4 Resultater av SNDs virksomhet

I dette kapitlet gjør vi rede for SNDs virksomhet siden etableringen i 1993, først og fremst med henblikk på de målsettinger som har vært satt for SND og i hvilken grad disse er oppnådd. Dette kapitlet danner en viktig bakgrunn for vurderinger i kapittel 5 om hvilke roller SND skal spille i nærings- og distriktspolitikken, og de anbefalinger og forslag som fremmes i senere kapitler.

4.1 Målsettinger og måloppnåelse

SNDs formålsparagraf slik den ble nedfelt i Lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond av 3. juli 1992 nr. 78 har stått fast siden etableringen. Her heter det at

«Statens nærings- og distriktsutviklingsfond har til formål å fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling både i distriktene og i landet for øvrig ved å:

• a) medvirke til utbygging, modernisering og omstilling av, samt produktutvikling og nyetablering i norsk næringsliv i hele landet og

• b) fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsgrunnlag».

I Innst. O. nr. 78 (1991-92) Om lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond trekker flertallet i energi- og industrikomiteen fram fem målsettinger for hva den nye institusjonen skal være:

• «et nasjonalt kompetanse- og kraftsenter og i denne rollen skal institusjonen stimulere til næringsutvikling og sysselsetting i alle deler av landet.

• en institusjon som skal være med på å gi premisser for utviklingen av, og være et redskap i gjennomføringen av, en nasjonal næringspolitikk der det legges vekt på å bidra til et livskraftig næringsliv basert på en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser.

• et viktig redskap for å realisere distriktspolitiske målsettinger, og da særlig med vekt på å utvikle et bærekraftig næringsliv i distriktene slik at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret kan opprettholdes.

• en institusjon som aktivt bidrar til nye prosjekter og ny virksomhet.

• et redskap for å håndtere lokale omstillings- og sysselsettingsproblemer, også der en nå mangler et egnet statlig apparat til å bidra».

Dette er de samme målsettinger som regjeringen la opp til i Ot.prp. nr. 57 (1991-92). Mens formuleringene i loven i stor grad fokuserer på hvilke nærings- og distriktspolitiske mål SND skal oppnå, er målsettingene i odelstingsproposisjonen og komiteens innstilling mer rettet mot hvilken type institusjon SND er ment å være.

I St.meld. nr. 51 (1996-97) Om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond legges det vekt på at SND skal bidra til å oppnå overordnede politiske målsettinger på områdene nærings-, distrikts- og fiskeripolitikk. Meldingens formuleringer var en viktig del av begrunnelsen for at SNDs styre i 1998 prioriterte fem strategiske satsingsområder for virksomheten: 1) kompetanseutvikling i små og mellomstore bedrifter, 2) nyskaping, omstilling og etablering, 3) distriktsutvikling, 4) kvinner og 5) miljø. Strategien ble noe refokusert i løpet av 2000, og vil bli videreutviklet i etterkant av Stortingets behandling av denne meldingen.

4.2 Evalueringer av SND

SND ble i 1996/97 evaluert av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) som bakgrunn for St.meld. nr. 51 (1996-97) Om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Evalueringen konkluderte med at SND så langt hadde gjort en god jobb. Den forutså at innsatsen innenfor nyskaping, kommersialisering og kompetanseheving burde forsterkes.

Det ble i løpet av 2000 gjennomført en ny omfattende evaluering av SNDs virksomhet fra opprettelsen fram til i dag. Årsaken til at departementet valgte å gå helt tilbake til etableringstidspunktet var at effektene av nærings- og distriktspolitiske virkemidler viser seg flere år etter iverksettelse. I mandatet for evalueringen ble det lagt vekt på at man skulle vurdere resultatene av SNDs samlede innsats i løpet av perioden, med fokus på om virkemidlene sammen trekker i riktig retning i forhold til de målsettinger som er satt. SND forvalter en rekke ulike virkemidler som delvis kan benyttes i de samme virksomheter og geografiske områder, og departementet ønsket bedre kunnskap om måloppnåelsen for SND som helhet. Det er den samlede virkemiddelbruken som er av samfunnsmessig betydning. Evaluererne ble derfor bedt om å fokusere på hvordan virkemidlene hadde fungert sammen heller enn å vurdere de enkelte virkemidlene for seg. Videre ble evaluererne bedt om å gjennomgå SNDs organisasjon med vekt på distriktsapparatet, både med henblikk på å vurdere de organisasjonsmessige prosesser som er gjennomført og å fremme anbefalinger for veien videre.

