5 Tilrådninger og tilrettelegging for næringsutvikling

Som nevnt innledningsvis, er formålet med denne meldingen å legge fram for Stortinget et forslag til en ny, helhetlig og aktiv forvaltning av sjøpattedyr som bygger på moderne prinsipper for forvaltning av arter, habitater og økosystemer. Regjeringen vil på bakgrunn av bred nasjonal enighet legge til rette for en sunn, bærekraftige næringsutvikling basert på høsting av sjøpattedyr og andre fornybare marine ressurser i samsvar med Havrettskonvensjonen. Samtidig skal man implementere de nasjonale og internasjonale forpliktelsene Norge har når det gjelder vern av biologisk mangfold og habitater i våre marine økosystemer. Det vil bli utviklet beskatningsstrategier som på sikt skal utvikles til økosystembasert forvaltning av de levende marine ressursene. Regjeringen vil gjennom internasjonale fora søke bredest mulig aksept for en helhetlig norsk forvaltning av sjøpattedyr.

For å oppnå disse målsettingene vil regjeringen iverksette følgende tiltak:

Generelle tiltak:

• Innføre et sett generelle prinsipper som skal legges til grunn for forvaltning av sjøpattedyr i Norge, og som Norge skal søke bredest mulig internasjonal opplutning om

• Etablere det vitenskapelige fundamentet for overgang til økosystembasert forvaltning der bestandene av sjøpattedyr blir vurdert i sammenheng med forvaltingen av de øvrige levende marine ressursene

• Videreføre igangværende overvåkning av bestander og innføre overvåkning av bestander som ikke fanges opp av dagens overvåkning

• Utrede nedre grenser med tilhørende føre-var-grenser for livskraftige bestander av de sel- og hvalarter som naturlig har fast utbredelse i norske farvann

• Etablere overvåkning av bifangst av sjøpattedyr i fiskeriene og vurdere effekten på bestandene. Norge skal delta sammen med andre nordsjøland om en tiltaksplan for niser i Nordsjøen for oppfølging av Bergensdeklarasjonen fra Femte ministerkonferanse om Nordsjøen

• Legge til rette for tilpasning av fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget. Dette vil si både fornyelse av flåten og økning av kapasiteten i forhold til dagens situasjon, særlig i selfangstnæringen. Regjeringen mener at dette kan skje ved å innføre en ordning med «kvotebonus» for fartøyer som driver fiske i kombinasjon med selfangst

• Innføre konsesjonsordninger for hvalfangst og selfangst som ledd i arbeidet med å etablere forutsigelige rammer for næringene

Tiltak vedrørende hval:

• Arbeide for å øke uttaket av vågehval innenfor rammen av IWC. Dersom dette over tid skulle vise seg helt umulig å oppnå, kan det vurderes om Norge bør gå inn for å forvalte vågehval i regi av NAMMCO.

• Utvikle metoder for elektronisk overvåkning av hvalfangsten og erstatte dagens inspektørsystem med elektronisk overvåkning

• Åpne for utvidet fangstsesong for hval så snart elektronisk overvåkning kan gjennomføres

Tiltak vedrørende sel:

• Øke fangstkvotene for bestandene av grønlandssel betraktelig i forhold til dagens nivåer for å få disse bestandene ned på nivåer som gir størst langsiktig avkastning. Forvaltning av grønlandssel i Østisen må gjennomføres i samarbeid med Russland

• Iverksette tiltak for å bedre kunnskapen om bestandsstørrelse og bestandsbiologi hos klappmyss

• Regulere bestandstilveksten av kystsel for å avbøte skader for fiskerinæringen m.v., samtidig med at man bevarer livskraftige bestander basert på vitenskapelig rådgivning

• Åpne for at utlendinger kan få adgang til å delta i jakt på kystsel på betingelse av at jakten skjer under kyndig veiledning

• Legge om støtten til selfangstnæringen, for å utvikle næringens lønnsomhet, slik at det legges større vekt på produktutvikling, videreforedling og markedsføring. En bedriftsøkonomisk lønnsom næring er en forutsetning for vedvarende økt høsting av sel

• Vurdere behovet for mobile slakterianlegg for sel

5.1 Prinsipper for forvaltning av sjøpattedyr i Norge

Sjøpattedyrene er en fornybar ressurs og utgjør samtidig en viktig komponent i det biologiske mangfoldet i marine økosystemer. Sjøpattedyr skal inngå i en helhetlig økosystembasert forvaltning av våre havområder, og føre-var-prinsippet skal legges til grunn ved høsting og andre naturinngrep som kan ha virkning på bestandenes tilstand og utvikling. I tillegg er det også viktig at politiske og økonomiske aspekter innarbeides i forvaltningen. Jakt på sjøpattedyr må legges opp slik at det tas tilstrekkelige dyrevernmessige hensyn.

Beslutninger om forvaltningstiltak skal fattes i samsvar med disse prinsippene og bidra til:

• Bevaring av det biologiske mangfold gjennom å sikre livskraftige bestander av sjøpattedyr innenfor deres naturlige utbredelsesområder

• Vern av miljøkvaliteten i sjøpattedyrenes leveområder for å opprettholde artenes naturlige utbredelse i norske havområder

• Reduksjon av bifangst av sjøpattedyr i fiskeredskap, og forhindre konflikter mellom sjøpattedyr og menneskelig virksomhet som kan føre til unødig dødelighet eller lidelse for sjøpattedyrene

• Rasjonell utnyttelse av høstbare bestander innenfor biologisk sikre rammer

• Utvikling av økonomisk lønnsomme arbeidsplasser og næringsvirksomhet i distriktene basert på utnyttelse av sjøpattedyr som fornybare ressurser

• Optimalisering av det samlede langsiktige ressursuttaket fra økosystemene

Norge skal søke bredest mulig internasjonal aksept for sin forvaltning av sjøpattedyr ved å sikre kvaliteten av sine forvaltningstiltak gjennom uavhengig internasjonal vitenskapelig rådgivning.

Ved all høsting av sjøpattedyr skal hensynet til øyeblikkelig avlivning og minimal lidelse for dyrene være avgjørende for valg av avlivningsmetode.

Som en integrert del av innføring av nye prinsipper for forvaltning av sjøpattedyr skal rammevilkårene legges til rette for nyskapning og produktutvikling innen fangstnæringene.

5.2 Bestandsforvaltning: Mål, strategier og tiltak

Regjeringen ønsker å etablere forvaltningsmål for samtlige bestander av sjøpattedyr i norske områder, samt strategier og tiltak for å nå disse målene. Forvaltningsmålene må bygge på faglig kunnskap om sikre grenser for livskraftige bestander, føre-var-grenser og bestandsnivåer som gir maksimalt langsiktig utbytte. Det vitenskapelige grunnlaget for mål og strategier må utarbeides av norske fagmiljøer og kvalitetssikres gjennom internasjonale organisasjoner. Nedenfor foreslår regjeringen politiske retningslinjer og prioriteringer for dette arbeidet.

5.2.1 Vågehval

5.2.1.1 Forvaltningsmål

Vågehvalfangsten er en lønnsom distriktsnæring, og hovedproduktet fra fangsten går til konsum. Regjeringens forvaltningsmål er at vågehvalen skal høstes på det nivå der bestandene gir maksimal langsiktig avkastning. I samsvar med St.meld. nr. 12 «Rent og rikt hav» vil regjeringen legge om til en økosystembasert forvaltning av de marine ressursene. I forbindelse med en slik omlegging må forvaltningsmål revideres i lys av en samlet vurdering av ressursuttaket fra økosystemene i norske farvann.

5.2.1.2 Strategier og tiltak

Havrettskonvensjonen forplikter Norge til å forvalte hvalressursene gjennom egnede internasjonale organisasjoner. Dagens forvaltning av vågehval er basert på bestandsestimater akseptert av IWCs vitenskapskomité, samt nasjonal anvendelse av IWCs forvaltningsprosedyre (RMP) utviklet av samme komité. Som en ekstra sikring mot overbeskatning, inneholder RMP en øvre grense for bestandstilvekst. Vurdert ut fra empirisk kunnskap om vekst i bestander av bardehval, synes denne grensen å være urealistisk lav. Dette er en av hovedgrunnene til at kvoter som settes ved hjelp av RMP er relativt forsiktige i forhold til hva som er biologisk forsvarlig. Regjeringen mener derfor at videre kunnskap om rekruttering og vekst hos vågehval og andre arter bardehval bør etableres gjennom innhenting av empiriske data og teoretiske simuleringer. På dette grunnlag bør man gjennom aktivt samarbeid i IWCs Vitenskapskomité søke revisjon av RMP. Det skal imidlertid fortsatt være gode sikkerhetsmarginer ved fastsettelse av kvoter.

Dersom det ikke er mulig å oppnå en slik revisjon av RMP innenfor rammen av IWC, kan det vurderes om Norge bør gå inn for å forvalte vågehval i regi av NAMMCO.

I forbindelse med overgang til økosystembasert ressursforvaltning vil regjeringen anmode fagmiljøene om å treffe tiltak for å innarbeide vågehval i et flerbestandskonsept der effekten på øvrige ressurser av ulike bestandsnivåer av vågehval kan evalueres.

5.2.2 Andre storhval

5.2.2.1 Forvaltningsmål

Storhvalarter med fast tilhold i norske farvann har vært gjenstand for utstrakt fangst i historisk tid, og bestandene er fortsatt små som følge av denne beskatningen (bestandsstørrelser fra i beste fall noen få titalls grønlandshval til ca 5.400 finnhval). Regjeringens forvaltningsmål er derfor bidra til å gjenoppbygge og å sikre livskraftige bestander av de artene storhval som har naturlige utbredelsesområder i norske farvann.

5.2.2.2 Strategier og tiltak

Observasjoner av storhval har blitt registrert under de ordinære telletoktene for bestandsestimering av vågehval. Regjeringen vil videreføre igangværende overvåkning av storhval i norske farvann, og legge denne overvåkningen til grunn for beregning av bestandsutvikling og -størrelse. Ut fra artens truede status og hensynet til bevaring av biologisk mangfold, mener regjeringen det er særlig grunn for å få dokumentert en eventuell restbestand av grønlandshval i norske farvann og få utarbeidet egnede vernetiltak. Man vil få gjennomført en analyse av hva som anses som minimumstørrelse for livskraftige bestander med tilhørende føre-var-grense for samtlige bestander av storhval i våre farvann.

