5 SNDs rolle og målsettinger

SNDs overordnede målsettinger og roller skal gjenspeile institusjonens betydning innenfor nærings- og distriktspolitikken. SND skal bidra til å oppfylle viktige samfunnsmessige og politiske målsettinger. De målsettinger SND skal arbeide mot og de roller SND skal fylle må være basert på Norges økonomiske utfordringer. Dette kapitlet innledes med noen grunnleggende prinsipper for utforming av nærings- og distriktspolitiske instrumenter, før SNDs formålsparagraf diskuteres. SND skal fylle ulike roller med utgangspunkt i målsettingene, og disse vurderes til slutt i kapitlet.

Regjeringen vil legge opp til at det fortsatt skal være tre nivåer med folkevalgte politiske organer i Norge. SND har i dag et tett samarbeid med fylkeskommunene, og dette skal videreføres og forsterkes. Eierskapet til SND videreføres i Nærings- og handelsdepartementet som i dag. De ulike roller SND skal fylle er hovedsaklig formulert utfra de foreliggende utfordringer i norsk økonomi. Samarbeidsformen med fylkeskommunen må bygge på disse rollene og de målsettinger SND har innenfor nærings- og distriktspolitikken, samt på hvilke prinsipper som skal gjelde for arbeidsdeling mellom statlig og regionalt nivå generelt. Samarbeidet mellom SND og fylkeskommunen drøftes mer utførlig i kapitlene 7 og 10.

5.1 Prinsipper for politikkutforming

5.1.1 Langsiktighet

Nærings- og distriktsutvikling er et politikkområde hvor resultatene først og fremst viser seg på lang sikt. Investeringer i kompetanse, innovasjonsevne og nettverksbygging i dag vil først gi resultater om flere år. Dette gjør at det er svært vanskelig å vurdere resultatene av politikken, og resultatene blir gjerne usikre når de foreligger. Det er gjort et betydelig arbeid de senere år for å systematisere resultatinnsamlingen, først og fremst ved hjelp av SNDs egne kundeundersøkelser. Norge har vært tidlig ute med slike spørreundersøkelser overfor mottakerne av støtte, og de øker i betydning for den løpende politikkutformingen.

Skal man oppnå langsiktige effekter av å investere i næringsutvikling, bør politikken og virkemidlene ta utgangspunkt i en tidshorisont på fem-ti år før man kan regne med å finne synlige effekter utover enkeltbedriftsnivå. Politikken må legges opp slik at den støtter de tiltak man mener vil være viktigst for verdiskapingsevnen om flere år, og våge å holde på prioriteringene selv om man ikke kan spore umiddelbare effekter. Dette betyr ikke at ressursbruken ikke skal vurderes løpende og endres om nødvendig, men at de tiltak man faktisk setter i verk må være solid begrunnet og bygge på holdbare analyser.

5.1.2 Forutsigbarhet

For næringslivet er det av stor betydning at mulighetene for offentlig medvirkning er relativt stabile over tid. Det er derfor ønskelig å kunne forutsi hvilke ressurser som vil bli stilt til rådighet om to-tre-fire år, slik at engasjementene kan iverksettes og gjennomføres på den økonomisk mest fornuftige måte. Jo mer forutsigbar ressursbruken er, desto mer vil man kunne få ut av ressursene på et senere tidspunkt.

De senere årene har bedrifter som har fått støtte gjennom SND opplevd at igangsatte prosjekter og programmer på kort varsel har blitt avbrutt pga. reduksjoner på SNDs budsjett. En slik situasjon er ikke heldig verken for disse bedriftene eller for SNDs evne til å oppnå resultater. Selv om SNDs budsjetter må tilpasses landets økonomiske situasjon, er det ønskelig at aktiviteten skal kunne planlegges med større grad av sikkerhet enn tilfellet har vært de seneste årene. Overraskende kutt i budsjettene gjør at effektene av midlene blir mindre. Den likviditetsmessige innsparingen på statsbudsjettet har en samfunnsøkonomisk kostnad ved at prosjektgjennomføring fordyres og effekter reduseres.

Regjeringen legger vekt på dette perspektivet, og ser at det er ønskelig at de ressurser som stilles til rådighet for SND i årene som kommer skal være ledd i et mer langsiktig opplegg. SNDs budsjett må imidlertid tilpasses budsjettsituasjonen det enkelte år.

