6 Barnevernet og velferdspolitikken

6.1 Gode levekår for særleg utsette barn og unge

6.1.1 Barn av foreldre som misbruker rusmiddel

Også når det gjeld misbruk av rusmiddel, er det foreldra som er best i stand til å førebyggje problem i familien, mellom anna ved å gje barna sine sjølvkjensle, tryggleik og styrke til å setje eigne grenser. Dette kan innebere at foreldre må setje spørsmål ved eigne rusmønster og eigne normer. I tilfelle der heimen ikkje maktar å ta vare på sine eigne omsorgsoppgåver, har samfunnet ei særleg plikt til å leggje til rette ordningar som sikrar at alle barn får gode omsorgstilbod og oppvekstvilkår.

Å vekse opp med foreldre som misbruker rusmiddel, representerer ein stor helserisiko for barn. Som gruppe har dei gjennomsnittleg meir problem med kjensler, åtferd og læring enn andre. Kor godt barna greier seg, avheng mellom anna av kor bra familien likevel fungerer, og kva slags hjelp og støtte barna og foreldra får.

Grovt rekna bur mellom 160 000 og 210 000 barn her i landet saman med foreldre som har eit stort alkoholkonsum, og nokre av foreldra må ein rekne som alkoholmisbrukarar. Barn av alkoholmisbrukarar eller foreldre med stort alkoholkonsum vil generelt sett vekse opp i eit kvalitativt dårlegare omsorgsmiljø enn andre barn. I barneverninstitusjonar og rusbehandlingstiltak har eit stort tal bebuarar vakse opp i heimar med rusmiddelmisbruk. Problema blir ofte overførte frå ein generasjon til ein annan. Det er likevel stor variasjon i måtane familiane handterer rusproblem på, og derfor store skilnader i korleis problema verkar inn på den mentale og fysiske helsa hos barna.

For barna vil det vere vanskeleg å forstå åtferdsendringar hos foreldra, uføreseieleg framferd og ofte skremmande oppførsel. Dette kan gje forvirring og skyldkjensle – barna trur gjerne det er deira feil. Dei kan kjenne på at familien deira er annleis enn andre, og at dei sjølve er annleis og mindre verd. Dei kvider seg kanskje for å ta med venner heim, og vågar ikkje å vere for lenge heimanfrå fordi dei er usikre på kva som kan skje med foreldra. Dette kan føre til skamkjensle, sosial isolasjon og einsemd. Barna blir ofte tidleg modne fordi dei må ta over når far eller mor mister kontrollen. Fordi alt er så uføreseieleg, får barna gjerne ein lite formålstenleg forsvars- og meistringsstil. Når tilbakemeldinga frå foreldra er skiftande, blir barna usikre på sine eigne kjensler, tankar og opplevingar. Ut frå barnevernstatistikken er rusmiddelmisbruk blant foreldre eit ofte brukt kriterium for at barnevernet intervenerer i ein familie, jf kap 2.

Rusmiddelmisbruk hos foreldre kan føre til ei rekkje symptom hos barna. I førskolealder kan det gje seg utslag i angst, depresjon, søvnvanskar og mareritt, hovudverk, mageverk, utagerande åtferd, nattevæting – og skoleproblem som konsentrasjonsvanskar og skulking. I tenåra og seinare kan det vere identitetsvanskar, lågt sjølvbilete, relasjonsvanskar, depresjon, angst og psykosomatiske lidingar. Både arveleg disposisjon og påverknad frå miljøet aukar risikoen for rusmisbruk.

Innanfor tiltak for rusmiddelmisbrukarar er det mest vanleg at det er personen med rusproblem som blir behandla. Parsamtalar er vanlege, men barna blir ofte ikkje dregne inn. Det er viktig å tenkje meir på barn innanfor tiltak for rusmiddelmisbrukarar, og at det blir eit betre samarbeid mellom ulike delar av hjelpeapparatet. Det finst nokre institusjonar der barna kan vere med foreldra i behandling, eller det er eigne tilbod for litt eldre barn. Likevel er det variasjon når det gjeld kva fokus barnet får. I nokre tilfelle er ikkje tilboda primært retta mot å gje barnet hjelp, men ein måte å få ein eller begge foreldra inn i behandling. Det ligg føre lite forsking på barn som har vore med foreldre i behandlingsinstitusjon og kva slags langtidseffekt dette har.

Lærarar, barnehagetilsette, barnevernet, tilsette innanfor psykisk helsevern for barn og unge, og andre som møter barn, må bli flinkare til å vurdere om det kan vere rusproblem i familien som er årsaka til problema barnet har. Fordi rusmisbruk er tabulagt, er ein ofte redd for å bringe temaet på banen. Resultatet er store mørketal og barn som ikkje får hjelp. Barne- og familiedepartementet vil ta initiativ til å få utarbeidd eit temahefte om denne problematikken.

Barn i rusfamiliar utviklar ofte strategiar for å skjule misbruket hos foreldra. Dette fører igjen til at dei instansane som er sette til å hjelpe barna, ofte ikkje oppdagar problemet og det barna slit med. Det er derfor viktig at dei som er sette til å ta vare på barn, får god nok kompetanse til å kjenne att symptom og strategiar barn utviklar for å skjule alvorlege familieproblem. Det avgjerande for barnet vil ofte vere at dei vaksne tør ta tak i problemet og gjere sitt til at situasjonen endrar seg ved å involvere barnevernet.

Barnevernet skal tre inn for å ta vare på barnet dersom det lever under forhold som kan skade den fysiske eller psykiske helsa. Ein føresetnad for at barnevernet skal kunne hjelpe, er at det får informasjon om barna. Kva slags tiltak som blir sette inn i den enkelte familien, er avhengig av korleis barnevernet vurderer alvorsgraden i situasjonen. Avgjerande i kvart tilfelle blir derfor kompetansen hos barnevernet når det gjeld å vurdere denne typen familiar, og kva for verkemiddel barnevernet i den enkelte kommunen har til rådvelde. Arbeidet med å innføre familieretta metodar i barnevernet må derfor halde fram.

6.1.2 Gravide rusmiddelmisbrukarar

Vi har hatt ein generell auke i bruk av rusmiddel i samfunnet, og spesielt alkoholforbruket hos kvinner har auka. Og framleis er det vanskeleg å snakke om rusbruk, ikkje minst alkohol som er det absolutt mest utbreidde. Å ta opp problem knytt til alkohol blir av mange framleis opplevd som ei innblanding i privatlivets fred.

Når det gjeld gravide, vil eit kvart inntak av rusmiddel som kan føre til skadar på det ufødde barnet, måtte reknast som misbruk. Ingen veit sikkert kor mykje alkohol ein kan ta inn utan at det er fare for skade på fosteret, og gravide blir derfor rådde til totalavhald gjennom heile svangerskapet. Alle rusmiddel gravide tek inn, vil overførast til fosteret gjennom morkaka. Dette påverkar fosteret i større eller mindre grad, avhengig av mengd, tidspunkt for inntak, mors fysiske og psykiske tilstand og kor robust barnet er. Nokre konsekvensar av rusmiddelbruk i svangerskapet kan vere vekstforstyrring, for tidleg fødsel, fosterdød, skadar på sentralnervesystemet, mental retardasjon og konsentrasjonsvanskar. Barn kan også bli fødde med større eller mindre grad av abstinens.

Rettleiaren «Gravide rusmiddelmisbrukere og små barn» seier at tilgjengeleg informasjon tyder på at det blir født mellom 150 og 200 barn med alvorlege alkoholskadar i Noreg kvart år. Aline Spedbarnsenter i Oslo seier at det i tillegg blir født 70–80 barn per år med skadar som følgje av mors narkotikamisbruk. Det er viktig å understreke at det truleg finst store mørketal. Mange som har eit problematisk rusmiddelmisbruk, blir aldri fanga opp (Rusmiddeldirektoratet, 1999).

I forhold til gravide rusmiddelmisbrukarar vil førebyggingsperspektivet vere avgjerande for korleis barnet vil utvikle seg. Ved å kome tidleg inn overfor gravide som rusar seg, og stoppe rusinga, unngår eller avgrensar ein skadane på barnet. I tillegg får mor betre tid før fødselen til å gjere noko aktivt med rusproblemet sitt og livssituasjonen elles, slik at ho kan bli betre i stand til å ta vare på barnet sitt.

I denne samanhengen står forholdet mellom barnevernet, sosialtenesta og omsorga for rusmiddelmisbrukaren fram som eit viktig og overlappande grenseland. Ut frå lov om sosiale tenester § 6–2a har andre tenester og profesjonar meldeplikt til sosialtenesta når det er «overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade». Behandling og omsorg for gravide rusmiddelmisbrukarar skal i utgangspunktet byggje på frivillig tilslutning. Dersom dette ikkje er nok, kan det gjerast tvangsvedtak etter den nemnde paragrafen. Det er likevel viktig å stoppe rusinga lenge før dette. For å få til det, er ein avhengig av tidleg samarbeid mellom dei tenestene som kjem i kontakt med den gravide. Sosialtenesta har eit ansvar for alle gravide med rusproblem som treng meir hjelp og støtte enn det lege og jordmor kan gje, og der det er behov for institusjon eller andre tiltak for å stoppe rusinga.

Barneverntenesta kan samarbeide med sosialtenesta og med samtykke frå den gravide rusmiddelmisbrukaren setje i verk frivillige hjelpetiltak før barnet er født. Tidleg samarbeid mellom sosial-, helse- og barnevernteneste gjev god sjanse for å yte hjelp slik at barnet kan vekse opp hos foreldra. Det er barneverntenesta si oppgåve å vurdere kva som er tilfredsstillande omsorg for barnet. Dersom barneverntenesta vurderer at foreldra ikkje kan gje forsvarleg omsorg, kan dei fremje framlegg om omsorgsovertaking for barnet. Det kan gjerast vedtak om omsorgsovertaking før eit nyfødt barn flytter heim, dersom ein vurderer at hjelpetiltak ikkje vil vere nok for at barnet kan bu hos foreldra.

Det er ei hovudutfordring å vidareutvikle det førebyggjande arbeidet i familiane, slik at skadeverknadene i flest mogleg tilfelle kan reduserast så mykje at barnet kan bli buande heime.

6.1.3 Familiar med funksjonshemma og kronisk sjuke barn

Dei fleste foreldre opplever det å få vite at barnet deira har eller vil utvikle ei funksjonshemming eller ein kronisk sjukdom, som ei kjenslemessig krise. Dette gjeld anten barnet er født skadd eller blir råka seinare. Kjenslene og reaksjonane når det blir klart for foreldra at barnet har ein sjukdom eller ei funksjonshemming, kan kome til uttrykk på mange ulike måtar. Ein del foreldre opplever det tunge pleie- og omsorgsansvaret som ei sterk belastning og avgrensing i vilkåra for å leve eit godt familieliv. Det kan vere at foreldra også slit med sorgreaksjonar over tapet av og draumen om det friske barnet. Måten foreldra, søskena og omgjevnadene taklar situasjonen på, er individuell. Menn og kvinner kan reagere ulikt. Dersom foreldra ikkje ser at måten den andre reagerer på, kan vere uttrykk for den same sorga og bekymringa, kan det oppstå vanskar i parforholdet. Mange foreldre med kronisk sjuke barn og med barn med funksjonshemmingar opplever samlivsbrot.

Familiar med funksjonshemma barn møter mange hjelpeinstansar og fagfolk. Alle spesielle tiltak for barn med funksjonshemmingar og kroniske sjukdommar krev dessutan søknader der ein må dokumentere spesielle behov hos barnet. Gjennom samtalar med til dømes helsestasjonen, legen, fysioterapeuten, logopeden, pedagogisk-psykologisk teneste, psykisk helsevern for barn og unge, barnehagen/skolen og kanskje sosialkontoret, må foreldra gje detaljert informasjon om barnet og familiesituasjonen. Ofte må dei gje den same informasjonen fleire gonger. Nokre foreldre opplever dette som ein invasjon av privatlivet, somme kjenner seg umyndiggjorde eller «klientifisert». Dei fleste foreldre opplever at dei i kvardagen må stå i forhold til og samarbeide med svært mange fagfolk og hjelparar, og at dette tek mykje tid og krev mykje ressursar. I ein slik situasjon kan det vere vanskeleg for foreldra å halde fast på at dei først og fremst er mor eller far til barnet. Ei fokusering på problem og avgrensingar kan også gjere det vanskelegare for dei som har med barnet å gjere – inklusive foreldra – å sjå på dei ressursane og utsiktene til framgang barnet har.

Eit viktig tiltak som kan hjelpe til at foreldra sjølve slepp å bruke mykje tid på å finne fram til aktuelle fagpersonar eller til å halde kontakt med alle som barnet er avhengig av til ei kvar tid, er å gje familien ein erfaren og kompetent kontaktperson i hjelpeapparatet. Kontaktpersonordninga er omtalt i brosjyren Leve sitt eget liv – om foreldre og barn og funksjonshemming (I-1045 Sosial- og helsedepartementet). Her blir det lagt til grunn at det å oppnemne ein kontaktperson i hjelpeapparatet er eit svært viktig førebyggjande tiltak for familien. Ein slik kontaktperson som barnet sjølv og foreldra har tillit til, skal både kunne svare på spørsmål, koordinere dei ulike tiltaka, hjelpe til med at familien får rettane sine osv. Målet er også å gjere vegen i hjelpeapparatet og behandlingsapparatet så enkel og oversiktleg som mogleg. For å få ordninga med kontaktperson til å fungere er det igjen avgjerande med fleksible ordningar og god kontakt mellom dei ulike tenestene.

Eit anna tiltak som hjelper til med koordinering, samordning og betre samarbeid mellom hjelparane, er ansvarsgruppemøta eller møte som har til formål å arbeide ut ein individuell habiliteringsplan for barnet. Samstundes reduserer det behovet for å gjenta informasjon og dokumentasjon frå foreldra si side. Her møter fagfolka som familien har mest med å gjere, foreldra og eventuelt barnet. Målet for ansvarsgruppene eller planarbeidet er å sikre samarbeidsprosessen mellom ulike fag og etatar. Den individuelle habiliteringsplanen er eit skriftleg dokument som viser det kortsiktige og langsiktige målet for det enkelte barnet med opplysning om tiltak og kven som er ansvarleg for å gjennomføre og evaluere dei ulike tiltaka.

Det er ikkje vanleg at barnevernet i kommunen deltek i ansvarsgruppemøte eller i arbeidet med å arbeide ut habiliteringsplanen. Dette stemmer med at barnevernet ikkje har noka primæroppgåve for funksjonshemma barn og familien deira. Det er først når det er grunn til å tru at det ligg føre forhold i heimen som kan gje grunnlag for tiltak etter barnevernlova, at barneverntenesta skal granske forholdet, og det er berre når barnet på grunnlag av forhold i heimen eller av andre grunnar har særleg behov for at barnevernet skal setje inn hjelpetiltak for barnet og familien.

Det krev mykje av foreldra å følgje opp eit funksjonshemma eller kronisk sjukt barn – ikkje minst fordi det trengst eit godt og breitt samarbeid mellom hjelpeapparatet og foreldra for at barnet skal få god og målretta hjelp. Hjelpeapparatet byggjer på mange måtar på at foreldra har dei nødvendige ressursane og handlingsromma til å følgje opp barnet. Alle foreldre til funksjonshemma og kronisk sjuke barn kan i periodar bli slitne og oppgjevne.

Ikkje alle foreldre til funksjonshemma barn greier å ta vare på barnet sitt på ein god nok måte. Somme foreldre til funksjonshemma barn ville vore svake omsorgspersonar overfor eit kvart barn. For andre foreldre kan det vere det ekstra som følgjer med det å ha eit funksjonshemma eller kronisk sjukt barn, som gjer at dei ikkje greier omsorgsoppgåvene. I NOU 2000:12 (side 33) blir det sagt at somme barn med sine heilt spesielle kjenneteikn er særleg utsette for omsorgssvikt eller mishandling, og at dette ikkje minst gjeld barn som er fødde med eller som tidleg får fysiske eller psykiske funksjonshemmingar, (Sandbæk 1998).

Hjelpeapparatet må heile tida ha eit vake auge for dei belastningane barnet og familien er utsett for – dette kan til dømes sikrast gjennom eit godt habiliteringsarbeid. Førebyggjande innsats overfor familiar med funksjonshemma eller kronisk sjuke barn er svært viktig. Barnet og familien må få rett hjelp til rett tid, og behovet for hjelp må vurderast heile tida. Fagfolka som møter familien, må vere lydhøyre når dei møter foreldra og deira vurdering av dei behova barnet og familien har.

