3 Tilstandsbeskrivelse

3.1 Bestander av sjøpattedyr i norske farvann

Størrelsen av en bestand sjøpattedyr beregnes ofte basert på tellinger. Man tar utgangspunkt i et antall observerte dyr, og ved hjelp av ulike tilleggsopplysninger kan man korrigere for antall dyr man ikke har fått med i tellingen. Det er alltid heftet statistisk usikkerhet til slike beregninger. Denne usikkerheten er omtalt i Boks 3.1.

3.1.1 Vågehval

Bestandsstruktur og mengdeestimat er sammen med fangststatistikk de viktigste databidragene for kvoteberegning ved hjelp av IWCs reviderte forvaltningsprosedyre (RMP). Mengdeestimat og bestandsstruktur for vågehval er derfor omtalt i detalj nedenfor.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

3.1.1.1 Bestandsstruktur

Forekomsten av vågehval i Nord-Atlanteren er delt i tre som i prinsippet skal tilsvare sommerutbredelsen av de tre bestandene av nordatlantisk vågehval:

• Nordøstatlantisk vågehval fra Nordsjøen, langs norskekysten og i det østlige Norskehavet, ved Svalbard og i Barentshavet

• Sentralatlantisk vågehval hovedsakelig langs Den midtatlantiske rygg via Island og til Jan Mayen

• Vestatlantisk vågehval fra Grønland og til østkysten av det nordamerikanske kontinentet

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

De tre områdene er igjen delt inn i mindre forvaltningsområder kalt «små områder». Basert på ny genetisk og ikke-genetisk informasjon om bestandsstruktur, vedtok IWCs Vitenskapskomité i 2003 å justere «små områder» for nordøstatlantisk vågehval. Grensen for Nordsjøområdet ble trukket sørover fra 65^o N til 62^o N. Vestfjord-området, som ble opprettet i 1992, ble fjernet ved at det ble slått sammen med området for det østlige Norskehavet, og samtidig ble det vedtatt at vestgrensen for Barentshavområdet bør følge 28^o E meridianen.

3.1.1.2 Bestandsstørrelse

Det gjennomføres årlige telletokt for å estimere bestandsstørrelsen av vågehval i norske farvann. Toktene organiseres slik at hele området er dekket i løpet av en seksårsperiode, og disse tellingene legges til grunn for et mengdeestimat som oppdateres hvert sjette år. Telletoktene i årene 1996–2001 og bestandsestimatet for denne perioden ble i 2003 gjennomgått av IWCs Vitenskapskomité. Komiteen aksepterte at toktene var gjennomført etter IWCs prosedyrer, og at estimatet således kunne legges til grunn for beregning av kvoter ved hjelp av RMP, hvis IWC skulle be om utregning av kvoter for denne bestanden. Estimatet for nordøstatlantisk vågehval var 80.487 (95 % CI 59.600 – 108.700). (Tallene i parentes angir 95 % konfidensintervall. Det betyr at bestandsstørrelsen med 95 % sannsynlighet ligger innenfor disse grensene). Tallrikheten i det området som ble dekket av telletoktene (utbredelsesområdet for nordøstatlantisk bestand og den del av sentralbestanden som har tilhold i Jan Mayen området) var 107.205 vågehval (95 % CI 83.000 – 138.400). Telletoktene omfattet imidlertid ikke den britiske delen av Nordsjøen. IWCs vitenskapskomité beklaget dette under IWCs årsmøte i 2001 og oppfordret alle til å samarbeide slik at man kunne få en fullstendig oversikt over bestanden. Denne anbefalingen ble støttet i kommisjonen. Til tross for dette har det ikke vært mulig for Norge å få adgang til å telle i britisk sone, se pkt 3.1.8. Begge estimatene er noe lavere enn tilsvarende estimater i 1995, men ligger likevel innenfor de respektive 95 % statistiske konfidensintervaller for 1995-estimatene. Estimatene for perioden 1996–2001 har et noe videre konfidensintervall enn 1995-estimatene, noe som henger sammen med at områdedekningen er fordelt over flere år. Ulikheter mellom år i fordelingen av vågehval kan også bidra til variasjon i punktestimatene.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

3.1.2 Andre storhvaler

Storhval som har regelmessig tilhold i norske farvann omfatter bardehvalartene blåhval, finnhval, knølhval, grønlandshval og tannhvalen spermhval.

Blåhval observeres regelmessig på telletokt vest av Svalbard og i Norskehavet, men antall observasjoner under telletoktene er foreløpig for begrenset til å estimere tallrikhet. Finnhval er også vanlig, særlig langs og utenfor eggakanten nord i telleområdet. Knølhvalene er derimot vanlig også innenfor eggakanten. I Barentshavet observeres ofte konsentrasjoner av knølhval ved Bjørnøya og sør av Hopen.

De rike forekomstene av grønlandshval mellom Svalbard og Øst-Grønland ble fanget helt ned i løpet av den omfattende fangsten ved Svalbard på 16, 17- og 18-hundretallet. Storbritannia begynte i 1610 og Nederland fulgte etter i 1612. 15–16 år senere deltok flere hundre skuter, og i den nederlandske stasjonen Smeerenburg (Spekkbyen) arbeidet en periode 10.000 – 20.000 mann. Også frisere og holsteinere deltok i denne fangsten til den nesten stanset i 1840. I siste fase ble den drevet fra skotske byer nesten utelukkende for bardenes skyld. Man har ansett denne bestanden for å være utryddet, men i de senere årene er enkelte individer år om annet observert på de gamle fangstfeltene vest av nordvesthjørnet av Svalbard. Også øst for Svalbard mot Frans Josefs land er det rapportert om observasjoner av grønlandshval.

Hovedutbredelsen av spermhval er i tempererte verdenshav mellom 40^o N og 40^o S, og det antas at dyrene som observeres hos oss er ikke-reproduserende dyr, bl.a. unge dyr eller svært gamle hanner. Spermhvalens utbredelse synes å være påvirket av topografien langs kontinentalsokkelskråningen. Bleiksdjupet utenfor Andøya er et eksempel på et topografisk betinget konsentrasjonsområde av spermhval. Oversikt over tallrikhetsestimater for storhval i norske områder er vist i tabell 3.1.

Blåhval og grønlandshval er primært planktonspisere, mens finnhval og knølhval også er fiskespisere. Spermhvalene ernærer seg hovedsakelig på blekksprut og fisk. Når det gjelder vågehval, vises det til tabell 3.6 i pkt. 3.5.1.

3.1.3 Småhval

Ulike arter tannhval forekommer i våre farvann. Flere av disse er sporadiske gjester, og her omtales bare et utvalg av tallrike arter med regelmessig forekomst.

Den største arten er spekkhogger som kan bli inntil 10 meter lang. Spekkhoggerne er svært mobile og kan flytte seg lange distanser i løpet av kort tid. Vi regner med en stabil forekomst på ca. 7.000 individer i Nordøst-Atlanteren. Spekkhoggerne langs norskekysten er primært fiskespisere, og sild er trolig viktigste byttedyret, men vi vet at de også angriper og spiser andre pattedyr. Flokker av spekkhoggere opptrer ofte på feltene hvor det foregår sildefiske.

Antallet av grindehval i Sentral- og Nordøst-Atlanteren er beregnet til 780.000 individer (95 % CI 440.000 – 1.370.000). Grindehvalene forekommer i store flokker og vandrer over store områder i åpent hav, men kan i perioder komme helt inn til kysten. Grindehvalene er blekksprutspisere, og utbredelsen er trolig influert av fordelingen av pelagisk blekksprut, for eksempel akkar. Antallet grindehval som til enhver tid oppholder seg i norske farvann, vil derfor kunne variere sterkt. Tradisjonell færøysk grindefangst er basert på at flokker som kommer nær inn til kysten lar seg drive på land i enkelte bukter med svakt skrånende bunn.

Springere er en gruppe som består av to arter. De fleste av springerne i våre områder er kvitnos som blir ca. 3 meter lang. Vanlig, men likevel ikke så tallrik, er den noe mindre arten kvitskjeving. Telletoktene tyder på at springerne er meget tallrike i våre områder, og opptrer i store flokker. På grunn av at det er vanskelig å anslå flokkstørrelse er det vanskelig å beregne tallrikhet med tilfredsstillende nøyaktighet. Dietten til disse artene er lite undersøkt, men det antas at de ernærer seg på fisk (for eksempel sild, lodde og tobis) og blekksprut.

Nisen med sine inntil 150 cm lengde er den minste hvalarten i våre områder. Nisene forekommer i Nordsjøen, langs hele norskekysten og i Barentshavet nord til polarfronten. Fordelingen av niser i utenskjærs farvann tyder på en todeling av forekomsten, med en sydlig komponent i Nordsjøen som strekker seg langs kysten opp mot Midt-Norge, og en nordlig komponent i Barentshavet som strekker seg fra polarfronten og sør til kysten av Nordland. I Nordsjøområdet er tallrikheten beregnet til ca. 341.366 individer (95 % CI 260.000 – 449.000) basert på et stort internasjonalt telletokt i 1994. I den nordlige komponenten ble bestanden beregnet til 11.000 niser (95 % CI 4.790 – 25.200). Det sistnevnte estimatet er et ukorrigert minimumsestimat. Langs norskekysten går nisene langt inn i fjordene, og det er uklart om grupper kan ha fast tilhold i de større fjordsystemene. Nisene er fiskespisere, og sild er et viktig byttedyr.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

3.1.4 Grønlandssel

3.1.4.1 Grønlandssel i Vesterisen

I kastesesongen 2002 ble det gjennomført et telling for å beregne ungeproduksjonen hos grønlandssel i Vesterisen. Ungeproduksjonen ble, på bakgrunn av tellinger fra helikopter (visuelle) og fly (fotobaserte), estimert til om lag 98.000 unger. Dette estimatet er ikke korrigert for kasteforløp, og heller ikke for spredt kasting, og er derfor et minimumsestimat. Det foreligger imidlertid en serie estimater av ungeproduksjonen i perioden 1983–1991 basert på merking og gjenfangst. Disse estimatene har en lavere variasjonskoeffisient enn det nyere estimatet fra 2003. Dersom en legger disse estimatene til grunn for en bestandsframskrivning til 2003, vil ungeproduksjonen i 2003 være 68.100 tilsvarende en bestand av ett år gamle og eldre dyr på 349.000 (95 % CI 319.000–379.000).

Fangstkvotene ble i perioden 1994–1998 satt til 13.100 ett år gamle og eldre dyr (voksenekvivalenter), i 1999–2000 til 17.500 voksenekvivalenter, og i 2001–2003 til 15.000 voksenekvivalenter. I 2003 innførte ICES en mer konservativ forvaltningsmodell. Ifølge denne modellen er likevektsfangsten (dvs. fangst på et nivå som med stor sannsynlighet vil stabilisere bestanden over en 10-årsperiode) for 2004 og årene framover, beregnet til 8.200 ett år gamle og eldre dyr eller et ekvivalent antall unger (der to unger omtrent balanserer én eldre sel). Fangstene etter 1982 har vært lavere enn beregnet likevektsfangst, og man må derfor anta at bestanden nå er økende, eller eventuelt stabilisert fordi den kan være nær økosystemets bæreevne.

3.1.4.2 Grønlandssel i Østisen

Russiske flytellinger i Kvitsjøen i 1998, 2000 (to uavhengige tellinger) og 2002 har gitt fire uavhengige estimater for ungeproduksjonen i denne grønlandsselbestanden. Alle disse estimatene ble benyttet i modellering av bestanden som ga en beregnet ungeproduksjon på 330.000 (95 % CI 299.000–360.000) og en bestand av ett år gamle og eldre dyr på 1.829.000 (95 % CI 1.651.000–2.006.000) i 2003.

Kvotene var i 1999 på 21.400 voksenekvivalenter, i 2000 på 27.700 voksenekvivalenter og i 2001–2003 på 53.000 voksenekvivalenter. På grunn av bekymringer om bestandens status, spesielt med bakgrunn i mulig høy ungedødelighet, selinvasjoner på norskekysten, lave observerte reproduksjonsrater og økende alder ved kjønnsmodning, modelleres denne bestanden med en høyere ungedødelighet enn andre bestander, noe som også gir reduserte opsjoner for likevektsfangst.

Likevektsfangst for 2004 og årene framover ble av ICES beregnet til 45.100 ett år gamle og eldre dyr eller et ekvivalent antall unger (der 2,5 unger omtrent balanserer én eldre sel).

Siden 1982 har fangsten hovedsakelig ligget under, og for noen år vesentlig under antatt likevektsfangst. På grunn av dette, samt reduserte reproduksjonsrater og økende alder ved kjønnsmodning, antas bestanden i Barentshavet å være nær økosystemets bæreevne.

3.1.5 Klappmyss

I kastesesongen 1997 ble det gjennomført et telletokt for å beregne ungeproduksjonen hos klappmyss i Vesterisen. Ungeproduksjonen ble på bakgrunn av disse flytellingene anslått til 24.000 unger (95 % CI 14.800–32.700). Dette estimatet er ikke korrigert for kasteforløp og heller ikke for spredt kasting, og er derfor et minimumsestimat. Modellering av klappmyssbestanden med utgangspunkt i denne ungeproduksjonen ga en estimert ungeproduksjon på 29.000 (95 % CI 17.000–41.000) og en bestand av ett år gamle og eldre dyr på 120.000 (95 % CI 65.000–175.000) i 2003.

Kvoten var i 1998 på 5.000 dyr, i 1999–2000 på 11.200 dyr, og i 2001–2003 på 10.300 dyr (voksenekvivalenter). Fangsten har vært vesentlig under fastsatt kvote, og det er derfor grunn til å anta at bestanden er økende.

For klappmyssbestanden i Vesterisen foreligger det ikke et oppdatert (dvs. mindre eller lik 5 år gammelt) estimat for ungeproduksjonen, og her finnes heller ikke nyere reproduksjonsdata. Føre-var-prinsippet tilsier da at ICES ikke gir fangstopsjoner basert på det tradisjonelle modellverktøyet brukt i årets anbefaling. I tilfeller der datatilfanget er særlig mangelfullt, anbefaler ICES at man heller bruker en mer forsiktig beregningsmetode, såkalt potensielt biologisk uttak («Potential Biological Removal», PBR), som opprinnelig er utviklet i USA, og som brukes for å beregne hvorvidt utilsiktet bifangst av bl.a. sel er bærekraftig i forhold til bestandenes størrelse. Ved bruk av PBR-metoden anbefalte ICES et uttak av klappmyss på 5.600 for 2004 og påfølgende år.

3.1.6 Kystsel

To selarter, steinkobbe og havert, har tilhold ved fastlandskysten hele året.

Steinkobbene er stasjonære og forekommer i større og mindre grupper langs hele kysten. Den siste landsdekkende oppsummeringen av bestanden ble gjort av Havforskningsinstituttet i oktober 1999 på grunnlag av tellinger på slutten av 1990-tallet. Til sammen ble 6.684 steinkobber observert i løpet av disse tellingene. Overflygning og fotografering av skjær der steinkobbene ligger på land er grunnlaget for tellingene, og flygningene blir gjennomført i siste halvdel av august da dyrene ligger mye på land i forbindelse med hårfelling. Antall observerte dyr representerer likevel et minimumsestimat for bestanden fordi noen av dyrene til enhver tid vil være i sjøen og dermed ikke tilgjengelig for fotografering. Ut fra atferdsstudier, blant annet med radiomerkede dyr, antas antall observerte dyr å utgjøre ca. 60 % av totalantallet. Reell størrelse av bestanden langs norskekysten er derfor sannsynligvis rundt elleve tusen dyr.

I 1988 og 2002 brøt det ut en epidemi blant steinkobbene i Kattegat og Skagerrak. Epidemien skyldes et virus «Phocine Distemper Virus», som tilhører gruppen hvalpesykevirus, og medførte stor dødelighet – ca. 2/3 av bestanden i Oslofjordområdet ble slått ut. Det antas at selene i ytre Oslofjord er en del av den mer tallrike bestanden langs kysten av Bohuslän. Svenske tellinger viste at etter epidemien i 1988 var det en rask gjenvekst av bestanden.

Ved Prins Karls Forland, Svalbard, er det en isolert bestand av steinkobber. Dette er verdens nordligste bestand av arten, og Norsk Polarinstitutt har anslått den til ca. 1.000 individer.

Havertbestanden har de senere årene blitt telt av Fiskeriforskning i Tromsø. Ungeproduksjonen langs kysten er anslått til minimum 1.230 unger, men dette tallet kan være vesentlig høyere på grunn av spredning i kastetid og områder med dårlig dekning. Ved å bruke en omregningsfaktor på 4.5 tilsvarer en produksjon på 1.230 unger omlag 5.550 ett år gamle og eldre havert. Det gjenstår fortsatt noe modellering for å avklare forholdet mellom ungeproduksjon og antall ett år gamle og eldre dyr i noen området. Det korrigerte antallet forventes derfor å kunne bli litt høyere enn 5.550.

3.1.7 Andre selarter

Tre selarter har fast tilhold i norsk Arktis: ringsel, storkobbe og hvalross.

Hvalrossen var tidligere tallrik i områdene rundt Svalbard, Hopen og Bjørnøya, men en storstilt overbeskatning på 17- og 18-hundretallet desimerte bestanden slik at den ble nesten utryddet i norske områder. I Norge har arten vært totalfredet fra 1952 med hjemmel i Svalbard-loven. Den har gradvis rekolonisert flere av sine tidligere konsentrasjonsområder, som nordspissen av Kvitøya, Moffen og Tusenøyene. Flere av de viktige områdene for hvalross ved Svalbard er nå fredet. Moffen er fredet som naturreservat, og begrunnelsen for dette er vern av hvalrossen og dens leveområder. Her er det innført ilandstigningsforbud og forbud mot ferdsel nærmere land enn 300 meter.

Fortsatt regnes hele hvalrossbestanden fra Øst-Grønland til Karahavet å være på bare noen få tusen individer, og i norske områder er den anslått til i størrelsesorden inntil et par tusen. Det foreligger imidlertid ikke et pålitelig bestandsestimat, og det er ikke etablert rutinemessig overvåkning av arten i Norge.

Polarinstituttet har vurdert bestanden av ringsel til ca. 100.000 individer ved Svalbard. Estimatet er basert på en analyse av kastetetthet i ulike typer is og en ekstrapolering til hele isarealet ved hjelp av satellittbilder.

Det er ikke foretatt noen nyere analyse av tallrikhet på storkobbe, men Polarinstituttet vurderer bestanden til å være mellom 10.000 og 50.000 individer.

