9 Internasjonalt miljøvernsamarbeid og miljøvern i polarområdene

9.1 Internasjonalt miljøvernsamarbeid

Internasjonalt miljøvernsamarbeid skal bidra til å skape kontroll med miljøproblemer av internasjonal karakter og bidra til å redusere miljøskader i Norge som skyldes aktiviteter og utslipp i andre land. Det er et selvstendig mål, ut over de direkte effektene på norsk miljøtilstand, å bidra til bærekraftig utvikling og bedring av miljøtilstanden i våre nærområder og i utviklingslandene. I våre nærområder har miljøproblemene ofte en direkte og umiddelbar betydning for miljøtilstanden i Norge. På regionalt og globalt nivå er utviklingen internasjonalt avgjørende for norsk miljøtilstand når det gjelder bl.a. klimaendringer, nedbryting av ozonlaget, sur nedbør, miljøgifter og tap av biologisk mangfold. Globaliseringen av verdensøkonomien og Norges tilknytning til EU-systemet gjennom EØS og til Verdens handelsorganisasjon (WTO), fører også til at nasjonal miljøvernpolitikk i økende grad påvirkes av konkurransehensyn, økonomiske og politiske forhold, og beslutninger i andre land og innenfor internasjonale organisasjoner. Deler av det internasjonale miljøvernsamarbeidet omtales også i kapitlene 2–8.

9.1.1 Mål

De nasjonale målene for det internasjonale miljøvernsamarbeidet er presentert i boks 9.1.

9.1.2 Utfordringer, virkemidler og tiltak

Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen og WTOs regelverk for internasjonal handel gir viktige rammebetingelser for miljøvernet. Regjeringen vil prioritere arbeidet for at disse rammebetingelsene skal bidra til en bærekraftig utvikling og ikke svekke norske miljøvernregler. Som naboland har Norge betydelig egeninteresse i å bidra til å løse miljøproblemene i Nordvest-Russland. Regjeringen ser dette arbeidet i et langsiktig perspektiv, og prioriterer derfor arbeidet med å sette russisk forvaltning og næringsliv bedre i stand til å håndtere landets egne miljøproblemer.

9.1.2.1 Samarbeid i Norden og i Norges nærområder

Regjeringen vil:

• sikre et stabilt, bilateralt miljøvernsamarbeid med Russland som bidrag til å bedre integrasjonen i det regionale samarbeid om vern av miljøet i nordområdene, herunder:

  • fortsette samarbeidet om å skape kontroll over grenseoverskridende forurensning fra svovel, tungmetaller, organiske miljøgifter og radioaktivitet,

  • styrke samarbeidet om utvikling av kompetanse og organisasjon i russisk miljøvernforvaltning og industri,

  • videreutvikle samarbeidet om vern av havmiljøet i nordområdene, bl.a. ut fra behovet for å få bygd opp en forsvarlig oljevernberedskap,

  • videreutvikle og styrke samarbeidet om bevaring av biologisk mangfold og kulturminner,

• arbeide for et bredere internasjonalt engasjement i arbeidet med å bygge opp miljøvernet på russisk side, bl.a. gjennom samarbeid med EU, i Barentsrådet og i Arktisk råd,

• legge vekt på arbeidet med en sektorovergripende strategi for et bærekraftig Norden.

Virksomhet og miljøvernforvaltning i Norges nærområder påvirker miljøtilstanden i Norge, både gjennom grenseoverskridende forurensning, og gjennom forvaltning av felles dyrebestander og naturområder i grensestrøkene. Både bevaring av det biologiske mangfoldet på regional skala og den felles kulturminnearven i våre nærområder krever i mange tilfeller samarbeid på tvers av landegrensene.

