Skatt, skattekonkurranse og velferd

Skattesystemet skal bidra til å finansiere offentlige utgifter, samtidig som det skal sikre mest mulig effektiv utnyttelse av naturressurser, arbeid og kapital. Generelt kan de fleste skatter føre til vridninger i prisene på varer, tjenester og innsatsfaktorer, som i sin tur fører til at ressursene ikke blir brukt der de kaster mest av seg. Dermed blir den samlede verdiskapingen lavere enn den kunne ha vært. Med frie kapitalbevegelser vil dessuten et for høyt skattenivå på bedrifter og kapital kunne føre til at disse flytter ut. Dette kan tenkes å lede til en uheldig skattekonkurranse mellom land for å trekke til seg kapital og investeringer.

Den internasjonale utviklingen innebærer økt konkurranse for norsk næringsliv. For å motvirke at de beste investeringene og forretningsideene flytter til land med mer konkurransedyktige rammebetingelser, er det nødvendig med en gradvis reduksjon av skatter og avgifter. I tillegg til frie kapitalbevegelser, har globaliseringen medført økende mobilitet av høyt utdannet arbeidskraft. Forsvinner arbeidsplasser og kapital til land med gunstige skatteregler, reduseres også mangfoldet i samfunnet. Derfor vil Regjeringen fortsette arbeidet med en reduksjon av skatter og avgifter.

Samtidig er det helheten i de økonomiske rammebetingelsene som skaper grunnlaget for lønnsomme investeringer, og ikke skattenivået isolert sett. Det er derfor avgjørende at de ulike sidene ved den økonomiske politikken sees i sammenheng, slik at det er samsvar mellom de ulike politikkområdene, enten det dreier seg om makroøkonomisk politikk, handelspolitikk, skatte­politikk, konkurransepolitikk eller arbeidsmarkedspolitikk.

Særlig lave skatter for utvalgte enkeltnæringer bør heller ikke være et prioritert næringspolitisk virkemiddel. Dersom kapital og arbeidskraft låses inn i næringer som ikke ville være levedyktige uten ekstra lave skatter, går andre og lønnsomme næringer glipp av disse innsatsfaktorene. Dette svekker økonomiens evne til nyskaping og omstilling, og verdiskapingen reduseres.

Regjeringens mål i skatte- og avgiftspolitikken er å sikre finansieringen av velferdsgodene på en slik måte at hensynet til en rettferdig inntektsfordeling og en effektiv ressursutnyttelse ivaretas. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å redusere skatter og avgifter som et viktig tiltak for å øke vekstevnen i økonomien. Regjeringen legger også vekt på at skatte- og avgiftssystemet skal være enkelt å etterleve og gi tilstrekkelig forutsigbarhet og kontrollmuligheter.

Utformingen av skatte- og avgiftssystemet er avgjørende for hvorvidt Regjeringens mål i velferds- og fordelingspolitikken kan oppnås. Økende globalisering og mobilitet vil begrense det nasjonale handlingsrom i skattepolitikken, både som følge av skattekonkurranse direkte, men også som følge av skattepolitiske føringer i internasjonale avtaler vi er bundet av. Dette vil øke behovet for finanspolitisk disiplin, en effektiv offentlig sektor og kostnadskontroll.

Økende internasjonalisering og økonomisk integrasjon vil også kunne medføre skattekonkurranse som er skadelig. Landene kan bli tvunget til å redusere skattesatsene for å holde på næringsvirksomhet og tiltrekke seg investeringer.

Reduserte skatteinntekter er likevel ikke ensbetydende med redusert velferd. For det første vil reduserte skatter og avgifter stimulere til økt vekst som en viktig forutsetning for å sikre grunnlaget for fremtidens velferd. For det andre vil en redusert skattebyrde gi rom for økt privat velferd som vil motvirke eventuelle reduksjoner i det offentlige tjenestetilbudet. For det tredje vil effektivisering av offentlige tjenester motvirke effektene av lavere skatteinntekter.

