7 Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Utslipp og bruk av farlige kjemikalier er en av de største miljøtruslene vi står overfor. Kjemikalier finnes i alle produkter og inngår i de fleste industriprosesser, og en rekke av dem kan skade mennesker og/eller miljø. Utslipp til miljøet av kjemikalier skjer i alle stadiene av produktstrømmen i samfunnet. Utslippene stammer fra gruvedrift, fra produksjon av råstoff og ferdigvarer i industrien, fra bruk av produkter i husholdningene og arbeidsliv, fra transportsektoren, fra landbrukssektoren og fra avfallsbehandling, i tillegg til langtransporterte tilførsler via luft- og havstrømmer.

Flere kjemikalier brytes svært langsomt ned i naturen og kan derfor hope seg opp i næringskjedene, noe som representerer en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyningen og helsen for kommende generasjoner. De farligste kjemikaliene, miljøgifter som for eksempel PCB og dioksiner, kan forårsake skader selv i små konsentrasjoner. Helse- og miljøfarlige kjemikalier kan framkalle sykdommer som kreft eller allergier og skade forplantningsevnen eller arvestoffet.

Sammenhengen mellom miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige kjemikalier er vist i figur 7.1 og beskrevet i boks 7.2.

7.1 Mål

Mål på området Helse- og miljøfarlige kjemikalier framgår av boks 7.1.

7.2 Tilstand og måloppnåelse

Bruken av kjemikalier er nært knyttet til produksjons- og forbruksmønsteret, og både mengden, antall kjemikalier, og antall bruksområder har økt betraktelig de senere årene. Den store handelen med produkter bidrar stadig mer til spredningen av kjemikalier. Selv om norsk industri har redusert sine utslipp av de alvorligste miljøgiftene, bidrar enkelte industribransjer også til økt forbruk av kjemikalier. Fordi det generelle forbruket av farlige kjemikalier har økt er det usikkert om den totale helse- og miljøbelastningen er redusert, selv om utslippene av de farligste miljøgiftene har gått ned de siste årene.

I Innst. S. nr. 256 (1999–2000), uttrykker Stortingets Energi- og miljøkomite at kommende meldinger om rikets miljøtilstand skal ha et fast kapittel om miljøgifter, og at dette «over tid vil beskrive utviklingen av slike kjemikalier». I dag finnes det ikke noen entydig internasjonal definisjon av miljøgifter, jf. boks 7.2. I påvente av en slik definisjon, har Regjeringen valgt å rapportere på utviklingen i utslipp av de høyest prioriterte miljøgiftene, jf. figur 7.3 og resultatmål 1. Regjeringen tar også sikte på å utvikle nye nøkkeltall i 2001 som gir en indikasjon på utviklingen i bruk av kjemikaliene som er oppført på miljøvernmyndighetenes obs-liste, dvs et langt større antall kjemikalier med alvorlige egenskaper. Det vil også utvikles systemer for rapportering om utviklingen i utslippene av kjemikalier som er prioritert for tiltak innenfor OSPAR.

Strategisk mål

Ifølge det strategiske målet skal konsentrasjonene av de alvorligste miljøgiftene i miljøet reduseres over tid, og på sikt bringes ned mot bakgrunnsnivået for naturlig forekommende stoffer og tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser. Det finnes ikke ett nøkkeltall som beskriver den samlede utviklingen i konsentrasjonene av miljøgifter i miljøet. Miljøgiftinnholdet i blåskjell gir en god indikasjon på konsentrasjonene av miljøgifter i de frie vannmassene og illusterer derfor utviklingen i forhold til dette målet. Som det framgår av figur 7.2 er vannkvaliteten i fjordene generelt forbedret de siste ti-årene, selv om tilstanden fortsatt ikke er tilfredsstillende.

Kilde: Norsk institutt for vannforskning/Statens forurensningstilsyn.

Resultatmål 1

Resultatmål 1 omfatter et tyvetalls miljøgifter som utgjør særlige helse- og miljøproblemer i Norge, og som det er inngått internasjonale avtaler om, og som derfor er oppført på prioritetslisten, jf. tabell 7.1. Utslippene av miljøgiftene på listen skal stanses eller reduseres vesentlig innen 2000, 2005 og 2010. Regjeringen vil i 2001 vurdere behovet for å revidere prioritetslisten.

