5 Påvirkning på miljøtilstanden

5.1 Innledning

Havmiljøet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten har store naturlige svingninger og variasjoner. Menneskeskapte påvirkninger er særlig knyttet til aktiviteter innen fiskeriene, petroleumsvirksomheten og skipstrafikken. Det er i tillegg risiko for akutte hendelser som for eksempel oljesøl ved ulike aktiviteter. Tilstanden påvirkes også av ytre faktorer som langtransportert forurensning og klimaendringer. I dette kapittelet gjennomgås menneskeskapte påvirkninger, først fra de enkelte sektorene og deretter samlet. Fremstillingen søker i den grad det er mulig å skissere utviklingen i perioden frem mot 2020.

Utslipp til luft påvirker også havmiljøet, men det behandles ikke særskilt i denne meldingen. Sammenhengen mellom havmiljøet og klimaendringene er en global problemstilling som er beskrevet i kapittel 5.5.2. Støy og seismikk har primært betydning for fiskerisektoren og behandles i kapittelet om sameksistens i kapittel 6. Eventuell påvirkning på land fra for eksempel infrastrukturtiltak og/eller landanlegg i forbindelse med petroleumsindustrien, behandles ikke ettersom det ligger utenfor utredningsområdet. Akutte, større uhellsutslipp til sjø behandles i kapittel 5.7.

5.2 Påvirkning fra fiskeriene

5.2.1 Innledning

En bærekraftig høsting av de levende marine ressursene forutsetter at økosystemenes mangfold, struktur, virkemåte og produktivitet opprettholdes. Dette betyr at høstingen må tilpasses slik at de naturlige sammenhengene mellom de enkelte komponentene i økosystemet opprettholdes.

Innen forvaltningsplanens tidsramme er sannsynligvis fiskeriene den menneskelige aktivitet som vil ha størst effekt på økosystemet. Påvirkningen på økosystemet avhenger både av hvor mye som høstes, hvordan høstingen foregår, og på hvilket trinn i næringskjeden fiskebestanden befinner seg.

I vurderingen av fiskerienes påvirkning på økosystemet må effektene av ytre krefter som vind, temperatur og strømforhold også tas med i betraktning. Ytre krefter og naturlige svingninger i fiskebestandene, som følge av konkurranse mellom ulike arter i tillegg til variasjoner i tilgang på næring, kan i enkelte tilfeller være mer betydelig enn den menneskeskapte påvirkningen på de samme bestandene. Kunnskapen om effektene på ulike arter og områder varierer, og det er en utfordring å skille menneskeskapt påvirkning fra annen påvirkning. På grunn av lang tradisjon med høsting og forvaltning av enkelte av de kommersielt utnyttede fiskebestandene, der forskning og annen kunnskapsinnhenting har vært betydelig, er det generelt best kunnskap om effekten på disse fiskebestandene. Det er på den annen side liten kunnskap om effekter av fiskeriene på arter som ikke utnyttes kommersielt og de øvrige delene av økosystemet, jf. kapittel 8.

5.2.2 Effekter på de kommersielt utnyttede bestandene

Den viktigste effekten av fiskeriene er i dag den tilsiktede beskatningen på de kommersielle fiskebestandene som medfører endring av bestandsstørrelsen. I tillegg bidrar dette til endringer i størrelses- og alderssammensetning, genetiske egenskaper og dødelighet i bestandene.

De viktigste fiskeslagene som høstes i området er torsk, hyse, sei, blåkveite, sild og lodde. I tillegg har rekefisket en forholdsvis stor økonomisk betydning. Disse artene representerer forskjellige trinn i næringskjedene.

Torsk er økonomisk sett det aller viktigste fiskeslaget i Barentshavet. Torsken er også en av toppredatorene i den marine næringskjeden med en utbredelse som dekker nærmest hele Barentshavet og er derfor sentral for økosystemet i dette havområdet. Torsken foretrekker lodde som næring, og bestandene har historisk vært koblet til hverandre. Økt fiskepress på lodde gir direkte effekt på torskebestanden, og en stor torskebestand vil ha en direkte effekt på loddebestanden. Hvis loddebestanden er lav, endrer torsken diett. Dette vises blant annet gjennom at kollapsen i loddebestanden på 1980-tallet hadde store konsekvenser for torsken med redusert lengdevekst og forsinket kjønnsmodning. Under kollapsen i loddebestanden på 1990-tallet var denne effekten langt svakere, og nedgangen i loddebestanden i 2003 og 2004 syntes ikke å ha gitt samme negative effekter. Dette kan skyldes gode forekomster av ungfisk av sild, kolmule og hyse som er alternativ næring for torsk.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Denne nære sammenhengen nyttes også i forvaltningsmodellene og kvotefastsettelsen. I forvaltningen av lodde er det derfor også viktig å sikre torskens fødetilgang. Kvotetilrådingene for lodde tar i dag hensyn til torskens konsum av lodde, og det er ønskelig også å legge inn konkurranseforholdet sild–lodde. Dette er et eksempel på økosystemtilnærming der forvaltningen i tillegg til å vurdere den enkelte kommersielt utnyttede arten, søker å ivareta økosystemets struktur og funksjon. Sammenhengene mellom artene er imidlertid ikke alltid like enkle å forutsi/modellere, og hovedtyngden av forvaltningen ligger derfor fremdeles på enbestandsforvaltning. Kvotetilrådingene for torsk bygger således fremdeles på en enbestandsmodell, men det er ønskelig at forvaltningen også tar hensyn til mengde og tilgjengelighet for torsken av lodde og reker, samt predasjon på torsk fra grønlandssel og vågehval.

En sterkt nedfisket torskebestand skal teoretisk sett kunne gi økt høstingsutbytte av lodde og reker, men å fjerne en så viktig art øverst i næringskjeden kan også virke destabiliserende på hele økosystemet. Dette synes nettopp å være tilfellet på østkysten av Canada der torskebestanden er sterkt redusert uten at det har ført til økning i loddebestanden, som tvert imot er redusert. Endringene har imidlertid ført til at bestandene av reke, enkelte flyndrearter og krabber har økt.

Gytebestandene i forvaltningsområdet av hyse, sei og torsk er i dag over føre var-grensen, mens lodda igjen er nede på et meget lavt nivå. Hyse og sei høstes i dag bærekraftig. Beskatningen av torsk er på grunn av urapporterte landinger imidlertid høyere enn det som er tilsiktet gjennom forvaltningen. Bestanden av rognkjeks har vært nedadgående de siste årene, og det er derfor anbefalt å redusere fangstnivåene. Blå­kveite er fremdeles under langsom gjenoppbygging, og forskerne har anbefalt å opprettholde et lavt fangstnivå. Bestandene av vanlig uer og snabeluer har vært lave over mange år. ICES anbefaler strengere reguleringer for disse bestandene enn det som hittil har vært gjennomført.

Rekebestanden i Barentshavet og Svalbardområdet er lav i forhold til tidligere år. Dette kan skyldes lav rekruttering de siste årene kombinert med for høy beskatning av tre–fire år gamle reker. Rekene blir først kjønnsmodne hunner i femårsalderen, og det er viktig for bestandens utvikling at det er nok reker som når denne alderen.

Bifangst av fisk i forskjellige fiskeredskaper representerer også en viktig påvirkningsfaktor i økosystemet. Spesielt gjelder dette bifangst av fisk under minstemål i reketrål. Det gjøres imidlertid en betydelig innsats for å redusere bifangstene, blant annet gjennom utvikling av selektive redskapstyper, seleksjonsrister i trål og midlertidig stengning av områder når bifangsten overskrider gitte grenser.

Kongekrabben forvaltes som en kommersiell bestand øst for 26^o Ø (Nordkapp). Den fangstbare bestanden av kongekrabbe på norsk side ble i 2005 anslått til å være om lag 800 000 individer. Arten er utbredt både i kystområdene og til havs i det sørlige Barentshavet. Den sterke rekrutteringen til bestanden i Varanger i Finmark ser nå ut til å være i ferd med å avta, mens den fremdeles er stor lengre vest. Vest for 26^o Ø (Nordkapp) er det fritt fiske. I dette området er forvaltningen av kongekrabbe et rent norsk anliggende, og norske myndigheter ønsker å holde bestanden så lav som mulig.

Fiskeriene kan ha en innvirkning på genetisk mangfold innen bestander og på evolusjonen av alle fiskearter, også ikke-kommersielle arter, ved at både forholdet mellom artene og størrelsesfordelingen innen artene endres. Hardt fiskepress og selektivt fiske på de største individene i en bestand kan medføre at individer som vokser raskt og modnes ved liten størrelse, favoriseres. Det er imidlertid manglende kunnskap om hvorvidt dette kan ha varige konsekvenser for bestandenes genetiske sammensetning og deres evne til å tilpasse seg nye miljøbetingelser.

Tapt fiskeredskap (garn og liner) som fortsatt fisker, såkalt spøkelsesfiske, er en utfordring idet det bidrar til en skjult beskatning av bestandene og er etisk uforsvarlig. Fiskeridirektoratet har siden 1980 årlig gjennomført opprensking av både innrapportert tapt redskap og en del redskap som av ulike årsaker ikke er meldt tapt.

Det betydelige ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket (IUU-fisket) som foregår i Barentshavet, utgjør en trussel mot en forsvarlig og bærekraftig forvaltning av fiskebestandene.

