8 Kunnskap og kunnskapsbehov

8.1 Innledning

Forvaltningen av norske havområder skal i størst mulig grad bygge på kunnskap om sammenhenger i økosystemet og om hvordan menneskelige aktiviteter påvirker økosystemet. Mangler i kunnskap vil kunne få betydning for politiske mål og prioriteringer slik at disse blir tilfeldige og lite kostnadseffektive. Samtidig er det viktig å erkjenne at fullstendig kunnskap om et så stort havområde ikke er mulig i overskuelig fremtid, verken teknisk-vitenskapelig eller ut fra administrative og økonomiske vurderinger. Kunnskapsoppbygging er komplekst og kostbart for samfunnet. Det er derfor nødvendig å vite hvor vi mangler kunnskap og hvor stor grad av usikkerhet det er knyttet til den kunnskapen vi har. Gjennom dette kan man etablere beslutningsprosedyrer som tar hensyn til kunnskapsmangel og at kunnskap endres.

Kunnskapsoppbygging om havområdet skjer bredt gjennom forskning, kartlegging, miljøovervåking, annen datainnhenting og rapportering innenfor mange sektorer og institusjoner. I tillegg til universitetene og en del høyskoler er noen eksempler på norske statlige institusjoner som forvalter kunnskap om Barentshavet, listet opp i boks 8.1. I tillegg kommer betydelig kunnskap hos russiske myndigheter. En rekke utdannings- og forskningsinstitusjoner både i Norge (blant annet Universitetet i Tromsø og Norges Fiskerihøgskole) og Russland, samt private aktører, er sentrale.

Det er nær sammenheng mellom utdanning, forskning, kartlegging, overvåking, forvaltning, rapportering og andre kunnskapsrelaterte aktiviteter innenfor de ulike institusjonene. Rapportering basert på overvåking og kartlegging er for eksempel en viktig komponent i en kunnskapsbasert forvaltning for å kunne formidle kunnskapen til beslutningstakere og allmennheten.

Helhetlig forvaltning av havområdene stiller krav til kunnskap på tvers av sektorene og på tvers av de ulike aktivitetene.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, er samlet sett svært omfattende. Kunnskapen om fiskebestandene er basert på mer enn 100 års forskning på de levende marine ressursene og det marine miljø. Kunnskapsgrunnlaget er videre basert på svært lang erfaring med sjøtransport, 40 år med petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, 25 års petroleumsaktivitet i planområdet, samt den omfattende kartleggingen, forskningen og overvåkingen som har vært gjort i disse områdene. Menneskelig aktivitet i havområdet innebærer også kunnskap om naturressursene og havmiljøet. Forvaltningsplanen sammenfatter og gjenspeiler den viten vi har på området i dag. Samtidig er det på flere områder identifisert mangelfull kunnskap hvor det kreves en oppfølging.

Kravene til ressursforvaltning og til miljø- og operasjonssikkerhet ved aktivitet i Barentshavet tilsier at forhold som skips- og fiskeriaktivitet, akutt forurensning og klimatisk risiko overvåkes operasjonelt i «sann tid» og ikke bare gjennom datafangst i ettertid. Norge har derfor inngått en avtale med Canada om deltagelse i satellittprogrammet Radarsat, som sikrer norske offentlige brukere tilgang til data fra satellitten. Data brukes til overvåking av oljeutslipp til havs, skipstrafikk, vindfelt, isdekke og isfjell. Data fra satellitten benyttes blant annet av Kystverket og Kystvakten som supplement til overvåking fra landstasjoner, skip og fly, og av Meteorologisk institutt og Norsk Polarinstitutt som grunnlag for is- og isfjellkartlegging og for isvarsling.

Dette kapittelet gir en oversikt over organiseringen av innhentingen av kunnskap og kunnskapsstatus innenfor de viktigste områdene som omfattes av forvaltningsplanen. Oversikten er ikke fullstendig, men fokuserer på de sentrale kunnskapsutfordringene.

Spørsmålet om behovet for tiltak for å bedre kunnskapen om havområdet ytterligere og prioritering av ny kunnskap behandles sammen med vurderingen av andre tiltak i kapittel 9 og 10.

8.2 Sammenhengene i økosystemet

Havforskningsinstituttet gir i sin årlige publikasjon «Havets ressurser og miljø» en omfattende gjennomgang av økosystemet i Barentshavet. Rapporten omfatter de åpne vannmassene, fisk og de bunntilknyttede ressursene og miljøene. Kunnskapen er basert på lang tids kartlegging, forskning og overvåking og sammenfatter dagens kunnskap om sammenhengene i økosystemet. Sentralt står de årlige toktene til Havforskningsinstituttet i Barentshavet.

