4 Internasjonalt politisamarbeid

4.1 Nordisk samarbeid

4.1.1 Innledning

Det nordiske politisamarbeidet må forstås på bakgrunn av det nære og omfattende samarbeidet mellom de nordiske land i sin alminnelighet. Samarbeidet har lange historiske røtter. Det foreligger et omfattende og velutviklet politisamarbeid som bygger på likeartet lovgivning og samfunnsstruktur, kjennskap til nabolandenes rettssystemet og tillit til hvordan det fungerer. Samarbeidet foregår innenfor rammen av de internasjonale konvensjoner som samtlige land har tiltrådt, og på grunnlag av avtaler om samarbeid mellom nordiske myndigheter. I tillegg har man et omfattende uformelt samarbeid som baserer seg på nasjonal lovgivning. Politisamarbeid er, som beskrevet i innledningen til meldingen, en del av det totale samarbeidet om kriminalitetsbekjempelse. Også det rettslige samarbeidet i Norden går langt tilbake. Allerede i 1907 ble det inngått en bilateral avtale om utlevering mellom Sverige og Norge. I kapittel 5 om rettslig samarbeid inngår en beskrivelse av dagens nordiske samarbeid på dette området.

I Nordisk Råd, som ble opprettet i 1952, har det pågått et løpende arbeid for å finne løsninger på praktiske nordiske problem, også når det gjelder justissamarbeid. I mange sammenhenger har dette vært begrunnet i behov for felles løsninger på grunn av Den nordiske passoverenskomsten fra 1957. Gjennom nasjonal lovgivning og utforming av rutiner har det vært mulig å komme frem til harmoniserte løsninger på områder som også har betydning for politiet. Ett eksempel på dette er bestemmelsene om utlevering hvor man ikke har noen nordisk konvensjon eller gjeldende bilaterale avtaler, men hvor lovgivningen er blitt harmonisert etter samråd.

På de nordiske justisministermøter er det også fremmet en rekke initiativer for politisamarbeidet. Narkotikakriminaliteten har gjennom de siste ca. 30 årene virket som en katalysator på utviklingen av dette samarbeidet. Nordisk kontaktmannsorgan for narkotikaproblemer, nedsatt av de nordiske sosial- og justisministrene som et uformelt, tverrfaglig samarbeidsorgan i 1970, spilte en aktiv rolle som pådriver. Fra og med 1. januar 1997 er dette samarbeidet formalisert i et eget Nordisk Ministerråd (MR-Narkotika) med en tilhørende embetsmanngruppe (EK-Narkotika)

4.1.2 Den Nordiske politisamarbeidsavtalen av 1972

I 1968 ble det i forbindelse med nordisk rikspolitisjefmøte inngått en samarbeidsavtale mellom politiet i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Samarbeidsavtalen ble inngått mellom ledelsene for de nordiske staters politi. Avtalen la opp til et effektivt samarbeid som i minst mulig grad skulle begrenses eller forsinkes av omstendelige saksbehandlingsprosedyrer. Retningslinjene for samarbeidet var:

• det skulle arrangeres regelmessige møter for politipersonell som arbeidet med narkotikaspørsmål.

• systematisk utveksling av informasjon skulle finne sted med sikte på rask videreformidling av tips mv.

• i akutte tilfelle skulle politiet ha anledning til å følge eller delta i etterforsking i et annet nordisk land

• kopier av rapporter vedrørende illegal handel med narkotika som sendes Interpol, skulle også sendes de nordiske land.

I 1972 ble avtalen utvidet og revidert og Island sluttet seg til. Avtalen tok sikte på å regulere en rekke spørsmål i tilknytning til det praktiske samarbeid mellom politi- og påtalemyndighet i de nordiske land. I samsvar med bestemmelsene i samarbeidsavtalen kan de nordiske politimyndigheter i de fleste tilfeller ta direkte kontakt med hverandre uten bruk av internasjonale kanaler som f. Eks. Interpol. Sakens karakter og lokale forhold skal være avgjørende for om kontakten skal rettes til sentrale eller lokale myndigheter. For Finlands del medfører språkvanskelighetene at kontakten som oftest bør stilles til den sentrale politimyndighet.

4.1.3 Møter og konferanser

Behovet for videreutvikling og koordinering av det nordiske politisamarbeidet ivaretas i stor grad gjennom fast organiserte møter på forskjellig nivå.

Få overordnet nivå møtes de nordiske rikspolitisjefer fast en gang årlig, vanligvis på forsommeren. Siktemålet er å bevare og utvikle de gode kontaktene mellom de nordiske land når det gjelder politisamarbeid. Fra norsk side er det Justisdepartementet som møter, ved ekspedisjonssjefen i Politiavdelingen.

Den nordiske viserikspolitisjefgruppen møtes flere ganger årlig. Viserikspolitisjefene er nordisk kontaktorgan mellom Rikspolitisjefmøtene, og har ansvar for å følge opp beslutninger fra disse og forberede møtene. Funksjonen som viserikspolitisjef ivaretas i Norge av en av avdelingsdirektørene i Politiavdelingen.

I forbindelse med de nordiske lands felles inntreden i det operative Schengen-samarbeidet er det etablert en nordisk styringsgruppe med representanter på høyt nivå fra de ansvarlige departementer i de nordiske land (jfr. Ot.prp. nr. 56 (1998-99). Gruppen har ansvaret for å koordinere de nordiske lands forberedelser og rapportere om disse til det nordiske justisministermøtet.

4.1.4 PTN-samarbeidet (Politi- og Toll i Norden)

PTN-samarbeidet er et politi- og tollsamarbeid mellom de aktuelle nordiske myndigheter. Slikt samarbeid har pågått gjennom mange år i Norden, men var tidligere lite formalisert. Grunnlaget for PTN-samarbeidet ble lagt på et nordisk justisministermøte i 1982. Bakgrunnen var et ønske om effektivisering av kampen mot narkotika. Samarbeidet ble formalisert i 1984. Det foregikk en løpende evaluering av samarbeidet frem til våren 1987, hvoretter det nordiske justisministermøtet på Island samme år fastslo at PTN var å anse som et permanent organ i Norden i kampen mot narkotika.

Det ble samtidig foreslått å styrke samarbeidet når det gjaldt bruk av tekniske hjelpemidler, utveksling av personell, samordning av etterutdanning og koordinering av opplysninger. De nordiske justisministrene gav senere ytterligere retningslinjer for samarbeidet. De gikk ut på at det skulle oppnevnes faste PTN-kontaktpersoner med ansvar for å organisere arbeidet videre.

PTN-kontaktene arbeidet etter dette videre med følgende områder:

• systematisk bearbeidelse av informasjoner med henblikk på kartlegging og vurdering av strømmen og fordelingen av narkotika til Norden

• videre utplassering og effektivisering av den nordiske liaisonordningen

• videre utvikling av samarbeidsrutiner med hensyn til operativ innsats som berører annet nordisk land, herunder prosedyrer ved kontrollerte leveranser av narkotika

• etablering av nordisk forum for drøfting av samarbeidsspørsmål og utveksling av erfaringer med sikte på å bedre og effektivisere politi- og tollsamarbeidet

PTN-samarbeidet har gjennom årene utviklet seg til et velfungerende samarbeid mellom tollvesenet og politiet i Norden. Formannskaps- og sekretariatsfunksjonen veksler hvert annet år, og det avholdes to faste årlige møter.

