4 Drivkrefter bak utviklingen i verdiskaping og inntekt

4.1 Verdiskaping og inntekt

Økonomisk vekst gir økt materiell levestandard. Motstykket til økt levestandard kan være miljøforringelser i form av global oppvarming og lokale forurensningsproblemer, eller mindre fritid. Høy økonomisk vekst er således ikke nødvendigvis et mål i seg selv. Norge er, bl.a. av FN, flere ganger blitt kåret til verdens beste land å bo i. I disse rangeringene inngår det gjennomsnittlige inntektsnivået som én av flere indikatorer, jf. boks 4.1. Dette kapitlet diskuterer først og fremst faktorer som driver utviklingen i verdiskaping og inntekt.

Den høye levestandarden i Norge, målt ved verdiskaping per innbygger, skyldes i hovedsak en moderne og effektiv fastlandsøkonomi. I tillegg gir utvinningen av olje- og gassressursene på norsk sokkel betydelige inntekter i en periode. Størstedelen av petroleumsinntektene tilfaller fellesskapet, samtidig som forsvarlig forvaltning har bidratt til en god utvikling i fastlandsøkonomien. Det finnes flere eksempler på land der store ressursinntekter har svekket verdiskapingen i den øvrige økonomien.

En effektiv og omstillingsdyktig økonomi er en forutsetning for varig høy verdiskaping. Som andre vestlige land har også Norge opplevd store endringer i næringsstrukturen, jf. figur 4.1. Sysselsettingen i primærnæringene er redusert med over 400 000 siden 1930, mens sysselsettingen i tjenesteytende næringer og offentlig sektor har økt med 1,5 millioner i samme periode. Sysselsettingen i industrien økte med 185 000 personer fra 1930 og fram til toppåret 1974. Fra 1974 til 2007 ble industrisysselsettingen redusert med om lag 100 000 personer. Oljevirksomheten dukket opp som en ny næring i Norge på 1970-tallet, og sysselsetter i dag 40 000 personer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Også innenfor enkeltnæringer skjer det over tid store omstillinger gjennom nyetableringer, investeringer i nye produksjonsanlegg og nedleggelser, jf. kapittel 8. Internasjonale erfaringer viser at land med velfungerende arbeidsmarkeder og produktmarkeder best har klart å håndtere disse omstillingene og dermed lagt forholdene til rette for høy velstandsvekst. Norge har hatt særlig høy produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien de siste 15 årene samtidig som sysselsettingen har økt med 480 000 personer. Forholdene har således vært gode for ny verdiskaping i denne perioden.

For den enkelte er økt inntektsgivende arbeidsinnsats – både yrkesdeltakelse og økt arbeidstid – den mest opplagte måten å øke levestandarden og egen velferd på. Arbeidsledighet er sløsing med ressurser og samtidig et stort problem for den som rammes, både inntektsmessig, sosialt og ofte helsemessig hvis ledigheten er langvarig. For økonomien samlet sett er det ønskelig med høy arbeidsinnsats slik at mulighetene for verdiskaping utnyttes, og slik at byrden ved å finansiere de offentlige velferdsordningene blir lettere. God utnyttelse av arbeidskraften blir særlig viktig etter hvert som andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder avtar. I internasjonal sammenheng er yrkesdeltakelsen høy i Norge, mens hver enkelt i gjennomsnitt jobber forholdsvis lite.

Norsk økonomi kjennetegnes av høy vekst sammen med små lønnsforskjeller og gode velferdsordninger. Små lønnsforskjeller mellom forskjellige grupper arbeidstakere kan bl.a. ses i sammenheng med en lang tradisjon med sentraliserte forhandlinger. Små lønnsforskjeller mellom bedrifter kan svekke grunnlaget for virksomheter med lav produktivitet, og som ikke er i stand til å betale alminnelig lønn. En sentralisert lønnsdannelse vil også trekke i retning av at lønnsnivået i høyproduktive bedrifter og bransjer vil være lavt i forhold til lønnsevnen. Dette vil bidra til å øke forventet inntjening ved investeringer i høyproduktiv virksomhet. Gjennom disse sammenhengene kan sentrale lønnsforhandlinger trekke opp det gjennomsnittlige produktivitetsnivået i økonomien gjennom omstillinger. Land med sentraliserte og koordinerte lønnsoppgjør og land med desentraliserte lønnsoppgjør har gjennomgående lavere arbeidsledighet enn land der oppgjørsformene er basert på en mellomting av disse alternativene (f.eks. bransjevise oppgjør).