Prioritetslisten består av enkeltstoffer som hver for seg kan forårsake skade på helse og miljø. Det er imidlertid den samlede påvirkningen av alle stoffene på listen som er av betydning for helse og miljø, ikke utslippene av det enkelte stoff. For å vurdere den samlede belastningen av utslipp av miljøgiftene på prioritetslisten, beregnes en indeks for kjente utslipp av miljøgiftene på listen, der utslippene av den enkelte miljøgift er veiet etter stoffets farlighet. De samlede utslippene av miljøgiftene på listen er vesentlig redusert de siste 10–15 årene, jf. figur 7.3. Selv om utslippene er redusert fra 1985 til 1995, må utslippene innen 2000, 2005 og 2010 reduseres vesentlig fra 1995-nivå før resultatmål 1 er nådd. De samlede utslippene av miljøgiftene på listen ble noe redusert fra 1997 til 1998.

Utslippene av nonylfenoler, nonylfenoletoksilater, oktylfenoler og oktylfenoletoksilater (alkylfenoler) skal stanses innen 2000. Det er i år gjennomført en bredt anlagt kartlegging som skal legges til grunn for å vurdere måloppnåelse. Foreløpige resultater viser at et samarbeid med flere bransjer har ført til en vesentlig reduksjon i bruken av disse kjemikaliene, men at det gjenstår et forbruk som i følge Statens forurensningstilsyn ventes å være om lag en sjettedel av forbruket i 1995. For å sikre at bruken opphører, vurderes nå innføring av forbud, jf. kap. 7.3.

Kilde: Statens forurensningstilsyn.

Resultatmål 2

Målet om å stanse utslipp og bruk av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel innen en generasjon, jf. resultatmål 2, gjenspeiler Norges forpliktelser i ministererklæringen fra den fjerde Nordsjøkonferansen i 1995 og i ministererklæringen fra OSPARs ministermøte i 1998. Målet skal operasjonaliseres i samarbeid mellom nordsjølandene og mellom landene som grenser til det nord-østlige Atlanterhav (partene til Oslo- og Pariskonvensjonene, OSPAR). Innen 2003 skal det fastsettes tiltak for å stanse utslippene av stoffene som først blir prioritert for tiltak på OSPARs prioritetsliste. Norge leder arbeidet med å etablere et felles rapporteringssystem for utslipp av prioriterte stoffer som skal benyttes i rapporteringen til den femte Nordsjøkonferansen i 2002, og vil som vertsland for konferansen bidra aktivt i utarbeidelsen av en ny ministerdeklarasjon.

Resultatmål 3

Resultatmål 3 er rettet mot det forebyggende arbeidet med å forhindre helse- og miljøskade forårsaket av kjemikalier, og innebærer at stadig mindre helse- og miljøfarlige kjemikalier skal inngå i produksjon, produkter og avfall, og at kjemikalier skal benyttes på en måte som minimerer faren for helse- og miljøskade.

Det er stort behov for bedre kunnskap og dokumentasjon om både tilførsler og effekter av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Det er ikke utviklet en helhetlig kjemikaliestatistikk som beskriver utviklingen i risikoen knyttet til bruk og utslipp av kjemikalier. Miljøvernmyndighetene har imidlertid gjennom Produktregisteret svært god oversikt over bruken av såkalt merkepliktige kjemiske produkter. Kjemiske produkter som inneholder kjemikalier som er klassifisert som helse- eller miljøfarlige, skal meldes inn til Produktregisteret. Omfanget av bruken av slike kjemikalier er viktig for utviklingen av risiko knyttet til utslipp og bruk av kjemikalier. Som figur 7.4 viser benyttes et stort antall produkter med helse- og miljøfarlige kjemikalier i en rekke bransjer.

Kilde: Produktregisteret/Statens forurensningstilsyn.

Bruken av kjemikalier fører til mellom 2 500 og 3 000 akutte forgiftninger i Norge hvert år. Påvirkning av helse- og miljøfarlige kjemikalier antas å være en medvirkende faktor til at enkelte kreftformer har økt de senere år. Andre eksempler på helseskader er allergi. Blant annet antas 10–15 prosent av norske kvinner å være allergiske mot nikkel.

Resultatmål 4

Resultatmål 4 gjelder forurensning fra nedlagte gruver og forurensning i grunn og sedimenter forårsaket av tidligere tiders virksomhet og avfallsdisponering. I St.meld. nr. 8 (1999–2000) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, ble det gitt en utfyllende redegjørelse om de resultater som var oppnådd i forhold til dette resultatmålet.

