Et politisk veiskille

Når utviklingen de senere år skal forstås, er det ikke mulig å komme utenom den største politiske omveltningen i etterkrigstiden. Sovjetunionens sammenbrudd og Berlinmurens fall ved overgangen fra 1980-årene til 1990-årene markerte et ideologisk veiskille. Den autoritære samfunnsmodell med direkte statlig styring av økonomien hadde spilt fallitt. I ideologisk forstand innebar det en seier for et samfunnssyn basert på liberale ideer om menneskerettigheter, demokrati og markedsøkonomi. Stadig flere land orienterte seg i retning av en tettere integrasjon med omverdenen, både politisk og økonomisk. Mest markert er de sentral- og østeuropeiske landenes orientering mot NATO og EU.

Også i andre deler av verden så man en utvikling mot større markedsintegrasjon. Kina hadde riktignok i noen år før Berlinmurens fall begynt å åpne sin økonomi, og India reduserte også gradvis sine nasjonale barrierer fra midten av 1980-­tallet. En gruppe utviklingsland, først og fremst i Sørøst-Asia, hadde allerede i noen tid fulgt en politikk som innebar at de var i stand til å høste stadig større gevinster av å delta i internasjonalt økonomisk samkvem.

Blant de øvrige utviklingslandene var det mange som etter kolonitiden hadde fulgt en innadvendt økonomisk politikk med stor vekt på statens direkte engasjement i det økonomiske liv. I varie­rende grad og tempo vokste erkjennelsen av at en slik strategi ikke kunne skape den ønskede økonomiske utvikling. I dag er det få land som holder fast ved en politikk som baserer seg på økonomisk isolasjon fra omverdenen. De fleste land ønsker nå å supplere innenlandske økonomiske ressurser med eksterne ressurser gjennom å tiltrekke seg utenlandsk kapital og å øke sine eksportinntekter. Forventninger om positive virkninger i form av for eksempel teknologi- og kunnskapsoverføringer, tilgang til markedskunnskap og markedsnettverk og positive virkninger på sysselsettingen, er andre faktorer som bidrar til å forsterke ønsket om å tiltrekke seg utenlandske investeringer.

De ideologiske motsetningene som preget etterkrigstiden er avløst av en bredere felles erkjennelse av nytten av å delta i det globale økonomiske samkvemmet. En konkret bekreftelse på denne utviklingen er økningen i medlemsmassen i GATT/WTO. I 1985 var det 89 parter til GATT- avtalen. Våren 2003 har etterfølgeren WTO 145 medlemmer, mens ytterligere 34 land har søkt om medlemskap.

Både den gradvise nedbyggingen av nasjonale barrierer for økonomisk virksomhet, det kommunistiske systemets sammenbrudd og enkeltlands omlegging til en mer åpen økonomisk politikk er resultater av politiske prosesser og beslutninger. Politiske prioriteringer og valg har med andre ord lagt forholdene til rette for økonomisk integrasjon og globalisering.

Teknologien som drivkraft

Menneskelig samhandling har i tusener av år bidratt til fremskritt gjennom reising, handel, migrasjon, spredning av kulturell innflytelse, og spredning av kunnskap og forståelse. For ett årtusen siden inkluderte datidens høyteknologi produkter som papir, krutt, det magnetiske kompasset og trillebåren. På denne tiden ble disse produktene benyttet på bred basis i Kina, mens de var praktisk talt ukjente andre steder. Menneskelig samhandling spredte kunnskapen om dem verden rundt, inkludert Europa.

Teknologi har til alle tider preget den menneskelige utvikling, fra oppfinnelsen av hjulet til boktrykkerkunsten og dampmaskinen. Integrasjonen av markeder verden over hadde ikke vært mulig uten fremskrittene innen kommunikasjonsteknologien. Etter andre verdenskrig bidro billigere flyfrakt og introduksjonen av containeren til reduserte transportkostnader og mer effektive transportsystemer.

Effektiviseringen av internasjonal sjøtransport har bidratt vesentlig til å legge forholdene til rette for globaliseringen av verdensøkonomien. Mer enn 80% av internasjonal varehandel fraktes sjøveien, og transportvolumet har blitt fordoblet i perioden 1970-2000. Teknologiske fremskritt, sterk konkurranse i skipsfartsmarkedene og utnyttelse av stordriftsfordeler i rederinæringen har ført til en stadig mer kostnadseffektiv sjø­trans­port. Tall fra UNCTAD/Verdensbanken viser at fraktratene i linjefart (transport av ferdigvarer) har vært stabile i perioden 1970-2000, mens fraktratene i tank og bulkfart (innsatsfaktorer som for eksempel energi og malm) har blitt hal­vert i den samme perioden.

