8 SNDs virkemidler

I dette kapitlet behandles de enkelte virkemidlene og noen tilhørende aspekter for videreutvikling av SNDs tjenester. Kapitlet omhandler de enkelte virkemidlenes innretning og hvordan de fungerer som en portefølje for SND. I tillegg drøftes en videreutvikling av SNDs arbeidsform. Måten virkemidlene håndteres på (SNDs arbeidsform) er av stor betydning for de resultatene man oppnår.

De forslag om endringer som presenteres skal understøtte den generelle omleggingen av SNDs virksomhet slik den er beskrevet i kapitlene 5 og 7. Regjeringen legger opp til at SND skal opptre mer som en utviklingspartner for bedrifter enn tilfellet er i dag, samtidig som virkemiddelapparatet må ses mer i sammenheng. SND får med sitt distriktskontornett en sentral rolle i videreutviklingen av dette apparatet. For å kunne ta på seg en slik rolle må virkemidlene kunne utnyttes mer fleksibelt enn tilfellet er i dag, slik at næringslivets stadig skiftende behov kan imøtekommes.

8.1 Evalueringen

Hovedkonklusjonene i evalueringen når det gjelder virkemiddelbruken kan summeres opp i fire punkter:

• Evaluererne mener SND alt i alt har gjort en god jobb med de tilgjengelige virkemidlene. SND støtter generelt bedrifter som har høyt innovasjonspotensiale og SNDs medvirkning er i stor grad utløsende for at prosjektene settes i gang.

• Evalueringen konkluderer også med at SND har oppnådd gode resultater i sitt distriktsrettede arbeid. Virkemiddelbruken i distriktene bør differensieres mer ved at tilskudd benyttes til utviklingstiltak, mens lån gis til prosjekter med mindre nyskapings- eller kompetanseeffekter.

• SNDs samarbeidsavtaler med andre virkemiddelaktører er en riktig vei å gå. SNDs distriktskontorer har et uutnyttet potensiale for å dekke bedrifters behov for virkemidler fra sektorer som forskning og internasjonalisering i tillegg til SNDs egne virkemidler.

• Evalueringen peker på at SNDs kunder har for liten forutsigbarhet med hensyn til SNDs engasjementer som følge av at budsjettene endres årlig. Det hevdes at SND «burde ha mulighet til å planlegge med en rimelig trygghet i en 4-5 års periode».

Evalueringens undersøkelser tyder på at SNDs engasjementsbedrifter er vesentlig mer nyskapende enn gjennomsnittet av norske små og mellomstore bedrifter. Dette måles ved at en høyere andel av omsetningen stammer fra produkter som er nyutviklede. 70 pst. av bedriftene som ble intervjuet i spørreundersøkelsen kan karakteriseres som nyskapende eller innovative. I tillegg viser undersøkelsen at 1/3 av prosjektene ikke ville blitt satt i gang uten SNDs medvirkning, og at ytterligere 1/3 ville blitt forsinket med mer enn ett år. Bedriftene oppfatter imidlertid at SND i liten grad bidrar med mykere støtte som rådgivning eller å etablere nettverk med andre bedrifter eller institusjoner. Dette mener evaluererne bør settes mer i fokus framover. Evalueringen hevder at næringssammensetningen av SNDs portefølje er god, og trekker fram at SND bør stå i mot presset om å investere kun i «nye» næringer.

Virkemiddelporteføljen som stilles til SNDs rådighet er ifølge evalueringen fleksibel nok til å sette sammen de nødvendige løsninger for næringslivet. SND selv har imidlertid for sterkt fokus på enkeltvirkemidler og enkeltsøknader i stedet for mer helhetlige forretningsmessige problemstillinger. Det anbefales at man tester ut nye måter å utnytte virkemidlene på med sikte på å øke næringslivets innovasjonsevne.

Når det gjelder det distriktsrettede arbeidet peker evalueringen på at SND på en god måte bistår med finansiering, men at støtten i større grad bør vris mot bistand til å etablere næringsmiljøer og nettverk av bedrifter. Tilskuddsmidler bør reserveres utviklingstiltak i bedrifter eller nettverk, mens fysiske investeringer heller bør finansieres med lån. Generelt bør SND ta høyere risiko i sine engasjementer.

Evalueringen trekker fram at SNDs distriktskontorer har et stort potensiale for å formidle virkemidler også fra andre hold enn SND selv. Her er særlig Norges forskningsråd og Norges Eksportråd relevante. SND bør utvikles til å bli næringslivets inngangsport til de offentlige virkemidlene, men det er mye som gjenstår før distriktskontorene håndterer dette på en god måte.

Evalueringen peker på at SND har ustabile budsjettmessige rammebetingelser, noe som rammer kundene direkte. Utvikling av nye produkter og produksjonsprosesser tar lang tid, og det fordrer et SND som kan involvere seg med større grad av forutsigbarhet. SND vil kunne gjøre en bedre jobb hvis det tillates en lengre økonomisk planleggingshorisont.

Evalueringens anbefalinger setter fokus på SNDs arbeidsform. Det hevdes at SND bør utvikle en langt mer proaktiv arbeidsform og bli en diskusjonspartner for mindre bedrifter. SND bør trekke andre virkemiddelaktører med seg, og være en aktiv partner i å koble bedrifter og forskningsinstitusjoner sammen.

8.2 Departementets vurderinger

Nærings- og handelsdepartementet mener SND siden 1993 har håndtert sine virkemidler på en tilfredsstillende måte. I denne vurderingen legges det spesielt vekt på at porteføljen ser ut til å inneholde bedrifter med fokus på innovasjon og nyskaping, samtidig som SNDs engasjement i stor grad er utløsende for at de aktuelle prosjektene settes i gang. Dette tyder på at den offentlige næringsutviklingsinnsatsen bidrar til å starte nyskapende prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført. De endelige resultatene av prosjektene oppstår gjerne over lang tid og flere år etter at SNDs støtte ble tildelt. Det er vanskelig å vurdere slike resultater, men kombinasjonen av innovative bedrifter og høy utløsende effekt gir en pekepinn på at mange «riktige» prosjekter har en fødselshjelper i SND. Årsaken til at SNDs kundebedrifter er så innovative, er hovedsakelig at SND slipper slike bedrifter gjennom nåløyet. SNDs kundeundersøkelser viser imidlertid også at SND til en viss grad bidrar til å heve innovasjonsevnen i bedriftene.

SND er en viktig finansieringskilde for bedrifter i distriktene. Bruken av tilskudd og lån skal bidra til et variert, lønnsomt og framtidsrettet næringsliv i distriktene. Evalueringen av distriktsutviklingstilskuddet og de distriktsrettede risikolånene viste at SND har forvaltet disse ordningene i tråd med retningslinjene. Næringsutvikling i distriktene krever i større grad enn i sentrale strøk at SND aktivt arbeider inn mot aktuelle bedrifter og næringsmiljøer. Etableringen av distriktskontorene har gitt SND en mulighet til å ta et mer aktivt grep i næringsutviklingen lokalt enn tidligere. Det er departementets vurdering at SND bør videreutvikle og forsterke sin rolle som næringsutviklingsaktør særlig i distriktsfylkene.

Framveksten av nye teknologier brukes ofte som et argument for å satse på bedrifter innenfor IKT-næringen spesielt, og det hevdes gjerne at det er slike bedrifter som vil stå for mye av den framtidige verdiskapingen. Teknologiene bør imidlertid i større grad ses på som vekstimpulser for alle næringer, og virkemidlene må bidra til å gjøre ny teknologi tilgjengelig også for etablert næringsliv. SNDs BIT-program (Bransjerettet IT-utvikling) er et godt eksempel på dette, hvor bransjeforeninger, pilotbedrifter og IT-utviklere går sammen for å effektivisere logistiske løsninger innenfor en hel næring. Det er imidlertid en forutsetning for å lykkes med dette at landet også har en oppegående IT-næring som utvikler produkter, men det legges ikke opp til at SND skal prioritere denne næringen høyere enn andre næringer. Framveksten av ny teknologi vil i særlig grad kunne bidra til å utligne konkurranseulemper pga. lang vei til markedet for næringslivet i distriktene.

Både teoretisk og empirisk forskning tyder på at bedrifters tilknytning til kunder, leverandører og kompetansemiljøer øker i betydning. Nyskaping skjer oftest i samspill mellom flere miljøer. Innsatsen må fokusere på at bedrifter har lett tilgang til FoU-miljøer og at bedrifter selv er opptatt av å knytte til seg krevende kunder og leverandører. I samspill med disse utvikles sterke næringsmiljøer. SND skal i årene som kommer utvikle seg til å bli en partner og medspiller for næringslivet, og arbeide aktivt og utadrettet i denne rollen. SND skal bli en tydelig utviklingsaktør som bidrar til å heve små og mellomstore bedrifters evne til omstilling og nyskaping.

Departementet støtter evalueringens oppfatning om at SNDs samarbeidsavtaler med ulike institusjoner har vært hensiktsmessige skritt i retning av å bli bedriftenes inngangsport til virkemiddelapparatet. Utviklingen har bidratt til å skape mer helhet i virkemiddelkjeden og gi bedre informasjon til næringslivet om foreliggende muligheter. SND må videreføre dette arbeidet for å sikre at ulike virkemidler benyttes på måter som gir best mulig utbytte for landet. Samarbeidet med Norges forskningsråd, Norges Eksportråd og SIVA er særlig viktig i denne sammenheng.

SND skal i sitt proaktive arbeid prioritere innovasjons- og kompetansemiljøer og kunnskapsbasert næringsliv. Man må imidlertid være oppmerksom på at dette vil føre til at enkelte næringer eller bedriftsansamlinger blir nedprioritert, og i den grad det skjer må man ha gode begrunnelser for dette. Det er ikke gitt at det offentlige virkemiddelapparatet er godt i stand til å plukke ut de mest lovende næringsmiljøene, og det er nødvendig å utvikle en mer proaktiv rolle med varsomhet.