Av de omlag 100 stedene med forurenset grunn som ble angitt i St.meld. nr. 8 (1999–2000) med behov for snarlige tiltak, er miljøproblemene løst på 9 steder. Undersøkelser og tiltak foregår ved alle de resterende stedene, og miljøproblemene her forventes å være løst i løpet av 2005. Det gjenstår omlag 500 saker der det er behov for å undersøke om forurensningen er så alvorlig at det kreves tiltak. Det er også en rekke lokaliteter med forurensning i grunnen som ikke representerer noe problem med dagens bruk av berørte arealer og resipienter. I 2000 var det 1335 slike kartlagte lokaliteter.

Rapporteringen ovenfor viser gjennomføringen av tiltak og gjenstående behov for tiltak, men beskriver ikke i hvilken grad områder med forurenset grunn bidrar til spredning av miljøgifter. Antall lokaliteter med forurenset grunn som antas å kunne bidra til spredning av miljøgifter ved at forurensningene lekker til omgivelsene er en indikator på i hvilken grad forurenset grunn bidrar til nye miljøproblemer. I 2000 var det 522 slike lokaliteter.

Statens forurensningstilsyn har kartlagt 120 områder med forurensede marine sedimenter (fjorder og havneområder) langs norskekysten. Selv om det vil være nødvendig med ytterligere kartlegginger på de fleste områdene før tiltak kan settes igang, foregår det i dag tiltaksorientert arbeid ved en del områder. Et eksempel på dette er indre Oslo havn hvor Oslo kommune og Oslo Havnevesen vurderer konkrete løsninger for deponering av forurenset masse fra opprydding i indre Oslo havn. Det er også gjennomført en prøvetildekking av et forurenset område i Hanneviksbukta ved Kristiansand. Videre er forsvaret i gang med oppryddingsarbeider utenfor marinebasen Haakonsvern ved Bergen. I en del fjorder og havner med forurensede sedimenter er miljøgiftinnholdet i marine organismer så høyt at det kan være helseskadelig å spise fisk og skalldyr fra disse områdene. Næringsmiddelmyndighetene har for slike områder innført forbud mot omsetning av og/eller råd om øvre grense for inntak av fisk og skalldyr jf. figur 7.5. Det totale området med kostholdsråd ble redusert fra 1 008   km² i 1991 til 738   km² i 1998. I løpet av 2000 har området med kostholdsråd økt til totalt 818   km² . Denne økningen skyldes kartlegginger av nye havneområder i Nord-Norge og Agderfylkene, og ikke forverring av miljøtilstanden. Regjeringen tar sikte på å gi Stortinget en bred presentasjon av arbeidet med opprydding i forurensede fjorder og havneområder i 2001, jf. kap. 7.3.

Kilde: Statens Næringsmiddeltilsyn/Statens forurensningstilsyn

Nedlagte gruver bidrar til miljøproblemer gjennom avrenning av blant annet kobber og sink til omkringliggende vassdrag. Avrenningen var i 1999 henholdsvis 54   tonn kobber og 170 tonn sink, noe som representerer en nedgang på henholdsvis 68 og 32 prosent i forholdt til nivåene i 1985. Utslippene av sink har økt fra 1998 til 1999 på grunn av ras i et deponi ved Killingdal gruver.

Statens forurensningstilsyn sluttførte i 1998 kartleggingen av ferskvannssedimenter i 187 vann og innsjøer. Kartleggingen viste betydelig mindre forurensning enn i fjorder og havneområder.

7.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• innføre nye bruksbegrensninger overfor de høyest prioriterte miljøgiftene (blant annet tungmetaller til impregnering av trevirke, blyhagl, nonylfenoler, nonylfenoletoksilater, oktylfenoler og oktylfenoletoksilater (alkylfenoler), tributyltinn/trifenyltinnforbindelser (TBT/TFT) i bunnstoff på skip og kortkjedete klorerte parafiner)

• fortsatt stille strenge krav i nye konsesjoner til industrien når det gjelder utslipp av de høyest prioriterte miljøgiftene

• forsterke kontrollen med at bruksbegrensningene og konsesjonskravene overfor miljøgifter overholdes

• bidra til at både myndighetenes og allmennhetens tilgang på informasjon og kunnskap om kjemikalier bedres, gjennom utredninger, forskning, overvåking og informasjonsformidling

• videreutvikle og intensivere innsatsen for å

  • påvirke utviklingen av EUs kjemikalieregelverk for å bidra til at de miljøstandarder som gjelder EØS-området heves, herunder bidra til at det vedtas strenge begrensninger for de høyest prioriterte miljøgiftene, at farlige kjemikalier merkes riktig, og at alle kjemikalier blir tilfredsstillende undersøkt for helse- og miljøegenskaper

