2 Politikkområdet

2.1 Utfordringer i norsk økonomi

Norge og norsk næringsliv står foran en rekke utfordringer de kommende tiårene. Nedbygging av handelshindre og teknologisk utvikling gjør at stadig flere næringer er utsatt for internasjonal konkurranse. Selv om noen bedrifter vil tape på økt konkurranse, medfører samtidig lavere handelshindre store markedsmuligheter for norske bedrifter. Petroleumsformuen og kapitalen i Statens petroleumsfond gir oss muligheter til å finansiere deler av importen av varer og tjenester, men denne formuen er langt fra stor nok til å sikre langsiktig balanse i utenriksøkonomien. Vi trenger flere bein å stå på, ikke minst når petroleumsvirksomheten får redusert betydning. Det er derfor viktig at den generelle økonomiske politikken er innrettet slik at omfanget av konkurranseutsatte virksomheter er tilstrekkelig stort.

Det er vår evne til å utnytte og prioritere bruken av de samlede ressurser som avgjør den totale verdiskapingen og dermed også velferden i samfunnet. Verdiskaping kan anta ulike former, som økonomisk verdiskaping i næringslivet, verdiskaping gjennom offentlig tjenesteyting og verdiskaping i form av miljøkvalitet, fritid og rekreasjon. I denne stortingsmeldingen er det verdiskaping i næringslivet og det næringsrettede offentlige virkemiddelapparatet som står i fokus.

Næringspolitikkens overordnede mål er å legge til rette for innovasjon, omstilling og effektivisering i økonomien for å sikre en høyest mulig verdiskaping og velferd. Det krever at den samlede innsatsen på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå er rettet mot å utvikle konkurransedyktige og lønnsomme bedrifter og næringer med høy verdiskapingsevne. De globale utfordringene og kravene til omstilling og nyskaping, lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter krever en sterk og målrettet næringspolitikk og en samordnet nasjonal tilnærming til utfordringene. Regjeringen legger vekt på at virksomheten til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond videreutvikles i forhold til dette.

Dette krever at næringspolitikken legger forholdene til rette for næringslivet slik at vår velferdsutvikling kan fortsette på samme nivå i tiårene framover, som den har vært i tiårene før. Norge har et godt utgangspunkt for å møte framtidige utfordringer. Dagens næringspolitikk er imidlertid ikke godt nok tilpasset de utfordringer vi nå står overfor, og næringspolitikken må i sterkere grad fokusere på nyskaping. Dette innebærer at vi må godta omstilling og få til en vridning av offentlig ressursbruk mot prioriterte områder. Det er viktig at næringspolitikken er i kontinuerlig utvikling for å fange opp at selve rammeverket for det å drive næringsvirksomhet stadig endres. En helhetlig næringspolitikk vil til enhver tid både måtte bidra til gode generelle rammevilkår og sørge for et velfungerende virkemiddelapparat.

Næringslivets generelle rammevilkår må være konkurransedyktige. Stabile rammebetingelser reduserer næringslivets usikkerhet og er viktig når det gjelder valg av lokaliseringsland for næringsvirksomhet. Tilgang på kompetent arbeidskraft og tilrettelegging for gode næringsutviklingsmiljøer er eksempler på viktige rammevilkår, men de samlede rammevilkårene består av langt mer enn dette. Det er avgjørende for vår verdiskaping at internasjonale bedrifter vurderer Norge som et attraktivt sted å lokalisere næringsvirksomhet. Det pågående arbeidet med referansetesting av norsk næringslivs rammebetingelser vil være et hjelpemiddel for å vurdere norske vilkår i forhold til andre land.

Regjeringen mener at de næringspolitiske virkemidler og institusjoner må utformes slik at de bidrar til at de langsiktige utfordringene i økonomien møtes. Dersom virkemidlene utformes feil, eller koordineres dårlig, kan gode prosjekter risikere å ikke få støtte fordi de faller mellom de ulike virkemidlene, mens svakere prosjekter får gjennomslag.

Arbeidskraft framstår i dag som en knapp innsatsfaktor for økt verdiskaping. Framskrivninger av arbeidsstyrken og forventet behov for arbeidskraft indikerer at dette er en situasjon som vil kunne vedvare. For å opprettholde tilfredsstillende økonomisk vekst og videreutvikle vår velferd er det derfor viktig at arbeidskraften trekkes til de virksomheter og sektorer hvor avkastningen av arbeidsinnsatsen er størst. Disse utfordringene vil også måtte tillegges betydelig vekt mht. innretningen av den framtidige virksomheten til SND.

