5 Multilateralt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

I årene etter den andre verdenskrig samordnet NATO-landene sin nasjonale kontroll av konvensjonelle våpen og relevant høyteknologi i COCOM-samarbeidet. Målsetningen var å hindre at vestlig våpen- og høyteknologi ble eksportert til Sovjetunionen og andre kommuniststater. Utover i 1980-årene begynte ikke-spredningsspørsmål knyttet til masseødeleggelsesvåpen å innta en stadig mer sentral plass på den internasjonale sikkerhetspolitiske dagsorden.

Etter Den kalde krigens slutt ble COCOM nedlagt og erstattet av internasjonale eksportkontrollsamarbeid hvor også Russland og tidligere Warszawapakt-land deltar.

Parallelt med den økende interessen for spredningsproblematikken økte utviklingen av multinasjonale eksportkontrollregimer. Disse regimene ble i første omgang etablert for å sikre en enhetlig fortolkning av eksportkontrollforpliktelsene i de ulike multilaterale avtalene for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Leverandørlands samarbeid og koordinering av nasjonale tiltak gjennom multilateralt eksportkontrollsamarbeid er et viktig virkemiddel i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og oppbygging av offensiv militær slagkraft som kan utgjøre en trussel mot internasjonal stabilitet og sikkerhet. Dette samarbeidet finner først og fremst sted i de multilaterale eksportkontrollregimene 1. Samarbeidet er etablert av leverandørland for å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet, særlig avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC). Det ble gitt detaljert omtale av de multilaterale ikke-spredningsinstrumentene i St.meld.nr.33 (2006 – 2007).

Innenfor de multilaterale eksportkontroll- og ikke-spredningsregimene er det også tatt en rekke initiativ for å bidra til å oppfylle Sikkerhetsrådets resolusjoner 1373 og 1540 om tiltak mot terrorisme. Arbeidet med å følge opp resolusjonene er for mange land krevende og stiller store krav til ressurser. I denne sammenheng er det fra norsk side lagt vekt på å bidra med kompetanse og ressurser både bilateralt og i forbindelse med regionale eller internasjonale seminarer. Formålet er å bistå andre land i å etablere adekvat eksportkontroll.

Eksportkontrollregimene skiller seg fra de nevnte internasjonale avtalene ved at de ikke er folkerettslig bindende. Bakgrunnen for samarbeidet er heller en felles politisk vilje til å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen gjennom nasjonal lovgivning som sikrer kontroll med varer og teknologi som er identifisert som strategiske. Deltakelse i regimene fremmer målsettingen av folkerettslige forpliktelser som ligger i de internasjonale avtalene om å ikke bidra, direkte eller indirekte, til å bistå en annen stat med å anskaffe masseødeleggelsesvåpen.

De senere årene har leverandørland også arbeidet for at alle land skal gjennomføre eksportkontroll. Målsettingen er i å hindre at oppkjøpere til skjulte våpenprogrammer utnytter land med svake kontrollrutiner til å anskaffe sensitive varer og teknologi.

Terroraksjonene i USA i september 2001 førte til at samarbeidet i eksportkontrollregimene også rettet fokus mot å hindre spredning av sensitive varer til terrorister. I regimene arbeides det bl.a. for å identifisere hvilke sensitive varer som kan være mest attraktive for terrorister, og som ikke står på kontrollistene idag. Dette dreier seg f.eks. om utstyr som kan forstyrre samband (jammeutstyr), visse typer laserutstyr og utstyr for spredning av biologiske materialer. Innenfor Wassenaar-samarbeidet er det fremforhandlet høye internasjonale kontrollstandarder for handel, transport og lagring av bærbare luftvernsystmer (MANPADS 2). I hendene på terrorister utgjør slike våpen en alvorlig trussel mot særlig sivil luftfart. I tillegg er informasjonsutvekslingen som finner sted innenfor regimene også rettet seg mot spredningsfarene til ikke-statlige aktører.

