10 Tiltak i forhold til forurensning og biologisk mangfold
10.1 Innledning
Miljøtilstanden i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er som det fremgår av fremstillingen ovenfor, i hovedsak god. Regjeringens vurdering ut fra dagens kunnskap er at hovedutfordringene i perioden frem mot 2020, ved siden av langtransportert forurensning, er knyttet til håndtering av risiko for akutt oljeforurensning i området og videreutvikling av de ulike leddene i en økosystembasert ressursforvaltning.
Dette kapittelet omfatter regjeringens overordnede tiltak for å møte disse hovedutfordringene. Det er sektormyndighetenes ansvar å legge til rette for at tiltakene iverksettes. En videre oppfølging av tiltakene vil bli vurdert fortløpende i kommende budsjettproposisjoner sett i lys av budsjettsituasjonen.
Tiltakene kommer i tillegg til de nye grepene for en helhetlig, økosystembasert forvaltning i kapittel 9 som blant annet omfatter kunnskapsoppbygging gjennom overvåking, kartlegging og forskning. Dette er en helt sentral forutsetning for å forebygge forurensning og sikre biologisk mangfold for øvrig. Det vises også til omtale av sameksistens i kapittel 6.
Skipsfarten er en internasjonal næring. Næringens miljøutfordringer bør i stor grad løses gjennom effektive miljøtiltak og reguleringer i internasjonalt og globalt regelverk.
10.2 Forebygge akutt oljeforurensning
Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten omfatter delområder som er sårbare for akutt oljeforurensning. Det har de siste årene vært en betydelig økning i oljetransportene fra Nordvest-Russland, og det er forventet en ytterligere økning i denne transporten. Det er også forventet økning i aktivitetsnivået innen petroleumsvirksomheten. En nærmere vurdering av risikoen og dagens risikohåndtering fremgår av kapittel 5.7.
Regjeringen vil på denne bakgrunn:
videreføre arbeidet med sjøsikkerhets- og oljevernberedskapstiltakene som fremgår av St.meld. nr. 14 (2004–2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap, herunder:
etablere trafikksentral for Nord-Norge i Vardø for å overvåke sjøtransporten, med driftsstart 2007,
samarbeide med russiske myndigheter om utvikling av et felles overvåkings-, meldings- og informasjonssystem for oljetransporter og slepeoperasjoner i Barentshavet,
vurdere å etablere AIS-dekning på Svalbard og å gi havne- og farvannsloven anvendelse på Svalbard,
opprettholde tilfredsstillende slepebåtberedskap,
starte etablering av nødlosseutstyr for bunkersolje,
videreutvikle og oppdatere Kystverkets planverk for bruk av nødhavner/strandsettingsplasser i samsvar med risikobildet,
bidra til utvikling av oljevernutstyr tilpasset de rådende klimatiske forholdene i nordområdene,
etablere påbudte seilingsleder utenfor territorialfarvannet på strekningen Vardø–Røst for trafikk som representerer en særlig miljørisiko.
Videre vil regjeringen:
øke satsingen på utvikling av en samlet og forbedret statistikk for skipstrafikken gjennom systematisk sammenstilling av informasjon fra eksisterende databaser (som AIS-data, los-databasen, satellittsporingsdata for fiskefartøy, data fra andre satellittbaserte systemer, Safe Sea Net-data, med mere), blant annet for å styrke inngangsdata til risikoanalyser for å forebygge og oppdage akutte utslipp og for å kunne identifisere kilden.
samarbeide med Russland om å analysere og identifisere hvilke oljetyper de enkelte skip frakter langs kysten i forvaltningsområdet, og vurdere behovet for opprettelse av en databank for alle oljetyper som fraktes på skip i området.
innføre ferdselsrestriksjoner i verneområdene på Svalbard for skip med tung bunkersolje om bord.
gjennom ansvarliggjøring av næringsinteressene, og innenfor eksisterende ramme- og regelverk, sikre at det utvikles opplærings- og treningsmoduler som er tilpasset de spesifikke miljømessige og operasjonelle utfordringene i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.
styrke det meteorologiske observasjonsgrunnlaget.
Regjeringen viser til at arbeidet med etablering av en seilingsled om lag 30 nautiske mil fra kysten nå er igangsatt og til viktigheten av at dette blir gjennomført så snart som mulig.
