10 Internasjonalt miljøvernsamarbeid og miljøvern i polarområdene

10.1 Internasjonalt miljøvern- samarbeid

Internasjonalt miljøvernsamarbeid skal bidra til å skape kontroll med miljøproblemer av internasjonal karakter og bidra til å redusere miljøskader i Norge som skyldes aktiviteter og utslipp i andre land. Det er et selvstendig mål, ut over de direkte effektene på norsk miljøtilstand, å bidra til bærekraftig utvikling og bedring av miljøtilstanden i våre nærområder og i utviklingslandene. I våre nærområder har miljøproblemene ofte en direkte og umiddelbar betydning for miljøtilstanden i Norge. På regionalt og globalt nivå er utviklingen internasjonalt avgjørende for norsk miljøtilstand når det gjelder blant annet klimaendringer, nedbryting av ozonlaget, sur nedbør, miljøgifter og tap av biologisk mangfold. Globaliseringen av verdensøkonomien og Norges tilknytning til EU gjennom EØS og til Verdens handelsorganisasjon (WTO), fører også til at nasjonal miljøvernpolitikk i økende grad påvirkes av konkurransehensyn, økonomiske og politiske forhold, og beslutninger i andre land og innenfor internasjonale organisasjoner. Deler av det internasjonale miljøvernsamarbeidet omtales også i kapitlene 3–9.

10.1.1 Mål

Mål på området Internasjonalt miljøvernsamarbeid framgår av boks 10.1

10.1.2 Virkemiddelbruk og tiltak

Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen og WTOs regelverk for internasjonal handel gir viktige rammebetingelser for utformingen av norsk miljøvernpolitikk. Regjeringen vil prioritere arbeidet for at disse rammebetingelsene skal bidra til en bærekraftig utvikling og ikke svekke norske miljøvernregler. Som naboland har Norge betydelig egeninteresse i å bidra til å løse miljøproblemene i Nordvest-Russland. Regjeringen ser dette arbeidet i et langsiktig perspektiv, og prioriterer derfor arbeidet med å sette russisk forvaltning og næringsliv bedre i stand til å håndtere landets egne miljøproblemer.

10.1.2.1 Samarbeid i Norden og i Norges nærområder

Regjeringen vil:

• sikre et langsiktig, stabilt, bilateralt miljøvernsamarbeidet med Russland som bidrag til å bedre integrasjonen i det regionale samarbeid om vern av miljøet i nordområdene, herunder:

  • fortsette samarbeidet om å skape kontroll over grenseoverskridende forurensning fra svovel, tungmetaller, organiske miljøgifter og radioaktivitet,

  • styrke samarbeidet om utvikling av kompetanse og organisasjon i russisk miljøvernforvaltning og industri, arbeide for et bredere internasjonalt engasjement i arbeidet med å bygge opp miljøvernet på russisk side, blant annet gjennom samarbeid med EU, i Barentsrådet, på nordisk plan og i Arktisk råd,

• bidra til gjennomføringen av den sektorovergripende strategien for et bærekraftig Norden,

• bidra til implementering av handlingsprogrammet for det nordiske miljøsamarbeidet 2001–04.

Virksomhet og miljøvernforvaltning i Norges nærområder påvirker miljøtilstanden i Norge, både gjennom grenseoverskridende forurensning, og gjennom forvaltning av felles dyrebestander og naturområder i grensestrøkene. Både bevaring av det biologiske mangfoldet på regional skala og den felles kulturminnearven i våre nærområder krever i mange tilfeller samarbeid på tvers av landegrensene. Geografisk har norsk bistand til russisk del av Barentsregionen hatt høyest prioritet. Bakgrunnen for dette er at miljøproblemene i Nordvest-Russland har et omfang, en karakter og en nærhet til norske områder som gjør at både Norge og andre land i regionen har betydelig egeninteresse i å bidra til å redusere dem. Imidlertid er målet om å oppnå tilfredsstillende miljøtilstand i Østersjøen knyttet til uløste oppgaver når det gjelder utslipp fra russiske områder. Norge bør også bidra til en positiv utvikling her.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet med Russland/Sovjetunionen har pågått siden 1988, og er basert på en regjeringsavtale. Den politiske dialogen på ministernivå foregår i Den blandete miljøvernkommisjonen. Under miljøvernkommisjonen er det etablert felles arbeidsgrupper på fagområdene biodiversitet, forurensning av landmiljøet, beskyttelse av havmiljøet, radioaktiv forurensning, kulturminnevern og lokalt miljøvernsamarbeid. Det er også igangsatt kompetanseutviklingsprogrammer for å styrke russisk miljøvernforvaltning og å øke miljøvernkompetansen i industrien (Renere produksjon).

Erfaringene fra mer enn ti års miljøsamarbeid viser at Russland ikke har tilstrekkelige ressurser til å håndtere egne miljøproblemer. Det er derfor en stor utfordring for Norge å fortsette å bidra til å bygge opp kompetanse, organisasjon og virkemidler i russisk forvaltning og næringsliv for å kunne møte de store felles miljøvernutfordringene vi står overfor i våre nordlige nærområder. Samarbeidet har også en viktig oppgave i å støtte utviklingen av fellesskap og integrasjon i Barentsregionen

Russland er nå inne i en omfattende reformprosess som også omfatter miljøvernområdet. Statskomiteen for miljøvern ble i mai 2000 nedlagt, og fullmaktene er overført til Ministeriet for naturressurser. Avviklingen av statskomiteen omfatter også de regionale avdelingene. Administrasjonen sentralt og lokalt er nå under oppbygging.

Miljøproblemene er særlig knyttet til den industrielle og militære virksomheten i Nordvest-Russland. Smelteverksindustrien på Kola er den dominerende kilden til svovel- og tungmetallforurensning i nordområdene. Områdene nær grensen til Norge er særlig belastet med utslipp fra gruve- og smelteverksindustrien i Nikel og Zapolyarni, som har ført til betydelige skader på vegetasjonen og forsuring av vassdrag også på norsk side av grensen (se boks 10.2 og figur 10.1). Usikre atominstallasjoner og lagring av atomavfall nær norskegrensen utgjør også en betydelig forurensningsfare (se kap. 10.3).

