4 Eksportkontrollregelverket

Utenriksdepartementet har ansvaret for kontrollen med eksport fra Norge av våpen, ammunisjon og annet militært materiell 1, flerbruksvarer 2, teknologi og tjenester.

Den strategiske eksportkontrollen baserer seg på en egen lov og Utenriksdepartementets forskrift som skal sikre gjennomføring av kontrollen med eksport av både forsvarsmateriell og flerbruksvarer.

Det pågår et fortløpende arbeid for å sikre at det norske regelverket holder høye standarder og sikrer nødvendig hjemmel til å utøve den kontrollen som er nødvendig for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og uansvarlige leveranser av våpen og militært materiell.

Departementet har ved kgl.res. av 18. desember 1987 nr. 967 ansvar både for å utøve norsk politikk på dette området, og for det overordnede regelverket og for lisensieringen. Utenriksdepartementet bemyndiget til å administrere eksportkontrolloven og utarbeide forskrifter og retningslinjer for å sikre gjennomføring av de lovpålagte eksportkontrolloppgavene. Loven inneholder også omfattende sanksjonsbestemmelser. Kontrollistene (liste I og liste II) er en del av forskriftsverket.

Utenriksdepartementets retningslinjer er veiledende for departementets behandling av søknader om tillatelse til å utføre forsvarsmateriell fra Norge. I tillegg blir FN Sikkerhetsråds vedtak om sanksjoner gjort til norske forskrifter for å sikre at tiltakene blir etterlevd. Det blir redegjort særskilt for forskriftene som gjelder sanksjoner mot Nord-Korea og Iran.

4.1 Eksportkontrolloven

Eksportreguleringen er hjemlet i Lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. Alle varer og tjenester og all teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militære formål, eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger, jf. straffeloven § 147 a første ledd, må ikke utføres uten tillatelse fra Utenriksdepartementet. Liste I (våpen og militært materiell) og liste II (flerbruksvarer) beskriver produkter og teknologi som krever slik tillatelse. Kontrollen med teknologi omfatter også immateriell teknologioverføring.

Loven setter forbud mot at personer som har bopel eller oppholdssted i Norge og norske selskaper, stiftelser og sammenslutninger driver handel med, formidler eller på annen måte bistår ved salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet uten særskilt tillatelse.

I tillegg er det lisensplikt for enhver vare, teknologi og tjeneste til militær bruk til områder hvor det er krig eller krig truer eller til land hvor det er borgerkrig, og til områder som er underlagt våpenembargo vedtatt av FNs sikkerhetsråd med hjemmel i FN-paktens kapittel VII.

Enhver plikter å gi departementet den bistand som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven eller forskriftene blir fulgt. Det gjelder alle opplysninger som anses nødvendige i forbindelse med behandlingen av søknader om eksportlisens. En slik rett til innhenting av bedriftsfølsom informasjon har sitt motstykke i taushetsbestemmelsene i loven.

Eksportkontrolloven inneholder egne straffebestemmelser. Forsettlig brudd på regelverket straffes med bøter eller fengsel inntil fem år eller med begge deler. Uaktsom overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil to år. Når et lovbrudd er begått av en som handler på vegne av et selskap med begrenset ansvar, et kommandittselskap eller en annen sammenslutning eller en stiftelse, kan foretaket ilegges bot. Dersom et forhold rammes av strengere straffebud kommer straffeloven til anvendelse.

Utenriksdepartementet sendte i april 2009 ut en departementshøring med forslag om å inkludere kontroll med transport i eksportkontrolloven. Dette arbeidet krever bl.a. koordinering med Justisdepartementets pågående arbeid for å styrke straffeloven på dette området. Målet er å gjennomføre konkrete kontrolltiltak knyttet til visse transportaktiviteter i eksportkontrollforskriften.

Kontroll med varer som kan benyttes til terrorhandlinger

Opprinnelig var eksportkontrolloven 3 kun rettet mot å regulere utførsel som kan «tjene til å utvikle et lands militære evne». I kjølvannet av terroranslagene mot amerikanske mål 11. september 2001 iverksatte Utenriksdepartementet et arbeid for å hjemle kontroll med utførsel av andre varer, teknologi og tjenester som kan benyttes for terrorformål, herunder kontroll med formidling av visse særlig sensitive flerbruksvarer.

