Valuta- og finanskriser

Begrepet finanskrise er vanskelig å definere presist, men en vanlig tolkning er at en finanskrise er en forstyrrelse som svekker finansmarkedenes virkemåte. IMF har delt finanskriser inn i følgende fire kategorier:

• Valutakrise – når et land blir tvunget til å endre en fast valutakurs, for eksempel ved at sviktende tillit til et lands økonomi fører til raske omslag i kapitalstrømmene.

• Bankkrise – når det oppstår likviditets- og/eller soliditetsproblemer i banksektoren.

• Gjeldskrise – når et land ikke evner å betjene sin utenlandsgjeld.

• Systemkrise – når finansmarkedene forstyrres på en måte som alvorlig truer systemets evne til å formidle betalinger og fordele kapital.

Land kan oppleve flere kriser på en gang eller kort tid etter hverandre. For eksempel kan en valutakrise utløse en bankkrise hvis innenlandske banker har lånt store beløp i utenlandsk valuta. En bankkrise kan også utløse en valutakrise hvis en stor innenlandsk bank får problemer som fører til at utenlandske investorer velge å trekke sine penger ut av landet. Finanskriser kan også spre seg fra ett land til andre land. Dette kjennetegnet for eksempel krisen i Asia i 1997.

Historisk har det vært flere situasjoner med store ubalanser i det finansielle systemet. En periode kjennetegnet av spesiell uro i finansmarkedene var 1920- og 1930-tallet, hvor man opplevde både gjeldskriser, valutakriser og bankkriser. Tidlig på 1980-tallet ble flere av landene i Latin-Amerika rammet av en gjeldskrise som hadde så store realøkonomiske konsekvenser for regionen at tiåret ofte omtales som «det tapte tiåret».

Kilde: Reuters/SCANPIX

Det har også de siste 10 årene forekommet flere finanskriser, herunder ERM-krisen 2 i 1992-93, Mexico-krisen i 1994-95, Asia-krisen i 1997-98, krisen i Russland og Brasil i 1998, krisen i Tyrkia 2000-2001 og krisen i Argentina som ble utløst i 2001. Årsakene til disse krisene vil ikke bli drøftet her, men slike kriser oppstår i all hovedsak som følge av underliggende økonomiske problemer. Krisene har i varierende grad hatt realøkonomiske konsekvenser. For flere av mellominntektslandene har krisene ført til betydelig økonomisk tilbakegang og problemer for store deler av befolkningen. I Asia førte krisen til at millioner av mennesker ble arbeidsløse og fattige på kort tid, men veksten tok seg raskt opp igjen i flere av landene.

For industrilandene har de realøkonomiske konsekvensene av finansielle kriser vært mer begrensede i de senere år. Dette kan blant annet ha sammenheng med at disse landene har en finanssektor som er bedre i stand til å håndtere raske omslag i kapitalstrømmene.

Med deregulering av kontrollen med inn- og utførsel av kapital følger økte investeringsmuligheter for investorer og dermed også økt tilgang på kapital for landene det investeres i. Finanskrisene har imidlertid vist at slik liberalisering også kan representere en usikkerhetsfaktor i land hvor de offentlige økonomiske institusjonene og styringssystemene og de private kapitalmarkedene er lite utviklet, og hvor innsynet er dårlig. Dette reflekterer den generelle erfaring høstet i mange sammenhenger, at et offentlig institusjonelt og legalt rammeverk er av avgjørende betydning for at liberalisering skal lede til ønskede resultater.

Finansiering av utvikling

Alle land står i prinsippet overfor de samme utfordringer når det gjelder å mobilisere økonomiske ressurser som kan bidra til verdiskaping og en bærekraftig økonomisk utvikling. Forholdene må legges til rette for innenlandsk sparing og oppbygging av kapital for å mobilisere innenlandske ressurser, og for å kunne tiltrekke seg kapital fra det internasjonale markedet som et supplement til de nasjonale ressursene. Lovgivning og rettshåndhevelse, korrupsjon, sikkerhet, kvaliteten i den nasjonale finanssektoren og andre institusjoner, samt infrastruktur og politisk forutsigbarhet er blant de viktigste rammebetingelsene. Problemstillinger knyttet til de nasjonale rammebetingelsene for økonomiens virkemåte er drøftet i kapittel 5 .