Mer kostnadseffektiv transport av innsats- og ferdigvarer innebærer at produksjonen av ferdigvarer kan etableres hvor som helst i verden, fjernt fra markedene, uten at transportfaktoren blir en hindring. Som illustrasjon kan nevnes at kostnadene for sjøtransport av et kinesisk TV-apparat kan utgjøre ca 2 prosent av utsalgsprisen i Europa, mens kostnaden ved sjøtransport av en personbil fra Sverige kan tilsvare om lag 1,5-2 prosent av utsalgsprisen i Australia.

Likevel er det trolig introduksjonen av den digitale teknologien som har ført til de mest grunnleggende endringene i vår tid, ikke minst ved å legge grunnlaget for en revolusjon innen telekommunikasjonssektoren. Ifølge Den internasjonale telekommunikasjonsorganisasjonen (ITU) ble antallet faste telefonlinjer i verden fordoblet i løpet av 1990-årene, mens antallet mobiltelefonabonnenter ble 60 ganger større i samme periode. I 2002 var det for første gang flere mobiltelefonabonnenter enn fastlinjetelefoner i verden. I løpet av 1990-tallet ble også antallet personlige datamaskiner fire­doblet, mens antallet internettbrukere i 2001 var omkring 120 ganger høyere enn for ti år siden.

Kilde: International Telecommunications Union, Yearbook 2002

Den nye teknologien har lagt grunnlaget for nye produkter, nye tjenester og nye næringer, og den har bidratt til å effektivisere tradisjonelle næringer. Det er blitt lettere å administrere og styre et geografisk spredt system av økonomiske enheter. Flernasjonale selskaper kan lettere utnytte stordriftsfordeler og internasjonal spesialisering av virksomheten. Med kontinuerlig oppdatering av vital informasjon kan lagerbeholdningen begrenses, og «just-in-time»-produksjon er blitt en realistisk mulighet for mange bedrifter. Ettersom det koster lite å transportere informasjon, har handelen med informasjonsbaserte tjenester økt kraftig.

Muligheten for kontinuerlig oppdatert informasjon og øyeblikkelige økonomiske transaksjoner har også bidratt til å endre karakteren til det internasjonale kapitalmarkedet. Økningen i omsetningen av for eksempel aksjer, valuta og derivater hadde vært langt svakere uten informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT).

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien har redusert betydningen av geografisk avstand og økt betydningen av kunnskap. Tid har fått redusert betydning som hinder for økonomisk samkvem. Samtidig har tid fått økt betydning, fordi informasjon og kunnskap spres så raskt at kontinuerlig nyskaping blir nødvendig for å hevde seg i konkurransen. Innovasjon blir et viktigere konkurransefortrinn enn masseproduksjon. Kunnskap blir en stadig viktigere konkurransefaktor. Investeringer foretas i stadig større grad i nyskapende ideer, snarere enn i nye maskiner og produksjonslokaler. Teknologiens mobilitet gir grunnlag for nye produksjonsmønstre. Endringer skjer fortere enn noen gang før.

Den teknologiske utvikling, og i særdeleshet informasjons- og kommunikasjonsteknologien, har med andre ord bidratt både til globaliseringen og til fremveksten av kunnskapsøkonomien. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er en viktig drivkraft i integrasjonen av det globale markedet for varer, tjenester og kapital, og i integrasjonen av produksjonsmønstre, informasjonsflyt og kunnskapsdannelse på tvers av landegrensene.

Igjen er det et markant skille mellom de som har tatt del i denne utviklingen og de som ikke har det. Mange fattige utviklingsland har svakt utbygget infrastruktur på teleområdet og dermed dårligere forutsetninger enn andre land for å utnytte moderne informasjonsteknologi. I og mellom de fattigste landene ser en ikke den brede utnyttelse av IKT som en ser i den industrialiserte del av verden. Resultatet er en raskt økende «digital kløft» mellom rike og fattige land og mellom fattige og rike personer og regioner innad i utviklingslandene.