Boks 8.2 Økosystemtokt i Barentshavet

Havforskningsinstituttets økosystemtokt med forskningsfartøy gjennomføres i samarbeid med det russiske havforskningsinstituttet, PINRO, i Murmansk, og dekker hele det isfrie Barentshavet. Havforskningsinstituttet gjennomfører årlig tre økosystemtokt i Barentshavet, i januar–mars, i juni, og det største i august–september. Resultatene fra toktene er blant annet fundamentet for de fleste rådene Havforskningsinstituttet gir om forvaltningen av de levende marine ressursene i Barentshavet. De er også grunnlag for Havforskningsinstituttets vurdering av miljøtilstanden i området, og rapporteres i Havforskningsinstituttets årlige miljø- og ressursrapporter.

De viktigste delene av økosystemet blir overvåket fra Havforskningsinstituttets forskningsfartøy med ulike metoder. Metodene kan grovt sett skilles i fortløpende observasjoner gjennom hele toktet og prøvetaking på stasjoner.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Kontinuerlige observasjoner omfatter:

• visuell registrering av sjøpattedyr og sjøfugl,

• bruk av ekkolodd og sonar til observasjoner av biomassen i vannmassene og havbunnens utforming, samt

• instrumenter for registrering av overflatetemperatur, værforhold med mer.

Prøvetakingen på stasjoner omfatter:

• bruk av pelagisk trål for prøver av pelagisk fisk og fiskeyngel,

• bruk av bunntrål for prøver av bunnfisk, reker og andre bunnorganismer,

• etter behov utvidede undersøkelser av bunnorganismer med spesialisert redskap som videoslede, grabber og ulike sleperedskap,

• bruk av ulike planktonnett for prøver av planktonforekomstene,

• vannprøver fra dybdeprofilen for analyse av næringssalter,

• kontinuerlig registrering av temperatur og saltholdighet i dybdeprofilen,

• innsamling av bunnsediment, vann og biologisk materiale for analyse av miljøgifter inkludert radioaktive komponenter.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Boks 8.3 Polarinstituttets forskning og miljøovervåking i Barentshavet

Norsk Polarinstitutt er Norges sentrale statsinstitusjon for forvaltningsrettet forskning, miljøovervåking og kartlegging i Arktis og Antarktis.

I Barentshavet fokuserer forskningen og overvåkingen på polarklima, miljøgifter og biologisk mangfold. Dette omfatter blant annet studier av klimavariasjoner og gjensidig påvirkning i sjøis-land-hav-atmosfære-systemet, samt konsekvensene av et klima i endring. Norsk Polarinstitutt bidrar også med å skaffe kunnskap for å øke forståelsen av kilder til og effekter av forurensning, i tillegg til å opprettholde en generell vitenskapelig ekspertise om polare marine systemer. Deler av denne aktiviteten skjer på instituttets eget forskningsfartøy, «Lance», men også i samarbeid med andre institusjoner på deres forskningsfartøy. I tillegg er Norsk Polarinstitutt hovedaktør for marin aktivitet i Ny-Ålesund med egen forskningsstasjon og er ledende i det nye marine laboratoriet.

Kilde: Norsk Polarinstitutt (Foto: Inger Lise Næss)

Gjennom arbeidsgruppen «Kyst og hav» under nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold er det utarbeidet forslag til overvåking av marint biologisk mangfold i kystsonen. Tilsvarende er under utarbeidelse for havområdene.

Den norske Artsdatabanken er også nylig etablert og skal være en felles kunnskapsbank for biologisk mangfold i Norge, samt en nasjonal informasjonskilde for naturtyper, arter og populasjoner (se http://www.artsdatabanken.no).

Nettstedet www.havovervakning.no er en portal som gir tilgang til alle institusjonene som driver miljøovervåking i Barentshavet. MONBASE (MONitoring the BArents Sea Environment) er et annet igangsatt prosjekt som utvikler en operativ tjeneste og varsler om strøm, temperatur, saltholdighet, næringssalter og plankton i Barentshavet. Prosjektet er et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet, Meteorologisk institutt og NERSC (Nansen Environmental and Remote Sensing Center). Det finnes også flere andre rapporteringsmekanismer. Miljøovervåking for Svalbard og Jan Mayen (MOSJ) er et system for sammenstilling og tolkning av miljøovervåkingsdata for Svalbard, Jan Mayen og tilgrensende havområder. Norsk Polarinstitutt har hovedansvaret for MOSJ, men en rekke institusjoner stiller data til rådighet (se http://miljo.npolar.no/mosj/start.htm).

MAREANO-programmet er et tverrsektorielt initiativ som har som mål å kartlegge og gjennomføre grunnleggende studier av havbunnens fysiske, biologiske og kjemiske miljø og systematisere informasjonen i en arealdatabase for norske kyst- og havområder. Arealdatabasen gjøres fortløpende tilgjengelig på Internett gjennom MAREANO-web.

Innenfor petroleumssektoren foretar operatørene på norsk sokkel en omfattende kartlegging og miljøovervåking i tråd med vilkår i tillatelsene fra Statens forurensningstilsyn.