  • være pådriver for at det vedtas ambisiøse internasjonale avtaler om forbud og grenser for bruk av miljøgifter både på regionalt og globalt nivå

• sikre en effektiv organisering av kjemikalieforvaltningen

• forsterke og målrette arbeidet med forurenset grunn, forurensede fjorder og havner

Gjennom St.meld. nr. 58 (1996–97) og St.meld. nr. 8 (1999–2000) er det etablert en ny, ambisiøs strategi for å redusere og forebygge helse- og miljøskader forårsaket av kjemikalier. Regjeringen vil videreføre arbeidet på dette området i tråd med denne strategien, og gir høy prioritet til innføring av nye tiltak og virkemidler for å sikre at de ambisiøse målene nås. Regjeringen legger spesielt vekt på det internasjonale arbeidet på området, jf. kap. 7.3.2, også med sikte på å komme fram til de mest effektive nasjonale tiltakene.

7.3.1 Virkemidler for å redusere utslipp av miljøgifter, jf. resultatmål 1 og 2

Overfor de høyest prioriterte enkeltkjemikaliene, jf. resultatmål 1, skal det benyttes sterke virkemidler som direkte reguleringer, strenge konsesjonskrav overfor industrien og kontroll. For en rekke av kjemikaliene på prioritetslisten er det tidligere innført strenge bruksbegrensninger (for eksempel pentaklorfenol), forbud (for eksempel PCB), miljøavgifter (fra 1. januar 2000 på løsemidlene trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER)), produsentansvar som sikrer innsamling og forsvarlig avfallshåndtering (nikkelkadmiumbatterier) og foretatt utfasing i samarbeid med bransjen (for eksempel tensider). Overfor de øvrige kjemikaliene på listen utredes nå ulike virkemidler, og Regjeringen tar blant annet sikte på å innføre nye begrensninger i bruken av tungmetaller, nonylfenoler, nonylfenoletoksilater, oktylfenoler og oktylfenoletoksilater (alkylfenoler), tributyltinn/trifenyltinnforbindelser (TBT/TFT) og kortkjedete klorerte parafiner.

Nonylfenoler, nonylfenoletoksilater, oktylfenoler og oktylfenoletoksilater er mistenkt for å ha virkning som om de var hormoner. Slike hormonhermere vil kunne skade reproduksjonsevne eller fosterutvikling. For å sikre stans i utslippene av disse miljøgiftene, vil Regjeringen vurdere å innføre forbud mot disse stoffene fra 2001.

Regjeringen har nylig innført forbud mot miljøgiftene kortkjedete, klorerte parafiner, som i dag bl.a. brukes i maling, gummi, plast og tekstiler.

TBT er en hormonhermer som påvirker forplantningen og er ekstremt giftig for marine organismer. Det er dokumentert alvorlige miljøeffekter av TBT langs norskekysten. I Norge brukes stoffet i all hovedsak som begroingshindrende middel i bunnstoff på skip. På grunn av skipsfartens internasjonale karakter er det viktig å få på plass et globalt forbud. Det er en målsetting innen FNs sjøfartsorganisasjon IMO å fase ut denne bruken av TBT innen 1. januar 2003. Regjeringen vil arbeide for en utfasing i Norge innen samme frist.

Det er fortsatt betydelige utslipp av bly i Norge. Blyhagl utgjør ca. 87 prosent av de samlede blyutslippene i Norge. Regjeringen vil innføre totalforbud mot bruk av blyhagl. Når det gjelder jakt på fastmark, dvs i skog og på fjellet, vurderes en overgangsperiode før forbudet trer i kraft, slik at omstillingsprosessen kan skje på en smidig måte.

Bruk av såkalt trykkimpregnert trevirke (CCA-impregnert trevirke) bidrar til vesentlige utslipp av miljøgiftene kobber og krom, som omfattes av resultatmål 1, og arsen, som også er en alvorlig miljøgift. Regjeringen ser det som svært viktig å innføre virkemidler som reduserer denne bruken av miljøgifter, og anser direkte regulering som det beste virkemiddelet. Regjeringen vil derfor innføre regulering av tungmetallinnholdet i slike materialer i løpet av 2001. Det vurderes å innføre forbud mot bruk av kobber, krom og arsen til impregnering av trevirke. Det vil bli tatt hensyn til bransjens behov for tid til å tilpasse seg de nye reglene. I og med at helt tungmetallfrie alternativer ikke er tilstrekkelig utviklet, vurderes det å utsette forbudet mot bruk av kobber til impregnering. Utlekking av krom og arsen fra impregnert trevirke til miljøet er et betydelig større helse- og miljøproblem enn utlekking av kobber, slik at en midlertidig overgang fra midler som inneholder kobber, krom og arsen til rene kobbermidler vil gi en miljøgevinst.

