3 Friluftsliv

Friluftsliv for alle er et viktig grunnlag for god livskvalitet, bl.a. i form av bedre helse og økt trivsel. Naturopplevelser bidrar til økt interesse for og kunnskap om naturen. Dette skaper økt miljøbevissthet i befolkningen – noe som er et viktig grunnlag for den respekt og ydmykhet som kreves for en god og framtidsrettet forvaltning av den norske naturarven.

3.1 Mål

Friluftslivet er et gode som skal sikres og fordeles jevnt i befolkningen for å øke trivselen og bedre folkehelsen. Friluftslivet gir økt miljøkunnskap og oppslutning om miljøvern i befolkningen. Regjeringen mener det er viktig å synliggjøre et nasjonalt ambisjonsnivå på følgende fire områder i friluftslivpolitikken: Utøvelse av friluftsliv basert på allemannsretten, sikring av friluftslivområder i sin alminnelighet og grønnstrukturen i byer og tett­steder i særdeleshet, samt stimulering til utøvelse av friluftsliv, spesielt blant barn og unge.

Friluftsliv er en viktig del av norsk kulturarv med røtter i bygdenes høstingstradisjoner og byenes og tettstedenes turkultur. Allemannsretten , retten til fri ferdsel og opphold i utmark, utgjør fundamentet for våre turlivstradisjoner. Denne retten er nedfelt i norsk lov og bygger på respekt for miljøverdier, eiere og andre brukere. Friluftsliv basert på allemannsretten må holdes i hevd gjennom bruk. Det må derfor tilrettelegges for informasjon og veiledning til brukerne og stimuleres til bred deltagelse i befolkningen, jf. resultatmål 1 i boks 3.1.

Det er dokumentert at tidlig erfaring med uteliv i natur er viktig for en rekke forhold senere i livet. Friluftsliv gir barn og unge økt energi fysisk og mentalt, trygghet, bedre humør og selvfølelse. Friluftsliv kan motvirke livsstilssykdommer. Dette er viktige hensyn som Regjeringen har lagt til grunn for resultatmål 2, jf. boks 3.1. Tiltak for å utvikle ferdigheter i friluftsliv knytter seg i hovedsak til skoler og barnehager og de frivillige organisasjonenes innsats. Læreplanverket gir hjemmel for å holde mer av skole- og førskoleundervisningen ute i natur, og stadig flere benytter denne pedagogiske muligheten. De frivillige organisasjonenes rolle er også svært viktig, og erfaring viser at statlige tilskudd til frivillig arbeid utløser betydelig egeninnsats og gir god resultatoppnåelse.

Områder av verdi for friluftslivet er varierte både med hensyn på naturforhold, størrelse og aktuelle aktiviteter. Det er derfor viktig at myndigheter, organisasjoner og rettighetshavere samarbeider om virkemidlene for å bevare naturgrunnlaget og fremme miljøvennlig ferdsel, opphold og høsting, jf. resultatmål 3 i boks 3.1. Innsatsen for å nå dette målet omfatter sikring av arealer og rettigheter ved erverv eller bruksavtaler, samt tilrettelegging for ferdsel, opphold og ulike aktiviteter.

Med av Norges befolkning bosatt i byer og tettsteder, blir det en hovedutfordring å sikre miljøkvalitetene her, jf. resultatmål 4 i boks 3.1. Grønnstruktur omfatter «veven» av de allment tilgjengelige, ubebygde arealer med park eller naturmark, lekeplasser, løkker og lignende som gir byer og tettsteder et «grønt preg». Vi vet at natur i by har mange funksjoner og verdier som både direkte og indirekte påvirker folk. Det er foreslått å vurdere om det bør gis en egen kategori i kommuneplanens arealdel for markering av byområder med særlig verdi for friluftsliv, rekreasjon og helse.

3.2 Tilstand og måloppnåelse

Mange av forvaltningsoppgavene innen friluftsliv er tillagt kommunene eller interkommunale friluftsråd. De fleste tiltak tar utgangspunkt i lokalt engasjement med bred medvirkning fra mange aktører, selv om også statlige instanser og landsdekkende, frivillige organisasjoner ofte medvirker. I forbindelse med reformen «Miljøvern i kommunene» (MIK) og det pågående lokal Agenda 21-arbeidet er det oppnådd mange gode resultater, bl.a. fordi fysiske tiltak for friluftsliv ofte er konkrete, rimelige og godt synlige (turstier, badeplasser, fiskebrygger, lekeplasser osv.).

Bortimot 80   % av den norske befolkning utøver en eller annen form for friluftsliv i løpet av året. Rolige aktiviteter som bading, soling og kortere fotturer i nærmiljø og i skog og mark dominerer ferie og fritid for de fleste. Det har de siste 20 årene vært sterk økning i bruk av fjellet til friluftsliv, og sykling i naturomgivelser har hatt stort oppsving på 1990-tallet. Fisking har fremdeles stor oppslutning, men viser tendens til nedgang. Bær- og soppturer har også gått noe tilbake. De to siste tiårene har det skjedd store endringer i ungdommens friluftsliv. Kjøring i alpin- og snøbrettanlegg har hatt stor økning, mens skiløping i skog og mark har hatt en betydelig tilbakegang.

