6 Bærekraftig forvaltning av miljø og naturressurser

Det er Regjeringens mål at globaliseringen skal bidra til bærekraftig utvikling i både økonomisk, sosial og økologisk forstand. Globaliseringen har ført til en sterk vekst i nasjonalprodukt, materiell levestandard og velferd for mange mennesker. Samtidig har presset på naturressursene og forurensningen økt. For å få til en utvikling i bærekraftig retning må vi ikke bare utnytte globaliseringens muligheter, men også møte dens utfordringer med målrettet innsats globalt, nasjonalt og lokalt.

De viktigste utfordringene på miljø- og ressursområdet knyttet til den økonomiske utviklingen er klimaendringer, tap av biologisk mangfold, overbeskatning av naturressursene og utslipp av miljø- og helseskadelige kjemikalier. Selv om miljøproblemene i verden samlet sett fortsatt er økende, har det også skjedd en bedring på flere områder. Blant annet er problemene knyttet til ødeleggelse av ozonlaget, forsuring, overgjødsling og blyforurensing redusert.

En bærekraftig utvikling forutsetter samtidig en omlegging til bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre og en reduksjon i miljøbelastning i de industrialiserte land. Den vitenskapelige og teknologiske utvikling gir oss økte muligheter for å løse miljøutfordringene og samtidig gi stadig flere en bedre tilværelse. Den langsiktige politiske visjonen må være en utvikling der alle får nyte godt av globaliseringens muligheter uten at dette går på bekostning av livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner.

Fattigdomsbekjempelse er både et moralsk imperativ og den fremste utfordringen i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Fattige befolkningsgrupper er ofte mer direkte avhengige av naturressursene og er derfor mer sårbare for konsekvensene av miljøforverring. Naturressurser utgjør et sikkerhetsnett for fattige grupper. Bærekraftig utnytting av slike ressurser er en vei ut av fattigdom, samtidig som mangelen på økonomiske ressurser kan forårsake en ikke-bærekraftig utnyttelse av naturressursene.

Sammenhengen mellom kampen mot fattigdom og arbeidet for en bærekraftig utvikling sto i sentrum for oppmerksomheten under Verdens­toppmøtet i Johannesburg høsten 2002. Til tross for varierende resultater, har toppmøtet gitt verdenssamfunnet et felles utgangspunkt for å arbeide målrettet videre med fattigdomsbekjempelse, bærekraftig produksjon og forbruk og bærekraftig forvaltning av naturressurser.

6.1 Klimaendringer

Endringer i klimaet er den største globale miljøutfordringen vi står overfor. Menneskeskapte utslipp av klimagasser er i følge FNs klimapanel (IPCC) den viktigste årsaken til den globale oppvarmingen vi har sett de siste 50 årene. Det er stort behov for å øke kunnskapsgrunnlaget vårt om klimaendringer og virkningene av disse. Vi kan likevel med stor grad av sikkerhet anta at klimaendringene vil komme, og at de vil gi en økning i den globale middeltemperaturen, mer nedbør, mer tørke og flom, og økt hyppighet og intensitet når det gjelder stormer og orkaner.

Kilde: AP/SCANPIX

FNs rammekonvensjon om klimaendringer (Klimakonvensjonen) ble vedtatt i 1992 og trådte i kraft i 1994. Konvensjonen legger vekt på føre-var-prinsippet 1 og har som endelig mål en stabilisering i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimaet.

Konvensjonen inneholder forpliktelser for industrilandene, inklusive land med overgangsøkonomier, om å vedta nasjonale klimastrategier og gjennomføre tiltak i samsvar med disse for å begrense sine utslipp av klimagasser og øke opptaket av slike gasser.

Kyoto-protokollen er en oppfølging av Klimakonvensjonen og ble vedtatt i 1997. For første gang ble det oppnådd enighet om en konkret og bindende avtale som setter et øvre samlet tak for hvor store utslippene fra industrilandene kan være, samt konkrete utslippsforpliktelser for hvert enkelt industriland for perioden 2008-2012.

Under Verdenstoppmøtet i Johannesburg kunngjorde Kina, Russland, Canada og India at de nylig hadde ratifisert eller hadde til hensikt å ratifisere Kyoto-protokollen. Dette var et viktig fremskritt som betyr at protokollen vil kunne tre i kraft, selv uten USA, som alene sto for over 36 prosent av industrilandenes CO2-utslipp i 1990. Uten USA er russisk ratifikasjon nødvendig for at Protokollen kan tre i kraft. Norge var en pådriver på klima- og energiområdet under toppmøtet. I den handlingsplanen som ble vedtatt, henstiller landene som har ratifisert Kyoto-protokollen andre land om å gjøre det samme.

I og med at de fastsatte utslippsreduksjonene uansett vil være utilstrekkelige til å nå Klimakonvensjonens endelige mål, må Kyoto-protokollen anses som et første, men politisk meget viktig skritt på veien mot mer omfattende tiltak. Regjeringen vil på denne bakgrunn arbeide aktivt for en tidlig oppstart av forhandlinger om mer ambisiøse utslippsforpliktelser enn det som ligger i Kyoto-protokollen. Som en del av forberedelsene til slike forhandlinger bør det blant annet sees nærmere på det langsiktige ambisjonsnivået for et globalt klimasamarbeid, og hvordan landene gjennom nye utslippsforpliktelser og teknologiske nyvinninger kan bidra til å nå klimakonvensjonens endelige mål.

Regjeringen mener at etablering av et fremtidig mål for konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren kan gi et godt grunnlag for videre internasjonale forhandlinger om mer ambisiøse utslippsforpliktelser. Det vil her være viktig å få med alle landene med store utslipp. I den kommende forhandlingsprosess er det således behov for betydelig internasjonal innsats og kreativitet i utforming av det fremtidige internasjonale klimaregimet.

