10 Yrkesgrupper, kompetanse, utdanning og forsking

10.1 Yrkesgruppene i barnevernet

Som tabell 10.1 viser, er det stort sett barnevernspedagogar og sosionomar som arbeider i barnevernet. Men også andre yrkesgrupper arbeider i barnevernet. Under kategorien personar med «anna høgskole- og universitetsutdanning» finn ein psykologane og juristane saman med til dømes lærarane og førskolelærarane.

I tillegg til desse fast tilsette leiger kommunane inn støttekontaktar, tilsynsførarar, avlastningsheimar, heimekonsulentar o.a. Ein del kommunar kjøper også tenester frå mellom anna psykologar og psykiatrar i samband med sakkunnige utgreiingar og førebuingar til behandling av saker i fylkesnemndene. Opplysningar om innleigde årsverk frå sakkunnige er ikkje tilgjengelege.

Utviklinga av tilsette i det kommunale barnevernet for ulike yrkesgrupper blir nærmare spesifisert i tabellen nedanfor. (Talet på stillingar er avrunda nedover til nærmaste heile tal for dei enkelte utdanningskategoriane.) Tabellen startar i 1995 fordi tala frå Statistisk sentralbyrå om tilsette i barnevernet frå før dette året, ikkje direkte kan samanliknast.

Mellom dei til saman 2 586 tilsette i stillingar i kommunale barneverntenester per 31.12.00 var 1 018 barnevernspedagogar og 944 sosionomar. Delen av barnevernspedagogar og sosionomar utgjorde då til saman 76 prosent av stillingane. På same tidspunkt hadde 10 prosent av personellet anna høgskole- eller universitetsutdanning. 4 prosent av personellet var kategorisert som ufaglærte eller «med anna utdanning».

Fem år tidlegare, 31.12.95, var den tilsvarande delen av sosionomar og barnevernspedagogar 70 prosent. Inntil 1999 arbeidde nokre fleire sosionomar enn barnevernspedagogar i det kommunale barnevernet. Både talet på / delen av «ufaglærte / med anna utdanning» (6 prosent i 1995) og personar med anna høgskole- og universitetsutdanning (13 prosent i 1995) er redusert kvart år i tidsrommet. Personell med kontor- eller merkantil utdanning utgjorde 10 prosent i 2000. Som tabellen viser, har talet på tilsette med slik utdanning vore svært stabilt mellom 1995 og 2000.

I alt steig talet på tilsette totalt med 226 stillingar eller i underkant av ti prosent i perioden 1995–2000. Delen av tilsette i barnevernet i forhold til innbyggjarar i alderen 0–17 år var 2,3 promille i 1995, steig til 2,4 i 1997 og har etter det lege på same nivå. Fylkesvis har desse stillingsratane variert i heile tidsperioden. På slutten av 2000 hadde Oslo den høgaste stillingsraten med 3,5 og Sogn og Fjordane den lågaste raten med 1,7 per 1000 barn i alderen 0–17 år. I perioden 1995–2000 steig stillingsraten i 10 fylke, medan han gjekk noko ned i 6 fylke (Kjelde: SSB).

Talet på tilsette i barnevernet har auka markant meir i barneverninstitusjonane enn i det kommunale barnevernet dei siste åra. Som det går fram av tabell 10.2, inneheld institusjonsstatistikken opplysningar om fleire yrkesgrupper enn i det kommunale barnevernet.

Talet på tilsette i barneverninstitusjonar steig med 937 stillingar eller 38 prosent mellom byrjinga av 1996 og 2001. Samla sett utgjorde barnevernspedagogar og sosionomar 33 prosent av dei tilsette i barneverninstitusjonane i 1996 og 36 prosent i 2001. Delen av ufaglærte låg på 28 prosent i begge åra. Delane «faglært personell» og personell med «anna høgare utdanning» heldt seg også relativt stabilt på 10–11 prosent og 4–5 prosent. Av andre større personellgrupper gjekk delen av lærarar og førskolelærarar svakt ned (frå 11 til 9 prosent) i perioden. Talet på vernepleiarar og tilsette frå dei seks helsepersonellgruppene var til saman 328 (13 prosent) i 1996 og 340 (10 prosent) i 2001. Statistikken til Statistisk sentralbyrå inkluderer ikkje dei tilsette i barnevernadministrasjonen i fylkeskommunane.

10.1.1 Kontinuitet og stabilitet i personellet

Befringutvalet tilrår at det blir utvikla ordningar som sikrar kontinuitet og stabilt personell i barnevernet. Utvalet viser i denne samanhengen til ei landsomfattande spørjeundersøking blant personell i det kommunale barnevernet (Næss o.a., 1998). Undersøkinga viser at tilsette i kommunale barneverntenester gjennomsnittleg hadde arbeidd med barnevernsaker i 5,8 år og vore 3,3 år i dåverande stilling med dåverande arbeidsoppgåver (tal for1997). 30 prosent av saksbehandlarane hadde den gongen arbeidd med barnevern i 2 år eller mindre. Ut frå ei liknande undersøking frå 1997 blant 2 500 tilsette i kommunale pleie- og omsorgstenester hadde til samanlikning dei tilsette arbeidd 9 år på noverande arbeidsplass.

Barne- og familiedepartementet er samd i at det er viktig å sikre kontinuitet og stabilt personell i barnevernet. Dei enkelte verksemdene er avhengige av å ha eit grunnfjell av erfarne medarbeidarar for å kunne utføre arbeidet på ein god måte. Så lenge personalgjennomtrekken ikkje blir for høg, er det likevel også positive sider ved at tilsette i kommunalt barnevern periodevis vel å arbeide i til dømes barneverninstitusjonar og anna arbeid med barn og unge.

Tiltak for å sikre stabilitet og kontinuitet er eit ansvar for arbeidsgjevarane. Kommunane bør utforme slike tiltak i samsvar med lokale utfordringar og føresetnader, gjerne i samarbeid med nabokommunane, jf. kapittel 9.7. I tillegg til tilrettelegging for etterutdannings- og rettleiingsverksemd kan personalarbeidet til dømes inkludere lokalt kvalitetsutviklingsarbeid, organisering av tverretatlege fora, system for jobbrotasjon/hospitering og oppretting av velferdsordningar og arbeidsmiljøtiltak.

10.2 Kompetanse

Kompetanse blir ofte delt inn i tre samanhengande hovuddelar, nemleg teoretisk og metodisk kunnskap, praktiske dugleikar og etikk og moral for yrkesutøvarane.

