6 Sameksistens mellom næringer
6.1 Innledning
Menneskelig aktivitet i og utenfor havområdet kan i tillegg til å påvirke miljøet medføre interessemotsetninger mellom ulike sektorer. Dette gjelder særlig i forholdet mellom petroleumsvirksomhet og fiskeriene, mellom sjøtransport og fiskeriene og mellom sjøtransport og petroleumsvirksomhet. Ny petroleumsvirksomhet i havområdet, økende sjøtransport fra Nordvest-Russland og Melkøya langs kysten sammen med den eksisterende, omfattende fiskeriaktiviteten stiller krav til samordning. Slik samordning vil være særlig viktig i enkelte områder, mens andre områder er mindre berørte.
I dette kapittelet gjentas ikke de mer generelle utfordringene for havmiljøet som er beskrevet i tidligere kapitler, slik som driftsutslipp, risikoen for akutt oljeforurensning og introduserte arter, jf. kapittel 5. En rekke av utfordringene som er beskrevet, har stor betydning for fiskeriene i den grad de kommersielle fiskeartene berøres direkte eller indirekte. Nedenfor gis det en oversikt over de vesentligste problemstillingene og hvordan det arbeides videre med disse. Tiltak som også vil kunne ha betydning for bedre sameksistens mellom næringene, inngår i kapittel 9.
Figur 6.1 Seismikkskipet «Western Pride» under innsamling på Visundfeltet i Nordsjøen. Illustrasjonen viser ulike utlegg av kabler og hydrofoner bak et fartøy.
Kilde: Statoil
6.2 Petroleumsvirksomhet og fiskerier
6.2.1 Innledning
Helt fra starten av petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen for om lag 40 år siden har myndighetene vektlagt at virksomheten skal drives i sameksistens med andre næringer, spesielt fiskeriene. Dette har lagt grunnlaget for verdiskaping basert på både de verdifulle olje- og gassressursene og de rike fiskeressursene. Det omfattende systemet med konsekvensutredninger i alle faser av petroleumsvirksomheten og forbud mot gitte operasjoner som leteboring og seismikk i viktige perioder av året for fiskeriene, er viktige elementer i den sameksistensmodellen som legges til grunn for petroleumsvirksomheten.
6.2.2 Innhenting av seismikk
Seismiske undersøkelser foregår i alle faser av petroleumsvirksomheten, fra før et område åpnes til langt ut i produksjonen, for å følge utviklingen i reservoaret. Hovedprinsippet ved seismiske undersøkelser er at det sendes ut en lydbølge fra et fartøy eller en kilde som blir slept etter et fartøy. Lydbølgen reflekteres fra grensene mellom geologiske lag under havbunnen, og de reflekterte signalene fanges opp av hydrofoner (mottakere) festet på en lang kabel som slepes etter seismikkfartøyet.
Det har vært utført omfattende studier blant annet av Havforskningsinstituttet for å påvise eventuelle effekter av seismiske undersøkelser på marine organismer. Selv om det kun er påvist skader på fiskelarver i meget kort avstand til lydkilden, så legges det opp til å unngå seismiske undersøkelser i tider der det finnes store konsentrasjoner av fiskelarver i sjøen. På grunn av det begrensede omfanget av mulige skader antas det at seismiske undersøkelser ikke vil føre til skader på bestandsnivå. Det er dokumentert at voksen fisk skremmes av lydbølgene fra seismisk aktivitet, og pelagisk fisk synes mest følsom. Dersom fisk under vandring til gytefeltene eller under selve gytingen blir eksponert for denne typen støy, kan virkningene påvirke gytesuksessen. Fisken kan komme til å bruke mer energi på gytevandringen, og selve gytingen kan bli mer eller mindre forskjøvet i tid og rom. For å unngå slike effekter er det derfor innført tidsbegrensninger for seismisk aktivitet i områder med viktige gyteplasser og i områder der det foregår gytevandringer.
Skremmeeffekten på fisk kan medføre reduserte fangster en kort periode etter at seismikkundersøkelsene er avsluttet. Fangstreduksjonen synes å variere fra art til art og mellom de forskjellige redskapstypene. Virkningene synes størst i kjerneområdet for de seismiske undersøkelsene.
Virkningene for fiskeriene vurderes i utgangspunktet som begrenset. Lokal fangstreduksjon er like fullt dokumentert, og for den enkelte fisker, særlig ved utøvelse av sesongmessige fiskerier, er dette av betydning. Virkningspotensialet synes størst i de områdene og tidsvinduene hvor fisket er mest intensivt, som under Lofotfisket og under loddefisket utenfor Finnmark. Seismisk aktivitet kan berøre fisket også i andre områder og sesonger, men konfliktpotensialet vurderes som mindre.
