3 Det politiske rammeverket for eksportkontrollen

Den strategiske eksportkontrollen er en integrert del av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I Norge har det i hele etterkrigstiden vært bred politisk konsensus om vilkårene for eksport av forsvarsmateriell. Det politiske grunnlaget er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato, som slår fast at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I vedtak av samme dato tar Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted». Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en rekke politiske og tekniske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Et enstemmig Storting sluttet seg i 1997 til en presisering om at «Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».

Beslutninger om utførsel av våpen, militært materiell og militær teknologi er gjenstand for de enkelte lands suverenitet. Dette er nedfelt i FN-paktens artikkel 51. Roma-traktaten slår også fast at handelen med forsvarsmateriell ikke er en del av EUs felles politikk, men at beslutninger om forsvarsmaterielleksport tas på nasjonalt grunnlag. Samtidig har det over tid vokst frem et internasjonalt politisk samarbeid også på dette området. Dette samarbeidet har vært drevet frem av ønsket om større internasjonal ansvarlighet når det gjelder beslutninger om våpenleveranser. Norge legger betydelig vekt på å gjennomføre internasjonale standarder og ansvarlighet i det nasjonale eksportkontrollregelverket.

I tillegg til 1959-vedtaket og presiseringen fra 1997, har Norge sluttet seg til politiske retningslinjer som er etablert i relevante internasjonale fora, og som derved legger føringer for vurderingen av søknader om eksport av forsvarsmateriell fra Norge.

Wassenaar-samarbeidet (WA) er det eneste multilaterale eksportkontrollsamarbeid som gjelder konvensjonelle våpen, militært materiell og relevant høyteknologi. Det politiske hovedprinsippet er at de 40 medlemslandene gjennom nasjonal praktisering skal bidra til større regional og internasjonal sikkerhet og stabilitet ved å fremme større åpenhet og ansvarlighet ved leveranser av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi, herunder hindre destabiliserende akkumulering av militær slagkraft. WA er også innrettet for å hindre terroristers og terrorgruppers tilgang til konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi.

Som en utdypning av de politiske retningslinjene for Utenriksdepartementets vurdering av søknader om eksport av forsvarsmateriell fra Norge, er åtte EU-kriterier som inngår i en felles holdning vedtatt av EUs utenriksministere i desember 2008, reflektert i et nytt vedlegg A 1. Kriteriene har som hovedformål å hindre at eksportlisens gis dersom tillatelsen er uforenlig med internasjonale ikke-spredningsforpliktelser, når det er en klar risiko for at den planlagte eksporten kan bli brukt til intern undertrykking, dersom en eksport vil kunne fremprovosere eller forlenge væpnede konflikter eller forverre eksisterende spenninger, eller når det foreligger en klar risiko for at mottakeren vil bruke materiellet aggressivt mot en annen stat eller for å tvinge gjennom territorialkrav med makt. Videre skal det tas hensyn til hvilken virkning den påtenkte eksporten kan ha på egne, på vennligsinnede og allierte lands forsvars- og sikkerhetsinteresser, herunder risikoen for at utstyret kan bli brukt mot egne styrker eller mot styrkene til vennligsinnede og allierte land, kjøperlandets adferd overfor det internasjonale samfunn og særlig med hensyn til landets holdning til terrorisme, hvilke type allianser det har inngått, samt respekten for folkeretten. Vurderingen omfatter også risikoen for at utstyret kan bli avledet i kjøperlandet eller reeksportert på ugunstige vilkår, samt våpeneksportens forenlighet med mottakerlandets økonomiske evne og tekniske ferdigheter, herunder om den planlagte eksporten vil hindre en bærekraftig utvikling i mottakerlandet. Videre forutsettes det at risikoen for utilsiktet teknologioverføring, herunder risikoen for at mottakerlandet settes i stand til å utvikle og produsere det aktuelle materiellet selv, blir tatt i betraktning.

Søknader om eksport av flerbruksvarer (beskrevet på liste II) til militære sluttbrukere behandles etter samme prinsipper som kategori B-materiell.

Det internasjonale eksportkontroll og ikke-spredningssamarbeidet er nærmere omtalt i meldingens kapittel 5.