7 Overordnede forvaltningsprinsipper for kongekrabbe

7.1 Målsetting

Det finnes et bredt spekter av oppfatninger om kongekrabben og hvordan denne bør forvaltes i norske områder. For noen utgjør krabben en økonomisk ressurs , mens for andre er den bare en plage . For noen oppfattes den nok både som en ressurs og en plage. Enkelte vil kunne betrakte kongekrabben som et fascinerende dyr og en delikatesse som kan gi ny næringsvirksomhet, ikke bare i fiskerinæringen, men også i reiselivsnæringen. Andre påpeker at man ikke har tilstrekkelig kunnskap om hvilke effekter kongekrabben har på økosystemet i Barentshavet.

Det vil kunne argumenteres for at en forvaltning basert på føre-var-prinsippet alene skulle tilsi at en fremmed introdusert art som kongekrabbe i Barentshavet bør bekjempes i størst mulig grad, grunnet manglende kunnskap om mulige påvirkninger på økosystemet i dette havområdet. I tillegg utgjør kongekrabben et betydelig problem i fiskerier med garn og line. En annen innfallsvinkel er å legge til grunn at kongekrabben i Barentshavet bør forvaltes som en økonomisk ressurs på linje med andre kommersielle bestander, inntil det eventuelt kan påvises at den har en negativ innvirkning på økosystemet, og at fiskerne gjennom en slik utnyttelse av bestanden får kompensert for den ulempen krabben utgjør i andre fiskerier.

En forvaltningsstrategi hvor kongekrabben i Barentshavet isolert sett forvaltes bærekraftig som en økonomisk ressurs, på linje med andre kommersielle bestander, ville sannsynligvis ­medføre at bestanden øker og sprer seg til nye områder. Etableringen av en vestlig grense ved 26°Ø i 2004 og ulike forvaltningsregimer øst og vest for denne grensen, kan ses på som et skritt i ­retning av at kongekrabben i Barentshavet ikke skal forvaltes helt på linje med andre bestander. Strategien har riktignok vært å forvalte kongekrabben utelukkende som en økonomisk ressurs i området øst for 26°Ø, men med en ren videreføring av dagens forvaltning vil det neppe være mulig å begrense spredning utenfor området.

Norske myndigheter har nå fått større handlefrihet for forvaltningen øst for 26°Ø, etter at Norge og Russland ble enige om at kongekrabben i Barentshavet ikke lengre skal inngå som en del av fellesforvaltningen (kapittel 2.7.2).

En målsetting om at kongekrabben skal kunne utryddes totalt i norsk del av Barentshavet vil være urealistisk. Havområdet utenfor Finnmark er et åpent system som på ingen måte kan behandles kjemisk for å utrydde uønskede arter. Hva angår «utrydningsfangst» for en slik marin art vil den aldri kunne bli så effektiv at ethvert individ av bestanden utryddes i området, fra de aller minste til de største. Gjennom et kontinuerlig høyt beskatningstrykk vil det kunne være en realistisk målsetting å holde bestandsstørrelsen nede på et relativt lavt nivå, men å utrydde den fremstår som en umulig oppgave.

Grensen mot russisk sone i Barentshavet strekker seg flere hundre nautiske mil til havs, og representerer ingen fysisk sperre i havet. Ingenting tyder på at Russland vil sette i gang tiltak for å bekjempe kongekrabben, og bestandsstørrelsen på russisk side – som pr. i dag kan være 10 ganger større enn på norsk side – vil sannsynligvis også i årene som kommer være så stor at bestanden herfra fortsatt vil spre seg inn i norsk sone. Uavhengig av norske tiltak for å bekjempe kongekrabben vil det bli tilført krabbe til norske områder fra bestanden på russisk side.

Ovennevnte forhold setter ytre rammer for hva som kan være mulig å oppnå ved valg av ulike forvaltningsstrategier. Kongekrabben er utvilsomt «kommet for å bli» i de områdene hvor den allerede er etablert, uansett om dette måtte være ønskelig eller ei.

