Forhandlingene om WTOs regelverk

Regjeringen anser spørsmålet om forbedringer av selve WTO-regelverket for å være blant de mest sentrale forhandlingsområdene i Doha-runden. Mandatet fra Doha omfatter blant annet avtalene om anti-dumping, om subsidier og utjevningsavgifter, samt egne drøftelser av subsidier i fiskeriene. WTOs bestemmelser om regionale handelsavtaler inngår også i forhandlingene. For anti-dumping og subsidier skal det forhandles med sikte på å avklare og forbedre regelverket, sam­tidig som avtalenes grunnleggende begreper og prinsipper, samt virkemidler, effektivitet og mål skal bevares.

Erfaringene med regelverket som ble fremforhandlet i Uruguay-runden, særlig for anti-dumping, men også subsidier og utjevningsavgifter, er at disse ikke i tilstrekkelig grad gir beskyttelse mot misbruk og proteksjonisme. Anti-dumping er et særlig viktig tema for Norge på bakgrunn av tiltak som rammer norsk eksport.

Anti-dumpingavgifter kan pålegges eksportører som selger til lavere priser på eksportmarkedet enn hjemmemarkedet og som påfører skade på konkurrerende industri i importlandet. WTO-regelverket har imidlertid gitt en rekke land mulighet til å utforme nasjonale regelverk som kan hindre vanlig konkurranse. Norge ønsker derfor en klargjøring og styrking av regelverket for å forbedre disiplinen og for å redusere muligheten for vilkårlig skjønnsutøvelse og misbruk av regelverket.

Norske hovedinteresser når det gjelder avtalen om subsidier og utjevningsavgifter er at det skal være klare kjøreregler for subsidier som påvirker handelen og for utjevningsavgifter som benyttes som mottiltak mot subsidiert eksport. Det er i vår interesse å begrense medlemslandenes adgang til å subsidiere sin produksjon og handel med varer i et slikt omfang at subsidiene undergraver og hindrer normal konkurranse. Derfor mener Regjeringen at det fortsatt bør være forbudt å subsidiere eksport og direkte importsubstitusjon.

Samtidig er det norsk politikk at det skal være adgang til å støtte næringsvirksomhet og foreta overføringer mellom sektorer i samfunnet for nærmere bestemte formål. Tiltak mot handel med varer fra bedrifter eller sektorer som nyter godt av slike overføringer, bør være av minst mulig omfang, og bør ikke benyttes som proteksjonistisk virkemiddel.

Regjeringen mener at WTOs avtale om subsidier i hovedtrekk ivaretar de balanserte norske interessene, og det er derfor ikke i Norges inte­resse å foreslå omfattende endringer i avtalen. Når det gjelder bestemmelsene om utjevningsavgifter er det behov for økt disiplin for å redusere mulighetene for vilkårlig skjønnsutøvelse.

Markedsadgang for industriprodukter

Mandatet i ministererklæringen gir medlemmene i oppdrag å forhandle om markedsadgang for alle industriprodukter, inklusive fisk. I mandatet ligger også nedfelt hensynet til utviklingslandenes særskilte behov, både hva angår bedre adgang til industrilandenes markeder og hensynet til egne beskyttelsesbehov.

Det er en sentral målsetting å sikre ytterligere åpning av markedene for norsk eksport. Norske eksportnæringer er avhengig av markedsadgang. Det er først og fremst for fisk og fiskeprodukter at Norge har interesse av betydelige tollreduksjoner i andre land. Import av fisk og fiskeprodukter blir i mange viktige nåværende og potensielle eksportmarkeder fortsatt ilagt høye tollsatser. Økt markedsadgang vil bidra til å utløse det vekstpotensiale som ligger i eksport av fisk og fiske­produkter, herunder fra oppdrettsnæringen. Også tekstil- og konfeksjonsindustrien har konkrete offensive interesser innen spesielle nisjer. Maritim IT og satelittbasert kommunikasjon, kjemikalier og miljø- og teknologiprodukter er andre områder av interesse for norsk industri. Norge går inn for at forhandlingene om markedsadgang skal lede til gjennomgående betydelige reduksjoner av alle tollsatser og avvikling av toll på industriprodukter i OECD-land.

Det er Regjeringens syn at det er en positiv sammenheng mellom internasjonal handel, teknologisk utvikling, produktivitet og økonomisk utvikling. En nedbygging av tollsatsene som et resultat av den nye forhandlingsrunden i WTO vil åpne for økt samhandel og dermed være et viktig bidrag til økonomisk utvikling internasjonalt. Regjeringen ser det som viktig å sikre oppslutning fra utviklingslandenes side til en omfattende og helhetlig løsning i denne forhandlingsrunden. Som del av en større pakke med særskilte konsesjoner overfor utviklingslandene, er en fra norsk side også innenfor dette forhandlingsområdet innstilt på å gi utviklingslandene særskilt og differensiert behandling.