Avlastningsordningar og støttekontaktordningar (etter sosialtenestelova eller eventuelt barnevernlova) kan gje foreldre nødvendige pusterom, høve til å ta seg inn att og til å ta seg særleg av andre barn i familien, samstundes som det kan gje barnet variasjon, ei meiningsfull fritid og nye opplevingar. Familievernet kan også tilby førebyggjande tiltak og kvalifisert hjelp til familiar i sorg og krise knytt til det å ha eit funksjonshemma barn. Eit pilotprosjekt i regi av Samlivssenteret ved Modum om samlivsspørsmål i familiar med funksjonshemma barn, viste eit stort behov for tilbod om støtte til foreldre med funksjonshemma barn. Som tidlegare nemnt blir no tilbodet bygd ut til å bli permanent og landsdekkjande.

Er det mistanke om at barnet opplever omsorgssvikt og mishandling, må barnevernet her som i andre saker undersøkje forholdet og eventuelt gripe inn med hjelpetiltak i eller utanfor heimen eller med meir inngripande tiltak. I tillegg til dei reglane som gjeld for alle barn, har barnevernlova ein eigen regel i § 4-11 om at dersom foreldra ikkje sørgjer for at eit funksjonshemma eller særleg hjelpetrengande barn får dekt særlege behov for behandling eller opplæring, kan fylkesnemnda vedta at barnet skal behandlast eller få opplæring med hjelp frå barneverntenesta. Regelen blir nytta svært lite, og blei berre brukt ein gong i år 2000.

6.1.4 Barn som opplever vald i heimen

Nokre barn i vårt samfunn er særleg utsette utan at dei nødvendigvis kjem i kontakt med barnevernet. Situasjonen til barn og unge som observerer og/eller sjølv blir utsette for vald i familien, er eit problem som i stor grad er skjult. Derfor har det også fått relativt lite merksemd. Likevel aukar dokumentasjonen av omfang og skadeverknader på barn som er vitne til eller sjølve bli utsette for vald. Mellom anna har krisesentra gjort sitt til å setje familievalden på dagsorden, og dermed skapt auka merksemd og bekymring for barn som blir utsette for vald heime. Merksemda er retta både mot barna sin situasjon på krisesentra og mangel på oppfølging etter at dei flytter frå krisesentra.

Barn opplever ei rekkje former for vald i heimen. Valden kan omfatte fysisk, psykisk og seksualisert vald. Ein type mishandling som ofte fell utanfor når ein snakkar om vald mot barn, er barn som er vitne til vald i familien. Barn er ofte vitne til valdshandlingar mot mor. Eva Lundgren (2001) viser i si omfangsundersøking av vald i Sverige at over halvparten av dei kvinnene som rapporterte om vald frå tidlegare sambuar eller ektefelle, opplyste at barna hadde sett eller høyrt valdsbruk mot mor. Forsking viser vidare at barn får skadeverknader av å leve i ein situasjon der dei er vitne til valdshandlingar mot mor. Skjørten og Paul (2001) viser til symptom som soveproblem, sengevæting, eteproblem og problem i forhold til barnehage og skole. Dei oppsummerer forskinga slik: «Nyere kunnskap om barns oppvekst i familier der de har vært vitne til vold har derfor ført til at mange i dag anser vold mot kvinner som barnemishandling». Dette tilseier at ein også bør behandle dette som ei form for mishandling som barn blir utsette for.

Vald mot barn er eit angrep på samfunnet og det er samfunnet sitt ansvar å kjempe i mot. Det er viktig å definere dette som eit offentleg og ikkje eit privat problem. (Den same haldninga blei også lagt til grunn på ministerkonferansen i EU om vald mot kvinner i Santiago de Compostela). Barne- og familiedepartementet meiner det er nødvendig med betre hjelp til barn som opplever vald i heimen. Mellom anna vil det bli sett i verk kompetansetiltak på krisesentra slik at dei blir betre i stand til å hjelpe barna. Vidare vil det bli sett i verk tiltak som rettar seg direkte mot oppfølginga av barna. Dette gjeld til dømes dersom mor og barn flytter tilbake til mann som har vore valdeleg, barn som opplever samlivsbrot etter valdsbruk og barn som må leve på hemmeleg adresse. Barneverntenesta, inklusive barnevernvaktene, bør vere ein nyttig og nødvendig samarbeidspartnar for krisesentra. På denne bakgrunnen vil Barne- og familiedepartementet vurdere å opprette eit kontaktforum mellom krisesentra og offentlege hjelpetenester, mellom anna for å sikre at barnevernet får informasjon om barn som opplever vald i familien.

Departementet gjev vidare støtte til eit utviklingsprosjekt i regi av Alternativ til Vold – Telemark, som mellom anna fokuserer på tverretatleg arbeid med barn som er vitne til vald i heimen.

Det må poengterast at fysisk barnemishandling frå foreldra si side langt ifrå er avgrensa til heimar der ein av foreldra utset den andre for vald. Forenkla uttrykt kan fysisk barnemishandling omtalast på same måten som i straffelova, der det blir skilt mellom lekamsfornærming og lekamsskading. Lekamsskading set synlege fysiske merke. Grovare former for lekamsskading vil krevje medisinsk behandling og eventuelt også innlegging på sjukehus. Kor mange barn i Noreg som er blitt utsette eller ofte blir utsette for fysisk barnemishandling, finst det ikkje vitskaplege kartleggingar av. Samanlikningar mellom utanlandsk forsking og statistikk om fysisk barnemishandling som grunngjeving for å gripe inn frå norsk barnevern si side (sjå kapittel 4.1, tabell 4.3), kan indikere at problemet både er underrapportert til barnevernet og til dels oversett frå hjelpeapparatet si side.

I nokre få tilfelle kan dødsfall blant spedbarn og småbarn der dødsårsaka ikkje er klar, skyldast drap, mishandling eller svært grov vanskjøtsel. Samstundes er årsakene til dei aller fleste tilsynelatande uforklarlege dødsfalla i desse aldersgruppene andre forhold enn vald eller vanskjøtsel. For å betre kunnskapsgrunnlaget og utvikle betre praksis i helsevesenet i slike saker, blir no Barnedødsårsaksprosjektet gjennomført i dei to mest folkerike helseregionane. (Arnestad/Sveum/Rognum, Vege, 2001.)

Det er nyleg gjennomført ei kartlegging på nokre av barneavdelingane ved sjukehusa i landet av korleis moglege indikasjonar på fysisk barnemishandling blir behandla. (Grøgaard, Ullevål sykehus). Av dei 29 spurde barneavdelingane svarte 22 barneavdelingar, og halvparten av respondentane meinte problemet blir underdiagnostisert. Ut frå andre kartleggingar finn Grøgaard også at årsakene til korleis skadane kan ha oppstått, ofte er for dårleg omtalte i journalar, og at det i delar av helsevesenet finst ein sterk motvilje mot å erkjenne og gå inn i symptom på mishandling. Det blir på denne bakgrunnen etterlyst betre rutinar for tverrfagleg arbeid i slike saker, slik ein har i somme andre land. I Noreg har Norsk barnelegeforening (spesiallegar i pediatri) utarbeidd retningslinjer for korleis ein skal handtere mistankar om mishandling.

Departementet er oppteke av at instansar som gjennom verksemda si observerer teikn på barnemishandling, utviklar rutinar for å klarleggje kva som faktisk har skjedd, og for å melde sakene til barnevernet dersom det er sannsynleg at barn har blitt mishandla, jf. opplysningsplikta i barnevernlova § 6-4.

Fysisk barnemishandling blir sjeldan meld til politiet, verken av barnevernet eller andre instansar. Noka veldokumentert forklaring på kvifor slike saker ikkje blir melde til politiet, finst ikkje. Ei mogleg forklaring er at mellom anna barnevernet i dei fleste saker (som forskinga Befring-utvalet viser til) legg stor vekt på samarbeid med foreldra, og at hjelpeapparatet derfor vegrar seg sterkt mot å melde saker til politiet så lenge dette ikkje verkar nødvendig for å verne barns liv eller helse. Tradisjonar i hjelpeapparatet for å ikkje melde saker til politiet kan dessutan verke sjølvforsterkande, både som ein ugjennomtenkt praksis og gjennom at dei tilsette ikkje opparbeider seg erfaringar i forhold til samarbeid med politiet. Departementet er i og for seg ikkje ueinig i at det er viktigare å hjelpe barna enn å få foreldre straffedømde for valdsbruk. Samstundes er slike handlingar straffbare nettopp fordi dei bryt med normer og verdiar i samfunnet for korleis barn skal behandlast, og det er ikkje barnevernet eller andre delar av hjelpeapparatet si oppgåve å ta stilling til dei strafferettslege sidene ved slike saker.

Det er behov for å styrkje kompetansen innanfor barneverntenesta om barn som opplever og blir utsette for vald. Det er også nødvendig å tydeleggjere det ansvaret barnevernet har for barna. Barnevernet må kjenne til signal og symptom på at barn kan bli mishandla fysisk. Éi av fleire moglege forklaringar på kvifor barnevernet fokuserer såpass lite på mishandling, er at det faglege fokuset innanfor barnevernet er retta meir mot eigenskapar og livsstil hos foreldra (omsorgsevner, rus og psykiske problem) enn mot handlingane til foreldra (jf. tabell 4.3 i kapittel 4.1). Meir satsing på opplæring i foreldredugleik i familiar der ein ser teikn til valdsbruk, bør bli ei viktig målsetjing. Målsetjingar om å betre foreldredugleiken må likevel ikkje overskyggje den plikta barnevernet har til å gripe inn med akuttiltak og foreslå omsorgsplasseringar der det er nødvendig. Tilgjengeleg forsking og informasjon tyder på at dei fleste foreldre som mishandlar barna, verken er kriminelle utover denne valdsbruken, sinnslidande eller handlar med overlegg. I dei fleste familiar er mishandlinga knytt til konfliktsituasjonar som blir trappa opp, og handlingane skjer i affekt. Andre typar fysisk mishandling som skjer i familiar, lèt seg vanskeleg endre med nokolunde enkle middel. Dette gjeld mellom anna i forhold til blind eller umotivert vald, som er den sjeldnaste typen barnemishandling i familiar. Det gjeld også i forhold til såkalla instrumentell vald, det vil seie når foreldre forsvarer å bruke vald (foreldra sjølve uttrykkjer dette annleis) bevisst som eit ledd i barneoppsedinga.

Som ledd i regjeringa sin handlingsplan «Vold mot kvinner», er det med familievernkontoret i Molde som koordinerande instans sett i verk eit utviklingsprosjekt mot vald mot barn i familiar.

Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med andre tilgrensande statlege styresmakter ta initiativ til å få utarbeidd informasjonsmateriell om barn som opplever vald heime, og det ansvaret ulike instansar har i slike saker. Med ulike instansar meiner vi her barnevernet, kommunehelsetenesta, sjukehusa, familievernet, tilsette ved krisesenter m.fl. Departementet vil samstundes understreke at lokale og regionale styresmakter er pliktige til å verne barn mot fysisk og psykisk vald, og at tiltak for å betre rutinar med meir ikkje må utsetjast medan ein ventar på informasjonsmateriell og kurstilbod.

6.1.5 Barn som opplever mishandling, vanskjøtsel, seksuelle overgrep eller utnytting

Vurderingar av om det går føre seg psykisk mishandling, vanskjøtsel eller omsorgssvikt, dreier seg om å vurdere handlingar delvis ut frå forskingsbaserte kriterium og til dels ut frå samfunnet sine normer og verdiar for kva som er uakseptabel åtferd (psykisk mishandling, nokre former for omsorgssvikt) eller uakseptabel passivitet (vanskjøtsel, andre former for omsorgssvikt) frå foreldre si side. Dette er generelle dilemma i barnevernet, men stig særleg klart fram i slike saker. Til dømes gjev faglitteraturen berre eit stykke på veg grunnlag for å vurdere grensene i enkeltsaker mellom å gje barn mykje negativ merksemd og psykisk mishandling.

Som nemnt i førre avsnittet er også omfanget av fysisk barnemishandling nokså usikkert. Kva som er fysisk barnemishandling, er også delvis eit definisjonsspørsmål. Tilgjengeleg forsking kan tyde på at barnevernet har ein tendens til å definere bruk av fysisk vald frå foreldre si side som «episodar» så lenge det ikkje er snakk om hyppig eller særleg grov valdsbruk. I så fall er slike tendensar til «toleranse» uhaldbare, jf. førre avsnittet. Rett nok skal barnevernet fokusere meir på den totale situasjonen barnet er i, enn på enkelthendingar, men ut frå tanken om heilskapsperspektivet må ikkje vedvarande uakseptable handlingar bli oppfatta som ein serie enkeltepisodar.

Dei grovaste formene for vanskjøtsel, grov vald og seksuelle overgrep mot barn har som fellestrekk at dei er straffbare handlingar. Seksuelle overgrep skil seg ut frå annan omsorgssvikt og mishandling ved at handlingane stort sett er klart definerte. Stridsspørsmåla dreier seg, forenkla sagt, oftast om barnet har blitt utsett for seksuelle overgrep og i så fall frå kven.

I motsetnad til andre former for mishandling er det gjort undersøkingar om omfanget av seksuelle overgrep mot barn, temaet har vore relativt ofte fokusert i media og faglitteratur, og det er blitt behandla i ei eiga stortingsmelding (St.meld. nr. 53 frå 1992–93 Seksuelle overgrep mot barn). I etterkant av meldinga er det mellom anna gjort lovendringar som styrkjer rettstryggleiken for barn i overgrepssaker, gjennomført landsdekkjande tverretatlege kurs om temaet og utarbeidd informasjonsmateriell. Dessutan blei Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn oppretta som prosjekt. Dette vil på ingen måte seie at utfordringane barnevernet og andre instansar møter i slike saker, er blitt løyste. Dersom dei to norske landsdekkjande førekomstundersøkingane (1986, 1993) gjev rimeleg nøyaktige indikasjonar på førekomsten av seksuelle overgrep mot barn i dag, tyder det på at 3–5 prosent blir utsette for vedvarande, grove overgrep frå eldre personar før dei fyller 18 år. Ut frå vidare definisjonar opererer ein del fagpersonar med mykje høgare tal når det gjeld førekomst. Av forskingsmetodiske grunnar har dei aller fleste norske fagmiljøa vore svært atterhaldne med å seie noko om kor mange 0–17- åringar i dag som er blitt utsette for seksuelle overgrep ein eller fleire gonger.

Dersom førekomstundersøkingane ikkje gjev eit sterkt overdrive inntrykk av problemomfanget, er talet på saker der barnevernet grip inn på dette grunnlaget (jf. kapittel 4.1), lite i høve til talet på utsette barn. Til dømes var seksuelle overgrep/incest inngrepskriterium for 96 barn i 1999 og 99 barn i 2000 (det vil seie 1,2 og 1,1 prosent av nye barn med barneverntiltak). Ein nærmare gjennomgang av tala frå Statistisk sentralbyrå viser at bruken av dette inngrepskriteriet i 1999 varierte i fylka mellom 0,5 og 1,9 prosent av sakene (Johansson, 2001). Karakteristikken av talet som lite er også rimeleg sett i samanheng med dei strenge kriteria Statistisk sentralbyrå bruker i barnevernstatistikken for å registrere seksuelle overgrep som inngrepsgrunnlag. Seksuelle overgrep utførte av framande eller tillitspersonar utanfor familien blir heller ikkje registrerte i barnevernstatistikken. Til samanlikning viser kriminalstatistikken til Statistisk sentralbyrå at 131 personar blei dømde for seksuelle overgrep (seksuell omgang med barn under 14 år og 16 år og incest) i 2000 (Kjelde: SSB). I forhold til kriminalstatistikken må ein ta atterhald om at den berre når det gjeld nokre brotsverk, seier noko om alderen på kriminalitetsofra. Dommar for valdtekter og seksuelle handlingar (beføling m.m.) mot barn og brotsverk knytte til barnepornografi er ikkje spesifiserte i statistikken.

For å styrkje tiltaksapparatet og kompetansen om slike saker arbeider eit prosjekt (2000–2002) under leiing av Statens helsetilsyn med å byggje ut og styrkje fagmiljøa i regionane. Målgruppa for prosjektet er i første rekkje barnevernet, psykisk helsevern for barn og unge og barneavdelingane (pediatrien) ved sjukehusa. Aktuelle etatar på kommunenivå blir også dregne inn i prosjektet, på same måten som andre andrelinjetenester som til dømes vaksenpsykiatrien. På bakgrunn av tidlegare erfaringar frå forsøk på å styrkje arbeidet innanfor dette saksfeltet, legg statlege styresmakter no særleg vekt på å etablere varige og stabile tverretatlege nettverk som ikkje er for avhengige av enkelte eldsjeler. Statens helsetilsyn kjem i samarbeid med andre nærliggjande departement til å gje ut ei rettleiing om arbeid på dette saksfeltet i løpet av 2002. Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med Utdannings- og forskingsdepartementet gje ut ei rettleiing om handtering av mistankar om seksuelle overgrep mot barn utførte av tilsette ved skolar, barnehagar eller barneverninstitusjonar.

