7 Mål og måloppnåelse

7.1 Innledning

Formålet med denne forvaltningsplanen er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og goder i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet.

En helhetlig, økosystembasert forvaltning må være målstyrt innenfor dette formålet. Regjeringen har derfor fastsatt en rekke mål for forvaltningen. Dette omfatter både generelle mål for verdiskaping og sameksistens mellom næringer, og mer konkrete mål for forvaltning av biologisk mangfold, forurensning og «trygg sjømat». Målene er i samsvar med nasjonale mål og føringer på disse områdene.

Disse målene og den gjennomgangen av måloppnåelsen som gjøres her, danner grunnlaget for den samlede vurderingen av behovet for tiltak og virkemidler som er gjort i meldingens kapittel 9 og 10, og som skal følges opp av sektormyndighetene innenfor egne ansvarsområder. Vurderingene av måloppnåelse er basert på dagens kunnskap.

Regjeringen vil etablere et system med overvåking av miljøtilstanden gjennom indikatorer, referansenivåer og tiltaksgrenser for å følge måloppnåelsen systematisk, jf. kapittel 9.5.

7.2 Overordnede vurderinger

Forvaltningsplanen skal være et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdet. Planen klargjør de overordnede rammene for aktivitet i havområdet og legger til rette for sameksistens mellom ulike næringer som fiskeri, sjøtransport og petroleumsaktivitet innenfor de rammer hensynet til økosystemene setter. Regjeringen har som mål at:

• forvaltningen av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal legge til rette for bærekraftig bruk av områdene og ressursene til beste for regionen og samfunnet som helhet,

• forvaltningen skal sikre at aktivitetene i området ikke truer naturgrunnlaget og dermed mulighetene for fortsatt verdiskaping i fremtiden,

• forvaltningen skal legge til rette for næringsvirksomhet som er samfunnsøkonomisk lønnsom, og som i størst mulig grad bidrar til verdiskaping og sysselsetting i regionen,

• virksomhet innenfor planområdet skal forvaltes i sammenheng, slik at ulike næringer tilpasses hverandre, og den samlede virksomheten tilpasses hensynet til miljøet,

• høsting av levende marine ressurser skal bidra til verdiskaping og sikre velferd og næringsutvikling til beste for det norske samfunnet,

• levende marine ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte gjennom en økosystembasert tilnærming,

• petroleumsvirksomheten skal bidra til verdiskaping og sikre velferd og næringsutvikling til beste for det norske samfunn,

• det skal legges til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i området innenfor rammer og krav til helse, miljø og sikkerhet som er tilpasset hensynet til økosystemene og annen virksomhet, og

• det skal legges til rette for sikker og effektiv sjøtransport som tar hensyn til miljøet og bidrar til fortsatt verdiskaping i regionen.

Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten fremstår i dag i hovedsak som et rent og rikt havområde der økosystemenes struktur, funksjon, produktivitet og biologiske mangfold er godt bevart. For å opprettholde miljøverdiene og ressursgrunnlaget i området må aktiviteter og verdiskaping skje innenfor bærekraftige rammer. En hovedutfordring frem mot 2020 er videreutvikling og gjennomføring av en økosystembasert ressursforvaltning. Dette innebærer blant annet å få stoppet det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket (IUU-fisket) og å sørge for at alle relevante påvirkningsfaktorer blir knyttet til den økosystembaserte ressursforvaltningen der også påvirkning på sjøfugl og bunnhabitater blir vektlagt.

Selv om Barentshavet kan karakteriseres som forholdsvis lite påvirket sammenliknet med havområder nær større befolkningskonsentrasjoner som for eksempel Nordsjøen, er det også andre, betydelige utfordringer knyttet til forvaltningen av området. Langtransporterte forurensninger og risiko for akutt forurensning er viktige utfordringer, som fortsatt vil være sentrale frem mot 2020. Forutsatt at det ikke inntreffer uønskede hendelser som medfører alvorlig forurensning av området, vil forurensningssituasjonen frem mot 2020 trolig endre seg lite og i hovedsak avhenge av utviklingen i tilførslene av langtransportert forurensning.

Den største usikkerheten ved utviklingen av miljøtilstanden er knyttet til hvordan klimaendringer vil kunne påvirke økosystemene. Små endringer i klimaet som fører til at Barentshavet blir varmere, betyr at en rekke nye arter vil kunne etablere seg i området og dermed endre den nåværende strukturen og dynamikken i økosystemene. Effektene av slike endringer er vanskelig å forutsi. I tillegg kan arter som introduseres som følge av skipstrafikk eller på annen måte, gi effekter vi i dag ikke kan forutsi. Først etter 2020 er det forventet at klimaendringer vil påvirke økosystemene i sterkere grad. Det kan imidlertid ikke utelukkes at klimaendringer kan inntreffe raskere. Dette er endringer som vil kunne endre rammebetingelsene for forvaltningen betydelig og påvirke grunnlaget for verdiskaping og velferd i regionen.

7.3 Mål og måloppnåelse i forhold til forurensning

7.3.1 Forurensning generelt

Regjeringen vil legge følgende generelle mål til grunn for arbeidet med å forhindre og begrense forurensning av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

• Utslipp og tilførsler av forurensende stoffer til Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal ikke føre til helseskader eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal ikke bidra til forhøyede nivåer av forurensende stoffer.

Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er i all hovedsak et rent havområde. Som følge av lav befolkningstetthet i tilgrensende landområder, er effektene av menneskelig aktivitet knyttet til befolkningskonsentrasjoner små og lokale. Utfordringene når det gjelder forurensning av havområdet, er særlig knyttet til langtransporterte tilførsler av miljøgifter, forebyggelse av akutt forurensning og begrensning av operasjonelle utslipp fra virksomheten i området. Mål og måloppnåelse i forhold til disse problemstillingene er beskrevet og vurdert nedenfor.

7.3.2 Helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer

Regjeringen vil legge følgende mål til grunn for arbeidet med å begrense tilførslene og konsentrasjonene av helse- og miljøfarlige kjemikalier i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

• Konsentrasjonen av helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer i miljøet skal ikke overskride bakgrunnsnivå for naturlig forekommende stoffer, og skal være tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser. Utslipp og tilførsler av helse- og miljøfarlige kjemikalier eller radioaktive stoffer fra virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal ikke bidra til overskridelser av disse nivåene.