Øvrige forslag vil bli vurdert på lik linje med andre prioriterte forslag i de ordinære budsjettprosesser.
Regjeringen mener videre at det er viktig å gå varsomt frem med ny petroleumsvirksomhet i området.
Ut fra en vurdering av de særlig verdifulle og sårbare områdene, jf. kapittel 3.2, og ut fra en vurdering av risikoen for akutt oljeforurensning vil regjeringen etablere følgende rammer for petroleumsaktivitet i området. Disse rammene vil bli vurdert på nytt med utgangspunkt i det kunnskapsgrunnlaget som foreligger i forbindelse med jevnlig rullering av planen og rapportene utarbeidet i henhold til kapittel 9.2, første gang i 2010. Viktige elementer i tillegg til forskning og kartlegging vil være erfaringene med ny aktivitet i havområdet, herunder konsekvenser av utilsiktede utslipp, samt kunnskap som innhentes som ledd i etableringen av overvåkingssystemet, jf. kapittel 9.5:
Bjørnøya
I en 65 km sone rundt Bjørnøya skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet.
Bjørnøya naturreservat utvides til territorialgrensen på 12 nautiske mil.
Iskanten og polarfronten
I områdene ved iskanten og polarfronten skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet.
Kystsonen langs Troms og Finnmark til grensen mot Russland
I et belte på 35 km fra grunnlinjen langs kysten fra Troms II til grensen mot Russland skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet.
I området fra 35–50 km skal det ikke igangsettes ny petroleumsvirksomhet. Fra dette gjøres følgende unntak: Petroleumsvirksomhet i allerede tildelte tillatelser t.o.m. 19. runde videreføres, nye utlysninger og tildelinger i TFO-området tillates, og det åpnes for utvikling av tilleggsressurser i disse områdene. Spørsmålet om petroleumsvirksomhet i området fra 35–50 km vil bli vurdert i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen i 2010.
I området mellom 50 km og 65 km fra grunnlinjen, vil det ikke være tillatt med leteboring i oljeførende lag i perioden 1. mars–31. august.
Tromsøflaket
På Tromsøflaket gjelder begrensninger for kystsonen som følger av punkt 3.
På Tromsøflaket utenfor 65 km vil det ikke være tillatt med leteboring i oljeførende lag i perioden 1. mars–31. august.
Nordland VII og Troms II
Det skal ikke igangsettes petroleumsvirksomhet i Nordland VII og Troms II i denne stortingsperioden. Spørsmålet om petroleumsvirksomhet i disse områdene vil bli vurdert i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen i 2010.
Det er behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget i disse områdene. Det skal gjennomføres følgende forsknings/kartleggingsprosjekter:
SEAPOP (kartlegging av sjøfugl) skal prioritere kartlegging i Lofoten/Vesterålen.
MAREANO (kartlegging av bunnforhold) skal prioritere kartlegging i Lofoten/Vesterålen.
Geologisk kartleggingsarbeid skal gjennomføres i området i regi av Oljedirektoratet. Dette innebærer blant annet seismikkinnsamling. Det igangsettes ikke konsekvensutredning om åpning av disse områdene i denne stortingsperioden.
Nordland VI
Det skal ikke igangsettes petroleumsvirksomhet i Nordland VI i denne stortingsperioden.
Eggakanten
Det skal ikke igangsettes petroleumsvirksomhet i denne stortingsperioden i området eggakanten fra kanten av Tromsøflaket og nordover.
Figur 10.1 Rammer for petroleumsvirksomheten.
Kilde: Miljøverndepartementet
Det skal gjennomføres kartlegging av havbunn og utbredelse av sjøfugl, samt geologisk kartlegging i dette området.
SEAPOP (kartlegging av sjøfugl) og MAREANO (kartlegging av bunnforhold). Kartleggingsarbeidet skal innledningsvis prioritere dette området.
Øvrige havområder i Barentshavet
Områder i Barentshavet syd hvor det ikke blir stilt krav/begrensninger for petroleumsvirksomheten som følge av konklusjonene på punktene over, skal ikke ha lisensspesifikke vilkår utover det skjerpede kravet om ingen utslipp til sjø under normal drift.
Dette innebærer at lisensspesifikke vilkår til for eksempel leteboring som er satt historisk, forsvinner.