Selv om kunnskapen om økosystemet i Barentshavet generelt kan karakteriseres som omfattende, er det en utfordring å få en enda bedre forståelse av samspillet mellom organismer i næringskjeden. Frem til i dag er de økologiske studiene i Barentshavet fokusert rundt et fåtall arter. I en situasjon der de kommersielle artene beskattes intensivt, vil det være viktig å få en ytterligere analyse av dietten for de viktigste artene, herunder variasjoner innenfor et år og mellom år. Forståelsen av energiflyt og samspill mellom arter bør forbedres for å sikre en god forvaltning.

Fremdeles mangler det mye kunnskap når det gjelder effekter av menneskelig aktivitet på ulike deler av økosystemet. Når det gjelder samvirkende effekter av ulike typer påvirkninger på artene, har forskerne bare så vidt begynt å undersøke dette.

Et annet område der det er identifisert manglende kunnskap, gjelder iskantens funksjon og betydning, herunder mengdene plankton og tidspunktet for våroppblomstringen. Horisontalutbredelse av atlanterhavsvann og arktisk vann er en sentral del av økosystemet som det er viktig å overvåke, blant annet i lys av klimaendringer.

8.3 De enkelte artene

8.3.1 Fisk

Omfattende fiskeriaktivitet og forskning på de kommersielle fiskebestandene i Barentshavet har gitt et godt kunnskapsgrunnlag når det gjelder utbredelse og egenskaper for disse bestandene, særlig torsk, lodde, sild, hyse og sei. Fiskeridirektoratet utarbeider i samråd med norske og russiske fiskerimyndigheter fiskeristatistikk som sammen med toktdata fra Havforskningsinstituttet og PINRO danner inngangsdata til de årlige bestandsberegningene. Den offisielle fangststatistikken er en landingsstatistikk og inkluderer ikke ulovlig fiske, utkast, spøkelsesfiske med mer. Slik uregistrert dødelighet kan tallfestes for å bedre kunnskapsgrunnlaget, men dette krever økte ressurser.

Data for ikke-kommersielle fiskeslag er blitt samlet inn under regulære tokt i Barentshavet de siste 20–30 årene, men dataene er i liten grad analysert. Dette vil kreve omfattende ressurser.

8.3.2 Sjøpattedyr

Det er over tid bygget opp omfattende kunnskap som gir grunnlag for bestandsestimater for enkelte arter av sjøpattedyr (vågehval, grønlandssel, isbjørn) i området. For enkelte arter er estimatene likevel beheftet med usikkerhet, og systematisk kartlegging skjer ikke. For flertallet av artene foreligger ikke gode nok data til å kunne oppdage annet enn storskala endringer i bestandsutviklingen. Det er i liten grad gjennomført undersøkelser som gir grunnlag for kunnskap om utbredelse, kondisjon og demografi for sjøpattedyr som grunnlag for forvaltningen.

8.3.3 Sjøfugl

Det er i dag manglende kunnskap om bestandsvariasjoner for sjøfugl i utredningsområdet. Overvåking av livshistorie og populasjonstrender er avgjørende for å kunne angi årsaker til de endringene i bestandene som er observert og kan bli observert i fremtiden. Programmet SEAPOP tar sikte på å bedre kunnskapen om sjøfugl, blant annet når det gjelder utbredelse og bestandsstørrelse, og for å kunne skille naturlige og menneskeskapte årsaker til variasjoner i bestandene. Et nytt internettbasert kartverk for sjøfugl i Norge skal gjøre det enklere å få tilgang til oppdatert kunnskap om sjøfuglsituasjonen.

8.3.4 Koraller og annen bunnfauna

Vi har i dag svært liten kunnskap om det undersjøiske landskapet og økosystemene og det biologiske mangfoldet knyttet til sjøbunnen i havområdene. Vi mangler kunnskap om utbredelse og tilstand for ulike naturtyper knyttet til sjøbunnen som for eksempel korallrev, svampsamfunn og undersjøiske fjell, deres tilknyttede biologiske mangfold og deres sårbarhet og økologiske funksjon.

Kilde: Havforskningsinstituttet

MAREANO-programmet er et tverrsektorielt initiativ som har som mål å kartlegge og gjennomføre grunnleggende studier av havbunnens fysiske, biologiske og kjemiske miljø og systematisere informasjonen i en arealdatabase for norske kyst- og havområder. Arealdatabasen gjøres fortløpende tilgjengelig på Internett gjennom MAREANO-web.

MAREANO ble startet opp i 2005 og har hovedfokus på nordområdene, det vil si det sørlige Barentshavet fra Lofoten til grensen mot Russland. Programmet er et samarbeidsprosjekt mellom Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse og Statens kartverk Sjø. Direktoratet for naturforvaltning og Fiskeridirektoratet deltar sammen med disse tre etatene i styringsgruppen for MAREANO som rapporterer til departementenes styringsgruppe (Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet). Øvrige etater (herunder Oljedirektoratet, Fiskeridirektoratet, Forsvarets forskningsinstitutt, Statens forurensningstilsyn og Norsk Polarinstitutt) trekkes inn etter behov.

Havforskningsinstituttet gjennomfører nå også undersøkelser av bunnen på utvalgte stasjoner i forbindelse med økosystemtoktene i Barentshavet.