Regjeringen ser det som viktig å ha et globalt perspektiv i klimapolitikken. For å kunne nå målsettingen om å stabilisere konsentrasjonen av klima­gasser på et forsvarlig nivå, er det viktig at en betydelig del av reduksjonene i utslippene skjer der hvor de er billigst. For det globale miljøet betyr det isolert sett lite hvilke tiltak Norge gjør nasjonalt frem til 2008. På bakgrunn av Norges posisjon som en betydelig energiprodusent, er det likevel viktig at Norge går foran med effektive virkemidler, både for å gi eksempler på god virkemiddelbruk internasjonalt, og for å gi Norge tyngde i de videre internasjonale forhandlingene.

Industrilandene er hovedansvarlige for klimaendringene. Samtidig ser vi at flere utviklingsland i dag har store utslipp og at de største økningene vil komme i land som Kina og India. Utviklingslandene som gruppe vil snart ha større utslipp enn industrilandene. Fortsatt lever 1,6 milliarder mennesker uten tilgang til elektrisitet. Å øke tilgangen til moderne energiforsyning er helt nødvendig for å sikre vekst og utvikling. Det er følgelig en stor utfordring for verdenssamfunnet å bidra til en bedre økonomisk utvikling i de fattige landene, men samtidig unngå de store økningene i utslipp av klimagasser dette vil føre til dersom utviklingslandene følger samme spor som industrilandene. Det er nødvendig å stimulere utviklingen av ny og klimavennlig teknologi og fornybare energikilder. De rike land må påta seg et særlig ansvar for dette, og den internasjonale koalisjonen for fornybar energi som ble etablert under Verdenstoppmøtet i Johannesburg kan bli et viktig instrument i denne sammenheng, jfr. kap. 6.2.

Klimaendringene vil ramme ujevnt. Land i tørre og tropiske områder vil bli hardest rammet. Norge og andre industrialiserte land vil stort sett ha de nødvendige ressurser til å sette i verk beredskaps- og tilpasningstiltak, mens dette kan være vanskelig å prioritere i fattige land. Regjeringen vil legge økt vekt på støtte til tilpasningstiltak i utviklingslandene.

Norge har støttet klimatiltak i flere utviklingsland og land i Sentral- og Øst-Europa. Dette omfatter bl.a. samarbeid om pilotprosjekter som bidrar til å vise mulighetene og utfordringene ved å gjennomføre felles klimaprosjekter. Det legges også stor vekt på tiltak for å sette landene bedre i stand til å delta i slike klimaprosjekter, gjennomføre klimatiltak og tilpasse seg klimaendringer.

I 2003 vil det bli igangsatt et samarbeid i Østersjøregionen inkl. Russland for utprøving av de fleksible mekanismene, herunder felles gjennomføringsprosjekter for å redusere klimagassutslipp. Den nordiske miljøfasiliteten NEFCO vil ha ansvaret for forvaltning av investeringsfondet på om lag 10 mill. Euro, samt prosjektgjennomføring.

Norge og Verdensbanken tok i 2001 et felles globalt initiativ for å redusere avbrenningen av overskuddsgass ved utvinning av olje, såkalt «fakling». Anvendelse av gassen heller enn brenning vil gi tilgang på lite forurensende og rimelig energi i de utviklingsland som har olje, og initiativet bidrar derfor både til en mindre miljøbelastende oljeutvinning og til fattigdomsreduksjon. Under toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i september 2002 ble samarbeidet videreført som Gassfaklingsinitiativet, et partnerskapsinitiativ med Verdensbanken som leder og Norge som partnerland. Siden lanseringen i Johannesburg har blant annet USA, Angola, Algerie og Nigeria sluttet seg til initiativet, sammen med større internasjonale foretak innen petroleumsindustrien. Det arbeides for å få flere land og foretak til å slutte seg til initiativet.

Regjeringen vil forene Norges aktive rolle på miljøområdet med å være en stor energiprodusent. Regjeringen vil være en aktiv pådriver i det internasjonale klimaarbeidet og vil ta et nasjonalt og globalt ansvar for å motvirke globale klimaendringer. Å få en samlet verden til å gjennomføre gjennomgripende tiltak er den største utfordringen i tiden fremover.

6.2 Biologisk mangfold og forvaltning av naturressurser

Biologisk mangfold er grunnlaget for de økologiske systemer som regulerer klima, danner jordsmonn og renser vann og luft, og det er den grunnleggende forutsetningen for landbruksutvikling, samt mat- og råvarebasert industriproduksjon. Disse økologiske varer og tjenester er grunnlaget for menneskenes eksistens og avgjørende for velferd, livskvalitet og verdiskaping.

I vår tid reduseres det biologiske mangfoldet raskere enn noen gang tidligere. Under Verdenstoppmøtet i Johannesburg forpliktet landene seg til en betydelig reduksjon i tap av artsmangfold innen 2010. Trusselbildet er sammensatt, men de viktigste utfordringene som Regjeringen særlig vil arbeide med i et globaliseringsperspektiv er introduksjon av fremmede organismer genmodifiserte organismer og en bærekraftig høsting av naturressursene. Regjeringen vil føre en aktiv politikk nasjonalt og internasjonalt for å bekjempe tapet av biologisk mangfold.

