9 Klimaendringer, luftforurensning og støy

9.1 Klima

Utslipp av klimagasser vil kunne føre til at den globale gjennomsnittstemperaturen ved jordoverflaten øker. En slik temperaturøkning vil kunne endre nedbørsmønstre og vindsystemer, forflytte klimasoner og heve havnivået. Disse endringene vil kunne få svært alvorlige effekter på naturlige økosystemer og samfunnet. Figur 9.1 viser hhv. global middeltemperatur og middeltemperaturen i Norge for perioden 1900–1999.

Kilde: Det Norske Meteorologiske Institutt/Univ. of East Anglia

Klimakonvensjonen, som ble vedtatt i 1992 og trådte i kraft i 1994, la det første viktige grunnlaget for det internasjonale arbeidet med å motvirke menneskeskapte klimaendringer. Kyotoprotokollen under Konvensjonen, som ble ferdig forhandlet i desember 1997, inneholder en forpliktelse om å redusere industrilandenes samlede utslipp av klimagasser med minst 5 prosent i forhold til 1990-nivået innen perioden 2008–2012. Landene skal regne med endringer i opptak av klimagasser som følge av menneskeskapte tiltak i forhold til forpliktelsen, begrenset til skogreising, gjenplanting og avskoging etter 1990. Forpliktelsen Norge har i henhold til Kyotoprotokollen samsvarer med det nasjonale resultatmålet, jf. boks 9.1. I behandlingen av St.meld. nr. 29 (1997–98) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen (Kyotomeldingen) framhevet stortingsflertallet viktigheten av at Norge oppfyller en betydelig del av forpliktelsene ved nasjonale tiltak, samt at en aktivt tar i bruk de såkalte Kyoto-mekanismene som et supplement til nasjonale tiltak. Kyoto-mekanismene inkluderer utslippsreduksjoner fra prosjektbasert samarbeid med andre industriland (felles gjennomføring) og utviklingsland (den grønne utviklingsmekanismen), samt internasjonal kvotehandel. I boks 9.2 gis en oversikt over de ulike klimagassene som omfattes av Kyotoprotokollen.

9.1.1 Mål

Mål på området Klima framgår av boks 9.1.

9.1.2 Tilstand og måloppnåelse

Kyotoprotokollen representerer et betydelig skritt videre i den internasjonale klimapolitikken, men den er ikke ambisiøs nok i forhold til de klimautfordringene verden står overfor, jf. det strategiske målet om at konsentrasjonen av klimagasser skal stabiliseres på et nivå som vil forhindre skadelig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Konsentrasjonen av de ulike klimagassene i atmosfæren fortsetter å øke som følge av økte utslipp. De globale utslippene av den viktigste klimagassen, CO₂ , vil kunne øke med nesten 50 prosent fra 1990 til 2010 som følge av økte utslipp fra utviklingslandene, som i dag ikke har utslippsforpliktelser i henhold til protokollen. Det er derfor på sikt behov for større reduksjoner fra industrilandenes side og begrensninger i forhold til forventet vekst i utslippene i utviklingslandene.

Utviklingen i de samlede utslippene av klimagasser (CO₂ -ekvivalenter) i Norge fra 1990 til 1999, og framskrivning av utslippene fram til 2010 i forhold til det nasjonale resultatmålet, er gjengitt i figur 9.2. Disse utslippene har økt med nær 10 prosent fra 1990 til 1999. I 1999 sto CO₂ for ca. 75 prosent av det totale utslippet av klimagasser, en relativ økning fra 67 prosent av totalen i 1990. De viste utslippsframskrivningene fra gasskraftverkene er basert på konsesjonssøknadene.

1) For gasskraft er det lagt inn de prosjektene som det er gitt utslippstillatelse for. Det samlede beregningsgrunnlaget og framskrivningene vil bli gjennomgått i Regjeringens langtidsprogram 2002–2005.

Kilde: Finansdepartementet/Statens forurensningstilsyn/Statistisk sentralbyrå

For å nå resultatmålet i boks 9.1 er det behov for både å iverksette ytterligere nasjonale tiltak og bruk av Kyoto-mekanismene. Framskrivninger antyder at de samlede utslippene av klimagasser vil øke fra 57,1 millioner tonn CO₂ -ekvivalenter i 1999 til 64,7 i 2010, dersom ingen nye tiltak iverksettes. Dette tilsvarer om lag 24 prosent vekst fra 1990 til 2010. I tillegg kan også utslippene øke som følge av utbygging av gasskraftverk. Det er gitt konsesjon for bygging av gasskraftverk på Kårstø (350 MW), Kollsnes (350 MW) og i Skogn (700 MW). Det foreligger også planer om gasskraftverk på blant annet Tjeldbergodden. Et gasskraftverk på 350 MW slipper ut om lag 1 million tonn CO₂ /år. Utslippsutviklingen vil blant annet avhenge av hvilke av disse prosjektene som realiseres i tiden framover. Utenom gasskraftverkene vil petroleums- og transportsektoren stå for en betydelig del av utslippsveksten fram til 2010 i forhold til framskrivningene.

Figur 9.3 og 9.4 viser de samlede utslippene av klimagasser i Norge i 1999 fordelt på ulike kilder og hvordan den prosentvise endringen for utslippene fra disse kildene har vært i perioden 1990 til 1999. Årsaken til reduksjonen fra landbasert industri skyldes reduserte utslipp av fluorholdige klimagasser (PFK og SF₆ ). Økningen i utslippene fra de andre kildene forklares med generell aktivitetsøkning. Trenden for totale utslipp av klimagasser gjennom 1990-tallet er i stor grad bestemt av endringene i CO₂ -utslippene. Utviklingen i utslipp avhenger dels av utviklingen i økonomisk aktivitet, og dels av endringer i energieffektivitet. Utslippene vil kunne variere relativt mye fra år til år pga. fluktuasjoner i produksjon og forbruk. Utslippsutviklingen som vises i figur 9.4 er derfor i stor grad preget av de sterke konjunktursvingningene i Norge på 1990-tallet.

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Statistisk sentralbyrå

Det norske energiforbruket pr. innbygger er på nivå med de nordiske landene som har sammenliknbare klimaforhold. I Norge er imidlertid en større del av energibruken basert på vannkraft, og en mindre del på fossile brensler, enn i andre land. Dette gir lave utslipp av klimagasser knyttet til energibruken i Norge sammenliknet med andre land.

Utslipp av CO₂ pr. innbygger i noen utvalgte land er vist i figur 9.5.

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Statistisk sentralbyrå

Etter en liten nedgang tidlig på 1990-tallet økte de nasjonale utslippene av CO₂ betydelig til og med 1996. Etter 1996 har også utslippene økt, men noe svakere enn tidligere. Fra 1990 til 1999 økte utslippene med 21 prosent. Den største økningen var innen olje- og gassvirksomheten som følge av økt aktivitet. Det samlede utslippet fra mobile kilder økte også gjennom hele 1990-tallet. Økningen var spesielt stor innen luftfart (47 prosent), men også veksten i utslippene fra kysttrafikk, fiske og vegtrafikk var stor. Utslippet fra bruk av fyringsolje økte med 13 prosent fra 1990 til 1999, men utslippet har variert betydelig fra år til år avhengig av prisforholdet mellom olje og elektrisitet som blant annet påvirkes av variasjonen i temperaturforhold og nedbørsmengder. De tre siste årene har utslippet vært relativt stabilt.

Etter CO₂ er metan (CH₄ ) den klimagassen som har størst betydning (13 prosent av det samlede utslippet målt i CO₂ -ekvivalenter i 1999). De totale metanutslippene økte med 10 prosent fra 1990 til 1999, noe som i hovedsak skyldtes økning i utslippene fra petroleumsvirksomheten og økning fra landbruk og avfallsfyllinger. Fra 1997 til 1999 ble de totale metanutslippene for første gang svakt redusert, hovedsakelig som følge av økt uttak av metan fra avfallsdeponier og at en større andel avfall går til gjenvinning. I 1998 ble metoden for å kartlegge utslippene av metan fra avfallsfyllinger forbedret. Dette medførte at utslippsnivået ble betydelig nedjustert, mens trenden i utslippsutviklingen fra 1990 til 1999 ikke er nevneverdig endret.

Lystgass (N₂ O) bidrar med ca. 9 prosent av det samlede utslippet av klimagasser målt i CO₂ -ekvivalenter. Over halvparten av utslippet kommer fra jordbruk og ca. en tredjedel fra gjødselproduksjon. Utslippet av lystgass fra kjøretøy er økende, fordi gassen dannes som et biprodukt i avgasskatalysatorer. Denne kilden utgjør nå ca. 10 prosent av de totale utslippene av N₂ O.

Utslippene av fluorholdige klimagasser (PFK og SF₆ ) fra produksjon av aluminium og magnesium er blitt redusert gjennom 1990-tallet på grunn av forbedringer i prosessteknologi og driftsrutiner. De to siste årene har det imidlertid vært en svak økning i utslippene av SF₆ .

Utslippet av HFK-gasser er foreløpig lavt i forhold til utslippene av andre klimagasser, men har økt sterkt i de siste årene etter hvert som gassene har erstattet de ozonnedbrytende gassene KFK og HKFK. Det ventes en ytterligere kraftig vekst i utslippene dersom tiltak ikke iverksettes.

9.1.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Den sjette Partskonferansen under Klimakonvensjonen er ikke avsluttet. Denne startet under møtet i Haag 13.–24. november 2000. Det er viktig for Norge at Partskonferansen utformer nødvendig regelverk under Kyotoprotokollen slik at industrilandene kan ratifisere denne, og at den kan tre ikraft. Forhandlingene i Haag viste betydelig bevegelse på en rekke områder, selv om framdriften må tolkes med stor forsiktighet, siden det ikke ble endelige løsninger. Det tas sikte på å avslutte Partskonferansen i 2001.