De viktigste samarbeidsområdene er den felles nordiske liaisonordningen og de nordiske etterretningsprosjektene og -programmene. Liaisonene er tjenestemenn fra politiet og tollvesenet utplassert av det enkelte nordiske land, men som arbeider for hele Norden og ikke bare for det land de er utstasjonert fra. Liaisonene tjenestegjør i land som enten har omfattende produksjon eller transitt av narkotika, eller står sentralt når det gjelder annen alvorlig organisert kriminalitet. Liaisonene er i de fleste tilfeller stasjonert ved den aktuelle nordiske ambassaden i vedkommende land. Liaisonen formidler relevant informasjon til nordiske politi- og tollmyndigheter og bistår vertslandets myndigheter med aktuell informasjon. De fleste liaisonene har diplomatisk status og arbeider ikke operativt. Det foretas en kontinuerlig evaluering av nytteverdien av hvert enkelt utplasseringssted. For tiden er det utplassert 33 nordiske politi- og tolltjenestemenn som liaisoner.

Modellen med at de nordiske liaisonene arbeider for samtlige nordiske land har vakt internasjonal oppmerksomhet. Andre land, blant annet innenfor Schengen-samarbeidet og EU har forsøkt å utvikle lignende ordninger, men har foreløpig ikke lykkes. Det er utarbeidet en felles nordisk normalinstruks for liaisonene. Denne er i tillegg supplert med nasjonale instrukser Det er videre utarbeidet standardskjema for utveksling av etterretningsopplysninger.

De nordiske etterretningsprogrammene har gjennom innsamling av informasjon til hensikt å effektivisere og utnytte de samlete nordiske ressurser bedre. For hvert av programmene er det utpekt ett land som har hovedansvaret for å samle inn og meddele informasjon videre til de øvrige. Flere av programmene har vakt internasjonal interesse på grunn av samarbeidsformen. Eksempler på programmer er heroinstrømmen fra Sørøst-Asia og amfetamininnførsel fra andre deler av Europa.

Andre samarbeidstiltak som er gjennomført i regi av PTN er felles nordisk opplæring i etterretningsvirksomhet og analysearbeid, utarbeidelse av retningslinjer for kontrollerte leveranser av narkotika, gjennomgang av informasjonsutvekslingen landene imellom, grensesperrer og samarbeid om gjensidig representasjon i internasjonale møter mv.

Den videre utvikling av PTN-samarbeidet må sees i lys av at narkotikakriminalitet og annen organisert kriminalitet er en økende trussel også i Norden. Både på toll- og politisiden har liaisontjenesten i flere år sett nødvendigheten av, og i praksis også arbeidet opp mot andre kriminalitetsproblemer enn narkotikakriminalitet.

PTN har derfor behandlet og foreslått utvidelse av mandatet fra entydige narkotikaoppgaver til også å omfatte annen kriminalitet. Dette forslaget har blitt behandlet av både den nordiske viserikspolitisjefgruppen og de nordiske rikspolitisjefer. De nordiske justisministrene sluttet seg til forslaget på sitt årlige møte i Helsingfors høsten 1996. Norge påtok seg hovedansvaret for å utarbeide forslag til nytt PTN-konsept for samarbeidet.

Det nye PTN-konseptet gir grunnlag for at PTN-samarbeidet fremstår som et bredt og helhetlig nordisk toll- og politisamarbeid. Samarbeidet skal identifisere og oppnå felles mål innenfor politiets og tollvesenets arbeids- og ansvarsområder, i kampen mot grenseoverskridende kriminalitet av betydning for de nordiske land.

Konseptet danner samtidig grunnlag for detaljerte og fleksible tilpasninger, som gir rom for nasjonale prioriteringer slik at samarbeidet foregår med den nødvendige respekt for den nasjonale suverenitet.

Under arbeidet med konseptet har de nordiske land slått fast at politiets og tollvesenets prioriterte kontrolloppgaver overlapper hverandre på enkelte områder. Begge etater er sentrale i kampen mot den organiserte og grenseoverskridende kriminaliteten. Det er derfor viktig at det nordiske politi- og tollsamarbeidet identifiserer de til enhver tid viktigste felles arbeids- og ansvarsområder.

Videreutviklingen av PTN-samarbeidet har dessuten klarlagt at nye samarbeidsområder for PTN må sees i sammenheng med etatenes organisasjon ansvarsområder, nåværende samarbeid, PTNs formelle status, og ikke minst innføringen av generalistbegrepet. Det vil si at liaisonenes oppgaver ikke skal være begrenset til bare narkotikakriminalitet. For å oppnå best mulig dynamikk i det nordiske politi- og tollsamarbeidet, må PTN-styringsgruppen følge kriminalitetsutviklingen og til enhver tid treffe avgjørelser i forhold til aktuell type kriminalitet. Selve samarbeidet bør vedrøre alle kriminalitetsformer som har en grenseoverskridende karakter, og som berører to eller flere av de nordiske landenes politi- og tolletater. Eksempler på aktuelle nye samarbeidsområder kan være bekjempelse av:

• miljøkriminalitet, herunder ulovlig handel med nukleære substanser

• smugling av høyt beskattede varer

• ulovlig handel med kunst/antikviteter

• barnepornografi

• menneskesmugling

Norge overtok i juli 1999 formannsskapet i PTN-samarbeidet etter Sverige. For det norske formannskapet er det av interesse å belyse PTNs rolle i forhold til andre internasjonale fora, og da spesielt EU/Europol. Det er viktig at det foregår relevant informasjonsflyt mellom PTN og andre aktuelle kriminalitetsbekjempende samarbeidsorganer, slik at dobbeltarbeid unngås og at samarbeid eventuelt kan innledes på aktuelle områder.

4.2 Samarbeid i Østersjøområdet

4.2.1 Innledning

Østersjøregionen er i dag et prioritert samarbeidsområde for Norge og de øvrige nordiske land. Østersjøen fungerer som en felles grense for en rekke land med forskjellige samfunnssystemer og en broket historie. Som et ledd i samarbeidet med de baltiske landene har Norge, sammen med de øvrige nordiske land, tatt del i forskjellige tiltak innenfor justisområdet. Norsk justissamarbeid med de baltiske land omfatter politisamarbeid og kriminalitetsbekjempelse, utlendingsspørsmål, fengselssamarbeid, rettslige spørsmål og grensekontroll. Politisamarbeidet foregår særlig gjennom Baltic Sea Task Force on Organized Crime (BSTF).

I 1993 ble The Baltic Sea Conference on Combatting International Crime (Baltic Sea Conference) opprettet som et forum for landene rundt Østersjøen på justisministernivå. Baltic Sea Conference befattet seg med problemene i tilknytning til kriminalitetsutviklingen i Østersjøregionen. Forumet avholdt tre ministerkonferanser (Borgholm i 1993, Warzava i 1995 og Helsinki i 1996) og flere møter for de profesjonelle aktørene i arbeidet mot internasjonal kriminalitet i regionen. Norge hadde i 1995-96 formannskapet i en arbeidsgruppe med ansvaret for videre- utvikling og forbedring av samarbeidet mellom politi, toll- og kystvakttjenestene i østersjøstatene. Det ble lagt vekt på å fremme forslag om konkrete tiltak for bedre informasjonsutveksling, samt å gi retningslinjer for en sambandsmannsordning. Norge arrangerte flere konferanser med hensikt å diskutere praktiske samarbeidsordninger og å utvikle kontakten mellom de forskjellige faginstanser. Baltic Sea Conference er nå i praksis erstattet av Baltic Sea Task Force on Organized Crime.