Kilde: Getty Images

Konvensjonen om biologisk mangfold (Biokonvensjonen) er en av Rio-konvensjonene fra 1992. Den er ratifisert av 183 land, bl.a. Norge. Målsettingene i konvensjonen er vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet og en rettferdig fordeling av de godene som følger av utnyttelse av biologiske ressurser. Land som har ratifisert Biokonvensjonen har påtatt seg forpliktelser, bl. a. til å utarbeide nasjonale handlingsplaner for vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet. Dette har Norge gjort i form av St. meld. nr. 42 (2000-2001) om biologisk mangfold.

Biokonvensjonen har befestet seg som det viktigste globale instrumentet for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Norge vil fortsatt spille en aktiv rolle i videreutvikling av denne konvensjonen. Dette gjelder både global implementering av eksisterende vedtak og bestemmelser om videreutvikling av utvalgte temaer i konvensjonen. Trondheimskonferansene om biologisk mangfold har vært viktige for konvensjonens utvikling. Neste Trondheimskonferanse skal avholdes i 2003 med hovedtema kunnskaps- og teknologioverføring.

Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES) som Norge er part i, trådte i kraft i 1975 for å regulere den internasjonale handelen med ville dyr og planter som står i fare for å bli utryddet. 160 land har sluttet seg til avtalen. Konvensjonen omfatter i dag varierende grad av beskyttelse for mer enn 30 000 dyre- og plantearter, og den opererer med tre lister som angir ulik grad av tiltak:

• Liste I omfatter de mest truede artene og forbyr i praksis handel med disse.

• Liste II omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse.

• Liste III krever at det følger med et opprinnelsessertifikat eller eksporttillatelse ved innførsel.

Vågehval er blant de artene som omfattes av Liste I. Norge har imidlertid reservert seg mot denne listingen, slik at vi kan behandle flere av hval­artene som om de står på Liste II. Fra norsk side vises det til at det ikke er vitenskapelig grunnlag for å plassere de aktuelle bestandene av vågehval blant de mest truede artene på liste I. På konvensjonens partskonferanser har Norge gjentatte ganger foreslått å flytte de aktuelle bestander av vågehval til Liste II. Til tross for bred erkjennelse blant CITES-partene av at vågehvalen iht. listekriteriene ikke hører hjemme på Liste I, har Norges forslag ikke oppnådd de nødvendige 2/3 flertall. Det rådende argument har vært at CITES først må vente på at Den Internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC) opphever sitt fangstmoratorium før det vil være riktig av CITES å foreta seg noe.

I Norge er det tollmyndigheten som utfører kontrollen med innførselen av truede arter. Regjeringen ønsker å bedre mulighetene for kontroll med innførsel av CITES-arter og har vedtatt en egen forskrift for gjennomføring av CITES-konvensjonen.

Forørkningskonvensjonen er også et viktig instrument for å sikre en bærekraftig utvikling. Den behandler landforringelse, vannknapphet, tørke og matvaresikkerhet ut fra en helhetlig tilnærming. Norges ratifikasjon og aktive oppfølging av konvensjonen er en bekreftelse på norsk solidaritet overfor de fattigste landene.

I St. meld. nr. 42 (2000-2001) om biologisk mangfold slås fast at føre-var-prinsippet og økosystemtilnærming 2 skal være grunnleggende prinsipper for forvaltningen på alle myndighetsområder. Regjeringen har nedsatt et utvalg – Biomangfoldlovutvalget – som skal utrede et nytt lovutkast for en samordnet forvaltning av biologisk mangfold. Utvalget skal etter planen legge frem sine forslag i løpet av 2003.

Den viktigste globale arenaen for å følge opp Havrettskonvensjonen når det gjelder forvaltningen av marine levende ressurser er FNs generalforsamling og arbeidet i Verdens matvare og jordbruksorganisasjon (FAO). FAO har blant annet utviklet en atferdskodeks for ansvarlig fiske.

Med grunnlag i Havrettskonvensjonen ble det etablert en egen FN-avtale i 1995 om forvaltning av fiskebestandene på det åpne hav. Avtalen slår fast at fiskeriforvaltningen på det åpne hav skal være basert på et vitenskapelig datagrunnlag og at føre-var-prinsippet skal gjelde ved gjennomføring av fangst og reguleringstiltak, og at det biologiske mangfold skal beskyttes. Avtalen er ratifisert av 33 stater, herunder Norge, og trådte i kraft i desember 2001.

Vedtakene på havområdet under Verdenstoppmøtet i Johannesburg utgjør et viktig bidrag i det langsiktige arbeidet for å få til en bærekraftig utnyttelse av marine ressurser. Det ble enighet om at nedfiskede bestander skal gjenoppbygges så raskt som mulig, og hvis mulig innen 2015. Norge er tilfreds med at teksten inneholder konkrete tidsfrister for gjennomføringen av internasjonale retningslinjer for ansvarlig fiske. En annen viktig sak for Norge er oppfordringen til gjennomføring av en økosystembasert forvaltning innen 2010. Dette er i tråd med grunnleggende prinsipper for norsk fiskeri- og fangstpolitikk.

Regjeringen legger stor vekt på å delta i og videreutvikle internasjonalt samarbeid om forvaltning av marine levende ressurser, og vil arbeide for å skape internasjonal forståelse for og enighet om at forvaltningen av havets levende ressurser må baseres på en økosystemtilnærming og flerbestandsforvaltning i samsvar med Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske på det åpne hav. I St.meld nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav er det redegjort nærmere for norsk politikk når det gjelder marine ressurser.

Kilde: Lise Åserud/SCANPIX

Vann er en livsviktig ressurs og en kilde til økonomisk utvikling. Det er grunnleggende i matproduksjon, som energikilde og som beskytter av økosystemene. Ifølge FN mangler i dag omkring 1,2 milliarder mennesker tilgang til rent drikkevann, og dobbelt så mange mangler tilgang til grunnleggende sanitærtjenester. I de fattigste landene er vannrelaterte sykdommer den vanligste dødsårsak for barn under fem år.

