5 Overgjødsling og oljeforurensning

Utslipp av næringssalter, olje og partikler kan føre til skader på økosystemet. Overgjødsling er for store utslipp av næringssalter og partikler (eutrofipåvirkning). Dette fører til dårlig vannkvalitet både i ferskvannsforekomster og marine områder, som igjen kan medføre fiskedød, tap av biologisk mangfold, redusert rekreasjonsverdi knyttet til bading og annet friluftsliv, og redusere vannets egnethet for bruk til drikkevann, fiskeoppdrett, vanning av jordbruksarealer m.m. Akutte utslipp av olje og kjemikalier kan føre til skader på sjøfugl, fiskeyngel og andre marine dyrearter samt tilgrising av og skade på verdifull kystnatur. Operasjonelle utslipp av olje kan gi langtidseffekter på livet i havet.

5.1 Mål

De nasjonale målene for redusert overgjødsling og oljeforurensning er presentert i boks 5.1.

5.2 Miljøtilstand og måloppnåelse

De aller fleste norske ferskvannsforekomster ligger i uberørte områder og er lite påvirket av næringssalter og partikler. Nær store befolkningskonsentrasjoner og landbruksintensive områder på Østlandet, Jæren og i Trøndelag ligger flere eutrofipåvirkete ferskvannsforekomster, men det finnes også sterkt eutrofipåvirkete ferskvannsforekomster i andre deler av landet, jf. figur 5.1. Det er knyttet betydelige brukerinteresser til mange av ferskvannsforekomstene.

De marine områdene langs norskekysten fra svenskegrensen til Lindesnes (Skagerrakområdet) betegnes som eutrofipåvirket. Denne påvirkningen blir gradvis borte vest for Lindesnes. De ytre kystområder langs Vestlandet og nordover er upåvirket av overgjødsling, selv om det lokalt i enkelte fjorder med begrenset vannutskiftning finnes områder med uønskete effekter av overgjødsling på grunn av utslipp fra norske kilder. Eutrofipåvirkningen langs Skagerrakkysten skyldes i hovedsak næringssalter og organisk stoff fra sørlige Nordsjøen og Kattegat. Dette kommer i tillegg til de norske tilførslene av næringssalter og partikler.

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Norsk institutt for vannforskning

Det har vært gjennomført mange og omfattende tiltak de senere årene for å redusere utslippene av både fosfor og nitrogen til områder som er eutrofipåvirket. Dette har medført en forbedret vannkvalitet i eutrofipåvirkete ferskvannsforekomster og i marine områder. Utslippene av fosfor i området fra svenskegrensen til Lindesnes er blitt redusert med 49   % siden 1985, jf. figur 5.2. Dette innebærer at målet for fosfor allerede er nådd, jf. resultatmål 1 i boks 5.1. Nitrogenrensetiltak har de siste årene blitt prioritert i områder der norske utslipp er av vesentlig betydning for eutrofipåvirkningen, slik det er definert i EUs avløpsdirektiv og nitratdirektiv. Dette er områdene fra svenskegrensen til Strømstangen fyr (Hvaler/Singlefjorden) og i Indre Oslofjord. Utslippene av nitrogen er i disse områdene blitt redusert med 18   % siden 1985, jf. figur 5.3. Målet for nitrogen er til vurdering. Det vil bl.a. bli gjennomført en tiltaksanalyse på tvers av sektorene.

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Norsk institutt for vannforskning/Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Norsk institutt for vannforskning/Statistisk sentralbyrå

Oljeforurensning knytter seg enten til akutte utslipp (ulovlige eller ukontrollerte utslipp) eller operasjonelle utslipp fra offshoreinstallasjoner, skipsfart og landbaserte kilder, jf. resultatmål 2 i boks 5.1. Konsekvensene av akutte oljeutslipp avhenger av mengde og type olje, årstid, hvor utslippet finner sted, vind og strømforhold, og hvor mye olje som blir samlet opp. Det knytter seg stor usikkerhet til langsiktige virkninger av operasjonelle utslipp. Dette gjelder spesielt påvirkninger av det biologiske mangfoldet og økosystemenes funksjon og sammensetning. På dette området er det behov for mer kunnskap.