De nordiske landene, og Norge spesielt, har et todelt system for inntektsskatt, som er tilpasset det faktum at kapitalen er mobil. Kapitalavkastning beskattes etter en lav og flat sats, mens progressiviteten, og dermed inntektsutjevningen, ligger på personbeskatningen.

Hittil har man ikke sett tydelige tegn på at høyere mobilitet og økt markedsintegrasjon har ført til en dramatisk skattekonkurranse i Europa, med et påfølgende «kappløp mot bunnen» med hensyn til skattesatser. Selv om de formelle skattesatsene gradvis er redusert i de fleste europeiske land (inkludert Norge), har det ikke ført til store bevegelser av kapital og arbeidskraft fra sterke, etablerte økonomier med kostbare velferdssystemer til utpregede lavskatteland. Den viktigste årsaken til dette er at skatt kun er én av flere faktorer som påvirker bedrifters lokaliseringsvalg, og ikke minst personers valg av bosted. Det er likevel slik at en på enkelte områder, som for eksempel skipsfart og personer med spisskompetanse, ser tydelige tegn på skattekonkurranse.

Kilde: OECD

OECD står sentralt i arbeidet for å motvirke skadelig skattekonkurranse. I en rapport som ble forelagt OECDs Ministerråd i juni 2000 ble i alt 75 skatteregimer i medlemslandene betegnet som potensielt skadelige regimer, herunder det norske systemet med tonnasjeskatt. De enkelte typer regimer er analysert i henhold til fastsatte kriterier for «skadelighet» og har vært gjenstand for en vurdering av det enkelte medlemsland. Etter en gjennomgang i OECDs Forum for skadelig skattepraksis, skal det i løpet av første halvår 2003 fremlegges en liste over elementer i skatteregimene som anmodes fjernet innen utløpet av året. I dette arbeidet vil også en rekke sentrale finanssentra som ikke er medlemmer av OECD være trukket inn med sikte på å avvikle skadelige skatteregimer. Dette blir en vanskelig politisk prosess. Norge vil være en pådriver for at den skal lykkes.

Fremveksten av skatteregimer som tilbyr nullskatt og beskyttelse mot innsyn, utfordrer den nasjonale kontrollen med skattegrunnlagene. I sin rendyrkede form kalles disse skatteparadiser. De åpner ikke bare for skatteunndragelse, de egner seg også til hvitvasking og til å skjule transaksjoner knyttet til grenseoverskridende organisert kriminalitet, terroristorganisasjoner og våpensmugling. Slike skatteparadiser representerer en klart skadelig form for skattekonkurranse, og det treffes en rekke internasjonale tiltak for å motvirke dem. Disse tiltakene er nærmere omtalt i kapittel 8.

Reguleringsreform

Oppfølging av regelverk og andre offentlige reguleringer og tiltak som berører næringslivet, krever ressurser både i bedriftene og i offentlig forvaltning. Ressurskrevende ordninger hemmer nyskaping og verdiskaping. Reguleringsreform er et viktig element i en helhetlig politikk som skal legge til rette for å styrke landets konkurransekraft i den globale kunnskapsøkonomien.

Utover forenkling av ulike former for regelverk for næringslivet generelt, har det skjedd betydelige reguleringsreformer innenfor en rekke sektorer. I løpet av 1980- og 1990-tallet er flere offentlige monopoler blitt avskaffet, og detaljerte reguleringer er i stor grad erstattet med rammebetingelser for aktører i markeder med virksom konkurranse. Mye tyder på at en slik utvikling vil fortsette både gjennom nasjonale initiativ og som et ledd i oppfølgingen av EØS-avtalen.

