Kulturarv og nye impulser

En sentral problemstilling er forholdet mellom vår kulturarv på den ene side og de kulturelle impulsene fra omverdenen på den annen. Norsk kulturpolitikk har tradisjonelt vært nært knyttet til tanken om nasjonsbygging og ønsket om å utvikle en nasjonal identitet med grunnlag i en enhetlig kultur. En bærende idé var at den særegne og enestående nasjonalkulturen skulle dyrkes frem i kontrast til andre kulturer som ledd i et bredere arbeid for å bygge opp en selvstendig nasjonalstat på høyde med andre moderne samfunn. Dette idealet fikk til dels svært uheldige konsekvenser for minoritetene i Norge og deres kultur og språk.

Kultur er et produkt av menneskelig samhandling og vil alltid være i utvikling. Kultur blir skapt og omskapt i en kontinuerlig prosess i brytningen mellom ulike handlingsmønstre og ulike forestillinger. Slike møter er en forutsetning for en levende kultur. Vår egen kristne og humanistiske kulturarv er et produkt av et historisk samspill mellom våre egne tradisjoner og impulser fra andre kulturer.

Møtet med andre kulturer er en berikelse for vårt samfunn. Det er fullt mulig å stille seg åpen for nye impulser, samtidig som vi søker å holde fast ved grunnleggende verdier som kommer til uttrykk i vår egen kulturarv. En av disse grunnleggende verdiene er respekten for det som er annerledes.

Målsettingen om å ta vare på kulturarven må ikke innebære at kulturpolitikken blir ekskluderende, verken i forhold til den flerkulturelle situasjonen vi står oppe i, eller i forhold til nyskapende og grensesprengende kulturuttrykk. Det må derfor være et kulturpolitisk hovedmål å fremme det kulturelle mangfoldet og legge til rette for at ulike kulturer skal kunne møtes på like premisser.

Kultur som vare

En annen hovedutfordring er knyttet til spenningen mellom kultur som vare på den ene side og kulturens immaterielle egenverdi på den annen. Kulturen har en egenverdi ut over det rent kommersielle og har ofte behov for andre virkemidler enn de som hører markedet til.

Kulturprodukter er også varer i et marked, og kulturen påvirkes derfor av de samme drivkrefter og preges av de samme utviklingstrekk som kjennetegner den økonomiske utviklingen. Vi ser en økende handel på tvers av landegrenser med kulturprodukter som musikk, film og litteratur. Samtidig møter vi ulike kulturimpulser på en mer indirekte måte gjennom formidlingen av internasjonale merkevarer og livsstilsprodukter.

I demokratiske samfunn står ytringsfriheten sentralt. Det tilsier en liberal grunnholdning til ulike kulturuttrykk. Velstandsutviklingen har bidratt til en kraftig økning i etterspørselen etter kulturprodukter. Ny teknologi har skapt både nye produksjonsmetoder og nye distribusjonsformer, så vel som nye medier. Til sammen har disse faktorene bidratt til en kraftig ekspansjon av det globale kulturmarkedet.

I kulturmarkedet finner man de samme utviklingstrekk som i andre markeder i retning av større konsentrasjon av eierskap og integrasjon av produksjonsprosesser både vertikalt og horisontalt på tvers av landegrenser. Vi ser for eksempel at tradisjonelle distribusjonsselskaper engasjerer seg i innholdsproduksjonen så vel som i distribusjonsteknologien. Samme selskap kan eie kabelen som formidler TV-signalet og mottakerutstyret som gjør det mulig å se programmet, samtidig som det eier rettighetene til programmene som vises.

Utfordringene knyttet til konsentrasjon av eierskap, og risikoen for utvikling av uønskede monopoler og karteller, er derfor de samme i kulturmarkedet som i økonomien for øvrig. Men fordi kultur har en egenverdi som skiller den fra andre varer, er det grunn til å være særlig på vakt overfor en slik utvikling på kulturområdet.