Kompetanse er meir enn fagleg dugleik i snever forstand. I barnevernet krevst også personlege eigenskapar som berre i avgrensa grad kan formaliserast eller kategoriserast. Det er vanleg å skilje mellom formalkompetanse og realkompetanse. Formalkompetanse er knytt til bestemte utdanningar og ein eventuell autorisasjon. Realkompetanse er i tillegg knytt til læring gjennom arbeid og andre livserfaringar.

Barnevernet må ha kompetanse om til dømes arbeid med ulike former for omsorgssvikt og mishandling av barn, åtferdsproblem hos unge, rusproblem eller psykiske lidingar hos foreldre, og ikkje minst kompetanse om arbeid med barn og familiar på eit tidleg stadium av problemutvikling. Brukarperspektivet bør ha stor gjennomslagskraft også i kompetansespørsmål. Kompetanseutvikling må styrkje føresetnadene hos barnevernet for å arbeide med oppgåvene som tenesta ut frå lovverket og behova hos brukarane skal ta seg av. Nedanfor følgjer ein kort gjennomgang av nokre område barnevernet må ha kompetanse i.

NOU 2000:12 Barnevernet i Norge framhevar samarbeidskompetanse som ein særleg viktig føresetnad for eit godt barnevern. Samarbeidskompetansen hos den enkelte barnevernarbeidaren vil avhenge av fleire forhold, mellom anna generell fagleg kompetanse, tru på eigen fagleg dugleik, kunnskap om andre profesjonar og tenesteeiningar, personlegdom og erfaringsgrunnlag. Korleis den enkelte barneverntenesta blir organisert for å fremje samarbeid, og korleis det blir arbeidd for å vidareutvikle samarbeidskompetansen hos barnevernarbeidaren, vil også vere viktig. Ikkje minst vil den overordna strategien i kommunen for å fremje samarbeid på tvers av faggrupper og etatar ha mykje å seie. Samarbeidskompetanse er ikkje ein dugleik som personar og organisasjonar har eller ikkje har. Kompetansen må stadig formast og utviklast vidare i tråd med nye utfordringar.

Den enkelte barnevernarbeidaren må vere i stand til å skape tillit, utøve fagleg skjønn i komplekse og til dels kritiske situasjonar, setje i verk tiltak og føre dei vidare. Omfattande samarbeid er viktig for å ta vare på heilskapen i dei mange vanskelege og komplekse sakene barneverntenesta møter. Departementet deler synet i utvalet på at samarbeidskompetanse er sentralt i barneverntenesta. Det må setjast fokus på å øve opp evne til kommunikasjons- og relasjonsbygging både undervegs i utdanningsløpet og i det daglege arbeidet. Vidare ser departementet det som viktig at det blir etablert arenaer for samarbeid. Samarbeidspartnarane til barnevernet må kjenne til kva barneverntenesta arbeider med.

Barnevernpersonell må kunne møte problemstillingar knytte til dei tyngste sakene i barnevernet, det vil seie ulike typar mishandlings- og omsorgssviktsaker. Slike saker krev kompetanse i å oppdage problema og i å ta vare på barna for å hindre ytterlegare mishandling eller omsorgssvikt. Dette inneber kompetanse i og kunnskap om å forstå signal og teikn som kan tyde på at barna sin situasjon i heimen er uhaldbar, og kompetanse til å snakke med barn og unge som barneverntenesta møter. Kompetanse i kommunikasjon og dialog er generelt sett viktige element i det faglege arbeidet. Barnevernet må saman med tilknytte tenester auke tryggleiken og kompetansen sin på dette området. Departementet vil også understreke behovet for at barnevernet sit inne med kompetanse i forhold til dei mest utsette barna. Fysisk, psykisk og seksuell mishandling og ulike typar omsorgssvikt rører ved mange problemstillingar som barnevernet må ha kompetanse i.

Førebygging er sentralt i barnevernet og inneber arbeid med å hindre vidare utvikling av vanskar og at problem oppstår. Førebyggjande arbeid i barneverntenesta kan mellom anna dreie seg om å auke foreldrekompetansen hos omsorgspersonane, og det kan innebere arbeid med heile familien. Det er viktig at tilsette i barnevernet har nødvendig kompetanse om ulike metodiske tilnærmingar for å ha nødvendig handlingsrom i møtet med ulike familiar og problemområde. Døme på ulike metodar er familierådslag, Marte-meo, PMT og MST. Det er vidare viktig at barnevernet har kompetanse til i å gje foreldra og miljøet rundt familiane betre evner og framtidsutsikter til å løyse eigne problem.

Kort oppsummert er kanskje den største utfordringa at kompetansebehova i barnevernet inkluderer både stor breidd og djupn. Det blir venta av tilsette i barnevernet at dei «kan litt om alt» og samstundes har kompetanse til å prioritere førebyggjande tiltak, setje inn hjelpetiltak på eit tidleg stadium av problemutviklinga tilpassa individuelle behov, og kunne arbeide med vanskelege saker som gjeld åtferdsproblem, omsorgssvikt og mishandling. For å makte dette må barnevernet ha fagleg tryggleik og opne kanalar til andre etatar.

10.2.1 Reglar i barnevernlova om kompetanse

Befringutvalet foreslår at barnevernlova § 2-1 sjette ledd første setning blir endra til:

Kommunane har ansvar for å etablere ordningar som sikrar tilsette i barnevernet kontinuerleg utvikling og vedlikehald av sin kompetanse.

Barnevernlova § 2-2 fjerde ledd blir dermed endra tilsvarande.

Utvalet gjev inga direkte grunngjeving for endringsframlegget. Det blir heller ikkje presisert kva ein ventar at den nemnde endringa skal resultere i.

I gjeldande barnevernlov er § 2-1 sjette ledd formulert slik (første setning er her utheva): «Kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av kommunens personell. Personalet er forpliktet til å delta i opplæring som blir bestemt, og som anses som nødvendig for å holde deres kvalifikasjoner ved like. Kongen kan gi forskrifter om opplæring». Slike forskrifter er ikkje gjevne. § 2-1 sjette ledd gjeld tilsvarande for fylkeskommunar, jf. § 2-2 fjerde ledd.

54 av dei høyringsinstansane som uttalte seg om framlegget, støtta det. 7 av høyringsinstansane gjekk imot, mellom andre Kommunal- og regionaldepartementet. Departementet viste til at regjeringa ved gjennomgangen av det statlege regelverket retta mot kommunesektoren har lagt vekt på at reglar som fører til at kommunane må sørgje for nødvendig opplæring og etterutdanning, i utgangspunktet bør fjernast. Kommunal- og regionaldepartementet fann det derfor uheldig om det samstundes blir innført reglar av denne typen på enkelte sektorar. Eit slikt framlegg vil ha både økonomiske og administrative konsekvensar for kommunane, og vil derfor måtte følgjast av løyvingar over statsbudsjettet.