Mål- og resultatstyringssystemene er blitt forholdsvis komplekse etter hvert som flere departementer har valgt å benytte SND som virkemiddeloperatør, og evalueringsrapporten inneholder en detaljert gjennomgang og vurdering av dette. De resultater evalueringen kom fram til danner en viktig bakgrunn for de vurderinger som gjøres i denne stortingsmeldingen. De råd og anbefalinger som ble gitt er en del av grunnlaget for Regjeringens forslag til politikk i kapitlene 8 (SNDs virkemidler), 9 (SNDs organisasjon) og 10 (SNDs styringssystem).

Evalueringen ble gjennomført av en gruppe bestående av tre institusjoner. Det britiske selskapet Technopolis ledet arbeidet, med STEP-gruppen og Albatross Consulting som norske partnere. Arbeidet ble gjort i løpet av 9 måneder, og omfattet studier av tidligere dokumenter om SND, gjennomgang av resultatmåling og vurderinger som er gjort, spørreundersøkelser og casestudier av engasjementsbedrifter. Det ble også gjennomført en rekke intervjuer med involverte personer i departementer, fylkeskommuner, ved SNDs hovedkontor og distriktskontorer. Evalueringens hovedkonklusjoner var som følger:

• SND har gjort en god jobb i å bruke et bredt spekter av virkemidler for å støtte bedriftsutvikling, både i sentrale og mindre sentrale strøk.

• SND er en relativt passiv mottaker av en stor mengde mål og føringer fra departementene.

• SND bør gis ressurser til å bli en premissgiver på både nasjonalt og regionalt nivå.

• SND har etter flere sammenslåingsprosesser utviklet en god, desentralisert modell som leverer tjenester nær kundene. Modellen er en sterk basis for framtidig arbeid.

• SNDs regionale apparat er et sterkt medium for å koble bedriftsbehov med virkemiddelapparatet som et hele.

• SND trenger mer stabile budsjettmessige rammebetingelser.

• SND har potensial til å bli en mer proaktiv premissgiver og partner for bedrifter, regioner og staten.

4.3 Resultater og effekter

I de følgende avsnittene vurderes hvilke resultater som er oppnådd gjennom de virkemidlene SND forvalter. Oppdelingen i de ulike resultatmålene er en syntese av de føringer som har vært gjeldende i perioden siden 1993. Først gis en oversikt over fordelingen av midler etter formål, bedriftsstørrelse, geografi og næring.

4.3.1 Fordeling av midlene

I perioden 1994-99 ga SND totalt tilsagn på om lag 22,6 mrd. kroner. Av dette utgjør kommersielle ordninger (grunnfinansiering og lavrisikolån) 10,2 mrd. kroner (45 pst.), risikolån- og garantiordninger 5,6 mrd. kroner (25 pst.) og tilskuddsordninger 6,6 mrd. kroner (29 pst.). 7 mrd. kroner av tilsagnene var innenfor distriktsrettede ordninger. Av landsdekkende ordninger utgjorde grunnfinansierings- og lavrisikolån 66 pst. I alt har drøyt 10 000 bedrifter mottatt støtte fra SND i perioden 1994-99.

En krone i tilsagn fra SND til en bedrift betyr ikke nødvendigvis at det gis en krone i statsstøtte. Tilskudd gis i sin helhet til bedriften, mens lån skal betales tilbake. Et tilskudd innebærer at 100 pst. av beløpet er statsstøtte, mens et risikolån på 100 kroner har et statsstøtteelement på i underkant av 25 kroner. Den statlige støtten som gis av SND er mindre enn totale tilsagn, fordi de fleste virkemidlene har lavere støtteandel enn 100 pst. Det kreves medfinansiering fra bedriften i alle tilfeller.

Av de nevnte 22,6 mrd. kroner i gitte tilsagn om lån, garantier og tilskudd er 7,7 mrd. kroner å betrakte som statsstøtte. Av dette er 2,9 mrd. kroner knyttet til landsdekkende ordninger og 4,8 mrd. kroner til distriktsrettede ordninger. Støtteelementet utgjør 18,6 pst. av tilsagnene for landsdekkende ordninger og 68,6 pst. av tilsagnene for distriktsrettede ordninger.

Figur 4.1 viser de totale tilsagnene SND har gitt i perioden 1994-99 fordelt på fylker. To fylker har fått en høy andel av tilsagnene, nemlig Møre og Romsdal og Nordland. Hvor store de totale tilsagn blir pr. fylke har bl.a. sammenheng med næringslivets innovasjonskraft, antall lovende prosjekter som blir igangsatt og tilgjengelige midler fra SNDs ulike budsjettposter. For Møre og Romsdals vedkommende har det vært tildelt betydelige beløp i lavrisikolån, mens det i Nordland er et stort innslag av distriktsmidler i hele fylket.