På denne bakgrunn mener regjeringen at en viktig del av overordnet målsetting for forvaltning av kongekrabbe må være å i størst mulig grad begrense videre spredning av krabben i norske havområder. Selv om vi i dag ikke har kunnskap om kongekrabbens effekter på økosystemet som tilsier at kongekrabben bør søkes «utryddet», er det likevel ønskelig å forebygge eventuelle økologiske konsekvenser gjennom spredningsbegrensende tiltak. Dette vil være den mest realistiske målsettingen innenfor rammen av en føre-var og økosystembasert forvaltning.

7.2 Alternative strategier for måloppnåelse

I denne delen drøftes hvorvidt en «nedfangstingsstrategi» – med sikte på å holde bestandsstørrelsen nede på et lavt nivå – under ulike betingelser kan bidra til å oppnå overordnet målsetting om å i størst mulig grad begrense en videre spredning av kongekrabben i norske områder. En ren «utrydningsstrategi» er som nevnt ovenfor urealistisk, og blir derfor ikke omtalt videre.

7.2.1 Nedfangsting i alle områder – basert på fri fangst, utkastforbud og eventuelt fangsttilskudd

Som beskrevet i kapittel 3.2.3 er det bare en liten andel av bestanden som består av store krabber med kommersiell verdi. En fri fangst med utkastforbud i hele det norske området vil sannsynligvis gi et økonomisk utbytte på kort sikt, men interessen for å delta i en slik fangst vil svekkes etter hvert som andelen store krabber minker. Dette har så langt vært erfaringen fra den frie fangsten vest for 26ºØ (kapittel 2.6), hvor fiskerne raskt har avsluttet fangsten når det i hovedsak har vært småkrabber i teinene.

Det er per i dag ingen kommersiell inte­res­se for å drive fangst på forekomster av små kongekrabber i områder hvor bestanden er i etableringsfasen, og tilsvarende vil det sannsynligvis være for en etablert bestand etter at den er blitt beskattet for de store (verdifulle) individene. En «nedfangstingsstrategi» for kongekrabbe, basert utelukkende på fri fangst og utkastforbud, anses derfor ikke å være et egnet virkemiddel for å oppnå overordnet målsetting. Et slikt grep vil dessuten kunne virke ødeleggende for en lønnsom fangst av kongekrabbe øst for 26°Ø, og for lønnsomheten til enkelte mottaksanlegg, mens fiskerne i området fortsatt vil stå igjen med problemene knyttet til bifangst av kongekrabbe i andre fiskerier.

Fri fangst og utkastforbud kan suppleres med tilskuddsordninger. Et fangsttilskudd for kongekrabbe vil kunne stimulere til en større fangstinnsats, og bidra til at også krabbe uten kommersiell verdi tas på land. På denne måten vil det i større grad kunne lykkes å fangste bestanden i norsk sone ned til et relativt lavt nivå. En slik løsning vil imidlertid være ressurskrevende, og en strategi begrenset til kun dette vil kunne medføre behov for økonomiske tilskudd i uoverskuelig fremtid for å sikre at bestandsstørrelsen holdes nede på et lavt nivå.

7.2.2 Nedfangsting utenfor et avgrenset område – basert på tiltak både innenfor og utenfor området

Bestanden av kongekrabbe i området øst for 26°Ø har hittil blitt forvaltet med mål om en levedyktig bestand etter prinsipper som er gjeldende for andre havområder hvor krabben har en naturlig utbredelse, med bl.a. forbud mot fangst av hunnkrabber og en beskatningsgrad for store hannkrabber som har sikret en stabil reproduksjon. Dette har gitt grunnlag for verdiskaping, men har også bidratt til vekst i bestanden og økt sannsynlighet for spredning til nye områder.