I Innst. S. nr. 256 (1999–2000) omtales miljøeffekter av produksjon, bruk og avfallshåndtering av plastproduktet PVC. Spesielt omtales bruk av farlige tilsetningsstoffer i PVC og dannelse av dioksiner i produksjons- og avfallsfasen. I følge Statens forurensningstilsyns vurderinger er de viktigste miljøutfordringene ved PVC knyttet til utslipp av vinylkloridmonomer (VCM) og andre klororganiske forbindelser i produksjonsfasen, bruken av helse- og miljøfarlige tilsetningsstoffer som bly, kadmium og ftalater, samt risikoen for dannelse av dioksiner ved avfallsforbrenning. Utslippene fra produksjonsprosessen er vesentlig redusert den senere tiden. Flere farlige tilsetningsstoffer er allerede faset ut i Norge, og Regjeringen vil fortsatt ha høyt fokus på dette arbeidet. Det er knyttet usikkerhet til sammenhengen mellom mengden PVC i avfallet og mengden dioksin som dannes i avfallsbehandlingen. Regjeringen ser meget alvorlig på utslipp av dioksiner, og har ambisiøse mål om å vesentlig redusere de samlede dioksinutslippene, jf. resultatmål 1 i boks 7.1. Regjeringen vil derfor delta i det europeiske samarbeidet for å komme fram til tiltak som øker gjenvinningen av PVC, og som dermed reduserer mengden PVC i avfallet som går til sluttbehandling. EU-kommisjonen har nylig fremmet en grønnbok om helse- og miljøeffekter av PVC som fokuserer spesielt på bruk av farlige tilsetningsstoffer og avfallshåndtering av PVC. Grønnboken skal danne grunnlag for en felles PVC-strategi innen EU. Norge vil delta aktivt i oppfølgingen av denne grønnboken, og bidra til at det gjennomføres tiltak mot de aspekter ved produksjon, bruk eller avfallshåndtering av PVC som kan bidra til helse- og miljøproblemer. Det kommende direktivet om forbrenning av avfall vil også sette strenge krav som reduserer utslippene av dioksin fra avfallsforbrenningsanlegg.

Strenge konsesjonskrav til industrien har ført til vesentlige reduksjoner i utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier de siste tiårene. Blant annet er det oppnådd reduksjon i utslipp av enkelte miljøgifter med mellom 70 og 90 prosent. Men for at utslippene av kjemikaliene på prioritetslisten skal reduseres i tråd med resultatmål 1, er det nødvendig å skjerpe kravene overfor enkelte bransjer. Blant annet foretar Statens forurensningstilsyn, på bakgrunn av en kartlegging av tungmetallutslipp fra et tredvetalls bedrifter innen metallurgisk industri, nødvendige innstramminger i konsesjonene for å redusere utslippene av blant annet bly, kadmium, krom, kobber og kvikksølv fra denne bransjen.

7.3.2 Internasjonalt arbeid

Helse- og miljøfarlige kjemikalier transporteres over store avstander via luft og havstrømmer og via den utstrakte internasjonale handelen med produkter. Langtransportert forurensning står for de største tilførslene til det norske miljøet av flere av de farligste kjemikaliene. Regjeringen legger derfor stor vekt på det internasjonale samarbeidet for å stanse utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier, og vil videreutvikle og styrke innsatsen for at det blir vedtatt internasjonale, rettslig bindende avtaler, både på regionalt og globalt nivå, som så langt som mulig forbyr og setter strenge grenser for bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Målet for dette arbeidet er både å redusere tilførslene av miljøgifter til Norge via langtransporterte forurensninger og produkter, og å komme fram til de mest effektive nasjonale tiltakene.