5.1.3 Enkelhet

SND har en rekke forskjellige virkemidler og målgrupper som krever ulik behandling, oppfølging og rapportering. Dette kan gjøre det vanskelig å sette fokus på de viktigste utfordringene som alle virkemidler skal bidra til å oppnå, nemlig kompetanseheving og høyere innovasjonsevne. Jo enklere og mer fleksibelt virkemiddelsystemet er, desto mer ressurser kan avsettes til kunderettet arbeid og mindre til administrasjon. Dessuten vil systemet være enklere å forholde seg til for bedriftene.

I Regjeringens forslag til videreutvikling av de nærings- og distriktspolitiske virkemidlene vil dette bli vektlagt. Evalueringen av SND peker på at institusjonen må forholde seg til omlag 180 ulike mål og føringer. Dette omtales i kapittel 10, og understreker behovet for å forenkle systemet.

5.1.4 Fleksibilitet

Omstillingstakten i næringslivet øker stadig, og dette stiller store krav også til de offentlige aktørene som arbeider med næringsutvikling. Organisasjoner må kunne omstilles på kort tid for å ta innover seg nye utviklingstrekk og behov fra bedriftene. Et viktig suksesskriterium for SND blir derfor at organisasjonen er fleksibel og omstillingsdyktig.

Dette stiller krav til at beslutninger kan tas på lavest mulig effektive nivå. Lavere nivå gir raskere beslutninger, men de må ikke tas på lavere nivå enn at alle relevante parter har mulighet til å bli hørt. De ansatte må arbeide godt på tvers i organisasjonen for å imøtekomme bedriftenes behov. I dette ligger en viktig utfordring for ledelsen i å avveie behovet for selvstyre på lavere nivå vs. behov for kontroll med virksomheten. Videre må man også fokusere på at leverte tjenester i størst mulig grad skal ha lik kvalitet gjennom hele organisasjonen.

De ansattes omstillingskompetanse er viktig. SNDs organisasjon har gjennomgått flere store prosesser de siste årene, hvor de ansattes omstillingsevne har vist seg å være betydelig. Organisasjonens omstillingsevne vil ikke bli mindre viktig framover enn den har vært til nå, sett i forhold til den økte omstillingshastigheten i næringslivet.

5.2 SNDs formålsparagraf

SNDs formålsparagraf går fram av § 1 i Lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond av 3. juli 1992 nr. 97. Her heter det:

«Statens nærings- og distriktsutviklingsfond har til formål å fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling både i distriktene og i landet for øvrig ved å:

1. medvirke til utbygging, modernisering og omstilling av, samt produktutvikling og nyetablering i norsk næringsliv i hele landet og

2. fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlige sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsgrunnlag.»

Formålsparagarafen har stått fast siden etableringen av SND i 1993. Den gir uttrykk for at SND skal bidra til å oppnå sentrale politiske målsettinger innenfor både nærings- og distriktspolitikken. Som sådan var den en naturlig plattform for sammenslåingen av de fire institusjonene som SND sprang ut av.

5.2.1 Målformuleringen

I tiden etter 1993 har SND gjennomgått store forandringer. De største politiske forandringene er at SND nå også har betydelige oppgaver innenfor fiskeri- og landbrukspolitikken i tillegg til den generelle nærings- og distriktspolitikken. Det er utformet særskilte målsettinger for SND innen disse områdene som gjelder SNDs arbeid med de to næringene spesielt og med de respektive departementenes virkemidler. Formålsparagrafens formuleringer gir målsettinger som gjelder i politikken overfor alle næringer. Den gir ingen næringsmessige føringer. Regjeringen mener at dette bør videreføres, og at inkluderingen av primærnæringene i SND ikke krever reformulering av formålsparagarafen.

Norsk økonomi har utviklet seg i en retning hvor små og mellomstore bedrifter står for en økende del av sysselsettingen, og hvor arbeidskraftens kunnskaper og erfaringer betyr stadig mer for verdiskapingen. Samfunnets innovasjonsevne er en avgjørende faktor for framtidig verdiskaping, og innovasjonsevnen er et resultat av den kompetanse folket tilegner seg og de samspillformer som utvikles. Nye og ulike samarbeidsmønstre og nettverk er avgjørende for at ideer kan fødes, prosjekter bæres fram og verdier skapes. Akkumulasjon av arbeidskraft og kapital er mindre viktige som vekstfaktorer nå enn tidligere. Innovasjonsevnen vil være avgjørende for alle næringers framtid, og et slikt fokus er derfor sentralt innenfor hele næringslivet. Begrepsbruken innenfor nærings- og distriktspolitikken har i takt med denne utviklingen endret seg siden formålsparagrafens formuleringer ble utformet. Den gir imidlertid fortsatt uttrykk for de sentrale mål SND skal arbeide for, hvor et bredt innovasjonsbegrep omfatter formålsparagrafens sentrale deler. Det er ikke ønskelig å forandre en lovtekst uten at det er nødvendig for å oppnå målsettingene eller endre atferd. Det er ikke tilfelle for SND-lovens vedkommende. Regjeringen er derfor av den oppfatning at SNDs formålsparagaraf bør beholdes slik den er formulert i §1 i Lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond av 3. juli 1992 nr. 97.

