3 Kunnskapsstatus og forskningsbehov

Da kongekrabben etablerte seg og ble tallrik i Barentshavet var den en ny og fremmed art, både for økosystemet og for de som skulle gi råd om forvaltningen.

Det har vært gjennomført mye forskning på denne arten i dens naturlige utbredelsesområde i Beringhavet og det nordlige Stillehav, men det er ikke gitt at denne kunnskapen er direkte overførbar til forholdene i Barentshavet. Det var derfor nødvendig å etablere tilsvarende kunnskap om kongekrabbe i Barentshavet. Forskningen skulle bidra med kunnskap og råd, både om kongekrabben som fiskeressurs og om hvilke effekter den kunne ha på økosystemet. Dette innebar utfordringer som betinget en bredt anlagt forskningsinnsats som først og fremst fremskaffet kunnskap om sentrale biologiske parametere hos kongekrabben. Tema som vekst, reproduksjon, samt predator – bytteforhold er sentrale for å forstå krabbens tilpasning i Barentshavet, samtidig som kartlegging av utbredelse og vandring er viktig for å forstå spredningen av krabben i dette havområdet.

Både norske og russiske forskere har siden 1993 gjort en betydelig innsats i forskningen på kongekrabben, og i det følgende er det gjort rede for de viktigste forskningstema og resultatene av disse.

3.1 Kongekrabbens biologi

Kongekrabben lever på grunne områder frem til den oppnår en lengde på ryggskjoldet på ca 50 millimeter etter ca 2-3 år. Etter hvert som krabben vokser, søker den ned på dypere vann. Etter at krabben er ferdig med klekking, gyting og parring på grunt vann på våren, vandrer den ned på ca 100 – 200 meters dyp og oppholder seg der til ut på vinteren. Undersøkelser viser at kongekrabben i Varanger i hovedtrekk følger samme vandringsmønster gjennom året som i Alaska, hvor krabben gjerne vandrer ned på enda dypere vann og overvintrer på ca 300 – 400 meters dybde. Imidlertid har man i Varanger erfart at om vinteren, spesielt i desember/januar, samles store mengder voksen hannkrabbe på grunne områder (grunnere enn 100 meter). I tillegg har en observert at hunnkrabbene i Varanger ikke går like dypt som hannene senere på vinteren, men oppholder seg i tette ansamlinger på grunnere vann.

Boks 3.1 Kongekrabbens forplantningssyklus

Selve parringen foregår ved at hannkrabbene tar tak i en hunn med kloa og bærer på henne i opptil to uker, før han hjelper til med skallskiftet slik at gyting og parring kan finne sted. Hunnkrabbene bærer med seg eggene festet under bakkroppen i ca 11 måneder, fra de blir befruktet til de klekkes.

Tidlig på våren samles hele den kjønnsmodne delen av krabbebestanden på grunne områder for å klekke eggene fra foregående års gyting, foreta ny gyting og parring. På denne tiden kan derfor krabben observeres i store og tette konsentrasjoner på grunt vann (< 30 meter). Hunnkrabbene skifter skall i forbindelse med gytingen, og funn av store mengder tomme skall på disse gruntområdene kan ved første øyekast ofte oppfattes som ansamlinger av døde krabber.

Små hunnkrabber gyter ca 100 000 egg ved hver gyting, mens de store kan ha inntil 500 000 egg. Etter klekkingen gjennomgår larvene flere stadier og lever i de øvre vannlagene i 30-50 døgn (pelagisk fase) før de bunnslår på grunt vann. I den pelagiske fasen skifter larvene skall flere ganger og endrer utseende hver gang, men det er først ved siste skallskifte før bunnslåing at de får formen til en voksen krabbe. De er da ca 1-2 mm store.

Figur 3.2 viser de tidligste stadiene i kongekrabbens liv.

Hos kongekrabben, som hos andre krepsdyr, finnes det ingen harde strukturer i kroppen som gjør det mulig å bestemme hvor gammel den er. Alder må derfor beregnes ut fra det en vet om antall skallskifter pr år, sammenholdt med tilvekst ved hvert skallskifte. Resultater fra undersøkelser i Varangerfjorden tyder på at både hunn- og hannkrabber blir kjønnsmodne ved en ryggskjoldlengde på ca 110 millimeter, som tilsvarer en alder på ca 5-6 år. Minstemålet på kongekrabbe i Barentshavet (132 og 137 millimeter) er således vesentlig over kjønnsmoden størrelse. Hannene kan da delta i minst to parringssesonger før de når minstemålet. Forholdet mellom ryggskjoldlengde og alder tyder på at de største kongekrabbene kan bli godt over 20 år gamle, og at de store hunnkrabbene kan ha gjennomført minst 10-12 gytinger.

I likhet med andre krepsdyr må krabben skifte det ytre skallet for å vokse. Hos små krabber skjer skallskiftet flere ganger i året, men etter hvert som den blir større reduseres hyppigheten gradvis, og hos de eldste krabbene går det trolig både tre og fire år mellom hvert skallskifte. Hannkrabbene skifter skall i februar-mars, mens hunnkrabbene skifter skall i forbindelse med gytingen noe senere. Figur 3.3 viser hvordan kongekrabben trekker seg ut av sitt gamle skall under skallskifte.

I skallskiftefasen er krabben i dårlig kondisjon og har lav kjøttfylde. Undersøkelser viser at kjøttfylden hos store hannkrabber er størst fra oktober måned og utover vinteren, og begynner å avta i januar/februar. Den er spesielt lav i februar/mars i forbindelse med skallskiftet, for så å øke igjen utover våren og sommeren.