8.3.5 Introduserte arter

Det finnes i dag ingen systematisk tilnærming for å sikre kunnskap om introduserte arter i havområdet. Dette gjelder både risikobildet og hvilke organismer som faktisk introduseres. Det er ikke utviklet metodikk for å oppdage slike introduksjoner, og sannsynligheten for at en ny art i det marine miljø oppdages før den har etablert seg er svært liten. En tverrsektoriell nasjonal strategi for fremmede organismer er under utarbeidelse med sikte på ferdigstilling i løpet av 2006. Strategiens viktigste innhold vil være mål, prinsipper og tiltaksplaner for å forebygge uønsket innføring av og redusere spredning av fremmede organismer. Tiltak for styrking av kunnskapsgrunnlaget vil være en viktig del. Både fellestiltak og mer målrettede tiltak for de enkelte sektorer og problemorganismer vil videre inngå. Tiltak overfor fremmede marine organismer vil være en viktig del. Det er særlig behov for styrket kunnskap om effekter av kongekrabben på økosystemene. Havforskningsinstituttet har satt i gang et femårig forskningsprogram for å kartlegge eventuelle effekter. Forvaltningen av kongekrabbe, jf. St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Fiskeri- og kystdepartementet, skal gjennomgås i en egen stortingsmelding. Artsdatabanken utarbeider i 2006 en liste over fremmede arter som særlig er uønsket i norske økosystemer ut fra en føre var-vurdering.

8.4 Forurensning

8.4.1 Innledning

Med forurensning menes her særlig oljeforurensning/hydrokarboner, radionuklider og kjemiske forbindelser omtalt som miljøgifter. De viktigste miljøgiftene er de tungt nedbrytbare organiske forbindelsene som konsentreres i næringskjeden slik som PCB, alkylfenoler og tungmetaller som kvikksølv og kadmium. Overgjødsling er ikke identifisert som en relevant forurensningsproblemstilling i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Forsuring av havet som følge av økte utslipp av CO₂ er en problemstilling som i økende grad er gjenstand for diskusjon, men hvor kunnskapen er begrenset. Norge har gjennom OSPAR tatt initiativ til økt kunnskap om konsekvenser av forsuring av havet, særlig for kalkdannende organismer, og en rapport om dette er utarbeidet gjennom Direktoratet for naturforvaltning vinteren 2006. Kunnskap om disse sammenhengene er i stor grad en internasjonal utfordring.

Det må skilles mellom kunnskap om nivåer og tilførsel av forurensning i havområdet på den ene siden og kunnskap om effekter på den andre siden. Behov for kunnskap om tilførsel av forurensning og/eller effekter vil være særlig aktuelt i de tilfellene der et visst forurensningsnivå er identifisert. For å ha god kunnskap om forurensningsnivåer må også kunnskap om nivåer av naturlig forekommende stoffer foreligge (bakgrunnsnivåer).

Det er videre betydelig behov for å kunne dokumentere tilstanden i havområdene med hensyn til forekomst av forurensningskomponenter i fisk og annen sjømat. Ikke minst er denne typen informasjon etterspurt internasjonalt i forbindelse med eksport av fisk og annen sjømat.

8.4.2 Nivåer og tilførsel

Når det gjelder forurensningsnivå, viser overvåking foretatt av Havforskningsinstituttet i Barentshavet i 2004 at bakgrunnsverdiene av oljekomponenter i sjøvann er svært lave. Nivåene av radioaktiv forurensning i vann basert på cesium-målinger viser også meget lave verdier i forhold til områder lengre sør. Kunnskapen er forbedret med bedre innsikt i naturlige nivåer. Det arbeides med å innhente slik informasjon på bakgrunn av krav under OSPAR-konvensjonen.

Når det gjelder forurensningsnivåene i organismer, overvåker Havforskningsinstituttet enkelte utvalgte organiske miljøgifter og radioaktiv forurensning. Oljekomponenter i fisk analyseres mer sporadisk. Nivåene er generelt sett meget lave, jf. kapittel 5. I tillegg har Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning en del data for organiske komponenter, inkludert dioksiner og bromerte flammehemmere, som også viser lave nivåer. Det er imidlertid ingen systematisk og fullstendig kunnskap om forurensningsnivåer i fisk, og det er behov for videreutvikling av etablerte tidsserier.

Havforskningsinstituttet har de siste 10–15 årene gjennomført undersøkelser av forurensningene i bunnsedimenter i Barentshavet, blant annet i forbindelse med arbeidet under Arktisk råd. Forekomstene av stoffene er generelt lave. Det er imidlertid manglende kunnskap om hvilke verdier som kan karakteriseres som bakgrunnsverdier. Det foreligger omfattende kunnskap om lokale nivåer av forurensning ved oljeinstallasjoner (også ved leteboring) som ledd i pålagte overvåkingsprogrammer.