Forarbeida til barnevernlova seier lite om korleis den aktuelle regelen skal tolkast. I Ot. prp. nr. 44 (1991-92) Om lov om barneverntenester, er det ikkje framlegg om ein slik regel. Fleirtalet i stortingskomiteen viste til ein tilsvarande regel i den nye sosiallova og meinte det var grunn til å innføre ein slik regel også for personellet innanfor barneverntenesta. Fleirtalet la til:

«Også på dette området er det viktig at personalet er oppdatert faglig » (side 11 i Innst. O. nr. 80 for 1991-92).

Slik regjeringa vurderer det, vil framlegget frå Befringutvalet om lovendring innebere ei viss skjerping av pliktene til kommunane fordi framlegget også framhevar utvikling av kompetanse. Regjeringa meiner at det generelt sett må liggje føre svært tungtvegande behov for å gje statlege reglar om kompetansestyrking som høyrer inn under arbeidsgjevaransvaret til kommunane og fylkeskommunane.

Som det vil gå fram av avsnitt 10.6, går Barne- og familiedepartementet inn for å prøve ut andre måtar for å utvikle og halde ved like kompetansen til dei tilsette i barnevernet. Eitt av alternativa som vil bli vurdert, er å innføre ei autorisasjonsordning for sosialpersonell som stiller krav om fagleg oppdatering. Barne- og familiedepartementet går derfor ikkje inn for at dette framlegget til lovendring blir følgt opp.

10.3 Utdanning (grunn-, vidare-, etter-) og rettleiing

Asplan Analyse konkluderte i ei utgreiing frå 1992 om kompetanse- og utdanningsbehova i barnevernet at verken sosionom-, barnevernspedagogutdanning, psykologistudiet, jusstudiet eller andre utdanningar gjev god nok kompetanse til å arbeide med alle arbeidsoppgåvene og funksjonane i barnevernet. Dei aktuelle utdanningane er ikkje blitt grunnleggjande endra etter det. Den nemnde konklusjonen ser no, ti år etter, framleis ut til å vere generelt akseptert i barnevernet og tilknytte miljø.

10.3.1 Grunnutdanning

Barnevernspedagogar og sosionomar er dei største utdanningsgruppene i barnevernet. Ut frå informasjon frå Universitets- og høgskolerådet, blei det i 2001 utdanna barnevernspedagogar ved 10 høgskolar og sosionomar ved 11 høgskolar. Desse utdanningane er regulerte av kvar si forskrift og kvar sin rammeplan på 60 vekttal kvar (Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet 28. januar 1999). I tillegg til delar som er spesifikke for kvar av dei to utdanningane (40 vekttal), inneheld rammeplanane delar som er felles for fleire helse- og sosialarbeidarutdanningar (10 vekttal) og delar som er felles for barnevernspedagog- og sosionomutdanningane (10 vekttal). Forenkla uttrykt blei rammeplanane for barnevernspedagogane og sosionomane frå 1999 meir tilpassa dei arbeidsoppgåvene dei to yrkesgruppene no arbeider med. Den førre rammeplanen for barnevernspedagogar var i større grad enn den gjeldande retta inn mot å kvalifisere barnevernspedagogar til å arbeide med miljøarbeid i og utanfor institusjon.

(For nærmare detaljer om rammeplanane, sjå web-sidene til Norgesnettrådet: www.nnr.no/).

Ut frå ei undersøking frå forskingsstiftinga NIFU opplyser barnevernspedagogar (og sosionomar) at dei på fleire område opplever dels store gap mellom kompetansen som blei gjeven i grunnutdanninga og kompetansebehovet i arbeidet. I tillegg til datakunnskap framheva barnevernspedagogane særleg kompetansegapet når det gjeld «evne til å arbeide under press» og «forhandlingsevner» (Arnesen/Næss, 2001).

10.3.2 Vidareutdanning

Vidareutdanning er utdanning etter grunnutdanning som gjev formell kompetanse og eksamensvitnemål frå ein høgskole eller eit universitet. Ei godkjend vidareutdanning må omfatte minst ti vekttal, som svarer til eit halvt års heiltidsstudium. Ut frå den siste vidareutdanningskatologen frå Norgesnettrådet, gav i år 2000 åtte høgskolar og Universitetet i Bergen vidareutdanningstilbod i barnevern på 10 vekttal (fire stader) eller 20 vekttal (fem stader). Ved to høgskolar er det høve til å ta hovudfagseksamen i sosialt arbeid.

Nokre høgskolar gjev også vidareutdanningstilbod i barnevern med fem vekttal. Slike kurs må supplerast med fleire vekttal for å kunne godkjennast som vidareutdanning. Særleg aktuelle i denne samanhengen er kursa om barnevern og etnisitet, som høgskolen i Oslo har arrangert i fleire år med støtte frå Barne- og familiedepartementet. Fagmiljø i barnevernet har i fleire år etterlyst vidareutdanning, spesielt om kompliserte saksområde som seksuelle overgrep og mishandling. Som svar på denne utfordringa starta høgskolen i Agder hausten 2001 ei tverrfagleg vidareutdanning om arbeid med barnemishandling og seksuelle overgrep. Også i forhold til fosterheimsarbeid har fagfeltet etterlyst meir spesialisert utdanning. Barne- og familiedepartementet gjev derfor støtte til utprøving av ei eiga vidareutdanning i fosterheimsarbeid (2001–2004) ved Universitetet i Bergen.

Andre aktuelle typar vidareutdanningar for barnevernpersonell gjeld rettleiing, administrasjon og leiing og miljøarbeid. Ut frå ei landsomfattande spørjeundersøking blant tilsette i det kommunale barnevernet i 1997 hadde 18 prosent av dei vidareutdanning over minst 10 vekttal og i tillegg hadde 19 prosent vidareutdanning over minst 20 vekttal. (Næss o.a., 1998) Truleg varierer den delen som har teke vidareutdanning, med tidspunkt for avslutta grunnutdanning. Etter Arnesen/Næss (2001) hadde rundt rekna ein femdel av sosialarbeidarane (gjeld med små skilnader både barnevernspedagogar, sosionomar og vernepleiarar) som blei uteksaminerte i 1995, teke ei vidareutdanning 3–4 år etter.