En utvikling som viderefører den høye veksten fra de siste tiårene, stiller krav til en ansvarlig og framoverskuende økonomisk politikk. Politikken må bygge på en god forståelse av de sentrale faktorene bak økonomisk vekst og av hva slags tiltak som kan fremme en gunstig utvikling i norsk økonomi utover i dette århundret. Å bidra til en slik forståelse er formålet med dette kapitlet. Avsnitt 4.2 diskuterer kilder til økonomisk vekst med utgangspunkt i et såkalt vekstregnskap. Vekst­regnskapet knytter velstandsutviklingen til utviklingen i arbeidsinnsats og produktivitet. Arbeidsinnsats og produktivitet behandles nærmere henholdsvis i avsnitt 4.3 og 4.4. Avsnitt 4.5 diskuterer betydningen av naturressursene for konsum og inntekt.

4.2 Kilder til økonomisk vekst

Den høye velstanden i utviklede land er basert på en effektiv utnyttelse av ressursene gjennom arbeidsdeling og spesialisering. Produktivitetsvekst legger grunnlaget for høyere realinntekt uten at vi trenger å øke arbeidsinnsatsen. Økt reallønn gjør den enkeltes tid mer verd, dvs. at inntektstapet ved ikke å jobbe blir større. På den annen side vil inntektsøkningen gjøre at man får råd til å skaffe seg mer av de godene en setter pris på, f.eks. fritid. Data viser at nivået på arbeidsinnsatsen (timeverk per innbygger, se figur 4.2) ikke har endret seg mye fra 1970 til i dag, samtidig som produktivitetsvekst har bidratt til å tredoble gjennomsnittlig realinntekt.

Et vekstregnskap er et analytisk utgangspunkt for å forklare den økonomiske veksten, jf. figur 4.2. Ifølge vekstregnskapet kan kun en begrenset del av velstandsøkningen over tid føres tilbake til økt arbeidsinnsats eller mer realkapital. Den uforklarte velstandsveksten framkommer som en restfaktor i vekstregnskapet, og betegnes gjerne som total faktorproduktivitet (TFP). Slik faktorbruken måles i det norske nasjonalregnskapet, fanger veksten i TFP bl.a. opp gevinster av økt kompetanse hos de sysselsatte, bedre kvalitet på kapitalutstyret og at ressurser er blitt overflyttet fra lavproduktive til høyproduktive anvendelser. Veksten i TFP vil avhenge av forhold som utdanningsnivå, forskning og utvikling, innovasjon, økt internasjonal handel og konkurranse, samt institusjonelle og kulturelle forhold.

Kilde: Finansdepartementet.

Sammenliknet med andre OECD-land har veksten i arbeidsproduktivitet (bruttoprodukt per timeverk) i Norge vært særlig høy siden starten av 1990-tallet, også når vi ser bort fra petroleumsvirksomheten. Den økte arbeidsproduktiviteten i denne perioden har hovedsakelig vært knyttet til økt total faktorproduktivitet, jf. tabell 4.1 og figur 4.3.

Kilde: OECD og Finansdepartementet.

Figur 4.4 illustrerer drivkreftene bak utviklingen i det relative velstandsnivået mellom USA og en gruppe vestlige land for perioden 1996-2006. Observasjoner som er under den diagonale 45-graderlinjen indikerer at gapet til USA var mindre i 1996 enn i 2006 og vice versa . Figur 4.4A viser at observasjonene er fordelt forholdsvis jevnt på oversiden og undersiden av den diagonale linjen. Dette antyder at i gjennomsnitt er det relative velstandsnivået mellom USA og gruppen med andre vestlige land om lag uendret over perioden 1996-2006.

I motsetning til vekstregnskapet i tabell 4.1 og figur 4.3, som er basert på faste priser, ivaretar figur 4.4 også endringer i prisstrukturen basert på såkalt løpende kjøpekraftsjustering. 1 I tillegg til sterk produktivitetsvekst, må den relativt kraftige økningen i Norges inntektsnivå de siste ti årene ses i sammenheng med petroleumsvirksomheten og den gunstige utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet, dvs. forholdet mellom prisene på norske eksportvarer og prisene på importproduktene. Ellers viser figuren en relativt kraftig produktivitetsvekst i USA det siste tiåret sammenliknet med gruppen vestlige land (figur 4.4B), som er blitt motsvart av en relativt svak utvikling i arbeidsinnsatsen (figur 4.4C). Til tross for den relativt svake utviklingen i arbeidsinnsatsen i denne perioden, er nivået på arbeidsinnsatsen fortsatt en god del høyere i USA enn i andre land, jf. figur 4.5.