Fangst av kongekrabbe har utviklet seg til å bli en viktig næring for enkelte samfunn i Øst-Finnmark (kapittel 4), og for disse vil en opprettholdelse av et kommersielt område kunne ha stor betydning. Livskraftige kystsamfunn i dette området vil også kunne ha betydning for hvorvidt det lykkes å bekjempe spredningen av kongekrabbe eller ei. En kommersiell fangst vil bidra til å opprettholde infrastruktur og mottakskapasitet på land som kan stimulere til større fangstinnsats i områder med fri fangst, og en andel av overskuddet fra kommersiell fangst kan kanaliseres direkte til tiltak for større fangstinnsats i andre områder (kapittel 8.2). En opprettholdelse av et kystnært avgrenset område for en kommersiell bestand på norsk side – opp mot havområdet med det russiske forvaltningsregimet og en relativt stor bestand – kan således fungere som en kystnær buffersone og bidra til å begrense en videre spredning av bestanden.

En erkjennelse av at kongekrabben allerede er etablert i kystnære områder øst for 26°Ø, og ikke kan utryddes, er imidlertid ikke ensbetydende med at krabben i dette området må forvaltes som en ren kommersiell bestand og økonomisk ressurs på linje med andre kommersielle bestander. I tillegg til en betydelig innsnevring av dagens område for kommersiell bestand på norsk side, er det også aktuelt med tiltak som kan virke begrensende på bestandsstørrelsen innenfor et slikt avgrenset område. Dette vil imidlertid kunne ha som konsekvens at det potensielle langtidsutbyttet fra kommersiell fangst begrenses.

7.2.3 Konklusjon

Regjeringen foreslår å fortsatt forvalte kongekrabben i et område i Øst-Finnmark med sikte på å oppnå et økonomisk utbytte, men etter forvaltningsprinsipper som er ulike de som gjelder for andre kommersielle bestander (alternativet beskrevet i kapittel 7.2.2). Oppnåelse av overordnet målsetting forutsetter en avgrensing av kommersielt område, ikke bare mot vest, men også mot nord. Det vil videre være en forutsetning at dette kombineres med andre tiltak, både innenfor og utenfor dette området, dersom målsettingen om å begrense videre spredning skal kunne oppnås.

7.3 Fastsettelse av grense for ulike forvaltningsregimer

7.3.1 Generelle utfordringer

Gjeldende grense (26ºØ) for ulike forvaltnings­regimer for kongekrabbe ble innført i 2004 for å begrense spredningen vestover (kapittel 2.6). En slik grense alene har vist seg utilstrekkelig for å begrense spredningen av bestanden, og må suppleres med tiltak som stimulerer til en kontinuerlig innsats i desimeringsfangsten (kapittel 8). Utfordringene vil være de samme for å begrense spredningen i nordlig retning.

Fastsettelse av en grense for ulike forvaltningsregimer innebærer en rekke utfordringer. En slik grense har ingen fysiske hindre, noe som innebærer at det ved fastsettelse av grensen bør tas i betraktning kongekrabbens biologi og områdets topografi, i tillegg til en rekke andre hensyn som nødvendigvis vil måtte tas i betraktning når arten allerede har etablert seg i et relativt stort område.

Kongekrabben i Barentshavet har et vandringsmønster gjennom året som ser ut til å være avhengig av både dybde og bunntyper. Den kjønnsmodne delen av bestanden oppholder seg store deler av året ned mot 300 – 400 meters dyp, men vandrer på våren opp på grunt vann (< 30 m) for å klekke eggene, gyte og pare seg (kapittel 3.1).

Årlige merke- og gjenfangstforsøk i Øst-Finnmark har vist at kongekrabben i liten grad vandrer ut fra områder den først har etablert seg i. Imidlertid ser det ut til at enkeltindivid kan vandre ut og etablere bestander av krabbe i nye områder, og at det er store hunnkrabber som vandrer lengst (se også kapittel 8.1.1 og 8.1.2).

