2 Sektorovergripende miljøvernpolitikk og bærekraftig byutvikling

2.1 Sektorintegrasjon og resultatoppfølging

En sentral tilnærming i Regjeringens miljøvernpolitikk er at miljøhensyn må integreres på alle politikkområder og legges til grunn for beslutnings- og utviklingsprosessene i samfunnet, jf. kap. 1.4. I dette kapitlet gis en kort omtale av de sektorvise miljøhandlingsplanene som er utarbeidet i forbindelse med statsbudsjettet 2001, en gjennomgang av prosjektet «Grønn stat», samt Regjeringens politikk for en bærekraftig byutvikling. For en nærmere omtale av arbeidet med sektorvise miljøhandlingsplaner vises til kapittel 1.

Resultatrapporteringen på miljøvernområdet er avhengig av gode systemer og verktøy for innhenting, bearbeiding og kvalitetssikring av data. De viktigste datakildene vil være rapportering fra sektorene, miljøovervåking og miljøstatistikk. Dette vil bli samlet i et system for resultatdokumentasjon som forvaltes av miljøvernmyndighetene I tillegg er det utviklet nye former for rapportering til publikum og andre brukere. En ny versjon av «Miljøstatus i Norge» på internett ble presentert 1. april 2000.

Miljøhandlingsplan for Kommunal- og regionaldepartementet

Miljøhandlingsplanen for Kommunal- og regionaldepartementet gjør rede for tiltak som støtter opp om arbeidet med å nå de nasjonale miljøvernpolitiske målene. Departementets miljøhandlingsplan omfatter følgende politikkområder: arbeidsmiljø og sikkerhet, samer og nasjonale minoriteter, regional- og distriktspolitikk, bolig- og byggsektoren.

Arbeidsmiljø- og sikkerhetsmyndighetene legger til grunn at forskrift om systematisk helse-, miljø og sikkerhetsarbeid (internkontroll) skal være grunnpilaren i det forebyggende og skadeavgrensende arbeidet i virksomhetene. Det legges til grunn at innsats på arbeidsmiljøområdet i de fleste tilfeller vil ha en positiv virkning på ytre miljø og vise versa.

Kommunal- og regionaldepartementet synliggjør i sin plan hvordan departementet bidrar til en helhetlig miljøvernpolitikk som ivaretar samiske interesser og rettigheter gjennom dialog og samarbeid med Sametinget, Miljøverndepartementet og fagdepartementene.

Selv om distrikts- og regionalpolitikken ikke har direkte miljøpolitiske mål, er det en sammenheng mellom politikkområdene. Distrikts- og regionalpolitikken går i stor grad ut på å påvirke den geografiske fordelingen av bosetting, næringsliv, velferd og verdiskaping. Miljøtilstanden i Norge er blant annet knyttet til hvor store tettstedene og byene er, hvor konsentrert folk bor og hvordan arealsituasjonen er. Hensynet til biologisk mangfold, friluftsliv, kulturminner/-miljø vil derfor bli innarbeidet i en miljø-sjekkliste for de bedriftsrettede virkemidlene i regi av Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond. Videre vil det også bli formulert kriterier som ivaretar miljøhensyn ved behandling av saker som gjelder distriktspolitiske virkemiddel.

Miljøhandlingsplanen for bolig- og byggsektoren vurderer miljøkonsekvenser av bygging, utforming, drift og vedlikehold av alle typer byggverk, utnyttelse av bygningsmassen og riving av bygg, samt av den anleggsvirksomhet dette medfører. Byggevirksomhet kan ofte medføre negative konsekvenser for miljøet. Særlig har energibruken, bruk av farlige stoffer i byggeprodukter og den betydelige mengde byggavfall til deponi betydelige negative konsekvenser. Hovedsatsingene innenfor bolig- og byggsektoren i planen er:

• Videre utvikling av Husbankens lånetillegg og tilskudd for bedre å fange opp miljøutfordringene.

• De tekniske byggeforskriftene til plan- og bygningslovgivningen vil bli fulgt opp gjennom utvikling av standarder samt metoder og verktøy for vurdering av miljøkonsekvenser av materialbruk og ulike tekniske løsninger.

Økt satsing på informasjon og formidling av miljøvennlige og gode løsninger for at de mange aktørene i bolig- og byggsektoren skal kunne endre praksis og ta mer hensyn til miljøet i sin virksomhet . Planen legger opp til en fortsatt positiv dialog med BAE-næringen (Bygg-Anlegg-Eiendom) gjennom ØkoBygg-programmet.