Siden begynnelsen av 1990-tallet har det fra norsk side vært arbeidet aktivt for å få realisert et prosjekt for modernisering og reduksjon av utslippene fra smelteverksindustrien i Nikel og Zapoljarnyj. Stortinget har vedtatt en tilsagsnfullmakt om tilskudd på 270 mill. kroner til modernisering av nikkelsmelteverkene på Kola-halvøya. Den ustabile politiske og økonomiske siutuasjonen har sammen med skiftende eierforhold medført at svært lite er gjort til nå. Som del av en større utviklings- og moderniseringsplan for gruve- og smelteverksindustrien i Pechenga har imidlertid selskapet Norilsk Nikel nå fremmet forslag om bruk av ny russisk teknologi for modernisering av smelteverket. Under forutsetning av at miljøeffektene av tiltaket vurderes som tilfredsstillende, samt at styret i den Nordiske Investeringsbanken (NIB) går inn for å bevilge langsiktige lån til tiltaket, vil Regjeringen fremme en egen proposisjon med forslag om utløsning av midlene.

I tillegg til de uløste problemene knyttet til metallindustrien og atomsikkerheten, skaper den økende utnyttelse av naturressursene, særlig petroleums- og skogressursene i Nordvest-Russland, nye miljøutfordringer. Det er fra russisk side vist økende interesse for støtte fra norske myndigheter for å sikre at miljøhensynene ivaretas i den økonomiske utviklingen. Denne problemstillingen er blitt aktualisert ytterligere som følge av overføring av fullmakter på miljøområdet til Ministeriet for naturressurser og det finske initiativ for å utvikle en nordlig dimensjon i EU, med vekt på nordområdenes økonomiske og ressursmessige potensiale. Både i det bilaterale samarbeid med Russland og i det regionale samarbeidet er det en hovedutfordring å bidra til at en slik utvikling kan skje på en miljømessig forsvarlig måte. Dette tilsier at den norske innsatsen bør være stabil og forutsigbar.

Kilde: AMAP

Kilde: GRID-Arendal

Det har vært et mål å bringe flere land inn i samarbeidet med Russland blant annet gjennom å fokusere på konkrete miljøsaker med stor regional eller global betydning. Dette har vært viktig for å oppnå oppmerksomhet i de øvrige nordiske land, USA, EU, og internasjonale finansieringsinstitusjoner, særlig om tema som radioaktiv forurensning, miljøgifter og større kilder til forurensning av det arktiske området.

Norge har for tiden formannskapet i Barentsrådet – Miljø. Viktige mål fra norsk side er å forankre samarbeidet lokalt og regionalt og å integrere miljøhensyn i sektorvirksomhetene. Tiltak for økt lokal oppmerksomhet om miljøutfordringene (lokal Agenda 21) gis høy prioritet, for eksempel utveksling av skoleelever, utvikling av miljølære, oppbygging av frivillige organisasjoner, kommune-til-kommune-samarbeid og urbefolkningssamarbeid. Videre er utvikling av miljøeffektivitet i russisk industri basert på konsept om renere produksjon høyt prioritert, samt utvikling av kompetanse i miljøforvaltningen. Det er startet opp et samarbeid om stedsutvikling på Solovki-øyene i Kvitsjøen, der blant annet arbeid for å forvalte viktige kultur- og naturminner på øyene integreres. Et annet viktig område er samarbeid om verneområder i Barentsregionen (se figur 10.2), og bærekraftig bruk av naturresurser i taigabeltet i Barentsregionen. Formannskapsperioden blir avsluttet med et miljøvernministermøte i Nord-Norge i august 2001.

Norge har lang erfaring med miljøsamarbeid med de tre baltiske land og vil framover prioritere å bistå disse landene med tiltak som bidrar til å oppfylle ulike EU-krav på miljøområdet.

I det arktiske miljøvernsamarbeidet under Arktisk Råd arbeides det med å utvikle forpliktende samarbeidsprogrammer under de prioriterte hovedområdene naturvern, vern av det marine miljø, miljøovervåking og samarbeid om håndtering av miljøulykker. Det er under utarbeidelse en statusoversikt over tilstand og påvirkning av naturmiljøet i Arktis, som skal styrke grunnlaget for videre samarbeid og prioritering av tiltak på naturvernområdet. Arktisk Råd vedtok i 1999 en regional handlingsplan for beskyttelse av det marine miljø mot forurensning fra landbaserte kilder. Det legges særlig vekt på implementering av denne i Russland. Norge leder videre Arktisk Råds arbeid med å sette ut i livet forslagene i en handlingsplan for eliminering av forurensning i Arktis, som ble vedtatt på ministermøtet i oktober 2000. Norge prioriterer også arbeidet med oppfølging av et arktisk klimaprogram for perioden 2000–2004 som ble godkjent på det samme møtet. Disse handlingsplanene vil til sammen utgjøre et godt grunnlag for samarbeid om tiltak mot forurensning av Arktis. Under Arktisk Råd utvikles også et program for bærekraftig utvikling, med vekt på ur- og lokalbefolkningens behov for sosial og økonomisk utvikling, og integrasjon av miljøhensyn i den økonomiske utviklingen. Norge har i denne forbindelse satt fokus på bærekraftig reindrift, fiskerier og petroleums-virksomhet. Finland har formannskapet i Arktisk Råd fram til høsten 2002.

Den nordiske miljøstrategi 1996-2000 blir videreført gjennom Det nordiske miljøhandlingsprogram 2001-2004, som legger grunnlaget for det nordiske samarbeidet på miljøvernområdet. Det nordiske miljøvernsamarbeidet konsentreres om felles nordiske miljøspørsmål, miljøtiltak i nærområdene og saker som de nordiske landene ønsker å føre fram i europeiske og andre internasjonale organer. Regjeringen legger særlig vekt på oppfølgingen av den sektorovergripende strategien Bærekraftig utvikling – en ny kurs for Norden. Strategien som bygger på en erklæring fra de nordiske statsministrene i november 1998, ble ferdigstilt i desember 2000. Integrasjon av miljøvernhensyn i sektorpolitikken står sentralt i strategien, som skal være rettledende for utviklingen av et bærekraftig Norden og en bærekraftig utvikling i våre nærområder i de kommende 20 år. Under oppfølgingen av strategien vil det bli lagt vekt på videreutvikling av samarbeidet med Nordens nærområder med basis i det pågående miljøvernsamarbeidet i Barentsregionen, Arktis og Østersjøregionen. Norge vil også prioritere arbeidet med handlingsplanen for natur- og kulturmiljøbeskyttelse på Grønland, Island og Svalbard. Prosjekter under handlingsplanen omfatter blant annet lokal Agenda 21 i Arktis, integrering av miljøhensyn i arktisk turisme, og miljøeffekter av tråling og bunnskraping. Norge vil påta seg ansvaret for å drive fram flere av prosjektene under handlingsplanen.