Erfaringene med reguleringsreformer viser at det ofte er knyttet sterke interesser til å opprettholde eksisterende reguleringer. Deregulering av markeder leder heller ikke uten videre til at omfanget av reguleringer blir mindre. Når tjenester som tidligere har vært utført av offentlige monopoler skal utføres i et marked, vil det ofte kreve reguleringer for å blant annet sikre virksom konkurranse i markedet. Det er likevel store muligheter for å samordne, forenkle og modernisere regelverk og myndighetsutøvelse. Regjeringen har anmodet OECD om å gjennomgå reguleringsreformer i Norge. OECDs rapport forventes sluttført våren 2003.

Forenklingsarbeidet er en næringspolitisk hovedsak for Regjeringen. Regjeringens mål er at norsk regelverk skal være minst mulig ressurskrevende å etterleve og fremstå som et fortrinn for bedrifter lokalisert i Norge. I oktober 2002 la Regjeringen frem handlingsplanen Et enklere Norge med konkrete tiltak som skal bedre næringslivets rammevilkår på dette området. Det er etablert et rådgivende kontaktforum for forenkling med deltagelse fra næringslivet. Regjeringen vil legge frem en revidert og oppdatert handlingsplan med nye tiltak høsten 2003.

Næringspolitiske virkemidler

De næringspolitiske virkemidlene retter seg mot spesifikke deler av økonomien der de generelle rammevilkårene alene ikke anses tilstrekkelige til å frembringe økonomisk effektivitet og verdiskaping. Næringspolitiske virkemidler kan omfatte direkte støtte til enkeltnæringer så vel som støtte til utdanning, forskning og utvikling (FoU), entreprenørskap, infrastruktur og internasjonalisering. De ulike virkemidlene er alle ledd i arbeidet for å styrke landets konkurransekraft i den globale økonomien.

Direkte støtte til enkeltnæringer har, hvis man ser bort fra landbruket, blitt redusert de siste par tiårene. Norge har samtidig deltatt i arbeid for å avvikle slik støtte gjennom internasjonale avtaler. Gjennom EØS er det etablert strenge regler for hva slags næringsstøtte som kan gis, og i WTO er det etablert globale regler for subsidier og utjevningsavgifter, jfr. kap. 3.2.

Bakgrunnen for ønsket om å bygge ned direkte støtte til enkeltnæringer er at den hindrer omstillinger i retning av en mer effektiv produksjonsstruktur og høyere verdiskaping. Støtte til enkelte næringer svekker tilgangen på arbeidskraft og kapital til andre mer lønnsomme næringer.

Nyetablering og videreutvikling av bedrifter er viktig for fornyelse, omstilling og økonomisk utvikling. I senere år har entreprenørskap fått økt oppmerksomhet som en sektorovergripende problemstilling i næringspolitikken.

1 Innovasjonsevnen i et lands økonomi kan måles på mange ulike måter. En enkel, om enn ikke fullgod måte, er å sammenligne antallet internasjonale patenter som registreres av et lands innbyggere. Statistikken i denne sammenheng omfatter antall sett av patenter som er tatt ut i ulike land for en enkelt oppfinnelse, registrert hos European Patent Office, Japanese Patent Office og US Patent & Trademark Office.

Kilde: OECD Science, Technology and Industry Outlook, 2002.

Tilgang på en velutviklet infrastruktur innenfor transport og telekommunikasjoner er viktig for næringsutvikling og for å opprettholde bosetting og livskraftige regioner. Bruk av IKT kan redusere avstandsulemper og gir deler av næringslivet muligheter til å konkurrere uavhengig av avstand til markeder. Det kan også bidra til mer effektive produksjonsprosesser og endringer i etablerte verdikjeder.

Det norske markedet er lite, og eksport og internasjonalisering er nødvendig for mange bedrifter. Internasjonalisering dreier seg imidlertid ikke bare om tradisjonell eksport, men om etablering av strategiske allianser, partnerskap med utenlandske bedrifter og oppkjøp. Internasjonalisering og eksportfremstøt er krevende. Regjeringen legger vekt på at vi har et effektivt og profesjonelt virkemiddelapparat for å legge til rette for internasjonalisering, særlig med tanke på små og mellomstore bedrifter.