5.2.3 Effekter på andre deler av økosystemet

Fiskeriene kan ha stor effekt på andre deler av økosystemet. Når de kommersielle fiskebestandenes størrelse reduseres som følge av økt fiske eller rekrutteringssvikt, får dette betydning for hele økosystemet, uavhengig av om reduksjonen skyldes menneskelig aktivitet eller naturlige årsaker. Reduserte fiskebestander kan føre til næringssvikt både for sjøfugl og sjøpattedyr. Dette er en viktig årsak til at noen sjøfuglarter har hatt sterk tilbakegang i området. En redusert loddebestand betyr for eksempel også at den rike produksjonen ved iskanten ikke blir utnyttet i samme grad. Fordi lodda «frakter» denne produksjonen ved å vandre fra iskanten og inn til kysten, vil en redusert loddebestand også påvirke kyst­økosystemene. Lunde og krykkje er to fuglearter der det er vist tydelig sammenheng mellom hekkesuksessen og tilgang på årsyngel av sild og lodde. Hos lomvi, som tar større byttedyr, synes hekkesuksessen å være mer avhengig av bestandsstørrelsen til det viktigste byttedyret (lodde). Andre arter som ærfugl og praktærfugl som ikke er så avhengige av fisk som føde, synes å være mer moderat påvirket av fiskeriene.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Det er også en direkte fysisk påvirkning på bunnen av visse typer fiske. Særlig kan bunndyrsamfunn påvirkes av trålaktivitet. Tråling, og bruk av annen redskap som graver seg ned i bunnen, vil kunne knuse og forstyrre bunndyrsamfunnene i betydelig grad og også føre til oppvirvling av partikler og spredning av sedimenter. I tillegg til fysisk skade på bunndyr kan slik aktivitet i nærheten av korallrev føre til økt nedslamming av koralldyrene. Nedslamming er en av de viktigste årsakene til at tropiske koraller dør på verdensbasis. Voksehastigheter eller rekrutteringspotensial er generelt lite kjent for korall og svamp, men kan antas å være lavere i Barentshavet enn lengre sør på grunn av lavere temperaturer. Slike bunnhabitater kan derfor være svært følsomme for fysiske forstyrrelser i nordlige områder. Artsrike leveområder som korallrev, korallskog og svamp er i liten grad kartlagt i havområdet, jf. kapittel 8. De miljømessige forholdene (bunntype, temperatur og saltholdighet) ligger imidlertid til rette for forekomst av koraller lengre nord enn det som med sikkerhet er kjent i dag. Det ble for eksempel nylig kartlagt et nytt korallrevområde i Lopphavet i Vest Finnmark, jf. figur 8.5.

Det er vanskelig å konkludere med hensyn til omfanget av påvirkning på koraller. En undersøkelse av korallrev langs kysten foretatt av Havforskningsinstituttet i 2000 viste at 30–50 % av revene var skadet, hovedsakelig som følge av bunntråling. I de siste årene har imidlertid Havforskningsinstituttet kartlagt en rekke nye korallforekomster som ikke er skadet, noe som indikerer at andelen skader kan være mindre enn tidligere antatt.

Bunnhabitater som korallrev er også viktige for bunngytende fisk som for eksempel uer.

Introduserte arter som kongekrabbe kan potensielt også ha stor effekt på bunndyrsamfunn. Havforskningsinstituttet har igangsatt et femårs forskningsprogram for å studere økologiske effekter av kongekrabbe.

For å beskytte korallrev er det en aktsomhetsparagraf i forskrift om utøvelse av fisk i sjø, § 66, som fastsetter at det skal utvises aktsomhet ved ­fiske i nærheten av kjente forekomster av korallrev. I tillegg er noen store korallrev, som Røstrevet, beskyttet ved at redskap som slepes langs bunnen, herunder bunntrål, er forbudt på revene.

5.2.4 Bifangst av sjøfugl og sjøpattedyr

Bifangst i fiskeredskaper av sjøfugl og sjøpattedyr kan i enkelte områder og til visse tider være et problem. Dette medfører økt dødelighet for arter som blir fanget, samtidig som bifangst gir ulemper og merarbeid for fiskerne. I garn er det hovedsakelig dykkende fugler som fanges og drukner. Alkefuglenes tilbakegang i Nord-Norge kan delvis forklares ut fra denne typen bifangst. Etter at drivgarnfiske etter laks ble forbudt i 1999, er bifangst i garn blitt vesentlig redusert. Havhest er den sjøfuglen som har vært mest påvirket av linefisket, men fordi bestanden er så stor, utgjør ikke dette noen trussel på bestandsnivå. Fiskere prøver i størst mulig grad å unngå bifangst av sjøfugl. Årsaken er at bifangsten er et hinder for et effektivt fiske samtidig som det utgjør et etisk problem. Det gjøres betydelig innsats for å redusere dette problemet i fiskeriene.

Sjøpattedyr fanges også i garn og drukner. Spesielt er sel og nise utsatt. I situasjoner med matmangel kan sel foreta massevandringer slik som invasjonen av grønlandssel på kysten vinteren 1986–1987 viste. Det ble da dokumentert at om lag 60 000 grønlandssel druknet i garn. Selv om slike masseinvasjoner er sjeldne, så viser dette eksempelet at bifangst i garn til tider er et betydelig problem. Det tidligere (og fra 1989 forbudte) drivgarnsfiske etter laks representerte også et betydelig problem for nisebestanden.

5.2.5 Forholdet til marine kulturminner

Fiskeredskap som trekkes langs bunnen, gir tre hovedeffekter på marine kulturminner:

1. Knusing, det vil si mekaniske skader.

2. Flytting av hele eller deler av kulturminnet. Dette reduserer lokalitetens integritet og endrer bevaringsbetingelsene.

3. Fjerning av gjenstander ved at de følger med opp i bunnredskapet.

Disse effektene er blant annet påvist på kulturminner som er berørt av tråling i Norskehavet og Nordsjøen, og ved skjellskraping nord for Spitsbergen. Kulturminneforvaltningen har ikke kunnet kartlegge skadeomfanget av fiskerivirksomhetens ordinære drift i forvaltningsområdet. Det pekes imidlertid på at fiskerivirksomhet i stor grad skjer i de samme områdene som de potensielle områdene for kulturminner. Det er kjent at skipsvrak ofte fungerer som kunstige rev og medfører en konsentrasjon av fisk som igjen tiltrekker seg fiskere. Det er ønskelig å øke kunnskapen om disse forholdene, jf. kapittel 8.

5.3 Påvirkning fra petroleumsvirksomheten

5.3.1 Innledning

Det har vært drevet petroleumsvirksomhet i form av seismiske undersøkelser og leteboringer i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten siden 1980, jf figur 5.4. Det er gjort en del funn, hovedsakelig av gass og noe olje, men til nå har det ikke vært helårig petroleumsvirksomhet i området. Gass- og kondensatfeltet Snøhvit utenfor Hammerfest er imidlertid godkjent for utbygging og drift, og oppstart av virksomheten antas å bli 2007. Det er planlagt ytterligere to avgrensningsbrønner på Goliat før det tas en beslutning om oljefunnet kan bygges ut. Det er per i dag boret 65 lete- og avgrensningsbrønner i havområdet. I 2005 ble det utlyst 54 nye blokker og deler av blokker i Barentshavet i forbindelse med tildeling i forhåndsdefinerte områder (rundt Snøhvit) og gjennom 19. konsesjonsrunde. Petroleumsaktiviteten i Barentshavet frem til i dag antas å ikke ha hatt miljømessige konsekvenser av betydning.

Petroleumsvirksomhet kan generelt påvirke miljøet negativt gjennom driftsutslipp til sjø av miljøgifter og olje, fysisk påvirkning på havbunnen, påvirkning på fisk og pattedyr ved seismiske undersøkelser og ved utslipp til luft av NO_x , VOC og CO₂ . Med de særskilte kravene for petroleumsvirksomheten i Barentshavet, jf. boks 5.2, forventes ikke utslipp til sjø og fysisk påvirkning på havbunnen å føre til miljøkonsekvenser av betydning.

* Uhellsutslipp 1 m³ .

Kilde: Oljedirektoratet

5.3.2 Olje og kjemikalier

Det er for petroleumsvirksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten satt som krav at det ikke skal være utslipp til sjø ved normal drift. Utslipp av borekaks skal ikke skje med mulighet for unntak fra boring av topphullseksjonen, og heller ikke utslipp av produsert vann skal forekomme, jf. boks 5.2. For de begrensede utslippene som vil forekomme, gjelder det generelle nullutslippsmålet, jf. boks 5.1 for nærmere omtale.

Denne forutsetningen kan oppfylles ved hjelp av eksisterende teknologi og metoder, samt av teknologi som er under utvikling. Petroleumsindustrien arbeider løpende videre med å finne miljømessig bedre alternativer med god nok teknisk ytelse. Med dagens forutsetning om ingen utslipp til sjø, høy regularitet i reinjeksjonen av produsert vann og reinjeksjon/ilandføring av borekaks skal ikke petroleumsvirksomheten medføre negative konsekvenser av betydning på det marine miljøet. Det er ikke påvist effekter av regulære utslipp i forbindelse med eksisterende letevirksomhet. Økt kunnskap også om grønne og gule kjemikalier i arktiske strøk er en utfordring som det kontinuerlig arbeides med.

Mindre, utilsiktede utslipp av for eksempel borevæske, diesel eller hydraulikkvæsker samt driftsavvik ved reinjeksjon av produsert vann forekommer. Disse uhellsutslippene vil som regel ha lokale, kortvarige miljøkonsekvenser av mindre betydning. De kan likevel få uforholdsmessig stor oppmerksomhet ettersom de planlagte driftsmessige utslippene er så begrensede. Det arbeides derfor systematisk med å begrense omfanget av slike utilsiktede hendelser. Sannsynligheten for større akuttutslipp av olje under boring er svært lav, men vil kunne få betydelige konsekvenser, jf. særskilt omtale i kapittel 5.7.

5.3.3 Påvirkning på havbunnen og forholdet til marine kulturminner

Det er stilt som forutsetning for boring i Barentshavet at kun borekaks fra boring av topphull skal kunne slippes ut til sjø. Øvrig borekaks tas på land eller reinjiseres. Borekaksen fra boring av topphull vil ha en meget begrenset lokal nedslammingseffekt. For at den lokale nedslammingen ikke skal skade sårbar bunnfauna og koraller, er det stilt krav om at borelokalitet velges slik at nedslamming unngås. Vurderingen av borelokalitet bygger på kartlegging av havbunnen før boring starter. Samlet sett anses derfor påvirkningen på havbunnen i Barentshavet som følge av petroleumsvirksomhet som ubetydelig.

Kilde: Oljedirektoratet

I forbindelse med planlegging av leteboringer eller utbygging på norsk sokkel pålegges utbygger å kartlegge eventuelle forekomster av kulturminner omkring aktuelle lokaliteter og rørtraséer.