Resultater fra merkeforsøk i Øst-Finnmark viser at hannkrabber større enn 70 millimeter ryggskjoldlengde har en gjennomsnittlig tilvekst på 17 millimeter ved hvert skallskifte. Hos hunnene reduseres denne tilveksten ved kjønnsmodning, fra ca 15 millimeter til mindre enn 5 milli­meter. Dette er en noe større tilvekst enn det en finner i krabbens naturlige utbredelsesområde i Beringhavet (Alaska). I Barentshavet synes det som om de store hannkrabbene skifter skall hyppigere enn i Beringhavet, noe som kan skyldes at krabben har bedre næringsforhold i våre områder.

Norske og russiske forskere ble i 2001 enige om å dele krabbebestanden inn i forskjellige enheter, hvor krabber som rekrutterer til fangstbar bestand (132 millimeter skjoldlengde) ved neste skallskifte, blir kalt prerekrutt I (115-131 millimeter), og krabber som vil rekruttere til fangstbar bestand om to skallskifter kalles prerekrutt II (98-114 millimeter).

Studier av kongekrabbens fødevaner i Varangerfjorden viser at den er nærmest altetende, men at enkelte grupper av byttedyr dominerer. Børstemark og små muslinger dominerer sammen med alger, men alle typer fastsittende bunndyr ser ut til å bli spist av krabben i dette området. Den spiser også rogn fra fisk som legger eggene på havbunnen (bl.a. lodde og rognkjeks), samt død fisk.

Figur 3.4 viser mageinnhold hos kongekrabbe på våren fra (grunne) hardbunnsområder, og på høsten fra (dypere) bløtbunnsområder (jf. figur 3.11).

Kilde: Havforskningsinstituttet

Figur 3.4 viser at fisk utgjør 18 prosent av mageinnholdet om våren, men bare 1 prosent om høsten. Mageinnholdet om høsten, når krabben for det meste oppholder seg på dypere vann, domineres av børstemark som utgjør nærmere halvparten av det totale innholdet. Om våren, når krabben er på grunnere vann, synes kosten å bestå av mange hardbunnsarter som kråkeboller og fastsittende muslinger. Kongekrabben kan spise relativt store mengder byttedyr. Laboratoriestudier av voksne krabber har vist at de daglig kan fortære byttedyr med kalkskall tilsvarende 10 % av sin egen kroppsvekt.

Krabben er også selv et byttedyr for andre arter. Krabbelarver spises av planktonetende fisk som sild og lodde, mens småkrabber spises av torsk, steinbit og en rekke andre bunnlevende fiskearter. I tillegg er det observert rester av små kongekrabber i magen til store krabber. Stor krabbe er først og fremst utsatt for predasjon like etter skallskifte. Mykt skall gjør da krabben forsvarsløs og lite bevegelig, og det er funnet eksemplarer av stor kongekrabbe i magen hos stor torsk og kveite.

I en bestand av kongekrabbe er det vanlig å finne individer som har fått avrevet gangbein eller klør. I Barentshavet kan sannsynligvis slike skader på krabbe i stor grad tilskrives kontakt med ulike fiskeredskaper, men for noen individer skyldes dette naturlige årsaker, eksempelvis avrivning under parring og ved skallskifte.

3.2 Bestandsforskning

3.2.1 Forskningssamarbeid med Russland

Havforskningsinstituttet har drevet bestandsundersøkelser av kongekrabben i norske områder siden 1993. All bestandsforskning har vært samordnet med russiske forskere. Samarbeidet har først og fremst foregått i regi av Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, som har bedt de to lands forskere om å behandle spesielle forskningstema. Disse temaene er som regel formulert gjennom treårige felles forskningsprogram, som avsluttes med en felles rapport til kommisjonen. På kongekrabbe har det vært gjennomført flere slike treårige programmer.

Den årlige kartleggingen av krabbebestanden har foregått samtidig i hvert lands sone, og en har fra norsk side i flere år hatt russiske forskere med på de årlige toktene.

I mars hvert år møtes norske og russiske havforskere hvor alle resultater fra forskning i nordområdene legges frem. Samtidig blir spesielle henvendelser fra kommisjonen behandlet. I samarbeidet om kongekrabbeforskningen har en i tillegg hatt ekstra møter gjennom året, spesielt i forbindelse med utarbeidelsen av de årlige fellesrapportene til kommisjonen med bestands- og forvaltningsråd om krabben. Norske og russiske forskere deltar også på de årlige sesjonene i kommisjonen, hvor de i felleskap har lagt frem resultater fra siste års forskning og diskutert nye utfordringer. Det har vært arrangert tre arbeidsmøter knyttet til forskningen på økosystemeffekter av kongekrabben.

3.2.2 Forskningsmetoder

De første årene var bestandsundersøkelsene basert på bruk av teiner, og selve bestandstakseringen baserte seg på et kjent effektivt fangstareal for disse teinene. På norsk side ble det i 1999 tatt i bruk en spesiallaget krabbetrål til kartlegging av bestanden, ettersom det på russisk side var blitt benyttet trål som et supplement til teiner. En slik trål viste seg å være et bedre egnet redskap enn teiner for å estimere størrelsen på den fangstbare krabbebestanden. Metodikken er tilsvarende den som benyttes for bestandstaksering av kongekrabbe i Beringhavet (Alaska).

I perioden 2000-2004 var bestandsundersøkelsene på både norsk og russisk side i hovedsak basert på data fra trålmetodikk. Fra og med 2005 har imidlertid den russiske kartleggingen av krabbebestanden vært basert på bruk av teiner (datainnsamling under kommersiell fangst), selv om russerne fortsatt også benytter trål. På norsk side er forholdet nå det motsatte, ved at bestandstakseringen primært baseres på trålmetodikken, mens teiner benyttes som et supplement.