Figur 4.2 viser netto tilsagn pr innbygger i forhold til landsgjennomsnittet, eksklusiv de kommersielle låneordningene. Verdien 1 angir landsgjennomsnittet, mens en verdi på 2 betyr at tilsagn pr. innbygger i fylket er dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet. Gjennomsnittlig tilsagn pr. innbygger landet sett under ett i perioden var 2 720 kroner. 1De fylker som har relativt høye samlede tilsagn pr. innbygger, er fylker hvor store deler ligger innenfor virkeområdene for de distriktspolitiske ordningene. Mange av SNDs virkemidler kan kun benyttes i disse områdene. De maksimale tillatte støttesatsene er gjennomgående høyere for disse ordningene, formålene som kan støttes er flere og støtten til store bedrifter lempligere.

Kilde: Hauknes, Broch, Smith. 2000.

I distriktspolitisk sammenheng er Norge inndelt i soner hvor den maksimalt tillatte støttesatsen varierer. Generelt er det slik at det i mer perifere kommuner kan gis høyere støtteintensitet enn i mer sentrale kommuner. Inndelingen av dette såkalte virkemiddelområdet går fram av kartet i figur 4.3.

I tabell 4.1 framgår fordelingen av støttebeløp etter geografisk virkeområde for perioden 1994-99 2.

Landsdekkende og distriktsrettede virkemidler med støtteelement utfyller hverandre ved at store deler av de førstnevnte går til områder utenfor virkemiddelsonene. Tabellen viser at over 60 pst. av støttebeløpet tildeles sonene A-C. Lavrisiko- og grunnfinansieringslån, som er landsdekkende ordninger uten støtteelement, utgjør om lag 1/3 av netto tilsagnsbeløp til sonene A-C, og er dermed en viktig del av SNDs aktivitet i distriktene. Det framgår av tabellen at 1,7 pst. av støttebeløpet over distriktsrettede ordninger er tildelt utenfor virkemiddelområdet. Dette henger sammen med at kontoradressen for enkelte prosjekter i distriktene er i sentrale strøk.

SND skal gi støtte til en rekke ulike formål. I perioden 1994-99 ble om lag 45 pst. av tilsagnene gitt prosjekter med formålet innovasjon. Kapasitetsutvidelse og kapitalstyrking hadde begge rundt 15 pst. av tilsagnene. De tre formålene som har fått mest av midlene har dermed samlet fått ca. 75 pst. Videreutvikling av bedriftsfunksjoner er også et formål som har fått en relativt stor andel av midlene (11,1 pst.). Dette omfatter i stor grad kompetanseutviklingsprosjekter. En større andel av tilsagn går til fysiske investeringer i distriktene enn i sentrale strøk. Noe av årsaken til dette er at annenhåndsmarkedet for eiendom og andre fysiske aktiva er dårligere der. Fordelingen på mer detaljerte kategorier går fram av tabell 4.2.

I perioden 1994-99 gikk 74 pst. av antall tilsagn til bedrifter med inntil 19 ansatte. 21 pst. ble tildelt bedrifter med mellom 20 og 99 ansatte. Departementets oppfatning er at SNDs prioritering av små og mellomstore bedrifter har vært i tråd med de føringer som er gitt når 95 pst. av antall tilsagn er gitt til bedrifter med mindre enn 100 ansatte. Andelen av totale tilsagnsbeløp (i kroner) som går til denne gruppen bedrifter har økt jevnt i perioden 1994-99, og var i årene 1997-99 på 76 pst. SNDs totale tilsagnsrammer har gått betraktelig ned siden 1994, og denne nedgangen har rammet større bedrifter i langt høyere grad enn mindre. Dette har ført til at SND relativt sett har et sterkere fokus på små og mellomstore bedrifter i dag enn tidligere, noe som er i tråd med de politiske linjer som har vært lagt.

Mer enn halvparten av SNDs tilsagn i perioden 1994-99 gikk til de vareproduserende næringer. Om lag en tredel ble tildelt tjenesteytende næringer. Det er viktig at SNDs prioriteringer er knyttet til formål som innovasjon og kompetanse uavhengig av hvilke næringer prosjektene stammer fra. SNDs tilsagn gjenspeiler bredden i norsk næringsliv, og med den høye andelen av tilsagnene som går til innovasjon er departementets oppfatning at virkemidlene understøtter nyskapende prosjekter i alle bransjer. Evalueringsrapporten understreker også poenget med at støtten går til modne næringer, og peker på at «mange av disse næringene er voksende, alle er innovative, og SNDs investeringsprofil derfor er vel tilpasset norske forhold».