Endringstakten i næringslivet øker. Departementet ser et behov for at virkemidlene som tilbys i større grad må kunne skreddersys de enkelte bedriftenes og næringsmiljøenes behov. SND må gis mulighet til å bli enda bedre på å sette sammen pakker av virkemidler som treffer de utfordringer den enkelte kunde har, og derfor gis noe større frihet i virkemiddelutformingen enn det SND har i dag.

Departementet deler evaluerernes oppfatning av at den samlede virkemiddelporteføljen gir tilstrekkelige muligheter for SND til å delta i alle aktuelle prosjekter, gitt at bruken av virkemidlene kan bli noe mer fleksibel. Det er imidlertid behov for å se virkemidlene mer i sammenheng for å tilby næringslivet tilpassede løsninger. Videre er det behov for å gjennomføre visse forenklinger i den bevilgningstekniske praksisen.

Departementet deler evalueringens vurdering av behovet for mer langsiktige og forutsigbare rammebetingelser for SND. Økt vekt på langsiktighet og forutsigbarhet vil gi SND vesentlig bedre muligheter til å planlegge sin aktivitet og næringslivet større grad av påregnelighet med hensyn til SNDs engasjement.

8.3 Muligheter innenfor internasjonalt samarbeid

En av regjeringens målsettinger med videreutviklingen av virkemiddelapparatet er at man i større grad skal utnytte de muligheter som internasjonalt samarbeid gir. Gjennom EØS-avtalen har Norge tilgang til en rekke ulike fondsordninger og programmer for forskning, innovasjon og næringsutvikling. EUs rammeprogrammer er de mest omfattende. I tillegg er Norge fullverdig medlem av det europeiske forskningssamarbeidet EUREKA.

Det er to grunner til at SND bør spille en mer aktiv rolle i internasjonal sammenheng enn i dag. For det første trenger SND informasjon om virkemiddelutforming i andre land for å sikre at norske virkemidler kontinuerlig utvikles i takt med erfaringer gjort andre steder. For det andre er det viktig å sørge for at norske bedrifter kan benytte de muligheter som finnes innenfor ulike internasjonale samarbeidsordninger, og SND er en naturlig tilrettelegger på dette området. SNDs virkemidler skal i økende grad gjøre små og mellomstore bedrifter i stand til å utnytte det potensialet som ligger i internasjonalisering.

Norges forskningsråd har en mer aktiv rolle i internasjonalt samarbeid enn SND. Det er imidlertid naturlig at SND, som den sentrale virkemiddelformidleren i Norge, inntar en aktiv holdning til samarbeidet under EØS-avtalen og til små og mellomstore bedrifters internasjonalisering generelt. SND bør finne sin plass i relevante internasjonale fora. Det er viktig at SND samarbeider med Norges forskningsråd og andre aktører slik at ressursene utnyttes best mulig på dette området.

8.4 Internasjonalt regelverk

EØS-avtalen forbyr i utgangspunktet konkurransevridende støtte til næringslivet. Det er imidlertid gitt en rekke unntak fra dette forbudet.

Det er satt en nedre terskel for hva som regnes som konkurransevridende støtte, såkalt bagatellmessig støtte. Når samlet støtte til et foretak ikke overstiger EURO 100 000 (ca NOK 877 000) over en tre års periode regnes den ikke som konkurransevridende. Den rammes dermed ikke av forbudet mot offentlig støtte i EØS-avtalen. Den er også fritatt for meldeplikten for godkjenning av ESA.Det eksisterer flere sett retningslinjer basert på unntaksbestemmelsene fra forbudet mot støtte som regnes som konkurransevridende. Retningslinjene for støtte til små og mellomstore bedrifter (SMB), støtte til forskning og utvikling (FoU), regional støtte og støtte til miljøtiltak er blant de viktigste. Videre er unntaksbestemmelsene i EØS-reglene for statsstøtte utvidet i den senere tid til å gi støtte til opplæring. Dette er støtte som skal bidra til å heve kompetansenivået i næringslivet, og rasjonalet for støtten er at opplæring av ansatte gir fordeler for samfunnet utover det den enkelte bedrift kan oppnå.

I de ovennevnte retningslinjer er SMB gitt en særstilling ved at de maksimale støttesatsene er høyere enn for store bedrifter og visse former for støtte kan kun gis til SMB. SMB er definert som bedrifter:

• med høyst 250 ansatte/årsverk ,og

• med en årsomsetning som ikke overstiger EURO 40 millioner (ca NOK 351 millioner) eller en total balanse som ikke overstiger EURO 27 millioner (ca NOK 237 millioner), og

• tilfredsstiller kravet om uavhengighet, dvs at en bedrift anses som uavhengig dersom mindre enn 25 pst. av kapitalen eller stemmerettene eies av ett eller flere foretak som faller utenom SMB-definisjonen.

Alle støtteordninger, så fremt ikke støtten kun gis i henhold til bagatellreglene, skal meldes til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og kan ikke settes i verk før ESA har godkjent ordningen. ESA vurderer om vilkårene for støtte fra den enkelte ordning er i samsvar med en eller flere av unntaksbestemmelsene. Når ESA har godkjent en støtteordning kan det gis støtte fra denne uten godkjenning av enkelttildelinger Dersom det planlegges å gi støtte til tiltak utenom eksisterende godkjent ordning, må saken meldes til og godkjennes av ESA selv om støtten er i samsvar med unntaksbestemmelsene.

EØS-reglene for støtte har særskilte krav for støtte til «sensitive sektorer». Dette gjelder for følgende sektorer: skipsbygging, stålindustri, motorvognindustri og transportsektoren.

Det er også gitt særskilte regler for beregning av støtte til offentlige foretak.

SNDs bedriftsrettede virkemidler har blitt gjennomgått av ESA. Det er på den bakgrunn blitt satt krav til tildeling av støtte fra SND som sikrer samsvar med EØS-avtalens regler for statlig støtte.

Virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene som ligger til grunn for SNDs tildelinger under distriktsrettede ordninger er godkjent av ESA ihht. retningslinjer for regionalstøtte.

Særlig om fiskeri- og havbrukssektoren

På fiskeri- og havbrukssektoren stiller forholdene seg annerledes enn på de områdene hvor EUs regelverk er fullt ut innarbeidet i EØS-avtalen. Statsstøtte på fiskerisektoren er i forhold til EØS-avtalen omtalt i protokoll 9 og 13 med tilhørende felleserklæringer. I medhold av protokoll 9 skal partene gjøre sitt beste for å sikre konkurransevilkår som gjør det mulig for den annen part å avstå fra å anvende utjevningstoll.

Dette innebærer også at ESA ikke overvåker bruk av statsstøtte på fiskerisektoren, og at de retningslinjer og godkjenninger som er gitt av ESA ikke får anvendelse overfor fiskeri- og havbruksnæringen.

I laksesaken med EU innklaget skotske lakseoppdrettere norske oppdrettere for dumping og for å motta utjevningsberettigede subsidier, med den konsekvens at det skadet markedet. EU-kommisjonen fant på bakgrunn av undersøkelser at det, foruten dumping, forelå en utjevningsberettiget subsidiering på 3,8 pst. Av de 3,8 pst. utgjorde SNDs tilskuddsordning, låneordning og lånegarantiordning 1,96 pst. EU-kommisjonens vedtak bygger på subsidieforordningen som er utarbeidet i medhold av WTO-regelverket. Fra norsk side har en motsatt seg bruk av WTO-reglene og hevder at eventuell konkurransevridende statsstøtte må vurderes i forhold til EUs fiskeri- og strukturpolitiske regelverk. Det er derfor viktig at SNDs ordninger ikke går lenger enn EUs tilsvarende ordninger.

Utjevningsavgiften har ikke vært innkrevd som følge av lakseavtalen mellom Norge og EU. Avtalen utløper høsten 2002. Om de europeiske oppdrettere ber om en ny vurdering av laksesaken vil det bl a bli vurdert om de utjevningsberettigede subsidierordningene er opphørt, om subsidieeffekten er opphørt eller om nye subsidieprogrammer er kommet til.

Tilsvarende foreligger det en utjevningsavgift på 2,3 pst. på eksport til USA. Denne avgiften ble forlenget i 5 år fra januar 2000.

8.5 Risikoevne

Risiko er et uttrykk for usikkerhet med hensyn til resultatet av et prosjekt. To prosjekter som på forhånd har samme forventede resultat kan ha svært ulik risiko. Jo høyere sannsynlighet for at resultatet blir langt fra det forventede, jo høyere risiko. Et prosjekt hvor man med høy sannsynlighet kan forutsi et resultat av en gitt størrelse, er et lite risikabelt prosjekt.

Det eksisterer ingen enkel beskrivelse av hva som er SNDs risikoprofil. SND skal ta risiko som private finansieringsinstitusjoner ikke er villig til å ta for å utløse iverksettelse av samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter. SND avlaster dermed risiko for bedriftseiere og finansieringsinstitusjoner.

SNDs engasjementer med norske bedrifter utgjør SNDs samlede portefølje. SND skal ta risiko som private aktører ikke tar, og den samlede usikkerheten i porteføljen er et uttrykk for risikonivået. På enkeltengasjementer både vil og skal SND forventes å oppleve tap. At man fra tid til annen mislykkes med enkeltengasjementer er ikke et uttrykk for at risikonivået som sådan er for høyt.

Det er stor forskjell på graden av risikoavlastning fra virkemiddel til virkemiddel. Lavrisikolån og grunnfinansieringslån gir økonomiske overskudd, og kan sammenlignes med lån som private finansieringsinstitusjoner tilbyr. Her er det relativt liten grad av risikoavlastning for næringslivet. Likevel kan disse virkemidlene være viktige fordi private banker kan vegre seg for å ta høy risiko i områder med lave panteverdier eller i spesielt konjunkturutsatte bransjer.