Regjeringen vil arbeide for at Norge fortsatt skal være en pådriver i disse spørsmålene internasjonalt, og at vi følger opp våre forpliktelser nasjonalt.

Regjeringen arbeider aktivt med ulike virkemidler og tiltak for at Norge skal oppfylle forpliktelsene i Kyotoprotokollen, herunder bestemmelsen om å ha vist «demonstrerbar fremgang» innen 2005. Etter Regjeringens vurdering gir utfallet av møtet i Haag ikke noe endret grunnlag for den framtidige nasjonale klimapolitikken, slik den ble slått fast gjennom Stortingets behandling av Kyotomeldingen og Energimeldingen. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om den framtidige klimapolitikken våren 2001. Meldingen vil om-handle både virkemidler i klimapolitikken generelt og et nasjonalt kvotesystem spesielt. Viktige spørsmål som vil behandles i meldingen er:

• Bruk av virkemidler i klimapolitikken generelt

• Innføring av et nasjonalt kvotesystem blant annet i lys av utviklingen internasjonalt

• Vurdering av når kvoteplikt skal inntreffe og hvilke utslippskilder som skal omfattes

• Virkemiddelbruk i tillegg til kvotesystemet, både i forhold til utslippskilder som ikke blir inkludert i systemet, og virkemidler som kommer i tillegg til et kvotesystem (for eksempel Forskning og Utvikling), samt virkemidler som kan brukes før kvoteplikten inntrer

• Hvordan Norge skal vise «demonstrerbar framgang» innen 2005

9.2 Nedbryting av ozonlaget

Ozonlaget beskytter mennesker, planter og dyr mot skadelig ultrafiolett stråling. Svekkes ozonlaget, kan det få alvorlige konsekvenser for livet på jorda. For sterk ultrafiolett stråling kan føre til hudkreft og øyenskader, svekke immunforsvaret hos mennesker og dyr, og redusere planktonveksten i havet og planteveksten på landjorda.

9.2.1 Mål

Mål på området Nedbryting av ozonlaget framgår av boks 9.3.

9.2.2 Tilstand og måloppnåelse

Siden midten av 1980-tallet har det i vårmånedene funnet sted en gradvis svekkelse av ozonlaget over Antarktis. De siste årene har det i tillegg skjedd en markert sesongmessig svekkelse av ozonlaget også over arktiske områder. En mer moderat svekkelse er også registrert over midlere breddegrader i vårmånedene. Det er hevet over tvil at svekkelsen av ozonlaget har sammenheng med utslipp av industrielt fremstilte brom- og klor-holdige stoffer som KFK, HKFK og metylbromid, og som i atmosfæren reagerer med ozon under gitte temperaturmessige betingelser.

Norge har ingen produksjon og kun begrenset import av de ozonreduserende stoffene som omfattes av resultatmål 1 i boks 9.3. Norge har overholdt forpliktelsene under Montrealprotokollen om ozonredusende stoffer. Norge vil implementere EUs nye forordning om ozonreduserende stoffer som trådte i kraft i september 2000. Denne forordningen vil blant annet lede til at importen av HKFK avvikles fem år tidligere enn forpliktelsene under Montrealprotokollen, og at importkvotene for stoffet vil bli lavere.

Figur 9.6 viser at importen av ozonreduserende stoffer til Norge i 1999 bare var en tredjedel av importen i 1990. Figuren viser videre en sterkere reduksjon i det ozonreduserende potensialet (ODP). Dette skyldes det generelle forbudet mot import av KFK som ble innført i 1994. Fra 1994 har den samlede importen av ozonreduserende stoffer, målt i tonn, stabilisert seg og hovedsakelig vært dominert av HKFK, som har et lavere ozonreduserende potensial. I 1999 var forbruket av metylbromid og HKFK henholdsvis lik stabiliseringsforpliktelsen og 23 prosent under stabiliseringsforpliktelsen, jf. resultatmål 2 og 3. Norge ligger godt an til å nå utfasingsmålene for ozonreduserende stoffer både under Montrealprotokollen og den nye EU-forordningen.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

9.2.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil

• arbeide aktivt for å videreutvikle rammebetingelser som kan gjøre det lettere for u-land og land i Øst-Europa å oppfylle eksisterende forpliktelser og eventuelt ta på seg nye forpliktelser under protokollen

• arbeide videre under Montrealprotokollen for å hindre at fremskyndet utfasing av ozonreduserende stoffer fører til økt bruk av HFK og andre stoffer som bidrar til forsterking av drivhuseffekten

• arbeide for å innføre nasjonale virkemidler som kan begrense den økte bruken av HFK.

Bakgrunnen for de gode reduksjonsresultatene for ozonreduserende stoffer i Norge er en kombinasjon av virkemidler som har virket styringseffektivt, hvor forskrifter, informasjon, frivillige tiltak og samarbeid mellom myndighetene og bransjene har stått sentralt. Norske forskningsmiljøer har bidratt aktivt til å finne alternativer til ozonreduserende stoffer, blant annet ved å utvikle nye analysemetoder og gjennom forsøk med alternative kjølemedier. Alle de ozonreduserende stoffene som omfattes av Montrealprotokollen er nå regulert gjennom forskrifter.

Det blir i dag gitt tillatelse til begrenset import av metylbromid og HKFK til Norge. Det er også gitt tillatelse til import av små mengder KFK, tetraklormetan og metylkloroform til analyser som er godkjent under Montrealprotokollen til og med 2002. Det importeres også KFK til bruk i astmaspray/inhalerere i tråd med vedtatte regler under protokollen. Bruken av slike produkter har falt fra 26 tonn i 1987 til 4 tonn i 1998. Statens legemiddelkontroll antar at det ikke vil være behov for innførsel av KFK-holdige inhalerere etter 2003.

Montrealprotokollen har blitt revidert i 1990 (London), i 1992 (København), i 1995 (Wien), i 1997 (Montreal) og sist i 1999 (Beijing). Norge har ratifisert alle disse endringene. Det nasjonale arbeidet er rettet mot kontroll og oppfølging av eksisterende bestemmelser og overvåkning av miljøsituasjonen. Norge har videre satt i verk en lisensieringsordning for import og eksport av ozonreduserende stoffer, slik de nye kravene i Montrealprotokollen legger opp til.

Utfordringene internasjonalt ligger nå spesielt på oppfølging av utslippsforpliktelsene for utviklingslandene, som startet å løpe fra og med 1999. Det er også et fokus på oppfølging av Russland og enkelte andre sentral- og østeuropeiske land som har hatt manglende overholdelse av sine forpliktelser de siste årene. Norge bidrar her blant annet økonomisk til et prosjekt i regi av Verdensbanken for full utfasing av KFK-produksjon i Russland. Regjeringen vil arbeide aktivt for å videreutvikle rammebetingelser for u-land og land i Øst-Europa som kan gjøre det lettere for dem å oppfylle eksisterende forpliktelser og eventuelt ta på seg nye forpliktelser under protokollen.

HFK, som er en klimagass uten ozonreduserende effekt, har de siste årene i stigende grad erstattet KFK og HKFK som kjølemedium. Norge vil arbeide videre under Montrealprotokollen for å hindre at fremskyndet utfasing av ozonreduserende stoffer fører til økt bruk av HFK og andre stoffer som bidrar til forsterking av drivhuseffekten. Nasjonalt vil Regjeringen arbeide for å innføre virkemidler som kan begrense den økte bruken av HFK.

9.3 Langtransporterte luftforurensninger

Forsuring forårsaket av utslipp av svoveloksider (SO_x ), nitrogenoksider (NO_x ) og ammoniakk (NH₃ ) er en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet i Norge, særlig i ferskvann. Den mest synlige effekten er skader på fiskebestanden, særlig i Sør-Norge. Kombinasjonen av flyktige organiske forbindelser (VOC) og nitrogenoksider gir bakkenært ozon som ved høye konsentrasjoner kan gi helseskader, skader på vegetasjon, avlinger og materialer. Tilførsel av nitrogenoksider og ammoniakk kan medføre overgjødsling.

Det er i St.meld. nr. 41(1994–95) Om norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider (NO_x ) gitt en grundig beskrivelse av hvordan de nevnte gassene bidrar til forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon og hvilke skader som kan oppstå på miljø og helse dersom de kritiske grensene for belastning overskrides.

Figur 9.7 viser utviklingen i områder i Norge med skader på fisk i perioden 1950–1990.

Kilde: Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA)

Som det framgår av figur 9.8 er det utslipp fra andre europeiske land som er hovedårsaken til at nedfall av svovel og nitrogen i Norge overskrider naturens tålegrenser for forsuring.

Kilde: EMEP MSC-W Report

9.3.1 Mål

Mål på området Langtransporterte luftforurensninger framgår av boks 9.4.

Internasjonale avtaler

Miljøproblemene som forårsakes av langtransportert grenseoverskridende forurensning kan bare løses på en effektiv måte gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Det internasjonale arbeidet med å redusere grenseoverskridende luftforurensning foregår innenfor rammen av ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning som ble vedtatt i 1979. Fire protokoller som retter seg mot miljøproblemene forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon er i dag i kraft under konvensjonen. Norge er part i alle disse protokollene, som er:

• Svovelprotokollen av 1985 (Helsinkiprotokollen) hvor partene forplikter seg til å redusere sine utslipp av svoveldioksid med minst 30 prosent fra 1980 til 1993. Protokollen trådte i kraft i 1987.