Kilde: Kjell Herskedal, SCANPIX

Tollreduksjoner i utviklingslandene vil i utgangspunktet også være gunstig for deres egen økonomiske utvikling. Dette gjelder i forhold til nord-sør handel såvel som til sør-sør handel. Regjeringen har samtidig forståelse for at nedtrappingen foretas gradvis for å unngå store tap av statsinntekter, brå endringer i rammebetingelsene og uønskede sosiale kostnader. Det må blant annet tas hensyn til utviklingslandenes behov for å utvikle og dermed skjerme ny industri og arbeidsplasser midlertidig for konkurranse utenfra. Regjeringen legger derfor til grunn at utvik­lingsland skal kunne påta seg tollreduksjoner og andre forpliktelser i tråd med sitt utviklingsnivå.

Det kan ikke forventes tollreduksjoner av betydning fra de minst utviklede landenes (MUL) side. Derimot må det kunne forventes at de land som riktignok fortsatt tilhører gruppen av utvik­lingsland, men som har en høy industrialiseringsgrad, påtar seg forpliktelser i form av reell markedsadgang gjennom vesentlige tollreduksjoner, særlig for produkter av interesse for fattigere land.

Regjeringen varslet i St.prp. 1 (2002-2003) at den ønsker å fjerne de resterende tollsatsene på industrivarer. Det vil særlig komme utviklingslandene til gode. Når en holder landbruks- og landbruksbaserte produkter utenom, gjenstår det nå toll bare på klær og enkelte andre ferdige tekstilvarer. Dette er typiske utviklingslandsprodukter.

Landbruk

I henhold til WTOs landbruksavtale, som ble fremforhandlet under Uruguay-runden, ble det 1. januar 2000 igangsatt forhandlinger om landbruk. Doha-erklæringen stadfester den langsiktige målsetningen om å skape et rettferdig og markedsorientert handelssystem for jordbruksvarer. Erklæringen legger visse føringer på retningen av forhandlingene og graden av nye forpliktelser, idet det, uten å foregripe forhandlingsresultatet, skal tas sikte på å oppnå betydelige forbedringer i markedsadgangen, betydelige reduksjoner i handelsvridende intern støtte og reduksjoner med sikte på å fase ut alle former for eksportstøtte. Det var også enighet om at positiv særbehandling av ut­vik­lingslandene er en integrert del av forhandlingene og at det skal tas hensyn til de ikke-handelsmessige sidene ved landbruket.

Landbruk er et av de vanskeligste temaene i den nye forhandlingsrunden. Den såkalte Cairns-gruppen (bestående av 14 landbrukseksporterende utviklingsland og 3 landbrukseksporterende industriland) stiller omfattende krav til ytterligere liberalisering og ønsker at handelen med landbruksvarer skal reguleres på samme måte som handelen med industrivarer. Tilsvarende synspunkter fremmes av USA. En rekke utviklingsland utenom Cairns-gruppen krever liberalisering i industrilandene, kombinert med krav om unntak og fleksible løsninger for deres eget landbruk. Mange av disse legger også vekt på å beholde tollpreferanser til i-landsmarkedene.

For Norges del er det viktig å ha fortsatt handlingsrom til å føre en nasjonal landbrukspolitikk. Fra norsk side har man understreket at det må være mulig å opprettholde en landbrukssektor under vanskelige klimatiske forhold og ivareta ikke-handelsmessige forhold som distriktshensyn, matvaresikkerhet, vern av kulturlandskapet og biologisk mangfold (såkalte multifunksjonelle hensyn). EU, Sveits og Japan er blant øvrige WTO-medlemmer Norge samarbeider nært med for å oppnå fleksible løsninger som ivaretar slike hensyn. Norge har forpliktet seg til videre forhandlinger basert på gjeldende landbruksavtale og ministererklæringen fra Doha. Retningen på forhandlingene er gitt, og Norge settes under sterkt press for ytterligere liberalisering.

Selv om det ikke er mulig å forutsi utfallet av forhandlingene, synes det klart at landbruket er det området i Norge som trolig vil bli mest påvirket av endrede internasjonale rammebetingelser som følge av den nye forhandlingsrunden i WTO. Forpliktelser om bedret markedsadgang og reduksjoner i intern støtte vil ventelig føre til reduserte tollsatser og mer restriksjoner for visse typer budsjettstøtte. Avhengig av størrelsen på reduksjonene i internstøtte og toll, vil dette kunne forsterke strukturendringene i norsk landbruk og redusere handlingsrommet for å ivareta de nevnte ikke-handelsmessige forhold. For norske forbrukere vil økt konkurranse kunne gi fordeler i form av bredere vareutvalg og lavere priser. Økt import vil imidlertid også kunne medføre ulemper i form av større press mot målsettinger knyttet til trygg mat.

For mange utviklingsland kan det være store gevinster å hente på bedret markedsadgang for landbruksvarer. Regjeringen har allerede innført toll- og kvotefri adgang for produkter fra MUL. Regjeringen vil t om ledd i den pågående forhandlingsrunden så vel som ved forbed­ringer i den generelle preferanseordningen (GSP). Sam­tidig er det norsk syn at regelverket må åpne for at det kun foretas begrensede tollreduksjoner for nøkkelproduktgrupper.