Miljøproblemene i Nordvest-Russland har et omfang, en karakter og en nærhet til norske områder som gjør at både Norge og andre land i regionen har betydelig egeninteresse i å bidra til å redusere dem. De nasjonale ressursene i Russland er utilstrekkelige til å håndtere landets miljøproblemer, og landets evne til å oppnå kontroll over miljøtilstanden svekkes fortsatt. I Nordvest-Russland skjer det en økende utnyttelse av naturressursene, særlig petroleums- og skogressursene. Det er fra russisk side vist økende interesse for støtte fra norske myndigheter for å sikre at miljøhensynene ivaretas i den økonomiske utviklingen. Denne problemstillingen er blitt aktualisert ytterligere som følge av det finske initiativ til å utvikle en nordlig dimensjon i EUs politikk med vekt på nordområdenes økonomiske og ressursmessige potensiale. Både i det bilaterale samarbeid med Russland og i det regionale samarbeidet er det en hovedutfordring å bidra til at en slik utvikling kan skje på en miljømessig forsvarlig måte. Dette tilsier en stabil og forutsigbar norsk innsats for å bistå russiske myndigheter med å utvikle en effektiv miljøvernforvaltning som er godt integrert i samarbeidet i Barentsregionen. I denne sammenheng er det viktig å bidra til at Russland kan slutte seg til standarder som er vedtatt gjennom OSPAR-samarbeidet om vern av det marine miljøet, og til utvikling av et nasjonalt regelverk for offshore sikkerhet og miljø og en forsvarlig oljevernberedskap i Barentshavet. På naturforvaltningssiden er det viktig å få etablert et regionalt samarbeid om vern av internasjonalt viktige naturområder og sikring av eksisterende verneområder, og å bidra til å utvikle forvaltningsstrategier og kunnskapsgrunnlag for bærekraftig utnyttelse av viktige naturressurser. Samarbeidet om restaurering og gjenoppbygging av kulturminner i Nordvest-Russland har allerede gitt konkrete resultater, og byr på gode muligheter til å styrke båndene mellom kultur og miljø innenfor samarbeidet med Russland.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet med Russland /Sovjetunionen har pågått siden 1988, og er basert på en regjeringsavtale. Mer enn 10 års erfaring med det bilaterale samarbeidet viser at det er økonomisk, organisatorisk og praktisk vanskelig å gjennomføre større investeringsprosjekter i Russland. Regjeringen legger derfor nå betydelig større vekt på samarbeid som kan sette russiske myndigheter og næringsliv i stand til å løse egne miljøproblemer. Samarbeidet er nå konsentrert om å bygge opp kompetanse, organisasjon og virkemidler i russisk forvaltning og næringsliv, og på gjennomføring av mindre prosjekter som skal tjene som eksempler på gode løsninger. Samarbeidet har også en viktig oppgave i å støtte utviklingen av fellesskap og integrasjon i Barentsregionen. Miljøvernsamarbeidet føres på følgende hovedområder:

• politisk dialog på ministernivå og gjennom Den blandete miljøvernkommisjon,

• faglig samarbeid i etatsledete arbeidsgrupper om prioriterte miljøtiltak på områdene radioaktivitet, havmiljø, oljevernberedskap, industriforurensning, biologisk mangfold og kulturminnevern,

• miljøkompetanse til industrien gjennom programmet Renere produksjon,

• kompetanseutvikling i miljøvernforvaltingen,

• samarbeidsprogram for miljøvernforvaltningene i Finnmark og Murmansk.

Kilde: GRID-Arendal.

Kilde: GRID-Arendal.

Det har vært et mål å bringe flere land inn i samarbeidet med Russland bl.a. gjennom å fokusere på konkrete miljøsaker med stor regional eller global betydning. Dette har vært viktig for å oppnå oppmerksomhet i de øvrige nordiske land, USA, EU, og internasjonale finansieringsinstitusjoner, særlig om tema som radioaktiv forurensning, miljøgifter og større kilder til forurensning av det arktiske området. Norge arbeider også for at Barentsrådet, Arktisk råd, Nordisk Ministerråd og EU i større grad skal fokusere på miljøproblemene i Russland. Etter norsk initiativ pågår det også et militært miljø­vernsamarbeid (AMEC) mellom Norge, Russland og USA som retter seg mot miljøproblemer fra militære kilder i det arktiske området.

Norge har et prosjektbasert miljøvernsamarbeid med de tre baltiske republikkene , som bla. omfatter flere større prosjekter innenfor vann- og avløpssektoren. Disse prosjektene er i avslutningsfasen, og innsatsen er nå konsentrert om restaurering av kulturminner.

I det arktiske miljøvernsamarbeidet under Arktisk Råd fortsetter arbeidet med å utvikle forpliktende samarbeidsprogrammer under de prioriterte hovedområdene naturvern, vern av det marine miljø, miljøovervåking og samarbeid om håndtering av miljøulykker. Norge har for tiden formannskapet i naturvernsamarbeidet under Arktisk Råd. Under dette samarbeidet utarbeides det en statusoversikt over tilstand og påvirkning av naturmiljøet i Arktis, som skal styrke grunnlaget for videre samarbeid og prioritering av tiltak på naturvernområdet. Arktisk Råd vedtok i fjor en regional handlingsplan for beskyttelse av det marine miljø mot forurensning fra landbaserte kilder. Norge leder videre Arktisk Råds arbeid med en helhetlig handlingsplan for eliminering av forurensning i Arktis. Det tas sikte på at denne handlingsplanen vedtas av Arktisk Råd neste år. Disse handlingsplanene vil til sammen utgjøre et godt grunnlag for de arktiske lands samarbeid om tiltak mot forurensning av Arktis. Under Arktisk Råd utvikles også et program for bærekraftig utvikling, med vekt på ur- og lokalbefolkningens behov for sosial og økonomisk utvikling, og integrasjon av miljøhensyn i den økonomiske utviklingen. Norge har i denne forbindelse satt fokus på reindrift, fiskerier og petroleumsvirksomhet.