Det nemnde regionprosjektet som blir leidd av Statens helsetilsyn, arbeider også for å styrkje kompetansen og tiltaksapparatet når det gjeld fysisk barnemishandling og til dels psykisk mishandling og vanskjøtsel av barn. Ei stor utfordring i denne samanhengen er å finne det rette balansepunktet mellom å sikre spesialkompetanse om ulike typar vald og omsorgssvikt og å sjå ulike typar vald i samanheng. Med utgangspunkt i befolkninga og busetjingsmønsteret i Noreg har vi forenkla sagt at valet står mellom nasjonale spesialeiningar og meir generalistprega regionale spisskompetansemiljø (jf. kapitla 10.5.1 og 10.5.2). Dei departementa det gjeld, vil innan utgangen av 2002 ta stilling til korleis arbeidet for å kjempe mot ulike former for vald mot barn, og arbeidet for å hjelpe dei utsette barna, skal integrerast med liknande tiltak der vaksne og eldre er målgruppene.

I løpet av dei siste åra har det blitt vanleg å differensiere mellom seksuelle overgrep og seksuell utnytting av barn. Med seksuell utnytting av barn meiner ein produksjon, distribusjon og oppbevaring av barnepornografi og kjøp av sex frå personar under 18 år. Dersom kjøp av sex frå mindreårige skjer under utanlandsopphald, blir dette ofte omtalt som barnesexturisme. Dersom mindreårige på ein meir eller mindre organisert måte blir frakta til eit anna land for å utnyttast i prostitusjon eller pornografi, bruker ein omgrepet menneskehandel («trafficking«) med barn for seksuelle formål. Enkelte barn og unge blir utsette både for seksuelle overgrep og seksuell utnytting. Ein slik kombinasjon skjer når seksuelle overgrep mot barn blir fotograferte eller filma og deretter distribuerte. Ein annan kombinasjon er dei tilfella der personar barn har tillit til, går til seksuelle overgrep og i tillegg leiger ut barna for at dei skal utføre seksuelle tenester.

Gjennom endringane i straffelovkapitlet om seksualbrotsverk som blei vedteke og tok til å gjelde i 2000, blei mellom anna reglane som gjeld seksuell utnytting av barn, skjerpa på to punkt. Den nye § 203 i straffelova forbyr kjøp av seksuelle tenester frå personar under 18 år. Den nye § 204 første ledd bokstav f) i straffelova gjer det straffbart å lokke nokon under 18 år til å la seg avbilde som ledd i ei kommersiell framstilling av bilete eller film med seksuelt innhald eller å produsere slike framstillingar. Før desse lovendringane gjaldt den seksuelle lågalderen på 16 år også for ungdomsprostitusjon og kommersiell pornografi.

Den aukande bruken av Internett skaper nye utfordringar også når det gjeld å verne barn mot seksuell utnytting. I tillegg til spreiing av barnepornografi blir dette mediet misbrukt også gjennom å gje «praktisk informasjon» og kontaktkanalar for personar som går til seksuelle overgrep mot barn eller utnyttar mindreårige seksuelt mot betaling. Departementet gav i 2001 saman med andre nærliggjande departement og instansar ut Tiltaksplan (om) barn, unge og Internett. Planen inneheld mellom anna tiltak for å hindre at ny teknologi blir brukt som formidlingsledd for å kunne utnytte barn og unge seksuelt. Med bruk av ny teknologi meiner ein her også til dømes når kjøparar og seljarar av sex blir kopla gjennom tekstmeldingar (SMS) over mobiltelefonar.

Norske styresmakter har til no ikkje grunnlag for å kome med overslag om kor stor del av den distribuerte barnepornografien som er blitt produsert i Noreg. Den mest omfattande spørjeundersøkinga om sal av seksuelle tenester frå barn og unge blei gjennomførd i 1996 som ledd i ei større undersøking blant 14–17-åringar i Oslo. Av om lag 10 000 respondentar oppgav den gongen 1,4 prosent av ungdommane at dei ein eller fleire gonger hadde selt seksuelle tenester, og av desse var delen tre gonger større blant gutar enn jenter. Eitt av dei mest synlege funna var at eit stort fleirtal av dei som oppgav å ha selt seksuelle tenester, ikkje hadde vore i kontakt med barnevernet eller andre hjelpetenester (Kjelde: Pedersen/Hegna: «Barn og unge som selger sex», Tidsskrift for Den Norske Lægeforening nr. 2/2000). I den grad denne undersøkinga gjev eit dekkjande bilete av forholda i Oslo, er det høgst usikkert om funna kan generaliserast til andre større byar i Noreg. Forskingsstiftinga NOVA har nyleg publisert ein kunnskapsstatus om barne- og ungdomsprostitusjon i Noreg, (Hegna/Pedersen 2002).

Eit nasjonalt kompetansesenter – PRO-senteret – for arbeid med spørsmål knytte til prostitusjon har eksistert sidan 1994. Frå og med 1996 har dette senteret også arbeidd med barn og unge som sel seksuelle tenester.

Hausten 2001 ratifiserte Noreg tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon om sal av barn, barneprostitusjon og barnepornografi (jf. St.prp. nor. 58 for 2000–2001). Noreg slutta seg også til Europarådets nye tilråding om å verne barn mot seksuell utnytting («Recommendation 2001–16«). I desember 2001 blei den andre verdskongressen mot seksuell utnytting av barn arrangert i Japan. Deltakarlanda plikta seg der («The Yokohama Global Commitment«) til å intensivere oppfølginga av sluttdokumenta frå den første verdskongressen. Det vidare arbeidet med desse spørsmåla kjem til å bli vurdert mellom anna i lys av dei nemnde internasjonale og regionale dokumenta som Noreg har slutta seg til. Planperioden for norsk oppfølging av Stockholmkongressen i 1996 mot kommersiell seksuell utnytting av barn (Q-0988) gjekk formelt sett ut ved førre årsskiftet. Regjeringa vil ta stilling til kva for tiltak i planen som skal førast vidare, og til behovet for nye tiltak. Regjeringa vil understreke at effektive tiltak mot barnepornografi og sexturisme krev samarbeid på tvers av landegrensene. Fokuset må setjast på å redusere eller ideelt sett fjerne etterspørselen, medan tilboda må reduserast gjennom til dømes internasjonalt politisamarbeid. Det er i denne samanhengen viktig at kontrolltiltak ikkje råkar eller stigmatiserer ofra for slik verksemd.

Landa i Norden og ved Austersjøen registrerer ein aukande handel med kvinner og barn for seksuelle føremål, og arbeider for å finne nasjonale og internasjonale mottiltak. Dei nordiske og baltiske ministrane med ansvar for likestillingsspørsmål, tok i 2001 initiativ til ein opplysningskampanje mot menneskehandel i 2002. Justisministrane i dei same landa sluta seg seinare til dette initiativet. Målsettinga er å stimulere til debatt og å auke kunnskap og medvite om problemstillinga blant ålmenta, styresmaktene og i frivillige organisasjonar. Likestilling, menneskerettar og økonomisk og sosial tryggleik blir viktige tema i kampanjen i tillegg til spørsmål knyta til politi og rettsvesen. Kampanjen opna nyleg med eit seminar i Estland (mai 2002) og blir avslutta med eit seminar og ministermøte i Latvia i november 2002. Kvart deltakarland vil også setje i verk nasjonale kampanjar i denne perioden. Noreg kjem mellom anna til å fokusere på at etterspørsel skaper ein marknad for kjønnshandel og på vern og hjelp til dei utsette. Justisdepartementet og andre akuelle departement arbeider med å lage ein felles handlingsplan mot handel med kvinner og barn. Departementa tek sikte på å legge fram planen i 2. halvår 2002.

Generelt sett er det på grunn av den «skjulte» karakteren desse sakene har, vanskeleg å svare på i kva grad barn blir utsette for ulike former for omsorgssvikt, mishandling og utnytting utan at barnevernet registrerer det. Det er vidare eit etisk dilemma om styresmaktene skal prioritere å kartlegge problemomfang eller å utvikle av arbeidsmetodar for å løyse problema. Etter regjeringa si vurdering bør utvikling av arbeidsmetodar prioriterast høgast, samstundes som ein bør undersøkje nærmare kva karakter og omfang problema har. Barne- og familiedepartementet og andre nærliggjande departement vil i samarbeid med aktuelle fagmiljø sørgje for å få utvikla informasjonsmateriell og betre utdanningsmateriell. I kva grad materiellet bør differensierast etter temaområde (fysisk mishandling, psykisk mishandling, vanskjøtsel, omsorgssvikt, seksuell utnytting) eller dekkje fleire slike tema, må ein avgjere etter ei nærmare vurdering av kva som er formålstenleg. Regjeringa vil i denne samanhengen også understreke det ansvaret utdanningsinstitusjonane og arbeidsgjevarane har for at dei tilsette får høg nok kompetanse til å arbeide med dei vanskelegaste barnevernsakene. På same måten som når det gjeld fysisk vald mot barn (jf. siste avsnitt i kapittel 6.4.1 om vald i heimen), vil departementet understreke det ansvaret førstelinjetenesta har for å verne barn som blir utsette for alle former for mishandling eller vanskjøtsel. Sjølv om dette er krevjande, må barnevernet kunne greie både å vere fokusert på løysingar og familieressursar generelt sett, og å prioritere omsynet til det beste for barnet der det er nødvendig.

På 1990-talet kunne ulike media opplyse at tvangsekteskap blei praktisert i fleire minoritetsmiljø i Noreg, sjølv om det var forbode ved lov. I 1997 bad Stortinget regjeringa arbeide ut ein handlingsplan mot tvangsekteskap. Denne planen blei offentleggjord i desember 1998 og varte til årsskiftet 2001/2002. Talet på unge som søkjer hjelp for å unngå tvangsekteskap eller få hjelp til å kome ut av eit tvangsekteskap, aukar. Om dette kjem av at fleire unge i dag søkjer hjelp fordi slik hjelp finst, eller om det reelle talet på tvangsekteskap verkeleg aukar, veit vi ikkje. Regjeringa ønskjer å halde fram arbeidet mot tvangsekteskap og har offentleggjort dokumentet «Innsats mot tvangsekteskap 2002». Satsinga går ut på tiltak for å sikre at unge menneske med minoritetsbakgrunn veit kva for rettar dei har og kvar dei kan vende seg for å få hjelp. Hittil har det vore dei frivillige organisasjonane som har hatt mest kunnskap og erfaring med å hjelpe unge i krise på grunn av tvangsekteskap. Regjeringa vil no satse på ei kompetanseheving innanfor offentlege etatar slik at dei kan hjelpe dei unge på ein god og omsorgsfull måte på dette området. Regjeringa vil også arbeide for lovendringar som kan gjere sitt til å hindre tvangsekteskap. Ho vil mellom anna foreslå ufråvikeleg offentleg påtale i tvangsekteskapssaker.

Seinare på 90-talet sette media også fokus på kvinneleg kjønnsskamfaring og kunne opplyse at somme minoritetsmiljø i Noreg praktiserte denne skikken. I 2000 la regjeringa fram Handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Primærdelen av tiltaka skal gjennomførast som eit 3-årig nasjonalt prosjekt som skal utvikle kommunikasjons- og informasjonstiltak overfor ulike målgrupper for å hindre kjønnsskamfaring. Vidare skal det hjelpe til med kompetanseheving på området i aktuelle offentlege etatar som barnehagar, skolar, sosialtenesta, barnevernet. Helsestellet, det vil seie helsestasjonar, skolehelsetenesta og fødeavdelingar, er instansar som bør ha særleg kompetanse om kjønnsskamfaring fordi dei representerer arenaer som aktuelle minoritetsgrupper ofte har kontakt med. Helsetilsynet har derfor utarbeidd ein «Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring» som det nye Sosial- og helsedirektoratet har implementeringsansvar for. Regjeringa vil i løpet av våren leggje fram ein tiltakspakke mot kjønnsskamfaring der dei informerer om kva for tiltak ho vil gjennomføre i 2002.

6.1.6 Særleg belasta foreldre og familiar

Som tidlegare vist er ikkje det grunnlaget barnevernet har for å gripe inn med omfattande tiltak, nødvendigvis slike forhold som mishandling, helseskadeleg vanskjøtsel eller rusmisbruk hos foreldra. Kategorien «foreldra sine manglande omsorgsevner» blir etter måten ofte brukt i statistikken, og gjeld til dømes understimulering.

Barnevernstatistikken viser at omsorgsovertakingar i hovudsak først og fremst blir gjennomførte for barn som er eldre enn sju år. Dette indikerer at barneverntenesta er atterhalden med å ta spedbarn og småbarn under omsorg. Det er likevel viktig å halde fast ved at sjølv det beste arbeidet frå barneverntenesta og andre instansar, ikkje alltid kan gjere foreldra til gode nok omsorgspersonar for barna sine. Det er dokumentert at dei tidlegaste levekåra for barna er sentrale for den seinare mentale helsa og utviklinga deira. Derfor må barnevernet heile tida vurdere om hjelpetiltak er nok for å sikre barnet tilfredsstillande omsorg.

Som nemnt i kapittel 4.3 blir det gjennomført eit prosjekt ved forskingsstiftelsen NIBR, der barnevernstatistikken for perioden 1990–2000 blir kopla med mellom anna utdanningsregisteret, inntektsregisteret og kriminalitetsregisteret. Funna derifrå understrekar den samfunnsmessig marginaliserte posisjonen mange av foreldra som er i kontakt med barneverntenesta, har. Statistisk vil dei ha lågare utdanningsnivå enn dei fleste andre vaksne, ofte ikkje utdanning utover grunnskolen. Berre av dette vil det lett følgje ei svakare tilknyting til arbeidslivet. Ei svak tilknytning til arbeidslivet gjer det igjen meir sannsynleg at familieøkonomien blir halden oppe av offentlege ytingar, noko som plasserer mange av desse familiane i spesiell risiko for fattigdom. Dermed blir det også meir sannsynleg at familien vil ha dårlegare bustadstandard enn gjennomsnittet, og at barna vil flytte meir enn gjennomsnittet på grunn av usikre og kortvarige bustadforhold. Dette aukar farane for at dei ofte byter skole. Risikoen for økonomisk marginalisering og fattigdom aukar endå meir ved at fleirtalet av barna som er i kontakt med barneverntenesta, bur i hushald med ein einsleg forsørgjar, som oftast mor.

Medan delen av norske sekstenåringar som bur saman med begge dei biologiske foreldra, framleis er på nærmare 80 prosent, ligg den tilsvarande delen blant barnevernsklientar på mellom ein femtedel og ein tredjedel. Det finst i liten grad informasjon om dei mest utsette barna skil seg frå fleirtalet av barnevernbarna på dette punktet eller ikkje.

Den utsette stillinga familien er i på det materielle området, blir ofte oversett, og det er viktig å fokusere på og søkje å avhjelpe denne situasjonen. Samstundes blir det peikt på i forskingslitteraturen at det å vere avhengig av offentleg støtte over tid kan ha samanheng med lite funksjonelle familieprosessar og negativ utvikling for barn sin del. Spørsmålet som blir diskutert i ein del nyare litteratur, er ikkje så mykje om desse samanhengane finst, som om det er sjølve det å vere avhengig av offentleg støtte eller andre forhold som er årsak til dei.

Når det gjeld familiar som er i kontakt med den norske barneverntenesta, blir det ofte omtalt fleire problem enn dei rent økonomiske, mellom anna dårlegare fysisk og psykisk helse, noko høgare dødsrate og meir bruk av vald mellom vaksne. Dessutan viser det seg, særleg i saker som gjeld omsorgsovertaking, at dei vaksne i hushaldet ofte har psykiske vanskar og/eller misbruker rusmiddel. Dermed blir det igjen meir sannsynleg med ustabile familieforhold for barna sin del. Det viser seg i form av sviktande og uføreseieleg fungering frå dei vaksne si side, konfliktfylte og skiftande parforhold og lite støtte frå eit sosialt nettverk. I tillegg vil foreldra sine eigne skoleerfaringar, som nokså ofte er dårlege, gjere det vanskelegare for dei å følgje opp skolegangen for eigne barn.

Med andre ord vil barn som er i kontakt med barneverntenesta, særleg der omsorgssituasjonen er svært dårleg eller mangelfull, ofte kome dårlegare ut på tre av dei fire områda som forskingslitteraturen meiner aukar risikoen for seinare skjevutvikling: Vanskelege materielle forhold, indre problem i familien og eit problemfylt forhold til skolen både fagleg og sosialt. I tillegg kjem ofte risikofaktorar knytte til barnet sjølv, som genetisk fastlagde tilstandar, utviklingsforstyrringar, vanskeleg temperament, somatisk sjukdom osv. Som døme på forhold som fører til mangelfull familiefungering, kan ein nemne ei familiehistorie der ein eller begge foreldre har personlege problem, alvorleg konflikt mellom barn og foreldre og/eller mellom foreldra, dårleg kommunikasjon mellom familiemedlemmene og eit familieklima som skaper utrygg tilknyting. Barneoppsedinga blir då ofte prega av å vere (somme gonger vekselvis) ikkje-responderande, autoritær, kaotisk eller utan oppfølging.

