6 Forbedring av fangst- og avlivningsmetodikk

6.1 Vågehval

Vågehvalfangsten slik den utøves i dag, med småkalibrede harpunkanoner montert på små og mellomstore fiskefartøy, er ofte kalt «Den moderne vågehvalfangsten». Den startet på Mørekysten på slutten av 1920-årene og spredte seg raskt nordover og sørover langs kysten. Men vågehval hadde blitt fangstet langs kysten lenge før det. Den er kjent siden tidlig middelalder og mye tyder på at den er enda eldre. Faktisk har den norske vågehvalfangsten hatt og har til dels fremdeles, svært mange felles trekk med det som i dag betegnes som urbefolkningsfangst.

Selv om granater ble tatt i bruk i storhvalfangsten på 1800-tallet, tok det lang tid før slike metoder slo gjennom i vågehvalfangsten. Det var flere grunner til dette. For det første var ikke de svartkruttgranatene som ble brukt i storhvalfangsten særlig effektive til små hval som vågehval, dernest tillot ikke økonomien i denne småskala kystfangsten noen bruk av «dyre» fangstmetoder eller forsøk på å videreutvikle eksisterende metoder. Vågehvalfangerne brukte derfor harpunene slik de var uten krutt i granatene, og harpunen til vågehval fikk etter hvert betegnelsen «kaldharpun». Denne ble brukt i den norske vågehvalfangsten helt til 1984, da den ble avløst av en ny harpungranat.

6.1.1 Arbeid med nye fangstmetoder 1981–85

Arbeidet med å utvikle nye fangstmetoder i den norske fangsten startet i 1981 med et femårig utviklingsprogram ved Norges veterinærhøgskole, finansiert av norske fiskerimyndigheter. Prosjektet tok sikte på å vurdere en rekke mulige fangst- og avlivingsmetoder for vågehval, herunder mulighetene for bruk av elektrisk strøm, medikamenter og høgtrykk gass/luft før det ble gjort forsøk med modifiserte harpuner, høyhastighetsprosjektiler og til slutt, utvikling av ny harpungranat.

Flere forhold måtte tas med i betraktningen under utprøving og ved innføring av nye metoder. Vågehvalfangerne var fiskere som hadde fangst som bierverv og ikke profesjonelle fangstfolk, det ble brukt små fiskefartøy som ble rigget for fangsten i sesongen, fangsten var farlig som den var og nye metoder måtte ikke øke risikoen for utøverne ytterligere, heller redusere risikoen. Metoden måtte ikke bli så kostbar at den gjorde fangsten fullstendig ulønnsom. Dernest måtte det tas hensyn til at vågehval synker når den er død slik at den måtte krøkes på et eller annet vis når den ble skutt .

Etter at de øvrige metodene enten var vurdert eller utprøvd og forkastet, ble en harpungranat med sprengstoffet pentritt utviklet i samarbeid med Raufoss A/S. Prototyper av granaten ble utprøvd i fangsten i 1984 samtidig med at kaldharpun ble forbudt brukt, og fra 1985, ble pentrittgranaten eneste tillatte fangstmetode i den norske fangsten med grovkalibret rifle som hjelpevåpen.

Resultatene fra fangsten med prototyper og ferdige granater i sesongene 1984 til 1986 viste at den prosentvise andel dyr som ble registrert momentant døde, økte fra 17 % ved bruk av kaldharpun til vel 45 % med bruk av den nye granaten, og antall dyr som måtte skytes på nytt, ble samtidig redusert fra 17 % til 4 %. Gjennomsnittlig overlevelsestid gikk ned til det halve og mediantiden sank fra 9 minutter til 1 minutt.

Arbeidet med dyrevelferdsaspektet i hvalfangst er også omtalt i St.meld. nr. 12 (2002–2003 «Dyrehold og dyrevelferd».