3.1.8 Utfordringer i bestandsforvaltningen

Det er etablert en vitenskapelig god og fortløpende overvåkning av tallrikhet hos vågehval basert på telletokt. I framtiden vil telletokt kunne suppleres med genetiske analyser fra DNA-registeret, (se boks 3.2). Dagens telletokt dekker hele sommerutbredelsen av vågehval i norske og tilgrensende farvann. Storbritannia har imidlertid nektet telling av vågehval i britisk del av Nordsjøen fordi vitenskapelige undersøkelser som kan underbygge rasjonell høsting av hval som ressurs, ikke er forenlig med Storbritannias vernepolitikk. Dette anse å være i strid med havrettens prinsipper om samarbeid om forskning, og Norge protesterte derfor via diplomatiske kanaler mot Storbritannias beslutning. Bestandsovervåkningen av vågehval er spesielt innrettet for telling av vågehval, og valg av områder og kurslinjer er utformet spesielt for denne arten. Telletoktene fanger imidlertid også opp andre hvalarter som opptrer i de samme områdene, men det forutsettes et minimum av observasjoner for at tallrikhet kan beregnes. Innsatsen i de ordinære hvaltellingene er ikke tilstrekkelig for mengdeestimering for arter som opptrer svært sjelden, som for eksempel blåhval. Endringer over tid i antall observasjoner per seilt distanse kan benyttes som indeks på endring i tallrikhet. De ordinære hvaltellingene er heller ikke velegnet for arter der det er vanskelig å anslå flokkstørrelse, som for eksempel springer og tildels grindehval.

Norge deltar sammen med andre land i Nordsjøområdet om telling av småhval i Nordsjøen og tilgrensende områder. Et stort internasjonalt telletokt ble gjennomført i 1994 og et nytt er planlagt i 2005. Disse toktene er spesielt designet for telling av niser i åpent farvann. Interessen for overvåkning av niser skyldes at denne arten er spesielt utsatt for bifangstdødelighet i fiskegarn. I Norge har vi også forekomster av niser i skjærgården og fjordene. Disse forekomstene blir ikke dekket verken av de ordinære vågehvaltellingene eller av de internasjonale telletoktene. Et pilotforsøk gjennomført av Havforskningsinstituttet konkluderte med at fartøybasert telling kan tilpasses i de større fjordsystemene, men metoden er ikke egnet for telling av niser i skjærgården.

Grønlandshval som sannsynligvis er den mest truede hvalarten i våre områder, opptrer i isfylte farvann og blir ikke dekket av de ordinære hvaltellingene.

Grønlandssel og klappmyss blir overvåket ved hjelp av fotografering av kasteområdene fra fly. Metoden synes tilfredsstillende, men det må sikres gjentatte tellinger med jevne mellomrom, eksempelvis hvert femte år.

Kystselene, ringsel og storkobbe forekommer spredt og er metodisk vanskelig å overvåke. Kystselene overvåkes ved hjelp av fotografering fra fly, steinkobbene i hårfellingstiden og havert i kastetiden, men det er behov for metodiske forbedringer. For ringsel og storkobbe, som også er jaktbare, er det ikke etablert overvåkning. Det samme gjelder de fåtallige hvalrossene.

Det er en utfordring å få utviklet kostnadseffektive metoder for overvåkning av arter som hittil ikke er underlagt overvåkning. Arter som det tillates kommersiell fangst og jakt på, og som er utsatt for omfattende bifangstdødelighet, samt arter som er truet på grunn av sin fåtallighet, bør prioriteres.

Metodiske forbedringer for overvåkning av kystsel, samt at det utredes hvordan DNA-registeret for vågehval kan utnyttes til å beregne bestandsstørrelse, er klare utfordringer med hensyn til videre bestandsovervåkning og mengdeestimering.

3.2 Nasjonalt og internasjonalt regelverk

3.2.1 Nasjonale lover og forskrifter

3.2.1.1 Lover og forskrifter for fangst av hval og sel

Fangst av hval og sel, samt jakt på kystsel, er regulert av forskrifter fastsatt med hjemmel i lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) og lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. (saltvannsfiskeloven).

I henhold til deltakerloven § 12 første ledd bokstavene d og e må ingen uten spesiell tillatelse fra departementet drive fangst av hval og sel. Denne bestemmelsen erstattet den tidligere hvalfangstloven av 1939 og selfangstloven av 1951.

I henhold til fjerde ledd kan Kongen ved forskrift fastsette nærmere regler for tildeling av spesielle tillatelser.

En detaljert beskrivelse av forskriftene for hvalfangst finnes i vedlegg 1, for selfangst i vedlegg 2 og jakt på kystsel i vedlegg 3.

3.2.1.2 Hovedtrekk i norsk regelverk for utførsel av vågehvalprodukter

Da Norge gjenopptok fangsten av vågehval i 1993, ble det praktisert et selvpålagt eksportforbud for vågehvalprodukter. Næringen arbeidet imidlertid målbevisst for å få åpnet for eksport. Regjeringen ønsket imidlertid ikke å gjøre dette før et operativt DNA-register for vågehval var på plass (se pkt. 3.8.2.1).

29. juni 2001 fastsatte Fiskeridepartementet en forskrift om regulering av utførsel av vågehval. Det var da klart at DNA-registeret ville kunne fungere etter sin hensikt.

Det er et vilkår i forskriften at myndighetene i mottakerlandet har et system for å kunne ta stikkprøver for DNA-testing av den importerte forsendelsen. Dette er et selvpålagt norsk krav for utførsel. Som følge av dette ble det åpnet for eksport til Island først 20. juni 2002, til Japan 8. oktober 2002 og til Færøyene 26. mars 2003. Åpningen for eksport til de enkelte landene er knyttet til det tidspunktet da Norge fikk bekreftet at man kunne oppfylle vilkåret om et system for stikkprøvekontroll til DNA-analyse i mottakerlandet.

Vågehval er ført på liste I under konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES). Eksport av vågehvalprodukter er derfor underlagt visse restriksjoner i henhold til konvensjonen. I Norge behandler vi denne arten som om den stod på liste II da vi har reservert oss mot oppføring på liste I (se punkt 3.2.2.5). Som følge av dette innførte forskriften en ordning med registrering av eksportører av vågehval. Videre kreves det at eksportører innhenter utførselstillatelse fra Direktoratet for naturforvaltning som er norsk CITES-myndighet.

I tillegg kreves det at søkeren kan godtgjøre overfor Direktoratet for naturforvaltning at varene som skal eksporteres, oppfyller krav til hygiene og kontroll ved bearbeiding, og at eksportpartiet har sin opprinnelse i individer som er fanget innenfor lovlige kvoter. DNA-prøver av fangsten må også være tatt og sendt til det norske DNA-registeret over vågehval.

Norge har valgt å stille like store krav med hensyn til DNA-testing til mottakerland som ikke er part i CITES (som Færøyene) som til land som har reservert seg mot oppføring på liste I i likhet med Norge (som Island og Japan). Medlemsland som ikke har reservert seg, kan ikke handle med hvalprodukter.

Forskriften muliggjør ferskvareeksport og innebærer bl.a. at dersom tilsynsmyndigheter skal ta stikkprøver av partiet, slipper de å ha eksportvarer på lager i påvente av resultater fra DNA-analyser. Straffesanksjonene og muligheten til å frata eksportøren rett til å være registrert som eksportør, er en sikkerhetsventil mot uautorisert utførsel.

3.2.2 Internasjonale avtaler og forpliktelser

I dette kapitlet omtales den generelle havretten, Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC), Den nordatlantiske sjøpattedyrkonvensjonen (NAMMCO), Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) og Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES). Når det gjelder andre avtaler og konvensjoner, vises det til omtale i vedlegg 4.

3.2.2.1 Den generelle havretten

I St.meld.nr. 12 (2001–2002) «Rent og rikt hav», konstateres det at regjeringen fortsatt vil legge FNs havrettskonvensjon til grunn som den overordnede rettslige ramme for alle tiltak i marin sektor.

FNs havrettskonvensjon av 1982 gir regler for statenes samarbeid om vern og forvaltning av de levende marine ressursene. Den danner den bredere rettslige rammen for all marin ressursforvaltning. Det essensielle i havrettsregimet som ble utviklet på 1970-tallet, er at kyststatene får suverene rettigheter over naturressursene innenfor 200 mils «eksklusiv økonomisk sone». Denne retten er imidlertid balansert av en plikt til å bevare ressursene og en plikt til å utnytte dem optimalt.

Formålet med bestemmelsene om ressursforvaltning i de økonomiske sonene er særlig å oppnå en optimal bærekraftig utnyttelse, og å fremme tiltak som opprettholder beskattede arter på nivåer som kan gi maksimalt langtidsutbytte (MSY – «maximum sustainable yield») gjennom nasjonalt uttak og samarbeid mellom berørte stater om opprettholdelse og fordeling av de levende ressursene. Bevaringsplikten innebærer blant annet å måtte fastsette en største tillatte fangst basert på vitenskapelige data, som sikrer mot overbeskatning (tradisjonelt TAC – «total allowable catch»). I denne forbindelse skal det også tas hensyn til virkningen på arter som er forbundet med eller avhengige av de beskattede arter, herunder bifangst.

Om statenes samarbeid om bevaring og forvaltning av de levende ressursene heter det i konvensjonens artikkel 118:

«Statene skal samarbeide med hverandre om bevaringen og forvaltningen av de levende ressurser i det åpne hav. Stater hvis borgere utnytter de samme ressurser, eller forskjellige levende ressurser i det samme område, skal innlede forhandlinger med sikte på å treffe de tiltak som er nødvendig for å bevare de levende ressurser det gjelder. De skal når det er hensiktsmessig samarbeide om å opprette subregionale eller regionale fiskeriorganisasjoner for dette formål.

Videre heter det i artikkel 119:

«Bevaring av de levende ressurser i det åpne hav

1. Statene skal ved fastsettelse av tillatt fangst og andre bevaringstiltak for de levende ressurser i det åpne hav:

   1. treffe tiltak som på grunnlag av de best tilgjengelige vitenskapelige data for de berørte stater tar sikte på å opprettholde eller gjenoppbygge bestander av beskattede arter til nivåer som kan gi maksimalt langtidsutbytte, under hensyntagen til relevante miljømessige og økonomiske faktorer, herunder utviklingslandenes spesielle behov, og skal ta i betraktning fiskemønstre, bestandenes gjensidige avhengighet og allment anbefalte internasjonale minimumsstandarder, det være seg subregionale, regionale eller globale;

   2. ta hensyn til virkningene for artene som er forbundet med eller avhengig av beskattede arter, med sikte på å opprettholde eller gjenoppbygge bestander av slike forbundne eller avhengige arter til nivåer over hvilke deres reproduksjon kan bli alvorlig truet.

2. Tilgjengelige vitenskapelige opplysninger, statistikk over fangst og fiskeinnsats og andre data som er relevante for bevaring av fiskebestandene skal jevnlig formidles og utveksles gjennom de kompetente internasjonale organisasjoner, det være seg regionale eller globale, når det er hensiktsmessig og med alle berørte staters deltakelse.

3. De berørte stater skal sørge for at bevaringstiltakene og gjennomføringen av dem verken formelt eller reelt innebærer diskriminering av fiskere fra noen stat.»

Den generelle havretten er også viktig for forvaltningen av hvalressursene.

Ifølge konvensjonens artikkel 65, skal stater samarbeide når det gjelder vern og forvaltning av sjøpattedyr. Den fulle teksten i artikkel 65 lyder som følger:

«Ingen bestemmelser i denne del innskrenker kyststatenes rett, eller eventuelt en internasjonal organisasjons myndighet, til å forby, begrense eller regulere utnyttelsen av sjøpattedyr på en mer restriktiv måte enn det som er fastsatt i denne del. Statene skal samarbeide om bevaring av sjøpattedyr, og skal når det gjelder hvalarter, særlig arbeide gjennom egnede internasjonale organisasjoner for bevaring, forvaltning og utforskning av disse.»

Artikkel 120 slår fast at bestemmelsene i artikkel 65 også gjelder på det åpne hav.

Havrettskonvensjonen gir rett, men ikke plikt til å forvalte sjøpattedyr strengere enn andre marine ressurser. Den forutsetter at sjøpattedyr er naturressurser, ettersom det snakkes om utnyttelse av sjøpattedyr. Når det gjelder hvem som har forvaltningskompetansen, uttrykker Havrettskonvensjonen en generell plikt til å samarbeide gjennom egnede internasjonale organisasjoner, dvs. organisasjoner som driver forskning omkring og forvaltning av marine ressurser.

Om hval sies det spesielt at bestander skal forvaltes gjennom egnede internasjonale organisasjoner. Det er derfor viktig at vi har et internasjonalt egnet organ hvor man kan ha et forpliktende samarbeid på dette felt som sikrer vern og bærekraftig bruk av artene.

Internasjonalt samarbeid om regulering av hvalfangst daterer seg tilbake til 1931. Det folkerettslige rammeverket for forvaltningen av hvalfangst har siden gjennomgått en omfattende utvikling, og det eksisterer i dag en rekke mellomstatlige avtaler på dette området.

3.2.2.2 Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC)

Avtalen, Den internasjonale konvensjon for regulering av hvalfangst (ICRW), ble fremforhandlet for å regulere storhvalfangsten i Antarktis. Den har to siktemål:

1. Forvalte hvalbestander.

2. Muliggjøre en velordnet utvikling av hvalfangstnæringen.

For disse formålene har konvensjonen opprettet Hvalfangstkommisjonen (IWC) som er åpen for deltakelse fra alle land, også de som ikke driver hvalfangst. Dette er en meget liberal adgangsbestemmelse, gitt den betydelige forvaltningsmyndighet medlemsstatene avstår til IWC.

Hvalfangstkonvensjonen gjelder for alle havområder. Den dekker videre samtlige bardehvaler samt de største tannhvalene, i alt ca. 15 arter. Avtalens rekkevidde mht. antall arter er det uenighet om i IWC. Generelt sett hersker det enighet om at IWCs mandat omfatter de artene som er uttrykkelig regulert (omtalt) i det fleksible regelverket («Schedule»). Mange land ønsker å utvide IWCs myndighetsområde til også å gjelde små tannhval. Dette har man fra norsk side gått imot, av to grunner:

1. Prinsipielt, fordi det ikke er noe saklig grunnlag for at en global organisasjon skal forvalte arter med regional utbredelse. I tråd med Agenda 21 fra FNs konferanse om miljøvern og utvikling i Rio i 1992 (UNCED), støtter Norge tanken om regionale organisasjoner til dette formål. Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjon (NAMMCO) er en slik organisasjon.

2. Videre er det rent praktisk lite tenkelig at IWC har kapasitet til å arbeide med disse spørsmålene dersom organisasjonen skal drive seriøst forvaltningsarbeid overfor de store hvalartene.

Regelverket skjelner mellom tre typer av fangst: kommersiell fangst, urbefolkningsfangst og forskningsfangst.

Selve konvensjonen skiller ikke mellom kommersiell fangst og urbefolkningsfangst, og heller ikke i Schedule gis noen eksplisitt definisjon i så måte. Omtalen av urbefolkningsfangst er kommet inn under ulike sakskategorier. Det er imidlertid i realiteten liten forskjell mellom tradisjonell norsk småskala kystfangst og urbefolkningsfangst, idet det også i urbefolkningsfangst er kommersielle elementer.

Det er eksplisitt sagt i avtalens artikkel VIII at forskningsfangst er et anliggende kun for medlemsstatene.

Man står da igjen med to typer fangst som skal reguleres av IWC, nemlig den type fangst som Norge driver og urbefolkningsfangst.

I IWC har hvert medlemsland én stemme. Beslutninger om regulering av fangst treffes med flertall. Slike beslutninger endrer det fleksible regelsettet (Schedule) som inneholder IWCs reguleringsbestemmelser. Andre beslutninger, f.eks. resolusjoner, treffes med simpelt flertall. Vedtak kommisjonen treffer skal etter avtalen tilfredsstille fire betingelser:

1. De skal bidra til å oppfylle konvensjonens målsetting, nemlig bevaring og forvaltning av hvalbestander

2. De skal være basert på vitenskapelige fakta

3. De skal ikke fordele fangstkvoter mellom land

4. De skal ta hensyn til interessene til konsumenter av hvalprodukter og hvalfangstnæringen

Vedtak er bindende for medlemmene etter 90 dager dersom de ikke innen denne fristen reserverer seg mot vedtak de er uenige i. I så fall gjelder ikke den relevante bestemmelsen i det fleksible regelsettet for vedkommende land. Slike reservasjonsordninger er et vanlig trekk ved internasjonale avtaler: F.eks. reserverte USA seg mot deler av Rio-erklæringen som ble vedtatt under UNCED i 1992, og EU reserverte seg i en årrekke mot fiskekvotene som ble satt for det nordvestlige Atlanterhavet av NAFO.

IWCs vitenskapskomité har som mandat å vurdere vitenskapelig arbeid vedrørende hval og hvalfangst. Deltakelse i vitenskapskomiteen er åpen for forskere fra alle medlemsland. Selve det vitenskapelige arbeidet foregår i arbeidsgrupper for avgrensede spørsmål, f.eks. for forvaltningsprosedyrer.

Frem til 70-tallet beskjeftiget IWC seg stort sett bare med hvalfangsten i Antarktis.

I 1956 fremkastet Norge tanken om en kvoteavtale med fordeling på land. Ideen ble formelt fremsatt i IWC av Storbritannia i 1958. Som følge av frustrasjonen med de påfølgende forhandlinger om fordeling av den globale kvote på fangstnasjonene, meldte Norge seg ut av IWC ved brev av 29.12.58, med virkning fra 1.7.1959. Daværende hvalfangstkommissær, Gunnar Jahn, uttalte 30.6.1959 (dagen før Norge forlot IWC): «Det synes som man venter at Norge skal bære hele byrden, og at det ved å ofre en vesentlig del av sin hvalfangstflåte skal skape vilkår for en varig ordning.»

Norge gikk ut av IWC. Det samme gjorde Nederland. Som følge av dette var ikke IWC i stand til å regulere fangsten i Antarktis. Dragkampen om kvotene var blitt et prestisjespørsmål om hvem som kunne presse gjennom det høyeste kvotetallet uten hensyn til ‘hvalbestanden’. Norge ble utsatt for betydelig press for å gjeninntre i IWC.

I september 1960 gikk Norge igjen inn i IWC samtidig som regjeringen uttalte at fortsatt norsk tilslutning til konvensjonen var avhengig av at visse betingelser ble oppfylt, bl.a. at det innen rimelig tid ble fastsatt nasjonale kvoter for fangsten. Så skjedde ikke, og 29.12.61 meddelte Norge på nytt IWC at man ville forlate kommisjonen, med virkning fra 1.7.1962, hvis det ikke ble en løsning på spørsmålet om nasjonale kvoter innen den tid. Det ble enighet om en slik avtale (6. juni 1962) før årsmøtet i 1962, men ratifisert av alle først i april 1963. Avtalen trådte formelt i kraft for sesongen 1963–64. I 1965 ble det bestemt at kvotene skulle settes i samsvar med vitenskapelig råd. Men da var det for sent. Kort tid etter avviklet Norge sin fangst i Antarktis.