5.2.2 Innholdet i formålsparagrafen

SNDs formålsparagaraf gir uttrykk for at SND skal være en offensiv aktør i næringsutviklingsarbeidet som både skal «fremme ... næringsutvikling», «medvirke til utbygging...» og «fremme tiltak...». SND skal selv kunne ta initiativ som fremmer næringsutviklingen, med særlig vekt på tiltak som er rettet inn mot næringsmiljøer og nettverk bestående av bedrifter, FoU-institusjoner, finansinstitusjoner og andre. SND skal bidra til at innovasjonsystemer fungerer best mulig, og at næringslivet gjennom kontakt med SND utvikles til å bli mer innovasjonsorienterte og øker sin læringsevne. Økt innovasjonsevne og høyere kompetansenivå blant små og mellomstore bedrifter er de viktigste målsettingene SND skal arbeide for.

Det er særlig viktig at SND er en offensiv aktør i distriktene. Næringsutvikling i ulike distrikter skal være et bidrag til å oppnå politiske målsettinger om bosetting og levekår. SNDs rolle er knyttet til økt verdiskaping og lønnsomhet i distriktene, mens andre aktører disponerer virkemidler på andre områder for å bidra til å oppnå de samme overordnede målsettingene. For å oppnå de distrikts- og næringspolitiske målsettingene i distriktene er det derfor viktig at SND samarbeider tett med andre aktører . Bedrifter i utkantområder har særlige utfordringer knyttet til markedssvikt og avstandskostnader. Landsdekkende virkemidler kan benyttes både i sentrale strøk og i distriktene, bl.a. for å bidra til å etablere bedre koblinger mellom næringslivet i ulike landsdeler.

Markedet stiller stadig økende krav til miljøtilpassede løsninger og produkter. Slike krav har en klar innovasjonsdrivende effekt og har resultert i en rekke nye varer, tjenester og prosesser de senere årene. SND skal derfor spille en rolle som aktiv pådriver for å integrere miljøhensyn i næringsutviklingen. For hele SNDs virksomhet skal det legges til grunn at SND skal fremme en bærekraftig ressursforvaltning.

For å øke innovasjonevnen i næringslivet er det viktig at alle ressurser tas i bruk. Både kvinner og menn må delta på alle nivåer, i alle næringer og over hele landet. Dette vil øke kreativiteten og mangfoldet. Det er derfor viktig at SND tar hensyn til dette i all sin virksomhet.

SND kan engasjere seg over hele landet, Svalbard inkludert. Flere og flere bedrifter får nå virksomhet utenlands i form av for eksempel tette nettverk til leverandører og kunder, datterselskaper eller lisensproduksjon. I de tilfeller det er aktuelt bør SND kunne finansiere prosjekter hvor norske bedrifter tar risiko i andre land. En slik rolle er naturlig med dagens økonomiske utvikling, og ligger innenfor formålsparagrafens formuleringer. Det forutsettes at prosjektene ligger innenfor SNDs formål og at de gir verdiskaping i Norge. Engasjementer i andre land stiller imidlertid store krav til SNDs kompetanse og risikovurderinger. SND har hatt engasjementer i Nordvest-Russland som har bidratt til at det nå er satt et kritisk søkelys på virksomhet utenfor Norges grenser. SND må bruke erfaringene fra tidligere engasjementer i utlandet til å utforme en fornuftig politikk på dette området. Dette gjelder særlig i land hvor det er svært høy risiko tilknyttet det å drive næringsvirksomhet.

SND innehar en sentral posisjon mellom næringslivet og hel- og halvoffentlige aktører som gir institusjonen særlige fortrinn i næringsutviklingsarbeidet. SND har utviklet en organisasjon som arbeider nær bedriftene og lokale myndigheter, samtidig som man har lang erfaring med bedriftsutvikling. Det er viktig at disse fortrinnene utvikles, men at det samtidig tas hensyn til det ansvar og de fortrinn andre aktører har.