Utviklingslandene i internasjonal handel

Utviklingslandene har for alvor kommet med i global handel de siste to tiår. Ikke-OECD-land økte varehandelen med 11 prosent i året i perioden 1987-97, sammenlignet med en økning på 8 prosent i OECD-landene. Ikke-OECD-landenes andel av verdenshandelen steg fra 17 prosent i 1987 til 24 prosent ti år etter. Sør-sør handelen har også økt. En fjerdedel av utviklingslandenes handel foregår nå mellom dem, sammenlignet med en femtedel for ti år siden.

Produktspekteret i utviklingslandenes eksport er også utvidet. Ifølge tall fra Verdensbanken utgjorde industrivarer ca. 15 prosent av utviklingslandenes eksport i 1965, mens denne andelen nådde 80 prosent i 1998. Denne trenden gjen­speiler klart den industrialiseringen som en del utviklingsland gjennomgår og den voksende betydningen handel spiller i deres økonomi.

Innen dette totalbildet er det imidlertid store forskjeller. Det aller meste av økningen i utvik­lingslandenes andel av verdenshandelen skyldes et relativt lite antall folkerike land med Kina, India og de sørøst-asiatiske landene i spissen. Afrika sør for Sahara har derimot opplevd at regionens andel av verdenshandelen de siste ti år har falt fra 4 prosent til 1 prosent. Nord-Afrika og Midtøsten har i samme periode fått redusert sin andel av verdenshandelen fra 7 prosent til 2,3 prosent. De minst utviklede land har totalt i dag en samlet andel av verdenshandelen på under 1 prosent.

Norge i internasjonal handel

Norges befolkning utgjør mindre enn 0,1 prosent av verdens samlede befolkning. Slik sett er Norge et lite land. Vår økonomiske betydning er likevel større enn befolkningsmengden alene skulle tilsi. I følge statistikk fra WTO var Norge i 2000 verdens 27. største eksportør av varer og verdens 32. største importørland. Europeiske stormakter som Frankrike og Storbritannia har omkring 13 ganger så stor befolkning som Norge, men bare omkring 5 ganger så stor utenrikshandel. Samlet sett kan det derfor hevdes med en viss rett at Norge ikke er en liten, men en mellomstor aktør i verdenshandelen.

Innen enkelte sektorer har Norge en betydelig markedsandel. Norge er i dag blant verdens fem største eksportører av både sjømat, råolje og skipsfartstjenester, men Norge har også betydelige markedsandeler innenfor sektorer som lettmetall og skipsutstyr, samt innenfor flere maritimt baserte tjenester som klassifikasjon, rådgivning og sjøforsikring. Adgangen til internasjonale markeder innenfor disse sektorene er derfor av stor betydning for Norge.

Verdien av Norges totale eksport og import av varer og tjenester utgjorde i 2001 hele 75 prosent av den samlede verdiskapingen (BNP) i Norge, mens gjennomsnittet for alle verdens land er omkring 45 prosent. For verdens største økonomi, USA, utgjør utenrikshandelen til sammenligning omkring 25 prosent av den totale verdiskapingen. Utenrikshandelen betyr med andre ord mer for Norge enn for de aller fleste andre land i verden. Vår velferd er svært avhengig av det økonomiske samkvemmet med resten av verden.

Sammensetningen av Norges utenrikshandel skiller oss fra andre industrialiserte land. Mens bearbeidede industrivarer utgjør 85 prosent av OECD-landenes totale eksport av varer, utgjør de for Norges vedkommende omkring 28 prosent, ifølge tall fra OECD. Bildet av Norges vareeksport som dominert av råvarer, må imidlertid nyanseres med at store deler av råvareindustrien er svært kunnskaps- og teknologiintensiv, selv om sluttproduktet ikke anses som en bearbeidet industrivare. Petroleumssektoren er et godt eksempel på en kunnskapsintensiv råvareindustri, og teknologi og kunnskap utviklet innen denne industrien har blitt en viktig eksportnæring. I 2001 eksporterte den petroleumsrelaterte industrien varer og tjenester for omkring 34 milliarder kroner.