Kilde: Global Development Finance Database og World Development Indicators Database, Verdensbanken 2002

Kilde: Global Development Finance Database og World Development Indicators Database, Verdensbanken 2002

Figur 4.3 og 4.4 viser at både lav- og mellominntektslandene 3 har hatt en kraftig økning i eksportinntektene fra perioden 1982-91 til perioden 1992-2001, samtidig som de offisielle strømmene 4 har blitt redusert. På 80-tallet gikk de private strømmene 5 ut av både lav- og mellominntektslandene, mens det siste tiåret har sett en motsatt utvikling. Samlet sett bekrefter figurene den store betydningen handel har for å mobilisere inntekter til landet, at private overføringer betyr mer for mellominntektslandene enn lavinntektslandene, mens de fattigste landene er mer avhengige av offentlige overføringer.

Den viktigste kilden til langsiktig finansiering for utviklingsland er direkte utenlandske investeringer. Evnen til å tiltrekke seg utenlandske investeringer er avhengig av rammebetingelsene i det enkelte land. Igjen dreier det seg i stor grad om et offentlig institusjonelt og legalt rammeverk. I tillegg er en vel fungerende finanssektor avgjørende. Grunnleggende for å bygge et slikt nødvendig rammeverk, er tilstrekkelig politisk stabilitet. I mange utviklingsland i Asia er slike forutsetninger bedre oppfylt enn i land i Afrika. Dette er trolig en viktig grunn til at Asia har tiltrukket seg vesentlig mer av de direkte utenlandske investeringene enn Afrika.

Av samme grunn kunne forbedrede rammebetingelser utvilsomt bidratt til å hindre den betydelige kapitalflukten en har sett bl.a. i Afrika. En studie fra 1999 utført av Verdensbanken, viste at opp mot 40 prosent av all privat finansformue i Afrika var plassert i land utenfor kontinentet, mens tilsvarende tall for Asia var 3 prosent.

For de fattigste utviklingslandene er rammebetingelsene så utilfredsstillende at bistand fremdeles er den viktigste finansieringskilden. Det er beregnet at bistandsvolumet minst må dobles om en skal nå FNs tusenårsmål for fattigdomsbekjempelse innen 2015. Utsiktene til dette er bedre etter konferansen om finansiering for utvikling i Monterrey i 2002, hvor flere sentrale giverland erklærte at de ville øke bistanden.

Internasjonalt tilsynsarbeid og regelverk

Finansinstitusjonene har i økende grad blitt integrert over landegrensene. Stabilitet i innenlandske finansmarkeder er derfor i større grad avhengig av at det er etablert tilsynsordninger og regelverk på finansområdet også i andre land. Behovet for internasjonale standarder og samordning av tilsyn med finansmarkedene mellom land har økt.

Gruppen av de syv største industrilandene (G7) 6 har sammen med myndighetene i viktige fremvoksende økonomier og institusjoner som blant annet IMF, Verdensbanken og Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS), gått sammen om å utarbeide tiltak for å styrke det finansielle systemet og å motvirke finansielle kriser. Det arbeides med tiltak både for å motvirke finansielle kriser og for å stå bedre rustet til å møte finansielle kriser i fremtiden.

Basel-komiteen består av representanter fra sentralbanker og tilsynsmyndigheter i G10-landene 7 , samt Sveits og Luxembourg. Basel-komiteen har til formål å bedre samarbeidet mellom banktilsynsmyndighetene i ulike land. Den arbeider også for å forbedre standardene for tilsyn og regulering, spesielt med hensyn til soliditetskrav, for på denne måten å bidra til økt finansiell stabilitet.

Det er videre opprettet et samarbeidsorgan, Financial Stability Forum, der representanter for finansdepartementene og sentralbankene i G7-landene og Australia, Hong Kong, Nederland og Singapore deltar sammen med IMF, Verdensbanken, BIS og organisasjonene for tilsynsmyndighetene. Forumet bidrar i første rekke til diskusjon og informasjonsutveksling om utviklingstrekk som kan medføre økt systemrisiko i internasjonale finansmarkeder.

Også for Norge øker behovet for å videreut­vikle forholdet til andre lands tilsynsmyndigheter og for å kunne delta i internasjonale samarbeidsfora. Økende verdipapirhandel og etableringer av finansinstitusjoner over landegrensene skaper behov for en ytterligere klargjøring av ansvarsforhold og arbeidsdeling mellom landene. Det er spesielt viktig hva som skjer på dette området innenfor EU.