Familien har ei sentral rolle på godt og vondt – han kan fungere som eit vern mot uheldige konsekvensar for barn av fattigdom og andre belastningar, men han kan også verke med til å forsterke dei same konsekvensane. Sagt på ein annan måte kan ein sjå på kombinasjonen av familievilkår, foreldrefunksjonar, konstitusjon og tilknyting hos barnet som fire hovudområde. Her vil belastningar på meir enn eitt område, kor lenge belastningane varer og alder og utviklingstrinn hos barnet auke risikoen for utvikling av alvorlege problem.

Omsorgssvikt har i dei siste 50 åra blitt forklart gjennom ulike faglege perspektiv, til dømes den medisinske eller patologiorienterte, den interaksjonistiske, den sosiologiske, den økologiske og den psykolegalistiske. Ein nyare tilnærmingsmåte, som også blir vektlagd i mykje av faglitteraturen, er risikovurderingar. Risikofaktorar som særleg blir framheva i faglitteraturen, er knytte til familiesituasjonen og korleis foreldra fungerer i samspel med behova hos det enkelte barnet. Vurderinga av samspelet mellom barn og vaksne er knytt til kva slags effekt fråvær av samspel eller skadelege samspel har på korleis barnet fungerer over tid. Som det blir peikt på i litteraturen, er også denne tilnærmingsmåten usikker i den forstand at det ikkje har lykkast å finne eksakte kriterium for når risikoen for barn ved å bli buande heime er for stor. Bortsett frå i saker der grunnlaget for å foreslå omsorgsovertaking verkar openbert (til dømes grov vald, incest, langvarig rusmisbruk), vil slike samla risikovurderingar danne grunnlag når sakkunnige skal tilrå og barnevernet ta avgjerder om å sende saker til fylkesnemnda.

Som illustrasjon følgjer nokre døme på fråvær av samspel eller skadeleg samspel i familiar. Det må understrekast sterkt at slike forhold som er nemnde i døma, isolert sett ikkje gjev grunnlag for å foreslå omsorgsovertaking.

6.1.7 Fattige barn og familiar i dagens Noreg

I Noreg lever dei aller fleste barn og unge i trygge og gode økonomiske kår. Dei har nok mat, ein stad å bu, klede, og dei har foreldre som bryr seg om dei. Det er velferdsordningar tilgjengelege for alle og eit tryggingsnett som i prinsippet skal fange opp dei som fell utanfor. Den tradisjonelle fattigdommen er så godt som utrydda. Likevel tyder undersøkingar frå ei rekkje land på at barna utgjer ein stadig større del av dei fattige i den vestlege verda.

På oppdrag frå Barne- og familiedepartementet gjorde Statistisk sentralbyrå våren 2001 ein analyse av låginntekt blant barn i Noreg under 18 år. Det er hovudsakleg nytta ein tradisjonell definisjon av låginntekt, der grensene er definerte ut frå relative avstandar til det generelle inntektsnivået i befolkninga, den såkalla medianinntekta. Dersom ein ser bort frå barn i hushald som anten har selt aksjar eller eigedommar med store tap, har ein finansformue over ein viss storleik eller har ein hovudforsørgjar som er student, så finn vi at mellom 2,6 prosent og 3,1 prosent av alle barn under 18 år hadde ei inntekt under halvparten av medianinntekta i 1998. Dette tilsvarer eit tal i befolkninga på mellom 27 000 og 32 000 barn.

Den generelle inntektsutviklinga for hushald med barn var svært god på 1990-talet, og det var dei yngste barna som opplevde den største veksten i hushaldsinntektene. Den generelle velstandsauken for barnefamiliane har også spreidd seg til dei barna som lever i nedste delen av inntektsfordelinga. Tendensen til at det blei færre barn med låginntekt utover på 1990-talet, blir endå klarare dersom ein nyttar ei meir absolutt tilnærming, der låginntektsgrensa er basert på eit gjennomsnitt for heile perioden 1986–1998. Vi finn då at delen av barn i låginntektsgruppa blei om lag halvert berre mellom 1994 og 1998, ved bruk av ei absolutt låginnteksgrense. Den relative inntektsbetringa for barn i låginntektsgruppa blir støtta av annan levekårsstatistikk. Det blei til dømes færre barn som blei forsørgde av sosialhjelp i same perioden.

Dersom ein følgjer barna i tre år (1996-98), viser analysen at mellom 1,7 prosent (kvadratrotskalaen) og 2,4 prosent (OECD-skalaen) hadde vedvarande låg inntekt. Dette svarar til ei tal på mellom 14 000 og 19 000 barn (Epland, 2001).

Ein nærmare analyse av dei barna som var i låginntektsgruppa i 1998, viser at nokre grupper av barn har større risiko for å tilhøyre låginntektsgruppa enn andre. Dette gjeld til dømes barn av eineforsørgjarar, barn i hushald der ingen av dei vaksne var yrkesaktive, barn med hovudforsørgjar yngre enn 30 år, barn med innvandrarbakgrunn og barn i hushald som ikkje eig eigen bustad. Ein finn også klare skilnader mellom barn i låginntektsgruppa og andre barn når det gjeld kva slags inntekter hushaldet lever av. Medan yrkesinntektene er den heilt dominerande inntektskjelda til barnefamiliar generelt (over 80 prosent av samla inntekt), er det overføringar og stønader som er viktigaste inntektskjelda for mange barn i låginntektsgruppa.

Reint kvantitative mål på fattigdom seier ikkje utan vidare noko om den subjektive opplevinga av å vere i ein slik situasjon. Fattige barn i dag er som oftast ikkje fattige i den forstand at dei ikkje har mat, klede eller tak over hovudet. Fattigdommen råkar barna på den måten at dei av økonomiske grunnar blir utestengde frå å vere med på det same som andre barn. Fattigdommen kan også vise seg i at barna ikkje får vere med på skoleturar, og at dei ikkje får like dyre gåver til jul og fødselsdagar. Denne «nye forma» for fattigdom kan ramme hardt i eit samfunn med generelt høg levestandard og auka kjøpepress mot barn og unge, og der barn og unge flest deltek i organiserte aktivitetar som kostar pengar.

Spørsmålet blir i kor stor grad låg inntekt har konsekvensar for velferda til barna. Ein del implikasjonar er innlysande. Foreldra deira kan kjøpe mindre av dei goda og tenestene som sikrar den generelle velferda for familien. Pengemangel gjer at ein del barn ikkje får sjanse til å delta i felles sosiale og kulturelle aktivitetar som kostar pengar. Det kan gjelde bursdagar, klasseturar, idrettsarrangement, sommarskolar, musikkorps og anna. Slike erfaringar gjer noko med den enkelte når han eller ho alt som barn ikkje har høve til å delta i aktivitetar andre barn tek som ei sjølvfølgje. Ein del foreldre har ikkje råd til å kjøpe moteklede, sportsutstyr, mobiltelefon, PC, Internett eller bøker. Dette kan gje barn ei subjektiv kjensle av å vere fattig, ikkje minst fordi mange i Noreg i dag har svært god råd. Dette kombinert med eit sterkt kommersielt kjøpepress mot barn og unge skaper stor avstand mellom dei barn og unge som kan følgje karusellen og dei som ikkje kan det. Dei som har særleg dårleg økonomi, kan også i våre dagar vere utsette for ei form for sosial stigmatisering.

Nyborgutvalet, som avga si innstilling i 2000, har sett på korleis ein kan redusere det kommersielle presset mot barn og unge. I innstillinga si, NOU 2000:6 Oppvekst med prislapp, kom utvalet med framlegg til tiltak som ikkje berre krev engasjement frå foreldra, skolen og det offentlege, men også framhevar det ansvaret næringslivet har. Den offentlege debatten som har vore i kjølvatnet av utgreiinga, har ført til auka medvit om problemstillingane. I oppfølginga vidare vil regjeringa setje fokus på mellom anna kommersielt press i skolen, verdien av innsatsen til frivillige organisasjonar, regelverk og retningslinjer for reklame og sponsing, forbrukarundervisning og kva rolle foreldreutvalet i grunnskolen kan spele.

Regjeringa tek sikte på å leggje fram ei samla oversikt over kva som blir gjort på dette området i løpet av 2002.

Regjeringa vil mellom anna invitere dei frivillige barne- og ungdomsorganisasjonane til ein dialog om korleis ein kan samarbeide om å redusere det kommersielle presset mot barn og unge. Regjeringa vil også ta opp korleis lokale lag og foreiningar kan unngå at barn og ungdom fell utanfor verksemda deira av økonomiske eller andre årsaker. Dette vil bli sett i samanheng med Friforn-ordninga (tilskot til frivillige lokale lag og organisasjonar). Tidlegare har det vore eit problem at enkelte barn av økonomiske grunnar ikkje har kunna vere med klassen på leirskole. Regjeringa er oppteken av at ingen barn skal stengjast ute på grunn av eigendelar i grunnskolen. Som ledd i dette er det frå 2002 lagt inn ekstra midlar i rammetilskotet til kommunane for å sikre at leirskuleopphald skal vere gratis. Regjeringa vil om kort tid fremje ein ot. prp. om rett til gratis grunnskoleopplæring der det vil vere med ei presisering av gratisprinsippet.

Forbrukarundervisning i skolen er eit av dei tiltaka som gjennom fleire år har vore eit viktig verkemiddel for å ruste barn og foreldre til å vere bevisste i sitt forhold til reklame og kjøpepress.

Barne- og familiedepartementet har fått rapportar om at ein del innvandrarfamiliar ikkje prioriterer behov hos barn på same måten som andre, trass i rimeleg god inntekt. Dette handlar om at dei vaksne av ulike grunnar ikkje ser verdien av at barna får same tilbod som det er vanleg at etnisk norske barn har. Samanlikna med kameratar og venner kan barna i slike tilfelle kome til å kjenne seg fattige.

Barne- og familiedepartementet gir ei utdjupande vurdering av oppvekst og levekår i St.meld nr. 39 (2001–2002).

Dei barna som barnevernet har hand om, lever generelt sett i dei svakaste og mest utsette familiane, materielt, sosialt eller psykologisk. Foreldra kan vere rusmisbrukarar, arbeidsledige, einslege forsørgjarar eller innvandrarar. Ofte kan det vere ein kombinasjon av fleire faktorar. Barnevernet og andre instansar i kommunen greier ikkje alltid å følgje opp familiane godt nok. Grunnen til dette kan vere både mangel på kompetanse og/eller økonomiske midlar i kommunane. Resultatet kan bli at det offentlege etter kvart må ta omsorga for nokre av barna. På lang sikt er dette også dårleg økonomi for samfunnet. Det bør derfor satsast meir på tiltaksutvikling og kompetanseheving i kommunane, med eit særleg fokus på å utnytte tenesteapparatet betre samla sett.

6.1.8 Barn og unge som driv med kriminalitet

Kriminalitet blant barn og ungdom har vist aukande tendens frå etterkrigstida til i dag, men har likevel vakse i mindre grad enn den totale kriminaliteten. Frå å utgjere nærmare to tredelar av alle pårekna gjerningspersonar på 1960-talet, utgjorde delen av barn og unge (under 21 år) noko over ein tredel (34 prosent) i 2000. Det er vaksne som særleg står for auken i den registrerte kriminaliteten (Falck 2002). Den totale pårekna kriminaliteten, registrert i form av talet på etterforska brotsverk, har stige frå 38 700 saker i 1960 til 235 200 saker i 1990 og 314 000 saker i 2000. Personar under 21 år som var sikta for brotsverk i 2000, hadde oftast tjuveri, narkotika eller skadeverk som sitt grovaste lovbrot.

Alderen på dei som er sikta for kriminalitet, har endra seg. Frå 1950-talet til slutten av 1960-talet var det 14-åringane og seinare 15-åringane som hadde den høgaste registrerte kriminalitetsfrekvensen. Så overtok 15–16-åringane på 1970-talet. I 1980-åra var det 16–17-åringane. I 1990-åra steig det vidare opp i alder til 18–19-åringane, og i 2000 er det denne alderskategorien som klart har den høgaste kriminalitetsfrekvensen. På 1990-talet viste kriminalstatistikken ei utflating for barn og unge fram til 1998. Etter dette har kriminaliteten for denne gruppa stige. I 1990 var 42 prosent av alle pårekna gjerningspersonar (sikta) under 21 år, 10 år seinare i 2000 utgjorde barn og unge berre 34 prosent av dei sikta. Det vil seia at barn og unge i dag står for ein relativt mindre del av kriminaliteten enn tidlegare. Like fullt skjer det også blant barn og unge ein auke i kriminaliteten frå 1990 til 2000. (Jf. figur 6.1. Kjelde: Statistisk sentralbyrå.)

Det er viktig å sjå auken i samanheng med at oppklaringsprosenten hos politiet har stige, frå 23 prosent i starten av 1990-åra til 30 prosent i 2000. Dermed blir relativt fleire personar sikta i høve til talet på lovbrot som er etterforska.

Fokuseringa på skadeverk det siste tiåret har truleg gjeve seg utslag for barn og unge i kriminalitetsstatistikken, men det kan vere fleire årsaker til auken. Politiet fullfører i større grad etterforskinga av skadeverk der ein reknar med at barn under den kriminelle lågalderen er gjerningspersonar. Dette vil både auke oppklaringsprosenten og føre til fleire registrerte. Viktigast for utviklinga dei seinare åra ser likevel ut til å vere ei endring frå å sjå på nokre former for skadeverk (mellom anna tagging) som eit mindre regelbrot til å sjå på handlinga som eit brotsverk. Denne kriminaliseringa aukar talet på brotsverk og brotsmenn utan at talet på handlingar reelt sett har stige.

Dei seinare åra har det vore eit politisk påtrykk om auka etterforsking av lovbrot utførte av barn og unge. Ei arbeidsgruppe nedsett av den førre regjeringa foreslo i eit høyringsnotat mellom anna å endre straffeprosesslova slik at alle lovbrot blir etterforska sjølv om lovbrytaren er under den kriminelle lågalderen. Grunngjevinga for framlegget er at etterforskinga i seg sjølv vil kunne ha ein avskrekkande effekt. Samstundes kan etterforskinga vere nyttig bevismateriale når fylkesnemnda skal vurdere om barnet har alvorlege åtferdsvanskar i form av alvorleg eller vedvarande kriminalitet, eller for å kunne vurdere andre tiltak som til dømes overføring til konfliktråd. Det blir også gjort framlegg om at barnevernet alltid skal få melding frå politiet om eit barn under 18 år er under etterforsking, bortsett frå når saka berre dreier seg om ein bagatell. Framlegga i høyringsnotatet vil bli følgde opp av Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet i samarbeid.

Det er urovekkjande at talet på barn og unge som er gjerningspersonar i valdssaker, har auka spesielt dei siste åra. Trugsmål og lekamsfornærmingar utgjer det største talet, men ein skal likevel ikkje bagatellisere at også talet på sikta for lekamsskading aukar.

I tillegg til valdsstatistikken er også narkotikatala bekymringsfulle. Medan andre former for kriminalitet viser relativt stabile tal på slutten av 1990-talet, har det vore ein auke i narkotikabruk, både i registrerte saker og sjølvrapportert bruk for unge i alderen 15 til 20 år.

Undersøkinga «Ungdomstid i storbyen» (Bakken 1998) identifiserer ei lita gruppe tungt belasta ungdommar med omfattande åtferdsproblem. Desse ungdommane er prega av dårleg forhold til familie, skole og vaksensamfunnet. Dei utgjorde ca. 5 prosent både av norsk ungdom og av ungdom med ikkje-vestleg bakgrunn. Ved hærverk, sniking, nasking og andre mindre alvorlege rettsbrot var ungdom med norsk bakgrunn overrepresentert. Ungdom med innvandrarbakgrunn var noko oftare involverte i valdshandlingar. I det store og heile var det ingen vesentlege skilnader i lovbrotsmønsteret for norsk ungdom og ungdom med innvandrarbakgrunn.

Innsats mot vald og annan kriminalitet blant barn og ungdom har høg prioritet. I desember 1999 la Barne- og familiedepartementet fram St.meld. nr. 17 (1999–2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Planen omfattar vel 40 igangsette og nye innsatsområde, mellom anna heilskapleg førebyggjande arbeid, innsats i skolen, i fritid og nærmiljø, oppfølging av barn med alvorlege åtferdsproblem, unge lovbrytarar og kriminelle ungdomsgjengar, og dessutan kunnskapsutvikling og forsking. Alle tiltaka blir førte vidare.