• NO_x -protokollen av 1988 (Sofiaprotokollen) hvor partene forplikter seg til å stabilisere sine utslipp av nitrogenoksider på 1987-nivå innen 1994. Protokollen trådte i kraft i 1991.

• VOC-protokollen av 1991 (Genèveprotokollen) hvor partene har en generell forpliktelse om å redusere utslippene av flyktige organiske forbindelser, med unntak av metan (NMVOC), med 30 prosent innen 1999, i forhold til utslippene i 1989. For Norge gjelder denne forpliktelsen for hele fastlandet og den økonomiske sonen sør for 62. breddegrad. Norge skal videre sikre at de samlede årlige utslippene innen 1999 ikke overstiger utslippene i 1988. Protokollen trådte i kraft i 1997.

• Svovelprotokollen av 1994 (Osloprotokollen) hvor partene har ulike forpliktelser, alt etter hvor skadelige utslippene deres er for forsuringsutsatte områder i Europa og etter kostnadene ved å redusere utslippene i de enkelte land. Norge er i denne protokollen forpliktet til å slippe ut maksimalt 34 000 tonn svoveldioksid årlig fra og med 2000. Protokollen trådte i kraft i 1998.

Konvensjonens styringsorgan har, i et eget vedtak, presisert at de forpliktelser om maksimalt årlig utslipp som er fastsatt i de enkelte protokollene også skal gjelde for år etter det målår som er angitt i protokollen. Dette forholdet er eksplisitt tatt vare på i Osloprotokollen.

30. november 1999 ble det under ECE-konvensjonen vedtatt en ny protokoll om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen). Protokollen regulerer partenes årlige utslipp av svoveldioksid (SO₂ ), nitrogenoksider (NO_x ), ammoniakk (NH₃ ) og flyktige organiske forbindelser (NMVOC). De maksimale ut-slippsnivåene som er angitt i protokollen skal overholdes fra og med 2010.

31 stater har undertegnet protokollen. Norge er blant disse. Protokollen trer i kraft når 16 parter har ratifisert den. Stortinget ga 18. desember 2000 samtykke til ratifikasjon av protokollen, jf. St.prp. nr. 87 (1999–2000) Om samtykke til ratifikasjon av ein protokoll av 30. november 1999 til konvensjonen om langtransportert grensekryssande luftureining av 13. november 1979, som gjeld reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon og Innst.S. nr. 88 (2000–2001). Norges forpliktelser i henhold til Gøteborgprotokollen er reflektert i de nasjonale resultatmålene som framgår av boks 9.4.

Norge er, uavhengig av den nye protokollen, fortsatt bundet av forpliktelsene i protokollene som er nevnt over og som er i kraft. Utslippsforpliktelser i protokoller som er i kraft, men som Norge ennå ikke har oppfylt, er også reflektert i de nasjonale resultatmålene som framgår av boks 9.4.

De første protokollene under konvensjonen hadde forpliktelser uttrykt som samme prosentvise utslippsreduksjon eller stabilisering for alle parter. Svovelprotokollen av 1994 var den første som tok hensyn til at naturens tålegrenser er forskjellige i ulike deler av Europa og at utslipp i ulike deler av Europa i forskjellig grad bidrar til overskridelse av tålegrensene, avhengig av hvor de faller ned. Videre er det i denne protokollen lagt til grunn at et gitt miljømål skal nås til lavest mulig kostnad for Europa som helhet, det vil si at det er tatt hensyn til at kostnadene ved å redusere utslippene varierer mellom land. En slik tilnærming gjør at partene får forskjellige utslippsforpliktelser. Dette avtalekonseptet ligger til grunn for og er videreutviklet i Gøteborgprotokollen, ved at tre miljøproblemer og fire gasser sees i sammenheng.

Europakommisjonen har parallelt med arbeidet med Gøteborgprotokollen utarbeidet et forslag til direktiv om nasjonale utslippstak for de samme gassene og med samme avtalekonsept som protokollen. Kommisjonens forslag inneholdt imidlertid strengere forpliktelser for EUs medlemsstater enn det de påtok seg i Gøteborgprotokollen. I Rådets felles posisjon om direktivet som ble vedtatt i juni 2000 har flere av medlemsstatene, for enkelte av stoffene, påtatt seg forpliktelser som er strengere enn det de påtok seg i Gøteborgprotokollen. For EUs medlemsstater samlet innebærer Rådets felles posisjon utslippstak for SO₂ som ligger 5 prosent lavere enn i Gøteborgprotokollen. Tilsvarende tall for NO_x er 2 prosent, for NH₃ 1 prosent og for NMVOC 1 prosent. Fra norsk side vurderes det nå om direktivet skal innlemmes i EØS-avtalen.

9.3.2 Tilstand, utslippsutvikling og måloppnåelse

Tilstand

De internasjonale avtalene om reduserte utslipp av langtransportert luftforurensning viser nå resultater. Fra 1985 og fram til i dag har områder i Norge der naturens tålegrenser for forsuring er overskredet, blitt redusert med mer enn 30 prosent. I 1994 hadde 19 prosent av arealet i Norge overskridelser av tålegrensene for forsuring. Situasjonen har bedret seg ytterligere siden 1994. De største forbedringene har skjedd på Østlandet. Både areal med overskridelser og graden av overskridelser er redusert.

Reduserte overskridelser av tålegrensene betyr at livsmulighetene for fisk og andre organismer i elver og innsjøer blir betydelig forbedret, og at risikoen for skogskader blir redusert.

Dyrelivet (krepsdyr, bunndyr og fisk) i ferskvann er sterkest forsuringsskadet i de sørligste delene av Norge (sørlige deler av Østlandet, Sørlandet og Sør-Vestlandet). For enkelte dyregrupper viser overvåkingen at det har vært en liten tendens til bedring i siste halvdel av 1990-tallet.

Overvåkingsresultater fra 1999 indikerer forbedringer mht. ørretbestandene i noen regioner i Sørvest-Norge og Nord-Norge. Ved prøvefiske i fire regioner økte fangstutbyttet i alle lokaliteter unntatt en. Også rekruttering av ørret i gytebekker viser en positiv utvikling i flere regioner.

Avsetning av svoveloksider er fortsatt av størst betydning for forsuringen. Nitrogen (NO_x og NH₃ ) bidrar med mellom 10 og 50 prosent av forsuringsbelastningen i Norge. Både for å redusere forsuringsskadene og av hensyn til andre problemer (bakkenært ozon og overgjødsling), er det derfor nødvendig å redusere utslippene av nitrogen og svovel i Norge og det øvrige Europa ytterligere.

Det forventes imidlertid store miljøforbedringer i Norge som følge av at utslippene i det øvrige Europa vil reduseres ytterligere i årene framover. Med Gøteborgprotokollen vil områder med overskridelse av tålegrensene for forsuring bli redusert med ytterligere 50–60 prosent, sammenliknet med situasjonen i 1994.

Selv med full effekt av Gøteborgprotokollen vil tålegrensene innenfor 7–8 prosent av arealet i Norge være overskredet i 2010. Og, selv om overskridelsene av tålegrensene blir vesentlig redusert, vil det ta tid før forholdene blir stabile. Beregninger viser at det vil ta 5–20 år før forholdene i innsjøene er tilfredsstillende etter at tilførslene av forurensninger er redusert til et akseptabelt nivå. De resterende forsuringsproblemene i Norge i 2010 vil hovedsakelig finnes i Agderfylkene og i Rogaland.

VOC-protokollen av 1991 inneholder forpliktelser om nasjonale utslippstak fom. 1999. Som følge av dette er de samlede europeiske utslippsreduksjonene av VOC beregnet å gi en vesentlig nedgang i antallet episoder med meget høye konsentrasjoner av bakkenært ozon i Norge. Det generelt forhøyede bakgrunnsnivået av bakkenært ozon, som også gir skader, vil derimot i liten grad påvirkes som følge av denne protokollen. Gøteborgprotokollen ventes imidlertid, når denne har full effekt, å gi vesentlige forbedringer i situasjonen både for helse og vegetasjon i Europa som helhet. For Norge er det ventet at det ikke vil forekomme skader på helse eller vegetasjon som følge av overskridelser av luftkvalitetskriteriene for bakkenært ozon etter 2010.

Gøteborgprotokollen vil for Europa samlet sett medføre at areal med overskridelse av tålegrensene for overgjødsling blir redusert med 34 prosent fra 1990 til 2010. For Norge er den tilsvarende forbedringen 88 prosent. Når protokollen har full effekt, ventes det at tålegrensene for overgjødsling vil være overskredet på 2 prosent av arealet i Norge.

Utslippsutvikling

Norges utslippsforpliktelser i protokollene under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning omfatter utslipp fra alle kilder på land og alle stasjonære kilder innenfor norsk økonomisk sone. Videre omfatter forpliktelsene innenriks sjøfart (mellom to norske havner) og innenriks og internasjonal luftfart (til eller fra norsk lufthavn) opp til 1 000 meters høyde. Utslippsberegningene under ECE-konvensjonen er noe forskjellige fra de tilsvarende beregningene under FNs klimakonvensjonen hva gjelder luftfart. I klimagassregnskapene inngår kun utslipp fra innenriks luftfart. Derimot inngår alle slike utslipp, uavhengig av flyhøyde.

Figur 9.9 viser utviklingen i perioden 1985–1999 i norske utslipp av SO₂ , NO_x , NH₃ og NMVOC for de kilder som omfattes av forpliktelsene for disse gassene. Figuren viser også forventet ut-slippsnivå i 2010, basert på framskrivninger av økonomisk aktivitet og teknologisk utvikling.