3.2.3 Bestandsutvikling og bestandsstruktur

Havforskningsinstituttets undersøkelser har vist at krabbe som fanges med trål har en betydelig bredere størrelsessammensetning enn de som fanges med teiner. Trålmetodikken har gjort det mulig å få et mål på ikke bare stor krabbe, men også på krabbe ned mot en størrelse på 70 millimeter skjoldlengde. Den aller minste krabben (mindre enn 70 millimeter) tas imidlertid ikke av denne trålen. De minste krabbene oppholder seg på grunt vann (grunnere enn 20 meter), samtidig med at de opptrer svært konsentrert (figur 3.5). Dette gjør at de heller ikke lar seg fange ved bruk av kommersielle teiner. Det er derfor ikke gjennomført bestandsberegninger for de minste størrelsesgruppene. Som en konsekvens av dette foreligger det ikke estimater for totalbestanden, men kun for krabbe over 70 millimeter skjoldlengde.

Av figur 3.6 fremgår beregnet årlig totalbestand av kongekrabber fra 1993 og frem til i dag. Områder grunnere enn 100 meter er ikke med i beregningene, ettersom det antas at hovedtyngden av store hannkrabber befinner seg på større dyp i den perioden på høsten hvor toktene pågår. Ulik fordeling mellom kjønnene på denne tiden av året innebærer derfor en sannsynlig underestimering av mengden hunnkrabber, og vil også kunne innvirke på anslaget av totalbestandens størrelse. Det er derfor knyttet stor usikkerhet til bestandsanslagene, men den relative økningen gir sannsynligvis et riktig bilde av utviklingen i bestanden.

¹ Av metodiske årsaker er kun krabber større enn ca 70 millimeter skjoldlengde med i disse estimatene. Det ble ikke gjort ­beregninger i 1999 og 2000.

Kilde: Havforskningsinstituttet

¹ Av metodiske årsaker er kun krabber større enn ca 70 millimeter skjoldlengde med i disse estimatene. Det ble ikke gjort ­beregninger i 1999 og 2000.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Figur 3.6 viser at krabbebestanden i norsk sone hadde en kraftig vekst fra slutten av 1990-tallet, hvoretter veksten synes å ha flatet noe ut etter årtusenskiftet. Endring i målemetodikk fra 1999 antas ikke å ha påvirket resultatene, men derimot at det kom sterke årsklasser inn i bestanden av krabber større enn 70 millimeter. I 2002 og 2005 ble det estimert midlertidig nedgang i bestanden, men den generelle tendensen synes å være at bestanden totalt sett fortsatt er i vekst på norsk side. I 2006 ble det estimert en bestand på totalt 4,3 millioner individer med skjoldlengde over 70 millimeter i områdene Varangerfjorden, Østhavet, Tanafjorden og Laksefjorden. Totalt sett for hele dette området innebar dette en økning på 896 000 individer i forhold til 2005. Som det fremgår av figur 3.7 ble det estimert en økning for alle områdene fra 2005 til 2006. ­Porsangerfjorden ble ikke inkludert i estimatene før i 2006.

Kilde: Havforskningsinstituttet.

Figur 3.8 viser størrelsesfordelingen og utviklingen i denne fra 2005 til 2006 hos kongekrabbe i de tre fjordene hvor kongekrabben har vært lengst etablert i Finnmark. Figuren viser at kongekrabbebestanden i Varangerfjorden i 2006 domineres av en sterk årsklasse i størrelsesgruppen rundt ca 100 mm skjoldlengde. I Tanafjorden er det en tallrik årsklasse blant hunnkrabber på ca 120 mm, mens det ikke er registrert en slik markert årsklasse for hannkrabber. I Laksefjorden er det i 2006 en sterk årsklasse med skjoldlengde rundt 75 mm, mens også en betydelig andel av bestanden består av krabber rundt minstemålet. Slike registreringer av størrelsesfordeling, i kombinasjon med øvrig bestandsdata, illustrerer bl.a. hvilken rekruttering som kan forventes til fangstbar bestand de nærmeste årene.

Hvor stor andel av totalbestanden som utgjøres av «fangstbar» bestand (hannkrabbe over 132 mm skjoldlengde) vil variere. I forkant av fangstsesongen 2006 viste beregninger at fangstbar bestand utgjorde ca 10 prosent i både Varangerfjorden og Tanafjorden, mens den utgjorde ca 13 prosent i Laksefjorden. Beregnet årlig fangstbar bestand fremgår av figurene 3.9 og 3.10.

¹ Årlige kvoter er beregnet på bakgrunn av bestandsstørrelse det foregående året.

Kilde: Havforskningsinstituttet.

I 2001 ble det registrert en nedgang i fangstbar bestand, men fra 2002 til 2003 var det en kraftig vekst i denne delen av bestanden. Dette skyldes at en sterk årsklasse rekrutterte til den fangstbare delen av bestanden i 2003. I 2004 ble denne delen av bestanden estimert til å være på samme nivå som året før, mens det ble registrert en betydelig nedgang i 2005. Dette skyldes sannsynligvis manglende rekruttering til fangstbar bestand i 2005.

Høsten 2006 ble det estimert en fangstbar bestand på ca 1 million individer, noe som totalt sett var en økning fra året før. Økningen skyldtes imidlertid i stor grad at områdene Østhavet og Porsangerfjorden kom med i beregningene fra 2006.

I figur 3.9 fremkommer også de årlige kvotene. Fra 2002 til og med 2005 var kvotene fastsatt på bakgrunn av en beskatningsgrad på ca. 20 prosent av fangstbar bestand.

