8 Tiltak for å begrense spredning

I kapittel 8.1 omtales biologikunnskap og forskningsresultater knyttet til naturlig spredning, samt eksempler på spredning grunnet menneskelig aktivitet, som en bakgrunn for de tiltak som foreslås i kapittel 8.2.

8.1 Spredning av kongekrabbe

Etter at kongekrabben ble satt ut i Murmanskfjorden på 1960-tallet har den spredt seg til relativt store områder på både norsk og russisk side (figur 2.2), og arten anses nå som en permanent beboer i Barentshavet. En videre spredning av kongekrabben på naturlig måte vil kunne skje enten ved egen vandring eller via larvedrift. I tillegg vil den kunne spres til nye områder grunnet menneskelig aktivitet, som f.eks. ved ulovlig utsetting, utilsiktet spredning fra oppdrett, havari ved frakt av levende krabber, eller via ballastvann. Tiltak for å begrense spredning må rette seg inn mot både å begrense naturlig spredning og mot menneskelig aktivitet som kan bidra til spredning direkte eller indirekte.

8.1.1 Vandring

Merkeforsøk gjennomført utenfor Øst-Finnmark viser at voksen kongekrabbe generelt vandrer lite. I Varanger ble mindre enn 10 prosent av gjenfangstene tatt mer enn 4 nautiske mil fra utslippsstedet etter 12 måneder. Det kunne virke noe tilfeldig i hvilken retning de vandret, men generelt syntes det å være en netto vandring fra områder med høy tetthet av krabbe til områder med lavere tetthet.

Gjenfangster av merket kongekrabbe flere år etter utsetting viser at enkelte krabber kan vandre langt, og det er først og fremst kjønnsmodne hunnkrabber som vandrer lengst. Dette samsvarer med årlige undersøkelser i «nye» krabbeområder langs Finnmarkskysten, hvor fangstene har vært dominert av store hunnkrabber med utrogn. Havforskningsinstituttets hypotese i dag er derfor at det først og fremst er hunnkrabbene som står for spredningen av bestanden, gjennom vandring til nye områder med befruktede egg under bakkroppen. Ettersom én hannkrabbe er i stand til å befrukte flere hunner i løpet av samme sesong er det også tenkelig at antall hunner kan være langt høyere enn antall hanner under etablering av bestanden i et nytt område.

Havområdet mellom fastlandet og Bjørnøya/Spitsbergenbanken har stort sett dybder på mer enn 300 meter. Eventuell spredning nordover til Svalbardsonen vil måtte skje over dette havområdet, hvor det ikke finnes nærliggende grunne områder. Det er imidlertid ingenting som tyder på at disse dybdene er noen begrensning for kongekrabben, selv om yngre årsklasser og hunnkrabber foretrekker en grunnere utbredelse gjennom hele året. I 2002 ble det fanget tre kongekrabber på line halvveis mellom Nordkapp og Bjørnøya. Dette indikerer at kongekrabben er i stand til å vandre ut i dette området, selv om den generelt er mer kystnær i norsk sone enn på russisk side (kapittel 7.3.1). Dybdeforholdene på norsk side vil imidlertid kunne gjøre det enklere å begrense spredningen nordover gjennom en intensiv fangst.

8.1.2 Larvedrift

Bestanden av kongekrabbe i Barentshavet kan spre seg via larvedrift, ettersom kongekrabben har pelagiske larver. Dette innebærer at larvene utvikler seg og driver nærmest passivt med vannstrømmer i de øvre vannlagene den første tiden etter klekking på våren. Perioden larvene oppholder seg i disse vannlagene er temperaturavhengig, og i våre nordlige farvann antas det at denne fasen varer mellom 30 og 50 døgn. Klekkingen av larvene foregår svært kystnært på grunt vann, og ettersom strømforholdene i disse områdene først og fremst er knyttet til tidevann skjer trolig den største spredningen relativt lokalt.

Det er usikkert hvorvidt det foregår en netto transport av larver fra norsk til russisk sone langs Finnmarkskysten, selv om de fremtredende strømmene (Kyststrømmen og Atlanterhavsstrømmen) går østover. For at krabbelarver fra klekking langs Finnmarkskysten skal kunne transporteres med disse østgående strømmene, må de først bli ført et godt stykke ut fra de kystnære klekkeområdene. Simuleringsmodeller har vist at krabbelarver klekket langs kysten av Øst-Finnmark i noen grad kan bli transportert ut til Kyststrømmen. Resultater fra simuleringer viser også en betydelig transport av larver vestover, noe som kan forklares ved at det dannes virvelstrømmer eller såkalte «gyrer» langs land som beveger seg mot klokken. Flere slike virvelstrømmer på rekke langs land, vil kunne oppkonsentrere larver og fungere som et slags transportbånd vestover. Intensiteten av disse strømmene varierer fra år til år, og beregningene viser at enkelte år kan betydelige deler av de nyklekkede larvene transporteres et godt stykke vest for Nordkapp.