5.4 Påvirkning fra skipstrafikken

5.4.1 Innledning

Kombinasjonen av fiskefartøy, tank- og bulkskip, godsskip og passasjerskip er fremtredende i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Mange områder i Nord-Norge er helt avhengig av sjøtransport for at næringsaktivitet og samfunn skal fungere på en normal måte. Skipstrafikk kan påvirke miljøet negativt gjennom driftsutslipp til sjø og luft, tilførsler fra bunnstoff, støy, introduksjon av fremmede arter via ballastvann og skipsskrog, og lokale utslipp fra sinkanoder i ballasttanker. Graden av påvirkning vil blant annet være avhengig av mengde og hyppighet av påvirkningsfaktoren og miljøsårbarhetsgrad. Skipstrafikken i området er svært begrenset i forhold til øvrige norske havområder, og det samlede omfanget av påvirkningen på havmiljøet vil derfor være mindre enn i andre havområder. Skipstrafikken medfører også utfordringer med hensyn til risiko for akutte uhellsutslipp av olje og kjemikalier, jf. kapittel 5.7. Det arbeides systematisk med å gjøre skipstrafikken til en mer miljøvennlig transportform, særlig innenfor den internasjonale skipsfartsorganisasjonen IMO, jf. kapittel 4.5 om hovedtrekk ved forvaltningen.

Skipstrafikken i utredningsområdet vil påvirkes av den underliggende samfunnsutviklingen. Fra år 2002 til 2020 er veksten i antall seilte kilometer for ulike skipskategorier beregnet til 27,7 % for gods, 22,7 % for passasjer og 9,4 % for fiske. Videre er trafikken forventet å øke med bakgrunn i fremtidige transittransporter av olje fra Nordvest-Russland og gasstransporter fra LNG-anlegget på Melkøya ved Hammerfest.

Kilde: Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN)

5.4.2 Driftsutslipp til sjø

Alminnelige driftsutslipp utgjør den daglige påvirkningen fra skipstrafikken. Driftsutslipp av olje og utlekkingen av tinnorganiske forbindelser fra bunnstoff er de regulære utslippene til sjø som har de største konsekvensene for miljøet. Utslipp av oljeholdig vann fra motorrom (bilge), rester av olje fra tanker (slop) og rester av drivstoff fra oljeseparator (sludge) er internasjonalt regulert i MARPOL-konvensjonen av 1973/78. Det er gjennom konvensjonen tillatt med et visst utslipp av oljeholdig lensevann og rester av oljeholdig vann fra vasking av tanker. Alle skip skal imidlertid ha separate ballasttanker innen 2010, og utslippene av oljeholdig ballastvann vil da opphøre. Det rapporteres årlig om oljeflak på sjøen, og de fleste antas å være ulovlige utslipp fra skip. Hyppigheten av slike utslipp antas å være proporsjonal med trafikktettheten, men det er usikkerhet knyttet til modellene for beregning av omfanget.

Den jevne belastningen på havmiljøet av olje vil ha en negativ effekt, særlig på sjøfuglbestandene. Det har imidlertid ikke vært mulig å kvantifisere konsekvensene av dette for utredningsområdet.

For å beskytte mot korrosjon benytter skip sinkanoder i tillegg til maling. Sinkanoder i ballasttanker kan gi et sinkinnhold i utslippsvannet som overskrider tålegrensene for fiskeegg og -larver med fra 10 til 100 ganger. Dette kan gi lokale effekter der hvor det slippes ut ballastvann, men slike effekter er ikke påvist.

5.4.3 Introduksjon av arter via skipstrafikk

Introduksjon av fremmede organismer regnes i dag som en av de alvorligste truslene mot det biologiske mangfoldet i marine økosystemer. Det er imidlertid liten kunnskap om effekter av introduserte arter, jf. kapittel 8.3.5.

De viktigste menneskeskapte transportveiene for fremmede arter inn i området har så langt vært sjøtransport, og akvakultur. Den største faren utgjøres av skip som kommer fra andre deler av verden med liknende klimatiske og økologiske forhold som i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Organismer fra andre deler av verden med andre klimatiske og økologiske forhold vil derimot ha små overlevelsesmuligheter. Skipstrafikken til Norge og tankfarten til Nordvest-Russland domineres i dag av fartøy som kommer fra større europeiske havner. Disse vil i stor grad trafikkere havner innenfor samme biogeografiske område, og ballastvannet vil være hentet i områder med tilnærmet samme flora og fauna som i norske farvann. Det vil likevel være en risiko for viderespredning av introduserte arter fra disse områdene, både via ballastvann og fra begroing på skrog. Annen trafikk som stykkgods- og containerfartøy vil imidlertid være verdensomspennende, og det må antas at en del skip kommer fra oversjøiske havner utenfor vår biogeografiske sone, men som kan ha liknende fysiske og kjemiske forhold. Det kan i fremtiden være en spesiell risiko forbundet med økt bruk av Nordøstpassasjen kombinert med manglende rensing av ballastvann. Dette kan føre til innførsel av en rekke godt tilpassede arter fra det artsrike Stillehavet.

IMO vedtok i 2004 en ny konvensjon om håndtering og rensing av ballastvann og sedimenter fra skip (Ballastvannskonvensjonen). Konvensjonen fastslår at i en overgangsperiode skal ballastvann skiftes ut i åpent farvann (på havdyp større enn 200 m og 200 nm eller 50 nm fra land). Krav til rensing av ballastvannet vil bli innført over en tidsperiode fra 2009 og 2016 avhengig av skipets størrelse og byggeår. Konvensjonen er ikke trådt i kraft, og spredning av fremmede arter via ballastvann vil derfor fortsette å være en utfordring i hele perioden frem mot 2020.

En annen tilførselsvei, særlig for arter som er bunnlevende eller har et bunnlevende stadium, er begroing på skipsskrog. Tilførsel av slike organismer vil være svært vanskelig å bekjempe, og faren for slik spredning forventes derfor å være en utfordring i hele perioden frem mot 2020.

Internasjonale overenskomster om skifte eller behandling av ballastvann, og generelt økende bevissthet om ballastvannproblematikken, forventes å redusere faren for skadevirkninger. Det er betydelig vanskeligere å gjøre noe med faren for innførsel av fremmede organismer via skipsskrog. Dette skyldes at de mest effektive antibegroingsmidlene i seg selv har negative effekter på miljøet.

5.5 Ytre påvirkning

5.5.1 Innledning

Miljøtilstanden påvirkes også av aktiviteter utenfor forvaltningsområdet. Miljøgifter transporteres over store avstander med luft- og havstrømmer. Klimaet i havområdet kan endres som følge av klimagassutslipp fra hele kloden, og fremmede arter kan introduseres fra andre havområder. De viktigste av disse ytre påvirkningene er:

• klimaendringer,

• langtransportert forurensning,

• forurensning fra nærområdene til forvaltningsområdet,

• introduserte arter, jf. også kapittel 5.4.3.

5.5.2 Påvirkning som følge av økt konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren – forholdet til klimaendringer

FNs klimapanel (the Intergovernmental Panel on Climate Change – IPCC) har dokumentert at jordas klima er i endring. Det er bred enighet om at økningen i konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren i hovedsak skyldes menneskeskapte utslipp. Økningen har ført til en endret strålingsbalanse for jord/atmosfæresystemet og forsterket drivhuseffekten. Dette vil etter all sannsynlighet føre til fortsatt global oppvarming og et annerledes klima. Endringene vil kunne få store konsekvenser både for økosystemene og for samfunnet og vil på sikt kunne bli den dominerende påvirkningsfaktoren også for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Sluttrapportene fra Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) som ble utført for Arktisk råd, viser tydelig at klimaendringene allerede er en realitet i Arktis, jf. St.meld. nr. 21 (2004–2005). Ifølge de regionale klimamodellene til ACIA og Bergen Climate Model (BCM) forventes det imidlertid ikke store endringer i noen av de sentrale klimaparametrene i forvaltningsområdet i perioden frem mot 2020. Dette skyldes at klimamodellene er langsiktige, og perioden frem mot 2020 er for kort til at modellene viser signifikante utslag. Årsmidlet lufttemperatur forventes å øke med om lag 1 ^° C i hele Arktis. Det er derfor heller ikke forventet store effekter av klimaendringer på økosystemet ut over naturlig variasjon i området i denne perioden. Temperaturøkningen i Arktis har imidlertid vært om lag dobbelt så rask som i resten av verden de siste tiårene, og utviklingen er ventet å gå stadig raskere. Isen og snøen smelter i stadig større omfang, og solinnstråling som tidligere ble reflektert ut, absorberes nå i hav, jord og atmosfære. Modellene viser at den stadig raskere oppvarmingen kan føre til at temperaturene i atmosfæren stiger med 4–7^° C de neste 100 årene. Dette kan blant annet føre til at havisen kan forsvinne fra de arktiske havene sommerstid i løpet av 60–80 år.

Både scenariet for klimaet etter 2020 og effekter av mulige klimaendringer er beheftet med stor usikkerhet. I et lengre perspektiv er det imidlertid forventet at iskanten vil trekke seg nord- og østover, og hele Arktis vil muligens være isfritt om sommeren i 2080, jf. figur 5.6.

Kilde: Bjerknessenteret for klimaforskning

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Norsk Polarinstitutt

Iskanten vil likevel kunne strekke seg ned mot Spitsbergen vinterstid. Overflatetemperaturen i sjøen vil kunne øke med 1–1,5 ^° C i hele forvaltningsområdet. Midlere vindstyrke er anslått å øke med 10–20 % i inneværende århundre. Antallet vinterstormer kan gå ned, men intensiteten av stormene vil sannsynligvis øke. Det er en viss sannsynlighet for at Islandslavtrykket vil bevege seg nordøstover, hvilket vil kunne bety at mer atlantisk vann blir ført inn i Barentshavet. Klimaendringene vil kunne gi store effekter på mangfold, utbredelse og biomasse av ulike arter i forvaltningsområdet. For eksempel vil økt sjøtemperatur kunne føre til at den sørlige grensen flyttes nordover for kaldtvannsarter, samtidig som sørlige arter får en mer nordlig utbredelse. Det forventes for eksempel at torsk og sild vil bevege seg nordover og øke sin utbredelse, mens lodde, polartorsk og blåkveite vil få et mer avgrenset utbredelsesområde. Det kan være forskjeller på tilbøyeligheten til å endre vandringsmønster i de ulike årstidene, for eksempel knyttet til sildens beiting, gyting, larvedrift og overvintring. Antallet isbjørner vil reduseres på grunn av lavere reproduksjon og økt dødelighet når isen trekker seg tilbake og leveområdene forsvinner. I forvaltningsområdet har blomstring av kalkflagellater blitt hyppigere de siste årene, og en art som kolmule er på vei inn i området. Klimaendringene forventes å bli større nord i forvaltningsområdet enn lengre sør. Kunnskap om endringer, årsaksforhold og effekter av klimaendringene er en global utfordring som det må arbeides videre med, jf. kapittel 8.