Regjeringen vil videre sørge for at den økologiske betydningen av bestandene av storhval undersøkes, og at særlig finnhval og knølhval blir vurdert i et flerbestandsperspektiv.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

5.2.3 Småhval

5.2.3.1 Forvaltningsmål

De ulike artene småhval som har fast tilhold i norske farvann varierer i tallrikhet. Det er på sikt behov for å få oversikt over tallrikhet og utvikling i den enkelte bestand. Noen arter, for eksempel nise, er svært utsatt for bifangst i fiskeredskap. Omfanget av slik bifangst er imidlertid ikke kjent i norske fiskerier. Småhvalene ernærer seg av fisk og blekksprut, og de mest tallrike artene antas å spille en vesentlig rolle i økosystemene. Regjeringens målsetting er å sikre livskraftige bestander av samtlige arter småhval som naturlig har fast tilhold i norske farvann, og antall småhval som bifangst i fiskeredskap må ikke overskride bærekraftige nivåer.

5.2.3.2 Strategier og tiltak

Estimater for tallrikhet av småhval skal så langt mulig utarbeides på grunnlag av de ordinære telletoktene for vågehval. Norge bør i tillegg delta aktivt i internasjonale tellinger som eksempelvis den planlagte, britisk ledede tellingen av småhval i Nordsjøen med tilgrensende områder (SCANS II). De arktiske artene hvithval og narhval bør også på sikt omfattes av overvåkningsprogrammer som grunnlag for vitenskapelig rådgivning om forvaltningstiltak.

Det skal etableres et system for overvåkning av bifangst av småhval i norske fiskerier, og effekten på bestandsnivå av slik bifangst skal vurderes. Samtidig må artenes økologiske betydning utredes for eventuell innarbeidelse i en samlet ressursvurdering ved overgang til økosystembasert forvaltning. Norge skal aktivt samarbeide med andre nasjoner i Nordsjøområdet for å gjennomføre Bergensdeklarasjonen fra Femte ministerkonferanse om Nordsjøen , og bidra til en tiltaksplan for niser i området, herunder tiltak for å redusere bifangstdødelighet på niser og andre arter småhval.

For spekkhoggere som ofte opptrer på fiskefeltene, er det også viktig å få kartlagt direkte interaksjoner med fisket. For de tallrike artene, og arter som utgjør en stor biomasse i økosystemene, i første rekke kvitnos, er det viktig å få avklart hvilke roller de spiller i økosystemet og i forhold til kommersielt høstbare fiskeressurser. I første rekke skal disse spørsmålene avklares ved kartlegging av hvordan utbredelse og vandringer overlapper med kommersielt viktige ressurser. Dette er sentral kunnskap ved overgang til økosystembasert ressursforvaltning.

5.2.4 Grønlandssel i Østisen

5.2.4.1 Forvaltningsmål

Bestanden av grønlandssel i Østisen er nå på 1,83 millioner ett år gamle og eldre dyr, pluss en årlig produksjon på 330.000 unger. På grunn av lang tid med liten beskatning, antas det nå at bestanden er nær sin maksimale størrelse. Denne bestanden tar mellom 3 og 3,5 millioner tonn føde fra økosystemet i Barentshavet. Grønlandssel i Østisen forvaltes sammen med Russland. Siden fangsten foregår utelukkende i russisk sone, er det Russland som har forvaltningsansvaret for denne bestanden. Det er imidlertid enighet i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon om at bestanden bør reduseres noe.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Regjeringens forvaltningsmål er i samarbeid med russiske myndigheter å redusere bestanden til det nivået som gir maksimal langsiktig avkastning for deretter å regulere den på dette nivået. Videre er det også regjeringens mål å styrke den bedriftsøkonomiske lønnsomheten i selfangstnæringen slik at det økte uttaket av bestanden kan gjennomføres på kommersielt grunnlag. På lengre sikt er det regjeringens mål at bestanden av grønlandssel skal reguleres etter en samlet ressursvurdering i økosystembasert forvaltning.

5.2.4.2 Strategier og tiltak

For å oppnå en tilstrekkelig bestandsreduksjon, vil fangstkvotene over en periode måtte settes vesentlig over likevektsbeskatningen. Hvor fort man ønsker å redusere bestanden vil være avhengig av fangstkapasitet, samt anvendelse og verdi av fangstproduktene.

Regjeringen vil sørge for å få vurdert hvilket nivå (MSYL) som vil gi maksimalt vedvarende utbytte av selbestanden i form av årlige kvoter. Samtidig vil man få utredet hvilke kvoter som vil gi en reduksjon av bestanden til dette nivået (og hvilke kvoter som vil gi 20, 40 og 60 % reduksjon) i løpet av 5, 10 og 15 år. Man vil få utredet hva som er minimumsgrensen med en tilhørende føre-var-grense for en livskraftig bestand i Østisen. Regjeringen vil at disse utredningene skal legges fram for evaluering i internasjonale organisasjoner som eksempelvis ICES og NAMMCO.

Gjennomføring av tiltakene, det vil si omfanget og hastigheten av bestandsreduksjonen, vil være avhengig av hvordan fangstkapasitet og lønnsomhet i selfangstnæringen utvikler seg (se kap. 5.3).

Regjeringen vil også få innarbeidet bestanden av grønlandssel i Østisen i en flerbestandsvurdering som grunnlag for overgang til økosystembasert ressursforvaltning.

5.2.5 Grønlandssel i Vesterisen

5.2.5.1 Forvaltningsmål

Bestanden av grønlandssel i Vesterisen er på 349.000 ett år gamle og eldre dyr pluss en årlig produksjon på 68.100 unger. Deler av denne bestanden vandrer inn i Barentshavet på næringssøk og beiter på de samme ressursene som Østisbestanden. Også Vesterisbestanden vil dermed ha virkning på de kommersielt høstbare fiskeressursene i Barentshavet. Vesterisbestanden er vesentlig mindre enn Østisbestanden, og det er uklart hvordan dagens bestand er i forhold til MSY-nivået og til maksimalt oppnåelig bestandsstørrelse. I påvente av mer informasjon om denne bestanden, vil regjeringen øke beskatningen for å stabilisere bestanden på 250.000 individer dersom dette ikke kommer i konflikt med minimums- og føre-var-grenser for livskraftig bestandsstørrelse. Forvaltningsmålet er valgt for å bidra til å redusere det samlede beitepresset på kommersielt høstbare fiskebestander i Barentshavet, men vil bli revidert når mer kunnskap om forutsetning for livskraftige bestander blir tilgjengelig.

Norge har forvaltningsansvaret for denne bestanden alene, men kvotefastsettelsen er basert på råd fra ICES og drøftes i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen.

5.2.5.2 Strategier og tiltak

Regjeringen vil få vurdert minimums- og føre-var-grenser for livskraftig størrelse på bestanden av grønlandssel i Vesterisen, samt hvilket nivå som vil gi maksimalt vedvarende utbytte og hva som forventes å være maksimal oppnåelig bestandsstørrelse. Samtidig vil man utrede hvilke kvoter som vil gi en reduksjon og stabilisering av bestanden på en kvart millioner sel i løpet av 5, 10 og 15 år. Regjeringen vil at disse utredningene skal legges fram for evaluering i internasjonale organisasjoner som eksempelvis ICES og NAMMCO.

Siden også Vesterisbestanden beiter i Barentshavet, vil regjeringen få innarbeidet denne bestanden i det faglige grunnlaget for framtidig overgang til økosystembasert ressursforvaltning i Barentshavet.

Næringen har anmodet regjeringen om å åpne for fangst av kvitunger i kastelegrene. Man mener at dette vil effektivisere fangsten. Dagens fangst på svartunger er lite effektiv.

Regjeringen har forståelse for at næringen ønsker å drive fangsten mest mulig effektivt. Det er imidlertid ikke særlig etterspørsel etter pelsen av kvitunger, samtidig med at fangst av kvitunger er problematisk i forhold til opinionen. Regjeringen vil derfor ikke foreslå å oppheve forbudet mot fangst av kvitunger, idet regjeringen ønsker at næringen skal innrette fangsten mot de produkter som gir størst økonomisk utbytte.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

5.2.6 Klappmyss

5.2.6.1 Forvaltningsmål

Bestanden av klappmyss ved Jan Mayen er i 2003 beregnet til 120.000 ett år gamle og eldre dyr pluss en årlig ungeproduksjon på 29.000. Fangstene ved Jan Mayen tok til først i 1920-årene, og det er grunn til å anta at det var en overbeskatning av bestanden. I 1972 ble det innført en kvote på 30.000 dyr. Bestandsestimatet for klappmyss er forbundet med vesentlig større usikkerhet enn tilsvarende for grønlandssel, blant annet fordi det er grunner til å tro at ikke alle kasteområder ble funnet. Det er derfor uklart hvordan nåværende bestandsstørrelse relaterer seg til det bestandsnivået som gir maksimalt vedvarende utbytte (MSYL). Inntil ny kunnskap foreligger, ønsker regjeringen et beskatningsnivå som tar utgangspunkt i estimatet på 120.000 dyr, og på sikt bygge opp bestanden til ca 200.000 individer. Senere kan mål for bestandsstørrelse i forhold til MSYL vurderes. Forvaltningsmålet er valgt for å bidra til å styrke ressursgrunnlaget for den del av selfangstnæringen som for tiden har lønnsomme produkter, uten at dette i vesentlig grad øker beitepresset på kommersielt utnyttede fiskebestander. Målet vil være gjenstand for revisjon når mer kunnskap om bestandsbiologi og økologi blir tilgjengelig.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

5.2.6.2 Strategier og tiltak

Bestanden av klappmyss ved Jan Mayen er lite undersøkt, og det foreligger få opplysninger om bestandsutvikling over tid. Det bør gjennomføres tellinger med faste tidsintervaller for å følge bestandsutviklingen.