Seismisk virksomhet reguleres i dag i områder av fiskerimessig betydning både av hensyn til fiskeressursene (gyting med videre) og til fiskeriene. De viktigste virkemidlene som regjeringen vil prioritere å videreføre, er:
tids- og områdebegrensninger for innsamling av seismikk,
begrensninger av aktivitetens omfang,
fiskerikyndig person om bord i seismikkfartøyet som foretar innsamlingen.
6.2.3 Arealbeslag
Ved utbygging og drift av installasjoner på sokkelen vil det bli lagt beslag på areal i kortere eller lengre perioder. Ved avslutning av virksomheten skal området ryddes og tilbakeføres til normal tilstand. Per i dag er det ingen felt i drift i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Snøhvit, som er en undervannsutbygging, vil kun legge beslag på et mindre areal til havs i utbyggingsperioden, jf. figur 6.2.
I henhold til det norske regelverket skal det opprettes sikkerhetssoner rundt petroleumsinnretninger som stikker opp over havoverflaten. Sikkerhetssonene utgjør et område med en radius på 500 meter regnet fra innretningens ytterpunkter. En leterigg medregnet oppankringsbeltet beslaglegger i størrelsesorden 7 km2 over en typisk periode på en til to måneder for hver brønn. På norsk sokkel beslaglegger sikkerhetssoner i størrelsesorden 100 km2 av i alt 675 571 km2 som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Virkningen av arealbeslag avhenger også sterkt av sikkerhetssonenes plassering i forhold til viktige fiskefelt.
Fiske med trål har ett areal behov mens fiske med passive redskaper som garn og line har et annet. Størrelsen på det arealet som beslaglegges i forbindelse med utøvelsen av fiske, vil variere avhengig av både fisketilgjengelighet, om det er «sesongfiskerier» som loddefiske, skreifiske, fiske etter norsk vårgytende sild med videre og til en viss grad av hvilke redskaper det fiskes med.
Arealbehov for fiske med garn og line avhenger både av hvor fisket finner sted og med hvilken type fartøy. Under de store sesongfiskeriene på deler av kysten utenfor Nord-Norge vil feltene være maksimalt utnyttet, og et arealbeslag som følge av petroleumsvirksomhet medfører at et tilsvarende areal går tapt for fiske. Et arealbeslag kan i slike tilfeller ikke kompenseres gjennom økt innsats på andre fangstområder, arealene er allerede fullt utnyttet. Annet fiske med garn og line foregår ikke like konsentrert, og generelt ventes ikke arealbeslag å medføre fangsttap.
Pelagisk fiske foregår med ringnot eller trål etter arter som sild og lodde. For kvoteregulerte pelagiske fiskerier ventes arealbegrensninger som følge av oljevirksomhet ikke å medføre fangsttap. Dersom loddeinnsiget foregår i et område med petroleumsinstallasjoner, vil det i praksis være et arealbeslag tilsvarende det som er beskrevet nedenfor for bunntrål, men det vil i forhold til dette fisket være et begrenset arealbeslag.
6.2.4 Fiske omkring undervannsinstallasjoner
I henhold til norsk regelverk tillates det ikke å etablere sikkerhetssoner rundt undervannsinstallasjoner. For fiske med konvensjonelle redskaper som garn og line, og for pelagisk fiske med ringnot og trål, medfører undervannsinstallasjoner vanligvis ikke noe arealbeslag eller andre ulemper for fisket. Det er et krav at alle undervannsinstallasjoner skal være overtrålbare. I praksis velger mange fiskere å tråle utenom av frykt for fasthekting av trålutstyr. I Nordsjøen gjelder dette særlig industritrålere og mindre reketrålere. I slike tilfeller vil undervannsinstallasjonene medføre et arealbeslag av tilsvarende karakter som andre kjente hefter på havbunnen. Når det gjelder fartøy som fisker med konsumfisketrål etter torsk, sei og hyse, velger de i stor grad å tråle over slike installasjoner. Bakgrunnen for dette er at det ofte samler seg fisk nær disse installasjonene. Erfaring fra enkelte områder i Nordsjøen viser at det skjer fastkjøring selv om disse i utgangspunktet skal være overtrålbare.
En rørledning er ikke til hinder for fiske med konvensjonelle redskaper som garn og line med videre eller fiske med ringnot og flytetrål etter at leggearbeidet er avsluttet. Det er bare fiske med bunnredskaper som trål og snurrevad som kan påvirkes av rørledninger på sjøbunnen. Det foregår lite norsk fiske med snurrevad omkring rørledninger på norsk sokkel, og det er ikke rapportert om vesentlige problemer knyttet til fiske ved disse.
Figur 6.2 Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest i Finnmark.