5.5.3 Langtransportert forurensning

Langtransporterte miljøgifter fra store deler av verden er i dag den viktigste forurensningsfaktoren i forvaltningsområdet, jf. boks 5.4. Forurensningen bringes inn i området via vind, havstrømmer, elver og is.

Boks 5.3 Miljøgifter følger maten

Mange kjemikalier er giftige, men miljøgifter er kjemikalier som er spesielt farlige. Det er fordi miljøgifter lagres og oppkonsentreres oppover i næringskjedene. Det betyr at selv om miljøgiftene forekommer i lave konsentrasjoner i produkter eller utslipp, vil utslippene over tid kunne føre til høye konsentrasjoner i dyr og mennesker. Arter øverst i næringspyramidene er derfor spesielt utsatt for miljøgifter, slik som rovfugl, isbjørn, hval og stor rovfisk. Mennesket er selv øverst i næringspyramiden, og miljøgifter er derfor på lang sikt en trussel mot vår egen matforsyning.

Kilde: Norsk Polarinstitutt

Atmosfærisk transport er den raskeste tilførselsveien for POPs (tungt nedbrytbare organiske forbindelser som PCB (polychlorinated biphenyls)) og kvikksølv. POPs og kvikksølv blir hovedsakelig langtransportert til Arktis fra kilder i Europa, Nord-Amerika og Asia. Det er ingen store elver som transporterer forurensning direkte ut i forvaltningsområdet. Funn tyder imidlertid på at PCB-forurensningen i Barentshavet kan være indirekte knyttet til utslipp fra russiske områder. Forurensning fra de store russiske elvene som Jenisej og Ob kan føre forurensning, som PCB og oljekomponenter, ut i Karahavet hvor den tas opp i is og kan transporteres videre inn i Barentshavet. Havstrømmene sørfra, og særlig kyststrømmen, vil også transportere forurensning inn i Barentshavet. Tilførselsveier og avsetninger av organiske forbindelser og tungmetaller i Arktis vil i svært stor grad kunne bli påvirket av endringer i klimaet, særlig etter 2020.

Tungmetaller som kvikksølv og kadmium finnes i dag i så høye nivåer i enkelte arter av sjøfugl og sjøpattedyr at de forventes å gi skade på nervesystemer, hormonbalanse og immunsystemer hos arter øverst i næringskjeden (toppredatorer) som polarmåke og isbjørn, jf. boks 5.3. Det er forventet at påvirkningen fra kvikksølv vil øke frem mot 2020, mens tilførslene av andre tungmetaller, som bly og kadmium, forventes å synke som følge av internasjonale reguleringer, blant annet utfasing av blybensin. Nivåene av metaller, som platina, rhodium og palladium, øker imidlertid raskt som følge av utslipp fra katalysatorer på biler. Hvilke effekter disse metallene kan gi er ikke kjent.

Tungt nedbrytbare organiske miljøgifter (POPs) som PCB, dioksinliknende forbindelser og DDT (diklordifenyltrikloretan) har også påvisbare effekter på toppredatorer. For disse stoffene er skadene så store at de antas å påvirke hele bestander. Dette skyldes blant annet at forurensningsbelastningen svekker artenes evne til å tåle annet stress som næringsmangel. Til tross for internasjonale tiltak for å redusere bruk og utslipp av stoffene, registreres det fortsatt tilførsler til Arktis av for eksempel DDT, og forhøyede nivåer vil vedvare i mange tiår. Det forventes at tilførslene av «nye» POPs, som bromerte flammehemmere, vil stige, og det er påvist økende nivåer av den ekstremt persistente forbindelsen PFOS (perfluoroktanylsulfonat) i arktiske dyr.

Radioaktive stoffer tilført fra menneskelig aktivitet finnes ikke i så høye konsentrasjoner i området at de med dagens kunnskap forventes å ha skadelig effekt på miljøet. Utslipp i forbindelse med ulykker kan potensielt gi betydelig økte tilførsler av radioaktive stoffer.

Kilde: Norsk Polarinstitutt (Foto: Magnus Andersen)

5.5.4 Forurensning fra nærområdene til forvaltningsområdet

5.5.4.1 Petroleumsvirksomhet utenfor planområdet

Det er ikke forventet effekter av betydning av driftsutslipp fra petroleumsvirksomheten utenfor forvaltningsområdet, selv om det er mulig at utslipp i Nordsjøen og Norskehavet kan transporteres inn med havstrømmene. Utslipp fra russisk virksomhet vil i hovedsak transporteres bort fra områdene utenfor fastlands-Norge, men kan påvirke det nordlige Barentshavet og Svalbard. Kilder til utslipp fra petroleumssektoren, reguleringer og effekter er nærmere beskrevet i kapittel 4.4 og 5.3.

Det er lite undersøkt i hvor stor grad enkeltkomponenter, som alkylfenoler, fra petroleumsvirksomheten i Nordsjøen og Norskehavet faktisk spres til forvaltningsområdet. Det er til nå ikke målt alkylfenoler i området, eller dokumentert negative effekter av petroleumsrelaterte komponenter i forvaltningsområdet. Det er imidlertid mangel på standardiserte metoder for effektovervåking i havet. Metoder for påvisning og overvåking av effekter av petroleumsvirksomhetens utslipp er under utvikling og utprøving lengre sør på norsk sokkel. De siste forskningsresultatene på alkylfenoler indikerer at disse komponentene ikke har effekter på bestandsnivå for torsk, og kun har et potensial for effekter i umiddelbar nærhet av utslippet. Fortynning og avstand til planområdet tilsier da at en ikke kan forvente noen effekter her fra utslipp sør på sokkelen. Forskningsprogrammet PROOF (PROgram for OljeForurensning) som gjennomføres for å se på langtidsvirkninger av utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten, vil bidra til økt kunnskap på dette området, blant annet når det gjelder metodikk for effektovervåking. Det arbeides kontinuerlig for å bedre metodikken for effektovervåking, særlig i lys av de økte utslippene av produsert vann på andre deler av norsk sokkel.

Et eventuelt akuttutslipp av olje fra et felt sør for området vil kunne gi store effekter. Det samme vil være tilfellet ved et tankskipshavari. En slik ulykke vil kunne få effekter på viktige fiskebestander, sjøfugl og strandområder, men selv et betydelig oljeutslipp forventes ikke å true bestandene. Et unntak vil være allerede sårbare arter, som lomvi og lunde hvor en betydelig andel av bestanden kan berøres. Sannsynligheten for et omfattende utslipp er liten.

Det er ingen produksjon offshore i russiske deler av Barentshavet i dag. Det er imidlertid påvist en rekke mulige petroleumsforekomster på russisk sokkel – også i Barentshavet. Foreløpig er russisk offshore petroleumsvirksomhet på et så lavt nivå at sannsynligheten for et offshorerelatert utslipp er liten i planperioden. Utslipp i russisk sektor vil først og fremst kunne påvirke iskanten og bestander som vandrer mellom russiske og norske områder. Utslipp fra russisk petroleumsvirksomhet fra felt på land vil kunne transporteres inn i den nordlige delen av forvaltningsområdet dersom oljekomponenter eller annen forurensning fryser inn i is fra de store russiske elvene, eller i havis.

5.5.4.2 Skipsfart utenfor planområdet

Den største faren for akuttutslipp som kan påvirke forvaltningsområdet, utgjøres av den økende tankfarten med råolje og petroleumsprodukter, jf. kapittel 5.7. En eventuell tankskipsulykke umiddelbart sør for forvaltningsområdet vil kunne påvirke området ved Lofoten. En slik ulykke vil kunne få effekter på viktige fiskebestander, sjøfugl og strandområder, men selv et betydelig oljeutslipp forventes ikke å true bestandene. Et unntak vil være allerede sårbare arter, som lomvi og lunde, hvor en betydelig andel av bestanden kan berøres. Et akuttutslipp nordøst for området vil bare under ugunstige forhold kunne treffe norske områder, siden strømsystemene er slik at olje vil føres bort. Det er imidlertid et potensial for at olje kan fryse inn i isen og senere transporteres inn i den nordligste delen av forvaltningsområdet og mot Svalbard. Dette kan få lokale effekter når oljen smelter ut.

5.5.4.3 Introduserte arter

Introduksjon av fremmede organismer regnes i dag som en av de alvorligste truslene mot det biologiske mangfoldet i marine økosystemer. Introduserte arter kan representere en trussel mot økosystemet og verdifulle marine ressurser på flere måter, men særlig gjennom økt konkurranse om næring eller direkte nedbeiting. Det er imidlertid liten kunnskap om effekter av introduserte arter. Særlig gjelder dette invaderende organismer som har potensial for å omstrukturere økosystemene.

Kongekrabbe er en introdusert art som i norske farvann har sin hovedutbredelse og største tetthet langs kysten av Finnmark. I selve Barentshavet fanges det med jevne mellomrom kongekrabbe i trål, men tallene tyder foreløpig på lav tetthet. I det østlige Barentshav (i russisk sone) er det imidlertid langt høyere tetthet, og dette forklares med at dette området er bedre tilgjengelig som leveområde for kongekrabben. Kongekrabbe er mellomvert for parasitten Trypanosoma murmanensis og kan dermed bidra til smitte av torsk. Det er imidlertid for tidlig å kunne si noe om hvor stort dette eventuelle problemet er. Det pågår i dag forskning rettet mot økosystemeffekter av kongekrabbe, og erfaringene så langt er at det ikke kan påvises store effekter av kongekrabbe.

Foto: Bjørn Gulliksen

Generelt er det imidlertid gjort lite forskning på effekter av fremmede arter på økosystemer og biologisk mangfold, og det er derfor vanskelig å anslå hvilke effekter som kan forventes frem mot 2020.