Det har i 2002 og 2003 vært foretatt en bred gjennomgang av det samlede næringspolitiske virkemiddelapparat. Forslag om innretning på og organisering av virkemiddelapparatet skal legges frem for Stortinget våren 2003.

Rammebetingelser og næringsutvikling i utviklingspolitikken

Økonomisk utvikling og vekst som overstiger befolkningsveksten er nødvendig for å bekjempe fattigdommen på varig basis. Et stabilt økonomisk fundament er en forutsetning for at tiltak skal lykkes og bli bærekraftige i et lengre tidsperspektiv. Ansvaret for å legge forholdene til rette for en sunn økonomisk utvikling tilligger det enkelte lands myndigheter.

Utfordringene som utviklingslandenes myndigheter står overfor i denne sammenheng er ikke prinsipielt forskjellig fra de rike landene, selv om utgangspunktet likevel er svært ulikt. Mange utviklingsland er bl.a. mer sårbare for svingninger i verdensmarkedet, for eksempel når det gjelder råvarepriser. Når rammebetingelsene for den økonomiske utviklingen skal legges gjennom blant annet en sunn makroøkonomisk politikk, fysisk infrastruktur og hensiktsmessige skattesystemer og reguleringer, er det ikke minst mangelen på kompetanse og økonomiske ressurser som gjør det vanskelig for fattige land å komme over i en positiv utviklingsprosess. Regjeringen vil derfor legge økt vekt på tiltak som kan bidra til å forbedre rammebetingelsene for økonomisk virksomhet i samarbeidslandene.

Regjeringen vil bidra med budsjettstøtte og andre tiltak for å bedre den makroøkonomiske situasjonen og styringen i aktuelle samarbeidsland. Regjeringen vil støtte oppbygging av institusjoner, regelverk og infrastruktur som legger til rette for økt kompetanse, investeringer, produksjon og handel. Regjeringen vil samarbeide med myndighetene i samarbeidsland om utvikling av institusjoner for å sikre åpenhet og demokratisk kontroll, både på administrativt og politisk nivå. Tiltak for å styrke offentlig finansforvaltning og utvikling av rettssystemet vil bli prioritert.

Som ledd i oppfølgingen av Strategien for næringsutvikling i Sør har Regjeringen igangsatt en gjennomgang for å identifisere muligheter for næringsutvikling og samarbeid i samarbeidslandene, inkludert en bransjemessig vurdering av flaskehalser og muligheter for samarbeid med norsk næringsliv og bruk av norsk ressursbase og kompetanse.

En flaskehals i utviklingssammenheng er tungrodde og byråkratiske systemer f.eks. for registrering og fastsetting av verdier. Regjeringen vil bidra til å sikre fattiges bruks- og eiendomsrett til jord, boliger og annen eiendom, samt deres rett til å drive egen virksomhet. Kvinners eiendoms- og arverett skal vies særlig oppmerksomhet. Regjeringen vil bidra til at utsatte sosiale grupper skjermes for innstrammingstiltak i forbindelse med strukturendringer i økonomien.

Et område med nye muligheter er informasjons- og kommunikasjonsteknologi – IKT. Regjeringens strategi for IKT i utviklingssamarbeidet tar sikte på å integrere teknologien i de forskjellige programmene, uten å gjøre IKT til et eget satsingsområde. Strategien forutsetter at myndighetene i samarbeidslandene innarbeider IKT-utvikling i sine egne utviklingsplaner og lovgivning slik at det legges til rette for investeringer i nødvendig infrastruktur.