Revisjon
Forvaltningsplanen skal være rullerende og oppdateres jevnlig. Første oppdatering vil skje i 2010.
10.3 Redusere langtransportert forurensning
Gjennom vurderingen av de viktigste påvirkningsfaktorene på havområdet er langtransportert forurensning identifisert som en sentral utfordring for å sikre Barentshavet som et rent og rikt hav i fremtiden.
Regjeringen vil på denne bakgrunn:
prioritere arbeidet med oppgfølging av den globale kjemikaliestrategien (SAICM – Strategic Approach to International Chemicals Management) som er vedtatt av FNs miljøprogram UNEP (United Nations Environment Programme).
arbeide for at utslipp av kvikksølv så langt som mulig stanses gjennom en forpliktende global konvensjon.
fortløpende foreslå at nye miljøgifter inkluderes i internasjonale miljøgiftsavtaler, som Stockholm-konvensjonen om organiske miljøgifter.
sikre at arbeidet med å redusere bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier gis høy prioritet i bistandsarbeidet og i samarbeidet med Russland.
bidra aktivt til at EUs forslag til nytt kjemikalieregelverk, REACH, gir en best mulig beskyttelse av miljø, forbrukere og arbeidstakere.
foreslå flere organiske miljøgifter (POPs) tatt inn i Århus-protokollen om langtransporterte luftforurensninger.
delta aktivt i arbeidet med å revidere Göteborg-protokollen om langtransporterte luftforurensninger av SO2 , NOx , ammoniakk og VOC.
sikre at hensyn til marine organismer ivaretas i prosesser knyttet til utvikling av risikoverktøy i OSPAR, EU og andre internasjonale fora.
10.4 Andre tiltak for å forebygge og redusere forurensning
Regjeringen vil:
vurdere opprettelse av en miljøprøvebank for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten for å sikre muligheten til å kunne foreta nye analyser av prøver når bedre metodikk for å oppdage miljøgifter utvikles, når nye miljøgifter oppdages, samt kunne fastsette referansenivå/bakgrunnsverdi for nye miljøgifter og etablere tidstrender.
gjennom ansvarliggjøring av næringsinteressene sikre utvikling av arbeidsmetoder som ytterligere reduserer bruk og utslipp av miljøfarlige kjemikalier og utvikling av mer miljøvennlige kjemikalier med like høy operasjonell ytelse.
styrke kontroll og rettslig oppfølging i saker med ulovlige utslipp/forurensning fra installasjoner og fartøy i området.
ta initiativ innenfor IMO for å få utviklet bedre metoder, inkludert utvikling av utslippsfaktorer, for estimering av driftsutslipp fra skip.
gjøre sjødyktighetsloven gjeldende på Svalbard og med hjemmel i loven gjøre forskrift om hindring av forurensning fra skip gjeldende for fremmede skip i Svalbards farvann.
vurdere om det er grunnlag for å søke IMO om å gi Barentshavet status som Special Area (SA) under MARPOL 1973/78 Anneks I og Anneks V for å gjøre gjeldende IMOs strengere regler om utslipp av olje og søppel fra skip som gjelder i slike områder.
ta initiativ innenfor IMO for å igangsette en revisjon av Anneks V om søppel med sikte på å gjennomføre et mer kontrollerbart regelverk som tar hensyn til den teknologiske utviklingen innenfor avfallsbehandling.
10.5 Økosystembasert høsting av levende marine ressurser
Høsting av levende marine ressurser betyr at deler av den årlige produksjonen fjernes fra økosystemene. Dette er en styrt påvirkning som er underlagt forvaltningsstrategier basert på prinsippet om en bærekraftig høsting av den marine produksjonen. Høstingen kan også påvirke ikke-kommersielle arter av fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.
I den faglige rådgivningen som ligger til grunn for fastsettelsen av fangstkvotene for de enkelte bestandene, legges det betydelig vekt på å forankre denne systematisk i økosystembetraktninger. Dagens rådgivning bygger på kunnskap om viktige deler av økosystemene og utvikles stadig mot å bli fullt ut økosystembasert. Det er fortsatt behov for å videreutvikle grunnlaget og derved metodene for en økosystembasert ressursforvaltning.