Utslippene av SO₂ i Norge er betydelig redusert siden midten av 1980-tallet, og forpliktelsen i svovelprotokollen av 1994 om et utslipp på maksimalt 34 000 tonn i 2000 er oppfylt. Utslippene lå i 1999 godt under denne forpliktelsen. Blant annet avgiften som 1. januar 2000 ble innført for autodiesel med mer enn 0,005 vektprosent svovel ventes å redusere utslippene ytterligere.

NO_x -utslippene økte sterkt fram mot 1987. Deretter ble de redusert fram til 1992. Siden har utslippene igjen økt og var i 1998 nesten på 1987-nivå, som er forpliktelsen i NO_x -protokollen av 1988. Foreløpige tall for 1999 viser at utslippene da var på omlag 228 000 tonn. Dette er 2 000 tonn over gjeldende forpliktelse og nasjonale mål. Utslippsveksten de senere årene skyldes først og fremst økte utslipp fra fakling av naturgass på sokkelen, skipsfart og luftfart, og kom som følge av økt aktivitet på disse områdene. NO_x -utslippene fra vegtrafikken er redusert som følge av at andelen kjøretøy med katalysator er økt. Det har tidligere vært ventet en reduksjon i utslippene av NO_x på omlag 11 prosent fra 1990 til 2010, hovedsakelig som følge av strengere utslippskrav til kjøretøy (SFT-rapport 99: 13).

På grunn av en sterkere økning i oljeproduksjonen en tidligere forutsatt og på grunn av manglende tilgjengelig utslippsreduserende teknologi, har de samlede norske utslippene av NMVOC økt med omlag 15 prosent fra 1990 til i dag. Utslippene økte sterkt fram til 1996. De siste årene viser en nedadgående tendens for disse utslippene. Reduksjonen skyldes gjenvinning av VOC ved en råoljeterminal på land, reduserte utslipp fra oljelasting på sokkelen og fortsatt reduksjon i utslippene fra vegtrafikken. Foreløpige tall for 1999 viser at de samlede norske utslippene av NMVOC fra fastlandet og hele den økonomiske sonen da var på 343 000 tonn, mens vår forpliktelse i hht. VOC-protokollen av 1991 (Genèveprotokollen) er et maksimalt årlig utslipp på 247 000 tonn fom. 1999. De tilsvarende utslippene fra fastlandet og den økonomiske sonen sør for 62. breddegrad var i 1999 på 297 000 tonn, mens forpliktelsen i Genèveprotokollen er maksimalt årlig utslipp på 192 000 tonn fom. 1999.

Det er ventet at utslippene av NMVOC, selv uten nye tiltak, vil reduseres noe fram mot 2010. Dette skyldes først og fremst redusert lasting av råolje og effekten av nye avgasskrav til kjøretøy. Denne reduksjonen vil imidlertid langt fra være nok til å innfri forpliktelsen i Genèveprotokollen og det nasjonale målet.

Utslippene av ammoniakk (NH₃ ) økte med om lag 17 prosent fra 1990 til 1998. Økningen skyldes i hovedsak økt aktivitet i landbruket. Videre medfører bruk av trevegs katalysator i kjøretøy, ved siden av reduserte utslipp av blant annet NO_x og NMVOC, noe økte utslipp av NH₃ . Utslippene av ammoniakk ventes, uten nye tiltak, å endre seg lite fram mot 2010 (SFT-rapport 99: 10).

Kilde: Statistisk sentralbyrå/Statens forurensningstilsyn

Behov for nye tiltak for å oppfylle Norges nåværende utslippsforpliktelser

Som det framgår av de foreløpige utslippstallene som er gjengitt over, var Norges utslipp av flyktige organiske forbindelser (NMVOC) i 1999 vesentlig høyere enn det vi er forpliktet til gjennom Genève-protokollen. For fastlandet og hele den økonomiske sonen er det nødvendig å redusere utslippene med 96 000 tonn, tilsvarende 28 prosent, for å overholde forpliktelsen. For fastlandet og den økonomiske sonen sør for 62. breddegrad må utslippene reduseres med 105 000 tonn, tilsvarende 35 prosent.

Ifølge de foreløpige utslippstallene for 1999 hadde Norge for første gang utslipp som overskred forpliktelsen i NO_x -protokollen av 1988 (Sofiaprotokollen). Overskridelsen var på omlag 2 000 tonn, noe som nødvendiggjør en reduksjon i de årlige utslippene på omlag 1 prosent. Selv om foreliggende framskrivninger viser at Norges utslipp av NO_x ventes å reduseres fram mot 2010, er det vesentlig risiko for at utslippene også de nærmeste årene vil ligge over det nivået vi er forpliktet til.

Det er dermed behov for å iverksette tiltak som sikrer at Norges utslipp av NMVOC og NO_x snarest mulig bringes under de nivåene vi er forpliktet til i hhv. Genève-protokollen som trådte i kraft i 1997 og Sofiaprotokollen som trådte i kraft i 1991.

9.3.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil

• sikre at det raskest mulig oppnås utslippsreduksjoner for VOC i tråd med Genèveprotokollen av 1991. SFT har derfor med hjemmel i forurensningsloven, stilt krav om reduserte VOC-utslipp fra lasting og lagring av råolje på sokkelen.

• sikre at det raskest mulig oppnås utslippsreduksjoner i tråd med Norges forpliktelse for NO_x i Sofiaprotokollen av 1988 og vurdere nærmere hvilke tiltak og virkemidler som konkret bør gjennomføres for å oppnå dette. I denne meldingen er det redegjort for mulige tiltak innen vegtrafikk, sjøfart og fiske, landbasert industri og petroleumsvirksomheten på sokkelen.

Dagens virkemidler overfor langtransportert luftforurensning er omtalt i St. prp. nr. 87 (1999–2000) Om samtykke til ratifikasjon av ein protokoll av 30. november 1999 til konvensjonen om langtransportert grensekryssande luftureining av 13. november 1979, som gjeld reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon. Regjeringen har i denne proposisjonen også gjennomgått hvilke tiltak som kan være aktuelle å gjennomføre og hva slags virkemidler som kan være aktuelle å benytte for å oppfylle Norges forpliktelser i Gøteborgprotokollen. Som varslet i proposisjonen, ar-beides det nå med å vurdere dette nærmere. Arbeidet med å følge opp Gøteborgprotokollen vil bli behandlet i senere meldinger.

Regjeringen vil i denne meldingen gjøre rede for arbeidet med å sikre at Norge overholder utslippsforpliktelsene i Genèveprotokollen av 1991. I tillegg vurderes mulige tiltak for å sikre at Norge overholder utslippsforpliktelsen i Sofiaprotokollen av 1988. Regjeringen vil komme tilbake til hvilke virkemidler som vil bli benyttet for å overholde denne forpliktelsen.

Det er i St.prp. nr. 87 (1999–2000) blant annet lagt vekt på at en bør gjennomføre de tiltak og virkemidler som gjør at forpliktelsene i Gøteborgprotokollen kan oppfylles til lavest mulig kostnad for landet samlet sett. SFT har gjennom tiltaksanalyser for de ulike forurensningskomponentene beskrevet potensialet for utslippsreduksjoner ved ulike tiltak samt kostnader ved disse. Disse analysene gir en pekepinn om i hvilke sektorer de billigste tiltakene finnes. Det vil imidlertid være nødvendig å gjennomføre ytterligere og mer detaljerte analyser i forbindelse med gjennomføringen av protokollen.

Prinsippet om at tiltakene som har lavest kostnad bør gjennomføres først bør også være et utgangspunkt når det skal iverksettes nye virkemidler for å overholde eksisterende forpliktelser. Det bør også legges vekt på å gjennomføre de tiltakene som gir størst miljøforbedring samlet sett. Videre er det viktig å velge tiltak og virkemidler som med rimelig grad av sikkerhet vil ha den forventede effekt, og innen forventet tid. Ved valg av tiltak og virkemidler for å overholde nåværende internasjonale utslippsforpliktelser, herunder forpliktelsene for VOC og NO_x , vil Regjeringen legge vekt på følgende:

1. Tiltakene og virkemidlene bør i utgangspunktet framstå som de mest kostnadseffektive, basert på den kunnskap en har i dag, også i forhold til å oppfylle forpliktelsene i Gøteborgprotokollen.

2. De virkemidlene som velges bør kunne iverksettes raskt og tiltakene disse retter seg mot må kunne gjennomføres raskt. Virkemidlene som velges bør ha høy grad av styringseffektivitet.

3. Ved vurdering av virkemiddelbruk bør effekten på miljøkvaliteten lokalt og regionalt også vektlegges.

Nye tiltak og virkemidler for å redusere utslipp av VOC

I 1999 utgjorde utslipp av NMVOC i form av av-dampet olje fra lasting og lagring av råolje på sokkelen vel 50 prosent av de samlede utslippene. Dette er dermed den klart største kilden til utslipp av NMVOC i Norge. Andre store utslippskilder er vegtrafikk og bruk av løsemidler, som hver bidrar med omlag 13 prosent.

SFT utarbeidet, i nært samarbeide med Oljedirektoratet, Vegdirektoratet, Sjøfartsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, i 1997 en analyse om tiltak overfor utslipp av NMVOC og kostnader ved disse (SFT-rapport 97: 11). Denne analysen, som senere er oppdatert, viser at det mest kostnadseffektive er tiltak overfor lasting og lagring av råolje på norsk kontinentalsokkel, innen raffineriene, overfor utslipp av løsemidler, samt nye tiltak innen råolje- og gassterminalene.