Fylkeskommunene har og skal ha det strategiske ansvaret på regionalt plan. Strategiene skal støtte opp under de nasjonale målsettingene innenfor nærings- og distriktspolitikken. SNDs offensive rolle er av operativ karakter innenfor nasjonal politikk og fylkeskommunenes strategier. I tillegg til dette er det behov for at SND utvikler sin rolle som premissleverandør overfor nasjonale og regionale myndigheter.

5.3 SNDs virksomhet i nærings- og distriktspolitikken

De tre viktigste hindrene for innovasjon er risiko, finansielle hindringer og organisatoriske og kompetansemessige hindringer. 1 Innovasjonsintensiteten er høyest i store foretak. Dette framgår ved at andelen innovasjonskostnader av omsetningen øker med bedriftsstørrelsen. Noen av de mest innovative bedriftene finner vi imidlertid blant de minste bedriftene, noe som viser at det er langt større forskjeller i innovasjonsintensitet innenfor gruppen av små bedrifter enn blant store. Dette kan tyde på at det finnes et uutnyttet potensiale for å heve innovasjonsevnen blant mange mindre bedrifter. Videre peker disse erkjennelsene i retning av at ulike bedrifter har ulike behov for næringspolitiske virkemidler, og at utforming og bruk av virkemidler må tilpasses bedriften og det næringsmiljøet den tilhører.

Dette er viktige kjennetegn ved det næringslivet SND skal bidra til å videreutvikle. De roller SND skal fylle i nærings- og distriktspolitikken må ta utgangspunkt i beskrivelsene over. Nedenfor drøftes de roller SND skal ha i norsk næringsutvikling. For å kunne bli et enda sterkere «nasjonalt kompetanse- og kraftsenter» som Stortinget la til grunn, må man fokusere på det viktigste i disse rollene og prioritere ressursene slik at de viktigste målsettingene kommer først.

Enkelte dimensjoner skal reflekteres i hele SNDs virksomhet. SND skal i så stor grad som mulig tilrettelegge aktiviteten slik at den er tilpasset både kvinnelige og mannlige kunders behov. Som entreprenører kan disse ha ulike ønsker og målsettinger, og dette skal gjenspeiles i virkemidlenes utforming og organisasjonens arbeidsformer. Stadig flere bedrifter møter miljøkrav fra sine kunder. SND skal ta hensyn til risiko og andre relevante miljøaspekter i sine prosjektvurderinger, og bidra til en bærekraftig næringsutvikling og oppfyllelse av regjeringens miljøvernpolitiske mål.

5.3.1 SNDs historiske rolle

De institusjoner SND sprang ut fra i 1993 var alle opprettet hovedsakelig for å kanalisere kapital til investeringer i norsk næringsliv. Hver hadde sine fokus, det være seg distriktsnæringsliv, småbedrifter eller industribedrifter. Utvidelse av produksjonskapasitet ved hjelp av nye bygninger og maskiner har stått sentralt det mest av etterkrigstiden, og utgjør fremdeles en del av virksomheten til SND.

Utover 80-tallet skiftet fokus noe. Ny teknologi, som for eksempel informasjonsteknologi, bidro til at FoU ble viktigere begrunnelser for næringspolitikken. Med hurtigere teknologiske endringer kom befolkningens kompetanse mer i sentrum, og institusjonene i nærings- og distriktspolitikken tilla etter hvert dette feltet mer tyngde. Det var særlig de industripolitiske institusjonene som arbeidet med teknologispørsmål, men Distriktenes utbyggingsfond hadde også engasjement innenfor dette feltet. De tunge teknologiprosjektene, for eksempel Norsk Data, lå i sentrale strøk av landet. Utover på 80-tallet kom både teknologi- og kompetanseutvikling til å stå sterkere og bli sett i sammenheng. Arbeidsfeltet for institusjonene ble generelt bredere fram mot 90-tallet.

Tiden etter etableringen av SND i 1993 kjennetegnes av at stadig flere målsettinger og oppgaver skal adresseres i nærings- og distriktspolitikken. Kompetanseutvikling og teknologispredning står sentralt, men den tradisjonelle rollen som tilskudds- eller långiver til fysiske investeringer er også beholdt. I dag fokuseres det sterkt på at mye innovasjon og omstilling skjer i små og mellomstore bedrifter, og at det er samspillet mellom ulike fag- og teknologimiljøer som skaper nye ideer som kan omsettes i lønnsomme prosjekter og nye bedrifter.