I 1974 vedtok IWC en ny forvaltningsprosedyre («New Mangement Procedure», NMP) som i realiteten innebar et føre-var-prinsipp i forvaltningen. Denne prosedyren sikret at hvalbestander som ble brakt under 54 % av sitt antatte opprinnelige nivå, ble fredet. På 1970-tallet var dette et meget strengt regime.

Som en følge av de nye forvaltningsprosedyrene ble også fangst i andre havområder enn Antarktis viktigere for IWC. Således har IWC regulert den norske vågehvalfangsten siden 1976, en fangst som foregår fra mindre fiskefartøy som opererer ut fra små kystsamfunn. Småskala kystfangst og urbefolkningsfangst har vært drevet i samtlige arktiske land: USA, Canada, Russland, Japan, Norge, Grønland og Island.

Mot slutten av 1970-tallet fikk IWC mange nye medlemmer uten økonomiske interesser i hvalfangst. De nye landene ble rekruttert inn i IWC av personer med tilknytning til miljøorganisasjoner, ved at disse ordnet alle formaliteter og fremskaffet kommissærer. Således har kjente antihvalfangstaktivister sittet som kommissærer for f.eks. Antigua og Barbuda, Seychellene og St. Lucia. Rekrutteringen av de nye medlemsstatene ble oppfattet som et ledd i en strategi for å bygge opp en majoritet for et vedtak om å totalfrede hval i regi av IWC. Noen av disse landene betalte etter hvert ikke sin medlemskontingent, og mistet stemmeretten. De har derfor trukket seg ut av IWC. Andre har skiftet side i denne striden. To fangstnasjoner trakk seg ut i protest mot den ekstreme verneorienteringen i organisasjonen: Canada (1982) og Island (1992). Island kom tilbake som medlem i 2002. I dag møter omkring 50 land i IWC-møtene.

Miljø- og dyrevernorganisasjonene møter i stort antall i IWC. Majoriteten av nærmere 100 observatører på IWCs møter, er frivillige organisasjoner. Enkelte av disse har en betydelig innflytelse overfor sine lands myndigheter.

I 1982 vedtok IWC fangststopp eller «moratorium» for hvalfangst for perioden 1985/86–1990. Flere land, deriblant Norge, reserverte seg mot dette vedtaket i tråd med hvalfangstavtalens artikkel V(3) og var således ikke bundet av det. Norge reserverte seg også mot IWCs vedtak i 1985 om å klassifisere den nordøstatlantiske vågehvalbestanden som en «fredet» bestand idet man mente at det ikke var vitenskapelig grunnlag for et slikt vedtak.

Et ledd i moratoriebeslutningen i 1982 var at det skulle utvikles en revidert forvaltningsprosedyre (RMP) til erstatning for den som ble vedtatt i 1974. Poenget med RMP var å etablere en enda sikrere garanti for at ingen hvalbestander ble overbeskattet.

RMP betegner, noe forenklet, en avansert og sammensatt beregningsmodell for fangstkvoter, hvor det er lagt inn faktorer som bl.a. tar hensyn til vedkommende bestands opprinnelige og aktuelle størrelse, reproduksjonstakt, forvaltningsmål m.v. Spesielt har man fastsatt følgende tre forvaltningsmål:

1. Stabile kvotestørrelser over tid

2. Akseptabel risiko for å unngå at bestanden reduseres til under et nivå som kan sette bestanden i fare

3. Høyest mulig avkastning over tid

Forvaltningsmål 2 er gitt topprioritet. For dette formål er modellen utstyrt med en særskilt sikkerhetskoeffisient («tuning level» eller beskyttelsesnivå). Testing av RMP for ulike nivåer har godtgjort at beskyttelsesnivå over hele intervallet fra 0,60 til 0,72 gir en fullgod sikring mot eventuell overbeskatning av bestanden.

Arbeidet med dette kom sent i gang, og mange medlemsland ser helst at moratoriet ikke oppheves. Denne holdningen bidro til å forsinke prosessen, og RMP ble ikke ferdig før i 1991. Vitenskapskomiteen anbefalte denne forvaltningsprosedyren for kommisjonen med beskyttelsesnivå i intervallet 0,60 til 0,72.

Kommisjonen valgte imidlertid å sette dette rådet til side, og satte ytterligere betingelser for prosedyren. Disse ekstra betingelsene ble stort sett satt på plass av vitenskapskomiteen i 1992. Kommisjonen unnlot imidlertid å treffe et konkret vedtak om iverksettelse, men aksepterte de reviderte forvaltningsreglene ved en resolusjon. I resolusjonen ble det bl.a. spesifisert at det høyeste beskyttelsesnivået skulle legges til grunn. Norge reserverte seg under avstemmingen mot denne spesifiseringen, og meddelte at Norge bare ville anse seg bundet av vitenskapskomiteens tilrådninger, ikke av resolusjonen. Dette standpunktet har vært fremført gjentatte ganger av Norge i kommisjonen i de etterfølgende år. Ved fastsettingen av de årlige fangstkvotene har Norge benyttet beskyttelsesnivå 0,72 frem til og med år 2000. Senere er det justert via 0,66 til 0,62 i 2003 og 2004. Dette var ikke en prinsipiell endring av politikk, men en teknisk justering innenfor allerede opptrukne rammer.

Kommisjonens flertall ville altså ikke iverksette RMP i 1992 og fastsette kvoter for bestander som kan tåle beskatning. I stedet tilføyde man ytterligere betingelser som måtte oppfylles, før prosedyren kunne iverksettes. Et arbeid for å få etablert et revidert forvaltningsregime (RMS), som omfatter både RMP og kontroll og overvåkingsmekanismer, har pågått siden 1992. Fortsatt er det ikke utsikter til å få dette avsluttet på en måte som er akseptabel for alle parter. Etter IWCs årsmøte i juni 2003 virker situasjonen fortsatt fastlåst.

Situasjonen i IWC ble ytterligere komplisert i 2003 ved at det ble vedtatt en resolusjon som i sin konsekvens vil kunne medføre en endring av IWCs virksomhet i retning av ytterligere fokus på vern. Dette vil være resultatet hvis det bare blir fokus på vern uten at det tas hensyn til at mange bestander tåler beskatning.

3.2.2.3 Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO)

Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen ble opprettet i 1992 som et resultat av et samarbeid som hadde vokst frem over flere år, via flere konferanser om sjøpattedyrforvaltning og en nordatlantisk komité for sjøpattedyrforskning. NAMMCO-avtalen etablerer et råd der de fire partene – Færøyene, Grønland, Island og Norge – er medlemmer. Canada, Japan og Russland møter fast som observatører. Rådet treffer beslutninger om forvaltning av sjøpattedyrbestander i det nordatlantiske området. Nye medlemmer kan tas opp om de fire partene er enige om det.

NAMMCO hadde sitt første møte i 1992. Det ble opprettet et sekretariat som har fått sitt sete i Tromsø. En vitenskapskomité og en forvaltningskomité er også etablert. I vitenskapskomiteen har hver av de fire partene tre medlemmer. Komiteen baserer sitt arbeid på det som gjøres av partenes egne forskningsorganer så vel som av andre internasjonale forskningsorganer, for eksempel Det internasjonale havforskningsråd (ICES) og IWC.

En motivasjon for opprettelsen av NAMMCO var at IWC ikke ivaretok sine forvaltningsmessige forpliktelser. NAMMCOs kompetanse i forhold til IWC har likevel ikke vært problematisk i praksis. I hovedsak har NAMMCO konsentrert seg om småhval, sel og hvalross som ligger utenfor IWCs kompetanseområde. Men NAMMCO har også gitt forvaltningsråd om bestander som forvaltes av IWC. I praksis har NAMMCO mer vært et supplement til IWC enn et alternativ.

Organisasjoner tilsvarende NAMMCO er enten etablert (ECCO i Karibia) eller vurderes etablert for andre havområder som følge av at IWC ikke fungerer i samsvar med retningslinjene i Hvalfangstkonvensjonen.

NAMMCO har utviklet seg til et kompetent og effektivt organ, og medlemslandene har forbedret sin forvaltning av flere sjøpattedyrbestander gjennom dette samarbeidet. For eksempel er arbeidet med å styrke vernet av hvalrossbestandene intensivert. Det arbeides også med å bedre vernet av hvithval og narhval.

I motsetning til IWC har NAMMCO vedtatt et kontroll- og overvåkningsregime som omfatter all fangst av sjøpattedyr, herunder den tradisjonelle kystfangsten av hval i Norge, fangsten ved Island og Færøyene og urbefolkningsfangsten på Grønland. NAMMCOs råd vedtar hvert år en plan for gjennomføring av internasjonal observasjon av utøvelsen av fangsten i NAMMCOs medlemsland.

En hovedoppgave for NAMMCO er å sette søkelyset på hvordan sjøpattedyr påvirkes av endringer i det marine miljø, og hvordan interaksjonen er mellom sjøpattedyr og viktige kommersielle fiskebestander. I fremtiden vil NAMMCO ventelig legge stor vekt på å etablere et grunnlag for økosystembasert forvaltning av ressursene i Nord-Atlanteren.

3.2.2.4 Det internasjonale havforskningsrådet (ICES)

ICES er en internasjonal organisasjon som koordinerer og fremmer havforskningen i Nord-Atlanteren og de tilstøtende havområdene, Østersjøen og Nordsjøen. Organisasjonens ble etablert i 1902 og har sitt sekretariat i København. Arbeidet er nå basert på konvensjonen om ICES av 1964.

ICES er møtested for mer enn 1.600 havforskere fra 19 land i det nordatlantiske området. Nettverket av havforskere samler informasjon om det marine økosystemet, og øker den viten vi allerede har om havene. Informasjonen danner grunnlag for vitenskapelig rådgivning. Rådgivningen blir anvendt av medlemslandene, som både yter økonomisk og vitenskapelig støtte til ICES i arbeidet med forskningen i Nord-Atlanteren og de tilstøtende havene.

ICES planlegger og koordinerer havforskningen gjennom et nettverk av komiteer, mer enn 100 arbeidsgrupper, symposier, og en årlig vitenskapelig konferanse. ICES er hovedleverandør av rådgiving på det marine området til regjeringer og internasjonale lovgivende myndigheter, som har forvalteransvar i Nord-Atlanteren og de tilstøtende havområdene.

3.2.2.5 Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES)

CITES ble etablert i 1973 og trådte i kraft i 1975. 164 land har i dag tiltrådt konvensjonen. I Norge har konvensjonen vært gjeldende siden 25. oktober 1976. Direktoratet for naturforvaltning er forvaltningsmyndighet for CITES i Norge.

Formålet med konvensjonen er å sikre at internasjonal handel med eksemplarer eller produkter av ville dyr og planter ikke truer artens overlevelse. Det er således ikke en forvaltningsorganisasjon, men en konvensjon for regulering av handel. Handelen reguleres gjennom et system med import- og eksportlisenser.

Artene det er etablert handelsrestriksjoner for, er listet opp i tre vedlegg (appendiks) til avtalen. Appendiks I omfatter arter som er truet av utryddelse, og som det enten er handel med eller kan bli handel med. Handel med disse kan bare finne sted når det ikke er til skade for bestanden, og ansvarlig myndighet i importlandet går god for at eksemplarene ikke skal benyttes til formål som først og fremst er kommersielle. I praksis vil dette si forbud mot internasjonal handel. Appendiks II omfatter arter som ikke er direkte truet, men som kan bli det med mindre handelen underlegges streng regulering for å unngå utnyttelse som ikke er forenlig med deres fortsatte bevaring. Handelen med disse artene krever derfor eksport- og importlisenser fra de respektive landenes myndigheter. Appendiks III omfatter arter som enkeltstater har vernet, og der andre stater må samarbeide for at vernet skal bli effektivt.

En stat kan reservere seg mot en listing på alle tre listene. Dersom en stat reserverer seg, blir staten å betrakte som ikke bundet av listingen. En resolusjon vedtatt av partskonferansen til CITES i 1983 oppfordrer allikevel statene til å betrakte en reservasjon til liste I som en listing på liste II. Resolusjonen som sådan er imidlertid ikke folkerettslig bindende.

Reservasjoner mot listing på liste I og II kan bare foretas i et kort tidsrom etter at arten føres opp på listen. Deretter blir statene bundet av listingen inntil arten fjernes fra listen ved vedtak i CITES. Dersom endrede omstendigheter medfører at en art som har vært ansett som truet, ikke lenger er det, men arten allikevel ikke tas bort fra listen i CITES, kan ikke stater reservere seg mot listingen som følge av de endrede omstendighetene.

Forslag om føring eller fjerning av arter på vedleggene kan fremmes av medlemsstater, og vedtak gjøres med 2/3 flertall på partskonferansen som arrangeres ca. hvert tredje år. Medlemsstater kan på samme måte som i IWC reservere seg mot vedtak om at en art skal plasseres på en av disse listene. Det følger ikke av listing på noen av disse appendiksene at det er forbudt å beskatte disse artene nasjonalt, eller ha nasjonal omsetning av produkter av slike arter.

I 1981 ble alle arter som til da var klassifisert som beskyttet bestand av IWC, plassert i appendiks I. Fra 1983 ble også vågehval satt på denne listen, og handel med vågehvalprodukter over landegrensene ble forbudt fra 1. januar 1986, dvs. samtidig med at det midlertidige forbudet mot kommersiell hvalfangst (moratoriet) trådte i kraft. Norge reserverte seg mot at vågehval ble tatt inn i appendiks I, og har valgt å betrakte vågehval som listet på appendiks II.

Norge har på tre partsmøter i CITES, sist i år 2000, prøvd å få endret status for vågehval i våre områder uten å lykkes. Et japansk fremstøt i 2002 for generell nedlisting av de fleste vågehvalbestander, herunder også bestandene i våre områder, mislyktes også. Begrunnelsen fra flertallets side har vært at IWC må ferdigstille RMS før handel med hvalprodukter kan aksepteres.

3.2.3 Regelverk vedrørende sjøpattedyr i andre land

3.2.3.1 Amerikansk regelverk

USA har en intern lovgivning som gjør det mulig å treffe tiltak mot land som ikke oppfyller visse krav i sin marine ressursforvaltning, kjent som Pelly Amendment. Pelly Amendment er et tilegg til en av USAs fiskerilover, «Fishermen’s Protective Act». Dette tillegget gir USAs president adgang til å nekte import av produkter fra land som tillater fiske som reduserer effekten av et internasjonalt fiskevernprogram, eller som engasjerer seg i handel eller fangst som reduserer effekten av et internasjonalt program for vern av truede arter. Etter at handelsministeren har underrettet presidenten om at slik aktivitet foregår, må presidenten innen 60 dager iverksette handelssanksjoner mot vedkommende land, eller forklare Kongressen om grunnen dersom han velger ikke å gjøre dette.

USA kan også iverksette straffetiltak på bakgrunn av Packwood-Magnuson Amendment («Fishery Conservation and Management Act»). Denne bestemmelsen gjør det mulig for USA å nekte å inngå en bilateral avtale som er en nødvendig forutsetning for tildeling av fiskerettigheter i USAs økonomiske soner. Trussel om bruk av denne lovhjemmelen førte til at Japan trakk sin reservasjon til IWCs moratorievedtak av 1982.

I tillegg til fiskerilovgivningen, Pelly Amendment og Packwood-Magnuson Amendment, har USA en egen lovgivning som gjelder vern av sjøpattedyr, «Marine Mammal Protection Act»(MMPA) av 1972. MMPA etablerte et fangstforbud, med visse unntak, for fangst av sjøpattedyr i amerikanske farvann og av amerikanske statsborgere på det åpne hav samt forbud mot import av sjøpattedyr og produkter av slike.

Til tross for at USA driver urbefolkningsfangst, har USA i IWC gjennom tre desennier vært en av de fremste pådriverne i arbeidet for å hindre eller forby andre lands hvalfangst. Et viktig virkemiddel i så måte har vært å true med handelspolitiske straffetiltak i medhold av Pelly Amendment. USA har ca. 30 ganger såkalt «sertifisert» andre land under Pelly Amendment, dvs. bekreftet at fiske eller fangst har foregått i strid med internasjonale verneprogrammer. Kun én gang har sertifiseringen ført til handelssanksjoner, mot Taiwan for eksport av tiger- og neshornprodukter. Selv om USA har vært aktiv med å true andre land med straffetiltak, har man likevel vært tilbakeholdne med å gjøre alvor av truslene.

Norge er to ganger blitt sertifisert for hvalpolitikken – i 1990 for forskningsfangst, i 1993 for gjenopptagelsen av kommersiell fangst. Ved begge anledninger lyktes det å unngå sanksjoner. I stedet har vi inngått en dialog om hvordan man i fellesskap kan løse uoverensstemmelsene i hvalfangstsaker.

WTO-regelverket tillater nødvendig beskyttelse av dyrs liv og tiltak angående bevaring av naturressurser som ikke er uutømmelige så fremt disse blir gjennomført i samband med restriksjoner på innenlandsk produksjon eller forbruk. Tiltakene må ikke diskriminere mellom land hvor de samme forhold gjør seg gjeldende, og de må være rimelige i forhold til forpliktelsene i WTO og rettighetene i WTO til den part som rammes. Det ville således ta seg merkelig ut å innføre sanksjoner overfor Norge uten å gjøre tilsvarende samtidig overfor andre land som fanger hval, også utenfor IWCs medlemsland.

Det er bare USA som har et internt lovverk som hjemler denne type sanksjoner.

3.2.3.2 EUs regelverk

I EU er fangst av sjøpattedyr svært sensitivt i den offentlige debatt. Det er lite lovgivning som utelukkende dreier seg om sjøpattedyr. Flere direktiv og forordninger refererer til sjøpattedyr, men dette er ofte i en sammenheng som dreier seg om andre forhold enn forvaltning av levende marine ressurser.

Når det gjelder sjøpattedyr, er det Habitatdirektivet (Rådsdirektiv 92/43) som er det sterkeste instrumentet innen EU. Habitatdirektivet har som hovedformål å opprette et nettverk av verneområder for å bevare artsmangfoldet, både på land og i det marine miljø, og gjennom dette å opprettholde eller gjenopprette bestander som anses truet.

Det fremgår av en rapport (Tender No XIV/1999/01 Lot 7(31/12/99 – 31/10/00) som er avgitt til EU-kommisjonen, at det av flere grunner er behov for spesifikk lovgivning for forvaltning av sjøpattedyr. Lovgivningen som eksisterer innenfor EU i dag, er fragmentarisk og i utgangspunktet gitt i en annen sammenheng og kontekst. I tillegg anses ikke Habitatdirektivet å dekke hovedproblemet bl.a. på grunn av at de fleste sjøpattedyr ferdes over store områder og krysser både nasjonale og internasjonale grenser uten at det finnes spesifikke områder hvor de har sitt «hovedtilholdssted». Dette gjør bruken av Habitatdirektivet mangelfullt.