5.5.4.4 Forurensning fra landbaserte og kystnære kilder

Det er relativt få store kilder til landbasert eller kystnær forurensning i nærområdet til Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og de kystnære havområdene er relativt lite forurenset. Mindre utslipp fra mange ulike kilder, som søppelfyllinger, oppdrettsanlegg, forurenset grunn, og utslipp fra mindre bedrifter kan imidlertid til sammen bidra til økt forurensning av de kystnære områdene. Sedimentene i mange havner, der det er eller har vært skipsverft/båtslipp, er forurenset av TBT (tributyltinn) og tjærestoffer. Enkelte steder er det også påvist PCB. Den landbaserte og kystnære forurensningen i nærområdet påvirker imidlertid i størst grad kystnære områder som ikke er omfattet av forvaltningsplanen, jf. kapittel 2.4. Det er ikke forventet at dette vil endre seg frem mot 2020.

5.5.5 Sammendrag av konsekvenser av ytre påvirkning

Konsekvensene av ytre påvirkning i 2020 forventes ikke å endre seg vesentlig i forhold til i dag. Ut ifra de foreliggende klimamodellene er det ikke grunn til å forvente store konsekvenser av endringer i klima innen 2020 utover det som følger av naturlig variasjon, men en langt raskere klimaendring kan ikke utelukkes, og det er behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom klimaendringer og havmiljøet. Det er ventet betydelige klimaeffekter på lengre sikt. Langtransporterte miljøgifter vil fortsatt være en betydelig utfordring ved at stoffene akkumuleres hos arktiske toppredatorer. De vil ha de samme problemene som i dag med blant annet immunsvikt og nedsatt reproduksjonsevne dersom tilførslene ikke reduseres. Kunnskapen om forurensning, inkludert miljøgifter og radioaktivitet i forvaltningsområdet, er imidlertid med få unntak mangelfull. Usikkerheten er særlig stor når det gjelder effekter på og konsekvenser for arter og økosystemer.

Påvirkningen fra annen forurensning fra aktiviteter utenfor forvaltningsområdet antas ut fra dagens kunnskap å ikke være av vesentlig betydning. Dette gjelder både petroleumsvirksomheten og skipstrafikken. Heller ikke introduksjon av fremmede arter utenfor forvaltningsområdet antas å være av vesentlig betydning. Det vises for øvrig til kapittel 8 for nærmere diskusjon om kunnskap og kunnskapsbehov.

Det er i dag ikke konkrete holdepunkter som tilsier en forhøyet sannsynlighet for en større ulykke utenfor forvaltningsområdet som vil kunne få særlig store konsekvenser for havområdet, for eksempel knyttet til atomreaktorer, selv om slike ulykker aldri kan utelukkes.

Kilde: Oljedirektoratet

5.6 Samlet påvirkning

5.6.1 Innledning

Det er den samlede påvirkningen fra de ulike aktivitetene i og utenfor planområdet som er avgjørende for miljøtilstanden. For å sikre en helhetlig, økosystembasert forvaltning av havområdet er det viktig å kunne vurdere den samlede menneskeskapte påvirkningen på økosystemet fra fiskeri, petroleumsvirksomhet og skipstrafikk sammen med ytre påvirkning slik som for eksempel langtransportert forurensning.

Den samlede påvirkningen vurderes i forhold til de enkelte delene av økosystemet. En kombinasjon av påvirkninger gjennom høsting, utilsiktet skade, forurensning og klimaendringer vil i større eller mindre grad påvirke primær- og sekundærproduksjonen i havet, havbunnen, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr.

En slik vurdering av «kombinasjonseffekter» eller «samvirkende påvirkning» har som formål å synliggjøre hvilke deler av økosystemet som er sterkest belastet samlet sett. Derved legges det til rette for å prioritere tiltak i forhold til de ulike delene av økosystemet.

Det er også behov for å vurdere bidragene fra skipstrafikken, fiskeriene, petroleumsvirksomheten og ytre påvirkningsfaktorer til den samlede forurensningen og den samlede påvirkningen av biologisk mangfold for øvrig. Dette vil tydeliggjøre betydningen av de ulike sektorenes bidrag, særlig når det gjelder forurensning. Derved legges det til rette for en vurdering av tiltak på tvers av sektorer.

Begge aspektene av en samlet vurdering er utfordrende ut fra dagens kunnskap og metodikk. Det er to hovedårsaker til dette. For det første er kunnskapen om kombinasjonseffekter av ulike typer påvirkning begrenset. For eksempel finnes det lite kunnskap om de samlede konsekvensene av flere helse- og miljøfarlige kjemikalier på isbjørn. Konsekvensene for sjøfugl av en kombinasjon av høsting av fisk, klimaendringer, helse- og miljøfarlige kjemikalier og oljeforurensning er det også meget utfordrende å få en god, vitenskapelig forståelse av jf. boks 5.5. Slik kunnskap vil kreve omfattende forskningsinnsats i lang tid fremover, jf. kapittel 8.

For det andre er det vanskelig å kvantifisere den samlede forurensningen og påvirkningen på biologisk mangfold fordi de enkelte sektorers bidrag ofte er lite kjent. For eksempel er anslagene for samlet forurensning i havområdet usikre blant annet fordi tilførsler fra skipstrafikken ikke er kjent. Usikkerheten om den samlede påvirkningen blir ytterligere forsterket ved at konsekvensene av driftsutslipp av olje varierer avhengig av oljetype, utslippstidspunkt, utslippssted og hvilken art som påvirkes. Forurensning kan ha svært ulik konsekvens for ulike arter avhengig av blant annet artens tilstand, restitusjonsevne og årsklasse.

Trass i disse utfordringene er det mulig å gjøre overordnede vurderinger av samlet påvirkning i dag og frem mot 2020. Det må imidlertid arbeides videre med disse problemstillingene. Utgangspunktet for fremskrivingene er en forventning om høyere aktivitet innen petroleumsnæringen på norsk og russisk side av havområdet frem mot 2020 samt økende skipstrafikk. Forventet teknologisk og operasjonell utvikling vil kunne legges til grunn for en slik fremskriving. Fremskrivinger medfører ytterligere usikkerhet som følge av antakelser om utviklingen i skipstrafikk og petroleumsvirksomhet.

Risiko for akutt oljeforurensning behandles særskilt i kapittel 5.7.

5.6.2 Samlet påvirkning på primær- og sekundærproduksjonen

Primærproduksjonen (planteplanktonproduksjonen) er avhengig av tilførsler av næringssalter, lys og et stabilt overflatelag. Planteplanktonet består av en mengde forskjellige arter der noen arter er dominerende. Hvilke arter som dominerer, skifter gjennom vekstsesongen. Primærproduksjonen finner sted over hele området og planteplanktonet følger vannmassene. Direkte lokale påvirkninger knyttet til virksomhet i området vil derfor ikke ha betydning for den totale produksjonen. For eksempel vil klimaendringer, som kan føre til større isfrie områder i Barentshavet, kunne føre til en totalt sett større arealmessig produksjon. Varmere vann og større innstrømming til Barentshavet og annen påvirkning kan endre artssammensetningen, men ikke nødvendigvis den totale produksjonen uttrykt som bundet karbon per kvadratmeter havoverflate.

Sekundærproduksjonen (dyreplanktonproduksjonen) i Barentshavet er dominert av noen få arter av varierende størrelse. Raudåta og krill er av de viktigste. Dyreplanktonet beiter på planteplanktonet og er dermed bindeleddet fra planter til dyr i de marine næringskjedene. Fordelingen av dyreplanktonet er også for en stor grad styrt av vannmassefordelingen. Selv om dyreplanktonet kan finnes mer konsentrert i enkelte områder som polarfronten og ved iskanten, vil lokale påvirkninger i form av forurensning ikke få betydning for den totale sekundærproduksjonen i området. Forurensningskomponenter, spesielt de lite nedbrytbare som løses i fett, kan introduseres i de marine næringskjedene gjennom opptak fra vannet til dyreplanktonet. Selv om det skjer et opptak, så er konsentrasjonen i vannet så liten at en eventuell påvirkning på dyreplanktonet vil være minimal. Det er først gjennom akkumulering i flere ledd at forurensningskomponentene gjør seg gjeldende.

5.6.3 Samlet påvirkning på bunndyrsamfunn

Det er i dag betydelig kunnskapsmangel når det gjelder bunnforholdene i havområdet, men MAREANO-programmet, samt det planlagte overvåkingsprogrammet, jf. kapittel 9.7, vil bidra til å bedre dette. Ut fra dagens kunnskap har det blitt anslått at 30–50 % av kjente norske korallrev utenfor kysten er skadet eller ødelagt, sannsynligvis som følge av bunntråling, jf. figur 5.2. I de siste årene har imidlertid Havforskningsinstituttet kartlagt en rekke nye korallforekomster som ikke er skadet, noe som indikerer at andelen skader kan være mindre enn tidligere antatt. Skadeomfanget og den økologiske effekten av bunntråling i svampområder er lite undersøkt. Erfaringsmessig holder fiskerne seg borte fra slike områder fordi store ansamlinger svamp ødelegger redskapen og skaper merarbeid.

Introduserte arter som kongekrabbe kan potensielt også ha stor effekt på bunndyrsamfunn. Havforskningsinstituttet har igangsatt et femårs forskningsprogram for å studere økologiske effekter av kongekrabbe.

Den tinnorganiske forbindelsen TBT opptrer i forhøyede konsentrasjoner i sedimenter nær skipsverft, marinaer og trafikkerte havner og skipsleier. Det er konstatert forhøyede nivåer av TBT i blåskjell og purpursnegl. Det er observert skader på forplantningsorganer hos snegler i belastede lokaliteter, men det er også observert skader langt fra punktkilder, i områder med høy skipsaktivitet.

Samlet sett medfører dagens aktivitet en ikke ubetydelig påvirkning på bunndyrsamfunn. Frem mot 2020 vil konsekvensene av tidligere nedtråling av korallrev bestå som følge av at organismene er saktevoksende. Begrensning av videre negativ påvirkning fra fiskeriene i perioden vil være nært knyttet til styrkingen av kartleggingen og formidlingen av kunnskap om sårbare bunndyrsamfunn. Påvirkning som følge av bunnstoffer på skip vil reduseres over tid som følge av nye tiltak i IMO, som vil få full effekt fra 2008.