Gjennom EØS-avtalen er Norge knyttet til EUs omfattende regelverk for kjemikalier. Utviklingen av regelverket i EU får dermed stor betydning for bruken av farlige kjemikalier i Norge. I tillegg kommer en stor andel av de kjemikaliene som tilføres Norge fra EU, enten via langtransporterte forurensninger eller via handel med produkter. Regjeringen vil videreutvikle og intensivere innsatsen for å påvirke utviklingen av EUs kjemikalieregelverk for å bidra til at de miljøstandarder som gjelder EØS-området heves. Dette innebærer at Norge vil bidra til at det vedtas strenge begrensninger for de høyest prioriterte miljøgiftene, at farlige kjemikalier klassifiseres og merkes riktig, og at alle kjemikalier blir tilfredsstillende undersøkt for helse- og miljøegenskaper. Norge har bidratt til utvikling av nye retningslinjer innen EU for klassifisering og merking av kreftfremkallende kjemikalier. Fordi EUs regler for kreftfremkallende kjemikalier fram til nå har vært svakere enn norske regler, har Norge unntak fra EUs regelverk på dette området. De nye retningslinjene ivaretar i langt større grad hensynet til beskyttelse av helse og miljø, og tilfredsstiller faglig sett de norske kravene.

Utkast til ny kjemikaliepolitikk skal legges fram av EU-kommisjonen i begynnelsen av 2001. Regjeringen mener at den nye kjemikaliepolitikken bør bygge på målet om å stanse utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier innen en generasjon (generasjonsmålet), føre var-prinsippet, forurenser betaler-prinsippet og substitusjonsprinsippet. De færreste av kjemikaliene på det europeiske markedet er tilfredsstillende undersøkt med hensyn til helse- og miljøegenskaper. Norge mener, i likhet med mange andre europeiske land, at den nye kjemikaliepolitikken i EU bør stille krav til kunnskap om helse- og miljøegenskaper som en forutsetning for at kjemikaliet fortsatt kan markedsføres. Regjeringen mener at et slikt krav kan gjøres gjeldende fra en bestemt dato i framtiden, for eksempel 2010. Adgang til markedet bør kunne begrenses for giftige kjemikalier som har lav nedbrytbarhet og samtidig har et høyt potensiale for lagring i næringskjedene. Risikovurderinger bør kunne være mer målrettede enn i dag. Regjeringen mener at det nye kjemikalieregelverket bør legge bevisbyrden for at et stoff ikke har uakseptable virkninger for helse og miljø, på næringslivet.

I miljøsamarbeidet i det nordøstlige Atlanterhavet (OSPAR-konvensjonen) vil Regjeringen bidra til at ytterligere helse- og miljøfarlige kjemikalier omfattes av målet om å stanse utslipp av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø innen en generasjon. Listen over miljøgifter som er prioritert for tiltak ble utvidet fra 15 til 27 stoffer/stoffgrupper sommeren 2000. Regjeringen vil bidra til fortsatt arbeid med å prioritere de farligste miljøgiftene for tiltak, og til at forpliktelsene følges opp av medlemslandene og EU. Norge skal som vertsland lede arbeidet med å rapportere på forpliktelsene fra Nordsjødeklarasjonene til den femte Nordsjøkonferansen i Norge i 2002, og arbeidet med den neste Nordsjødeklarasjonen.

Innenfor UNEP er det nylig framforhandlet en global konvensjon om organiske miljøgifter (POPs). Avtalen blir undertegnet i mai 2001 i Stockholm. I tråd med det Norge har gått inn for, inneholder den nye konvensjonen regler som forbyr produksjon og bruk av PCB, aldrin, dieldrin, DDT (med visse unntak), endrin, klordan, heksaklorbensen, mirex, toksafen og heptaklor. Norge har også arbeidet for effektive tiltak for å begrense utslippene av dioksiner og furaner. Også på dette området inneholder konvensjonen viktige forpliktelser. Norge vil i samråd med andre land arbeide for at konvensjonen trer i kraft så raskt som mulig, for å få til en mest mulig effektiv gjennomføring av forpliktelsene, samt arbeide for å utvide antall kjemikalier som omfattes av konvensjonen. I samsvar med norsk holdning, jf. også innstillingen fra flertallet i Energi- og miljøkomiteen ved behandling av St.meld. nr. 8 (1999–2000) og St.meld. nr. 33 (1999–2000), se Innst. S. nr. 256 (1999–2000), vil Det globale miljøfondet (GEF) være finansieringsmekanisme for konvensjonen. Landene går også inn for at GEF styrkes for dette formål. Norge vil videre støtte opp om en effektiv internasjonal gjennomføring av den nye globale konvensjonen om informasjonsutveksling og forhåndssamtykke ved handel med visse farlige kjemikalier (Prior Informed Consent-konvensjonen av 1998). Det tas sikte på å utvide konvensjonen til å omfatte flere stoffer. Norge tar sikte på å ratifisere begge disse globale kjemikaliekonvensjonene så snart som mulig i løpet av 2001.