Nordisk Ministerråd har opprettet et nordisk miljøutviklingsfond for finansiering av prosjekter i Barents- og Østersjøregionen. Fondet administreres av Det nordiske miljøfinansieringsselskapet (NEFCO). Brukt alene eller sammen med NEFCOs ordinære investeringsportefølje, har dette fondet hatt stor betydning for å få i gang miljøvernprosjekter i Russland og de baltiske land, som ellers neppe ville latt seg realisere. Nordisk Ministerråd har vedtatt å sette av ytterligere 100 mill. DKK fram til 2003. Norge bidrar også med delfinansiering av noen av prosjektene under miljøfondet i Nordvest-Russland. Disse støttes av miljøutviklingsfondet, blant annet når det gjelder lagring av radioaktivt avfall, vann og kloakkrensing og renere teknologi.

10.1.2.2 Multilateralt samarbeid

Regjeringen vil:

• bruke EØS-avtalen til å øve innflytelse på utformingen av ny politikk på miljøvernområdet i EU,

• arbeide for at miljøhensyn blir integrert i WTO-forhandlingene og i handelsregelverket,

• arbeide for at handelssystemet gir tilstrekkelig rom for bruk av miljøvernpolitiske virkemidler.

I Europa er EU vår viktigste samarbeidspartner. EØS-avtalen er den primære ramme og innfallsport til samarbeidet med EU. EØS-avtalen blir stadig mer omfattende, ettersom stadig nye rettsakter innlemmes i avtalen. Avtalens betydning for norsk politikk øker tilsvarende. Dagsorden i EØS-samarbeidet preges imidlertid av EUs prioriteringer. Regjeringen vil derfor videreutvikle uformelle kanaler for å øve innflytelse på utforming av ny politikk i EU. Norges muligheter til formell deltakelse i utvikling av EU-lovgivningen er knyttet til adgangen til å delta i Europakommisjonens ekspertgrupper og -komiteer. Norge er aktivt med i utviklingen av nye regler, og i arbeidet med forvaltning og videreutvikling av eksisterende regelverk. Gjennomarbeidede løsningsforslag som lanseres tidlig, kan få betydelig innflytelse. Norge gjennomfører fortløpende nye rettsakter på miljøvernområdet som er aktuelle for innlemmelse i EØS-avtalen. Gjennomføring av vedtatte EU-rettsakter om forbedring av luftkvalitet og på avfallsområdet, herunder bestemmelser om avfallsdeponier, bilvrak og vannressursforvaltning vil bli prioritert. Når det gjelder andre direktiver som er under forhandlinger i Rådsfasen, herunder regler om utsetting av genmodifiserte organismer og nye regler på luftkvalitetsområdet, vil Regjeringen fortløpende vurdere behovet for norske merknader og forberede gjennomføring i norsk rett. På Kommisjonens arbeidsprogram står utarbeidelse av et 6. miljøhandlingsprogram. Et utkast til program ventes ferdig tidlig i 2001. I dette programmet vil trolig integrasjon av miljøhensyn på landbruks-, transport-, energi-, industri- og turismeområdet bli prioritert. Kommisjonen tar også sikte på å utforme forslag til direktiv om erstatningsansvar for forurensning på miljøområdet med basis i en hvitbok om dette tema. Videre vil det bli utarbeidet en strategi for bærekraftig utvikling til møtet i Det europeiske råd i juni 2001 som vil være Fellesskapets bidrag til Rio+10. Handlingsplanen for den nordlige dimensjon som ble vedtatt av Det europeiske råd i juni 2000 vil bli fulgt opp. Regjeringen vil øve innflytelse på områder som er viktige for Norge, som for eksempel klimapolitikken og på områder der Norge i dag har regler som tar bedre hensyn til helse, miljø og sikkerhet, for eksempel på kjemikalieområdet og innenfor genteknologien. Videre vil Norge bidra med innspill til det 6. miljøhandlingsprogrammet, på utforming av regler om miljøansvar og opprettholde en god dialog om saker på klimaområdet. EUs utvidelse østover og eventuelle virkninger av denne på miljøområdet vil bli fortløpende vurdert.

Regjeringen legger stor vekt på OECDs rolle som premissleverandør for utforming av miljøvernpolitikken i medlemslandene, og til dels også i sentrale utviklingsland. OECDs arbeid med økonomiske virkemidler er viktig i denne sammenheng. Et tverrsektorielt prosjekt for bærekraftig utvikling er igangsatt. Prosjektet skal munne ut i en policy-rapport til et møte for finans-og miljøvernministrene i 2001. En miljøvernstrategi er under utarbeidelse i OECDs miljøkomité, og vil også være ferdig i 2001.

En langsiktig oppbygging av miljøvernforvaltningen i de sentral- og øst-europeiske landene er en prioritert oppgave, jf. kap. 10.1.2.1. Som et ledd i demokratiseringsprosessene vil ratifikasjon av Århus-konvensjonen om allmennhetens rett til miljøinformasjon være viktig. Det har det vært avholdt to miljøvernministermøter i 2000, ett for de sentral- og øst-europeiske landene i Budapest i juni, et annet for landene i den tidligere Sovjetunionen i Almaty i Kasakhstan i oktober.

I den videre prosess vil det også bli lagt vekt på å styrke miljøvernforvaltningen i landene i Sørøst-Europa gjennom et eget langsiktig program i regi av Stabilitetspakten for Sørøst-Europa, som ble initiert av EU på Ministermøtet i Køln 10. juni 1999. Norge yter støtte til miljøtiltak både under dette programmet og til tiltak i regi av UNEP. Jugoslavia er nå blitt medlem av stabilitetspakten, og dette vil gjøre det lettere å iverksette miljøtiltak av grenseoverskridende karakter, for eksempel opprydding av Donau.

Når det gjelder NIS-landene (Newly Independent States) vil det i en egen bredt sammensatt arbeidsgruppe bli fokusert på miljøproblemer med sikte på å trekke landene sterkere med i det europeiske miljøvernsamarbeidet og å styrke vestlige lands bistand til disse landene. Neste milepæl for begge disse to programmene er «Environment for Europe»-miljøvernministerkonferansen i Kiev i mai 2003.