Selv om forurensningsnivåene i Barentshavet generelt må karakteriseres som lave, er det dokumentert at dyr øverst i næringskjedene inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier i konsentrasjoner som overskrider bakgrunnsnivået for naturlig forekommende stoffer, og som ligger klart over målet om tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser. De største overskridelsene gjelder organiske miljøgifter som PCB og tungmetaller som kvikksølv. Sparsomme data indikerer at nivåene i miljøet av enkelte stoffer som PCB går sakte nedover. Nivåene er imidlertid fortsatt urovekkende høye i arter som isbjørn og polarmåke og kan sammen med andre miljøgifter og påvirkningsfaktorer ha negativ betydning for bestandenes overlevelse på lang sikt.

Kilde: Norsk Polarinstitutt (Foto: Hallvard Strøm)

Nivåene av radioaktive stoffer i miljøet som skyldes menneskeskapte tilførsler, er lave, men overskrider fortsatt bakgrunnsnivået for enkelte naturlig forekommende stoffer. Forurensningen skyldes hovedsakelig nedfall fra de atmosfæriske prøvesprengningene på 50- og 60-tallet, Tsjernobyl-ulykken og utslipp fra europeisk kjernekraftindustri. Nivåene avtar imidlertid sakte, selv om det også er målbare nivåer av enkelte nye menneskeskapte forbindelser, spesielt technetium-99 fra utslipp fra Sellafield, i sjøvann og tang. Utslippene av technetium-99 er nå stanset, og nivåene forventes å bli redusert betydelig i løpet av få år som følge av fortynning. De aktuelle nivåene av radioaktive stoffer representerer ingen fare for helse eller miljø. Så fremt havområdene ikke tilføres betydelige mengder radioaktive stoffer som følge av en ulykkeshendelse ved atomanlegg i Norges nærområder, er det sannsynlig at nivåene av radioaktiv forurensning fortsatt vil holde seg lave, og synke ytterligere frem mot 2020.

Tilførsler av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten bidrar i dag i liten grad til overskridelse av de nivåene som er satt som mål når det gjelder konsentrasjoner av helse- og miljøfarlige kjemikalier i miljøet. Et unntak er tilførslene av tinnorganiske forbindelser (TBT) fra bunnstoff på skip som har ført til lokalt forhøyede konsentrasjoner av denne potente miljøgiften i sedimenter nær skipsverft, marinaer og trafikkerte havner og skipsleier. Det er konstatert forhøyede nivåer av TBT i blåskjell og purpursnegl. Belastningen av TBT vil gå ned frem mot 2020 som følge av forbudet mot denne typen bunnstoff fra 2008 som er vedtatt av IMO.

Det er ikke sannsynlig at situasjonen, når det gjelder miljøgifter, vil endre seg betydelig innen 2020. Miljøgiftbelastningen kan imidlertid gå noe ned hvis de langtransporterte tilførslene av de farligste stoffene reduseres uten at dette kompenseres gjennom tilførsler av nye stoffer som tas i bruk. Dette forutsetter at internasjonale miljøavtaler videreutvikles og blir effektive både i forhold til gamle og nye helse- og miljøfarlige kjemikalier. Samtidig er det en betydelig utfordring at det stadig produseres nye kjemiske stoffer uten at de langsiktige effektene er kjent.

Med de skjerpede kravene til utslipp som gjelder for petroleumsvirksomheten i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (jf. kapittel 5.3.2, boks 5.1 og 5.2), forventes det ikke at regulære utslipp fra en økende petroleumsvirksomhet i området vil bidra til økning av nivåene av helse- og miljøfarlige kjemikalier i miljøet frem mot 2020.

7.3.3 Operasjonelle utslipp

Regjeringen vil legge følgende mål til grunn for arbeidet med å begrense operasjonelle utslipp fra virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

• Operasjonelle utslipp fra virksomhet i området skal ikke medføre skade på miljøet, eller bidra til økninger i bakgrunnsnivåene av olje eller andre miljøfarlige stoffer over tid.

Operasjonelle utslipp av olje i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er i dag hovedsakelig knyttet til sjøtransport. Dette omfatter både lovlige og ulovlige utslipp av oljeholdig vann. Omfanget av ulovlige utslipp er ikke kjent. Operasjonelle utslipp kan bidra til økt dødelighet i bestandene av sjøfugl, inkludert sårbare arter som for eksempel lomvi.

Hvis flåtestrukturen og skipenes størrelse ikke endres vesentlig, kan lovlige og ulovlige utslipp og påvirkningen fra skip antas å være proporsjonal med sjøtransporten i området. Med den observerte utviklingen mot større skip kan utslipp sett i forhold til aktivitetsnivå imidlertid forventes å synke. Denne tendensen kan antas å bli forsterket som en effekt av forskriften for håndtering av avfall og lasterester fra skip som ble fastsatt i 2003. Hvorvidt de samlede lovlige og ulovlige utslippene likevel vil øke som følge av økt sjøtransport synes usikkert. Dette vil være avhengig av hvor mye sjøtransporten øker, utviklingen av flåtestrukturen og effekten av forskriften fra 2003 og andre tiltak. Den planlagte etableringen av påbudte seilingsleder om lag 30 nautiske mil fra land kan dessuten forventes å bidra til å redusere faren for skade på kystmiljøet som følge av operasjonelle utslipp fra sjøtransporten.

Med dagens forutsetning om ingen utslipp til sjø, høy regularitet i reinjeksjonen av produsert vann og reinjeksjon/ilandføring av borekaks (jf. kapittel 5.3.2, boks 5.1 og 5.2) skal ikke petroleumsvirksomheten medføre negative konsekvenser av betydning på det marine miljøet.

7.3.4 Forsøpling og miljøskade som følge av avfall

Regjeringen vil legge følgende mål til grunn for arbeidet med å forhindre forsøpling og miljøskade som følge av avfall fra virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

• Forsøpling og annen skade på miljøet som følge av utslipp av avfall fra virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal unngås.