5.6.4 Samlet påvirkning på de kommersielle fiskebestandene

Det direkte fisket på de kommersielle fiskebestandene utgjør den største menneskeskapte påvirkningen på disse bestandene i forvaltningsområdet. Dagens fiske innenfor det etablerte forvaltningsregimet medfører i all hovedsak ikke negative effekter av betydning for bestandene. Det er imidlertid generelt sett et betydelig press for å fiske opp mot de øvre grensene for anbefalingene. Fiskeriforvaltningen er under stadig utvikling, noe som er nødvendig for en forsvarlig økosystembasert ressursforvaltning der bestandene ses i forhold til hverandre og andre deler av økosystemene. Det er også et spørsmål om enkelte bestander som er under gjenoppbygging slik som uer, snabeluer og blåkveite, beskattes for hardt selv om de er underlagt streng regulering. Det ser imidlertid ut til at blåkveitebestanden er i svak oppgang.

En videre utvikling av en økosystembasert fiskeriforvaltning er nødvendig for en forsvarlig forvaltning der bestandene ses i forhold til hverandre og andre deler av økosystemet.

Det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket i Barentshavet skaper i tillegg til usikkerhet i forhold til bestandsmålene også usikkerhet i forhold til konsekvenser av dette fisket på økosystemet.

Det er ikke påvist noen virkning på bestandsnivå av seismikkskyting innen petroleumssektoren, og det er ut fra dagens kunnskap ingen forurensning av betydning. Det er imidlertid vesentlige kunnskapsmangler med hensyn til hvilke konsekvenser ytre påvirkninger kan ha på fiskebestandene. Internasjonalt arbeid med å begrense utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier vil bidra til å redusere tilførselen av kjente stoffer i tiden fremover, men samtidig vil nye forurensende stoffer dukke opp i næringskjedene. Det er derfor viktig at overvåkingen på dette området intensiveres.

Samlet sett anses dagens aktiviteter for å ha liten negativ påvirkning for fiskeressursene ut over det som følger av tilsiktet høsting. I perioden frem til 2020 er det ingen forhold som tilsier endringer av stor betydning.

5.6.5 Samlet påvirkning på sjøfugl

En kombinasjon av mangel på føde, bifangst i garnfiske, lokal forurensning som følge av oljeutslipp og akkumulering av helse- og miljøfarlige kjemikalier gjør at menneskeskapt påvirkning på sjøfugl i havområdet er betydelig. Sjøfuglenes plassering i økosystemet gjør at de må oppfattes som den mest sårbare marine organismegruppen. Videre må det antas at sjøfugl fra Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten i betydelig grad påvirkes av miljøforholdene i overvintringsområdene lengre sør, men det er mangel på kunnskap om dette.

I perioden frem til 2020 antas det at dette bildet ikke vil forandre seg vesentlig, slik at sjøfugl fortsatt vil være betydelig påvirket av menneskelig aktivitet dersom nye virkemidler ikke settes i verk. På lengre sikt vil klimaendringer kunne bidra til at den samlede påvirkningen fra menneskelig aktivitet øker.

5.6.6 Samlet påvirkning på sjøpattedyr

Selv om direkte fangst og uønsket bifangst i fiskeriene potensielt sett vil kunne ha betydelige konsekvenser for sjøpattedyr, er det ingen kunnskap som tilsier at omfanget av dette har betydning for totalbestandenes livskraftighet eller vekstpotensial. For truete og sårbare sjøpattedyr vil konsekvensene kunne være større. Gjennom fiskeriene påvirkes også næringstilgangen for sjøpattedyr. Det er ingen kunnskap som tilsier at lokal forurensning påvirker sjøpattedyr, men langtransportert forurensning er derimot en kilde til bekymring, særlig gjennom akkumulering av tungt nedbrytbare organiske forbindelser.

Det er ingen kunnskap som tilsier endringer av betydning i perioden frem til 2020 slik at ytre påvirkning fortsatt vil være den viktigste utfordringen for sjøpattedyr. Klimaendringer vil være av sentral betydning på lengre sikt.

5.6.7 Samlet forurensning

Samlet sett er havområdet i dag i hovedsak et rent hav. Det er ut fra dagens kunnskap ikke påvist forurensning av betydning fra aktivitet i havområdet, verken fra skipstrafikken, petroleumsvirksomheten eller fiskeriene. Det er imidlertid manglende kunnskap om lokal forurensning som følge av ulovlige driftsutslipp fra skip. Dette vil primært kunne ha betydning for sjøfugl. Den viktigste forurensningsutfordringen i dag og frem mot 2020 er ytre påvirkning gjennom langtransporterte miljøgifter som oppkonsentreres i de arktiske næringskjedene. Dette har primært betydning for sjøfugl og sjøpattedyr. Problemstillingen er også viktig for norsk sjømateksport fra fiskerier og oppdrett. Et rent hav er en forutsetning for trygg sjømat som igjen er grunnleggende for å kunne selge og eksportere norske sjømatprodukter. Risiko for akutt oljeforurensning behandles nedenfor.

5.6.8 Samlet annen påvirkning på biologisk mangfold enn forurensning

Samlet sett er havområdet i dag et rikt hav med relativt intakt biologisk mangfold, og den samlede påvirkningen er mindre enn i andre norske havområder. Høsting av fisk og sjøpattedyr som er den viktigste menneskeskapte påvirkningen, skjer i hovedsak på en bærekraftig måte, men det er utfordringer knyttet til kunnskap om sammenhengene i økosystemet, utbredelsen av arter og uønsket fangst (ulovlig fiske, uønsket bifangst, spøkelsesfiske). Det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket (IUU-fisket) representerer den største utfordringen fremover. Det er en forutsetning for en ansvarlig ressursforvaltning at vi kjenner til alt som høstes. Et stort ukontrollert fiske kan føre til sammenbrudd i viktige fiskebestander og dermed endre hele økosystemet. I tillegg er det andre negative påvirkninger fra dagens fiskerier som uønsket bifangst av sjøfugl og ødeleggelse av bunndyrsamfunn gjennom bruk av bunnredskap. Introduserte arter som kongekrabbe kan potensielt ha stor effekt på bunndyrsamfunn, men forskerne har ennå ikke påvist eventuelle effekter av denne arten. Det er ikke påvist påvirkning av betydning fra petroleumsvirksomheten eller skipstrafikken. I perioden frem til 2020 antas det at utfordringene i hovedsak vil være de samme som i dag, selv med en økt aktivitet innen skipstrafikk og petroleumsvirksomhet. Dette forutsetter særlig en videreutvikling av en god forvaltning av fiskeriene. Det er usikkerhet knyttet til risiko ved introduserte arter og konsekvenser for biologisk mangfold i perioden frem til 2020.

5.6.9 Sammendrag

Sammenstillingen bekrefter at ut fra dagens kunnskap er miljøtilstanden i hovedsak god i havområdet. Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er i all hovedsak et rent, rikt og produktivt hav. Den viktigste menneskeskapte påvirkningen på økosystemet skjer naturlig nok fra fiskeriene. Den største utfordringen for fiskeriforvaltningen er å videreutvikle en økosystembasert høsting av den biologiske produksjonen som fiskeriene representerer og å stanse det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket (IUU-fisket). Videre er gjenoppbygging av enkelte nedfiskede fiskebestander viktig. Økt kunnskap om utbredelse av fiskearter, forebygging av ødeleggelse av sårbar bunnfauna og bifangst av blant annet sjøfugl og fisk er sentralt for å sikre en fortsatt bærekraftig høsting. Det er også viktig å øke kunnskapen om effekter på økosystem og biologisk mangfold av introduserte arter som kongekrabbe. Helse- og miljøfarlige kjemikalier som følge av ytre påvirkning er en kilde til bekymring i dagens situasjon. Samlet sett gjør denne påvirkningen seg særlig gjeldende for sjøfugl, men også bunnfauna og sjøpattedyr er berørt i ikke ubetydelig grad av menneskelig aktivitet. Et rent og rikt hav er avgjørende for at Norge skal kunne eksportere trygg sjømat.

I tidsperioden frem til 2020 vil disse utfordringene fremdeles være de mest sentrale dersom ikke nye virkemidler tas i bruk eller tiltak settes i verk. I tillegg vil risiko forbundet med introduserte arter være viktig å håndtere. Det antas at sjøfugl også frem mot 2020 vil være den marine organismegruppen som er særlig påvirket av menneskelig aktivitet som følge av en kombinasjon av næringssvikt, langtransportert forurensning, bifangst i fiskeriene og oljeforurensning. Etter 2020 må det antas at menneskeskapte klimaendringer vil være den viktigste påvirkningen på alle de sentrale delene av økosystemet, herunder primærproduksjonen i havet.

Utviklingen i risiko for akutt oljeforurensning er en sentral problemstilling som er omhandlet i kapittel 5.7

5.7 Særlig om risiko for akutt oljeforurensning

5.7.1 Innledning

Ingen aktivitet kan foregå uten risiko, det vil si uten en viss usikkerhet om hva konsekvensene av aktiviteten kan bli. Dette gjelder også for petroleumsvirksomhet og sjøtransport i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. For styring og kommunikasjon av risiko er det viktig å klargjøre hvilken kunnskap som er opparbeidet gjennom virksomheten. Vi må vite noe om erfaringer og fremtidsvurderinger, hvilken teknologiutvikling som finner sted samt hvordan risikoen påvirkes slik at aktivitet kan gjennomføres på en mer forsvarlig måte. Det er derfor viktig å kommunisere spørsmål knyttet til risiko med stor integritet og synliggjøre:

• begrensningene i analysene og deres resultater, gitt de vurderinger og forutsetninger analysene er basert på, og

• at enhver risikobasert beslutning er en beslutning under usikkerhet.

Identifisering av risiko med tilhørende forståelse av mulige ulykkesscenarier og -konsekvenser, er selve utgangspunktet for alt sikkerhetsarbeid. Risikoforståelse er nødvendig for å forebygge ulykker, for å etablere en hensiktsmessig beredskap og for å redusere usikkerhet.

Usikkerhet kan påvirkes ved at man under analysen trekker veksler på opparbeidet kunnskap, erfaring og vitenskapelige metoder. Risikobaserte beslutninger innebærer således at en også tar stilling til om beslutningsgrunnlaget er tilstrekkelig og hvilke tiltak som må iverksettes for å redusere usikkerhet. Føre var-prinsippet er i denne sammenheng en av flere mulige strategier for håndtering av risiko.

5.7.2 Risiko, risikoanalyser og risikostyring

I analysesammenheng fremstilles ofte risiko som sannsynlighet x konsekvens ved bruk av ulike ­risikotall eller risikokategorier. Slike fremstillinger kan være hensiktsmessige for å sammenligne risikoer og for å få et perspektiv på hva som representerer en større eller mindre risiko ved aktivi­teten.

