10 Marked, innovasjon og næringsutvikling

En stor andel av den norske fangsten av kongekrabbe blir eksportert. Figur 10.1 viser eksportert mengde kongekrabbe, oppnådd eksportverdi og oppnådd gjennomsnittspris per kg i perioden 2000 til 2006. Den årlige eksportverdien har i perioden 2004-2006 variert mellom ca 70 og 90 millioner kroner, med et toppår i 2004.

Kilde: Eksportutvalget for fisk

Tabell 10.1 viser utviklingen i eksportpriser til de største markedene for kongekrabbe fra Norge. Tabellen viser at det siden 2002 har vært et betydelig prisfall på eksport til Japan og USA. Fra 2002 til 2004 ble det norske eksportkvantumet til Japan doblet (figur 10.2), noe som kan ha medvirket til prisfallet i Japan. I EU-markedet ble det oppnådd en særlig lav pris i 2002. Fra 2004 har prisene i dette markedet vært relativt stabile, til tross for en betydelig økning av kvantumet.

Det japanske markedet har vært det viktigste for norsk eksport av kongekrabbe. Dette markedet er imidlertid sesongbasert, ettersom kongekrabben etterspørres ved juletider. Figur 10.2 og 10.3 viser henholdsvis eksportert kvantum og eksportverdi av norsk kongekrabbe i perioden 2000-2006. Figur 10.2 viser at i 2006 lå Japan kvantumsmessig på topp, etterfulgt av EU. Det har imidlertid vært en markant vekst i EU-markedet de tre siste årene, og eksportverdien til EU overgikk eksportverdien til både Japan og USA i 2006 (figur 10.3). Det er spesielt Storbritannia som har bidratt til økningen i 2006.

Kilde: Eksportutvalget for fisk

Kilde: Eksportutvalget for fisk

Den norske fangsten utgjør bare noen få prosent av den totale fangsten i verden, men kongekrabbe fra Norge har gjort seg bemerket ute i verdensmarkedene. Dette skyldes i hovedsak at norsk kongekrabbe har vært større enn kongekrabbe fra andre havområder. I følge noen eksportører er de store krabbene enkle å omsette i godt betalte markeder, ettersom størrelse er et viktig kvalitetskriterium. Det kommersielle kongekrabbeproduktet er en beinseksjon med 3 gangbein og en klo sammen i såkalte «clusters» (figur 10.4 og 10.5). Disse selges i hovedsak frosset, men noen få tonn krabber selges også ferske, tørket og saltet.

I den norske fangsten lå gjennomsnittsvekten per krabbe på 4,2 kg i perioden 2003-2006, før den ble redusert til 3,9 kg i 2006 (tabell 4.2). Kongekrabbe fra Alaska holder en snittvekt på i underkant av 3 kg. De russiske krabbene fra Barentshavet ligger på over 4 kg, mens krabber fra russiske områder i Stillehavet er svært små med gjennomsnittsvekt ned mot 1,5 kg.

Den norske kongekrabbefangsten har en historie som for mange kan oppfattes som eksotisk, med en kystflåte som leverer til små lokalsamfunn langt mot nord. Dette er en ramme som kan utnyttes til å gi en merverdi. Det er mulig å oppnå en god kvalitet ved å sørge for skånsom håndtering av krabben gjennom hele kjeden, fra fangst til produksjon. Det er av stor betydning at kongekrabben er hel, og at overflaten ikke har misfarginger, sår eller skrammer. Hvis noen gangbein eller klør mangler, eller disse er skadet, vil dette som regel påvirke prisen.

Kongekrabbe blir betraktet som et luksusprodukt, og er således et produkt som er prisømfintlig overfor kvantumsendringer. Tabell 10.1 viser en generell prisnedgang, og en viktig årsak til dette kan være et økende kvantum inn i markedet. Russland økte sine kvoter i Barentshavet, fra 500 000 krabber i 2004 til henholdsvis 1,4 og 3 millioner krabber for 2005 og 2006, men uten at denne økningen resulterte i det mest markante prisfallet. I tillegg har USA/Canada har hatt kvoteøkning de siste årene.

En annen årsak til nedgangen i pris på kongekrabbe kan være lavere etterspørsel i det asiatiske markedet. Analyser viser at en større innsats for å introdusere norsk kongekrabbe på det europeiske markedet vil kunne være et kostnadseffektivt tiltak for å snu den negative trenden. Dette markedet har i dag begrenset kjennskap til kongekrabben, samtidig som betalingsviljen i dag er langt større i Europa enn i Asia. Potensialet for vekst i dette markedet er stort. Norsk kongekrabbe ble for øvrig valgt som en av råvarene til verdensmesterskapet i kokkekunst (Bocuse d`Or) i Frankrike i 2007, se tekstboks 10.1.

Boks 10.1 Bocuse d`Or

I 2007 ble oppdrettskveite og kongekrabbe valgt ut til å være råvarer under Bocuse d`Or, også kjent som det uoffisielle verdensmesterskapet i kokkekunst. Dette skjedde i Lyon i februar 2007, hvor samtlige deltagere måtte lage hver sin rett av kongekrabbe og kveite. I 1989 tok mesterkokken og restauranteieren Paul Bocuse initiativ til et uoffisielt kulinarisk mesterskap for å øke nivået på unge kokker og for å markedsføre Lyon som verdens gastronomiske navle. Det hele tar utgangspunkt i SIRHA-messen som er en av verdens største matmesser. Messen har 1860 utstillere og har rundt 170 000 besøkende.