Risikolån skal betales tilbake av kunden i sin helhet, men det bevilges tapsfond som tilsvarer at 25 pst. av utlånene kan avskrives som tap. Disse lånene finansierer mer risikable prosjekter. Det kan knyttes betingelser til enkelte lån som gjør tilbakebetalingen avhengig av gitte resultatmål. Tilskudd gis til bedrifter uten krav om tilbakebetaling, og her er det høyest grad av risikoavlastning for bedriftene. Det en viss adgang til å kreve tilskudd tilbakebetalt dersom prosjektet oppnår på forhånd fastsatte mål. Tilskudd og lån kan også ytes til prosjekter med mindre risiko, men da til prosjekter som bidrar til oppnåelse av andre mål. Slike kan for eksempel være næringsvirksomhet i utkantstrøk eller ny aktivitet på gårdsbruk.

Den andelen av låneporteføljen som må avskrives som tap er et mål på risikoprofilen. Tapsomfanget er imidlertid forhåndsstipulert når årlige rammer bevilges, og vil normalt avvike fra faktiske konstaterte tap for en enkelt årgang. Når det gjelder tilskudd har man selvfølgelig ingen direkte tilbakemelding i form av tap på engasjementer, og man henvises til evalueringer av engasjementsporteføljen for å vurdere risikonivået.

SNDs trekk på tapsfondene for risikolåneordningene viser at man i stor grad har lagt seg på det risikonivå som er forutsatt. I dag dekkes tap utover 10 pst. over tapsfondene for hver årgang over statsbudsjettet. Tilsvarende tilbakeføres innsparinger til statskassen hvis SNDs tap er mer enn 10 pst. lavere enn tapsfondet for hver årgang. Det legges opp til at SND selv skal ta større del av ansvaret for å styre sin risikoeksponering framover. Dette vil gi en bedre incentivstruktur for forvaltning av låneporteføljen.

SNDs kundebedrifter har i følge evalueringen lavere sannsynlighet for å gå konkurs enn gjennomsnittet i norsk næringsliv. Dette kan henge sammen med at mange bedrifter som går overende er nystartede selskaper som ikke får i gang virksomhet før konkurs er et faktum. Slike bedrifter vil heller ikke ha kommet i kontakt med SND. Det kan også ha en årsak i at SND i sin prosjektvurdering plukker ut de beste prosjektene. Undersøkelser i evalueringen av SND viser at 96,5 pst. av SNDs engasjementsbedrifter er i live tre år etter at tilsagn er gitt. De av SNDs kunder som går konkurs er enten nyetablerte eller eldre bedrifter. Risikoen kan dermed se ut til å være plassert i nyskapingsprosjekter eller i modne bedrifter med behov for omstilling. De nyetablerte er mindre bedrifter, slik at et tap her i gjennomsnitt er mindre enn i omstillingsprosjektene.

Det er noen få store engasjementer som står for en stor del av tapene i perioden 1993-99. 20 pst. av tapsforetakene utgjør 85 pst. av tapene ifølge evalueringen av SND, og dette er i mange tilfeller store omstillingsprosjekter. Det er grunn til å peke på at disse tapene har redusert SNDs evne til å ta risiko i mange mindre bedrifter, og at man bør være varsom med å gå inn i enkeltengasjementer som utgjør en for stor del av porteføljen.

Evalueringen av SND anbefaler som nevnt over at tilskuddsmidler i distriktene i større grad bør brukes til tiltak som knytter bedrifter og andre aktører sammen i nettverk. Kommunal- og regionaldepartementet samt Nærings- og handelsdepartementet deler denne oppfatningen, og ønsker at SNDs distriktsrettede og landsdekkende tilskuddsmidler skal vris fra å ta risiko i enkeltbedrifter til en høyere andel prosjekter med betydning for flere bedrifter. Når det gis tilskudd til enkeltbedrifter skal de gjøres betingede i større grad enn i dag. Betingede tilskudd innebærer at det stilles krav om hel eller delvis tilbakebetaling dersom gitte resultatmål nås.

Når SND framover skal legge noe større vekt på å arbeide med nettverk av bedrifter og mot innovasjonssystemer enn tidligere, innebærer det mer at man tar en annen type risiko enn at risikonivået endres. I flerbedrifts-prosjekter er det flere som kan ta ansvar for framdrift og kvalitet, og man er derfor ikke så sårbar for faktorer i en enkelt bedrift. Slik deling av risiko muliggjør at bedriftene kan sette i verk prosjekter med høyere risiko enn de ellers ville kunnet klare.

8.6 Arbeidsform

Næringslivet opplever i dag at tilgangen på kompetente ansatte og riktige partnere i form av krevende kunder, leverandører og FoU-institusjoner i mange tilfeller er vanskeligere enn tilgang på kapital. I den nye økonomien er landets samlede erfaring og kunnskap avgjørende. Ved å heve befolkningens kompetansenivå og evne til å arbeide sammen med andre legger man et godt grunnlag for framtidig verdiskaping. SNDs arbeidsform må gjenspeile dette ved at man i større grad tar ansvar for å identifisere og løse opp flaskehalser i næringsmiljøene. SND må bidra til at enkeltbedrifter stiller de riktige spørsmålene for sin egen utvikling. Det er krevende for en liten bedrift å holde seg oppdatert om teknologisk utvikling og hvilken kompetanse som er kritisk. SNDs arbeidsmåter må ta høyde for at en del bedrifter ikke har kompetanse til å etterspørre riktig kompetanse. SND skal bidra til å initiere strategi- og utviklingsprosesser i bedriftene, men skal ikke presentere svar på alle spørsmål som stilles. Ansvaret for dette er og blir bedriftens.

Dette bildet av økonomien krever at SND må utvikle nye måter å arbeide på i tillegg til de eksisterende. SND må i større grad finne gode prosjekter i samarbeid med andre og følge opp kundene bedre enn tilfellet er i dag. I en slik rolle må SND gjennom sine ansatte ha en god følelse med hva som er de mest lovende prosjektene og miljøene. Dette krever at SNDs organisasjon besitter høy formell kompetanse og medarbeidere med praktisk næringslivsbakgrunn. Det er en viktig utfordring å sørge for at man har den riktige sammensetningen av kompetente ansatte, og at disse gis anledning til å dele sine erfaringer i organisasjonen.

Det må vurderes på hvilke premisser SND skal arbeide proaktivt. Det er avgjørende at man fokuserer på de riktige bedriftene og nettverkene. Det er derfor behov for å lage kriterier som sikrer at man prioriterer de deler av næringslivet som har det største nyskapingspotensialet. Videre er det av stor betydning at SND har kapasitet til å vurdere og analysere aktuelle deler av næringslivet i denne prosessen.

En mer proaktiv arbeidsform er mer ressurskrevende enn en ren søknadsbasert. SNDs organisasjon må bruke tid på å tilegne seg kunnskap og ideer fra andre, og bidra med sine erfaringer i næringslivets nettverk. Dette er ikke gratis, og det er vanskelig å måle resultater av en slik arbeidsform. Det legges imidlertid opp til at de økte ressursene som en mer proaktiv arbeidsform krever skal dekkes innenfor SNDs eksisterende budsjettrammer. En slik arbeidsform vil kaste mer av seg framover enn en tradisjonell måte å jobbe på, fordi bedriftene selv også fungerer mer i nettverk enn tidligere. I Statens Landbruksbank og fylkesmennenes landbruksavdelinger var arbeidsformen noe mer kjennetegnet av proaktivitet enn i SND, og det er viktig at gode erfaringer fra deres arbeid blir tatt med videre. SND kan imidlertid ikke arbeide proaktivt på alle fronter. Innsatsen må prioriteres slik at man gjør et godt arbeid der man satser. Det må løpende vurderes om eksisterende oppgaver skal nedskaleres eller avsluttes for å rette innsatsen mot nye områder. Dette er en kontinuerlig prosess som både departementene, SNDs styre og ledelse må stå for på hver sitt nivå.

I dag utvikles nye virkemidler i stor grad i samarbeid mellom SND og departementene, før de settes ut i livet over hele landet på samme tid. Departementet mener det er nødvendig med en større tilpasning av virkemidler til lokale forhold enn i dag. Dette tilsier at SND bør basere seg mer på uttesting av nye ideer før implementering, noe som vil bidra til at man har større sikkerhet for at virkemidlene fungerer etter hensikten når de lanseres i nasjonal skala. Den økte endringstakten i næringslivet tilsier også en slik tilnærming til videreutvikling av virkemidlene. I boks 8.2 beskrives et eksempel på hvordan man har forsøkt å utvikle en mer proaktiv arbeidsform i Møre og Romsdal.

8.7 De enkelte ordningene

De departementer SND får sine midler fra er av den oppfatning at virkeområdet for de budsjettposter man har i dag gir SND tilstrekkelig handlingsrom med hensyn til det praktiske arbeidet mot næringslivet. Det legges opp til at de fire departementene som i dag stiller midler til disposisjon for SND skal fortsette med det. Disse er Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet. Nedenfor gis en oversikt over virkemiddelporteføljen på hvert departements ansvarsområde. Senere diskuteres forslag til omlegginger som berører flere virkemidler.

Omstillingstakten i næringslivet øker, og det stilles stadig større krav til at SND tilpasser sine finansielle løsninger til nye behov. Departementene legger opp til at det framover blir bedre mulighet til å sette sammen finansieringspakker med mer fleksible mekanismer. En slik utvikling må baseres på kundenes behov. Det er ønskelig at departementenes retningslinjer for de ulike ordninger kan justeres for å ta høyde for denne utviklingen. Endring i retningslinjer bør skje etter initiativ fra og i nært samarbeid med SND. Det er viktig å understreke at det skal stilles like strenge krav til oppfølging og kontroll av engasjementer som tidligere, og at ingen endringer kan gå på bekostning av dette.