Allemannsretten er i dag truet av ulike former for kommersialisering, privatisering og stengsler i strid med friluftsloven. Mange enkelttiltak i kystsonen, spesielt langs Oslofjorden og på Sørlandskysten, har over tid redusert tilgangen til sjøen, jf. figur 3.1. Liberal dispensasjonspraksis i 100-metersbeltet langs sjøen har mange steder ført til økt hytte- og boligbygging i strandområder som tidligere var attraktive for friluftsliv. Disse truslene må reduseres før resultatmål 1, jf. boks 3.1, kan nås. I 1995 ble det gjennomført en undersøkelse om befolkningens kunnskap om allemannsretten. I aldersgruppen 40 til 64 år oppgir 75   % at de har kjennskap til hva begrepet innebærer. I aldersgruppen 15 til 24 år er det bare 40   % som svarer bekreftende på dette.

Kilde: Statens kartverk, Østfold

Barn i barnehager nær naturområder har mindre sykefravær og bedre resultat med hensyn på sosiale, psykiske og fysiske faktorer sammenlignet med barn i barnehager med mer urbane omgivelser, jf. boks 3.2. En studie av fritidsvaner hos barn i alderen 3–7 år fra 1997 dokumenterer at bare tre av fire barn tilbringer tid til fri lek utendørs. Fire av ti barn uttrykte ønske om mer tid til fritid og fysisk aktivitet. For å nå resultatmål 2, jf. boks 3.1, må barn og unge gis mer tid til friluftslivaktiviteter, og forholdene for dette må tilrettelegges bedre. Det er dokumentert at ungdom som er vant med friluftsliv fra barndommen, tar opp igjen aktivt turliv selv etter mange, urbane tenår.

Ved utgangen av 1998 var over 1 700 områder sikret til friluftsformål ved statlig deltagelse, de fleste langs kyst og vassdrag, jf. figur 3.2. Staten og kommunene samarbeider om å sikre særskilte friluftsområder ved kjøp eller avtale basert på vedtatte arealplaner. Statlige midler til dette utløser regional og lokal egeninnsats, bl.a. i regi av de interkommunale friluftsrådene. Til tross for dette har sentralisering, spesielt i og rundt byene, og generell velstandsøkning ført til større press på arealene. Dette fører til at mulighetene for å drive friluftsliv svekkes bl.a. ved at attraktive naturområder reduseres i størrelse og kvalitet, og ved at tilgjengeligheten til mange gjenværende områder blir vanskeligere. Denne utviklingen må snus for at resultatmål 3, jf. boks 3.1, skal nås.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Undersøkelser viser at de «grå» arealene (asfalterte eller gruslagte områder) har økt på bekostning av de «grønne» siden 1950. Vannmiljøene er også redusert. I Oslo er f.eks. 40   % av bekker og elver lagt i rør i denne perioden. Sammenhengende grønnstruktur brytes opp. Dette gjelder både de områdene som binder de store natur- og jordbrukslandskapene rundt byen sammen og grøntområdene i byene. Kun 20–30   % av de naturområdene som fantes i byer og tettsteder på 1950-tallet, er igjen i dag. Av de gjenstående grønne arealene har den parkmessige andelen økt.

Mangel på naturkontakt i hverdagen kan føre til at en økende del av befolkningen ikke tilegner seg grunnleggende kunnskaper om naturen og interesse for å ta vare på naturarven. Tilgangen til naturområder må styrkes for at resultatmål 4, jf. boks 3.1, skal nås.

3.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• videreføre arbeidet for å styrke det enkle og tradisjonelle friluftslivet basert på allmennhetens rett til fri ferdsel,

• skjerpe dispensasjonspraksis i 100-metersonen langs kysten,

• legge fram en stortingsmelding om friluftslivpolitikken i år 2000.

Det er en nasjonal utfordring å fremme det enkle, miljøvennlige friluftslivet. Når bortimot 80   % av den norske befolkning utøver en eller annen form for friluftsliv i løpet av året, sier det noe om interessen for og viktigheten av å legge til rette for friluftsliv. Det krever relativt små kostnader å opprettholde mulighetene for friluftslivet.

Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å sikre allemannsretten på kyst- og strandstrekninger. I tillegg til å videreføre arbeidet med å sikre frilufts- og skjærgårdsområder, vil det bli utarbeidet eget rundskriv om skjerping av dispensasjonspraksis mot bygging i 100-metersonen. De rikspolitiske retningslinjene for Oslofjorden vil bli foreslått utvidet til å gjelde også for andre kystområder, og det vil bli vurdert å benytte rikspolitiske bestemmelser på sentrale kyststrekninger. Regjeringen fremmet våren 1999 forslag til Stortinget om forbud mot bruk av vannscootere som vil kunne gjøres gjeldende fra sommeren 2000.

Miljøverndepartementet vil legge vekt på å sikre grønnstrukturen i byer og tettsteder og stimulere til utøvelse av friluftsliv basert på praktiske ferdigheter og kunnskap om naturen, og om regler for ferdsel og miljøhensyn, spesielt blant barn og unge.

Det er behov for en grundig gjennomgang av friluftslivpolitikken, og vurdering av bl.a. oppnådde resultater og virkemidler. Regjeringen har derfor satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om friluftsliv som etter planen skal legges fram i år 2000. I meldingen vil bl.a. friluftslivpolitikk som element i en bærekraftig utvikling, endrede vaner og holdninger i friluftslivet, allemannsrett og kommersialisering, friluftslivets naturgrunnlag – især knyttet til kystsonen, friluftsliv, fysisk aktivitet og folkehelse, barn og unges grønne oppvekstvilkår og kulturminnevernets betydning for friluftsliv bli drøftet. Arbeidet med friluftslivmeldingen skal reflektere lokal Agenda 21-perspektivet både i prosess og innhold.