Kilde: OECD og Finansdepartementet.

¹ Basert på 2006 kjøpekraftspariteter.

² Arbeidsinnsats måles som timeverk per innbygger.

³ Timeverksproduktivitet måles som BNP per timeverk.

Kilde: OECD.

Som illustrert i tabell 4.1, har produktivitetsveksten i Norge variert mye siden 1970, og det er usikkert hvordan produktivitetsutviklingen vil bli i årene framover. Det kan tenkes at vi etter hvert kommer på et produktivitetsnivå som gjør det mer krevende å opprettholde veksttakten. Det kan gå lenger mellom banebrytende teknologiske nyvinninger. På den annen side vil stadige forbedringer av eksisterende produkter og framvekst av nye produkter, nye og forbedrede produksjonsprosesser, nye organisasjonsformer samt tilgang til nye markeder, kunne bidra til fortsatt sterk produktivitetsvekst framover.

Bak utviklingen i arbeidsinnsats i Norge, målt som timeverk per innbygger, ligger to drivkrefter som trekker i hver sin retning: Antall sysselsatte som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder har økt, men gjennomsnittlig arbeidstid har falt. I tillegg har demografien gitt et gunstig, men relativt beskjedent, bidrag til arbeidsinnsatsen. Økningen i yrkesfrekvensen skyldes at kvinner og eldre i større grad enn tidligere tar del i, og står lenger i, det betalte arbeidslivet. Forholdsvis høy netto arbeidsinnvandring har også bidtatt til å øke yrkesfrekvensen de siste årene. Samtidig har kvinner og eldre gjerne lavere stillingsbrøk enn gjennomsnittet av de sysselsatte, noe som trekker ned gjennomsnittlig arbeidstid. Utviklingen kan bl.a. ses på bakgrunn av at samfunnet legger til rette for deltakelse i det betalte arbeidslivet, jf. avsnitt 4.3.2. Trekk i samfunnsutviklingen, bl.a. framveksten av tjenestesektoren og mer fleksible arbeidsformer, gjør trolig at det er blitt lettere å kombinere arbeid med andre forpliktelser eller behov.

Befolkningsframskrivinger fra Statistisk sentralbyrå viser at den norske befolkningen gradvis vil bli eldre i årene som kommer. Flere eldre betyr flere mennesker i aldersgrupper med lavere yrkesdeltaking og arbeidstid enn gjennomsnittet i arbeidsstyrken. Det innebærer i så fall svakere utvikling i arbeidsinnsatsen, såfremt ikke atferden blant eldre endres.

4.3 Arbeidsinnsats

I Norge og i de fleste andre industrialiserte land er oppgaver som tidligere ble utført i husholdningen, som eldreomorg og barnepass, i økende grad blitt et offentlig ansvar. Til gjengjeld kreves høy deltakelse i det betalte arbeidslivet for at staten skal kunne finansiere velferdsordningene. Yrkesdeltakelse er også den mest opplagte veien til høyere levestandard for den enkelte.

4.3.1 Befolkningens størrelse og sammensetning

Befolkningens sammensetning har betydning for velstandsutviklingen målt som BNP per innbygger. Forsørgelsesbyrden kan beskrives som forholdet mellom antall personer i befolkningen utenfor yrkesaktiv alder og antall personer i befolkningen i yrkesaktiv alder (20-66 år). Økt forsørgelsesbyrde vil isolert sett innebære et lavere nivå på BNP per innbygger siden en lavere andel av befolkningen vil kunne bidra til inntektsgivende arbeid.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Med utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger (se boks 4.2) viser figur 4.6 et ungdomsalternativ med forholdsvis høy fruktbarhet, lav vekst i levealderen og høy nettoinnvandring, et aldringsalternativ med forholdsvis lav fruktbarhet, høy vekst i levealderen og lav nettoinnvandring og et middelvekst­alternativ . Fram til 2010 synker forsørgelsesbyrden som følge av små fødselskull på 1930-tallet. I perioden 2010-2060 vil andelen eldre i forhold til den yrkesaktive befolkningen øke gradvis i alle alternativene. I ungdomsalternativet vil antall personer som er 67 år eller eldre i 2060 tilsvare 33 pst. av antallet personer i yrkesaktiv alder, mens det i aldringsalternativet tilsvarer vel halvparten. Siden dette forholdstallet i dag er 21 pst., innebærer dette en kraftig økning i forsørgelsesbyrden.