Denne bestanden beiter over store områder i Nordøst-Atlanteren, og deler av bestanden vandrer inn mot kontinentalsokkelskråningen fra vest av Svalbard i nord til vest av De britiske øyer i sør. De beiter på dybder som overlapper med kommersielt viktige fiskeslag som for eksempel kolmule. På sikt bør også klappmyssbestanden vurderes i en systemøkologisk sammenheng, men denne arten bør ha prioritet etter grønlandssel og vågehval.

Regjeringen vil iverksette tiltak for å bedre kunnskapen om bestandsstørrelse og bestandsbiologi hos klappmyss. Videre vil få vurdert hvilket nivå som vil gi maksimalt vedvarende utbytte av klappmyssbestanden i form av årlige kvoter. Samtidig vil det bli utredet hvilke kvoter som vil gi en økning av bestanden til 200.000 ett år gamle og eldre dyr og til et MSY-nivå i løpet av 5, 10 og 15 år. Man vil også utrede hva som er minimumsgrensen med en tilhørende føre-var-grense for en livskraftig bestand av klappmyss ved Jan Mayen. Regjeringen vil at disse utredningene skal legges fram for evaluering i internasjonale organisasjoner som eksempelvis ICES og NAMMCO.

5.2.7 Kystsel

5.2.7.1 Forvaltningsmål

De to artene sel som har fast tilhold langs norskekysten, havert og steinkobbe, har stor interesse for naturvern og friluftsliv. Det har imidlertid også vært registrert betydelige problemer for fiskerinæringen som følge av voksende bestander av kystsel, særlig for fiskeriene fordi de er mellomverter for en parasitt, men også for oppdrettsnæringen fordi den kan skade anlegg.

For å bidra til å løse problemene med kystsel i fiskeriene, har regjeringen de siste årene økt kvotene for felling av kystsel betydelig, men bare deler av disse økte kvotene er tatt.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

Regjeringens mål er å opprettholde artenes utbredelse og sikre livskraftige bestander innenfor deres naturlige utbredelsesområder. Det må kartlegges mer eksakt i hvilke områder selene forvolder skade for fiskerinæringen, og i disse områdene vil bestandene bli regulert med sikte på å avbøte skadeomfanget. Dette bør baseres på områdespesifikk kunnskap om bestander og skadeomfang.

Bestandene av steinkobbe i Oslofjorden og Skagerrak er trolig deler av felles bestander i norske, svenske og danske områder. Havert har kastekolonier fra Rogaland til Finnmark, men utenom kastetiden er forekomstene på kysten av Vestlandet og i Finnmark trolig for en stor del blandet med dyr fra henholdsvis britiske og russiske kolonier.

5.2.7.2 Strategier og tiltak

Det er hensiktsmessig å harmonisere norsk forvaltning av disse artene med forvaltning i våre naboland. Både bestandsovervåkning, kvotetilrådning og andre forvaltningstiltak bør derfor samordnes og kvalitetssikres gjennom arbeidsgrupper og rådgivningskomiteer i ICES og NAMMCO.

For å sikre at fangstkvotene blir tatt, er det iverksatt tiltak som skal stimulere til fangst. Regjeringen vil også legge til rette for at utlendinger kan delta i jakt på kystsel under kyndig veiledning. Dette vil kunne bidra til utvikling av turistnæringen. (Se pkt. 5.2.7.5 og 5.2.7.6.)

5.2.7.3 Særlige problemer i forbindelse med forvaltning av kystsel

Det er sannsynligvis ikke mulig å bli kvitt kveisproblemet uten at kystsel utryddes, eller man får en balanse i økosystemet som gjør at selen baserer seg på pelagisk føde. Livssyklusen for parasitten brytes hvis sel ikke spiser de bunnfiskarter som er infisert av parasitten. En økt forekomst av ungsild (feitsild) langs kysten vil bidra til å begrense mengden av parasitter. Sel som gjør skade på oppdrettsanlegg, kan skytes uten spesiell tillatelse, og det er sannsynligvis den eneste måten å holde det problemet i sjakk på.

Det største selproblemet langs kysten, særlig i Finnmark, forårsakes ikke av de stasjonære kystselbestandene, men av næringsvandring av ishavssel inn mot kysten. Avhengig av næringssituasjonen i bestandenes kjerneområder vil vi få slike periodiske invasjoner av grønlandssel. Disse kan til og med komme fra Vesterisen. Selv i perioder med normal næringstilgang vil man se regelmessige næringsvandringer av grønlandssel fra Østisen inn til Finnmarkskysten ved påsketider. Tilsvarende vil havert fra en stor koloni på Kolahalvøya regelmessig komme til kystfarvann i Finnmark. Begge deler skaper betydelige problemer for fiskeriene.

Hvis man klarer å få til en fornuftig forvalting av ishavssel, vil man et stykke på vei løse problemene med sel ved kysten av Finnmark samtidig.

5.2.7.4 Samiske interesser

I sjøsamiske områder er seljakt og utnytting av sel fremdeles en del av identiteten til den fjord- og kystsamiske befolkningen. Det finnes ennå kompetanse i denne befolkningen om utnytting av sel og selprodukter som ressurser. Det er derfor viktig at forvaltningen tar hensyn til at denne kompetansen finnes.

Sjøsamisk kompetansesenter ønsker å bidra til at forvaltning og utnytting av sel skjer i samarbeid og i forståelse med den lokale kompetansen og kulturen. I og med at sel ikke bare er en ressurs, men også en konkurrent om fiskeressursene når mengden av sel blir for stor i forhold til det lokale økosystemets bæreevne, ligger det en drivkraft og en egeninteresse hos lokalbefolkningen til jakt på sel.

Norge er også forpliktet av Konvensjonen om biologisk mangfold (artikkel 8j) til i lovgivningen å

«respektere, bevare og oppretthode de urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper, innovasjoner og praksis, som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, og fremme en bredere anvendelse av disse, med samtykke og medvirkning fra innehaverne av slike kunnskaper, innovasjoner og praksis, samt, oppfordre til en rimelig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av slike kunnskaper, innovasjoner og praksis.»

Regjeringen tar utgangspunkt i at samiske interesser ivaretas ved at Sametinget er representert i Sjøpattedyrrådet.

5.2.7.5 Tilrettelegging av jakt

Kystsel kan sammenlignes med våre storviltbestander på land. Beskatningen av disse har vært en glidende overgang fra husbehovsjakt mot rekreasjonsjakt med selve jaktutøvelsen som stadig sterkere hovedmål og utbyttet som nyttbart produkt.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

Det er en rekke utfordringer for eventuell kommersiell ivaretakelse av kystsel som vil være så vidt omfattende og kostbar at organiserte mottak av skinn, kjøtt eller spekk er urealistisk. Kvantumet er lite, ressursene er spredt og høstes over en lang periode. Verdien av ressursene vil derfor ikke kunne forsvare investeringer til mottaksapparat som ivaretar dette. I tillegg stilles det strenge krav til håndtering og kontroll av næringsmidler som skal omsettes. Til sammenligning kan nevnes at det høstes mer enn 100.000 hjort (mer enn 6.500 tonn kjøtt) i Norge uten at det er noen form for organisert mottak eller salgsapparat. Det er kun enkelte større rettighetshavere som har organisert omsetning av viltkjøtt. Det aller meste ivaretas og utnyttes av jaktutøverne.

Verdiene i selressursene kan lettest hentes ut gjennom tilrettelegging av tilbud til jegere. Dette i form av tilrettelegging, utleie og guiding. Disse verdiene vil også tilfalle lokalsamfunnene hvor sel har tilhold. Dette gjør at lokalsamfunnene med sel som skadevolder på fiskeri kan utvikle verdier av selressursen samtidig som bestandene høstes og skadeproblemene reduseres.

Jegerne er sterkt involvert i forvaltningen av viltstammene. Det er høstet mange positive erfaringer med dette. Forvaltningen av kystsel vil sannsynligvis profittere på å involvere jaktutøverne sterkere i forvaltningen.

Jegernes bidrag i denne sammenheng er flere: De er engasjerte, har god biologisk kompetanse, er tilstede i områdene og har god lokalkunnskap. I tillegg finnes det en organisatorisk overbygging av kompetanse og kapasitet som kan bidra både i samordning og faglig veiledning. Dette er kvaliteter forvaltningen av kystsel har behov for hvis man skal lykkes.

På mange måter kan våre kystselarter betraktes som nye viltarter. Dette skyldes at kystsel tidligere ikke har vært betraktet som ressurs, og jaktutøvelsen har vært utført av et mindre antall lokale jegere. Når det nå settes fokus på denne ressursen, er det langt flere jegere som fatter interesse og ønsker å forsøke denne formen for jakt. Dette, sammen med at jegerne skal forholde seg til et annet forvaltningsregime, forutsetter en god og målrettet informasjonsflyt.

Norges Jeger- og Fiskerforbund har med støtte fra Fiskeridepartementet utviklet et informasjonshefte om jakt på kystsel. Erfaring tilsier at interessen for seljakt er stor, og etterspørselen etter informasjon er høy.

Regjeringen mener at videreføring av samarbeidet mellom det organiserte jegermiljøet og forvaltningsmyndighetene for sel vil være den beste og mest kostnadseffektive måten å drive informasjonsarbeidet på.

5.2.7.6 Utlendingers adgang til å drive seljakt innenfor den norske fiskerigrensen

Enkelte norske selskaper ønsker å tilby utenlandske jegere muligheten til å delta i norsk kystseljakt, og de har derfor søkt fiskerimyndighetene om å få tildelt kvoter på havert og steinkobbe til dette formålet. Slike søknader har hittil blitt avslått under henvisning til at lov av 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann (fiskeriforbudsloven, tidligere fiskerigrenseloven) ikke gir hjemmel til å tillate utlendinger adgang til å delta i norsk kystseljakt.

Det følger av lovens § 3 første ledd at det er: «forbudt for den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger …, å drive fiske eller fangst i territorialfarvannet.» Det er gjort unntak fra forbudet for sportsfiske med håndredskap. Det er imidlertid ikke gjort unntak fra § 3 første ledd for jakt på kystsel, og det er derfor ikke i dag hjemmel i loven til å gi utlendinger tillatelse til å drive jakt på kystsel innenfor den norske fiskerigrensen.