Regjeringen vil på denne bakgrunn:
fortsette arbeidet med å utvikle en økosystembasert ressursforvaltning for å sikre at forvaltningen av de kommersielle artene ses i sammenheng og vurderes i forhold til økosystemet som helhet. Dette innebærer også at den tar hensyn til sårbare og truete arter og deres næringsbehov.
øke andelen av kommersielt utnyttede bestander som kartlegges, overvåkes og høstes i tråd med formaliserte forvaltningsstrategier (forvaltningsmål).
fastsette føre var-gytebiomassen på alle bestander som utnyttes kommersielt – særlig bestander som er under gjenoppbygging.
styrke kontrollen med at høsting skjer i samsvar med etablerte kvoter.
10.6 Ulovlig, urapportert og uregulert fiske (IUU-fiske)
En god forvaltning av fiskebestandene er blant annet avhengig av pålitelig informasjon om hvor mye og hva som fiskes. Når forskere og forvaltere ikke har kunnskap om hvor stor den totale fangsten av en bestand er, vanskeliggjøres både den faglige rådgivningen om bestandene og ikke minst en forsvarlig fiskeriforvaltning. I Barentshavet foregår det et betydelig ulovlig, urapportert og uregulert fiske som utgjør en trussel mot en forsvarlig, bærekraftig forvaltning av fiskebestandene. I 2005 ble det anslått at IUU-fisket etter torsk alene utgjorde 100 000 tonn. Det pågående urapporterte, ulovlige fisket i Barentshavet fører til et så stort press på enkelte fiskebestander at det fører til mindre kvoter til den lovlige fangsten.
Regjeringen vil på denne bakgrunn styrke forvaltningen av fiskeressursene i havområdet, særlig gjennom å arbeide for at ulovlig, urapportert og uregulert fiske blir stoppet. I den forbindelse er følgende aspekter blant de mest sentrale:
arbeide for at det internasjonalt ikke kan omsettes eller landes ulovlig, urapportert og uregulert fanget fisk,
samarbeide tettere med særlig Russland og EU, men også med andre lands myndigheter,
søke å få på plass kontrollavtaler med land hvor det mangler slike avtaler,
effektiv oppfølging og etterforskning av saker,
bevilgningene til Fiskeridirektoratet og Kystvakten er økt slik at den samlede innsatsen kan styrkes,
opprette en egen innsatsgruppe i Fiskeridirektoratet som skal arbeide for å avdekke økonomisk kriminalitet.
10.7 Utilsiktet påvirkning på bunnfaunaen
Tråling med tung bunnredskap kan ødelegge bunnen på en slik måte at bunndyrsamfunnene endrer karakter. Også redskap som garn og line kan hefte seg til bunndyrsamfunn som for eksempel korallrev. For å kunne vurdere omfanget og betydningen av slik påvirkning, er det behov for god kunnskap både om bunnforholdene og om hvorledes de forskjellige fiskeriene påvirker bunndyrsamfunnene.
En gjennomføring av MAREANO-programmet vil sørge for en systematisk kartlegging av bunnen i Barentshavet. Denne kartleggingen vil blant annet sammen med undersøkelser som Havforskningsinstituttet gjør, bidra til et grunnlag for å vurdere om det er områder som bør stenges for enkelte fiskeredskaper.
Det er fastsatt egne regler i forskrift om utøvelse av fiske i sjø, § 66, for å beskytte korallrev mot ødeleggelser som følge av fiskeriaktivitet. Bestemmelsene stiller krav om særskilt aktsomhet ved fiske i nærheten av kjente forekomster av korallrev og forbyr bruk av bunnredskaper på og i nærheten av visse utvalgte rev (blant annet Røstrevet). I tillegg er det forbudt å skade eller ødelegge kjente korallrevforekomster under fiske med hensikt.
Regjeringen vil på denne bakgrunn:
videreføre den systematiske kartleggingen av bunnen gjennom MAREANO med sikte på full gjennomføring av programmet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten innen 2010.
gjennom økosystemtokt igangsette systematisk overvåking av bunnfauna i Barentshavet.
kartlegge Tromsøflaket for å identifisere svampforekomstene.
vurdere svampforekomstene på Tromsøflaket opp mot tilsvarende forekomster andre steder med tanke på eventuell beskyttelse.
sikre tilfredsstillende beskyttelse av korallrev i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, blant annet gjennom arbeidet med en sektorovergripende nasjonal handlingsplan for korallrev.
fortsette arbeidet med å kartlegge og på en tilfresstillende måte sikre nye korallforekomster og løpende oppdatere fiskeflåten og annen virksomhet ved nye funn.
videreutvikle redskaper som slepes langs bunnen for å redusere bifangst og ødeleggelse av bunnfaunaen.