6.1.2 Arbeid med nye fangstmetoder 1993–96

Før den tradisjonelle fangsten ble gjenopptatt i 1993, ble det iverksatt forbedringer på det øvrige fangstutstyret og fangstteknikken samtidig med at alle fangerne måtte gjennomgå obligatoriske kurs i nye fangstteknikker og våpenbruk. Det ble likeledes innført årlig, obligatorisk skyteprøve for alle skyttere og nye krav til ammunisjon for rifle. Resultatene av disse tiltakene gav en prosentvis økning i registrert momentant avlivede dyr med 9 prosentpoeng til 54 %, og gjennomsnitts overlevelsestid ble redusert til vel 3 minutter. De årlige obligatoriske kursene fortsatte og i perioden 1994–97 økte prosent momentant døde dyr til 60 %.

6.1.3 Forskning og utviklingsarbeid på fangstmetoder for hval i 1997–2003

6.1.3.1 Ny harpungranat

Etter 1992 viste harpungranaten fra 1985 varierende grader av feilfunksjon og etter hvert ble disse så alvorlige at de utvilsomt influerte på avlivingsresultatene. I tillegg hadde granater produsert i 1995 også en alvorlig svikt i tenn- og sikkerhetsmekanismene som kunne medføre betydelig risiko for utøverne. Produsenten, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), kunne ikke garantere mer pålitelighet i framtidige produksjoner. Etter en samlet vurdering ble det funnet nødvendig å se etter alternativer for denne granaten.

Utvikling av en ny harpungranat ble tatt inn i Norges veterinærhøgskoles NFR Prosjekt 117377/120 «Fangst og avlivingsmetoder for vågehval, sel og storvilt». I samarbeid med FFI ble det utviklet og utprøvd en ny hvalgranat, Hvalgranat-99, i perioden 1997–99. Etter omfattende feltforsøk ble granaten implementert i fangsten fra 2000. Utviklingskostnadene ble forskuttert av Fiskeridepartementet, men senere tilbakebetalt myndighetene av hvalfangerne gjennom kjøp av granaten. Resultatene av registreringer fra fangstsesongene 2000–2002 viser at 80 % av hvalene var registrert døde momentant. Den gjennomsnittelige overlevelsestiden var på vel 2 minutter.

6.1.3.2 Studier for metoder til å fastslå bevisstløshet og død hos hval

Basert på tidligere arbeider i 1981–85 og 1992–93 og nye kunnskaper om virkningen av sprengstoffer, ble det i ovennevnte prosjekt ved Norges veterinærhøgskole (NVH) også iverksatt studier for å finne fram til bedre metoder for å fastslå mer nøyaktig tidspunktet for bevisstløshet og død og dødsårsak hos hval som blir skutt. Arbeidet omfattet bl.a. tre års feltstudier, post mortem undersøkelser og neuropatologiske undersøkelser av hjerner fra dyr avlivet med sprenggranat og rifle. Resultatene blir publisert og vil bli presentert og forsvart i et doktorarbeid for dr.med.vet. graden i februar/mars 2004 ved Norges veterinærhøgskole.

6.1.4 Konklusjon

I perioden 1981–2003 er det foretatt omfattende undersøkelser og gjennomført en rekke arbeider på forbedringer av fangst og avlivingsmetoder i norsk vågehvalfangst. Arbeidene har resultert i en økning i momentan avlivingsprosent fra 17 % i 1981–1983 til 80 % i 2000–2002. Det er sannsynlig at flere av de dyrene som ikke er registrert momentant døde, har mistet bevisstheten momentant og dermed ikke kan kjenne smerte. Den gjennomsnittelige overlevelsestiden har blitt redusert fra 11 til 2 minutter og omskyting fra 17 % til under 0,5 %.

Den nye harpungranaten, «Hvalgranat-99», er i dag tatt i bruk i inuittenes fangst av vågehval og finnhval ved Grønland, til forskningsfangst av vågehval ved Island og er under utprøving i forskningsfangst i Japan. En annen type granat som brukes i eskimoenes fangst av grønlandshval i USA (Alaska), er i samarbeid med eskimoenes organisasjoner utviklet i Norge. Granaten produseres i Norge. Arbeidet har så langt resultert i en veterinærmedisinsk doktorgrad og en til er under planlegging. Metoden synes i dag å ha internasjonal aksept.