Med virkning fra 1. juli 2005 ble eksportkontrollovens virkeområde endret til å omfatte utførsler som kan benyttes i utøvelse av terrorhandlinger. I tillegg ble loven endret for å hjemle kontroll med formidling av flerbruksvarer mellom to tredjeland. Endringene er beskrevet i St.meld.nr. 19 (2005 – 2006) og St.meld.nr. 33 (2006 – 2007).

Gjennomføringen i forskrift trådte i kraft i 2007, og beskrives nærmere i kap. 4.2 nedenfor.

4.2 Forskrift til gjennomføring av eksportkontrollen

Utenriksdepartementets forskrift av 10. januar 1989 gir nærmere regler om gjennomføring av eksportreguleringen. Denne forskriften inneholder bl.a. krav om lisens ved utførsel av varer og tilhørende teknologi beskrevet på vareliste I (våpen og militært materiell) og vareliste II (flerbruksvarer). Det kreves også tillatelse ved utførsel av nærmere angitt teknologi, herunder immaterielle ytelser, tekniske datapakker og produksjonsrettigheter for varer, samt visse tjenester. Videre inneholder forskriften bestemmelser om visse unntak fra lisensplikten, muligheten for tilbakekallelse av lisenser, samt administrative bestemmelser om oppbevaring av tillatelser og departementets rett til å stille vilkår for innvilgelse av lisens.

Arbeidet med forskriftsendringer

I St.meld.nr.36 (2004 – 2005) og St.meld.nr.19 (2005 – 2006) om utførsel av forsvarsmateriell fra Norge, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid ble det redegjort for forskriftsendringer som ble gjennomført i 2004.

For å sikre gjennomføring av lovendringen som trådte i kraft 1. juli 2005 foretok Utenriksdepartementet forskriftsendringer med virkning fra 4. juli 2007 for å styrke kontrollen med enhver vare når disse kan være ment for et masseødeleggelsesvåpenprogram (såkalt generalklausul eller «catch all»), samt bestemmelser for formidling av flerbruksvarer. Disse to endringene representerer en betydelig styrking av kontrollen med enhver vare som kan benyttes i forbindelse med et masseødeleggelsesprogram, og med forsvarsmateriell eller visse flerbruksvarer som formidles mellom to tredjeland.

I St.meld.nr.29 (2007 – 2008) ble det redegjort grundig for disse endringene.

I lys av utfallet av en pågående høring om å hjemle muligheten for å kontrollere visse transportaktiviteter i eksportkontrolloven, vil Utenriksdepartementet ta initiativ til et forslag om å ta inn konkrete kontrolltiltak i forskrift.

Utenriksdepartementet har også tatt initiativ til en gjennomgang av regelverket med sikte på å styrke kontrollen med teknologi- og kunnskapsoverføring. Som et første skritt tas det sikte på å definere hvilke aktiviteter som er relevante å kontrollere gjennom den strategiske eksportkontrollen.

Annen lisensplikt

I tillegg til lisensplikten for varer, teknologi og tjenester spesifisert i kontrollistene er det regler i forskriftene som i spesielle tilfeller fanger opp varer som ikke er spesifisert i listene. Denne kontrollmekanismen omtales som generalklausuler («catch all»). Det gjelder en slik regel rettet mot masseødeleggelsesvåpen (§ 1 bokstav g).

Når det gjelder varer til militær bruk finnes to generalklausuler i forskriftene (§ 1 bokstavene f og h). Her heter det at ved utførsel for militær bruk til områder hvor det er krig eller krig truer eller til land hvor det er borgerkrig, er alle varer, teknologi og tjenester lisenspliktige selv om de ikke er omfattet av listene. I tillegg er det lisensplikt for alle varer, teknologi eller tjenester til militær bruk i områder som er gjenstand for en våpenembargo vedtatt av FNs Sikkerhetsråd med hjemmel i FN-paktens kapittel VII. Dette er i tråd med vedtak fattet innenfor rammen av Wassenaar-samarbeidet.

For gjennomføring av bindende vedtak i FNs Sikkerhetsråd om fullstendig eller delvis handelsembargo mot visse land, blir det utferdiget forskrifter med hjemmel i lov av 7. juni 1968 nr. 4 om gjennomføring av bindende vedtak av FNs Sikkerhetsråd. På denne måten blir bindende vedtak i Sikkerhetsrådet gjort til norsk rett. Gjeldende forskrifter i denne forbindelse er reflektert i meldingens kapittel 4.4 . Norske forskrifter om sanksjoner mot Nord-Korea og Iran er nærmere omtalt i meldingens kapittel 4.5 og 4.6.