For at utlendinger skal få adgang til å drive jakt på kystsel i territorialfarvannet, må loven endres. Lovendringen kan gjøres på den måten at loven selv oppstiller detaljerte regler for utlendingers adgang til å drive jakt på kystsel. Alternativet til regulering i selve loven vil være å foreta reguleringen med en forskrift gitt med hjemmel i loven.

En rekke ulykker med turister i småbåter langs kysten vitner om at en lemping på eksisterende regelverk ikke er helt uproblematisk. Sikkerhetsrisikoen i jakt på kystsel er stor. I tillegg er det en rekke utfordringer knyttet til jaktutøvelsen som det ikke kan forventes at uerfarne jegere kan forutse.

Regjeringen foreslår at regelverket endres slik at det åpnes for deltakelse for utlendinger i jakt på kystsel etter de samme retningslinjer som gjelder for storviltjakt. Det vil bli satt som betingelse for at utlendinger kan delta i jakt på kystsel at jakten skjer under kyndig veiledning. Krav om veiledning kan innebære at ledsager skal være registrert seljeger og delta under jaktutøvelsen. En slik ordning vil både gi nødvendig sjøsikkerhet og tilgang til kompetanse på seljakt.

Forslag til endring av lov av 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann har vært på høring, og en proposisjon til Odelstinget vil bli lagt frem våren 2004.

5.2.8 Andre selarter

5.2.8.1 Forvaltningsmål

I norsk Arktis er det faste bestander av ringsel, storkobbe og hvalross. Det er regjeringens mål at det skal sikres livskraftige bestander av alle tre artene innenfor deres naturlige utbredelsesområder i norsk Arktis.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet

Bestandsstørrelser for alle tre artene er ukjent, og det er ikke foreløpig etablert rutiner for overvåkning av bestandene. Antall hvalrosser er trolig mindre enn 2.000 individer, og bestanden er fortsatt preget av at den nesten ble helt utryddet av overbeskatning på 17- og 18-hundretallet. Ringselene og storkobbene er mer tallrike.

På Svalbard er det adgang til jakt på storkobbe og ringsel, men omfanget av denne jakten er begrenset.

Regjeringens prinsipielle mål er at det ikke skal være adgang for jakt på sel- eller hvalarter hvor det ikke foreligger estimater for bestandsstørrelse.

5.2.8.2 Strategier og tiltak

Regjeringen vil etablere rutinemessig overvåkning av selartene ved Svalbard og be om at det utarbeides minimumsgrense med tilhørende føre-var-grense for livskraftige bestander.

5.3 Næringsutvikling

5.3.1 Fangstleddet

5.3.1.1 Tilpasning av fangstkapasitet

5.3.1.1.1 Hvalfangst

Fangstkapasiteten i hvalfangsten er tilstrekkelig med dagens kvotenivå. Det er imidlertid behov for nyrekruttering dersom kvotene blir betydelig økt. Hvalfangsten gir i dag et godt bidrag til driften av vanlige kystfiskefartøy, og det vil neppe by på problemer å rekruttere nye hvalfangere.

Konsesjonsordning

Regjeringen vil foreslå å innføre en vanlig konsesjonsordning for hvalfangst. I forbindelse med nyrekruttering til hvalfangstnæringen vil man vurdere behovet for å justere kravene for å kunne få tildelt konsesjon for å delta i hvalfangst.

5.3.1.1.2 Selfangst

Når det gjelder selfangst, er situasjonen annerledes. Det er i dag ikke tilstrekkelig lønnsomhet i fangstleddet til å rekruttere fartøy og fangere til næringen uten betydelige støttetiltak. Det er imidlertid et selvstendig mål for fremtidig norsk forvaltning av sel å utvikle en norsk selfangstnæring som er lønnsom og uavhengig av offentlige subsidier.

I mange år nå har bare tre til fem selfangstskuter deltatt i den norske selfangsten. Det samlede årlige uttaket har ligget på mellom ca. 6.000 og vel 20.000 dyr, som er vesentlig under de kvotene som har vært fastsatt.

Skal man få økt uttaket fra de aktuelle selbestandene, må også antallet fartøyer som deltar i fangsten, økes. Fartøyene bør også være bedre egnet i forhold til å få et økt uttak per fartøy, enn de fartøyene som nå driver selfangst. Med større laste- og lagringskapasitet ville fartøyene for eksempel kunne ligge sammenhengende på fangstfeltene istedenfor å måtte gå til land for å losse før en ny tur til feltet. Med økt uttak per fartøy vil man trenge et mindre antall fartøyer for å nå et gitt mål for det samlede uttak. Det legges til grunn at en rimelig fangstkapasitet på et moderne fartøy som bygges med sikte på at selfangst skal utgjøre en del av driftsgrunnlaget, bør ligge på omkring 10.000 voksne dyr per sesong.

Etter dagens fangstreguleringer fastsettes kvotene i voksne dyr som i stedet kan tas som et høyere antall unger, etter ulike omregningsnøkler for de ulike fangstområder og arter. Fordi unger gir bedre betalte produkter enn voksne dyr, må det forventes at fangerne primært vil gå etter unger. I forhold til fartøyenes fangstkapasitet (laste- og lagringskapasitet) antas det ikke å gjøre noen særlig forskjell om fangsten tas i form av voksne dyr eller et korresponderende antall unger.

I vurderingen av hvilket antall fartøyer man bør sikte mot, bør det også tas hensyn til at selfangsten for det enkelte fartøy bør gi et maksimalt bidrag til fartøyets totale driftsgrunnlag og lønnsomhet. Det enkelte fartøys forventede fangstkapasitet per sesong bør utnyttes tilnærmet fullt ut. Sammen med det årlige ønskede totaluttak vil fartøykapasiteten da indikere hvilket antall fartøyer man vil trenge i selfangsten.

Med en fangstkapasitet for et moderne selfangstfartøy på ca. 10.000 dyr som går to turer til Vesterisen per sesong, skulle dette tilsi behov for en fremtidig norsk selfangstflåte for Vesterisen på inntil 3 fartøyer. Antall fartøyer med dagens kapasitet vil måtte være det doble.

Når det gjelder fangst av grønlandssel i Østisen, er det enighet mellom Norge og Russland i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen om at fangsten på denne bestanden må intensiveres. For nærmere omtale av selfangst i Østisen og behov for fartøyer til denne fangsten vises det til punkt 6.2.2.

Tilrettelegging for lønnsomhet

Den eksisterende norske selfangstflåten består av gamle fartøyer med en gjennomsnittsalder på over 40 år, noe som i seg selv innebærer at den må fornyes eller oppgraderes betydelig innen overskuelig fremtid. Ønsket om økt uttak fra de aktuelle selbestander vil ikke bare tilsi flere, men også andre typer fartøyer enn dem man finner i dagens selfangstflåte. Dessuten vil det sentrale målet om at norsk selfangst må bli lønnsom og ikke avhengig av offentlige subsidier, forutsette en fornyelse av flåten, primært ved rekruttering av egnede fiskebåter som har deltakeradgang i andre fiskerier, subsidiært ved nybygg.

For å nå dette målet må etterspørselen etter og prisene på produkter fra selfangsten øke. Dette gjelder for tradisjonelle produkter som skinn og biffkjøtt, men de største mulighetene til å få lønnsomhet i denne næringen synes å ligge i nye produkter ved bedre utnyttelse av skrottene og særlig olje fra spekket. Håndtering av råvarene vil bli viktig i en slik sammenheng, jf. pkt 5.3.1.2. Kravene til behandling av mat og råvarer til mat skjerpes, og også andre mulige produkter vil kunne kreve at råstoffet behandles annerledes enn i dag.

Økonomien i fangstleddet påvirkes av hvilke priser produkter fra selfangsten kan oppnå i sluttbrukermarkedet, men også av hvilke råvarer og mulige halvfabrikata fangerne selv kan levere. I tillegg til større fryse- og lagringskapasitet for å utnytte mest mulig av dyrene, kan dette tilsi typer av videreforedlingsanlegg ombord.

For å få til den nødvendige flåtefornyelse, må lønnsomheten være slik at den aktuelle investering kan forrentes. Hvis ikke det er tilfelle, vil verken egenkapital eller fremmedkapital bli kanalisert til dette formålet. Det kan neppe forventes at selfangst alene kan gi en slik avkastning at fornyelse av flåten kan forrentes. Selfangst må derfor fortsatt drives i kombinasjon med annen næringsvirksomhet med det aktuelle fartøy for å få tilfredsstillende avkastning på årsbasis. Den tradisjonelle kombinasjon har vært med fiske.

Det bør tilrettelegges for at flere av aktørene som allerede er inne i norsk fiske med fartøyer som egner seg for manøvrering i is, satser på selfangst som tilleggsnæring. Dette kan både gi bedre utnyttelse av eksisterende kapasitet i fiskeflåten og lette den nødvendige fornyelse av selfangstflåten. Får man til en bedret lønnsomhet i selfangsten, burde det kunne ligge til rette for at flere enn det som til nå har vært tilfelle, ville ønske å satse på en slik kombinasjon.

Det blir antakelig nødvendig å stimulere aktivt til den ønskede flåtefornyelse, særlig i en innledende fase, som skal bidra til å legge grunnlaget for en forbedret lønnsomhet i næringen. Det kan imidlertid tenkes andre måter å legge til rette for en tilstrekkelig lønnsom kombinasjonsdrift enn gjennom direkte tilskudd med statlige midler.

«Kvotebonus»

Nytildeling av fisketillatelser (konsesjoner) kan være ett virkemiddel for å få til den fornyelsen som vil være nødvendig for å sikre fortsatt og økt fremtidig norsk selfangst. Slik nytildeling har hjemmel i dagens regelverk og vil ikke innebære utgifter for staten. Dette vil kunne være aktuelt hvis fartøyer som allerede er inne i norsk fiske, ikke viser interesse for å utvide sitt driftsgrunnlag til å omfatte selfangst. En vesentlig innvending mot et slikt virkemiddel er imidlertid at de konsesjonsbelagte fiskeriene er lukket fordi man ut fra ressursgrunnlaget ikke anser det for å være plass til flere aktører i vedkommende fiskeri.