4.2.2 Baltic Sea Task Force on Organized Crime (BSTF)

Arbeidet mot internasjonal kriminalitet i Østersjøregionen gikk inn i en ny fase i forbindelse med østersjølandenes toppmøte i Visby 3.-4. mai 1996, hvor Norge deltok. Her møttes statsministrene i østersjøregionen for første gang, og det ble påpekt at øyeblikkelige tiltak mot organisert kriminalitet var påkrevet. Særlig aktive i denne sammenheng var Tyskland og Norge, som støttet dette initiativet. BSTF består av statsministrenes personlige representanter og rådgivere for dem. For Norges del er det nå en av statssekretærene i Justisdepartementet som er personlig representant. Funksjonen lå tidligere ved Statsministerens kontor. Sekretariats- og rådgivningsfunksjonen ivaretas av Politiavdelingen i Justisdepartementet.

4.2.3 Omorganisering av BSTF etter toppmøtet i januar 1998

BSTF la frem et omforenet forslag om forlengelse av mandatet for østersjøtoppmøtet i januar 1998. Man mente at det var etablert en svært god arbeidsmetode og at forlengelse vil signalisere fortsatt prioritet til arbeidet mot organisert kriminalitet. Mandatet ble forlenget foreløpig for et år. Samtidig ble det vedtatt en omorganisering. I tillegg til BSTF hvor de personlige representantene møter med rådgivere ble det opprettet en operativ komite, OPC. I OPC deltar tjenestemenn på operativt nivå, fra politi, toll, påtalemyndighet og i noen tilfeller kystvakt og grensestyrker. OPC følger opp og iverksetter samarbeidstiltak etter signaler fra BSTF og rapporterer også direkte til BSTF. EU, ved formannskapet og Rådssekretariatet deltar som observatør i BSTF. I OPC har Norge foreslått og fått aksept for at også Interpol deltar som observatør.

Mandatet for arbeidet i BSTF er senere forlenget ut år 2000. Det foregår for tiden en evaluering av om mandatperioden bør forlenges og eventuelt hvilken form samarbeidet videre bør ha, opp mot toppmøtet i Østersjøregionen våren år 2000. Spørsmål som vurderes, dersom man kommer frem til at BSTF bør videreføres, er organisering av formannskaps- og sekretariatsfunksjon og om samarbeidet fortsatt bør være konsentrert om operative tiltak Justisdepartementet har foreløpig gitt tilslutning til en videreføring av BSTF.

4.2.4 Arbeidet i Baltic Sea Task Force

De viktigste kriteriene for BSTF har vært at:

• samarbeidet baseres på å utvikle konkrete, operative tiltak

• det bør være så uformelt og fleksibelt som mulig

• eksisterende strukturer og samarbeid nyttes så langt mulig

• økt deltakelse fra EUs side gjennom bistandsprogrammene Phare og Tacis var ønskelig

Begrunnelsen for disse kriteriene er ønsket om høyt tempo. Tiltak innenfor nasjonal lovgivning og eventuelt bygget på eksisterende strukturer og samarbeidsmønster kan etableres langt raskere enn dersom det skal utvikles gjennom konvensjonsfestet samarbeid. Arbeidet i BSTF har vist at et vesentlig samarbeidspotensiale kan realiseres med denne modellen.

BSTF har fire hovedinnsatsområder:

Bedre og mer informasjonsutveksling

På dette området har BSTF prioritert etablering av faste kontaktpunkter og kommunikasjonssystemet Baltcom som Norge har hovedansvaret for. Baltcom bygger på det eksisterende Interpol nettverket. Det skal sikre 24 timers service, direkte kommunikasjon, mulighet til å utveksle foto og fingeravtrykk og med on-line kryptering. BSTF har fastslått at det er vanskelig å sikre rask informasjonsutveksling på det strafferettslige området, særlig p.g.a. dårlige kommunikasjonssystemer og språkproblemer. Når det gjelder de baltiske land og særlig Estland har det vist seg å være nødvendig med noe bistand for at Baltcom skulle fungere fullt ut i følge disse kriteriene. Slik bistand ble gitt høsten 1998 i samarbeid mellom Norge og Sverige.

Felles operative tiltak og aksjoner

Arbeidet i BSTF er organisert slik at de ulike deltakerlandene har hovedansvaret for å utvikle samarbeidet på forskjellige områder. Fem områder har vært prioritert: amfetamin (Polen og Sverige), stjålne kjøretøy (Norge og Russland), illegal immigrasjon (Tyskland), hvitvasking (Finland) og smugling av våpen og avgiftspliktige varer (Litauen). Det er blitt gjennomført en rekke felles aksjoner. Dette er en vesentlig utvidelse av det praktiske samarbeidet i området.

Når det gjelder stjålne kjøretøy har man fra norsk side arrangert flere ekspertmøter med sikte på å kartlegge generelle problemer ved samarbeidet om stjålne biler og søke å forbedre de generelle betingelser for samarbeid på dette området. Det er gjennomført en rekke kontrollaksjoner, dels i fellesskap mellom alle deltakerlandene og dels bilateralt. Man har også gitt teknisk og operativ bistand til flere aksjoner som har vært gjennomført i russisk regi, blant annet en kontrollaksjon i Kaliningrad.

Rettslig samarbeid

BSTF har foretatt en gjennomgang av hvilke land som har ratifisert viktige internasjonale konvensjoner på det strafferettslige området. Det arbeides også med spørsmål om vitnebeskyttelse. Et møte i Vilnius i januar 1999 konkluderte med at man foreløpig sikter mot et pilotprosjekt med registrering av forekomst og behov for vitnebeskyttelse.

Det er også etablert kontakt mellom de respektive lands Riksadvokatembeter. Uavhengig av BSTF nedsatte Riksadvokatene i østersjøregionen i 1997 en hurtigarbeidende ekspertgruppe som skulle ta for seg det strafferettslige samarbeidet i regionen. Gruppen utarbeidet en manual som skal tjene som et praktisk hjelpemiddel for de innen politi- og påtalemyndighet som arbeider med saker med internasjonal tilknytning. Manualen ble overlevert Riksadvokatene på deres tredje konferanse i Polen i mars 1998. På dette møtet ble det også besluttet at den samme ekspertgruppen skal ha ansvar for å evaluere og oppdatere manualen hvert år.

Særlige undersøkelser, opplæring og annet samarbeid

Danmark har innhentet opplysninger om behov for nye initiativer på dette området. Behovet er vurdert som størst for praktiske og operasjonelle kortvarige seminarer. Sverige har tatt initiativ til et særlig samarbeid vedrørende illegal innvandring.

Samarbeidet i østersjøområdet er viktig for å bekjempe organisert kriminalitet. Arbeidet under BSTF er positivt fordi det er operativt preget samtidig det omfatter både rettslig samarbeid og rent politisamarbeid. Samarbeidet med Russland er viktig for Norge i og med spesialansvaret for prosjekter på stjålne kjøretøy.

4.3 Samarbeid basert på bilaterale avtaler

4.3.1 Innledning

Bilateralt, praktisk politisamarbeid er svært viktig. Slikt samarbeid inngår i politiets alminnelige virksomhet, for eksempel i forbindelse med etterforsking av straffesaker og gjennom etterlysing og søk etter savnet person i utlandet. Det kan gjelde bistand til politiavhør, fastsettelse av en persons identitet eller innhenting av andre bevis i utlandet. Bilateralt samarbeid kan foregå på grunnlag av egne avtaler eller uformelt innenfor rammen av nasjonal lovgivning etter at det er opprettet kontakt med andre lands politimyndigheter, bl.a. gjennom Interpol.