Myndighetene forhandlet i 1998–99 med petroleumsindustrien med sikte på å inngå en midlertidig avtale om reduserte utslipp av VOC fra lasting av råolje på sokkelen. Det viste seg mot slutten av 1999 at det ikke var mulig å bli enige om en avtale som alle oljeselskapene kunne stille seg bak. Miljøverndepartementet ba derfor SFT i februar 2000 om å regulere utslippene av VOC ved lasting av råolje på sokkelen gjennom utslippstillatelser hjemlet i forurensningsloven.

I arbeidet med å forberede en slik regulering har SFT kommet til at også tiltak overfor lagring av råolje er blant de mest kostnadseffektive for å redusere norske utslipp av VOC.

SFT har nylig satt krav til alle berørte operatører om å redusere VOC-utslipp fra lasting og lagring av råolje på sokkelen. Teknologi som skal gjenvinne VOC ved lasting av olje på sokkelen er i ferd med å bli tatt i bruk på de første skipene. Gjennomføring av beste tilgjengelige teknikker på bøyelasteskipene vil være nødvendig for å oppfylle Norges utslippsforpliktelser. Industrien har fått frist til 2005 med å oppfylle SFTs krav fullt ut. I tillegg er det i utslippstillatelsene satt tallfestede krav om utslippsreduksjoner også i 2001 og 2003, slik at det kan forventes betydelige utslippsreduksjoner også de nærmeste årene.

I utslippstillatelsene er det åpnet opp for et mulig samarbeid mellom de ulike operatørene om gjennomføring av tiltak. Dette innebærer at det åpnes for at en operatør for en installasjon kan få godskrevet utslippsreduksjoner gjennomført på en annen installasjon, innen de satte tidsfristene, dersom det kan dokumenteres en tilsvarende eller ytterligere samlet reduksjon av VOC-utslipp fra norsk sokkel.

I tillegg vil det også bli vurdert om SFT skal sette krav som vil utløse de mest kostnadseffektive tiltakene innen landbasert industri som ovennevnte analyse har avdekket.

Den samfunnsøkonomiske kostnaden for de dyreste av tiltakene som nå iverksettes overfor utslipp av NMVOC er anslått til 2–4 kr pr. kg. De samlede årlige samfunnsøkonomiske kostnadene ved tiltakene er anslått til 100–150 mill. kroner.

Med den virkemiddelbruken som er skissert over, indikerer SFTs beregninger at utslippene av NMVOC innen 2005 vil være redusert ned til de nivåene de burde ha vært fra og med 1999, slik at Norge fra da av vil overholde forpliktelsen i Genèveprotokollen og oppfylle det nasjonale utslippsmålet for NMVOC.

Regjeringen vil i tiden framover følge utslippsutviklingen nøye og, om nødvendig, ta initiativ til nye tiltak overfor utslipp av NMVOC.

Mulige tiltak for å redusere utslippene av NO_x

Omlag 40 prosent av NO_x -utslippene i Norge kommer fra sjøfart og fiske. vegtrafikken står for omlag 24 prosent av utslippene, olje- og gassutvinning om lag 19 prosent og industrien om lag 9 prosent. Resten er utslipp fra motorredskaper, fly, boligoppvarming, forbrenning av avfall og fra jernbane med dieseldrift. De samlede utslippene av NO_x i Norge var i 1999 omlag på samme nivå som i 1990, men utslippssammensetningen har endret seg merkbart i løpet av den mellomliggende perioden. Mens utslippene fra vegtrafikken er redusert med omlag 28 prosent i denne perioden, som følge av strengere avgasskrav til kjøretøy, er utslippene fra olje- og gassutvinning og sjøfart økt, som følge av økt aktivitet i disse sektorene.

SFT har i sin tiltaksanalyse Reduksjon av NO_x -utslipp i Norge (SFT-rapport 99: 13), anslått at de dyreste tiltakene som må gjennomføres overfor eksisterende kilder for å overholde NO_x -forpliktelsen i Gøteborgprotokollen vil ha en samfunnsøkonomisk kostnad i 2010 på 10–20 kr pr. kg NO_x som reduseres. Analysen indikerer at en rekke tekniske tiltak på eksisterende anlegg innen sektorene sjøfart og fiske, industri og olje- og gassutvinning vil kunne gjennomføres innenfor denne kostnaden. I tillegg vil det kunne oppnås utslippsreduksjoner uten samfunnsøkonomiske kostnader ved overgang fra diesel- til bensindrevne lette kjøretøy. Ved valg av politikk for å oppfylle forpliktelsen i Sofiaprotokollen, er det i første rekke innen disse sektorene at Regjeringen vil iverksette virkemidler med sikte på snarest å gjennomføre de mest kostnadseffektive tiltakene. Samtidig vil det bli gjennomført tiltak som bidrar til å redusere utslipp som medvirker til overskridelse av tålegrenser.

Regjeringen vil, innenfor disse rammene, vurdere nærmere hvilke enkelttiltak som bør gjennomføres for å oppfylle utslippsforpliktelsen i Sofia-protokollen og det nasjonale målet for NO_x . Norge er gjennom EUs direktiv om integrert forurensningskontroll (IPPC-direktivet) pålagt å sette krav om bruk av beste tilgjengelige teknikker overfor utslipp av blant annet NO_x fra industrianlegg, herunder store forbrenningsanlegg, jf. St.prp. nr. 4(1997–98) Om samtykke til godkjenning av EØS-komitéens beslutning nr. 27/97 av 30. april 1997 om endring av vedlegg XX til EØS-avtalen om integrert forebygging og begrensning av forurensning og Stortingets behandling av denne.

Direktivets krav gjelder allerede for nye anlegg, mens eksisterende anlegg skal drives i samsvar med kravene innen 30. oktober 2007. Det pågår et arbeid i EU, der SFT deltar, med å definere nærmere hva beste tilgjengelige teknikker er for ulike anlegg. Kravene om bruk av beste tilgjengelige teknikker er også nedfelt i forurensningsloven. Regjeringen vil blant annet se arbeidet med å oppfylle utslippsforpliktelsen i Sofiaprotokollen i sammenheng med gjennomføringen av IPPC-direktivet i Norge.

Sjøfart og fiske

Ifølge SFTs tiltaksanalyse for NO_x (SFT-rapport 99:   13) er de mest effektive utslippsreduserende tiltakene overfor skip ulike motortekniske tiltak, katalytisk avgassrensing, ombygging til lav-NO_x motorer og vannemulsjon (tilsetting av vann til forbrenningen). I tillegg kommer ulike tiltak for å redusere drivstofforbruket. Ifølge SFTs analyse vil en lang rekke tiltak kunne gjennomføres innenfor en samfunnsøkonomisk kostnad i 2010 på opp til 10–20 kr pr. kg NO_x som reduseres.

Det viktigste virkemidlet som hittil har vært benyttet overfor denne sektoren, er en tidsbegrenset tilskuddsordning (1996–2000) over Nærings- og handelsdepartementets budsjett for tiltak innenfor konkurranseutsatt kystfart (NOxRED programmet). Programmet hadde en total ramme på 35 mill. kroner og ble opprettet som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 41 (1994–95) Om norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider. Det er gjennom programmet gitt tilskudd til investeringer i motortekniske tiltak på i alt 45 skip. Programmet har gitt nyttige erfaringer når det gjelder potensialet for utslippsreduksjoner og kostnader ved ulike tiltak. Det er anslått at tiltakene som blir gjennomført gjennom programmet vil føre til en reduksjon i de årlige NO_x -utslippene på omlag 1 400 tonn.

Det gjennomføres nå et prøveprosjekt med bruk av flytende naturgass (LNG) som drivstoff i ferjer. I februar 2000 ble en riksvegferje satt i drift i Møre og Romsdal. Miljøeffektene er spesielt gunstige når det gjelder utslipp av NO_x . Driftserfaringene så langt er gode. Videre bygging av gassdrevne ferjer vil avhenge av mulighetene for et distribusjonsnett for gass og kostnadene pr. kg NO_x som reduseres ved overgang fra konvensjonelle dieseldrevne ferjer til gassdrevne ferjer, samt av kostnadene ved andre tiltak som kan redusere utslippene av NO_x .

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2000 vedtok Stortinget at tonnasjeskatten skal miljødifferensieres. Ordningen skal omfatte alle norskeide skip og flyttbare innretninger. Reduksjon av NO_x -utslipp er et viktig kriterium for å oppnå redusert tonnasjeskatt. Virkningen av miljødifferensiert tonnasjeskatt antas imidlertid å være liten for skip i kystfart da skatten bare gjelder skip over 1 000 NT og fordi skatten er relativt lav for de fartøyene i kystfart som berøres av ordningen.

Miljødifferensiert havneavgift er tatt i bruk ved et par private havner i Norge. I Sverige har i alt 20 havner gjennomført en slik ordning, og ordninger planlegges eller er tatt i bruk i en rekke andre land og havner. Spørsmålet om hjemmelsadgang i havne- og farvannsloven for en slik differensiering vil bli vurdert av et utvalg som er nedsatt for å utrede en revisjon av denne loven. Miljødifferensiering av havneavgifter og kystgebyr vil føre til at skip som går inn til norske havner i økende grad vil finne det lønnsomt å gjennomføre NO_x -reduserende tiltak. Miljøkriterier er allerede utarbeidet i forbindelse med innføring av miljødifferensiert tonnasjeskatt.

I St.meld. nr. 46 (1988–89) Miljø og utvikling ble det varslet at avgasskrav til nye og eksisterende fartøy i innenriks sjøfart og fiskebåter skulle gjennomføres senest innen 1995. Det ble senere besluttet at innføringen av slike krav blant annet skulle sees i sammenheng med et arbeid innenfor FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) med sikte på å utvikle et internasjonalt regelverk for utslipp til luft fra skip generelt. Et IMO regelverk for NO_x ble vedtatt i 1997. Regelverket er ennå ikke trådt i kraft , men er gjort gjeldende som anbefalte krav fra 1. januar 2000. Det internasjonale regelverket gjelder imidlertid bare nye skip og motorer, samt motorer som gjennomgår en større ombygging. Virkningene av IMO-regelverket er lagt inn i framskrivningene som ligger til grunn for SFTs tiltaksanalyse for NO_x .