Norske myndigheter baserer sitt tilsynsarbeid på internasjonalt anerkjente standarder og metoder. Blant annet er Basel-komiteens minimumsprinsipper for effektivt banktilsyn i det alt vesentlige iverksatt. EUs minstekrav på finansområdet tas inn løpende som EØS-forpliktelser i lov- og forskriftsverk der de ikke allerede er oppfylt. Handelen med derivater er regulert i Lov om verdipapirhandel og Børsloven.

Norge er i dag langt fremme når det gjelder gjennomføring av internasjonale standarder for tilsyn og regelverk i finanssektoren. Det er viktig at Norge fortsatt deltar i arbeidet som skjer på dette området internasjonalt, og bidrar til at slike standarder også tas i bruk i andre land.

IMFs arbeid for finansiell stabilitet

Det internasjonale valutafondet (IMF) har 184 medlemsland og har som hovedoppgave å fremme makroøkonomisk stabilitet i det internasjonale finansmarkedet, og være et forum for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål. De sentrale målsettingene med IMFs virksomhet er:

• å fremme makroøkonomisk og finansiell stabilitet, som en forutsetning for varig økonomisk vekst,

• å fremme stabiliteten og integriteten i det internasjonale monetære og økonomiske systemet som et globalt fellesgode, og

• å bistå medlemslandene med å utvikle sunne finanssektorer for å gjøre dem mindre sårbare, mobilisere finansiering for produktive investeringer og utnytte mulighetene de globale finansmarkedene gir.

IMFs virksomhet er konsentrert om tre hovedområder: overvåkning av økonomien i medlemslandene, lån i krisesituasjoner og faglig bistand.

Overvåkningen av den økonomiske utviklingen i de enkelte landene utgjør kjernen i IMFs arbeid og blir utført gjennom regelmessige konsultasjoner med hvert medlemsland. På bakgrunn av disse konsultasjonene gir IMF vurderinger av og tilrådinger om den makroøkonomiske tilstanden, herunder det finansielle systemet.

Som følge av mer globale og integrerte kapitalmarkeder og de finansielle krisene på 1990-tallet har IMF satt i verk en rekke tiltak for å styrke og effektivisere overvåkningen av den økonomiske utviklingen i medlemslandene. Det arbeides for å redusere farene for og virkningene av alvorlige finansielle kriser gjennom blant annet tiltak for økt åpenhet om den økonomiske politikken, standarder for statistikk, finansmarkedene og pengepolitikk.

Å etterleve internasjonalt aksepterte standarder og koder for såkalt beste praksis på ulike områder er viktig for å sikre det økonomiske og finansielle systemet i et land, og en forutsetning for et velordnet internasjonalt finansielt system. I samarbeid med Verdensbanken satte IMF i 1998 i gang et arbeid for systematisk å vurdere om medlemslandene fulgte slike standarder (Report on Observance of Standards and Codes, ROSC). Det er opp til hvert enkelt land om de vil følge disse standardene, men IMF oppfordrer sterkt landene til å ta dem i bruk. Erfaringene med ROSC vil bli drøftet i IMF i 2003.

Blant annet på bakgrunn av Asia-krisen i 1997-98 etablerte IMF og Verdensbanken i 1999 et system for vurdering av finanssektoren i medlemslandene (Financial Sector Assessment Program, FSAP). Formålet er å avdekke sterke og svake sider ved et lands finansielle system, bl.a. hvordan det ivaretar ulike risiki og tiltak med sikte på å bedre tilsynet med finansinstitusjonene. IMF har de senere årene også lagt større vekt på vurderinger av styresettet i medlemslandene, bl.a. korrupsjon, i forbindelse med overvåking og låne- og tilpasningsprogram. Norge har gått inn for at IMF skal styrke innsatsen på disse områdene.

IMF og kapitalliberalisering

Spørsmålet om fordeler og ulemper ved avvikling av restriksjoner på kapitalbevegelser, og IMFs rolle i den sammenheng, har vært drøftet i IMFs organer siden tidlig på 1990-tallet. Noen legger vekt på at liberalisering gjør det lettere for medlemslandene å få tilgang til kapitalmarkedene, mens andre mener at liberaliseringen kan skape økt ustabilitet. Det er derfor også uenighet i spørsmålet om IMF bør få en hjemmel i vedtektene til å arbeide for avvikling av slike restriksjoner. I dag har IMF bare hjemmel til å gi råd gjennom overvåkningsprogrammet.