Virkemiddelporteføljen skal settes sammen og benyttes på en slik måte at SND blir en aktiv pådriver for å integrere miljøhensyn i næringsutviklingen. Risiko i forhold til miljøfaktorer må hensyntas i prosjektvurderingen. På samme måte skal miljø som innovasjonsfaktor og konkurransefortrinn reflekteres. Virkemidlene skal være så fleksible at SND skal kunne bidra med kompetent kapital i miljørelartete prosjekter både når det gjelder tilskudd, garantier og lån. SND har en egen miljøhandlingsplan som tar dette opp i seg. I denne fokuseres det på å formidle kunnskap og erfaringer om miljøstyring i små og mellomstore bedrifter i samarbeid blant annet med Statens forurensingstilsyn, Teknologisk institutt og GRIP-senteret. Bærekraftig ressursforvaltning og andre miljøhensyn er integrert i all saksbehandling, og dette systemet er under videreutvikling.

8.7.1 Nærings- og handelsdepartementet

Landsdekkende utviklingstilskudd

Landsdekkende utviklingstilskudd (kap. 2420/post 50) skal «fremme prosjekter og tiltak som kan bedre effektiviteten i norsk næringsliv» (sitat fra regelverket for ordningen). Små og mellomstore bedrifter skal prioriteres, det samme skal tiltak som bidrar til utvikling, nyetablering, omstilling, nettverksbygging og kompetanseutvikling. I 2001 er budsjettrammen for det landsdekkende utviklingstilskuddet på 161 mill. kroner. Ordningen kan nyttes for å øke kvinners yrkesdeltaking og fremme design i næringslivet. Ordningen delfinansierer bl.a. programmer som FRAM, BIT og FORNY.

Det landsdekkende utviklingstilskuddet finansierer mange av de viktigste tiltakene SND driver. De ovenfor nevnte programmene har betydning for et stort antall små og mellomstore bedrifter på områder som er kritiske for deres videre utvikling og lønnsomhet. Programmene går over flere år, noe som gjør langsiktighet i ressursrammene til en viktig suksessfaktor. De siste årene har budsjettene for det landsdekkende utviklingstilskuddet blitt redusert på kort varsel, og dette har vanskeliggjort en forutsigbar drift av programmene.

Det legges opp til at det i større grad enn i dag bør ytes betingede tilskudd i de tilfeller enkeltbedrifter gis tilsagn om utviklingstilskudd. Dette vil bedre SNDs involvering og oppfølging, samtidig som det gjør at midler kan tilbakeføres ordningen og benyttes til nye prosjekter. Betingelsene skal knyttes opp mot at hele eller deler av tilskuddet betales tilbake dersom gitte resultatmål nås.

Landsdekkende risikolån

Landsdekkende risikolån (kap. 2420/post 51) skal delfinansiere samfunnsøkonomisk lønnsomme utbyggings-, moderniserings-, omstillings-, utviklings- og nyetableringsprosjekter i norsk næringsliv. Det er knyttet tapsfond til ordningen som gjør at man kan ta høyere risiko enn det som er mulig å finansiere i det private markedet. Tapsfondet er i dag på 25 pst. av utlånsrammen, dvs. at SND tillates å tape inntil 25 pst. av utlånene. I 2001 er rammen for et felles tapsfond for lån og garantier på 60 mill. kroner, noe som gir en samlet utlåns- og garantiramme på 240 mill. kroner.

Risikolån er en hensiktsmessig finansieringsform i mange nyskapende prosjekter, og ordningen er svært etterpurt. De senere årene har søknadsmassen vært flere ganger høyere enn utlånsrammen. Landsdekkende risikolån er viktig for kommersialisering av forskningsprosjekter, og Hervik-utvalget trakk i sin rapport fram at en økning av budsjettrammen for denne ordningen ville være et viktig bidrag for å styrke forskningsinnsatsen i næringslivet.

Landsdekkende garantier

Ordningen med landsdekkende garantier (kap. 2420/post 51/52) har hatt ulik utforming de siste årene. I 2001 kan SND yte garantier under en felles ramme for tapsfond for landsdekkende risikolån og garantier. Regjeringen er av den oppfatning at garantier som offentlig virkemiddel er velegnet for risikofinansiering, fordi det inviterer til større deltakelse av private kredittinstitusjoner.

Prosjektutviklingstilskudd

Prosjektutviklingstilskudd (kap. 2420/post 54) skal styrke mulighetene til å utvikle gode ideer med sikte på markedsintroduksjon. Tilskuddet brukes til prosjekter som har sitt utspring i forsknings- og utviklingsaktiviteter som finner sted ved forskningsinstituttene, i universitets- og høyskolemiljøene og i næringslivet. Ordningen er fire-årig, med en totalramme på 90 mill. kroner fram til og med 2002.

Offentlige og industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (OFU/IFU)

Ordningene med forsknings- og utviklingskontrakter (kap. 923/post 70) har som formål å stimulere til FoU-samarbeid mellom en kundebedrift og en leverandørbedrift om utvikling av et nytt produkt, prosess, metode eller tjeneste. Gjennom virkemiddelet skal det stimuleres til industrielle nettverk og miljø som kan legge til rette for innovasjoner og utviklingen av konkurransedyktige produkter der norske små og mellomstore bedrifter spiller en sentral rolle.

Budsjettrammen for ordningene i 2001 er på 151 mill. kroner. Om lag 2/3 er øremerket de offentlige kontraktene. De siste årene har en sett en utvikling mot at antallet søknader er stigende (særlig for IFU), men at prosjekter det søkes støtte til er stadig mindre i størrelse. En ser en dalende interesse for OFU generelt, sannsynligvis fordi høykonjunkturen i norsk økonomi gjør at det er lite kapasitet i bedriftene til å drive utviklingsarbeid.

Arbeidet med dette virkemiddelet ble evaluert STEP-gruppen i 2000. Her slås blant annet fast at ordningen har en relativt høy formålseffektivitet, ordningen stimulerer i ønsket retning til nye produkter/tjenester og nye samarbeids-relasjoner, og har en betydelig utløsende effekt (høy addisjonalitet). Det antas videre at potensialet og mulighetene som ligger i ordningene ikke er utnyttet fullt ut.

Prosjekter i helsesektoren utgjør i dag den største bransjen i OFU-sammenheng. Dette kan særlig tilskrives et tettere samarbeid mellom Nærings- og handelsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Bl.a. ble det i 1997 opprettet et nasjonalt senter for næringsutvikling og innovasjonsbistand i helsesektoren - Innomed. Ett av formålene til senteret er å utvikle møteplasser slik at norsk industri kan bedre sine muligheter som leverandør av produkter og løsninger til helsevesenet.

8.7.2 Kommunal- og regionaldepartementet

Distriktsutviklingstilskuddet og distriktsrettede risikolån

Distriktsutviklingstilskuddet og distriktsrettede risikolån (kap. 2425/post 51/53) skal bidra til å fremme utviklingen av et konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv i distrikter med særlige sysselsettingsvansker og/eller et svakt utbygd næringsgrunnlag. Dette skal skje ved å stimulere til nyetableringer, til videreutvikling og omstilling av eksisterende bedrifter og til kompetanseheving i bedrifter. De to virkemidlene forvaltes i sin helhet av SND, men deler av virkemiddelpotten tildeles SNDs distriktskontorer via fylkeskommunene. Fylkeskommunene kan legge strategiske føringer på bruken av virkemidler ved SNDs distriktskontorer. Disse føringene tar utgangspunkt i de regionale utviklingsprogrammene. I 2001 er det bevilget 793 mill. kroner i distriktsutviklingstilskudd og det er gitt en låneramme på 385 mill. kroner for distriktsrettede risikolån.

Distriktsutviklingstilskuddet og distriktsrettede risikolån kan gis innenfor sone A, B og C av det distriktspolitiske virkeområdet. Støttesatsene er differensiert mellom de tre sonene og område A er høyest prioritert.

Distriktsutviklingstilskuddet og distriktsrettede risikolån er nylig evaluert av Nordlandsforskning (NF) og Norsk Institutt for by og regionforskning(NIBR). Evalueringen konkluderte med at bruken av distriktsutviklingstilskuddet og distriktsrettede risikolån er sentrale i forhold til arbeidet med å oppfylle de mål og direktiver som er nedfelt i SNDs satsing mot distriktene. Evalueringen viser at virkemidlene har bidratt til økt sysselsetting og vekst i næringslivet i distriktene. Til sammen er det beregnet at de to virkemidlene totalt har bidratt til 9700 arbeidsplasser årlig (inkludert ringvirkninger). Kostnad pr arbeidsplass var 110 000 kr. Det slås fast at det fortsatt er et stort behov for næringsrettede virkemidler som kan bidra til å utjamne ulikheter i næringsbetingelser mellom områder for å øke verdiskaping og bidra til å sikre bosetting.

En kombinasjon av tilskudd til investering og kompetansehevende tiltak gir best effekt for bedriftenes økonomiske utvikling, konkurranseevne, nytenkning, nettverksbygging og omstilling. Virkemidlene når i stor grad små og mellomstore bedrifter. Nesten en tredjedel av bedriftene som mottok støtte i 1997 hadde mindre enn 10 ansatte. En økende andel av virkemidlene rettes inn mot kompetansehevende prosjekter. I evalueringsperioden har det skjedd en næringsmessig forskyvning bort fra tradisjonell industri mot i første rekke forretningsmessig tjenesteyting. Samtidig er virkemidlene vridd fra støtte til fysiske investeringer til støtte til kompetansehevende tiltak.

Evalueringen vektlegger at det i de mest perifere kommuner med uttynningsproblemer kreves en mer målrettet virkemiddelbruk og en mer utadrettet aktivitet fra SNDs distriktskontorer for å redusere den sterke nedgangen i antall bedrifter og sysselsettingsgrunnlag i disse kommunene. Det anbefales at SND i større grad arbeider utadrettet med bredere bedrifts- og næringsutviklingsprosjekter i samarbeid med kommunene og andre næringsutviklingsorgan i regionene. SND kan i større grad enn i dag bidra med strategisk kompetanse og foreta en samordning av ressurser i utviklingen av de regionale utviklingsprogrammene.