5.3.2 SND som utviklingspartner

SND skal bidra til nyskapende næringsvirksomhet ved å bidra til å utvikle økt langsiktig innovasjonsevne og høyere kompetansenivå blant små og mellomstore bedrifter. Dette krever at SND utvikler en proaktiv arbeidsform som er godt tilpasset det lokale næringslivs behov.

SNDs førstelinjetjeneste skal være aktivt ute blant potensielle og aktuelle kunder for å finne prosjekter som gir fremtidsrettede og lønnsomme bedrifter. Videre skal de kundeansvarlige bidra til å foredle prosjektene ved å trekke på den samlede kompetansen i egen organisasjon eller hos SNDs alliansepartnere. Ved å finansiere skal SND være risikoavlastende og utløsende for de prosjektene som gir best mulig resultater i forhold til overordnede mål. Både under og etter søknadsbehandlingen skal SND følge opp og kvalitetssikre prosessen, slik at kunden får en profesjonell service og et best mulig utfall av sitt prosjekt. En styrket oppfølging vil også kunne avdekke nye prosjekter og innlede nye prosesser.

Dersom SND får et stadig bedre grep om denne rollen, kan effektene av innsatsen i forhold til det overordnede målet om « bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling» bli betydelige. Regjeringens målsetting er at SND gjennom å utvikle proaktive arbeidsformer rettet mot nettverk av bedrifter og andre aktører skal bidra til å forsterke innovasjonsevnen og - aktiviteten i samfunnet.

Kundene oppfatter i dag SND i stor grad som en finansieringsinstitusjon. SND bør mer enn i dag framstå som en konstruktiv og kompetent medspiller i bedriftenes utviklingsarbeid, uten at SNDs virksomhet kommer i konkurranse med det private bedriftsrådgivningsmarkedet. Innovasjonsundersøkelsen av 1997 fra Statistisk sentralbyrå viser at av næringslivets innovasjonskostnader er 40 pst. FoU-kostnader, 40 pst. fysiske investeringer og 20 pst. myke eller andre investeringer. Dette understreker at innovasjon er omfattende og komplekst i bedriftene, og forklarer hvorfor mange kunder etterspør et SND som kan arbeide på bredere front enn i dag. Gråsonen mellom forsknings- og næringspolitiske virkemidler ligger midt i innovasjonsprosessen, og det er derfor viktig at alle de virkemidler som rettet mot innovasjon fungerer sammen. Erfaringsmessig feiler mange gode prosjekter i kommersialiseringsfasen, og potensialet for økt verdiskaping er stort med bedre innsats her.

I et tidsfaseperspektiv er det særlig i en tidlig etableringsfase at det er behov for SNDs medvirkning. Da er gjerne ideen født, men den er ennå ikke så moden at privat finansiering er villig til å ta all risiko. SND skal forsterke sitt engasjement i denne fasen. Sammen med andre offentlige aktører må SND finne sin rolle i tilknytning til ulike inkubatorløsninger 2, forsknings- og næringsparker. Slike miljøer fyller ulike behov og har forskjellig innretning, og er viktige møteplasser for bedrifter i en oppstartfase. SNDs kjennskap til norsk næringsliv er betydningsfull for å gjøre inkubatormiljøer til blomstrende vekstplasser.

Skal SND fremme næringsutvikling på en best mulig måte, må man arbeide slik at gründernes og bedriftenes egen evne til å stille de riktige spørsmålene og finne de riktige partnerne økes. De bedrifter som har minst innovasjonsevne er ofte de som er minst i stand til å identifisere sine egne muligheter og begrensninger. Skal disse bedriftenes interne kapasitet økes, må SND arbeide proaktivt mot bedriftene selv og deres omgivelser. Bedrifter med lav innovasjonsevne har behov for en aktiv diskusjonspartner, mens bedrifter med egen evne til å drive utviklingsarbeid kan ha større behov for risikoavlastning i form av finansielle instrumenter. I det irske systemet for næringsutvikling har man definert 20 pst. av småbedriftene til å ha stort utviklingspotensiale, og disse vies spesiell oppmerksomhet. Dette gjenspeiler også at personfaktoren er svært viktig i dag. Uten en god prosjekteier vil kapitaltilførsel hjelpe lite i den nye økonomien.