10.8 Utilsiktet bifangst av sjøfugl
En rekke sjøfuglarter har de siste tiårene gått til dels kraftig tilbake i antall. Flere av disse er oppført på listen over truete og sårbare arter. For flere arter har Norge i tillegg et særlig ansvar for å sikre bestandene da en vesentlig andel har tilhold i våre farvann i hele eller deler av året (ansvarsarter). Bifangst og manglende tilgang på næring er to påvirkningsfaktorer som er knyttet til fiskeriene. Kunnskapsgrunnlaget er imidlertid mangelfullt og vanskelig kvantifiserbart. Tilstanden til sjøfuglbestandene er en del av det vitenskapelige grunnlaget for de forvaltningsrådene som fiskerimyndighetene får fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES). I rådgivningen skjer det nå en gradvis omlegging til mer helhetlige økosystembetraktninger. I tiden fremover er det derfor behov for at bærekraften i hele økosystemet, hvor også sjøfuglene har sin plass, vektlegges i større grad enn det som har vært tilfellet tidligere. Det foreligger spredt informasjon om bifangst av ulike arter fra blant annet linefiske og en del garnfiskerier. Etter at drivgarnfisket etter laks ble forbudt for en del år tilbake, er problemet med bifangst av sjøfugl blitt betydelig redusert.
Det forekommer likevel til visse tider og i visse områder en relativt stor bifangst av dykkende sjøfugl i garn. Slik bifangst er blant annet rapportert fra vårtorskefisket på grunne områder nær land og fra rognkjeksfisket i Troms og Finmark. Sjøfuglartene dykker ned for å spise av fisken som er fanget, og de vil da lett kunne sette seg fast i garnet og drukne. Det er derfor viktig med økt kunnskap og årvåkenhet knyttet til hvor og når det er størst mulighet for denne typen bifangst.
I linefiskeriene har tidligere særlig havhest vært den fuglearten som har vært mest utsatt, uten at det utgjør en trussel mot bestanden. Det er nå utviklet en innretning som kalles «kjalkeskrema», og som har vist seg å være meget effektiv for å skremme vekk havhest slik at de ikke går etter agnet på lina når denne settes.
Fiskere prøver i størst mulig grad å unngå bifangst av sjøfugl. Årsaken er at bifangsten er et hinder for et effektivt fiske samtidig som det utgjør et etisk problem. Det gjøres betydelig innsats for å redusere dette problemet i fiskeriene.
En bedre dokumentasjon av bifangstproblematikken vil gi sikrere kunnskap om hvor og når bifangst skjer. Slik informasjon er viktig både for å kunne vurdere behovet for og valg av tiltak.
Aktiviteter utenfor det aktuelle forvaltningsområdet har også betydning for utviklingen av sjøfuglbestandene.
Regjeringen vil på denne bakgrunn:
bidra til langsiktig styrking av kunnskapsgrunnlaget om sjøfuglbestandene gjennom sjøfuglprogrammet SEAPOP slik at de ulike sektorer som påvirker havmiljøet og derved sjøfuglene, får et bedre grunnlag for å iverksette tiltak.
vurdere behov for reguleringer i fiskeriforvaltningen på bakgrunn av oppdatert kunnskap om sjøfuglenes fordeling i tid og rom, samt kunnskap om bestandenes behov for beskyttelse.
på egnet måte sørge for bedre dokumentasjon av bifangstproblematikken.
På bakgrunn av ny kunnskap vil regjeringen vurdere behovet for redskapsbegrensninger av hensyn til bifangst av sårbare sjøfuglbestander i visse områder og perioder og bidra til reduksjon av bifangst av sjøfugl gjennom utvikling og tilpasning av redskap. Avbøtende tiltak som er dokumentert å ha effekt (for eksempel «kjalkeskrema» i linefiske) vil i den forbindelse vurderes påbudt.