En ytterligere liberalisering av internasjonal handel kan ha positiv, såvel som negativ innvirkning på miljøtilstanden, blant annet gjennom endringer i produksjons-, forbruks- og transportmønstre. Handelsregelverket har direkte og indirekte betydning for bruk av virkemidler i miljøvernpolitikken. Pågående forhandlinger i WTO omfatter områdene jordbruk, tjenester og intellektuelle eiendomsrettigheter, som kan få konsekvenser for både miljøtilstanden og muligheten for virkemiddelbruk. Norge har gått inn for en bred forhandlingsrunde, det vil si forhandlinger også på områder som markedsadgang, investeringer, konkurranse, offentlige anskaffelser m.v. Norge legger vekt på at miljøhensyn skal integreres i både pågående og eventuelle framtidige forhandlingsområder, samt i handelsregelverket. Formålet er å sikre at handelssystemet bidrar til bærekraftig utvikling. I forbindelse med de pågående forhandlingene og en eventuell utvidelse av disse arbeides det fra norsk side med å vurdere konsekvenser for miljøet av videre handelsliberalisering innenfor tjeneste(transport)-, fiskeri- og jordbrukssektoren. Ved en bred forhandlingsrunde går Norge inn for at det forhandles fram veiledende kjøreregler for frivillig miljømerking basert på en livssyklustilnærming, og at forholdet mellom handelsrelaterte virkemidler i miljøvernavtaler og handelsregelverket blir klargjort.

10.1.2.3 Globalt miljøvernsamarbeid og samarbeid med utviklingsland

Regjeringen vil:

• integrere og styrke miljøhensyn som en del av norsk utenriks- og utviklingspolitikk,

• bidra til en forsvarlig forvaltning av jordas miljø og det biologiske mangfold, samt bidra til å løse miljøproblemer som særlig rammer de fattige

• aktivt følge opp arbeidet med FN-reform på miljøvern- og bosettingsområdet,

• i utviklingssamarbeidet legge særlig vekt på kapasitetsbygging og institusjonssamarbeid, implementering av internasjonale miljøvernavtaler, og kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier,

• legge vekt på tiltak som landene selv prioriterer i videreføringen av det bilaterale miljøvernsamarbeidet med enkelte utviklingsland.

FN er hovedarena for globalt miljøvernsamarbeid og det eneste forum der verdens land møtes på like fot. FNs miljøvernprogram UNEP har sentrale overvåkings- og analysefunksjoner og tar initiativ til forhandlingsprosesser om miljøvernavtaler (jf. nylig avsluttede forhandlinger om en global avtale for miljøgifter). Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD) er FN-systemets organ for oppfølging av Rio-konferansen og for policy-utforming i skjæringspunktet miljø og utvikling. Regjeringen vil aktivt følge opp UNEPs videreføring av arbeidet med en FN-reform på miljøområdet. I denne sammenheng vil en særlig legge vekt på å utvikle mekanismer som sikrer FN en styrket og mer helhetlig tilnærming til miljøvern, blant annet gjennom bedre koordinering av de ulike konvensjonene på miljøområdet og en videre styrking av UNEPs rolle som FNs sentrale autoritet på miljøspørsmål.

CSD vil i 2001 blant annet ta opp energispørsmål og transport, samt informasjon for beslutningstaking. Bærekraftig produksjon og forbruk er et prioritert arbeidsområde for Norge i CSD og i andre relevante fora. Norge går inn for at det i 2002, i forbindelse med 10-årsmarkeringen av Rio-møtet i 1992, gjennomføres grundige forberedelser nasjonalt, regionalt og internasjonalt, der det sivile samfunn og næringslivet tar aktivt del i prosessen.

Global Environment Facility (GEF) ble opprettet for å dekke tilleggskostnader ved tiltak som gir globale miljøfordeler. For inneværende fireårsperiode disponerer GEF ca. 2.7 mrd. USD. Områdene som kan motta GEF-midler er klimatiltak, biologisk mangfold, beskyttelse av ozonlaget og internasjonale vannspørsmål. Fondets statutter tillater også at midlene brukes til andre avtaler som følger opp Agenda 21 på disse fire feltene. Norge deltar aktivt i internasjonale prosesser om bærekraftig vannressursforvaltning. Regjeringen går inn for å videreføre arbeidet med å integrere GEFs mål i de deltakende organisasjonene Verdensbanken, UNDP og UNEP. Omlegging av GEFs virksomhet i retning av mer integrert ressursforvaltning på de fire hovedområdene blir en viktig utfordring framover. Forhandlinger om å tilføre fondet nye midler begynte høsten 2000 og vil bli avsluttet i 2002.

Et overordnet mål for norsk utviklingssamarbeid er å bidra til en forsvarlig forvaltning av jordas miljø og det biologiske mangfold, jf. resultatmål 6 i boks 10.1. Utvikling av bærekraftige produksjonssystemer, bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold, redusert forurensning, kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier er nedfelt som prioriterte områder i Strategien for miljørettet utviklingssamarbeid 1997–2005. Strategien gjennomføres blant annet ved systematisk bruk og videreutvikling av norsk miljørettet kompetanse innenfor utvikling, utviklingspolitikk og utviklingssamarbeid. For å sikre en effektiv og hensiktsmessig bruk av norsk miljøfaglig kompetanse og legge til rette for større kompetanse om utviklingsspørsmål i miljøforvaltningen er det etablert syv miljøfagsentre: Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Statens forurensningstilsyn, Riksantikvaren, Statens kartverk, Norges Landbrukshøgskole og Havforskningsinstituttet. Sentrene skal blant annet bistå NORAD med å holde oversikt over kompetansen innenfor de respektive fagområdene i Norge og internasjonalt, og å formidle denne til brukerne. Fagsentrene vil kunne styrke utviklingsarbeidet innenfor kapasitetsbygging, institusjonssamarbeid og utvikling av systemer for miljøvurderinger. Det vil også bli fokusert på utviklingslandenes deltakelse i utviklingen og implementeringen av internasjonale miljøvernavtaler. Fagsentrene vil videre blant annet bidra med miljøanalyser til strategiarbeid, gjennomganger av bilateralt utviklingssamarbeid og kompetanseoppbygging. Det er også etablert en utvekslingsordning mellom NORAD og miljøvernforvaltningen for gjensidig kompetanseutvikling. Det bilaterale miljøvernsamarbeidet med Kina, Indonesia og Sør-Afrika videreføres i tråd med generelle utenrikspolitiske føringer og i samsvar med anbefalingene fra gjennomgangen av samarbeidsavtalene med disse landene. Regjeringen vil legge vekt på å videreføre samarbeidet med land som står sentralt i den globale miljødiskusjonen.