Miljøhandlingsplan for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Som ansvarlig for utvikling og formidling av kunnskap, holdningsdanning og oppøvelse av ferdigheter, har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet en viktig rolle å spille i miljøsammenheng. Dette gjelder i forbindelse med å skape innsikt, forståelse, vilje og evne til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å få til en bærekraftig utvikling. Innenfor både kirke, opplæring, høyere utdanning og forskning vil en vise sammenhenger mellom naturgrunnlaget, levemåter, økonomi og politikk og hvordan en effektiv integrering av miljøhensyn i alle sektorer kan bidra til en økologisk bærekraftig utvikling. Disse sammenhengene er ikke tilstrekkelig erkjent i dag. Videre vil departementet bidra til økt bevissthet rundt ressursbruk både lokalt og sentralt innenfor kirke, utdanning og forskning, innføre miljøvennlig drift i departementet og oppfordre underliggende organer til å gjøre det samme. En vil også bidra til å bevare kirkens og utdanningssektorens kulturminneverdier.

Departementet satser på å videreutvikle Nettverk for miljølære. Dette er et nettbasert møtested mellom skoler, forvaltning, forskning og andre samfunnsinteresser. Sentrale og lokale forsknings- og forvaltningsorganer gir skolen konkrete oppdrag som å kartlegge biologisk mangfold, kartlegge bruk av arealer, overvåke luft- og vannforurensing etc. Ved at skolen gjennomfører oppgavene etter gitte prosedyrer og med veiledning fra forskningsmiljøer, utvikler skolen sin kompetanse. Lokale miljøtiltak og miljøopplæring kan bli to sider av samme sak. Nettverk for miljølære er også en miljøinformasjonskanal. Skoler som gjennomfører oppgaver beskrevet innenfor Nettverk for miljølære og som har utarbeidet en miljøhandlingsplan for skolen, kan bli sertifisert som miljøskoler gjennom det europeiske programmet «Grønt flagg».

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil bidra til å videreutvikle sterke kunnskapsmiljøer innenfor høyere utdanning og forskning som basis for god miljøundervisning og -forskning. Det oppfordres til at utdannings- og forskningsinstitusjoner legger bedre til rette for tverrfaglige studie- og forskningsprogram på miljøområdet. Det forutsettes at institusjonene løpende evaluerer sine undervisningstilbud med hensyn til relevans og kvalitet for å sikre god rekruttering til studiene, samt å dekke samfunnets behov for miljøkompetanse. Videre forventes det at institusjonene tilbyr relevant og god etter- og videreutdanning på miljøområdet og at institusjonenes vitenskapelige formidling på miljøfeltet er god og relevant.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil også bidra til at informasjonen knyttet til de vitenskapelige samlingene ved universitetenes naturhistoriske museer blir gjort lettere tilgjengelig ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og videreutvikles til en artsdatabank.

Departementet vil bidra til at miljøprioriteringene i forskningsmeldingen følges opp. Svalbard vil bli videreutviklet som internasjonal plattform for arktisk forskning. Blant annet skal universitetsstudiene på Svalbard videreutvikles som forsknings- og utdanningsinstitusjon med vekt på internasjonale innslag.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil forvalte kirkens eiendommer på en måte som bidrar til å bevare biologisk mangfold og kulturmiljøer.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tar sikte på å revidere sin miljøhandlingsplan årlig.

Miljøhandlingsplan for Landbruksdepartementet

Miljøhandlingsplanen i landbrukssektoren omfatter både jordbruk, skogbruk, fiskehelse, utmarksnæringer og reindrift. Planen tar utgangspunkt i de åtte miljøvernpolitiske resultatområdene, og be-skriver hovedutfordringer, mål og enkelttiltak i landbrukssektoren for hvert resultatområde fram til 2004.

Det legges opp til en mer restriktiv jordvernpolitikk, økt tilrettelegging for et bærekraftig jordbruk og skogbruk som tar hensyn til biologisk mangfold, kulturlandskap, enkeltbiotoper og økosystemer, og en reindriftspolitikk som sikrer en bedre balanse mellom beitedyr og beitearealer. Det legges opp til økt satsing på økologisk jordbruk, med et mål om at ti prosent av jordbruksarealet drives økologisk i 2010.