Utslipp av avfall fra skip er en viktig årsak til forsøpling av strandsonen i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og kan føre til skader på og lidelser for dyr. Slike skader har neppe betydning på bestandsnivå for noen arter. Forsøplingen utgjør imidlertid et betydelig estetisk problem. Problemet antas i stor grad å skyldes ulovlige utslipp fra skip, og kontrollproblemet i forhold til dette er betydelig. Forsøplingsproblemene forventes å avta noe som følge av nye forskrifter om håndtering av avfall fra skip.

7.4 Mål og måloppnåelse for «trygg sjømat»

Regjeringen vil legge følgende mål til grunn for arbeidet med å sikre «trygg sjømat» fra Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

• Fisk og annen sjømat skal være trygg og oppleves som trygg av forbrukeren i de ulike markedene.

Relativt høye konsentrasjoner av stoffer som PCB og andre miljøgifter i for eksempel hvalspekk og torskelever har gjort miljøgifter til en aktuell problemstilling også i forhold til «trygg sjømat». Nivåene av radioaktive stoffer som stammer fra menneskelig virksomhet, er svært lave og utgjør ingen helsefare. Markedene for fisk og sjømat er følsomme for denne typen fremmedstoffer i produktene. Det er derfor av stor betydning at nivåene av miljøgifter og radioaktive stoffer i miljøet og sjømaten kan dokumenteres.

Foto: Erling Svensen

Utviklingen frem mot 2020 når det gjelder «trygg sjømat» vil avhenge av hvordan nivåene av miljøgifter og radioaktive stoffer som følge av langtransportert forurensning utvikler seg. Det forventes ikke store endringer i forurensningssituasjonen, som først og fremst kan påvirkes av det internasjonale arbeidet med å redusere bruk og utslipp av miljøfarlige stoffer, og arbeidet nasjonalt og internasjonalt med å forebygge større ulykker som kan føre til forurensning av norske områder. Økt fokus på «trygg sjømat» i markedene er sannsynlig, og både nivåene av «gamle» miljøgifter som PCB og «nye» helse- og miljøfarlige kjemikalier som spres i miljøet, vil kunne bidra til negative reaksjoner i markedene. Når det gjelder radioaktiv forurensning, forventes nivåene av technetium-99 fra Sellafield å synke betydelig i løpet av få år. Faren for radioaktiv forurensning som følge av ulykker ved atomanlegg i Norges nærområder vil imidlertid fortsatt være til stede.

7.5 Mål og måloppnåelse i forhold til akutt forurensning

7.5.1 Innledning

Regjeringen vil legge følgende mål til grunn for håndteringen av risiko for akutt forurensning i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

• Risikoen for skade på miljøet og de levende marine ressursene som følge av akutt forurensning skal holdes på et lavt nivå, og skal kontinuerlig søkes ytterligere redusert. Dette skal også være styrende for virksomhet som medfører fare for akutt forurensning.

• Sjøsikkerhet og oljevernberedskap skal utformes og dimensjoneres slik at den bidrar effektivt til fortsatt lav risiko for skade på miljøet og de levende marine ressursene.

Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten har store miljøverdier og levende ressurser som er sårbare for akutt oljeforurensning. Selv om sannsynligheten for større, akutte oljeutslipp er liten, kan slike utslipp under gitte omstendigheter føre til store konsekvenser, særlig dersom utslippene rammer områder som er identifisert som særlig verdifulle og sårbare for akutt oljeforurensning. Sjøfugl er den mest utsatte ressursen, men også konsekvensene for sjøpattedyr, strandsonen og fiskeressursene kan under gitte omstendigheter bli betydelige.

Risikoen for akutte oljeutslipp i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er lav sammenliknet med andre norske havområder. Dette skyldes at aktivitetsnivået innenfor både sjøtransporten og petroleumsvirksomheten er lavere enn i havområdene lengre sør. Iverksatte og planlagte sannsynlighets- og konsekvensreduserende tiltak forventes å føre til at miljørisikoen ikke vil endre seg vesentlig frem mot 2020, på tross av økt sjøtransport og petroleumsvirksomhet.

Hvor og når utslipp skjer har stor betydning for potensialet for skade på miljøet. I tillegg til sannsynligheten for utslipp avhenger miljørisikoen også av eventuelle utslipps geografiske plassering i forhold til verdifulle og sårbare områder, og av når områdene eksponeres for risiko i forhold til sårbare perioder.

Usikkerheten knyttet til beregning av hva konsekvensene av et eventuelt utslipp kan bli er betydelig, men er mindre for petroleumsvirksomheten enn for skipstrafikken på grunn av mindre usikkerhet med hensyn til hvilke oljetyper som kan slippes ut, og hvor utslippene kan skje.

7.5.2 Sjøtransporten

Risikoen for akutt oljeforurensning fra sjøtransport i utredningsområdet er i dag lav sammenliknet med andre norske havområder. Et sentralt siktemål med dagens risikostyring gjennom sjøsikkerhets- og oljeverntiltak i området er å legge til rette for fortsatt lav risiko for skade på havmiljø og marine ressurser.

Hoveddelen av sjøtransporten i området er fartøy i internasjonal fart som ikke anløper norske havner. Sjøtransportens internasjonale karakter fører til begrensede muligheter til å stille nasjonale særkrav. Nasjonale krav må være i tråd med folkeretten og internasjonalt regelverk. Det er derfor viktig å delta i internasjonale fora for å påvirke de globale rammebetingelsene. Norge er en betydelig internasjonal skipsfartsaktør og er derfor tjent med at nye krav til internasjonal skipsfart etableres gjennom IMO for å sikre like konkurransevilkår.