En forsker fra Norges veterinærhøgskole brukes i dag som konsulent ved utvikling og implementering av nye og forbedrede fangst- og avlivingsmetoder på hval i flere andre fangstnasjoner og fangstsamfunn som Island, Japan, USA (Alaska), Grønland, Canada (Nunavut) og Russland.

Fra enkelte hold kreves det en garanti for at alle hval skal avlives momentant. Dette er et ideelt ønskemål, men dessverre umulig å etterleve i praksis, og er ikke kjent fra noen virksomhet der dyr avlives, inklusivt slakting av husdyr. Avlivingen av vågehval i Norge i dag er langt mer effektiv og skånsom enn i noen annen form for jakt, kanskje med unntak av ungefangst på sel. Sammenligning av avliving av hval med bedøvelsesmetoder ved slakting av husdyr er for øvrig lite reell da husdyr er under fysisk kontroll når bedøvelsen skjer. Men i motsetning til husdyr, dør de fleste vågehval i Norge uten stress og uten å ane at de er etterstrebet.

6.2 Sel

Norsk selfangst er i dag konsentrert om grønlandssel og klappmyss i Vesterisen nord for Jan Mayen og i Østisen utenfor Kvitsjømunningen i Barentshavet. Antall båter har siden 1995 vært begrenset til 3–5 kombinasjonsbåter av stål. Det er offentlig oppnevnte inspektører om bord på hver båt under hele sesongen.

I de siste 50–60 år har de aller fleste selfangstskutene vært hjemmehørende i Ålesund og Tromsø, og fangstmannskapene har stort sett blitt rekruttert fra begrensede områder i nærheten av disse byene. I de seneste år har fangstturene bare vært av kort varighet og mange kombinerer nå fangst med fiske av forskjellig slag.

I Vesterisen hvor fangsten normalt starter først, omkring 20. mars, kan temperaturen gå ned i -20 grader C, ofte kombinert med snødrev og sterk vind. Vanligvis kastes ungene både fra grønlandssel og klappmyss langt innenfor iskanten slik at skutene må inn i isen for å fangste. Dette krever spesialbygde båter og spesiell fangstteknikk. Iskvaliteten kan variere mye og i enkelte år vanskeliggjøre fangsten.

Unger av sel kan skytes, men avlives vanligvis med hakapik eller slagkrok. Hakapiken er i prinsippet en hammer av jern med en pigg på baksiden festet til et langt skaft. Hakapiken har vært brukt til avliving av sel i over 100 år, og har nærmest vært uendret i formen. Slagkroken ble innført så sent som i 1969. Ved såkalt plukkfangst skytes voksne dyr og svartunger fra baugen på fangstfartøyet, fra mindre fangstbåter eller fra isen når konsentrasjonen av dyr er stor. Dyrene skytes i hodet og skuddavstandene er korte, vanligvis 30 – 70 m. Skytingen er likevel meget krevende, da målet er lite og underlaget kan være i bevegelse. En undersøkelse som ble foretatt ved Norges veterinærhøgskole for en del år siden registrerte likevel at over 98 % av ungene som skytes under plukkfangst, døde momentant.

Ved bruk av hakapik skal selen slås i hodeskallen. Unger slås først med redskapets butte ende eller hammer, slik at skalletaket knuses. Deretter slås piggen inn i hjernen på dyret før det blodtappes. Alle skutte dyr skal snarest mulig slås med hakapik og blodtappes. Skutte dyr slås bare med den spisse enden. Slag med hakapik og blodtapping kan virke unødvendig når dyret er skutt, men det gjøres likevel som en ren rutine. Blodtappingen er uansett en naturlig start på flåingen.

Ved flåing følger spekklaget med skinnet. Skinn og spekk utgjør omtrent halvparten av dyrets vekt. Skinnene føres til anlegg i land hvor spekket freses vekk. Deretter saltes skinnene for senere beredning. Spekket brukes til olje som raffineres og inngår i en rekke produkter. Kjøttet av voksne dyr har vanligvis blitt dumpet på havet, mens noe er fryst ned til mat. Kjøtt av årets unger har i stor utstrekning blitt saltet og hjemført som mat.