Barne- og familiedepartementet gjev elles støtte til lokalt førebyggjande arbeid gjennom tilskotsordninga «Ungdomstiltak i større bysamfunn» og «Utviklingsprogrammet for styrking av oppvekstmiljøet» der åtte kommunar er med. I Oslo er det gjeve støtte til ei rekkje prosjekt både i offentleg regi og i regi av frivillige organisasjonar og ungdomsgrupper. Det er også gjeve støtte til prosjektet EXIT som har som mål å utvikle tiltak som kan hjelpe ungdom i ekstreme ungdomsmiljø til å kome ut av miljøa så raskt som mogleg. Vidare blir det gjeve støtte til tiltak mot mobbing og støtte til arbeid mot rasisme.

Befringutvalet foreslår at det blir utgreidd om ein bør utvikle spesielle plasseringstiltak utanfor barnevernet som alternativ til varetektsfengsling eller anna straffeforfølging. Barnevernet har dei seinare åra fokusert mykje på barn og unge som driv med kriminalitet eller har andre alvorlege åtferdsproblem. Det er semje mellom fagfolk om at institusjonsbehandling aleine stort sett ikkje hjelper i forhold til denne gruppa ungdom. Det er behov for metodar som både følgjer opp ungdommen, omsorgspersonane og resten av nettverket. Det er i dei seinare åra sett i gang nye terapeutiske tiltak innanfor barnevernet og psykisk helsevern for barn og unge som har som mål å styrkje foreldra i deira evne til å hindre at barn utviklar alvorlege åtferdsvanskar. Eit av desse er Webster Stratton-programmet, der målgruppa er foreldre med barn mellom 4 og 8 år som har utagerande og grenseutprøvande åtferd. Programmet gjev omsorgspersonane reiskapar til å løyse daglege utfordringar og konfliktar, redusere åtferdsproblem og auke sjølvtilliten hos barna. Eit anna program er Parent Management Training (PMT), som blir brukt i arbeidet med barn opp til ca. 12 år for å øve opp foreldre til å bruke betre strategiar i handteringa av barnet i kvardagen. Forskingsresultat viser at intervensjonen gjev stor reduksjon av åtferdsproblem både heime og på skolen. Multisystemisk terapi (MST) er eit tredje nytt behandlingstilbod til barn og unge mellom 12 og 18 år som har alvorlege åtferdsproblem eller som er i ferd med å utvikle slike. Metoden går ut på eit intensivt og familiebasert behandlingsopplegg der foreldra er likeverdige samarbeidspartnarar. Målet er at familien sjølv skal bli i stand til å løyse problem i framtida.

Barnevernet har dei seinare åra fokusert mykje på barn og unge som driv med kriminalitet og har andre åtferdsproblem. Det er semje blant fagfolk om at institusjonsplassering stort sett ikkje hjelper mot ungdom med alvorlege åtferdsproblem, sjå også kapittel 9.8.4. Det er behov for metodar som både følgjer opp ungdommen, omsorgspersonane og nettverket elles. Det er i dei seinare åra sett i gang nye terapeutiske tiltak innanfor barnevernet som har som mål å styrkje foreldra i deira innsats for å hindre at barn utviklar alvorlege åtferdsvanskar. Eit av desse er Webster Stratton-programmet, der målgruppa er foreldre med barn mellom 4 og 8 år som har utagerande og grenseutprøvande åtferd. Programmet gjev omsorgspersonane reiskapar til å løyse daglege utfordringar og konfliktar, redusere åtferdsproblem og auke sjølvtilliten hos barnet. Eit anna program er Parent Management Training (PMT), som blir brukt i arbeidet med barn opp til ca. 12 år for å øve opp foreldre til å bruke betre strategiar i handteringa av barnet i kvardagen. Forskingsresultat viser at intervensjonen gjev stor reduksjon av åtferdsproblem både heime og på skolen. Multisystemisk terapi (MST) er eit tredje nytt behandlingstilbod til barn og unge mellom 12 og 18 år som har alvorlege åtferdsproblem eller som er i ferd med å utvikle slike. Metoden går ut på eit intensivt og familiebasert behandlingsopplegg, der foreldra er likeverdige samarbeidspartnarar. Målet er at familien sjølv skal bli i stand til å løyse problem i framtida. Barne- og familiedepartementet vil ikkje følgje opp framlegget om vidare utgreiing av alternative plasseringar utanfor barnevernet for kriminell ungdom. Elles får barne- og ungdomskriminalitet ein breiare omtale i St.meld nr. 39 (2001-2002) «Oppvekst og levekår for barn og unge i Norge».

Ungdomskontraktar er ei ordning der vi i Noreg er inspirerte av danske erfaringar med alternativ til straff for kriminalitet. Det dreier seg om ein avtale mellom ein ung lovbrytar med samtykke av føresette på den eine sida og politi og kommunale styresmakter på den andre. I kontrakten pliktar den unge seg til å gjennomføre spesifiserte aktivitetar mot at rettsstyresmaktene avstår frå vidare rettsforfølging. Vilkåra i kontrakten kan til dømes fastsetje at den unge skal halde fram med utdanning, skaffe seg arbeid, delta i aktivitetar eller rusavvenningsprogram. Tiltaka kan også fastsetje krav om erstatning, handlingar for å rette opp skadar og til dømes konfliktrådsmekling. Ordninga med ungdomskontraktar blir no prøvd ut i sju kommunar. Forsøket starta opp i 2001 og blir gjennomført over ein periode på to år som eit samarbeid mellom Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet. På grunnlag av erfaringane vil departementa ta avgjerd om vidare oppfølging.

Det er viktig at barn og unge som gjer seg skyldige i kriminelle handlingar, får ein reaksjon som viser at slike handlingar ikkje er akseptable, og som ledd i å ansvarleggjere dei og foreldra deira. Barnevernlova har heimel for ulike former for tiltak. Dette kan vere alt frå samtale med barnet og foreldra og tilbod om frivillige hjelpetiltak, til tiltak sette i verk mot viljen til foreldra eller den unge. Det er viktig at barneverntenesta følgjer opp meldingar frå politiet om barn og unge som har vist kriminell åtferd, og vurderer om tiltak etter barnevernlova bør setjast i verk.

Barnevernlova har eigne reglar om særlege tiltak for barn og unge som har drive med alvorleg eller vedvarande kriminalitet, eller som har vist alvorlege åtferdsvanskar på annan måte. Etter barnevernlova § 4-24 kan ein mindreårig som har vist slik åtferd, tvangsplasserast i behandlings- eller opplæringsinstitusjon i inntil eitt år. I særlege tilfelle kan plasseringa forlengast med opptil 12 månader. Vedtak om slik plassering kan gjerast av fylkesnemnda for sosiale saker. Den mindreårige kan også plasserast i institusjon for behandling eller opplæring etter eige samtykke, jf. barnevernlova § 4-26. I desse tilfella kan ein setje som vilkår at den mindreårige kan haldast tilbake i institusjonen i opptil tre veker rekna frå inntaket, eller dersom behandlinga er meint å vare i minst tre månader, i tre veker frå eventuell tilbakekalling av samtykke.

Etter barnevernlova § 4-4 skal barneverntenesta sørgje for å setje i verk hjelpetiltak for barnet og familien dersom barnet har særleg behov for det. Dette kan til dømes vere oppnemning av støttekontakt, stimulering til fritidsaktivitetar, eller hjelp til å skaffe utdanningstilbod eller arbeid. Dersom ein ikkje kan løyse behova gjennom andre hjelpetiltak, kan barneverntenesta formidle plass i mellom anna fosterheim eller institusjon. På bakgrunn av dei gode erfaringane med familie- og nærmiljøbaserte tiltak for barn og unge med åtferdsproblem, ønskjer regjeringa også å satse særleg på å utvikle vidare denne typen tilnærming og metodikk i åra som kjem.

Barn og unge som viser alvorlege åtferdsvanskar, har ofte samansette problem, og det er derfor viktig med godt samarbeid mellom nærliggjande etatar slik at dei barna og unge det gjeld, får eit best mogleg tilbod. Det ligg heilt klart ei utfordring i å sikre at etatar med ulik kompetanse, ulike ansvarsområde og ulikt tilbod av tiltak kjenner til kvarandre og samarbeider på ein god og formålstenleg måte.

6.1.9 Særleg om samarbeid mellom politi og barnevern

Eit godt samarbeid mellom politi og barnevern er nødvendig for å gjere ein best mogleg innsats mot barne- og ungdsomskriminalitet. Det er derfor viktig at samarbeidet blir godt utvikla mellom dei kommunale tenestene og dei lokale politidiskrikta, og at dette samarbeidet blir høgt prioritert.

Teieplikta er blitt framheva som eit hinder for godt samarbeid. Utgreiingar tyder på at lovreglane om teieplikt i seg sjølve ikkje er noko stort hinder for samarbeid mellom etatane. Likevel kan uvisse og usemje om tolking av reglane skape samarbeidsproblem. Justisdepartementet og Barne- og familiedepartemetnet vil derfor arbeide ut eit rundskriv om teieplikt til bruk i det konkrete samarbeidet mellom barnevern og politi.

For å forebyggje kriminalitet, kan politiet i dag gje opplysningar dei har teieplikt om til barnevernet. Politiet har også plikt til straks å varsle barneverntenesta når dei etterforskar personar under 18 år og saka ikkje er bagatellmessig, jf. straffeprosesslova § 232 a første ledd. Politiet har også som andre offentlege styresmakter opplysningsplikt til barneverntenesta etter barnevernlova § 6-4 når eit barn har vist alvorlege åtferdsvanskar gjennom gjenteken eller alvorleg kriminalitet. Det er viktig at barneverntenesta følgjer opp meldingar frå politiet og vurderer om ho bør setje i verk tiltak.

Barneverntenesta kan etter lova gje opplysningar dei har teieplikt om til politiet når dette fremjar oppgåvene til barneverntenesta. Det kan mellom anna vere nødvendig for barneverntenesta at den unge gjer opp sitt forhold med strafferettsapparatet. I dette ligg at barnevernet både kan gje politiet opplysningar som er viktige for å foregyggje kriminalitet og for å få saka etterforska, når dette er nødvendig av omsyn til barnet.

6.1.10 Oppfølging av høyringsnotat om barne- og ungdomskriminalitet

Barne- og familiedepartmentet og Justisdepartementet sette hausten 2000 ned ei tverrdepartemental arbeidsgruppe som fekk i oppdrag å sjå på korleis innsatsen i forhold til barne- og ungdomskriminaliteten kan styrkjast og utviklast vidare. Rapporten har vore på høyring, og på bakgrunn av det som kom fram i høyringa, vil Justisdepartementet fremje ein odelstingsproposisjon med ei rekkje forslag til endringar i politilova, straffeprosesslova og straffelova. Lovendringane vil opne for ei rekkje nye tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.

I proposisjonen vil ein mellom anna foreslå at politiet skal ha plikt til å etterforske lovbrot der gjerningspersonen er mellom 12 og 15 år. Etterforskinga skal dessutan bli meir målretta, slik at oppklaringa av fakta i saka kan gje betre grunnlag for saksbehandlinga i andre offentlege etatar som til dømes barneverntenesta. Vidare blir det gjort framlegg om ein heimel for at etterforskinga av ei sak skal kunne nyttast til førebuing i saker etter barneverntjenestelova.

I saker der den mistenkte er under 18 år, vil ein også fremje forslag om ein frist for avgjerd av tiltalespørsmålet. Dette er viktig for at den mindreårige skal få ein reaksjon så raskt som mogleg.

Vidare vil ein foreslå å innføre ei plikt for barn og foreldre til å møte til samtale hos politiet der det er grunn til å tru at barnet kan ha utført eller medverka til straffbare handlingar. Gjennom samtalen vil barnet forstå betre av konsekvensane av handlingane sine, og kontakten med politiet kan gje barnet hjelp til å kome ut av ein uheldig livssituasjon. Det er viktig at foreldra også tek del i dette.

Ein vil også foreslå at påtalemakta får heimel til å forby barn under 15 år å opphalde seg på bestemte stader der det er grunn til å tru at barn vil utføre lovbrot. Dersom foreldra ikkje samtykkjer til forbodet, må saka bringast inn for retten.

Ein vil også nemne framlegget om ei klargjering av at konfliktsrådsmekling kan nyttast som særvilkår i vilkårsdom og “betinget påtaleunnlatelse”.

Desse tiltaka vil også vere viktige ledd i ein målretta innsats mot barne- og ungdomskriminalitet. Det viktigaste er likevel at ulike kommunale etatar, og særleg barneverntenesta, tek utagerande og kriminell åtferd blant barn og unge på alvor, og at politiet og kommunane samarbeider for å løyse problema.

Regjeringa vil våren 2003 kome tilbake til Stortinget med dei meir grunnleggjande kriminal- og barnepolitiske spørsmåla som barne- og ungdoms kriminaliteten reiser.

6.2 Andre utfordringar

6.2.1 Barnevern i samisk kontekst

Norske kommunar er svært ulike når det gjeld befolkningstettleik, storleik og befolkningsamansetning. Å arbeide med barnevern i små kommunar kan innebere nokre ekstra utfordringar, mellom anna fordi små kommunar kan ha problem med å rekruttere tilsette til barneverntenesta. Det kan vere høg turn-over, lite fagmiljø og vanskeleg å vere barnevernarbeidar i eige nærmiljø. Ein del kommunar med samisk folkesetnad er små kommunar som opplever nokre av dei nemnde utfordringane. I tillegg kan barneverntenesta i kommunar med samisk folkesetnad oppleve at det er vanskeleg å rekruttere tilsette med samisk språk- og/eller kulturkompetanse.

Barne- og familiedepartementet meiner at barneverntenesta i kommunar med samisk folkesetnad skal ha kunnskap om og ta omsyn til samiske perspektiv i avgjerdsprosessen og ved val av tiltak. Barneverntenesta i desse kommunane bør vidareutvikle den kompetansen dei har om samisk lokal kultur og tenkjemåte, samiske tradisjonar, barneomsorg og oppsedingsformer for å kunne yte rett hjelp til rett tid til beste for samiske barn og unge.

For å styrkje og integrere det samiske perspektivet i barnevernet og for å gjere den samiske kompetansen i barnevernet meir tilgjengeleg, gav Barnevernets utviklingssenter i Nord-Noreg våren 2001, på oppdrag frå Barne- og familiedepartementet, ut ei kompetanseoversikt over fagmiljø og fagpersonar som har barnevernfagleg kompetanse i tillegg til samisk språk- og/eller kulturkompetanse. Målet med kompetanseoversikta er å gje barneverntenestene ei oversikt over fagmiljø og fagpersonar som ein kan kontakte for råd og rettleiing eller i samband med kunnskaps- og erfaringsformidling. Kompetanseoversikta inneheld i tillegg ein tekst om forsking og litteratur med relevans for barnevern i samisk kontekst. Vi nemner også at barnevernlova er oversett til samisk, og at fylkesnemndene ved behandling av saker der samiske familiar er involverte, bruker medlemmer som anten er samar eller har samisk bakgrunn.

Det er framleis behov for å vidareutvikle og formidle eksisterande forskingsbasert kunnskap om barnevernet i ein samisk kontekst på ein lett tilgjengeleg måte. Barne- og familiedepartementet vil, i samarbeid med mellom andre Barnevernets utviklingssenter i Nord-Noreg, stimulere til at det blir utvikla undervisningsopplegg for studentar i grunn- og vidareutdanningane og for tilsette i den kommunale barneverntenesta i samiske område.

Det er behov for å utvikle og prøve ut metodar og tiltak som byggjer på gode erfaringar og på lokale tradisjonar og samfunnsforhold. Familieråd er ein metode som kan nyttast i arbeidet med samiske familiar i barnevernet, då dette er ein metode der personar i nettverket omkring familien (storfamilien og andre som er viktige for barnet) drøftar og planlegg korleis dei kan hjelpe til for å betre livssituasjonen for barnet. Det vil bli sett av midlar til enkelte utviklingsprosjekt som har som mål å innarbeide samisk kulturell kunnskap i barnevernet, og som utviklar samarbeid på tvers av kommunegrenser.

Oppveksten til samiske barn og unge skjer i spenningsfeltet mellom den bevisste innstillinga det samiske samfunnet har til sin eigen kultur, eige språk og eigne tradisjonar, og innverknaden og krava frå det moderne samfunnet. Sjølv om det har blitt større forståing i samfunnet for eigne samiske rettar, opplever mange det som eit problem at det framleis finst kunnskapsløyse, negative haldningar og likesæle overfor samar. Samiske barn og unge vel ulike strategiar i møte med gamle fordommar og fåkunne. Somme vel å tone ned den samiske tilhøyrsla for å sleppe plager og vanskar, andre igjen vel å kjempe ope. Dersom samisk språk og kultur er lite synleg og tilgjengeleg i barnehage, skole, nærmiljø og media, er det vanskeleg å utvikle samisk tilhøyrsle og identitet. Utforming og oppfølging av barne- og ungdomspolitikken for samiske barn og unge må ha som mål å skape oppvekstmiljø der samisk og norsk kultur elles i størst mogleg grad har same status og blir opplevd som likeverdige. Barnevernet treng særleg kompetanse om etniske forhold. I tråd med dette har Barnevernets utviklingssenter i Nord-Noreg (Tromsø) eit særleg ansvar for å utvikle slik kompetanse.