Den internasjonale kultur- og medieindustrien er blant de sektorer som har hatt det største utbyttet av den teknologiske utviklingen og nedbyggingen av nasjonale barrierer for økonomisk samkvem. Kulturens immaterielle dimensjoner innebærer samtidig at kulturens verdi for et enkeltmenneske eller for et samfunn ikke kan fastsettes i kroner og øre. Når en fullstendig prisfastsettelse ikke er mulig, har også markedet sine begrensninger, slik at markedsmekanismen må suppleres med nasjonale og internasjonale kulturpolitiske tiltak.

Mediepolitikk

Digitaliseringen av medieteknologien ligger til grunn for en utvikling i retning av større konvergens . Mediene tar i bruk en felles, digital teknologi, slik at grensene mellom kringkasting, teletjenester og informasjonsteknologi viskes ut. I tillegg drives utviklingen frem av deregulering av markedene, økt utbredelse av digitalt mottakerutstyr og investeringer i ny infrastruktur for distribusjon av digitale signaler.

Konvergens, globalisering og kommersialisering har ført til endringer i behovet og mulighetene for regulering av mediemarkedet. Det økende tilbudet av ulike tjenester som kan lastes ned fra Internett kan føre til at konsesjonsinstituttet, som lenge har vært et sentralt virkemiddel i mediepolitikken i mange land, vil få redusert betydning. Utviskingen av sektorgrensene mellom medier utfordrer lovregulering som tar utgangspunkt i spesifikke mediesektorer. Samtidig oppstår behov for internasjonalt samarbeid om regulering, ettersom de nettbaserte mediene ikke kjenner geografiske grenser.

Det er avgjørende for oppnåelsen av Regjeringens mediepolitiske mål at det finnes et kvalitetsalternativ basert på norsk språk, kultur og virkelighet. Utviklingen peker i retning av at etterspørselen etter norskprodusert innhold vil være økende. Regjeringen anser det derfor som svært viktig å legge til rette for norsk filmproduksjon. De siste årene har bevilgningene til filmproduksjon økt, samtidig som støtteordningene er blitt lagt om for bedre å nå de filmpolitiske mål. Det er opprettet støtteordninger også for andre medier, herunder tilskudd til fjernsynsproduksjoner av høy kvalitet og til prosjektutvikling av nye medier, som dataspill med norsk språk og innhold. Attraktivt innhold er en del av regjeringens e-Norge plan for IKT-politikken. Det er et mål å styrke norsk innhold i elektroniske medier.

Allmennkringkastingskravene, som skal sikre at kringkastingen gjenspeiler det mangfoldet som finnes i befolkningen og ivareta de ulike befolkningsgruppenes særlige informasjonsbehov, er ett av de viktigste virkemidlene. Regjeringen har igangsatt et arbeid med å avgrense og definere allmennkringkastingsbegrepet, og med å utrede behovet for tilsyn med allmennkringkastingen. Regjeringen vil beholde NRK som statseid, lisensfinansiert og reklamefri kringkaster.

For å ivareta ytringsfriheten som en forutsetning for et levende demokrati, skal mediepolitikken sikre et mangfold av informasjonstilbud og ytringsmuligheter for smale og brede grupper i samfunnet, inkludert barn og ungdom, den samiske befolkningen og andre minoritetsgrupper.

Pressestøtten skal sikre opprettholdelse av norske medier som er viktige for demokratisk meningsutveksling. De minste lokalavisene er særlig viktige for lokaldemokratiet. Regjeringen vil derfor i noe større grad rette tilskuddet inn mot disse.

Globaliseringen av mediemarkedet, med bl.a. større konkurranse og etablering av større enheter som konsekvens, reiser nye spørsmål om eiermangfold i mediene. Fortsatt norsk eierskap av norske medier kan innebære en garanti for forankring i norsk språk og kultur. Regjeringen vil som følge av Stortingets behandling av St.meld. nr 57 (2000-2001) I ytringsfrihetens tjeneste: Mål og virkemidler i mediepolitikken foreta en gjennomgang av medieeierskapsloven.