Det er likevel bred enighet i IMFs organer om at kapitalreguleringer ikke kan erstatte en sunn økonomisk politikk. Det er også enighet om at kapitalreguleringer bare kan avvikles gradvis og på en måte som er tilpasset forholdene i landet og koordinert med andre tiltak, særlig innenfor det finansielle systemet. En slik fremgangsmåte reduserer risikoen for ustabilitet i utenriksøkonomien og i finansmarkedene.

Norge har støttet at IMF skal få en hjemmel i vedtekten for å arbeide for kapitalliberalisering, men vi har samtidig understreket at liberaliseringen må skje gradvis og koordinert med andre økonomiske tiltak. Kvaliteten på de nasjonale institusjonene, spesielt med ansvar for tilsyn og regulering, men også med hensyn til andre rammevilkår, er av stor betydning for at resultatet skal bli vellykket.

IMFs utlån og kondisjonalitetskrav

Formålet med de ulike låneordningene til IMF er å gi medlemslandene tilgang til finansiering slik at de kan korrigere midlertidige vanskeligheter i betalingsbalansen uten at de må gripe til tiltak som kan ha uheldige økonomiske konsekvenser for landet selv eller for andre land.

Gjennom årene har IMF etablert en rekke utlånsordninger med ulike formål og vilkår. Forutsetningen for lån er at landet samtidig går inn i et økonomisk tilpasnings- og reformprogram. Et slikt program inneholder krav (kondisjonalitetskrav) til utformingen av den makroøkonomiske politikken. Formålet er å legge forholdene til rette for en bedre økonomisk utvikling slik at långiverne skal få fornyet tillit til landet, og slik at bruken av IMFs ressurser bare blir midlertidig. Erfaringen viser at godkjenningsstempelet fra IMF virker stimulerende på annen finansiering og dermed letter den økonomiske tilpasningen. Lånene fra IMF har ingen annen sikkerhet enn kondisjonalitetskravene.

Finansieringsvirksomheten til IMF er basert på at utlånte midler blir betalt tilbake til IMF, slik at de kan gi grunnlag for nye utlån til andre land som får betalingsvanskeligheter. Det er derfor fastsatt en relativt kort nedbetalingstid. Kondisjonalitetskravene skal også bidra til å sette landet i stand til å betale tilbake lånet.

Kondisjonalitetskravene har utviklet seg over tid. Opp til 1980-tallet avgrenset vilkårene seg til penge- og finanspolitiske tiltak. Fra slutten av 1980-årene ble de mer omfattende, med en økt vektlegging av strukturelle tiltak for å fremme den økonomiske veksten.

Utviklingen i retning av mer omfattende og detaljerte kondisjonalitetskrav har reist spørsmålet om innrettingen og omfanget av vilkårene. Det er nå enighet i IMFs styrende organer om at kravene må tilpasses bedre til det enkelte lands behov og forutsetninger. Det er også enighet om at IMF i større grad må basere seg på bistand fra andre organisasjoner, som Verdensbanken, i håndteringen av strukturelle spørsmål, spesielt på områder som er utenfor IMFs kjerneområde. I den forbindelse er det enighet om å klargjøre arbeidsdelingen mellom institusjonene slik at overlapping unngås. Regjeringen støtter arbeidet med å forenkle og konsentrere innholdet i kondisjonalitetskravene. Regjeringen mener at IMF bør konsentrere seg mer om kjerneoppgavene og redusere engasjementet i strukturelle spørsmål.

Selv om IMF ikke er en utviklingsinstitusjon, har IMF sluttet seg til Tusenårsmålene, og lagt økt vekt på fattigdomsbekjempelse for institusjonens arbeid. Utover på 1990-tallet ble det opprettet en egen låneordning for fattigdomsreduksjon og vekst, som i 1999 fikk navnet Poverty Reduction and Growth Facility (PRGF). For å få lån under denne ordningen må landet selv utforme en fattigdomsrettet utviklingsstrategi. Strategiene blir nedfelt i egne dokumenter (Poverty Reduction Strategy Papers – PRSP). Et viktig formål er å styrke landenes eierskap til tiltakene som skal bekjempe fattigdom.