Vann er et økonomisk og sosialt fellesgode som må forvaltes på en integrert måte som involverer hele vannsyklusen. Økosystemenes betydning må respekteres og brukerne involveres i beslutningsprosessen. For å unngå overforbruk og skjev fordeling av tilgangen til vannressursene, må fordelingen av vannet baseres på økonomiske prinsipper.

Kilde: Corbis/SCANPIX

Det internasjonale samfunnet må bidra med teknisk og finansiell støtte til land som trenger det for å møte utfordringene på vannområdet. Det er beregnet at det er nødvendig å doble dagens investeringer for å møte utviklingslandenes behov for vannforsyning, rensing og irrigasjon. Økt bistand er viktig, men kan ikke alene fylle finansieringsgapet. Det er derfor viktig å fokusere på løsninger som bidrar til gode rammebetingelser for private investeringer – også i de fattigste landene.

Den internasjonale innsatsen på vannområdet er fragmentert. Regjeringen vil være en pådriver for at FN utøver et sterkere lederskap på vannområdet i samarbeid med andre viktige aktører, herunder de multilaterale finansieringsinstitusjonene.

Vann og sanitære forhold var et høyt prioritert område fra norsk side under Verdenstoppmøtet i Johannesburg. I erklæringen fra toppmøtet forplikter det internasjonale samfunnet seg til en målsetting om at andelen mennesker som ikke har tilgang til rent drikkevann og grunnleggende sanitære tjenester skal halveres innen 2015. Det skal utarbeides et handlingsprogram for å nå denne målsettingen. Dette er en stor og utford­rende oppgave som vil bety mye for svært mange fattige. FNs vannår i 2003 er en god anledning til å gi denne oppgaven den nødvendige prioritet.

Forvaltningen av grenseoverskridende vannressurser er i mange regioner både en kime til konflikt og en spore til samarbeid. Der dette er aktuelt, vil Norge bidra til å utvikle mekanismer for samarbeid om fordelingen og den økologiske forvaltningen av slike vannressurser. Norge vil også være pådriver for at de internasjonale rettsprinsippene slik de fremkommer i FNs konvensjon om grenseoverskridende vannressurser, får gjennomslag.

En stor andel av det biologiske mangfoldet finnes i de tropiske skogsområdene . Å beskytte regnskogene er en forutsetning for å bevare ressursgrunnlaget og å sikre en bærekraftig utvikling. Det haster med å sette en stopper for ikke-bærekraftig utnyttelse av regnskogen.

Regjeringen vil arbeide aktivt for å motvirke omsetning av ulovlig hogd tømmer, basert på en internasjonal enighet om definisjonen av ulovlig hogst. Norge vil ta initiativ i FNs skogforum (UNFF), i forbindelse med det utvidede arbeidsprogrammet for skog under Biokonvensjonen, i FNs matvareorganisasjon (FAO), i Den internasjonale organisasjonen for tropisk tømmer (ITTO), i FNs miljøprogram UNEP og i de pågående forhandlingene i WTO. Under Biokonvensjonen har Norge arbeidet aktivt for å få på plass et godt skogprogram som gir viktige føringer for bærekraftig hogst. Målsettingen er å utvikle disse prinsippene videre til et forpliktende internasjonalt regelverk for skog. Samtidig vil det bli satset mer på vern og bærekraftig forvaltning av tropisk skog i utviklingssamarbeidet.

I tillegg til å være en pådriver internasjonalt, vil Regjeringen arbeide for at bare tømmer som er bærekraftig produsert, eksporteres til Norge. Gjennom bilateralt samarbeid og avtaler med viktige eksportører vil Norge stille krav til bærekraftig hogst. Norge inngikk nylig en intensjonsavtale med Indonesia der et sentralt element er å hindre ulovlig hogst.

Regjeringen vil arbeide for at forbrukerne skal være i stand til å handle utfra best mulig informasjon og vil vurdere ulike virkemidler for å fremme miljøsertifisering av tropisk tømmer. Regjeringen vil etablere statlige innkjøpsrutiner som sikrer at trevarer som kjøpes inn i statens virksomheter, stammer fra bærekraftig hogst. Tilsvarende bør gjøres av næringslivet, spesielt byggevare- og møbelbransjen. Slike tiltak må vurderes og utformes slik at de ikke strider mot våre øvrige internasjonale forpliktelser og WTOs prinsipper om bestevilkår og nasjonal behandling. Tiltak mot innførsel av tropisk tømmer vil derfor vurderes i forhold til vår politikk overfor norsk skogproduksjon.

Energisektoren er av stor betydning for Norge. Som et vestlig, industrialisert land og et miljøpolitisk foregangsland, men samtidig som en betydelig eksportør av petroleum, har Norge sammensatte interesser.

Energi er av vesentlig betydning for å bekjempe fattigdommen og fremme stabil økonomisk og sosial utvikling. Fjerdeparten av jordens befolkning har ikke elektrisitet. Mangelen på moderne energiforsyning utelukker de fleste industrielle aktiviteter og de arbeidsplasser de kan skape. Over en tredjedel av jordens befolkning er avhengig av tradisjonell biomasse som ved, landbruksavfall og husdyrgjødsel for varme og matlaging. Dette medfører innendørs og lokal forurensning og helseplager.