Utenrikskulturelle perspektiver

Stadig flere land legger økt vekt på kulturens plass i en bred kommunikasjonsstrategi overfor målgrupper i andre land. I dette perspektivet dreier internasjonal kulturpolitikk seg ikke bare om kunst- og kultursamarbeid i tradisjonell forstand, men også om å formidle et lands tenkning, forskning, journalistikk og samfunnsdebatt, og om å delta i en tiltagende internasjonal offentlighet. Denne formen for breddediplomati retter seg direkte mot publikum i andre land, med særlig vekt på utvalgte målgrupper, og går i engelskspråklige land under navnet «public diplomacy». De økte mulighetene for kontakt og samarbeid på tvers av landegrensene gjør det desto viktigere at man fra norsk side forholder seg aktivt til denne utviklingen.

Nært knyttet til dette perspektivet er en stigende interesse internasjonalt for betydningen av «myk makt» («soft power»), som betegner innflytelse basert på argumentasjon og etisk tilnærming, fremfor militær og politisk makt. Dette er et signal om kulturfeltets betydning for fredsskapende kontakt og forståelse mellom ulike sivilisasjoner, religioner og regioner, blant annet gjennom utforskningen av felles verdier og etiske standarder. Slike perspektiver er av særlig betydning for små stater som Norge, samtidig som vi ser at også stormaktene i høy grad tilnærmer seg slike virkemidler.

Norge var blant de første land til å inkludere støtte til kulturformål i utviklingssamarbeidet. Fra tidlig på 1990-tallet har kultur vært en liten, men viktig del av norsk bistand. Ettersom kultur påvirker måten samfunnet organiseres på, hvordan ressurser fordeles og beslutninger tas, kan kultur tjene som virkemiddel for å nå utviklingspolitiske mål på andre samfunnsområder. Kulturens kraft som virkemiddel i utviklingspolitikken ligger imidlertid i kunstens og kulturens egenverdi. Norges kultursamarbeid med utviklingsland er derfor basert på at kunst- og kulturutfoldelse virker utviklingsfremmende i seg selv.

Kilde: Gerd Stensby, NORAD

Både det bilaterale og det multilaterale kultursamarbeidet må ha som utgangspunkt at enhver kultur har verdier som må respekteres og bevares, og at ethvert folk har rett til å utvikle sin kultur. Norsk utenrikskulturell politikk må dessuten gjøre seg nytte av områder hvor vi har opparbeidet oss internasjonalt anerkjent kompetanse og dermed har en rolle å spille, så som fredelig konfliktløsning og utviklingsarbeid.

Kulturutvekslingen mellom Norge og andre land hemmes i liten grad av formelle handelsbarrierer. Språklige og kulturelle hindringer, så vel som strukturelle trekk i denne sektoren, kan imidlertid representere reelle utfordringer. Som i Europa for øvrig, er film- og programproduksjonsbransjen i Norge fragmentert og mindre integrert med andre deler av kulturindustrien. Markedspotensialet til norske audiovisuelle tjenester, i den grad de er basert på bruk av norsk språk, er begrenset. Dette er markedsbetingede hindre som ikke lar seg fjerne med regulerings- eller dereguleringstiltak. Suksessen til enkelte forfattere, musikere og andre kunstnere har imidlertid vist at det er mulig for norske kunstnere å slå gjennom i utlandet.

Markedsutviklingens dilemma – potensialet til ensretting, så vel som mangfold – er en global utfordring som krever tiltak på høyt politisk og administrativt nivå. I tillegg stiller det nye aktørmangfoldet på kulturfeltet nye krav til myndighetene om å opprettholde et virkemiddelapparat som legger til rette for at også norske aktører blir sett og hørt internasjonalt, og for å sikre Norges rolle som en aktiv deltaker og bidragsyter i mengden av kulturpolitisk aktive stater og regioner.

Norske myndigheter har i mange år arbeidet med å legge til rette for kulturelt samarbeid med utlandet. Mens dette arbeidet tidligere for en stor del foregikk i henhold til avtaler med andre lands myndigheter, konsentreres innsatsen i dag om hjelp til å identifisere samarbeidsmuligheter og delta i fellesprosjekter med aktører i kulturlivet på den ene side. Støtte til norskundervisning ved utenlandske universiteter har gjort det mulig å skape miljøer i utlandet som er verdifulle brohoder for samarbeid på en rekke samfunnsområder.