I tillegg til utveksling av informasjon om sluttbrukere, frontselskaper, anskaffelsesmetoder, fraktruter og prosjekter det er knyttet særlig bekymring til i spredningssammenheng, foregår det en omfattende utveksling av informasjon mellom regimelandene om faktisk eksport og om avslag på lisenssøknader. Det forutsettes at landene tar denne informasjonen i betraktning i eget lisensieringsarbeid, bl.a. ved å ikke innvilge lisenser som er hovedsakelig identiske med lisensavslag som er notifisert av andre regimeland.

De siste årene har man sett en økende aktivitet fra EUs side innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. Eksportkontroll er ett av tre satsingsområder som EU har angitt i kampen mot terrorisme, og det er etablert et betydelig program rettet mot dialog med og opplæring av relevante myndigheter i land som ikke deltar i eksportkontrollregimene.

Fra norsk side er det etablert et nært samarbeid og koordinering med EU på eksportkontrollområdet. Norge benytter bl.a. EUs flerbruksregime som utgangspunkt for den norske kontrollen, både når det gjelder kontrollisten og kontrollmekanismer. Dette bidrar til å sikre at regelverket i størst mulig grad er det samme for norske eksportører som det som gjelder for europeiske samarbeidspartnere.

5.1 De multilaterale eksportkontrollregimene

De fem multilaterale eksportkontrollregimene dekker teknologiområder knyttet til masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle våpen. Regimene har en rekke fellestrekk. Det er etablert varelister og retningslinjer som forutsettes gjennomført i nasjonal rett og praktisering. Det er nedsatt faste arbeidsgrupper for bl.a. informasjonsutveksling, arbeidet med varelistene og for lisensierings-, kontroll- og håndhevelsesspørsmål. Arbeidsgruppene legger frem anbefalinger til det årlige plenumsmøtet, og alle vedtak krever konsensus. Dette er et grunnleggende prinsipp all den tid medlemslandene har forpliktet seg til å gjennomføre alle vedtak i sin nasjonale rett og praksis.

Wassenaar-samarbeidet om kontroll med konvensjonelle våpen, militært materiell og relevant høyteknologi

Wassenaar-samarbeidet (WA, The Wassenaar Arrangement) er det eneste eksportkontrollregimet som retter seg mot konvensjonelle våpen, militært materiell og sensitiv høyteknologi. Samarbeidet ble etablert i 1996 og har 40 deltakerland. Norge ledet forhandlingene om det politiske basisdokumentet som ledet frem til WAs etablering i 1996.

Målsettingen med WAs arbeid er å bidra til regional og internasjonal sikkerhet og stabilitet gjennom åpenhet og ansvarlighet når det gjelder leveranser av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi for på denne måten å hindre destabiliserende oppbygging av konvensjonell militær slagkraft. WA-samarbeidet er også rettet mot å hindre at terrorister og terrorgrupper får tilgang til våpen eller sensitive flerbruksvarer.

WA-samarbeidet kontrollerer et bredere produktregister enn de øvrige eksportkontrollregimene. Det er etablert en liste for konvensjonelt krigsmateriell, samt en for flerbruksvarer og teknologi som har både sivile og militære anvendelsesområder og som ikke er dekket av andre regimer.

WA bygger i stor grad på tillitsskapende tiltak gjennom utveksling av informasjon om innvilgelse og avslag på lisenser, samt om nasjonal praktisering når det gjelder våpeneksport. Det er vedtatt retningslinjer for en rekke spørsmål, herunder kontroll med bærbare luftvernsystemer, håndvåpen og lette våpen, immateriell teknologi og formidling av våpen mellom tredjeland. WA har etablert seg som et solid eksportkontrollregime som setter høye standarder for kontroll med konvensjonelle våpen og relevant høyteknologi.

I 2007 ble det gjennomført en omfattende gjennomgang av hvordan WA fungerer, med sikte på å videreutvikle og styrke samarbeidet. I henhold til WAs basisdokument skal slike gjennomganger finne sted hvert fjerde år. I 2008 arbeidet WA-landene med å videreføre anbefalingene fra gjennomgangen i 2007. Plenumsmøtet i desember 2008 vedtok styrket kontroll med bærbare luftvernssystemer (MANPADs) og endringer i kontrollistene, bl.a. når det gjelder kontrollen med sensorer.