For sjøfugl og sjøpattedyr øverst i næringskjeden registreres nivåene av miljøgifter kun sporadisk. Nivåene som er registrert er urovekkende høye, men indikerer samtidig en reduksjon eller utflating i nivåene for enkelte kjente miljøgifter som PCB og kadmium. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til utviklingen som følge av lite systematisk kunnskapsinnhenting.

Kunnskap om den samlede tilførselen og fordelingen mellom de ulike kildene til miljøgifter i Barentshavet er svært mangelfull. Den samlede mengden som tilføres gjennom langtransportert forurensning, er lite kjent. Det finnes i dag en luftovervåkingsstasjon på Svalbard (Ny-Ålesund) og en på fastlandet, men disse gir ikke den nødvendige informasjon. Innenfor AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme) er det gjort enkelte sporadiske undersøkelser som har søkt å kartlegge tilførsler, men området er komplekst, og det vil kreve omfattende ressurser å kartlegge kildene mer i detalj. Tilførselen fra petroleumsindustrien er derimot kjent gjennom krav i utslippstillatelsene og rapportering. Disse kravene omfatter også leteboringer.

Data og rapporter for utslipp fra petroleumsvirksomheten for de siste åtte årene er samlet i en database (Environment Web) som er utviklet av petroleumsindustrien og myndighetene i fellesskap. Rapporter med resultater fra overvåkingsundersøkelsene er samlet i en egen database (MOD).

Mengdene miljøgifter som slippes ut fra skip, er kartlagt og beregnet når det gjelder bunnstoffer på skip (kobber og TBT). Mengdene TBT som tilføres havområdet, vil avta etter hvert som forbudet mot bruk av TBT, innført gjennom IMO, får effekt. Det eksisterer kun sporadisk kunnskap om ulovlige utslipp av miljøgifter, og dette antas å ikke ha et betydelig omfang. Det rapporteres årlig om oljeflak på sjøen, og de fleste antas å være ulovlige utslipp fra skip. Hyppigheten av slike utslipp antas å være proporsjonal med trafikktettheten, men det er usikkerhet knyttet til modellene for beregning av omfanget.

Det kan i en del tilfeller være tilstrekkelig å identifisere miljøgifter i organismene for å utløse initiativer internasjonalt, selv om det kreves omfattende dokumentasjon for å definere et stoff som kandidat for regulering. Manglende kunnskap om utvikling i nivåene og tilførsel gjør det dessuten vanskelig å vurdere virkningene av tiltak. En annen hovedutfordring er at foreliggende kunnskap om nivåer og tilførsel hovedsakelig omfatter enkelte utvalgte, kjente miljøgifter, hvor produksjon og bruk ofte er redusert, slik som PCB. Man har imidlertid betydelig mindre kunnskap om andre «nye» miljøgifter som er i omfattende bruk, slik som stoffet PFOS og bromerte flammehemmere. Myndighetene har således ikke oversikt over tilførselen av viktige miljøgifter som bromerte flammehemmere til området. Dette representerer betydelig kunnskapsmangel når man vet at en rekke stoffer har egenskaper som gjør at de langtransporteres, akkumuleres og ikke brytes ned i naturen.

Kilde: Norsk Polarinstitutt (Foto: Hallvard Strøm)

8.4.3 Effekter av forurensning

Selv om det gjøres betydelig arbeid internasjonalt med risikovurdering av ulike stoffer, både av private aktører og offentlige myndigheter, er det generelt manglende kunnskap om effekter av forurensning på økosystemet og ulike arter. Dette gjelder både påvirkning på enkeltarter, påvirkning på økosystemet og ikke minst samlet påvirkning av flere kjemikalier. I EU er det under utvikling et samlet system for å bedre denne kunnskapen (REACH).

Gjennom OSPAR er det etablert et omfattende system for klassifisering av kjemikalier som brukes i petroleumsvirksomheten ut fra akutt giftighet, nedbrytbarhet og bioakkumulering. Testene som ligger til grunn for klassifiseringen, er imidlertid ikke fullt ut tilpasset arktiske strøk, for eksempel gjennom valg av arter, slik at det er en viss usikkerhet knyttet til effektene også av disse kjemikaliene.

De viktigste effektene av de høye nivåene av persistente organiske miljøgifter i sjøfugl og sjøpattedyr i området vil kunne være atferdsendringer og nedsatt immunforsvar og reproduksjonsevne, men det mangler kunnskap om slike sammenhenger. AMAP har i en rekke rapporter fokusert på slike problemstillinger, men systematisk kunnskapsoppbygging skjer ikke.

Som følge av usikkerhet om langtidseffektene av de store mengdene oppløste komponenter som følger med utslippene av produsert vann fra petroleumsvirksomhet, er det etablert et eget forskningsprogram i Norges forskningsråd for å belyse denne problemstillingen (PROOF). Dette er imidlertid ikke en særlig relevant problemstilling for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten fordi det ikke gis tillatelse til utslipp av produsert vann. Det finnes ikke tilsvarende initiativer som PROOF for langtransporterte miljøgifter.

Det er manglende kunnskap om lokale effekter av lokal oljeforurensning som følge av ulovlige driftsutslipp fra skip.