Gjeld og gjeldslette

Risikoen for spredningen av gjeldskrisene på 1980-tallet førte til at oppmerksomheten rettet seg mot restrukturering av gjelden til mellominntektsland som Mexico og Brasil. Mange av lavinntektslandene var imidlertid minst like hardt gjeldsbelastet som mellominntektslandene. Mot slutten av 1980-tallet kom imidlertid de alvorlige økonomiske og sosiale konsekvenser for det enkelte land mer i forgrunnen, og det ble i økende grad tatt utenriks- og utviklingspolitiske hensyn i tilnærmingen til gjeldskrisen.

I kreditorlandenes forhandlingsforum for bilateral offentlig gjeld, Parisklubben, kom spørsmålet om direkte gjeldsettergivelse på dagsorden i 1988, da det ble åpnet for 33 prosent reduksjon av gjelden for de fattigste landene, under forutsetning av at de gjennomførte økonomiske reformprogrammer i regi av IMF og Verdensbanken. Kravet til reformprogrammer var ment som en sikkerhet for at gjeldsettergivelsen faktisk skulle bidra til at landene gradvis arbeidet seg ut av gjeldsfellen.

Etter hvert vokste erkjennelse av at gjeldsbyrden for mange fattige land ikke var til å leve med. IMF og Verdensbanken lanserte derfor i 1996 et felles initiativ for å redusere gjelden i disse landene til et nivå som kunne håndteres. Det såkalte HIPC-initiativet (Heavily Indebted Poor Countries) skulle trygge utviklingen i fattige, gjeldsbelastede land ved å redusere gjelden til et nivå som gjorde det mulig for disse landene å betjene den gjennom eksportinntekter, utviklingshjelp og kapitalinngang fra utlandet.

HIPC er i dag det sentrale instrument for den internasjonale håndteringen av lavinntektslandenes gjeldsforpliktelser. Ved at kostnadene fordeles jevnt mellom kreditorene, sikrer mekanismen at alle land ser fordelen ved å bidra til gjeldsletten.

Et sentralt element i HIPC er at gjeldslette bare skal bli gitt til land som kan dokumentere evne og vilje til egeninnsats. Landene må følgelig føre en politikk som ikke leder tilbake til det gjeldsuføre de hjelpes ut av, men til at de frigjorte ressurser blir brukt til utviklingsfremmende og fattigdomsreduserende tiltak.

Kilde: Global Development Database, Verdensbanken 2002

Figur 4.5 viser at det er Latin-Amerika som har det største problemet i forhold til å betjene gjelden på kort sikt, ved at gjeldsbetjeningen utgjør 36 prosent av eksportinntektene. Det er imidlertid Afrika sør for Sahara som har den største gjeldsbelastningen totalt sett, ettersom den samlede gjelden utgjør 68 prosent av den samlede nasjonalinntekten (BNI). 8

Siden PRSP ble introdusert, har disse strategiene dannet utgangspunktet for gjeldslette under HIPC-mekanismen. I tillegg har en lagt vekt på at landene oppfyller sine gjeldsforpliktelser. Det er avgjørende for at noen skal ville gi dem nye lån senere. Et annet sentralt punkt er at alle kreditorer samordner sin gjeldsettergivelse i samsvar med sin relative størrelse som kreditor overfor angjeldende land.

Da erfaringene med gjeldsinitiativet ble gjennomgått tidlig i 1999 var konklusjonen at fremdriften var for svak. Norge – som på dette tidspunktet representerte de nordiske og baltiske land i Verdensbanken og IMFs Utviklingskomite – spilte en sentral rolle sammen med G7-landene i de til dels tunge og vanskelige forhandlingene som ledet til at det ble foretatt betydelige forbedringer i HIPC-mekanismen. Gjeldsletten kunne nå komme raskere, være større og dekke flere land. Av et førtitalls kandidater har hittil 26 land kvalifisert seg for gjeldslette under HIPC-mekanismen. Disse 26 landene vil i gjennomsnitt få redusert sin gjeldsmengde med om lag 2/3. Ved årsskiftet 2002/2003 er 6 land ferdigbehandlet, deriblant Uganda, Mosambik og Tanzania. Totalt vil HIPC-initiativet kunne gi opptil USD 50 milliarder i gjeldslette.