Norge skal inneha formannskapet i arbeidsgruppen som behandler politiske spørsmål i 2010. Denne arbeidsgruppen arbeider gjennom året med å identifisere anbefalinger for behandling av det årlige plenumsmøtet hvor de endelige beslutninger fattes.

Mer informasjon om WA kan finnes på www.wassenaar.org.

Eksportkontrollregimer for å hindre spredning av MØV

Det er etablert eksportkontrollregimer for utvikling og samordning av leverandørlands nasjonale eksportkontrolltiltak for å bidra til å hindre spredning av kjemiske- og biologiske våpen, kjernefysiske våpen og leveringsmidler (missiler) for slike våpen.

Disse regimene har en rekke felles trekk, først og fremst at det er etablert retningslinjer og varelister som medlemslandene har forpliktet seg til å gjennomføre i sin nasjonale eksportkontroll. Med sikte på å videreutvikle regimene, særlig for å holde tritt med teknologisk utvikling og aktuelle spredningstrusler, foregår det løpende forhandlinger i faste arbeidsgrupper. I tillegg holdes det regelmessige ekspertmøter for bl.a. lisensierings-, kontroll- og håndhevelsesmyndighetene i medlemslandene. Det foregår også en omfattende informasjonsutveksling, herunder om foretatt eksport, avslag på søknader om eksport, om anskaffelsesforsøk, frontselskaper, fraktruter og bekymringsfulle våpenprogrammer.

Arbeidsgruppene rapporterer om sine aktiviteter til plenum. Det holdes årlige plenumsmøter, hvor anbefalingene fra arbeidsgruppene behandles. Alle vedtak fattes ved konsensus.

Med unntak av Australia-gruppen, som ledes fast av Australia, innehar et av medlemslandene formannskapene både for plenumsmøtet og arbeidsgruppene på årlig basis. De til enhver sittende formannskap leder regimenes aktiviteter, herunder en omfattende dialog med ikke-medlemmer, med utgangspunkt i mandater som er vedtatt i plenum. Norge har hatt formannskapet i missilkontrollregimet MTCR (1992 – 1993) og i det kjernefysiske eksportkontrollregimet NSG (2005 – 2006).

NSG og MTCRs varelister ligger bl.a. til grunn for sanksjonene mot Iran som er vedtatt av FNs Sikkerhetsråd. Dette viser at disse kontrollregimene representerer høye internasjonale kontrollstandarder når det gjelder arbeidet for å hindre spredning av kjernefysiske våpen og leveringsmidler for slike våpen.

St.meld. nr. 19 (2005 – 2006) og St.meld. nr. 33 (2006 – 2007) ga utførlig omtale av dette samarbeidet.

Zangger-komiteen og Nuclear Suppliers Group (NSG) retter seg mot kjernefysisk-relatert eksportkontroll. Zangger-komiteen ble opprettet i 1971 som en arbeidsgruppe under Avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT) for å sikre en mest mulig enhetlig fortolkning av avtalens artikkel III.2 som krever at partene skal sikre at det ikke eksporteres materialer som kan benyttes til utvikling av kjernefysiske våpen.

I 1976 gikk en rekke land sammen og dannet Nuclear Suppliers Group (NSG) fordi man ønsket en mer omfattende eksportkontroll med kjernefysiske produkter og materiale enn den Zangger-komiteen kunne angi med utgangspunkt i NPTs artikkel III.2. Adressen til Zangger-komiteens hjemmeside er www.zanggercommittee.org.

NSG har 46 medlemsland, herunder alle de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd. Gruppen springer ut av den såkalte «London-klubben» som ble etablert på midten av 1970-tallet. Som følge av den første Gulf-krigen ble dette samarbeidet revitalisert i 1991. NSGs arbeid retter seg dels mot produkter som kan anvendes til fremstilling av kjerneemner for våpenbruk, og dels mot flerbruksvarer som kan anvendes også i våpenprogrammer. NSGs retningslinjer, herunder varelistene, blir publisert som IAEAs informasjonssirkulærer (hhv. INFCIRC 254(Rev.9/Part 1 og INFCIRC/254/Rev.7/Part 2).