Norge er i dag mer avhengig av inntektene fra petroleumssektoren enn for ti år siden. Mens eksportinntektene fra olje og gass utgjorde ca 31 prosent av de totale eksportinntektene i 1991, økte denne andelen til 43 prosent i 2001. Selv om eksporten av tradisjonelle varer har økt i absolutte tall gjennom hele 90-tallet, er andelen av de totale eksportinntektene redusert fra 36 prosent i 1991 til 31 prosent i 2001. Disse andelene er naturlig nok følsomme for store variasjoner i oljeprisen.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Norges tjenesteeksport har vist en betydelig økning i de senere år, og var i 2001 på 165 milliarder kroner. Den økte betydningen av inntektene fra petroleumssektoren har imidlertid ført til at tjenestenes andel av eksportinntektene er redusert fra 28 prosent i 1991 til 24 prosent i 2001. I verden totalt sett har tjenestene økt sin andel av verdenshandelen. Når tendensen er den motsatte for Norges vedkommende, skyldes det at veksten i petroleumseksporten har vært enda større.

Omkring halvparten av inntektene fra eksport av tjenester kommer fra skipsfartssektoren. Av andre tjenestetyper er det finans- og forretningstjenester som har hatt den kraftigste økningen det siste tiåret, men petroleumsrelaterte tjenester har også økt i betydning. Sammensetningen av tjenesteeksporten har betydning for prioriteringen av våre interesser i forhold til den globale liberaliseringen av handelen med tjenester.

Geografisk er norsk eksport konsentrert om de utviklede markedene i Europa, Asia og Nord-Amerika. Av tradisjonelle eksportvarer (dvs. unntatt olje, gass, skip og boreplattformer) går 76 prosent til det europeiske markedet, 11 prosent til Asia og 10 prosent til Nord-Amerika, mens landene i Afrika, Latin-Amerika og Oseania står for mindre enn 3 prosent til sammen. Dersom man inkluderer olje og gass er Europas andel hele 80 prosent. Europa er vårt desidert viktigste marked. Den geografiske fordelingen av norsk eksport har endret seg relativt lite de siste 20 årene.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Den geografiske fordelingen med hensyn til import til Norge følger samme hovedmønster. Omkring 77 prosent av vår import kommer fra Europa, mens Asia har en noe større andel (ca.11 prosent) av det norske markedet enn Nord-Amerika (ca. 9 prosent). Utviklingen i europeisk økonomi og rammebetingelsene for handel i Europa er med andre ord av den største betydning for Norge.

Vekst i handelen med verdipapirer og valuta

Veksten i kapitalmarkedet kan også avleses i omsetningen av valuta og verdipapirer som aksjer og derivater.

Tall fra Den internasjonale oppgjørsbanken (Bank for International Settlements – BIS) viser at det hver dag i april 2001 3 ble omsatt valuta for 1200 milliarder dollar. Den daglige omsetningen av valuta tilsvarer med andre ord verdien av de samlede utenlandske direkte investeringene i løpet av et helt år. Verdens samlede eksport av varer og tjenester tilsvarer mindre enn 7 dagers valutahandel.

Etter 1998 har handelen med valuta riktignok blitt noe redusert. Dette skyldes blant annet at valutahandelen mellom landene i Den europeiske monetære union (EMU) falt bort etter innføringen av euroen i 2002. BIS påpeker også at økende konsentrasjon i banksektoren har ført til færre aktører og dermed mindre handel mellom bankene.

Omsetningen av valuta følger det samme mønsteret som for handels- og investeringsstrømmene. Den alt overveiende omsetningen foregår i og mellom de rikeste landene. I følge BIS var den amerikanske dollaren involvert i hele 90 prosent av internasjonal valutahandel på den ene eller andre siden av handelen i april 2001.

I følge tall fra Verdensbanken var verdien av aksjehandelen i 2000 omkring 50 prosent større enn den samlede verdensproduksjonen, mens den bare ti år tidligere utgjorde ca. en fjerdedel. Denne utviklingen bekrefter først og fremst den generelle ekspansjonen i kapitalmarkedet. Samtidig er den økte omsetningen av aksjer et signal om at kampen om eierskap har fått økende betydning i verdensøkonomien, slik også utviklingen i oppkjøp og sammenslåinger viser.

Derivater 4 er en samling av nye finansielle instrumenter som har bidratt til store endringer i det internasjonale kapitalmarkedet. Omkring 2/3 av verdens samlede valutahandel skjer i dag i form av derivater, og 2/3 av valutaderivatene har en løpetid på mindre enn 7 dager. Sammen med den såkalte spot-handelen med valuta (handel der oppgjøret skjer umiddelbart), betyr dette at den alt overveiende del av valutahandelen er kortsiktig.