Kompetanse, forskning og nyskaping blir avgjørende for norsk næringslivs konkurranseevne i framtiden. Det er i og for seg ikke noe nytt, men kravene til omstillingstakt og utvikling av ny kunnskap er større enn tidligere. Nye løsninger og økt kompetanse skapes i samspillet mellom mennesker med ulike utgangspunkt, og i kunnskapssamfunnet er kravene til den enkeltes kompetanse så vel som til hans eller hennes evne til å skaffe seg ny kompetanse svært viktig for velferdsutviklingen. Vi må derfor sørge for at den norske økonomien er kjennetegnet ved utstrakt kommunikasjon mellom bedrifter, forsknings-, utdannings- og utredningsinstitusjoner, konsulenter, finansinstitusjoner og offentlige etater. Næringspolitikken skal bidra til å utvikle slike nettverk, men det er viktigere at det skapes kapasitet blant aktørene selv til å utnytte slike muligheter. Tett samspill med krevende og kompetente kunder er en viktig faktor for å bedre en bedrifts konkurransedyktighet.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 39 1998-99 «Forskning ved et tidsskille» (forskningsmeldingen) i februar 2000 fastsatte Stortinget mål, ambisjoner og prioriteringer når det gjelder forskningen i Norge de nærmeste årene. Det er et mål at forskningsinnsatsen i Norge i løpet av fem år er på gjennomsnittlig OECD-nivå, målt som andel av BNP. For å nå dette målet må både offentlig og privat FoU styrkes betydelig. Det ble i revidert nasjonalbudsjett 1999 etablert et nytt fond for forskning og nyskaping. Det er videre pekt ut fire tematiske satsingsområder for forskning innenfor samfunns- og næringsliv: (marin forskning, medisinsk og helsefaglig forskning, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø). Satsingen på langsiktig, grunnleggende forskning skal bidra til å bygge et grunnlag for innovasjon og omstilling. Prioriteringen av de fire tematiske områdene er begrunnet med at det er et særlig stort potensial for økt verdiskaping her. En betydelig del av innsatsen vil omfatte næringsrettet forskning.

Et regjeringsoppnevnt utvalg (Hervik-utvalget) har vurdert skatteincentiver og andre tiltak for å stimulere forskning i bedriftene. Bakgrunnen for nedsettelsen av utvalget som skulle vurdere tiltak for økt FoU i næringslivet var det faktum at det særlig er næringslivets FoU som er svak i Norge og at det her er en spesiell utfordring å få til et løft. Utvalget foreslo bl.a en skatteorientert generelt virkende incentivordning. Videre pekte utvalget på betydningen av SNDs virkemidler for risikoavlastning når det gjelder å kommersialisere forskningsresultater. Regjeringen vil legge vekt på at forskning og næringsutvikling er tilstøtende områder hvor resultatoppnåelsen på det ene området ikke kan ses isolert fra det andre.

Forslaget om en generell ordning for å stimulere til FoU er fulgt opp gjennom en ny tilskuddsordning «FoU-prosjekter i næringslivets regi» i statsbudsjettet for 2001, med oppstart 1. juli 2001.

Den teknologiske utviklingen gir både utfordringer og muligheter for næringslivet. Utviklingen skjer innenfor alle næringer, og er sterkt preget av IKT. Selv om det har vokst fram en egen IKT-næring som vil kunne stå for en stadig voksende del av norsk verdiskaping, er den største utfordringen å bidra til at alle næringer tar i bruk slike teknologier for å styrke sin konkurranseevne. IKT er i større grad teknologier som påvirker alle samfunnsområder enn det er en ny næring i seg selv. Bedriftene må sikre seg tilflyt av informasjon for å dra nytte av utviklingen, og tilrettelegging for teknologispredning vil være en viktig oppgave for næringspolitikken. Internett kan karakteriseres som en nettverksteknologi, noe som muligjør store produktivitetsforbedringer. Bedre teknologi og lavere transaksjonskostnader gjør at hele verdikjeden som økonomisk og innovativt system får større betydning. Regjeringens eNorge-plan tar tak i disse utfordringene på en måte som involverer de fleste samfunnsområder.