I dag står fossile brensler (kull, olje, gass) for fire femdeler av verdens energibruk. Den globale bruken av energi er av Det internasjonale energibyrået (IEA) beregnet å kunne øke med rundt to tredeler i de neste 30 år. Til tross for forventet satsing på og økt bruk av fornybar energi fremover, er det i IEAs beregning anslått at andelen fornybar energi vil kunne reduseres noe (fra 15 til 14 prosent). Verden vil etter alt å dømme være avhengig av fossile energibærere langt utover i dette århundret. Det antas at gass vil vinne stadig større innpass, mens kull trolig vil fortsette å dominere energiforsyningen i mange utviklingsland. Mesteparten av utslippene av klimagasser kommer fra produksjon og bruk av fossilt brensel.

Tilgang på forutsigbare og moderne energi­systemer, og vekst i energiforbruket i utviklingslandene, er en forutsetning for å kunne nå tusenårsmålene, da særlig målet om å halvere antall fattige innen 2015. To tredeler av økningen i den globale energibruken i de neste tretti år kan komme i utviklings­landene, som et resultat av økonomisk utvikling. En mer bærekraftig energi- og transportpolitikk i utviklingslandene, basert på et tilfredsstillende datagrunnlag og et fungerende institusjonelt rammeverk, vil derfor være av økende betydning for den globale miljøtilstanden. Et fungerende institusjonelt rammeverk kan bidra til mer forutsigbare rammebetingelser for langsiktige investeringer.

Regjeringen vil bidra til løsninger som innebærer økt satsing på fornybar og ny fornybar energi, og som fører til mest mulig effektiv og miljøvennlig bruk av fossilt brensel. Produksjon, distribusjon og bruk av energi bør i størst mulig grad baseres på miljøvennlig og effektiv teknologi.

Under Verdenstoppmøtet i Johannesburg arbeidet Norge for å få inn en målsetting om å øke den globale andelen av fornybar energi til minst 15 prosent innen 2010, og foreslo også en målsetting om 10 prosent nye fornybare energikilder på global basis innen 2010. Ingen av disse forslagene fikk gjennomslag, men det ble likevel gitt føringer for det videre arbeidet i handlingsplanen som ble vedtatt i Johannesburg. I den inter­nasjonale oppfølgingen deltar Norge aktivt i koalisjonen for fornybare energikilder som ble etablert undere toppmøtet i Johannesburg sammen med blant annet EU, Island, New Zealand og Sveits. Målet er å oppnå en betydelig økning i den globale andelen av fornybare energikilder og følge opp de føringene som er gitt i nasjonal, regional og global sammenheng for å fremme investeringer og utvikle markeder for fornybare energi­kilder.

Kilde: DIA VISION AS/Torgeir Aune

Vann er en viktig kilde til fornybar energi. Som partner i et utviklingspolitisk samarbeid med andre land vil Regjeringen legge vekt på å formidle erfaringer i bruk av vannkraft som energikilde og i forvaltning av vannressurser i Norge, og bistå i utviklingen av nødvendig faglig kompetanse og institusjoner. Videre vil Regjeringen støtte opp under folkelig deltakelse i beslutningsprosesser. Regjeringen vil vektlegge tiltak som bidrar til økt bruk av fornybare energikilder, blant annet gjennom Norfund, som har inngått et samarbeid med Statkraft for å investere i små vannkraftverk i utviklingsland.

Norske myndigheter har vært en pådriver i den internasjonale energidialogen (International Energy Forum, IEF) helt fra starten tidlig på nittitallet. IEF har som målsetting å øke kontaktflaten og bedre informasjonsutvekslingen mellom produsentland og forbrukerland, for derved å styrke tilliten og begrense risikoen for konflikter. Den forventede økningen i energiforbruket i utviklingslandene understreker behovet for en bred, miljørettet energidialog også innenfor rammen av IEF. På denne bakgrunn har Regjeringen støttet etableringen av et sekretariat for dialogen, IEFS.

6.3 Helse- og miljøskadelige kjemikalier

Mange kjemikalier er svært farlige for helse og miljøet. De kan være kreftfremkallende, skade forplantningsevnen eller arvestoffet, og forårsake uopprettelige skader på naturen. Spesielt gjelder dette miljøgiftene, som er lite nedbrytbare og derfor hoper seg opp i næringskjedene og er vanskelig å bli kvitt. Tidligere bruk og utslipp av stoffer som PCB og DDT viser at dette kan få alvorlige og langvarige konsekvenser.

Miljøgifter som er sluppet ut i naturen, kan transporteres via luften og havstrømmer langt vekk fra stedet der de ble brukt. Farlige kjemikalier krysser også grensene i stort omfang gjennom handel med produkter. Nasjonale tiltak vil derfor ha begrenset virkning, og internasjonale avtaler er derfor nødvendig for å regulere, forby eller vesentlig redusere utslipp av miljøgifter.

Når det gjelder miljøgifter, er de viktigste internasjonale instrumentene for Norge Havretts­konvensjonen, Nordsjødeklarasjonene, Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR), Rotterdam-konvensjonen, ECE-protokollene og den globale Stockholm-­konvensjonen (POP-avtalen) og EØS-avtalen. I henhold til Nordsjødeklarasjonene skal Nord­sjølandene redusere sine utslipp av en rekke kjemikalier til Nordsjøen. OSPAR har som formål å beskytte det marine miljø mot forurensning, enten utslippene er til luft eller vann.

Under Geneve-konvensjonen av 1979 om langtransporterte luftforurensninger er det utarbeidet 8 protokoller hvorav to om miljøgifter. Begge er ratifisert av Norge og innebærer blant annet en forpliktelse til å fase ut 16 organiske miljøgifter og tungmetallene kvikksølv, bly og kadmium. Det pågår et arbeid med å styrke protokollen, herunder spørsmålet om å utvide konvensjonen til å omfatte flere miljøgifter.

