5 Rettslig samarbeid

5.1 Innledning

Internasjonalt rettslig samarbeid kan i hovedtrekk karakteriseres som bistand mellom statene ved den strafferettslige forfølgningen av lovbrudd som innebærer at statenes judisielle myndigheter involveres. Eksempler på rettslig samarbeid på strafferettens område er utlevering av lovbrytere, annen gjensidig hjelp som bistand til forkynning, ransaking, beslag, og fullbyrding av dommer.

5.2 Gjensidig hjelp i straffesaker

Behovet for gjensidig hjelp i straffesaker oppstår i saker der det innledes straffeforfølgning i et land og det blir behov for bistand fra myndighetene i et annet land. Det vil da kunne fremsettes en rettsanmodning om bistand til for eksempel forkynning, bevisopptak, ransaking og beslag.

Lovgrunnlaget for å fremsende rettsanmodninger, samt yte bistand etter rettsanmodninger følger av lov om domstolene av 13. august 1915 §§ 46-51 og § 180 og lov om utlevering av lovbrytere av 13. juni 1975 § 24. Det fremgår her at med mindre annet følger av avtale eller konvensjon, skal rettsanmodninger fra utlandet oversendes via Justisdepartementet. I 1998 mottok Justisdepartementet 284 rettsanmodninger fra utlandet, og videresendte 93 rettsanmodninger til utlandet.

Rettsanmodninger som skal fremmes til utlandet forberedes av påtalemyndigheten før den oversendes Justisdepartementet og vedkommende norske utenriksstasjon. Utenriksstasjonen oversender anmodningen til vedkommende lands myndigheter med anmodning om bistand, eller utfører anmodningen selv dersom den er kompetent til det og det ikke strider mot mottagerlandets rett. Fremsendelse via diplomatisk vei gjelder stort sett for rettsanmodninger til stater vi ikke har avtale med. I disse sakene vil en eventuell gjennomføring av anmodningen være basert på frivillighet fra den annen stats side.

5.3 Den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og andre konvensjoner og avtaler

Norge er part i forskjellige konvensjoner og avtaler som tar sikte på å regulere det rettslige samarbeidet mellom statene. Den Europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959 har lenge vært den viktigste konvensjonen når det gjelder rettsanmodninger i straffesaker. Norge ratifiserte denne konvensjonen 14. mars 1962. Prinsippet for samarbeidet etter konvensjonen er at statene påtar seg å yte hverandre størst mulig gjensidig bistand ved forfølgningen av straffbare handlinger. Statene forplikter seg til å bistå hverandre når det gjelder straffeforfølgning over landegrensene, i tillegg til at innføringen av felles regler skal forsøke å effektivisere samarbeidet statene i mellom. Blant annet er oversendelsesmåtene etter konvensjonen forenklet ved at anmodninger om bevisopptak oversendes direkte til landenes justisdepartementer. Hasteanmodninger kan dessuten oversendes direkte fra de rettshåndhevende myndigheter til de rettshåndhevende myndigheter i den anmodede stat. Anmodningen kan da oversendes via Interpol. Konvensjonen inneholder også regler om når en rettsanmodning kan nektes etterkommet.

Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet ved samarbeidsavtalen 19 desember 1996. Schengen-regelverket inneholder regler om gjensidig hjelp i straffesaker som skal supplere og fremme anvendelsen av Europarådskonvensjonen om gjensidig hjelp. Disse bestemmelsene utvider anvendelsesområdet for anmodninger om gjensidig hjelp, og gir adgang til ytterligere forenklet oversendelse av rettsanmodninger. Eksempler på forenklet oversendelse av rettsanmodninger er at forkynning av visse rettsdokumenter kan skje direkte med post til den person dokumentene skal forkynnes for i utlandet. Videre vil anmodninger om gjensidig hjelp kunne oversendes direkte mellom landenes rettslige myndigheter. I forhold til andre konvensjoner er rettslige myndigheter definert som domstolene og påtalemyndigheten. Rettsanmodningene vil således kunne oversendes uten å gå via de respektive lands justisdepartementer.

I tillegg til disse avtalene har Norge inngått bilaterale samarbeidsavtaler om gjensidig hjelp i straffesaker med Canada og Thailand. Avtalen med Thailand er ennå ikke ratifisert. Avtalene har blant annet bestemmelser om forkynning, bevisopptak, ransaking og beslag, fremskaffelse av opplysninger, dokumenter og bevismateriale.

Det foreligger også enkelte bestemmelser om gjensidig hjelp i andre konvensjoner som Norge har tiltrådt, f. eks. FNs konvensjon av 20. desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og andre psykotrope stoffer (Narkotikakonvensjonen).