Messen ble avsluttet med Bocuse d`Or, der Fabrice Devigers fra Frankrike nådde helt opp blant 24 unge kokker fra hele verden. Norge vant spesialpris for beste fiskerett.

Avisa «Fiskaren» var forut for konkurransen med sjarkfiskeren Yngve Pedersen for å framskaffe det aller ypperste av råstoffer til mesterskapet. Med seg hadde han de to mesterkokkene Alain de Cossec og Christian Bourillat fra Frankrike som fikk seg en sterk opplevelse på havet. I følge «Fiskaren» uttrykte Bourillat:

«Jeg er storligen imponert både over de arbeidsforholdene fiskerne har, og at de samtidig greier å kvalitetsbehandle fangsten, sette ut krabbe som er for små eller av galt kjønn, for på denne måten å ta vare på bestandene.»

Selv om den norske kokken Sven Erik Renaa ikke nådde helt til topps i konkurransen, uttaler Eksportutvalget for fisk at norsk fiskeri- og havbruksnæring har vunnet en seier uansett. Dette er 4. gangen at norsk sjømat er valgt ut som råvare i Bocuse d`Or, og det forteller mye om den fantastiske variasjonen og den unike kvaliteten til norsk sjømat. Utvelgelsen av norsk kongekrabbe som råvare i dette verdensmesterskapet gir også en unik mulighet til å bli introdusert i toppsegmentet i restaurantbransjen i Europa.

Det er vanskelig å gjøre gode statistiske pris­analyser for kongekrabbe. Dataserier fra den norske eksporten er for korte til å kunne utarbeide gode prognoser for hvordan størrelse, kvalitet og kvantum påvirker prisfastsettelsen. Det kan også være interessant å gjennomføre analyser av hvem som sitter igjen med marginene i næringen, og hvorvidt det er samsvar mellom den prisen som oppnås på første hånd, eksportprisen og den prisen som grossistledd og matvarekjeder oppnår.

Tolv produsenter/eksportører av kongekrabbe i Finnmark har etablert en merkevareforening kalt VARANGER. En markedsanalyse ble utført av foreningen i fjor, hvor åtte distributører ble engasjert til å besvare hvordan de og deres kunder opplever norsk kongekrabbe sammenlignet med krabbe fra Stillehavet. Analysen kan tyde på at den norske kongekrabben har blitt en etablert vare i det japanske markedet, og at kundene er villige til å betale en merpris for den norske krabben. I tillegg til smak, legges følgende kvalitetskriterier til grunn: Trimming, brekkasje, pakking, kjøttfylde, gradering, renhet, glasering, etikett, styrke og emballasje. For at kongekrabben skal selges som et VARANGER-produkt, må hvert av kvalitetskri­teriene oppnå karakter 4 eller 5 på en skala fra 1 til 5.

Enkelte av produsentene har økt bearbeidingsgraden for å være rustet til å møte andre kundesegmenter enn de tradisjonelle. Dette kan være en konsekvens av at marginene i de vanlige segmentene reduseres, og at markedet kan være følsomt for innslag av større kvantum. Andre eksportører tror at noen markeder, eksempelvis EU-markedet, i større grad vil etterspørre ferske framfor fryste krabber.

Ufordringene i norsk kongekrabbenæring er mange. Det bør stimuleres til økt markedskunnskap, og det må fortsatt satses på utvikling av nye produkter tilpasset eventuelle nye markeder (se også kapittel 8.2.2). Satsing på et stort produktmangfold, høy pris og bearbeiding – fremfor stort volum og få produkter – gir som regel størst lokal sysselsetting. Hvorvidt slik satsing lykkes vil være avhengig av bl.a. produktetterspørsel og de begrensninger som norske lønnskostnader gir.

Fangst av kongekrabbe er sesongbasert, noe som bidrar til at det er vanskelig å betjene en helårig etterspørsel etter kongekrabbe. Oppfôring av kongekrabbe er imidlertid en virksomhet som vil kunne bidra til økt produksjon og forbedret kvalitet (økt fyllingsgrad), samt tilrettelegge for betjening av markeder gjennom hele året. Både småkrabber fra områdene utenfor kommersielt område, og store krabber med lav fyllingsgrad, vil kunne egne seg til oppfôring. Rent oppdrett av kongekrabbe, basert på egenproduserte larver og yngel, kan også ha et fremtidig potensial. Det finnes en bedrift i Vardø som satser på slikt oppdrett av kongekrabbe i et landbasert anlegg.

Det kan også være mulig å oppnå verdiskaping ved utnyttelse av restråstoff fra kongekrabbe. Det har bl.a. vært utført et prosjekt som undersøker muligheter for utnyttelse av rogn fra hunnkrabber. Sommeren 2006 gjennomførte Møreforskning testing av kaviar basert på kongekrabberogn, med lovende resultateter. Rognen har en frisk smak av sjø og skalldyr, og er lett å bearbeide. Den har en delikat sort/lilla farge, og eggkornene er litt større enn loddeegg. I tillegg har rognen en sprø og god tyggekonsistens og gode varmeegenskaper. Produktet ble sammenlignet med blant annet flyvefiskrogn (tobikko), lakserogn, rognkjeksrogn, løjrom, silderogn (avruga) og lodderogn. Kaviaren fikk toppscore både på smak, konsistens og farge. Markedssituasjonen for denne produkttypen er imidlertid usikker, og det gjenstår fremdeles teknologiske utfordringer knyttet til det å ekstrahere rognen på en god måte.

Oppsummert kan det slås fast at økt aktivitet og næringsvirksomhet på kongekrabbe må inkludere kunnskap om produkter, markeder og markedskrav.