Kilde: Erik Thorberg, SCANPIX

Regjeringen mener videre at det er behov for et strengere regelverk knyttet til alle former for eksportsubsidier, selv om dette kan få konsekvenser for norsk landbrukseksport. For utviklingslandene vil det være en stor fordel å slippe å konkurrere mot industrilands salg av subsidierte matvarer. Norge har foreslått at reduksjonen i den mest handelsvridende interne landbruksstøtten bør deles i to. Støtten til varer for eksport bør reduseres mer enn støtte til varer omsatt på hjemmemarkedet. Støtte under produksjonsbegrensende programmer og støtte som har liten eller ingen effekt på produksjon og handel bør videreføres som i gjeldende avtale.

Liberalisering av handelen med tjenester

Tjenesteforhandlingene er en viktig del av forhandlingsrunden. Tjenester utgjør nå over 60% av verdens bruttoprodukt og er den raskest voksende del av verdensøkonomien. Norges eksport av tjenester beløp seg i 2001 til ca. 165 milliarder kroner, som tilsvarer omkring 24 prosent av Norges samlede eksportinntekter.

Utgangspunktet er at avtalen om handel med tjenester (GATS) som ble inngått under Uruguay-runden forpliktet landene til å starte nye forhandlinger om ytterligere liberalisering fra januar 2000. Tjenester er derfor blant de forhandlingsområder som er kommet lengst.

GATS omfatter handel med tjenester som omsettes kommersielt. Offentlige tjenester omfattes med andre ord ikke av GATS-avtalen. Det er heller ingen bestemmelser som pålegger stater å privatisere offentlige institusjoner eller å kjøpe inn tjenester fra det private. Spørsmål om privatisering eller konkurranseutsetting er derfor ikke tema for forhandlingene. Forhandlingene kan derfor ikke benyttes til å presse noen land til å privatisere eller konkurranseutsette offentlige tjenester. GATS slår fast medlemmenes rett til å foreta reguleringer for å tilgodese nasjonale politiske målsettinger, for eksempel innenfor miljø og helse. Medlemmene bestemmer selv hvilke forpliktelser de vil påta seg. Forpliktelsene føres opp i spesielle bindingslister for hvert enkelt land. Liberalisering innebærer likebehandling av de områder av en tjenestesektor som nasjonale myndigheter selv har vedtatt å åpne for handel.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå 2002

Forhandlingene foregår ved at land fremmer krav/forslag til andre medlemsland om forbedringer man ønsker at det andre land skal foreta når det gjelder betingelsene for markedsadgang i bindingslistene. De viktigste sektorene for Norge i tjenesteforhandlingene er maritime tjenester, energirelaterte tjenester og telekommunikasjon. Norge har fremmet bilaterale forhandlingsforslag/krav overfor et femtitalls land. Det er lagt vekt på at forhandlingene skal sikre best mulig adgang til verdensmarkedene for norske eksportører fra 2005 og fremover og dermed sikre rammebetingelsene for norske eksportnæringer.

På det maritime område er det fra norsk side en viktig målsetting at flest mulig medlemsland skal påta seg forpliktelser til å praktisere et liberalt regime for internasjonal skipsfart. Forhandlingene om skipsfart ble ikke sluttført under Uruguay-runden. Få land har påtatt seg liberaliseringsforpliktelser. Norge går inn for at dagens liberale praksis skal reflekteres i medlemslandenes forpliktelser og dermed sikre en forutsigbar og åpen markedssituasjon for næringen i fremtiden.

Energirelaterte tjenester er en av de viktigste sektorer for Norge. Internasjonalisering av den kompetanse og teknologi norsk industri har opparbeidet seg gjennom 30 år på norsk sokkel, har stor betydning for norsk industri. I dag konkurrerer mer enn 90 norske selskaper på verdensmarkedet innen olje og gass. Forutsigbare og stabile internasjonale rammebetingelser og bedret markedsadgang er av stor betydning for selskapene. Norges forhandlingsforslag går ut på bred liberalisering for olje, gass og elektrisitet, herunder leting, utvinning, produksjon, distribusjon og markedsføring.

Innenfor telekommunikasjon og informasjonsteknologi arbeides det for at flest mulig land skal påta seg liberaliseringsforpliktelser, noe som vil bidra til større likebehandling, billigere teleløsninger og bedre global tilgang til telekommunikasjonstjenester. Norge har et svært liberalt handelsregime for teletjenester og har utelukkende offensive interesser på området.

Innenfor finans- og forsikringstjenester går Norge særlig inn for å oppnå forbedrede konkurransevilkår innenfor sjøforsikring, der Norge har en betydelig andel av verdensmarkedet. Innenfor yrkes- og forretningstjenester 1 er det mange små og mellomstore bedrifter som vil ha fordeler av å oppnå større åpenhet og mer likeverdige konkurranseforhold. Norge har et liberalt regime for finansielle tjenester og forretningstjenester sammenlignet med mange andre land.

Når det gjelder miljøtjenester, arbeides det for tiltak som kan bidra til større miljøgevinster på global basis gjennom å utvikle handelen med moderne miljøtjenester, som er i rask vekst. I innledningen til de norske miljøforslagene er det slått fast at forslagene ikke berører offentlig virksomhet og ikke skal forstås å innebære privatisering av offentlig virksomheter eller av statlig eide bedrifter.