Kvoten på 300 000 krabber høsten/vinteren 2006/2007 innebærer en beskatningsgrad på ca 36,7 prosent og gir en beregnet bestand på 720 000 hannkrabber over minstemålet pr. 31. januar 2007. Det kan forventes en relativt god rekruttering til denne delen av bestanden i 2007, ettersom bestanden av prerekrutt I så ut til å være god i 2006. De foreløpige estimatene gir et anslag på ca 1,1 million hannkrabber over minstemål før fangststart høsten 2007.

Kvoten for høsten/vinteren 2007/2008 på 300 000 krabber gir en beskatningsgrad på ca 29,5 prosent. Et slikt uttak vil sannsynligvis innebære at størrelsen på fangstbar bestand etter denne fangstsesongen blir noenlunde lik året før. Rekrutteringen til fangstbar bestand ser ut til å bli god også i 2008. I de påfølgende årene vil det sannsynligvis bli en nedgang i rekrutteringen til denne delen av kongekrabbebestanden, ettersom påfølgende årsklasser er svakere.

Kilde: Havforskningsinstituttet.

Figur 3.10 viser fordelingen av fangstbar bestand fordelt på områder i Øst-Finnmark. Figuren viser at det i Varangerfjorden er registrert en årlig nedgang i den fangstbare delen av bestanden siden 2002. I Tanafjorden var det en nedgang fra 2004 til 2005, og relativt uendret fra 2005 til 2006. Tallene for Østhavet, dvs. havområdet utenfor Varangerhalvøya, er betydelig mer usikre enn for de andre områdene. Dette fordi målemetodikken er mindre egnet i dette området, men datamaterialet viser at det er en betydelig fangstbar bestand også i dette området. I Laksefjorden har bestanden hatt en økende tendens siden registreringene startet i 2004. For Porsangerfjorden er estimatet 118 000 fangstbare krabber i 2006.

3.3 Kongekrabbens innvirkning på økosystemet

Det er kjent en rekke eksempler verden over på at introduserte arter har etablert seg i økosystemene og medført store negative konsekvenser for biologisk mangfold, ulik næringsvirksomhet, økonomi og samfunn. I forskningen på økosystemeffekter som følge av kongekrabbens inntreden i Barentshavet har nullhypotesen 1 vært at den ikke resulterer i noen effekter på økosystemet. Kongekrabben har blitt en del av økosystemet og har innvirkninger på dette, men spørsmålet er hvilke innvirkninger krabben har og om noen av disse kan karakteriseres som negative.

Etter hvert som bestanden av kongekrabbe har vokst og spredt seg til nye områder, har det blitt et økende fokus på behovet for kunnskap om effektene på økosystemet. Havforskningsinstituttet iverksatte i 2003 et forskningsprogram for å studere effekter av kongekrabben på økosystemet. Dette programmet omfatter flere viktige sider ved kongekrabben som introdusert art, og er basert på råd fra internasjonalt anerkjente forskere på introduserte arter. Omtrent samtidig ble det på russisk side satt i gang forskning omkring krabbens innvirkning på bunnfaunaen. På russisk side hadde man gjennomført undersøkelser av bunnfaunaen også før krabben ble satt ut, og de har derfor hatt mulighet til å følge utviklingen i bunndyrssamfunnene før og etter krabbens inntreden.

Kongekrabben lever på og spiser av bunndyr, og derfor er effekten av krabben på bunnfauna sentral i ovennevnte studier. Egg fra fisk som er festet til sedimentet vil også være utsatt for beiting fra kongekrabbe. Hos oss er det først og fremst artene lodde, rognkjeks og steinbit av de kommersielle artene som har egg festet til bunnsubstratet. Konsekvenser for fiskefaunaen som følge av eventuell beiting på egg vil følgelig også stå sentralt i denne forskningen.

Et annet tema knyttet til introduserte arter som kongekrabbe, er at det kan introduseres parasitterog sykdommer sammen med hovedarten. Amerikansk hummer er et eksempel på en art som fører med seg bakteriesykdommen gaffkemi . Amerikansk hummer er resistent mot denne bakterien, mens den ved smitte til europeisk hummer gir tilnærmet 100 prosent dødelighet.

3.3.1 Bunnfauna

Kunnskapen om bunnfaunaen langs kysten av Finnmark og i norsk sone av Barentshavet er generelt svært mangelfull. Kartlegging av bunnfauna på norsk side har vært lavt prioritert gjennom flere tiår, og kompetansen på dette feltet er på vei til å forsvinne ut av norske forskningsmiljøer.

Bløtbunnsområder karakteriseres ved at de består av leire eller fint sediment, og ofte har få dyr som lever oppå sedimentet. Det meste av faunaen på slike bunntyper befinner seg nede i sedimentet, og bilder av havbunnen kan derfor fortone seg som øde. I slike områder finnes det oftest relativt få arter, men disse er til gjengjeld tallrike.

På hardbunn består bunnsedimentene for det meste av små stein, grov grus og tomme skall. På denne bunntypen finnes de aller fleste dyrene på overflaten. Disse er gjerne store og lett synlige dyr som skjell, sjøanemoner o.l. Ofte er hardbunnsområder karakterisert ved sterk strøm og et høyt antall arter. Haneskjellfelter er karakteristiske hardbunnsområder i Nord-Norge, og er derfor valgt ut som aktuell hardbunnslokalitet i overvåkingen av effekter av kongekrabben.

Det er først og fremst de dypere områdene i fjordene og langs kysten av Finnmark som karakteriseres av bløtbunn, mens hardbunn/blandingsbunn dominerer på de grunne områdene (jf. figur 3.11).