4.3.2 Nyskaping

Over en tredel av tilsagnene fra SND er gitt til foretak som er etablert mindre enn tre år før tilsagnstidspunktet. I henhold til evalueringen av SND er SNDs kundebedrifter mer innovative enn gjennomsnittsbedriften, dvs. at de utvikler nye produkter, markeder og produksjonsprosesser oftere og hurtigere enn andre bedrifter. Disse tallene tyder på at SND har maktet å treffe den delen av norsk næringsliv som bidrar mest til å utvikle konkurransedyktige næringsmiljøer. STEP-gruppens studier tyder også på at SND i høy grad er utløsende for at prosjektene gjennomføres, det vil si at finansieringen fra SND var nødvendig for å starte prosjektet som planlagt. Departementet mener dette er en indikasjon på at SNDs kunder er innovative og ofte nye bedrifter, og at den offentlige medvirkningen betyr en god del for iverksettelsen av prosjekter. Denne kombinasjonen tyder etter departementets oppfatning på at nyskapingseffekten av SNDs virksomhet er betydelig. SND arbeider sammen med nyskapende bedrifter og hjelper ofte prosjekter i gang som ellers ikke ville blitt satt ut i livet, eventuelt på et senere tidspunkt eller ikke i samme skala.

Møreforskings kundeundersøkelser 3 konkluderer med at 31 pst. av SNDs prosjekter var «klart» eller «antatt» innovative. Innenfor de distriktspolitiske virkemiddelsonene var andelen 27 pst., mens den utenfor sonene var 38 pst.. 45 pst. av prosjektene kan karakteriseres som «ikke innovative». Det må understrekes at SND må gå inn i en del prosjekter med lavere risiko slik at de samlede tapene ikke overstiger det tillatte totale tapsnivået i porteføljen. I tillegg er svært mange av de prosjektene som rubriseres som «ikke innovative» valgt ut på bakgrunn av andre prioriterte formål, for eksempel kompetanseheving.

Av SNDs totale tilsagn i perioden 1994-99 har om lag 45 pst. gått til formålet innovasjon. Dette innbefatter ikke bare nyskaping, men også nyetablering og omstilling. Dette er det formålet som har fått den største andelen av SNDs tilsagn. Bak dette gjennomsnittstallet skjuler det seg en utvikling hvor prioriteringen av innovasjon har økt betraktelig i perioden 1993-99. Dette er i tråd med den styrkede vektlegging formålet har fått på politisk nivå.

Departementet mener SND har et godt fokus på de mest nyskapende småbedriftene i Norge. Imidlertid bør det fortsatt være et potensiale for ytterligere å øke andelen av prosjekter som er nyskapende. Den største utfordringen er å øke småbedriftenes gjennomsnittlige innovasjonsevne ved at flere bedrifter blir innovative. For å takle denne utfordringen vil virkemidlene rettet mot myke investeringer som nettverksbygging, FoU, kompetanseutvikling og -tilførsel spille en svært viktig rolle.

4.3.3 Kompetanseheving

SNDs kompetansesatsing skjer på flere fronter. Den er integrert i direkte støtte som investeringstilskudd og risikolån når fysiske investeringer krever oppgradering av kompetansen blant ansatte, for eksempel for å kunne betjene nye maskiner. FRAM-programmet er et eksempel på et kompetansehevingsprogram, hvor fokus settes på ledelse og strategi i mindre bedrifter.

Kundeundersøkelsene fra Møreforsking peker på at for de ordinære virkemidlene (ikke programmer) er kompetanseeffekten størst knyttet til opplæring av produksjons- og produktutviklingspersonell samt ved tilgang til ny teknologi. I gjennomsnitt er forventningene om kompetanseheving av prosjektene høyere enn det som faktisk oppnås. Kompetanseeffektene er ifølge undersøkelsene større i etablerte bedrifter enn i nyetableringer. Om lag 60 prosent av kundene mener at SND-prosjektene har medført kompetanseheving.

SND har ifølge evalueringen ikke maktet å gjøre sitt tilbud innenfor kompetanseutvikling tilstrekkelig kjent for bedriftene. SNDs kunder ser på SND mer som en bank enn som en utviklingspartner. Departementet understreker at betydningen av kompetanse for små og mellomstore bedrifter vil øke, og at SNDs profil derfor bør legges om i samme retning. Et relevant moment er at mange mindre bedrifter ikke overskuer hvilken kompetanse de trenger, og at SND derfor har en viktig oppgave i å bistå disse bedriftene med å konkretisere sine behov og muligheter.