Særlige unntak fra lisensplikten

Forskriften gir også en rekke unntak fra lisensplikten. Unntakene gjelder særlig forsvarets rett til å utføre eget materiell til eget bruk i utlandet, samt retur av militært materiell som beskrevet på liste I og som eies av et NATO-lands eller et EU-lands forsvarsmyndighet, og som returneres til utlandet etter å ha vært midlertidig innført til Norge i forbindelse med øvelse eller trening. Videre er det unntak for utførsel av redningsutstyr og oljevernutstyr som utføres i forbindelse med hjelpeaksjoner, flerbruksvarer som utelukkende transporteres over norsk territorium, varer til den norske befolkningen på Svalbard og Jan Mayen eller til bruk på norsk kontinentalsokkel, samt varer til bruk om bord på norsk eide skip under norsk flagg. I tillegg er det nærmere bestemmelser om unntak for varer som utføres til den europeiske romfartsorganisasjonen ESA.

4.3 Utenriksdepartementets retningslinjer

Retningslinjene fra 28. februar 1992, med senere endringer, er veiledende for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål. Retningslinjene fastsetter prinsipper basert på Stortingets vedtak av 11. mars 1959 og presiseringen av 1997 for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell. Retningslinjene er utarbeidet med hjemmel i eksportkontrolloven.

Retningslinjene legges også til grunn i vurderingen av eksportsøknader om sivile varer til militær sluttbruk.

Den militærtekniske utvikling siden 1959 har medført at de hensyn som Regjeringens erklæring og Stortingets vedtak tok utgangspunkt i, bare kan ivaretas gjennom en eksportregulering som favner videre enn det som umiddelbart følger av ordlyden til erklæring og vedtak. Retningslinjene skal sikre dette. De gjelder således ikke bare ved behandling av søknader om eksportlisens for våpen og ammunisjon, men også for annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål, for delleveranser, samt for teknologi og tjenesteyting.

Det er definert tre landgrupper som er retningsgivende for Utenriksdepartementets vurdering av hvem som kan motta forsvarsmateriell fra Norge.

Landgruppe 1 er NATOs medlemsland og de nordiske land, samt andre land som etter en grundig vurdering kan godkjennes av departementet som mottakere av våpen og ammunisjon.

Landgruppe 2 er land som Norge ikke eksporterer forsvarsmateriell til. Dette er land hvor det er krig eller krig truer, land der det er borgerkrig, land der en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold tilsier at eksport av forsvarsmateriell ikke bør finne sted, og land som FNs sikkerhetsråd har vedtatt sanksjoner mot.

Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen og ammunisjon til, men som etter en nøye vurdering eventuelt kan motta annet militært materiell.

Varene som omfattes av retningslinjene er beskrevet på liste 1 (våpen, ammunisjon og annet militært materiell). Retningslinjene skiller mellom kategori A-materiell og kategori B-materiell.

Med kategori A-materiell forstås våpen og ammunisjon av alle slag, samt materiell som i vesentlig grad vil kunne påvirke de militære styrkeforhold utover nærområdet, herunder materiell for havovervåking og elektroniske tiltak mot satellittbårne systemer.

Kategori B-materiell er annet forsvarsmateriell som ikke har de egenskaper A-materiell har.

Eksportsøknaden behandles uavhengig av om utførselen til mottakerlandet skjer direkte eller indirekte.

For eksport av varer i kategori A og B vil det normalt kunne tilstås eksportlisens dersom kunden er, eller opptrer på vegne av, forsvarsmyndigheter i land i gruppe 1. Dokumentasjon må godtgjøre dette. Leveranser av kategori A- og kategori B-materiell kan som hovedregel ikke finne sted til land i gruppe 2. Landgruppe 3 består av andre land og som Norge ikke selger A-materiell til, men som kan motta B-materiell.

I tillegg gir Retningslinjene nærmere bestemmelser om lisensiering av samarbeids- og utviklingsprosjekter, flernasjonale produkter, eksport av varer med selvstendig funksjon, eksport av teknologi (herunder bl.a. produksjonsrettigheter og datapakker), delleveranser og tjenesteytelser. Retningslinjene er offentliggjort, og bl.a. publisert på Utenriksdepartementets hjemmeside www.eksportkontroll.mfa.no for å gi større åpenhet og forutsigbarhet med hensyn til mulighetene for å få utførselstillatelse.