I tillegg finnes bestemmelser om gjensidig hjelp i lov av 24. juni 1994 om gjennomføring i norsk rett av FNs sikkerhetsråds vedtak om å opprette internasjonale domstoler for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda.

5.4 Påtalemyndighetens rolle ved anmodninger om gjensidig hjelp

Påtalemyndighetens rolle i saker om gjensidig hjelp varierer ettersom det gjelder en rettsanmodning til Norge eller til utlandet. Ved anmodning til utenlandske myndigheter om bistand er det normalt påtalemyndigheten som utarbeider selve rettsanmodningen, og vedlegger de dokumenter som er nødvendige for utførelsen. Dette kan f. eks. være beslutning fra retten når det gjelder anmodninger om ransaking og beslag. Rettsanmodninger om bevisopptak, ransaking og beslag skal som regel oversendes via statsadvokat og riksadvokat før de blir oversendt Justisdepartementet. Anmodninger om forkynning kan oversendes direkte til Justisdepartementet fra det enkelte politidistrikt. Når det gjelder rettsanmodninger til Norge med anmodning om bistand, blir disse oversendt Justisdepartementet fra utenlandske myndigheter. Justisdepartementet videresender disse til Riksadvokaten som igjen oversender den videre til rette statsadvokat og politikammer for gjennomføring. Anmodninger fra utlandet om forkynning av dokumenter kan oversendes direkte til politikammeret der vedkommende person befinner seg.

5.5 Utlevering

Utlevering er en tvangsmessig overføring av en person som er siktet, tiltalt eller domfelt i en straffesak og som befinner seg i et annet land enn det land som har straffesaken. Bakgrunnen for utleveringsinstituttet er å hindre at lovbrytere unndrar seg rettsforfølgning eller soning av straff ved å reise til eller oppholde seg i andre land. Det norske lovgrunnlaget består av den nordiske utleveringsloven av 3. mars 1961 som regulerer utlevering innen Norden og utleveringsloven av 13. juni 1975 (heretter utleveringsloven) som gjelder resten av verden. Når det gjelder den nordiske utleveringsloven vises det til pkt. 5.6.

Utleveringsloven regulerer utlevering av lovbrytere til og fra Norge. De fleste bestemmelsene omhandler likevel vilkår for utlevering av lovbrytere fra Norge til utlandet. En begjæring fra en fremmed stat om utlevering av en lovbryter fra Norge til utlandet må settes frem via diplomatisk vei til Justisdepartementet med mindre annet følger av overenskomst med fremmed stat. Justisdepartementet kan avslå begjæringen straks, men dersom dette ikke gjøres blir anmodningen om utlevering oversendt påtalemyndigheten. Det er domstolene som avgjør ved kjennelse om lovens vilkår for utlevering foreligger. Dersom dette er tilfelle oversendes saken Justisdepartementet for avgjørelse. Justisdepartementets utleveringsvedtak kan påklages til Kongen i statsråd.

Ved utlevering av lovbrytere til Norge blir utleveringsbegjæringen forberedt av påtalemyndigheten. Justisdepartementet prøver om anmodningen bør etterkommes. Utleveringsbegjæringen settes i tilfelle frem på diplomatisk vei dersom ikke annet er avtalt med den fremmede stat.

Når det gjelder våre konvensjonsmessige forpliktelser på utleveringsrettens område har Norge ratifisert den Europeiske konvensjon om utlevering av 13. desember 1957. Konvensjonen er ratifisert av de fleste europeiske land. Medlemsstatene er etter konvensjonen på visse vilkår forpliktet til å utlevere lovbrytere. Konvensjonen inneholder blant annet materielle vilkår for utlevering, bestemmelser om fremgangsmåten for utlevering, og den setter bestemte grenser for straffeforfølgning og videreutlevering for den stat som har fått en person utlevert.

Schengen-regelverket inneholder også bestemmelser om utlevering. Disse bestemmelsene utvider utleveringsgrunnlaget, gir adgang til direkte oversendelse av utleveringsbegjæringer og legger opp til forenklede prosedyrer når vedkommende som er begjært utlevert samtykker i utlevering.

For øvrig har Norge inngått bilaterale avtaler om utlevering med USA og Australia. Det foreligger også andre konvensjoner og avtaler som inneholder bestemmelser om utlevering, f. eks. Haagkonvensjonen av 16. desember 1970 om ulovlig bekjempelse av luftfartøyer og FNs narkotikakonvensjon.

I tillegg finnes bestemmelser om utlevering i lov av 24. juni 1994 om gjennomføring i norsk rett av De forente nasjoners sikkerhetsråds vedtak om å opprette internasjonale domstoler for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda.