USAs og Indias initiativ om sivilt kjernefysisk samarbeid i 2005 var et fremtredende spørsmål innenfor NSG i 2008. I et ekstraordinært plenumsmøte i NSG i september 2008 ble det enighet om å unnta India fra Retningslinjenes krav om heldekkende sikkerhetskontroll som betingelse for leveranser. NSGs vedtak kom etter at den indiske utenriksministeren 5. september 2008 fremla en erklæring som gjentar Indias forpliktelser vedrørende nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen, herunder et fortsatt frivillig og ensidig moratorium om å avstå fra prøvesprengning. Norge og en rekke andre land gjorde det klart at forståelsen av vedtaket er at unntaket består så lenge India etterlever forpliktelsene i den politiske erklæringen. På denne måten er India, som står utenfor NPT, brakt nærmere det multilaterale ikke-spredningsarbeidet.

Et hovedspørsmål for NSG i 2008 og 2009 er å arbeide for å styrke regimets retningslinjer når det gjelder særlig sensitive varer.

Adressen til NSGs hjemmeside er www.nuclearsuppliersgroup.org.

Australia-gruppen (AG) ble etablert i 1985 etter et australsk initiativ, og har nå 39 medlemsland. AG har som formål å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen til stater og terrorister gjennom samordning av medlemslandenes nasjonale eksportkontroll. Det er begrunnet mistanke om at flere land besitter slike våpen. Mange sensitive kjemikalier er billige, enkle å bruke, og virkningen kan være alvorlig i begrensede områder. Risikoen for spredning av kjemiske og biologiske stridsmidler, bl.a. til terrorister, anses således reell.

Opprinnelig omfattet gruppens virkeområde bare kjemikalier og kjemisk tilvirkningsutstyr for kjemiske stridsmidler. I 1990 ble det besluttet å styrke regimet ved å etablere kontrollister til også å omfatte mikroorganismer, toksiner og tilvirkningsutstyr for biologiske stridsmidler.

Informasjonsutveksling om utvikling av nye teknologier som er aktuell for kjemiske- og biologiske våpenaktiviteter og spredningstrusler står sentralt i AG. Det ble i 2008 også nedsatt en egen prosess for å styrke regimets muligheter til å holde tritt med den teknologiske utviklingen på dette området.

Mer informasjon kan finnes på AGs hjemmeside www.australiagroup.net.

Regimet for kontroll av missilteknologi (MTCR) bygger på et amerikansk initiativ i 1982. MTCR har som målsetting å begrense spredning av missiler, rakettsystemer og ubemannede luftfartøy som kan levere masseødeleggelsesvåpen. MTCR har 34 medlemsland.

Kontrollisten reflekterer komplette missilsystemer (herunder ballistiske missiler, raketter og missiler for romfart og sonderaketter) og andre ubemannede luftfarkoster (inklusive kryssermissiler, mål- og overvåkingsplattformer) med en rekkevidde på 300 km eller mer. I tillegg kontrolleres komponenter til slike systemer og andre produkter som kan produseres for utvikling og produksjon av missiler.

I 2008 fortsatte MTCR en omfattende gjennomgang av kontrollistene for å sikre at disse møter dagens spredningstrussel, informasjonsutveksling om spredning av missilteknologi, teknologisk utvikling, nasjonale program og anskaffelsesaktiviteter. I tillegg foregår det en omfattende utadrettet virksomhet som omfatter dialog med en rekke land som ikke deltar i MTCR.

Mer informasjon om MTCR kan finnes på www.mtcr.info.

5.2 Andre spredningstiltak

Tiltak mot missilspredning

MTCR har vært det eneste internasjonale forum som har som formål å hindre spredning av leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen. Som ledd i styrkingen av dette arbeidet tok MTCR-landene initiativ til en internasjonal adferdskodeks mot missilspredning, the Hague Code of Conduct (HCOC).

HCOC, som ble etablert i 2002, er et politisk instrument. Gjennom en rekke tillitskapende tiltak er målsettingen at atferdskodeksen skal bidra til å begrense utvikling og spredning av missiler som kan levere masseødeleggelsesvåpen. Forhåndsvarsling om utskytninger av raketter og ballistiske missiler fra eget territorium og årlige rapporteringer om relevante aktiviteter er blant de viktigste tiltakene.

