4 Konvensjoner og avtaler som omfatter sjøpattedyr
4.1 Konvensjonen for vern av trekkende arter av ville dyr (CMS eller Bonn-konvensjonen)
Bonn-konvensjonen av 1979 ble etablert for å beskytte dyr som vandrer på tvers av landegrenser. Konvensjonen er global. Den trådte i kraft i 1983, og Norge har ratifisert avtalen.
Konvensjonen har to vedlegg (appendikser). Appendiks I lister vandrende arter som er truet, Appendiks II lister vandrende arter som er i en så ugunstig situasjon at forvaltning av dem krever internasjonalt samarbeid. Arter kan listes på begge vedleggene. Det er etablert et vitenskapelig råd som gir råd i vitenskapelige saker. Forslag om listing eller nedlisting fremmes av partslandene og vedtak fattes av Partskonferansen med 2/3 flertall.
Følgende hvalarter er listet på Appendiks I: blåhval, knølhval, nordkaper, grønlandshval og enkelte bestander av finnhval, seihval, spermhval.
Appendiks II omfatter bl.a. andre bestander av finnhval, seihval og spermhval samt nebbhval, grindehval, nise, kvitnos, spekkhogger, hvithval og narhval. Begrenset til Nordsjøen og Østersjøen er også vanlig delfin, tumler og kvitskjeving listet. Selartene havert og steinkobbe er listet for Østersjøen (steinkobbe også i Vadehavet). Konvensjonen gir medlemmene adgang til å reservere seg mot listing av bestemte arter på vedleggene. Norge har reservert seg mot listing av: kvitnos, kvitskjeving, narhval, hvithval og spekkhogger.
Når det gjelder arter på Appendiks I, er medlemmene enige om å forby høsting (det er adgang til å gjøre unntak for avlivning til vitenskapelige formål, formål som fremmer bevaringsstatus, eller formål som karakteriseres om «urbefolkningsfangst»), samt verne eller restaurere habitater og kontrollere ugunstige faktorer. Når det gjelder arter på Appendiks II, har medlemmene forpliktet seg til å bestrebe seg på å inngå internasjonale avtaler.
Den trilaterale avtalen for sel i Vadehavet og Avtalen om vern av småhval i Østersjøen og Nordsjøen (ASCOBANS) er eksempler på slike internasjonale avtaler under Bonn-konvensjonen.
4.2 Avtalen om vern av småhval i Østersjøen og Nordsjøen (ASCOBANS)
På Nordsjø-konferansen i 1990 ble det tatt initiativ til å komme frem til en regional avtale for vern av små tannhvaler i Østersjøen og Nordsjøen. De to listene i Bonn-konvensjonen gir alle hvalarter en vernestatus som betyr at all fangst er forbudt. ASCOBANS forbyr i praksis også fangst for forskningsformål.
Avtalen om vern av småhval i Østersjøen og Nordsjøen (ASCOBANS) ble forhandlet fram i 1991 og trådde i kraft i 1994. Avtalen omfatter småhval (alle arter hval unntatt bardehval og spermhval) og avtaleområdet dekker Østersjøen og Nordsjøen. Det vil si også norske farvann nord til 62o N (nord til Stad). Følgende randstater har ratifisert avtalen: Belgia, Danmark, Finland, Nederland, Polen, Storbritannia, Sverige og Tyskland. Randstatene Estland, Frankrike, Latvia, Litauen. Norge og Russland har ikke tiltrådt avtalen. På Partskonferansen 2003 ble det vedtatt å utvide kontraktområdet mot vest og sør slik at det omfatter irsk, fransk, spansk og portugisisk farvann.
ASCOBANS har en rådgivende komité som møtes årlig for å implementere en treårs arbeidsplan som vedtas av partskonferansen som arrangeres hvert tredje år. ASCOBANS har vært særlig aktiv i spørsmålet om å redusere bifangster av småhval i fiskeredskap og partskonferansen i 1999 vedtok at årlige bifangster av småhval i Nordsjøen skal reduseres til under 1,7 % av bestandsestimatet.