Handel med kulturelle og audiovisuelle tjenester er ofte et politisk sensitivt område. Dette henger sammen med at disse tjenester – og særlig mediene er bærere og formidlere av et lands kultur og kulturytringer. De fleste unntakene Norge i dag har på tjenesteområdet, gjelder audiovisuelle tjenester. Samtidig står Norge fritt til å subsidiere blant annet kulturtjenester etter GATS-avtalen. Dermed kan vi beholde og fritt endre de eksisterende restriksjonene, støtteordningene og regionale samarbeidsavtalene, jfr. kap. 7.

Også det internasjonale marked for handel med utdanningstjenester er i rask vekst, bl.a. som følge av den teknologiske utvikling med nye undervisningsformer. Dette dreier seg om tjenester som fremstår som et supplement til de offentlige undervisningstjenester. Det søkes å legge til rette for at Norge kan ta del i dette voksende marked, samtidig som man fra norsk side går inn for at liberalisering av utdanningstjenester sees i sammenheng med arbeidet for bedre kvalitet i det internasjonale utdanningstilbud, slik dette bla. kommer til uttrykk i UNESCOs arbeid.

Regjeringen støtter den overordnede målsettingen om å liberalisere handelen med tjenester i WTO. Norge vil ikke bare ha fordeler av liberaliseringen som eksportør, men også ved at liberaliseringen fører til lavere priser og til best mulig kvalitet på de tjenester som vi trenger. En liberal handelspolitikk på tjenesteområdet bidrar således til å gjøre Norge mer konkurransedyktig.

Samtidig er det Norges holdning at WTO- forhandlingene skal bidra til at særlig utviklingslandene skal høste fordeler av de muligheter for økonomisk vekst og utvikling som handelssystemet gir. Dette forutsetter imidlertid bedre integrering av utviklingslandene i verdenshandelen, bl.a. gjennom forhandlingene om handel med tjenester, noe som er reflektert i mandatet for tjenesteforhandlingene.

Norske krav i tjenesteforhandlingene har derfor ulik utforming, avhengig av om de er fremmet overfor industriland, mellominntektsland eller de fattigste landene. Industrilandene mottar ordinære forhandlingskrav. Overfor de to sistnevnte gruppene land signaliseres fleksibilitet og at utvik­lingslandenes interesser vil prioriteres i forhandlingene. Overfor de fattigste landene inviteres det i tillegg til dialog om innholdet i de endringer som foreslås. Det er videre opp til landene som mottar krav og forslag fra andre land, selv å vurdere om og i tilfelle hvilke forpliktelser de eventuelt vil påta seg.

Handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS)

WTOs avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen) er i stor grad basert på eksisterende internasjonale konvensjoner som forvaltes av Verdensorganisasjonen for immaterialrett (WIPO), en særorganisasjon i FN-systemet. Det sentrale i TRIPS-avtalen er at den stiller visse minimumskrav til det vern av immaterielle rettigheter som medlemsstatene plikter å innarbeide i sin lovgivning. TRIPS-avtalen beskytter blant annet patenter, varemerker og åndsverk mot bruk eller kopiering uten tillatelse.

TRIPS-avtalen gir patentsøker rett til patent på en oppfinnelse hvis oppfinnelsen er ny, skiller seg tilstrekkelig fra tidligere oppfinnelser og kan utnyttes industrielt. Får man patent, har man rett til å utnytte patentrettighetene eksklusivt i minimum 20 år. Denne tidsbegrensede eneretten stimulerer til nødvendig innovasjon og forskning. Patenter er særlig viktig for produkter med høye utviklingskostnader som lett kan kopieres, for eksempel legemidler.

De økonomiske og sosiale virkningene av patenter har lenge vært gjenstand for debatt. Dersom det ikke foreligger substitusjonsprodukter, vil den enerett som patentet gir vanligvis medføre høyere priser for forbrukerne. Samtidig vil utviklingen av nye produkter og produksjonsprosesser være til fordel for samfunnet. Alt i alt søker TRIPS-avtalen en balanse mellom det langsiktige målet om å stimulere til forskning og utvikling av nye produkter, og det kortsiktige målet om å gi tilgang på rimelige vilkår til eksisterende patenterte produkter og produksjonsprosesser.

En del utviklingsland hevder imidlertid at patenter og andre immaterielle rettigheter ikke bidrar til fattigdomsreduksjon og utvikling. De mener at slike rettigheter vrir konkurransen i favør av de store og etablerte selskapene og begrenser de fattigste landenes mulighet til å utvik­le et konkurransedyktig næringsliv. På den annen side fremheves det ofte at næringslivet vil kunne kvie seg for å investere i de utviklingsland som ikke i tilstrekkelig grad beskytter immaterielle rettigheter. Hensynet til forskning og utvikling tilsier også behov for beskyttelse av slike rettigheter. Hensynet til forskning og utvikling tilsier også behov for beskyttelse av slike rettigheter. TRIPS-avtalen pålegger de minst utviklede landene å gjennomføre avtalen innen 2006. Gjennom Doha-erklæringen har de fått utsettelse frem til 2016 med å innføre patent på legemidler.