Kilde: Statoil
Det er lite sannsynlig at eksisterende rørledninger medfører merkbare fangstreduksjoner for trålfisket på norsk sokkel. Ulemper for trålfisket er særlig knyttet til rørledninger med steinfyllinger, frie spenn eller med ytre skader. Disse kan medføre større operasjonelle ulemper innenfor enkelte fiskerier, og i noen tilfeller ulemper i form av arealbeslag, skade på redskap og redusert fangst. Frie spenn kan i tillegg medføre fastkjøring av tråldører, og spesielt under dårlige værforhold kan dette medføre en sikkerhetsrisiko, særlig for mindre fartøy. Rørledninger og kabler som er stabilt nedgravd, medfører ingen ulemper for fisket.
Informasjon i forkant av utbygginger samt inspeksjon og informasjon om endringer ved undervannsinstallasjoner vil være sentralt i den videre oppfølging for å redusere problemet ytterligere.
6.3 Sjøtransport og fiskerier
6.3.1 Sammenstøt
Mange av de mest intensive fiskefeltene ligger fra grunnlinjen og utover, i noen områder ut mot 20 nautiske mil fra land. Dette betyr at den ruten mange fartøy bruker langs kysten fra Lofoten til Vardø, går gjennom eller like ved intensive fiskefelt. Det kan oppstå situasjoner mellom fiskeriaktivitet og alminnelig sjøtransport dersom lastefartøy seiler gjennom eller nær opp til fiskefelt. Spesielt i sesongfiskerier med store konsentrasjoner av fiskefartøy kan dette være en utfordring. Områder der det tidvis står faststående bruk, kan også være utsatt.
De internasjonale sjøveisreglene er sjøens trafikkregler og beskriver hvorledes man skal forholde seg for å unngå sammenstøt på sjøen. Reglene gjelder for alle fartøy som ferdes på sjøen, enten det er fiskefartøy, transportfartøy, fritidsfartøy eller andre fartøy. Ifølge sjøveisreglene skal et fartøy underveis holde av veien for et fartøy som fisker. Dette innebærer at fiskefartøy i stor grad får utøve sin aktivitet uten at det blir noen form for konflikt. Fiskefartøy plikter likevel å føre signaler som viser at det holder på med å fiske, holde utkikk og utvise aktsomhet for å unngå kollisjon.
I tillegg til de internasjonale sjøveisreglene reguleres skipstrafikkens bevegelser på sjøen også av spesialregler om seilingsleder. Seilingsleder kan være anbefalte eller påbudte. De alminnelige sjøveisreglene gjelder for trafikken i og trafikken som krysser anbefalte seilingsleder. Når det gjelder påbudte seilingsleder, er det derimot slik at den trafikken som krysser leden, har vikeplikt for trafikken som går i leden.
I farvann innenfor territorialgrensen kan kyststaten selv opprette påbudte og anbefalte seilingsleder og trafikkseparasjonssystemer. Seilingsleder bidrar til å skape forutsigbarhet for alle som ferdes på sjøen, også for fiskefartøyene, i forhold til hvor hovedtrafikken går. Dette kan igjen bidra til å redusere faren for kollisjoner mellom fiskefartøy og annen skipstrafikk.
Etablering av påbudte og anbefalte seilingsleder og trafikkseparasjonssystemer utenfor territorialgrensen krever godkjenning gjennom IMO. I tråd med St.meld. nr. 14 (2004–2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 178 (2004–2005), har arbeidet med etablering av seilingsleder utenfor territorialfarvannet på strekningen Vardø–Røst hatt høy prioritet. Det vises til boks 4.3 for en gjennomgang av initiativet for en ny seilingsled om lag 30 nautiske mil fra land.
Ved planlegging av seilingsleder utenfor territorialfarvannet tas fiskefartøyenes seilingsmønstre med i vurderingene. Dette vil bidra til å redusere faren for kollisjoner mellom fiskefartøy og annen skipstrafikk. Det er tillatt å drive fiske i trafikkseparasjonssoner eller trafikkfelt så fremt det ikke er til hinder for passasje av et fartøy som følger et trafikkfelt, eller det fiskende fartøyet beveger seg mot trafikkretningen når det fisker i et trafikkfelt. Fartøy som ikke skal være til hinder for et annet fartøy skal, når omstendighetene krever det, handle tidlig for å gi nødvendig rom for sikker passasje for det andre fartøyet.
6.3.2 Fartøystøy
Undervannsstøy fra fartøy har hovedsakelig sitt opphav fra propeller og øvrig maskineri om bord. Bortsett fra en viss skremmeeffekt på for eksempel fisk og sjøpattedyr er det ikke registrert skader som følge av fartøystøy.