Mulighetene finnes ikke bare innenfor landets grenser, men i voksende omfang i andre land. Internasjonaliseringen av næringsliv og forskning gir muligheter som norske aktører utnytter i stadig større grad, en trend som næringspolitikken skal bygge opp under og forsterke. Det er ikke lenger tilstrekkelig å være best i sitt fylke eller i landet. Man må være på høyde med de beste internasjonale konkurrentene. Verdikjedene organiseres uavhengig av landegrenser og det å operere i mange forskjellige land og kulturer blir en naturlig hverdag for flere og flere bedrifter. Dette stiller nye krav til politikken som utformes. Norske bedrifters internasjonale konkurransedyktighet må være et bærende element i dette arbeidet. Både innenfor forskning og næringsutvikling må norske aktører bli bedre til å knytte kontakter som sikrer framtidig lønnsomhet. Dette gjelder ikke minst utnyttelse av de mange programmer og prosjekter Norge har tilgang til innenfor EU-systemet.

Trenden mot stadig tiltakende globalisering setter nye og høye krav til bedriftene. Konkurransebildet endres, det samme gjør tilfanget av mulige underleverandører. Det relative forholdet mellom ulike kostnadselementer forandrer seg på måter som ofte gjør at det er fordelaktig å lokalisere ulike deler av bedriftens virksomhet i forskjellige land. Evnen til å finne og analysere informasjon blir avgjørende. Internasjonal erfaring er nødvendig på alle plan i bedriften, og ikke minst blant toppledere får slik bakgrunn stadig større betydning. Viktigere enn politikkutformingen er det at norske bedrifter selv ser mulighetene og tar tak i utfordringene.

Regjeringen ønsker å legge til rette for lønnsom næringsutvikling i hele landet, og at bedrifter i alle regioner skal ha tilgang til den kompetanse, de nettverk og den finansiering som er nødvendig. Det er avgjørende at utviklingsarbeidet på regionalt og lokalt nivå er godt forankret i de nasjonale nærings- og distriktspolitiske målsettinger og understøtter de nasjonale strategiene og innsatsområdene på en effektiv måte. Innenfor rammene av dette skal det være rom for regionale tilpasninger i forhold til det lokale næringslivs forutsetninger og utviklingsmuligheter.

Hva som er de største utfordringene for næringslivet vil variere mellom regionene. Politikken må derfor tilpasses utfordringene ulike steder. Næringsliv i distriktsområder står overfor særskilte konkurranseulemper som lange avstander til markedet, ofte lite lokalt næringsmiljø og lange avstander til ulike kompetansemiljøer. Det må i den videre utviklingen av de næringsrettede distriktspolitiske virkemidlene settes økt fokus på at virkemiddelbruken skal bidra til å utvikle et lønnsomt og framtidsrettet næringsliv i distriktene.

IKT vil endre vilkårene for næringsvirksomhet, inkludert konkurranseforhold som lokalisering og transportkostnader. Effektene av nye teknologier er både sentraliserende og desentraliserende, og det er ikke entydig hvordan teknologiutviklingen vil slå ut på ulike regioners konkurransekraft. Dette gir distriktspolitiske virkninger, ikke minst fordi geografisk avstand mellom produsenter og marked kan bli mindre viktig enn før.

I distriktene er det på denne bakgrunn viktig at virkemidler for næringsutvikling ses i sammenheng med og brukes til å utvikle levedyktige verdiskapingsmiljøer. Næringsklynger kan være et eksempel på miljøer med gode muligheter for langsiktig konkurransedyktighet for næringslivet. Det er nærings- og distriktspolitikkens oppgave å legge et grunnlag for at slike miljøer kan vokse fram og utvikle seg.