Handel og miljø

Mandatet som ble gitt i Doha innebærer forhandlinger om forholdet mellom WTO- regelverket og spesifikke handelsforpliktelser i multilaterale miljøavtaler (MEA), om samarbeide mellom WTO og MEA-sekretariatene, samt om nedbygging av toll og ikke-tariffære hindringer for miljøprodukter og tjenester. WTOs komité for handel og miljø har også fått i oppgave å vurdere blant annet virkningene av miljøtiltak på eksport fra utviklingsland.

Drøftelsene i WTO om forholdet mellom handel og miljø har vært preget av en rekke industrilands bestrebelser på å integrere miljødimensjonen mer eksplisitt i regelverket for global handel og sterk motstand fra utviklingsland mot å tilføre det multilaterale handelssystem en slik miljødimensjon. Utviklingslandene frykter bl.a. at slike miljøregler kan bli brukt for å stenge deres varer ute fra industrilands markeder.

Fra norsk side har en av de sentrale målsettingene vært at arbeidet i WTO skal gjen­speile hensynet til miljø, og at WTO-avtalens målsetting om bærekraftig utvikling skal reflekteres i forhandlingene. Som hjelpemiddel til dette formål har Norge og en rekke andre industri- og utviklingsland ønsket å få foretatt miljøgjennomganger for å vurdere positive så vel som negative følger av handelsliberalisering.

En rekke multilaterale miljøavtaler gjør bruk av ulike handelsrelaterte virkemidler for å oppnå miljømål, hvorav noen er klare forpliktelser, mens andre overlater til partene å avgjøre hvorvidt bruk av handelstiltak er egnede virkemidler. Samtidig har de fleste stater gjennom sitt medlemskap i WTO bundet seg til å følge WTOs handelspolitiske kjøreregler.

Regjeringen mener at WTO og multilaterale miljøavtaler er sidestilte internasjonale virkemidler som er utviklet for å ivareta det internasjonale samfunns ulike behov, og at det ikke er noe hier­arki mellom avtalene. Norges holdning er at WTO-medlemmer som er parter i miljøavtaler med bestemmelser om bruk av handelstiltak, bør søke å løse en eventuell konflikt seg imellom innen miljøavtalens rammer. Ikke-parter har som WTO- medlemmer rett til å benytte WTOs tvisteløsningssystem for å få vurdert om handelstiltakene har hatt konsekvenser for dem som er i strid med bestemmelsene i WTO-regelverket.

WTO er ingen miljøorganisasjon, men har bærekraftig utvikling som en av sine målsettinger. Miljøhensyn er også reflektert i de generelle unntaksartiklene til WTO-avtalene. Det er viktig at miljøhensyn gjenspeiles i WTO-regelverket så vel som i nye forhandlinger om handelsliberalisering. Regjeringen mener dette kan ivaretas med mandatet fra Doha. Regjeringen vil i denne sammenheng arbeide for at miljøprodukter blir globale frihandelsprodukter.

Internasjonale regler for investeringer og konkurranse

Utviklingen internasjonalt viser at handel og investeringer henger nøye sammen og forsterker hverandre. Utfordringen er å få spredd investeringer på flere land slik at land som nå er marginalisert, kan integreres i det produksjonsnettverket som er ett viktig trekk ved globaliseringen. Internasjonale investeringsregler kan bidra til dette, ved å sikre investorer mer likebehandling og bedre forutsigbarhet i forhold til vertslandene. Samtidig vil internasjonale konkurranseregler kunne begrense de store flernasjonale selskapenes mulighet til å benytte en mer liberal etableringsadgang til å dele markedene seg i mellom og å ta høyere priser.

Det er stor uenighet om det er ønskelig med egne avtaler om investeringer og konkurranse i WTO. De fleste industriland er positive til multi­laterale regler utfra ønsket om bedre forutsigbarhet og mindre forskjellsbehandling. Mange utvik­lingsland har derimot vært skeptiske fordi de frykter at slike regler vil svekke nasjonal suverenitet og frata dem muligheten til å styre nasjonal industriutvikling i den retning de selv ønsker. Samtidig har mange utviklingsland inngått bilaterale investeringsavtaler seg imellom eller med industriland. Det er til nå inngått over 1800 to­sidige investeringsavtaler verden over, noe tilhengerne av multilaterale regler mener er en begrunnelse i seg selv for å etablere en multilateral avtale i stedet. Stadig flere utviklingsland vedtar dessuten egne nasjonale konkurranselover. I Doha ble det enighet om å bruke tiden frem til neste ministermøte høsten 2003 for å avklare på hvilket grunnlag forhandlinger skal føres.

Norge har lang erfaring som vertsland for utenlandske investeringer. Det norske regelverket ble tidlig utformet med henblikk på å særbehandle innenlandske aktører. Fra norsk side er det følgelig en viss forståelse for ulike hensyn utviklingsland viser til når de uttrykker skepsis til et forpliktende internasjonalt regelverk. Samtidig vil forutsigbarheten i et slikt regelverk bidra til å stimulere til utenlandske investeringer i infrastruktur og produksjonsanlegg i land som har behov for utenlandsk kapital. Et forpliktende regelverk kan også bidra til at slike investeringer blir mer langsiktige og fører til en større grad av kapital- og kunnskapsoverføring. Norske bedrifter har også interesser av best mulig beskyttelse for sine investeringer. Alt i alt er det norsk holdning at vertslandets rettigheter må ivaretas i en eventuell multilateral avtale om handel og investeringer, ved at investors forpliktelser bør fremgå like klart som deres rettigheter.