HCOC ledes av et medlemsland på årlig basis, og en sentral aktivitet for de forskjellige formannskapene er å føre en utadrettet virksomhet for å få flere land til å slutte seg til atferdskodeksen. Ved utgangen av 2008 hadde 130 land sluttet seg til HCOC .

Fra norsk side støtter man forslag om at HCOC bør føres inn i en FN-prosess, med sikte på å utvikle et rettslig bindende FN-instrument mot missilspredning.

Initiativet for spredningssikkerhet

Faren for at terrorister eller land som det er knyttet særlige bekymringer til når det gjelder spredning, skal tilegne seg masseødeleggelsesvåpen har de senere år ført til et sterkere internasjonalt samarbeid gjennom Initiativet for spredningssikkerhet (Proliferation Security Initiative). Formålet er å kunne avskjære transport av masseødeleggelsesvåpen og relatert teknologi. Det legges særlig vekt på toll, politi-, forsvars- og justissamarbeid og på opprulling av internasjonale nettverk for oppkjøp og spredning av innsatsvarer relatert til masseødeleggelsesvåpen. Norsk deltakelse i PSI-initiativet representerer en naturlig videreføring av vårt arbeid med å sikre en effektiv eksportkontroll og vårt engasjement når det gjelder ikke-spredning og kampen mot internasjonal terrorisme.

Det er etablert et interdepartementalt samarbeid i form av en kontaktgruppe som koordineres av Utenriksdepartementet. Dette samarbeidet har bidratt til økt nasjonal beredskap for å kunne reagere i internasjonale krisesituasjoner. Norge var høsten 2005 vertskap for en omfattende øvelse ved Sjøkrigsskolen i Bergen med deltakere fra 17 land, som testet ut prosedyrer for avskjæring av lufttransport med masseødeleggelsesvåpen i spredningsøyemed. I januar 2007 arrangerte Utenriksdepartementet en øvelse som samlet alle relevante instanser i Norge. Hensikten var å gjennomgå beslutningsnivåer og –rutiner i tilfelle en avskjæring skulle bli nødvendig innenfor norsk jurisdiksjon. I tillegg har Norge deltatt i øvelser som er arrangert i andre PSI-land.

5.3 Tiltak for kontroll med konvensjonelle våpenoverføringer

Konvensjonene for anti-personellminer og klaseammunisjon

Norge er statspart til Minekonvensjonen som forbyr bruk, lagring, produksjon og overførsel av anti-personell miner. Norge har også undertegnet og ratifisert Konvensjonen om klaseammunisjon som er et kategorisk forbud mot bruk, lagring, produksjon og overførsel av klaseammunisjon. Norge etterlever konvensjonene fullt ut. I tillegg støtter Norge implementering av disse konvensjonene i en rekke land gjennom humanitær innsats for støtte til internasjonale, regionale og nasjonale aktører, inkludert ICRC (det internasjonale Røde Kors), FN og humanitære organisasjoner.

FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer

FNs generalforsamling vedtok i desember 1991 en resolusjon som fra og med 1992 oppfordret medlemslandene til å rapportere årlig om sin eksport og import av tyngre konvensjonelle våpen til et eget FN-register over våpenoverføringer. Rapporteringen retter seg mot syv våpenkategorier, som er stridsvogner, pansrede stridskjøretøyer, tungt artilleri, jagerfly, angrepshelikoptere, krigsskip og missiler/missilplattformer.

FN-registeret er ment å skape økt åpenhet om internasjonal konvensjonell våpenhandel. Registeret har imidlertid svakheter og gir ikke et fullstendig bilde av den internasjonale våpenhandelen. Under halvparten av FNs medlemsland rapporterer til registeret. Samtidig rapporterer nesten alle de store eksportører av tyngre konvensjonelle våpen og de fleste store importland. Norge rapporterer årlig og støtter aktivt initiativ som er tatt for å utvide registeret til å omfatte flere våpenkategorier.

Håndvåpen og arbeidet for å hindre ulovlig våpenhandel

Eksportkontroll og ulovlig internasjonal handel med håndvåpen står på dagsordenen i bl.a. FN, EU, OSSE og i Wassenaar-samarbeidet (WA).