Etablererstipendet

Formålet med Etablererstipendet (kap. 551/post 51) er å stimulere til økt etableringsvirksomhet. Blant de prosjektene som har potensiale for å skape flere varige og lønnsomme arbeidsplasser skal næringssvake områder, kvinner, ungdom, arbeidsledige og yrkeshemmede prioriteres. Etablererstipendet er en ordning for etablerere i alle deler av landet, men med særlig vekt på etablerere i Distrikts-Norge. For 2001 er det bevilget 120 mill. kroner til ordningen med etablererstipend.

Etablererstipendet er nylig evaluert av Østlandsforskning og Telemarkforskning. Ordningen gis en positiv vurdering. Etablererstipendet har i perioden 1989-1999 bidratt til at anslagsvis 7000 arbeidsplasser er etablert. Evalueringen peker på flere forbedringspunkter ved forvaltningen, og Kommunal- og regionaldepartementet følger opp deler av evalueringens anbefalinger i stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikk.

I mange fylker har SND forvaltet etablererstipendet på vegne av fylkeskommunene, mens fylkeskommunene selv har stått for dette noen steder. Kommunal- og regionaldepartementet vurderer det som uheldig at det eksisterer flere forvaltningsmodeller, og går derfor inn for at forvaltningen av etablererstipendet overføres til SND i alle fylker. Dette vil gi mulighet til å se etablerersøknader i forhold til alle SNDs virkemidler. Denne endringen beskrives mer inngående i stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikk.

Omstillingsbevilgningen

For å styrke den regionale forankringen av omstillingsarbeidet er det fra 2001 gjennomført en endring i forvaltningen av omstillingsstøtten. Fra og med det tredje året av omstillingsperioden har fylkeskommunene fått overført ansvaret for saksbehandlingen, innebefattet beslutningsmyndighet om hvor stort beløp som skal benyttes i de respektive omstillingsområder. Kommunal- og regionaldepartementet vil fortsatt delta aktivt ved oppstarten av omstillingsarbeidet. For 2001 er det bevilget 79 mill. kroner over omstillingsbevilgningen.

SND er gitt en sentral rolle i kvalitetssikring av de statlige omstillingsmidlene og har ansvar for oppfølging og rådgivning. Denne rollen ivaretas i dag av SNDs hovedkontor. Det er viktig at SNDs distriktskontorer involveres sterkere i gjennomføringen av omstillingsarbeidet regionalt. Det bør vurderes om oppfølging/rådgivning som hovedregel bør overlates SNDs distriktskontor fra og med det tredje året av omstillingsperioden.

8.7.3 Fiskeridepartementet

Tilskuddsordning til fornyelse og kapasitetstilpasning i fiskeflåten

Tilskuddsordning til fornyelse og kapasitetstilpasning i fiskeflåten, (kap. 2415/post 72), er en koordinert støtteordning som fra og med 1999 erstattet ordningene for kontraherings- og kondemneringstilskudd. Ordningen ble utarbeidet av Fiskeridepartementet for å effektivisere og tilpasse virkemiddelbruken overfor fiskeflåten og stimulere til fornyelse av flåten, samtidig som hensynet til totalkapasiteten blir ivaretatt. Ordningen består av støtte til ren kondemnering, kombinert kondemnering, og støtte til fiskere som kontraherer nytt fartøy.

For år 2001 er det bevilget 35 mill kroner til denne ordningen. Disse vil trolig i sin helhet dekke tilsagn til tilskudd til fornyelse og kapasitetstilpasning i fiskeflåten gitt i år 2000. Det vil derfor ikke bli ny aktivitet gjennom denne ordningen i 2001.

Kondemneringsordning

Det er over fiskeriavtalen for 2001 (kap. 1040/post 70), avsatt 29 mill. kroner til kondemnering av fiskefartøy. Disse midlene forvaltes av SND.

8.7.4 Landbruksdepartementet

Tilskudd til langsiktige investeringer og næringstiltak i skogbruket

I Tilskudd til langsiktige investeringer og næringstiltak i skogbruket (kap. 1142/post 71), finner en bevilgningen til Verdiskapingsprogram for økt bruk og foredling av trevirke. Dette er et femårig program som ble satt i gang i 2. halvår 2000, og formålet er å medvirke til å øke skogsektorens bidrag til verdiskaping og til mer bærekraftig produksjon og forbruk.

Fondsavsetninger

Kap. 1150/post 50 omfatter både BU-midlene, Konkurransestrategimidlene og bevilgningen til Verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon.

BU-midlene skal bidra til å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. Midlene kan nyttes til investeringer i tradisjonelt landbruk og til utviklingstiltak og næringsutvikling knyttet til landbruket. Det gis rammer for hvert fylke og i tillegg en ramme for sentrale midler. De sentrale BU-midlene nyttes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter, og i hovedsak til kunnskapsutvikling og FoU-rettede tiltak.

Konkurransestrategimidlene for norsk mat består av program og tiltak for kvalitetsutvikling og økt konkurransekraft i norsk matproduksjon. Strategiene består av Kvalitetssystemer i landbruket, Produkt- og bedriftsutviklingsprogram, Merkeordningen Godt Norsk og Eksportprogrammet for norske landbruksprodukter. Konkurransestrategimidlene ble lagt til ordningen med virkning fra og med 2001 (tidligere post 77.15). Den delen av disse midlene som SND tar hånd om går fra og med 2001 inn i finansieringen av Verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon. Verdiskapingsprogrammet er et femårig program som er operativt fra og med 2001. Formålet er høyere verdiskaping gjennom å stimulere til økt utnyttelse av markedsmulighetene både innen primærproduksjon og foredling.

Viktige føringer for hele dette kapittelet legges i jordbruksoppgjøret.

Særlig om BU-midlene

Både rammen og innretningen på BU-ordningen er gjenstand for forhandlinger mellom staten og jordbruksorganisasjonene i jordbruksoppgjøret. Midlene går i hovedsak til nye tiltak på gårdsbruk. Det er ønskelig at BU-midlene benyttes til mer nyskapende prosjekter enn tilfellet er i dag. Det er derfor nødvendig å se på om innretningen på BU-midlene bør legges noe om. Regjeringen ser at slike omlegginger bør gjøres i to retninger.

For det første vil landbrukets framtid avhenge av at man klarer å videreutvikle produktene i takt med endringer i forbrukermarkedene og den teknologiske utviklingen. Genteknologi har et stort potensiale bl.a. innenfor helsesektoren, og landbruket har sammen med marin sektor en særstilling som næringer hvor produktene er organisk materiale. En forsterket satsing på forskning vil bidra til å styrke landbrukets verdiskaping og framtidige lønnsomhet, og det legges derfor opp til at BU-midlene i noen utstrekning skal kunne anvendes med en innretning mot forskning.

For det andre er samordning av ulike virkemidler viktig. Reiselivsprosjekter er for eksempel viktige for å skape ny virksomhet knyttet til landbruk. BU-midlene spiller en betydelig rolle i dette arbeidet. Det er viktig at alle offentlige midler som ytes til et geografisk område kan vurderes på tvers av næringer. Utbygging av infrastruktur i reiselivsnæringen kan i mange tilfeller gjøres mer lønnsomt ved for eksempel å se alle slike prosjekter i en kommune i sammenheng. Regjeringen ønsker derfor at BU-midlene i større grad kan benyttes til å utvide næringsgrunnlaget på steder som i dag er svært avhengige av landbruket. Dette vil komme norsk økonomi generelt og landbruksbygdene spesielt til gode.

8.7.5 Miljøverndepartementet

SND forvalter Statens miljøfond på vegne av Miljøverndepartementet. Statens miljøfond finansierer en låneordning som skal stimulere bedrifter til å ta i bruk mer miljøeffektiv teknologi. Hovedformålet for fondet er å bidra til reduksjoner i utslipp av klimagasser og andre miljøskadelige utslipp. Utlånsrammen er på i alt 250 mill. kroner, og det er avsatt 50 mill. kroner i tapsfond. Det er gitt tilsagn på hele fondets utlånsramme. Rammen ble ikke utvidet i 2001 og det kan dermed ikke gis nye tilsagn under ordningen. Hensynet til miljø skal integreres og videreføres i hele SNDs virksomhet, jf. omtale i Nærings- og handelsdepartementets St. prp. nr. 1 (2000-2001) del 1, kapittel 10.

8.7.6 Programmer

I dette avsnittet gis en beskrivelse av de viktigste programmene SND opererer, enten selvstendig eller i samarbeid med andre. Programmene finansieres hovedsaklig over Nærings- og handelsdepartementets og Kommunal- og regionaldepartementets budsjetter.

FRAM er et ledelses- og strategiutviklingsprogram for små og mellomstore bedrifter. I perioden 1992-99 har over 1900 bedrifter fra hele landet deltatt i programmet. Undersøkelser viser at mer enn 3/4 av deltakerbedriftene når målene for strategisk utvikling og lønnsomhetsvekst. FRAM er lagt opp som en kombinasjon av individuelt arbeid og samlinger hvor bedriftene i samme prosjekt møtes. Programmet går over 15 måneder og forutsetter aktiv deltakelse fra daglig leder og andre nøkkelpersoner i bedriften.

BIT-programmet fokuserer på utvikling av IT-løsninger som fungerer i en verdikjede. Programmet er i dag operativt i 21 bransjer. Programmet omfatter:

• Utvikling av integrerte IT-løsninger tilpasset bedriftenes behov i den enkelte bransje

• Effektiv anvendelse av nye IT-løsninger gjennom kompetanse og organisasjonsutvikling

• Utvikling av integrerte forretningsprosesser gjennom e-handel.

Utviklingen av bransjeløsningen skjer i samarbeid mellom bransjeforening, bedrifter og programvareleverandører.