Effekten av kongekrabben på bunnfaunaen vil være preget av at krabben spiser fastsittende eller langsomt bevegelige bunnlevende dyr. Krabben viser en stor variasjon i måter å spise på, og knusing, plukking og filtrering er de tre viktigste metodene. Menyen er derfor variert, og består av bunndyr som er hyppig forekommende og lette å få tak i.

På russisk side i Motovskij-bukta, et kystnært område øst for Fiskerhalvøya, er det gjennomført studier av bløtbunnsfaunaen helt fra 1930-tallet og frem til i dag. Resultatene fra disse undersøkelsene indikerer at det først og fremst er de store individene av enkelte arter, slik som muslinger og pigghuder (sjøstjerner og slangestjerner), som er blitt kraftig redusert i antall etter at kongekrabben ble tallrik i området. Samtidige studier av krabbens mageinnhold viste også at det var disse artene som dominerte i krabbemagene. Dette så ut til å medføre at arter av pigghuder og muslinger, som tidligere dominerte disse dyresamfunnene på grunn av sin store biomasse, ikke lenger blir karakterisert som dominerende arter. Det ble imidlertid observert en økning med hele 97 nye arter fra 1930-tallet til 2003 i dette området. Det er ikke påvist at noen arter er blitt borte fra systemet i den perioden russerne har drevet overvåkning i Motovskij-bukta. Økningen på 97 arter represen­terer derfor nye arter i tillegg til de som ble påvist der i 1930. Den totale biomassen av bunnfaunaen målt i gram per kvadratmeter, så ikke ut til å endre seg i nevnte periode i de undersøkte områdene.

På norsk side er det i gang en sammenlignende undersøkelse/overvåking av bunndyrsamfunn i områder hvor krabben har vært etablert lenge (Varangerfjorden), i områder hvor krabben har vært noe tid (Laksefjorden) og i områder den nylig har inntatt (Porsangerfjorden). En enkeltstående forstudie av bunnfaunaen i Varanger og Porsanger i 2003 viste at de store individene av muslinger og pigghuder var fraværende i de områdene krabben hadde oppholdt seg lengst.

Det er også kjent fra undervanns videoobservasjoner at kongekrabben graver i sedimentet, sannsynligvis for å sortere ut dyr som den spiser. Denne graveaktiviteten kan være omfattende og bidra til at det øverste laget av sedimentet omdannes, noe som kan påvirke hvilke type dyr som vil finne levevilkår der.

Kråkebollen ( Strongylocentrotus droebachiensis ) er en dominerende art i mange hardbunnsområder i Nord-Norge. I løpet av de siste 15-20 årene har kråkeboller beitet ned store deler av tareskogen nordover langs kysten av Troms og Finnmark. Analyser av mageinnhold hos kongekrabbe viser at kråkeboller inngår som ett av krabbens mange byttedyr, og russiske forskere har beregnet at kongekrabben i enkelte deler av kysten kan beite ned bortimot 15–20 prosent av den årlige produksjonen av kråkeboller. Til tross for kongekrabbens tilstedeværelse ser det ut til at kråkebollene fortsatt sprer seg i Øst-Finnmark, eksempelvis innover Varangerfjorden.

For å kunne anslå hvilken type bunndyrssamfunn som er mest utsatt for beiting fra kongekrabben, har Havforskningsinstituttet gjennomført en undersøkelse av fordelingen av store kongekrabber på ulike dyp gjennom året. Denne studien viste at voksne krabber oppholder seg størstedelen av tiden på områder dypere enn 100 meter, altså hovedsakelig på bløtbunnsområder, men at deler av hannkrabbebestanden befant seg på grunne områder på vinteren, altså hardbunnsområder. Det er rimelig å anta at en vil observere størst innvirkning av kongekrabben på de dypere områdene langs kysten, og fortrinnsvis på bløtbunnsfauna.

3.3.2 Fiskefauna og egg

Kongekrabben er en åtseleter, og fiskerester utgjør en betydelig del av krabbens mageinnhold. Dette er som regel fisk som har vært død grunnet fiskeriaktivitet, eller lodde som dør i forbindelse med gyting. Det er ikke kjent fra noen undersøkelser at krabben er i stand til å fange levende fisk. Krabben tiltrekkes imidlertid av fisk som står på garn og line.

Lodda er en viktig art i Barentshavets økosystem. Hver vår gyter lodda store mengder egg som legges på bunnen i grunne kystnære områder i Finnmark og Troms. Det pågår studier for å kartlegge hvorvidt kongekrabbens beiting på loddeegg kan ha innflytelse på rekrutteringen til loddebestanden. Forskningen er ikke kommet langt nok til at det kan gis svar på dette spørsmålet, men det er påvist at krabben til en viss grad konsentreres på loddas gyteområder og at den spiser loddeegg. Det er imidlertid også kjent at hysa i vesentlig grad beiter på loddeeggene, og at denne kanskje i større grad bidrar til å redusere gyteproduktene fra lodda. Kongekrabben ser dermed ut til å være en av flere som beiter på loddeeggene.

Russiske forskere fant at krabbens beiting på loddeegg i russisk sone i 2001 utgjorde kun 0,03 prosent av den totale mengde gyteprodukter fra lodda i deres område dette året. Slike estimater er svært usikre, men det er rimelig å anta at krabbens beiting på loddeegg begrenses av at disse eggene som regel er nedblandet i sand og grus, og at krabben må bruke mye tid og energi på å spise dem. Det kan likevel ikke utelukkes at kongekrabbens beiting har en negativ effekt på loddebestanden, spesielt når denne er lav og gytingen foregår på små begrensede områder.