Retningslinjene ble revidert i mai 2009 for å reflektere de åtte normative kriterier som inngår i EUs felles holdning om våpeneksport. Kriteriene fremgår således som et eget vedlegg (A) til retningslinjene. Norge har i praksis tatt hensyn til EUs kriterier siden de forelå i en atferdskodeks i 1998. På bakgrunn av at EU i desember 2008 vedtok å gjøre kriteriene juridisk bindende for medlemslandene gjennom felles holdning, besluttet Regjeringen at kriteriene også skal reflekteres i det norske regelverket. På denne måten gis det større forutsigbarhet når det gjelder departementets behandling av søknader om eksportlisens. Kap 4.7 redegjør næmere om EU’s felles holdning.

Dokumentasjonskrav og sluttbrukerkontroll

I tillegg til de politiske vurderingene, skal Utenriksdepartementets behandling sikre at det foreligger tilfredsstillende dokumentasjon før utførselstillatelse kan innvilges. Kravet til dokumentasjon vil være avhengig av det endelige mottaksland og det aktuelle materiellets karakter.

Eksport av våpen og annet militært materiell mellom NATO-lands forsvarsmyndigheter bygger på en langsiktig utenriks- og sikkerhetspolitikk, hvor leveranser av materiell mellom partene er forankret i avtaler og mangeårig praksis. Det er således et etablert tillitsforhold til at materiell fra Norge ikke skal videreselges uten norske myndigheters samtykke.

Ved utførsel av forsvarsmateriell til medlemsland i NATO eller til nærstående land som etter en grundig vurdering er godkjent som mottakere av forsvarsmateriell fra Norge, kreves dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren. Det legges således ikke geografiske begrensninger på hvor forsvarsmyndighetene i NATO-land og nærstående land kan bruke militært materiell importert fra Norge.

Når det gjelder innsatsvarer som krutt og sprengstoff eller komponenter, kreves det en kundeerklæring som gir forsikringer om at materiellet i sin helhet skal benyttes i importørens egen produksjon og at det ferdige produktet ikke fremstår som norsk, samt at innsatsvarene ikke vil bli videreeksportert separat.

Søknader om eksport til land utenfor den allierte og nærstående kretsen av land er gjenstand for en grundig vurdering av de aktuelle utenriks- og innenrikspolitiske forhold, jf. Utenriksdepartementets retningslinjer. Dersom konklusjonen er at eksport kan tillates, kreves dokumentasjon der mottaker erklærer at vedkommende er endelig bruker/mottaker av materiellet, opplyser hvor det skal installeres og brukes, samt forsikrer at materiellet ikke skal videreleveres uten etter norske myndigheters samtykke. Det kan også kreves at sluttbrukererklæringen skal være myndighetsbekreftet.

Innenfor rammen av OSSE og Wassenaar-samarbeidet er det vedtatt veiledende formater for sluttbruker-sertifikater. Når det gjelder utførsel av bærbare luftvernsystemer (MANPADs), har medlemslandene i Wassenaar-samarbeidet vedtatt strenge retningslinjer. Disse retningslinjene omfatter også krav til sluttbrukerkontroll, herunder krav til dokumentasjon på myndighetsnivå. Tilsvarende retningslinjer er også vedtatt av OSSE.

Innenfor rammen av det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet og det etablerte samarbeidet med EU utveksles bl.a. informasjon om avslag på søknader om eksport av forsvarsmateriell. Slik informasjon inngår i den helhetsvurderingen som foretas av Utenriksdepartementet i forbindelse med behandlingen av søknader om eksportlisenser. Norge arbeider aktivt til støtte for etablering av forpliktende forhåndskonsultasjoner i tilfeller hvor et annet land vurderer en søknad om eksport av tilsvarende varer som et annet land har avslått søknad om eksportlisens på. Målsetningen er at dette over tid vil føre til en mer omforent internasjonal praksis i handelen med våpen og militært materiell.

Delleveranser, samarbeidsavtaler og flernasjonale produkter

Retningslinjene tar hensyn til at eksporten kan ha ulike formål, f.eks. samarbeids- og utviklingsprosjekter, tjenester eller teknologioverføringer. Produktene kan ha selvstendig funksjon eller være delleveranser. Med deler menes varer uten selvstendig funksjon, f.eks. elektronikkomponenter, programvare eller metallhylser. For delleveranser skal søknaden i utgangspunktet behandles på samme måte som ved eksport av sluttproduktet. Ved samarbeidsavtaler som er godkjent av norske myndigheter, kan krav til sluttbrukerdokumentasjon unntaksvis fravikes. Disse reglene kommer til anvendelse når det ferdige produktet ikke fremstår som norsk.