Som dykkende dyr har sel evne til å binde store mengder oksygen i blodet. Det gjør muskulaturen (kjøttet) svært mørkt i fargen og forårsaker at det er i stand til å trekke seg sammen når det berøres i lang tid etter at dyret er hjernedødt. Dette forklarer at sel, som en refleks, kan synes å bevege seg i lang tid etter at hjernen er ødelagt og dyret etter alle vanlige kriterier er dødt. De vanligste bevegelsene ligner svømmebevegelser, men undertiden kan dyr som beviselig har fått hjernen ødelagt og dermed ute av stand til å oppfatte smerte, også trekke inn hodet, «skyte rygg», gape og gjøre annet som lett kan forveksles med bevisste smertereaksjoner.

Forskriftene for avliving bærer preg av den tidligere internasjonale fokuseringen på selfangsten. Men hvis forskriftene følges, er avlivningsmetodene for selfangst svært sikre. Ved slag med hakapik vil selen miste bevisstheten, og i mange tilfeller dø allerede når den treffes av den butte enden. Imidlertid er det ingen garanti for at dette alltid er tilfelle. Derfor slås piken dypt inn i hjernen slik at dyret med sikkerhet drepes. Slag med den butte enden av hakapiken sikrer at dyret er bevisstløst før videre håndtering, og at dyret ligger helt i ro slik at slaget med piken treffer presist. Blodtappingen sørger for at dyret vil være dødt, dernest at kjøttet blir mer holdbart og får en bedre kvalitet. Det er derfor biologisk umulig at en sel som er flådd (m.a.o. en skrott) kan være levende – uansett hvor mye den beveger seg.

Påstander om graverende brudd på forskrifter og fangstmetoder som ble framsatt på slutten av 1980-årene, førte til offentlig gransking av fangsten. En granskingskommisjon med norske og utenlandske deltakere gjennomgikk fangstvirksomheten fra 1982 til 1988. De kom fram til at det ikke var belegg for de sterke beskyldningene mot selfangsten, men anbefalte likevel enkelte endringer i utøvelsesforskriftene, forbud eller skjerpelser av enkelte tidligere brukte metoder, innføring av obligatoriske skyteprøver, samt obligatoriske kurs for utøverne der forskrifter og avlivingsreglement ble gjennomgått (NOU 1990: 19) «Norsk selfangst 1982 – 1988». Disse forskriftene, med enkelte mindre endringer, er fortsatt gjeldende i norsk selfangst.

Bortsett fra en tidligere undersøkelse om den bedøvende effekt av hakapik på sel utført ved Universitetet i Oslo (UiO) og de undersøkelser som ble gjort ved NVH i 1995 vedrørende avlivinger av selunger med skyting, er det ikke foretatt noen systematiske undersøkelser vedrørende avliving av sel i Norge i den senere tid. NVH planla lignende undersøkelser i bruk av hakapik på selunger og skyting av voksen sel, men har ikke lykkes i å finansiere slike studier.

Det er fra inspektørene meldt om en del skadeskyting av voksen sel uten at dette er kvantifisert. Det er uklart hvilket omfang dette har og hva dette i tilfelle skyldes, om det er fangstteknikken eller avlivingsmetodene (våpen og ammunisjon). Det foreligger heller ingen systematiske undersøkelser om effekten av forskjellig kaliber og ammunisjonstyper brukt til voksen sel. Som nevnt ovenfor har slike undersøkelser vært foreslått fra NVH. Imidlertid arbeider forskere fra NVH nå gjennom NAMMCO for å arrangere et arbeidsgruppemøte for kartlegging og evaluering av avlivingsmetoder brukt på sel og hvalross rundt om i verden, for om mulig å kunne gi anbefalinger om minimumskrav med hensyn på våpen, ammunisjon og opplæring.

Arbeidet med dyrevelferdsaspektet i selfangst er også omtalt i St.meld. nr. 12 (2002–2003 «Dyrehold og dyrevelferd».