10.2 Miljøvern i polarområdene

På Svalbard og i Antarktis forvalter Norge noen av klodens siste store områder med tilnærmet uberørt natur. Verdens uberørte naturområder reduseres raskt i omfang. Slike områder har stor egenverdi, er viktige for bevaring av det biologiske mangfoldet, og har økende betydning både som opplevelsesressurs og som referanseområder for miljøovervåkning og økologisk forskning. I de norske polarområdene er hovedutfordringen å sørge for at lokale aktiviteter i form av blant annet ressursutnyttelse, turisme og forskning foregår innenfor rammer som sikrer at det biologiske mangfoldet opprettholdes og at uberørte naturområder og kulturminner ikke utsettes for vesentlige inngrep og påvirkninger. Forurensende utslipp fra kilder utenfor polarområdene, som for eksempel klimagasser, ozonreduserende stoffer, miljøgifter og faren for utslipp av radioaktive stoffer, er også en trussel mot miljøet og livsgrunnlaget i disse områdene.

10.2.1 Mål

Mål på området Miljøvern i polarområdene framgår av boks 10.3.

Kjemikalieforurensning, klimaendringer og nedbryting av ozonlaget er også sentrale problemstillinger i de norske polarområdene. Strategiske mål og nasjonale resultatmål for disse problemområdene er presentert i kapitlene 7 og 9. Disse målene gjelder også for polarområdene.

10.2.2 Tilstand og måloppnåelse

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur har lenge vært et av hovedmålene for norsk svalbardpolitikk. En rekke tiltak er iverksatt, inkludert et utstrakt vern av områder og arter. Dette har bidratt til at naturmiljøet er godt bevart, og til at en rekke dyrebestander som tidligere var truet som følge av overbeskatning, i dag er restituert eller i vekst. Dette gjelder blant annet bestandene av svalbardrein, hvalross og isbjørn. Med unntak av noen få bosettings- og gruveområder framstår øygruppen i dag som et stort, sammenhengende villmarksområde uten vesentlige inngrep, og der plante- og dyrelivet får utvikle seg relativt upåvirket av lokal virksomhet. Regjeringens mål er at disse unike naturkvalitetene skal bevares for framtiden.

For å nå målet om å opprettholde omfanget av villmarkspregede områder på Svalbard, vil det være avgjørende at man klarer å unngå at villmarksområdene reduseres eller stykkes opp som følge av tekniske naturinngrep. Det er særlig inngrep i form av veger, rørledninger og kraftledninger som kan føre til oppstykking av sammenhengende villmarksområder og bortfall av villmarkspreget over større områder. Denne problemstillingen er særlig aktuell på det sentrale Spitsbergen. De biologisk rikeste og mest produktive landområdene på øygruppen faller der geografisk sammen med tyngdepunktet for menneskelig virksomhet og kjente forekomster av ressurser som det kan bli aktuelt å utnytte i framtiden. Figur 10.3 viser omfanget av naturinngrep og slitasjeskader (kjørespor) på det sentrale Spitsbergen. Som det framgår av kartet berører naturinngrep og sporskader allerede flere av de mest produktive tundra-områdene. Dette har sammenheng med at vegetasjon og dyreliv i likhet med transport og annen menneskelig virksomhet i stor grad er konsentrert til de isfrie dalførene og på kystslettene. I det åpne landskapet på det sentrale Spitsbergen vil tekniske inngrep ha store landskapsmessige og estetiske konsekvenser.

Kilde: Norsk Polarinstitutt

Siden 1973 har mer enn halvparten av Svalbards landarealer vært vernet som naturreservater eller nasjonalparker. Verneområdene er imidlertid svært skjevt fordelt naturgeografisk. På tross av sin betydelige utstrekning omfatter de ikke på langt nær et representativt tverrsnitt av naturmiljøet på øygruppen. Det er særlig de biologisk mest produktive og artsrike landområdene og naturtypene på øygruppen som er svakt representert i verneområdene. For eksempel er mindre enn to prosent av den såkalte «indre fjordsone», som omfatter de mest produktive og artsrike landområdene på Svalbard vernet. Til sammenlikning befinner mer enn 90 prosent av de minst produktive landområdene i den såkalte «arktiske polarørkensonen» seg innenfor verneområdene.

Et slikt utilstrekkelig vern av øygruppens biologisk rikeste landområder gir grunn til bekymring fordi det er nettopp i disse områdene presset på naturen fra menneskelig virksomhet og faren for nye naturinngrep er størst. Opprettelse av nye verneområder som omfatter noen av de mest produktive og artsrike landområdene på det sentrale Spitsbergen er derfor en av de viktigste utfordringene i arbeidet for å bevare Svalbards villmarksnatur og biologiskle mangfold på lengre sikt.

Kilde: Norsk Polarinstitutt

All transport og motorisert ferdsel utenfor bosettingene på Svalbard foregår enten med båt, luftfartøy eller terrenggående kjøretøy. Denne motoriserte ferdselen har økt de senere år. Dette skyldes hovedsakelig en kraftig økning i turismen og antall tilreisende til Svalbard, men har også sammenheng med et økende aktivitetsnivå innenfor industriell virksomhet, forvaltning og forskning. De fastboendes bruk av motoriserte kjøretøy i fritidsøyemed antas å være forholdsvis stabil. Antall gjestedøgn i Longyearbyen har økt fra ca. 20 000 i 1992 til over 45 000 i 1998. Bare siden 1995 har antallet gjestedøgn økt med ca. 40 prosent, jf. figur 10.5. Den økende strømmen av tilreisende har særlig gitt en rask vekst i snøscootertrafikken. Antall utleiedøgn for snøscootere er firedoblet siden 1992 og har nådd over 5000 utleiedøgn i året. Siden midten av 90-tallet har det også vært en markert stigning i antallet registrerte snøscootere, jf. figur 10.5. Særlig i områder som er lett tilgjengelige fra Longyearbyen fører denne trafikken til forstyrrelse av dyrelivet, terrengslitasje og reduserte muligheter for friluftsliv og naturopplevelse usjenert av motorisert ferdsel og støy. Økt ferdsel i terrenget har også ført til mer slitasje på en del kulturminner. Også den oversjøiske cruisetrafikken har vist en markert økning på 90-tallet, jf. figur 10.5. Lett sjøvegs adkomst har ført til stor tilstrømming av turister i sommersesongen, blant annet til Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. Cruise-turismen har ført til lokal slitasje og skader på vegetasjon og kulturminner ved ilandstigningsplassene, og representerer dessuten en fare for skipshavari og akutte oljeutslipp i sårbare områder.