6.2.2 Nasjonale minoritetar

Det finst få studiar og lite systematisert kunnskap om dei nasjonale minoritetane og deira erfaringar med barnevernet. Barnevernet har blitt kritisert for behandlinga si av enkelte nasjonale minoritetar under delar av 1900-talet. Med nasjonale minoritetar meiner vi kvenar, rom (sigøynarar), romanifolket (taterar /«dei reisande«), skogfinnar og jødar. Barne- og familiedepartementet har i dag få indikasjonar på at barna og familiane opplever spesielle problem i møtet med barneverntenesta. Ein kan likevel ikkje sjå bort frå at barn og familiar frå nasjonale minoritetar opplever spesielle problem i møtet med barneverntenesta også i dag. Som oppfølging av St. meld. nr 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg vil Barne- og familiedepartementet få utarbeidd ei nordisk kunnskapsoversikt om barn og ungdom frå dei nasjonale minoritetane. Her vil barnevernet også bli omtalt. Målet er å kartleggje forsking, utgreiingar, rapportar med meir innanfor området nasjonale minoritetar og å kaste lys over tema det manglar systematisk kunnskap om. Arbeidet vil starte opp i 2002.

6.2.3 Utanlandsadopterte barn

I løpet av dei siste 30 til 35 åra har det kome i underkant av 16 000 utanlandske adoptivbarn til Noreg. I 2001 kom det 713 barn gjennom dei tre godkjende norske adopsjonsformidlingsorganisasjonane. Så mange barn har det aldri før kome i løpet av eitt år. For første gong var Kina det største opphavslandet, deretter følgde Sør-Korea, Colombia, Etiopia, India og Filippinane som dei landa det kjem flest barn frå. Tre av fire barn var i 2000 under to år då dei kom til Noreg, og ni av ti var under tre år då dei kom. Dei siste åra har det kome nokre fleire jenter enn gutar.

Sjølv om det meste er likt når det gjeld å leve saman med barn, anten det er eignefødde eller adopterte, skil adoptivfamilien seg frå andre familiar på den måten at adoptivbarnet kjem frå ein annan kultur og som oftast ser annleis ut enn adoptivforeldra. Barn som blir adopterte frå utlandet, er foreldrelause eller forlatne. Ofte veit ein ikkje så mykje om bakgrunnen for det enkelte barnet, men mange av barna har vore underernærte eller understimulerte. Nokre av barna har også opplevd fysisk eller psykisk mishandling, nokre har opplevd fleire omplasseringar og kan ha budd på ulike institusjonar i kortare eller lengre tid. På mange måtar kan ein seie at dei barna som blir adopterte til utlandet, er blant «barnevernbarna» i landa dei kjem frå. Adoptivbarn og bakgrunnen deira er nærmare omtalt i heftet «Adoptivfamilien» som gjev informasjon og rettleiing til adoptivsøkjarar og foreldre (Q-0931).

For å adoptere eit barn frå utlandet er det nødvendig med samtykke på førehand frå Barne-, ungdoms- og familieforvaltninga, tidlegare Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Det viktigaste dokumentet i kontoret si vurdering av om dei skal gje førehandsgodkjenning, er utgreiinga frå kommunen om søkjarane. Arbeidet med utgreiinga frå kommunane har vore kritisert av Barne-, ungdoms og familieforvaltninga og av dei godkjende adopsjonsformidlingsorganisasjonane for å vere av varierande kvalitet. Barne- og familiedepartementet har også fått tilbakemeldingar om at somme kommunar ikkje tek oppgåva alvorleg nok eller manglar kompetanse om utanlandsadopsjon. Kommunane avgjer sjølve korleis utgreiingsarbeidet skal organiserast. I fleire kommunar er arbeidet lagt til barneverntenesta. Barnevern og adopsjon er fagfelt nært knytte til kvarandre med mykje felles kompetanse som det er viktig å dra gjensidig nytte av. At kommunen gjer eit godt arbeid med utgreiinga av søkjarane, er også svært viktig for styresmaktene i opphavslandet når dei skal velje ut kva for ein heim som er best for det enkelte barnet som skal adopterast. Samstundes har utgreiingsprosessen i kommunen også som mål å gje søkjarane kunnskap om kva det vil seie å adoptere eit barn, slik at dei sjølve kan tenkje grundig igjennom og vurdere om adopsjon vil vere noko for dei.

Frå forskingsprosjektet «Utenlandsadopterte barn og unge i Norge. Oppvekstvilkår, livsbetingelser og identitetsutvikling», er det kome fire rapportar og ei bok. Tema for rapportane er kunnskapsstatus om utanlandsadopsjon, om levekår og livskvalitet hos unge utanlandsadopterte, analyse av skolekompetanse og identitetsutvikling hos utanlandsadopterte elevar, ekstern kategorisering og etnisk identitet hos utanlandsadopterte frå Colombia og Korea. Boka heiter «Hvem er jeg? Adopsjon, identitet og etnisitet.» (Sæterdal/Dalen, 1999)

Kunnskapsstatusen viser at majoriteten av dei utanlandsadopterte barna greier seg godt i den nye familien, men at ein dryg fjerdedel får ein del problem knytte til språklæring, identitet og etnisitet. Forskingsresultata viser at identitetsutviklinga hos utanlandsadoptert ungdom på vesentlege punkt skil seg frå tilsvarande utvikling hos norskfødd ungdom og innvandrarungdom. Den som er adoptert, har eit meir definitivt brot i si livshistorie enn det dei fleste innvandrarungdommar har, og dei veks ikkje opp som innvandrarbarn i eit tospråkleg miljø med kontakt med biologisk familie. Adoptivbarn slit ikkje på same måten som innvandrarungdom med å innrette seg etter to ulike kulturar og ulike familietradisjonar. Forskinga viser at frigjeringsproblem frå foreldregenerasjonen hos adopterte minner meir om frigjeringsprosessen hos dei norskfødde. Men dei utanlandsadopterte har eit tilleggsarbeid å gjere for å finne fram til ei harmonisk identitetsoppfatning av kven dei er og korleis dei ønskjer at samfunnet skal definere dei. I fleire av rapportane går det fram at ungdomsperioden og særleg ungdomsskoletida er ei spesielt utfordrande, sårbar og kanskje vanskeleg tid for utanlandsadopterte. Allmenne pubertets- og tenåringsproblem blandar seg med det at dei må ta stilling til kva adopsjonsstatusen og bakgrunnen deira skal bety for dei, og dei må bere konsekvensane av det valet dei tek.

Det har lenge vore eit klart mål for Barne- og familiedepartementet at kompetansen om utanlandsadopsjon bør styrkjast. Departementet har hatt ein brei gjennomgang av dei reglane som gjeld for behandling av søknad om adopsjon, og av dei skjema som blir brukte ved slike søknader. Det vil bli laga ein eigen informasjonspakke til kommunane, som saman med nye retningslinjer og søknadsskjema vil gjere sitt til å forenkle behandlinga av sakene.

Barne- og familiedepartementet har i samarbeid med representantar frå formidlingsorganisasjonane og Barne-, ungdoms- og familieforvaltninga sett på korleis den generelle kompetansen om utanlandsadopsjon kan styrkjast i forhold til ulike målgrupper, her medrekna kommunane. På bakgrunn av dette arbeidet er departementet no i ferd med å utarbeide ein kompetanseplan om utanlandsadopsjon. Ein tek mellom anna sikte på å styrkje informasjonen til adoptivsøkjarar, og det vil bli vurdert korleis styresmaktene kan hjelpe til i vidareutviklinga og gjennomføringa av adoptivførebuande (foreldreførebuande) kurs. Det vil også bli vurdert korleis kommunane i større grad kan samarbeide for å gjere seg nytte av kompetanse når dei skal vurdere adoptivsøkjarar, til dømes ved at det blir bygd opp særskild kompetanse i større kommunar. Ei særleg utfordring framover blir å styrkje kunnskapen om dei familiane som slit med store utfordringar, slik at dei kan bli tekne hand om av hjelpeapparatet på ein betre måte. Ulike tiltak for å integrere kunnskapen om utanlandsadopsjon i dei instansane som møter barna og familiane, vil bli omtalte i kompetanseplanen.

Departementet vurderer for tida kva for instansar som skal behandle klagar på adopsjonsfeltet. Ein tek sikte på å sende ut eit høyringsnotat om organisering av klagebehandlinga ved søknad om adopsjon i løpet av første halvår 2002.

Som det går fram av Sem-erklæringa, er det ei klar målsetjing for regjeringa å heve adopsjonsstøtta i løpet av perioden fram til 2005.

6.2.4 Barn og familiar med innvandrings- og flyktningbakgrunn

Samanlikna med etnisk norske barn indikerer barnevernstatistikken frå Statistisk sentralbyrå at ein større del av barn med innvandrarbakgrunn har vanskelege oppvekstforhold (Kalve, 2001). I dei data artikkelen byggjer på, inngår ikkje barn og ungdom med flyktningbakgrunn. Men Statistisk sentralbyrå har i tidlegare analysar av statistikk frå 1995 og 1996 (Kalve, 99: vist at barn og unge med flyktningbakgrunn var den kategorien som sett i prosent oftast mottok barneverntiltak. Rekna i forhold til alle barn med barneverntiltak, utgjorde mottakarane blant barn og unge med flyktningbakgrunn den gongen 1,6 prosent.

Samanlikna med etnisk norske barn var det ved utgangen av 1999 relativt fleire barn som hadde tiltak i barnevernet både i gruppene førstegenerasjons- og andregenerasjonsinnvandrarar. Høgast klientrate finn ein blant andregenerasjonsinnvandrarar, der barneverntiltak var sett i verk overfor 27 per 1000 barn ved utgangen av 1999. Tilsvarande tal for førstegenerasjonsinnvandrarar og etnisk norske barn var 24 og 18 per 1000 barn i alderen 0–19 år. Kva slags tiltak som blir sette i verk, varierer med alder. Mange tek imot hjelpetiltak som barnehageplass, støttekontakt og avlastningsheim. Omsorgstiltaka stig noko med aukande alder, men få barn med innvandrarbakgrunn er under omsorg samanlikna med etnisk norske barn (per 31.12.99).

Mange av dei problemstillingane som er vanlege i barnevernsaker som gjeld norske etniske barn og familiar, finn ein også blant barn og familiar med innvandrar- eller flyktningbakgrunn. Barnevernet sitt arbeid med barn, ungdom og familiar med innvandrar- og flyktningbakgrunn inneber likevel også nye utfordringar og uvante problemstillingar. Kulturskilnader (mellom anna i form av ulike familiemønster og oppsedingsformer), kommunikasjonsmåtar, foreldra sin manglande kjennskap til utfordringane ved å oppsede barn i Noreg, og manglande kjennskap eller skepsis til det norske systemet og kulturen, er døme på forhold som kan gjere dette arbeidet ulikt arbeidet med andre barnevernsaker. Det kan vere meir tids- og arbeidskrevjande mellom anna fordi barneverntenesta ofte må nytte tolk samstundes som barnevernarbeidaren kan kjenne seg usikker i møtet med familiane. Problemstillingane kan vere knytte til tenåringsbarn i konflikt med foreldra sine. Konfliktane oppstår ofte når dei unge hevdar den fridommen og retten dei meiner det norske samfunnet gjev dei til å bestemme over livet sitt, medan foreldra vil at barna i større grad skal respektere foreldra sine avgjerder og deira autoritet. I ekstreme tilfelle kan problemstillinganr dreie seg om trugsmål om tvangsekteskap og kjønnsskamfaring, og elles kriminalitet og andre åtferdsproblem hos barna, omsorgssvikt, psykiske problem hos dei vaksne, tilpassingsvanskar, isolasjon og barn som tek vaksenansvar. Rusproblem hos foreldra er likevel sjeldan nemnt som grunnlag for tiltak (Kalve, 2001). I tabellen nedanfor er grunnlaget for inngrep frå barnevernet differensiert etter den bakgrunnen barna har.

Om det kan dreie seg om trugsmål om tvangsekteskap, kjønnsskamfaring,

Ved tolkningar av tabellen ovanfor er det viktig å poengtere at det totale talet på barn med innvandrarbakgrunn i Noreg til saman ikkje var meir enn om lag 55 400. Klare skilnader i bruk av inngrepskriterium i forhold til dei tre nemnde gruppene kan knytast til inngrep i forhold til ganske få barn og unge.

Det finst lite forsking på området barnevern og barn og unge med innvandrar- og flyktningbakgrunn, og det finst lite dokumentasjon om avgjerdsgrunnlaget hos barnevernet ved val av hjelpetiltak eller omsorgstiltak, og om verknader av tiltak på barna (jf. Borchgrevink, 1999). Det er derfor lite systematisert kunnskap om erfaringar med plassering i institusjon og om fordelar og ulemper ved bruk av norske fosterheimar og fosterheimar med annan etnisk bakgrunn. Forskingsarbeida etterlyser ei konkretisering av den faglege kunnskapen ein rettleiar/rådgjevar i barnevernsaker bør sitje inne med når det gjeld etnisitet. Det blir vist til at det også er behov for å utvikle og informere om alternative og/eller meir tilpassa metodar, tilnærmingsmåtar og tiltak baserte på eit nært samvirke mellom forsking og praksis.

Tilsette i barnevernet etterlyser særleg generell fleirkulturell kompetanse og tilgang på rettleiing i arbeidet med barn med ulik etnisk bakgrunn. Mangel på informasjon, nok kompetanse og tilnærmingsmåtar kan gjere mange unødvendig usikre og føre til ulik kvalitet på arbeidet. Nokre høgskolar tilbyr kurs, etter- og vidareutdanning i fleirkulturell forståing, og mange organisasjonar og offentlege etatar tilbyr kurs om emnet. Barne- og familiedepartementet gjev mellom anna økonomisk støtte til eit etterutdanningstilbod i barnevern og etnisitet for tilsette i den kommunale barneverntenesta i dei større byane. Studentar som no utdannar seg til barnevernpedagog eller sosionom, skal gjennom grunnutdanninga mellom anna få kjennskap til tverrkulturell kommunikasjon og arbeidet med etniske minoritetar.

Sjølv om stadig fleire har tileigna seg ein teoretisk kompetanse, er det framleis behov for å gjere den fleirkulturelle kunnskapen tilgjengeleg for fleire tilsette i barneverntenesta. Det er også behov for å institusjonalisere, integrere og bruke den fleirkulturelle kunnskapen og forståinga i praksis. Tilgang på rettleiing vil kunne hjelpe til med dette. Samstundes er det viktig å minne om at barnevernet alt sit inne med ein fagkompetanse om utvikling og behov hos barn generelt som er viktig å nytte i alle saker utan omsyn til etnisiteten til barnet.

Mange foreldre har behov for informasjon og kunnskap om det norske barnevernet. Brosjyren «Barnevernet – til barnets beste» som gjev informasjon om kva barnevernet er og kva det kan gjere, er omsett til urdu og somali.

Mange foreldre har i tillegg behov for meir kunnskap og rettleiing om korleis det er å vekse opp i Noreg og å vere foreldre i Noreg. I regi av foreldrerettleiingsprogrammet (sjå kapittel 5.2.7) er det planlagt å gje ut eit temahefte til fagfolk som jobbar med familiar med minoritetsbakgrunn. Målet med heftet er å gje fagfolk meir kunnskap og dermed større kompetanse og sjølvtillit i møte med minoritetsfamiliar. Barne- og familiedepartementet prioriterer også andre tiltak overfor familiar med minoritetsbakgrunn, mellom anna blir det planlagt prøveprosjekt i barnehagar for foreldrerettleiing retta mot minoritetsfamiliar. Ei av utfordringane er å finne gode måtar å formidle foreldrerettleiingstenkinga på overfor denne gruppa foreldre. Målet er å drive fram ein type foreldrearbeid som kan vere ein mal for andre som arbeider med etniske minoritetar.

Barne- og familiedepartementet vil hjelpe til med å styrkje den generelle fleirkulturelle kompetansen innanfor barnevernet og gjere sitt til at denne kompetansen blir integrert og brukt i praksis. Departementet vil i samarbeid med aktuelle fagmiljø setje i gang tiltak for å styrkje og systematisere fagleg rettleiing og konsultasjon om «etniske barnevernsaker» til tilsette i barnevernet. I den nye tiltakspakken frå regjeringa for arbeid mot tvangsekteskap er det sett i verk ulike tiltak for å styrkje kompetansen på spesielle problemområde blant minoritetsgrupper og offentleg tilsette mellom anna i sosialtenesta og politiet.

Barnevernet har behov for meir kunnskap om bruk av tolk. Det finst også indikasjonar på at tolkane si rolle i barnevernsaker i praksis ikkje alltid er klar nok. Departementet vil derfor ta initiativ til at det blir utarbeidd ein eigen informasjonsbrosjyre om bruk av tolk i barnevernet.