Justisdepartementet har i 1998 registrert 13 utleveringssaker der vedkommende er begjært utlevert fra Norge til utlandet. I 6 av sakene ble utleveringsbegjæringen imøtekommet. Når det gjelder utlevering fra utlandet til Norge er det registrert 36 utleveringssaker i 1998. Utlevering ble imøtekommet i 10 av sakene. De øvrige utleveringssakene er i hovedsak saker der vedkommende lovbryter enten ikke er blitt lokalisert, eller utlevering foreløpig avslås fordi vedkommende allerede er inne til soning.

5.6 Rettslig samarbeid innen Norden

Det nordiske samarbeidet på strafferettens område er mer omfattende enn det som følger av våre øvrige internasjonale forpliktelser om rettslig samarbeid på strafferettens område. Når det gjelder anmodning om gjensidig hjelp foreligger det en overenskomst av 26. april 1974 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om gjensidig rettshjelp. Overenskomsten gjelder både rettsanmodninger i sivile saker og i straffesaker. Overenskomsten supplerer den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker og gir anvisning på forenklet fremgangsmåte ved oversendelse av rettsanmodninger og inneholder dessuten regler om oversettelse. Rettsanmodninger kan oversendes direkte mellom landenes rettshåndhevende myndigheter. Dette innebærer at anmodningene kan oversendes direkte mellom politi- og påtalemyndighet, eller mellom domstolene.

En komite bestående av embetsmenn fra alle de nordiske landene vurderer for tiden om konvensjonen og de nordiske lovene om rettslig samarbeid (se punkt 5. 5) bør revideres for å effektivisere samarbeidet ytterligere. Komiteen har bedt de nordiske riksadvokatene om å avgi en vurdering av dette.

Når det gjelder utlevering mellom de nordiske land er grunnlaget lov om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige av 3. mars 1961 (heretter den nordiske utleveringsloven). Loven bygger på nordisk samarbeid og er i det alt vesentlige i samsvar med tilsvarende lover vedtatt i de andre nordiske land. Utleveringsloven av 13. juni 1975 og den nordiske utleveringsloven er i hovedsak basert på de samme prinsipper og vilkår, men den nordiske utleveringsloven gir en videre adgang til utlevering. For eksempel tillater den nordiske utleveringsloven på visse vilkår utlevering av norske borgere, mens utleveringsloven inneholder et absolutt forbud mot dette. Når det gjelder fremgangsmåtene for utlevering innen Norden, er både oversendelsesmåte og vedtaksmyndighet annerledes. Innen Norden er det påtalemyndigheten i vedkommende land som fremsetter utleveringsbegjæringen direkte overfor påtalemyndigheten i Norge. Påtalemyndigheten bringer bare saken inn for forhørsretten dersom vedkommende krever det. På visse vilkår kan også påtalemyndigheten beslutte utlevering. Det nordiske samarbeidet på utleveringsrettens område har vist seg i praksis å fungere svært bra.

5.7 Internasjonale fora og den videre utvikling av det rettslige samarbeidet

Representanter for norske myndigheter deltar i flere fora når det gjelder gjensidig hjelp på strafferettens område. To ganger i året er det møter i Europarådets ekspertgruppe om anvendelsen av de europeiske konvensjoner på det strafferettslige området (PC-OC). Ekspertgruppen tar opp praktiske problemer tilknyttet anvendelsen av de strafferettslige konvensjonene og utvikler eventuelt nye instrumenter hvis og når dette er nødvendig. For tiden arbeides det med å utarbeide andre tilleggsprotokoll til Konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker som blant annet vil gi mulighet for at statene kan anvende video og telefonavhør av vitner. Innen EU arbeides det med en EU-konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker. I den utstrekning bestemmelser i EU-konvensjonen kan antas å være en videreutvikling av Schengen-regelverket, skal disse drøftes med norske og islandske representanter i Fellesorgansmøter.

Rettslig samarbeid er en viktig forutsetning for effektiv rettsforfølgning på tvers av landegrensene, og det er derfor svært viktig at det fortsatt arbeides for å effektivisere og forenkle det eksisterende samarbeidet. Spesielt når det gjelder saker som er på etterforskningsstadiet er det svært viktig at rettsanmodningene ikke tar for lang tid. I enkelte saker kan nettopp tidsperspektivet være til hinder for hele straffeforfølgningen av saken. For å bekjempe internasjonal kriminalitet er det derfor svært viktig at det arbeides med å utvikle rammer for det rettslige samarbeidet som gir et mer effektivt internasjonalt system for gjensidig bistand. Norges deltagelse i internasjonale fora der det arbeides med å forenkle det rettslige samarbeidet er derfor svært viktig.