I forbindelse med undersøkelser på gytefelt for lodde i Varanger i 2004 ble det observert at krabben også spiste rognkjeksegg. Med de store tetthetene av kongekrabbe som finnes på grunne områder om våren i Varanger er det ikke usannsynlig at dette kan få konsekvenser for rekrutteringen til bestanden av rognkjeks, spesielt tatt i betraktning at nedbeiting av tareskogen (av kråkeboller, jf. kapittel 3.3.1) sannsynligvis gjør rognkjekseggene lettere tilgjengelig for predatorer.

3.3.3 Parasitter og sykdommer

Det finnes en rekke parasitter og mer ufarlige «samboere» (symbionter) som lever på eller i kongekrabben. Det er derfor tenkelig at også slike dyr kan ha blitt introdusert til våre farvann sammen med krabben. Norske og russiske forskere har gjennomført undersøkelser for å avdekke om det er blitt introdusert parasitter sammen med kongekrabben som ikke tilhørte det marine systemet i Barentshavet fra før, uten å finne noen nye arter.

Skallet til kongekrabben og andre krabber er et velegnet substrat for iglen Johanssonia arctica . Iglen er en mellomvert for en blodparasitt, Trypanosomamurmanense, som infiserer blant annet torsk. Både iglen og blodparasitten var vanlig i våre farvann før kongekrabben ble introdusert. Norske forskere har funnet at graden av Trypanosoma-infeksjon hos torsk er høyere i områder med høye tettheter av kongekrabbe, og at små torsk hadde høyest infeksjonsrate. Andre fiskeslag som hyse og gapeflyndre viste også høy infeksjonsrate, mens uer, hvitting og steinbit ikke var infiserte. Det er uklart hvor dødelig denne blodparasitten er for fisk, men det kan se ut som at dødeligheten er størst blant små fisk og yngel. Det er ikke trukket noen konklusjoner omkring kongekrabbens rolle i spredningen av denne blodparasitten, men det er ønskelig å finne ut om graden av infeksjoner i fisk har sammenheng med bestandsnivået av kongekrabbe.

Boks 3.2 Kongekrabben og Norsk svarteliste 2007

Norsk svarteliste 2007 er den første offisielle oversikten over økologiske risikovurderinger av fremmede arter, og også den hittil mest omfattende oversikten over fremmede arter i Norge. Denne første utgaven må ses på som starten på et mer omfattende arbeid der målet er at noen av kunnskapshullene etter hvert kan fylles. Svartelisten er utarbeidet av Artsdatabanken som er en nasjonal kunnskapsbank for biologisk mangfold.

Risikovurderingen av fremmede arter i Norsk svarteliste 2007 er en vurdering av om artene kan ha negative effekter på naturlige økosystemer, stedegne arter, genotyper eller kan være vektor for arter (parasitter og sykdommer) som kan være skadelig for naturlig biologisk mangfold. Utgangspunktet for risikovurderingen er at enhver fremmed art er en potensiell trussel mot vårt stedegne biologiske mangfold om ikke det motsatte er sannsynliggjort.

I denne første versjonen av risikovurderinger av fremmede arter i Norge er artene delt inn i tre kategorier:

Lav risiko – Arter som med stor sannsynlighet har ingen eller ingen vesentlig negativ effekt på stedegent biologisk mangfold

Ukjent risiko – Arter der kunnskapen ikke er tilstrekkelig til å vurdere om de har negative effekter på stedegent biologisk mangfold

Høy risiko – Arter som har negative effekter på stedegent biologisk mangfold.

Kongekrabben er kategorisert under svartelistens kategori «høy risiko» på bakgrunn av at krabben er vektor for arter (parasitter og sykdommer) som kan være skadelig for naturlig biologisk mangfold.

Blodparasitten Trypanosoma murmanense , som også infiserer torsk, benytter iglen Johanssonia arctica som mellomvert. Denne iglen benytter gjerne kongekrabbe som substrat, og kongekrabbe kan dermed i teorien bidra til å øke forekomsten av parasitten i Barentshavet. Både blodparasitten og iglen fantes i Barentshavet før kongekrabbe ble introdusert. Amfipoden Ischyrocerus commensalis har ikke tidligere vært påvist i Nordøst-Atlanteren. Denne er nå funnet på kongekrabbe, og er sannsynligvis innført sammen med kongekrabben. Den kan finnes på en rekke krepsdyr, og man kan ikke utelukke at den vil etablere seg på for eksempel trollkrabbe. Artsnavnet ( commensalis ) kan imidlertid indikere at den i liten grad vil være til skade for vertsorganismen.

3.3.4 Oppsummering

Studier av introduserte arter andre steder i verden har vist at det kan ta lang tid før eventuelle økosystemeffekter kan dokumenteres. Dette har sammenheng med at såkalte naturlige variasjoner i økosystemene ofte kan være store, og at det derfor kan være vanskelig å forklare hvorvidt observerte endringer skyldes den introduserte arten eller ikke. Det er derfor viktig at en overvåking av systemene skjer over lang tid.

De foreløpige resultatene fra norske og russiske undersøkelser viser effekter av kongekrabben på bløtbunnsfauna i områder hvor krabben har oppholdt seg lenge. Det er imidlertid ikke mulig å si hvorvidt disse effektene bidrar til permanente endringer i slike bunndyrsamfunn. Ved at store individer av enkelte dyregrupper forsvinner, frigjøres det fysisk rom og arealer hvor nye mer opportunistiske hurtigvoksende arter kan etablere seg. Dette er muligens årsaken til et økt artsmangfold i områder hvor kongekrabben har oppholdt seg lenge. Et økt artsmangfold i disse områdene er ikke nødvendigvis positivt.