Siden Rio-konferansen i 1992 har det vært fremgang på enkelte områder når det gjelder å redusere risikoen ved og stanse bruken av de farligste kjemikaliene. Viktigst er Stockholm-konvensjonen om organiske miljøgifter. Norge ønsker å styrke de globale kjemikaliekonvensjonene og arbeider også for bedre koordinering og mer effektivt samarbeid mellom de tre globale kjemikaliekonvensjonene.

I tillegg til innsats mot de organiske miljøgiftene, er det behov for innsats mot de ikke-organiske miljøgiftene, det vil si tungmetallene. Regjeringen går inn for at det etableres en egen protokoll e.l. for tungmetaller som for eksempel kvikksølv, bly og kadmium under Stockholm-konvensjonen. Regjeringen ønsker også å utvide antallet organiske miljøgifter som omfattes av Stockholm-konvensjonen.

Den internasjonale handelen med kjemikalier illustrerer den nære sammenhengen mellom miljø og fattigdom. Det er de fattigste som rammes hardest av helseskader på grunn av produksjon og forbruk av farlige kjemikalier. De farligste stoffene brukes i stor utstrekning i utviklingsland. Det kan gjelde stoffer som er tatt ut av bruk, eller er forbudt, i industrilandene. Håndteringen av disse stoffene foregår ofte på en uforsvarlig måte, med fare for alvorlig helseskade på brukerne og deres nærmiljø. De samme problemene er relevante i forhold til håndteringen av farlig avfall.

Under Verdenstoppmøtet i Johannesburg arbeidet Norge for en klar målsetting om utfasing av helse- og miljøskadelige kjemikalier , men var likevel tilfreds med at det ble enighet om en konkret og forpliktende målsetting om å minimalisere skadene fra slike kjemikalier innen 2020. Norge bidro til å henlede oppmerksomhet mot helse- og miljøskadene fra tungmetaller og behovet for internasjonal innsats på dette området. På UNEPs styremøte i februar 2003 ble det enighet om de globale helse- og miljøutfordringene fra kvikksølv, og om å etablere et globalt kvikksølvprogram med en rekke tiltak. Spørsmål om å utarbeide en bindende avtale for kvikksølv vil bli tatt opp på neste UNEP-styremøte.

Norge er opptatt av at utviklingsland må få nødvendig kompetanse til å bruke, håndtere og redusere utslippene av miljøgifter og farlig avfall. Industrilandene har et ansvar for å bidra med teknisk og økonomisk assistanse. Den globale miljøfasiliteten (GEF) kan nå finansiere tiltak mot miljøgifter, noe som er et viktig skritt i riktig retning. Internasjonalt forpliktende samarbeid er helt nødvendig, og Norge mener at FNs miljøprogram, UNEP, bør ha en ledende rolle i dette arbeidet.

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å ha de samme reguleringer for kjemikalier som EU. Det nye regelverket for kjemikalier i EU vil innføre krav om at det skal finnes helse- og miljøinformasjon før et kjemisk produkt kan markedsføres innen EØS-området. Å bidra til at tilsvarende krav blir gjort gjeldende globalt, vil være en prioritert oppgave. EU fremstår som en drivkraft for en mer ambisiøs kjemikaliepolitikk på den globale arena, og det er viktig at Norge bidrar til dette gjennom samarbeid med EU.

6.4 Det multilaterale samarbeidet for miljø og bærekraftig utvikling

Forvaltningen av globale fellesgoder som rent vann og ren luft, kan bare ivaretas gjennom internasjonalt samarbeid. Verdenssamfunnet har fremforhandlet mange gode avtaler og politiske viljeserklæringer. Ifølge UNEP finnes det i dag over 500 ulike internasjonale miljøvernavtaler, hvorav de fleste er regionale. Antallet avtaler gir imidlertid et ufullstendig og til dels misvisende bilde av effektiviteten i samarbeidet. Svært mange avtaler er preget av mangelen på konkrete forpliktelser og effektive ordninger for oppfølging.

Hovedutfordringen nå er å gå fra ord til handling. Regjeringen arbeider aktivt for å styrke innholdet i og håndhevelsen av det internasjonale regelverket for forvaltning av miljø og naturressurser og sikre en bedre politisk forståelse av fellesskapets utfordringer.

En sterk nasjonal og global miljøforvaltning er sammen med en økologisk basert forståelse av økonomien en forutsetning for å kunne legge til rette for en bærekraftig utvikling. Det er derfor viktig å arbeide for økt integrering av miljøhensyn i de ulike virksomhetsområdene til internasjonale samarbeidsfora som for eksempel WTO og OECD. Også det bilaterale og regionale samarbeidet er viktige arenaer for å fremme norske mål på miljø- og ressursområdet.

Samtidig bør den internasjonale miljøforvaltningen styrkes. Det store antallet avtaler og organer viser at det er behov for en bedre samordning av det internasjonale miljøvernarbeidet. I regi av FNs Miljøprogram (UNEP) er det etablert en ministergruppe som skal komme med anbefalinger om hvordan en kan styrke internasjonal forvaltning på miljøområdet. Norge har deltatt aktivt i denne prosessen som har fått betegnelsen International Environmental Governance (IEG) , og Regjeringen vil følge opp dette arbeidet videre.