Det finnes i dag en rekke ulike institusjoner og ordninger som har som formål å styrke internasjonaliseringen av norsk kulturliv. Disse arbeider på forskjellig vis med markedsføring, informasjon og formidling av norsk kunst og kultur i utlandet.

GATS – kultur og medier

En sentral problemstilling er forholdet mellom statenes internasjonale forpliktelser og deres adgang til å formulere og iverksette politikk som opprettholder og beskytter landets kulturelle mangfold og egenart. Ettersom det er på det audiovisuelle området at de kommersielle interessene er mest fremtredende, er dette området viet størst oppmerksomhet i debatten.

Problemstillingen er særlig aktuell i forbindelse med de pågående forhandlingene om liberalisering av handel med tjenester i WTO (se også kap. 3.2). På kulturområdet, som på andre sektorer, gir WTOs regelverk beskyttelse mot ensidige tiltak fra enkeltland, men både gjennom sine bindingslister og unntak fra prinsippet om bestevilkår innen kulturområdet har medlemsstatene frihet til selv å avgjøre om de ønsker å inngå forpliktelser på dette feltet. De fleste unntakene Norge i dag har på tjenesteområdet, gjelder audiovisuelle tjenester. Samtidig står Norge fritt til å subsidiere blant annet kulturtjenester etter GATS-avtalen. Dermed kan vi beholde og fritt endre de eksisterende restriksjonene, støtteordningene og regionale samarbeidsavtalene. De aller fleste europeiske land og EU har tilsvarende unntak.

Norge og de fleste andre europeiske land har felles interesse i å opprettholde støtteordninger som fremmer egen kulturell produksjon. Støtteordningene og reguleringstiltakene retter seg først og fremst mot film- og TV-bransjen, som anses for å være særlig utsatt. EU har flere program og ordninger, som gjennom EØS-avtalen også omfatter Norge, deriblant:

• TV-direktivet er et sentralt virkemiddel for å fremme kulturelt mangfold i fjernsynssendinger. Kringkasterne skal blant annet avsette en viss del av programtilbudet til europeiske verk og til verk laget av produsenter som er uavhengige av kringkasteren.

• MEDIA Plus er et støtteprogram som har til formål å utvikle en europeisk audiovisuell industri som er i stand til å oppfylle kulturelle og økonomiske krav i informasjonssamfunnet. Det har en økonomisk ramme på 400 millioner euro for perioden 2001–05.

• EUs første rammeprogram for kultur, Kultur 2000, har bidratt til økt norsk deltakelse i europeiske samarbeidsprosjekter med støtte fra EUs kulturprogram. For perioden 2000–04 har programmet en økonomisk ramme på 167 millioner euro.

På nordisk nivå er Nordisk Film- og TV-Fond den viktigste kilden til støtte til produksjon og distribusjon av audiovisuelle verk. Nordisk digital innholdsproduksjon er et prioritert område for 2003.

Under Uruguay-runden var spørsmålet om regulering av kultur- og audiovisuelle tjenester i GATS-avtalen blant de vanskeligste forhandlingstema. Forhandlingene skapte større politisk oppmerksomhet om sammenhenger mellom globalisering og kulturelt mangfold. Senere har både Europarådet (2000) og UNESCO (2001) vedtatt erklæringer om kulturelt mangfold. Felles for disse er at de ikke er rettslig bindende. Kulturelt mangfold er i dag et sentralt spørsmål på den internasjonale kulturpolitiske dagsorden. Innenfor rammen av et uformelt nettverk (International Network on Cultural Policy, INCP) av kulturministre fra i alt 53 land, inkludert Norge, er det arbeidet med et utkast til en bindende internasjonal konvensjon om vern og fremme av kulturelt mangfold. INCP har foreslått at UNESCO skal overta arbeidet med konvensjonen, og forhandlinger om dette er innledet. Saken skal behandles av UNESCOs styrende organer i løpet av 2003. I det videre arbeid vil en fra norsk side være særlig opptatt av at det må være samsvar mellom en eventuell konvensjon på dette området og andre folkerettslige instrumenter.