Larvene er i stor grad prisgitt vilkårene i omgivelsene, og gode betingelser i denne fasen av livet er trolig avgjørende for hvor kongekrabben lykkes å etablere nye bestander som følge av larvedrift. I hvilken grad larvene overlever vil avhenge av en kombinasjon av faktorene lys, temperatur og tilgangen på føde, hvor sannsynligvis temperaturforholdene er mest avgjørende.

Eksperimenter har vist at krabbelarver lever og utvikler seg normalt innen et temperaturintervall på 4 – 14 grader celsius, men at de kan overleve temperaturer ned mot – 1,7 grader og opp til 18 grader i kortere perioder. Dette indikerer at larvene når de klekkes på våren er i stand til å overleve temperaturforholdene langs hele Norskekysten, samt ved Bjørnøya og deler av Svalbard. Det er imidlertid knyttet usikkerhet til hvorvidt klekking vil kunne skje til samme tid som i de områdene vi kjenner fra i dag, og om larvene har tilgjengelig føde når de klekkes. Lysregimet er ofte viktig i utviklingen av eggene hos dyr, og derfor vil lyset også kunne være en vesentlig faktor for overlevelsen hos krabbelarvene.

Et like tenkelig scenario er at krabbelarver kan drive med den nordgående forgreningen av Atlanterhavsstrømmen mot Bjørnøya og Vest-Spitsbergen. Denne havstrømmen beveger seg så pass raskt at larver klekket for eksempel utenfor Andøya, lett vil kunne transporteres til Svalbard i løpet av den tiden larvene er frittlevende i de øvre vannmassene.

8.1.3 Menneskelig aktivitet

Det er fanget individer av kongekrabbe i Lofoten, Tromsø-området og i Nord-Trøndelag (kapittel 2.2). Det er grunn til å tro at disse registreringene skyldes utsetting, ettersom de er enkeltstående og langt fra det naturlige utbredelsesområdet på fangsttidspunktet. Slik utsetting er ulovlig og straffbart. I saltvannsfiskelovens § 4 heter det:

«Uten tillatelse av departementet må ingen sette ut organismer og levende rogn i fjorder og havområder. Tillatelse til utsetting kan gis ved forskrift for visse organismer og for bestemte områder eller ved enkeltvedtak.»

Overtredelse av denne bestemmelse kan sanksjoneres i medhold av Saltvannsfiskelovens generelle straffebestemmelser, og det vil kunne være aktuelt med foretaksstraff. Straffehjemmelen er å finne i straffelovens § 48a og gjelder ved overtredelse av alle straffesanksjonerte bestemmelser i norsk lovverk, enten de befinner seg i særlovgivningen eller i straffeloven selv.

En art kan også introduseres til nye områder via ballastvann, ved at larver overlever transporten. Dette gjelder ikke minst for kongekrabbe som har pelagiske larver (kapittel 8.1.2). Konvensjonen om kontroll og behandling av ballastvann og sedimenter fra skip, som ble vedtatt i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) 13. februar 2004, innholder imidlertid strenge krav til skipsfarten. Formålet er å hindre spredning av fremmede organismer i det marine miljø via ballastvann og sedimenter fra skip. Norge er blant de første land som har ratifisert konvensjonen, og nasjonalt regelverk for implementering av konvensjonen er under utarbeidelse.

8.2 Spredningsbegrensende tiltak

Erfaringer fra Beringhavet har vist at høy beskatning kan bidra til en betydelig reduksjon av krabbebestanden, selv om det ikke vil kunne utrydde den eller forhindre spredning fullstendig. En «nedfisket» bestand vil imidlertid representere en lavere spredningsrisiko, slik at det gjennom en aktiv nedfangsting av bestanden kan lykkes å begrense spredningen.