I andre tilfeller kan en aktør allerede ha adgang til fiskerier som det er naturlig å kombinere med selfangst, men gjeldende fartøyregelverk hinder i praksis en slik kombinasjon. Man kan tenke seg at det ble innført bestemmelser i regelverket som åpner for unntak fra hovedregelen når fiskemulighetene skal utnyttes i kombinasjon med selfangst.

Problemet med begge ovennevnte alternativer er at man ikke vil få fullgode garantier for at fartøyer som får nye fiskemuligheter, vil være aktive i selfangst over tid. En streng håndheving av slike ordninger vil kunne få meget dramatiske konsekvenser hvis det viser seg at fartøyene i praksis ikke deltar i selfangst.

Det finnes imidlertid en annen måte å gi fartøyer som har konsesjoner, en belønning for også å satse på selfangst. Dette kan meget enkelt gjøres ved å gi disse fartøyene økte kvoter innen de fiskerier hvor de allerede har konsesjon, hvis de også går på selfangst. Dette er en ordning som vil være lett å administrere, og det vil ikke ha dramatiske konsekvenser for fiskerne om slike fartøyer trekkes ut av selfangst enkelte år. Det vil kun medføre at «kvotebonusen» uteblir disse årene. Siden fartøyene allerede har et akseptabelt driftsgrunnlag, vil det ikke være altfor problematisk. Det vil være vesentlig lettere å sørge for at økte kvoter i fiskeriene bare blir gitt de år fartøyene deltar i selfangst, enn å trekke tilbake en konsesjon som er gitt i et lukrativt fiskeri hvis det viser seg at fartøyet med forskjellig begrunnelse ikke deltar selfangst enkelte år.

I lys av ovenstående vil regjeringen gå inn for at det innføres en ordning med kvotebonus for fartøyer som driver fiske i kombinasjon med selfangst.

Andre kombinasjoner enn med fiske

Selv om kombinasjonen med fiske har vært, og også må forventes å bli den fremherskende kombinasjon for selfangstflåten, har også annen virksomhet vært drevet sammen med selfangst. Konkrete eksempler her kan være engasjement som fartøy for Sysselmannen på Svalbard og for forskningsinstitusjoner. Andre kombinasjoner er også tenkelige, for eksempel ulike former for turisme (ishavssafari) og kanskje hvalfangst.

Regjeringen ser positivt på at det drives selfangst i kombinasjon med annet enn fiske. I gitte tilfeller kan andre kombinasjoner gi en minst like god total lønnsomhet og et fundament for fornyelse av flåten. Man vil derfor gi tillatelser til å drive selfangst også til egnede aktører som ikke har det øvrige grunnlag for sin virksomhet i fiske.

Konsesjonsordning

Regjeringen vil innføre en vanlig konsesjonsordning også for selfangst. Ordningen vil gjelde for fiskefartøy som deltar i selfangst, men den vil også omfatte tildeling av ervervstillatelse uten tidsbegrensning til neste selfangstsesong til dem som driver selfangst i kombinasjon med annen aktivitet enn fiske. Slik ervervstillatelse vil imidlertid bli avgrenset og ikke gi adgang til å delta i noen form for fiske.

5.3.1.2 Ombordproduksjon: Slakterianlegg for sel

Dersom kjøttet fra selfangsten skal utnyttes bedre i framtiden, må det skje en omlegging av den slaktemessige behandlingen av dyret i forhold til dagens praksis. Det kan bli nødvendig å etablere anlegg for slakt av sel om bord i båtene.

Eksisterende slakterianlegg er bygget for slakting av husdyr, og kan ikke uten videre anvendes på en båt som opererer til havs i allslags vær, og til dyr med en helt annen kroppsbygning. Dette innebærer at et anlegg for slakting av sel ombord enten må bygges opp fra grunnen av, eller at komponenter fra andre typer slakterianlegg (f.eks. feltslakterier) ombygges/modifiseres til denne spesielle bruken. Da det er ulike typer fartøy, og noe av arbeidet til dels må foregå under åpen himmel i allslags vær, må det settes helt spesielle krav til anleggets robusthet (må tåle is og saltvann) og fleksibilitet (må kunne tilpasses ulike båter). Det må være fysisk skille mellom avdelingene, det må være brukervennlig og med innretninger for vask og desinfeksjon av utstyr og klær. Systemet må videre være bygget slik at deler av anlegget kan demonteres når fartøyet brukes i ordinært fiske.

Slike anlegg finnes ikke i dag, men kan trolig utvikles eller modifiseres til denne spesielle bruken. Anlegget bør være enkelt og driftssikkert. De enkelte komponentene så vel som hele systemet, må utprøves og kvalitetssikres både under eksperimentelle forhold, ved simulering av fangst, og ved ordinær fangst, før de settes i produksjon og godkjennes. Norges veterinærhøgskole har etter oppdrag fra Fiskeridirektoratet utarbeidet et forslag til hvordan slike anlegg kan utvikles i prosjektforslaget «Utvikling av mekaniske innredninger for slaktsmessig behandling av sel på fangstskuter».

Regjeringen vil vurdere dette prosjektet nærmere. Hvis et eventuelt utviklingsarbeid settes i gang, må dette søkes finansiert med midler fra Innovasjon Norge.

5.3.1.3 Elektronisk overvåkning av hvalfangsten

5.3.1.3.1 Dagens kontroll og inspeksjonsordning

I forbindelse med gjenopptakelsen av vågehvalfangsten i 1993, bestemte norske myndigheter at alle båter skulle ha inspektør ombord fra båten gikk fra havn til alt kjøtt og spekk var levert. Den meget omfattende inspeksjonsordningen med godt kvalifiserte inspektører, har bidratt til at Norge har hatt stor troverdighet i internasjonale fora, men den har også hatt enkelte utilsiktede og negative følger både for forvaltning og fangstutøvelse.

Ordningen er meget kostbar og det er innført maksimum inspektørtid per båt. Fangstperioden blir dermed relativt kort og intens da inspektørtiden løper så vel ved fangst som ved landligge, ved dårlig vær og ved gang til og fra feltene. Dette har i en del sesonger bidratt til at kvotene ikke alltid blir tatt. Bruk av maksimumstid kan i tillegg medvirke til skjevt uttak av bestanden både med hensyn til kjønn og alder. Når det er kort tid til rådighet, vil fartøyene være tilbøyelige til å etterstrebe de største og økonomisk sett mest verdifulle dyrene, som på forsommeren vesentlig vil være voksne, produktive hunndyr. Fangst av ikke kjønnsmodne dyr, som forvaltningsmessig sett burde utgjøre et betydelig segment dersom fangstvolumet økes, blir dermed redusert.

Dagens inspektørordning medvirker ikke til investeringer i utstyr eller til nyrekruttering. Den kan føre til at mindre fartøy etter hvert blir borte og virksomheten forskyves mot de største havgående fartøyene som kan fangste under mindre gunstige værforhold og som har bedre økonomi til å dekke ekstra utgifter. En slik utvikling kan føre til større press på ressursene og vil bryte med en av de viktigste pilarene i norsk vågehvalfangst. Norsk vågehvalfangst er en tradisjonell, småskala kystfangst som er et bierverv for små og mellomstore fiskefartøy i en årstid hvor det er lite annet fiske. Utøverne eier båten eller en vesentlig del av den, og deltar selv i fangsten. Denne fangstformen har større internasjonal aksept enn den mer industrialiserte fangstformen med større fartøyer. Dersom vågehvalfangsten skal fortsette i sin tradisjonelle form i framtiden, må utøverne gis tilbake et større rom for utøvelse av fangst når vær og hvalforekomster er optimale (opportunistisk fangst), og ikke utelukkende når inspektører er fysisk tilgjengelige. En forutsetning for internasjonal aksept er at virksomheten overvåkes nøye. Dog må formen for overvåking igjen balanseres mot at virksomheten må kunne utøves på en fornuftig og økonomisk måte og ikke virke hemmende på en riktig forvaltningen av ressursene.

5.3.1.3.2 Nye kontroll- og inspeksjonsordninger

Dagens kontroll- og inspeksjonsordning er unødvendig omfattende og kostbar. Omkostningene står ikke i forhold til de verdier som skal kontrolleres, og den truer med å gjøre næringen ulønnsom. Den må derfor erstattes med et system uten 100 % fysisk tilstedeværelse av inspektører uten at kontrollen svekkes.

Alternativet til 100 % fysisk kontroll vil være elektroniske overvåkingsmetoder kombinert med stikkprøvekontroller. Denne type kontroll kan i teorien foretas på flere måter. Den enkleste og mest kjente er videoovervåking eller hyppige stillfoto. I hvalfangst vil imidlertid bruk av video eller stillfoto ha flere betenkelige sider. For det første vil systemet bli sårbart ombord på en fangstskute og kan lett manipuleres. I tillegg vil metoden være svært betenkelig ut fra personvernhensyn. Video- og fotoovervåkingen vil være en mer eller mindre kontinuerlig prosess som produserer bilder uavhengig av virksomheten om bord. En liten fiskebåt er ikke bare en arbeidsplass, men også et oppholdssted for mannskapet, og denne type overvåking vil ikke bare registrere fangstaktiviteter, men også alle andre aktiviteter ombord, i alle sammenhenger, så vel arbeidsmessige som private f.eks. ved landligge. Personer kan lett identifiseres. Opptak og bilder kan lett komme i feil hender, manipuleres og misbrukes. Kontrollen av opptakene, analysen, må skje visuelt av personell som har svært detaljerte kunnskaper om fangsten, slik at lovlig virksomhet kan skilles fra ulovlige handlinger. Kontrollen vil bli tidkrevende og kostbar, og egner seg ikke for stikkontroller. Et elektronisk overvåkingssystem for fangst bør derfor ikke registrere kontrollmessig uvedkommende aktiviteter, men bare hendelser som har betydning for kontroll av fangstvirksomheten. Den etterfølgende analysen bør skje i form av elektronisk gjennomgang av registrerte data, og kun i tvilstilfeller skal disse være gjenstand for et faglig skjønn.