Landbasert virksomhet er hovedkilde for tilførsel av olje til Nordsjøen, spesielt fra de store elvene på kontinentet. Videre er petroleumsvirksomheten en viktig kilde. Av de operasjonelle oljeutslippene fra norsk petroleumsvirksomhet er det utslippene av oljeholdig vann som følger med olje og gass opp fra brønnen (produsert vann) som utgjør det største bidraget, jf. figur 5.4. I 1997 utgjorde disse utslippene om lag 2 000   tonn av et oljeutslipp på totalt 2 430 tonn. Mengdene utslipp av olje fra produsert vann øker og er forventet å stige ytterligere i årene som kommer. Konsentrasjonen av olje i vannet som slippes ut er ikke tillatt å overstige 40 mg pr. liter. Årsgjennomsnittet for norske installasjoner har på 1990-tallet vært 20–25 mg olje pr. liter produsert vann. De vannløselige fraksjonene i olje (lavaromatiske forbindelser, fenoler og PAH) er ikke tatt med i denne utslippsgrensen. Disse stoffene kan ha negative biologiske og økologiske effekter.

Petroleumsvirksomhet påvirker havbunnen rundt installasjoner i form av operasjonelle utslipp av borekaks og slam. Utslipp av oljeholdig bore­kaks har vært forbudt i Norge siden 1991. Oljeindu­strien har satt i gang arbeid for å finne ut mer om miljøeffektene av gamle kakshauger og hvordan disse kan reduseres.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Petroleumsvirksomheten er den største kilden til akutt oljeforurensning både når det gjelder antall utslipp og mengde, jf. figur 5.5. De fleste av de akutte utslippene er små; 79   % av utslippene er på under 1 000 liter. Siden denne registreringen startet i 1987 har det vært en økning i antall akutte utslipp. Hovedårsaken til denne utviklingen er økningen i antall installasjoner og åpning av nye områder for leting og produksjon på den norske kontinentalsokkelen. Fra 1995 og fram til i dag har det også vært en økning i antall akutte utslipp fra landbaserte virksomheter. Antall utslipp fra skip i 1998 (78 utslipp) er det laveste antall som er registrert siden registreringen startet. Det er grunn til å tro at ikke alle utslipp fra skip blir innmeldt og registrert.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

5.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• gi mer ansvar og myndighet til kommunene for å sikre en god vannkvalitet lokalt,

• effektivisere oljevernberedskapen ved bl.a. å vurdere organisatoriske endringer,

• sørge for at skipsvrakene langs norskekysten ikke medfører uakseptabel risiko for oljeforurensning.

For å oppnå ytterligere reduksjon i utslippene av nitrogen må innsatsen innenfor landbruk og kommunalt avløp styrkes. Aktuelle tiltak for å redusere avrenningen av næringssalter fra landbruk er bl.a. krav til lagring og spredning av husdyrgjødsel og silopressaft og endret jordarbeiding. Innenfor kommunalt avløp er det gitt pålegg om rensing av nitrogen ved 6 renseanlegg i områdene hvor nitrogentiltak er prioritert. I dag er fire av disse i ordinær drift. Pålegg om bygging og krav om ferdigstillelse av nitrogenfjerningstrinn ved de andre store renseanleggene med utslipp til områdene hvor nitrogentiltak er prioritert, vil bli trukket noe ut i tid til nærmere år 2005.

Utenom strekningen fra svenskegrensen til Lindesnes, er overgjødslingsproblemene i stor grad av lokal karakter. Det er derfor ønskelig at kommunene selv tar økt ansvar for å sikre ønsket vannkvalitet. Kommunene oppfordres til å sette miljømål for sine vannforekomster. Regjeringen vurderer å gi kommunene økt myndighet på dette området. Kommunen har i dag myndighet til å gi utslippstillatelser til separate utslipp inntil 25 personenheter. Det vurderes å utvide dette til inntil 2 000 personenheter.