Fangsten av kongekrabbe vest for 26ºØ har så langt vært preget av liten kontinuitet. Den opphører når det blir relativt lite stor krabbe i et område (tekstboks 8.1), hvoretter interessen for fangst øker når denne delen av bestanden har tatt seg opp igjen. Dette innebærer at krabbebestanden i et lokalt område kan vokse og spre seg til nye områder før den frie fangsten tar seg opp igjen. Et regime med fri fangst og utkastforbud vil derfor ikke i seg selv være tilstrekkelig for å redusere bestandsstørrelsen slik at spredning begrenses i særlig grad.

Boks 8.1 «Småkrabbe på full fart vestover»

«Vi trodde knapt våre egne øyne da vi fikk teinene til overflaten. Alle 20 var så stappfulle av små kongekrabbe at det knaket skikkelig i utstyret. Kongekrabbe i milliontall har nå passert grensa og er på full fart vestover.»

Dette ble uttalt av sjarkfisker Ulf-Helge Johansen ifølge Fiskeribladet den 1. august 2006, etter at han hadde forsøkt krabbefiske like vest for 26°Ø. Johansen fortalte videre:

«Det frister ikke til gjentakelse. Nå har vi tatt teinene på land. Bare en håndfull krabber var over fire kilo og omsettbar. Resten av fangsten besto av «en million» småkrabber uten verdi«…«[Dette ble] et rent underskuddsforetak. Dersom myndighetene mener noe med at en skal drive et utrydningsfiske for å stoppe eller forsinke krabbens utbredelse vestover, må det penger på bordet. Det sier seg selv at det er uaktuelt for oss å drive med gratisarbeid.»

Johansen forklarte videre i samme artikkel at han ikke er i det minste tvil om at krabben vandrer vestover, og at «det bare er et tidsspørsmål før krabben raserer store områder og fiskefelt i Vest-Finnmark» dersom ikke noe gjøres.

Ved innføring av en nordlig grense for kommersielt område er det ikke grunn til å tro at fri fangst alene vil kunne få noen større effekt i nordlige havområder enn i kystnære områder vest for 26°Ø. Kunnskap om kongekrabbens biologi i våre områder tilsier riktignok at det vil være en dominans av store hannkrabber i de åpne havområdene, men sannsynligvis vil tetthetene av krabbe utenfor en slik grense være så lave (kapittel 7.3.2) at en fri fangst alene ikke vil kunne begrense videre spredning nordover. En annen utfordring her vil være nettopp de store åpne havområdene, som gjør det nødvendig med bruk av store fartøyer, hvilket vil gjøre fangsten mer ressurskrevende enn dagens kystnære fangst fra små fartøy.

Dersom det skal kunne lykkes å begrense spredningen av kongekrabbe i områder utenfor en fastsatt grense, vil det være nødvendig med både en relativt stor og tilnærmet kontinuerlig fangstinnsats som tar det aller meste av krabben som rekrutteres til bestanden lokalt, i tillegg til de som vandrer inn i området. Dersom en slik desimeringsfangst skal kunne være effektiv, må den opprettholdes selv ved relativt små fangster av kommersiell krabbe. Et regime med fri fangst må derfor suppleres med ett eller flere virkemidler som bidrar til en høyere fangstinnsats enn det som kommersiell fangstverdi gir grunnlag for. En tilskuddsordning vil sannsynligvis være en forutsetning for å stimulere til en kontinuerlig og effektiv desimeringsfangst. Videre vil forskning og utvikling av alternative produkter og anvendelsesmåter for krabben på sikt kunne endre forutsetningen for hva som er lønnsomt å fange.

Kilde: Havforskningsinstituttet

I figur 8.2 vises en teoretisk fremstilling av ­forholdet mellom krabbetetthet, avstand fra land og virkningen av en tilskuddsordning. Den horisontale aksen indikerer avstand fra land, mens den vertikale aksen viser krabbetetthet. Det skraverte området representerer området innenfor «eggakanten» (ca 6 – 8 nm fra land), mens de horisontale stiplede linjene representerer den lavest tettheten av krabbe som vil gi et lønnsomt fiske.

Som figuren viser vil et fangsttilskudd gi grunnlag for fangst ved lavere krabbetetthet (effekten avhenger av størrelsen på tilskuddet), og følgelig også fangst lenger fra land ved forutsetningen om at krabbetettheten reduseres med økende avstand fra land.

Som beskrevet i kapittel 8.1.1 viser forskning at det i stor grad er voksne eggbærende hunner som sprer bestanden til nye områder. Fangst av hunnkrabber, også innenfor et avgrenset område for kommersiell fangst, kan derfor bidra positivt til å begrense spredningen av bestanden. Et slikt tiltak drøftes i kapittel 9.2.2.