5.3.1.3.3 Elektronisk overvåking av hvalfangsten

Fra mars 2001 har Norges veterinærhøgskole på oppdrag av Norges Fiskarlag arbeidet med utvikling av et elektronisk overvåkingssystem (ferdskriver). Systemet er bygd opp omkring et sett av sensorer plassert på strategiske steder på fartøyet, som registrerer de hendelser ombord som enkeltvis eller i sum indikerer at det er fanget hval i en bestemt geografisk posisjon på et angitt tidspunkt. Registreringene lagres i en datalagringsenhet, ferdskriver, en lukket og forseglet boks, hvorfra data kan tappes elektronisk av autorisert personell eller ved uttak av elektroniske kort etter at fangsten er avsluttet. Innebygde systemer registrerer forsøk på manipulering, bortfall og feil i sensorer og ferdskriver. De innsamlede data analyseres elektronisk i ettertid ved hjelp av et eget analyseprogram, og sammenholdes med opplysningene i fangstdagboken, fangernes egenmelding, der alle relevante aktiviteter noteres.

5.3.1.3.4 Status for ferdskriverprosjektet januar 2004

Per januar 2004 har to prototyper vært utplassert og blitt testet på noen fartøyer i 2002 og 2003. Systemet har fungert tilfredsstillende. Det er imidlertid foretatt en oppdatering og visse tekniske modifiseringer av systemene basert på erfaringene fra utprøvingen i de to foregående fangstsesongene. Det planlegges nå utplassering av en ny og industrialisert versjon av ferdskriveren på ca. halve fangstflåten (13–15 fartøy) i 2004 for kvalitetssikring av systemene før samtlige fartøy (33–34) utstyres med ferdskriver i 2005.

Når ferdskriverprosjektet er ferdig utviklet og kvalitetssikret, vil regjeringen avvikle dagens inspektørsystem og erstatte det med elektronisk overvåkning. Dette vil gjøre det mulig uten ekstra omkostninger å utvide sesongen for hvalfangst.

5.3.2 Mottaksleddet og produktutvikling

Produkter av sjøpattedyr kan anvendes i langt større grad enn hva tilfelle er i dag. Dette kan gi grunnlag for en lønnsom industri forutsatt at man gjennomfører visse tiltak for å tilfredsstille markedet. Det viktigste er å øke kunnskapen om hvordan organismene er sammensatt, og hvilke ernæringsverdi man kan forvente av dem. Deretter kan det utvikles helsemessig sikre produkter. Vitenskapelig dokumentasjon er derfor den mest vesentlige innsatsfaktor for å få frem verdien av disse ressursene.

5.3.2.1 Krav til behandling av konsumprodukter

All behandling av kjøtt fra sjøpattedyr skal tilfredstille de hygieniske kravene gitt i næringsmiddellovgivningen. Alle som skal behandle kjøtt fra sjøpattedyr, skal ha gjennomgått et opplæringsprogram i hygienisk håndtering godkjent av tilsynsmyndigheten. Mottaksstedet skal ha nødvendige innretninger som sikrer at mottak, veiing, produksjon og transport av kjøtt fra sjøpattedyr gjennom virksomheten skjer under hygienisk tilfredsstillende forhold. Dersom mottaksstedet håndterer andre animalske råvarer, eller andre varer som kan forurense kjøttet, skal nedskjæring og pakking av kjøtt fra sjøpattedyr foregå i egne rom eller atskilt i tid til annen aktivitet, og da kun etter forutgående reingjøring og desinfeksjon av lokaler og utstyr. Videre bearbeiding i kjøttproduktvirksomheter skal oppfylle krav gitt i den øvrige næringsmiddellovgivningen.

Kjøtt fra sjøpattedyr kan omsettes som ferskt kjøtt i kjølt eller fryst tilstand. Det produseres i liten grad foredlede kjøttprodukter, bortsett fra saltet selkjøtt. Spekk fra sjøpattedyr utgjør en vesentlig del av dyrets totalvekt, og er ønskelig å omsette som menneskeføde. Etter nyere undersøkelser viser det seg at hvalspekk inneholder høye verdier av miljøgifter. Hvalspekk forbys omsatt i fersk tilstand, og må renses dersom det skal omsettes som menneskeføde. Når det gjelder spekk fra sel, er det tradisjon for å beholde spekket på skinnet inntil landing. Hvis selspekk skal benyttes til menneskeføde, må sjøpattedyrforskriftens krav til kontroll, håndtering, og lagring for de deler som skal inngå som råvare til menneskeføde, oppfylles. Dette forutsetter at spekket fjernes fra skinnet under slakteprosessen og håndteres som menneskeføde.

Mottaksleddets oppbygging og kompetanse er vesentlig for en optimal utnyttelse av råstoff fra sjøpattedyr. Det dreier seg om mottakets beliggenhet og avstand til fangststedet, lagringskapasitet, prosessutstyr, samt optimale prosessbetingelser som hindrer nedbrytning av råstoff og ferdige produkter. Forholdet er at råstoffet snarest mulig etter at dyret er avlivet, må tilberedes, prosesseres og/eller fryselagres. Vi vet at fettet fra sel og hval (spekket) inneholder betydelige mengder omega-3 fettsyrer, og at disse komponentene lett blir oksidert når råstoffet blir lagret/prosessert. Fettoksidasjon medfører at produktet vil smake harskt og bli ubrukelig i næringsmidler. Disse fettsyrene finnes også i kjøttet og kan dermed medføre redusert kvalitet dersom produktet ikke blir behandlet på en riktig måte. Kjøttet fra sel og hval inneholder betydelige mengder med blod. I blodet er det jern som er en katalysator for fettoksidasjon.

Dette forklarer hvorfor det har stor betydning at man snarest mulig tar hånd om råstoffet og behandler det på en optimal måte. Lav temperatur er vesentlig i denne sammenhengen. Prosesseringen bør foregå under forhold som gir minst mulig kontakt med luft/oksygen. Det ideelle er en prosess der atmosfæren under produksjonen består av en gass som beskytter mot oksidasjon.

Disse betraktningene er betydningsfulle for den umiddelbare behandlingen av råstoffet ombord i fangstskipet for kvalitetssikringen av det endelige produkt. Man kan derfor definere håndteringen av råstoffet umiddelbart etter fangstingen som en del av mottaksleddet.

Etter fangsten parteres skrotten. Når det gjelder sel, blir dette gjort etter pelsingen. Skrotten parteres i forhold til hvilke produkter man skal videreutvikle eller produsere. I denne sammenhengen kan nevnes at sjøpattedyr inneholder betydelige mengder blod som også er et råstoff med interessante egenskaper, og som kan utnyttes kommersielt. Basert på dagens praksis under slaktingen, er det imidlertid vanskelig å samle opp blodet for en videre opparbeidelse. På sikt er det derfor ønskelig at slaktingen foregår på en måte at blodet kan samles opp.

5.3.2.2 Produktutvikling

5.3.2.2.1 Spesielle utfordringer knyttet til sjøpattedyr

En forutsetning for alle produkter er at det finnes et marked som er villig til å betale tilstrekkelig god pris. I tillegg ligger det i kortene at produkter fra sjøpattedyr vil møte andre utfordringer knyttet til motstand mot fangst og innhold av andre fremmedstoffer enn produkter fra tradisjonelle husdyr. Dette gjelder spesielt på det internasjonale markedet. Det er også per i dag snakk om et relativt lite volum tilgjengelig for produktutvikling.

Kjøttet fra sjøpattedyr har andre egenskaper og lar seg ikke prosessere på tradisjonell måte. Det kreves derfor en egen prosessutvikling. Den største utfordringen er imidlertid at sluttproduktet i dag har lav pris. Høy kvalitet er et nøkkelord slik at man helt fra fangstleddet sikrer det beste utgangspunkt for kvalitetsprodukter. Videre er promotering og aktiv markedsføring også viktige faktorer. Spesialprodukter til både dyr og mennesker vil kreve betydelig innsats innen produktutvikling. Dette gjelder ikke minst innen forskningsbasert dokumentasjon knyttet til effekter som er attraktive for markedet slik at man kan realisere verdiskapningspotensialet. Et eksempel på dette er en raskt stigende omsetning av selolje til travhester basert på dokumenterte positive effekter av dette produktet hos pasienter med leddsmerter.

Internasjonalt er det lite publisert om hvordan man kan utnytte hval i næringsmidler. Utnyttelsen av sel er derimot mer belyst. Spesielt kan nevnes en gruppe på New Foundland som har publisert flere artikler om hvordan man kan utnytte selskrotten. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at resultatene som er publisert om sel også gjelder for utnyttelsen av hval.

Inuittene (eskimoene), som lever i Nord-Amerika, Canada, Grønland og øst i Sibir, har tradisjonelt levd av et kosthold basert på sel. De har hatt en total utnyttelse av selen: Skinnet til klær og fottøy, og skrotten til mat. Lever, hjerte og mageinnhold ble også konsumert. Dette viser at selskrotten er en kilde til adekvate næringsmidler som proteiner, fett, mineralet og vitaminer. Forekomsten av hjerte- og karsykdommer blant inuittene er betydelig lavere enn hos mennesker som lever i vestlige, industrialiserte land, og viser at inuittenes kosthold har en forebyggende effekt på helsen. Med denne bakgrunnen er det en samfunnsmessig og kommersielt interessant utfordring og øke utnyttelsesgraden av selskrotten med spesiell vekt på næringsmidler.

Vi vet også at hval har blitt anvendt som en vesentlig næringskilde i enkelte kulturer. Som eksempel kan nevnes Færøyene hvor det er tradisjon i å fangste grindehval og utnytte skrotten optimalt. I Japan etterspør konsumentene både kjøtt og spekk fra hval.

Ved å øke utnyttelsen av skrotten til sjøpattedyr vil vi oppnå å:

• Bedre det økonomiske utbytte fra fangsten

• Redusere avfall og forurensninger

• Redusere den negative oppfatningen hos fangstmotstandere

5.3.2.2.2 Eksisterende produkter

Av hval og sel får man olje og kjøtt. Av sel er hovedproduktet skinn/pels.

5.3.2.2.3 Oljer

Selolje ekstraheres fra spekket og blir raffinert. Oljen inneholder betydelige mengder av marine omega-3 fettsyrer. Selolje er mer stabil mot oksidasjon/harskning enn fiskeoljer.