Norge har tradisjonelt valgt det uformelle samarbeidet som grunnlag for vårt bilaterale politisamarbeid. Vi samarbeider med en rekke land på et generelt grunnlag om løsning av enkeltsaker.

Når det gjelder det mer formelle, avtalefestede politisamarbeidet har det tradisjonelle norske utgangspunktet vært å inngå formaliserte avtaler om deltakelse i internasjonale fora, herunder tilslutning til flernasjonale konvensjoner, og medlemsskap i internasjonale organisasjoner som f.eks. Interpol og Europarådet, i stedet for å inngå formaliserte bilaterale avtaler med andre lands politimyndigheter. Justisdepartementet vil holde fast på denne holdningen. Bilaterale avtaler medfører mye arbeid både i forberedelses- og gjennomføringsfasen, og kan dessuten føre til utenrikspolitiske virkninger som ikke er ønsket. Justisdepartementet har av disse grunner alltid vært ytterst tilbakeholdende med å inngå bilaterale avtaler om politisamarbeid.

Norge har imidlertid hatt en felles politisamarbeidsavtale med de andre nordiske land fra 1972, idet en slik avtale anses som svært nyttig og helt uproblematisk, og man inngikk en avtale med Russland i 1998 (jfr. punkt 4.3.3).

4.3.2 Avtale om nærmere regulering av det grenseoverskridende politisamarbeidet i henhold til Schengenkonvensjonen

Schengenkonvensjonens bestemmelser om politisamarbeid finnes i artiklene 39 til 47 (jfr St.prp. nr. 42 (1996-97)). Artikkel 39 er en intensjonserklæring hvor konvensjonslandene innenfor rammen av nasjonal lovgivning forplikter seg til å yte gjensidig bistand for å forebygge og oppklare straffbare handlinger. I artikkel 40 reguleres adgangen til og vilkårene for grenseoverskridende observasjon.

Grenseoverskridende forfølgelse på ferske spor er hjemlet i artikkel 41. Adgangen til forfølgelse uten å innhente forhåndssamtykke er etter artikkel 41 meget begrenset. Etter konvensjonen kan det inngås bilaterale avtaler for å regulere det grenseoverskridende samarbeidet nærmere. Justisdepartementet har innledet en dialog med Sverige og Finland om en avtale våre land imellom om slikt grenseoverskridende politisamarbeid.

Når det gjelder grenseoverskridende forfølgelse skal konvensjonspartene avgi en erklæring som fastsetter nærmere under hvilke vilkår forfølgelsesretten kan utøves på nabostatens territorium. I den norske erklæringen er det fastsatt at det ikke skal være noen begrensning i tid eller rom for forfølgelsen. Det vil si at svensk og finsk politis adgang til forfølgelse på ferske spor ikke er begrenset til et bestemt tidsrom eller antall km, men av andre forutsetninger. Tjenestemenn som forfølger en person kan anholde vedkommende og forfølgelse kan finne sted ved enhver straffbar handling som kan medføre utlevering.

4.3.3 Avtale mellom Norge og Russland om samarbeid om kriminalitetsbekjempelse

Justisdepartementet og russiske politimyndigheter inngikk 26. mai 1998 en avtale om å samarbeide for å bekjempe visse typer forbrytelser, bla. terrorisme, ulovlig handel med narkotika, økonomisk kriminalitet, tyveri og overtredelser av tollovgivningen.

Avtalen omfatter i hovedsak informasjonsutveksling og gjelder ikke rettslig samarbeid og utlevering. Den gir mulighet for gjensidig utveksling av opplysninger om personer og deres kriminelle aktivitet. Videre legger avtalen opp til at det skal utveksles generell informasjon på de kriminalitetsområdene som omfattes av avtalen.

Avtalen trådte i kraft 30 september 1999.

4.3.4 Samarbeid med USA

Det er av stor interesse å kunne følge kriminalitetsutviklingen på det amerikanske kontinentet. Narkotika fra land i Sør-Amerika blir ikke bare smuglet til USA, men også til Europa. Etterretningsinformasjon om smuglerruter, smuglermetoder og hvem som organiserer slik kriminalitet er av vesentlig betydning for hvilke tiltak land i Europa må iverksette mot denne type kriminalitet. Det er videre viktig å følge utviklingen i USA når det gjelder den moderne, organiserte kriminaliteten. Ikke minst gjelder dette innenfor det vi kan kalle «kriminalitet på nettet», og å skaffe oss kunnskaper om hvordan myndighetene gjennom lovgivning og metodeutvikling kan bekjempe denne type kriminalitet.

Under justisministerens besøk i USA i september 1999, presenterte man fra norsk side et ønske om opprettelse av en norsk sambandsmannsstilling i Washington. Spørsmålet ble drøftet med den amerikanske justisminister, som stilte seg positiv. Tanken er å etablere kontakt på høyt nivå med amerikanske myndigheter for å utveksle informasjon og erfaringer fra alle sider ved arbeidet med å bekjempe organisert kriminalitet

Justisdepartementet har derfor igangsatt prosessen med å få en slik kontaktperson på plass ved den norske ambassaden i Washington.

4.4 Interpol

4.4.1 Innledning

Den internasjonale kriminalpolitiorganisasjon-Interpol går tilbake til Den første internasjonale kriminalpolitikongress i Monaco i 1914, der det ble tatt til orde for et styrket internasjonalt politisamarbeid. Den første verdenskrig avbrøt videre arbeid med dette. På Den andre internasjonale kriminalpolitikongress i Wien i 1923 ble forløperen til dagens Interpol, Den internasjonale kriminalpolitikommisjon, stiftet som en internasjonal organisasjon for politisjefer. Dagens Interpol ble stiftet i 1956. Generalsekretariatet ble i første omgang lagt til Paris, men flyttet i 1989 til sitt nåværende sete i Lyon.

4.4.2 Regelverk, folkerettslig status og oppbygging

Interpols formelle basis er organisasjonens egne statutter. Dette er en omfattende regelsamling som regulerer samarbeidet. En egen Interpol-konvensjon har vært foreslått, men forslaget har ikke ført frem. Mangelen på en formell folkerettslig regulering av Interpol har ikke vært ansett som problematisk fra norsk side. Årsakene er i første rekke at medlemslandene mener at det praktiske samarbeidet i organisasjonen fungerer godt uten det formelle rammeverket som en konvensjon innebærer. Interpol har imidlertid fått økende folkerettslig status. Blant annet anerkjenner FN Interpol som en mellomstatlig organisasjon og Interpol fikk observatørstatus i FNs generalforsamling fra oktober 1996.

Interpol har i dag 177 medlemsland. For å bli opptatt som medlem av Interpol kreves det at landet godkjenner FNs menneskerettighetserklæring. Det er forbudt for et medlemsland å benytte organisasjonen i saker av politisk, militær, religiøs, eller rasemessig karakter. De nasjonale Interpolkontorer forutsettes å utøve sin virksomhet innenfor rammene av og med hjemmel i nasjonal lovgivning, og under full nasjonal suverenitet. Interpol er organisert med Generalforsamlingen som det øverste besluttende organ, som utformer organisasjonens policy og godkjenner budsjettet. Generalforsamlingen settes en gang i året. Medlemslandene møter med delegasjoner av varierende størrelse, men ingen har mer enn en stemme. Den nasjonale representant, eventuelt delegasjonslederen, forutsettes å være utpekt av og møte med mandat fra sin regjering. Generalforsamlingen velger i tillegg 13 delegater til Eksekutivkomiteen som møtes tre ganger i året. Eksekutivkomiteens fremste oppgaver er å forberede Generalforsamlingen og følge opp dens vedtak, samt å utøve overordnet styring av Generalsekretariatet som er Interpols faste sentrale organisasjon. Generalsekretariatet ligger i Lyon og beskjeftiger ca. 285 ansatte.