I tillegg til økt forsørgelsesbyrde viser framskrivingene en forskyvning av alderssammensetningen innenfor befolkningen i arbeidsdyktig alder. Fallet i samlet fruktbarhetstall etter 1970 bidrar isolert sett til at andelen over 55 år øker markert. Dette bidrar til lavere arbeidsinnsats i årene framover siden yrkesfrekvensene og gjennomsnittlig arbeidstid er lavere i disse aldersgruppene.

Boks 4.2 Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger

Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger bygger på forutsetninger om fruktbarhet, levealder og nettoinnvandring. På hver av disse tre områdene er det i denne meldingen lagt til grunn tre ulike alternativer: Et lavt anslag, et middels anslag eller et høyt anslag. I middelvekstalternativet fra siste framskriving i mai 2008 øker befolkningen fra 4,7 mill. i 2008 til 6,9 mill. i 2060.

Den viktigste faktoren bak den forventede befolkningsveksten er en antatt fortsatt stor nettoinnvandring . Av en samlet befolkningsvekst i middelvekstalternativet på 46 pst. fra 2007 til 2060 kan 40 prosentpoeng føres tilbake til nettoinnvandringen etter 2007. I middelvekstalternativet er det lagt til grunn en gradvis nedgang i nettoinnvandringen fra 41 500 i 2009 til om lag 26 000 i 2020 og videre til 20 000 fra og med 2040. Sammenliknet med forrige befolkningsframskriving er nettoinnvandringen kraftig oppjustert, i hovedsak fra EØS-området.

En viss ytterligere økning i forventet levealder ved fødsel bidrar også noe til befolkningsveksten fram mot 2060 i alle framskrivingsalternativene. Forventet levealder fra i dag til 2060 er i middelvekstalternativet antatt å øke med i 8,1 år for menn og 7,5 år for kvinner.

Et samletfruktbarhetstall på 1,85 per kvinne bidrar i middelvekstalternativet isolert sett til befolkningsnedgang på lang sikt. I høyalternativet er det forutsatt et samlet fruktbarhetstall på 2,05, som er svært nær det fruktbarhetstallet som er nødvendig for på lang sikt å opprettholde befolkningen, uten netto innvandring eller økt levealder.

¹ Det antallet barn som fødes av en kvinne hvis årets aldersspesifikke fruktbarhetsrater gjelder gjennom hele kvinnens fruktbare periode, og hun ikke dør i denne perioden.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

4.3.2 Yrkesaktivitet og arbeidstid

Fritid er en sentral del av velferden, og det utføres mye viktig ubetalt arbeid. Selv om høy arbeidsinnsats er avgjørende for å kunne opprettholde gode velferdsordninger, er det ikke et mål i seg selv at alle skal delta mest mulig i det betalte arbeidslivet. Den økonomiske kostnaden ved å redusere arbeidstilbudet er imidlertid ofte mindre for den enkelte enn for samfunnet, siden deler av den enkeltes inntektstap ved lavere arbeidsinnsats motsvares av lavere skatter og gjerne høyere stønader. Hvis den enkelte stod overfor den fulle samfunnsøkonomiske kostnaden av en reduksjon i egen arbeidsinnsats, ville avveiingen mellom arbeidsinnsats og fritid blitt en annen.

Norge har i flere år kombinert forholdsvis høy fruktbarhet med høy kvinnelig yrkesaktivitet. Norge er blant landene i Europa med høyest fruktbarhet. Eksempelvis var fruktbarheten for kvinnekullet fra 1962 på 2,09 barn per kvinne, dvs. nær reproduksjonsnivået. Det samlede fruktbarhetstallet i 2007 er noe lavere (1,9 barn per kvinne), og dermed i underkant av det som er nødvendig for å opprettholde befolkningen uten netto innvandring eller økt levealder. Kombinasjonen av høy fruktbarhet og høy kvinnelig yrkesaktivitet sammenliknet med andre land kan forklares med at Norge gjennom mange år har ført en aktiv familie- og likestillingspolitikk. Gode ordninger for barnefamiliene som foreldrepermisjon, barnehager og fleksible arbeidstidsordninger legger til rette for at både kvinner og menn kan beholde tilknytningen til arbeidslivet når de får barn. Flere studier tyder på at dette kan være viktig for om unge mennesker velger å få barn. 2 Ordninger som tilrettelegger for at mødre kan være i jobb, har den gunstigste virkningen på fruktbarheten, men et nylig avsluttet forskningsprosjekt viser også en positiv sammenheng mellom fars bruk av fødselspermisjon og flere barnefødsler. 3