10.9 Introduksjon av fremmede arter
Introduksjon av fremmede arter er problematisk fordi vi ikke vet hvilke økologiske og økonomiske konsekvenser slike arter kan få for økosystemet og for samfunnet. Spredning av introduserte arter i et økosystem kan medføre at arter som naturlig hører hjemme i økosystemet, fortrenges. Det finnes på verdensbasis enkelte eksempler på at introduserte, opportunistiske arter kan bli helt dominerende og fremstå som trussel mot det naturlige økosystemet. Eksemplene vi kjenner er i hovedsak knyttet til akvatiske økosystemer med liten eller ingen oseanisk grenseflate. Likevel er det viktig å adressere denne problemstillingen for våre farvann.
Skipstrafikk representerer en potensiell mulighet for introduksjon av nye arter. Internasjonalt er det tatt skritt gjennom den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO for å hindre overføring av fremmede arter. Det er blant annet etablert regler for utskifting av ballastvann. Begroing på skipsskrog kan føre til at fremmede arter blir innført i nye områder. Det blir derfor et paradoks at de mest effektive begroingshemmende bunnstoffene også representerer en uønsket forurensningskilde. Det arbeides imidlertid med å finne frem til løsninger som ivaretar begge hensyn.
Regjeringen vil på denne bakgrunn:
bidra til at de internasjonale reglene om overføring av fremmede arter overholdes og styrkes.
arbeide med å styrke kunnskapen om introduserte arter og den risiko de medfører gjennom den tverrsektorielle, nasjonale strategien for fremmede organismer med sikte på ferdigstilling i løpet av 2006.
ratifisere ballastvannkonvensjonen og sørge for nødvendig lovgrunnlag for tiltak.
gjennomføre nasjonale tiltak for å oppfylle konvensjonens bestemmelser, inkludert vurdere behovet for å opprette egne soner for ballastvannutskifting tatt i betraktning transportruter og risikobilder, og etablere overvåking, varslingsrutiner og beredskapsplaner ved fare for akutt eksponering.
bidra i utviklingen av en regional ballastvannstrategi innenfor OSPAR-området i samarbeid med HELCOM.
som et ledd i arbeidet med en egen stortingsmelding om forvaltningen av kongekrabbe, jf. St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Fiskeri- og kystdepartementet, vurdere om det bør settes en grense for nordlig utbredelse av kongekrabben hvor fritt fiske kan innføres.
10.10 Truete, sårbare og hensynskrevende arter og naturtyper
Det er et mål å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. St.meld. nr. 21 (2004–2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand angir tiltak for å nå målet. Et av tiltakene er å utarbeide handlingsplaner i perioden 2005–2010 for utvalgte naturtyper, artsgrupper og arter. Slike handlingsplaner vil bidra til at det kan gjennomføres konkrete og målrettede tiltak for å bedre situasjonen for truete, sårbare eller hensynskrevende arter og naturtyper. En handlingsplan gir bakgrunnsstoff i form av kunnskap om arten, utbredelse og status, problembeskrivelse og en beskrivelse av gjennomført/igangsatt forskning. Deretter beskrives målsetting, kunnskapsbehov, tiltak, ressursbehov og ansvar.
I utvelgelsen av arter og naturtyper for utarbeiding av handlingsplaner er også arter/naturtyper med forekomst i nordområdene aktuelle. Eksempler på arter og naturtyper som vil bli vurdert, er nordlig sildemåke, lomvi, grønlandshval, korallrev og svampsamfunn. Gjennom arbeidet med forvaltningsplanen er mange av de viktigste truslene allerede identifisert. I de tilfeller der menneskelig aktivitet innenfor planområdet utgjør trusselbildet, har den enkelte sektor ansvaret for å gjennomføre tiltak i samsvar med handlingsplanen. Utarbeiding av handlingsplaner må derfor gjennomføres i samarbeid mellom sektormyndighetene og miljøvernmyndighetene. I de tilfellene der truslene kan spores tilbake til langtransportert forurensning eller klimaendring, må Norge arbeide i internasjonale fora for å bedre situasjonen.
Regjeringen vil:
utarbeide og iverksette handlingsplaner for utvalgte naturtyper, artsgrupper og arter i området i perioden frem til 2010 som en del av arbeidet med å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010, jf. St.meld. nr. 21 (2004–2005).