Friluftsliv og kulturminner/kulturmiljøer skal i sterkere grad enn tidligere tas hensyn til i forbindelse med utforming av jord- og skogpolitikken. Forurensning i form av næringssalter skal reduseres tilsvarende forpliktelsene etter Nordsjødeklarasjonen og EUs nitratdirektiv gjennom økt gjennomføring av effektive tiltak. På plantevernområdet skal miljø- og helserisikoen reduseres med 25 prosent fra 1998 til 2002. En differensiert avgift på plantevernmidler på grunnlag av miljø- og helserisiko er her et sentralt virkemiddel.

Det skal etableres og gjennomføres et program for økt gjenvinning av organisk avfall og slam, samtidig som det skal sikres en forsvarlig og effektiv håndtering av alt avfall fra landbruket. Klimagassutslippene fra landbruket skal reduseres gjennom økt kunnskapsoppbygging og økt effektivitet i bruken av husdyrgjødsel, og en bedre utnytting av skogbrukets potensial i energi- og klimasammenheng.

Landbruksdepartementet arbeider med å utvikle overvåkings- og resultatkontrollsystemer. Dette arbeidet foregår i et nært samarbeid med Miljøverndepartementet. Det tas sikte på å samordne alle virkemidler i jordbrukspolitikken med miljøeffekt i et miljøprogram. Videre tas det sikte på å innføre krav om miljøplaner på alle gårdsbruk som mottar støtte gjennom miljøprogrammet.

Landbruksdepartementets miljøhandlingsplan omfatter flere tiltak for å fremme friluftslivet. Det skal blant annet arbeides for økt bevissthet om opplevelsesverdier og ferdselsmuligheter i jordbrukets kulturlandskap, og det skal legges økt vekt på arealdifferensiering i virkemiddelbruken ved skogbrukstiltak, der også friluftsinteressene trekkes inn som vurderingsgrunnlag.

Landbruksdepartementets miljøhandlingsplan inneholder også tiltak knyttet til plante- og dyrehelse, genressurser, hindre etablering av fremmede arter og genmodifiserte organismer, formidling og kompetanseoppbygging i landbrukssektoren, samt internasjonalt miljørelatert samarbeid.

Miljøhandlingsplan for Nærings- og handelsdepartementet

Økt verdiskaping i fastlandsbasert næringsliv er et hovedmål i Regjeringens næringspolitiske strategi. Ulike former for næringsvirksomhet representerer miljøpåvirkning innenfor de åtte miljøvernpolitiske resultatområdene. Å legge til rette for mer miljøvennlig næringsvirksomhet inngår som en sentral del i næringspolitikken. Satsing på miljøvennlige løsninger er avgjørende for bedriftenes langsiktige konkurranseevne. Ansvaret for virkemidler rettet mot næringslivet på miljøområdet er spredt på flere departementer. Nærings- og handelsdepartementet rår i denne sammenheng over et begrenset sett av virkemidler. Viktige virkemidler er Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Garantiinstituttet for Eksportkreditt, Sjøfartsdirektoratet og Norges forskningsråd. I alle disse institusjonene skal miljøhensyn integreres i virksomheten. I tillegg har Nærings- og handelsdepartementet virkemidler gjennom Justervesenet, Bergvesenet, Norges Geologiske Undersøkelser (NGU), Teknologisk Institutt, Norges Turistråd og regelverk for offentlige innkjøp, som blir omtalt i miljøhandlingsplanen.

Miljøvernpolitikken og næringslivets fokus i miljøarbeidet har utviklet seg i takt med miljøutfordringene. Markedet etterspør i økende grad miljøtilpassede varer og tjenester.

En rekke bedrifter ser at miljøarbeidet medfører kostnadsreduksjoner, og dermed innsparinger som gir bedriftsøkonomisk gevinst. Næringslivets egeninnsats spiller en avgjørende rolle for å påvirke utviklingen i bærekraftig retning. Viktige verktøy for å oppnå økt miljøbevissthet er miljøsertifikater, miljøledelsessystemer og ulike miljømerkeordninger. Nærings- og handelsdepartementet oppfordrer i miljøhandlingsplanen virksomheter til å ta i bruk disse. Flere bransjer arbeider også aktivt for å kartlegge sine miljøutfordringer, sette opp miljømål og iverksette tiltak og samarbeid i bransjen. Byggebransjen er et eksempel på dette. Nærings- og handelsdepartementet oppfordrer andre bransjer til å vurdere tilsvarende samarbeidsprosjekter på relevante områder.