Spredningen av kongekrabben har artet seg noe forskjellig i norsk økonomisk sone (NØS) og russisk økonomisk sone (RØS) av Barentshavet. I RØS har krabben samtidig med en spredning øst- og vestover fra utsettingsstedet i Murmanskfjorden, også hatt en betydelig spredning til havs (figur 2.2). På norsk side har spredningen av krabben først og fremst foregått vestover langs kysten av Øst-Finnmark, med de store fjordene som kjerneområder.

Havforskningsinstituttets registreringer 1 av kongekrabbe til havs viser så langt relativt små mengder kongekrabbe i de åpne havområdene langt fra land, med den nordligste registreringen ved ca. 72°30"N omtrent halvveis mellom Nordkapp og Bjørnøya. I 2006 har imidlertid fiskerne rapportert om økende forekomster av krabbe til havs.

Forklaringen på ulik spredning av krabben i NØS og RØS kan være forskjellene i undervannstopografi i de to delene av Barentshavet. På russisk side øker bunndybden gradvis med økende avstand fra land, og man må langt til havs for å finne dybder ned mot 300 meter. Dette ligner på undervannstopografien i kongekrabbens naturlige utbredelsesområde i Beringhavet og det nordlige Stillehav.

På norsk side består imidlertid kystlinjen av store og dype fjordsystemer som kan karakteriseres som havbukter, ettersom de er uten terskler og med dyp ned mot 300 – 400 meter. Langs den åpne kystlinjen i Øst-Finnmark er det et relativt grunt område ut til ca. 8 – 10 nautisk mil fra grunnlinjen, hvoretter det skråner bratt ned mot 350 meters dyp.

Dersom det er slik at kongekrabben av ukjente grunner må tilbringe deler av året på dybder ned mot 300 – 400 meter, må den nødvendigvis vandre langt til havs i russisk sone, mens den på norsk side er i stand til å finne slike dybder inne i de enkelte fjordene i Øst-Finnmark. Imidlertid er kunnskapen om kongekrabbens biologi i våre farvann for mangelfull til at det nå kan trekkes noe sikker konklusjon knyttet til dette.

7.3.2 Vestlig grense

Gjeldende vestlige grense ved 26ºØ var i utgangspunktet en vestgrense for norsk-russisk fellesforvaltning av kongekrabbe, hvor Norge fritt kunne fastsette tiltak vest for denne grensen under forutsetning av at tiltakene ikke påvirket bestandsutviklingen i russisk sone (kapittel 2.6). Med ensidig norsk forvaltning av kongekrabben i norske områder er det nå grunnlag for å vurdere hvorvidt en vestgrense for ulike forvaltningsregimer fortsatt bør gå ved 26ºØ. Ved en slik vurdering må det tas i betraktning hvor langt vest kongekrabben faktisk allerede har etablert seg, samt områdets topografi. I tillegg bør det til en viss grad vektlegges hvorvidt bestanden av kongekrabbe anses som en større ressurs enn plage i de vestlige områder øst for 26ºØ. Sistnevnte er imidlertid underordnet spredningsproblematikken.

Kongekrabben synes nå å være godt etablert vestover til 26ºØ og i deler av Porsangerfjorden, og det rapporteres også om relativt store mengder små kongekrabbe vest for gjeldende vestgrense (kapittel 2.6). Det er imidlertid grunn til å fastholde at grensen ikke bør gå lengre vest enn ved 26ºØ. Dette fordi den primære målsettingen er å begrense videre spredning av kongekrabben, og lengre vest er bestanden ennå ikke mer etablert enn at det vil kunne være mulig å begrense spredningen med aktiv nedfangsting. Dessuten har ikke kongekrabben vært så lenge i dette området at noen har blitt økonomisk «avhengig» av denne delen av bestanden.