6.4 Sjøtransport og petroleumsvirksomhet
6.4.1 Innledning
På planleggingsstadiet av petroleumsvirksomhet kan det oppstå interessemotsetninger om arealbruk med sjøtransporten. Sjøsikkerhetsbehov vil kunne tilsi at seilingsleder får prioritet på areal foran petroleumsvirksomhet. Slike motsetninger avklares på et så tidlig stadium av en virksomhet som mulig, slik at konflikter unngås. Andre mulige interessemotsetninger mellom sjøtransport og petroleumsvirksomhet kan være fartøy som krysser sikkerhetssonen rundt petroleumsinstallasjoner. Det kan også være fare for kollisjon med installasjoner ved skipshavari og skip i drift, og skade på rørledninger ved ankerdropp. Erfaringer fra Nordsjøen tilsier imidlertid at det er liten konflikt mellom petroleumsaktivitet og sjøtransport. Seiling skjer i all hovedsak med god avstand fra petroleumsinstallasjoner.
6.4.2 Sammenstøt
Petroleumsregelverket stiller strenge krav til sikkerhet, og operatører og myndigheter følger nøye opp aktivitetene.
Petroleumsinstallasjonenes posisjon publiseres i «Efterretninger for sjøfarende» slik at alle sjøfarende kan gjøre seg kjent med disse. Det er videre etablert sikkerhetssoner rundt enhver petroleumsinstallasjon. Sikkerhetssonene skal sørge for at ordinær sjøtransport og annen aktivitet ikke kommer i nærkontakt med installasjonene. Sikkerhetsforskriftene gir operatørene både en rett og en plikt til å forby trafikk i en sikkerhetssone og stiller krav til at sikkerhetssoner skal overvåkes for å sikre tidlig intervensjon dersom det er fare for kollisjon. Sikkerhetsforskriften stiller også krav til beredskapsfartøy, som kan bli gitt oppgaver i den sammenheng.
Sannsynligheten for at et skip kolliderer med en installasjon er svært liten. For norsk petroleumsvirksomhet er det bare registrert to kollisjoner med skip som ikke har vært relatert til petroleumsvirksomhet. Den ene kollisjonen gjaldt en ubåt mot innretningen på Oseberg i 1986, og den andre gjaldt et fartøy som kolliderte mot kompresjonsplattformen H7 i 1995.
Ved en eventuell kollisjon er det lav sannsynlighet for at den skal medføre sammenbrudd av innretning, brudd på stigerør, eller at den vil føre til en utblåsning. Årsaken til dette er blant annet at det er strenge krav til dimensjonering av bærende konstruksjoner og krav til minst to uavhengige tekniske barrierer mellom reservoaret og overflaten. For at en stor utblåsning skal kunne skje, må begge barrierene svikte.
Ved planlegging av seilingsleder, inkludert påbudte seilingsleder, utenfor territorialfarvannet vil petroleumsinstallasjoners posisjoner kunne tas med i vurderingene slik at seilingsleden i størst mulig grad legges slik at den ikke kommer i konflikt med petroleumsvirksomheten. I trafikksonen vil det ikke være mulig med installasjoner i overflaten. Dette bidrar til å redusere faren for kollisjoner mellom sjøtransport og petroleumsinstallasjoner.
6.4.3 Ankerdropp på rørledninger
Rørledninger er avmerket på sjøkartene. At et skip dropper anker over en rørledning ved en normalsituasjon er derfor lite sannsynlig. Det kan imidlertid ikke helt utelukkes at dette kan skje, for eksempel ved feilnavigering eller ved en nødssituasjon på et skip.
6.5 Sammendrag
Helt fra starten av petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen for om lag 40 år siden har myndighetene vektlagt at virksomheter skal drives i sameksistens med andre næringer, spesielt petroleumsvirksomheten og fiskeriene. Det omfattende systemet med konsekvensutredninger i alle faser av petroleumsvirksomheten og forbud mot gitte operasjoner som leteboring og seismikk i viktige perioder av året for fiskeriene, er viktige elementer i sameksistensmodellen. Støy, arealbeslag og fysiske hindre for fiske er gjennom avbøtende tiltak derfor ikke ansett som utfordringer av større betydning i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Sannsynligheten for sammenstøt mellom et fartøy og en petroleumsinstallasjon er vurdert som meget liten, og det er truffet tiltak for å redusere sannsynligheten og eventuelle konsekvenser av et sammenstøt.
En viktig utfordring for å sikre sameksistens mellom næringene i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er å forhindre sammenstøt mellom fiskefartøy og andre fartøy som er en del av den alminnelige skipstrafikken. Overholdelse av sjøveisreglene og seilingsbestemmelser samt trafikkovervåking, blant annet ved hjelp av de etablerte AIS-mottakerne langs hele kysten, er sentralt for å redusere sannsynligheten for ulykker. Regjeringen ser det som viktig å videreføre arbeidet med sameksistens mellom næringene i tråd med de tiltak som er iverksatt. Andre tiltak som også vil kunne ha betydning for bedre sameksistens, er innarbeidet i kapittel 9 og 10.