Risikoanalyser er beslutningsstøtteverktøy som inngår som en del av grunnlaget for å styre risiko. Gjennom risikoanalyser og utredninger søker en å skaffe seg mest mulig kunnskap om virksomheten, også kunnskap om kunnskapsmangler. En søker å forstå hvordan en farlig situasjon kan oppstå og utvikle seg, med den hensikt å iverksette de mest relevante tiltak der de kan bli mest effektive for å:

• unngå at det som er en risiko kan bli til en reell ulykke, og

• begrense konsekvensene av en eventuell ulykke.

Risikoanalyser må nødvendigvis bygge på noen forutsetninger og vurderinger som i varierende grad vil være understøttet av erfaring, kunnskap, vitenskapelige metoder og forventninger til fremtiden. Det er derfor avgjørende å ha innsikt i hva en risikoanalyse bygger på og begrensningene i risikoanalysene. Som en del av dette må vi klargjøre hva vi vet og hva vi ikke vet, hva som er historie, og hva som er vurderinger av fremtiden, samt hvilke muligheter vi har for å påvirke, slik at aktivitetene kan gjennomføres på en forsvarlig måte.

Fokus på resultatene eller tallene som genereres gjennom risikoanalyser, må heller ikke overskygge hva som er hensikten med å vurdere disse størrelsene i utgangspunktet: å skaffe nødvendig kunnskap for å kontrollere risiko i hver enkelt virksomhet. En risikoanalyseprosess øker risikoforståelsen med tanke på å iverksette risikoreduserende tiltak.

Risiko er ikke en statisk og iboende egenskap ved en gitt aktivitet som det ikke er mulig å påvirke. Risiko utvikler seg over tid, blant annet i takt med trafikkutvikling, iverksetting av tiltak, læring fra ulykker, feil og suksesser, anvendelse av ny teknologi, utvikling av arbeidsmetoder, oppdatering av regelverk og oppfølgingsaktiviteter både i næringens og myndighetenes regi.

5.7.3 Konsekvenser av akutt oljeforurensning og miljørisikobegrepet

Konsekvensene som følge av akutt oljeforurensning for det marine miljø er mangeartete, men de viktigste effektene kan kort oppsummeres som følger:

• Drivende oljeflak kan ramme sjøfugl som lever i tilknytning til sjøoverflaten, enten ved at de beiter/dykker eller hviler.

• Olje som strander, kan ramme sjøfugl og andre fuglearter som bruker fjære- og strandsonen ved matsøk eller som rasteplasser. Under spesielt uheldige omstendigheter kan slik olje skade en betydelig andel av bestander av sårbare arter som for eksempel lomvi og lunde.

• Olje som driver på overflaten og strander, kan ramme pattedyr som lever i tilknytning til sjøen (for eksempel sel, oter og mink).

• Olje som strander, kan tilsøle/tildekke og forårsake skade på plante- og dyreorganismer i fjære- og strandsonen, eventuelt trenge ned i grunnen og medføre utlekking og eksponering over tid.

• Olje som strander, kan ved sterk vind piskes opp og tilsøle havstrender og strandenger og medføre tildekking og giftvirkninger for planter og dyr som lever i og til dels over sprøytsonen.

• Olje som finfordeles (dispergeres) eller løses opp i vannmassene, kan gi giftvirkninger for fisk (særlig fiskeegg og -larver) og planktoniske organismer og kan under spesielt uheldige omstendigheter få betydning for deler av en årsklasse fisk.

• Olje som driver og/eller strander, vil redusere bruksverdien av områder for friluftsliv og rekreasjon for et kortere eller lengre tidsrom.

• Oljeforurensning kan generelt medføre båndlegging av områder og restriksjoner på salg av sjømat i kortere eller lengre tid, noe som blant annet kan få konsekvenser for fiskeri- og oppdrettsvirksomheten.

Miljørisikoen, det vil si risikoen for at et akutt oljeutslipp skal treffe sjøfugl, strandsonen eller andre elementer i økosystemet, avhenger av flere forhold. Særlig viktig er sannsynligheten for utslipp, størrelse på utslippet, dets geografiske posisjon i forhold til sårbare områder og ressurser, tidspunkt i forhold til perioder da sårbarheten for akutte oljeutslipp er særlig stor, og utslippets drivbane. I tillegg vil effektiviteten av oljevernberedskapen være en viktig faktor. Effektiviteten vil kunne variere betydelig avhengig av de konkrete værforholdene.

5.7.4 Risiko knyttet til sjøtransport

Det er i dag forholdsvis liten sjøtransport i nord, særlig sammenlignet med andre deler av norskekysten og ellers i Europa. Dette gir en tilsvarende lav sannsynlighet for ulykker og hendelser som kan føre til utslipp av olje sammenlignet med områder lengre sør. Miljøkonsekvensene kan imidlertid være betydelige. Menneskelig svikt er den dominerende årsaken til ulykker med skip. Akutte utslipp fra sjøtransporten kan oppstå som følge av grunnstøting, kollisjon, strukturfeil eller brann/eksplosjon.

Kystverket har gjennomført nærmere analyser av miljørisiko for sjøtransporten langs hele norskekysten og ved Svalbard, jf. figur 5.12. Analysene reflekterer miljørisikoen ved dagens skipstransport og ved forventet videre utvikling. Forventet utvikling er analysert for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten frem til 2020. Hovedaktiviteter som inngår i gjennomføringen av risikoanalysen, er:

Kilde: Håndtering av risiko for akutt oljeforurensning i Barentshavet og i havområdene utenfor Lofoten med dagens aktivitet og scenario for aktivitet i 2020, rapport fra en arbeidsgruppe, oktober 2005

• Trafikkanalyse og identifisering av ulykkesfrekvenser og utslippsmengder (utslippsrisiko).

• Spredningsberegninger og vurdering av mulig spredningsforløp for fastsettelse av influensområder med sannsynlighet for treff av oljeforurensning.

• Sårbarhetsberegning – beregning av influensområdets sårbarhet ut fra tilstedeværelsen av sårbare miljøressurser under gitte forutsetninger.

• Vurdering av konsekvens for utvalgte sårbare miljøressurser og for akvakulturanlegg.

• Miljørisiko – kombinasjon av sårbarhetsberegning med frekvens for ulykker og sannsynlighet for forurensning og en vektet konsekvens i forhold til mengdekategori.

Internasjonal og nasjonal ulykkesstatistikk er benyttet som grunnlagsdata ved modellering av utslippsrisikoen for området. Disse grunnlagsdataene er korrigert i forhold til blant annet type og alder på skip som trafikkerer området, trafikktettheten, tiltak iverksatt for å redusere sannsynligheten for ulykker og områdets egenskaper.

I vurderingen av trafikkbildet i 2020 er det lagt til grunn blant annet følgende forutsetninger i et fremtidsscenario:

• 57 millioner tonn petroleumsprodukter skipes fra Russland årlig,

• eksporten til USA øker fra 2012,

• produksjon i Shtockmanskojefeltet startes i 2016,

• eksport av petroleumsprodukter fra forvaltningsplanområdet,

• seilingsleder utenfor territorialfarvannet langs hele kysten av Nord-Norge innføres fra 2007,

• trafikksentralen i Vardø er operativ fra 2007,

• økt aktivitet ved Svalbard.

De viktigste tiltakene som reduserer sannsynligheten for store utslipp fra skip, er krav om seilingsavstand fra kysten, separerte trafikkleder og etablering av trafikksentral.

Statistikken viser at skipene som transporterer olje til og fra Nordvest-Russland langs norskekysten, er gode skip kvalitetsmessig. Dette har sammenheng med at oljetankere som leverer i Europa, gjennomgår en streng havnestatskontroll.

Sannsynligheten for uhell som kan føre til utslipp av olje i 2003 og 2020, er høyest i de sørlige kystsegmentene i utredningsområdet, mens den største endringen er i de nordlige og østlige kystsegmentene. I 2003 er returperioden, det vil si det forventede antall år mellom hver ulykke per 100 nautiske mil kystlinje, beregnet til å være 11 år for hele utredningsområdet. Dette gjelder alle typer og størrelser utslipp fra alle typer fartøy over 5000 bruttotonn, jf. figur 5.13.

Kilde: Håndtering av risiko for akutt oljeforurensning i Barentshavet og i havområdene utenfor Lofoten med dagens aktivitet og scenario for aktivitet i 2020, rapport fra en arbeidsgruppe, oktober 2005

Den største trafikkøkningen frem mot 2020 vil være i form av olje- og gasstankere. Russisk eksport av råolje utgjør den største utslippsrisikoen. Sannsynligheten for utslipp vil kunne øke noe i hele utredningsområdet i perioden med en noe hyppigere returperiode enn 11 år. Imidlertid fører forutsetningen om seilingsavstand til kysten for lastede oljetankere og øvrige iverksatte risikoreduserende tiltak til at sannsynligheten for store utslipp (>100 000 tonn) fra skip reduseres betydelig fra 2003 til 2020.

På tross av den økte trafikken i 2020 vil således gjennomførte tiltak føre til at utslippsrisikoen mer enn halveres fra 2003 til 2020. De viktigste tiltakene er krav om avstand til kysten, separate trafikkleder og etablering av trafikksentral.

I tillegg til sannsynligheten for utslipp avhenger miljørisikoen også av skipets posisjon, de berørte områdenes miljøverdier og tidspunktet for utslipp.

Miljøkonsekvensene i 2020 er funnet å være sammenlignbare med situasjonen i 2003. Samlet sett kan miljørisikoen i hele området derfor fortsatt karakteriseres som lav også i 2020, sammenlignet med den risikoen som områder lengre sør på norskekysten eksponeres for, og sammenlignbar med miljørisikoen i 2003.

På samme måte som for petroleumsvirksomhet pekes det på at uhell ikke kan utelukkes, og at konsekvensene av utslipp kan være betydelige, jf. kapittel 5.7.3.