Den nordiske miljøvernstrategien for perioden 1996–2000 legger grunnlaget for det nordiske samarbeidet på miljøvernområdet. Det nordiske miljøvernsamarbeidet konsentreres om felles nordiske miljøspørsmål, miljøtiltak i nærområdene og saker som de nordiske landene ønsker å føre fram i europeiske og andre internasjonale organer. Regjeringen legger særlig vekt på arbeidet med en strategi for et bærekraftig Norden. Integrasjon av miljøvernhensyn i sektorpolitikken vil stå sentralt i dette arbeidet, som skal være rettledende for utviklingen av et bærekraftig Norden og en bærekraftig utvikling i våre nærområder. Under arbeidet med strategien vil det bli lagt vekt på videreutvikling av samarbeidet med nordens nærområder med basis i det pågående miljøvernsamarbeidet i Barentsregionen, Arktis og Østersjøregionen.

Norge vil også prioritere arbeidet med handlingsplanen for natur- og kulturmiljøbeskyttelse på Grønland, Island og Svalbard. Prosjekter under handlingsplanen omfatter bl.a lokal Agenda 21 i Arktis, integrering av miljøhensyn i arktisk turisme, og miljøeffekter av tråling og bunnskraping. Norge vil påta seg ansvaret for å drive fram flere av prosjektene under handlingsplanen.

Nordisk Ministerråd har opprettet et nordisk miljøutviklingsfond for finansiering av prosjekter i Barents- og Østersjøregionen. Fondet administreres av Det nordiske miljøfinansieringsselskapet (NEFCO), og har hatt stor betydning for å få igang miljøvernprosjekter i Russland. Nordisk Ministerråd har vedtatt å sette av ytterligere 100 mill. DKK fram til år 2003. Norge bidrar også med delfinansiering av prosjekter, hovedsaklig i Nordvest-Russland, som støttes av miljøutviklingsfondet, bl.a innenfor lagring av radioaktivt avfall, vann og kloakkrensing og renere teknologi.

9.1.2.2 Multilateralt samarbeid

Regjeringen vil:

• bruke EØS-avtalen til å øve innflytelse på utformingen av ny politikk på miljøvernområdet i EU,

• arbeide for at miljøhensyn blir integrert i WTO-forhandlingene og i handelsregelverket,

• arbeide for at handelssystemet gir tilstrekkelig rom for bruk av miljøvernpolitiske virkemidler.

I Europa er EU vår viktigste samarbeidspartner med EØS-avtalen som grunnlag. Regjeringen vil bruke EØS-avtalen til å øve innflytelse på utforming av ny politikk i EU. Norges muligheter til formell deltakelse i utvikling av EU-lovgivningen er knyttet til adgangen til å delta i Europakommisjonens ekspertgrupper og -komiteer. Norge er aktivt med i utviklingen av nye regler, og i arbeidet med forvaltning og videreutvikling av eksisterende regelverk. Muligheten for norsk innflytelse er avhengig av grundig faglig arbeid. Gjennomarbeidede løsningsforslag som lanseres tidlig, kan få betydelig innflytelse. Prioriterte områder fra norsk side er arbeidet med forbedring av kjemikaliepolitikken og revidering av regler for utsetting av gemodifiserte organismer. På begge disse områdene har Norge øvet innflytelse og har strengere regler enn EU-landene. På politisk nivå søker miljøvernministeren å få gjennomslag for norske synspunkter gjennom møter med sine EU-kolleger, spesielt med miljøvernministeren fra det landet som har formannsskapet i EU og med de nordiske miljøvernministrene. Amsterdamtraktaten og det Europeiske Rådets møte i Cardiff i juni 1999, har satt miljøintegrasjon på EUs dagsorden med fornyet styrke. Dette innebærer at miljøhensyn skal legges til grunn i alle sektorer. Andre viktige tema for samarbeid med EU på miljøvernområdet er oppfølging av forsuringsstrategien og klimapolitikken. Norge iverksetter fortløpende nye rettsakter på miljøvernområdet som er vedtatt i EU og som er relevante for innlemmelse i EØS-avtalen.

Regjeringen legger stor vekt på OECDs rolle som premissleverandør for utforming av miljøvernpolitikken i medlemslandene, og til dels også i sentrale utviklingsland. OECDs arbeid med økonomiske virkemidler er viktig i denne sammenheng. Et tverrsektorielt prosjekt for bærekraftig utvikling er igangsatt. Prosjektet skal munne ut i en policy-rapport til et møte for finans-, miljøvern- og sosialministre i 2001. En miljøvernstrategi er under utarbeidelse i OECDs miljøkomité, og vil også være ferdig i 2001.

En langsiktig oppbygging av miljøvernforvaltningen i de øst- og sentraleuropeiske landene er en prioritert oppgave, jf. kap 9.1.2.1. Som et ledd i demokratiseringsprosessen i disse områdene vil ratifikasjon av Århus-konvensjonen om offentlighetens rett til miljøinformasjon være et viktig virkemiddel.