De Nasjonale Sentrale Interpol-kontorer (NCB) er kjernen i Interpols praktiske virksomhet. Hvert medlemsland har et slikt kontor, og disse ligger som regel ved en nasjonal kriminalpolitiinstitusjon. Kommunikasjonen innen Interpol foregår gjennom disse kontorene. At hvert medlemsland har et Interpolkontor er av sentral betydning for Interpol som kommunikasjonsnettverk på internasjonal basis.

4.4.3 Norsk deltagelse i Interpol

Norge ble medlem av den Internasjonale Kriminalpolitikommisjon i 1931. Det nasjonale Interpolkontor lå ved Oslo politikammer inntil opprettelsen av Kripos i 1959. Interpol-kontoret er i dag en integrert del av Kommunikasjons- og Serviceenheten ved Kripos. Siden 1973 har det vært stasjonert norske polititjenestemenn ved Interpols generalsekretariat. Det er gitt nærmere omtale av dette på side 18. Norge har i årenes løp øvet innflytelse på utvalgte deler av Interpols virksomhet, særlig på områder som har vært sett på som kriminalpolitisk viktige for Norge. Herunder kan bl.a. nevnes at man tidlig satte søkelyset på organisasjonens arbeid for å bekjempe seksuelle overgrep mot mindreårige. Tidligere politimester Ann Kristin Olsen var i flere år formann for og ledet Interpols permanente arbeidsgruppe mot utnyttelse av barn. Gruppen har i dag sentral betydning og denne kriminalitetstypen er høyt prioritert av Interpol. Det er nylig utplassert ny norsk polititjenestemann som skal arbeide i generalsekretariatet med nettopp dette problemet.

4.4.4 Interpols praktiske arbeid

En sentral del av Interpols arbeid er å fungere som kanal for utveksling av informasjon, bistandsanmodninger og rettsanmodninger medlemslandene imellom.. Interpol har de senere år nedlagt mye arbeid i å gjøre denne formidlingsrollen så effektiv som mulig, blant annet ved innføring av elektronisk postsystem for den internasjonale meldingstjenesten. Interpol driver ikke egen etterforskningsvirksomhet utover informasjonsformidlingen. Det operative politiarbeidet utøves av vedkommende lands egne politistyrker innenfor rammen av nasjonal lovgivning. Interpol har i økende grad befattet seg med kriminaletterretning. Det drives flere prosjekter for nærmere analyse av særskilte kriminalitetsområder eller omfattende, internasjonale saker i regi av Interpol, blant annet behandles organiserte biltyverier, pengefalsk, menneskehandel og narkotika. Interpol har databaserte registre med politirelatert informasjon som medlemslandene, med grunnlag i nasjonal lovgivning, finner å kunne dele med andre. Det dreier seg om register over ettersøkte personer, meldinger om stjålne kjøretøyer og fingeravtrykk av kriminelle. Interpol har i denne sammenheng etablert mekanismer for databeskyttelse som er i samsvar med en sentral rekommandasjon fra Europarådet. Interpol driver opplæringstiltak for politiet og organiserer forskjellige seminarer, samt utgir bladet International Criminal Police Review.

4.4.5 Europakontoret

Interpols europakontor (The European Liaison Bureau), i Interpols generalsekretariat i Lyon, ble etablert i 1986. Bakgrunnen var et forslag om å styrke Generalsekretariatets bistandsfunksjon til den europeiske region. Europa sto den gang for ca. 80% av organisasjonens virksomhet, en situasjon som forsåvidt eksisterer fortsatt, til tross for sterk satsing for å fremme og aktivisere Interpols virksomhet i andre regioner. Kontorets ansvarsområde omfatter i dag 45 europeiske Interpol medlemsland, Hovedoppgaven er «å bidra til å styrke og forbedre politisamarbeidet mellom disse. Europakontorets ansatte tar i mot henvendelser fra Interpolkontorene i de enkelte medlemsland og søker å påskynde svar eller oppklare misforståelse hvis etterforskning eller andre politimessige forhold eller henvendelser tar urimelig lang tid eller stopper opp. Det ytes også konkret bistand i enkeltsaker hvor de ansattes lokalkunnskap om nasjonale politi og juridiske forhold sammenholdt med sterk språkkunnskap utgjør et direkte effektiviserende og tidsbesparende element.

Kontoret tar også selvstendige initiativ og retter henvendelser til Interpolkontorene i medlemslandene for å søke å oppnå raskere saksbehandling, etablere omforenet praksis og fremme større effektivitet. Det utøves en selvstendig rådgivnings og støttefunksjon ved besøk i de enkelte europeiske medlemslands Interpolkontorer. Det arbeides også med å reetablere og støtte Interpolkontorene i land hvor de stedlige forhold har vært eller er slik at effektiviteten er lav. Europakontoret gir de europeiske medlemsland råd og veiledning mht. juridiske og praktiske muligheter for etterforskning og samarbeid i de enkelte medlemsland. Håndbøker om dette og andre temaer av interesse gis ut. Kontoret bidrar til koordinering av etterforskning i større eller vanskelige saker, som angår flere land, ved å arrangere arbeidsmøter og sørge for praktisk bistand. Et viktig arbeid for europakontoret består i å koordinere samarbeidet med forskjellige europeiske organisasjoner som for eksempel Europarådet, Europol og The Baltic Sea Task Force on Organized Crime, med sikte på å unngå dobbeltarbeid og sløsing med ressurser.

4.4.6 Interpols muligheter og begrensninger

Med et stort antall medlemsland, et nasjonalt kontor i hvert land, og satsing på moderne informasjonsteknologi ligger forholdene vel til rette for at Interpol også for fremtiden skal være en viktig kommunikasjonskanal for politiets samarbeid over landegrensene. Interpol baserer seg på et direkte samarbeid mellom medlemsland uten de formalitetene som følger av en konvensjon. Dette kan være en styrke, fordi det i noen tilfeller er lettere å oppnå pragmatiske løsninger enn innenfor et samarbeid med strenge formelle rammer. Her er utveksling av informasjon og formidling av bistandsanmodninger helt sentrale oppgaver. Dette er og blir viktige bidrag i et forsterket globalt politisamarbeid i dag såvel som i årene som kommer. Interpols begrensninger ligger bl.a. i at medlemslandene ikke er konvensjonsmessig forpliktet til å reagere på henvendelser, men håndterer disse etter nasjonale vurderinger og rutiner samt intern lovgivning. Dette kan svekke flyten og fremdriften i samarbeidet om enkeltsaker.

4.4.7 Konklusjon

Norge har tradisjonelt lagt stor vekt på Interpols virksomhet og fremhevet at organisasjonen spiller en viktig rolle for å fremme internasjonalt politisamarbeid i den hensikt å bekjempe kriminalitet. Dette er fortsatt et helt sentralt utgangspunkt for Justisdepartementets deltakelse. Man vil holde fast på engasjementet i Interpol, og videreutvikle norsk politis bruk av Interpol i kommunikasjon med andre lands politimyndigheter. Det vil være en målsetning å koordinere arbeidet i Interpolsammenheng med andre samarbeidsfora som stilles til rådighet for politimyndighetene.