Innenfor disse globale rammene arbeides det også nasjonalt med risikostyrende tiltak. Myndighetene kan iverksette flere tiltak for å påvirke nivået av risiko for akutt forurensning fra fartøy, jf. kapittel 4.5. Sentralt i den nasjonale risikostyringen står sjøsikkerhetstiltakene, og en rekke av disse er i dag iverksatt. Det er også av betydning å ha en velfungerende oljevernberedskap for å unngå skade og eventuelt begrense skade som måtte inntreffe. På grunn av værforholdene langs norskekysten kan det gjennomføres effektiv skadebegrensning med oljeverntiltak i om lag 60 % av årets dager. I den nordlige delen av forvaltningsområdet, inkludert det meste av Svalbards kystfarvann, er det særlige utfordringer knyttet til gjennomføring av effektive oljevernaksjoner. Volumet av sjøtransporten, og dermed risikoen for akutte utslipp, er imidlertid langt mindre i disse områdene. Risikoen for akutt oljeforurensning fra sjøtransporten i utredningsområdet er i dag lav sammenlignet med andre norske havområder. Det er antatt at sjøtransporten vil øke i årene som kommer, og derfor er det satt i gang arbeid med flere nye tiltak. I 2020 forventes risikoen fortsatt å være lav, under forutsetning av at allerede iverksatte og aktuelle risikoreduserende tiltak får forventet effekt.

Når man ser fremover for å planlegge tiltak, er det viktig å ta høyde for at skipstrafikken kan komme til å øke mer enn det som er lagt til grunn for beregning av risiko i 2020, jf. kapittel 5.7.4. Et sentralt tiltak er seilingsleder utenfor territorialfarvannet på strekningen Vardø–Røst. Dette tiltaket vil bidra til at sjøtransporten bringes lenger ut fra kysten og dermed redusere mulighetene for at et oljesøl skal nå land, slik at områder som er særlig verdifulle og sårbare for akutt oljeforurensning, i mindre grad utsettes for miljørisiko.

På bakgrunn av de særlige utfordringene knyttet til gjennomføring av oljevernaksjoner på Svalbard, har en interdepartemental arbeidsgruppe anbefalt at det innføres krav til hva slags bunkersolje som kan føres om bord på skip innenfor de store verneområdene fra 1973. Hensikten er å redusere risikoen for større utslipp av tung bunkersolje i forbindelse med en akutt hendelse. Nødvendige unntak fra et slikt krav vil bli vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av et konkret forslag.

Standarden på skip har økt ettersom de internasjonale kravene er betydelig skjerpet de senere år. Trenden i forhold til ulykker og oljesøl internasjonalt er klart positiv. Det er også verdt å merke seg at trafikken fra Russland hovedsakelig vil gå til USA eller Europa der det gjelder strenge nasjonale og internasjonale krav til tonnasje som følges opp effektivt gjennom havnestatsinspeksjon og strenge kontroller.

Forutsatt at trafikkbildet og standarden på skip utvikler seg som forventet, og at planlagte tiltak iverksettes, forventes risikoen for akutt oljeforurensning fra sjøtransporten i området fortsatt å være lav og på et betydelig lavere nivå enn i andre norske havområder i 2020.

Risikoreduserende tiltak i forhold til sjøtransporten er beskrevet i kapittel 10.2.

7.5.3 Petroleumsvirksomhet

Et sentralt siktemål med dagens risikostyring innenfor petroleumsvirksomhet er å redusere miljørisikoen ved virksomheten så langt det er praktisk mulig.

Sannsynligheten for større, akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten er generelt lav, og konservative beregninger viser at denne sannsynligheten vil forbli lav frem mot 2020 for det mest realistiske aktivitetsnivået for petroleumssektoren i området. For å unngå at risikoen øker kan tiltak iverksettes for å redusere sannsynligheten for, eller de potensielle konsekvensene av utslipp. Konsekvensene av et eventuelt utslipp vil hovedsakelig avhenge av utslippets omfang, typen hydrokarboner som slippes ut, samt hvor og når et eventuelt utslipp finner sted i forhold til verdifulle og sårbare områder og ressurser. Risikoreduserende tiltak i forhold til petroleumsvirksomheten er beskrevet i kapittel 10.2.

7.5.4 Samlet vurdering

Det kan forventes at nye tiltak, teknologiske forbedringer og videre utvikling av risikostyringen vil medføre at miljørisikoen knyttet til akutte utslipp av olje fra sjøtransport og petroleumsvirksomhet, ikke vil endre seg vesentlig frem mot 2020. Dette vil i så fall også innebære at risikoen for akutt oljeforurensning i området fortsatt vil være på et betydelig lavere nivå enn i andre norske havområder.

En forutsetning for denne konklusjonen er at petroleumsvirksomheten og sjøtransporten ikke øker vesentlig mer i omfang eller spres til helt andre områder enn det som er lagt til grunn i utredningene som er utgangspunktet for de faglige vurderingene av fremtidig risikonivå, jf. vedlegg 2.

Risikovurderingen som er foretatt, viser at miljørisikoen ved petroleumsvirksomheten er vesentlig lavere enn for sjøtransporten – og at dette kan forventes å være tilfellet også i 2020. Tiltak som iverksettes i forhold til sjøtransporten, vil derfor ha stor betydning for hvordan miljørisikoen vil utvikle seg samlet sett.

Samlet sett er det også grunn til å tro at de målene som er satt for håndtering av risiko for akutt forurensning frem mot 2020, vil kunne nås. Dette vil avhenge av at de foreliggende mulighetene for risikoreduserende tiltak utnyttes, og at risikostyringen videreutvikles både for sjøtransport og petroleumsvirksomhet. Dette gjelder både styring av risikoen for utslipp, eksponeringen av særlig verdifulle og sårbare områder for miljørisiko, og tiltak for å begrense konsekvensene av eventuelle utslipp.

7.6 Mål og måloppnåelse for biologisk mangfold

7.6.1 Overordnede vurderinger

Regjeringen vil legge følgende overordnede mål til grunn for forvaltningen av det biologiske mangfoldet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

• Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal forvaltes slik at mangfoldet av økosystem, naturtyper, arter og gener bevares, og økosystemenes produktivitet opprettholdes. Menneskelig aktivitet i området skal ikke skade økosystemenes funksjon, struktur, produktivitet eller dynamikk.