En ytterligere liberalisering av internasjonal handel kan ha stor innvirkning på miljøtilstanden bl.a. gjennom endringer i produksjons-, forbruks- og transportmønstre. Handelsregelverket har stor direkte og indirekte betydning for bruk av virkemidler i miljøvernpolitikken. Kommende forhandlingsrunde i WTO som vil bli igangsatt ved utgangen av 1999, vil omfatte temaer som kan få konsekvenser for både miljøtilstanden og muligheten for virkemiddelbruk. Regjeringen har besluttet å gå inn for forhandlinger på et bredt spekter av områder. Det skal forhandles på områdene jordbruk, tjenester og intellektuelle eiendomsrettigheter. I tillegg vil det være aktuelt med forhandlinger på områdene markedsadgang, konkurranse, og offentlige anskaffelser. Norge har i sine innspill til forhandlingsprosessen lagt vekt på at miljøhensyn skal integreres i WTO-forhandlingene og i handelsregelverket, for å sikre at handelssystemet bidrar til bærekraftig utvikling. I forbindelse med de pågående forhandlingene er det viktig at konsekvensene av videre liberalisering på relevante områder blir vurdert både mht. miljøtilstand og virkemiddelbruk, som en del av beslutningsgrunnlaget for utarbeidelse av norske posisjoner. Videre går Norge inn for at det forhandles fram veiledende kjøreregler for frivillig miljømerking basert på en livssyklustilnærming, og at forholdet mellom handelsrelaterte virkemidler i miljøvernavtaler og handelsregelverket blir klargjort.

9.1.2.3 Globalt miljøvernsamarbeid og samarbeid med utviklingsland

Regjeringen vil:

• vektlegge integrering av miljøvernspørsmål som en del av den overordnede utenrikspolitikken,

• aktivt følge opp arbeidet med FN-reform på miljøvern- og bosettingsområdet,

• i utviklingssamarbeidet legge særlig vekt på kapasitetsbygging og institusjonssamarbeid, implementering av internasjonale miljøvernavtaler, og kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier,

• videreføre det bilaterale miljøvernsamarbeidet med utviklingsland, som er viktige aktører i internasjonalt miljøvernsamarbeid, eller der utviklingen har særlig betydning for miljøet i større sammenheng.

FN er hovedarena for globalt miljøvernsamarbeid og det eneste forum der verdens land møtes på like fot. FNs miljøvernprogram UNEP har sentrale overvåknings- og analysefunksjoner og tar initiativ til forhandlingsprosesser om miljøvernavtaler som de pågående forhandlinger om en global avtale for miljøgifter. Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD) er FN-systemets organ for oppfølging av Rio-konferansen og for policy-utforming i skjæringspunktet mellom miljø og utvikling. FNs reform på miljø- og bosettingsområdet har som mål å få til en effektiv koordinering av FNs arbeid med globale miljøvernspørsmål. Regjeringen vil aktivt følge opp dette arbeidet, og vil i denne sammenheng særlig legge vekt på å utvikle mekanismer som sikrer FN en helhetlig og integrert tilnærming til miljøvern, bedre koordinering av de ulike konvensjonene på miljøvernområdet og å etablere en felles global møtearena for miljøvernministre, basert på UNEPs styremøter.

Kommende temaer under CSD neste år er finansielle ressurser, handel og landbruk, og i 2001 energispørsmål og transport. Bærekraftig produksjon og forbruk har vært et prioritert arbeidsområde for Norge i CSD og i andre relevante fora. CSD-2002 vil oppsummere arbeidet med bærekraftig utvikling 10 år etter UNCED.

Global Environment Facility (GEF) ble opprettet for å dekke de omforente tilleggskostnadene ved å gjennomføre tiltak som gir globale miljøfordeler. For inneværende fireårsperiode disponerer GEF ca. 2.75 milliarder USD. De fire områdene som kan motta GEF-midler er klimatiltak, biologisk mangfold, beskyttelse av ozonlaget og internasjonale vannspørsmål. GEF fungerer allerede som finansieringsmekanisme for avtalene om klima og biologisk mangfold. Det er viktig at midlene til klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold disponeres slik de støtter opp om hverandre. Fondets statutter tillater også at midlene brukes til andre avtaler som følger opp Agenda 21 på disse fire feltene. Dette er særskilt aktuelt for miljøgifter, som har blitt et eget operasjonsområde for GEF innen vannsaker, men er også aktuelt for å beskytte økosystemene. Regjeringen vil søke å oppnå løsninger som gjør at GEF-midler kan brukes til tiltak i tilknytning til den kommende globale miljøgiftavtalen (POP-avtalen). Norge har gått inn for dette i forbindelse med GEFs styremøter og GEFs styrende organ har sagt seg villig til å fungere som finansieringsmekanisme innenfor rammen av GEFs formål. Regjeringen går også inn for å opprettholde GEFs arbeid med å fase ut produksjon og bruk av KFK i Øst Europa, og å videreføre arbeidet med å integrere GEFs mål i de deltakende organisasjonene Verdensbanken, FNs utviklingsprogram (UNDP) og UNEP.