Målet: En ledende kunnskapsnasjon

Norge har begrenset tilgang på arbeidskraft, men denne er relativt høyt utdannet. Lønnsnivået for høyt utdannede er dessuten relativt lavt sammenlignet med mange andre land. En fornuftig satsing på kunnskapsutvikling kan gjøre kunnskap til vårt viktigste komparative fortrinn i fremtiden. Regjeringens ambisjon er at Norge skal bli en ledende kunnskapsnasjon.

Kvalitet er nøkkelen til å nå dette målet. Ingen nasjonale institusjoner kan hevde seg med mindre kvaliteten på arbeidet deres holder mål internasjonalt. Kunnskapsdannelsen er avhengig av mange ledd; grunnskole, videregående opplæring, høgskoler og universiteter, forskningsinstitusjoner og bedriftenes innovasjonsevne. En helhetlig kunnskapspolitikk må derfor sikre kvalitet i alle ledd av kjeden.

Skolen og opplæringssystemet har et sentralt ansvar for at elever tilegner seg relevante kunnskaper og ferdigheter. Kultur og kulturforståelse er særlig viktig som grunnlag for kommunikasjon, både på tvers av landegrensene og innenfor vårt eget samfunn. Kunnskap i fremmedspråk er av økende betydning. Norske elever og studenter har forholdsvis gode kunnskaper i engelsk, som er det eneste obligatoriske fremmedspråket i grunnskolen. Kunnskaper i andre fremmedspråk er derimot synkende. Dette kan hemme utviklingen av samarbeidet med miljøer utenfor nordiske og engelskspråklige land.

Et samfunn i endring krever mennesker som har den nødvendige basiskunnskap, som har lært å lære, og som har lært å omstille seg. Dette setter ikke bare høye krav til kvaliteten på utdanningen, men også til at utdanningens innhold raskere må kunne tilpasses de endringer og behov som oppstår i arbeidslivet. På samme måte må næringslivet bli flinkere til å ta opp i seg ny kompetanse fra utdannings- og forskningssystemet.

I et samfunn der kompetansebehovene er betydelige og endres kontinuerlig, blir livslang læring viktig. Det må legges til rette for at flest mulig kan gjennomføre utdanning og opplæring uten å måtte tre ut av arbeidsmarkedet. Det meste av denne typen kompetanseheving finner sted i arbeidslivet, og er arbeidslivets ansvar å finansiere. Morgendagens kunnskapssamfunn vil derfor kreve en tettere dialog mellom utdanningssystemet og arbeidslivet.

Med kvalitetsreformen for høyere utdanning tar Regjeringen sikte på å øke utdanningsinstitusjonenes evne og vilje til omstilling, innføre mer effektive læringsløp og bidra til mer effektiv kunnskapsoverføring fra universiteter og høyskoler til arbeids- og næringsliv. Reformen skal gi voksne bedre muligheter for opplæring og kompetanseheving i tråd med endrede kompetansebehov.

Forskning og innovasjon

Forskning og utvikling (FoU) er en forutsetning for utvikling av kunnskap i næringslivet, og må være en sentral del av en helhetlig innovasjons- og kunnskapspolitikk. Med mindre det gjennom­føres satsinger for å videreutvikle eller skape ny kunnskapsbasert virksomhet, vil Norge som nasjon i tiden fremover bli sårbar for strukturendringer og miste internasjonal konkurransekraft. Forskning og teknologi er nøkkelfaktorer for innovasjon, verdiskaping og bedre livskvalitet i en global, kunnskapsbasert økonomi.

Sammenlignet med andre land synes FoU-aktiviteten i Norge lav. Norges samlede utgifter til FoU utgjorde omkring 1,6 prosent av BNP i 2001, mens OECD-gjennomsnittet var på 2,2 prosent. Norges FoU-innsats er i følge OECDs statistikk lavest i Norden. EU har på sin side satt som mål at FoU skal utgjøre 3 prosent av BNP innen 2010.