Erfaringer fra andre studier har vist at bunndyrsamfunn har stor såkalt «buffer-kapasitet» i forhold til ytre påvirkninger. Dette innebærer at påvirkninger kan endre sammensetningen i bunndyrsamfunn midlertidig, men at de går tilbake til en «normaltilstand» når påvirkningene uteblir.

Alle slike systemer har imidlertid en grense hvor endringene blir så omfattende at de ikke lar seg tilbakeføre, og en får et såkalt «regimeskifte». Slike «regimeskifter» karakteriseres av at artsmangfoldet og artssammensetningen blir annerledes enn det «opprinnelige». Et «regimeskifte» kan føre til en lavere generell produksjon, eller at produksjonen går over i deler av økosystemet som er av liten interesse for høsting. «Regimeskifte» i bunndyrsamfunn er en risiko ved alle typer ytre påvirkninger (fysiske påvirkninger, forurensninger etc.). Endringer i artssammensetningen vil også kunne endre næringsforholdene for arter som beiter på bunndyrfauna. Det kan i dag ikke sies å ha skjedd et «regimeskifte» som følge av kongekrabbens inntreden i våre farvann.

Kongekrabben er den eneste arten som høstes kommersielt i våre nordlige farvann, som nærmest utelukkende utnytter produksjonen i bunnfaunaen. Vi har imidlertid liten kunnskap om hvorvidt den konkurrerer med andre arter om tilgjengelig næring. Det finnes andre krabbearter som trollkrabbe og pyntekrabbe i kongekrabbens utbredelsesområde, men det ser ut til at disse inntar en annen nisje i systemet enn kongekrabben.

På hardbunnsfauna er det vist at kongekrabben tar små haneskjell, og at den beiter betydelig på kråkeboller. Krabbens fordeling i forhold til dybde gjennom året indikerer imidlertid at hardbunnsfaunaen blir mindre utsatt for påvirkning av krabben enn bløtbunnsfauna i norske farvann.

Foreløpige resultater indikerer liten effekt av kongekrabben på gytingen hos lodda, mens det er grunn til å ha et større fokus på eventuelle effekter av krabben på gytingen og rekrutteringen til rognkjeksbestanden i krabbens utbredelsesområde.

Begrepene «permanente» og «irreversible» kan benyttes for å beskrive hvorvidt en påvirkning vil bidra til at økosystemet kommer over i en ny tilstand som ikke vil endres tilbake til tidligere tilstand dersom påvirkningsmomentet forsvinner. Med dagens kunnskap er det ikke mulig å konkludere med at effekter av kongekrabbe på bunnfaunaen har bidratt til permanente og irreversible endringer i disse artssamfunnene langs norskekysten.

3.4 Fremtidig forskningsbehov

En betydelig del av forskningen tilknyttet kongekrabben i Barentshavet har hittil fokusert på bestandskartlegging. Dette vil fortsatt være et viktig forskningsområde for å ha best mulig oversikt over utbredelse, bestandssammensetning og bestandsstørrelse, uavhengig av hvilket forvaltningsregime som velges. Slik kunnskap er en viktig forutsetning for kommersiell høsting, men også nødvendig for å kunne vurdere effekter av eventuelle spredningsbegrensende tiltak. Forskning på kongekrabbens innvirkning på økosystemet vil videre være et prioritert område. Nedenfor gis en gjennomgang av de fremtidige forskningsbehovene innenfor disse områdene.

3.4.1 Bestandskartlegging

De bestandsundersøkelser som har vært gjort på kongekrabbe har vært viktige for å kunne gi råd til forvaltningen, både mht. generell forvaltning og fastsettelse av fangstkvoter. Det er imidlertid behov for å videreutvikle og å forbedre metodene som benyttes i bestandsvurderingene.

Det må prioriteres å skaffe økt kunnskap om krabbeyngelens biologi og økologi mens den oppholder seg på grunt vann de første par leveårene, herunder å utvikle og ta i bruk supplerende metodikk som bidrar til at også små krabber (< 70 millimeter skjoldlengde) omfattes av bestandsberegningene. Slik kunnskap er sannsynligvis viktig for å kunne iverksette effektive tiltak for begrensing av videre spredning på et tidlig stadium.

Naturlig dødelighet, som er en viktig faktor ved vurdering av fremtidig bestandstørrelse, kan variere både med krabbens størrelse og geografisk lokalitet. For å skaffe kunnskap om naturlig dødelighet hos kongekrabben i norske farvann, må det kartlegges hvilke arter som spiser kongekrabbe og i hvilket omfang.

For å kunne forstå hva som regulerer rekrutteringen til og spredningen av kongekrabbebestanden, er det behov for forskning knyttet til krabbens reproduksjonsevne, klekking av larver, den pelagiske larvefasen og bunnslåing, herunder feltstudier som kan gi kunnskap om hvordan kongekrabbelarver spres langs kysten av Finnmark og i Barentshavet. Larvefasen er sannsynligvis sentral når det gjelder spredning til nye områder og etablering av nye populasjoner. Kunnskapen om larvenes tålegrenser i forhold til viktige miljøfaktorer som lys, temperatur og saltholdighet bør også styrkes.

Det bør årlig gjennomføres merke- og gjenfangstforsøk for å kartlegge hvordan bestanden spres ved egen vandring. Dette vil kunne bidra med oppdatert kunnskap om hvorvidt bestanden sprer seg videre langs kysten og nordover mot Bjørnøya og andre deler av Svalbard.

3.4.2 Økosystemforskning

Det er mange sider ved kongekrabbens levevis som ikke er kjent, og forskning knyttet til krabbens biologi og økologi vil være av betydning for kunnskapen om dens effekter på økosystemet.