EUs forpliktelser vedrørende sjøpattedyr finnes i ulike internasjonale konvensjoner og regelverk. Dette gjelder Avtalen om vern av småhval i Østersjøen og Nordsjøen (ASCOBANS), Avtalen om vern av hval i Svartehavet, Middelhavet og tilstøtende område i Atlanteren (ACCOBAMS), Bonnkonvensjonen, Barcelonakonvensjonen, FNs havrettskonvensjon, FAOs kodeks for ansvarlig fiske, Habitatdirektivet, samt noe regelverk i medhold av den felles fiskeripolitikk (CFP).

Alle hvalarter er i utgangspunktet beskyttet i medhold av Habitatdirektivet. Hvalfangst er forbudt, og således er hovedtrusselen mot hvalbestandene utilsiktet bifangst av hval i fiske.

EU har en forordning om import av hvalprodukter, RF 348/81. Ifølge denne er det forbudt å importere hvalprodukter for kommersielle formål. Produkter av hval kan imidlertid importeres for ikke-kommersielle formål, men da kreves det importlisens. Videre har man Rådsdirektiv 83/129 vedrørende import av selungeskinn og varer fremstilt av dette. Dette direktivet fastsetter importforbud av varer og produkter fra selunger av grønlandssel (kvitunge) og klappmyss (blueback).

I forbindelse med inngåelsen av EØS-avtalen ble det avgitt en erklæring fra EF og de øvrige EFTA-stater vedrørende import av hvalprodukter. Denne lyder som følger:

«Det europeiske felleskap, Østerrike, Finland, Liechtenstein, Sverige og Sveits erklærer at tillegg 2 tabell I i protokoll 9 ikke berører importforbudet som de anvender for hvalprodukter.»

I januar i år vedtok Belgia på eget initiativ et generelt forbud mot import av selskinn.

3.2.4 Forbrukerboikott

Da norske myndigheter i 1992 besluttet at den tradisjonelle kysthvalfangsten skulle gjenopptas, førte dette til internasjonale protester, og fra visse hold kom det trusler om boikottaksjoner mot norsk næringsliv generelt og norsk eksportsektor spesielt. Aksjonene hadde form av frivillige boikottaksjoner, bortsett fra at USA truet med offentlige sanksjoner.

Boikottaksjonene ble dels rettet mot konsumentene for å få dem til å slutte å kjøpe norskproduserte varer, dels mot norske eksportbedrifter, foredlingsbedrifter og distributører. Ved press og trusler om negativ markedsføring søkte internasjonale natur- og miljøvernorganisasjoner å hindre norsk eksport. Noen få utenlandske bedrifter opplyste også på eget initiativ at de ville boikotte norske varer og tjenester. Dette var bedrifter som i sin markedsføring la vekt på å ha en grønn profil.

Myndighetene ønsket å få undersøkt om og i tilfelle hvor stort tap norske bedrifter ble påført som følge av disse aksjonene. Dette oppdraget ble gitt til Norges Handelshøyskole i samarbeid med Senter for fiskeriøkonomi ved Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning. Hensikten med denne analysen var å få tallfestet de økonomiske virkningene av boikottaksjonene mot norsk næringsliv på grunn av hvalfangsten.

Norsk økonomi er svært eksportorientert og følgelig i utgangspunktet lett å ramme med boikottaksjoner. Siden størstedelen av norsk eksport går til det europeiske markedet, er man særlig utsatt for aksjoner på dette markedet. Men siden en vesentlig del av eksporten er sammensatt av bulkvarer, er norsk eksport likevel mindre følsom enn eksportdelen isolert sett skulle tilsi.

Innen reiselivssektoren er man særdeles følsom for boikottaksjoner fra EU-landene, siden disse landene representerer en dominerende del av utenlandsk turisme i Norge.

Økonomiske konsekvenser knyttet til boikottaksjoner er av en rekke årsaker ikke lett å tallfeste. Resultatene av ovennevnte utredning må derfor anses som en indikator.

I kvantifiseringen av økonomiske virkninger, skiller rapporten mellom innrapporterte næringslivstap og ikke-innrapporterte tap. Omfanget av innrapporterte og kvantifiserbare tap ble begrenset til markedene i Storbritannia, Tyskland og USA. En vurdering av de enkelte bedriftene som meldte inn tap eller frykt for tap viste at samlede innrapporterte tap lå mellom 6,1 og 9,8 millioner kroner, avhengig av størrelsen på dekningsbidraget. Tapene var i stor grad knyttet til eksport til Tyskland og Storbritannia. Tapene var knyttet til bedrifter i en rekke ulike sektorer, og man kunne ikke påvise særlige tap innenfor fiskerisektoren i forhold til andre sektorer.

Når det gjaldt ikke innrapporterte tap, ble det argumentert for at disse hovedsakelig ble avgrenset til fiskeeksport og reiseliv. Man kunne ikke finne indikatorer på at reiselivsektoren ble påført boikottaksjoner. Vurderingen av fiskeeksporten viste at tap trolig ble begrenset til eksport av reker til Storbritannia og merkevareeksport av fisk. Det var vanskelig å tallfeste disse tapene utover det faktum at de var begrensede.

Rapporten begrenset seg til å vurdere påførte tap som følge av boikottaksjoner. Når det gjaldt frykten for fremtidige konsekvenser av nye boikottaksjoner, mente forfatterne at det var grunn til å påpeke at utsagn fra representanter for eksportindustrien i en tidlig fase etter vedtaket om å gjenoppta hvalfangsten ikke slo til.

Også Greenpeace, som var en av de mest aktive pådriverne for boikott som følge av gjenopptakelsen av hvalfangsten, vurderte de økonomiske konsekvensene for norsk næringsliv. I en pressemelding i desember 1993 gikk Greenpeace i Storbritannia ut med at det var kansellert kontrakter for omkring 450 millioner kroner på grunn av boikottaksjoner. Dette tallet ble senere bekreftet av Greenpeace i Norge. Norges Handelshøyskole fikk tak i bedriftsspesifikk informasjon som viste at en rekke av de påståtte kontraktskanselleringene som ble nevnt i pressemeldingen, ikke var i samsvar med virkeligheten. I tillegg kommer at kansellerte kontrakter er et svært dårlig mål for hvordan boikottaksjoner påvirker næringslivet.

Rapporten konkluderte med at man i analysen fant at norske bedrifter ble påført tap som følge av boikottaksjoner, og at tapene var omfattende for enkelte bedrifter. For norsk næringsliv samlet sett var likevel tapene langt unna det inntrykket Greenpeace gav utrykk for.

Når man skal kvantifisere virkninger av boikottaksjoner, mente Norges Handelshøyskole at det var nærliggende å karakterisere dem som vesentlige eller uvesentlige. I dette tilfelle mente man at skillet mellom vesentlige og uvesentlige kostnader som følge av boikottaksjoner ville komme an på de gevinster man oppnådde ved den norske hvalfangstpolitikken. Viktige faktorer ville i den sammenheng være lønnsomheten i hvalfangsten og verdien knyttet til råderetten over norske naturressurser. I en slik sammenheng mente man det neppe var grunn til å karakterisere tapene som vesentlige.

I en senere rapport (desember 2000) fra Norges Handelshøyskole ble det gitt uttrykk for at tapene var kortsiktige siden det ikke var mulig å finne tegn som kunne tyde på tap av mer langsiktig karakter. Man mente videre at tapene sannsynligvis var mindre enn først anslått.

Det ble truet med boikott av norsk turistnæring fra Tyskland og Storbritannia. Likevel økte turismen fra disse landene i tiden etter 1993. Generelt sett økte turisttilstrømningen til Norge med 10,8 % fra 1992 til 1997.

I forbindelse med at det ble iverksatt forskningsfangst på vågehval ved Island, fryktet turistnæringen der at dette ville skade næringen. Tidlig i august 2003 ble denne fangsten annonsert, og den ble satt i gang umiddelbart etterpå. Island opplevde en økning av turisttilstrømmingen på 16 % i august og september 2003 sammenlignet med tilsvarende måneder året før. Økningen fra Tyskland var på 77 %, fra Storbritannia på 25 %.

Nordland er det fylke i Norge hvor hvalfangsten står sterkest. 27 av de 33 båtene som deltok i fangsten i 2003, var fra Nordland. Mesteparten av produktene fra fangsten landes også i Nordland, hovedsakelig i Lofoten. Samtidig er Nordland det fylket som gjorde det best i turistsesongen dette året, og her er det Lofoten som er den store magneten. Mer enn 300.000 turister besøker Lofoten hvert år. På landsbasis var det en viss nedgang i antall overnattinger i 2003. I Nordland så man de høyeste antall solgte overnattinger noen gang og 21.000 flere i juli 2003 enn i juli i 2002. Nordlands største selskap for hvaltitting på Andenes satte også rekorder sommeren 2003 da man hadde mer enn 15.000 passasjerer. Dette viser at hvalfangst og såkalt øko-turisme kan eksistere side om side. Det finnes således ikke noe som tyder på at hvalfangsten er negativ for turisttilstrømmingen.

3.3 Omtale av frivillige organisasjoner (NGOer)

Det finnes et stort antall og mangfold av ikke-statlige organisasjoner som er opptatt av bærekraftig bruk av naturressurser, miljøvern og dyrevern. Noen mener at dyr må tilkjennes samme rettigheter som mennesker i alle henseender. Mange er også opptatt av spørsmål knyttet til sjøpattedyr.

Vi bør skille mellom (a) organisasjoner som støtter bruk av naturressurser så lenge bruken er bærekraftig, (b) organisasjoner som kjemper for dyrs velferd, og (c) organisasjoner som mener at dyr har en egenverdi og således må gis rettigheter. Organisasjoner som vanligvis regner seg til gruppe (a) har i flere tilfeller beveget seg mot (b) og (c) når det gjelder hval, og i noen grad også sel.

Internasjonale kampanjer mot beskatning av sjøpattedyr ble iverksatt og drevet frem av frivillige organisasjoner. Dette medførte at sjøpattedyrnæringene ble redusert til et minimum. Kampanjene ble ført gjennom media, og var rettet inn mot å få myndigheter til å stoppe lønnsom fangst. Til tross for manglende formell innflytelse har de frivillige organisasjonene gjennom å påvirke nasjonale myndigheter, utøvet betydelig makt som resulterte i faktisk innflytelse.

På 1960-tallet ble begrepet «den globale landsby» introdusert for å beskrive nettet av økende effektivitet og stadig hurtigere kommunikasjon, som gjorde vår verden mindre og mindre. Dette var før internett og satellittkommunikasjon, som bringer oss nyheter samtidig med at tingene skjer. Globaliseringen har også betydning for vern og bruk av naturressurser generelt, og gjelder i spesiell grad sjøpattedyr. «Den globale landsby» har også åpnet opp for begrepet «menneskehetens felles arv». Som følge av dette blir hvalene sett på som «den globale landsbyens» felles arv, og IWC blir redskapet som skal forvalte dette felleseiet. I et slikt perspektiv vil en dyreverner kreve samme rett til å bli hørt som en hvalfanger.

Enkelte av organisasjonene gir seg ut for å være et selvbestaltet verdenspoliti for naturressurser (for eksempel «Sea Shepherd Conservation Society»). Dels patruljerer de havene, dels ønsker de adgang til multilaterale møter for lovlig valgte nasjonale utsendinger under påskudd av å ville demokratisere deltakelsen. Dette skjer uten at de landene som støtter slike krav, stiller krav om å få vite hvem som har gitt dem et mandat, og hvem de er ansvarlige overfor.

Når man en sjelden gang får adgang til en slik organisasjons regnskaper, viser det seg at den største utgift er å reise midler til fortsatt drift av organisasjonen. Det vil si de må skaffe penger for fortsatt å kunne skaffe penger.

«Det er ingen tvil om det; det sterke ønsket om å verne hval er en vekstindustri. Økonomiansvarlige i miljøorganisasjoner har visst det lenge, det er ingen ting som rører slik ved hjertestrengene – eller lommeboken – som synet eller lyden av hval.» (Særnummer om hval, Oceanus, Vol. 32, s .3)

Frivillige organisasjoner som er opptatt av forvaltning av sjøpattedyr, har stor innflytelse på hva som skjer internasjonalt på dette området. For regjeringen er det derfor viktig å sikre at våre argumenter for bærekraftig bruk av sjøpattedyrressursene er godt kjent når de frivillige organisasjonene fatter sine beslutninger. Spredning av informasjon om grunnlaget for vår forvaltning av sjøpattedyr vil kunne bidra til å ansvarliggjøre disse organisasjonene.

Noen av de organisasjonene man møter i arbeidet med forvaltning av sjøpattedyr, blir kort omtalt i vedlegg 5.

3.4 Norske fangstnæringer

3.4.1 Kort historisk overblikk

«Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet.»

Slik begynner fortellingen til den norske høvdingen Ottar, som omkring år 890 foretok en reise til England, der han gav kong Alfred en beretning om Nord-Norge og om en ferd han hadde gjort langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble skrevet ned og føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius’ verdenshistorie. Dette er de første skriftlige beretninger om hval- og selfangst i Norge, og det viser at norske fangstnæringer bygger på århundrelange tradisjoner.

3.4.1.1 Hvalfangst

Den norske arktiske hvalfangstperioden ble relativt kort ettersom hvalfangst fra Nordland, Troms og Finnmark ble forbudt for 10 år fra 1. februar 1904 ved lov av desember 1903. Loven kom som følge av Mehamn-opprøret sommeren 1903. Siden 1860 var det da blitt fanget om lag 3.500 blåhval, 10.500 finnhval, 5.000 seihval og 1.000 knølhval, i all hovedsak i Barentshavet og på finnmarkskysten. Noen få hvalfangststasjoner ble etablert senere, spesielt etter annen verdenskrig, først i Vest-Norge. Under denne siste fangstperioden var det hovedsakelig finnhval og seihval man jaktet på. I de første årene var denne hvalfangsten lønnsom, men fangstene avtok ganske snart, og den ene landstasjonen etter den andre ble lagt ned inntil den siste ble stengt i 1971.

I 1880-årene begynte nordmenn å fange nebbhval i forbindelse med selfangsten i Vesterisen.

Etter norske prøveekspedisjoner til Antarktis på 1890-tallet etablerte norske hvalfangere seg der i 1904 i tilknytning til landbaserte stasjoner, og med flytende kokerier fra 1905. Fangstfeltene viste seg svært rike, og det ble en voldsom ekspansjon som Norge deltok i sammen med noen få andre land. Nordmenn hjalp i denne tiden til med å starte hvalfangstselskaper i andre land, og bemannet i stor grad også andre lands ekspedisjoner. Forutsetningene for den veldige ekspansjonen av hvalfangsten var den økte etterspørselen etter spisefett. På slutten av 1930-tallet var hvalfangsten så konsentrert om Antarktis at bare 2 % av verdens hvalproduksjon kom fra andre felter. Norges andel av fangsten i Antarktis ble betydelig redusert på denne tiden. Som følge av at det viste seg umulig å få til en forsvarlig regulering av fangsten i Antarktis, ble bestandene raskt nedfisket etter annen verdenskrig, og Norge trakk seg ut av fangst i Antarktis etter sesongen 1967–68.

Fangsten av vågehval fra båt, slik vi kjenner den i dag, oppstod på Møre i slutten av 1920-årene. Fra tidligere tider kjenner man spesielt fra Vest-Norge en type fangst der hval som gikk inn i trange sund og fjorder, ble avstengt med spesielle nett. Var det små hvalarter, ble de deretter harpunert direkte med håndredskaper, mens man for vågehval skjøt forgiftede piler i dyret. Dette forårsaket en blodforgiftning som svekket dyret sterkt innen få dager, slik at hvalen kunne avlives og bringes i land.

Den moderne småhvalfangsten oppstod i forbindelse med at det i 1920-årene fant sted en ekspansjon i brugde- og tunfisket. Dette gav den nødvendige tekniske bakgrunn for fangst av vågehval.

De første reguleringene kom i 1938, da det ble stilt krav om konsesjon for å kunne utøve hvalfangst. Først i 1976 ble vågehvalfangsten kvoteregulert, og siden 1978 har det vært et krav at utøver måtte være yrkesfisker og eier eller medeier i fartøyet.

I 1938 ble det gitt hele 381 konsesjoner, men rundt 1980 var antallet sunket til 90. Fra midten av 1980-årene ble kvotene sterkt redusert etter vedtak i IWC, og all fangst ble midlertidig stanset i 1988. Norge drev forskningsfangst i perioden 1988 – 1992, og åpnet for tradisjonell fangst igjen i 1993. Dagens hvalfangstflåte består av 33–34 fartøy med til sammen 175 mann.

3.4.1.2 Selfangst

Norske selfangere har tradisjonelt drevet fangst av grønlandssel og klappmyss i Vesterisen og Østisen. Tidligere hadde norske selfangere også virkeområder ved New Foundland i Canada og i Nordisen (områdene rundt Svalbard). Fangstsesongen startet under kasteperioden med ungefangst og fortsatte med fangst av eldre dyr etter hvert som disse samlet seg i store legre for hårfelling etter kastingen. Etter 1982 opphørte en til da betydelig norsk fangstdeltakelse på feltene ved New Foundland. I dag er den norske fangstaktiviteten begrenset til Vesterisen og Østisen. I perioden 1989 til 1995 ble den rettet mot hårfellende dyr på ett år eller mer. Fra og med sesongen 1996 ble det igjen åpnet for fangst av ikke-diende unger.

Selfangsten hadde tidligere en betydelig norsk deltakelse. I Vesterisen deltok 40–50 skuter årlig i perioden etter krigen og frem til begynnelsen av 1960-årene. Etter dette avtok deltakelsen jevnt og trutt, og etter 1982 har det de fleste sesongene bare vært 2–3 norske skuter i Vesterisen og et par skuter i Østisen.

3.4.2 Samiske fangsttradisjoner

Den nordligste delen av landet har hatt bosetning i mer enn 10.000 år, og havets ressurser var grunnleggende for bosetningen. Arkeologiske funn som er et par tusen år gamle, forteller at sel, kobbe og andre sjøpattedyr var svært viktige som grunnlag for samenes materielle kultur.

Ottar var helt utvetydig når det gjaldt grunnlaget for både sin egen og sine likemenns velstand. Det var den samiske ressursutnyttingen som var grunnlaget for rikdommen til de håløygske høvdingene.

«Men deres (håløygenes) rikdom er for det meste basert på den skatt som samene betaler dem. Denne skatt består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau som er laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin stand. Den fornemste må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og ti ambarer fjær og en bjørne- eller oterskinnkofte og to skipstau. Hvert av disse skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, og det andre av selhud.»

Fremtredende norske historikere har også vært inne på at verdien av «skattevarene» var så høy at same- eller «finneskatten» som den ble kalt, også fikk betydning for å sikre det økonomiske grunnlaget for det nye rikskongedømmet, da dette underla seg skattleggingen av samene.

Kilde: Foto: © Knut Skoglund

3.4.3 Vågehvalfangst

Etter at hvalfangsten ble gjenopptatt i 1990-årene har omfanget vært avgrenset både i form av kvoter og antall deltakende fartøy. Før hver sesong får hvalbåtene tildelt kvote og fangstområder av Fiskeridirektoratet. Det er fem fangstområder, og fartøyenes fordeling på de enkelte områdene er dels basert på den enkelte fangers ønske, og loddtrekning dersom det i et område er for mange fartøy som ønsker å drive fangst i forhold til kvotegrunnlaget.

