2 Fjernsynsmarkedet i Norge

2.1 Markedet for fjernsynstjenester

Nordmenn brukte ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) nesten seks og en halv time på massemedier hver dag i 2002. Nesten 40 pst av tiden (gjennomsnittlig 146 minutter per dag) gikk med til å se fjernsyn. Tilsvarende tall for de nest mest brukte mediene, avis og radio, var henholdsvis 135 og 31 minutter.

De ulike fjernsynskanalenes seeroppslutning har vært relativt stabil de senere år. TV 2 og NRK er i henhold til tall fra Markeds- og mediainstituttet (MMI) og Norsk Gallup de dominerende aktørene med en samlet markedsandel som de siste ti årene aldri har vært lavere enn 70 pst. TV3 og TVNorge har med markedsandeler på mellom 6 og 10 pst hver i samme tiårsperiode ikke maktet å gjøre vesentlige innhogg i markedsposisjonen til NRK og TV 2. Øvrige kanaler har samlet hatt en stabil samlet markedsandel på mellom 11 og 14 pst.

2.2 Markedet for distribusjon av fjernsyn

2.2.1 Kabel

Utbygging av kabelnett medfører betydelige investeringer i infrastruktur og blir dermed bare regningssvarende når antall tilkoblinger er tilstrekkelig mange innenfor et avgrenset område. Kabel er derfor mest aktuelt i områder med relativt høy befolkningskonsentrasjon.

Om lag 65 pst av norske husholdninger har i dag en beliggenhet som gjør det mulig å abonnere på kabelfjernsyn. I overskuelig framtid er det lite sannsynlig at kabelnett vil bli bygget ut til å dekke mer enn 70 pst av norske husholdninger. Så langt har om lag 40 pst av befolkningen koplet seg til kabelanlegg.

Markedet for distribusjon av kabelfjernsyn i Norge domineres av Telenor Avidi og UPC. Disse to aktørene har omtrent like andeler av til sammen 85 pst av kabelabonnentene, målt i antall tilkoplinger.

Omlegging av kabelnettene til digitalt fjernsyn er nylig påbegynt. Digitalisering forutsetter tekniske oppgraderinger og at seerne tar i bruk dekodere. Mindre enn 10 pst av kundene til UPC og Telenor Avidi abonnerer i dag på digitale tjenester. På grunn av kabelnettenes fragmenterte struktur, der enkelte nett kun betjener et lite fåtall boenheter, vil det neppe være økonomisk lønnsomt å oppgradere alle kabelnettene til digitalt mottak. Ifølge prognoser departementet har fått utført vil rundt 80 pst av kabelabonnentene på sikt kunne få tilbud om digitale tjenester. Den samme prognosen anslår at kabelfjernsyn etter digitalisering av nettene vil kunne vokse fra dagens markedsandel på 42 pst til rundt 45 pst innen 2014.

2.2.2 Satellitt

I prinsippet dekker signaler fra satellitter hele det norske territoriet. I praksis er dekningsgraden et sted mellom 85–90 pst av befolkningen, fordi mange bor i såkalte satellittskyggeområder, eller av andre grunner (trær, bygninger, estetisk begrunnede begrensninger) ikke kan ta inn satellittsignaler. Plattformens markedsandel har økt jevnt siden oppstarten på 80-tallet og var ved utgangen av 2001 på om lag 26 pst av husholdningene. Den relative andelen satellittabonnenter øker jo mer spredtbygd en region er.

Det er to aktører som markedsfører og selger fjernsyn via satellitt i Norge: Canal Digital og Viasat. Operatørene har i løpet av de siste to-tre årene gjennomført en relativt smertefri omlegging fra analog til digital distribusjon. NRK og TV 2s analoge satellittsendinger ble avsluttet 15. oktober 2001. Med omleggingen til digital distribusjon har aktørene også utvidet innholdssiden til å omfatte et bredere spekter av produkter, herunder radio, pay-per-view, visning av to eller flere program på skjermen samtidig, brukerstyrt kameravinkel, spill etc.

Både Canal Digital og Viasat benytter eksklusive avtaler med enkeltkanaler (henholdsvis TV 2/TVNorge og TV3/ZTV) som strategiske virkemidler for å markedsføre og selge sine tilbud. Begge satser også tungt på å kjøpe opp attraktive senderettigheter. Canal Digital hadde f.eks. senderettighetene til Tippeligaen og fotball-VM i 2002, mens Viasat har hatt rettighetene til Champions League-kamper i en årrekke. Operatørene har dessuten markedsført sine tilbud på samme måte som mobiltelefonoperatørene, gjennom salg av sterkt subsidiert mottakerutstyr mot at kunden binder seg til abonnement på en relativt dyr programpakke i et gitt antall måneder.