Nasjonalt har Norge som mål å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Dette målet er forankret i internasjonale forpliktelser. Forvaltningsplanen vil være et sentralt redskap for å sikre at dette målet kan nås for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Dagens kunnskap om det biologiske mangfoldet og dets tilstand er varierende og utilstrekkelig for deler av økosystemene. På grunnlag av dagens kunnskap kan imidlertid det biologiske mangfoldet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten i hovedtrekk sies å være i god forfatning. Det biologiske mangfoldet og den høstbare produksjonen det representerer, er grunnlaget for rike fiskerier. Forutsatt at det biologiske mangfoldet forvaltes på en bærekraftig måte, vil disse fornybare ressursene fortsatt kunne høstes og danne grunnlag for verdiskaping og velferd i all overskuelig fremtid.

Det er likevel viktige utfordringer knyttet til forvaltningen av det biologiske mangfoldet i området, både når det gjelder påvirkning fra aktiviteter i området, ytre påvirkningsfaktorer og kunnskapsmangler. Bestandene av enkelte arter av sjøpattedyr og sjøfugl er i dag sterkt redusert, og enkelte av disse artene er truet av utryddelse eller kan bli det dersom den negative utviklingen fortsetter. Det er også dokumentert skade på sårbare marine naturtyper som korallrev. Omfanget av slike skader og konsekvensene for det biologiske mangfoldet er imidlertid lite kjent.

Fiskeriforvaltningen har i lang tid bygget på føre var-prinsippet der målet er en bærekraftig høsting av ressursene basert på en økosystembasert ressursrådgivning. Det har bidratt til at gytebestandene av de kommersielt viktigste fiskeslagene i dag er innenfor sikre biologiske grenser. For enkelte andre arter som høstes, er bestandene sterkt nedfisket og strengt regulert for å gjenoppbygge bestandene.

Direkte og indirekte effekter av høsting er de viktigste påvirkningsfaktorene på det biologiske mangfoldet, men også tilførsler av langtransporterte miljøgifter, oljesøl, og påvirkning på trekkende bestander når de befinner seg utenfor planområdet, antas å ha betydning for bestandene av enkelte arter. Når det gjelder mulige konsekvenser for det biologiske mangfoldet av introduserte arter som kongekrabbe, er kunnskapen begrenset. Akutte oljeutslipp representerer et betydelig potensial for skade på det biologiske mangfoldet, men utslippsrisikoen vurderes som liten. Menneskeskapte klimaendringer kan forventes å få betydelige konsekvenser for det biologiske mangfoldet på lengre sikt, men slike konsekvenser forventes ikke å gjøre seg gjeldene i større omfang før etter 2020.

Både miljøtilstanden og risikobildet varierer betydelig innenfor Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Generelt er økosystemene minst påvirket og utsatt for risiko som følge av lokal aktivitet i de nordlige delene av planområdet.

På grunn av planlagte konsekvens- og risikoreduserende tiltak forventes ikke disse hovedtrekkene, når det gjelder påvirkning på biologisk mangfold, å endre seg vesentlig frem mot 2020. Dette innebærer at særlig sjøfugl og sårbare marine naturtyper fortsatt vil være betydelig påvirket av menneskelig aktivitet dersom ikke nye tiltak settes i verk. For å nå målene for forvaltning av biologisk mangfold vil det være behov for å øke kunnskapen om og iverksette tiltak for å begrense påvirkningen på økosystemene.

7.6.2 Forvaltning av særlig verdifulle og sårbare områder og naturtyper

I forbindelse med forvaltningsplanen er det identifisert særlig verdifulle og sårbare områder. Disse områdene er nærmere beskrevet i kapittel 3.

Regjeringen vil legge følgende mål til grunn for forvaltningen av biologisk mangfold i særlig verdifulle og sårbare områder og naturtyper:

• Aktiviteter i særlig verdifulle og sårbare områder skal foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller biologiske mangfold.

• Skade på marine naturtyper som anses som truete eller sårbare, skal unngås.

• I marine naturtyper som er særlig viktige for økosystemenes funksjon, struktur, produktivitet og dynamikk, skal aktiviteter foregå på en slik måte at alle økologiske funksjoner opprettholdes.

Et stort akutt utslipp av olje eller kjemikalier kan føre til betydelig skade på det biologiske mangfoldet i de områdene som blir forurenset. Sannsynligheten for slike utslipp er imidlertid lav. Status og forventet utvikling i forhold til mål for akutt forurensning er nærmere beskrevet i kapittel 7.5.

Det er først og fremst tråling med tung bunnredskap som kan ødelegge bunnen på en slik måte at bunndyrsamfunnene endrer karakter. Skjør eller habitatdannende bunnfauna som korallrev, korallskoger og svampsamfunn er sårbar for slik påvirkning. Slike bunndyrsamfunn bidrar til å gi bunnen en tredimensjonal struktur og er generelt artsrike. I tillegg til sin store egenverdi kan de være viktige for blant annet fisk. I forbindelse med petroleumsvirksomhet stilles det krav om kartlegging av sjøbunnen og lokalisering slik at skade på sårbare bunndyrsamfunn som koraller unngås.

På grunn av mangelfull kartlegging er det vanskelig å konkludere klart om tilstanden for sårbare og økologisk viktige bunnhabitater i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. En undersøkelse av korallrev langs norskekysten foretatt av Havforskningsinstituttet i 2000 viste imidlertid at 30–50 % av revene var skadet, hovedsakelig som følge av bunntråling. Nyere undersøkelser foretatt av Havforskningsinstituttet tyder imidlertid på at andelen av skadede rev er mindre enn det som ble antatt på grunnlag av undersøkelsen i 2000. Korallene er saktevoksende, slik at gjenoppbygging av ødelagte rev og korallskoger kan ta svært lang tid. Voksehastigheter og rekrutteringspotensial for korall og svamp kan antas å være lavere i Barentshavet enn lengre sør på grunn av lavere temperaturer. Slike bunnhabitater kan derfor være svært følsomme for fysisk forstyrrelse i Barentshavet.