Det er samlet sett et betydelig behov for bedre kunnskap om effekter av miljøgifter på viktige arter og økosystemet generelt.

8.5 Avfall

Det er i dag liten kunnskap om tilførselen av avfall til havområdet og om hvilke effekter avfallet har, enten i form av forsøpling eller effekter for levende organismer. Avfallet kan ha sin opprinnelse på land eller på skip. Avfall fra landbaserte kilder er antatt ikke å være av vesentlig betydning i området.

De beregningsfaktorene som foreligger for estimering av produsert mengde avfall og utslipp av avfall til sjø fra skipstrafikken, er basert på undersøkelser fra tilbake til 1977. Det må antas at strengere internasjonalt regelverk vedrørende håndtering av avfall ombord på skip samt bedret teknologi på området har ført til at både produserte mengder avfall og utslipp til sjø er blitt endret som følge av denne utviklingen. Gjennom IMO er det etablert et globalt forbud mot utslipp av blant annet plastavfall (MARPOL 1973/78 Anneks V). Disse endringene vil naturlig medføre andre beregningsfaktorer enn de som foreligger per i dag, og det antas derfor at det innenfor enkelte avfallstyper blir gjort overestimering av produsert mengde avfall. Det er behov for å avbøte denne kunnskapsmangelen for å kunne gi bedre estimater i fremtiden. I henhold til forurensningsforskriften kapittel 20 kreves det at skip som anløper havner innenfor EØS-området, skal rapportere status om avfall om bord. Blant annet skal mengder produsert, mengder levert til havn og mengder planlagt levert i neste havn rapporteres. Et spesifikt skjema skal fylles ut og leveres til havnemyndighetene før ankomst til havnene. Dersom disse dataene blir samlet inn og kommunisert riktig, vil de kunne bidra til å bedre kunnskapen om avfallshåndtering.

For petroleumsvirksomhet er det krav om kildesortering av alt avfall med påfølgende transport til land for håndtering der.

Gjennom OSPAR pågår et prosjekt om marint avfall som skal avsluttes i løpet av 2006. Formålet med prosjektet er å overvåke og analysere avfall som skylles i land på utvalgte referansestrender i regionen, for å kunne få kunnskap om kilder, trender og volumer.

Det er videre blitt kjent fra et prosjekt i Nordsjøen at opphopningen av plastavfall i fordøyelsesorganene til enkelte sjøfugl medfører økt dødelighet.

8.6 Klima og værforhold

Klimaendringer vil være en viktig miljøutfordring i havområdet på lengre sikt. Det er i dag begrenset kunnskap om effekter av klimaendringer på fisk, bunndyrsamfunn, plankton og andre elementer i økosystemet. Slik kunnskapsoppbygging vil være svært viktig og må skje grundig og langsiktig. Det er viktig å komme i gang med dette arbeidet nasjonalt og internasjonalt. Det vil være for omfattende å komme detaljert inn på de generelle utfordringene man står overfor når det gjelder kunnskap om klima og menneskeskapte klimaendringer her, men metodiske utfordringer og etablering av tidsserier er helt sentralt. Det vises blant annet til St.meld. nr. 15 (2001–2002) Norsk klimapolitikk.

Kilde: Norsk Polarinstitutt (Foto: Hallvard Strøm)

Det er mindre omfattende grunnlagsdata for værvarsel for Barentshavet enn i andre norske havområder. Arkivet for vær (HINDCAST) omfatter ikke detaljerte væropplysninger på linje med andre norske havområder. Dette er en betydelig kunnskapsmangel i lys av ny, omfattende aktivitet i havområdet. Kunnskap om temperatur, vind og bølgehøyder vil for eksempel være viktig for beregning av oljedriftsbaner, konstruksjon av skip, organisering av beredskap og utbygging av oljeinstallasjoner. Dagens teknologi og kunnskap åpner for mer presis værvarsling gjennom å øke observasjonsgrunnlaget og ta i bruk varslingsmodeller med høyere oppløsning.

8.7 Miljørisiko ved akutt oljeforurensning

Det er omfattende kunnskap om risiko for akutt oljeforurensning fra petroleumssektoren etter over 40 års aktivitet på norsk sokkel. Innenfor sjøtransporten har man også omfattende risikoanalyseverktøy og statistikk om uhell. Både sjøtransporten og petroleumsindustrien reguleres med sikte på å sikre fortsatt lav risiko for akutt forurensning. Det er imidlertid ikke grunnlag for å foreta samlede kvantifiserbare risikovurderinger for havområdet, og dette anses heller ikke hensiktsmessig, jf. kapittel 5.7.

Det er behov for mer kunnskap om tilpasning av eksisterende utstyr for gjennomføring av oljevernaksjoner i arktiske strøk, særlig når det gjelder olje i is og oljevernberedskap i mørke. Det pågår imidlertid flere forskningsprosjekter, blant annet MARUT (Maritim Utvikling) hvor problematikken behandles, samt at øvelser gjennomføres av myndighetene og industrien.