2.2 Et teoretisk grunnlag

Økonomisk vekst er i stor grad drevet av forskning og innovasjon. Nyere økonomisk forskning fokuserer på økonomiens egen evne til å vokse gjennom idèutvikling, nyskaping, teknologispredning og nye samarbeidsformer. Økonomiens evne til omstilling vil være et kjernepunkt for fortsatt økonomisk vekst. Nyere teoriretninger legger stor vekt på at verdiskaping oppstår i samspill mellom ulike aktører. Økonomien betraktes som et system av bl.a. samarbeidende og konkurrerende bedrifter, underleverandører, kunder, FoU-miljøer, finansinstitusjoner, konsulenter og offentlige virksomheter. Nye ideer oppstår og utvikles blant bedrifter som har mye kontakt med hverandre, i noen tilfeller støttet av offentlige virkemidler for næringsutvikling. Innovasjonssystem er blitt en vanlig betegnelse på dette. Nye prosjekter oppstår og videreutvikles i alle deler av et innovasjonssystem, og samspillet skjer kontinuerlig mellom alle parter. FoU framstilles ofte som utgangspunktet for innovasjon, men kan riktigere beskrives som en problemløsende aktivitet i en pågående innovasjonsprosess.

Det er økende bevissthet om betydningen av geografisk samlokalisering med konkurrenter, underleverandører og kompetansemiljøer for bedrifters innovasjonsevne. I tillegg til at korte avstander letter den daglige dialogen skapes det lettere uformelle nettverk ved at aktørene kjenner hverandre privat og møtes i uformelle sammenhenger. Geografisk nærhet til relaterte virksomheter bidrar også til at det skapes et felles spesialisert arbeidsmarked som gir grunnlag for en god kompetanseflyt gjennom f.eks. at arbeidstakere skifter arbeidssted. I sum gjør dette at området får en egendynamikk ved at det gir et godt grunnlag for vekst og nyskaping i bedriftene.

Det har lenge vært et grunnleggende prinsipp i næringspolitikken at ulike næringer skal konkurrere innenfor de samme rammebetingelser og om de samme virkemidlene. Dette begrunnes med at de mest vekstkraftige bransjene dermed vil utvikle seg relativt raskere. Regjeringen ønsker at dette hovedprinsippet om næringsnøytralitet fortsatt skal legges til grunn for virkemidlene sett under ett på nasjonalt nivå. Virkemidler som er opprettet ene og alene for næringsutvikling skal i liten grad gis bransjemessige føringer fra departementene. Bransjevise omstillings- og verdiskapingsprogrammer representerer et viktig unntak fra denne regelen. Et eksempel er det pågående programmet for oppdrett av kveite, skjell og steinbit, kalt NUMARIO. Arbeid rettet mot innovasjonssystemer leder imidlertid til at virkemiddelforvaltere i praksis ofte bør arbeide aktivt med enkeltnæringer. I slike tilfeller kan det være aktuelt å koble en næring med en annen eller med FoU-miljøer for å utvikle nye prosesser og produkter. Når det offentlige bidrar til utvikling av en enkelt næring vil arbeidet involvere flere miljøer enn det som var vanlig tidligere. Et eksempel på dette er Verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke, som fokuserer på mer effektiv logistikk i hele verdikjeden, samt kobling av tradisjonelle aktører og FoU- og finansmiljøer.

Det finnes økonomiske krefter som virker både sentraliserende og desentraliserende 1. For eksempel kan behovet for å være lokalisert nær kompetansemiljøer, kunder eller leverandører føre til at bedrifter velger å lokalisere seg i samme distrikt. Dette leder gjerne til det vi kaller næringsklynger. Krefter som virker i motsatt retning er at ulike geografiske områder har fortrinn på hver sine felter, for eksempel tilgang til naturressurser eller en spesiell type kompetanse. Det vil være gunstig for samfunnet om produksjonen av ulike varer og tjenester finner sted der hvor forholdene ligger relativt best til rette for det. Slike krefter bidrar til å spre økonomisk virksomhet til flere områder. Eksempler på dette er at bedrifter som må ha nærhet til sterke elektronikkmiljøer trolig vil se på Vestfold som en attraktiv lokalisering, mens bedrifter som er avhengig av tilgang på ferskt fiskeråstoff vil vurdere lokalisering langs kysten av Nord-Norge som et gunstig utgangspunkt.

I tilfeller som dette vil det kunne være slik at krefter som virker desentraliserende på nasjonalt nivå kan virke sentraliserende på regionalt nivå. At èn næring trekkes mot Vestfold og en annen mot Nord-Norge bidrar nasjonalt sett til å spre økonomisk aktivitet. Innenfor Vestfold eller Nord-Norge kan imidlertid bedriftene foretrekke å holde til nær hverandre. Levedyktige næringsklynger kan oppstå ulike steder i landet, men vil kunne bidra til at regionale sentra vokser på bekostning av utkantene i samme region. I boks 2.3 beskrives dynamikken i den maritime industrien i Møre og Romsdal.