Et overordnet mål for norsk utviklingssamarbeid er å bidra til en forsvarlig forvaltning av jordas miljø og biologiske mangfold, jf. resultatmål 6 i boks 9.1. Utvikling av bærekraftige produksjonssystemer, bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold, redusert forurensning, kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier er prioriterte områder i dette arbeidet. Regjeringen har utarbeidet en Strategi for miljørettet utviklingssamarbeid 1997–2005. Det etableres nå ordninger for å gjennomføre denne strategien, herunder fagsentre i miljøvernforvaltningen for å få til en mer systematisk bruk og videreutvikling av norsk miljørettet bistandskompetanse. Kapasitetsbygging, institusjonssamarbeid og utvikling av systemer for miljøvurderinger vil bli vektlagt. Det vil også bli fokusert på implementering av internasjonale miljøvernavtaler ved bruk av bistandsmidler. Regjeringen legger vekt på å videreføre det bilaterale miljøvernsamarbeidet med utviklingsland som er viktige aktører i internasjonalt miljøvernsamarbeid, eller der utviklingen har særlig betydning for miljøet i større sammenheng. Dette gjelder bl.a. Kina, Indonesia og Sør-Afrika hvor samarbeidet så langt bedømmes som svært positivt.

9.2 Miljøvern i polarområdene

På Svalbard og i Antarktis forvalter Norge noen av klodens siste store områder med tilnærmet uberørt natur. Verdens uberørte naturområder reduseres raskt i omfang. Slike områder har stor egenverdi, er viktige for bevaring av det biologiske mangfoldet, og har økende betydning både som opplevelsesressurs og som referanseområder for miljøovervåking og økologisk forskning. Innenfor de norske polarområdene er hovedutfordringen å unngå at utnyttelsen av de levende ressursene i havet, petroleums- og bergverksvirksomhet, eller den økende turismen og forskningsaktiviteten blir en trussel mot det biologiske mangfoldet, de uberørte naturområdene og kulturminnene. Forurensende utslipp fra kilder utenfor polarområdene, som f.eks. klimagasser, ozonreduserende stoffer, miljøgifter og faren for utslipp av radioaktive stoffer, er også en trussel mot miljøet og livsgrunnlaget i disse områdene.

9.2.1 Mål

De nye nasjonale målene for miljøvernarbeidet i polarområdene er presentert i boks 9.3.

Disse målene ligger innenfor rammen av de målene for miljøvern i polarområdene som er gitt i St.prp. nr. 1 (1998–99), St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling og St.meld. nr. 22 (1994–95) Om miljøvern på Svalbard. Målene er også i samsvar med meldingen om norsk svalbardpolitikk som fremmes for Stortinget høsten 1999.

Målene viderefører Regjeringens høye ambisjonsnivå for miljøvernet i de norske polarområdene. Konkret innebærer de nye målene en tidfesting av når et representativt utsnitt av Svalbards natur skal være sikret gjennom vern, jf. resultatmål 3, og et etterprøvbart ambisjonsnivå for bevaring av kulturminnene på Svalbard, jf. resultatmål 4. Oppfølging av resultatmål 5 vil innebære nye restriksjoner på den motoriserte ferdselen i terrenget på Svalbard, spesielt for tilreisende. Kjemikalieforurensning, klimaendringer og nedbryting av ozonlaget er også sentrale problemstillinger i de norske polarområdene. Strategiske mål og nasjonale resultatmål for disse problemområdene er presentert i kap. 6 og 8. Disse målene gjelder også for polarområdene.

9.2.2 Miljøtilstand og måloppnåelse

Resultatmål 1 i boks 9.3 har sin bakgrunn i at det er et betydelig press på de verdifulle fiskeressursene i våre nære arktiske havområder, og at overbeskatning kan få store negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Dette gjelder både i havområdene og på Svalbard, der mye av livet på land enten direkte eller indirekte er avhengig av de marine næringskjedene. Oljeutvinning i Barentshavet, og da særlig i isfylte farvann, vil også by på betydelige miljøutfordringer dersom dette blir aktuelt. Disse miljøutfordringene krever internasjonalt samarbeid (jf. kap. 9.1).

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur har lenge vært et av hovedmålene for norsk svalbardpolitikk. En rekke tiltak er iverksatt, inkludert et utstrakt vern av områder og arter. Dette har bidratt til at naturmiljøet er godt bevart. Med unntak av noen få bosettings- og gruveområder framstår øygruppen i dag som et stort, sammenhengende villmarksområde uten vesentlige inngrep, der plante- og dyrelivet får utvikle seg relativt upåvirket av lokal virksomhet. Resultatmål 3 i boks 9.3 slår fast at disse unike naturkvalitetene skal bevares for framtiden. En rekke dyrebestander som tidligere var truet som følge av overbeskatning, er i dag restituert eller i vekst. Dette gjelder bl.a. bestandene av svalbardrein, hvalross og isbjørn. Som vist i figur 9.3, har bestanden av kvitkinngås økt betydelig som følge av norske og britiske forvaltningstiltak.

Kilde: Norsk institutt for naturforskning.

Enkelte arter, som grønlandshval og ringås, viser ikke tegn til restitusjon på tross av vernetiltakene. Resultatmål 2 i boks 9.3 har sin bakgrunn i behovet for ytterligere tiltak for å bevare og gjenoppbygge bestander av arter som er truet eller betydelig negativt påvirket av tidligere eller pågående menneskelig aktivitet.