Avtalen pålegger medlemmene å gjennomføre de tiltakene som er beskrevet i et tillegg til avtalen. Her utelukkes blant annet avlivning til vitenskapelige formål og enhver form for tilsiktet fangst. Det er ikke adgang til å ta generelle reservasjoner, men det er adgang til å reservere seg når det gjelder enkeltarter omfattet av avtalen.
Norge har ikke tiltrådt denne avtalen ut fra en prinsipiell motstand mot at avtalen ikke tillater avlivning av dyr for forskningsformål.
4.3 Konvensjon om beskyttelse av europeiske arter av ville dyr og planter samt deres levesteder (Bern-konvensjonen)
Konvensjonen ble utarbeidet av Europarådets medlemsland, og Norge var blant de opprinnelige landene som forhandlet fram og signerte avtalen i 1979. Konvensjonen er regional. Norge ratifiserte avtalen i 1986. Avtalen har fire vedlegg (Appendiks I og II er totalfredede arter av hhv planter og dyr; Appendiks III er fredede dyrearter og Appendiks IV forbudte metoder for høsting eller avlivning).
Samtlige hvalarter som er registrert i norske farvann, unntatt hvithval, er listet på Appendiks II (spermhval, vågehval og seihval er listet bare for Middelhavet). I tillegg er også hvalross på Appendiks II. I 1986 reserverte Norge seg først mot listing av seks hvalarter på Appendiks II (spekkhogger, kvitnos, kvitskjeving, grindhval, nordlig nebbhval og Sowerbys nebbhval). I 1989 ble reservasjonen for grindhval, nordlig nebbhval og Sowerbys nebbhval trukket. I 1996 ble narhval og finnhval ført på appendiks II. Norge reserverte seg mot dette. For arter på Appendiks II er alle former for tilsiktet fangst eller avlivning, besittelse av eller internasjonal handel med, i utgangspunktet forbudt. Det er imidlertid gitt mulighet til dispensasjon for blant annet nødvendige bestandsregulerende tiltak, samt forskning og fangst av et mindre antall dyr.
Grønlandssel, klappmyss, steinkobbe, havert, ringsel og storkobbe er listet på Appendiks III. For disse artene tillates fangst og handel under strengt regulerte former.
4.4 Nordsjøkonferansene
Den femte ministerkonferansen for beskyttelse av Nordsjøen ble avholdt i Bergen i mars 2002. En felles ministererklæring fra konferansen inneholder en rekke målsettinger og tiltak vedrørende marin forvaltning. Et hovedtema i erklæringen er bruk av økosystembasert tilnærming til marin forvaltning, og bl.a. gjennom et pilotprosjekt utvikle økologiske kvalitetsmål som grunnlag for forvaltningen. Videre omhandler erklæringen beskyttelse av arter og habitater, bærekraftige fiskerier, skipsfart, utslipp, effekter av olje- og gassutvinning, radioaktive substanser og forsøpling.
På fiskerisiden gjenspeilet erklæringen i store trekk den norske fiskeriforvaltningens miljømålsettinger og praksis, slik den bl.a. er nedfelt i Miljøhandlingsplanen og stortingsmeldingen om «Rent og rikt hav» (St.meld.nr. 12 (2001–2002)). Erklæringen inneholder målsettinger bl.a. om reduksjon av bifangst av sjøpattedyr utenom arter det drives aktiv fangst på.
Nordsjøsamarbeidet blir videreført, og Sverige skal arrangere en ny konferanse i 2006, der skipsfart og fiskerier vil bli hovedtemaer.
4.5 Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD)
Konvensjonen ble vedtatt under Rio-konferansen (UNCED) i 1992. 175 land, inkludert Norge, har ratifisert konvensjonen.
Konvensjonen er den første globale avtale som omfatter vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. Den er prosessorientert og har på flere områder preg av å være en rammekonvensjon som krever videreforhandlinger om protokoller og mer detaljerte oppfølgingsforpliktelser mellom partene. Det er nødvendig med utdypende tolkninger av konvensjonsteksten for å finne et omforent nivå for oppfølgingen. Med hensyn til de marine områder skal oppfølgingsforpliktelser skje i samsvar med havrettens bestemmelser. Dette følger direkte av Konvensjonens artikkel 22. Regjeringen har i St. meld, nr 12 (2001–2002) sagt at Norge fortsatt vil legge FNs havrettskonvensjon til grunn som den overordnede rettslige ramme for alle tiltak i marin sektor.