Beskyttelse av åndsverk

Nye, grenseoverskridende distribusjonsplattformer og stadig enklere og billigere tekniske løsninger for kopiering av åndsverk har ført til en oppblomstring av piratproduksjon og økt behovet for et sterkere internasjonalt rammeverk for å sikre opphavsmannens interesser. Norge har tradisjon for et sterkt vern for skapende og utøvende kunstnere, og er part i flere internasjonale avtaler om opphavsrett.

Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS) fra 1994 (jfr. kap. 3.2) pålegger blant annet partene å gi vern mot uautorisert utnyttelse av andres kreative produksjon. Avtalen gir i større grad enn før mulighet for å tvinge medlemslandene til etterlevelse av regelverket gjennom WTOs tvisteløsningssystem med tilhørende sanksjonsmuligheter.

FNs organisasjon for immaterielle rettigheter, WIPO, er den sentrale internasjonale organisasjonen for spørsmål om vern av opphavsrettigheter. Organisasjonen administrerer en lang rekke traktater, og to nye viktige avtaler ble fremforhandlet for få år siden (WIPO-traktatene av 1996 hhv. om opphavsrett og om fremføringer og fonogrammer). Her var Norge en aktiv pådriver.

I WIPO er det også etablert en komité som blant annet drøfter eventuelle regler for kommersialisering av folklore og andre tradisjonelle kulturuttrykk, og hvor Norge deltar aktivt.

Opphavsrettslig regulering er også et viktig element i EØS-samarbeidet. EU har de siste ti år vedtatt syv ulike direktiver på området, med formål å styrke det indre marked. Denne harmoniseringen deltar Norge i gjennom EØS-avtalen. Det eksisterer dermed et felles rettslig rammeverk med et høyt beskyttelsesnivå i Europa. De nordiske land har opprettholdt sitt tette lovsamarbeid på området innenfor denne rammen.

Annet multilateralt samarbeid

UNESCO er den eneste globale organisasjon med kultur i sitt mandat, og er et viktig forum for drøfting av kulturpolitiske spørsmål av global interesse. Problemstillinger knyttet til globalisering, samt vern og fremme av kulturelt mangfold, er et hovedsatsingsområde i organisasjonens kulturprogram. UNESCOs universelle erklæring om kulturelt mangfold fra 2001 er et viktig referansepunkt i dette arbeidet.

I UNESCOs handlingsplan for kulturpolitikk og utvikling er kulturpolitikk identifisert som en viktig forutsetning for bærekraftig utvikling. Handlingsplanen understreker parallellen mellom biologisk mangfold og kulturelt mangfold: Begge deler er avgjørende for et vitalt og bærekraftig samfunn, og begge deler har behov for vern. I arbeidet med vern og fremme av kulturelt mangfold legger UNESCO vekt på bistand til å utvikle og styrke nasjonale kulturpolitiske rammeverk i utviklingsland. Organisasjonen arbeider for å minske det digitale skillet mellom land og folkegrupper, og legge forholdene til rette for lik tilgang til informasjon, kunnskap og teknologi.

Europarådet har de siste årene økt sitt engasjement for vern og fremme av det kulturelle mangfold. Arbeidet har blant annet resultert i en egen erklæring om kulturelt mangfold. Europarådets styringskomite for kultur (CDCULT) vil de nærmeste årene legge vekt på aktiviteter knyttet til kommunikasjon og konfliktforebygging mellom ulike kulturer og religioner. I denne sammenheng ses kulturelt mangfold som et middel for å skape en bedre samfunnsdialog mellom medlemmene av kulturelt forskjellige grupperinger og redusere mulige konflikter mellom disse. Europarådets styringskomite for mediespørsmål (CDMM) behandler internasjonale mediespørsmål, og har de siste årene spesielt vært opptatt av å bidra til utviklingen av en fri og uavhengig mediesektor i Sentral- og Øst-Europa.