Programmene FRAM og BIT 4 får kontinuerlig svært gode karakteristikker fra deltakerne. Disse tiltakene treffer klare behov i markedet som ikke dekkes av private aktører. I tillegg er det viktig å merke seg at kompetanseheving også er svært betydningsfullt ved investeringer i fysisk utstyr. Opplæring av ansatte i betjening av ny teknologi utgjør ofte en stor del av investeringen i nye maskiner.

Vektleggingen av nettverk mellom bedrifter og andre typer partnere har økt siden etableringen av SND. I perioden 1991-1998 hadde SND et eget nettverksprogram. Dette ble imidlertid nedlagt etter 8 år fordi et stort antall bedrifter da hadde deltatt i programmet og potensialet for et eget program var mindre enn før. Nettverkstankegangen er nå innkorporert i de fleste av SNDs aktivitetsområder, ut fra en erfaringsbasert tro på betydningen av dette, særlig for små bedrifter. Det er imidlertid problematisk å måle hvilke resultater dette arbeidet har gitt og gir.

Dersom man ser bort fra kommersielle låneordninger, hvor det kreves pant i maskiner eller fast eiendom, har 29 pst. av SNDs tilsagn gått til tiltak som er direkte begrunnet med kompetanseheving i perioden 1994-99. Dette inkluderer ikke fysiske investeringer, hvor det er svært vanskelig å anslå kompetanseandelen av en investering. Andelen har økt fra 28 pst. i perioden 1994-96 til 31 pst. i perioden 1997-99. Innenfor de kommersielle låneordningene isolert sett har vektleggingen av kompetansetiltak økt markert i løpet av perioden 1993-99.

Departementets oppfatning er at nye virkemidler og arbeidsformer bør trekke på erfaringer som er gjort med programmene FRAM og BIT. Disse programmene er praktiske eksempler på at å koble bedrifter med relevante fagmiljøer gir samfunnsmessig avkastning. En større andel av distriktsutviklingstilskuddene bør gå til slike systemmessige tiltak framfor enkeltinvesteringer. Ved finansiering av nytt produksjonsutstyr skal kompetanse- og nettverkseffekter vektlegges.

4.3.4 Distriktsutvikling

Evalueringen av SND «gir gjennomgående en god karakter til SNDs arbeid med å oppnå organisasjonens distriktspolitiske mål». Spørreundersøkelser tyder på at SNDs medvirkning betyr mer jo mer perifert lokalisert bedriften er. Dette er i tråd med tankegangen bak SNDs engasjement i distriktene.

Ulempene ved næringsvirksomhet i distriktene kan i vel så stor grad være tilknyttet tynne nærings- og kompetansemiljøer som til høyere transportkostnader eller andre lett målbare faktorer. Evaluererne peker på at «støtten fra SND bidrar til utvidelse av eksisterende virksomhet i distriktene, men at støtten ikke i tilstrekkelig grad bidrar til langsiktig utvikling gjennom nyskaping og omstilling i bedriftene og i distriktenes næringsgrunnlag». En egen evaluering av de distriktspolitiske virkemidlene peker også på at store deler av støtten går til etablerte næringer.

I perioden 1994-99 har en relativt større andel av tilsagn gått til formålet «utvidelse» i distriktene enn ellers i landet. Områder utenfor virkemiddelsonene har høyere andel av prosjekter i nyskapingskategorien. Totalt gikk 50 pst. av SNDs tilsagn i perioden 1994-99 til fysiske investeringer. I sone A var andelen 70 pst., mens den utenfor virkemiddelområdet var på 37,5 pst. Evalueringen av SND anbefaler at fysiske investeringer i større grad finansieres med lån fra SND, mens tilskudd reserveres utviklingstiltak i enkeltbedrifter og særlig nettverk av bedrifter og evt. andre aktører.

Landsdekkende virkemidler med støtteelement har de senere årene i liten grad gått til distriktene. Dette er forårsaket av at budsjettrammene for disse virkemidlene er blitt vesentlig redusert, og at de dermed bør brukes til gode prosjekter fra sentrale strøk. 1/3 av tilsagnsbeløpene for lavrisiko- og grunnfinansieringslån går til virkemiddelsonene A-C.

Kundene i distrikts-Norge etterspør i større grad SND som samtalepartner og veileder enn bedriftene i sentrale strøk. SND må i distriktene i større grad enn ellers arbeide med å bygge opp bedriftenes egen kompetanse, koble dem til krevende kunder og FoU-miljøer og bedre deres evne til selv å etterspørre riktig kompetanse og søke partnere.