Inuittene konsumerer daglig selspekk som tilsvarer 8–9 gram selolje. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) i samarbeid med Haukeland universitetssykehus (HUS), utfører kliniske ernæringsforsøk med seloljer. Forsøkene har vist at raffinert selolje gir en betydelig bedring hos personer som lider av inflammasjoner mht. tarminfeksjoner (som Crohns sykdom) og leddsmerter (reumatiske lidelser). En annen fordel var at blodets kolesterolinnhold ble redusert.

Tilsvarende effekter er også funnet for rå selolje (dvs. olje som ikke er raffinert).

I forsøk utført ved Universitetet i Tromsø ble det påvist at rå selolje påvirket immunsystemet på en fordelaktig måte, samt at blodets innhold av HDL-kolesterol (det gode kolesterolet) økte. Dette ble ikke funnet hos personer som hadde spist raffinert selolje. Følgelig fjernes interessante komponenter fra oljene under raffineringen. Det er imidlertid et problem at råoljene inneholder noen miljøgifter. Dette ble omtalt under pkt. 3.7.3. Det er for tiden er i gang forskningsprosjekter hvor man søker å finne hvilke(n) komponent(er) i råoljen som gir denne ekstra helseeffekten sammenlignet med raffinert olje. Helsemessige effekter av selolje blir for tiden utprøvd i til sammen 10 ulike forsøk som utføres av NIFES og HUS. Med bakgrunn i seloljens positive helseeffekter, markedsføres selolje i Norge i kapsler og flasker.

Olje fra hval ekstraheres fra spekket. Spekket utgjør ca. 25 % av vågehvalens totale kroppsvekt (3–6 tonn). I motsetning til tidligere produseres det i dag ubetydelige mengder hvalolje i Norge. Vi vet at hvalolje stort sett har de samme egenskapene som selolje. Dette ble påvist i forsøk som ble utført i Tromsø, der rå hvalolje, sammen med rå selolje, ble testet i ernæringsforsøk med mennesker.

5.3.2.2.4 Selkjøtt

Kjøtt kan skilles fra skrotten med to forskjellige metoder: mekanisk eller manuell separasjon. Utbyttet blir betydelig bedre ved mekanisk separasjon (80 %) enn ved manuell separasjon (22 %). Følgelig anbefales mekanisk separasjon for produksjon av selkjøtt.

Utbyttet av kjøtt, når man slakter en sel med kroppsvekt på 80 kg, er på ca. 15 % av kroppsvekten. Skinn og spekk utgjør til sammen 50 % av kroppsvekten.

Kriterier for kvaliteten på kjøttet, eller friskheten av kjøttet, er relatert til biokjemiske prosesser som skjer etter slaktingen. Utviklingen av disse prosessene er avhengig av hvordan slaktet håndteres og at temperaturen holdes lav. Det er gjort studier av lagringsstabiliteten for selkjøtt, og resultatene viste samme stabilitet som for rødt kjøtt, mens kjøtt fra torsk hadde dårligere lagringsstabilitet.

Selkjøtt er en utmerket kilde til ernæringsmessig verdifulle proteiner, lipider (fett), mineraler og vitaminer. Dette er vist i vedlegg 8.

Proteinene er en verdifull kilde til viktige aminosyrer, og indeksen for essensielle aminosyrer er tilsvarende den vi finner for biff og i kjøtt fra gris og torsk. Selkjøttet er magert (mindre enn 4 % fett), men det fettet som finnes er svært betydningsfullt fordi det inneholder en stor andel av marine omega-3 fettsyrer. Vi ser også at kjøttet inneholder relativt store andeler av viktige mineraler som kalsium, fosfor og jern. Årsaken til det høye jerninnholdet er at det finnes mye hem-protein i kjøttet. Hem stammer fra blodet og er en utmerket ernæringskilde til jern. Den mørke fargen på selkjøttet skyldes en stor andel blod. Innholdet av ulike B-vitaminer er også betydningsfullt i ernæringssammenheng.

I Norge finner man enkelte kjøttprodukter av sel på menyen i noen restauranter. Men i hovedsak omsettes kjøttproduktene lokalt i de tradisjonelle selfangstdistriktene. Flere mottakere har gitt positive tilbakemeldinger om produktets egenskaper. Det har en mild smak som minner om smaken av viltkjøtt. Den mørke fargen på kjøttet har ikke vært noe problem, men oppfattes som et særpreg for produktene.

De viktigste innvendingene mot omsetning av selkjøtt, er usikkerhet i leveransene av råstoff både mht. kontinuitet og kvantum.

Det finnes andre metoder for håndtering av selkjøttet enn det som har vært tradisjonelt i Norge. Dette vil resultere i andre produkttyper, for eksempel:

• Konservering med natriumnitritt for framstilling av oppmalt kjøtt som kan anvendes i f.eks. pølser

• Vasking med vann som gir et «rent» kjøttprodukt (surimiprosess)

• Enzymatisk behandling som gir et proteinanriket produkt, der proteinene er delvis fragmentert og kan anvendes i leskedrikker og formularer som kan brukes av barn med allergi for matvarer med intakte proteiner (sel-proteinhydrolysat)

• Proteiner ekstrahert fra kjøtt under alkalisk behandling (pH 10,5), med påfølgende felling av proteinet, gir et produkt med utmerket kapasitet for fett-aborpsjon og emulgeringskapasitet og kan nyttes i pølser og kjøttretter

5.3.2.2.5 Hvalkjøtt

Andelen kjøtt i en vågehval er på 40–45 % av dyrets totalvekt på ca. 4 tonn. I følge næringsmiddeltabellen er hvalkjøtt, på lik linje med selkjøtt, magert, med et fettinnhold på 2,4 %. Proteininnholdet er 23,5 %.

I dag selges hvalkjøtt ferskt og frosset. Omsetningen i Norge er tilfredsstillende, men det synes å være et potensial i markedet ved økt markedsføring. Men pga. begrensningene i råstofftilgangen er det ikke aktuelt å øke markedsføringen.

Det er gjort forsøk som viser at ferskt hvalkjøtt som blir lagret på is, men uten å være i direkte kontakt med isen, har en betydelig lagringsstabilitet som varer i flere uker. Denne egenskapen ødelegges dersom kjøttet blir frosset. Det vil si at etter tining har kvalkjøttet en kort lagringstid før det blir ødelagt. En anbefalt måte å lagre kjøttet på, er å emballere produktet i plastposer under en inert gass ved lav kjøletemperatur.

5.3.2.2.6 Potensielle produkter framstilt av sjøpattedyr

Sel

Følgende organer fra selen kan helt, eller delvis utnyttes kommersielt:

Kategorien spesialprodukter innbefatter enzymer, vitaminer, mineraler og andre komponenter som kan ekstraheres fra respektive organer og benyttes f.eks. i helsekostprodukt eller i bioteknologisk sammenheng.

Det kan nevnes at bindevev, bein og skinn er en kilde til kolagen som nyttes til framstilling av gelatin. Gelatin nyttes til emballering (coating) av næringsmidler og til framstilling av kapsler (f.eks. fiskeoljeskapsler).

Blod, som utgjør ca. 24 % av kroppsvekten av sel, kan anvendes i næringsmidler og som råstoff til spesialprodukter som f.eks. inneholder store mengder jern. Dette jernet er ernæringsmessig lett tilgjengelig.

Produkter av selorganer er rike på proteiner og jern. Med unntak av spekket, er fettinnholdet lavt. Imidlertid er fettet som finnes i produktene svært næringsrikt idet det inneholder store andeler med omega-3-fettsyrer. Spekk er også en brukbar C-vitaminkilde.

Hval

Et produkt som er relativt ukjent i Norge, men som kan ha et stort potensial, er tungespekk (tilsvarer bacon). Produktet består av dels kjøtt og dels spekk, og er en delikatesse ved riktig tilberedning.

Anvendelse av hvalens organer kan med stor sannsynlighet likestilles med utnyttelsen av selen som er beskrevet ovenfor. Det kan nevnes at det fra leveren, som er A-vitaminrik, ble ekstrahert olje. Leveren ble også saltet. Hvalens pankreas-kjertel ble brukt som kilde til insulin.

5.3.2.2.7 Spesialprodukter

Nedenfor følger en oppstilling av komponenter som kan utnyttes fra sjøpattedyr og anvendes til produksjon av spesielle produkter innen f.eks. helsekost, eller til anvendelse som ingrediens i næringsmidler:

• Enzymer som kan benyttes i bioteknologiske prosesser

• Proteinekstrakt: rene proteiner med høy næringsverdi

• Peptider: fragmenterte proteiner med høy næringsverdi

• Aminosyrer: fullstendig nedbrutt/spaltet protein/peptid med høy næringsverdi

• Lipider/fettekstrakt: inneholder betydelige mengder av omega-3-fettsyrer som er essensielle næringsmiddelkomponenter

• Vitaminer: ekstrakt som består av ulike B-vitaminer som er essensielle næringsmiddelkomponenter

• Mineraler: kalsium, fosfor, jern og selen som er viktige komponenter til å opprettholde en god helse

• Nukleinsyrer/DNA: ekstrakt fra kjøttet som inneholder relativt store mengder DNA, og kan anvendes i spesialprodukter som stimulerer immunsystemet

Nevnte spesialprodukter kan benyttes i følgende næringsmidler:

• Matvarer

• Helseprodukter

• Farmasøytiske produkter

• Mat til kjæledyr

• Fôr til husdyr og oppdrettsfisk

5.3.3 Omsetningsleddet og markedssituasjonen

5.3.3.1 Det norske konsummarkedet

Bortsett fra pels og skinn, har sel og hval mye til felles når det gjelder skrottens sammensetning. Tradisjonelt har vi fangstet hval for å utnytte spekket og kjøttet. Hvalolje, som ble produsert av spekket, ble anvendt til lampeolje og i næringsmidler (f.eks. i margarin). Hvalkjøtt var tidligere mye anvendt i norske husholdninger.

5.3.3.1.1 Sel

Pels har vært hovedproduktet for den kommersielle utnyttelsen av sel.