Kilde: Norsk Polarinstitutt

Forurensningssituasjonen i de norske polarområdene er preget av langtransportert forurensning, men det finnes kilder med lokal betydning både på Svalbard og Jan Mayen. Innholdet av forurensnings-komponenter i fisk og bunnsedimenter i våre nære arktiske havområder er ikke spesielt høyt. Tilførslene av organiske miljøgifter som PCB og plantevernmidler gir likevel grunn til bekymring, fordi de akkumuleres i artene på toppen av de arktiske næringskjedene. PCB-nivåene i arter som isbjørn, sel og polarmåke ved Svalbard er blant de høyeste i Arktis. For isbjørn og polarmåke ligger nivåene over de verdiene hvor det kan ventes skadelige virkninger.

De fleste beregninger antyder at global oppvarming vil føre til at Arktis varmes opp mer enn det globale gjennomsnittet. Dette kan endre de fysiske naturforholdene vesentlig, og få store konsekvenser for økosystemene og det biologiske mangfoldet. Havisen er svært følsom for klimaendringer, og isbjørn, sel og andre arter som er knyttet til drivisen er derfor særlig utsatt for virkningene av klimaendringer. Uttynningen av ozonlaget over Antarktis er velkjent, men også over nordområdene har nedbrytingen av ozonlaget langt større omfang enn tidligere antatt. Effektene av den økte UV-strålingen vet vi lite om.

10.2.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• fremme forslag til ny miljøvernlov for Svalbard,

• legge fram forslag til nye verneområder som sikrer biologisk rike landområder på Svalbard mot framtidige inngrep,

• verne Bjørnøya med territorialfarvann som naturreservat

• styrke det generelle regelverket som regulerer adgangen til å foreta inngrep i ikke-vernede områder på Svalbard,

• begrense og styre den motoriserte ferdselen på Svalbard i samsvar med målet om bevaring av Svalbards villmarksnatur,

• arbeide for å integrere miljøhensyn i all norsk virksomhet i polarområdene,

• sikre polarområdenes verdi som globale referanseområder for miljøforskning og miljøovervåkning.

Et regjeringsoppnevnt lovutvalg har utarbeidet et forslag til ny miljøvernlov for Svalbard. Forslaget omfatter lovbestemmelser som skal sikre at Regjeringens og Stortingets mål for miljøvernet på Svalbard kan nås. Lovforslaget har vært på høring, og Regjeringen vil fremme forslag til ny miljøvernlov for Svalbard i løpet av 2001.

Regjeringen vil gjennomføre flere tiltak for å forhindre at nye naturinngrep reduserer eller splitter opp de villmarkspregede områdene på Svalbard som ikke er vernet. I forbindelse med utarbeidelsen av ny miljøvernlov for Svalbard vil regelverket som setter rammer for naturinngrep utenfor verneområdene bli foreslått styrket. Vurderinger av om, og på hvilke vilkår det skal gis tillatelse til inngrep skal bygge på konsekvensutredninger og legge spesiell vekt på inngrepenes betydning for villmarkspregede områder eller andre særskilte verneverdier. Ved konflikt mellom miljøverdier og andre interesser skal miljøhensynene veie tyngst.

Regjeringen vil også legge fram en ny verneplan for Svalbard. Denne planen vil styrke og utvide områdevernet på Svalbard, særlig når det gjelder biologisk rike landområder. For å sikre de utsatte og verneverdige naturområdene mellom Longyearbyen og Svea mot vegbygging eller andre inngrep i framtiden, vil Regjeringen i forbindelse med verneplanen vurdere vern av Reindalen som nasjonalpark.

Sysselmannen vil sende et verneplanforslag med tilhørende konsekvensutredning på høring tidlig i 2001.

Et utkast til verneplan for Bjørnøya ble lagt fram i St.meld.nr. 9 (1999–2000) Svalbard . Regjeringen tar sikte på å vedta vern av Bjørnøya inkludert territorialfarvannene, som naturreservat tidlig i 2001. Naturreservatet vil omfatte hele Bjørnøya inkludert de marine områder ut til territorialgrensen. Unntatt er imidlertid ca. 1200 da. omkring den meteorologske stasjonen nord på øya.

Også når det gjelder motorisert ferdsel på Svalbard har arbeidet med å forbedre regelverket høy prioritet. Den foreslåtte miljøvernloven vil gi et bedre lovgrunnlag enn dagens for regulering av motorisert ferdsel.

Regjeringen har ikke tatt stilling til spørsmålet om hvorvidt eller på hvilke vilkår det skal igangsettes ordinær drift i det nye gruvefeltet «Svea Nord». I vurderingen av dette spørsmålet vil Regjeringen legge betydelig vekt på miljømessige konsekvenser. Som grunnlag for en slik beslutning utarbeider gruveselskapet en konsekvensutredning i tråd med kravene i Plan- og bygningsloven. Igangsetting av regulær kulldrift i Svea Nord vil ikke innebære vesentlige nye naturinngrep. Andre miljøkonsekvenser vil bli avklart gjennom den pågående konsekvensutredningen.

Hensynet til miljøet i polarområdene vil bli innarbeidet i de ulike departementenes sektorvise miljøhandlingsplaner, med særlig vekt på fiskeriaktivitet, industriell virksomhet, turisme og forskning.

Nærings- og handelsdeparementet la høsten 2000 fram sin miljøhandlingsplan. Denne skal også bidra til at utviklingen av næringslivet på Svalbard skjer innenfor de rammer som de høye miljømålene for Svalbard utgjør. I handlingsplanen vil departementet følge opp statsselskapenes prioritering av miljøoppgaver blant annet ved å stille krav om miljørapportering. Gjennom tildelingsbrev og prosjektsøknader vil det bli lagt vekt på at selskapene ivaretar miljøhensyn. Dette gjelder den norske kulldriften såvel som driften av de norske bosettingene på Svalbard. Nærings- og handelsdepartementet vil også legge vekt på utvikling av reiseliv med en miljøvennlig profil. Når det gjelder statsselskapene omtales blant annet krav til miljørapportering, gjennomføring av nødvendige investeringer og konsekvensvurderinger av nye tiltak som viktige virkemidler.