På den annen side anses det å være både for sent og lite hensiktsmessig å la et vestlig skille for ulike forvaltningsregimer gå lengre øst enn ved 26ºØ. Kongekrabben er allerede etablert i store deler av Porsangerfjorden (kapittel 3.2), og krabben har nå fått betydning som ressurs for fiskerinæringen i området ( vedlegg 1 ). En vestgrense ved 26ºØ synes dessuten å være passende i forhold til topografien i området, tatt i betraktning at spredningen i stor grad har skjedd kystnært i norske områder. «Eggakanten« 2 går dessuten spesielt nært land i dette området.

I indre deler av Porsangerfjorden er imidlertid ennå ikke kongekrabben etablert. Dette kan skyldes at indre deler av Porsangerfjorden er et basseng med særdeles lav sjøtemperatur, hvor først og fremst høyarktiske dyrearter trives. Det er derfor usikkert hvorvidt kongekrabben kan etablere seg i denne delen av fjorden. På bakgrunn av at det i hvert fall ennå ikke er etablert noen bestand i dette området, foreslås det at indre deler av Porsangerfjorden holdes utenfor kommersielt område. Dette vil innebære en endring av dagens vestgrense, som siden 2004 har vært trukket rundt hele Porsangerfjorden vest for 26°Ø (kapittel 2.6).

Regjeringen foreslår at området for kommersiell bestand avgrenses mot vest ved 26°Ø, tilsvarende dagens vestgrense, med unntak av en ny grense mot indre deler av Porsangerfjorden. I Porsangerfjorden foreslås det kommersielle området avgrenset mot sør, fra østligste nes på Bringsnes-halvøya (v/Smørfjorden) i en rett linje over fjorden til nordligste odde ved Piesaneset (Biesaidnjárge) (figur 7.1). Denne avgrensingen foreslås tatt opp til særskilt vurdering ved evaluering etter 5 år.

7.3.3 Nordlig grense

Det finnes sannsynligvis ingen hindre for at kongekrabben kan spre seg nordover til Svalbardsonen (kapittel 8.1). Selv om den største spredningen av kongekrabbe i NØS synes å ha skjedd i kystnære områder innenfor 12 nm fra grunnlinjen, vil det likevel være enkeltindivider som vandrer ut fra kjerneområdene og ut i åpent hav. For å begrense spredningen nordover i størst mulig grad, vil det være nødvendig å avgrense et område for kommersiell bestand (kapittel 7.2) mot nord, i tillegg til en vestlig grense (kapittel 7.3.2). Med bakgrunn i kongekrabbens biologi og vandringsmønster (kapittel 7.3.1), synes det hensiktsmessig å trekke en slik nordlig grense ­utenfor de kystnære grunne områdene og «eggakanten» langs kysten. Med denne forutsetningen drøftes alternative løsninger i det følgende.

Dersom en nordlig grense skal følge en fast breddegrad, i tilknytning til opprettholdelse av en vestlig grense ved 26ºØ, vil det være nærliggende å fastsette grensen ved ca. 71°15"N. Dette for å komme utenfor den kystnære eggakanten i områdene lengst vest. En slik grense ville vært nærmere 100 nm lang fra 26°Ø til Gråsonen. Ved å fastsette grensen her vil krabbens (nåværende) sannsynlige hovedutbredelse i norsk sone ligge sør for grensen i alle områder øst for 26°Ø. En slik grense vil imidlertid innebære at en stor del av Østhavet, med dybder rundt 300 meter, blir sør for grensen. En slik løsning vil ikke være optimal i forhold til en målsetting om å begrense spredningen nordover.