Regjeringen vil arbeide for en sterk miljøpilar i en fremtidig styringsstruktur for bærekraftig utvikling. FNs miljøprogram (UNEP) har som oppgave å overvåke den globale miljøtilstanden og videreutvikle den internasjonale miljøpolitikken. Det er i dag bred enighet om at UNEPs autoritet og finansielle situasjon må styrkes. Regjeringen vil følge opp det norske initiativet til å knytte et mellomstatlig vitenskapspanel for globale miljøendringer til UNEP. Et annet viktig norsk initiativ for å styrke den internasjonale miljøpilaren, er utviklingen av en mellomstatlig handlingsplan for kapasitetsbygging og teknologioverføringer til utviklingsland.

Norge har ikke fått gjennomslag for forslaget om å omgjøre stillingen som eksekutivdirektør i UNEP til høykommisær for miljøsaker. Norge mener det vil kunne øke miljøspørsmålenes status på den internasjonale dagsorden, og ønsker å holde ideen ved like og arbeide videre med forslaget.

Kilde: Reuters/SCANPIX

FN har spilt en sentral rolle i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og bærekraftig utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland, viste hvilket potensial FN har for å virke som en normativ kraft i verdenssamfunnet. Med utgangspunkt i FNs toppmøte om miljø og utvikling i Rio i 1992, har FN bidratt på en avgjørende måte i utformingen av en mer helhetlig tilnærming til de økonomiske, sosiale og økologiske utfordringene i verden.

En viktig arena for utvikling av felles forståelse og ansvar når det gjelder utfordringene knyttet til arbeidet for bærekraftig utvikling er FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (Commission on Sustainable Development – CSD). CSD er et mellomstatlig forum som skal overvåke gjennomføringen av Agenda 21 – handlingsplanen fra Rio. Det legges i kommisjonen også stor vekt på å u­tvikle partnerskap med private aktører – både frivillige organisasjoner og næringslivet.

Regjeringens mål er å styrke FNs rolle i arbeidet med bærekraftig utvikling ytterligere, bl.a. ved å arbeide for at CSD blir et mer relevant forum for dialog om sentrale problemstillinger knyttet til bærekraftig utvikling.

Regjeringen satte seg høye mål for FNs Verdenstoppmøte i Johannesburg. Norge gikk inn for at toppmøtet måtte bidra til å løfte frem sammenhengen mellom fattigdom og miljø og styrke kampen mot fattigdom, og arbeidet for en plan for felles globale satsinger med klare prioriteringer, mål og tidsfrister. Regjeringen fikk ikke gjennomslag på alle områder, men lykkes med å forsvare flere viktige tidligere vedtatte prinsipper. Særlig var det viktig å forsvare føre-var-prinsippet som grunnlag for all miljø- og ressursforvaltning, og at WTO og miljøvernavtalene fortsatt skal være sidestilte og gjensidig støttende. De globale utfordringene er fortsatt betydelige, men det ble oppnådd gode resultater på noen områder.

Handlingsplanen fra toppmøtet i Johannesburg slår fast at en omlegging til bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre vil være avgjørende for muligheten for å utvikle et bærekraftig verdenssamfunn. I handlingsplanen oppfordres landene til å fremme regionale og nasjonale initiativ for å få fortgang i omleggingen til bærekraftig produksjon og forbruk, der hensikten er å fremme sosial og økonomisk utvikling innenfor økosystemenes tålegrenser.

Handlingsplanen understreker også viktigheten av å utvikle programmer for å bevisstgjøre spesielt ungdom om betydningen av bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre, samt betydningen av forbrukerinformasjon som fremmer en slik tilnærming. Både de nordiske land og EU har gitt klare signaler om at de ønsker å følge opp handlingsplanen fra Johannesburg på dette området med konkret handling.

Debatten i Johannesburg viste at den internasjonale oppslutningen om de overordnede målene ikke er selvsagt. Det vil alltid være krefter som vil forsøke å svekke de globale målene. Det er derfor nødvendig å opprettholde et sterkt forsvar for prinsippene fra Rio og Tusenårsmålene, supplert av målene som ble vedtatt i Johannesburg, som verdenssamfunnets sentrale referansepunkter i arbeidet for en bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Toppmøtet har gitt verdenssamfunnet et felles utgangspunkt for å arbeide målrettet videre med fattigdomsbekjempelse, bærekraftig produksjon og forbruk og bærekraftig forvaltning av naturressurser. Toppmøtet har mobilisert en politisk vilje til å styre utviklingen i en bærekraftig retning. Denne politiske viljen må nå opprettholdes og styrkes, slik at de forpliktende mål blir omsatt til håndfaste resultater. Regjeringen arbeider aktivt for dette, blant annet gjennom en forsterket innsats i utviklingssamarbeidet på områdene vann, fornybar energi, landbruk og biologisk mangfold. Norge vil bidra med en ekstrabevilgning på 375 millioner kroner over tre år til disse formål.

For å bistå utviklingslandene og land med overgangsøkonomier når det gjelder ivaretakelse av globale miljøhensyn er det etablert flere særskilte finansieringsmekanismer. Den viktigste er den globale miljøfasiliteten (GEF) som ble opprettet i 1991 for å dekke de omforente tilleggskostnadene ved å gjennomføre tiltak som gir globale miljøfordeler. De områdene som kan motta støtte fra GEF er klimatiltak, vern og bruk av biologisk mangfold, beskyttelse av ozonlaget og internasjonale vannspørsmål, samt tiltak mot forørkning og miljøgifter som tverrgående satsinger. Det er norsk holdning at GEF bør bli et mer effektivt redskap for å løse de globale miljøutfordringene, blant annet gjennom et tettere samarbeid med det private næringsliv og frivillige organisasjoner, for eksempel i form av samfinansiering av tiltak.

Regjeringen legger stor vekt på at de multilaterale finansinstitusjonene trekkes med i internasjonale prosesser for bærekraftig utvikling. Disse institusjonene (bl.a. Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene) forvalter betydelige finansielle ressurser av stor betydning for gjennomføringen av konkrete tiltak.