Det må understrekes at verken SND eller andre deler av virkemiddelapparatet skal overta noe av bedriftenes eller etablerernes eget ansvar for sin egen utvikling. Det offentlige skal virke støttende overfor de typer prosjekter og bedrifter som omfattes av virkemidlene, men ansvaret for lønnsomhet og utvikling ligger hos bedriftene selv.

SNDs rolle som næringsutvikler er viktig over hele landet. Måten tiltak iverksettes på og omfanget av dem må imidlertid tilpasses de enkelte distrikters behov. Det kreves både andre arbeidsformer, en annen virkemiddelsammensetning og andre støttesatser i arbeidet med næringsutvikling i distriktene enn i sentrale strøk. Næringsmiljøene i distriktene er tynnere, og behovet for å skape koblinger til riktige kompetansemiljøer og læringsarenaer er større enn i sentrale strøk. SND må i distriktsutviklingsarbeidet legge vekt på å utvikle næringsmiljøer som fungerer, mens behovene i sentrale strøk vil være mer bedriftsspesifikke. I sentrale strøk vil SNDs proaktive arbeid være av en litt annen karakter enn i distriktene. I sentrale strøk vil bl.a. nettverksbygging og koblingsvirksomhet bedriftene i mellom og arbeid for økt markedsdreven innovasjon gjennom forsknings- og utviklingskontrakter være viktigere enn arbeidet for å styrke alle delene av innovasjonssystemene, som ofte er mer velfungerende enn i distriktene. Kunnskap og nettverk opparbeidet gjennom arbeidet i de beste innovasjonssystemene i sentrale deler av landet er viktig for også å kunne gjøre en god jobb for næringslivet i distriktene. Fylkeskommunene er viktige samarbeidspartnere for SND med ansvar for regional strategiutvikling og tilretteleggende virkemidler. Forholdet mellom fylkeskommunene og SND drøftes mer utførlig senere i kapittel 5 og i kapittel 7.

Økt innslag av kvinner i næringslivet, særlig i ledende posisjoner, vil skape større mangfold, kreativitet og derav verdiskaping. Næringslivet er mer mannsdominert i distriktene enn i sentrale strøk, og forskning viser at dette oppleves som et stort hinder for kvinner som ønsker å etablere bedrift eller få innpass i næringslivet i mindre sentrale strøk. 3SND har en viktig rolle å spille når det gjelder nettverksbygging og kompetansetiltak i forhold til kvinner over hele landet. For å bidra til at kvinner i større grad enn i dag kan bidra i nærings- og bedriftsutviklingen, er det nødvendig at SND integrerer kjønnsperspektivet i hele sin virksomhet.

På en rekke områder både nasjonalt og internasjonalt er miljøhensyn og strengere miljøkrav en av de viktigste drivkreftene for at nye ideer oppstår og for å øke konkurranseevnen i etablerte markeder. SND skal derfor være en kompetent og aktiv partner for bedrifter og andre i arbeidet med å integrere miljøhensyn i næringsutviklingen og legge vekt på miljørisiko og - gevinster i sine prosjektvurderinger. Prosjekter SND bidrar til skal bygge på framtidsrettede miljøstandarder slik at de styrker bedriftenes langsiktige konkurransekraft både nasjonalt og internasjonalt. SND skal aktivt bistå sine kunder i å finne fram til løsninger som møter kravene til bærekraft og langsiktig lønnsomhet, og skal sette et eksempel for andre finansinstitusjoner når det gjelder å vektlegge miljøfaktoren i hele sin virksomhet.

SND skal legge til rette for at bedrifter søker å komme i kontakt med andre parter som kan bidra til utvikling av nye produkter og prosesser. Et eksempel er utviklingen av markeder for personlig tjenesteyting på områder hvor det offentlige tidligere hadde monopol. SND kan utnytte sitt kontaktnett og kjennskap til norsk næringsliv for dette formålet, og bidra til å utvikle innovasjonssystemene. Nettverk må bygges mot ulike miljøer for ulike formål, noen partnere vil være lokale, andre vil holde til andre steder i Norge eller i utlandet. Stadig flere bedrifter bør finne sin plass i internasjonale nettverk i takt med den tiltakende internasjonaliseringen.

Ovenstående innebærer at SND skal bidra sterkere til å skape velfungerende innovasjonssystemer enn tidligere. I dette bildet er det bedriftene som skal være hovedfokus. SND skal ha bedriftenes behov for øye, og legge vekt på å være støttende overfor næringslivet. SND skal ikke bruke ressurser på miljøer som ikke er fokusert mot næringslivet, og skal bidra til økt næringslivsfokus blant andre offentlige aktører.