3.4.3.1 Kvoter og kvoteutnyttelse

Fra og med 1993 har de årlige kvotene av vågehval variert mellom 232 og 753 dyr. I henhold til IWCs reviderte forvaltningsprosedyre (RMP) gis det kvoter i 5-års perioder, med mulighet for overføring mellom årene. Siden 1995 har disse kvotene vært fordelt på underområder.

Når det gjelder kvotestørrelser, er Barentshavet viktigst, deretter følger Nordsjøen og Svalbard. Tabell 3.2 viser utnyttelse av de årlige kvoter i alle områder sett under ett siden 1993.

Tabell 3.3 viser at med unntak av i 2001, har kvotene ikke blitt utnyttet fullt ut noe år etter at fangsten ble gjenåpnet i 1993. I gjennomsnitt har kvoteutnyttelsen vært i underkant av 90 % i denne perioden. En hovedårsak til dette har vært en svært lav overregulering. Da fangsten ble gjenåpnet, var overreguleringen i praksis null slik at man skulle være garantert at det ikke ble skutt flere hval enn den årlige kvoten. Når man tar hensyn til en rekke forhold som kan redusere fangsteffektiviteten, herunder dårlig vær, forbud mot å skifte mellom kvoteområder og et begrenset antall inspektørdøgn per fartøy, er det ikke overraskende at utnyttelsen gjennomgående er så lav som den er. Muligheten til å overføre kvote fra ett år til det neste innebar etter hvert en mulighet for å heve overreguleringen, mens manglende mottakskapasitet begrenset fangsten i 2002. Når det gjelder Nordsjøen, har modellen for kvotefastsettelsen ført til at en restkvote i det ene året har blitt lagt til kvoten neste år. Dette har ført til at restkvotene i Nordsjøområdet har økt fra år til år.

3.4.3.2 Flåten og fangsten

Som nevnt deltar 33–34 fartøy i hvalfangsten. De fleste av disse er helårsdrevne fiskefartøy, dvs. at de driver tradisjonelt fiske ellers i året mens de bruker vår/sommer til hvalfangst. De aller fleste fartøyene er hjemmehørende i Lofoten-området, mens 6 fartøy er hjemmehørende på Vest- og Østlandet.

Tabell 3.4 viser antall fartøy som har deltatt i fangst av vågehval i årene 1998 til 2002, disse fartøyenes inntekt målt i førstehåndsverdi (1.000 kr) av fiske og førstehåndsverdi av fangst av vågehval for de samme årene.

Den samlede førstehåndsverdien av hvalfangst har ligget på mellom 21 og 27 millioner kroner. I forhold til samlet førstehåndsverdi fra norske fiskerier på rundt 10 milliarder kroner i året, blir hvalfangsten liten (rundt 0,2 %). For de deltakende fartøyene i hvalfangsten utgjorde imidlertid fangstinntektene av vågehval rundt regnet 20 % av samlet inntekt, med unntak av 2003 som imidlertid skyldes en betydelig reduksjon i inntektene fra fiske, men de individuelle variasjonene er store. Prisen som fartøyene oppnådde for kjøttet, har ligget rundt 30 kroner pr kilo.

3.4.3.3 Anvendelse av kjøttet

Hvalkjøttet har i det vesentligste blitt omsatt innenlands. Prisen på hvalkjøtt i det norske markedet blir ofte sammenlignet med prisen på annet kjøtt. Denne sammenligningen er relevant for forbrukeren. Prisdannelsen på hvalkjøtt er i stor grad en funksjon av tilbud og etterspørsel. Hvalkjøtt er ikke lett tilgjengelig over hele landet. Det er derfor mulig å videreutvikle dette markedet.

Kilde: Foto: Arne Bjørge

3.4.3.4 Anvendelse av spekket

I årene fra 1981 til 1987, det vil si de nærmeste årene før fangsten ble stoppet, utgjorde spekkmengden i gjennomsnitt 30 % av levert kjøttmengde, mens denne andelen har sunket til 19 % i gjennomsnitt for årene fra og med 1992 til og med 2002. Dette skyldes hovedsakelig at før fangsten ble stoppet, ble tunge- og bukspekket, dvs. det spekket med den beste kvaliteten, eksportert, mens det ble kokt olje av spekket av dårligere kvalitet. I årene fra 1981 til 1987 utgjorde verdien av spekket i gjennomsnitt vel 8 % av total førstehåndsverdi av fangsten, mens dette tallet har sunket til 3 % i gjennomsnitt for årene etter at fangsten ble gjenåpnet.

3.4.4 Selfangst

3.4.4.1 Fangst av grønlandssel og klappmyss

Den tradisjonelle norske selfangsten var i hovedtrekk basert på fangst av diende unger (kvitunger). Det ble betalt en forholdsvis høy pris for skinn av kvitunger og det var relativt lave kostnader forbundet med fangsten. I 1989 ble det imidlertid innført forbudt mot fangst av diende unger som følge av boikottaksjonene mot den norske selfangsten. Det er i dag fortsatt forbud mot å drive fangst på diende selunger.

Boikottaksjonene mot den norske selfangsten førte til endret driftsmønster og lavere inntektsmuligheter for næringen. Det har derfor siden 1991 ikke vært mulig å opprettholde selfangsten uten vesentlige tilskudd fra staten. Næringen sliter fortsatt med dårlig lønnsomhet, og fangstaktiviteten opprettholdes kun som følge av den offentlige støtten. Dette skjer samtidig som det er en voksende erkjennelse av at det er nødvendig å øke beskatningen av selbestandene ut fra prinsippet om flerbestandsforvaltning.

Markedet for selskinn og andre selprodukter var lenge dårlig. I 2002 tok prisene på skinn seg noe opp, men falt litt tilbake i 2003. Fra grossistleddet meldes det at det nå er plass i markedet for produktene fra økte fangstkvoter. Det arbeides med mulighetene for å bedre det markedsmessige grunnlaget for å få omsatt også andre produkter fra selfangsten. Norske myndigheter deltar aktivt i dette arbeidet, i tillegg til at man fortsatt støtter informasjonsarbeid med det siktemål å skape grunnlag for bedrede markedsmuligheter for produkter av sjøpattedyr generelt.

Vi har i dag to hovedmålsettinger for selfangsten:

• Økt lønnsomhet slik at det blir attraktivt å drive selfangst

• Økt fangst ut i fra et flerbestandsperspektiv

Man har måttet ta i bruk ulike typer virkemidler for å nå disse målene. Et viktig element har vært utformingen av driftstilskudd til norsk selfangst. Tilskuddet til selfangst har vært bevilget over Fiskeriavtalens reservebeløp etter forhandlinger mellom Fiskeridepartementet og næringen. Det ble ikke oppnådd enighet om en fiskeriavtale for 2004. Regjeringen ønsker likevel å opprettholde støtten til selfangstnæringen og har avsatt 12 millioner kroner til dette i 2004. Se pkt. 7.1.4.4.

For å stimulere til at verdiskapningen i selfangsten øker, og at norske kvoter i Østisen og Vesterisen blir tatt, har følgende prinsipper blitt lagt til grunn for utforming av et todelt støtteopplegg: et fast tilskudd og et variabelt. Det faste tilskuddet er tenkt å dekke kostnadene ved å utruste fartøyene for selfangst, mens det variable tilskuddet skal stimulere til fangst.

• For å motivere til innsats i fangsten har den variable støtten vært betydelig større enn det faste driftstilskuddet

• Som følge av usikre fangstforhold /isforhold har man hatt et garantert minstetilskudd

• Utformingen av det variable tilskuddet har vært verdi- og fangstorientert. Selfangerne er gitt et ekstra motiv til å fange sel med høy verdi, dvs. de selproduktene som markedet etterspør. For å stimulere til fangst av et høyt antall dyr er det innført en skuddpremie pr dyr

• Det er satt en øvre ramme på tilskudd til fartøyene totalt og på maksimalt tilskudd per fartøy, slik at rammen som avsettes til selfangst på fiskeriavtalens reservebeløp ikke overskrides

• For å motivere fartøyene til å gå to turer, settes det høyere skuddpremie og fangstavhengig tilskudd på tur nummer to enn på tur nummer en

• Det utbetales ikke fast støtte på tur nummer to

I 1990-årene har de årlige gjennomsnittlige fangstene av klappmyss og grønlandssel samlet ligget på ca. 13.700 dyr. I Vesterisen har det i gjennomsnitt blitt fanget ca. 7.400 dyr – hovedsakelig klappmyss, mens det i Østisen, der det bare blir fanget grønlandssel, er blitt fanget ca. 6.200 dyr i gjennomsnitt i samme periode. (Se tabell 3.5.)

Deltakelsen i selfangsten har i disse årene variert fra 3 til 5 fartøy. De deltakende fartøyene har vært sterkt subsidierte, og tabellen viser at tilskuddene i perioden har utgjort mellom 4,8 til 10,9 millioner kroner som i gjennomsnitt tilsvarer hele 76 % av samlet inntekt.

De gamle selfangstskutene er modne for utskifting eller betydelig oppgradering. Problemet er at økonomien i næringen i dag ikke gir grunnlag for lønnsom investering. Markedet for selskinn har riktignok tatt seg opp de siste par årene, og etterspørselen er bra. I tillegg arbeides det for å utnytte både spekk og kjøtt bedre. Men det tas så få dyr i norske farvann at enhetskostnadene blir for store både i fangstleddet og i mottaket i Tromsø, som bare holdes åpent for å kunne ta imot produktene fra norsk fangst. Utfordringen for norsk selfangstnæring er å få opp lønnsomheten i fangstleddet slik at behovet for subsidier reduseres. Dette kan bare skje ved en reduksjon av kostnadene og bedre utnyttelse av tilgjengelige kvoter. Økning av fangstvolumet vil senke enhetskostnadene og også gi bedret lønnsomhet i mottaksleddet på land.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

Det er en stor utfordring å få bedret økonomien i fangstleddet. Dette har sammenheng med at det kreves store båter som kan gå inn i isen i Vesterisen og i de områdene i russisk sone i Østisen som Norge i dag har adgang til. Store båter med isklasse er kapitalkrevende samtidig som fangstformen gjør det vanskelig å få tatt så mange dyr at kapitalen kan forrentes. Problemet oppsto da det ble slutt på fangsten av kvitunger i kastelegrene på isen. De mest attraktive dyrene er nå ikke-diende unger. Disse ligger ikke i store kolonier på isen, men oppholder seg ved iskanten. Følgen av dette er at fangsten blir mer arbeidsintensiv.

Prisene på skinn og andre produkter styres av verdensmarkedet, og selv om det har vært en positiv utvikling de siste årene, er ikke prisene i førstehåndsomsetningen tilstrekkelig til at det kan gi lønnsomhet i fangstleddet uten subsidier. Selfangsten vil derfor i overskuelig fremtid være avhengig av støtte, både for å få modernisert flåten slik at man kan få tatt tilgjengelige kvoter og, ikke minst viktig, utnytte bedre alle deler av de selene som tas. Uten videreføring av støtte, vil selfangsten neppe kunne fortsette.

Dersom tilskuddene skal kunne reduseres, må det skje en betydelig endring som medfører en drastisk økning i verdiskapningen. Dette kan synes vanskelig å oppnå på kort sikt. Det vil være ønskelig å utnytte bedre flere deler av selen enn skinnet, i første rekke spekket, men også kjøttet. Det siste krever imidlertid at slaktet kan ivaretas på en hygienisk måte om bord i selfangstskutene, noe som krever nyinvesteringer i slakteutstyr. Fiskeridepartementet har fått utarbeidet en prosjektskisse til hvordan man kan etablere slakterier om bord i skutene av Veterinærinstituttet (se pkt. 5.3.1.2).

3.4.4.2 Fangst av kystsel

Kveis som finnes hos fisk er avhengig av kystsel i sin livssyklus, og mengden kveis i fisk er et økende problem. Det kan være flere årsaker til dette, og det oppnås ikke nødvendigvis en reduksjon av kveis selv om kvotene og uttaket av havert og steinkobbe øker.

Det er ikke problematisk å få tatt kvotene på steinkobbe, men kvotene på havert er vanskeligere å ta. Det er således ikke tilstrekkelig bare å øke kvotene, også deltakelsen i jakten må økes.

I forbindelse med behandlingen av Dok. nr. 8:65 (2001–2002) den 16. mai 2002, gjorde Stortinget følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen så snart som mulig om å utrede og fremme forslag til løsninger av problemene med kystsel. I vurderingen må følgende inngå:

• Økte fangstkvoter på kystsel

• Innføring av økonomisk tilskudd for fangst av kystsel

• Muligheter for bearbeiding og salg av selprodukter»

Fiskeridepartementet arbeider med en rekke tiltak for å oppnå en mer effektiv jakt på kystsel. Jakttidsrammene på havert er forlenget. En ordning med økonomisk tilskudd til seljegere er vurdert, men ikke funnet formålstjenlig. Dette fordi den raskt vil bli betegnet som skuddpremie og således ikke vil være i samsvar med norske jakttradisjoner. Det er imidlertid innført en kompensasjonsordning for dem som sender inn kjever/prøver fra dyret som nyttes til forskning på kystsel. Dette materialet er det stor interesse for i forskerkretser.

Interessen for jakt på havert er svært liten i Norge. Norges Jeger- og Fiskerforbund har derfor fått støtte av Fiskeridepartementet til å utvikle kurs- og brosjyremateriell for å rekruttere og skolere jegere til kystseljakt. Rapporteringsskjemaene som jegerne må fylle ut, skal forenkles. Spørsmål om tillatelse til jakt på kystsel i naturreservater og verneområder vurderes i hvert enkelt tilfelle i forhold til verneformål og vitenskapelig rådgivning.

Et forslag om å endre lov av 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann, slik at det åpnes for at utenlandske jegere kan få delta i jakt på kystsel i Norge, vil bli fremlagt i egen proposisjon til Odelstinget. (Se pkt. 5.2.7.6)

3.4.5 Annen høstning

Seljakt på Svalbard er begrenset til jakt på ringsel og storkobbe, og utøves i hovedsak av et begrenset antall fangstfolk. Jaktperioden for ringsel er 20. mai til 20. mars, og for storkobbe 5. juni til 25. april. Det er fastsatt nærmere vilkår for å få delta i jakten, samt hvordan jakten skal utøves.

3.4.6 Utfordringer knyttet til forvaltning av næringene

3.4.6.1 Forbedring av fangst- og avlivningsmetodikk

Norge er blitt møtt med mye kritikk for avlivningsmetodene som er brukt ved utøvelsen av hvalfangst og selfangst. Det er derfor lagt ned et betydelig arbeid for å forbedre teknikkene. De avlivningsmetodene som nå brukes, er svært effektive, og norsk ekspertise på området bistår ved forbedring av jaktmetodene i mange av de landene som nå driver hvalfangst og selfangst.

En nærmere beskrivelse av den historiske utviklingen av forbedringen av fangstmetodene finnes i vedlegg 6.

3.4.6.2 Ombordproduksjon

I norsk fiskeripolitikk har man ønsket å ha minst mulig bearbeiding av råstoffet om bord i båtene. Vi har således få fabrikkskip. Etter at hvalfangsten ble gjenopptatt, har vi ikke tillatt ombordproduksjon, selv om det bare har vært ønske om å kutte opp kjøttet i porsjonsstørrelse for innfrysing. Selfangstbåtene er gamle, og de har ikke nødvendig utstyr om bord til å ta vare på alt råstoffet fra selfangsten. Innfrysningskapasiteten for kjøtt burde vært bedre på selfangstskutene. Behovet for å endre situasjonen for ombordproduksjon i hvalfangstnæringen, med mulig unntak for fangsten ved Jan Mayen, er mindre enn behovet for å få mer moderne fangstskuter i selfangsten med utstyr som gjør det mulig å bringe i land større mengder av kjøtt og spekk.

I moderne forvaltning av viltlevende dyr, er det blitt nærmest et prinsipp at dyret skal utnyttes så langt det er råd. Selv om de deler av dyret som legges igjen i naturen, ikke er ressurssløsing i videste forstand, men er produkter som går tilbake i systemet, forventes det at så mye som mulig tas vare på og nyttes. Dette gjelder især dyr som kan nyttes til mat for mennesker og/eller dyr.

Regelverket for kontroll og omsetning av produkter fra sjøpattedyr til konsum forvaltes av Mattilsynet og er beskrevet i «Forskrift om hygiene og kontroll ved frambud av kjøtt fra sjøpattedyr» av 6. mars 2003 (sjøpattedyrforskriften). Forskriften regulerer også produksjon og lagring av kjøtt fra sjøpattedyr om bord i fangsfartøyet.

Nærmere omtale av ombordproduksjon både i hvalfangsten og selfangsten, fremgår av vedlegg 7.

3.5 Forholdet mellom sjøpattedyr og fiskeriene

Det må innledningsvis presiseres at det er menneskelig aktivitet som er hovedårsaken til den aktuelle situasjonen i fiskeriene, og at sjøpattedyrene ikke kan gjøres til syndebukk for uforsvarlig forvaltning med overbeskatning av bestander. Det er likevel nødvendig å ta hensyn til sjøpattedyrenes innflytelse på kommersielt interessante fiskebestander, særlig når man ønsker å gjenoppbygge fiskebestander.

Sel og hval ernærer seg av animalsk føde og dietten består hovedsakelig av fisk, blekksprut og krepsdyr. Flere kommersielt interessante fiskeslag er viktige byttedyr for sjøpattedyrene. Konkurransen om de samme ressursene medfører indirekte interaksjoner mellom sjøpattedyr og fiskeriene. Det oppstår også direkte interaksjoner mellom sjøpattedyr og fiskeredskap i sjøen, der sjøpattedyr kan skade fangsten av fisk, skade redskapen eller selv bli skadet. I tillegg er sjøpattedyr vert for en gruppe parasitter som påvirker fiskens omsetningsverdi. Disse tre formene for interaksjoner omtales nedenfor.

3.5.1 Sjøpattedyrenes plass i næringskjeden

De store bestandene av sjøpattedyr er vesentlige komponenter i økosystemet og kan påvirke mengden fisk i økosystemet. Grønlandssel og vågehval er de to største bestandene av sjøpattedyr i våre havområder regnet som biomasse. Begge artene ernærer seg på fisk og skalldyr i den pelagiske delen av økosystemene. Næringsvalget hos disse artene er studert av Fiskeriforskning og Havforskningsinstituttet, og konsumet er beregnet i samarbeid med Avdelig for arktisk biologi ved Universitetet i Tromsø. En analyse av hvilken effekt vågehvalens konsum har for fiskeriene, er utført av Universitetet i Oslo og Norsk Regnesentral. Beskrivelsen nedenfor er et utdrag av disse undersøkelsene.