Regjeringen mener at det også er i Norges interesse at det etableres globale regelverk for handel og konkurranse. Under et slikt regelverk må prinsippet om likebehandling gjelde. Samtidig må det være mulig for blant annet utviklingslandene å få ordninger som gjør det mulig for dem å unnta viktige samfunnsområder fra et multilateralt konkurranseregelverk, dersom dette kan fremme egen industris fremtidige konkurranseevne.

Doha-erklæringen og utviklingsland

Doha-erklæringen forutsetter at det skal tas spesielt hensyn til utviklingslandene innen de enkelte forhandlingsområdene. I tillegg er enkelte deler av erklæringen spesielt rettet mot utviklingslandene. Dette gjelder bl.a. omtalen av deres behov for positiv særbehandling og faglig bistand, samt at det skal tas særlig hensyn til de minst utviklede landene. I tillegg ble det vedtatt en egen erklæring om TRIPS og offentlig helse som slår fast at TRIPS-avtalen verken er eller skal være til hinder for å håndtere nasjonale folkehelseproblemer.

Regjeringen støtter målsettingen om å integrere utviklingslandene bedre i det multilaterale handelssystemet. Samtidig legger Regjeringen vekt på at det må tas hensyn til et lands utviklingsnivå når man skal bli enige om hvilke forpliktelser landet skal påta seg. Utviklingslandenes forventninger og krav i forhold til norske interesser innen de ulike forhandlingsområdene vil bli vurdert nøye. Regjeringen vil fortsatt bidra gjennom ulike kanaler til at utviklingslandenes forhandlingskapasitet blir bygget ut for bedre å møte de utfordringer denne forhandlingsrunden innebærer.

Utviklingslandene er en meget heterogen gruppe i WTO, fra land som er medlemmer av OECD (Mexico, Sør-Korea) eller er viktige handels- og finanssentra (Hong Kong og Singapore), til MUL som Bangladesh og Malawi. Statusen som utviklingsland er selvvalgt, og gir blant annet GSP-behandling (nedsatt toll eller tollfrihet). Det er et tankekors at land som Singapore og Hong Kong, med individuell kjøpekraft på samme nivå som Frankrike, kan påberope seg status som utvik­lingsland. Regjeringen mener tiden nå er inne for å se nærmere på utviklingslandsbegrepet i WTO slik at særordningene bedre kommer de fattigste land til gode.

Forbedret markedsadgang er utviklingslandenes første og viktigste krav i den nye forhandlingsrunden. Det gjelder særlig for industriprodukter som tekstil og konfeksjon, landbruksprodukter, og egne statsborgeres mulighet til å arbeide i andre land på midlertidige vilkår. Dette er krav som er vanskelige å imøtekomme for industrilandene. Mange industriland har en tekstilnæring som krever beskyttelse, mange har en landbruksnæring som er beskyttet og subsidiert, og arbeidsinnvandring er politisk problematisk. Skal Dohas dagsorden for utvikling gi resultater som står i forhold til utviklingslandenes krav og forventninger, vil det kreve strukturelle tilpasninger, omlegging av næringspolitikk og mer fleksible ordninger for midlertidige personbevegelser.

Regjeringen vil legge til rette for større import av produkter fra utviklingsland. Produkter fra MUL har i dag toll- og kvotefri adgang til det norske markedet. Under den nye runden med forhandlinger i WTO går Norge inn for at OECD-land skal bygge ned og avvikle tollen på industrivarer, herunder tekstil og konfeksjon. Når det gjelder tollreduksjoner på landbruksvarer vil Regjeringen ta særlig hensyn til produkter som er av spesiell interesse for utviklingsland.

I tillegg til toll møter utviklingsland ofte hindringer på industrilandenes markeder i form av krav knyttet til helse- og miljølovgivning . For matvarer, næringsmidler og planter stiller industrilandene særlig strenge krav. Kravene må være i samsvar med WTO-regelverket. WTO-avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS) og avtalen om tekniske handelshindringer (TBT) bestemmer i hvilken grad medlemslandene kan benytte handelshindrende tiltak for å beskytte folke-, dyre- og plantehelse (SPS) og ivareta hensynet til kvalitet, merking, forbrukervern m.m (TBT).

Felles for både SPS- og TBT-avtalene er at nasjonale tiltak ikke må medføre større begrensninger på den internasjonale varehandelen enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med tiltaket. Videre kan medlemslandene ikke forskjellsbehandle utenlandske produkter i forhold til egne produkter eller særbehandle produkter fra visse land.

Mange utviklingsland – særlig de fattigste landene – mangler nødvendige kunnskaper om de ulike industrilandenes regelverk. De mangler også kompetanse og infrastruktur for å kunne oppfylle de krav som stilles til produktene. Det er derfor et stort behov for faglig bistand for å sette de fattigste utviklingslandene i stand til å kunne utnytte sitt eksportpotensial – særlig i forhold til de begrensninger som gjelder innenfor SPS-om­rådet. Dette kan f.eks. gjelde krav til hygiene og laboratoriesystemer.