4.5 Europarådet

4.5.1 Innledning og oversikt

Europarådets mål er å skape større likhet mellom medlemslandene, for å verne og fremme felles idealer om demokrati og menneskerettigheter, og økonomisk og sosial trygghet. Organisasjonen ble opprettet i 1949 som et mellomstatlig, traktatfestet samarbeid. Den viktigste og mest banebrytende innsatsen til Europarådet gjelder arbeidet for å styrke menneskerettighetene. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er basis for dette arbeidet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen sikrer gjennomføringen av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i medlemslandene.

Arbeidet i Europarådet foregår både direkte mellom regjeringene i medlemslandene, i Ministerkomiteen og underliggende komiteer og mellom representanter for nasjonalforsamlingene i medlemslandene, i Parlamentarikerforsamlingen og underliggende komiteer. Europarådet legger vekt på en rettslig forankring i den praktiske samordningen i samarbeidet mellom medlemslandene. I 1999 er medlemstallet kommet opp i 41 stater, etter at mange av de østeuropeiske landene etter 1989 er kommet med. Det opprinnelige antallet var 10 stater. Europarådet har dermed blitt en pan-europeisk organisasjon. Dette har samtidig bidratt til å endre Europarådets profil på det rettslige området. Europarådet har to hovedorganer:

Ministerkomiteen (Committee of Ministers) er det besluttende organ, sammensatt av landenes utenriksministre. Ca. 100 ekspertkomiteer arbeider på mellomstatlig basis under Ministerkomiteen.

Parlamentarikerforsamlingen (Parliamentary Assembly) er sammensatt av representanter fra medlemslandenes parlamenter. Forsamlingen diskutere aktuelle internasjonale emner og har ca. 50 komiteer og underkomiteer.

Europarådet har først og fremst spilt en rolle når det gjelder utviklingen av det rettslige samarbeidet mellom medlemslandene. Fra 1949 og utover er det utarbeidet og vedtatt en rekke viktige konvensjoner på det strafferettslige området. Konvensjonssamarbeidet innebærer at statene forplikter seg til å endre sin lovgivning slik at denne er i samsvar med konvensjonen, og å samarbeide om straffeforfølging og -fullbyrdelse. Europarådets ekspertgruppe for anvendelsen av de europeiske konvensjoner på det strafferettslige området (PC-OC) tar opp praktiske problemer tilknyttet anvendelsen av de strafferettslige konvensjonene. (jfr. nærmere omtale under pkt 5.7). De senere år har Europarådet i økende grad fokusert på demokratiseringsprosessene i Sentral- og Øst-Europa, også på problemer med økende kriminalitet og utvikling av rettssamfunnet.

Parlamentarikerforsamlingen åpnet i 1989 for at sentral- og østeuropeiske land, som hadde satt i gang interne reformer, kunne få medlemskap i Europarådet. Etter en sentral gjennomgang av landenes situasjon mht. demokrati og menneskerettigheter fikk de status som «spesielle gjester», som en mellomstatus på vei til fullt medlemskap. Situasjonen i Øst-Europa avledet at Europarådet etablerte Den europeiske kommisjon for demokrati gjennom lovgivning. Kommisjonen skal arbeide for å støtte demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske land ved å gi rettslig bistand til å utforme grunnlover og andre sentrale lover. Dessuten arbeider Kommisjonen med utredning og generelle rettslige spørsmål av betydning for utviklingen av demokratiet og rettsstaten.

4.5.2 Europarådets rolle i kriminalitetsbekjempelsen

Europarådets viktigste rolle når det gjelder å bekjempe internasjonal kriminalitet har tradisjonelt vært i forbindelse med etablering av konvensjoner på det strafferettslige området. De senere år har Europarådet i økende grad fokusert på demokratiseringsprosessene i sentral- og Øst-Europa, også på problemer med økende kriminalitet og utvikling av rettssamfunnet.

På narkotikaområdet har Europarådet videre forhandlet frem Europarådsavtalen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs av 1994. Avtalen gjennomfører artikkel 17 i FNs narkotikakonvensjon fra 1988. Artikkel 17 forutsetter at landene samarbeider for å inngå bilaterale og regionale avtaler for å styrke og effektivisere konvensjonens bestemmelser om ulovlig narkotikatrafikk til sjøs. Europarådet spiller også en rolle for narkotikasamarbeidet gjennom Pompidougruppen.

4.5.3 Pompidougruppen

Gjennom Pompidougruppen (Co-operation Group to Combat Drug Abuse and Illicit Trafficking in Drugs) har Europarådet funksjoner i forhold til det internasjonale narkotikasamarbeidet. Pompidougruppen ble opprettet i 1971 etter initiativ fra den franske presidenten Georges Pompidou, som et forum for utveksling av synspunkter og planlegging av tiltak mot det voksende narkotikaproblemet i Vest-Europa. Frem til 1979 hadde gruppen ingen formell status, men i 1980 ble gruppen del av Europarådet (partial agreement), med et fast sekretariat, og medlemslandene ble gitt anledning til å slutte seg til gruppen på frivillig basis. Også land som ikke er medlem av Europarådet kan slutte seg til gruppen, forutsatt at medlemslandene er enige om det. Pompidougruppen har ingen utøvende myndighet; utformer ingen konvensjoner, yter ikke direkte bistand eller fungerer som kanal for operativ informasjonsutveksling. Derimot representerer gruppen et forum for utveksling og utvikling av ideer mellom vesteuropeiske regjeringer som, fordi de har felles kultur og geografisk nærhet, også møter felles problemer. Fra en start med seks deltakende land har gruppen vokst til tretti medlemmer (29 medlemsland samt EU-kommisjonen). Norge sluttet seg til gruppen 1.3.1983 og hadde også formannskapet i periodene 1991-94 og 1994-97). EU-kommisjonen har tatt del i gruppens arbeid siden 1986.

Hvert annet eller tredje år samles helse-/sosial- og justis-/innenriksministre fra medlemslandene for å gjennomgå gruppens arbeid og utarbeide nytt program. Embetsmenn (faste representanter - i Norge fra Sosial- og helsedepartementet) samles for å fremme programmet gjennom møter, arbeidsgrupper, seminarer, symposier og andre aktiviteter som involverer eksperter på forskjellige felt. Gruppen har vurdert en rekke spørsmål av generell interesse som bl.a. har omfattet europeisk samordning av kontrolltiltak rettet mot narkotika-omsetning, problemer knyttet til narkotikamisbrukere i fengslene, tiltak for tunge misbrukere, problemer knyttet til bemanning av behandlings- og rehabiliteringstjenestene, utvikling av administrative overvåkingssystem for å kunne fastslå omfanget av helse- og sosiale problemer knyttet til narkotikamisbruk, narkotikasmugling til sjøs, politiets, påtalemaktens og domstolenes rolle i forhold til narkotikamisbrukeres behov, metoder for å nå risikogrupper blant ungdom, problemer som gjelder kvinner og narkotika, kontrollen ved store europeiske flyplasser, cannabis-misbruk i Europa, AIDS blant narkotikamisbrukere, og vurdering av elementer i ny FN-konvensjon for ulovlig omsetning av narkotiske og psykotrope stoffer.

På denne måten har Pompidougruppen en viktig rolle i å ta opp problemstillinger som andre internasjonale fora ikke har tatt opp. Gruppen har store fordeler av å virke på tverrfaglig basis, slik at den kan se på spørsmål i hele spekteret av narkotikamisbruk og illegal omsetning.