8.2.1 Tilskudd til fangst gjennom et fond

Såkalt «skuddpremie» benyttes som virkemiddel for å sikre uttak fra bestander hvor det av ulike årsaker ikke i seg selv er regningssvarende å drive fangst. En slik ordning kan være aktuell for desimeringsfangst av kongekrabbe utenfor avgrenset område for kommersiell fangst. Et fangsttilskudd vil kunne stimulere til fangst av kongekrabbe med liten eller ingen kommersiell verdi, og kan således være et effektivt tiltak for å regulere bestandsstørrelsen og redusere faren for videre spredning.

Arbeidsgruppen som i 2005/2006 gjennomgikk forvaltningen av kongekrabbe foreslo bl.a. å opprette et fond for desimeringsfangst av kongekrabbe utenfor det kommersielle området. Fondet ble foreslått finansiert med en avgift på omsetningen av kongekrabbe fra den kommersielle fangsten, samt et statlig bidrag. Fiskere som fanger kongekrabbe utenfor avgrenset område for kommersiell fangst vil da kunne få utbetalt et fangsttilskudd, slik at fangsten i disse områdene blir mer attraktiv og nedfangstingen mer effektiv.

Mengdene av små kongekrabbe vest for dagens vestgrense (kapittel 2.6) understreker behovet for tiltak som stimulerer til desimeringsfangst, og at det bør iverksettes effektive tiltak dersom overordnet målsetting skal kunne oppnås.

Et eventuelt fond for desimeringsfangst av kongekrabbe vil sannsynligvis kreve offentlig medfinansiering i en startfase for å sikre rask desimering av bestanden i områdene vest for 26°Ø, og i områdene med fri fangst nord for den nordlige grensen som foreslås etablert. Behovet for midler må antas å avta med avtakende bestand.

Det vil være fordelaktig dersom en ordning med fangsttilskudd etableres snarlig etter innføring av en nordlig grense, ettersom dette vil kunne sikre at også ikke-kommersielle krabber blir ilandbrakt fra eventuell fangstinnsats basert på forventninger om drivverdige forekomster av kommersiell krabbe.

Finansieringsbehovet knyttet til en slik ordning kan vurderes med utgangspunkt i fangststatistikk fra 2004, da det ble innført fri fangst vest for 26°Ø. Enkelte fiskere hadde da store forventninger til at en fangst i dette området ville kunne være lønnsom, selv om det ikke ble gitt fangsttilskudd, og innsatsen ble betydelig (22 fartøy) de første månedene. Fangststatistikken viser at det ble tatt ca. 22 000 kongekrabber i perioden august – desember 2004 (tabell 2.6). Dette var kommersielle krabber med en gjennomsnittsvekt på 3,3 kg. Det antas at kun ca. 5 % av denne bestanden bestod av kommersielt utnyttbare krabber, hvilket tilsier en total bestand på ca. 440 000 krabber på det tidspunktet. Ved en desimeringsfangst som skissert, er det ønskelig at hele bestanden beskattes, dvs. både store og små krabber av begge kjønn.

Det finnes ingen gode beregninger på hvor stor bestandsstørrelsen er i området vest for 26°Ø. Havforskningsinstituttets undersøkelser indikerer at bestanden er redusert i noen områder siden 2004, mens det i området nærmest vestgrensen er registrert en betydelig økning av krabbetettheten (tabell 2.7). Som en tilnærming kan det legges til grunn at bestanden vest for 26°Ø nå er på samme nivå som da vestgrensen ble satt i 2004, dvs. et skjønnsmessig anslag på ca. 500 000 krabber. Videre antas det at bestanden utenfor den nordlige grensen er på omtrent samme nivå. Krabbetettheten er sannsynligvis betydelig lavere til havs (utenfor den nordlige grensen) enn i de kystnære områdene like vest for 26°Ø, men disse havområdene har vesentlig større utstrekning enn området kongekrabben er utbredt i vest for 26°Ø.

Det kan derfor anslagsvis legges til grunn at det utenfor (nytt) kommersielt avgrenset område allerede finnes en kongekrabbebestand i størrelsesorden ca. en million individer 1 . Et fangstavhengig tilskudd vil måtte gis pr. vektenhet i stedet for pr. individ, ettersom telling av småkrabber ville vært tidskrevende og upraktisk. Havforskningsinstituttet har beregnet at gjennomsnittsvekt for slike fangstbare krabber vil være ca. 0,8 kg 2 . Dette innebærer at en bestand på en million individer kan anslås til 800 tonn.