Klynger kan være både regionale og nasjonale. Den teknologiske utviklingen går i mange tilfeller så raskt at man er avhengig av å være en del av nettverk som overskrider landegrenser. For å kunne ta ut det potensialet slikt samarbeid kan gi, må næringspolitikken understøtte bedriftenes vilje og evne til å søke norske og internasjonale partnere.

2.3 Begrunnelser for aktiv offentlig medvirkning

Innovasjon er en svært viktig faktor for økonomisk vekst og velstandsutvikling. Både NOU 2000:7 Ny giv for nyskaping (Hervik-utvalget) og NOU 2000:21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping (Holden-utvalget) har det siste året gitt viktige bidrag til debatten om hvorfor det offentlige bør støtte innovasjonsfremmende aktiviteter. Begge utredningene peker på at bedrifter investerer mindre i kompetanse, forskning og utvikling (FoU) og andre innovasjonsaktiviteter enn det samfunnet er tjent med. Årsaken er gjerne at kostnadene må dekkes av den utførende bedriften, mens gevinstene kan komme mange til nytte gjennom at arbeidskraft flytter og ved kunnskaps- og teknologispredning. Slike effekter er ønskelige sett fra samfunnets ståsted, men gir ikke sterke nok incentiver for bedrifter og andre enkeltstående økonomiske aktører til å investere tilstrekkelig i FoU. Dette er hva økonomer kaller markedssvikt.

En beslektet type markedssvikt kan oppstå ved at private aktører ikke tar tilstrekkelig investeringsrisiko i forhold til hva som er samfunnsmessig optimalt. Den enkelte investor har gjerne en portefølje som er for liten til å tåle høyrisikoprosjekter som samfunnet som helhet ville være tjent med å få gjennomført. Det offentlige kan derfor med sine bedre muligheter for risikospredning bidra med risikokapital for å sikre at lønnsomme investeringer blir realisert. I boks 2.4 vises hvilken betydning offentlige og private investeringer i forskning har hatt for havbruksnæringen.

Informasjons- og koordineringssvikt oppstår når aktører ikke har tilstrekkelig oversikt til å nyttiggjøre seg tilgjengelig kunnskap, teknologi eller andre innsatsfaktorer. Myndighetene kan avhjelpe dette ved å legge til rette for bedre informasjonsflyt, for eksempel ved å opprette møteplasser for ulike aktører i innovasjonssystemet.

Norge har en høy andel av sysselsettingen i små og mellomstore bedrifter, og andelen er økende 2. Skal vekstkraften i næringslivet opprettholdes i årene som kommer, må disse bedriftene i gjennomsnitt ha et høyt innovasjonsnivå. Det vil si at deres evne til å frambringe nye produkter, utvikle nye markeder og omstille prosesser og organisasjon blir avgjørende for verdiskaping og velferd. Små bedrifter vil imidlertid i større grad enn store se relativt mer av sin FoU-innsats bli tatt i bruk av andre. De vil ha mindre finansiell mulighet til å starte risikable prosjekter og de vil ha større problemer med å holde seg orientert i jungelen av nye teknologiske løsninger, mulige kunder, leverandører og investorer. En høy andel små bedrifter i næringslivet tilsier altså at det vil være hensiktsmessig med en større offentlig medvirkning innenfor områder som kompetanse, nettverksbygging og finansiering enn hvis næringslivet er dominert av større bedrifter. Det vil være myndighetenes ansvar å sørge for at virkemiddelapparatet løser slike oppgaver.

En viktig begrunnelse for offentlig medvirkning er at man har spesielle velferdspolitiske mål som ikke kan nås uten inngrep. Et eksempel er politiske mål for bosetting. Dette målet innebærer at verdiskaping og sysselsetting skal være lokalisert andre steder enn det som ville blitt resultatet i et marked uten offentlige inngrep. Ved å nytte delvis andre, og delvis sterkere stimuleringstiltak overfor bedrifter i distriktene enn i sentrale strøk, vil vekstkraften i disse områdene kunne økes. Dermed kan en oppnå bedre realisering av politiske mål knyttet til bl.a. bosetting.