FORNY er et nyskapingsprogram som skal stimulere til økt kommersialisering av forskningsresultater. Programmet er et samarbeidsprogram mellom Norges forskningsråd og SND. Programmet kan finansiere infrastruktur for idèstimulering og kommersialisering av gode idéer som er oppstått i forsknings- og undervisningsmiljøer. FORNY bidrar til å utvikle idéene frem til et salgbart produkt. FORNY er landsomfattende, og det er etablert regionale støtteapparat for Østlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. Formålet med programmet er å utnytte resultater fra forskningsinstitusjoner til lønnsom forretningsvirksomhet, enten ved etablering av nye bedrifter eller ved lisensavtale med eksisterende bedrifter.

NT-programmet (Nyskapings- og teknologiprogrammet i Nord-Norge) finansieres via SND. Programmet gir bistand til utvikling av produkter og/eller produksjonsmetoder. Prosjektene skal være teknologisk avanserte og ha et stort markedspotensial. I tillegg finnes også fadderordninger som er et samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og nordnorske bedrifter.

I budsjett for år 2000 ble 30 mill. kroner satt av til et program rettet mot verftsindustrien. Programmet er iverksatt for å motvirke de negative effekter økt arbeidsgiveravgift har for næringen. SND har hovedansvaret for gjennomføringen av programmet, som i første omgang skal gå over en periode på 3 til 4 år. Midlene benyttes til tiltak som bedrer lønnsomheten i næringen.

Det ble i 1999 igangsatt en ekstrasatsing i fem pilotfylker for å fremme etablering av kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting(KIFT) i distriktene. Disse bedriftene har en stor strategisk betydning for næringslivet, og arbeidet med KIFT-programmet har identifisert et potensiale for vekst av denne typen næringer i distriktene. Programmet er fra 2001 utvidet til å gjelde for hele det distriktspolitiske virkeområdet. Rapportering fra 1999 viser at programmet i stor grad har nådd kvinner, ungdom, nyetablerte bedrifter og næringshage-prosjekter. Halvparten av midlene gikk til prosjekter med nyskaping som formål.

I tabell 8.1 gis en oversikt over rammene for og finansieringen av de programmene som er beskrevet over.

I løpet av 2001 inntar SND en sentral rolle i to nye programmer, rettet henholdsvis mot elektronisk handel og utvikling av den marine næringen. Begge disse programmene fokuserer på områder med stort potensiale for framtidig verdiskaping. Programmet for elektronisk handel skal særlig fokusere på å gi små og mellomstore bedrifter muligheten til å utnytte de muligheter den elektroniske markedsplassen gir. Programmet skal bidra til å utvikle høyere bevissthet og kompetanse om elektronisk handel og forretningsdrift, og med bistand fra programmet skal bedriftene kunne få gjennomført strategiutviklingsprosesser med fokus på e-strategier. Programmet skal bidra til en koordinert og målrettet innsats for å bedre rammevilkårene og forutsetningene for elektronisk handel og forretningsdrift i norsk næringsliv.

Nyskapingsprogrammet for kommersialisering av marine ressurser skal fokusere på prosjekter hvor det eksisterende virkemiddelapperat ikke fullt ut dekker de utfordringer en voksende fiskeri- og havbruksnæring står overfor. Prioriterte områder vil blant annet være videre utvikling av marine arter i oppdrett, og prosjekter i overgangen mellom oppdrett og havbeite. Programmet er rettet inn mot eliminiering av flaskehalser for etablering av næringsvirksomhet i marin sektor. Prosjekter i overgangen mellom forskning og næringsutvikling skal prioriteres og satsingen kan ha spesielt høy risikoprofil.

Verdiskapingsprogrammene for norsk matproduksjon og økt bruk og foredling av trevirke omtales under Landbruksdepartementets ordninger ovenfor.

SND forvalter en rekke programmer på selvstendig grunnlag eller i ulike typer samarbeid med andre. Organiseringen av programmene må ta utgangspunkt i de målsettinger hvert program har og de samarbeidspartnere som er involvert. En må sikre at ansvar og myndighet er klart definert i organisasjonsmodellen for hvert program, slik at de organer som har beslutningsfullmakter også må ta det reelle ansvaret for resultatene som oppnås.

Det er nødvendig med en løpende vurdering av antall programmer og hvilket innhold de skal ha for å sikre at man fokuserer på de riktige målsettingene og for at midlene skal benyttes så effektivt som mulig.

8.7.7 Lavrisikolåneordninger

Fram til 1997 forvaltet SND en landsdekkende grunnfinansieringsordning. Ved behandlingen av St.meld. nr. 51 (1996-97) Om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond ble det avgjort å øke risikonivået i denne ordningen for å redusere konkurranseflatene mot det private bankvesen. Dette samstemte med at bankene på det tidspunkt hadde økt sin risikotagning siden SND ble etablert i 1993. Ordningen fikk fra 1997 navnet Lavrisikolåneordningen.

Lavrisiko- og grunnfinansieringslån benyttes til å delfinansiere bedriftsøkonomisk lønnsom nyskaping, utvikling, etablering og omstilling. Lån gis på kommersielle vilkår. SND forvalter to slike ordninger; èn rettet mot fiskeflåten og èn overfor andre næringer.

Låneordningen som tidligere ble forvaltet av Statens Landbruksbank ble integrert i den landsdekkende lavrisikoordningen fom. 2001, jf. St. prp. nr. 1 Till. nr. 10 (2000-2001). Regjeringen tar sikte på å samordne de ulike formålene for den sammenslåtte ordningen ytterligere, men det er viktig at den landsdekkende ordningen ivaretar de finansieringsbehov som norsk landbruk har. Med integreringen av de to ordningene har man nå bedre mulighet til å se landbruk og øvrig næringsvirksomhet i sammenheng. Dette vil bidra til å utvikle et bredere næringsgrunnlag i distrikter som i dag er svært avhengige av landbruk.

Tilbudet om lån til boligformål på landbrukseiendom ble vedtatt videreført i SND ved behandlingen av St.prp. nr. 1 Till. 10 (2000-2001). Det samme gjelder tilbudet om byggelån.

Innenfor den landsdekkende lavrisikoordningen skal det særlig tas hensyn til behovene for kvinnelige etablerere.

Den landsdekkende lavrisikoordningen skal drives slik at den for SND går i økonomisk balanse på lang sikt. Departementet er av den oppfatning at man bør tilstrebe å finansiere prosjekter med noe høyere risiko enn i dag innenfor kravet om langsiktig balanse. Lånenes rentebetingelser skal fastsettes i henhold til risikoen i hvert enkelt prosjekt. 75 pst. av årlige overskudd skal tilbakeføres Nærings- og handelsdepartementet som utbytte. Det årlige utbyttet er i dag begrenset oppad til grunnkapitalen multiplisert med statens innlånsrente, og dette taket videreføres.

Grunnfinansieringsordningen for fiskeriformål

Grunnfinansieringsordningen for fiskeflåten ble overført til SND i forbindelse med at Statens Fiskarbank ble integrert i SND i 1997. Fram til i dag har rammen derfor kun vært brukt til finansiering av fiskefartøy. Renten er markedstilpasset. Utlånsrammen har gradvis økt og var i 2000 på 800 millioner kroner. Fra 1997 til 1999 har lånerammen vært benyttet i sin helhet. Imidlertid er etterspørselen etter lån til finansiering av fiskefartøy redusert. Dette skyldes blant annet at det har vært en periode med relativt høy grad av fartøyfornyelse i årene 1995- 2000, samt at en har endret bruken av tilskudd mot kapasitetsreduserenede tiltak. Rammen for 2000 ble derfor ikke fullt ut utnyttet.

Regjeringen går inn for at rammen kan benyttes også til andre fiskeriformål enn flåtefinansiering. Dette blant annet som følge av dagens overkapasitet i fiskeflåten, og behov for kapital til marin næringsutvikling.

Regjeringen foreslår derfor at grunnfinansieringsordningen til fiskeriformål kan benyttes til prosjekter som fremmer marin næringsutvikling, herunder finansiering av fiskefartøy.

8.8 Nye ordninger for innovasjon og nyskaping

I dette avsnittet drøftes den videre utviklingen av SNDs virkemidler. Med en så omfattende virkemiddelportefølje vil det alltid være behov for å vurdere hvordan bevilgningssystemet og budsjettstrukturen fungerer og hvordan man kan forenkle systemene for å redusere de administrative kostnadene. Endringene som foreslås har alle sin prinsipielle begrunnelse i de roller Regjeringen mener SND skal fylle. Disse er beskrevet i kapittel 5. Det legges opp til at departementene skal fokusere på færre målsettinger enn tidligere. SND bør ha flere frihetsgrader enn i dag, samtidig som det må være mulig å benytte budsjettet til å fremme politiske prioritinger. Det er en målsetning at budsjettstrukturen skal være mest mulig lik for de forskjellige departementene.

8.8.1 En ny ordning for lån, garantier og tilskudd

I dag spesifiseres størrelsen på flere ulike låne- og tilskuddsordninger separat i det årlige statsbudsjettet. Det betyr at SND må benytte akkurat de bevilgede rammer for hver enkelt type tilskudd og lån i løpet av ett budsjettår. I tillegg øremerkes gjerne deler av de enkelte rammene til spesielle formål, noe som gjør SNDs eget handlingsrom svært lite. SND må i enkelte tilfeller tilby dårligere finansieringsløsninger enn nødvendig fordi de spesifiserte rammene ikke gir anledning til annet, selv om det totalt sett finnes nok midler på budsjettet.

De prosjekter og bedrifter SND finansierer blir stadig mer komplekse, og behovet for å sette sammen finansieringsløsninger med ulike elementer av tilskudd, lån og garantier øker. I tillegg samarbeider SND stadig mer med private banker, hvor SND gjerne tar toppfinansieringen for å avlaste risiko. Departementet mener at midlene som bevilges til næringsutvikling over SNDs budsjetter vil bli bedre utnyttet dersom SND selv i større grad kan velge ulike løsninger tilpasset kundenes behov. Kundenes behov varierer. Det er for eksempel slik at kvinnelige etablerere gjennomsnittlig tar mindre risiko enn sine mannlige kolleger, men at de samtidig driver sine nye bedrifter mer nøkternt og derfor har lavere kostnader. Slike forskjeller må fanges opp i SNDs vurdering av enkeltprosjekter. Det vil bli vurdert om dette også bør innebære at SNDs tapsprofil for landsdekkende risikolån kan gjøres mer fleksibel i forhold til dagens fastsatte tapsandel på 25 pst. For distriktsrettede risikolån har SND allerede en viss adgang til å ta en tapsandel opptil 40 pst. på deler av lånerammen ved å gi betingede lån.