Nordøstatlantisk bestand av vågehval vandrer mellom forplantningsområder i sydlige deler av Nord-Atlanteren hvor den har tilhold i vintermånedene, og beiteområdene i Nordsjøen, langs norskekysten og i Barentshavet hvor den oppholder seg i sommerhalvåret. En beregning viser at en bestand på 85.000 vågehval som beiter i Barentshavsområdet fra april til oktober, tar til seg 1,8 millioner tonn føde. Sammensetningen av denne føden er vist i tabell 3.6. Vågehvalen er en opportunistisk konsument, og tar for seg av arter på ulike nivåer i næringskjeden. For eksempel spiser sild unglodde, mens torsk spiser både sild og lodde i tillegg til at den også kan spise ungfisk fra egen bestand. Vågehvalene beiter på alle tre artene, og virkningen av vågehvalens konsum for ressurstilgangen for fiskeriene er derfor mer komplisert enn å subtrahere vågehvalens konsum fra det som ellers ville være tilgjengelig for fiskeflåten. Resultatene fra en simulering av effekten av å øke vågehvalbestanden med en ekstra hval i Barentshavet, resulterer i fem tonn reduksjon i fangstene av både sild og torsk. Effekten skyldes både at vågehvalen spiser torsk, og at hvalene spiser sild og lodde som torsk og hval konkurrerer om. Den simulerte effekten av å endre bestandsstørrelsen med en hval, er lite avhengig av om bestanden av hval er stor eller liten. Disse tallene er foreløpige og for tiden under revisjon. I de reviderte simuleringene inkluderes også grønlandssel i modellen. Foreløpige resultater på et tidlig stadium av modelleringen indikerer at grønlandssel spiser vesentlig mer torsk (muligens så mye som 500.000 tonn torsk i et normalår) enn det som framgår av tabell 3.6, og noe mindre sild og lodde.

Satellittmerking av grønlandssel fra bestandene i Kvitsjøen og i Vesterisen er utført av Avdeling for arktisk biologi ved Universitetet i Tromsø, og sporing av disse dyrene har gitt ny informasjon om beitevandringene. Kvitsjø-bestanden består av ca. 1,83 millioner ett år gamle og eldre dyr, pluss en årlig produksjon på ca. 330.000 unger. Disse henter sin føde fra de sentrale delene av Barentshavet og langs iskanten nord i Barentshavet. I tillegg beiter store deler av Vesterisbestanden også i Barentshavet. Vesterisbestanden er på ca. 350.000 ett år gamle og eldre dyr, pluss en årsproduksjon på ca. 68.000 unger.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

Fiskeriforskning og Avdelig for arktisk biologi har studert gønlandsselens næringsvalg og konsum i Barentshavet. Det synes klart at grønlandsselene endrer sitt næringsvalg avhengig av om det er mye eller lite lodde i dette området. Lodde er en feit fisk, og dermed blir totalkonsumet mindre i år med mye lodde enn i år med lite lodde. Dette fordi de alternative byttedyrene ikke er så næringsrike. I år med normalt mye lodde er totalkonsumet beregnet til 3,37 millioner tonn, mens i år med lite lodde, er konsumet 3,49 millioner tonn. Fordelingen av byttedyr er vist i tabell 3.6.

Det blir ofte fokusert på konflikten mellom kystsel og fiskerier. Bestandene av kystsel er imidlertid relativt små (i størrelsesorden 10.000 for hver art) og virkningen av deres konsum på fiskebestandene er begrenset. Men kystselene, og særlig steinkobbene, er stasjonære i avgrensede områder. Konfliktforholdene med stedbundne «hjemmefiskerier» kan derfor tilspisses lokalt. I slike lokale forhold blir geografisk skala og arealbetraktninger viktige. Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for naturforskning undersøkte forholdet mellom en lokal bestand på 750 steinkobber på Møre og tre fiskerier som pågikk samtidig innenfor et område på 1.680 km² . I løpet av en 73 dagers periode fra 20. juni til 31. august, fjernet selene 20 tonn fisk fra et 140 km² område som ble benyttet til snurrevadfiske, 32.1 tonn fra et 117 km² område som ble benyttet til bunngarn, og 41 tonn fisk fra et 153 km² område som ble utnyttet til reketråling. Den fisken selene spiste, ville ellers vært tilgjengelig for fiskeriene i den aktuelle perioden og på de aktuelle feltene der fisket foregikk. Vi må anta at dette hadde en negativ effekt på både snurrevad- og garnfisket. Reketrålerne pålegges å benytte en skillerist som frigjør bifanget fisk fra trålen, slik at eventuell ekstra fisk ikke ville komme reketråleren tilgode. Flere av fiskeslagene steinkobbene spiste (f.eks. torsk og øyepål) beitet på reker, og reduksjon av steinkobbenes konsum av fisk ville derfor kunne ha en positiv effekt på rekefisket.

3.5.2 Direkte interaksjon mellom sjøpattedyr og fiskeri

Når sjøpattedyr kommer i direkte berøring med fiskeredskap eller fisk som står fanget eller låst i fiskeredskap, oppstår direkte interaksjoner med fisket. Det er rapportert om flere hval- og selarter der individer har spesialisert seg på å ta fisk fra redskap som hales. Kystsel har i noen områder spesialisert seg på å ta fisk som står i ruser eller garn. Biteskader eller avrevet fisk er et vanlig problem for garnfiske i områder med kystsel.

Sjøpattedyr som fanges i fiskeredskap, kan gjøre betydelig skade på fiskeredskapen. Under invasjonen av grønlandssel til kysten av Finnmark i 1987, ble nærmere 60.000 sel påvist druknet i torskegarn hovedsakelig under vårtorskefisket i Øst-Finnmark. Skadene på fiskeredskapen ble kompensert med en billighetserstatning på 3–400 kroner pr dyr. Omfanget av skadevirkningene for fisket av direkte interaksjoner med sjøpattedyr er likevel lite dokumentert.

Når hele 60.000 grønlandssel druknet i fiskegarn i 1987, viser det at fiskeredskap også gjør skade på sjøpattedyr. Gjenfangst av merkede dyr viser at omlag 5 % av alle steinkobber og havert som fødes ved norskekysten, drukner i fiskeredskap. De fleste drukner i løpet av det første leveåret, og bunngarn fulgt av ruser er de redskapstypene som dreper flest kystsel. Sommeren 1988 ble det gjennomført en registrering av bifangst av niser i drivgarnfisket etter laks. Det viste seg at dette drivgarnfisket hadde en meget høy frekvens av bifangst på niser. For hver time med garn i sjøen ble det i gjennomsnitt fanget 0.8 niser per 1.000 km garn. I 1988 var det ca. 580 lisenser, og med en garnlenke på ca. 2 km, vil det i praksis drukne en nise for nesten hver time laksegarna står i sjøen. Drivgarnfisket etter laks ble forbudt etter 1988-sesongen.

Bifangst av grønlandssel i år med selinvasjoner, bifangst av kystsel i ulike redskaper og bifangst av niser i drivgarn etter laks er det eneste som er kvantitativt registrert av bifangster på sjøpattedyr i norske fiskerier. Fra og med 2003 er det innført en egen kolonne i loggboken for registrering av bifangst av sel og hval hos den delen av fiskeflåten som er pålagt å føre loggbok. Videre er Fiskeridirektoratets kontrollører ombord på fiskefartøyene bedt om å registrere bifangst av sjøpattedyr. Det gjenstår å se i hvilken grad disse metodene gir informasjon med tilstrekkelig presisjon for å estimere bifangstenes størrelse.

3.5.3 Spredning av parasitter

To nært beslektede grupper parasittiske rundormer har sjøpattedyr som endelig vert og fisk som mellomvert. Gruppen Anisakis, eller leverkveis, har hval som viktigste endelig vert. Parasittene blir kjønnsmodne og legger egg i hvalenes magesekk. Eggene føres gjennom tarmkanal og ut i sjøvannet hvor de flyter rundt. De tidligste larvestadiene opptrer i raudåte og andre pelagiske krepsdyr. Fisk, for eksempel sild, blir infisert når de spiser raudåte. Større fisk kan bli infisert når de spiser mindre fisk som er infisert via raudåte eller andre pelagiske krepsdyr. På grunn av at egg og vertsdyr er pelagiske og spres med strøm eller egenbevegelse, blir parasittene spredd og er vanlig forekommende over store områder, men opptrer sjelden i store lokale konsentrasjoner.

Den andre gruppen Phocanema ( Pseudoterranova ), eller torskekveis, har sel som viktigste endelig vert. Torskekveis blir kjønnsmodne og legger egg i pattedyrenes magesekk. Når eggene kommer ut i sjøen, synker de til bunnen og vi finner igjen de tidligste larvestadiene hos små bunnlevende krepsdyr som tanglus, tanglopper og bunnlevende hoppekreps. Fisk infiseres når de spiser infiserte krepsdyr, og større fisk kan infiseres når de spiser mindre fisk med parasitter. Det er hovedsakelig torsk og annen bunnfisk fra grunne, kystnære farvann som infiseres. På grunn av at både kystselene og flere kyst- og fjordforekomster av bunnfisk er relativt stasjonære, kan mengden torskekveis bli vesentlig i enkelte områder. Problemet ville vært eliminert dersom selene ble utryddet fra området, men med sel tilstede har det vist seg at mengden torskekveis er lite avhengig av selbestandens størrelse. Parasittmengden er i større grad avhengig av selenes fødevalg. Dersom selene spiser pelagisk fisk som ikke er infisert av torskekveis, vil parasittens livssyklus brytes og mengden parasitter avta. Denne sammenhengen er sannsynligvis årsaken til at torskekveis ble et vesentlig problem langs kysten av Midt- og Nord-Norge etter at sildestammen brøt sammen på 1960-tallet.

Hos fisk borer larvene fra begge gruppene av parasitter seg gjennom magevegg og tarmkanal og ut i bukhulen. Leverkveisen kapsles deretter inn som små sirkler på leverhinne, mesenterier eller andre indre organer. De fleste parasittene fjernes dermed når fisken sløyes. Parasitten har imidlertid medført noen sykdomstilfeller (Anisakiasis) i form av diaré hos personer som har spist rå sild, for eksempel i Holland hvor sild spises lett marinert. Larvene av torskekveis trenger inn i fiskens muskulatur og kapsles inn som en langstrakt kveil. Disse er lett synlige for eksempel i filetene hos fersk torsk. Disse rundormene kan redusere omsetningsverdien av fisk, særlig til levende-fisk-markedet. Torskekveis er derfor det alvorligste problemet for fiskerinæringen, og medfører betydelige økonomiske tap for fiskere og fisketilvirkere langs deler av norskekysten.

3.5.4 Utfordringer i forholdet mellom sjøpattedyr og fiskerier

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig sammenhengen mellom sjøpattedyrbestandenes størrelse og effekten deres konsum har på fiskebestandene, og dermed konsekvensen for fiskerier på de samme artene. Dette skyldes ikke bare innbyrdes interaksjoner mellom ulike byttedyrbestander, men også at sjøpattedyr kan slå om fra en byttedyrbestand til en annen avhengig av byttedyrenes relative tilgjengelighet. Det er også uklart hvordan konkurranseforholdet mellom predatorbestander påvirkes av endringer i bestandstørrelse hos en av predatorbestandene, eller endringer i tilgjengeligheten av byttedyr.

Det er en utfordring å identifisere de essensielle interaksjonene mellom sjøpattedyr og kommersielle fiskeslag og kvantifisere disse slik at de kan innarbeides i flerbestandsmodeller og legges til grunn for en økosystembasert forvaltningsprosedyre.

ICES, IWC og NAMMCO har bedt om at det etableres systemer for å registrere bifangst av sjøpattedyr i fiskeredskaper. Det anbefales uavhengige observatører ombord på fiskefartøyene for å få pålitelige data. Med en flåtestruktur som den norske fiskeflåten, vil god observatørdekning være en stor kostnad. Observatører for registrering av sjøpattedyr bør derfor søkes koordinert med observatørordninger for andre formål. Det antas at flest sjøpattedyr drukner i fiskegarn eller andre nettredskaper i kystfarvannene. Sjarkflåten er stor i antall og lite egnet for å ta ekstra bemanning i form av observatører ombord. Sjarkflåten er heller ikke pålagt å føre loggbok over fangstene. I tillegg til å etablere observatørordninger for den havgående del av fiskeflåten, er det en metodisk utfordring å utvikle mekanismer for å innhente pålitelige data om bifangst av sjøpattedyr fra sjarkflåten.

Gjennom forskning på nye redskaper eller modifikasjon av redskap eller utvikling av nye redskaper er det en utfordring å søke løsninger som reduserer skade forvoldt av sjøpattedyr både på redskap og på fisk som er fanget eller står låst i redskapen. Samtidig er det en utfordring for forskningsmiljøene, redskapsprodusenter og utøvere av praktisk fiske å søke tekniske og operasjonelle løsninger som reduserer bifangst av sjøpattedyr til et absolutt minimum.

3.5.5 Økosystembasert forvaltning og internasjonal opinion

I flere land, og særlig i urbane befolkningsgrupper, blir det ansett som etisk galt å avlive sjøpattedyr og spesielt hval, uavhengig av bestandssituasjon og avlivningsmetode. En slik etisk holdning til avlivning er vanskelig å imøtegå med naturvitenskapelige argumenter. Derimot ser det ut som det internasjonale statssamfunn og opinionen er mottakelig for kunnskap om at de langt fleste arter av sjøpattedyr ikke er utrydningstruet, men derimot relativt tallrike. Det vises i denne forbindelse til artikler i internasjonal presse, senest i Economist i januar i år. En slik forståelse kan utvikle seg som en konsekvens av en sannsynlig nedgang i de globale fiskeriene, bredere støtte for økosystembasert forvaltning av fiskeriene og erkjennelse av at interaksjonen mellom sjøpattedyr og kommersielt interessante fiskerier har kvantifiserbare økonomiske konsekvenser. Det må imidlertid understrekes at det er menneskelig aktivitet som er hovedårsaken til den aktuelle situasjonen i fiskeriene, og at sjøpattedyrene ikke kan gjøres til syndebukk for uforsvarlig forvaltning med overbeskatning av bestandene. Man må likevel ta hensyn til sjøpattedyrenes innflytelse på kommersielt interessante fiskebestander, særlig fiskebestander som man ønsker å gjenoppbygge.

I henhold til gjeldende folkerett er det opp til den enkelte stat å beslutte om beskatning av sjøpattedyr er ønskelig eller nødvendig, så lenge det skjer innen forsvarlige rammer. Man kan tenke seg at man i fremtiden setter økonomisk verdi på økosystemets produksjon. Dette vil kvantifisere de økonomiske kostnadene det har å verne store sjøpattedyrbestander mot beskatning i form av tapt utbytte fra fiskeriene. Arbeid med slike problemstillinger og modeller er satt i gang, bl.a. i NAMMCO. Det vil imidlertid ta tid før slike modeller kan tas i bruk, idet det må en god del forskning til før dette kan bli et redskap i fiskeriforvaltningen. Det mange i dag synes er uhørt og i alle fall unødvendig, kan på sikt vise seg ikke bare å være nødvendig, men også påkrevd innen rammen av økosystembasert forvaltning av de levende marine ressurser – hvis man vil ha bærekraftige fiskerier.

I ekstreme tilfeller vil kommersielt interessante fiskebestander kunne bli truet som følge av at sjøpattedyrbestander dominerer økosystemet. I slike tilfeller vil internasjonale forpliktelser til vern av artsmangfoldet kreve at det iverksettes tiltak for å redusere antall sjøpattedyr. Før en slik situasjon oppstår, vil imidlertid fiskeriforvaltingen i reguleringssammenheng få valget mellom å sette av store fiskekvoter til føde for sjøpattedyr, på samme måte som Norge og Russland setter av lodde til føde for torsk i de årlige fiskeriforhandlingene, fremfor å sørge for et mest mulig stabilt loddefiske. Dette er politiske valg med konsekvenser for tradisjonelle fiskerinasjoner. Problemstillingen er ikke ukjent i profilerte verneland. Vi har sett at bl.a. Sverige og Finland har iverksatt jakt på sel som følge av at store bestander i Østersjøen både skader fiskeredskaper, oppdrettsanlegg og konkurrerer med fiskerne om ressursene.

3.6 Sjøpattedyr og dyrevern

3.6.1 Dyrehelse

Det er registrert flere tilfeller av massedød på sjøpattedyr i mange land, også Norge. Dette har vært satt i sammenheng med sykdommer forårsaket av både bakterier og virus. På tross av at sjøpattedyrene som gruppe er mer tallrik enn de store landpattedyra i Norge, har det vært lite forskningsaktivitet knyttet til forekomst og utbredelse av sykdommer hos sjøpattedyr i norske farvann. Det meste av forskningsaktiviteten på dette området i Norge har vært fragmentert og ad hoc-preget sammenlignet med mange andre land. Det er vesentlig i forbindelse med større sykdomsutbrudd som eksempelvis virusangrepet på steinkobbe i Skagerrak at penger og forskningsaktivitet har vært allokert til slike problemer. Som fangstnasjon og forvalter av mange og tallrike sjøpattedyrbestander, bør imidlertid Norge ha et særlig ansvar i slike spørsmål.

Den helsemessige statusen hos sjøpattedyrene har stor betydning for bestandsutvikling, forvaltning og den generelle helsetilstanden i det marine økosystemet. Sjøpattedyrene har et levevis som eksponerer dem for smittsomme sykdommer og miljømessige belastninger som kan medføre sykdommer. Mange arter foretar sesongmessige vandringer over store avstander og vil komme i kontakt med andre miljøer og populasjoner av både egen og andre arter. For flere arters vedkommende er populasjonene økende, og økt dyretetthet øker kontakten mellom individene og dermed risikoen for overføring av smittsomme sykdommer og parasitter. Om et individ eller arten som sådan ikke blir sykt, kan det fungere som reservoar og smittebærer til andre og mottakelige arter eller individer. Et godt eksempel på dette finnes i den før omtalte sykdommen på steinkobbe som er forårsaket av et virus, og hvor enkelte dyr som overlever kan fungere som smittereservoar for senere utbrudd.

Det er et stort kunnskapsmessig gap når det gjelder den generelle helsemessige statusen hos sjøpattedyr. Det gjelder både hvilke spesifikke sykdommer og lidelser som forekommer, hvilken betydning de har for den enkelte bestand og det marine økosystem som helhet. Med økt forståelse for samspillet i naturen og sjøpattedyrenes betydning som ressurs og mulig reservoar og smittespreder til andre marine eller terrestrielle arter, inkludert menneske, er det stort behov for mer grunnleggende og anvendbar systematisk forskning, kartlegging og overvåkning når det gjelder helse og sykdom hos sjøpattedyr.