SND spiller en viktig rolle i de særskilt definerte omstillingsområdene. Et omstillingsområde er en eller flere kommuner med et stort behov for omstilling av næringsgrunnlaget og utvikling av nye bedrifter. I slike prosesser er imidlertid lokalt eierskap og involvering av svært stor betydning. Lokale og sentrale aktører arbeider her mer i fellesskap enn på andre områder av distriktspolitikken. Både SND og øvrige deler av virkemiddelapparatet har lært mye gjennom arbeidet i omstillingsområder. Denne arbeidsformen kan også gi nyttig lærdom for videreutvikling av SNDs systemrettede arbeid mer generelt.

4.3.5 Sysselsetting

Det er en rekke forhold som påvirker sysselsettingsutviklingen i norsk økonomi, og SNDs virksomhet forklarer lite av utviklingen på aggregert nivå. Måling av hvilken sysselsettingseffekt SNDs virkemidler har er vanskelig, fordi det er problematisk å isolere effekten av disse virkemidlene fra alle andre faktorer. Målet om å bidra til sysselsetting er mindre viktig for SND i dag enn ved etableringen i 1993. Dette har med den generelle økonomiske utviklingen å gjøre, hvor norsk økonomi i dag er preget av sterkt press i arbeidsmarkedet. Det er nå viktigere at SND bidrar til verdiskaping gjennom at det etableres ny virksomhet, og at de arbeidsplasser som oppstår er framtidsrettede og mer lønnsomme enn de som erstattes. SNDs arbeid med sysselsetting skal vris fra fokus på antall arbeidsplasser til hva slags type arbeidsplasser som skapes.

SNDs kundeundersøkelser er den kilden som gir det beste anslag på SNDs innvirkning på sysselsetting. Her spørres et representativt utvalg bedrifter om sin egen vurdering av hvordan sysselsettingen har utviklet seg med SNDs engasjement, og hvordan det ville sett ut uten slik engasjement.

Møreforsking konkluderer i sluttrapporten fra kundeundersøkelsene for årgangene 1994-2000 med at SND har bidratt vesentlig til å skape eller sikre 20-25 000 arbeidsplasser med tilsagn gitt disse årene. 64 pst. av arbeidsplassene kommer innenfor de distriktspolitiske virkemiddelsonene, 36 pst. utenfor. Andelen av sysselsettingseffekten i bedrifter med mindre enn 10 ansatte har økt fra 27 pst. i 1994 til 40 pst. i 1995 og 73 pst. i 1996. Dette må karakteriseres som en kraftig økning, og viser at fokuset på små bedrifter har økt siden SND ble etablert. Møreforsking anslår kostnaden pr. skapt eller sikret arbeidsplass til i størrelsesorden 120-150 000 kroner, og at kostnaden pr. skapt eller sikret arbeidsplass er nær dobbelt så høye utenfor som innenfor virkemiddelsonene. Dette har sammenheng med at de prosjektene som SND finansierer innenfor virkemiddelsonene i større grad omfatter fysiske investeringer som bl.a. utvidelser i eksisterende bedrifter.

En evaluering av de distriktsrettede virkemidlene (tilskudd og risikolån) fra Nordlandsforskning 5og Norsk institutt for by- og regionforskning konkluderer med at disse gir et positivt bidrag til økt sysselsetting tilsvarende 5000-8000 arbeidsplasser. Dette er noe mer enn det Møreforsking rapporterer. SNDs egne statistikker over forventet sysselsettingseffekt i perioden 1994-1999, viser at forventet sysselsettingvekst årlig er i størrelsesorden 6-9000. I disse anslagene er ikke antall sikrede arbeidsplasser inkludert.

Departementet mener tallene viser at SND prioriterer distriktene og små bedrifter, slik det er forutsatt. Kostnadene pr. skapt eller sikret arbeidsplass er lavere i distriktene enn i sentrale strøk. Dette er å forvente, i og med at virkemidlene i distriktene i større grad rettes mot kapasitetsutvidelser og sysselsetting. Virkemidlene i sentrale strøk benyttes mer til nyskaping, kompetanseheving og nettverksbygging.