Bevaring av kulturminnene er en viktig del av miljøvernet på Svalbard. På Svalbard trues kulturminneverdier utenfor bosettingene bare unntaksvis av utbyggingsplaner. Derimot er slitasje knyttet til den økende ferdselen et voksende problem. Resultatmål 4 i boks 9.3 forutsetter et lavere årlig tap av kulturminner som følge av menneskelig virksomhet enn på fastlandet. Dette har bakgrunn i det generelt høye ambisjonsnivået for miljøvernet på Svalbard, og det relativt begrensede presset på arealene og kulturminnene.

Resultatmål 5 i boks 9.3 har sin bakgrunn i at den økende strømmen av turister til Svalbard har gitt rask vekst i den motoriserte ferdselen , og da særlig snøscootertrafikken. Særlig i områder som er lett tilgjengelige fra Longyearbyen, fører dette til forstyrrelse av dyrelivet, terrengslitasje og reduserte muligheter for friluftsliv og naturopplevelse usjenert av motorisert ferdsel og støy. Økt ferdsel i terrenget har også medført slitasje på en del kulturminner. Lett sjøveis adkomst har ført til stor tilstrømming av turister i sommersesongen, bl.a. til Nordvest-Spitsbergen Nasjonalpark. Cruiseturismen har ført til lokal slitasje og skader på vegetasjon og kulturminner ved ilandstigningsplassene. Disse skadene er til dels av langvarig eller irreversibel karakter. Cruiseturismen representerer også en fare for skipshavari og akutte oljeutslipp i sårbare områder.

Forurensningssituasjonen i de norske polarområdene er preget av langtransportert forurensning , men det finnes kilder med lokal betydning både på Svalbard og Jan Mayen. Innholdet av forurensningskomponenter i fisk og bunnsedimenter i våre nære arktiske havområder er ikke spesielt høyt. Tilførslene av organiske miljøgifter som PCB og plantevernmidler gir likevel grunn til bekymring, fordi de akkumuleres i artene på toppen av de arktiske næringskjedene. Nivåene av PCB i arter som isbjørn, sel og polarmåke ved Svalbard er blant de høyeste i Arktis, jf. figur 9.4. For isbjørn ligger PCB-nivåene over de verdiene hvor skadelige effekter kan forventes. Nyere observasjoner viser at isbjørn med høye PCB-nivå ser ut til å ha nedsatt immunfunksjon, og at antallet gamle hanner, som er den gruppen som er mest belastet med PCB, er lavere enn forventet. Nivåene av PCB i de arktiske næringskjedene ser ut til å være relativt stabile, mens økning av nivåene av enkelte nye stoffgrupper gir grunn til bekymring. De fleste beregninger antyder at global oppvarming vil føre til at Arktis varmes opp mer enn det globale gjennomsnittet. Dette kan endre de fysiske naturforholdene vesentlig, og få store konsekvenser for økosystemene og det biologiske mangfoldet. Nedbrytingen av ozonlaget over Antarktis er et velkjent problem, men også over nordområdene har uttynningen av ozonlaget langt større omfang enn tidligere antatt. Effektene av den økte UV-strålingen dette fører til vet vi lite om.

Kilde: Norsk Polarinstitutt

Lokale forurensningsproblemer på Svalbard er først og fremst knyttet til avfallshåndteringen og forurenset grunn etter tidligere tiders aktiviteter. Sammenliknet med fastlandet er avfallsproduksjonen pr. innbygger i de norske bosettingene på Svalbard svært høy, samtidig som gjennvinningsgraden er lav, særlig for avfall fra næringslivet.

Miljøtilstanden i Antarktis er i dag preget av det internasjonale samtykke om å bevare Antarktis som et verneområde for fred og vitenskap. All virksomhet i Antarktis planlegges slik at påvirkninger på miljøet blir minst mulig. De marine økosystemene i Antarktis har de siste hundre årene gjennomgått store endringer bl.a. som følge av høy beskatning av enkelte hvalarter. Fangst og fiske er i dag regulert gjennom flere konvensjoner. På tross av dette foregår det et utstrakt uregulert fiske i Sydishavet.

9.2.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• fremme et forslag til ny miljøvernlov for Svalbard,

• arbeide for å integrere miljøhensyn i all norsk virksomhet i polarområdene,

• iverksette tiltak for å unngå en utvikling der de villmarkspregete naturområdene på Svalbard reduseres i omfang eller stykkes opp som følge av nye naturinngrep,

• begrense og styre den motoriserte ferdselen på Svalbard i samsvar med målet om bevaring av Svalbards villmarksnatur,

• sikre polarområdenes verdi som globale referanseområder for miljøforskning og miljøovervåking.

Et regjeringsoppnevnt lovutvalg har utarbeidet et forslag til ny miljøvernlov for Svalbard som skal omfatte lovbestemmelser som er nødvendige for at Regjeringens og Stortingets målsettinger for miljøvernet på Svalbard ivaretas. Lovforslaget er sendt på høring, og Regjeringen vil fremme et forslag til ny miljøvernlov for Stortinget.