Økt samlet yrkesdeltaking siden begynnelsen av 1970-tallet skyldes først og fremst kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet. Kvinners yrkesdeltakelse har nærmet seg nivået for menn, jf. figur 4.8A. I tillegg har yrkesdeltakingen blant menn i alderen 55-74 år tatt seg opp siden 1990-tallet, etter en vedvarende nedgang fra starten av 1970-tallet. Yrkesdeltakingen blant kvinner i samme aldersgruppe har også tatt seg opp i denne perioden, etter å ha ligget forholdsvis flatt på et lavt nivå siden 1970-tallet. Nedgangen fram til 1990-tallet for menn må ses i sammenheng med at pensjonsalderen i folketrygden ble senket fra 70 til 67 år i 1973, innføringen av AFP-ordningen på slutten av 1980-tallet og en økning i uførepensjonister. Antallet uføre- og AFP-pensjonister har økt også blant kvinner, men dette er mer enn oppveid av at nye årskull i denne aldersgruppen har hatt en sterkere arbeidsmarkedstilknytning enn dem som pensjoneres. Oppgangen i yrkesaktivitet for både kvinner og menn de siste 10-15 årene kan bl.a. knyttes til at den sterke økonomiske veksten har mobilisert flere eldre til arbeidslivet. Tilrettelegging på arbeidsplassen og lengre ferie for eldre arbeidstakere bidrar til et inkluderende arbeidsliv.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Sammenliknet med andre OECD-land har Norge høy yrkesdeltakelse, men lav gjennomsnittlig arbeidstid, jf. figur 4.8B. Den relativt høye yrkesdeltakelsen i Norge skyldes først og fremst at eldre og kvinner i større grad deltar i arbeidslivet enn i andre land. Den relativt lave gjennomsnittlige arbeidstiden må ses i sammenheng med at disse gruppene i større grad arbeider deltid. Norge har høy deltidsandel sammenliknet med de fleste andre europeiske land. Deltidsandelen økte på 1970-tallet da et økende antall kvinner ble yrkesaktive. I dag arbeider om lag 43 pst. av de sysselsatte kvinnene deltid. Til sammenligning er deltidsandelen for menn 13 pst. Det er nærliggende å knytte omfanget av deltid til at økt velferd i noen grad blir tatt ut i form av godt utbygde permisjons- og ferieordninger og kortere normalarbeidstid. Trygdeordningene spiller også inn. Om lag en femdel av befolkningen i yrkesaktiv alder er på ulike helserelaterte ordninger eller AFP. Spesielt er sykefraværet og andelen uføretrygdede høyere i Norge enn i de fleste andre OECD-landene. I 2007 mottok mer enn tre av fire 66-åringer en pensjons- eller trygdeytelse, jf. figur 4.9. Gode trygdeordninger legger samtidig til rette for yrkesdeltakelse for grupper som ellers ville stått utenfor arbeidslivet.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Finansdepartementet.

Ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) var andelen sysselsatte blant funksjonshemmede drøyt 45 pst. i 2. kvartal 2008, mens sysselsettingen i hele befolkningen mellom 16 og 66 år var på nesten 77 pst. Av de vel 300 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede blir nær 3 pst. klassifisert som arbeidsledige basert på kriteriene om aktiv søking og tilgjengelighet for arbeidsmarkedet. Til sammenlikning er AKU-ledigheten blant funksjonsfriske 2½ pst. Samtidig viser undersøkelsen at en stor del av de ikke-sysselsatte ønsker inntektsgivende arbeid selv om de ikke er aktivt søkende. Dette kan tyde på at det finnes et potensial for økt sysselsetting blant funksjonshemmede dersom forholdene legges til rette for det.

Forskning viser at forskjeller i yrkesaktivitet mellom funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede ikke utelukkende kan forklares med ulikheter i utdanningsnivå. Både manglende sosiale nettverk, fysisk utilgjengelighet og diskriminering kan ha betydning. Personer med nedsatt funksjonsevne har for første gang fått lovvern mot diskriminering gjennom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som trer i kraft 1. januar 2009. Loven skal gjelde på alle samfunnsområder, også i arbeidslivet.