Unntak fra hovedregelen om norsk sluttbrukerkontroll kan også gjøres på visse vilkår dersom produktet er resultat av et flernasjonalt samarbeid. Dersom det endelige produktet ikke fremstår som norsk kan det ferdige produktet eksporteres etter samarbeidslandets regler.

Retningslinjene gir også nærmere regler for behandlingen av flernasjonale produkter.

4.4 Oversikt over FN-sanksjoner, EU-tiltak og terrorismetiltak som inneholder våpenembargoer

FNs Sikkerhetsråds sanksjonsregimer

Sanksjoner som er vedtatt gjennom bindende vedtak i FNs Sikkerhetsråd gjennomføres i norsk rett ved forskrift med hjemmel i lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (gjennomføringsloven).

Følgende sanksjonsregimer som inneholder våpenembargo, er gjennomført med hjemmel i gjennomføringsloven 4:

1990.08.09 nr 0635: Forskrift om gjennomføring av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråds resolusjoner om sanksjoner mot Irak

1992.02.07 nr 0077: Forskrift om sanksjoner mot Somalia

1992.11.27 nr 0879: Forskrift om sanksjoner mot Liberia

1997.10.23 nr 1116: Forskrift om sanksjoner mot Sierra Leone

1999.12.22 nr 1374: Forskrift om sanksjoner mot Usama bin Laden, Al-Qaida og Taliban

2003.10.10 nr 1221: Forskrift om sanksjoner mot Den demokratiske republikken Kongo

2004.12.10 nr 1617: Forskrift om sanksjoner mot Elfenbenskysten

2006 – 06 – 02 nr 573: Forskrift om sanksjoner mot visse grupper, militser og personer som opererer i Darfur-provinsen i Sudan

2006 – 09 – 08 nr 1040: Forskrift om sanksjoner mot aktører i Libanon

2006 – 12 – 15 nr 1405: Forskrift om sanksjoner mot Nord-Korea

2007 – 02 – 09 nr 149: Forskrift om sanksjonar mot Iran

Terrorismetiltak

Følgende terrorismetiltak inneholder våpenembargo:

• Sikkerhetsrådets resolusjon 1540(ikke-spredning av masseødeleggingsvåpen)

• Sikkerhetsrådets resolusjon 1267/1333/1390/1455/1617/1677/1735(Sanksjoner mot Al-Qaida/Taliban), jf. 22. desember 1999 nr. 1374, nevnt ovenfor.

EUs tiltaksregimer

EU-rådet har vedtatt en rekke felles holdninger med særlige tiltak overfor ulike stater. Flere av tiltaksregimene inneholder våpenembargo. Norge blir invitert om å slutte opp om disse felles holdningene. Norsk oppslutning om EUs felles holdninger er ikke folkerettslig bindende.

Norsk gjennomføring av EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak kan på visse vilkår skje ved forskrift, med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomiske eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler § 1. Følgende tiltaksregimer som inneholder våpenembargo, er gjennomført med hjemmel i loven:

2003.07.04 nr 0895: Forskrift om særlige tiltak mot Burma (Myanmar)

2003.08.15 nr 1050: Forskrift om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe

2006.04.28 nr 0450: Forskrift om særlige tiltak mot Usbekistan

4.5 FNs sikkerhetsråds vedtak om sanksjoner mot Iran

FNs sikkerhetsråd vedtok sanksjoner mot Iran hhv. 23. desember 2006 (resolusjon 1737), 24. mars 2007 (resolusjon 1747), 3. mars 2008 (resolusjon 1803) og 27. september 2008 (resolusjon 1835).

Sanksjonene retter seg mot Irans kjernefysiske program, herunder også leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen, samt mot transport, formidling og eksport av konvensjonelle våpen. Sanksjonene angir bl.a. forbud mot eksport av visse varer direkte eller indirekte til Iran, samt forbud mot investeringer og finansiering i denne forbindelse. De omfatter også reiserestriksjoner for iranske statsborgere som knyttes til landets kjernefysiske program,

Ved gjennomføring av eksportkontrolltiltak skal alle stater forhindre eksport til Iran av produkter som kontrolleres av de multilaterale eksportkontrollregimene for kjernefysisk eksport 5 og missilteknologi 6. Alle stater skal videre forhindre eksport av enhver vare som kan bidra til Irans anrikningsvirksomhet, opparbeiding av tungtvannsrelaterte aktiviteter eller til utvikling av leveringsmidler for kjernevåpen. Det er utarbeidet en egen norsk forskrift 7 for å sikre gjennomføring av resolusjonsforpliktelsene. Forskriften forbyr eksport av visse typer varer og teknologi og oppstiller krav om lisens for eksport av andre listeførte varer. Før slik lisens innvilges, er det et krav om at endelig sluttbruk og fremkomststed effektivt skal kunne verifiseres. Forskriften inneholder også generalklausuler, det vil si at det er lisensplikt for enhver vare til Iran dersom det vurderes å være en risiko for at varene kan brukes i et masseødeleggelsesprogram.