4.3.6 Nasjonalt kompetanse- og kraftsenter

Stortinget fastslo ved opprettelsen at SND skulle utvikles til å bli «et nasjonalt kompetanse- og kraftsenter og i denne rollen skal institusjonen stimulere til næringsutvikling og sysselsetting i alle deler av landet». Departementet er av den oppfatning at SNDs betydning som nasjonalt kompetanse- og kraftsenter ble betydelig styrket gjennom etableringen av distriktskontorer i alle fylker i perioden 1996-99. Dette har ført de nærings- og distriktspolitiske virkemidlene nærmere bedriftene, og til at SND i større grad framstår som et kompetanse- og kraftsenter både på regionalt og nasjonalt nivå. Ettersom SNDs samarbeidsavtaler med bl.a. Norges forskningsråd og Norges Eksportråd har blitt utviklet, er også muligheter innenfor forskning og internasjonalisering blitt mer synlige og bedre tilgjengelig for næringslivet. SND fungerer i stadig større grad som den ene døra inn til de offentlige virkemidlene, og andelen av søknader som avgjøres på distriktskontornivå er økt til om lag 95 pst. Selv om en så høy andel av sakene avgjøres ved distriktskontorene, gjenstår fremdeles mange utfordringer med hensyn til å utvikle hele distriktskontorapparatet som system til å bli slagkraftig nok. Det er et uutnyttet potensiale for å dele ressurser og samordne virkemidler fra andre aktører bedre enn i dag.

Med utbyggingen av distriktskontorene har arbeidsdelingen gått i retning av at fylkeskommunen har det strategiske ansvaret for næringsutvikling innenfor sitt geografiske område, mens SND har det operative. Både fylkeskommunene og SND må innrette sine strategier og sin aktivitet innenfor nasjonale politiske føringer. SND besitter en unik kunnskap om norsk næringsliv i kraft av sin posisjon som aktør mot tusenvis av enkeltbedrifter innenfor alle bransjer, samtidig som man sitter nær myndigheter og ulike kompetansemiljøer på feltene nærings- og distriktspolitikk.

SND har, slik departementet ser det, ikke maktet å utvikle dette potensialet så godt som ønskelig. Verken departementene eller fylkeskommunene har vært flinke nok til å bruke SND som premissleverandør i politikkutformingen, og SND selv har heller ikke maktet å innta en slik rolle i tilstrekkelig grad. Både SND og myndighetene på ulike nivåer må ta tak i dette. Departementet ser det som ønskelig at SNDs kunnskap om norsk næringsliv gjøres mer tilgjengelig for myndighetene, slik at institusjonen også på dette området blir et reelt kraftsenter.

4.3.7 Kvinner i næringslivet

Det er av stor betydning at bedriftene tar i bruk de menneskelige ressurser som finnes. Et større innslag av kvinner på alle nivåer i næringslivet vil gi økt bredde og mangfold og derigjennom økt utviklingsevne.

Det har over en 2-års periode blitt øremerket nærmere 20 millioner kroner over SNDs landsdekkende utviklingstilskudd til en særlig satsing på kvinner i næringslivet.

Dette har resultert i programmet «Kvinner i Fokus», som er SNDs satsing for å synliggjøre og ta i bruk kvinners kompetanse i næringslivet. Satsingen retter seg mot to grupper kvinner. Det er høyt kvalifiserte kvinner som ønsker å starte egen virksomhet, og det er kvinner som på kort eller lang sikt antas å kunne gå inn i lederstillinger i næringslivet.

Et konkret prosjekt som er iverksatt under denne satsingen er styrekompetanseprosjektet som er utviklet i samarbeid med BI, og som skal bidra til å gi kvinner kompetanse til å gå inn i styrer i næringslivet. SND samarbeider også med høyskoler og universiteter om å øke rekrutteringen av kvinner til studier som tradisjonelt utdanner mange ledere.

Et annet prosjekt som kan nevnes er fyrtårnprosjektet, der vellykkede kvinnedrevne bedrifter løftes fram som «fyrtårn» for andre kvinnelige gründere. Gjennom prosjektet håper man å bringe fram flere vellykkede kvinnedrevne bedrifter.

Det er i de senere årene rettet økt fokus på kvinner og unge som viktige målgrupper for distriktspolitikken. Kvinner er en prioritert målgruppe innenfor alle de distriktsrettede virkemidlene. Over etablererstipendet er dette tallfestet, ved at 40 pst. av tilsagnene skal gå til kvinner. Over etablererstipendordningen er det også satt av midler til nettverkskreditt, som er en ordning som i stor grad treffer kvinnelige etablerere.

Nordlandsforsknings evaluering fra 1999 viser at et flertall av saksbehandlerene i SND har for liten forståelse for at kvinnesatsing skal være et prioritert område, og at kvinner fortsatt opplever å bli undervurdert i sitt møte med virkemiddelapparatet. Det er derfor viktig at kjønnsperspektivet forankres på ledernivå i SND og integreres i hele virksomheten.