En nordlig grense ved 12 nm fra grunnlinjen vil omfatte alle grunne partier langs kysten av Øst-Finnmark, samt den kystnære eggakanten ned mot ca. 350 meters dyp (ca. 7-10 nm fra land). I områdene lengst vest, hvor faren for videre spredning langs kysten er særlig høy, vil det være en fordel å ha en slik grense relativt nært opp mot kysten. På bakgrunn av at grensen i første rekke skal bidra til å begrense spredningen, synes det hensiktsmessig å la en nordlig grense følge 71°15"N fra 26ºØ (ca. 6 nm fra grunnlinjen) mot øst til 71°15"N møter territorialgrensen (12 nm fra grunnlinjen) nordøst av Slettnes, hvoretter den videre følger territorialgrensen i sørøstlig retning til grensen mot Russland (figur 7.1). En slik grense vil ha en lengde på i overkant av 130 nm. Sannsynligvis vil også et slikt valg av nordlig grense omfatte nåværende hovedutbredelse av krabben i NØS, selv om en betydelig del av Østhavet (utenfor 12 nm fra grunnlinjen) blir holdt utenfor sammenliknet med alternativet hvor én rett linje trekkes etter 71°15"N.

Resultater fra en undersøkelse i Østhavet i oktober 2006 viser omtrent 6 ganger lavere tetthet av kongekrabbe utenfor territorialgrensen (12 nm) enn innenfor, og ca 5 ganger flere hanner enn hunner utenfor territorialgrensen. Dette betyr at antall «fangstbare» hannkrabber (> 132 mm skjoldlengde) i havområdene like utenfor territorialgrensen er maksimalt 15-20 prosent av antallet innenfor, dersom disse resultatene er representative for krabbetettheten. Det finnes imidlertid ikke tilfredsstillende data på hvordan krabben sprer seg i disse delene av NØS.

Ettersom den kjønnsmodne delen av bestanden vandrer mellom grunne og dype områder gjennom året (kapittel 3.1), vil det periodevis befinne seg individer nord for en slik grense som kan sies å tilhøre bestanden i de nære kystområdene. Dette innebærer at det ved en nedfangsting utenfor grensen også vil bli tatt individer som bare «midlertidig» hadde forlatt det kommersielle området. Det lar seg ikke gjøre å kvantifisere hvilken effekt en effektiv nedfangsting nord for grensen vil kunne ha for bestanden innenfor et kommersielt område.

Mengden av kongekrabbe som til enhver tid vandrer ut fra et avgrenset kommersielt område vil sannsynligvis avhenge av krabbetettheten innenfor området. Det er dessuten sannsynlig at sesongmessige vandringer over grensen vil ha et større omfang jo nærmere kysten en nordlig grense trekkes.

Regjeringen foreslår at området for kommer­siell bestand avgrenses mot nord fra 71°15"N/26ºØ i rett linje mot øst til territorialgrensen (12 nm fra grunnlinjen), og videre lik territorialgrensen til grensen mot Russland.

7.4 Oppsummering og konklusjon

Regjeringens overordnede målsetting er å i størst mulig grad begrense en videre spredning av kongekrabbe i norske havområder, og sikre en lavest mulig bestand av kongekrabbe utenfor kommersielt fangstområde .

Innenfor denne målsettingen vil det av hensyn til kystsamfunn og næringsaktivitet i områder hvor krabben allerede er etablert, opprettholdes et avgrenset område for en kommersiell bestand utenfor Øst-Finnmark. Dette vil også bidra til en mer effektiv nedfangsting utenfor det avgrensede området.

Regjeringen foreslår at området for en kommersiell bestand avgrenses mot vest ved 26°Ø som i dag, med unntak av en avgrensing mot indre deler av Porsangerfjorden. Det forslås trukket en grense øst for Smørfjorden, som vurderes særskilt ved evaluering etter 5 år. Videre foreslås det en nordlig grense fra 71°15"N/26ºØ (ca. 6 nm fra grunnlinjen) i rett linje mot øst til territorialgrensen (12 nm fra grunnlinjen), og videre lik territorialgrensen til grensen mot Russland.