I forbindelse med utarbeidelsen av ny miljøvernlov for Svalbard, vil det bli foreslått lovbestemmelser om konsekvensutredninger. Forslaget vil innebære at det stilles krav om miljøkonsekvensvurdering av alle inngrep som antas å ha mer enn ubetydelige virkninger for naturmiljøet.

I tillegg til arbeidet med å styrke vernet og miljøregelverket arbeides det med kartlegging og opprydning av lokaliteter med forurenset grunn og gamle deponier, forbedring av avfallshåndteringen i bosettingene, forvaltningsplaner for nasjonalparkene, handlingsplaner for friluftsliv og turisme, verneplaner for teknisk-industrielle kulturminner, slitasjeforebyggende tiltak for utsatte kulturmiljøer og økt satsing på formidling og informasjon. Virkemidler og tiltak for å oppfylle Stortingets og Regjeringens målsettinger for miljøvernet på Svalbard er mer utførlig beskrevet i Regjeringens stortingsmelding om Svalbard, som ble behandlet av Stortinget våren 2000. Miljøovervåkingen av Svalbard og de nordlige havområdene vil også bli videreutviklet og styrket.

Virkemiddelbruk og tiltak knyttet til miljøgifter og annen langtransportert forurensning som tilføres polarområdene, samt klimaendringer og svekkelse av ozonlaget er beskrevet i kapitlene 7 og 9. Internasjonalt miljøvernsamarbeid i nordområdene og bilateralt samarbeid med Russland er beskrevet i kapittel 10.1.2.1. Radioaktiv forurensning i nordområdene er behandlet i kapittel 10.3.

10.3 Radioaktiv forurensning

Erfaringer etter større kjernefysiske ulykker har vist at radioaktiv forurensning ikke bare representere en helsefare, men også kan påvirke naturmiljøet. En rekke atomreaktorer, andre atominstallasjoner og avfallslagre i våre nærområder representerer en reel risiko for ulykker som kan medføre betydelig radioaktiv forurensning av norske områder. I Norges nærområder finnes også flere kilder med regulære utslipp som bidrar til radioaktiv forurensning av norske havområder. En har ikke full oversikt over alle utslipp av radioaktive stoffer fra nasjonale kilder. Det er likevel klart at disse utslippene er marginale i forhold til tilførslene fra andre land.

10.3.1 Mål

Mål på området Radioaktiv forurensning framgår av boks 10.4.

10.3.2 Tilstand, måloppnåelse og virkemiddelbruk

Regjeringen vil:

• gi høy prioritet til arbeidet med å hindre radioaktiv forurensning fra Nordvest-Russland,

• være en pådriver i arbeidet med å hindre radioaktiv forurensning av det marine miljø,

• styrke overvåkingen av radioaktiv forurensning,

• hindre radioaktiv forurensning fra nasjonale kilder.

I Norges nærområder finnes en rekke atominstallasjoner og store mengder radioaktivt avfall som dels er en kontinuerlig kilde til radioaktiv forurensning og dels representerer en fare for ulykker og andre hendelser som kan føre til alvorlig radioaktiv forurensning av norske områder. Den største risikoen er knyttet til reaktorer ved atomkraftverk på Kola, ved Sosnovy Bor utenfor St. Petersburg, i Ignalina (Litauen), i Tsjernobyl (Ukraina) og andre steder. De store mengdene brukt kjernebrensel og atomavfall i Nordvest-Russland representerer også en betydelig forurensningsfare. Også de mange reaktorene på atomubåter og atomisbrytere representerer fare for forurensning. Utslippspotensialet er imidlertid mindre enn for kjernekraftverkene. Forlisene med atomubåtene «Komsomolets» i april 1989 og «Kursk» i august 2000 har så langt ikke ført til vesentlige radioaktive utslipp. Den nåværende forurensningen av norske landområder skyldes primært radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl-ulykken våren 1986. I det marine miljø er det også historiske utslipp som har bidratt mest til forurensningen. De vest-europeiske reprosseringsanleggene for brukt kjernebrensel, særlig anlegget i Sellafield i England, er i dag den viktigste kilde for utslipp til det marine miljøet.

Vi har fra Tsjernobyl-ulykken erfart hvilke konsekvenser en alvorlig atomulykke med påfølgende lufttransportert radioaktivitet kan ha for Norge, og hvordan slike ulykker påvirker næringskjedene i lang tid etterpå. Norge ble rammet først og fremst gjennom at nedfallet la begrensninger på tradisjonell høsting fra naturen. Norske myndigheter bruker fremdeles flere millioner kroner hvert år for å redusere nivåene av radioaktivitet i reinsdyr og småfe i de områdene som mottok mest nedfall etter Tsjernobyl-ulykken.

Erfaringene i Norge med radioaktivt nedfall viser at det er på land de høyeste konsentrasjonene i næringskjeden oppstår. I hvilken grad radioaktive stoffer tas opp i miljøet og næringsmidler, samt hvor raskt radioaktiviteten avtar, avhenger blant annet av de radioaktive stoffenes halveringstid og hvilket miljø/næringsmiddel som blir berørt. Selv i områder som fikk lite nedfall fra Tsjernobyl-ulykken, som for eksempel Kautokeino, var det mulig å registrere en økning i radioaktivitetsnivået.

Kilde: Statens strålevern

Statens strålevern, Institutt for energiteknikk og Det norske meteorologiske institutt har gjennomført en analyse av konsekvensene ved en alvorlig ulykke på Kola kjernekraftverk, som ligger 250 km fra grensen til Norge. De beregnede stråledosene på norsk område er lavere enn hva som skal til for å gi akutte stråleskader, men en ulykke vil blant annet kunne medføre betydelige problemer knyttet til radioaktiovitet i næringsmidler. Det er ikke sannsynlig at nivåene vil medføre behov for akutte tiltak, men en slik vurdering av tiltak i en tidlig fase må likevel foretas om en alvorlig situasjon skulle oppstå. Sannsynligheten for en alvorlig ulykke ved de to nyeste reaktorene ved Kola kjernekraftverk er av det internasjonale atomenergibyrået beregnet til omtrent en kjernenedsmelting pr. 10 000 reaktordriftsår. Tilsvarende beregninger for de to eldste reaktorene er ikke ferdige. I henhold til standarder fra det internasjonale atomenergibyrået IAEA bør kjernenedsmeltings-frekvensen for eldre reaktorer være lavere enn 1 nedsmelting pr. 10 000 reaktordriftsår. Norge har blant annet vært den største utenlandske bidragsyteren til et nødkjølesystem på Kola-kraftverket som av russerne ble beregnet til å redusere nedsmeltingsfaren med 30 prosent.