3.6.2 Dyrevern

Dyrevernloven omfatter alle levende pattedyr, fugler, padder, frosk, salamander, krypdyr, fisk og krepsdyr. Det er flere viktige bestemmelser som angår vårt forhold til viltlevende dyr. Den generelle bestemmelsen i § 2 om at man skal fare vel med alle dyr og beskytte dem mot unødig lidelse, gjelder også menneskers kontakt med viltlevende dyr. Det samme gjelder dyrevernlovens § 6 som pålegger mennesker en handlingsplikt når det påtreffer dyr som av ulike årsaker er skadd, sykt eller hjelpeløst. Handlingsplikten innebærer at en skal hjelpe dyret så langt det lar seg gjøre eller foreta avliving for å unngå videre lidelse for dyret. Dyrevernlovens bestemmelser om avliving av dyr i § 9, gjelder også i forhold til jakt og fangst. Ut fra ordlyden skal dyrene avlives på en slik måte at de ikke påføres unødig lidelse. Dette innebærer et krav om at avliving av sjøpattedyr skal foregå på effektiv og sikker måte.

Dyrevernlovens bestemmelser som omfatter sjøpattedyr, har grenseflate mot flere lovverk. Sentralt her er saltvannsfiskeloven med forskrifter om utøvelse av fangst av sjøpattedyr. Dyrevernlovens intensjoner om at avlivning skal skje slik at dyret ikke kommer i fare for å lide i utrengsmål, er innarbeidet i disse forskriftene uten å gjenfinnes i hjemmelen for forskriftene. I fremtiden bør bestemmelser som omfatter dyrevernbestemmelser synliggjøres i forskriftens hjemmelsgrunnlag.

Det er viktig at dyrevernlovens intensjoner blir tilstrekkelig innarbeidet i all virksomhet som berører viltlevende dyr. Dette vil bidra til at vår kontakt med disse skjer på en etisk forsvarlig måte. Forvaltningsansvaret for dyrevernloven ligger i Mattilsynet Det bør gjennomføres en systematisk gjennomgang av de ulike myndigheters ansvar for gjennomføringen av dyrevernbestemmelsene i sitt forvaltningsområde.

Viktige dyrevernmessige forhold man står overfor i forbindelse med forsvarlig utøvelse av jakt og fangst bl.a. på sjøpattedyr, er bl.a.:

• Holdninger, kunnskap og ferdigheter hos utøverne

• Løpende overvåking og forbedring av avlivings- og fangstmetoder, herunder sikkerhet for at metoden virker som forutsatt

• Skadeskyting

• Kriterier for bedøvd tilstand og død

• Godkjenning av jakt- og fangstmetoder ut fra dyrevernhensyn

• Praksis når man i forbindelse med jakt og fangst påtreffer skadde, syke eller hjelpeløse dyr

• Tilsyn med at dyrevernbestemmelser blir etterlevd

Planmessig rekruttering og opplæring er virkemidler for å sikre nødvendig kompetanse og gode holdninger hos jakt-/fangstfolk. Av forhold som har betydning for hvor effektivt og sikkert fangsten utøves, er bl.a. fangstmetodene, værforhold, kvaliteten på fangstutstyret, skyttere og slåeres ferdigheter, skuddavstand og spesielt for hvalfangst; skuddvinkel i forhold til dyrets lengdeakse. Også egnet hjelpevåpen som man bruker til rask omskyting, er av grunnleggende betydning for å utøve dyrevernmessig forsvarlig jakt/fangst.

Når jakt/fangstfolk påtreffer syke, skadde eller hjelpeløse dyr som de plikter å avlive iht. dyrevernloven § 6 bør ikke dette utgjøre en del av fangstkvoten, da dette kan stimulere til manglende etterlevelse av dyrevernloven. Dagens praksis i forbindelse med at man under jakt/fangst påtreffer skadde, syke eller hjelpeløse dyr, bør utredes.

3.6.2.1 Vågehval

Hvalfangere må delta på kurs i våpenopplæring og avlivningsmetoder arrangert av Fiskeridirektoratet, og tillegg avlegge en skyteprøve. Disse tiltakene har medført en vesentlig forbedring av avlivningseffektiviteten. Den nye harpungranaten til bruk på vågehval, Hvalgrant-99, som ble innarbeidet i fangsten fra 2000, er den beste metoden for avliving av vågehval per i dag, og skal derfor nyttes iht. dyrevernloven § 9.

Allerede på 1970 tallet hadde fiskerimyndighetene hvalfangsinspektører som overvåket jakten. Fra 1993 har i hovedsak veterinærer med særlig opplæring deltatt som inspektører på alle hvalfangsskuter.

3.6.2.2 Selfangst

Fra og med 1982 ble det krav fra fiskerimyndighetene om at alle selfangstskuter skulle ha med inspektører for å sikre at fangsten av sel foregår på foreskreven måte. Som en oppfølging av NOU 1990: 19 «Norsk selfangst 1982–1988» ble kurs for mannskap og inspektører revidert, og det ble lagt inn opplæring i hvordan dyrene skulle avlives i samsvar med bestemmelsene.

Det brukes effektive metoder for avlivning av sel. Nærmere 100 % av ungene som blir skutt, dør momentant. Det foreligger imidlertid ikke undersøkelser ved bruk av hakapik eller ved skyting av voksen sel. Når det gjelder forbedring av fangst- og avlivningsmetodikk, vises det for øvrig til vedlegg 6.

3.6.2.3 Andre forhold

Andre viktige dyrevernmessige utfordringer er bl.a.:

• forsvarlige tiltak når sjøpattedyr «grunnstøter» i skjærgården

• forsvarlige tiltak i forbindelse med skade og sykdom, f.eks. i forbindelse med at man påtreffer syke dyr eller ved kjent utbrudd av epizootisk seldød

Det forekommer at hvaler går på land og at det er problemer knyttet til forsvarlig avliving. Dyrets størrelse, topografiske forhold og dyrets posisjon har betydning for hvilken avlivingsmetode som kan være aktuell. Det er behov for avklaringer av ansvarsforhold og roller i forbindelse med at sjøpattedyr grunnstøter. Mattilsynet vil gi råd og veiledning når det gjelder dyrevernmessige vurderinger etter dyrevernloven. Det bør utarbeides retningslinjer som danner utgangspunkt for vurderingen av konkrete forhold.

Mattilsynets rolle når det gjelder dyrevern ved utbrudd av smittsomme sykdommer hos sjøpattedyr (epizootier), er at lokalleddet gir råd og veiledning om avliving av syke dyr slik at de ikke lider unødig. Mattilsynets rolle på sentral- og regionalledd er å gi klare retningslinjer til underliggende ledd om hvordan offentlig veterinær skal forholde seg i slike situasjoner.

Når personer påtreffer syke, skadde og/eller hjelpeløse sjøpattedyr, inntreffer en hjelpeplikt iht. dyrevernloven § 6. Vedkommende skal yte hjelp ut fra egne forutsetninger, og i mange tilfeller vil hjelpen ivaretas ved at det meldes fra til Mattilsynets lokale ledd, som vil kunne vurdere situasjonen og om nødvendig ta kontakt med andre aktører.

Mennesketrafikk og turisme er et økende problem i forhold til viltlevende dyr. Sjøpattedyr må blant annet gis tilstrekkelig beskyttelse mot menneskelig trafikk og turisme under parring og fødsel.

3.7 Trygghet og kvalitet ved sjøpattedyrprodukter

3.7.1 Ernæringsmessige forhold ved sjøpattedyr

3.7.1.1 Generelt

Sjøpattedyr er en naturlig kilde til de mest helsefremmende næringsstoffene vi kjenner. Foreløpige forskningsresultater indikerer at næringsstoffer fra sjøpattedyr kan danne grunnlag for utvikling av nye produkter rettet mot både mennesker og dyr. I og med at mange sjøpattedyr er nær toppen av næringskjeden, vil de også akkumulere naturlig forekommende fremmedstoffer, spesielt i særlig utsatte områder. Det er også fra slike forurensede områder man ser at sjøpattedyr inneholder til dels høye verdier av fremmedstoffer som har gitt sjøpattedyrene dårlig omtale med tanke på humant konsum. Derfor må produktene klareres med hensyn til gjeldende regelverk for øvre inntak av fremmedstoffer. Dagens grenseverdier medfører at olje fra sjøpattedyr må raffineres før det kan gå til humant konsum, tilsvarende hva som er situasjonen for rensing av torsketran. Fremmedstoffer i sjøpattedyr er omtalt i pkt. 3.7.3.

Kjøtt fra sjøpattedyr kjennetegnes ved at det er proteinrikt og meget rikt på essensielle aminosyrer. Nivået av disse er høyere enn det som finnes i oksekjøtt og magert svinekjøtt. Kjøttet fra hval og sel inneholder lite fett. Andelen av de helsefremmende svært lange omega-3 fettsyrene er høy, og vi finner en del enumettet fett som også knyttes til positive helseeffekter. I tillegg inneholder dette fettet en særdeles gunstig balanse (1:1:2) mellom omega-6 (arakidonsyre, AA) og de marine omega-3 fettsyrene (eikosapentaensyre, EPA og dokosaheksaensyre, DHA).

Kjøtt fra sjøpattedyr er også meget rikt på mineralske næringsstoffer og andre mikronæringsstoffer. Spesielt nevnes jod, kalium, selen, magnesium, sink, fosfor og kalsium. Dette skyldes at de er høyt oppe i den marine næringskjeden samt spesielle fysiologiske tilpasninger. Ett eksempel på det siste er den mørke fargen på kjøttet som skyldes et meget høyt innhold av jernholdige proteiner. Innholdet av jern er mer enn 100 ganger høyere enn andre dyr og er blant de beste jernkildene vi kjenner. I tillegg har det organisk bundne jernet svært god biologisk tilgjengelighet. Mindre enn 50 gram kjøtt vil således dekke en voksen persons daglige jernbehov. Kjøttet inneholder også betydelige mengder av både vannløselige og fettløselige vitaminer. Analyser av ernæringsinnholdet i kjøtt fra sjøpattedyr viser at det er blant de beste av sjømatproduktene og er bedre enn kjøtt fra husdyr.

3.7.1.2 Oljer fra marine sjøpattedyr

Det er velkjent at inuitter (eskimoer) er langt mindre utsatt for en rekke såkalte vestlige sykdommer, spesielt knyttet til hjerte-karsykdommer, som i stor grad kan knyttes til kostholdet. Ofte forklares dette ut fra at eskimoene hadde et høyt inntak av fisk og derved et høyt inntak av marine omega-3 fettsyrer. I realiteten bestod den klassiske eskimodietten av relativt lite fisk, men desto mer av kjøtt og spekk fra sjøpattedyr. Til forskjell fra fiskeoljer (tran), som utvinnes av lever fra torskefisker, er det spekket (fettvev) som danner utgangspunktet for oljer fra sjøpattedyr. Forskning på positive helemessige effekter knyttet til disse oljenes egenskaper er så langt lovende, men det er for tidlig å trekke endelige konklusjoner fra dette arbeidet (se boks).

3.7.2 Folkehelse

3.7.2.1 Matloven

Første januar 2004 trådte lov om matproduksjon og mattrygghet m.v. (matloven) av 19. desember 2003 nr. 124 i kraft. Denne dekker alle aspekter ved næringsmiddelkjeden fra «fjord/jord til bord» og avløser en rekke lover som tidligere har dekket avgrensede området i denne kjeden. Samtidig ble det gjennomført en omfattende reorganisering av den offentlige kontroll som samlet alle de tilhørende forvaltningsorganene i det nyopprettede Mattilsynet.

Matlovens hovedformål er bl.a. å sikre helsemessig trygge næringsmidler og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, samt ivareta miljømessig produksjon og samtidig fremme god plante- og dyrehelse. Fra årsskiftet er dermed næringsmiddelprodukter fra sjøpattedyr omfattet av mattlovens bestemmelser.

«Forskrift om hygiene og kontroll ved produksjon og frambud av kjøtt fra sjøpattedyr» (sjøpattedyrforskriften), gir nærmere krav til de ulike leddene som er involvert i fangst og produksjon av kjøtt fra sjøpattedyr.

3.7.2.2 Sjøpattedyr og sykdommer som kan overføres til mennesker

Fangst av sjøpattedyr til konsum, redskaper og klær har vært en naturlig del av kystbefolkningens levevis i Norge i uminnelige tider. Fangst av sjøpattedyr er som nevnt ovenfor beskrevet allerede på 800-tallet, men har foregått lenge før dette. Det har vært kjent i århundrer at enkelte produkter fra isbjørn og enkelte tannhvaler ikke kunne spises eller var farlige å spise i større mengder. Bortsett fra spredte beretninger og beskrivelser om parasittære sykdommer og forgiftninger etter konsum av disse artene, finnes det ingen kjente rapporterte tilfeller sykdom hos mennesker knyttet til konsum av sjøpattedyr i Norge.

3.7.3 Sjøpattedyr og miljøgifter

3.7.3.1 Global spredning av miljøgifter

Kartlegging av klorerte organiske miljøgifter (se boks) har siden 1970-årene avslørt en global spredning, der langtransport, spesielt via luft fra industrialiserte områder i Europa, Eurasia og USA, har resultert i ansamlinger av betydelige mengder av organiske klorforbindelser (OC, se boks) som PCB og DDT i våre farvann. Det har vært en voldsom utvikling og bruk av menneskeskapte kjemikalier (fremmedstoffer) globalt de seneste 4–5 tiår. En bevisstgjøring av ukjente problemer med noen av disse kjemikaliene, spesielt OC som ble påvist i flere dyrearter på slutten av 1960-tallet, førte til restriksjoner og totalforbud i flere land. For mange av disse kjemikaliene er «toppen» nådd med hensyn på produksjon, og forhåpentligvis også som et miljøgiftproblem på land, men høyst sannsynlig gjelder ikke dette i det marine miljø. Eksempelvis vil tilsiget av PCB fra luft og vann til det marine miljø fortsette langt inn i fremtiden. I tillegg er det flere varsellamper som blinker og varsler om økende nivåer av «nye» kjemikaliegrupper (poly-brommerte flammehemmere, mfl.) der man har liten kunnskap om forekomster og skadeeffekter.

3.7.3.2 Skadeeffekter av miljøgifter

Felles for mange av disse organiske miljøgiftene er at de er lite nedbrytbare i organismer, de er fettløslige og derved akkumuleres i fettrike vev, og videre oppkonsentreres de i næringskjeden. Det betyr at sjøpattedyr, som befinner seg høyt i næringskjeden, vil forventes å ha relativt høye nivåer i spekket av disse miljøgiftene. Når det gjelder metallforurensning, er det spesielt kvikksølv som det har vært fokus på. Selv om det har vært betydelige reduksjoner i utslipp av kvikksølv fra både Europa og Nord-Amerika, er det ingen klare tegn på at kvikksølvnivåene synker. Kvikksølv forekommer i flere forskjellige former, og formen avgjør om kvikksølvet vil virke som en miljøgift eller være passiv. Som metylkvikksølv er kvikksølvet mest giftig, og det trengs mer informasjon om denne formen i sjøpattedyr. Det som har vært målt, er ofte totalkvikksølv (metylkvikksølv + uorganisk kvikksølv).

Undersøkelser der nivåer av klororganiske miljøgifter er forbundet med skadeeffekter eller reproduksjonsforstyrrelser i sjøpattedyr, er uten unntak registrert i enkelte sjøpattedyrbestander med tilhold i spesielt forurensede farvann. Heldigvis finner vi ikke eksempler på dette fra norsk fauna.

3.7.3.3 Faktorer som påvirker nivåene av miljøgifter

Hos sjøpattedyr er det mange faktorer som påvirker nivåene av organiske miljøgifter og som forklarer variasjoner i miljøgiftnivåene innen en populasjon og mellom arter. Viktigst blant disse faktorene (fødevalg, stoffskifte, kjønn, alder, ernæringsstatus, helsestatus, reproduksjonsstatus, størrelse) vil sannsynligvis være fødevalg, og kapasitet og evne til å omdanne og kvitte seg med fremmedstoffer. Fødevalg forklarer mye av forskjellene i miljøgiftnivåer mellom arter, og fødevalg bidrar også til variasjoner mellom populasjoner av samme art og mellom individer innen samme populasjon når dietten er alders- eller kjønnsrelatert. I undersøkelser fra 1970- og 1980-tallet har det i liten grad vært tatt hensyn til dette, med det resultat at det ikke foreligger gode datasett som kan sammenstilles for avsløring av tidstrender og geografiske forskjeller i miljøgiftbelastning. Det er bare i løpet av de siste 10–15 årene at kunnskap om de biologiske parametere er tatt med ved tolkning av en miljøgiftbelastning. Dette har gitt bedre forståelse av de toksikologiske mekanismer som er involvert, og dessuten bidratt til at forvaltningen i større grad kan jevnføre resultater fra forskjellige prosjekter og forskjellige perioder.

Det å sammenligne miljøgiftnivåer mellom arter, mellom grupper av individer og mellom individer, bør allikevel alltid gjøres med forsiktighet. Med få unntak er det i det ytterste fettrike spekket hos enkelte sjøpattedyr at man finner de høyeste nivåene av gruppen fettløslige og persistente miljøgifter. Dette er også det vevet som har blitt benyttet i størst grad under kartlegging av nivåene av disse stoffene i sjøpattedyr.

Standardisering av prøvetaking for kvikksølv eller andre tungmetaller har ikke vært gjort for sjøpattedyr, slik som for eksempel for fisk. Det er å anta at det også for sjøpattedyr vil være en konsentrasjonsforskjell som er avhengig av hvor på dyret prøven blir tatt. Det som har vært mest vanlig når det gjelder prøvetaking, er at muskelprøvene taes dypt inne i ryggen av dyret.

Praktisk og ressursmessig er kartlegging av miljøgifter i sjøpattedyr generelt mer krevende enn tilsvarende i landpattedyr. Det er også store forskjeller med hensyn på dette blant de forskjellige sjøpattedyrartene noe som delvis henger sammen med tilgjengelighet av prøver. Prøver av sjøpattedyr vil være tilgjengelig via kommersiell fangst (f.eks. vågehval, grønlandssel, klappmyss), i forbindelse med spesielle fellingstillatelser (bl.a. kystselartene våre), eller forskningsfangst (f.eks. Sjøpattedyrprogrammet: vågehval, arktiske selarter og kystnære selarter), eller via bifangster (f.eks. nise).

3.7.3.4 Miljøgiftstatus

Det er kun for de klororganiske stoffene, og da spesielt PCB og DDT, at man over en tidsperiode på noen tiår har undersøkt nivåer og utbredelse i enkelte sjøpattedyrarter. Når det gjelder andre grupper av organiske miljøgifter som for tiden er i fokus internasjonalt, som for eksempel bromerte flammehemmere, finnes det lite eller ingen data på nivåene av disse i sjøpattedyr fra norske farvann. Enkeltundersøkelser viser at det er behov for kartlegging av disse forbindelsene i sjøpattedyr.