Derivater blir omsatt både ved børsene og i det såkalte OTC-markedet (Over-The-Counter – «over disken») som involverer banker og andre finansinstitusjoner. Derivathandelen ved børsene er generelt sett mer regulert med mer standardiserte produkter, mens OTC-handelen er mindre regulert og mer variert med hensyn til tilgjengelige produkter.

Tall fra BIS viser at det hver dag i april 2001 ble omsatt derivater for 3566 milliarder dollar. To dagers handel med derivater tilsvarer med andre ord omtrent den samlede verdien av verdens samlede eksport av varer og tjenester i hele 2001. Handelen med derivater har økt med 85 prosent fra 1995 til 2001.

Handelen med derivater er konsentrert til et relativt begrenset antall aktører i de industrialiserte landene. Omkring halvparten av omsetningen i OTC-markedet foregår i USA og Storbritannia. Derivatene har tilført en ny dimensjon til det globale kapitalmarkedet, både i form av kvalitativt nye instrumenter og i form av økt omsetning av finansiell kapital på verdensmarkedet.

Den sterke veksten i internasjonale kapitalbevegelser har sin årsak i liberaliseringen av markedet, teknologiske endringer og utviklinger i markedet. Liberaliseringen av kapitalmarkedet skjøt for alvor fart i de vestlige land på 80-tallet innenfor rammen av OECD. Et betydelig antall ikke-OECD land har også gått langt i å fjerne nasjonale barrierer for kapitalbevegelser. Lengst i retning av et helt fritt kapitalmarked er EU/EØS-området, men fortsatt eksisterer enkelte nasjonale restriksjoner.

Gjennom WTO-avtalen om handel med tjenester (GATS) har over 100 land forpliktet seg til ulike former for liberalisering av markedet for finansielle tjenester, hvilket også har bidratt til å utvide og integrere det internasjonale kapitalmarkedet.

En rekke andre faktorer har også bidratt til veksten i finansmarkedene og internasjonale kapitalbevegelser det siste tiåret. Blant disse er deregulering av pengemarkedene, veksten i fondsbaserte pensjonsordninger, lavere inflasjon globalt sett, utviklingen av mer differensierte og tilpassede finansielle produkter og generelt høy avkastning på aksjemarkedene.

Kapitalflyten er atskillig større, går vesentlig raskere og er betydelig mer sammensatt og komplisert enn tidligere. Integrasjonen av og utviklingen i det globale kapitalmarkedet på 1990-tallet er utvilsomt et av de viktigste kjennetegnene som skiller dagens globaliseringsbølge fra tidligere tider.

Utenlandske investeringer i Norge og norske investeringer i utlandet

Mens Norge er tett integrert i det internasjonale markedet for handel med varer og tjenester, er vår posisjon i det internasjonale markedet for direkte investeringer mer beskjeden. Sammenlignet med våre nordiske naboland har Norge de senere år både mottatt mindre direkte investeringer fra utlandet og foretatt færre direkte investeringer i utlandet.

Ifølge OECD tilsvarte den samlede verdien av utenlandske direkte investeringer i Norge omkring 11 prosent av BNP i 1990 og i underkant av 20 prosent i 2000. Betydningen av utenlandske investeringer har med andre ord økt kraftig, men andelen er likevel vesentlig lavere enn for en del andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Blant de 25 OECD-landene plasserer Norge seg på 17. plass. Målt på denne måten kan utenlandske eierinteresser i næringslivet sies å bety mindre for norsk økonomi enn for de fleste andre industrilandene, og for den saks skyld også utvik­lingslandene. Gjennomsnittet for land i Afrika, Asia og Latin-Amerika ligger høyere enn for Norge.

Omkring 27 prosent av verdiene på Oslo Børs var eid av utlendinger ved utgangen av juli 2002. Tallene forteller imidlertid ikke noe om utlendingers eventuelle aktive eierskap i norsk næringsliv. Analyser foretatt av Handelshøyskolen BI tyder på at internasjonale investorer i selskaper notert på Oslo Børs ikke primært har som mål å drive aktiv eierstyring. Formålet synes snarere å være å redusere risiko ved å spre investeringene passivt i mange selskaper og land.

Oversikten fra Oslo Børs gir imidlertid ikke et komplett bilde, ettersom selskaper med en eier ikke vil være notert på Oslo Børs på grunn av krav til omsettelighet. Regnskapsstatistikken fra Statistisk Sentralbyrå indikerer at utenlandsk eierskap er sterkest konsentrert i de største bedriftene, og at de i så fall som oftest eier hele foretaket.