Utviklingen i arbeidsinnsats framover avhenger av flere forhold. Som omtalt, vil aldringen av befolkningen isolert sett få negative konsekvenser for yrkesdeltaking og gjennomsnittlig arbeidstid. For å motvirke konsekvensen av den forventede demografiske utviklingen må det tas sikte på å endre atferdsmønsteret blant eldre. Selv om yrkesdeltakelsen allerede er høy i internasjonal målestokk, kan et stort antall utenfor arbeidslivet på helserelaterte ytelser og AFP tyde på at det er et potensial for å øke den ytterligere, jf. figur 4.9B. Det er også et hovedmål med pensjonsreformen å gjøre det mer attraktivt å kombinere arbeid med pensjon. Det vil kunne føre til at flere står lengre i jobb og vil dermed kunne gi en høyere yrkesdeltaking blant eldre. Pensjonsreformen er nærmere omtalt i boks 4.3. Samtidig vil økt yrkesdeltakelse blant eldre trolig gå sammen med lavere stillingsbrøk, f.eks. hvis denne gruppen arbeidstakere ønsker å trappe ned mot pensjonstilværelsen. En vellykket mobilisering av eldre arbeidstakere kan i tillegg innebære at nye grupper eldre velger å arbeide lengre, og disse kan ha en lavere gjennomsnittlig arbeidstid enn arbeidsstyrken for øvrig.

Økt utdanningsnivå blant kvinner og endrede normer for omsorgs- og husarbeid kan bidra til større fulltidsandel blant kvinner og dermed økt gjennomsnittlig arbeidstid. Kvinner er i dag i flertall blant studentene på universitetene og høyskolene. Blant sysselsatte er det en noe høyere andel av kvinnene som har høyere utdanning (på universitets- og høyskolenivå), men andelen med lang høyere utdanning (fire år eller mer etter videregående skole) er nesten dobbelt så høy blant menn som blant kvinner. Foreldrepermisjon, barnehager og fleksible arbeidstidsordninger trekker også i retning av økt yrkesdeltakelse. Kvinner har økt sin arbeidstid siden 1990. Samtidig ligger det an til stor etterspørsel i kvinnedominerte næringer, som i servicenæringene og ikke minst i helse- og omsorgssektoren. Blant kvinner i aldersgruppen 30 til 64 år økte andelen på heltid med vel 11 prosentpoeng fra 1990 til 2007.

4.4 Produktivitetsvekst

Produktivitetsvekst legger grunnlaget for høyere verdiskaping og er helt avgjørende for økt levestandard over tid. Som skissert i vekstregnskapet i avsnitt 4.2, betinger en varig vekst i levestandarden at vi klarer å få mer verdiskaping ut av en gitt mengde av arbeidskraft og realkapital. Dette oppnås bl.a. gjennom innovasjon og bedre utstyr, økt kompetanse i arbeidsstokken og smartere produksjonsprosesser – oppsummert i begrepet total faktorproduktivitet (TFP).

Viktige faktorer bak utviklingen i TFP er forhold som konkurranse, utdanning, forskning og utvikling, infrastruktur, bruk av IKT, handel med andre land og velfungerende juridiske og finansielle institusjoner. Utformingen av velferdsstaten kan også virke inn på verdiskapingen. Gode inntektssikringsordninger i Norge understøtter mobiliteten i arbeidsmarkedet, fordi de reduserer de økonomiske konsekvensene for den enkelte arbeidstaker av tap av inntekt ved arbeidsledighet. Små lønnsforskjeller kan også legge til rette for omstillinger og økt produktivitet. Liten lønnsspredning gjør det lønnsomt å investere i prosjekter med høy produktivitet og lønnsevne, mens lavproduktive virksomheter som ikke er i stand til å betale alminnelig lønn, blir faset ut.

Bruk av IKT gir mulighet for å produsere nye og bedre produkter og tjenester. Eksempler er innføring av elektroniske tjenester i varehandel, bank- og forsikringssektoren og en mer effektiv og bedre offentlig tjenesteproduksjon. Bruk av IKT kan også bidra til at både kapital og arbeidskraft blir bedre utnyttet ved endringer i forretningsmodeller, organisasjoner og informasjonsflyt. Det kan også tenkes at IKT gir positive indirekte virkninger. Et eksempel kan være at hver enkelt aktør bidrar til et felles IKT-nettverk som forenkler kontakten og bedrer samarbeidet med andre aktører.