2.2 Grønn stat

I tillegg til miljøhandlingsplanene som skal tydeliggjøre sektorenes ansvar for miljøvernpolitikken, er det viktig at staten legger miljøhensyn til grunn i egen virksomhet. I kraft av å være en stor forbruker vil offentlig sektor ha betydelig makt til å påvirke produksjon og forbruk. Det er viktig for effekten av miljøpolitiske virkemidler og for tilliten til en helhetlig stat at det er samsvar mellom hvordan staten selv driver sin egen virksomhet og hva staten forventer av andre mht. miljøvennlige innkjøp, miljørapportering, miljøledelsessystemer m.m. En bedre miljøtilpasning av statlig virksomhet er derfor ikke bare et viktig ledd i miljøvernpolitikken, men også et ledd i arbeidet med å fornye, omstille og effektivisere forvaltningen.

I St.meld. nr. 58 (1997–98) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling ble det fremmet forslag om prøveprosjektet «Grønn stat», for å vinne erfaringer med hvordan staten kan bidra til å redusere miljøbelastningene fra egen virksomhet og dermed gi signaler til andre sektorer i samfunnet. I Innst. S. nr. 256 (1999–2000) har Stortinget bedt om at det i denne meldingen gis en tilbakemelding om hva som er gjort.

Prosjektet «Grønn stat» ble lansert i 1998. Formålet er å foreta en systematisk utprøving av hvordan miljøhensyn best kan integreres i statens egen drift og få dokumentert virkningene av dette.

Ti statlige etater deltar i prosjektet. Tiltak innenfor «Grønn stat» omfatter områder der beslutningsmyndigheten er tillagt den enkelte virksomhet og er fokusert blant annet på energibruk, innkjøp, bygg, transport, bruk av informasjon-/kommunikasjonsteknologi og avfallsløsninger. Det er høstet en rekke positive erfaringer, blant annet har Statens Forvaltningstjeneste miljømerket (svanemerket) sitt hustrykkeri. Jernbaneverket og Statsbygg har inngått samarbeid om miljøeffektive anskaffelser. Oljedirektoratet har pekt ut informasjons- og kommunikasjonsteknologi som et viktig virkemiddel for å redusere miljøbelastningen. Dette har redusert utslipp knyttet til reise og redusert reisekostnadene. Grønn stats nettside er åpnet. Nettsiden vil bidra i videreformidling av resultater og erfaringer fra prosjektet både til andre deler av staten og til samfunnet for øvrig og gi grunnlag for å iverksette tiltak i andre sektorer eller virksomheter.

Prosjektet «Grønn stat» er forlenget ut 2001. Bakgrunnen for dette er at mange av de mest omfattende tiltakene i prosjektet peker ut over 2000. En forlengelse vil gi mulighet til bedre dokumentasjon og oppsummering av både miljøgevinster og økonomiske gevinster. Regjeringen vil i neste års RM komme tilbake til hvordan arbeidet med å integrere miljøhensyn i statens virksomhet skal videreføres.

2.3 Bærekraftig byutvikling – en ny bypolitikk

Dagens byutvikling med høyt areal- og ressursforbruk og betydelige forurensningsproblemer, er ikke bærekraftig. Befolkningen og næringslivet er avhengige av velfungerende byer og et godt bymiljø. For store grupper er et bedre bymiljø en forutsetning for et godt bomiljø. Bymiljøet bestemmes blant annet av trafikkforhold, luftforurensnings- og støynivå, tilgang på grøntområder og rekreasjonsmuligheter, kulturminner og sosiale møtesteder. Gode løsninger må derfor finnes i samspill mellom mange sektorer.

En bærekraftig bypolitikk krever et langsiktig mål og en helhetlig tilnærming. Innsatsen fra flere departementer må ses i sammenheng, slik at den statlige politikken for byutvikling blir samordnet og tydelig. Dette berører blant annet bolig- og næringsutvikling, samferdsel og arealforvaltning. Ulike sektorer og forvaltningsnivåer skal trekkes inn i et bredt samarbeid om politikk for bærekraftig byutvikling. Regjeringen vil samarbeide spesielt med de store byene om konkrete tiltak og virkemidler som bidrar til å lede utviklingen i riktig retning.