7.3.3 Virkemidler for å redusere den samlede risiko knyttet til helse- og miljøfarlige kjemikalier

Substitusjonsplikten på kjemikalieområdet innebærer at alle virksomheter som bruker helse- og miljøfarlige kjemikalier i sin drift, produksjon og i sine produkter, må vurdere om de kan gå over til mindre farlige kjemikalier. Det gjelder likevel ikke hvis det påfører virksomheten urimelig kostnad eller ulempe. Substitusjonsplikten er nedfelt både i Produktkontrolloven og i Arbeidsmiljøloven. Bedre kunnskaper om tilførsler og effekter av helse- og miljøfarlige kjemikalier er en forutsetning for at Norge skal få gjennomslag for synspunkter i det internasjonale arbeidet, og for en effektiv nasjonal forvaltning av kjemikalieområdet.

Regjeringen vil videreføre samarbeidet med enkelte bransjer om å redusere bransjenes negative påvirkning på miljøet, inkludert å redusere utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Regjeringen bidrar i dag med økonomisk støtte til prosjektene Økobygg og Miljøtiltak maling og lakk, som har som mål å hhv. øke miljøeffektiviteten i byggenæringen og å redusere helse- og miljøproblemene ved produksjon, omsetning, bruk og avfallsbehandling av maling og lakk. I begge tilfeller krever målet en reduksjon i bransjens bruk av farlige kjemikalier.

Regjeringen vil prioritere forskning, utredning, overvåking og informasjonsformidling på kjemikalieområdet. Forskning på områder med mangelfull kunnskap om problemstillinger som er relevante for norske forhold vektlegges. Overvåkingen av helse- og miljøfarlige kjemikalier i miljøet vil også prioriteres. Det er blant annet behov for i større grad å overvåke kjemikalier man først den senere tid har kjent til skadevirkningene av.

Alle forbrukere bør ha rett til informasjon om hvilke helse- og miljøvirkningene deres bruk av et produkt kan forårsake. For å bedre tilgangen på informasjon om helse- og miljøfarlige kjemikalier utreder Regjeringen mulighetene for å opprette et åpent informasjonssystem. Systemet skal evt. baseres på at produsenter og importører frivillig legger ut informasjon om sine produkter, og skal bidra til en mer effektiv innsamling og formidling av informasjon om kjemikalier i produkter.

Miljøvernmyndighetene har utarbeidet et sett kriterier for prioritering av helse- og miljøfarlige kjemikalier, jf. boks 7.3. På grunnlag av disse kriteriene er det utgitt en obs-liste med eksempler på kjemikalier som benyttes i Norge og som har en eller flere av de uønskede egenskapene. I Innst. S. nr. 256 (1999–2000) ber Stortingets energi- og miljøkomite om at Regjeringen vurderer merking av forbruksvarer som inneholder kjemikalier på obs-listen. Regjeringen viser i den forbindelse til de eksisterende kravene innen EØS om at kjemikalier som er klassifisert som helse- eller miljøfarlige, skal merkes med bestemte helsefaresymboler og/eller miljøfaremerke. Flertallet av kjemikaliene på obs-listen omfattes av slike merkekrav, og Regjeringen ser det derfor ikke som hensiktsmessig å innføre et særnorsk merkesystem for disse kjemikaliene. Dette må også sees i lys av at obs-listen er en eksempelliste, og altså ikke dekker alle kjemikalier som oppfyller kriteriene for uønskede egenskaper. Videre viser Regjeringen til at EØS-avtalen og øvrig handelsregelverk begrenser mulighetene for å innføre særnorske merkekrav.

Bruken av kontroll som virkemiddel for å redusere bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier både som innsatsfaktor i industrien og som innhold i produkter, vil forsterkes.

En rekke myndigheter forvalter virkemidler på kjemikalieområdet ut fra hensyn til arbeidsmiljø, helse- og næringsinteresser.