6.2.5 Einslege mindreårige asylsøkjarar og flyktningar

Utviklinga dei siste åra viser at stadig fleire barn og unge kjem til Noreg aleine for å søkje asyl. I 1997 kom det 195 einslege mindreårige til Noreg, medan det i 2001 kom 545 einslege mindreårige. Dei fleste er gutar, og det kjem flest einslege mindreårige i aldersgruppa 16–18 år.

Utlendingsdirektoratet har det overordna ansvaret for tilbodet til einslege mindreårige i mottak. Det er brei politisk semje om at tilbodet til einslege mindreårige i mottak kan bli betre, og regjeringa ønskjer å styrkje tilbodet til denne gruppa endå meir i mottaksfasen. Einslege mindreårige som bur i mottak, treng mellom anna trygge rammer, individuell oppfølging og meir vaksenkontakt enn dei får i dag.

Regjeringa la i juni 2002 fram ein handlingsplan med tiltak for å auke deltakinga i samfunnet for barn og unge med innvandrarbakgrunn. Eit av tiltaka i planen er å setje ned ei arbeidsgruppe som skal greie ut alternative mottaks- og busetjingsmodellar for einslege mindreårige. Arbeidsgruppa skal også kome med framlegg til rutinar som mellom anna sikrar godkjenning og oppfølging av slektsplasseringar. Vidare skal arbeidsgruppa vurdere alternativ til gjeldande verjeordning for einslege mindreårige. Det er mellom anna behov for å avklare detaljane i korleis dette kan organiserast, og kva som skal vere innhaldet i ei verjeordning. Arbeidsgruppa er samansett av representantar frå Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Utlendingsdirektoratet.

I dag skal mottaka ha som rutine å varsle barneverntenesta i kommunen der mottaket er plassert, om at det har kome ein einsleg mindreårig. Denne varslinga er ikkje å sjå på som ei melding etter barnevernlova § 4-2. Ei slik varsling kan likevel vere utgangspunkt for at det kjem i gang ein dialog og eit samarbeid mellom mottaket og barneverntenesta. Dersom mottaket er bekymra for situasjonen til ein enkelt einsleg mindreårig og meiner det er behov for tiltak utover det mottaket sjølv kan gje, skal barneverntenesta følgje opp ei melding frå mottaket etter same prosedyrar og kriterium som gjeld for andre barnevernsaker. Nokre mottak erfarer at barneverntenesta ikkje følgjer opp ei melding frå mottaket. På den andre sida opplever somme tilsette i barneverntenesta at tenesta i aukande grad tek over det ansvaret mottaka har for einslege mindreårige, mellom anna fordi mottaka ikkje har nok ressursar til å gje einslege mindreårige eit godt nok tilbod. Regjeringa vil sjå nærmare på denne problemstillinga i diskusjonen om alternative mottaks- og busetjingsmodellar. Det vil eventuelt bli utarbeidd eit rundskriv om varslingsrutinane og ansvaret til mottaka og om det ansvaret barneverntenesta har for barn som bur på asylmottak.

Kommunar som buset einslege mindreårige, tek på seg ei viktig oppgåve med å hjelpe barn og unge med tryggleik, oppseding, utvikling og omsorg. Somme meiner staten skal påleggje kommunane å leggje det organisatoriske hovudansvaret for busetjing av einslege mindreårige til barneverntenesta, og at tiltak alltid skal setjast i verk etter lov om barneverntenester. Regjeringa vil framleis gje kommunane handlefridom når det gjeld organisatorisk forankring av ansvaret og arbeidet med einslege mindreårige som gruppe. Regjeringa vil samstundes understreke at det i arbeidet med einslege mindreårige er behov for tverretatleg og tverrfagleg samarbeid. Einslege mindreårige har rett til tenester og tiltak mellom anna etter opplæringslovgjevinga, helselovgjevinga og barnevernlova, uavhengig av kvar kommunen har forankra ansvaret for einslege mindreårige.

På bakgrunn av mellom anna tilrådingar i forsking frå dei siste åra vil regjeringa understreke at barneverntenesta si rolle i arbeidet med einslege mindreårige må styrkjast, og at det må gjerast barnevernfaglege vurderingar før tiltak blir etablerte. Barne- og familiedepartementet ser no på korleis barneverntenesta si rolle kan styrkjast. Som ledd i dette arbeidet vil det mellom anna bli utarbeidd ein manual om rutinar, prosedyrar og metodar i arbeidet med å vurdere, godkjenne og følgje opp einslege mindreårige som blir busette hos slektningar. Regjeringa vil også setje i verk tiltak som hjelper til med å rettleie og kvalifisere slektningane til å ta imot einslege mindreårige. Rekrutterings- og opplæringsprogrammet for fosterforeldre, PRIDE (jf. kapittel 9.5.3), skal tilpassast opplæring av alle fosterheimar som tek i mot einslege mindreårige, både dei norske heimane og heimane med annan etnisk bakgrunn.

Barnevernlova inneheld reglar om dei økonomiske vilkåra for kommunar som buset einslege mindreårige. Det går fram av § 9-8 i lova (Statsrefusjon og tilskot for utgifter til flyktningebarn og asylsøkjande barn) at staten refunderer dei utgiftene fylkeskommunane har for flyktningbarn og asylsøkjande barn som er komne til landet utan foreldre eller andre med foreldreansvar, og som fell inn under lov om barneverntenester. Av dette følgjer at utgifter til ulike typar butiltak med støtte og oppfølging som kommunane etablerer for einslege mindreårige etter § 4-4 i barnevernlova utløyser refusjon frå fylkeskommunen i den grad utgiftene overstig den kommunale eigendelen. Utgiftene for fylkeskommunane blir refunderte av staten. Barne- og familiedepartementet utbetalte i 2001 ca. kr 35 500 000,- i slik refusjon.

Det går vidare fram av § 9-8 at staten gjev eit tilskot til kommunane til dekning av utgifter for flyktningbarn og asylsøkjande barn som kjem til landet utan foreldre eller andre med foreldreansvar. Tilskotet er på kr 93 000,- per år per barn og blir utbetalt til og med det året den einslege mindreårige fyller 20 år. I 2001 utbetalte Barne- og familiedepartementet ca. kr 126 000 000,- i tilskot.

Regjeringa er av den oppfatning at desse økonomiske ordningane i tillegg til integreringstilskotet i hovudsak dekkjer dei utgiftene kommunane har som er knytte til busetjing av einslege mindreårige asylsøkjarar og flyktningar.

I samband med behandling av St. meld. nr. 17 (2000-2001) om Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg uttalte ein samla kommunalkomite at det i dag bør vere mogleg å bruke fosterfamiliar som buordning for dei yngste mindreårige asylsøkjarane i staden for mottak. Komiteen uttalte at dette kan vere ei god erstatning til det å bu på mottak, eller ei delvis erstatning ved å bruke fosterheim som besøksfamilie. Komiteen meiner bruk av fosterheim vil få opp busetjingsfarten for einslege mindreårige, og at det må arbeidast vidare med busetjingsordningar baserte på fosterforeldre. Komiteen viser til at det i dag blir praktisert ei form for direktebusetjing av mindreårige asylsøkjarar dersom dei har familie eller kjende i Noreg. Det har vore reist kritikk mot at denne busetjinga ikkje blir følgd opp, og komiteen meiner derfor at ein må etablere rutinar for oppfølging av direktebusette mindreårige.

Det vil i arbeidet med å greie ut alternative mottaks- og busetjingsmodellar bli lagt vekt på at dei yngste einslege mindreårige bør bu i meir familieliknande butiltak i mottaksfasen enn det eit asylmottak er i dag. Fosterheim/familieheim kan vere eit slikt butiltak.

Regjeringa meiner at ein i mottaksfasen må sikre at det blir gjennomført ei systematisk og fagleg vurdert kartlegging av livssituasjon, identitet og klarlegging av omsorgsbehov med meir før busetjing i ein kommune. Kartlegginga kan gjennomførast i asylmottak eller i andre alternative mottaksmodellar. Kartlegginga er viktig for å sikre at busetjingskommunen får nok informasjon til å kunne velje best mogleg bu- og omsorgsløysing for den enkelte. Det er mellom anna behov for å vurdere om plassering hos slektningane er til beste for barnet, eller om den einslege mindreårige bør ha ei anna omsorgsløysing. Utgangspunktet for kvar enkelt plassering må alltid vere å sikre at barnet får eit omsorgstilbod som tek vare på behovet for tryggleik og omsorg, og som sikrar kontinuitet, stabilitet og oversiktlege vilkår for framtida. Ein må sikre at dei nye omsorgspersonane er godt skikka til å ta på seg omsorgsoppgåva. I dette ligg mellom anna at omsorgspersonane må forstå kva det inneber at den einslege mindreårige ofte ber med seg sterke opplevingar og erfaringar frå krig og flukt samstundes som han eller ho har opplevd brotne relasjonar, sakn og tap. Omsorgspersonane må i tillegg kunne hjelpe barnet med integreringa i det norske samfunnet. Godkjenning av fosterheim ein omstendeleg prosess for å få best mogleg fosterforeldre. Eit dilemma i denne samanhengen er derfor den ekstra tida det vil ta dersom den aktuelle heimen hos slektningane eller andre skal granskast og godkjennast etter det regelverket som gjeld for fosterheimar etter barnevernlova. Regjeringa meiner derfor det er tvilsamt om auka bruk av fosterheimar etter barnevernlova i staden for mottak, vil auke busetjingsfarten.

Elles viser vi til at fleirtalet i familie,- kultur- og administrasjonskomiteen, med unntak av representantar frå Frp, har bede om at det blir gjort ei barnefagleg vurdering før plassering i kommunane (jf. B.innst. S. nr 2 (2001-2002)).

Barne- og familiedepartementet vil vise til at kommunane nyttar både fosterheimar og andre bu- og omsorgsløysingar for einslege mindreårige. Dei mest vanlege bu- og omsorgsløysingane er ulike former for bufellesskap, plasseringar hos slektningar eller fosterheimsplasseringar etter barnevernlova hos slektningar, i heimer med annan etnisk bakgrunn enn norsk eller i norske heimar. For ungdommar over 15 år som er utan slektningar eller andre nære personar, er det vanleg å etablere bufellesskap. For dei yngste einslege mindreårige utan slektningar eller eigna slektningar blir det gjerne etablert fosterheim etter barnevernlova som omsorgsløysing, anten norsk fosterheim eller fosterheim med annan etnisk bakgrunn enn norsk.

Regjeringa meiner at dersom busetjingen av einslege mindreårige skal vere til det beste for det enkelte barnet, må kommunane nytte seg av ulike butiltak. Plassering hos slektningar vil vere gode tiltak for nokre barn, medan andre vil profitere meir på ei plassering i til dømes norsk fosterheim eller bufellesskap. Valet av bu- og omsorgsløysingar bør ein sjå i samanheng med livssituasjonen til den einslege mindreårige, så som behov, alder, modningsnivå, kjønn, meistringsevne, psykisk og fysisk helse. Forsking viser til dømes at dei mest stabile og vellykka plasseringane for ungdom har vore bukollektiv som omsorgsløysing.

Kommunalkomiteen meiner det må etablerast rutinar for oppfølging av direktebusette einslege mindreårige. På bakgrunn av forsking dei siste åra og tilbakemeldingar frå praksisfeltet er Barne- og familiedepartementet samd i at det er eit særleg behov for å styrkje oppfølginga frå kommunane av einslege mindreårige flyktningar. Dette gjeld oppfølging av einslege mindreårige som er busette hos slektningar i ein kommune som følgje av ein avtale mellom Utlendingsdirektoratet (UDI) og kommunen (førehandsgodkjenning av flytting frå mottak). Dette gjeld også einslege mindreårige som reiser frå mottak til slekt eller blir henta av slekt utan at det er inngått ein avtale mellom UDI og kommunen om dette (utan førehandsgodkjenning av flyttinga frå mottaket). Det er no starta opp eit arbeid med sikte på å arbeide ut retningslinjer for å godkjenne og følgje opp plasseringar hos slekt.

Barne- og familiedepartementet vil ta initiativ til at det blir oppretta eit kontaktforum/nettverk for kommunane om einslege mindreårige. Formålet vil vere utveksling av erfaring, orientering om prosjekt og tiltak, og eit forum for registrering av kvalifiserte rettleiarar. Dette kan skje i form av årlege konferansar eller på annan måte.

Det er eit udekt behov for psykososial hjelp og støtte eller traumebehandling til einslege mindreårige, og det er behov for å kartleggje psykososial fungering. Einslege mindreårige bør få tilbod om samtalegruppe, andre tilpassa aktivitetar og/eller psykologbehandling som svarer til behovet hos den enkelte. Det er no i gang eit arbeid ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen som har som mål å hjelpe barn som har opplevd krig og krise. Samtalegrupper i mottak og undervisningsverksemd retta mot tilsette i kommunar er ein del av aktivitetane ved senteret. Arbeidet er finansiert av Barne- og familiedepartementet.

6.2.6 Barn og unge med krigsopplevingar

I dei siste åra har ein stor del av bebuarane på asylmottak vore familiar med barn. Undersøkingar viser at fleirtalet av barna har ulike symptom og plager og kan ha behov for profesjonell hjelp. Barne- og familiedepartementet gav i 1999 midlar til Senter for krisepsykologi for å setje i gang samtalegrupper for foreldre og barn i mottak, og til opplæring av foreldrerettleiarar i kvart fylke. Gjennom kursverksemd fekk fagpersonar i kommunane opplæring i krisebehandling, slik at dei skal kunne vere til hjelp for barn og familiar i statlege mottak etter prinsippa om foreldrerettleiing.

Barne- og familiedepartementet gav i 2000 og 2001 også midlar til Senter for krisepsykologi til prosjektet «Hjelp til barn etter krig og krise». Midlane går til å vidareføre arbeidet med barnegrupper, og til foreldrerettleiing i samarbeid med foreldrerettleiarane i fylka. I somme fylke blir det arrangert familiesamlingar for flyktningar. Det vil også bli sett i verk ulike undervisningsverksemder retta mot tilsette i psykisk helsevern for barn og unge og i pedagogisk-psykologisk teneste om praktisk krisehjelp til barn som har opplevd krig og krise.

Regjeringa vil hjelpe til med å gje betre traumebehandling til krigsskadde barn i mottak og kommune. Regjeringa vil hjelpe til at alle enslege mindreårige får eit tilbod om samtalegruppe, andre tilpasssa aktivitetar og/eller psykologibehandling som svarer til behovet hos den nekelte. Sosial- og helsedirektoratet er i gang med ei utgreiing om oppbygging av kompetanse og organisering av tjenestetilbodet til grupper med ulike traume.

6.3 Nye tendensar – barn og familie i sentrum

6.3.1 Barnekonvensjonen

FNs barnekonvensjon har på ein avgjerande måte sett behova og rettane til barn og unge på dagsorden. Konvensjonen har blitt godt kjend i samfunnet, i media og hos fagfolk. Han blir meir og meir brukt som reiskap for å peike på urettferd, men også på barnerettar lokalt og i storsamfunnet. Hovudbodskapen er at ein skal sjå på barn som sjølvstendige individ med eigne sosiale, sivile og kulturelle rettar. Av dette følgjer ein aksept for at barn er kompetente og har ein sjølvstendig rett til deltaking og medverknad på ulike arenaer. Barn og ungdom bør få påverke og sjølve delta i prosessar som gjeld dei sjølve. Dette inneber til dømes den sjølvstendige retten barnet har til å medverke og påverke i ei barnevernsak. I den seinare tid har fleire barn kome til orde i samfunnsdebatten når det skal delast ut ris og ros til barnevernet. Mange ungdommar har til dømes drege fram at det er ei stor belastning å gå inn i «forhandlingar» med ei rekkje saksbehandlarar og mange ulike instansar.

Barnekonvensjonen utgjer eit rammeverk og eit grunnlag for innsats på ei rekkje område. Han har også verka med til at barnerettane blir sedde i eit internasjonalt perspektiv. Det er stor skilnad på korleis barn i Noreg har det samanlikna med barn i andre delar av verda. Men mange av dei grunnleggjande utfordringane er felles, til dømes retten barna har til deltaking og medverknad. Spørsmåla om kva som skal til for at barn får innverknad, og kva slags hindringar som finst, er like aktuelle i Noreg som i resten av verda. Eit internasjonalt perspektiv hjelper både til samarbeid om felles utfordringar og til utveksling av idear og kunnskapar.

6.3.2 Styrking av retten barnet har til å bli høyrt

At barn skal ha høve til å kome med sitt syn i saker som gjeld dei sjølve, er eit viktig prinsipp som er nedfelt i barnekonvensjonen. Det heiter i artikkel 12 i konvensjonen at barn som er i stand til å gjere seg opp eigne synspunkt, skal ha rett til fritt å gje uttrykk for dei i alle forhold som vedkjem dei.