I arbeidet med bypolitikken vil Regjeringen bygge på blant annet erfaringene og anbefalingene fra Miljøbyprogrammet. Dette er et forsøks- og utviklingsprosjekt mellom fem byer og flere departementer og direktorater for å utvikle modeller for mer miljøvennlig byutvikling. Prosjektet ble avsluttet i 2000. Mange positive resultater er oppnådd, men erfaringene viser at det er langt igjen til virkelige miljøbyer i Norge. Også resultater fra forskningsprogrammer vil bli lagt til grunn. Blant annet LOKTRA (lokal transport- og arealpolitikk) gir viktige bidrag knyttet til areal- og transportplanlegging. Det er også igangsatt et forskningsprogram «Byutvikling – drivkrefter og planleggingsutfordringer», for å bedre kunnskapsgrunnlaget om byutvikling.

Endringene i arealbruk i byer og tettsteder har over tid ført til stadig lengre reiseavstander. Dette vises blant annet ved at det til tross for en nedgang i antall reisende med buss på 8 prosent fra 1980 til 1999, har vært en økning i kjørelengde målt i vognkilometer med over 17 prosent. Dette medfører økte kostnader, noe som igjen påvirker billettpriser og tilskuddsbehov. Regjeringen vil arbeide for at denne utviklingen bremses, slik at kollektivtransporten kan betjene byområdene rimeligere og mer effektivt.

Regjeringen vil utforme en bypolitikk og fremme en byutvikling som reduserer presset på jord- og naturressursene. En utfordring er å sikre at arealbruken legger til rette for gode levekår og oppvekstforhold i byene. Dette kan gjøres ved å sikre attraktive arealer til boligbygging og å prioritere miljøvennlig bytransport, tett byutvikling rundt et godt kollektivtilbud og begrense kravet til parkeringsdekning. Det legges vekt på levende bymiljø, gode byboliger og høy kvalitet på de fysiske omgivelsene. I en tett by er det særlig viktig å sikre gode ute- og friarealer. Grønnstrukturene bør så langt mulig være sammenhengende, og spesielle naturverdier som vann, elveløp og kystsone må vies særlig oppmerksomhet.

Regjeringen vil legge til rette for redusert bruk av nye arealer til utbygging, blant annet ved å stimulere til gjenbruk av dårlig utnyttede arealer, for eksempel tidligere industri- og lagerområder. Ny næringsaktivitet bør ses i sammenheng med helhetlig byutvikling. Redusert bruk av privatbil vil gi bedre framkommelighet på vegene for næringslivets transporter. Samtidig er det viktig å bedre de fysiske kvalitetene i byområdene.

• Regjeringen vil styrke planleggingen i byområder som strekker seg over flere kommuner. Dette krever overordnete regionale planer som avklarer utbyggingsmønster, transportsystem, grønnstruktur og senterstruktur. Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet vil samarbeide med lokale og regionale myndigheter om utvikling av strategiske areal- og transportplaner som kan legges til grunn for kommunenes arealplanlegging, store næringsetableringer, investeringer i infrastruktur og driftsplanlegging, blant annet for kollektivtransporten. Det skal vurderes hvordan slike planer kan knyttes til arbeidet med transportplanlegging på nasjonalt nivå, blant annet innrettet mot revisjon av Nasjonal transportplan. Arbeidet vil ses i lys av oppfølgingen av Oppgavefordelingsutvalgets innstilling.

• Regjeringen vil revidere Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging. Retningslinjene av 1993 har bidratt til å fremme overordnet planlegging av utbyggingsmønster og transportsystem i byområdene. Evaluering av retningslinjene viser at det er behov for å tydeliggjøre retningslinjene på flere punkter, blant annet for å få et klarere skille mellom bestemmelser for by og land, sterkere krav om lokalisering av regionale funksjoner til det regionale kollektivsystemet, sammenheng mellom kollektivtilbud og parkeringskapasitet i byområdene og som grunnlag for store investeringer.

• Rikspolitisk bestemmelse om midlertidig etableringsstopp for kjøpesentre utenfor sentrale deler av byer og tettsteder har bidratt til å styrke sentrumsområdene. Etter hvert som godkjente planer for senterstrukturen med sterkere kopling til kollektivsystemet, eksisterende sentra, bosetting og handelsomland foreligger, vil disse avløse kjøpesenterstoppen.

• Gjennom Arealdokumentasjonsprogrammet har Statistisk sentralbyrå utviklet nye metoder for kartlegging av arealbruken i byer og tettsteder. Arbeidet videreføres med vekt på løpende statistikk og overvåking av arealutviklingen i byene.