Blant de største utfordringene under HIPC-initiativet i dag er å inkludere land som har vært rammet av væpnet konflikt. Disse landene har særlig store behov for gjeldslette på grunn av store gjenoppbyggingsbehov.

Videre er det en stor utfordring å bidra til at de fattige landenes gjeld blir mulig å håndtere på lengre sikt. Sunn nasjonal politikk er helt sentralt, men eksterne faktorer vil ofte være avgjørende for om gjelden forblir håndterbar. Derfor er det svært viktig at den muligheten som ligger i HIPC-initia­tivet til å øke gjeldsletten for land som opplever eksterne sjokk, faktisk blir brukt. Dette er nært knyttet til betydningen av at det stilles tilstrekkelig med ressurser til disposisjon for dette formålet.

En annet spørsmål gjelder den langsiktige finansieringen av de multilaterale institusjonenes deltakelse i HIPC. Denne deltakelsen er delvis finansiert gjennom et eget fond (HIPC Trust Fund), som er i ferd med å slippe opp for midler. Norge arbeider aktivt for å sikre den løpende finansieringen av fondet.

Regjeringens gjeldspolitikk bygger på Gjeldsplanen fra 1998, som er nært knyttet opp mot HIPC-mekanismen. Da bistandsbudsjettet ikke belastes ved norsk bilateral gjeldslette, har den alt overveiende delen av norsk gjeldslette hittil kommet i tillegg til ordinær bistand. Dette har Norge høstet internasjonal anerkjennelse for. Under planen ettergis 100 prosent av bilaterale fordringer overfor de fattigste landene etter hvert som de kommer gjennom HIPC-mekanismen. Senere har enkelte andre kreditorland fulgt det norske eksempelet med 100 prosent ettergivelse til de fattigste landene.

Utvidelsen av gjeldsplanen i 2001 åpner for rask og omfattende gjeldslette til land som kommer ut av krig. Det åpnes også for å vurdere gjeldsreduksjon overfor mellominntektsland i form av gjeldsbytteoperasjoner. Et gjeldsbytte innebærer at kreditor avskriver deler av sine fordringer mot at debitor bruker avtalte beløp i lokal valuta til utviklingsformål, vanligvis over flere år. Norge ønsker fortrinnsvis – og har tatt initiativ til – å gjennomføre slike gjeldsbytter i samarbeid med andre kreditorland. Multilateralt koordinerte gjeldsbytter vil kunne bli et viktig tilskudd til det internasjonale samarbeidet på gjeldsområdet. Regjeringen vil nå revidere gjeldsplanen, slik at den fanger opp nye utviklingstrekk og utfordringer og kan gi nye retningslinjer for gjeldslettearbeidet i tiden fremover.

Privat sektors rolle i løsningen av finansielle kriser

Med bakgrunn i finanskrisene de siste årene arbeider IMF med et rammeverk for hvordan privat sektor kan ta del i arbeidet for å hindre og å løse finansielle kriser. Deltakelse fra private aktører er viktig for å oppnå en rimelig byrdefordeling mellom offentlig og privat sektor. Det er også viktig at privat sektor selv bærer risikoen for egne plasseringer og ikke forventer å bli reddet ut av problemene av myndighetene og IMF. Det kan bidra til en mer gjennomtenkt og forsiktig utlånspolitikk fra privat sektor, hvilket i sin tur kan bidra til å forhindre at gjeldskriser oppstår.

Arbeidet med å involvere privat sektor er vanskelig, spesielt fordi kreditorsiden er langt mer sammensatt nå enn tidligere, med mange parter som kan ha ulike interesser. I 2001 fremmet nestlederen i IMF, Anne Krueger, et forslag om en mekanisme for restrukturering av statsgjeld for land med betalingsproblemer (Sovereign Debt Restructuring Mechanism, SDRM). Målet med forslaget var å skape et rammeverk for frivillige avtaler der debitorlandet og dets kreditorer er de førende parter, inspirert av konkurslovgivingen i blant annet USA.

Det opprinnelige forslaget, som forutsatte at IMF skulle ha en sentral rolle, har møtt en del motstand. Krueger har i ettertid presentert en revidert versjon av sin plan der IMFs rolle er tonet ned. USA har på sin side argumentert for et alternativ der en har klausuler i obligasjonene (collective action clauses, CAC) som letter restruktureringen av gjelden ved å skape «solidaritet» kreditorene imellom.