Det er ikke større usikkerhet om årsaker til akutte utslipp av olje i dette havområdet enn i andre havområder.

Det er enighet om at oljeforurensning som følge av akutte oljeutslipp fra skipsfart og petroleumsvirksomhet i de særlig verdifulle og sårbare områdene vil kunne ha mer betydelige konsekvenser enn i andre havområder. Det er usikkerhet omkring nøyaktig hvor mye mer omfattende konsekvensene vil være. Det skyldes i hovedsak:

• manglende kunnskap om nåsituasjonen, særlig for sjøfugl, og

• manglende kunnskap om konsekvensene for økosystemene, slik som restitusjonstid og nedbrytingstid.

I tillegg kommer endrede forutsetninger i prognoseperioden frem til 2020 som kan påvirke omfang og type olje. Barentshavet er et av de mest produktive områdene i nord, og her har en vesentlig del av Nordøst-Atlanterens levende, høstbare marine ressurser deler av eller hele sin livssyklus. Felles for de viktigste fiskebestandene i Barentshavet er at de har sine gyteområder langs norskekysten, og at de sårbare første stadiene fraktes konsentrert i tid og rom med strømsystemene nordover til oppvekstområdene i Barentshavet. De kritiske stadiene hos fisk er spesielt egg- og larvestadiene hvor store deler av en årsklasse driver konsentrert og passivt med vannmassene nordover. Den rike produksjonen langs kysten og i Barentshavet gir også grunnlag for at vi her har en av verdens høyeste tettheter av sjøfugl.

Kaldtvannskorallrev, svampsamfunn og flere andre bunndyrsamfunn kjennetegnes av stor artsdiversitet. Slike bunndyrsamfunn vil bare i helt sjeldne tilfeller berøres av akutte utslipp av olje fordi den transporteres med vannmassene uten å komme i berøring med bunnen. Dersom det gjøres funn med tungt oppløselige oljetyper, kan det imidlertid ikke utelukkes at utslipp kan skje fra installasjoner på havbunnen, eller at olje som transporteres med skip, først slippes ut etter at skipet er havarert på havbunnen. Råolje har en egenvekt som gjør at den normalt vil stige raskt til overflaten. For en nærmere beskrivelse av havområdet vises det til kapittel 3.

Kunnskap om effekter av oljeforurensning på individnivå er tilfredsstillende selv om det, på samme måte som andre analyser av denne typen, ikke er gjort studier av alle relevante arter. Kunnskapen om økosystemeffekter, det vil si hvordan skade på en økosystemkomponent (for eksempel en fiskepopulasjon) vil påvirke andre økosystemkomponenter (for eksempel sjøfugl eller sjøpattedyr), er mindre kjent. Økosysteminteraksjoner er også påpekt som et tema mer generelt i forhold til kunnskapsbehov.

Kunnskap om miljøkonsekvenser av akutte oljeutslipp er i stor grad knyttet til internasjonale erfaringer etter større skipsuhell. Som et grunnlag for konsekvensutredningen som ledet opp til åpning av Barentshavet Sør for letevirksomhet i 1980 (St.meld. nr. 57 (1978–1979), gjennomførte Havforskningsinstituttet en rekke eksperimentelle undersøkelser på fiskeegg og -larver av forskjellige viktige fiskeslag. Undersøkelsene som gikk ut på å studere den vannløselige fraksjonen av råoljens virkning, viste at det var vesentlige artsforskjeller med hensyn til ømfintlighet. Sei- og torskelarver hadde laveste terskel for skade, mens sild tålte størst konsentrasjon av den vannløselige fraksjonen.

Følgende kunnskapsbehov fremheves særskilt når det gjelder miljøkonsekvenser:

• å bedre kunnskap om økologiske interaksjoner,

• å bedre kunnskapen om geografisk forekomst og fordeling av sjøfugl og sjøpattedyr til ulike årstider/sesonger.

Kunnskapen om drift og spredning av olje er de senere år blitt forbedret, og det beregningsgrunnlaget som nå foreligger, vurderes som tilstrekkelig til bruk i risikoanalyser. Spredningsmodellene som brukes er de samme for petroleumsvirksomhet og sjøtransport.

Arktiske økosystemer har imidlertid en del særtrekk, som blant annet lave temperaturer og isdannelse, som gjør at det kreves videre forsk­ning på spredning, nedbrytning og effekter av olje i disse systemene. Oljetypen som benyttes i spredningsmodelleringene, er også av vesentlig betydning for resultatet, blant annet med hensyn til levetid på sjøen. I denne forbindelse knytter det seg større usikkerhet til utslipp fra sjøtransport enn fra petroleumsvirksomheten. For sistnevnte er forvitringsegenskapene til oljen ukjent ved leteaktivitet, men kjent ved oppstart av produksjon. Akutte utslipp fra sjøtransport kan representere et mangfold av oljetyper og produkter med til dels ukjente egenskaper.