Satellittfjernsyn egner seg ikke like godt som kabelnett til interaktive tjenester på grunn av manglende innebygd returkanal (selv om det er spesifisert en europeisk standard for returkanal via satellitt, DVB-RCS). I prognosene over markedsutviklingen antas det likevel at satellittplattformen fram mot 2014 netto vil øke sin markedsandel fra dagens 26 pst til rundt 35 pst.

2.2.3 Analogt bakkenett

Det er bare NRK 1 og TV 2 som har tilnærmet riksdekkende distribusjon via bakkenettet alene. NRK1 har en dekning på 99,8 pst, mens TV 2 dekker om lag 90 pst av husholdningene via bakkenettet. NRK2s bakkedekning anslås til 52 pst. TVNorge supplerer sin kabel- og satellittdekning gjennom tilleggsdekning via bakkenettet gjennom avtaler med lokalfjernsynsselskaper. Dette gir en samlet dekning på ca. 85 pst. TV3 og de øvrige utenlandske kanalene baserer seg utelukkende på kabel- og satellittdistribusjon. Lokalfjernsyn distribueres i hovedsak via egne lokale bakkesendere.

Det eksisterende analoge bakkenettet fungerer som en ren distribusjonskanal for fjernsynssendinger. I motsetning til satellitt og kabel er det ingen særskilt aktør som pakker, markedsfører og selger innholdet i nettet til kundene.

Kilde: SSB/Analysys

2.2.4 Det samlede bildet

Utbredelsen av kabel og satellitt det seneste tiåret har skjedd på bekostning av bakkenettet hvor markedsandelen nå er på under 30 pst.

Figur 2.2 viser de ulike plattformenes utvikling i markedsandeler fra 1991 til 2001.

¹ Med fellesantenneanlegg forstås her et anlegg som benytter felles parabol eller annen antenne for mottak av fjernsynssignaler for videresending i lokalt nettverk.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Departementet vil bemerke at denne figuren undervurderer betydningen av bakkenett som distribusjonsplattform for fjernsyn. Det antas at norske husholdninger i gjennomsnitt har 1,7 fjernsynsapparater. En stor andel av disse tilleggsapparatene benytter andre distribusjonsplattformer enn hovedapparatet. Det er overveiende sannsynlig at det analoge bakkenettet er den vanligste disitribusjonsplattformen for tilleggsapparat, f.eks. i hytter, barnerom, kjellerstuer etc. Årsaken er at det ikke koster noe å benytte dette nettet. Det er også sannsynlig at en del av husholdningene som er tilknyttet Viasats satellitt-tilbud benytter det analoge bakkenettet som supplement, for å få inn TV 2. Det analoge bakkenettets betydning er følgelig større enn det som går frem av tabellen over. Figuren illustrerer likevel at bakkenett har vært på vikende front som primærplattform for husholdningenes tilgang til fjernsyn.

Figur 2.3 gir en prognose for de ulike plattformenes markedsutvikling fra 2003–2014 forutsatt etablering av et digitalt bakkenett for fjernsyn. Også denne figuren undervurderer i noen grad betydningen av bakkenettet, fordi den ikke omfatter tilleggsapparatene.

Kilde: Analysys

Tallmaterialet viser at tidsaspektet spiller en vesentlig rolle. Stadig flere husholdninger velger å skaffe seg satellitt- eller kabeltilknytning. Dette fører til det potensielle kundegrunnlaget for et digitalt bakkenett stadig blir mindre. Kundeveksten på kabel- og satellittplattformen har i de siste årene vært markert. I dag er det omkring 600 000 husstander som utelukkende baserer seg på mottak av fjernsyn via analoge bakkesendere. Det er antatt at dette tallet synker med omlag sju pst i året, primært fordi folk skaffer seg parabolantenner. Dette kan bety at det om få år ikke vil være kommersielt grunnlag for en markedsbasert utbygging, fordi kundegrunnlaget vil være for lite.

Dette innebærer likevel ikke at et digitalt bakkenett er eller vil bli overflødig. De to andre plattformene vil aldri kunne dekke hele landet. Dessuten vil økt konkurranse fra bakkenettet trolig kunne medføre at prisene på de andre plattformene faller. Tidsaspektet er viktig primært fordi bakkenettplattformen må være etablert på et så tidlig tidspunkt at den kan delta i konkurransen om kundene på relativt like vilkår. Det er velkjent at det ved kjøp av en ny type utstyr oppstår såkalte innelåsingseffekter. Det betyr at en kunde som under ellers like vilkår ville ha valgt å knytte seg til bakkenettet likevel ikke vil gjøre dette om vedkommende allerede har investert i mottakerutstyr, for eksempel for satellitt.