Regjeringen har som mål at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal opprettholdes og at det skal være likeverdige levekår over hele landet. Det er nødvendig med fortsatt satsing for å stimulere til robuste næringsstrukturer i distriktene. Det skal legges vekt på at virkemidlene innrettes for å løse regionale behov, og at behovene kan variere fra sted til sted. Virkemidlene må innrettes mot å skape lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter. Generelt er Regjeringen av den oppfatning at det er større behov for å arbeide proaktivt i distriktene enn i sentrale strøk, med sterkere virkemidler rettet mot innovasjon, nettverksbygging og kompetanseheving. I tillegg til risikoavlastende finansielle virkemidler er dette helt nødvendig for å skape et bredere næringsgrunnlag og bedrifter med egen evne til å foreta nødvendig omstilling.

Det er imidlertid ikke gitt at det offentlige bør gripe inn for å forbedre økonomiens virkemåte. For det første bør offentlige tiltak finne sted på områder hvor markedet selv ikke resulterer i samfunnsøkonomisk optimale eller andre ønskede løsninger. For det andre må kostnadene ved å gripe inn stå i et fornuftig forhold til gevinstene en kan forvente. De fordeler man kan oppnå ved inngrep må være større enn kostnadene ved å iverksette inngrepet. I arbeidet med å fornye offentlig sektor er det et mål at omfanget av offentlig virksomhet skal vurderes opp mot gevinstene ved virksomheten. Hensikten med nærings- og distriktspolitiske inngrep gjennom SND er å øke innovasjonsevnen og kompetansenivået blant små og mellomstore bedrifter som et bidrag til å nå overordnede politiske mål. En sideeffekt av inngrep kan være at det virker konkurransevridende i den grad èn bedrift får støtte mens konkurrentene ikke får. Virkemiddelbruken må bidra til bedre oppfyllelse av SNDs målsettinger og ikke kun til vridning av konkurransen.

Hvordan offentlig virksomhet organiseres kan ha stor betydning for de resultatene man oppnår med politikken. En må for det første tilstrebe at ressursene utnyttes best mulig. For det andre må det være rom for å tolke usikkerhet på forskjellige måter. Samordning og evt. sammenslåing av institusjoner har vært et tradisjonelt svar på den første utfordringen, hvor målet er å sørge for klare ansvarsområder. Det er imidlertid argumenter som taler for at man bør tillate noe konkurranse om tenking og virkemiddelutforming også innenfor offentlig sektor. Konkurranse mellom institusjoner gir økt sikkerhet for at flere hensyn ivaretas og kan bidra til større dynamikk og tilpasning til de oppgaver som skal løses. Samtidig må det tas hensyn til eventuelle ulemper som følge av at flere aktører kan ha overlappende arbeidsområder. Regjeringen vil legge vekt på å avveie disse hensynene i utformingen av nærings- og distriktspolitikken.

Prosjekter med høy grad av innovasjon og risiko er sjeldnere enn før investeringer i fysisk produksjonskapital og i voksende grad utvikling av menneskelig kompetanse. Dette gjør det vanskeligere å sikre lån med pant, og etter hvert framstår andre former for risikofinansiering som mer egnede i mange tilfeller. Egenkapital blir mer og mer aktuelt som et virkemiddel for å fremme innovasjonsevne og kompetansenivå i næringslivet. Det er sannsynlig at sammensetningen av virkemidler overfor næringslivet vil ha mindre omfang av kommersielle låneordninger og større vekt på andre typer instrumenter de kommende årene.

2.4 Utviklingen av nærings- og distriktspolitikken

Nærings- og distriktspolitikken har de siste tyve årene gjennomgått markerte skift. Overgangen fra industripolitikk til næringspolitikk karakteriseres av økt fokus på de nærings- og markedsmessige forutsetningene for langsiktig verdiskaping, konkurranseevne og fornyelse av næringslivet. Viktige elementer i politikken var næringsnøytralitet, forenkling og deregulering, og en strukturpolitikk rettet mot å stimulere vekstpotensialet hos små og mellomstore bedrifter.