Regjeringen vil bidra med teknisk og finansiell bistand for å sette utviklingslandene bedre i stand til å tilfredsstille industrilandenes krav.

Et viktig ledd i arbeidet med å fremme økt markedsadgang for matvarer er utviklingslandenes deltakelse i WHO og FAOs felles organisasjon for standardisering av matvarer, Codex Alimentarius. WHO og FAO lanserte i februar 2003 et eget fond (Codex Trust Fund) for å øke utviklingslands deltakelse i Codex-arbeidet. Norge har signalisert støtte til fondet under forutsetning av at midlene kommer de minst utviklede landene til nytte.

Positiv særbehandling av utviklingslandene går igjen i alle WTO-avtalene. Utviklingslandene krever at regelverket skal ta mer hensyn til deres situasjon gjennom unntak og overgangsordninger. Det ble vedtatt i Doha at det skal foretas en gjennomgang av disse bestemmelsene for å gjøre dem mer effektive. Utviklingslandene legger også stor vekt på hvordan dagens regelverk iverksettes og har i denne forbindelse fremmet en rekke forslag som også drøftes videre i tråd med enigheten fra Doha. Noen av forslagene faller klart utenfor WTOs kompetanse. Andre forslag innebærer reell reforhandling av eksisterende WTO-avtaler. Utvik­lingslandene har høye forventninger til dette arbeidet. Regjeringen mener det er viktig at utvik­lingslandene oppnår konkrete resultater på dette feltet. Dette kan f.eks. omfatte snarlig etablering av en egen overvåkingsmekanisme for å forbedre etterlevelsen av disse bestemmelsene. Men det er samtidig viktig å påse at selve regelverket ikke svekkes.

Utviklingsland har behov for handelsrelatert faglig bistand for å kunne gjennomføre og etterleve sine forpliktelser, få maksimal nytte av å være medlem av WTO og for å kunne delta aktivt i forhandlingene. Norge tok i sin tid initiativ til opprettelse av et eget fond for handelsrelatert bistand til de minst utviklede medlemmene av WTO (Doha Development Fund), og Norge bidrar med 6 mil­lioner kroner til dette fondet. Norge har også foreslått at faglig bistand bør finansieres over WTOs regulære budsjett. Forslaget har ikke fått allmenn tilslutning ennå.

Utviklingsland har ikke bare behov for handelsrelatert bistand slik at de kan følge opp sin deltakelse i WTO, men også for å trekke størst mulig fordeler av å delta i global handel. Mange tiltak innen handelsrelatert bistand, særlig langsiktig kapasitetsbygging som opplæring av arbeidskraft og utbygging av infrastruktur, eller tiltak innenfor SPS-området, bør skje i regi av andre internasjonale organisasjoner enn WTO eller via bilaterale kanaler som NORAD. Det er derfor behov for bedre arbeidsfordeling og koordinering av handelsrelatert faglig bistand. Regjeringen legger vekt på å følge dette opp både gjennom deltakelse i ulike internasjonale organisa­sjoner som Verdensbanken, UNDP, UNCTAD og ITC, men også bilateralt i Norges viktigste samarbeidsland. I den bilaterale dialogen med samarbeidslandene om deres utviklingsstrategier vil Regjeringen prioritere handelsrelaterte spørsmål.

Behovet for å ta særlig hensyn til minst utvik­lede land er en viktig del av WTO-regelverket og de nye forhandlingene. Forbedret markeds­adgang, hjelp til diversifisering av MULs produksjonsbase, handelsrelatert faglig bistand og mer langsiktig kapasitetsbygging ble spesielt trukket frem i Doha. Det er også enighet om målsettingen om tollfri og kvotefri markedsadgang for alle produkter fra MUL.

Regjeringen vil videreføre den grunnleggende fattigdomsorienteringen i norsk utviklingspolitikk og vår prioritering av støtte til MUL. Også handelsrelatert støtte ønsker Regjeringen å målrette til MUL både via NORAD og gjennom de internasjonale organisasjonene. Det norske vedtaket om nulltoll for de minst utviklede land må utnyttes. Regjeringen vil styrke innsatsen for blant annet å sette disse landene bedre i stand til å produsere varer som kan tilfredsstille våre markeder.

Norge og EFTA

EFTA-samarbeidet, som går tilbake til 1960, har gitt viktige bidrag til internasjonaliseringen av norsk næringsliv, i første rekke ved å etablere frihandel mellom de nordiske land samt Storbritannia, Portugal, Sveits og Østerrike. Da Storbritannia og Danmark forlot EFTA og gikk inn i EF i 1973, ble det fremforhandlet frihandelsavtaler med EF for de gjenværende EFTA-landene. Etter den siste EU-utvidelsen i 1995 består EFTA i dag av Norge, Sveits, Island og Liechtenstein.