5.3.3 Et SND med kompetent risikokapital

Økonomien fungerer i dag slik at tilgang på kapital og kompetanse henger nøye sammen. Man snakker gjerne om at bedrifter og entreprenører trenger kompetent kapital, det vil si at kapitalinnskyterne også må stille kompetanse til rådighet for prosjektets videre utvikling. Skal SND fungere godt som næringsutvikler kreves det at de ansatte har høy kompetanse på en rekke tilgrensende felter som risikofinansiering, strategiutvikling, teknologiutvikling og flere. Det er ikke lenger enkelt å skille mellom kompetansedelen og kapitaldelen av SNDs bidrag til en bedrift. For å understøtte innovasjonsprosesser kreves det at SND både kan fungere som samtalepartner med bedriftene og tilby finansiering av risikoprosjekter. En slik rolle kan innebære habilitetskonflikter ved at man både opererer som veileder og finansieringskilde. Bedriftenes behov for kompetanse og nettverkstilhørighet krever at SND kan tilby kompetent kapital, samtidig som man må være klar over at man i noen tilfeller inntar flere roller overfor bedriftene.

Den tradisjonelt viktigste oppgaven i den bedriftsrettede nærings- og distriktspolitikken har vært å sørge for finansiering av prosjekter som ikke kan finne kapital i det private markedet, men som det er samfunnsmessig ønskelig å få gjennomført. Risikonivået i prosjektene ble hevet da grunnfinansieringsordningen ble erstattet av lavrisikoordningen i 1997, og SND har etter dette i liten grad konkurrert med privat kredittyting.

SND skal fortsatt videreutvikle sin finansieringsrolle og ta engasjementer som har høyere risiko enn det private banker er villige til å ta på seg. SNDs medvirksning skal i stor grad være utløsende for at prosjekter settes i gang. Formålet er å delfinansiere bedriftsøkonomisk lønnsom nyskaping, utvikling, etablering og omstilling i norsk næringsliv. Samarbeid med private finansinstitusjoner er svært viktig, og SND bør ikke engasjere seg uten deltakelse fra privat side. SND skal ikke drive priskonkurranse med det private markedet. Omfanget av de offentlige finansieringsordningene må løpende vurderes i forhold til de produkter som tilbys av private finansinstitusjoner.

5.3.4 SND som inngangsport

SND skal videreutvikle sin rolle som næringslivets inngangsport til virkemiddelapparatet. Virkemidlene til Norges forskningsråd og Norges Eksportråd skal tilbys gjennom SNDs ytre apparat sammen med SNDs egne virkemidler. Dette krever at kompetansen på distriktskontorene heves og at kontorene organiseres slik at man oppnår en bedre kombinasjon av tilgjengelighet og kjennskap til virkemidler og utviklingspartnere. SNDs kontor i Hordaland har gjort forsøk med å organisere de ansatte i lag som har ansvaret for sine egne kunder, og dette kan være en interessant modell for videreutvikling av distriktskontorene. På sentralt nivå må SND ha god kontakt med ledelsen hos de andre virkemiddelaktørene for å sikre at det praktiske samarbeidet skjer så effektivt som mulig. SNDs hovedkontor er også en viktig inngangsport for nasjonale aktører, som for eksempel bransjeforeninger, som trenger SND som partner i større utviklingsprosjekter. BIT-programmet er et godt eksempel på dette.

SND skal også veilede bedrifter og enkeltpersoner som har behov for andre virkemidler. SND har allerede samarbeidsavtaler med for eksempel SIVA, Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO), Norsk Designråd og fylkesmennenes landbruksavdelinger. SND skal bidra til at alle som henvender seg til et distriktskontor skal få informasjon om og hvor deres behov kan dekkes innenfor det offentlige virkemiddelapparatet.

5.3.5 SND og fylkeskommunene

I rollen som proaktiv næringsutvikler må SND samarbeide tett med fylkeskommunene, andre virkemiddelaktører og næringslivet. Fylkeskommunene skal innenfor nasjonale politiske mål ha det strategiske ansvaret for nærings- og distriktspolitikken på regionalt nivå, mens SND har ansvaret for å sette relevante strategier ut i livet på sitt område. Strategiutviklingen må ta utgangspunkt i de erfaringer man gjør seg i næringslivet selv, og SND er dermed en naturlig og viktig medspiller for fylkeskommunen for å oppnå effektiv innsats. SND skal forankre sin aktivitet i fylkeskommunale planer som strategiske næringsplaner (SNP) og regionale utviklingsprogrammer (RUP). Dersom strategiene skal kunne iverksettes på en konstruktiv måte må de være klart formulert og gi en reell merverdi i forhold til nasjonale målsettinger. Føringene må likevel ikke være så detaljerte at det begrenser handlingsrommet unødig i det praktiske arbeidet.