Landbasert industri

Utslipp av NO_x fra landbasert industri kommer dels fra forbrenning, dels fra ulike industrielle prosesser. I 1999 utgjorde disse utslippene 20 600 tonn NO_x , som tilsvarer om lag 9 prosent av de samlede norske utslippene.

SFT har de senere årene, med hjemmel i forurensningsloven, stilt NO_x -krav til flere større nye industrianlegg og forbrenningsanlegg. Disse kravene har vært satt på bakgrunn av SFTs vurdering omkring kommersiell tilgjengelig teknologi og i noen grad ut fra en vurdering av lokal luftforurensning.

I SFTs tiltaksanalyse for NO_x (SFT-rapport 99:   13) er det, blant annet etter innspill fra ulike industribransjer, identifisert ulike tiltak innen landbasert industri. De mest kostnadseffektive tiltakene er knyttet til reduserte utslipp fra forbrenning innen treforedlingsindustri, oljeraffineriene og sementindustrien. Disse tiltakene omfatter innføring av lav-NO_x -brennere, rensing og enkelte andre tekniske tiltak. SFT har beregnet at disse tiltakene i 2010 samlet vil kunne redusere de årlige NO_x -utslippene med i underkant av 4 000 tonn. Den marginale samfunnsøkonomiske tiltakskostnaden i 2010 vil være lavere enn 10–20 kr pr. kg NO_x som reduseres. De årlige kostnadene i 2010 ved disse tiltakene er anslått til vel 20 mill. kroner.

Petroleumsvirksomheten

Utslipp til luft fra petroleumsvirksomheten er knyttet til utvinning av gass og olje og har sitt opphav i aktiviteter som leting, utbygging, produksjon og transport. I tillegg til utslipp fra petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen inngår utslipp fra gassterminalene på Kårstø og Kollsnes, som utgjør en liten andel av utslippene fra petroleumsvirksomheten. Utslippene av NO_x fra sektoren var i 1999 42 600 tonn, som utgjorde omlag 19 prosent av de samlede norske utslippene.

NO_x -utslippene fra petroleumsvirksomheten kommer hovedsakelig fra bruk av brenngass i gassturbiner, avfakling av naturgass og fra bruk av diesel på stasjonære og flyttbare innretninger. Av de samlede NO_x -utslippene fra petroleumsvirksomheten utgjør bruk av brenngass omlag 48 prosent, bruk av diesel omlag 38 prosent og fakling omlag 14 prosent.

I tillegg kommer betydelige NO_x -utslipp fra petroleumstilknyttede skip som bøyelasteskip, supply- og standbyskip. Disse skipene faller inn under omtalen av «sjøfart og fiske».

SFT har i sin tiltaksanalyse for NO_x (SFT-rapport 99: 13) utredet ulike tiltak innen petroleumsvirksomheten. Analysene har vist at det er store kostnadsforskjeller, både mellom de ulike tiltakene og mellom de ulike feltene.

SFTs tiltaksanalyse for NO_x indikerer at følgende tiltak vil kunne gjennomføres innen petroleumsvirksomheten til en samfunnsøkonomisk kostnad i 2010 på opp til 10–20 kr pr. kg NO_x redusert:

• innføring av ulike NO_x -reduserende tiltak på dieselmotorer på mobile rigger, som blant annet SCR-teknologi og vann-emulsjon,

• innføring av lav-NO_x -brennere på gassturbiner der det er tilrettelagt for ettermontering, samt SCR-teknologi på gassmotorer,

• slokking av den kontinuerlige fakkelen på enkelte installasjoner.

Oljedirektoratet har nylig oppdatert analysen av aktuelle NO_x -tiltak på sokkelen. Den oppdaterte analysen indikerer høyere kostnader knyttet til innføring av lav-NO_x -brennere og slokking av den kontinuerlige fakkelen enn tidligere antatt. I tillegg viser analysen at tiltakskostnadene varierer svært mye fra felt til felt, og ikke minst mellom turbinene på den enkelte innretning. Analysen er basert på installerings- og driftserfaring fra de første anleggene med slokket fakkel og de første lav-NO_x -brennerne som ble installert på norsk sokkel etter at denne teknologien ble tilgjengelig for anvendelse til havs i 1998.

Utslipp av NO_x fra petroleumsvirksomheten er foreløpig ikke regulert utover myndighetens behandling av plan for utbygging og drift (PUD) og plan for anlegg og drift (PAD). Myndighetene legger i denne forbindelse til grunn at lav-NO_x -brennere blir benyttet ved installering av nye gassturbiner i petroleumsvirksomheten, der slik teknologi er tilgjengelig. Det er i perioden fra 1998 til våren 2000 installert 26 lav-NO_x gassturbiner innenfor petroleumsvirksomheten til havs. Dette utgjør om lag 15 prosent av totalt antall turbiner på sokkelen. For de turbintypene hvor det ennå ikke er utviklet kommersielt tilgjengelige lav-NO_x -brennere, skal det legges til rette for ettermontering av teknologien når en slik utvikling har funnet sted. For turbiner som kan kjøres på både gass og diesel er det ennå ikke utviklet lav-NO_x teknologi for den mest energieffektive og derfor mest brukte turbintypen på sokkel. Årsaken til dette er dels at denne turbintypen er langt mer kompleks enn maskiner som drives kun på gass, og dels at markedet for denne typen teknologi foreløpig er begrenset til norsk sokkel.

Oljedirektoratet har etablert et samarbeid med industrien for å finne ut hvordan kostnadene knyttet til lav-NO_x teknologi på turbiner som kjøres på både olje og diesel kan reduseres.

Forøvrig har CO₂ -avgiften, i tillegg til reduserte utslipp av CO₂ , også ført til reduserte utslipp av NO_x , som følge av ulike energieffektiviseringstiltak og tiltak for å redusere omfanget av fakling på det enkelte anlegg.

9.4 Lokal luftkvalitet

Ren luft er viktig for både trivsel og helse. Lokale luftforurensinger gir i perioder betydelige helse- og trivselsproblemer i de største by- og tettstedsområdene i Norge. I de største byene blir en stor del av befolkningen utsatt for konsentrasjoner som øker risikoen for framskyndet død og helseplager, som for eksempel luftveisinfeksjoner, lungesykdommer og kreft.

9.4.1 Mål

Målene for forbedret luftkvalitet framgår av boks 9.5.

9.4.2 Tilstand og måloppnåelse

Hovedkildene til svevestøvkonsentrasjoner i by-områdene er slitasje av vegdekket på grunn av bruk av piggdekk, eksosutslipp fra biler, vedfyring og langtransporterte luftforurensninger. Mens utslipp fra vegtrafikk har størst betydning for vegnære konsentrasjoner, er vedfyring i enkelte områder en vesentlig kilde til høye konsentrasjoner på bybakgrunnsnivå. Beregninger viser at det i 1997 ble sluppet ut 1028 tonn svevestøv i Oslo. Utslippene fordeler seg anslagsvis med i overkant av 40 prosent fra vedfyring i boliger, om lag 25 prosent fra eksos og 15 prosent fra asfaltslitasje som følge av piggdekkbruk. På enkelte dager med kaldt vær og tørr vegbane vil asfaltslitasje være den langt viktigste kilden til svevestøv i lufta. De høyeste døgnmiddelverdiene av svevestøv ved vegnære stasjoner kan være over 150 g/m³ . Det er anslått at vedfyring sto for omtrent 47 prosent av svevestøvutslippet både i Bergen og Drammen. I Lillehammer stod derimot vedfyring alene for 69 prosent. Forskjellen i andel utslipp fra vedfyring mellom byene skyldes sannsynligvis både lavere vintertemperatur på Lillehammer, og større bruk av vedfyring som oppvarming. Målet for svevestøv, jf. resultatmål 1 i boks 9.5, overstiges i flere byer, jf. figur 9.10 som viser overskridelser i Oslo.

Kilde: Norsk Institutt for Luftforskning (NILU)

Det har blitt lagt til grunn at 80 prosent av bilene må kjøre med piggfrie dekk i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger dersom kravene i eksisterende grenseverdiforskrift skal nås. Andelen personbiler som kjører med piggdekk har gått klart ned de siste vintrene. I Oslo var andelen av transportarbeidet som skjer med piggdekk ca. 80 prosent vinteren 1995–96, mens andelen var redusert til ca. 30 prosent vinteren 1999–2000. I Bergen var andelen i underkant av 40 prosent og i Trondheim i overkant av 60 prosent denne vinteren, jf. figur 9.11. Beregninger fra Vegdirektoratet viser at piggdekkbruken i flere av de aktuelle bykommunene ikke vil være redusert til 20 prosent innen 2002. Beregninger viser at eksosutslippene av svevestøv vil bli betydelig redusert fram mot 2010, som følge av strengere vedtatte krav i EU til utslipp av forbrenningspartikler fra kjøretøy. Forutsatt at minst 80 prosent av bilparken kjører piggfritt i de fire største byene er det også ventet en tilsvarende reduksjon i utslippene i disse områdene. Det er videre forventet at bidraget fra langtransportert forurensning vil gå ned som følge av skjerpede krav i EU. Det forventes at en overgang til mer rentbrennende vedovner isolert sett vil gi en viss reduksjon i forurensningene fra vedfyring. For at målet for svevestøv for 2010 skal kunne nås viser beregninger at piggfriandelen må økes i forhold til i dag.