10.3.3 Etterutdanning

Etterutdanning kan dreie seg om oppdatering av kunnskap og om opplæring i emne og tema som deltakarane har lite kjennskap til på førehand. Målgruppene for etterutdanning varierer sterkt. Det blir arrangert både separate kurs for tilsette i det kommunale barnevernet og det fylkeskommunale barnevernet og kurs på tvers av forvaltningsnivåa. Til dels er etterutdanninga tverretatleg, med deltakarar både frå barnevernet og til dømes psykisk helsevern for barn og unge, tiltak for rusmiddelmisbrukarar, barnehage- , skole- og fritidsetatane, politiet, frivillige organisasjonar o.a. Når det gjeld lengd, varierer etterutdanningstilbod frå nokre timar til omfattande kursrekkjer. Enkelte etterutdanningstilbod skil seg berre frå vidareutdanning ved at dei ikkje gjev formelle kvalifikasjonar.

Det finst lite av systematiske og generaliserbare opplysningar om omfanget eller tema for etterutdanningane som tilsette i barnevernet deltek i. I ei landsomfattande spørjeundersøking i 1997 oppgav 76 prosent av saksbehandlarane i det kommunale barnevernet at dei hadde delteke i enkeltståande kurs/kursrekkjer og 16 prosent at dei hadde «etterutdanning over minst eitt år» (Næss o.a., 1998).

10.3.4 Rettleiing/konsultasjon

Ei anna form for kompetanseutvikling som ofte blir brukt i barnevernet, er rettleiing og konsultasjon. Skiljelinjene mellom rettleiing og konsultasjon er noko flytande. Faglitteraturen reknar ofte med at konsultasjon skil seg ut ved å vere (meir) kortvarig, og fokusert på avgrensa problem og oppgåver. Det kan til dømes dreie seg om regelfaste møte for å drøfte vanskelege saker med personar som har ekspertkompetanse i psykologi eller jus.

Rettleiing er ei tidsavgrensa, støttande og kontrollerande fagleg verksemd. Under rettleiinga hjelper rettleiaren ein mindre erfaren kollega med å integrere faglege kunnskapar og haldningar, slik at den som får rettleiing, betre skal kunne bruke faglege teoriar og metodar i vanskelege yrkessituasjonar. (For ei utfyllande drøfting, sjå Killén/Christiansen (red.), 1998).

I om lag halvparten av fylkeskommunane i landet har det i fleire år eksistert tverrfaglege og tverretatlege konsultasjonsteam. Nokre av teama har som oppgåve å arbeide spesielt med saker der det ligg føre mistankar om eller er stadfesta at barn er blitt utsette for seksuelle overgrep. Andre team arbeider med vidare saksfelt som andre former for barnemishandling og omsorgssvikt, og i dei siste åra særleg åtferdsproblem blant barn og unge.

Statens helsetilsyn har som ledd i arbeidet sitt for å styrkje tiltaka for barn som er utsette for seksuelle overgrep, sjå kapittel 6.1.5, nyleg gjennomgått korleis desse konsultasjonsordningane fungerer i praksis. Ifølgje helsetilsynet har 3–4 av dei 10 eksisterande teama få saker. Det blir arbeidd med å styrkje eller revitalisere denne konsultasjonsverksemda i regionar og fylke.

Ut frå omsynet til at ein bør kaste lys over saker utan førehandsmeiningar om bakgrunnen for problema, kan det argumenterast for at den fylkeskommunale konsultasjonsverksemda bør omfatte alle typar vanskelege barnevernssaker, og ikkje berre til dømes seksuelle overgrep eller åtferdsproblem. Medlemmene i teamet kan eventuelt variere noko i forhold til kva slags typar problem det dreier seg om. Motargumenta mot generalistteam er at ulike typar barnevernssaker krev ulik ekspertise. Særleg tilsette i kommunar med få saker (ofte i små kommunar) kan ha lite erfaring med saker som gjeld seksuelle overgrep, fysisk mishandling eller alvorlege åtferdsproblem.

Som utprøvingstiltak tilrår NOU 2000:12 at «det settes i gang forsøksvirksomhet med regional bistand til kommuner i tvangssaker og andre kompliserte saker». Utan at utvalet skriv dette eksplisitt, reknar vi med at utvalet ønskjer ei verksemd som dekkjer fleire saksområde og fylke enn dei noverande konsultasjonsordningane gjer. Behovet for styrkt hjelp er kanskje særleg stor under førebuing av saker for fylkesnemndene. Særleg tilsette i ein del mindre kommunar har lita erfaring med å leggje fram saker for fylkesnemndene. I 1997 hadde berre litt over halvparten av saksbehandlarane nokon gong hatt oppe ei sak for full fylkesnemndsbehandling (Næss o.a., 1998).

Konsultasjon og hjelp til kommunane må bli ei endå viktigare oppgåve for andrelinjetenestene. Korleis dette arbeidet skal organiserast og utformast, bør ein drøfte nærmare med kommunane og kanskje formalisere i skriftleg form. Departementet vil også understreke at det i første rekkje er kommunane sitt ansvar å gje dei tilsette i barnevernet strukturerte og behovstilpassa rettleiingstilbod. Tilsette og leiarar i det kommunale barnevernet spør etter rettleiing både frå personell som har solid erfaring frå arbeid i førstelinjetenesta i barnevernet, og frå spesialistar innanfor mellom anna psykiatrien, familievernet, tiltak for rusmiddelmisbrukarar og barneverninstitusjonane.

NOU-en kjem også med denne tilrådinga til kommunale og fylkeskommunale styresmakter: Det bør leggjast til rette ordningar som sikrar kontinuerleg vidare- og etterutdanning og rettleiing av personalet i barnevernet.

Både fagmiljø og statlege styresmakter har vore og er samde om at tilsette i barnevernet treng å oppdatere og vidareutvikle eigen kompetanse gjennom vidareutdanning, etterutdanning og rettleiing.

Høyringsrunden etter NOU-en viser at fleire kommunar støttar framlegget om å leggje til rette ordningar som sikrar kontinuerleg vidare- og etterutdanning. Andre vil innføre autorisasjonsordningar (sjå neste avsnitt) og ønskjer ei vurdering av kompetansekriteria for yrkesutøvarar innanfor barnevernet. Nokre kommunar gjev uttrykk for at det bør innførast ein individuell opplærings- og rettleiingskontrakt. Andre ønskjer eit meir direkte samarbeid med dei fire kompetansesentra i barnevernet.

Også når det gjeld etterutdanning, vil departementet understreke det ansvaret kommunane har. Mindre kommunar kan samarbeide om slike oppgåver. Systematisk kartlegging av etterutdanningsbehov og planlegging av differensierte kurs er ei verksemd som lettare kan gjerast i einingar med relativt mange tilsette. Det å planleggje og arrangere liknande kurs i mange kommunar, kan innebere mykje unødvendig administrativt dobbeltarbeid.