Kilde: Jon Hauge, SCANPIX

Når det gjelder offentlige utgifter til FoU er vi om lag på linje med andre OECD-land. Den relativt lave FoU-innsatsen i næringslivet har delvis sammenheng med næringsstrukturen. Det forskes ikke nødvendigvis mindre innenfor enkeltnæringer i Norge enn i andre land, men vi har en lavere andel av FoU-intensive næringer. Det er også få store internasjonale selskaper med hovedkontor og/eller FoU-enheter i Norge.

For å kunne nå målsettingen om en opptrapping av forskningsinnsatsen til gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005 må derfor FoU-innsatsen i næringslivet øke. Regjeringen har derfor innført en ordning med skattefradrag for bedrifters utgifter til forskning og produktutvikling. Fra 1. januar 2003 ble ordningen utvidet til å gjelde alle bedrifter. Interessen fra bedriftene tyder på at denne ordningen er et verdifullt initiativ for å fremme forskning i næringslivet.

Regjeringen vil også arbeide for å heve kvaliteten i forskningen. Et klart uttrykk for en slik politikk har vært arbeidet med sentrene for fremragende forskning. I 2002 ble det opprettet 13 slike sentre i Norge. De vil få betydelige midler til forskning i opp til 10 år. Sentrene vil bidra til å synliggjøre gode forskningsmiljøer som kan tiltrekke utenlandske studenter og forskere, og bli viktige knutepunkter i internasjonale kunnskapsnettverk. Det er videre opprettet et toppforskningsprogram i medisin. Som en del av Kvalitetsreformen er det også gjennomført tiltak for å heve kvaliteten på forskning ved universiteter og høyskoler.

Når vare- og tjenesteproduksjonen blir mer kunnskapskrevende, blir avstanden mellom forsk­ning og marked kortere. Ettersom vi har et næringsliv med mange små og mellomstore bedrifter som har begrensede muligheter til å prioritere forskningsvirksomhet, blir kontakten mellom universitetene, høgskolene og næringslivet desto viktigere. Endringene som ble vedtatt i 2002 i Lov om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere, er et viktig tiltak for å stimulere samarbeidet mellom forskning og næringsliv, ved at den gir universiteter og høyskoler mulighet for å utnytte forskningsresultatene økonomisk i form av patentering.

I dagens situasjon for norsk næringsliv er det behov for en helhetlig innovasjonspolitikk som legger til rette for at bedriftene kan velge en offensiv strategi basert på innovasjon, som vil gi økt konkurranseevne og lønnsomme arbeidsplasser. Regjeringen vil i tilknytning til budsjettet for 2004 legge frem en handlingsplan for en helhetlig innovasjonspolitikk.

Internasjonalt samarbeid og mobilitet

Både utdanning og forskning trenger impulser og kontakter med andre miljøer dersom det skal utvikle seg en god kunnskapsbase som kan hevde seg internasjonalt. Det internasjonale samarbeidet om utdanning og forskning har økt kraftig på 1990-tallet, blant annet i tilknytning til internasjonale organisasjoner som Nordisk ministerråd, OECD, Europarådet, UNESCO og EU. EØS-avtalen åpnet for full norsk deltakelse i EUs utdannings- og forsk­ningsprogrammer fra 1994. Dette samarbeidet er sannsynligvis den viktigste årsaken til den sterke økningen i internasjonale kontakter i norsk utdanning og forskning i 1990-årene.

EUs målsetting om å utvikle den mest konkurransedyktige kunnskapsbaserte økonomi i verden basert på sysselsetting, sosial trygghet og bærekraftig utvikling (Lisboa-strategien) har mange trekk felles med norsk politikk. Regjeringen legger derfor stor vekt på å delta i det europeiske samarbeidet på disse områdene.