Kilde: Vegdirektoratet

Nasjonalt resultatmål for nitrogendioksid (NO₂ ), jf. resultatmål 2, overskrides i flere større byer, jf. figur 9.12 som viser overskridelser i Bergen. All forbrenning gir utslipp av nitrogenoksider, 90–95 prosent som NO og resten som NO₂ . Det er særlig NO₂ som kan gi helseskader.

Biltrafikk er den viktigste kilden til konsentrasjonene av NO₂ i byluft. Langtransportert forurensning bidrar også vesentlig. Foreløpige beregninger viser at også utslipp fra skip i havn i Oslo og Bergen kan bidra vesentlig til NO₂ konsentrasjonen i havnområdene. Nasjonalt er utslippet av NO_x fra vegtrafikken redusert med om lag 28 prosent fra 1990 til 1999, som følge av innførte avgasskrav fra lette kjøretøy. Andelen personbiler med renseutstyr som innfrir kravene var i 1999 ca. 54 prosent. Utslippene fra tunge kjøretøy har økt i perioden og står nå for ca. halvparten av NO_x -utslippene fra bilparken. Dette skyldes at avgasskravene kom senere, og at tillatt utslipp pr. kjøretøy er høyere enn for lette kjøretøy. Også for tyngre kjøretøyer er det grunn til å vente nye, skjerpede utslippskrav. Beregninger viser at det likevel blant annet på grunn av trafikkvekst, høye utslipp fra tunge kjøretøy og utenlandske bidrag, vil være vanskelig å nå det nasjonale resultatmålet uten at det iverksettes nye tiltak.

I de større byene utsettes ingen personer for konsentrasjoner av svoveldioksid som overstiger det nasjonale resultatmålet, jf. resultatmål 3. Det forekommer overskridelser på en del mindre industristeder, jf. figur 9.13 som viser overskridelser i Svanvik og Sarpsborg. Overskridelsene som skyldes nasjonale utslipp vil bli redusert som følge av allerede pålagte tiltak.

Kilde: Norsk Institutt for Luftforskning

Kilde: Norsk Institutt for Luftforskning (NILU)

Utslipp av benzen kommer hovedsakelig fra uforbrent bensin, småskala vedfyring og bruk av løsemidler. Det ble gjennomført målinger av benzen i en tre-månedersperiode på Lillehammer vinteren 2000. På bakgrunn av disse målingene er årsmiddelverdiene beregnet til vel 6 g/m³ ved gatenivå og vel 2,5 g/m³ på bybakgrunn, det vil si 0,5 g/m³ over målet for benzen jf. resultatmål 4 på bybakgrunnsnivå. Det ventes at nye, allerede vedtatte krav til innhold i drivstoff og til avgasser vil føre til at målet for benzen nås i 2010.

Nye målestasjoner for luftkvalitet er under etablering. Der foregår stadig en utvikling av metoder og modeller for beregning av luftkvaliteten. Dette vil gi økt kunnskap om de stoffene som gir dårlig luftkvalitet og deres kildefordeling. I tillegg er det etablert et prosjekt kalt Bedre Byluft, hvor det er etablere et system for overvåkning og varsling av luftforurensning i de fem største byene.

9.4.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• vurdere å gi kommunene økt ansvar og myndighet for å bedre luftkvaliteten,

• innføre effektive virkemidler for å redusere utslippene fra vedfyring,

• redusere antall biler som benytter piggdekk i byområdene,

• legge til rette for vegprising, styrke mulighetene for parkeringsrestriksjoner og videreføre satsingen på kollektivtransport og sykkel

• vurdere virkemiddel for å øke bruken av partikkelfeller på dieseldrevne kjøretøy,

• utarbeide en ny forskrift for å oppgradere miljøkravene til små og mellomstore forbrenningsanlegg.

Regjeringen legger til grunn at kommunene, innenfor de statlige rammer som til enhver tid gjelder, bør gis størst mulig frihet til å utforme en lokal politikk for å bedre luftkvaliteten, og at virkemidlene bør medføre en permanent bedring i luftkvaliteten.

Regjeringen vil revidere forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy, blant annet for å implementere nytt EU-regelverk. Regjeringen vil i denne forbindelse vurdere å gi kommunene økt ansvar og myndighet til å sørge for gjennomføring av forskriftens krav. Det vurderes å gi kommunene ansvar og virkemidler for gjennomføring av nødvendige målinger og beregninger av luftkvaliteten, og tiltaksvurderinger for å nå kravene i forskriften. Det vurderes også å gi kommunene nødvendig myndighet til å pålegge forurenseren å gjennomføre kostnadseffektive tiltak for å overholde grenseverdiene i forskriften. Hovedansvaret for at grenseverdiene overholdes vil fortsatt ligge på forurenseren. Utkast til revidert forskrift vil bli sendt på bred høring før endringer eventuelt gjennomføres.

I enkelte områder er utslipp fra vedfyring en betydelig kilde til svevestøv. Forsert utskifting av gamle vedovner, endring av energibærer for vannbåren varme, rensing av røykgasser fra vedfyring (piperensing) og informasjon om riktig fyring er mulige tiltak for å redusere utslippene fra vedfyring. Kommunene har i dag få virkemidler for å iverksette nødvendige tiltak. Regjeringen vil derfor gi kommunene tilgang til egnede virkemidler, slik at kommunene, i samarbeid med sektormyndighetene kan gjennomføre effektive tiltak for å redusere utslippene fra vedfyring. Dette vil bli vurdert i forbindelse med revisjon av grenseverdiforskriften.

Reduksjon i andelen biler som benytter piggdekk er et av tiltakene som har størst effekt for å nå målene for svevestøv. Forskrift om gebyr for bruk av piggdekk og tilleggsgebyr trådte i kraft våren 1999. Forskriften gir kommunene mulighet til å innføre piggdekkgebyr. Oslo kommune innførte slike gebyr for vinteren 1999–2000. Den optimale andelen piggfritt i den enkelte by vil kunne variere ut fra klimatiske og topografiske forhold, luftforurensning og hensyn til trafikksikkerhet. Regjeringen vil legge til rette for at andelen biler som be-nytter piggdekk reduseres, og vil løpende følge hvilken effekt som oppnås gjennom piggdekkforskriften.

Andre tiltak som vegprising, parkeringsrestriksjoner, og satsing på kollektivtransport og sykkel er av stor betydning for å bedre bymiljøene og vil også bidra til å nå de nasjonale målene for luftkvalitet. Regjeringen vil derfor legge til rette for økt bruk av disse virkemidlene og se dem i sammenheng med virkemidler for arealpolitikk og byutvikling, jf. kap. 3.2 og 9.2. Et vegprisingssystem som utformes slik at bilisten må betale for de ulempene bilbruken påfører andre i form av støy, utslipp og forsinkelser, kan være et godt virkemiddel overfor trafikkskapte kø- og miljøproblemer. Regjeringen vil derfor legge til rette for bruk av vegprising de steder det er lokalt ønske om det. Regjeringen fremmet en proposisjon om vegprising høsten 2000 og foreslår her at inntektene skal øremerkes lokale transportformål. Når det gjelder innføring av parkeringsrestriksjoner, har kommunene i liten grad utnyttet styringsmulighetene i plan- og bygningsloven. Regjeringen vil sørge for å videreutvikle lovverket for å fjerne unødige hindringer for effektiv bruk av parkeringsregulering som lokalt virkemiddel. Innføring av øvre grense for tillatt parkering er særlig aktuelt i områder med god kollektivbetjening. Regulering av trafikken gjennom vegprising o.l. vil sannsynligvis medføre endrede reisevaner.

I Nasjonal transportplan 2002–2011 har Regjeringen invitert byer og byområder til forsøk med ny organisering og finansiering av bytransporten, for

«å prøve ut alternative modeller for transportsystemets forvaltningsorganisering i byene, der investering og drift av infrastruktur for både veg og kollektivmidler ses i sammenheng med arealbruk».

Dette gir bedre grunnlag for å se transport- og arealplanlegging i sammenheng.

Forbrenningspartikler fra dieselkjøretøy er en vesentlig kilde til svevestøvkonsentrasjonene. Reduksjon av svovelinnholdet i diesel har åpnet for muligheten til bruke moderne partikkelrensingsteknologi. Slik partikkelrensing av eksosen kan gi opptil 95 prosent reduksjon i svevestøvutslipp fra dieselkjøretøy. Montering av partikkelfeller er imidlertid relativt kostbart, og tiltaket må vurderes i forhold til nytte og kostnader av andre tiltak som kan redusere omfanget av svevestøv.

Gjennom utarbeidelse av ny forskrift for små og mellomstore forbrenningsanlegg som benytter ren brensel (olje, kull, gass og behandlet bioavfall) til energiproduksjon vil miljøkravene for disse anleggene styrkes og utslipp til luft reduseres. Utslippene fra små anlegg er relativt sett større enn fra store fordi det er vanskelig å oppnå god forbrenning. Flere mindre anlegg har heller ikke renseutstyr. Forskriften vil erstatte enkeltsaksbehandling og i større grad gi standardiserte krav.

En effektiv politikkgjennomføring for å nå de nasjonale målene, krever god oversikt over tilstanden og utviklingen i luftkvaliteten. I samarbeid mellom kommuner, miljøvernmyndigheter og sektormyndigheter, vil det bli utviklet et helhetlig overvåkningsopplegg for luftkvalitet. Det er videre behov for et utvidet samarbeid mellom kommunalt og statlig nivå i arbeidet for å bedre luftkvaliteten, og øke kompetansen hos lokale, regionale og statlige myndigheter for å vurdere hvilke virkemidler og tiltak som bør iverksettes for å nå de nasjonale målene. Realisering av de nasjonale resultatmålene vil i første rekke kreve betydelig innsats rettet mot kildene for forurensingen, og virkemiddelbruken vil måtte skjerpes.