Å sørgje for behovstilpassa vidareutdanningstilbod med stor nok kapasitet er ei oppgåve for høgskolane og universiteta. Kommunar og fylkeskommunar /statlege regionar kan stimulere tilsette i barnevernet til å ta vidareutdanning til dømes gjennom heilt eller delvis å gje tilsette lønn i studieperioden.

10.4 Lengre utdanning og autorisasjon for tilsette i barnevernet?

NOU 2000:12 tilrår at det blir sett i verk vidare utgreiingsarbeid om desse to framlegga:

«Det bør vurderes å innføre en ordning med målrettet videreutdanning og veiledet praksis» for tilsette i barnevernet. I denne samanhengen foreslår utvalet anten at grunnutdanningane blir påbygde med eit fjerde år eller at barneverntilsette blir pålagde å ta minst eitt års målretta vidareutdanning. Utvalet tilrår også at dei tilsette tek eitt år med rettleidd praksis. Samla sett meiner utvalet dagens grunnutdanningar på denne måten bør bli påbygde med minst to år.

«Kompetansekriteriene for yrkesutøvere i barnevernet bør vurderes, og det bør utredes om autorisasjonsordninger for relevante yrkesgrupper er aktuelle å innføre».

Det første framlegget blir grunngjeve med at dei noverande treårige høgskoleutdanningane verken gjev god nok formalkompetanse eller realkompetanse i forhold til dei oppgåvene barneverntenesta skal ta seg av.

Utvalet dreg parallellar til tilsvarande grunngjevingar for autorisasjon av helsepersonell. Formålet med autorisasjon er ifølgje utvalet å gje ein garanti for eit visst kunnskapsnivå og for at yrkesutøvarane har personlege kvalifikasjonar som gjer at dei har tillit hos styresmaktene og samfunnet. Det blir mellom anna peikt på at det ikkje er innført vurderingar av om studentar er personleg skikka under sosialarbeidarstudia.

I eit høyringsnotat frå Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet i 2001, foreslo departementet endringar i reglane om personvurdering. I Odelstingsproposisjon nr. 40 (2001–2002) frå Utdannings- og forskingsdepartementet, blir det gjort framlegg om å gje ein forskriftsheimel med sikte på at personvurdering skal kunne innførast i helse- og sosialfagutdanningane.

Det går ikkje fram av NOU-en kva ei eventuell autorisasjonsordning for personell bør innebere. Utan å konkludere eksplisitt når det gjeld kven ei slik ordning skulle omfatte, går det fram at utvalet siktar til «bestemte grupper innen barnevernet». Som døme nemner utvalet saksbehandlarar, miljøarbeidarar, institusjonsleiarar og andre faglege leiarar som har direkte kontakt med barn, ungdom og familiar. Personell som ville bli unnateke frå ordninga, ville mellom anna vere grupper som alt har offentleg godkjenning knytt til yrkestittel slik som psykologar, juristar, helsesystrer og andre sjukepleiarar.

Det er fullt mogleg å tenkje seg at anten framlegget om målretta vidareutdanning og rettleidd praksis i tillegg til grunnutdanningane blir gjennomført isolert, eller at framlegget om autorisasjon blir gjennomført isolert. Eit sentralt spørsmål blir då om det å innføre ein autorisasjonsprosedyre knytt til dei noverande grunnutdanningane for sosialarbeidarar (sosionomar og barnevernspedagogar) vil føre til kompetanseheving. Her bør ein skilje mellom generell kompetanse og kompetanse i barnevern. Eit anna viktig spørsmål blir om eit valfritt tillegg til grunnopplæringa vil bli stort meir enn eit tilbod til sosialpersonell som ønskjer auka kompetanse i barnevern. Etter Barne- og familiedepartementet si vurdering er svaret på begge desse spørsmåla eit tilnærma ja. Dei to framlegga bør likevel vurderast i nær samanheng med kvarandre. Barne- og familiedepartementet vil i samråd med andre nærliggjande departement vurdere nærmare om ei autorisasjonsordning for tilsette i barnevernet er formålstenleg.

Barne- og familiedepartementet vurderer det i utgangspunktet ikkje som formålstenleg å stille meir spesifiserte krav til kommunale og regionale styresmakter når det gjeld kvalifikasjonar for tilsette i barnevernet. Dette gjeld i første rekkje innhald og form i etterutdannings- og rettleiingstilbod til dei tilsette, men også når det gjeld eventuelle krav om ein bestemt type grunnutdanning.

Eit generelt prinsipp for forholdet mellom stat og kommune er at staten i minst mogleg grad skal detaljregulere lokale styresmakter. Samstundes er behovet for auka real- og formalkompetanse i barnevernet veldokumentert. Ei mogleg løysing på denne utfordringa er å følgje tilrådingane frå Befringutvalet fullt ut på dette punktet. Ei alternativ løysing kan til dømes vere å innføre krav til vurdering av om studentane er personleg skikka under sosialarbeidarutdanningane, kombinert med mellom anna meir strukturerte regionale rettleiingsordningar.

Sosialdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet er i ferd med å vurdere behovet for autorisasjonsordningar for sosialpersonell. I dette arbeidet er det aktuelt å vurdere om ein skal stille krav om individuell oppdatering i form av vidare- og etterutdanning.

Regjeringa vil at desse spørsmåla skal bli nærmare utgreidde av aktuelle departement og ekspertorgan. Ei slik vurdering bør også sjå på kva slags utilsikta verknader framlegga frå Befringutvalet eventuelt kan få for sosialarbeidarutdanningane og andre utdanningar.

10.5 Forsking

Oppdatert kunnskap om og nyskapande analysar om levekåra til både «vanlege» og «utsette» barn og familiar er viktige for å utvikle best moglege tiltak og tenester i barnevernet. Forsking med høg kvalitet er ein av dei sentrale føresetnadene for å halde ved like og vidareutvikle kompetanse i barnevernet. Forskingsmiljøa må kjenne til viktige nye forskingsresultat frå andre land og helst ha gode kontaktar med tilsvarande utanlandske forskingsmiljø. I enda større grad må forskingsmiljøa sørgje for å gjennomføre empiriske undersøkingar av korleis barnevernet i Noreg fungerer. Den kanskje viktigaste utfordringa for forskingsmiljøa er å formidle forskingsresultat til praktikarane i barnevernet på ein lett tilgjengeleg og samstundes presis måte. På eit saksfelt som barnevernet vil forskarar måtte leve med delvis motsetningsfylte krav og forventningar.

Skiljelinjene mellom forskingsformidling, konsultasjon, faglege dialogar og meir generell informasjon er til dels flytande. Informasjonsteknologien opnar her nye framtidsutsikter, også for å kombinere internasjonal og nasjonal formidling.