8.8 Øvrige aspekter

Inngrep på sjøbunnen forårsaket av produksjonsanlegg, rørledninger, kabler og andre anlegg på havbunnen, mudring, utfyllinger eller dumping kan i tillegg til skade på naturverdier føre til fysisk fjerning eller ødeleggelse av kulturminner. I forbindelse med petroleumsvirksomhet er kartlegging et vilkår for tillatelse. Marine kulturminner i havområdet er i dag for øvrig i liten grad kartlagt og registrert av kulturminnemyndighetene, og kunnskap om skipsvrak i området er sporadisk og tilfeldig. Det er ønskelig å sikre en bedre kartlegging av marine kulturminner. Det er utarbeidet marinarkeologisk prioriterte områder for å kunne møte de forvaltningsmessige utfordringene. Slike områder har ikke vernestatus, men er et arbeidsredskap for kulturminneforvaltningen.

Det er videre behov for utvikling av det metodiske grunnlaget for en økosystembasert forvaltning, herunder fremstilling av samlet påvirkning på økosystemet fra ulike sektorer, etablering av et system med miljøkvalitetsmål og samordning av overvåking og rapportering. Det er hensiktsmessig å gjøre dette i nært samarbeid med andre land, for eksempel innenfor OSPAR, Nordisk Ministerråd, Arktisk råd og det bilaterale samarbeidet med Russland.

Kunnskapen om samfunnsøkonomiske spørsmål knyttet til de ulike næringene, slik som ringvirkninger av fiskerier, skipstrafikk og petroleumsvirksomhet, er ikke tilstrekkelig og bør utvikles videre for å sikre et best mulig beslutningsgrunnlag.

8.9 Sammendrag

Kunnskapen om økosystemet og påvirkningen på økosystemet i Barentshavet er spredt blant en rekke institusjoner og er ikke i tilstrekkelig grad koordinert, verken når det gjelder innhenting eller rapportering. Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt sammen med de ulike forvaltningsetatene er de mest sentrale institusjonene i dagens kunnskapsoppbygging og overvåking. Samarbeidet med Russland er omfattende, men bør styrkes ytterligere og i større grad målrettes i forhold til kunnskapsgrunnlaget for en økosystembasert forvaltning. Viktige samarbeidsområder inkluderer fiskeristatistikk, kartlegging, miljøovervåking og kunnskap om utvikling av aktiviteter på russisk side som kan få betydning for påvirkningen av miljøet og behovet for tiltak i perioden frem mot 2020.

Kunnskapen om havområdet er betydelig når det gjelder økosystemet og de kommersielle fiskeressursene. Likevel er det en utfordring å få enda bedre innsikt i samspillet mellom organismer og energiflyten i næringskjeden, særlig i forhold til ikke-kommersielle arter. Det er avdekket betydelige kunnskapsbehov når det gjelder sjøfugl og havbunnforhold i området. Dette har sammenheng med at disse ressursene ikke utnyttes kommersielt. Gjennom SEAPOP og MAREANO vil kunnskapen kunne bedres i løpet av få år. Det er behov for økt kunnskap om værforholdene i området (sammenstilt i HINDCAST-databasen). Eksisterende regelverkskrav krever at kunnskap om værforhold hensyntas ved dimensjonering av beredskapstiltak.

Det er forholdsvis god kunnskap om forurensningsnivåene i sjøvann og organismer i havområdet selv om ikke alle stoffer omfattes. Slik dokumentasjon er svært viktig for å kunne dokumentere at fisk og annen sjømat fra Barentshavet ikke er forurenset. Det er imidlertid mangelfull kunnskap når det gjelder utviklingstrekk og effekter av dagens nivå av miljøgifter, særlig i sjøpattedyr og sjøfugl. Denne kunnskapsmangelen har betydning for myndighetene fordi det blir vanskeligere å vurdere effekten av iverksatte tiltak og prioriteringen av nye tiltak.

Videre er det svært mangelfull kunnskap om risikoen ved introduserte arter, noe som gjør det vanskelig å etablere et robust forvaltningssystem som kan møte introduksjon av nye arter på en effektiv måte. En tverrsektoriell nasjonal strategi for fremmede organismer er under utarbeidelse med sikte på ferdigstilling i løpet av 2006. Denne strategiens viktigste innhold vil være mål, prinsipper og tiltaksplaner for å forebygge uønsket innføring av og redusere spredning av fremmede organismer. Både fellestiltak og mer målrettede tiltak for de enkelte sektorer og problemorganismer vil inngå. Tiltak overfor fremmede marine organismer vil være en viktig del. Videre skal forvaltningen av kongekrabbe, jf. St.prp. nr. 1 (2005–2006) for de Fiskeri- og kystdepartementet, gjennomgås i en egen stortingsmelding. Disse initiativene vil avbøte en betydelig del av kunnskapsmangelen på området.

Det finnes i dag ikke tilstrekkelig grunnlag for bruk av analyseverktøy og modeller for å fremstille samlet påvirkning på havområdet. Dette gjør at en helhetlig forvaltning av havområdet og valg av de mest kostnadseffektive tiltakene vanskeliggjøres.