Bruk av plantevernmidler kan ha negative effekter på helse og miljø. Plantevernmidlene reguleres gjennom godkjennings- og autorisasjonsordninger som forvaltes av landbruksmyndighetene. Disse ordningene er viktige for å redusere helse- og miljørisiko ved bruk av plantevernmidler. En evaluering av de tiltak som er iverksatt på dette området og utarbeidelse av forslag til nye målsettinger og tiltak for å redusere risiko knyttet til bruken av plantevernmidler, ble ferdigstilt av en interdepartemental arbeidsgruppe våren 1998. Arbeidsgruppen foreslo en målsetting om å redusere ytterligere den totale risiko knyttet til plantevernmidler med 25 prosent de neste 5 år. Det er også satt målsettinger knyttet til reduksjon i funn av plantevernmiddelrester i mat, grunnvann, drikkevann og bekker. I tillegg omfatter blant annet resultatmål 1 kjemikalier som inngår i plantevernmidler. Virkemidler for å redusere helse- og miljøbelastningen fra plantevernmidler er satt i verk og følges opp i de årlige jordbruksforhandlingene. Avgiftssystemet for plantevernmidler differensieres nå ut fra midlenes risiko for helse- og miljøbelastning. For at avgiften skal få tilsiktet effekt, legges det opp til en gradvis opptrapping av avgiftsnivået.

Fiskerimyndighetene overvåker tilstanden i det marine miljø. Overvåkingen er viktig for å kunne gjennomføre nødvendige tiltak som sikrer at kontaminert sjømat ikke markedsføres. Samtidig gir overvåking av tilstanden i sjømaten forurensningsmyndighetene nyttig informasjon om tilstanden i miljøet. For å sikre god dokumentasjon på kvaliteten på sjømat har Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet etablert en database over fremmedstoffer i fisk og annen sjømat fra Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen, samt oppdrettsfisk. Til grunn for databasen ligger blant annet analyser av 50 ulike metaller, 15 organiske stoffer, samt radioaktivt cesium.

Helsemyndighetene bidrar i arbeidet med overvåking og forskning på kjemikalieområdet.

Kommunal- og regionaldepartementet har an-svar for regulering av helsefarlige kjemikalier i arbeidslivet. Miljøvernmyndighetene og arbeidsmiljømyndighetene forvalter sammen det omfattende systemet for faremerking, registrering av opplysninger, tilsyn og kontroll for å redusere faren ved bruk av kjemikalier.

På Nærings- og handelsdepartementets an-svarsområde arbeider Bergvesenet for å redusere avrenning av tungmetaller fra nedlagte gruver.

Dagens kjemikalieforvaltning er svært kompleks og fordelt på en rekke departementer og direktorater. For å sikre en effektiv og enhetlig forvaltning har Regjeringen gjennomført et bredt arbeid for å kartlegge og analysere regelverk og organisering av forvaltningen på kjemikalieområdet og vurderer nå behovet for endringer.

7.3.4 Virkemidler overfor forurenset grunn og forurensede sedimenter

Gjennom pålegg om opprydding og gjennomføring av undersøkelser etter forurensningsloven, tar Regjeringen sikte på i løpet av 2005 å løse miljøproblemene på de 100 stedene med forurenset grunn med behov for snarlige tiltak, og å avklare miljøtilstanden på 500 steder med behov for nærmere undersøkelser. Grunnforurensningssaker som må løses i forbindelse med aktuelle bygge- og gravesaker bør håndteres lokalt. Regjeringen arbeider for at allmennheten skal få bedre tilgang på informasjon om forurenset grunn, og at lokale myndigheter skal kunne få nødvendig myndighet og tilgang til informasjon for å kunne overta dette ansvaret.

Arbeidet med å rydde opp i forurensede sedimenter byr på store utfordringer, både av økonomisk, teknisk og rettslig art. Det arbeides med å konkretisere alternative ambisjonsnivåer for det videre arbeidet med opprydding i forurensede sedimenter og konsekvensene av dette. Dette ses i nær sammenheng med arbeidet med å avklare betydningen av ulike kilder og videre innsats for å redusere tilførslene fra disse. Regjeringen tar sikte på å gi Stortinget en bred presentasjon av arbeidet med opprydding i forurensede sedimenter i 2001, blant annet for å avklare ambisjonsnivået for oppryddingen. Regjeringen legger prinsippet om at forurenser skal betale til grunn for arbeidet på dette området. I en del tilfeller vil forurenser ikke være kjent eller forurenser vil av ulike grunner ikke kunne bære de økonomiske kostnader som oppryddingen vil innebære. Ikke minst vil dette kunne være tilfelle ved opprydding i forurensede sedimenter hvor kostnadene vil kunne bli svært store. Regjeringen vil derfor vurdere ulike virkemidler med sikte på å finne fram til løsninger for finansiering av oppryddingskostnadene i disse tilfellene. Dette må sees i sammenheng med arbeidet med å konkretisere alternative ambisjonsnivåer for arbeidet med opprydding i marine sedimenter og konsekvensene av dette.