Det foreslås derfor at noen låne-, tilskudds- og garantiordninger innenfor henholdsvis landsdekkende og distriktsrettede ordninger slås sammen til èn budsjettpost pr. departement. Innenfor denne posten kan SND yte tilskudd og gi risikolån og garantier med en gitt totalramme. Stortinget må bevilge denne rammen årlig, men det vil i større grad enn i dag være opp til SND selv å utnytte rammen på best mulig måte. En slik løsning vil gi Stortinget anledning til å tenke mer strategisk mht. næringsutviklingsinnsatsen. Stortinget kan i større grad vurdere den samlede rammen for risikofinansiering gjennom SND opp mot andre formål. SND vil kunne tilpasse sitt tilbud bedre til bedriftenes behov, og distriktskontorene får et bredere spillerom i sine regionale næringsmiljøer.

I tillegg til at det opprettes en slik ny budsjettpost som beskrevet, foreslås det å etablere en ny budsjettpost for SNDs programaktiviteter på Nærings- og handelsdepartementets budsjett. Programmene er i sin natur slik at de benyttes overfor en rekke bedrifter for å svare på nasjonale prioriteringer, og det er naturlig at det kan legges sterkere grad av politiske føringer på bruken av slike midler.

En landsdekkende innovasjonsordning

Regjeringen foreslår at de landsdekkende ordningene for utviklingstilskudd (kap. 2420/post 50), risikolån (kap. 2420/post 51) og garantier (kap. 2420/post 52) og slås sammen til èn budsjettpost. Navnet på den nye ordningen foreslås å være «Den landsdekkende innovasjonsordningen». Formålet skal være å heve innovasjonsevnen blant små og mellomstore bedrifter. Det må utformes et eget regelverk for ordningen hvor både formål, målgrupper og rapporteringsordninger med mer skal spesifiseres.

En ordning for bedrifts- og næringsutvikling i distriktene

Det er behov for å gjøre virkemiddelbruken mer fleksibel også for de distriktsrettede ordningene. Med de samme argumenter som nevnt over, foreslår derfor Regjeringen at distriktsutviklingstilskuddet og tapsfond for distriktsrettede risikolån slås sammen til en bevilgning. Den nye ordningen kalles «Bedrifts- og næringsutvikling i distriktene «. Navnet gjenspeiler at den distriktsrettede har noe bredere målsettinger enn den landsdekkende ordningen.

8.8.2 En ny bevilgning for programvirksomhet

Som nevnt over er det ønskelig med sterkere politisk styring av programvirksomheten enn de midlene som er rettet mot enkeltbedrifter. Det forelås derfor å opprette en egen post på Nærings- og handelsdepartementets budsjett hvor alle departementets midler til programmer bevilges. Som for den nye Innovasjonsordningen kan denne posten bestå av både tilskudd, lån og garantier, men alle midler er øremerket spesifikke programmer. På denne posten er det naturlig å øremerke midler til enkeltprogrammer i den grad det er ønskelig. I dag vil programmer som FRAM, BIT, FORNY, ehandels-programmet og programmet for marin næringsutvikling være sentrale i en bevilgning som denne.

For 2001 er det øremerket om lag 110 mill. kroner til landsdekkende programmer.

8.8.3 En forsterket satsing på gründere

Det er særlig vanskelig å få finansiert nye prosjekter i en tidlig fase fordi risikoen da er stor. Gründere har behov for en viss stabilitet for å utvikle sine ideer, og god finansiering er derfor viktig under produktutviklingen.

Regjeringen ønsker derfor å bedre finansieringsordningene for gründere. En bør kunne tilby både tilskudd og lån, alt etter kundens egne behov. Gründere som har prosjektet som sin hovedbeskjeftigelse bør prioriteres, slik at SNDs midler benyttes i prosjekter som har god framdrift.

Satsingen må dekkes innenfor rammene for Nærings- og handelsdepartementets landsdekkende virkemidler, og må tilpasses dagens virkemidler. Det vil være naturlig å komme tilbake til dette i budsjettprosessen for 2002.

8.8.4 Tapsfond

Det er knyttet tapsfond til ordningene med risikolån og garantier. Tapsfondene avsettes årlig, og er en bevilgning som skal dekke de tap SND får på sine engasjementer. Tapsfondene har de siste årene vært på 25 pst. av utlånsrammen, dvs. at SND i sin virksomhet skal ta høyde for at rundt 25 pst. av utlånene ikke blir betalt tilbake. Dette gjør at SND kan ta risiko og bidra til å få i gang prosjekter som er for risikable for privatpersoner, men som samfunnet som sådan er tjent med blir startet.

De årlige utlånsrammene er mye mindre enn etterpørselen etter risikolån. Dette gjelder særlig landsdekkende risikolån. Videre er antallet engasjementer for hver årgang for lite til at SND får en god risikospredning. Dersom man må ta tap på store engasjementer overskrides rammene for tapsfondet raskt. Dette reduserer SNDs evne til å finansiere risikable prosjekter. Det vil være naturlig om SND kan se alle årganger av lån i sammenheng, ved at de årlige tapsfondene slås sammen etter hvert som de bevilges. SND vil da få betydelig bedre mulighet til å spre risiko og dermed kunne finansiere interessante framfor sikre prosjekter. Regjeringen legger på denne bakgrunn opp til at alle tidligere tapsfond skal slås sammen fra og med 2002 innenfor henholdsvis landsdekkende og distriktsrettede risikolån. Dette vil i tillegg til de fordeler som allerede er nevnt, gi administrative lettelser i form av en enklere bevilgningsstruktur. Med dagens opplegg må hvert års tapsfond gjøres opp for seg, noe som medfører en rekke bevilgninger på statsbudsjettet. Ved å slå alle års tapsfond sammen unngår man dette.

I dag dekker SND tap inntil 10 pst. utover avsatt årlig tapsfond, og kan disponere inntil 10 pst. av tapsfondet dersom tapene blir lavere enn anslått. Statskassen dekker eller disponerer det overskytende. Dette har gitt et minimum av fleksibilitet i ordningen til nå. Med det skisserte opplegget hvor tapsfond for alle årganger slås sammen bortfaller behovet for denne regelen. Dette vil gi SND et langt større ansvar for selv å vurdere tapspotensialet i sin portefølje ved at statskassen ikke vil gå inn og dekke tap utover et visst nivå. Dersom tapene i en periode skulle overstige det beregnede nivå, må SND selv håndtere dette innenfor sin portefølje.

Kredittilsynets regler for avsetninger for tap har vært lagt til grunn i SNDs regnskapsføring til nå. Dette skal fortsatt være tilfelle når tapsfondsordningen legges om til å bli flerårig.

Argumentene gjelder tilsvarende for både landsdekkende og distriktsrettede risikolån, og endringene foreslås å gjelde for begge ordningene.

Det vil fortsatt bli tapsfond knyttet til risikolån og garantier innenfor de nye ordningene som forelås ovenfor, og innenfor disse skal tapsfond behandles som en flerårig portefølje som det framkommer ovenfor.

8.8.5 Innlån

SND finansierer sine utlån med låneopptak i statskassen. Det heter i § 8 i Lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond at «Fondet skaffer seg midler til virksomheten ved lån og tilskudd fra staten». Departementet er av den oppfatning at denne ordningen fungerer bra og bør fortsette.

Låneordningen i tidligere Statens Landbruksbank ble finansiert med direkte trekk fra statskassen. Fra og med 2001 er denne ordningen slått sammen med ordningen for landsdekkende lavrisikolån, og finansieres med innlån fra Norges Bank som for de øvrige låneordninger. Det vises for øvrig til St. prp. nr. 1 Tillegg nr 10 (2000-2001).

8.9 Konsistens mellom virkemidlene

SNDs arbeidsfelt er nå forholdsvis vidt. Institusjonen har målsettinger relatert til innovasjon og utviklingsoppgaver, kompetanseheving, nettverksbygging, næringslivet i distriktene, miljø, ungdom og kvinner i næringslivet, samtidig som det skal tas spesielt ansvar for fiskeflåten og landbruk. En slik bredde gir et stort potensiale for å samordne innsats og få maksimalt ut av den samlede virkemiddelporteføljen, men medfører også en fare for at målsettingene blir så spredte at man mister fokus på de viktigste.

Evalueringen av SND trekker fram at de mange omorganiseringene siden etableringen har tatt oppmerksomhet vekk fra videreutvikling av virkemiddelporteføljen. Dette er i tråd med erfaringene fra tilsvarende prosesser i andre organisasjoner. Regjeringen mener det nå er viktig å sørge for at alle virkemidlene blir utformet og forvaltet på en slik måte at de samlet bidrar til å nå de overordnede mål som er satt for SND på en mest mulig effektiv måte.

De virkemidler som i dag er øremerket landbruk bør i større grad kunne benyttes til nyskapingsaktivitet i landbruksbaserte lokalsamfunn. Det vil styrke disse samfunnenes levedyktighet dersom noe av midlene kan bidra til at man får flere ben å stå på, og dette vil igjen bedre overlevelsesmulighetene i tradisjonelt landbruk. En slik vinkling understøtter regionalpolitikkens målsettinger om å bidra til et bredere tilbud av arbeidsplasser. Regjeringen legger derfor opp til at budsjettmidlene som er øremerket landbruk i større grad skal kunne nyttes til generell næringsutvikling i de samfunn som i dag har et smalt, landbruksbasert næringsgrunnlag.