For å nå miljømålene for polarområdene er det nødvendig å ta i bruk sektormyndighetenes virkemidler, kunnskaper og kreativitet. Hensynet til miljøet i polarområdene vil derfor bli innarbeidet i de sektorvise miljøhandlingsplanene, med særlig vekt på fiskeriaktivitet, industriell virksomhet, turisme og forskning. I forbindelse med utarbeidelsen av ny miljøvernlov for Svalbard, vil kravene til miljøkonsekvensutredninger bli foreslått skjerpet.

Flere tiltak vil kunne bidra til å forhindre at nye naturinngrep reduserer eller splitter opp de villmarkspregede områdene på Svalbard som ikke er vernet. I forbindelse med utarbeidelsen av ny miljøvernlov for Svalbard vil regelverket som setter rammer for naturinngrep utenfor verneområdene bli foreslått styrket. Regjeringen vil også legge fram en plan for vern av produktive landområder på Svalbard.

Når det gjelder ferdsel og turisme har arbeidet med å forbedre miljøvernregelverket på Svalbard høy prioritet. Den nye miljøvernloven vil gi et bedre lovgrunnlag for regulering av motorisert ferdsel. I tillegg til arbeidet med å forbedre miljøregelverket arbeides det med kartlegging og opprydning av lokaliteter med forurenset grunn og gamle deponier, forbedring av avfallshåndteringen i bosettingene, forvaltningsplaner for nasjonalparkene, handlingsplaner for friluftsliv og turisme, verneplaner for det teknisk-industrielle kulturmiljøet, slitasjeforebyggende tiltak for utsatte kulturmiljøer og økt satsing på formidling og informasjon. Virkemiddelbruk og tiltak for å oppfylle Regjeringens og Stortingets målsettinger for miljøvernet på Svalbard er mer utførlig beskrevet i stortingsmelding om Svalbard, som legges fram høsten 1999.

Den nyopprettede miljøvernkomiteen etablert under miljøvernprotokollen er den viktigste arenaen for å sikre gode rammebetingelser for bevaring av miljøet i Antarktis . Norge vil fortsette å spille en aktiv rolle i dette internasjonale samarbeidet, samtidig som det innføres rutiner som sikrer at norsk aktivitet i Antarktis skjer innenfor rammen av miljøvernprotokollen og den norske forskriften for miljøvern i Antarktis.

Fordi miljøet i svalbardområdet og i Antarktis er lite berørt av lokal menneskelig aktivitet, har disse områdene stor verdi som globale referanseområder for miljøforskning og miljøovervåking. Både på Svalbard og i havområdene i Antarktis vil miljøovervåking og forskningsaktiviteter bli videreført og videreutviklet for å øke kunnskapen om miljøet i polarområdene og miljøkonsekvensene av menneskelig virksomhet.

Virkemiddelbruk og tiltak knyttet til miljøgifter og annen langtransportert forurensning som tilføres polarområdene, samt klimaendringer og svekkelse av ozonlaget er beskrevet i kap. 6 og 8. Internasjonalt miljøvernsamarbeid i nordområdene og bilateralt samarbeid med Russland er beskrevet i kap. 9.1.2.1.

9.3 Radioaktiv forurensning

Erfaringer etter større kjernefysiske ulykker har vist at radioaktiv forurensning ikke bare representere en helsefare, men også kan påvirke naturmiljøet. En rekke atomreaktorer, nukleære anlegg og avfallslagre i våre nærområder representerer en reel risiko for ulykker som kan medføre betydelig radioaktiv forurensning av norske områder. I Norges nærområder finnes også flere kilder med regulære utslipp som bidrar til radioaktiv forurensning av norske havområder. I mindre omfang har Norge også nasjonale utslipp av radioaktive stoffer.

9.3.1 Mål

De nye nasjonale målene for redusert radioaktiv forurensning er presentert i boks 9.4.

9.3.2 Miljøtilstand, måloppnåelse og virkemiddelbruk

Regjeringen vil:

• bidra faglig og økonomisk til arbeidet med å hindre radioaktiv forurensning fra Nordvest-Russland,

• være et foregangsland i arbeidet med å hindre radioaktiv forurensningen av det marine miljø.