Når det gjeld forskingsformidling generelt, har Noregs forskingsråd i samarbeid med fleire forskingsinstitusjonar nyleg oppretta nettstaden http://forskning.no/.

Forskingsinnsatsen om barnevern har for ein stor del vore kanalisert gjennom program i regi av Noregs forskingsråd. Det siste delprogrammet har lagt vekt på at forskinga i større grad enn tidlegare forsking på feltet skal fokusere på korleis verksemda til barnevernet blir oppfatta og forstått av barn og foreldre som kjem i kontakt med tenestene. Fleire av prosjekta er dessutan opptekne av samspelet mellom empirisk og teoretisk vitskap og normer og verdiar i avgjerdene til barnevernet og i anna praktisk verksemd.(For ei oversikt over og ein kort omtale av prosjekta, sjå denne web-sida: www.program.forskningsradet.no/vfo/prosjekter/)

Delprogrammet om evaluering av velferdslovene, inkludert barnevernlova, blei formelt sett avslutta i januar 2001. Mange av dei sentrale funna frå dette delprogrammet er oppsummerte i NOU 2000:12. Vi kan likevel vente fleire publikasjonar i etterkant av delprogrammet, mellom anna frå eit prosjekt om hjelpetiltak i barnevernet.

Befringutvalet etterlyser meir forsking på mange område. Utvalet etterlyser mellom anna meir kunnskap om dei grunnleggjande forståingsmåtane (tolking av problem, situasjonar og løysingar) til barnevernet og samarbeidspartnarane, og empiri om samvær mellom foreldre og barn som er plasserte utanfor heimen.

Noregs forskingsråd (Velferdsprogrammet) går inn for studiar av:

• Velferd og levekår blant barn og unge som er i kontakt med barneverntenesta.

• Den plassen profesjonelle kunnskapar har i barneverntenesta, og forholdet mellom normer og slik kunnskap

• Samsvaret mellom kompetansen hos yrkesutøvaren og korleis den bidreg til ei heilskapleg yrkesutøving innanfor barnevernet

• Kva brukarmedverknad og medråderett inneber for barn og unge som er i kontakt med barneverntenesta, og avveginga mellom interessene til dei vaksne og barna

• Kortsiktige og langsiktige effektar av dei ulike tiltakstypane frå barnevernet, også sett i samanheng med årsakene til at dei blir sette i verk

• Samvær mellom barn og unge under omsorg av barnevernet og opphavsfamilien deira

• Overgangen frå barneverntiltak til eit sjølvstendig vaksentilvære

• Kva skolen har å seie for barn og unge som er i kontakt med barneverntenesta.

• Det beste for barnet i avvegingane i barneverntenesta, fylkesnemnda og domstolane

• Grensene mellom frivillige tiltak og tvang i barnevernet.

(www.program.forskningsradet.no/vfo/dokumenter/dokument 3.doc). Desse tilrådingane er i stor grad i samsvar med prioriteringane i NOUen når det gjeld forskingsbehov.

I tillegg til forsking som blir kategorisert som barnevernforsking, kjem ein del prosjekt under andre temaområde også inn på barnevernet i varierande grad.

Grunnen til at departementet kanaliserer mesteparten av forskingsmidlane gjennom midlar til Noregs forskingsråd og som basisløyvingar til utviklingssentra ( jf. neste avsnitt) er at ein vil kvalitetssikre prosjekta. I nokre tilfelle er det likevel behov for forskingsbasert kunnskap om bestemte problemstillingar både innan etter måten kort tid og om tema som ikkje passar godt inn i etablerte forskingsprogram. Departementet har derfor ved somme høve leigt inn forskingsmiljø for å ta seg av avgrensa forskingsoppdrag. Dette kan også bli aktuelt i framtida.

10.5.1 Utviklingssentra i barnevernet og NOVA

I tilknyting til «Program for nasjonal styrking av barnevernet» blei det etablert utviklingssenter for barnevernet i Nord-Noreg, Midt-Noreg og på Vestlandet, i tillegg til Barnevernets Utviklingssenter i Oslo. Senteret i Oslo blei i 1996 ein del av eit nytt Norsk institutt for forsking om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Sentra er organiserte som sjølvstendige einingar med eigne styre og vedtekter. Målet med oppretting av dei regionale utviklingssentra var å styrkje forsking og utviklingsarbeid, og å ta seg av kompetanseutvikling i barnevernet, mellom anna gjennom å styrkje kontakten mellom forsking og praksisfeltet. Hovudverksemda er retta mot regionale problemområde og tilpassa lokale forhold. Sentra har også spesialisert seg på temaområde i barnevernet. Drifta av sentra har hovudsakleg vore basert på finansiering frå Barne- og familiedepartementet og Stiftelsen Wøyen. I dei seinare åra har inntekter i aukande grad vore knytte til eksternt finansierte oppdrag.

Den overordna målsetjinga for sentra er at dei skal «utføre og formidle kvalifisert og handlingsrelevant utviklingsarbeid innenfor barnevernets sentrale områder og handlingsfelt», slik det er nedfelt i vedtektene. Dei sentrale oppgåvene for sentra er knytte til generell utvikling og styrking av faget barnevern, praksisrettleiing, metodeutvikling, systematisering av erfaringar, utgreiingsoppgåver, forsking, kurs og undervisning. Sentra har utvikla ulik spisskompetanse på ulike felt innanfor barnevern.

Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Noreg peiker på tre hovudområde for arbeidet ved senteret i det faglege programmet for perioden 1998 til 2002: barnevernet i møte med det fleirkulturelle Nord-Noreg med vekt på samisk barnevern, barnevernet i møte med familiar og barn, og institusjons- og organisasjonsutvikling innanfor barnevernet i Nord-Noreg.

Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet prioriterer utviklingsarbeid knytt til fosterheimsarbeid, samhandlingskompetanse (foreldrerettleiing og tverretatleg samarbeid) og barnevernfagleg arbeid med vekt på kommunalt barnevern.

Barnevernets Utviklingssenter i Midt-Noreg har profilert si verksemd innanfor tre hovudområde: arbeid for å styrkje barnevernet i dei mindre kommunane, arbeid for å styrkje kompetansen/effektiviteten i kommunale hjelpetenester der ulike profesjonar og instansar samarbeider, og dessutan å fremje fagutvikling innanfor dei fylkeskommunale barneverntenestene med sikte på å betre vilkåra for barn og unge under offentleg omsorg.