FNs handlingsplan mot ulovlig handel med håndvåpen er den mest sentrale pågående multilaterale prosessen for tiltak mot ulovlig handel med håndvåpen og lette våpen. Norge samarbeider også med flere regionale organisasjoner i Afrika, Europa og Latin-Amerika for å styrke regionale prosesser og tiltak på dette området.

På oppdrag fra FNs generalforsamling nedsatte generalsekretæren i 2006 en ekspertgruppe for å vurdere videre skritt for å bekjempe ulovlig våpenmekling. Norge var representert i ekspertgruppen som avga sin rapport til generalsekretæren i juni/juli 2007. Denne rapporten var gjenstand for videre behandling i Generalforsamlingen høsten 2008 og vil stå sentralt under det tredje toårlige møtet under FNs handlingsplan i 2010.

Fra norsk side ønsker vi å fremforhandle et globalt, omfattende og folkerettslig bindende instrument for å bekjempe ukontrollert våpenhandel. Norge arbeider også for at ammunisjon skal omfattes av FNs handlingsprogram mot ulovlig handel med håndvåpen.

Høsten 2007 nedsatte generalsekretæren videre en ekspertgruppe for å se på spørsmålet om trygg lagring av overskuddsammunisjon for håndvåpen før senere destruksjon. Slike våpen representerer ofte en alvorlig miljøutfordring og betydelig sikkerhetsrisiko, noe en rekke ukontrollerte eksplosjoner i våpendeponi har synliggjort den siste tiden. Norge deltar i ekspertgruppen.

Norge støtter videre en rekke prosjekter for å bedre lovgivning, internasjonalt samarbeid og for å legge til rette for innsamling og destruksjon av håndvåpen i utsatte områder. I denne forbindelse samarbeides det nært både med regionale, sub-regionale og nasjonale myndigheter, FN og humanitære organisasjoner.

Norge har sluttet opp om EUs felles holdning om håndvåpen av 12. juli 2002.

Merking og sporing av håndvåpen og ammunisjon

FNs generalforsamling vedtok høsten 2005 retningslinjer for merking og sporing av håndvåpen. Norge arbeider aktivt, både innenfor FN og i andre internasjonale fora for å drive frem enighet om et internasjonalt bindende instrument for merking og sporing av håndvåpen, herunder også ammunisjon. Så langt er det ikke oppnådd enighet om et slikt instrument. Regjeringen vil videreføre arbeidet for et internasjonalt bindende instrument for merking og sporing.

Så lenge det ikke er enighet om et internasjonalt bindende instrument, mener Regjeringen at det er viktig at norske bedrifter tar initiativ til gode merkings- og sporingssystemer. I Norge er det bare Nammo Raufoss AS som produserer ammunisjon, og Nammo-konsernet gjennomfører et frivillig merkings- og sporingssystem som betyr at all ammunisjon som produseres av Nammo-konsernet er merket. Merkingens plassering varierer avhengig av kaliberstørrelsen. Merking gjøres på hylsebunnen, og/eller hylsen, og/eller prosjektilet i henhold til kundens krav. Merkingen gir informasjon om produksjonssted og -år, og/eller den aktuelle produksjonsandelen. I tillegg er all emballasje merket. Nammo-konsernet fører et eget register over all produksjon og salg, noe som innebærer at alle leveranser fra konsernet kan spores.

Arbeidet med en konvensjon om kontroll med handel av konvensjonelle våpen

Fra norsk side går vi inn for bedret global kontroll med alle våpenoverføringer. Vi støtter den pågående prosessen i FN for å fremforhandle en våpenhandelsavtale (Arms Trade Treaty – ATT). Formålet med en slik våpenhandelsavtale er bedre kontroll med handel og overføringer av alle typer konvensjonelle våpen og ammunisjon. Norge legger vekt på at en ATT må gi bedre kontroll og bidra til å hindre at våpen blir bruk til å krenke menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett. Norge vil fortsette å arbeide aktivt for en omfattende ATT med sterke og klare forpliktelser for stater som handler med våpen. Norge deltar i ekspertgruppen for ATT sammen med de fleste av FNs medlemsland. Gruppen har mandat til å arbeide fram til 2011.