Vi vet lite om hvordan artsmangfold i korallområder påvirkes og reetableres etter ødeleggelser. Det er hittil registrert få arter på revene som ikke også finnes på andre bunntyper, men koraller kan være viktig for deler av livssyklusen for enkelte arter, for eksempel ved at de gir små fisk muligheten til å gjemme seg for fiender. Generelt gir ulike leveområder livsgrunnlag for ulike arter, slik at omfattende ødeleggelse av artsrike leveområder som korallrev kan antas å påvirke det biologiske mangfoldet negativt. Med hjemmel i fiskerilovgivningen er fem områder på kontinentalsokkelen stengt for bunntråling. Av disse ligger Røstrevet, verdens hittil største kjente rev med kaldtvannskoraller, innenfor planområdet. Det er også innført en generell aktsomhetsplikt for fiske i områder med kjente koraller. Kunnskapen om utbredelsen av korallrev i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er imidlertid fortsatt begrenset, og forekomst av koraller lengre nord enn det som er påvist utenfor Troms og Finnmark, kan ikke utelukkes.

Bunntråling påvirker også andre bunndyrsamfunn med fastsittende og saktevoksende organismer, men utbredelsen av slike samfunn og omfanget av skader er dårlig kjent.

Svampbunn er en sårbar naturtype som er utbredt i havområdet, og det er kjent at det er store forekomster av svamp på Tromsøflaket og i områdene sør og vest for Svalbard. Det finnes ingen rapporterte undersøkelser av effektene av bunntråling på svampbunn i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, men undersøkelser fra andre steder i det nordatlantiske området med tilsvarende bunnforhold tilsier at tråling kan føre til betydelige skader på svampsamfunnene.

Sporingsdata viser at fisket på Tromsøflaket foregår rundt bankeområdet og ikke oppe på selve flaket der det er store forekomster av svamp. En nøyere kartlegging av svampområdene, både med hensyn til utbredelse, eventuelle påførte skader og for å forstå svampsamfunnenes betydning, er nødvendig for å kunne vurdere behovet for beskyttelse og vurdere nødvendige avgrensninger.

Kilde: Fiskeridirektoratet/Havforskningsinstituttet

Selv om iverksatte tiltak antas å ha redusert ødeleggelsene av kjente korallforekomster, er dette neppe tilstrekkelig til å stanse ytterligere tap eller ødeleggelse av sårbare marine naturtyper frem mot 2020 uten nye tiltak. Det er derfor satt i gang arbeid for å bedre kunnskapsgrunnlaget og vurdere behovet for og utformingen av slike tiltak. Berørte sektormyndigheter skal sammen utarbeide en sektorovergripende handlingsplan for beskyttelse av korallrev.

I tilknytning til sjøbunnen i dyphavet vest i planområdet kan det også finnes spesielt verdifulle naturtyper som kan være sårbare for eventuelle fremtidige aktiviteter i disse områdene. Dette gjelder undersjøiske fjell, varme kilder og såkalte «mud volcanoes» og «cold seeps». På mange slike forekomster er det kjent at hovedvekten av artene er endemiske, det vil si at de bare finnes på den ene lokaliteten. For slike forekomster kan faren for utryddelse av arter i forbindelse med aktivitet som berører havbunnen, være stor. Dagens virksomhet i planområdet antas ikke å berøre denne typen forekomster.

Det er foreløpig ikke gjort noen systematiske vurderinger av hvilke marine naturtyper i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten som bør ha status som truete eller sårbare. Frem mot 2010 skal det imidlertid fremskaffes og tilgjengeliggjøres et landsdekkende datasett for truete og sårbare naturtyper, som også skal omfatte de marine områdene. Videre er det tatt initiativ til bedre kartlegging av havbunnen, inkludert sårbare bunndyrsamfunn, gjennom oppstart av det tverrsektorielle kartleggings- og kunnskapsprogrammet MAREANO, som i perioden 2005–2010 vil ha hovedfokus på nordområdene. Som ledd i Havforskningsinstituttets omlegging til «økosystemtokt» i Barentshavet er det også igangsatt overvåking av bunnfauna på utvalgte stasjoner.

Denne kartleggingen og overvåkingen vil gi et langt bedre grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å forhindre ytterligere skade på sårbare marine naturtyper, og hvilke områder som eventuelt bør stenges for enkelte fiskeredskaper eller annen aktivitet som kan skade slike forekomster. Planlagte tiltak er nærmere omtalt i kapittel 10.7.

7.6.3 Forvaltning av arter

7.6.3.1 Innledning

Regjeringen vil legge følgende mål til grunn for forvaltningen av arter i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

• Naturlig forekommende arter skal finnes i levedyktige bestander hvor det genetiske mangfoldet opprettholdes.

• Arter som høstes, skal forvaltes innenfor sikre biologiske grenser slik at gytebestandene har god reproduksjonsevne.

• Arter som er viktige for økosystemenes funksjon, struktur, produktivitet og dynamikk, skal forvaltes slik at de kan ivareta sin rolle som nøkkelarter i økosystemet.

• Truete og sårbare arter og nasjonale ansvarsarter skal opprettholdes på eller gjenoppbygges til livskraftige nivåer så raskt som mulig. Utilsiktet negativ påvirkning av slike arter som følge av virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal reduseres så langt det lar seg gjøre innen 2010.

• Menneskeskapt spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene, skal unngås.

7.6.3.2 Forvaltning av nøkkelarter og arter som høstes

Høsting av levende marine ressurser betyr nødvendigvis at deler av den årlige produksjonen fjernes fra økosystemene. Dette er styrt påvirkning som er underlagt økosystembaserte forvaltningsstrategier basert på prinsipper om bærekraftig høsting. Forvaltningen av ressursene er avhengig av kunnskap om bestandene og om hvor mye og hva som fiskes. Etter hvert som kunnskapen om de enkelte ledd i økosystemene økes, vil også forvaltningsstrategiene videreutvikles.

Det betydelige ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket i Barentshavet er den største utfordringen når det gjelder å få til en god økosystembasert ressursforvaltning.