Næringsmidler produsert av sel har for tiden svært lavt omsetningsvolum. I Norge er det ingen tradisjon for å utnytte verken selens kjøtt eller spekk i stort omfang. Det er imidlertid, som allerede nevnt (se pkt. 5.3.2.2), et betydelig potensial i oljeprodukter fra spekket, samt å anvende selkjøttet til spesielle delikatesser.

Selolje kan markedsføres som et helsekostprodukt med helt unike egenskaper da den virker hemmende/lindrende på inflammasjoner som f.eks. reumatiske lidelser og psoriasis. Raffinert selolje kan også anvendes i næringsmidler som f.eks. margarin. Ved en riktig markedsføring, bl.a. basert på resultat fra nyere ernæringsforskning som er utført i Norge, har selolje et betydelig potensial i markedet både mht. volum og pris.

Selkjøttet er meget næringsrikt og magert (se pkt. 5.3.2.2). Det må imidlertid nevnes at kjøttkvalitet og smak er betydelig bedre i kjøtt fra unge enn gamle dyr. Riktig tilberedning vil gi en meget velsmakende kjøttrett. Markedspotensialet er også her betydelig dersom produktet blir markedsført på en riktig måte. Et viktig moment i så henseende er å fremheve smaken kombinert med rikelig tilgang på nødvendige mineraler, vitaminer, omega-3-fettsyrer og proteiner som inneholder en stor andel av viktige (essensielle) aminosyrer.

Mye av det som her er nevnt om kjøttet, er også gyldig for andre produkter framstilt ved prosessering av kjøttet (mørning, salting og røking) og ved oppmaling/hermetisering. Andre egenskaper finnes i spesialprodukter som framstår ved ekstrahering av henholdsvis fett, mineraler og nukleinsyrer (f.eks. helsekostprodukt), eller ved framstilling av surimiliknende produkter.

5.3.3.1.2 Hval

Markedssituasjonen for omsetningen av hvalprodukter er i dag begrenset fordi fangstingen av vågekval i Norge er regulert til 6–700 dyr per år. Hvert dyr gir 1.000 –1.500 kg kjøtt som omsettes ferskt (kjølt) eller i frosset tilstand. Tilbud og etterspørsel er for tiden stort sett i balanse. Det antas imidlertid at det er et betydelig potensial i markedet. For tiden har Norge et stort lager av frosset spekk. Dette skyldes at hvalspekk ikke blir etterspurt i Norge, og at det for tiden heller ikke er et internasjonalt marked for dette produktet. Med bakgrunn i at selolje har et potensial i markedet, er det riktig å framheve at hvalolje, som har de samme kjemiske/ernæringsmessige egenskapene som selolje, også kan raffineres og nyttes i helsekost og næringsmiddelprodukter.

Ved økt offentlig informasjon og markedsføring om hvalkjøtt og hvalolje, der næringsverdien av disse produktene blir deklarert, vil etterspørsel og markedspriser kunne øke betydelig. I likhet med hva som gjelder for produkter av sel, kan det også framstilles spesialprodukter fra hval som har et betydelig markedspotensial ved riktig lansering.

5.3.3.2 Konsumprodukter for eksport

5.3.3.2.1 Sel

I Norge har man ikke hatt noe særlig produksjon av næringsmidler fra sel. Følgelig har man heller ikke hatt eksport av slike produkter. Imidlertid ville det være store muligheter for å eksportere både selolje og selkjøtt dersom tilførslene tillot det. På kort sikt ser det ikke ut til at det vil være mulig å komme opp i volumer som kan gjøre det kommersielt interessant å satse på produkter av kjøtt. Når det gjelder olje, kan situasjonen være annerledes. Vi vet at enkelte nasjoner er spesielt interesserte i næringsmidler med marin opprinnelse. Dette gjelder i første rekke Japan og andre asiatiske land. Land som USA viser økende interesse for næringsmidler som gir en helsemessig gevinst, men her vil den interne lovgivningen være en barriere for utvikling av markedet.

5.3.3.2.2 Hval

På 1970- og 1980-tallet var Japan et betydelig marked både for olje, kjøtt og spekk av hval. Japan er fortsatt et potensielt marked.

5.3.3.3 Markedsarbeid for konsumprodukter

Markedsarbeid i Norge skjer i regi av den enkelte kjøper/produsent. I tillegg eksisterer en frivillig fellesordning hvor aktørene i næringen står bak arbeidet i regi av Reklameutvalget for småkvalkjøtt.

Reklameutvalget driver informasjonsarbeid og støtter reklame og andre salgsfremmende tiltak knyttet til småhvalprodukter. Reklameutvalgets nettsted www.hvalbiff.no inneholder oppskrifter, bilder, fakta om hval og hvalfangst og lenker til andre nettsteder om hval. Utvalget har to medlemmer, oppnevnt av næringsaktørene. Norges Råfisklags hovedkontor er ansvarlig for sekretariatsarbeid og regnskap. Utvalget er finansiert gjennom en frivillig reklameavgift, fastsatt i forkant av hver sesong som en del av prisdrøftelsene av minstepriser mellom Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL) og Norges Råfisklag. Avgiften i 2002 og 2003 har vært 30 øre per kilo omsatt kjøtt fra både fangstledd og kjøperledd. For 2002 utgjorde dette rundt 465.000 kroner.

Internasjonalt har ikke handelen utviklet seg nok til at næringen har funnet det aktuelt å gjennomføre markedsarbeid av særlig omfang så langt.

Fangstsesongen for vågehval har vært begrenset av Fiskeridepartementet som følge av begrensninger knyttet til inspektørordningen. Under forutsetning av at man får etablert elektronisk overvåkning av fangsten, vil Fiskeridepartementet vurdere å forlenge fangstsesongen (se pkt. 5.3.1.3). Det antas at fangstsesongen i så fall naturlig vil løpe fra mars til ca. oktober.

En forlengelse av sesongen vil innebære at sesongen for ferskt kjøtt blir lengre, og det vil bidra til større forutsigbarhet for forsyning av ferskt kjøtt til dagligvarehandelen. I forhold til en mulig fremtidig eksport til Japan vil det også være en fordel at hvalen fanges til forskjellige tider på året, da japanske konsumenter antas å foretrekke den feitere hvalen som fanges på høsten. Den magrere hvalen som fanges om våren, foretrekkes i Norge.

5.3.3.4 Produkter for kjæledyr

5.3.3.4.1 Sel

I Norge produseres det hundekjeks av selskrotten. Dette gjøres ved at hele selskrotten males opp. Det tørkede produktet blir så presset til hundekjeks. Produktet synes kommersielt interessant og har vært markedsført i noen år. Slike produkter kan også markedsføres til andre typer kjæledyr. Dette betyr at deler av selskrotten, som ikke anvendes til humant konsum, kan brukes til fôr for kjæledyr eller annet dyrefôr.

Selolje har nylig blitt markedsført til bl.a. hund og hest. Etterspørselen til hestesporten ser lovende ut da hestens prestasjoner under løp er blitt betydelig bedret etter inntak av selolje. Dette forklares med at hesten opplever mindre smerter i beinas ledd.

5.3.3.4.2 Hval

I Norge har vi liten eller ingen tradisjon for å anvende produkter fra hval til dyrefôr. Imidlertid er det, på lik linje med utnyttelsen av selskrotten, en mulighet for å produsere fôr for kjæledyr av komponenter fra hval som ikke blir anvendt til humant konsum. Avfall fra produksjon til humant konsum går i noen grad til kenneler eller til fôr for pelsdyr. Dette løser et avfallsproblem mer enn at det bidrar til økt lønnsomhet i næringen.

5.3.3.5 Pels- og hudprodukter

5.3.3.5.1 Sel

Markedet for klær basert på pels av sel har lenge vært svakt på grunn av den store motstanden mot fangsting av sel som kom for ca. 30 år siden. Imidlertid har det i løpet av de siste årene vært en positiv trend til økt etterspørsel av produkter av selskinn. Dette har gitt seg utslag i økte priser for produsentene og bedret økonomi i selfangsten. Produksjonen i Norge er i det alt vesentlige basert på skinn fra Canada der det meste av selfangsten foregår. Bare 10.000 skinn av en produksjon på verdensbasis på 440.000 skinn, kommer fra Norge. Det er rom i markedet for å øke tilførselen av selskinn fra et betydelig større uttak av sel i de norske og russiske områdene.

Markedet er både nasjonalt og eksportrettet.

5.3.3.5.2 Hval

For hud eller skinn av hval er det for tiden liten eller ingen omsetning. Det er imidlertid muligheter for å anvende hud eller skinn av hval til spesielle produkter som kan gi et økonomisk supplement til økonomien i næringen. Mulige produkter er beskrevet under pkt. 5.3.2.2.

5.4 Sjøpattedyrnæringene og turisme

Hvalsafari, det å se på hval som lever fritt i naturen, er blitt en betydelig næring i den vestlige, urbaniserte verden.

Også i Norge har man denne formen for tilbud til turister. Siden 1988 har et firma i Vesterålen, Andenes Hvalsafari, hvert år brakt stadig flere turister ut fra Andenes for å se på særlig spermhvaler, men også andre arter. I Tysfjord er det tilbud om å se på flokker av spekkhoggere. Det at spekkhoggeren Keiko fant frem til en norsk fjord, har også hatt betydelig reklameverdi for denne typen aktivitet i Norge. I Norge er sesongen for hvalsafari kort, men hvalsafari er et vesentlig tilbud til turister som kommer til Nord-Norge sommertid.

Motstandere av hvalfangst har lenge hevdet at hvalsafari er den eneste form for bærekraftig bruk av hvalressursene. Fra norsk side hevder man med styrke at hvalfangst og hvalsafari kan drives side om side.

For kystsamfunn i distrikter med ensidig næringsvirksomhet, er det viktig å legge til rette for å satse også på denne typen aktiviteter. Etter hvert utvikles det også tilsvarende tilbud når det gjelder andre sjøpattedyr.

For norsk turistnæring vil utvikling av selsafari være et alternativ. I tillegg kommer de produkter som denne næringen vil kunne utvikle som følge av at det åpnes for at turister på visse betingelser kan delta i jakt på kystsel.

Kilde: Foto: Havforskningsinstituttet