Parallelt skjedde det en utvikling av distriktspolitikken etter de samme hovedlinjer, kombinert med en økt vekt på helheten i den regionale utviklingen. Dette hadde bakgrunn i en erkjennelse av det var nødvendig å se næringsrettede tiltak i sammenheng med den øvrige samfunnsutviklingen i distriktene for å utvikle effektive tiltak rettet mot både bosettings- og og verdiskapingsmål. Denne gjensidige avhengigheten mellom ulike felt gjør at tiltak for å kunne se flere politikkområder i sammenheng har fått økt fokus innenfor regionalpolitikken.

I sum medfører dette en sterkere integrering av nærings- og distriktspolitikken, hvor et konkurransedyktig næringsliv og bedriftenes egne behov blir satt mer i fokus innenfor begge politikkområdene. De senere årene er dette kombinert med en økt oppmerksomhet på forskning, kunnskaps- og teknologiutvikling som drivkraft for fornyelse og utvikling av næringslivet. Opprettelsen av SND og Norges forskningsråd som sentrale institusjoner innenfor det offentlige virkemiddelapparatet var bl.a. begrunnet med et ønske om å oppnå slike samordningsgevinster.

Regjeringen mener det er behov for å utvikle en mer innovasjonsrettet nærings- og distriktspolitikk. Sterkere fokusering på innovasjon innebærer en videreutvikling av nærings- og distriktspolitikken hvor det bedriftsrettede fokuset fra begge politikkområder videreføres. Virkemiddelbruken skal sette bedriftenes kompetanse i sentrum, bidra til å koble dem til krevende kunder og FoU-miljøer og bedre deres evne til selv å søke riktig kompetanse. Dette vil innebære en ytterligere samordning av nærings- og distriktspolitikken og den næringsrettede forsknings- og kunnskapspolitikken.

Nærings- og distriktspolitikken har de senere årene blitt mer integrert i internasjonal politikk. Det er et mål at norske bedrifter skal ha konkurransedyktige rammebetingelser. EØS-avtalen bidrar til konkurransedyktige rammevilkår for de fleste norske bedrifter sammenlignet med bedrifter i andre land innenfor de områder avtalen gjelder. Unntak finnes innenfor sjømatsektoren, jf. pkt. 8.4 Internasjonalt regelverk. Landbrukssektoren er ikke inkludert i EØS-avtalen. Avtalen regulerer adgangen til å gi støtte innenfor nærings- og distriktspolitikken. SNDs virkemidler må løpende tilpasses EØS-avtalen. EU har i tillegg en rekke ulike fond og ordninger for næringsutvikling. Norske bedrifter kan i noen grad benytte disse virkemidlene, men har ikke samme tilgang som bedrifter fra EU-land.

2.5 Oppsummering

Regjeringen legger sterk vekt på at samspillet mellom næringsliv og forskning skal utvikles og gjøres til et konkurransefortrinn for Norge. Nærings- og forskningspolitikken skal samordnes bedre enn tilfellet har vært til nå, med det formål at idèer og prosjekter i større grad enn før skal kommersialiseres og resultere i verdiskaping og arbeidsplasser.

Kunnskapssamfunnet krever at både enkeltmenneskenes egen og samfunnets samlede kompetanse er på et svært høyt nivå. Like viktig er det imidlertid at evnen til å skaffe seg og ta i bruk ny kompetanse er framtredende. Regjeringen vektlegger kunnskapsutvikling og kompetanseheving svært høyt, og ønsker å legge til rette for at samfunnet kontinuerlig skal utnytte og videreutvikle sin samlede kompetanse.

Dynamiske og utadrettede klynger eller innovasjonssystemer vil slik Regjeringen ser det bli svært viktige for framtidig verdiskaping. De nærings- og distriktspolitiske virkemidlene må rettes inn mot å få slike systemer til å fungere best mulig.

Norsk næringsliv skal dra nytte av den raske internasjonaliseringen som finner sted. Viktige kunder, leverandører og utviklingsnettverk befinner seg i stadig større grad utenfor landets grenser, og virkemidlene skal hjelpe særlig små og mellomstore bedrifter til å få full effekt av dette potensialet.

Regjeringen vil legge til rette for lønnsom næringsutvikling i hele landet. Politikken skal derfor ta utgangspunkt i lokale forutsetninger med sikte på at levedyktige og nyskapende bedrifter skal kunne utvikle seg.