Torsk, ungsild og lodde er de tre fiskebestandene som i stor grad «styrer» det produksjonssystemet vi høster av i Barentshavet. Gytebestanden av torsk ligger i likhet med hyse og sei over føre var-grensen. På grunn av den betydelige mengden urapportert fiske, som er omtalt i kapittel 4.3, er beskatningen av torsk nå høyere enn den som det gjeldende forvaltningsregimet legger opp til. Gytebestanden av sild anses også å ligge innenfor føre var-grensen, og bestandsutviklingen er positiv. Det pågår ikke fiske etter sild i selve Barentshavet, men det fiskes sild utenfor Lofoten. Lodda, som er en fiskebestand som varierer sterkt i størrelse på grunn av naturlige svingninger i økosystemet, er nå nede på et meget lavt nivå. Det fiskes derfor ikke etter denne arten nå. Hyse og sei høstes i dag bærekraftig. De to uerartene er sterkt nedfisket. Fisket på disse artene er derfor strengt regulert for å gjenoppbygge bestandene, men fisket er fremdeles på et høyere nivå enn det som anbefales av ICES. Også blåkveitebestanden er sterkt redusert, og fisket beskjedent. Det ser imidlertid ut til at blåkveitebestanden er i svak oppgang.

Av sjøpattedyr med stor betydning for økosystemet høstes bestandene av grønlandssel og vågehval, som er viktige fiskespisende arter i Barentshavet. Disse bestandene er store og livskraftige, og høstingen foregår i samsvar med vitenskapelige prinsipper og anbefalinger for bærekraftig høsting.

Grønlandshval var tidligere en viktig planktonspisende art. Denne truete arten fyller ikke lenger sin opprinnelige rolle som nøkkelart i Barentshavet. Dagens virksomhet i området antas imidlertid ikke å ha betydning for bestandssituasjonen.

For de viktigste fiskebestandene som torsk, sild og lodde og andre arter som høstes, vil utviklingen frem mot 2020 avhenge av at de etablerte prinsippene om bærekraftig høsting av de levende marine ressursene blir opprettholdt. Det forventes at utvikling av ny kunnskap vil styrke den økosystembaserte ressursforvaltningen.

7.6.3.3 Truete og sårbare arter

Når det er kjent at en art er truet eller kan bli truet av utryddelse dersom negative faktorer fortsetter å virke, vil arten få status som henholdsvis direkte truet eller sårbar på den nasjonale rødlisten, jf. boks 4.5. Dagens rødliste er fra 1998. Av arter som er knyttet til det marine miljøet, er det bare sjøpattedyr og fugler som har vært gjenstand for vurdering. Øvrige marine arter har ikke vært vurdert, og dagens rødliste gir således ikke noe fullstendig bilde av situasjonen i norske havområder. En revidert rødliste som også omfatter marine arter, skal foreligge i 2006.

Dagens nasjonale rødliste omfatter om lag 20 arter av marint tilknyttede fugler og pattedyr som forekommer eller har forekommet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Hvalarten nordkaper er den eneste arten som regnes for utryddet. Grønlandshval og nordlig sildemåke har status som direkte truet av utryddelse, mens ytterligere fem arter av fugl (hvorav to er Svalbard-arter) har status som sårbare. De øvrige artene i området som står på dagens rødliste, er arter som er sjeldne, hensynskrevende eller arter som bør overvåkes. Se boks 4.5 for nærmere definisjon av begrepene. I tillegg til rødlisteartene finnes det flere nasjonale ansvarsarter i området som Norge har et særlig forvaltningsansvar for.

Generell kunnskap om ulike marine arters sårbarhet tilsier at det først og fremst er fugl og pattedyr som er truet av menneskeskapt påvirkning i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Et kjent unntak er endemiske arter som bare finnes på spesielle dypvannshabitater. Det er lite kunnskap om hva som finnes av slike naturtyper i planområdet. Det er i dag kun sporadiske observasjoner av grønlandshval i det nordlige Barentshavet. Dagens virksomhet i området anses imidlertid ikke å bidra til den kritiske bestandssituasjonen. Nordlig sildemåke er en direkte truet art og regnes nå som nærmest borte fra norskekysten. Årsaken til bestandsnedgangen siden 1970-tallet er uklar, men endringer i byttedyrtilgangen og næringssvikt som følge av den lave sildebestanden i perioden 1968–1986 er sannsynlige forklaringer.

Lomvien har opplevd kraftige bestandsnedganger i løpet av de siste tiårene. Årsakene til tilbakegangen er lite kjent, men antas å være en kombinasjon av næringssvikt, ytre påvirkning og drukning i fiskeredskap. Rekrutteringssvikt som følge av mangel på sildeyngel i nærområdene til koloniene i den perioden sildestammen var helt nedfisket, var hovedårsaken til den tidligere sterke nedgangen i bestanden av lundefugl. Bestanden av lunde har imidlertid ikke tatt seg opp igjen til tross for at sildebestanden har vært stor i mange år. Voksendødeligheten har økt de senere år uten at årsaken til det er kjent. Bestanden på Røst er nå nede i 27 % av størrelsen i 1979. Både for lomvi og lundefugl antas næringssvikten å skyldes en kombinasjon av naturlige svingninger og høsting. Med en bærekraftig forvaltning av de kommersielle fiskeslagene, som også tar hensyn til sjøfuglenes næringsbehov, kan negativ påvirkning som følge av høsting forventes å avta frem mot 2020.

Kilde: Norsk Polarinstitutt (Foto: Hallvard Strøm)

Særlig på Svalbard og i det nordlige Barentshavet er flere arter som tidligere har vært sterkt redusert som følge av høsting, som isbjørn, hvalross og kvitkinngås, nå gjenoppbygd til livskraftige nivåer. Årsaken til at andre sårbare og sterkt reduserte bestander av trekkende fuglearter som for eksempel ringgås ikke tar seg opp igjen, antas hovedsakelig å være negativ utvikling i overvintrings- og trekkområdene utenfor planområdet.

Større, akutte oljeutslipp som rammer nærområdene til viktige hekkekolonier av alkefugl og andre sjøfuglarter, vil kunne få store negative konsekvenser for mange av bestandene. Dette gjelder ikke minst bestandene av lomvi og lunde som fra før er kraftig redusert av andre årsaker. Måloppnåelsen i forhold til risiko for skade på miljøet som følge av akutt forurensning er nærmere omtalt i kapittel 7.5.