Deltakelse i EUs rammeprogram for forskning gjennom EØS-avtalen har vist seg å være av stor betydning både for internasjonal nettverksbygging og kvalitetsheving innenfor norsk forskning. Regjeringen legger derfor stor vekt på å utvikle forskningssamarbeidet med EU gjennom del­takelse i 6. rammeprogram for forskning (2002-2006) og ved å medvirke i utviklingen av et europeisk forskningsrom. Arbeidet med et europeisk forskningsrom gjelder utvikling og koordinering av forskningssamarbeid ut over rammeprogrammet og er et ledd i oppfølgingen av Lisboa-strategien.

Det er inngått mer enn 500 bilaterale avtaler mellom norske og utenlandske institusjoner som åpner for et formalisert samarbeid mellom høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner. Slike av­taler på forskningsutførende nivå innebærer gjensidig forskerutveksling og setter av midler til forsk­ningssamarbeid. I tillegg til tradisjonelt forskersamarbeid, samarbeid med utviklingsland og utveksling gjennom bilaterale avtaler, satser institu­sjonene i økende grad på deltakelse i blant annet EUs forsknings- og utdanningsprogrammer, nordiske programmer, nettverkssamarbeid og nærområdeprogrammer, og å trekke utenlandske studenter og forskere til Norge.

Som ledd i Kvalitetsreformen er alle universiteter og høgskoler pålagt å utarbeide internasjonale strategier, og den legger også opp til at alle institusjonene skal tilby studenter som ønsker det, et studieopphold i utlandet som del av sitt gradsstudium. I dag får ca. 20 000 studenter støtte fra Statens lånekasse for utdanning til studier i utlandet, og antallet er økende. Flertallet tar hele grader ute fremfor å ta delstudier som ledd i en utdanning i Norge. En ser også at studenter samler seg i engelskspråklige land. Regjeringen har i Statsbudsjettet for 2003 foreslått å utrede deler av støtteordningen for studier i utlandet for å oppnå en mer målrettet ordning.

Kilde: Statens lånekasse for utdanning

Fremdeles er det slik at vi sender ut flere studenter og forskere enn vi mottar. Regjeringen ønsker å trekke flere utenlandske studenter og forskere til norske institusjoner. Dette stiller krav om kvalitet, profilering og tilrettelegging. Flere institusjoner satser nå mer på å legge til rette for internasjonal utveksling, for eksempel i form av undervisningstilbud på engelsk.

Med et økende antall norske studenter i utlandet er det en utfordring å kvalitetssikre utdanningstilbud som norske studenter betaler for i utlandet. Det er også en utfordring å kvalitets­sikre utenlandske tjenestetilbud som etablerer seg på det norske utdanningsmarkedet. For disse formål er det opprettet en database for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning (NAG) og et uavhengig statlig organ for akkreditering og godkjenning (NOKUT) som også har myndighet til å gi generell godkjenning av utenlandsk utdanning.

Kvaliteten på utdanningen blir i stigende grad gjenstand for internasjonal sammenligning. I OECD har oppmerksomheten vært rettet mot grunnutdanningen, mens det i europeisk sammenheng pågår to store prosesser innenfor henholdsvis høyere utdanning (Bologna-prosessen) og yrkesutdanning (Brugge-prosessen). Innenfor rammen av Lisboa-strategien, jfr. kap. 5.5, pågår det også et omfattende arbeid rettet mot de fremtidige mål for utdannings- og opplæringssystemene.

Norge deltar aktivt i Bologna-prosessen med den hovedmålsetting å øke student- og lærer­mobilitet innen høyere utdanning og derigjennom skape et felles samarbeidsområde for høyere utdanning i Europa. Gjennom Kvalitetsreformen er de nødvendige formelle vedtak gjort for iverksetting av de viktigste tema i prosessen hittil. Norge vil legge vekt på at kvalitet og kvalitetssik­ringssystemer innen høyere utdanning fortsatt blir gjenstand for drøfting i den videre prosessen, der de fleste europeiske land nå deltar.