Konvensjonen inneholder bestemmelser om bevaring av biologisk mangfold gjennom vern og bærekraftig bruk. Konvensjonen inneholder bestemmelser om hvordan og på hvilke betingelser partene skal få adgang til genetiske ressurser. Videre er det bestemmelser om overføring av kunnskap og teknologi mellom partene, samt av finansielle tilleggsressurser fra industriland til utviklingsland. Et viktig siktemål med konvensjonen er å bidra til en mer rettferdig fordeling av kostnadene og fordelene ved bevaring og bruk av biologisk mangfold.
Bevaringsforpliktelsene i konvensjonen er generelt formulert. Partene skal sørge for at hensynet til bevaring av biologisk mangfold så langt som mulig og hensiktsmessig blir integrert i relevante sektorplaner. Det er imidlertid ikke formulert spesifikke forpliktelser knyttet til sektorer som fiske, havbruk, jordbruk eller skogbruk i konvensjonen. Dette er spørsmål som vil bli tatt opp i separate protokoller eller på annen måte når partene ønsker det. Partene påtar seg å utvikle og tilpasse nasjonale strategier, planer og programmer for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, som bl.a. skal reflektere de ulike bevaringstiltakene som er nevnt i konvensjonen.
Konvensjonen setter ikke mål for omfanget av de ulike bevaringstiltakene og pålegger heller ikke partene å utvikle konkrete virkemidler, så som juridiske og økonomiske virkemidler, for å gjennomføre tiltakene. Det er i første omgang opp til partene selv å vurdere behovet for å sette inn tiltak innen vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold.
4.6 Verdens naturvernunion (IUCN)
IUCN er en sammenslutning av stater, statlige institusjoner eller styrer og frivillige organisasjoner, hvorav de frivillige organisasjonene er i flertall. I tillegg deltar ca. 10.000 forskere og eksperter fra i alt 181 land. Organisasjonen ble grunnlagt i 1948 og har som formål å bevare naturens integritet samt fremme en bærekraftig utnyttelse og bevaring av naturressursene. IUCN er den eneste internasjonale organisasjonen som har naturbeskyttelse som eneste formål. På de treårlige møtene i generalforsamlingen vedtas en lang rekke resolusjoner om naturbeskyttelse, inklusive levende marine ressurser, som videreformidles til FN-organisasjonene. Resolusjonene er ikke juridisk bindende for de enkelte medlemmer, men de vil ofte virke moralsk forpliktende. IUCN bidrar også med vitenskapelige opplysninger både regionalt og globalt. Norge er en av de største bidragsyterne til IUCN. IUCNs Nasjonalkomité for Norge ble opprettet i 1998. Miljøverndepartementet koordinerer arbeidet i komiteen som er åpen for alle norske IUCN-medlemmer.
Samarbeidet med IUCN har pågått fra 1980-tallet. Bevilgningen har steget fra ca. 14 millioner kroner per år til totalt ca. 25 millioner kroner de senere år. Fra 1996 til 2000 har NORAD støttet IUCNs arbeid med midler til både programmer og prosjekter, særlig i Afrika og Asia.
Det har etter hvert blitt mer aktuelt å støtte programmer med rammebevilgninger enn enkeltprosjekter siden IUCN først og fremst betraktes som en kompetanseorganisasjon som primært har andre oppgaver enn å implementere enkeltprosjekter. Norge ønsker en mer helhetlig tilnærming til miljøproblematikk enn hva deltakelse og finansiering av enkeltprosjekter kan ivareta.
IUCN er en viktig premissleverandør i en rekke store prosesser som berører forvaltning av naturressurser, og organisasjonen fungerer som rådgiver i multilaterale fora hvor viktige beslutninger vedrørende handel med slike produkter tas. Et eksempel er CITES som henter råd fra bl.a. IUCN under forberedelsene av hvorvidt dyre- og plantearter bør defineres som «utrydningstruede» eller ikke.