EFTA-konvensjonen ble fullstendig revidert i 2001, blant annet for å bringe samarbeidet mellom Sveits og de andre EFTA-landene opp på samme nivå som samarbeidet mellom Sveits og EU etter fremforhandlingen av et sett bilaterale avtaler mellom Sveits og EU. Både den reviderte EFTA-konvensjonen og de bilaterale avtalene trådte i kraft 1. juli 2002. EFTA er også rammen for samarbeidet mellom de tre landene i EFTA-pilaren i EØS – Norge, Island og Liechtenstein – og EØS-avtalen gjelder også i forholdet mellom disse tre landene.

Mens EU er en tollunion med felles ytre tollsatser, er EFTA et frihandelsforbund hvor medlemmene beholder sin nasjonale handelspolitikk overfor tredjeland. EFTA-landene har forhandlet en rekke frihandelsavtaler med land utenfor EFTA og EU. Et hovedprinsipp for avtalene er å sikre EFTA-landenes økonomiske aktører samme konkurransevilkår som deres konkurrenter i EU. Siden begynnelsen av 90-tallet har EFTA inngått i alt 19 frihandelsavtaler. For fiskerinæringen har flere av EFTAs tredjelandsavtaler vært av stor betydning. Disse er i dag de eneste avtalene som sikrer norsk sjømat fri markedsadgang.

Frihandelsavtalene er inngått i samsvar med WTOs regelverk og vil kunne bane veien for bredere liberalisering på det multilaterale plan. I tillegg til EU-parallellitet legges det stor vekt på å kunne påvise eller sannsynliggjøre en merverdi for verdiskapingen i Norge før det tas beslutning om å starte forhandlinger om nye frihandelsavtaler.

Med utvidelsen av EU vil våre frihandelsavtaler med de nye medlemslandene i Sentral- og Øst-Europa falle bort og bli erstattet av EØS-avtalens bestemmelser. For en rekke viktige fiske- og sjømatprodukter gir ikke EØS-avtalen Norge tollfri markedsadgang til EU. Det er derfor en sentral målsetting å finne hensiktsmessige løsninger som sikrer norsk fisk og sjømat best mulig markeds­adgang til det utvidede EU. I tillegg til arbeidet med å sikre markedsadgang for norske sjømatprodukter gjennom WTO og EØS-avtalen, vil fremforhandling av nye frihandelsavtaler gjennom EFTA bli vurdert aktivt.

Forholdet mellom regionale og globale handelsavtaler

Som medlem av WTO og EFTA og deltaker i EØS har Norge nytt godt både av global og regional økonomisk integrasjon. Både EFTA-medlemskapet, EFTAs tredjelandsavtaler, de tidligere frihandelsavtalene med EU og den nåværende EØS-avtalen har gitt bedre tilgang til våre nærmeste og viktigste markeder enn det WTO-avtalen alene ville gitt. Ettersom EØS-avtalen omfatter fri bevegelse av varer (unntatt landbruks- og fiskeprodukter), tjenester, kapital og personer, går EØS-avtalen langt utover det WTO-regelverket omfatter. Tilsvarende har disse regionale avtalene sikret vårt næringsliv en gradvis tilpasning til konkurranse på det globale plan. Motsatt har vi opplevd at tilsvarende regionalt samarbeid i andre deler av verden har medført konkurranseproblemer for deler av vår eksportindustri. Noen bedrifter har tatt konsekvensen av dette og etablert datterselskaper i land som deltar i disse regionale samarbeidsavtalene.

Erfaringene fra forsøk på regionalt økonomisk samarbeid utenfor Europa er svært blandet. I noen tilfeller, f.eks. i Afrika, har regionale samarbeidsstrukturer blitt hemmet av at landene konkurrerer på verdensmarkedet med noen av de samme produktene, og av at infrastrukturen mellom landene er dårlig utbygd. Frihandelsavtalen mellom Canada, USA og Mexico (NAFTA) er trolig det beste eksemplet utenfor Europa på et regionalt samarbeid som har bidratt til økt økonomisk samkvem med positive ringvirkninger også for den svakeste part – i dette tilfellet Mexico.

Det økende antallet regionale frihandelsavtaler medfører en uthuling av WTOs bestevilkårsprinsipp om like vilkår for alle medlemsland. EØS-avtalen er et eksempel på en slik regional avtale som fraviker bestevilkårsprinsippet. Tilhengere av regionale frihandelsavtaler og andre preferanseavtaler fremholder at preferanser til noen land ikke betyr at andre land blir skadelidende, fordi de fortsatt slipper inn med sine varer til samme betingelser som før. Dessuten fremholdes at regionale frihandelsavtaler kan være et nødvendig springbrett til åpning av grensene mot resten av verden, og dermed utgjøre et bidrag til global handelsliberalisering. Andre mener regionale preferanser de facto diskriminerer andre land og at det heller ikke tjener partene i slike ordninger på sikt fordi de skaper handelsvridninger.

Etter hvert som tollsatser senkes globalt gjennom nye forhandlinger i WTO, vil global handel i stadig mindre grad påvirkes av regionale tollpreferanser. Det er grunn til å se på mulighetene til å utvide regionale samarbeidsformer til også å gjelde på global basis. Regionale erfaringer med regelverk innen investeringer, konkurranse, miljø og andre handelsrelaterte områder er verdifulle også i global sammenheng.