Barnevernlova § 6-3 gjev barn rett til å bli informerte og tekne med på råd når utvikling og modning hos barnet og innhaldet i sjølve saka tilseier det. Barn over 12 år har ein absolutt rett til å uttale seg i saker som gjeld plassering i fosterheim, institusjon og seinare flytting. Det skal leggjast vekt på kva barnet meiner. Er barnet fylt 15 år, kan han/ho opptre som part og gjere partsrettar gjeldande dersom han/ho forstår kva saka gjeld. Gjeld saka tiltak etter åtferdsreglane, vil barnet alltid vere part.

Befringutvalet foreslår at § 6-3 blir endra ved at 12-årsgrensa blir sett ned eller teken bort. Framlegget har fått massiv støtte hos høyringsinstansane.

Regjeringa arbeider med å innlemme FNs barnekonvensjon i norsk lov. Justisdepartementet har i samarbeid med nærliggjande departement utarbeidd eit høyringsnotat om korleis dette bør gjerast. Notatet «Innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov» blei sendt på høyring i februar 2000. I høyringsnotatet blir det gjort framlegg om å endre barnevernlova § 6-3 for å styrkje synleggjeringa av barnekonvensjonen artikkel 12. Framlegget går ut på at barn som har fylt 7 år, skal ha ein absolutt rett til informasjon og ein absolutt tilgang til å uttale seg før det blir teke avgjerd i ei sak som vedkjem dei, medan barn under 7 år får slik tilgang etter ei konkret vurdering av om barnet er i stand til å lage seg eigne synspunkt, jf. ordlyden i artikkel 12. Framlegget omfattar tilrådinga frå Befringutvalget. Vidare er det i tråd med artikkel 12 teke inn i paragrafen at synspunkta frå barnet skal tilleggjast tilbørleg vekt i samsvar med alder og modning hos barnet. Det blir elles uttalt at det vil vere viktig å arbeide ut retningslinjer for praktiseringa av ein slik regel, og at det bør vurderast om det er behov for kompetanseheving, mellom anna i form av å utvikle modellar for å høyre små barn.

I same høyringsnotatet er det framlegg om tilsvarande endring for adopsjonssaker, jf. adopsjonslova § 6.

Begge dei to lovframlegga som er nemnde ovanfor, har fått stor støtte hos høyringsinstansane. Regjeringa vil på bakgrunn av det som har kome fram i høyringsrunden, fremje ein odelstingsproposisjon om innarbeiding av barnekonvensjonen, der dei to lovframlegga vil vere med.

Barne- og familiedepartementet vil vidare vurdere nærmare ordlyden i barnevernlova § 31 i forhold til barnekonvensjonen. I samband med det som tidlegare er nemnd vil ein foreslå å senke aldersgrensa til sju år for når barnet skal ha rett til gje uttrykk for synspunkta sine.

6.3.3 Auka vekt på familie- og foreldrekompetanse

I dei seinare åra har kompetansen hos foreldra sjølve kome i fokus. For det første blir det stilt det nye krav til foreldrekompetanse i dagens samfunn. Foreldra blir stilte framfor nye val og forventningar til kva dei skal klare når det gjeld å gje omsorg, tryggleik, hjelp og støtte til barna sine. Mange kan kome til å kjenne seg usikre, og ikkje alle greier i stor nok grad å stille opp når det gjeld krav og forventningar. Dette kan i seg sjølv skape behov for ulike tiltak eller arenaer som tilbyr rettleiing og hjelp. Eit anna forhold i denne samanhengen er at hjelpeapparatet i større grad enn tidlegare baserer seg på foreldra sine eigne ressursar i sine tilnærmingar og metodar. Foreldre i familiar som treng hjelp, må sjølve hjelpe aktivt til med sin foreldrekompetanse, dei må vere villige til å ta imot hjelpa som hjelp til sjølvhjelp.

Både barnevernet og resten av hjelpeapparatet møter ei rekkje krav og forventningar til ny kompetanse, ikkje minst om korleis ein best arbeider med barn og familiar som ein heilskap. I dagens situasjon skal barnevernet i stor grad opptre som ein førebyggjande instans på mange område. Kravet til kva slags problem barnevernet skal løyse, aukar, mellom anna på grunn av ny kunnskap om livs- og omsorgssituasjon hos ulike grupper av barn, søkjelys frå media på enkeltsaker, og kanskje også fordi andre tenesteytarar sviktar. Fleire har til dømes etterlyst at barnevernet må ta eit større ansvar enn i dag på fleire område, til dømes når det gjeld barn med flyktning- og innvandrarbakgrunn, arrangerte ekteskap og kjønnsskamfaring, barn som opplever vald i heimen, mistankar om seksuelle overgrep mot barn når dei mistenkte ikkje bur i same heimen som barna, barn av psykisk sjuke foreldre, barn av innsette osv.

Eit markert trekk ved barnevernet er den aukande bruken av hjelpetiltak. Som nemnt tidlegare kan dette vere eit uttrykk for at barnevernet følgjer opp intensjonen i lova, men det kan også kome av at fleire barn og familiar faktisk har behov for hjelpetiltak frå barnevernet. Ny innsikt og kunnskap om levekår og omsorgssituasjon for ulike grupper av barn kan i seg sjølv byggje opp under denne utviklinga. Ein kan vidare stille spørsmål om grunnen til auken er at fleire saker blir avviste av andre hjelpeinstansar, slik at barnevernet til slutt må gripe inn. Auka bruk av hjelpetiltak kan også skyldast endra haldningar og tilnærmingar som i sin tur har ført til utvikling av nye, meir treffsikre førebyggjande og familieorienterte hjelpetiltak. Felles for mange av dei nye metodane er at dei byggjer på dei ressursane familiane alt har. Dei byggjer på tillit, samarbeid, medverknad og støtte. Hjelpetiltaka (jf. statistikk og omtalar i kapittel 9.3.2) byggjer på ein verdi som inneber at samarbeid med og støtte til foreldra også vil vere til beste for barnet. Desse tendensane speglar seg av både i haldningar og verdiar og i det teoretiske grunnlaget for utforming av meir spesialiserte metodar. Nokre døme:

Home-Start Familiekontakten er eit familiestøtteprogram for familiar med barn under 7 år som er i ein vanskeleg livssituasjon. Målet med programmet er å hindre samanbrot og kriser i familien, og på den måten førebyggje uheldige omsorgssituasjonar. Home-Start Familiekontakten tilbyr regelfast støtte, vennskap og praktisk hjelp. Hjelpa blir gjeven av frivillige i familien sin eigen heim, og støtta blir gjeven kostnadsfritt. I 2000 fekk 143 familiar med 298 barn hjelp. Dei fleste familiane som får hjelp, har eit lite sosialt nettverk rundt seg. Det kan dreie seg om einslege foreldre som er slitne, foreldre med psykiske problem, eller unge, uerfarne familiar som treng råd og rettleiing i foreldrerolla. Andre gonger kan det vere snakk om flyktningfamiliar som treng hjelp til å bli integrerte. Det blir også gjeve oppfølging i familiar som har opplevd vald i heimen. Home-Start Familiekontakten er ei frivillig verksemd som blir driven med støtte frå Barne- og familiedepartementet.

Marte Meo er ein samspels- og kommunikasjonsbasert rettleiingsmetode som blir nytta i arbeid med foreldre som har problem med barna sine. Marte Meo er ein løysingsorientert metode basert på kunnskap om kva som verkar utviklingsstøttande i foreldre-barn-samspelet. Rettleiinga til dei vaksne blir gjeven i heimen og baserer seg på bruk av videoopptak av ulike samspelssituasjonar mellom barn og vaksne. I rettleiinga blir det fokusert på kva som fungerer og kvifor, heller enn kva som ikkje fungerer. Fleire tenester bruker metoden: barneverntenesta, barnehagane, skolen, psykisk helsevern for barn og unge osv. Metoden krev sertifisering.

Familierådslag er ein metode som representerer det ein kan kalle ein myndiggjerande praksis. Målet for metoden er å samle og aktivere storfamilien for å drøfte og planleggje korleis ein best kan hjelpe til med å betre livssituasjonen for barnet. Avhengig av alderen på barnet er det meininga at barnet sjølv skal vere til stades under familierådet. Utgangspunktet er at det er familien som best kjenner problema og dermed bør kunne kome med framlegg til relevante løysingar. Målet er å finne fram til tiltak som er forankra i familiens eigen definisjon av situasjonen. Under eit familieråd diskuterer ein mellom anna kva som kan gjerast når det gjeld dei behova barnet har for omsorg, oppseding og utvikling. Ulike kompetansemiljø har delteke i utviklinga av metoden, medan NOVA har eit hovudansvar for vidareutvikling i større skala.

Foreldrerettleiingsprogrammet høyrer med si vektlegging av foreldreressursar også med innanfor denne generelle tendensen. På behandlingssida høyrer metodar som Webster-Stratton, PMT og MST til den same perspektivdreiinga. Enkelt uttrykt søkjer ein på alle nivå å utvikle tilnærmingsmåtar som fører til at barn og familiar sjølve blir aktive i løysinga av problema, framfor at hjelpeapparatet einsidig skal prøve å løyse problema for dei. Universitet i Oslo, Psykologisk Institutt, har ansvar for implementeringa av MST og PMT. Utviklingssentra for barnevern og psykisk helsevern for barn og unge i Trondheim og Tromsø har ansvaret for å prøve ut Webster-Stratton.

6.3.4 Avslutning – barnevernet i velferdssamfunnet

Barnevern som fagområde spring ut av behov for å yte ei særleg hjelp til utsette barn og unge. Det er ikkje noko mål i seg sjølv å setje i verk barneverntiltak for barn som har det vanskeleg, det avgjerande er i kva grad tiltaka verkar med til at dei som tek imot hjelpa, kan leve eit så godt liv som mogleg, i familien (eventuelt i fosterheim eller på institusjon), på skolen, blant venner og seinare i yrkeslivet. Ein parallell som gjeld alle barn, er at pedagogikk og undervisning heller ikkje er noko mål i seg sjølv, men spring ut av behovet for at den oppveksande generasjonen treng oppseding og kunnskap. På same måten som pedagogikken må stø seg til ei rekkje andre fag og disiplinar, kan ikkje barnevernet oppfylle si målsetjing på eiga hand. Løysinga på problema til vanskelegstilte barn må i stor grad finnast på dei vanlege arenaene, med barnevernet som støttespelar. Derfor er det så viktig at det formelle samarbeidsansvaret barnevernet har, blir omsett i praktisk samarbeid med andre etatar og tenester.

Den første barnevernlova (verjerådslova) var kriminalpolitisk og til dels skolepolitisk motivert. Barn og unge i drift skulle få oppseding i eigne anstaltar i staden for fengsel når formaningar ikkje hjelpte. 1953-lova var prega av sosialpolitisk tenking og behandlingsideologi. Desse elementa er også til stades i dagens barnevernlovgjeving, men det mest synlege perspektivet i dag kan kallast «barnet i kontekst», som også inkluderer familieperspektivet. For barnevernet inneber dette ei aktiv og sentral samarbeidsrolle i forhold til alle dei instansane som til saman utgjer konteksten til det enkelte barnet. Organiseringa av barnevernet vil i stor grad verke inn på dette samarbeidet (jf. kapittel 7).

6.4 Framtidige utfordringar og tiltak til oppfølging

I kapittel fem blei dei tenestene barnevernet samarbeider med, omtalte med tanke på kor viktig samhandlinga mellom barnevernet og desse tenestene er i eit moderne velferdssamfunn. I dei aller fleste tilfella vil problema til barna og familien kunne dempast eller løysast på ulike arenaer utan inngripande tiltak frå barnevernet si side. Spørsmål om koordinering og ansvar for at dei rette tinga skjer til rett tid, vil ofte vere avgjerande for eit godt resultat.

Regjeringa vil understreke kor viktig det er at kommunen legg til rette for god samhandling mellom tenestene og gjev barnevernet ei sentral nok rolle i dette samarbeidet, slik intensjonen i barnevernlova også er.

I kapittel seks blir levekåra til særleg utsette grupper i velferdssamfunnet omtalte. Barn og familiar kan utvikle problem av svært ulike grunnar. Ein fellesnemnar i tilnærminga til alle utsette barn og familiar bør likevel vere at det som hovudregel skal arbeidast ut frå eit ressursperspektiv. I den seinare tida er det dokumentert lovande resultat med ulike metodar som er kjenneteikna av at ressursane i familiane blir kartlagde og brukte aktivt. Barne- og familiedepartementet vil stimulere til at denne typen metode- og tiltaksutvikling held fram.

Dei viktigaste tiltaka som regjeringa og departementet gjer framlegg om å setje i verk for å styrkje ei ressursorientert tilnærming til utsette barn og familiar, er:

• Det er utarbeidd ein strategiplan mot eteforstyrringar som mellom anna inneheld ulike framlegg til førebyggjande tiltak. Målet med tiltaka er å hjelpe ungdom til meir forståing og innsikt og bevisttgjering om eigne val

• Regjeringa vil vidareføre foreldrerettleiingsprogrammet overfor foreldre med små barn og foreldre med barn i skolealder. Programmet vil også bli vidareført i forhold til grupper med særlege behov, til dømes i forhold til familiar i flyktning- og asylmottak og overfor barn og unge med eteproblem. I tillegg blir det planlagt prøveprosjekt i barnehagar for foreldrerettleiing retta mot minoritetsfamiliar

• Barne- og familiedepartementet har lagt fram og vil følgje opp ein plan for kompetanseutvikling av familievernet

• Regjeringa vil i løpet av hausten 2002 leggje fram ein tiltaksplan mot fattigdom

• Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med Helsedepartementet arbeide for at familiar med barn som har eller står i fare for å utvikle alvorlege åtferdsproblem, får hjelp gjennom metodane «Parent Management Training» (PMT) og «Multisystemic Therapy» (MST)

• Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med andre nærliggjande styresmakter ta initiativ til å utarbeide ulike former for materiell om barn som opplever vald i heimen

• Dei aktuelle departementa vil innan utgangen av 2002 ta stilling til korleis arbeidet for å kjempe mot ulike former for vald mot barn og korleis hjelp til utsatte barn skal integrerast med liknande tiltak der vaksne og eldre er målgruppene

• Barne- og familiedepartementet vil setje i verk kompetansetiltak på krisesentra slik at dei betre i stand til å hjelpe barna. For dette formålet vil det bli arbeidd ut ein rettleiar som legg vekt på barneperspektivet og samarbeidet med aktuelle hjelpeinstansar

• Det vil bli sett av midlar til utviklingsprosjekt som har som mål å innarbeide kunnskap om samisk kultur i barnevernet og samarbeidande tenester

• Det vil bli utarbeidd ei kunnskapsoversikt om barn og unge frå dei nasjonale minoritetane

• Barne- og familiedepartementet vil arbeide ut ein informasjonspakke til kommunane om adopsjon, og det vil bli arbeidd ut ein eigen kompetanseplan for utanlandsadopsjon

• Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med aktuelle fagmiljø setje i gang tiltak for å styrkje rettleiing og konsultasjon til tilsette i barnevernet som arbeider med «etniske barnevernsaker»

• Regjeringa har starta opp eit arbeid for å greie ut alternative mottaks- og busetjingsmodellar for einslege mindreårige og vil arbeide ut rutinar for godkjenning og oppfølging av private plasseringar / plasseringar hos slekt

• Barne- og familiedepartementet vil setje i verk tiltak som kan hjelpe til å rettleie og kvalifisere slektninga til å ta imot einslege mindreårige. Rekrutterings- og opplæringsprogrammet for fosterforeldre, PRIDE, skal tilpassast opplæring av både fosterforeldre som ikkje er etnisk norske og norske fosterforeldre som tek imot einslege mindreårige

• Barne- og familiedepartementet vil ta initiativ til at det blir oppretta kontaktfora for kommunane om einslege mindreårige og føre vidare støtte til kvalifiseringa av fagfolk

• Regjeringa vil hjelpe til med å gje betre traumebehandling til krigsskadde barn i mottak og kommune

• Regjeringa vil hjelpe til at alle enslege mindreårige får eit tilbod om samtalegruppe, andre tilpasssa aktivitetar og/eller psykologibehandling som svarer til behovet hos den enkelte. Sosial- og helsedirektoratet er i gang med ei utgreiing om oppbygging av kompetanse og organisering av tjenestetilbodet til grupper med ulike traume

• Barne- og familiedepartementet vil i løpet av 2002 gjennomføre og/eller starte tiltaka i dokumentet «Innsats mot tvangsekteskap 2002»

• Barne- og familedepartementet vil i løpet av våren 2002 leggje fram ein tiltakspakke mot kjønnsskamfaring som skal gjennomførast eller setjast i gang i løpet av året

• Barne- og familiedepartementet vil vidare vurdere ordlyden i barnelova § 31 i forhold til barnekonvensjonen, her medrekna aldersgrensa for når barnet skal ha rett til å gje uttrykk for sine synspunkt.