Opphopningen av langtransporterte miljøgifter som PCB og liknende stoffer kan bidra negativt til bestandsutvikling hos enkelte arter øverst i næringskjedene, som for eksempel måker, rovfugl og isbjørn. Måloppnåelse i forhold til forurensning er nærmere beskrevet i kapittel 7.3.

På lengre sikt kan menneskeskapte klimaendringer få alvorlige konsekvenser både for truete og sårbare arter og for andre arter som kan få sitt livsmiljø og næringsgrunnlag endret så mye at artenes overlevelse trues. Dette gjelder ikke minst arter som er avhengige av drivis som leveområde, som isbjørn og flere selarter. Slike endringer forventes imidlertid ikke å få omfattende konsekvenser før etter 2020.

7.6.3.4 Introduserte arter

Konsekvensene for det biologiske mangfoldet av introduksjon og spredning av fremmede arter er uforutsigbare og potensielt alvorlige. Faren for utilsiktede introduksjoner er først og fremst knyttet til utskifting av ballastvann og begroing av skipsskrog. Risikoen øker med økt sjøtransport, og særlig med trafikk fra områder med tilsvarende havklima. Varmere klima kan øke sannsynligheten for at arter som introduseres fra sørligere havområder, kan etablere seg i området, og en mulig fremtidig trafikk gjennom nordøstpassasjen vil kunne øke faren for introduksjoner fra fjerntliggende områder med tilsvarende havklima.

Dersom IMOs ballastvannkonvensjon blir ratifisert av mange nok land til å tre i kraft og implementeres i tide, vil nye krav om behandling av ballastvann bli obligatoriske i løpet av perioden 2009–2016. Dette vil i så fall bidra til å redusere risikoen for nye introduksjoner. Dette vil trolig oppveies av at den økte sjøtransporten øker risikoen for introduksjon av arter som følge av begroing på skipsskrog, slik at den samlede risikoen vil forbli omtrent på dagens nivå. Denne risikoen kan øke ytterligere hvis forbudet mot TBT i bunnstoff fører til økt begroing av skipsskrog. Den samlede risikoen for skade som følge av nye introduksjoner forventes således å forbli på omtrent samme nivå som i dag.

Av nye arter som er introdusert med hensikt, er det først og fremst kongekrabben som har spredd seg i stort omfang og som fortsetter å spre seg. Det er begrenset kunnskap om de mulige konsekvensene kongekrabben kan ha for økosystemene, men Havforskningsinstituttet har satt i gang et femårig forskningsprogram for å finne eventuelle effekter. Generelt livnærer den seg på fastsittende så vel som løse, bunnlevende arter, samt fiskeegg fra blant annet lodde og rognkjeks. Mulighetene til å begrense spredning og påvirkning ligger først og fremst i beskatningen av arten.

Det ble i 2003 definert en vestgrense for fellesforvaltningen med Russland ved Nordkapp. Vest for denne grensen har Norge alene ansvaret for å forvalte kongekrabben, og det er her fritt fiske etter denne arten. Det er imidlertid ikke innført tiltak som kan stimulere til fangst.

Det ble i 2005 nedsatt en arbeidsgruppe som skal gi råd om kongekrabbeforvaltningen. Blant annet på grunnlag av tilrådingen fra gruppen vil det bli fremmet en egen stortingsmelding om forvaltning av kongekrabben der spørsmålet om beskatning vil inngå.

En temperaturøkning i Barentshavet vil føre til større utbredelse av arter som krever høyere temperaturer enn det som har vært tilfellet i Barentshavet. Samtidig vil også arter sørfra spre seg inn i Barentshavet.

Samlet sett må det kunne sies å være en fare for at allerede introduserte eller nye arter kan spre seg i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten i perioden frem mot 2020. Det er imidlertid svært vanskelig å forutsi hvilken effekt dette vil ha på økosystemet. Dette gjelder både konsekvenser av kongekrabbe og andre arter som allerede er introdusert i området, og konsekvenser av eventuelle nye introduksjoner. Påvirkning og risiko kan til en viss grad begrenses gjennom tiltak for å begrense spredningen av allerede introduserte arter, og tidlig iverksettelse av tiltak for å begrense faren for introduksjoner via ballastvann. En tverrsektoriell nasjonal strategi for fremmede arter er under utarbeidelse med sikte på ferdigstillelse i 2006. Tiltak overfor fremmede marine organismer vil være en viktig del av denne strategien. Tiltak rettet mot fremmede arter er omtalt under kapittel 10.9.

7.6.4 Bevaring av marine naturtyper

Regjeringen vil legge følgende mål til grunn for bevaring av marine naturtyper i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

• Et representativt nettverk av marine, beskyttede områder skal opprettes i norske kyst- og havområder senest innen 2012. Dette inkluderer også de sørlige delene av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Bevaring av et representativt utvalg av marine naturtyper er viktig både for å bevare det biologiske mangfoldet og for å sikre enkelte mest mulig uberørte områder for forskning og overvåking. Kriteriene for opprettelse av beskyttede områder er knyttet til hvorvidt disse er representative, truete, sårbare eller særegne marine naturtyper. Arbeidet med å sikre et representativt utvalg av marine naturtyper i kystnære områder er godt i gang, med sikte på offentlig høring i 2007 og vedtak i 2008. I en andre fase av verneplanarbeidet (2007–2012) skal vernet suppleres og justeres etter behov. Arbeidet skal blant annet ses i sammenheng med forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

I det nordlige Barentshavet og i Svalbards territorialfarvann er marine naturtyper generelt langt mindre påvirket enn lengre sør. Gjennom eksisterende vern i Svalbards territorialfarvann har marine naturtyper i kystnære områder som er grunnere enn 100 meter, de fleste steder en effektiv beskyttelse mot lokal påvirkning.

Innenfor de store naturreservatene på Øst-Svalbard er det igangsatt et arbeid med å skjerme enkelte kystområder og kystfarvann mot ferdsel i form av blant annet cruiseturisme for å sikre uberørte referanseområder der særlig sjøpattedyr og sjøfugl er lite påvirket.