Regjeringen støtter tanken om at privat sektor bør involveres sterkere i kriseløsningen, evt. gjennom en SDRM. Regjeringen er også opptatt av at rammeverket må være tydelig og konsistent, slik at markedsaktørene kan forstå hvordan det vil bli brukt før en konkret situasjon oppstår.

Avgift på omsetning av valuta

Høy kapitalmobilitet muliggjør spekulasjon og kan medføre betydelige svingninger i valutakursen under regimer med flytende valutakurs, devaluering eller revaluering under regimer med fast valutakurs, og medvirke til finanskriser. En avgift på valutaomsetning ville ifølge et forslag fra 1978 av den amerikanske økonomen James Tobin kunne bidra til å stabilisere valutamarkedene ved å begrense de kortsiktige kapitalbevegelsene. Tobin mente avgiften måtte dekke alle slags valutatransaksjoner, og at nasjonale myndigheter skulle være ansvarlig for å inndrive den. Avgiften ble i Tobins regneeksempler satt til 1 prosent, og han foreslo at inntektene kunne gå til IMF eller Verdensbanken. Ettersom avgiften var tenkt å legges på hver valutaomveksling, antok Tobin at den ville redusere avkastningen på kortsiktige plasseringer sammenlignet med langsiktige, og dermed bidra til å erstatte kortsiktige kapitalplasseringer med mer langsiktige.

En avgift på valutatransaksjoner ville kunne påvirke kapitalmarkedenes virkemåte. Handelen i små valutaer, som for eksempel norske kroner, kunne bli redusert dersom det ble innført en global valutaavgift. Dette ville igjen kunne øke kostnadene ved transaksjoner i disse valutaene. Samtidig ville den først og fremst kunne ha en stabiliserende effekt ved forventninger om mindre svingninger i valutamarkedene. I situasjoner med spekulative angrep som følge av fundamentale forhold i økonomien, ville det imidlertid kreve en svært høy avgift på valutahandel for at den skulle ha vesentlig innvirkning på valutabevegelsene.

Skulle en avgift på valutahandel bidra til å redusere svingningene i valutamarkedet, må den innføres internasjonalt, og med deltagelse fra alle land av betydning. Gevinstene ved å omgå en slik avgift ville være betydelig, og effekten kunne bli betydelig redusert ved at handel i valuta forflytter seg til land som ikke har innført avgiften, eller ut av det offisielle finansmarkedet.

Innføring av en slik avgift av et enkelt land ville i liten grad bidra til å forhindre spekulative angrep, samtidig som den ville fungere som en skatt på all import og eksport av varer. For Norges del ville ensidig innføring av en slik avgift være i strid med våre internasjonale forpliktelser under blant annet EØS-avtalen.

Flere toneangivende land, samt EU-kommisjonen, er motstandere av en slik avgift, og det er derfor ikke realistisk å forvente internasjonal støtte til en Tobin-avgift. Regjeringen ser det som lite aktuelt å ta nye initiativ i dette spørsmålet.

Verdensbanken

For å bli medlem av Verdensbanken må et land også være medlem av IMF. Institusjonene ble dannet samtidig, og har utfyllende roller. Mens Verdensbanken gir langsiktige lån til lav rente til utviklingsprosjekter og programmer, låner IMF ut store beløp på kort sikt til land som har problemer med betalingsbalansen. Begge institusjonene yter dessuten analyse- og rådgivningstjenester innenfor sine respektive områder.

Verdensbanken består av flere institusjoner, og kalles ofte for Verdensbankgruppen, jfr. Boks 4.3. Verdensbankgruppen har over 10 000 ansatte, og av disse arbeider omtrent en fjerdedel ved de 100 landkontorene. Verdensbanken er i dag en av de viktigste kildene til finansiering av utvikling. I 2001 lånte den ut omkring 19,5 milliarder dollar fordelt på mer enn 100 medlemsland.

Regionalbankene

De regionale utviklingsbankene utgjør et viktig supplement til Verdensbanken og bilateralt utviklingssamarbeid. De har i prinsippet samme hovedfunksjoner som Verdensbanken, ved at de gir lån til utviklingsland på vilkår tilpasset landenes økonomiske situasjon, og finansieres på samme måte med bidrag fra medlemslandene. De har imidlertid ikke samme kapasitet som Verdensbanken til å drive forskning og legge premisser for den internasjonale utviklingsdebatten.