Ser man nærmere på produkter fra sel og hval, vil nivåene av miljøgifter variere avhengig av hvilke fangster av arten som prioriteres (alder og kjønn) og i hvilke faser av livssyklusen man fangster på (alder og sesong). Slik at fangsttid, fangststed og avskytning (alder og kjønn) vil kunne ha betydning på miljøgiftkonsentrasjonene i produkter fra sjøpattedyr. Disse parametere må betraktes for hver enkelt art.

Det foreligger relativt få undersøkelser med hensyn på organiske klorforbindelser i muskel fra sel og hval. Det er rapportert om relativt lave verdier av disse stoffene i både indre og ytre muskel hos vågehval, helt ned mot de nivåene vi finner i muskel fra fet fisk. I spekk derimot er nivåene av organiske klorforbindelser i sjøpattedyr langs norskekysten og i norsk Arktis flere størrelsesordener høyere enn det vi finner i landpattedyr i Norge, men fremdeles betydelig lavere enn tilsvarende data fra mer forurensede områder som Vadehavet og Østersjøen.

Det foreligger nyere undersøkelser med hensyn på kvikksølv i muskel fra sel og hval. Spesielt for vågehval er det gjort en omfattende kvikksølvundersøkelse i 2002. Det er rapportert om relativt lave verdier av kvikksølv både i vågehvalmuskel og selmuskel, i forhold til eksempelvis tunfisk og enkelte populasjoner av ferskvannsørret, gjedde og abbor.

3.7.3.5 Vurdering av helserisiko

Ved vurdering av toksisitet er det de dioksinlignende PCB-forbindelser og kvikksølv som har vært tillagt størst vekt. Nasjonalt foreligger det ingen grenseverdier av enkelte miljøgifter i produkter fra sjøpattedyr. Det er utarbeidet retningslinjer med hensyn på totalinntak av enkelte miljøgifter, som legger til grunn summen av hver miljøgift fra forskjellige matvarer. Det er viktig å merke seg at en TWI –verdi (tolerabelt ukentlig inntak) ikke gir uttrykk for en nedre grense for helseskadelig virkning, men at det er en beregning av helsemessig trygg eksponering (se boks).

Kunnskapen om kvikksølv i sjøpattedyr er knyttet til totalkvikksølv, og det er fortsatt mangelfulle data vedrørende andelen metylkvikksølv i sjøpattedyr. Det betyr at man ikke er i stand til å utføre risikovurdering av metylkvikksølv i sjøpattedyr for human helse. Mer data vedrørende metylkvikksølv er således nødvendig.

I de fleste marine organismer (fisk og skalldyr) foreligger også andre metaller enn kvikksølv hovedsakelig i organiske former. Den kjemiske form av metaller er viktig for giftighet og dermed for matvaretrygghet. Lite er kjent vedrørende hvilke former og hvilke andel de kjemiske formene foreligger i hos sjøpattedyr. De få data som finnes indikerer forskjeller mellom fisk og pattedyr.

En rekke dioksiner (klorerte dibenzodioksiner og dibenzofuraner) og dioksinlignende PCB-forbindelser (kongenere) har blitt gitt toksiske ekvivalensfaktorer (TE) etter en WHO- modell fra 1998. I denne modellen angis toksisiteten til samtlige forbindelser som inngår, relativt til den mest toksiske dioksinforbindelsen. Det forutsettes molekylære virkningsmekanismer som er lik for forbindelsene, og at toksisiteten kan summeres. Faktorene blir benyttet til å regne om konsentrasjonene av de enkelte dioksiner og dioksinlignende PCB-forbindelsene til toksiske ekvivalenter (TE). TE blir et mål på den samlete giftigheten av blandingen av dioksiner og dioksinlignende PCB-forbindelser i prøven. På bakgrunn av nyere forskning er tolerabelt ukentlig (TWI) inntak for dioksiner og dioksinlignende PCB redusert fra 70 pikogram (pg) TE/kg kroppsvekt til 14 pg TE/kg kroppsvekt fra 1998 til 2001. Det vil si at en person på 60 kg i løpet av en uke ikke bør spise mat som samlet overstiger et innhold tilsvarende 840 pg TE. I prøver av vev fra sjøpattedyr er det generelt svært lite dioksiner i kjemisk forstand. Langt det største bidraget til TE kommer derfor fra dioksinlignende PCB forbindelser.

Med hensyn på rensing av produkter fra sjøpattedyr, finnes det i dag ingen brukbare metoder til å rense spekk i sin naturlig form, men det er utviklet renseteknikker for å redusere og for å fjerne organiske miljøgifter i oljer som er utvunnet fra spekk. Oljer utvunnet av spekk fra sjøpattedyr må renses dersom oljen skal anvendes til humant konsum eller i dyrefôr. Det vil bli vurdert å gi støtte til anskaffelse av renseutstyr for sel- og hvalolje som gjør at oljen kan benyttes for humant konsum.

3.7.4 Kostholdsråd

3.7.4.1 Hvalkjøtt

Som et ledd i kartleggingen av miljøgifter, ble det i fangstsesongen 2002 – i samarbeid med hvalfangerne – tatt ut ca. 500 prøver av hvalkjøtt for analyse av kvikksølv. Rapporten med resultatene var klar i februar. Analyseresultatene er vurdert av eksperter i Statens næringsmiddelkontrolls (SNT) vitenskapelige komité. På bakgrunn av disse vurderingene ga SNT i mai 2003 et kostholdsråd, hvor man fraråder gravide og ammende å spise hvalkjøtt, på samme måte som de anbefales ikke å spise en lang rekke andre matvarer, blant annet flere arter fisk.

Sommeren 2003 vedtok verdens helseorganisasjons ekspertkomité, JECFA, å halvere det tolerable ukentlige inntaket av metylkvikksølv. Denne endringen er det tatt høyde for i ekspertenes risikovurdering fra mai 2003.

Kilde: Foto: Arne Bjørge

3.7.4.2 Hvalspekk

Miljøgiftekspertene i vitenskapskomiteen har likevel vurdert hvalspekk som rent produkt eller som ingrediens i næringsmidler på oppdrag fra SNT. Konklusjonen fra ekspertene var at spekket på grunn av nivåene av dioksinlignende PCBer, ikke er egnet til å inngå i matprodukter før det er blitt renset for disse miljøgiftene.

3.7.4.3 Selkjøtt

Med bakgrunn i en rapport fra 2002, vurderte eksperter i SNTs vitenskapelige komité kvikksølvinnholdet i selkjøtt. På bakgrunn av disse vurderingene ga SNT et råd til gravide og ammende om ikke å spise selkjøtt fra Vesterisen.

3.8 Handel med produkter av sjøpattedyr

3.8.1 Produkter og nasjonal handel

Vågehvalfangsten i Norge har de siste årene ligget i størrelsesorden 500 – 700 dyr per år. Samlet har dette årlig gitt ca. 700 – 1.000 tonn hvalkjøtt å omsette. Dette tilsvarer 150 – 250 gram kjøtt, eller en hvalkjøttmiddag, per innbygger. Hvalkjøttet er således nærmest å betrakte som et nisjeprodukt.

Det er lang tradisjon for konsum av hvalkjøtt i Norge. Som følge av økt oppmerksomhet og dårligere tilgjengelighet for hvalkjøtt samt økte kostnader forbundet med fangst og produksjon, har imidlertid prisen de senere tiår steget en del, slik at hvalkjøtt nå konkurrerer i et mindre segment av markedet enn tidligere.

Omsetning av vågehvalen er omfattet av råfiskloven. Dette innebærer at all omsetning i første hånd skjer gjennom salgslagene. Prisfastsettelse skjer i forhandlinger mellom Norges Råfisklag og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening forut for fangstsesongen.

Videre omsetning av fangsten fra produsentene innenlands skjer bare til en viss grad via store dagligvarekjeder og ferskvaregrossister. Mye av fangsten omsettes i 5 – 10 kilos pakninger til storhusholdninger som restauranter og hoteller, eller direkte fra lager hos produsenter til konsumenter. For befolkningen på Østlandet og i de større byene i landet kan ferskt hvalkjøtt ofte være vanskelig å fremskaffe. I disse områdene har konsumpakninger på 400 g av frosset kjøtt vært et alternativ.

Det er alminnelig antatt i næringen at det vil være mulig å omsette større kvanta innenlands enn i dag. Det faktum at kvoten bare er blitt tatt fullt ut i ett år siden gjenoppstarten, kan neppe tillegges markedssituasjonen alene, men også forhold rundt organiseringen av fangsten. Til sammenligning ble det tidlig på 80-tallet fanget i underkant av 2000 dyr årlig, der hoveddelen av kvantumet ble omsatt innenlands. (Se vedlegg 9.)

Sjøpattedyrforskriften (se pkt. 3.7.2.1) sikrer at hensyn til helse, kvalitet og redelighet blir ivaretatt fra sjøpattedyret er fanget til det frambys til menneskeføde.

Selv om produksjon og pakking av hvalkjøtt i seg selv kan være arbeidskrevende, blir hvalkjøtt som produkt i dag bare i liten grad videreforedlet. Delvis skyldes dette at hvalkjøttet regnes som et svært godt produkt i naturlig tilstand. Næringen er imidlertid kjent med potensialet for videreutvikling. Stikkordsmessig pekes det på behovet for å standardisere produkter på en måte som gjør det lett gjenkjennelig og med konsistent kvalitet til forbruker. Videreutvikling av pakking av ferskvare til konsument, merkevarebygging, og foredling til for eksempel røkt kjøtt, er andre aktuelle utfordringer.

I 2000 ble det utgitt en bransjestandard for hvalkjøtt. Etter standarden deles kjøttet inn i lunser, hvalbiff, småbiff, småkjøtt/grytekjøtt og biprodukter (spekk, tunge, hjerter m.m.).

Det faktum at fangsten har vært lagt opp etter kvoter på et bestemt antall dyr, har medført at større dyr har vært mest attraktive for fangerne. Av markedshensyn ville det være ønskelig å legge opp til en beskatning av yngre dyr der kvaliteten på kjøttet er enda bedre, samtidig som dyrene ikke har fått tid til å akkumulere eventuelle fremmedstoffer. Et forslag som har vært fremsatt av representanter for næringen, har vært å regne fangsten i antall kilo fanget hval. Av forvaltningsmessige hensyn er ikke dette aktuelt. Imidlertid antas det at økte fangstkvoter ville kunne medføre at næringen i større grad fanger mindre dyr. Dermed ivaretas markedets krav til produkter av særlig god kvalitet.

Utnyttelse av hele dyret er viktig. Dette gjelder både fra et forvaltningsperspektiv, ut i fra etiske hensyn, og for bedriftene for å oppnå gunstige fortjenestemarginer. Det er derfor en ambisjon både for myndigheter og næring å få utnyttet så mye som mulig av hvalen. Imidlertid er det i dag blitt en utfordring å utnytte alle delene av hvalen mest mulig hensiktsmessig. Det er særlig det kjøttet som ikke er av de fremste kvalitetene, som kan være utfordrende å få omsatt. Tidligere inngikk hval i en rekke hermetikk- og blandingsprodukter, men denne bruken opphørte da tilførselen av hvalkjøtt forsvant. På grunn av hvalens spesielle status, internasjonale handelsbegrensninger, og fordi hvalkjøtt har økt i pris, har det vært vanskeligere å få utnyttet alle delene av hvalen på hensiktsmessig måte.

Likeledes er det ønskelig at spekket skal kunne utnyttes. Spekket på hvalen utgjør ca. 500 kg per voksne dyr. Primært siktes det fremdeles mot å få til eksport av spekk til Japan, der dette betraktes som en delikatesse og oppnår høye priser. Dette er imidlertid et langsiktig arbeide å få til. I Norge er det ikke tradisjon for å utnytte spekket til menneskeføde. Foreløpige forskningsresultater tyder imidlertid på at olje fra spekk fra sjøpattedyr vil kunne ha positive helsemessige virkninger. Det arbeides med å utvikle hvalolje til et produkt som vil kunne ha et marked også i Norge. (Se pkt. 5.3.2.2.)

Siden det har vist seg vanskelig å komme i gang med eksport av hvalspekk eller bruk av hvalolje som helsetilskudd eller i medisinsk sammenheng, har Fiskeridepartementet bidratt til at spekk som har ligget på lager en tid, er blitt destruert. I 1999 ble det over fiskeriavtalen utbetalt 2,75 millioner kroner til en ordning der spekk det ikke var tatt DNA-prøver av, ble destruert. I 2002 ble det gitt en tilsvarende støtte på 4 millioner kroner til destruksjon av gammelt spekk fra årene 1996 – 2001. Vel 900 tonn spekk er på denne måten blitt fjernet fra lager. Størstedelen av spekket er oppmalt og brukt til dyrefor.

3.8.2 Eksport

3.8.2.1 Generelt

Norge handlet internasjonalt med vågehval frem til IWC-moratoriet resulterte i stans i handelen fra 1987. Da den norske fangsten ble gjenopptatt i 1993, ble det samtidig praktisert et selvpålagt eksportforbud for vågehvalprodukter.

I januar 2001 ble det besluttet å gjenåpne for eksport av norske vågehvalprodukter. Beslutningen var i tråd med de langsiktige hovedlinjene i norsk hvalpolitikk, som tilstreber en normalisering av hvalfangstnæringen og dens rammebetingelser. 29. juni 2001 ble det fastsatt en egen forskrift om utførsel av vågehvalprodukter. Norge har med medhold i forskriften åpnet for eksport til Island, Japan og Færøyene.

Norge har etablert et DNA-basert register for alle dyr fra den norske vågehvalfangsten. Det er tatt prøver av all hval som er fanget siden 1997. DNA-registeret suppleres av sporbarhetssystemer som er basert på allerede eksisterende registerordninger. Strenge krav til sporbarhet og overvåking av handel med norske vågehvalprodukter gjennom et DNA-register, bidrar til å kunne skille lovlige norske produkter fra en mulig ulovlig handel. Sporing av handel gjennom DNA-analyser er et selvpålagt norsk krav, ikke en folkerettslig forpliktelse. Aktiv kontroll fra norske myndigheters hold antas å bidra til forståelse for norsk hvalfangstpolitikk.

I 2002 ble det eksportert ca. 43.5 tonn vågehvalprodukter til Island. Ifølge foreløpig statistikk ble det eksportert 13,6 tonn vågehvalprodukter til Island og Færøyene i 2003. Endelig statistikk for 2003 vil foreligge først høsten 2004.

Verken Island eller Færøyene stiller krav til det eksporterte som avviker vesentlig fra det som følger av norske standarder for fangst, produksjon, håndtering eller hygiene. Det er således ikke behov for spesielle tilpasninger av produktet for eksport til disse markedene.

Selv om eksporten hittil ikke har vært omfattende, er gjenåpning av internasjonal handel et viktig skritt for normalisering av hvalfangstnæringens rammebetingelser. Likevel er det av stor betydning å få åpnet for import av vågehvalprodukter til Japan, som i dag er det eneste markedet som kan ha stor økonomisk betydning for den internasjonale handelen.

3.8.2.2 CITES og implikasjoner for norsk eksport

CITES (se pkt. 3.2.2.5) er den internasjonale handelsavtalen som i praksis har størst betydning for Norges internasjonale handel med hval. Handelen omfattes i prinsippet også av blant annet WTO-regelverket og EFTA-frihandelsavtalen. På grunn av hvalenes status er det imidlertid sjelden eller aldri at frihandelsreglene aktiveres for å fremme handelen.

For å introdusere nye reservasjoner på allerede listede arter, må en stat melde seg ut av CITES og så inn igjen med ett endret sett av reservasjoner. Fordi konvensjonens krav til regulering av handel i stor grad håndheves av importerende lands myndigheter, betyr nasjonale reservasjoner likevel ikke at konvensjonen åpner for fri internasjonal handel med arter man har reservasjon for. Dette medfører at nasjonale reservasjoner bare har begrenset innvirkning på handelen. Det samme er tilfelle for land som står utenfor konvensjonen.

Det har i praksis det vist seg svært vanskelig å få en art fjernet fra en liste i CITES når den først er oppført. Det oppleves at artene blir «stigmatisert» som truet i den politiske beslutningsprosessen i CITES, uavhengig av aktuell utvikling i bestandene.

3.8.2.3 Handel med norske arter av sjøpattedyr under CITES

Av de store hvalartene, som også finnes i norske farvann, er blåhval, finnhval, seihval, vågehval, knølhval, grønlandshval, nordkaper og spermhval oppført på CITES’ liste I. Norge har reservert seg mot listingen av følgende arter på liste I:

• Finnhval (reservasjonen gjelder for populasjonene i Nord-Atlanteren ved Island, Nord-Atlanteren ved New Foundland og i områder fra 40 grader sørlig breddegrad til Antarktis og fra 120 til 60 grader vestlig lengdegrad)

• Seihval (reservasjonen gjelder ikke for populasjonene i Det nordlige stillehav og i områder fra 0 til 70 grader østlig lengdegrad, og fra ekvator til Antarktis)

• Vågehval

• Sørlig vågehval

• Spermhval

Reservasjonene for hval er et uttrykk for at Norge anser artene som så tallrike at de ikke oppfyller de kriteriene som er fastsatt av CITES for listing. For vågehval er det bred enighet om at den ikke oppfyller kriteriene for oppføring på CITES liste I. Blant annet har IWCs vitenskapskomité godkjent bestandsestimater som viser at bestandene er tallrike og ikke på noe vis truet.

Til tross for dette har gjentatte forsøk på å få vågehvalen listet ned i CITES, ikke lyktes. På statspartsmøtene til CITES i 1997 og 2000 oppnådde Norge flertall (mer enn 50 %) for nedlistingsforslag, men kravet er 2/3 flertall. Det har vist seg å være svært vanskelig å oppnå 2/3 flertall siden mange stater bare har perifer befatning med hval. Ved statspartsmøtet i 2002 fremmet ikke Norge forslag om nedlisting til tross for at det vitenskapelige grunnlaget støtter saken. Norge fastholder at CITES’ oppføring av vågehvalen på liste I er i strid med konvensjonens grunnleggende prinsipper og konvensjonens egne kriterier for listing.

Den norske reservasjon mot listing av vågehval håndteres i dag ved at Norge følger oppfordringen i resolusjonen fra CITES og behandler arten som om den sto på liste II. På denne bakgrunnen er det derfor i dag i praksis mulig å handle med vågehvalprodukter for det første til land som har tilsvarende reservasjon som Norge, dvs. Island og Japan. Til land der konvensjonen ikke finner anvendelse, slik som på Færøyene, er det også mulig med internasjonal handel, forutsatt at det stilles tilsvarende strenge krav til slike mottakerland.

For land som betrakter vågehval som oppført på liste I, vil handel i henhold til CITES kunne finne sted dersom kriteriene i konvensjonen er oppfylt, og mottakerlandet anser at bruken i mottakerlandet ikke er til formål som først og fremst er kommersielle. Det er således et selvpålagt krav i den norske forskriften om regulering av utførsel av vågehval, kun å tillate handel med mottakerland som etter CITES ikke er forpliktet til å behandle vågehval etter bestemmelsene om arter som er oppført på konvensjonens liste I.