Norge er omgitt av en rekke kilder til radioaktiv forurensning, jf. figur 9.5. Mange av disse ligger i det tidligere Sovjetunionen, hvorav Kolahalvøya representerer den største samlingen av potensielle kilder. Dette gjør arbeidet for å redusere risikoen for radioaktiv forurensning av norske land- og sjøområder fra Russland svært viktig, jf. resultatmål 1 i boks 9.4. Til det marine miljø er radioaktivt materiale dumpet i Kara- og Barentshavet, og den sunkne ubåten Komsomolets mulige forurensningskilder. Transport av radioaktiv forurensning fra anleggene Majak, Tomsk-7 og Krasnojarsk via elvene Ob og Jenisei til nordområdene er også mulige forurensningskilder. Atomsikkerhet og håndtering av radioaktivt avfall er primært Russlands ansvar, men Norge og andre vestlige land bistår med finansiering og kompetanse. Det vil trolig ta mange år før risikoen for utslipp av radioaktive stoffer fra kjernekraftverk, avfallslagre og utrangerte atomubåter i Nordvest-Russland er redusert til et tilfredsstillende nivå. Russlands vanskelig økonomiske situasjon bidrar til å forsterke problemene, både fordi det er lite penger til sikringstiltak, og fordi arbeidernes generelle levekår kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Problemene kan bli forsterket av russerenes planer om økt satsing på kjernekraft som innebærer bygging av nye kjernekraftverk og forlengelse av levetiden til eksisterende atomreaktorer. Gjennom handlingsplanen for atomsaker vil Norge, sammen med andre land, fortsette arbeidet med å bidra økonomisk og faglig til økt atomsikkerhet og sikrere håndtering av brukt atombrensel og radioaktivt avfall i Nordvest-Russland. Arbeidet med overvåkning og kon­se­kvens­utredninger av forurensningen av miljøet vil bli forsterket.

Kilde: Statens Strålevern.

Den nåværende forurensningen av norske landområder skyldes primært radioaktivt nedfall fra Tsjernobylulykken våren 1986. Norge ble spesielt hardt rammet fordi det radioaktive nedfallet kom i områder som i utstrakt grad benyttes til rekreasjon, bær- og soppsanking, jakt og fiske, samt utmarksbeite for dyr. Dette har medført store konsekvenser for tradisjonell høsting fra naturen. Norske myndigheter bruker fremdeles flere millioner kroner hvert år for å redusere nivåene av radioaktivitet i reinsdyr og småfe. I det marine miljø er det også historiske utslipp som har bidratt mest til forurensningen. Regjeringen har styrket overvåkningen av radioaktivitet i det marine miljø, bl.a. pga. utslippene fra reprosesseringsanlegget Sellafield og russiske kilder.

Av de vesteuropeiske reprosesseringanleggene i Dounreay, La Hague og Sellafield, er Sellafield det som er ansvarlig for de største utslippene. De totale utslippene til det marine miljø er nå vesentlig redusert i forhold til tidligere, men Sellafieldanlegget har siden 1994 økt utslippet av det radioaktive stoffet technetium-99, jf. figur 9.6. I ministerdeklarasjonen fra OSPAR-møtet i juli 1999 ble det satt krav om en umiddelbar og vesentlig reduksjon i utslippene av radioaktive stoffer til det marine miljø slik at utslippene i år 2020 skulle være redusert så mye at konsentrasjonene i miljøet skal være nær null. Norge vil fortsette å legge press på britiske myndigheter for raskest mulig reduksjon av utslippene, jf. resultatmål 2 i boks 9.4.

Den 5 juni 1998 bestemte britiske myndigheter at atomgjenvinningsanlegget Dounreay på nordspissen av Skottland ikke skulle ta på seg nye oppdrag. Etter planen vil driften kunne avvikles først i år 2006 når de er ferdig med å behandle eget avfall og fullføre allerede inngåtte kontrakter. Det har i mange år vært rettet sterk kritikk mot forholdene ved anlegget, og lokale og sentrale norske myndigheter og organisasjoner har engasjert seg i saken.

Kilde: Statens Strålevern/Department of Environment, Transport and the Regions i Storbritannia.

Krav til utslipp av radioaktive stoffer til miljøet har hittil vært begrunnet i forebygging av helseskader i befolkningen. Det har vært antatt at dette indirekte ville gi en tilstrekkelig beskyttelse av dyr og planter. Det er en økende bevissthet internasjonalt om at denne antagelsen er feil. I flere internasjonale fora er det tatt initiativ for å utarbeide kriterier for beskyttelse av miljøet mot radioaktiv forurensning. Norge deltar aktivt i dette arbeidet. Vern av miljøet mot radioaktivitet og stråling er nå også tatt inn i Regjeringens forslag til ny strålevernlov. Strålevernet har etter avtale mellom Miljøverndepartementet og Sosial- og Helsedepartementet fått ansvar som fagdirektorat for Miljøverndepartementet på området radioaktiv forurensning av det ytre miljø. Avtalen trer i kraft fra 2000. Gjennom det nylig etablerte nasjonale overvåkningsprogrammet for radioaktiv forurensning i det marine miljø, vil norske myndigheter få oversikt over den radioaktive forurensningen langs norskekysten. Utslipp fra nasjonale kilder som bl.a. forskningsreaktorer, sykehus og forskningsinstitutter, jf. resultatmål 3 i boks 9.4, er marginale i forhold til de internasjonale kildene, men tidligere tiders utslipp kan ha betydning lokalt. Regjeringen vil arbeide for å øke kunnskapen om denne virksomheten i arbeidet med å kartlegge kilder og vurdere mulige konsekvenser av utslipp til miljøet.