Ovennevnte arbeidsgruppe drøftet et tilskudd for ikke-kommersiell ilandbrakt krabbe, og foreslo et tilskudd på kr 10,- pr. kg som et utgangspunkt. Med et slikt fangsttilskudd for 800 tonn krabbe kan behovet for midler til fangsttilskudd anslås til åtte millioner kroner på kort sikt.

Et eventuelt tilskudd må i første rekke gis for krabbe som ikke har kommersiell verdi, og det forutsettes etablering av system for destruering av verdiløs krabbe som bringes i land. Kravene til oppbevaring og destruering hos mottaksanleggene må være av en slik art at ordningen ikke kan misbrukes.

Næringen vil kunne pålegges å bidra til finansieringen av en ordning med fangsttilskudd, eksempelvis ved at det legges en omsetningsavgift på førstehåndsomsetningen av kongekrabbe i den kommersielle fangsten. Den kommersielle fangsten i avgrenset område vil da bidra direkte til å begrense en videre spredning av krabben, noe som vil kunne betraktes som legitimt. Førstehåndsverdien i den kommersielle fangsten har ligget rundt 60 millioner kroner de siste to årene. Gitt en slik førstehåndsverdi vil en omsetningsavgift på eksempelvis 1 % kunne bidra med ca. 600 000 kroner årlig. Dette blir en relativt liten andel av det totale behovet, men en avgift på 1 % vil likevel kunne oppfattes som mye av de som belastes. Eksempelvis har strukturavgiften vært fastsatt til 0,35 % på sitt høyeste.

Regjeringen vil vurdere et slikt tiltak i løpet av 2008. Fiskeri- og kystdepartementet har vurdert at en effektiv desimeringsfangst vil kunne redusere det videre behovet for midler. Det er imidlertid vanskelig å forutsi effekten av et slikt tiltak og det videre finansieringsbehovet fremover i tid. Det vil bli vurdert å la eventuelle bevilgninger inngå i et fond for fangsttilskudd til desimeringsfangst av kongekrabbe, og ikke nødvendigvis benyttes i sin helhet innenfor det enkelte kalenderår.

I hvor stor grad næringen eventuelt skal bidra må vurderes nærmere, men det synes klart at et bidrag vil måtte bli relativt begrenset i forhold til det totale behovet i startfasen. På lengre sikt kan det imidlertid ikke utelukkes at en avgiftsfinansiering vil kunne være tilstrekkelig for å holde bestandstettheten lav, dersom en aktiv desimeringsfangst resulterer i en sterkt redusert bestand utenfor kommersielt område. Innføring av en avgiftsfinansiert desimeringsfangst av kongekrabbe vil forutsette en adekvat lovhjemmel.

Fiskeri- og kystdepartementet antar at en eventuell tilskuddsordning bør utformes slik at alle som bringer i land kongekrabbe fra ikke-kommersielt område kan motta fangsttilskudd, og at et fangsttilskudd bør forbeholdes kongekrabbe med liten eller ingen kommersiell verdi.

8.2.2 Tilskudd til produkt- og markedsutvikling

Størstedelen av kongekrabbebestanden i Barentshavet består av hunnkrabber eller hannkrabber under minstemål (kapittel 3.2.3) som hittil har hatt liten eller ingen kommersiell verdi. Det er i dag ikke etablert noe kommersielt marked for små kongekrabber, verken nasjonalt eller internasjonalt. Dette kan ha sammenheng med at øvrige bestander av kongekrabbe er strengt regulert, og at det således ikke har vært tillatt å fange krabber under et bestemt minstemål. Det kan derfor ikke utelukkes at små kongekrabber kan være egnet råvare til flere produkter, eksempelvis til menneskeføde ved bearbeidelse eller til fôr i oppdrettsnæringen. Hermetiske produkter av kjøtt fra små kongekrabber har vært nevnt av enkelte, mens andre mener at slik krabbe også kan være egnet som fôr i eksempelvis torskeoppdrett. Imidlertid forutsetter slik produktutvikling som regel betydelige investeringer, og det kan ta lang tid å etablere markeder for nye produkter.

For å på sikt kunne opprettholde en aktiv og vedvarende fangstinnsats vil en situasjon hvor markedet etterspør småkrabber være å foretrekke fremfor fangsttilskudd, som kan anses som kunstig etterspørsel og som kan gi avsetningsproblemer.