9.5 Støy

Fravær av støy er av stor betydning for mange mennesker. Fredelige omgivelser handler om både fravær av plagsom støy og om den positive opplevelsen av stillhet. Støy gir betydelige helse- og trivselsproblemer i form av søvnproblemer, fysiologiske virkninger og stress, og reduserte muligheter til konsentrasjon og kommunikasjon med andre. Det er derfor viktig både å redusere støyen som omgir oss til daglig og å sikre stille områder for friluftsliv.

9.5.1 Mål

Mål for reduksjon av støy framgår av boks 9.6.

9.5.2 Tilstand og måloppnåelse

Støy er et av de miljøproblemene som rammer flest mennesker i Norge. Bruk av en støyplageindeks (SPI) for å følge måloppnåelse ble lagt til grunn ved utformingen av det nasjonale resultatmålet. Det foreligger et nytt direktivforslag fra EU-kommisjonen som vil stille krav til innsamling av støydata. På denne bakgrunn pågår det et samarbeid mellom berørte myndigheter for å utvikle støyplageindeksen videre og vurdere hvordan indeksen praktisk kan tas i bruk på en enkel måte. I 1999 ble det foretatt en omfattende kartlegging av støysituasjonen i Norge i forbindelse med utarbeidelsen av det nasjonale støymålet, jf. rapporten «Mulige tiltak for å redusere støy» fra Statens forurensningstilsyn. Det foreligger ikke oppdaterte tall for støysituasjonen i Norge for 2000. Etablering av en nasjonal støymodell er høyt prioritert. Formålet er å gi en samlet oversikt over støyutslippene og støyplagen i Norge. Det er allerede satt i gang flere prosjekter med sikte på å utvikle en slik støymodell. En første utgave ventes ferdig i løpet av 2001. Etter hvert som modellen bygges ut for de forskjellige støykildene, vil utviklingen i støytilstanden og graden av måloppnåelse kunne presenteres.

9.5.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• styrke arbeidet med å redusere støyproblemene i Norge, særlig i byer og tettsteder og nær sterkt trafikkerte veger,

• legge til rette for vegprising, styrke mulighetene for parkeringsrestriksjoner og videreføre satsingen på kollektivtransport og sykkel,

• vurdere mulighetene for redusert støy fra bildekk, bilmotorer og vegdekker,

• utrede tiltak for å redusere industristøy og bygg-/anleggsstøy,

• gjennomgå lover, regelverk og dispensasjonspraksis for støysaker med sikte på et godt regelverk for håndtering av støysaker,

• videreføre satsingen på fasadeisolering og støyskjerming for å oppfylle grenseverdiforskriften

• styrke støyforskningen og øke støykompetansen,

• vurdere økt myndighet til kommunene til å sørge for gjennomføring av støytiltak,

• delta aktivt i EUs arbeid på støyfeltet.

I rapporten «Mulige tiltak for å redusere støy» (jf. over) blir mulige tiltak for å redusere støy beskrevet. Effekten og kostnadene ved de ulike støytiltakene og virkemidler for å gjennomføre disse, er under nærmere vurdering, med sikte på at det er de mest kostnadseffektive tiltakene som gjennomføres.

Støy er et miljøproblem som berører flere personer og større deler av landet enn for eksempel helseskadelig luftforurensning, som primært forekommer i større byer. Generelle virkemidler som avgifter og tekniske krav til produkter, kan derfor være relativt effektive virkemidler for å redusere problemene. vegtrafikk er den største kilden til støyproblemer. Reduksjon av transportomfanget i byene er derfor et viktig tiltak i seg selv.

Ved lave hastigheter dominerer støy fra motoren, og ved høye hastigheter dominerer støy fra bildekk og vegdekker. Støysvake vegdekker er under utvikling og utprøving i en rekke land. Støysvake dekker har vært forsøkt gjennom et større FoU-prosjekt i regi av Statens vegvesen i perioden 1990–94. Dette prosjektet viste at vegdekkene hadde lav holdbarhet og at de støyreduserende effektene avtok under vegdekkets levetid, og ga ikke da grunnlag for å benytte slike vegdekker i noe omfang i Norge. Statens vegvesen følger nå et omfattende EU-prosjekt om støysvake vegdekker i Sverige, og vil i samarbeid med Statens forurensningstilsyn vurdere eksisterende kunnskap, samt potensialet for eventuell bruk av slike vegdekker på det norske vegnettet.

Det finnes mange forskjellige dekktyper på markedet allerede i dag. En del av disse støyer mer enn andre. Undersøkelser ved blant annet Väg- och transportforskningsinstitutet i Sverige viser at støysvake dekk også kan være gunstig for trafikksikkerheten og bensinforbruket. Nye dekktyper og mer støysvake dekk er dessuten under utvikling. Regjeringen vil vurdere hvilke tiltak og virkemidler som kan gjennomføres for å oppmuntre folk til å kjøre med mindre støyende dekk. Videre vil det bli vurdert mulige virkemidler for å påvirke andre støyegenskaper til kjøretøyer og anleggsmaskiner, og for å øke bruken av de mest støysvake alternativene.

Regjeringen er bedt om å vurdere gjeninnføring av den tidligere praksisen med graderte tilskudd til støyskjerming, jf. Innst.S. nr. 256 (1999–2000). Statens vegvesen har avviklet denne ordningen etter innføring av lovpålagte støykrav i forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy. Etter forskriften plikter anleggseier å gjennomføre støytiltak for alle boliger over tiltaksgrensen innen 2005. For å innfri kravene i forskriften legges det i Nasjonal transportplan 2002–2011 opp til å bruke om lag 1 mrd. kroner over Samferdselsdepartementets budsjett fram mot 2005 til støytiltak langs riksvegene og jernbanenettet. En ordning med graderte tilskudd vil kunne omfatte et stort antall boliger, og vil være meget ressurskrevende, både med hensyn til støttebeløp, planlegging og administrasjon. Disse ressursene ville i så fall måtte prioriteres på bekostning av andre tiltak innenfor samferdselsbudsjettet, for eksempel sikkerhet, rassikring og andre miljøtiltak. I dagens situasjon synes derfor en gjeninnføring av graderte tilskudd å være lite hensiktsmessig.

Miljøverndepartementet vil vurdere mulige tiltak og virkemidler for å redusere industristøyen, særlig viftestøy. Arbeidet gjøres i samråd med byggfaglige etater. Det er allerede satt i gang et samarbeid for bedre veiledning ved installering av nye vifter i næringsbygg. Kommunal- og regionaldepartementet vurderer mulige virkemidler og tiltak for å redusere støyen fra bygg- og anleggsvirksomhet. Dette er nærmere omtalt i Kommunal- og regionaldepartementets miljøhandlingsplan.

Regjeringen er bedt om å gjennomgå lover, regelverk og dispensasjonspraksis for å styrke det støyforebyggende arbeidet, jf. Innst.S. nr. 256 (1999–2000). Miljøverndepartementet vil kartlegge hvordan støyretningslinjene blir brukt og dispensasjonspraksisen iht. støyregelverket. Kartleggingen vil danne grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som eventuelt bør settes i verk for å styrke det støyforebyggende arbeidet.

I dag er det til dels store forskjeller i måten skytebanestøy blir behandlet. Miljøverndepartementet og Forsvarsdepartementet har sammen startet en prosess med sikte på en likere behandling av skytebanestøy, slik at støyproblemene reduseres.

Flyttingen av hovedflyplassen for østlandsområdet fra Fornebu til Gardermoen reduserte i betydelig grad støyproblemene knyttet til luftfarten. Teknologisk utvikling på flysiden har også gitt mer støysvake fly. Samferdselsdepartementet arbeider gjennom den internasjonale sivile luftfartsorganisasjonen ICAO for strengere støykrav og prosedyrer for utfasing av de mest støyende flyene.

Det er et stort behov for å øke fagkompetansen på støyfeltet i Norge. Regjeringen vil styrke satsingen på støyforskning i 2001, med en planlagt opptrapping fra 2002. Det vil særlig bli fokusert på å få oppdaterte, forbedrede data for støyutslipp og effekten av støytiltak. Økte midler til støyforskning bidrar også til kunnskapsoppbygging i fagmiljøene, til økt samarbeid mellom fagmiljøene og til finansiering av stillinger i høyere utdannelse.

Regjeringen vil vurdere hvilken myndighet kommunene bør ha i støyspørsmål. Som grunnlag for denne vurderingen har Miljøverndepartementet invitert 16 kommuner til å gi råd om hvilken myndighet og kompetanse de ønsker, blant annet på støyområdet. Regjeringen vil på denne bakgrunn også vurdere hvilke tiltak som bør settes i verk for å øke støykompetansen i kommunene.

EU-kommisjonen la sommeren 2000 fram forslag til direktiv om utendørsstøy. Dette arbeidet forventes fulgt opp med økt fokus på stille områder og på de enkelte støykildene. Det er identifisert et klart behov for mer og bedre koordinert forskning på vegstøy (bildekk, vegdekker, motorstøy, støyreduserende tiltak). På flystøy og jernbanestøy er det allerede satt i gang FoU-aktiviteter i EU som bidrar til økt kompetanse og strengere støykrav. En opprioritering av vegstøyforskningen og et sterkere fokus på støykildene og stille områder i det videre EU-arbeidet, vil være gunstig også for Norge.