Den internasjonale bølgen av oppkjøp og sammenslåinger over landegrensene har også satt sine spor i Norge med en foreløpig topp i 2000, da utenlandske oppkjøp og sammenslåinger i Norge nådde ca 77 milliarder kroner. Samme år foretok norske bedrifter oppkjøp og sammenslåinger i utlandet til en verdi av ca 60 milliarder kroner (Kilde: OECD).

Det utenlandske eierskapet i Norge er med andre ord begrenset i forhold til mange andre land. Gjennomgangen viser også at eierskapet grovt sett kan deles i to ulike former – enten i form av fullt eller dominerende eierskap, eller i form av mer begrensede og mer passive porteføljeinvesteringer.

OECD har i en egen studie analysert betydningen av flernasjonale selskaper i de ulike land. Studien viser at de flernasjonale selskapene har fått økt betydning i Norge de senere år, og at Norge i en slik sammenheng plasserer seg omtrent midt på treet blant OECD-landene. OECDs studie viser for øvrig at både lønninger og produktivitet er høyere i de utenlandsk eide selskapene enn gjennomsnittet i industrien for øvrig. For Norges vedkommende var lønnsforskjellen nesten 20 prosent, mens produktivitetsforskjellen var nærmere 50 prosent. Årsaken til disse forskjellene er først og fremst at det utenlandske engasjementet er størst i kapitalintensiv virksomhet.

I følge statistikk fra Norges Bank utgjorde direkte investeringer med opprinnelse i EU-land omkring 77 prosent av de totale utenlandske investeringene i Norge ved utgangen av 2000. EUs relative betydning som investor i Norge er med andre ord omtrent like stor som EUs betydning som handelspartner.

Kilde: OECD 2001

For øvrig investerer nordmenn vel så mye kapital i utlandet som utlendinger investerer i Norge. Beholdningen av norsk direkte investert kapital i utlandet var i følge tall fra Norges Bank omkring 298 milliarder kroner ved utgangen av 2000, mens beholdningen av utenlandsk direkte investert kapital i Norge var i underkant av 270 milliarder kroner.

Norske investeringer i utlandet følger omtrent samme geografiske mønster som varehandelen. Ved utgangen av 2000 hadde USA ca. 17 prosent av norske direkte investeringer, mens EU-landene hadde 68 prosent, Asia ca. 6 prosent og Afrika 0,4 prosent.

Arbeidsinnvandring til Norge

I 2001 var det ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå om lag 141 000 førstegangs innvandrere i arbeidsstyrken i Norge. Det tilsvarer omtrent 6 prosent av samlet innenlandsk arbeidsstyrke. I OECD-sammenheng er dette relativt lavt, men noen land som for eksempel Finland, Japan, Portugal og Irland har en enda lavere andel av innvandrere i arbeidsstyrken. Land som Østerrike, Frankrike, Tyskland og Sverige har en større andel innvandrere enn Norge, og de tradisjonelle immigrantlandene som USA, Australia og Canada ligger vesentlig høyere.

En stor del av innvandrerne som har kommet til Norge, har kommet hit som flyktninger eller asylsøkere, eller de har kommet hit som ledd i familiegjenforening. De har senere blitt integrert i arbeidsmarkedet. Innvandrerne har dermed bidratt til å øke arbeidstilbudet i landet. Personer som kommer til Norge primært for å få arbeid, kommer naturlig nok særlig fra de områdene som er geografisk eller kulturelt nærmest oss, dvs. EØS, Sentral- og Øst-Europa og Nord-Amerika. Den geografiske fordelingen av førstegangs innvandrere i arbeidsstyrken i 2001 var om lag 54 prosent fra Europa (vel 37 prosent var fra EØS-området), vel 31 prosent fra Asia, 7,5 prosent fra Afrika og vel 7 prosent fra Amerika og Oseania.

Norges situasjon

Norges situasjon i den globale kunnskaps- og nettverksøkonomien er sammensatt:

• Norge er en handelsnasjon. Utenrikshandelen er av avgjørende betydning for vår velferd. Norge er tett integrert i det internasjonale varemarkedet. Vi er svært avhengige av rammebetingelser og utviklingstrekk i de internasjonale markedene.