NOVA skal ut frå vedtektene «ivareta og videreutvikle forskning, forsøks- og utviklingsarbeid med særlig vekt på utsatte grupper og barnevernets temaer, målgrupper og organisering». NOVAs gruppe for forsking og utviklingsarbeid innanfor barne- og ungdomsvernet har prosjekt som spenner frå dei lovregulerte kjerneoppgåvene som barnevernet har, og til ei utvida forståing av rolla og funksjonen barnevernet har i samfunnet i dag. Den faglege profilen rettar seg både mot grunnforsking og mot utviklingsretta prosjekt i samarbeid med barnevernfeltet. NOVA har ein koordineringsfunksjon i forhold til sentra og arrangerer mellom anna eit årleg fellesseminar mellom dei regionale utviklingssentra.

Både NOVA og dei tre regionale sentra er lokaliserte i byar der også kompetansesentra på andre fagområde (til dømes psykisk helsevern for barn og unge) og ulike universitets- og høgskolemiljø har høg kompetanse om barn, ungdom og foreldre. Det er viktig å utvikle og vidareutvikle samarbeidet mellom ulike fagmiljø både når det gjeld forsking, utviklingsarbeid og forskingsformidling i skriftleg og munnleg form. I dette inngår også undervisning og rettleiing av hovudfags- og doktorgradsstudentar. Samarbeidet bør også omfatte kompetansemiljø (til dømes innanfor tiltak for rusmiddelmisbrukarar) utanfor regionsentra.

Det forskings- og utviklingsarbeidet som blir gjort ved dei regionale utviklingssentra og ved NOVA, er sentralt for den vidare utviklinga i barnevernet. Desse forskings- og utviklingseiningane er særleg viktige for lokalt utviklingsarbeid og for å ta vare på kontakten mellom forsking og praksisfeltet. Det er også viktig å verne om spisskompetansen ved sentra, som til dels er retta mot regionale forhold.

Barne- og familiedepartementet vil derfor saman med utviklingssentra og NOVA sjå på korleis verksemdene kan utvikle samarbeidet sitt, og korleis dei eventuelt kan samordne arbeidet sitt. Korleis sentra og NOVA i større grad kan involvere seg i lokalt utviklingsarbeid, vil også vere eit tema. Samstundes må sentra få handlingsrom til å utvikle seg og vidareutvikle spisskompetanse på aktuelle område.

Region- og kompetansesentra for barn og unge skal også ha ei samarbeidsrolle når det gjeld utvikling av tiltak for barn og unge med alvorlege adferdsproblem, sjå kommande avsnitt.

10.5.2 Senter for studiar av problemåtferd og innovativ praksis

Arbeidet med å førebyggje, redusere og behandle problemåtferd hos barn og unge foregår innanfor fleire fagområde. Det er utvikla ei rekkje metodar og program retta mot ulike typar av problemåtferd. Ei viktig oppgåve er å utvikle forskingsbasert kompetanse for å hjelpe praksisfeltet med å plukke ut og implementere dei beste metodane. Dette inkluderer evaluering, mellom anna for å finne ut korleis ulike tiltak verkar i forhold til ulike grupper.

I Noreg har det ikkje vore noko samla miljø som har ansvar for forsking om problemåtferd blant barn og unge. Derfor har dei relevante departementa oppretta eit eige senter ved Universitetet i Oslo. For å hjelpe fylke og kommunar i arbeidet med åtferdsvanskelege barn og unge er det alt sett i gang eit femårig forskings- og undervisningsprosjekt om barn og unge med alvorlege åtferdsproblem (1999–2003). Siktemålet er å etablere eit nettverk mellom universitet, høgskolar og kompetansesenter for å utvikle kunnskap og metodar. Senteret vil innebere ei brei fagleg utviding der fleire relevante fag blir dregne inn i eit tverrfagleg samarbeid.

Oppgåvene for det nye senteret skal vere studiar av «problemåtferd og innovativ praksis.» I dette ligg studiar av korleis problemåtferd oppstår, omfanget av problema, utvikling av teori for førebygging og metodar for å avhjelpe problemåtferd, og vitskapeleg evaluering av metodane. Ei slik målsetjing krev både bruk av teoretiske studiar og utvikling av handlingsretta strategiar. Dette gjer det nødvendig med kontakt både med grunnforskingsmiljø og relevante praksisfelt og krev ei tverrfagleg tilnærming.

Senteret er tenkt bygt opp på tre hovudpilarar eller grunnoppgåver:

• Forsking om utbreiing og utvikling av åtferdsproblem blant barn og unge.

• Tiltaksforsking knytt til evaluering og utvikling av nye metodar.

• Iverksetjing, opplæring og vidare utvikling av nye metodar i arbeidet med alvorlege åtferdsproblem.

Desse tre pilarane må organisatorisk vere tett knytte saman.

Opplæringa i PMT og MST er lagt til dette senteret. Senteret skal drive forsking, utviklingsarbeid, opplæring, rettleiing og undervisning. Arbeidet tek utgangspunkt i ei overordna målsetjing om å styrkje kunnskapen om og høgde kompetansen i arbeidet med åtferdsproblem blant barn og unge. Senteret skal styrkje sambandet mellom forsking og praksis. Ei viktig oppgåve skal også vere å byggje eit nasjonalt nettverk for forsking og metodeutvikling på dette feltet.

10.6 Behov for tiltak på nasjonalt nivå

Kort oppsummert har kommunane og fylkeskommunane i dag eit fagleg ansvar for kompetanseutvikling i kraft av at dei er arbeidsgjevarar og forvaltarar av tenestene. Som forvaltar av lova har departementet eit overordna ansvar for utvikling av tenestene. Departementet har også eit ansvar for å ha eit overordna perspektiv på kompetansespørsmål.

Statlege tiltak for å styrkje kompetansen i barnevernet kan baserast på lovgjeving, økonomiske stimuleringstiltak eller informasjonsverksemd. Alle desse tre typane verkemiddel har sine fordelar og ulemper.

Meir spesifikke føringar til kommunar og fylkeskommunar gjennom forskrifter vil kunne gjere sitt til ein høgare minimumsstandard i kommunar og fylkeskommunar. Det er eit ope spørsmål om detaljerte reglar vil føre til at mange kommunar og regionale styresmakter vil leggje standarden nær dette minimumsnivået. Meir detaljert lovregulering bryt dessutan med prinsippet om lokal autonomi og kan lett føre til dårlegare tilpassing til lokale kompetansebehov.