Skipstrafikken rundt Svalbard kan inndeles i tre kategorier: 1) fiskefartøy, 2) transport knyttet til gruvedriften og 3) cruiseanløp. Skipstrafikken i området domineres av fiskefartøy. Disse fartøyene har generelt små mengder bunkers om bord og representerer en begrenset miljørisiko. Transporten knyttet til den norske gruvedriften er strengt regulert, og sannsynligheten for utslipp er vurdert å være liten. Annen nyttetrafikk til bosettingene har et mer begrenset omfang. Den mest aktuelle hendelsen som kan føre til utslipp av olje, er vurdert å være grunnstøting av et større cruiseskip med påfølgende utslipp av bunkers. Beregnet frekvens er lav, men store konsekvenser fører til at miljørisikoen vurderes som middels til høy. Forholdene på Svalbard vil vanskeliggjøre olje­vernaksjoner og opprydding.

Kilde: Håndtering av risiko for akutt oljeforurensning i Barentshavet og i havområdene utenfor Lofoten med dagens aktivitet og scenario for aktivitet i 2020, rapport fra en arbeidsgruppe, oktober 2005

Også et utslipp av olje i forbindelse med grunnstøting ved innseilingen til Sveagruven vil kunne medføre betydelig skade på miljøet, men anses som lite sannsynlig på grunn av iverksatte tiltak.

Tatt i betraktning beredskapssituasjonen på Svalbard er det anbefalt av en interdepartemental arbeidsgruppe at det innføres krav til hva slags bunkersoljekvalitet som kan føres om bord. Hensikten er å redusere risikoen for større utslipp av tung bunkersolje i forbindelse med en akutt hendelse. Dette vil redusere miljørisikoen knyttet til skipsfarten på Svalbard betydelig. Kravet foreslås gjort gjeldende i de store verneområdene fra 1973 som omfatter det meste av Svalbards territorialfarvann.

Det må vurderes hvilke unntak som må gjøres for nyttetrafikken til/fra bosettingene og også om det skal gjøres unntak for fiske- og fangstfartøy i den begrensede grad disse fartøyene benytter slike kvaliteter. Videre må det vurderes om det skal gjøres unntak for cruisetrafikk til etablerte destinasjoner. Trafikken i de områdene som unntas fra kravet, bør følge bestemte leder/soner der navigasjonsmidlene rustes opp.

5.7.5 Risiko knyttet til petroleumsvirksomhet

Muligheten for akutt oljeforurensning er til stede i forbindelse med enhver aktivitet der det produseres olje eller bores i oljeførende lag. I forbindelse med leteboring vil akutt oljeforurensning primært være knyttet til utblåsninger. Under produksjon vil muligheten for akutt oljeforurensning i hovedsak være knyttet til utblåsninger, rørledningslekkasjer og store prosesslekkasjer på innretninger.

Det har vært drevet petroleumsvirksomhet på norsk sokkel i om lag 40 år. I løpet av denne perioden har det bare vært én hendelse med utslipp av olje >1000 m³ , oljeutblåsningen på Ekofisk Bravo i 1977. Sett i forhold til internasjonal uhellstatistikk og den omfattende aktiviteten på norsk sokkel, er dette et meget lavt nivå.

Statens forurensningstilsyns statistikk for perioden 1982–2000, som ble presentert i ULB, viser at det er en rekke mindre akutte oljeutslipp <1000 m³ på den norske kontinentalsokkelen hvert år, men bare 10–15 av disse har vært større enn 1 m³ .

Statistikken viser at alle innrapporterte hendelser med oljeutslipp skyldes produksjonsuhell og uhell i forbindelse med håndtering av slanger og ventiler under normal drift. Det har skjedd lekkasjer fra blant annet stigerør og tilhørende koblinger på rørsystemer. Statens forurensningstilsyn har konkludert med at ingen av disse hendelsene har medført miljømessige konsekvenser av betydning.

For å skaffe seg et mest mulig oppdatert bilde av risiko på norsk sokkel og følge opp risikotrender, gjennomfører Petroleumstilsynet omfattende innsamlinger og analyser av data og informasjon om en rekke risikofaktorer i petroleumsvirksomheten. De utgir en årlig oversikt over risikotrender i en rapport om Risikonivå på norsk sokkel (RNNS). Denne oversikten brukes til å forbedre prioriteringer av nødvendig ulykkesforebyggende innsats både i industrien og hos myndighetene.

Kilde: Håndtering av risiko for akutt oljeforurensning i Barentshavet og i havområdene utenfor Lofoten med dagens aktivitet og scenario for aktivitet i 2020, rapport fra en arbeidsgruppe, oktober 2005.

Figur 5.15 er fra siste RNNS-rapport for 2004 og viser brønnhendelser (uavhengig av type hydrokarboner) fordelt på leteboring og produksjonsboring, normalisert per 100 borede brønner. Både leteboring og produksjonsboring er vist samlet og med felles skala, for sammenlikning. Totalt er brønnhendelsesfrekvensen høyere for leteboring enn produksjonsboring, med unntak i årene 2001, 2003 og 2004.

I forbindelse med ULB ble det gjennomført sannsynlighetsberegninger der internasjonal statistikk er lagt til grunn. Disse statistikkene har begrenset verdi for å anslå sannsynlighet for fremtidige akutte oljeutslipp i Norge fordi statistikken ikke gjenspeiler erfaringene på norsk sokkel, der få faktiske hendelser kan tolkes som en indikasjon på at sannsynligheten for en utilsiktet hendelse er langt lavere. Det har vært betydelig færre og mindre oljeutslipp i løpet av om lag 40 års petroleumsvirksomhet på norsk sokkel enn internasjonale statistikker skulle tilsi. Dette tyder på at forskriftene, myndighetenes og næringens risikoforvaltning så langt har hatt en positiv effekt på risiko for akutt forurensning i petroleumsvirksomheten.

For hendelser som utblåsninger og rørledningslekkasjer er det i ULB beregnet spesifikke sannsynligheter for tre aktivitetsnivåer (lavt, medium, høyt) for perioden 2005–2020. Ved et middels aktivitetsnivå som i ULB regnes som det høyeste realistiske aktivitetsnivået for petroleumssektoren, er beregnet sannsynlighet for utslipp lav, men følgelig ikke kan utelukkes. Konsekvensene av utslipp kan være betydelige, jf. kapittel 5.7.3.

Usikkerheten i forbindelse med mulige årsaker til akutte oljeutslipp er ikke funnet større i dette havområdet enn i andre områder langs norskekysten.

Organiseringen av beredskap mot akutt oljeforurensning fra petroleumsvirksomhet er nærmere beskrevet i kapittel 4.4.

5.7.6 Samlet risiko

Det finnes i dag en rekke modeller og delvurderinger for beregning av risiko som belyser ulike aspekter ved risiko, blant annet sannsynlighet for uhellsutslipp, sannsynlighet for treff av olje, risiko for skade og risiko for kostnad. For en nærmere beskrivelse av de ulike delvurderinger som anvendes, jf. boks 5.6.

Hver sektor og hver aktivitet må håndtere sine risikoer for å unngå at akutte utslipp inntreffer og etablere en adekvat beredskap. Det er derfor nødvendig å gjennomføre mange analyser for å forvalte risiko på en forsvarlig måte. De ulike modellene er hver for seg fornuftige, men de har ulike bruksområder og belyser ulike risikoaspekter. Som det fremgår ovenfor, er det derfor viktig å kommunisere spørsmål knyttet til risiko med stor integritet og synliggjøre begrensningene i analysene og deres resultater, gitt de vurderinger og forutsetninger analysene er basert på.

Modellene for beregning av risiko understreker også at skadepotensialet, og dermed miljørisikoen, avhenger av i hvilken grad verdifulle og sårbare områder og ressurser kan bli berørt ved eventuelle utslipp.

Dagens forvaltning er ikke basert på bruk av sektorovergripende miljørisikoanalyser. En slik sektorovergripende modell er vurdert som lite formålstjenlig og vanskelig å etablere. Et sektorovergripende kriterium for aksept av risiko er derfor ikke mulig å fastsette og anses heller ikke egnet for en helhetlig håndtering av risiko i området.

Det viktige for forvaltningen er en felles risikoforståelse, herunder forståelse av mekanismer som skaper risiko, samt begrensningene og usikkerhet i kunnskap. Risikoforståelsen må settes i en løsningsorientert sammenheng der hovedmålsettingen med å analysere risiko må være å tilrettelegge for konkrete handlinger for å kontrollere risiko. En helhetlig modell for risikoforvaltning må skape en risikoforståelse og tilrettelegge for at risikoanalyser kan brukes til å prioritere hvor kunnskapsbehov må dekkes, hvor aktørene må mobiliseres for å kontrollere risiko i aktivitetene, og hvor myndighetene må forbedre rammene for risikoforvaltningen. Figur 5.16 illustrerer sammenhengen mellom myndighetenes og aktørenes styring av risiko i ulike faser av virksomheten og aktuelle rammer for en helhetlig risikoforvaltning.

Kilde: Håndtering av risiko for akutt oljeforurensning i Barentshavet og i havområdene utenfor Lofoten med dagens aktivitet og ­scenario for aktivitet i 2020, rapport fra en arbeidsgruppe, oktober 2005

Basert på en sammenstilling av risiko fra eksisterende analyser og aktivitetetsscenarier for 2020 er det ut fra en kvalitativ tilnærming grunnlag for å hevde:

• at samlet miljørisiko knyttet til de to sektorene (sjøtransport og petroleumsvirksomhet) fortsatt vil være lavere i det aktuelle havområdet enn den risiko andre områder langs norskekysten eksponeres for,

• at sjøtransport bidrar vesentlig mer til samlet miljørisiko med hensyn til akutt oljeforurensning enn petroleumsvirksomheten, både i dag og i forhold til det aktivitetsnivå som er lagt til grunn i 2020,

• at dagens sjøtransport innebærer en høyere risikoeksponering i området enn forventet risikoeksponering fra all planlagt aktivitet i 2020. Denne sammenligningen legger imidlertid til grunn utvikling av kunnskap, teknologi og regulering av seilingsleder frem mot 2020 i tråd med eksisterende planer og vil kunne endres på grunn av ny, ikke planlagt aktivitet. Det er grunnlag for å anta at på tross av økt sjøtransport i 2020 vil gjennomførte tiltak som seilingsleder lenger ut fra kysten, separering av møtende trafikk og trafikksentral føre til at utslippsrisikoen knyttet til sjøtransport halveres fra 2003 til 2020, og at miljøkonsekvensene i 2020 er funnet å være sammenlignbare med situasjonen i 2003.