5.3.6 SND som premissleverandør

Ved etableringen av SND forutsatte regjeringen i Ot.prp. nr. 75 (1991-92) at SND skulle være en nærings- og distriktspolitisk premissleverandør. Stortinget sluttet seg til dette. Det er mange grunner til at SND bør ha en slik rolle. Insitusjonen har en unik plassering i norsk næringsliv, med en svært bred kontaktflate mot små og mellomstore bedrifter over hele landet. Samtidig samarbeider SND tett med både statlige og regionale myndigheter, og har også utstrakt kontakt med kommunene. I denne posisjonen kan SND hente inn informasjon og analysere utviklingstrekk og behov i næringslivet på en måte som få andre kan klare, og samtidig ha mulighet til å presentere dette for myndighetene som grunnlag for å utvikle politikken. Politikkutformingen er avhengig av et godt og systematisk kunnskapsgrunnlag.

SND selv har behov for å utføre gode analyser for å innta den proaktive rollen som fondet er forutsatt å spille. En styrket kompetanse på analyse- og utredningssiden vil derfor kunne gi effekter både på myndighetenes arbeid og i SNDs egen virksomhet mot næringslivet. Teoretiske begrunnelser for ulike nærings- og distriktspolitiske virkemidler bør i større grad utfylles med erfaringsbasert materiale. Det er for eksempel behov for en mer kontinuerlig vurdering av hvordan ulike deler av kapitalmarkedet fungerer.

Verken myndighetene eller SND selv har fokusert nok på SND som premissleverandør. Det er et mål å bedre utnyttelsen av den posisjon SND har i norsk næringsliv i politikkutformingen på sentralt og regional plan.

5.4 SNDs avgrensning i forhold til næringer

SNDs virksomhet skal i utgangspunktet være næringsnøytral. Bank- og finansvirksomhet, rederivirksomhet og olje- og gassutvinning er imidlertid unntatt fra SNDs virkeområde. Departementet ser ingen tungtveiende grunner for å endre prinsippet overfor finansnæringen og olje- og gassutvinning. Statens Fiskarbank og Statens Landbruksbank er integrert i SND de senere årene. Det har medført at SND i dag spiller en betydelig rolle overfor primærnæringene.

Spørsmålet om rederivirksomhet gjennom skip i NOR-flåten bør ha tilgang SNDs virkemidler har vært drøftet flere ganger, senest i St.meld. nr. 51 (1996-97) Om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Basert på de vurderinger som har vært gjort i etterkant har man ikke funnet å kunne inkludere denne næringen i SNDs virkefelt til nå. Denne næringen i stor grad kan sammenlignes med de fleste fastlandsnæringer ved at den består av noen større og et flertall mindre bedrifter. Regjeringen går derfor inn for at rederivirksomhet med skip registrert i NOR kan inkluderes i SNDs virkefelt, og vil utrede dette nærmere.

SND samarbeider med mange offentlige institusjoner som driver ulike former for forvaltnings- eller forretningsvirksomhet. Disse skal være samarbeidspartnere for SND, og i de tilfeller det er aktuelt å medfinansiere prosjekter skal det alltid være private partnere med. Ordningene med offentlige og industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (OFU/IFU) er eksempler på slike samarbeidsprosjekter.

I St.meld. nr. 51 (1996-97) Om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond gikk departementet inn for at SND som hovedprinsipp ikke skal støtte bedrifter som mottar løpende driftsstøtte over statsbudsjettet. Dette gjaldt også datterselskaper av slike bedrifter. Departementet mener denne begrensningen bør videreføres. Unntaket som i St.meld. nr. 51 (1996-97) ble gitt for utviklingsprogrammer med bred deltakelse, hvor bedrifter som mottar løpende driftsstøtte kan inkluderes, videreføres også. SND har overtatt de fleste av oppgavene til tidligere Statens Landbruksbank. Næringsdrivende innenfor landbruk mottar i de aller fleste tilfeller løpende driftsstøtte fra staten, og dette prinsippet gjelder ikke denne næringen.