4.6 FNs sikkerhetsråds vedtak om sanksjoner mot Nord-Korea

Med utgangspunkt i FN sikkerhetsråds resolusjon 1718 vedtatt 14.oktober 2006, fastsatte Utenriksdepartementet en egen forskrift 8 om sanksjoner mot Nord-Korea for å sikre gjennomføring i nasjonal rett.

I kjølvannet av Nord-Koreas missiltestinger i hhv. februar og mars 2009 og den påfølgende presidentuttalelsen fra Sikkerhetsrådet, ble Sanksjonskomiteen enige om å styrke sanksjonene mot Nord-Korea. Sikkerhetsrådets presidentuttalelse av13. april 2009 slo fast at oppskytningene var å anse som brudd på resolusjon 1718. Sanksjonskomiteens vedtak innebærer bl.a. forbud mot å eksportere varer og teknologi som er omfattet av MTCRs 9 vareliste til Nord-Korea. I tillegg har sanksjonskomiteen identifisert tre nord-koreanske enheter som blir underlagt økonomiske sanksjoner, dvs. frys av midler og forbud mot å stille formuesgoder til rådighet for enhetene.

Forskriften gir bl.a. forbud mot at norske rettssubjekter og enhver som befinner seg på norsk territorium, leverer våpensystemer eller nærmere angitt militært materiell, samt flerbruksvarer for masseødeleggelsesvåpen, til Nord-Korea. I tillegg gir forskriften forbud mot eksport av visse luksusvarer, påbud om frysing av formuesgoder som tilhører eller direkte eller indirekte kontrolleres av visse listeførte personer og enheter og forbud mot å stille formuesgoder til rådighet for de nevnte personene eller enhetene.

4.7 EUs felles holdning om våpeneksport

EU vedtok 8. desember 2008 en felles holdning (Council Common Position 2008/944/FUSP) som erstatter EUs atferdskodeks for våpeneksport fra juni 1998. Den felles holdningen er rettslig bindende for EUs medlemsland og representerer en styrking av EUs felles tilnærming når det gjelder eksporten av konvensjonelle våpen og militære varer. Endelige beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell tilligger fremdeles de enkelte medlemslandene, herunder vurderingen av de enkelte kriteriene for slik eksport.

De åtte kriteriene har utviklet seg til et internasjonalt referanseverk for lisensiering av våpen og militært materiell. I det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet refereres det i økende grad til EU-kriteriene.

Norge sluttet seg til EUs atferdskodeks for våpeneksport i 1998. Kodeksens åtte kriterier har i praksis blitt håndhevet innenfor rammen av det norske regelverket. Som følge av EUs vedtak om å gjøre kriteriene juridisk bindende, har Utenriksdepartementet nå formelt tatt inn en referanse til kriteriene i retningslinjenes kapittel I pkt. 1, samt vedlagt kriteriene i et eget vedlegg A. På denne måten gis det økt innsyn i og forutsigbarhet om departementets vurdering når det gjelder krav til demokrati, menneskerettigheter og stabilitet i mottakerlandet.

Den felles holdningens bestemmelse om at EU-landene skal gjennomføre kontroll med bl.a. formidling mellom to tredjeland, transitt og immateriell teknologioverføring, er allerede ivaretatt i den norske eksportkontrollforskriften.

Fra norsk side er det lagt vekt på å bidra til internasjonal aksept for høye standarder når det gjelder eksport av forsvarsmateriell. Det gjelder både ansvarlighet i behandlingen av søknader om utførsel og når det gjelder åpenhet om slik handel. På denne bakgrunn inngikk Norge og EU i 2004 et nærmere samarbeid om bl.a. regelmessig utveksling av informasjon om avslag på søknader om eksport av våpen og militært materiell. Oversikt over avslag på søknader om utførselslisens av våpen og militært materiell med referanse til de felles kriteriene for våpeneksport, fremgår i meldingens kapittel 9.11.