Transportpolitikken er spesielt viktig for å oppnå en god byutvikling. I samarbeid med regionale og lokale myndigheter vil det bli satt i verk flere tiltak for en mer miljøvennlig bytransport:

• Regjeringen vil invitere byer og byområder til å utprøve en samlet organisering av transportpolitikken for det funksjonelle byområdet. Dette vil gi mulighet for samlet prioritering av investeringer og drift for alle transportformene, sett i sammenheng med arealbruk og planer for byutvikling. Samferdselsdepartementet vil, i samråd med berørte departementer, sette i gang en prøveordning med alternative modeller for transportsystemets forvaltningsorganisering, slik det er skissert i St.meld. nr. 46 (1999–2000) Nasjonal transportplan 2002–2011.

• Regjeringen har i Ot. prp.nr. 23 (2000–2001) Om lov om endringer i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 foreslått innføring av vegprising, der inntektene foreslås øremerket lokale transportformål. Dette vil gi lokale myndigheter bedre muligheter for å regulere trafikk der dette framstår som et hensiktsmessig og effektivt virkemiddel for å redusere køkostnader og for å bedre lokale miljøforhold.

• Regjeringen vil styrke sykkelens rolle som transportmiddel, spesielt i de større by- og tettstedsområdene. Dette vil ha positive virkninger for byenes miljø og befolkningens helse. Hovedoppgaven er å bygge ut sammenhengende og trygge sykkelveger slik at de blir attraktive for brukerne. Særlig prioriteres tiltak på strekninger der sykkel kan være et alternativ for reiser mellom arbeidsplasser, sentrumsområder, friområder og boligområder, samt tilknytning til kollektivtrafikk.

• Virkemidler skal styrkes for å bedre kommunenes styring av parkeringstilbudet. Gjennom revisjonen av plan- og bygningsloven vurderes blant annet mulighetene for å innføre tvungen frikjøpsordning og maksimalnormer for parkeringsdekning i områder der det ligger til rette for et godt kollektivt transporttilbud.

I flere byområder er det et stort press for utbygging av nye bolig- og næringsområder. For å fremme bærekraftig byutvikling er det viktig at ny utbygging i større grad kan skje innenfor byggesonen og med god tilknytning til kollektivtransport. Dette vil bidra til bedre utnytting av areal og infrastruktur, og vil kunne stimulere til et mer variert tilbud av tjenester og aktiviteter i gangavstand fra bolig og arbeidsplass. Utfordringen er å utvikle gode fysiske miljøer i en tettere by, legge til rette for boligbygging og boligfornyelse og lette rammebetingelsene for etablering av ny virksomhet. Regjeringen arbeider med flere tiltak for å styrke områdeutvikling og fysiske kvaliteter i byene:

• Regjeringen vil stimulere til områderettet planlegging der det enkelte byggeprosjekt ses i sammenheng med blant annet trafikk, byrom og grøntområder. Utfordringen er å etablere og vedlikeholde et godt fysisk miljø, gi rom for gode, nye boliger, skape gode rammebetingelser for etablering av ny virksomhet, samtidig som det tas hensyn til eksisterende beboere og miljøkvaliteter. Pilotprosjekter for stedsutvikling, avveiing mellom kulturmiljø og ny byforming, lokale planleggings-, drifts- og forvaltningsformer vil bli utviklet i samråd med byene.

• Et samarbeidsprosjekt mellom stat og kommuner for utvikling av bedre virkemidler for effektiv arealutnytting i byer og tettsteder ble avsluttet i 2000. Nye juridiske virkemidler skal lette kommunenes arbeid med fortetting og på en bedre måte avveie fordeler og ulemper ved utbygging i bebygde områder. Arbeid med dette inngår i Planlovutvalgets mandat. Nye virkemidler for organisering vil også lette kommunenes arbeid med boligforsyning og næringsutvikling. Økonomiske virkemidler, blant annet i Husbanken, bør vurderes i forhold til målet om en helhetlig områdeutvikling.

• Miljøbyprogrammets arbeid med «Grønn plakat» som synliggjør verdier og konflikter knyttet til landskap, rekreasjon og biologisk mangfold i byggesonen, skal videreføres. Dette er et virkemiddel for planlegging og forvaltning av grønne områder i kommunene. Byene skal stimuleres til å utarbeide tilsvarende virkemidler for kulturminnene, «Kulturminneplakater».