I samband med behandlinga i Stortinget av dokument 8:19 (1999–2000) – Forslag om en handlingsplan for barnevernet, blei spørsmålet om det er behov for ein eigen plan for kompetansestyrking i barnevernet spesielt understreka. Frå den dåverande regjeringa blei det argumentert for at ei slik vurdering burde gjerast som del av ei komande stortingsmelding. Ein nasjonal plan og eit satsingsprogram for styrking av kompetansen i barnevernet kan ha mange av dei same fordelane og ulempene som ei sterkare lovregulering. Dersom fordelinga av midlar ikkje blir utforma slik at ho stimulerer til ei sterk standardisering, vil likevel ei slik løysing kunne tilpassast lokale behov i større grad. Avhengig av omfang vil ei slik løysing føre med seg ein del økonomiske og administrative konsekvensar i programperioden. Utover dette er det ei stor utfordring ved ei slik løysing å sikre systematikk og kontinuitet utover programperioden.

Informasjon som verkemiddel kan brukast innanfor gjeldande økonomiske rammer og bryt ikkje med prinsipp om lokal tilpassing og lokalt sjølvstyre. Aktuelle tiltak kan til dømes vere temahefte, prøveprosjekt, utvikling av faglege modellar og informasjonsteknologiske system m.m.

Å byggje ut ordningar knytte til rettleiing og konsultasjon vil hjelpe til å sikre utvikling av og halde ved like kompetansen til barneverntilsette. Gjennom gode rettleiings- og konsultasjonsordningar blir det større rom for at personell i barnevernet får hjelp til å bruke dei teoretiske kunnskapane sine i det praktiske arbeidet. Rettleiing knytt til konkrete metodar og konkrete saker vil kome brukarane til gode. Departementet vil gå igjennom og vurdere korleis rettleiing og konsultasjon kan byggjast ut.

NOU 2000:12 etterlyser ordningar som sikrar systematisk kompetanseheving og stabilt personell blant yrkesutøvarane. Slike ordningar kan integrerast i kommunalt/regionalt arbeid med internkontroll og kvalitetssikring. Ei utbygging av rettleiings- og konsultasjonsverksemda kan også hjelpe til å auke stabiliteten i tenesta.

Det ligg i dag føre mange etterutdanningstilbod som er relevante for barnevernet. Ofte kan slike tilbod opplevast som fragmenterte. Det er ei stor utfordring for kursarrangørar å utvikle heilskaplege kompetansebyggjande kursrekkjer for tilsette i barnevernet. Vidare er det ei utfordring å utvikle heilskaplege kursrekkjer som er relevante også for liknande tenester, som til dømes pedagogisk-psykologisk teneste, helsetenesta, sosialtenesta og familievernet. I denne samanhengen har også høgskolane ei utfordring knytt til sine vidare- og etterutdanningstilbod. Slike tilbod kan ofte famne fleire målgrupper.

For å gje barn og familiar tidleg og rett hjelp er det viktig at kommunane har nødvendig kompetanse knytt til metodar i førebyggjande arbeid. For barnevernet og andre tenester som arbeider direkte med barn og familiar, inneber dette kompetanse knytt til førebyggjande metodar for å hindre ytterlegare forverring av situasjonen. Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med andre aktuelle departement spreie kunnskap og kompetanse om verksame førebyggjande metodar til kommunane.

10.7 Tiltak og vidare utgreiingsarbeid

Det er i dette kapitlet peikt på at kompetansebehova i barnevernet er mange og samansette.

Barne- og familiedepartementet vil framheve den lovpålagde og etiske plikta kommunane har til å sørgje for å halde oppe og styrkje kompetansen til dei tilsette i barnevernet. Dette kan også hjelpe til å sikre kontinuitet og stabilt personell i barnevernet.

Andrelinjetenestene i barnevernet har eit stort ansvar for å sørgje for at spesialkompetanse om problemstillingar som barnevernet arbeider med, er tilgjengeleg, mellom anna i form av rettleiings- og konsultasjonstilbod. Den framtidige ansvarsfordelinga mellom fylkeskommunale og statlege styresmakter når det gjeld kompetansestyrking, vil vere avhengig av kva slags løysingar som blir valde når det gjeld dei oppgåvene i barnevernet som fylkeskommunane i dag utfører.

I forhold til grunnutdanningsbehova for barnevernpersonell vil regjeringa følgje opp Ot. prp. nr. 40 (2001–2002) frå Utdannings- og forskingsdepartementet når det gjeld vurderingar av kor personleg skikka studentane i sosialfagutdanningane er. Aktuelle departement og ekspertorgan vil også vurdere behova for eventuelle endringar i grunnutdanningane, fleire vidareutdanningstilbod og/eller autorisasjon for personell som arbeider i barnevernet. Behova for endringar må vurderast i lys av dei nye behova for kompetanse i barnevernet som er omtalte i mellom anna denne meldinga.

Når det gjeld forskings- og utviklingsarbeid, vil Barne- og familiedepartementet:

• Føre vidare satsinga på barnevernforsking i regi av Noregs forskingsråd utover programperioden (2002–2004)

• Stimulere til fagleg vidareutvikling av NOVA og dei tre regionale utviklingssentra i barnevernet

• Føre vidare arbeidet med å byggje opp Senter for studiar av problemåtferd og innovativ praksis til eit dynamisk knutepunkt i arbeidet med å førebyggje og endre problemåtferd blant barn og unge.

Om det ligg føre viktige kompetansebehov som vanskeleg kan dekkjast på anna vis, vil Barne- og familiedepartementet framleis gje direkte støtte til enkelte forskingsprosjekt, vidareutdannings- og etterutdanningstiltak.

På nasjonalt nivå går regjeringa inn for at Barne- og familiedepartementet, andre aktuelle departement og fagmiljø skal :

• Hjelpe til med å utvikle og spreie kunnskapar om verksame førebyggjande metodar og velfungerande hjelpetiltak i barnevernet

• Hjelpe til å styrkje kompetansen i hjelpeapparatet om ulike former for (fysisk, seksuell, psykisk) vald mot barn i familiar. Dette kan gjerast både gjennom informasjonsmateriell og vidareutvikling av nasjonale og regionale spisskompetansemiljø (jf. kapittel 6.1.4 og 6.1.5). Kompetansestyrkinga bør vere tverretatleg innretta, og i tillegg til barnevernet omfatte til dømes første- og andrelinjetenestene i helsestellet, tenester for rusmiddelmisbrukarar, familievernet og politiet

• Gjennomgå og vurdere nærmare korleis rettleiingstilboda til tilsette i barnevernet kan styrkjast. Rettleiing bør ein sjå i nær samanheng med etterutdanningstilbod. Nasjonale styresmakter skal derfor sørgje for at det blir utvikla informasjonsmateriell som gjer sitt til å sikre systematikk, kvalitet og kontinuitet i etterutdannings- og rettleiingsverksemda innanfor barnevernet

• Vurdere nærmare om ei autorisasjonsordning for tilsette i barnevernet er formålstenleg.