Landbruket vil spille en betydelig rolle innenfor bioteknologi i årene som kommer. Forskning og annen innovasjonsaktivitet kan bidra til at næringen får økt verdiskaping og nye lønnsomme produkter framover. Innenfor denne sektoren er det et uutnyttet potensiale for samarbeid mellom landbruks- og fiskerinæringen. SND kan sammen med andre virkemiddelaktører bidra til å virkeliggjøre dette potensialet. SND arbeider mot næringene som sådan, men med sin kompetanse og sine nettverk blir SND en viktig aktør i å koble ulike miljøer. For å klare dette er det et mål at en større del av de landbruksrettede midlene innenfor SNDs budsjetter kan kanaliseres mot prosjekter som har et nyskapingspotensiale basert på forskning.

De midlene SND tildeles følges av en rekke føringer og øremerkinger fra Stortinget og departementene. Evalueringen av SND fant at det totale antallet er om lag 180 pr år. Føringene er resultat av politiske målsettinger på viktige områder som bl.a. kompetanseheving, utkantsatsing, kvinner og ungdom. Dette skal fortsatt være felter med en tung innsats fra SND, men må i større grad bli en integrert del av hele SNDs arbeidsfelt. Regjeringen mener at målene vil nås bedre dersom SND selv i større grad tar hensyn til kundenes egne behov og arbeider sammen med lokale partnere, enn om innholdet i disse satsingene i detalj skal utformes på sentralt hold.

Dagens mengde av øremerkinger gjør styringssignalene lite oversiktlige og håndterbare for SNDs styre og ledelse. Videre vanskeliggjør det en god oppfølging av SND fra de enkelte departementene. Regjeringen vil derfor gå inn for å redusere det samlede omfang av øremerkinger.

8.10 Økonomiske rammer og målsettinger

I tabell 8.2 vises bevilgninger til SND for 1999, 2000 og 2001 fordelt på departementenes ulike ordninger. Administrasjonskostnader til de fleste av ordningene bevilges på en egen post over NHDs budsjett. Disse kostnadene er ikke inkludert i tabellen. Tabellen viser at landsdekkende ordninger får 20,8 pst. av bevilgningene i 2001, distriktsrettede 44,1 pst., fiskerirettede 4,7 pst. og landbruksrettede 30,4 pst. I tillegg til bevilgningene kommer lånerammene for de kommersielle låneordningene.

Størrelsen på og forholdet mellom de samlede landsdekkende, distrikts-, fiskeri- og landbruksrettede rammer må vurderes kontinuerlig. Fordelingen av SNDs budsjetter må tilpasses norsk økonomi og hvor man finner det største potensialet for framtidig verdiskaping og utifra hvordan man på en mest mulig effektiv måte kan nå de mål som er gitt for SNDs virksomhet. Regjeringen ser at effekten av SNDs nasjonale programmer har vært svært god. Med de reduksjoner på budsjettene som særlig det landsdekkende utviklingstilskuddet har sett de senere år, har finansieringen av programmene blitt vanskelig. Dette kan illustreres ved at BIT-programmet har fått redusert omfang i 2001. På denne bakgrunn kan det være det ønskelig å revurdere den relative fordelingen av midler mellom SNDs ulike ordninger.

8.11 Driftskostnader

8.11.1 Forhold som påvirker driftskostnadene

SNDs drift finansieres i dag på flere måter. For det første bevilges det midler på en egen post over Nærings- og handelsdepartementets budsjett, kap. 2420 post 70 Administrasjon. Denne bevilgningen dekker administrasjon av tilskuddsordningene i tillegg til flere andre oppgaver, og er i 2001 på 183,2 mill. kroner. For det andre dekkes driftskostnadene gjennom de renter og gebyrer som kundene betaler på sine lån. Fra og med 2001 finansieres administrasjonskostnadene for alle låneordninger gjennom rentemarginen på respektive ordning. For det tredje gis det innenfor noen ordninger anledning til å dekke driftskostnader over ordningens bevilgning. Dette gjelder for eksempel deler av OFU/IFU-ordningen og SNDs arbeid med regional omstilling. Den fjerde finansieringskilden er at andre virkemiddelaktører som Norges forskningsråd og Norges Eksportråd bidrar med midler for at SND skal være en kanal for å formidle deres tjenester.

SNDs administrasjonsbudsjett går i stor grad til utadrettet arbeid mot små og mellomstore bedrifter i tillegg til administrasjon i tradisjonell forstand. Adminstrasjonskostnadene blir lavere jo mindre ressurser som brukes på proaktivt arbeid. Departementets oppfatning er likevel at effektene på verdiskapingen vil bli bedre dersom SND øker ressursanvendelsen til dette formålet. Administrasjonsbudsjettet skal brukes til kunderettet arbeid, og er derfor et direkte bidrag til å nå de nærings- og distriktspolitiske mål som er satt for SND.

SND har gått gjennom mange omorganiseringsprosesser siden etableringen. Den mest omfattende av disse har vært opprettelsen av distriktskontorene og den påfølgende overføringen av ansatte fra fylkeskommunene. Den desentraliserte strukturen medfører høyere driftskostnader, men departementet er som tidligere nevnt av den oppfatning at denne prosessen i betydelig grad har bidratt til å bedre næringslivets tilgang til virkemidlene.

Når budsjettrammene har gått ned de senere årene medfører ikke det nødvendigvis mindre arbeidsmengde. Søknadsomfanget har ikke gått ned tilsvarende rammene, og det er dermed flere som får avslag enn før. Det kan være like ressurskrevende å behandle søknader der det blir gitt avslag som de som innvilges.

Utover dette har den gjennomsnittlige størrelsen pr. tilsagn gått ned. Det er ikke nødvendigvis billigere å behandle en liten enn en stor sak. Denne utviklingen er et resultat av en bevisst satsing på mindre og nyere bedrifter, og som det vises i kapittel 4 har SNDs fokus på denne kundegruppen blitt sterkere i løpet av de siste årene. Ved innlemmelsen av tidligere Statens Landbruksbank tok SND over en låneportefølje med mer enn 40 000 engasjementer, hvor den gjennomsnittlige størrelsen på engasjementene var betydelig lavere enn lån overfor øvrige næringer.

Statens Fiskarbank ble innlemmet i SND i 1997, og Statens Landbruksbank i 2000. Det var først ved integreringen av Landbruksbanken at det ble satt konkrete krav om kostnadsreduksjoner. Departementet mener det også i framtiden vil være aktuelt å stille konkrete, beløpsmessige krav om effektiviseringsgevinster i administrasjonen ved omorganiseringsprosesser.

Det er fulgt en politikk hvor oppsigelser har vært uaktuelt, og det har dermed vært vanskelig å redusere kostnadene tilsvarende endring i arbeidsoppgavene. Effektiviseringsgevinster kommer ikke så raskt i det offentlige som i det private, delvis fordi det offentlige stiller andre personalpolitiske virkemidler til rådighet. I kapittel 9 drøftes disse spørsmålene på mer generelt grunnlag.

Saksbehandlingstiden i SND er redusert med rundt en tredel fra 1993 til 1999. Det er vanskelig å sammenligne med private banker, i og med at SND har en annen type saker enn disse, men det bør fremdeles være mulig å forbedre service på dette punktet. Dette gjelder for tradisjonell søknadsbehandling.

Departementet mener at SNDs behandlingstid for søknader som utelukkende gjelder lavrisikofinansiering ikke bør være vesentlig lengre enn i private banker. De ressurser som frigjøres bør i stor grad kanaliseres over til å følge opp engasjementene i større grad og arbeide mer utadrettet mot ulike næringsmiljøer.

8.12 Oppsummering

Regjeringen legger opp til at SND skal bli istand til å tilpasse virkemiddelbruken bedre til de enkelte kundenes behov. Dette er en naturlig og nødvendig oppfølging av de roller SND skal ha, og som er beskrevet i kapittel 5. Den forsterkede satsingen på forskning, høyere omstillingshastighet i næringslivet og økte krav til skreddersydde løsninger ligger bak de ulike forslagene i dette kapitlet. Forslagene kan oppsummeres slik:

• Det opprettes to nye ordninger, èn landsdekkende innovasjonsordning og èn distriktsrettet ordning for bedrifts- og næringsutvikling. Innenfor disse ordningene kan det ytes tilskudd og settes av midler til et felles tapsfond for risikolån og garantier fra samme budsjettpost. Dette vil bedre SNDs evne til å tilby ulike finansieringsløsninger ut fra bedriftenes egne behov.

• Det opprettes en egen budsjettpost for nasjonale programmer på Nærings- og handelsdepartementets budsjett hvor det kan ytes tilskudd, lån og garantier. Programmene vinkles særlig mot kompetanseheving, kommersialisering av forskning og teknologispredning. Denne budsjettposten vil forsterke fokuset på politisk prioriterte områder.

• Det foreslås en forsterket satsing på gründere med sikte på å lette forholdene for enkeltpersoner som ønsker å utvikle sine ideer til levedyktig virksomhet.

• SND skal arbeide mer proaktivt enn tidligere og fokusere mer på nettverk av bedrifter og andre aktører. Dette støtter opp under at innovasjon ofte foregår mellom flere bedrifter i fellesskap.

• I distriktene skal en større del av tilskuddsmidlene fokusere på samarbeid mellom bedrifter. En slik vinkling vil bidra til å skape sterkere næringsmiljøer.

• Forvaltningen av etablererstipendet overføres til SND i alle fylker.

• Virkemidlene rettet mot fiskeri og landbruk skal få utvidede virkeområder for å understøtte bredere næringsgrunnlag og høyere innovasjonsaktivitet.

• Det legges opp til at alle årganger av tapsfond for hver av de to risikolåneordningene skal slås sammen slik at tapsnivået ses i forhold til en løpende portefølje i stedet for en enkelt årgang.

• Det legges opp til økt bruk av betingede tilskudd for å kunne tilbakeføre noe tilskuddsmidler til nye prosjekter.

• Det innføres et krav om at lavrisikoordningen skal gå i balanse på lang sikt. Ordningen bør benyttes til å finansiere noe mer risikable prosjekter enn i dag.