Nyere studier antyder at produktiviteten på virksomhetsnivå øker dersom satsingen på IKT går sammen med andre investeringer. En analyse av OECD 4 tyder på at for hver krone virksomheter investerer i IKT-løsninger, kreves gjerne ytterligere investeringer i størrelsesorden 8-9 kroner i organisasjonsutvikling og omlegging av arbeidsrutiner. Dette gjelder f.eks. investeringer som er rettet mot utvikling av nye arbeidsmetoder. Tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft synes å være en forutsetning for en vellykket anvendelse av IKT, men også evnen til nyskaping og til å tilpasse seg endret etterspørsel har betydning. Det synes også å være en positiv sammenheng mellom bruk av IKT og arbeidsproduktivitet i norsk næringsliv. 5 Resultatene viser også at det generelt forekommer positive samspilleffekter mellom IKT-bruk og bruk av ansatte med høy utdanning. Betydningen av teknologi og kunnskaper diskuteres videre i avsnittene 4.4.3-4.4.5.

4.4.1 Finansmarkedene, sparing og økonomisk vekst

Deltakelse i de internasjonale finansmarkedene er viktig for investeringer og verdiskaping. Det gir muligheten til å separere forbruk og inntekt og således jevne ut konsum og investeringer over tid. For Norge brukes Statens pensjonsfond – Utland til å skille innenlandsk forbruk fra de løpende inntektene fra petroleumsvirksomheten.

Gjennom EØS-avtalen og andre internasjonale overenskomster er Norge en del av et felles finansmarked, som omfatter de fleste landene i den industrialiserte verden. Nedbygging av reguleringene i valuta- og finansmarkedene, utviklingen av nye finansielle instrumenter og framvekst av moderne informasjonsteknologi har bidratt til gradvis å lette transaksjonene mellom deltakerne i dette markedet. Utviklingen i kapitalkostnadene for norsk næringsliv er dermed blitt nært knyttet til utviklingen i internasjonale finansmarkeder. Samtidig kan norske sparere i prinsippet få samme real­avkastning på sine midler som sparere i andre land, uavhengig av det løpende omfanget av real investeringer i norsk økonomi. Analyser fra bl.a. OECD 6 underbygger en positiv sammenheng mellom velutviklede finansmarkeder og økonomisk vekst.

Godt fungerende kapitalmarkeder kan bidra til økonomisk vekst fordi de reduserer kostnadene ved å knytte forbindelse mellom sparere og investorer. Dermed kan de både bidra til et høyere investeringsnivå og til at investeringene kanaliseres til prosjekter med høy avkastning. På den annen side har utviklingen den siste tiden vist at dårlig fungerende kapitalmarkeder kan få alvorlige konsekvenser for finanssektoren i første omgang, men også for realøkonomien dersom det blir vanskeligere for bedrifter og husholdninger å få tilgang på kreditt. En konklusjon synes å være at mer internasjonale finansmarknader gir grunnlag for økt vekst og verdiskaping, men gjør oss samtidig mer sårbar for den økonomiske utviklingen i andre land. Problemstillinger knyttet til den internasjonale finanskrisen er nærmere drøftet i kapittel 2 og 8.

4.4.2 Institusjoner og det offentliges rolle

I den omfattende litteraturen som finnes om økonomisk vekst, trekkes åpne beslutningsprosesser og institusjoner som reduserer transaksjonskostnader fram som helt grunnleggende faktorer bak utviklingen i et lands levestandard over tid. Institusjoner omfatter både offentlige myndigheter og private organisasjoner i vid forstand, herunder presse og organisasjoner i arbeidslivet. Et velfungerende rettsvesen som beskytter eiendomsrett og understøtter private kontrakter, og institusjoner for løsning av konflikter, utstedelse av betalingsmidler og regulering av finansielle forhold og økonomiske transaksjoner, er viktige forutsetninger for investeringer og oppstart av bedrifter. Incentivene til entreprenørskap påvirkes også av administrative prosedyrer, bl.a. mengden av skjemaer og tillatelser som er nødvendig for å starte en virksomhet. I samfunn der myndighetene lett lar seg påvirke av lobbygrupper og særinteresser, kan det for mange være mer lønnsomt å søke særskilte fordeler enn å delta i ordinær produksjon. Videre vil stor usikkerhet om håndheving eller endringer i regelverk og skattesystem innebære kostnader både for den enkelte og for samfunnet.