Norsk avløpspolitikk er resipientorientert. Dette innebærer at rensekrav til avløpsanlegg fastsettes ut fra tilstanden i vannforekomstene og utslippets størrelse, og en avveining mellom tiltakenes kostnader og de bruker- og verneinteresser som er knyttet til området. EUs avløpsdirektiv stiller konkrete krav til rensegrad ut fra resipientens tilstand og utslippets størrelse, og baserer seg derfor i stor grad på de samme prinsippene som norsk avløpspolitikk. EUs nitratdirektiv søker å redusere forurensning av vannforekomster som følge av utslipp av nitrogen fra landbruket. Etter dette direktivet skal det utarbeides handlingsplaner i områder hvor nitrogenutslipp fra landbruket kan føre til redusert vannkvalitet. I disse områdene skal kriterier for god praksis innen landbruket fastsettes og følges, og tilfredsstille krav i direktivet. Det internasjonale arbeidet for å redusere belastningen fra utslipp av næringssalter pågår ellers både innen Nordsjøkonferansene og konvensjonen for beskyttelse av det marine miljø i det Nordøstlige-Atlanterhav (OSPAR). Forpliktelsene i forhold til disse gjennomføres i stor grad gjennom oppfølging av kravene i de to EU-direktivene.

For å ytterligere begrense utslippene av olje og kjemikalier fra offshoresektoren , er det iverksatt et omfattende samarbeid mellom industrien og myndighetene for å skaffe en oversikt over hvilke reduksjoner som er mulig for å eliminere eller minimalisere utslipp. Tidlig i år 2000 vil offshore­industrien legge fram en plan til forurensningsmyndighetene for prioritering og gjennomføring av tiltak. Statens forurensningstilsyn har utarbeidet kriterier for å identifisere spesielt miljøfølsomme områder, og det er foretatt en kartlegging av områder som er spesielt følsomme for akutte utslipp av olje. Dette datagrunnlaget kan opera­tørene legge til grunn ved sin planlegging av off­shore­utbygginger. Kunnskapsgrunnlaget for konsekvensutredninger må forbedres ved videre satsing på forskning og overvåkning. Norges forskningsråds nye program «Forurensning – kilder, spredning og effekter» vil gi økt kunnskap om langtidseffekten av kontinuerlige utslipp fra offshoresektoren. Internasjonalt reguleres offshorevirksomheten i OSPAR-konvensjonen. Utslipp av olje fra skip er regulert internasjonalt gjennom FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). Fra i år er det innført spesielt strenge regler i Nordsjøen med forbud mot utslipp fra bl. a. tankskip av vann som inneholder mer enn 15 mg olje pr. liter.

Oljevernberedskap er et viktig virkemiddel for å forebygge skader og redusere forurensning ved oljesøl. Krav til oljevernberedskap overfor petroleumsvirksomheten utformes i medhold av både petroleumsloven og forurensningsloven, og beredskapen er i tillegg basert på et felles regelverk med sikkerhetsmyndighetene (Oljedirektoratet, Statens helsetilsyn og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern). Kommunene har i henhold til forurensningsloven ansvar for beredskap ved mindre, akutte utslipp av olje og kjemikalier. Staten skal ta hånd om akutt forurensning som ikke dekkes av den private eller den kommunale beredskapen. Dette omfatter i praksis større akutte utslipp fra fartøyer og utslipp hvor kilden er ukjent. I den statlige beredskapen er forsvaret ved Indre og Ytre Kystvakt og organisasjonen for kystberedskap og aksjonsledelse (KYBAL) blitt tillagt viktige oppgaver. Det tas nå sikte på å igangsette et arbeid mellom forsvars- og miljøvernmyndighetene for å gjennomgå status og vurdere eventuell ytterligere overføring av oppgaver og ansvar. Norge er part i flere internasjonale beredskapsavtaler som skal sikre gjensidig bistand i tilfelle større oljesøl.

Skipsvrakprogrammet , som har som mål å sikre at skipsvrakene ikke medfører forurensning, er nå inne i sin avslutning. Over 2 000 skipsvrak langs kysten er blitt kartlagt. De 30 vrakene med antatt høyest forurensningspotensiale er undersøkt. Vraket av «Tiranna» i Finnsnesrenna er tømt for olje og fjernet, og vraket av «Blücher» er tømt for olje. Programmet er nå inne i en sluttfase med nærmere undersøkelse av de seks høyest prioriterte vrakene, hvorav fire i Narvik. Undersøkelsene vil gi opplysninger om vrakenes tilstand og oljemengde, og gi grunnlag for å vurdere kostnadene i forhold til nytten av å gjennomføre ytterligere tiltak, som for eksempel beredskapstiltak eller å tømme vrakene for olje. Det tas sikte på å undersøke de to gjenværende vrakene sommeren 2000 og fjerne vraket av «Boiky» i Vesterålen.