• Norge er en europeisk økonomi. Europa er og blir vårt viktigste marked, og vi er tett integrert i den europeiske økonomien. Rammebetingelsene for det økonomiske samkvemmet i Europa er følgelig av avgjørende betydning for Norge.

• Norge er en råvarebasert økonomi med høyt kunnskapsinnhold. Våre inntekter er avhengig av markeder som er utsatte for konjunktursvingninger. Samtidig er kunnskapsinnholdet høyt i store deler av råvareindustrien, herunder ikke minst i petroleumsvirksomheten. Mens kunnskapsinnholdet i produksjonen ofte er svært høyt, er kunnskapsinnholdet i sluttproduktet ofte begrenset. Forbruket av kunnskapsintensive produkter og tjenester er høyt, men vi er fortsatt en relativt liten produsent av kunnskapsbaserte varer og tjenester.

Norge er i mindre grad integrert i de internasjonale markedene for kapital og arbeidskraft. Til tross for at de fleste formelle begrensninger for kapitalbevegelser er fjernet, er det utenlandske eierskapet i norsk næringsliv ikke spesielt høyt. Omfanget av norske investeringer i utlandet er heller ikke spesielt omfattende sammenlignet med andre land. Likeledes har heller ikke innføringen av et fritt arbeidsmarked i EØS-området ført til at omfanget av utenlandsk arbeidskraft i Norge har økt markert.

Velferdsutviklingen i Norge hadde ikke vært mulig uten en stor grad av åpenhet overfor omverdenen. Utenlandsk kapital og teknologi har vært avgjørende for utviklingen av det moderne Norge, fra utbyggingen av den energikrevende industrien til petroleumssektoren. Adgangen til utenlandske markeder for våre varer og tjenester har gitt landet inntekter som har gjort det mulig å importere varer og tjenester som det ikke hadde vært lønnsomt eller mulig å produsere selv.

Rammebetingelsene for internasjonal handel med varer og tjenester berører derfor grunnleggende nasjonale interesser. Små og mellomstore land som Norge ville vært langt svakere stilt uten et multilateralt regelverk. Bare et system der alle er underlagt de samme reglene gir alle den samme mulighet til å dra nytte av det internasjonale økonomiske samkvemmet. Norge har derfor en sterk egeninteresse av å forsvare og å styrke det multilaterale handelssystemet.

Hovedtrekkene ved Norges posisjon i verdensøkonomien illustrerer noen sentrale utfordringer. Våre eksportinntekter kommer for en stor del fra konjunkturutsatte markeder. Både oljeprisen og prisene for produktene fra den kraftkrevende industrien er utsatt for svingninger. Det samme gjelder inntektene fra utenriks sjøfart.

Ettersom de fleste inntektene kommer fra våre nærområder i Europa, blir vi også avhengig av den økonomiske utviklingen i dette området. Lavere vekst internasjonalt, og/eller uro i de internasjonale markedene, gir lavere vekstimpulser også i norsk økonomi. I den senere tid har vi sett at kombinasjonen av svak internasjonal vekst og en sterk kronekurs skaper vanskeligheter for konkurranseutsatte næringer.

Så lenge oljeprisene holder seg på et relativt høyt nivå, vil det imidlertid i noen grad skjerme norsk økonomi fra de negative virkningene av den internasjonale utviklingen. Samtidig er det av sentral betydning at den økonomiske politikken bidrar til å begrense pris- og kostnadsveksten, slik at konkurranseforholdet ikke forverres ytter­ligere.

I en fremtid der inntektene fra råvarene reduseres og kunnskap er den sentrale konkurransefaktor, må kunnskap, utdanning, forskning og innovasjon settes i sentrum for den politiske oppmerksomheten. Det er en forutsetning for at vi skal kunne nå de sentrale målsettingene om arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Kunnskap er nøkkelen for å kunne utnytte mulighetene og møte utfordringene den globale nettverks- og kunnskaps­økonomien innebærer.

Globaliseringen innebærer at internasjonalt samarbeid blir av stadig større betydning for å nå sentrale politiske mål, både i forhold til utviklingen i eget samfunn og i forhold til utviklingen i verdenssamfunnet for øvrig. For Norges del skjer mye av globaliseringsprosessene i forhold til EU-området. Tiltak som gjennomføres i EU for å møte styringsutfordringene, vil få betydning for de valg Norge foretar og for effektiviteten av norske tiltak.