4.3.8 Miljø

SND har siden 1996 hatt rutiner for å vurdere miljø som en konkurransefaktor i tilknytning til analyse og vurdering av eksterne forhold i alle SND-saker. Spørsmål som vurderes er bl.a. hvilken miljøprofil bedriften har i markedet og hva miljø betyr som konkurransefaktor for bedriften.

På vegne av Miljøverndepartmentet administrerte SND i 1991-96 en garantiordning for lån til gjenvinning og avfallsminimering. Årlig ramme var 75-100 mill. kroner. Totalt ble det innvilget tilsagn på nær 500 mill. kroner.

SND ble i 1998 gitt ansvaret for forvaltningen av det nyopprettede Statens Miljøfond. Miljøfondet er en låneordning som skal stimulere virksomheter til å ta i bruk og videreutvikle mer miljøeffektiv teknologi. Ordningen omfatter prosjekter som direkte eller indirekte bidrar til å redusere klimagassutslipp eller andre miljøskadelige utslipp. Miljølånene skal sikre finansieringen av prosjekter som ellers ikke ville bli finansiert i det ordinære lånemarked.

Det gjøres beregninger om forventet effekt - også miljømessig - på investeringstidspunktet / under saksbehandlingen, men det har i liten grad vært avsatt ressurser til å registrere de faktisk oppnådde miljøresultater over tid.

Siden Miljøfondet kom i funksjon har det finansiert i alt 61 prosjekter som spenner over et vidt felt fra ulike former for avfallsbehandling og gjenvinning til prosessforbedringer og fremme av biobrensel. Blant de viktigste miljøeffektene er reduserte utslipp av miljøgifter (sink, kadmium, kvikksølv, PCB), redusert metangassdannelse, økt gjenvinning av plast og lettmetaller og reduserte utslipp av NOx og CO2. Ca 2/3 av prosjektene har direkte klimagasseffekt med en samlet anslått reduksjon i størrelsesorden 740 000 tonn CO2-ekvivalenter per år. Beregninger fra Statens forurensingstilsyn viser at prosjektene som Statens miljøfond er med å finansiere har en kostnad per tonn redusert klimagassutslipp som er lave i forhold til mange andre aktuelle klimatiltak.

Prosjektene er fordelt over hele landet, med ca. halvparten innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. De vil ventelig generere 240-250 nye arbeidplasser.

SND hadde tidligere ingen helt entydig statistikk om sitt engasjement i miljøprosjekter finansiert med ordinære midler. Dette er et forhold SND arbeider med i forbindelse med en pågående mobilisering i Miljøhandlingsplan for 2000/2001. SND innvilger årlig ordinære lån og tilskudd til mange prosjekter som har betydning for miljøet. Det gis tilsagn om ordinære lån og tilskudd på 200-300 mill. kroner årlig til prosjekter med svært direkte miljø-relevans. I tillegg kommer f.eks. i 1999 i alt 26 IFU/OFU - kontrakter med miljørelevans.

4.4 Oppsummering

Det er departementets oppfatning at SND har utført sitt arbeid på en tilfredsstillende måte og oppnådd gode effekter med innsatsen. Midlene har hovedsaklig gått til de formål og målgrupper som har vært forutsatt. SND har særlig prioritert formålet «innovasjon» i sitt arbeid. En svært høy andel av tilsagnene går til små og mellomstore bedrifter. Andelen tilsagn som tilfaller formålet «innovasjon» og små og mellomstore bedrifter er økende gjennom perioden 1993-99. Dette er i tråd med at offentlig engasjement skal rettes mot grupper og formål som har stor betydning for samfunnets verdiskaping, men som har vanskelig for å få dekket sine behov for kapital og kompetanse i det private markedet.

Med den nye distriktskontorstrukturen, som har brakt virkemiddelapparatet vesentlig nærmere kundene, har SND en organisasjon som er godt rustet til å videreutvikle arbeidet. For å oppnå enda bedre effekter bør SND bli istand til å utnytte sine virkemidler mer på kundenes premisser og bli bedre på samordning av virkemidler fra andre aktører. Disse områdene vil bli fokusert senere i stortingsmeldingen.

Kundene etterlyser at SND følger opp sine engasjementer mer enn nå. Departementet mener det bør legges opp til at dette skal skje i større grad enn i dag. Tilbakemeldingene fra næringslivet tyder på at bedriftene er mest fornøyd med de aktiviteter der SND har en aktiv og oppsøkende rolle. I kapittel 5 drøftes SNDs rolle i nærings- og distriktspolitikken, og næringslivets vurderinger spiller en viktig rolle for hvordan SND bør bidra i verdiskapingsarbeidet.