Atomsikkerhet og håndtering av radioaktivt avfall er primært Russlands ansvar, men Norge og andre vestlige land bistår med finansiering og kompetanse. Det vil trolig ta mange år før risikoen for utslipp av radioaktive stoffer fra kjernekraftverk, avfallslagre og utrangerte atomubåter i Nordvest-Russland er redusert til et tilfredsstillende nivå. Russlands vanskelige økonomiske situasjon bidrar til å forsterke problemene, både fordi det er lite penger til sikringstiltak, og fordi arbeidernes generelle levekår kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Sammen med andre land vil Norge fortsette arbeidet med å bidra økonomisk og faglig til økt atomsikkerhet og sikrere håndtering av brukt atombrensel, radioaktivt avfall og våpenrelaterte miljøfarer i Nordvest-Russland. Parallelt med arbeidet med industrielle prosjekter er det utviklet et vel fungerende samarbeid med russiske strålevernmyndigheter, som blant annet omfatter hjelp til lovutvikling, felles inspeksjoner og mulig framtidig nedleggelse av kjernekraftverket på Kola-halvøya.

Forliset med atomubåten «Kursk» i Barentshavet i august 2000 viser at kontinuerlig overvåking og kontroll av radioaktiv forurensning i nordområdene er svært viktig, ikke minst av hensyn til markedene for fisk fra Barentshavet. I etterkant av forliset er det blitt arbeidet aktivt for å innhente kunnskap om forurensningssituasjonen, noe som vil danne grunnlag for vurderinger av mulig spredning i havmiljøet og mulige påfølgende konsekvenser for mennesker og miljø dersom det skulle lekke radioaktive stoffer fra ubåten. Det er igangsatt en intensivert overvåking av radioaktivitet i fisk og i havmiljøet for øvrig. Det legges også opp til en kontinuerlig overvåking av radioaktiviteten på havaristedet. Det allerede etablerte norsk-russiske miljøvernsamarbeidet på radioaktivitetsområdet er en viktig kanal for det videre samarbeidet med russiske myndigheter om overvåking av radioaktiv forurensning i nordområdene.

I den norsk-russiske ekspertgruppen er det satt spesielt fokus på miljøkonsekvensutredninger i forbindelse med tiltak som gjennomføres i Nordvest-Russland for å bedre avfallssituasjonen. En viktig målsetting med samarbeidet med russiske miljøvernmyndigheter er at økt åpenhet på russisk side om godkjennelsesprosessene vil bidra til å hindre forsinkelser i gjennomføringen av konkrete prosjekter. Et viktig siktemål med samarbeidet er å få til bedre harmonisering mellom vestlige land og Russland når det gjelder prosedyrer for tiltaksgjennomføring.

Arbeidet med å bedre atomsikkerheten og forhindre radioaktiv forurensning i våre nordlige nærområder er organisert gjennom Handlingsplanen for atomsaker under Utenriksdepartementet, i samarbeid med blant andre Miljøverndepartementet, Forsvarsdepartementet og Statens strålevern. En første evaluering konkluderer med at planen er en god oppfølging av Stortingets mål om å styrke norsk innsats for internasjonal atomsikkerhet. Sentrale anbefalinger er at Norge bør opprettholde programmets fleksibilitet gjennom å samarbeide med flere russiske institusjoner, kreve innsyn når det gjelder økonomiske overføringer og prioritere prosjekter som synes gjennomførbare ut fra en vurdering av hvilken sammenheng de inngår i. I tråd med disse anbefalingene vil arbeidet med miljøkonsekvensutredninger bli styrket. Dette vil gi bedre grunnlag for å foreta prioriteringer og utvikle nye prosjekter.

Kilde: Statens strålevern

De totale utslippene av radioaktive stoffer til det marine miljø fra de europeiske reprosesseringsanleggene for brukt kjernebrensel var størst på midten av 1970-tallet. De samlede utslippene er nå vesentlig redusert i forhold til tidligere, men Sellafield-anlegget har siden 1994 økt utslippet av det radioaktive stoffet technetium-99. Det er også avslørt alvorlig svikt i sikkerhetsrutinene ved anlegget, der det blant annet oppbevares store mengder flytende radioaktivt avfall. I ministerdeklarasjonen fra OSPAR-møtet i juli 1999 ble det satt krav om en umiddelbar og vesentlig reduksjon i utslippene av radioaktive stoffer til det marine miljø slik at utslippene i år 2020 skulle være redusert så mye at konsentrasjonene i miljøet skal være nær null. Norge vil fortsette å legge press på britiske myndigheter for raskest mulig reduksjon av utslippene. Norge vil i OSPAR også arbeide for at brukt kjernebrensel på sikt lagres direkte i stedet for å reprosesseres. Dette vil redusere de samlede utslippene fra europeisk atomkraftproduksjon betydelig.

Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for radioaktiv forurensing vil norske myndigheter holde seg løpende orientert om radoaktivitetssituasjonen langs norskekysten. I 2001 vil dette arbeidet bli styrket og systematisert og utvidet til også å omfatte overvåking av radioaktiv forurensing av landmiljøet. Overvåkingsprogrammet for radioaktiv forurensning skal også fange opp nasjonale kilder. Dette omfatter derfor blant annet økt kontroll av utslipp fra forskningsreaktorer og isotop-produksjon, samt å skaffe oversikt over forbruk av radioaktive stoffer ved norske sykehus.

Man har i dag ikke full oversikt over utslipp fra innenlandske kilder som forskningsreaktorer, sykehus og forskningsinstiutter. Det er likevel klart at disse utslippene er marginale i forhold til de internasjonale kildene. Regjeringen vil arbeide for å øke kunnskapen om de innenlandske kildene.