Det kan være en god investering å legge til rette for statlig støtte til produkt- og markedsutvikling for produkter av bearbeidet krabbe som har hatt liten eller ingen kommersiell verdi. Det foreslås derfor en tilrettelegging for slik støtte gjennom Marint Verdiskapingsprogram og Innovasjon Norge, innenfor gjeldende rammer og retningslinjer, som kan bidra til verdiskaping basert på kongekrabbe som hittil ikke har blitt utnyttet kommersielt.

Et økonomisk tilskudd til produkt- og markedsutvikling vil kunne stimulere næringen til å utrede om det finnes potensial for kommersiell utnyttelse av krabber som for tiden er uten kommersiell verdi. Dette vil kunne stimulere til aktiv fangst i de områdene hvor kongekrabben er uønsket, samt bidra til ilandbringelse og utnyttelse av kongekrabbe tatt som bifangst.

8.2.3 Utkastforbud

Forbud mot utkast av levedyktig kongekrabbe, både ved teinefangst og ved fiske etter andre fiskeslag, er allerede innført som et forvaltningstiltak vest for 26ºØ. Selv om et utkastforbud alene ikke har tilstrekkelig effekt for å begrense spredning, er et slikt forbud likevel viktig i kombinasjon med øvrige tiltak.

Regjeringen foreslår at dagens utkastforbud vest for 26°Ø også blir gjort gjeldende utenfor den nordlige grensen og i sørlige del av Porsangerfjorden (figur 7.1).

8.2.4 Ikke tillate oppdrett og oppforing

Det er gitt enkelte tillatelser til oppdrett og oppfôring av kongekrabbe i Øst-Finnmark, men slik virksomhet har hittil foregått i et beskjedent omfang. Oppfôring av kongekrabbe, basert på småkrabbe fanget utenfor kommersielt område, kan være kommersielt interessant. Etterspørsel etter slik krabbe til oppfôring vil kunne bidra til å begrense spredning utenfor kommersielt fangstområde, samtidig som verdiskapingspotensialet i denne delen av bestanden utnyttes.

Regjeringen foreslår at oppdrett og oppforing av kongekrabbe fortsatt skal kunne tillates innenfor det kommersielle området. I lys av overordnet målsetting (kapittel 7.4), og risiko for rømming og/eller utslipp av larver, vil det imidlertid ikke være aktuelt å tillate slik virksomhet utenfor det kommersielle området (figur 7.1).

8.2.5 Evaluering

Det foreligger p.t. begrenset kunnskap om hvilken effekt spredningsbegrensende tiltak vil få samlet sett for å motvirke spredningen i norske områder. Det er også usikkert i hvor stor grad tiltakene vil påvirke bestandsstørrelsen innenfor kommersielt område. Det er imidlertid grunn til å anta at forskning vil bidra til økt kunnskap om kongekrabben i norske havområder. Kongekrabbeforvaltningen bør derfor evalueres etter at tiltakene har virket noen år, i tillegg til de årlige vurderingene knyttet til den ordinære/løpende gjennomgangen av forvaltningen. Spredningsstatus (utbredelse) og effekten av spredningsbegrensende tiltak må inngå i de årlige vurderingene.

Regjeringen foreslår en evaluering av kongekrabbeforvaltningen etter fem år, hvor forskningsresultater knyttet til bl.a. økosystempåvirkning, bestandsutvikling og effekter av spredningsbegrensende tiltak vil gi viktig underlag for den videre forvaltning. Evalueringen er også foreslått å omfatte øvrige aktuelle tiltak omtalt i andre kapitler (7.3.2 og 9.2).

8.2.6 Oppsummering

Fiskeri- og kystdepartementet vil utrede et forslag om å bevilge midler til et fond for desimeringsfangst av kongekrabbe utenfor kommersielt avgrenset område. Det skal samtidig utredes i hvor stor grad næringen skal bidra.

Det foreslås en tilrettelegging for statlig støtte til produkt- og markedsutvikling, som kan bidra til verdiskaping basert på kongekrabbe som hittil ikke har blitt utnyttet kommersielt.

Dagens utkastforbud vest for 26°Ø gjøres også gjeldende utenfor den nordlige grensen og i sørlige del av Porsangerfjorden.

Ikke gi tillatelse til oppdrett og oppforing av kongekrabbe utenfor det kommersielle området.

Kongekrabbeforvaltningen evalueres etter fem år, i tillegg til årlige vurderinger av bl.a. effekten av spredningsbegrensende tiltak.