Handel med utdanningstjenester

Det internasjonale markedet for handel med utdannings- og forskningstjenester er i sterk vekst. Utviklingen av IKT-baserte hjelpemidler i utdanningssektoren bidrar sterkt til dette. OECD har anslått verdien av det internasjonale markedet for utdanningstjenester i 1999 til ca. 30 milliarder US dollar. Bare handel knyttet til utveksling av studenter i høyere utdanning utgjør om lag 3 prosent av all tjenestehandel mellom OECD-landene.

Den fremvoksende verdenshandelen med kommersielt baserte utdanningstjenester har bidratt til å øke interessen for områdets fremtidspotensial, og handel med utdanningstjenester står på dagsorden i forhandlingene om liberalisering av handel med tjenester i WTO. I likhet med omkring 40 andre land forpliktet Norge seg allerede i Uruguay-runden til ikke å innføre restriksjoner på utdanningsområdet. Norge er nå i en gunstig situasjon der vi kan utfordre andre land til å påta seg tilsvarende forpliktelser.

I forhandlingene er det kommet klart til uttrykk at de private tilbudene sees som et supplement til, og ikke som en erstatning for, de offentlige tilbudene. Dette er også den holdning Norge har lagt til grunn. Det er videre klart at utformingen av et lands utdanningssystem er landets eget ansvar. GATS-forhandlingene skal følgelig ikke dreie seg om organiseringen av utdanningssystemet som sådan, men om salg av utdanningstjenester over landegrensene. GATS-avtalen omhandler ikke offentlige tjenester.

Regjeringen anser at økt handel med utdanningstjenester kan bidra med verdifulle impulser til kunnskapsdannelsen og bidra til å styrke kvaliteten på det samlede utdanningstilbudet.

Av hensyn til Norges vektlegging av kvalitet i utdanningen vil vi arbeide for at liberalisering av handel med utdanningstjenester sees i sammenheng med tiltak for å bedre kvaliteten i det internasjonale utdanningstilbudet, herunder Lisboa-konvensjonen som omhandler krav til utdanningen og landenes anerkjennelse av hverandres utdanning på høyere nivå. Norge legger også stor vekt på utviklingslandenes interesser og behov når det gjelder tjenesteforhandlingene innen utdanningssektoren.

Utdanning som virkemiddel for fattigdomsbekjempelse

Utdanning er en menneskerettighet og det viktigste våpenet i kampen mot fattigdommen. Kunnskap er viktig for å utvikle produktivitet, nye produkter og arbeidsplasser. Utdanning er viktig i arbeidet for likestilling mellom kjønnene og for bedre helse. Utdanningssystemet er også en sentral arena for å sørge for grunnleggende kunnskap og opplæring til demokrati.

Ett av hovedmålene fra FNs Tusenårserklæring er å sikre at alle barn overalt i verden, gutter så vel som jenter, er i stand til å fullføre en grunnutdanning innen 2015. I Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse – Kamp mot fattigdom – slås det fast at utdanning er jobb nr. 1. Handlingsplanen redegjør for en rekke tiltak for å bidra til et hevet utdanningsnivå i samarbeids­landene.

Regjeringen har utviklet en egen strategi for hvordan målsettingen om utdanning for alle skal kunne oppnås. Regjeringen vil øke bistanden til utdanning til 15 prosent av det totale norske bistandsbudsjettet fra dagens nivå på omkring 9 prosent. Regjeringen vil prioritere tiltak for å øke andelen barn som får grunnutdanning, tiltak spesielt rettet mot utdanning for jenter og kvinner, og tiltak som tilgodeser fattige grupper.

For fattigdomsbekjempelse vil det også være viktig å sørge for relevant utdanning som direkte kan bidra til å forbedre levekårene for de fattigste gjennom mulighet til arbeid, økt produksjon, bedre ernæring og helse. Videregående utdanning med yrkesopplæring og praktisk opplæring vil være viktig.