6.5 Det nasjonale arbeidet for en bærekraftig utvikling

Nasjonal strategi for bærekraftig utvikling ble godkjent av Regjeringen i 2002. Den skal følges opp i form av nasjonal Agenda 21 for å sikre en bærekraftig utvikling på nasjonalt nivå, men den skal også sikre at Norge arbeider for de samme målene når det gjelder utviklingen i verdenssamfunnet. Det er for øvrig utviklet en felles nordisk strategi for en bærekraftig utvikling.

Strategien tar utgangspunkt i at naturen og dens ressurser skal brukes på en slik måte at også fremtidige generasjoner kan få nytte og glede av dem. Innenfor disse rammene skal vi fremme en stabil og sunn økonomisk utvikling og et samfunn med høy livskvalitet, og bidra til at også verdens fattige får mulighet til materiell velferd og økt livskvalitet.

Strategien skisserer dagens tilstand på de områdene som fremstår som mest relevante i arbeidet for bærekraftig utvikling, og beskriver de viktigste utfordringene vi venter å møte underveis. På verdensbasis fremstår kampen mot fattigdom som en helt sentral oppgave. På hjemmebane blir det avgjørende at vi utvikler kunnskap og ferdigheter og utnytter det grunnlaget som dagens økonomiske situasjon gir oss, på måter som sikrer en stabil økonomisk utvik­ling og et samfunn som er godt å leve i, mens vi bevarer naturen som ressursgrunnlag og ramme om tilværelsen. Strategien beskriver hvilke hensyn som må ligge til grunn for handling i dag og i fremtiden. Bærekraftig utvikling stiller krav til helhetlig tenkning i planlegging og løpende forvaltning.

Et bærekraftig samfunn kan ikke oppnås gjennom en innsats fra nasjonale myndigheter alene. Lokale myndigheter, næringsliv, enkeltmennesker og frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i arbeidet for et bærekraftig samfunn. Sentrale sider ved dette berøres i kapittel 8.

Som en oppfølging av Nasjonal strategi for bærekraftig utvikling vil Regjeringen legge frem en handlingsplan i form av en Nasjonal Agenda 21 i tilknytning til Nasjonalbudsjettet for 2004. Lokalforvaltning, næringsliv og organisasjoner er invitert til å delta i prosessen med utarbeidelsen av handlingsplanen. Siktemålet er at arbeidet med Nasjonal Agenda 21 skal bidra til en helhetlig og systematisk oppfølging av blant annet resultatene fra Johannesburg på nasjonalt nivå. For å lede arbeidet med handlingsplanen har Regjeringen nedsatt Statssekretærutvalget for Nasjonal Agenda 21, også kalt Regjeringens grønne råd.

6.6 Regjeringens mål

Regjeringens overordnede målsetting for det norske samfunnet, og verdenssamfunnet, er at utviklingen skal være økologisk, økonomisk og sosialt bærekraftig. Innenfor disse rammene skal vi fremme en stabil og sunn økonomisk utvikling og et samfunn med høy livskvalitet, og bidra til at også verdens fattige får mulighet til materiell velferd og økt livskvalitet. Regjeringen vil:

• gjennom arbeidet for bærekraftig miljø- og naturressursforvaltning bidra i kampen mot fattigdom,

• arbeide for en sterk miljøpilar i en fremtidig styringsstruktur for bærekraftig utvikling der FNs ledende rolle i det internasjonale samarbeidet blir styrket, herunder ved at CSD styrkes som forum for dialog, og ved at UNEPs autoritet og finansielle situasjon blir styrket, samt arbeide for at GEF blir et mer effektivt redskap for å løse de globale miljøutfordringene,

• arbeide for å motvirke globale klimaendringer, blant annet ved å arbeide for en tidlig oppstart av forhandlinger om mer ambisiøse utslipps­reduksjoner, ved å gå foran med nasjonale tiltak og ved å videreføre støtten til klimatiltak i utviklingsland og land i Sentral- og Øst-Europa,

• arbeide for å øke den globale andelen av nye og fornybare energikilder, blant annet gjennom den internasjonale koalisjonen for fornybar energi, samt arbeide for løsninger som gir mest mulig effektiv og miljøvennlig bruk av fossilt brensel,

• føre en aktiv politikk for å bekjempe tapet av biologisk mangfold og sikre en nasjonal og internasjonal forvaltning av naturressursene som baserer seg på en økosystemtilnærming og føre-var-prinsippet, samt være en pådriver for tiltak mot handel med tømmer fra ikke-bærekraftig hogst,

• videreføre en restriktiv politikk med hensyn til genmodifiserte organismer, herunder arbeide for internasjonale regler for merking av slike organismer, samt bidra til en rettferdig fordeling av utbytte fra bruken av genressurser,

• styrke det internasjonalt forpliktende samarbeidet på kjemikalieområdet, samt fortsette arbeidet for utfasing av helse- og miljøskadelige kjemikalier,

• følge opp Verdenstoppmøtet i Johannesburg, herunder å forsterke innsatsen for å sikre flest mulig tilgang på rent drikkevann og grunnleggende sanitære tjenester, og arbeide for bærekraftig forvaltning av miljø- og naturressurser,

• følge opp Verdenstoppmøtet når det gjelder bærekraftig produksjon og forbruk, herunder å bidra til at barn og unge bevisstgjøres om hva et bærekraftig forbruksmønster innebærer,

• legge frem for Stortinget en nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling – en nasjonal Agenda 21 – i tilknytning til Nasjonalbudsjettet for 2004.