Pompidougruppens mandat har fellestrekk med mandatet til EUs Europeiske Senter for Overvåking av Narkotika og Narkotikamisbruk i Lisboa (EMCDDA) som ble opprettet i 1999. Isteden for å overlappe hverandre samarbeider de to organisasjonene, særlig innenfor spørsmål knyttet til epidemiologi og reduksjon av etterspørsel. EMCDDAs samling og analyse av data fra 15 EU-medlemsland gir et godt grunnlag for fellesprosjekter. Samarbeid mellom de to organisasjonene sikres ytterlig ved at Pompidougruppen også sitter som observatør i EMCDDAs styre, og gjennom løpende konsultasjoner.

Et MOU (Memorandum Of Understanding) mellom EMCDDA og Pompidougruppen ble underskrevet så sent som 28. september 1999 og vil gi grunnlag for videre samarbeid. Konkrete prosjekter innenfor områder av felles interesse vil bli etablert på årlig basis.

Behovet for det ovennevnte MOU skyldes i særlig grad at man i de senere år har fremmet ideer og planer for flere viktige prosjekter i Pompidougruppen - samtidig som man i EU har gjort det samme. Resultatet har som regel blitt at midlene fra EU-landene har gått til EU-prosjektene, med det resultat at virksomheten i Pompidougruppen har gått tilbake. Det uheldige ved dette er at prosjektene i EU kan gjennomføres uten at ikke-medlemsland deltar aktivt prosessen, selv om prosjektene omfatter forhold og geografiske områder utenfor EU.

Justisdepartementet har deltatt i Pompidougruppen sammen med den faste representanten fra Sosial- og Helsedepartementet i møter på embedsmannsnivå, mens representasjonen på arbeidsgruppenivå har vært fra Justisdepartementet og/eller ytre etat, avhengig av tema. Aktiv deltakelse i Pompidougruppen anses som viktig og nyttig, særlig fordi problemer knyttet til narkotikamisbruk og omsetning tas opp i en større bredde enn i andre fora. På denne måten får man en langt mer helhetlig vurdering av alternative løsninger og prioriteringer enn om problemene vurderes sektorvis. Et annet viktig moment er at Europa er langt større enn det området som EU-landene representerer og at aktiv deltakelse fra ikke-EU-land er viktig både for den generelle debatt og som grunnlag for en vellykket planlegging og gjennomføring av bilaterale prosjekter ut fra en basis av felles forståelse og felles plattform. Det bør likevel tilføyes at EU har besluttet å inkludere nye søkerland i EMCDDAs arbeid. Høsten 1999 legges det frem en stortingsproposisjon om godkjenning av avtale om norsk tilknytning til senteret. Avtalen ble underskrevet 1. juli 1999.

4.6 FN

4.6.1 Innledning

FNs rolle når det gjelder kriminalitetsbekjempelse, humanisering av strafferettspleien og utvikling av justissektoren i medlemslandene går tilbake til 1950-tallet. Arbeidet er organisert som en del av FN i Wien (UNOV), under Det økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). FNs rolle er global. I alt 186 land er medlem av FN, som traktatmessig er regulert gjennom FN-pakten.

FNs kriminalitetskonferanser har funnet sted hvert femte år siden 1955. Den neste finner sted våren 2000. Tema for konferansene er stadig blitt utvidet. Det er blitt utarbeidet en rekke viktige dokumenter, i form av anbefalte standarder for enkelte deler av strafferettssystemet, eller konvensjonsmodeller. FN-systemet har lagt ned store ressurser i å dokumentere kriminalitetsutviklingen internasjonalt og konferansene har fulgt opp utviklingen. De senere år har det foregått en restrukturering av arbeidet som i praksis har ført til at FNs tidligere arbeid med kriminalitetsforebygging og utvikling av justissektoren har fått en sterkere orientering mot kriminalitetsbekjempelse, og særlig organisert kriminalitet. Det blir lagt større vekt på praktisk og teknisk bistand enn tidligere.

Grunnlaget for restruktureringen ble lagt i 1990, på en konferanse som ellers bl.a. hadde organisert kriminalitet og terrorisme på dagsorden. I 1994 avholdt FN to sentrale konferanser i Italia, The International Conference on money-laundering and the Use of Proceeds of Crime, og på initiativ fra dommer Giovanni Falcone, kjent for sin innsats mot den italienske mafiaen, den såkalte Napoli-konferansen om organisert kriminalitet.

4.6.2 UN Office for Drug Control and Crime Prevention (ODCCP)

FNs virksomhet når det gjelder narkotika og kriminalitet er nå samlet innenfor ett FN-organ; UN Office for Drug Control and Crime Prevention (ODCCP), som er lokalisert som en del av FN i Wien. ODCCP omfatter United Nations International Drug Control Program (UNDCP) og United Nations Center for International Crime Prevention (UNCICP). ODDCP ble opprettet høsten 1998. UNDCP og UNCICP ble slått sammen fra 1. november 1998. Sammenslåingen ble gjennomført for å styrke koordineringen av FNs arbeid på områdene narkotikakontroll, kriminalitetsforebygging, organisert kriminalitet og internasjonal terrorisme.

United Nations Drug Controll Program (UNDCP):

UNDCP utgjør den ene hoveddelen av ODCCP. Enheten ble opprettet ved FNs generalforsamlings vedtak av 21. desember 1990, gjennom sammenslåing av tre organer innen FN-systemet som hadde narkotikaproblematikk som arbeidsområde. Siktemålet var å etablere et sterkt og effektivt sekretariat som skulle koordinere og lede FNs innsats i den globale kampen mot narkotikamisbruk.

Oppgavene kan i hovedsak inndeles i 3 hovedområder:

For det første den normative virksomheten som gjelder gjennomføring, etterlevelse og oppfølging av tre internasjonale konvensjoner på narkotikaområdet. Konvensjonene er vedtatt i 1961, 1971 og 1988 og samtlige er ratifisert av Norge. UNDCP har også sekretariatsfunksjonen for INCB (International Narcotics Control Board).

Det andre hovedområdet er den operative virksomheten som omfatter bistandsprosjekter i produsent- og transittland. Denne virksomheten er i dag UNDCPs største og viktigste. Prosjektene er særlig i land i Asia, Latin-Amerika og Afrika. Prosjektene omfatter bistand til utvikling av narkotikalovgivning og rettshåndhevelse og til å redusere eller avskaffe dyrking av narkotika og erstatte denne produksjonen med tradisjonell landbruksproduksjon.

Det tredje hovedområdet er pådriverrollen. Man søker å inspirere andre FN organer, internasjonale finansinstitusjoner og enkeltland til å gi kampen mot narkotikamisbruket en fremtredende plass på agendaen og i sine konkrete utviklingsprogram.

Ca. 90% av UNDCPs virksomhet finansieres gjennom frivillige bidrag fra medlemslandene, resten ved overføringer fra FNs ordinære budsjett. Budsjettet for 1998 var ca. 70 mill USD, hvilket må kunne karakteriseres som beskjedent. Til sammenligning kan nevnes at USAs samlede budsjett for narkotikabekjempelse i 1998 var ca. 17 milliarder USD. Omlag 3/4 av UNDCPs budsjett er øremerket av giverne til konkrete prosjekter og programmer. Norge er en av «major donors» (hovedbidragsytere). Norges bidrag, som bevilges over UDs budsjett, var i 1998 NOK 12,5 mill. Beløpet i 1999 er NOK 15 mill. Av dette er ca 2/3 øremerket konkrete prosjekter, mens det resterende kan disponeres til generelle formål innenfor organisasjonens arbeidsområde ( General Purpose Fund).