Ettersom krabben er bunnlevende er påvirkningen på bunndyrsamfunn et sentralt forskningstema. For å kunne kvantifisere eventuelle effekter bør det gjennomføres laboratorieforsøk som kan gi økt kunnskap om byttedyrpreferanser, matinntak og fordøyelseshastighet. Videre bør det undersøkes om kongekrabbens predasjon på rognkjeksrogn innvirker på bestanden av rognkjeks. For å kunne vurdere økosystemeffekter må slik kunnskap kombineres med styrking av bestandsdata, særlig for mindre krabber.

Mange av våre sjøfuglbestander er avhengig av bunndyr som næring. Det må derfor undersøkes om det er næringskonkurranse mellom kongekrabbe og sjøfugl. Videre må det undersøkes hvilke andre arter kongekrabben konkurrerer med.

Det bør undersøkes i hvilken grad og med hvilke tettheter kongekrabben er bærer av iglen Johanssonia arctica . Det bør avklares om fiskebestandene i kongekrabbens utbredelsesområde er mer infisert enn fiskebestandene utenfor, og hvilke effekter den har på fiskebestandene.

For overvåking av bunndyrfauna kan metodikken med bruk av undervannsvideo og -foto videreutvikles, slik at det kan skaffes billedmateriale av en kvalitet som gir kvantitative data.

Det bør snarest settes i gang kartlegging og overvåking av eksisterende arter/samfunn på bløt og hard bunn i både grunne og dypere områder hvor kongekrabben ennå ikke er etablert, men som den forventes å kunne spre seg til. Vi har i dag ikke god nok kunnskap om eksisterende arter og deres rolle, hvilke arter som har nøkkelroller i de ulike økosystemene og hvilke innvirkninger kongekrabben vil ha på disse.

Bunnkartleggingen gjennom det nystartede MAREANO-programmet vil kunne etablere informasjon til hjelp i overvåkingen av effekter av kongekrabben. Kartlegging av bunnfauna, spesielt på bløtbunn, er svært arbeids- og tidskrevende, og det forventes at dette programmet vil bidra med nødvendig kunnskap om bunndyrfaunaen i nord i tiden fremover. Dette vil kunne gi kunnskap om bunnfaunaen i områder hvor kongekrabben ikke er etablert, dvs. en type «før»- kunnskap som har manglet i krabbens utbredelsesområde i norske farvann tidligere.

Selv om det antas at innvirkningen av kongekrabben er mindre på hard- enn på bløtbunn, vil overvåking av hardbunnsfauna også være viktig. Det kan også være aktuelt å igangsette forskning på forholdet mellom kongekrabbe, kråkeboller og tareskog (hardbunn), for å se hvorvidt kongekrabben kan ha innflytelse på nedbeitingen av tareskogen.

Det kan synes som om kongekrabben endrer dietten når bestandsstørrelsen øker i et område, og ved etablerering i nye områder. Det er derfor behov for å gjennomføre nye undersøkelser av mageinnhold hos kongekrabbe.

3.4.3 Samfunnsforskning

Kongekrabbens inntreden langs kysten av Finnmark og i Barentshavet berører også samfunnsmessige aspekter som kystkultur i endring, samspillet mellom natur og kultur, bedrifts- og samfunnsøkonomiske betraktninger, personlige relasjoner og mytedannelse.

De ulike samfunnsmessige aspekter i lokalsamfunn som er berørt av kongekrabben bør undersøkes. Samfunnsfaglig fokus kan gjøre det mulig å se utfordringene knyttet til kongekrabben i et større perspektiv, og bidra til et mer nyansert bilde rundt forvaltningen av kongekrabbe. Sametinget har påpekt at det innenfor kongekrabbens utbredelsesområde finnes store lokale forskjeller mht. hvilken økonomisk betydning den har for fiskerne, også innenfor gruppen av små fartøy, og at det er viktig å få kartlagt og analysert samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser av kongekrabben i samiske kyst- og fjordsamfunn. De minste fartøyene har hatt små muligheter til å fiske alternative fiskeslag for å kompensere for krabbeinvasjonen, og adgang til å utnytte krabberessursen vil derfor kunne ha betydning for bl.a. det materielle kulturgrunnlaget for den sjøsamiske befolkningen. Sametinget har påpekt behovet for en styrking av forskningen innenfor ulike samfunnsfaglige disipliner, som kan bidra til et helhetlig bilde av kongekrabbens virkning på sjøsamiske samfunn.

Forskning på effekter av kongekrabben innenfor ulike samfunnsfaglige disipliner har hittil vært beskjeden. Det har vært gjort enkelte studier av hovedfagstudenter, og det pågår noen prosjekter ved Nordkappmuseet og Samisk Nærings- og utviklingssenter Tanatorget. Resultater og konklusjoner fra disse studiene omtales i kapittel 4.

3.4.4 Prioriterte forskningsområder fremover

Regjeringen foreslår følgende prioriterte forsk­ningsområder fremover:

• Utvikling og forbedring av bestandsestimeringsmetoder, særlig for krabbe under 70 mm, og styrket kunnskap om alle deler av bestanden

• Kongekrabbens biologi i Barentshavet, herunder reproduksjon og spredning ved larvedrift og vandring

• Kongekrabbens effekter på økosystemet, herunder predasjon på andre arter og andre arters predasjon på kongekrabbe

• Utvikling av metodikk/redskaper for effektiv fangst av små kongekrabber, som også kan nyttes «kommersielt» ved desimeringsfangst

• Bioøkonomiske virkninger og sammenhenger

• Samfunns- og næringsøkonomisk betydning i ulike områder