Commission on Narcotic Drugs (CND - narkotikakommisjonen) er UNDCPs styrende organ som fastsetter de politiske retningslinjene i tillegg til administrative og budsjettmessige beslutninger. Kommisjonen har 53 medlemmer. Norge er for tiden ikke medlem av kommisjonen, men har observatørstatus og deltar under de årlige sesjoner.

Under 1999 sesjonen ble det i hovedsak fokusert på arbeidet med oppfølgingen av vedtakene i de tematiske dokumentene og den politiske erklæringen som ble vedtatt på FNs generalforsamlings spesialsesjon om narkotika i juni 1998 (UNGASS 20). Hovedtema under spesialsesjonen var det globale narkotikaproblemet. FNs restriktive linje i narkotikapolitikken ble bekreftet og medlemslandene fastslo at narkotikaproblemet ikke bare var et «nord/syd» spørsmål, men et felles ansvar for såvel produsent-, transitt- og konsumentlandene. Medlemsstatene forpliktet seg til å samarbeide med UNDCP om strategier for å avskaffe eller vesentlig redusere den ulovlige narkotikaproduksjonen innen 2008 ved bl.a. å medvirke til alternativ utvikling i de områder hvor produksjon av narkotika finner sted. I tillegg forpliktet man seg til å innføre lover og iverksette tiltak mot hvitvasking. En prinsipperklæring om etterspørselsreduserende tiltak i konsumentlandene ble også vedtatt.

Center for International Crime Prevention (CICP)

Senteret utgjør den andre hoveddelen av ODCCP og har ansvar for kriminalitetsforebygging, strafferettspleie og strafferettsreformer. Man er spesielt opptatt av kampen mot organisert kriminalitet, korrupsjon og menneskehandel. Senterets virksomhet var tidligere mest rettet mot arbeidet med internasjonale konvensjoner, men i de senere år har man vært mest opptatt av å sikre gyldigheten og bruken av kriminalitetsforebygging og strafferettspleiens standarder og normer.

Senteret støtter arbeidet i FNs forskjellige fora og er sekretariat for kriminalitetskommisjonen. (Commission on Crime Prevention and Criminal Justice (CCPCJ)) som har 40 medlemmer. Norge er for tiden ikke medlem av kommisjonen, men har observatørstatus. Det har ingen praktisk betydning å ha medlemsstatus i forhold til å ha observatørstatus. Kommisjonen avholder årlige sesjoner og har som ansvar å utvikle, overvåke og følge opp kriminalitetsforebyggende programmer. Sekretariatet har utarbeidet tre programmer med tematisk fokus på menneskesmugling, korrupsjon og kartlegging av organisert kriminalitet. I kommisjonen har det tradisjonelt vært konflikt om fokus skal være på forebygging eller mer på politi- og rettslig problematikk. Under sesjonen i 1999 ble det vist til at verdenssamfunnet har erkjent at global kriminalitet innebærer en av de alvorligste trussler mot velstanden i det neste århundre. FNs medlemsland har anerkjent nødvendigheten av et tettere rettslig samarbeid og sett behovet for å vedta en konvensjon mot transnasjonal kriminalitet. Under sesjonen vedtok kommisjonen en rekke resolusjoner vedrørende korrupsjon, eksplosiver, fengselsvesenet, ungdomsrett, kriminalitetsforebygging og arbeidet med konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet. Det ble også vedtatt et utkast til en slutterklæring til den tiende FN kongressen om «Prevention on Crime and the Treatment of Offenders» som avholdes i år 2000. Utkastet omhandler hvordan man kan møte neste århundredes utfordringer. Arbeidet med en konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet har medført at kommisjonen og senteret har kunnet konkretisere målsetningene innenfor sin virksomhet.

Senterets viktigste pågående prosjekt er arbeidet med konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet (Convention Against Transnational Organised Crime (CATOC)) med 3 tilleggsprotokoller om hhv. våpen, menneskesmugling og menneskehandel. FNs generalforsamling opprettet 9. desember 1998 en ad hoc-komite for å utarbeide en konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet (resolusjon 53/111).

Ad hoc-komiteens arbeid kom i gang i 1999, og planlegges avsluttet høsten år 2000. Over 100 stater deltar i forhandlingene. Norge er aktivt med i arbeidet med konvensjonen og tilleggsprotokollene ved representanter fra Justisdepartementet og Utenriksdepartementet. Norge har bevilget kr 100 000,- for at delegater fra de minst utviklede stater skal ha anledning til å delta. I forbindelse med protokollen om skytevåpen, har Norge arrangert et internasjonalt møte i Bergen for å øke forståelsen for de tekniske utfordringer knyttet til protokollforhandlingene.

Det tas sikte på at konvensjonen skal forplikte konvensjonsstatene til å forby deltakelse i kriminelle organisasjoner eller sammensvergelser for å begå alvorlig kriminalitet, hvitvasking av penger og korrupsjon. Konvensjonen skal også inneholde regler om samarbeid mellom statene for å forebygge og bekjempe organisert grenseoverskridende kriminalitet, herunder regler om utlevering av lovbrytere, gjensidig bistand i straffesaker og politisamarbeid. Det tas også sikte på å opprette en mekanisme for å overvåke at partene oppfyller sine forpliktelser etter konvensjonen.

Arbeidet som skjer i regi av ODCCP er viktig i kampen mot kriminalitet. Sesjonsmøtene er viktige internasjonale fora hvor FNs medlemsland møtes til både formelle og uformelle konsultasjoner. Uten internasjonal samhandling kan man ikke bekjempe kriminaliteten som i alle sammenhenger stadig er blitt mere internasjonal. Samarbeid er nødvendig både praktisk og rettslig og behovet for utarbeidelse og inngåelse av internasjonale konvensjoner og annet forpliktende samarbeid er åpenbar.

4.6.3 Dublingruppen

Dublingruppen ble dannet i 1990 på initiativ fra USA og omfatter EU-landene, Australia, Canada, Japan, Norge, USA, UNDCP og EU-kommisjonen. Gruppen er et forum for uformell diskusjon av narkotikaspørsmål mellom de store bidragsyterne (major donors) til UNDCP. Lokale mini-Dublingrupper, på ambassadenivå, er opprettet i produksjons- og transittland for samordning av bistand og dialog med disse landenes regjeringer og myndigheter i spørsmål som gjelder narkotika. Ved aktiv og riktig bruk av tilgjengelige kilder kan mini-Dublingruppene bidra med supplerende opplysninger til den offisielle informasjonen om narkotikasituasjonen i vertslandene. Informasjonen er et viktig grunnlag for vurdering av bistand og andre tiltak når Dublingruppen trer sammen med UNDCP for å delta i utformingen av organisasjonens program.

Det er skilt ut en mini-Dublingruppe for de tre baltiske land som Norge har påtatt seg ansvaret for.

Justisdepartementet deltar fast i to årlige møter i Brussel i tillegg til enkelte uformelle samlinger for å drøfte eller bli orientert om særlig aktuelle spørsmål. Ved siden av Justisdepartementet deltar regelmessig representanter fra Utenriksdepartementet og Sosial- og Helsedepartementet. Utførlige regionrapporter har i flere tilfelle gitt nyttig informasjon for nasjonalt arbeid.

4.6.4 HONLEA (Heads Of National Law Enforcement Agencies)

HONLEA er et forum for politi- og tollorganer, og en underkomite av Commission on Narcotic Drugs (CND). Det er opprettet regionale møter. Anbefalingene fra HONLEA behandles av CND. Justisdepartementet er representert i det europeiske HONLEA-møtet. Deltagerne er i stor grad de samme som på Interpols narkotikamøter, det samme gjelder innhold og emner.