Norge har som andre nordiske land bygget ut et omfattende offentlig finansiert sikkerhetsnett. En slik samfunnsorganisering forutsetter høy deltakelse i arbeidslivet. Norges forholdsvis høye skattenivå går sammen med en yrkesdeltakelse som er blant de høyeste i OECD-området. Det er et samspill mellom utviklingen av velferdsordninger og sysselsetting og vekst. Et godt utbygd helse- og omsorgstilbud og barnehagetilbud muliggjør høye yrkesfrekvenser. Høyere utdanning og forskning påvirker produktiviteten. Samtidig påvirker beskatning og inntektssikringsordninger incentivene til å arbeide. Skal en opprettholde høy sysselsetting og sikre bærekraftige offentlige finanser, må en finne en balanse mellom disse hensynene. Disse samspilleffektene er nærmere drøftet i kapittel 9.

Et relativt beskjedent antall studier med til dels store metodiske svakheter gir et sammensatt bilde av tjenestekvalitet og effektivitet i norsk offentlig sektor. På den ene siden skårer norsk forvaltning relativt høyt i spørreundersøkelser i næringslivet. Indikatorer for hvor enkelt det er for virksomheter å forholde seg til regelverk og offentlig forvaltning viser at Norge er på nivå med Finland, og at bare Danmark kommer bedre ut blant de 12 landene som er undersøkt. Skatteadministrasjonen trekkes fram som et eksempel der Norge er svært effektiv i internasjonal sammenheng. Internasjonale sammenlikninger tyder også på at Norge har et godt tilbud av helsetjenester. På den annen side er resultatene innen grunnutdanningen svakere enn OECD-gjennomsnittet, jf. avsnitt 4.4.3. Norge bruker gjennomgående mye ressurser i offentlig tjenesteyting sammenliknet med andre land. Dette er særlig tilfelle innen helsesektoren og grunnutdanning. Studiene indikerer dermed et potensial for å forbedre kostnadseffektiviteten, jf. kapittel 5.

Store svingninger i sysselsetting og arbeidsledighet svekker grunnlaget for vekst og verdiskaping over tid. De forskjellige delene av den økonomiske politikken i Norge er utformet slik at de i fellesskap skal legge til rette for en stabil økonomisk utvikling. Ansvarlige lønnsoppgjør mellom partene i arbeidslivet, en forsvarlig finans- og pengepolitikk der hovedhensynet er stabilitet både på kort og lang sikt, og tiltak som sikrer vekstevnen i økonomien framover, legger sammen til rette for en gunstig utvikling i økonomien.

4.4.3 Humankapital

Humankapital betegner summen av kunnskap, produktive egenskaper og tekniske ferdigheter i arbeidsstyrken. For å måle humankapitalen i samfunnet er det vanlig å se på arbeidskraftens utdanningsnivå og arbeidserfaring. Utdanning er nødvendig både for å kunne dra nytte av eksisterende teknologi og for å skape teknologiske nyvinninger. I tillegg viser studier at jo mer man lærer i det formelle utdanningssystemet, desto mer blir man i stand til å lære i arbeidslivet. En godt utdannet befolkning er dermed svært viktig for næringslivets evne til å hevde seg i den globale konkurransen. For den enkelte gir gode kvalifikasjoner større sannsynlighet for en godt betalt jobb, som han eller hun trives med.

Fordi økt kunnskap gir utbytte også for andre enn de som har investert i den, er den samfunns­økonomiske avkastningen av utdanning stort sett høy. I mange OECD-land bidrar det offentlige til å finansiere utdanning. Det offentliges rolle i grunnutdanningen er lite omdiskutert. Grunnleggende kunnskaper i befolkningen gir et fundament både for økonomisk vekst og for at enkeltpersoner skal kunne delta i samfunnslivet. Den privatøkonomiske avkastningen for den enkelte student er betydelig i mange land. Offentlig produksjon eller finansiering legger til rette for at alle har finansiell mulighet til å ta høyere utdanning, jf. avsnitt 5.2.4.

Norge har en høyt utdannet befolkning. I befolkningen fra 25 til 64 år er gjennomsnittlig antall års utdanning om lag 14 år, to år mer enn gjennomsnittet for OECD-landene. Én av tre voksne har utdannelse utover videregående skole, sammenliknet med én av fire som gjennomsnittet for OECD, jf. figur 4.10. Sammenliknet med andre land trekkes gjennomsnittet i Norge opp av et forholdsvis høyt utdanningsnivå blant de eldste aldersgruppene, men som i andre land er eldre i gjennomsnitt lavere utdannet enn yngre. Norge er også et av landene der forskjellene i utdanningsnivå mellom kjønnene er minst.

¹ Fordeling av befolkningen i alderen 25 år til 64 år etter høyeste oppnådde utdannelse. Kategorien «minst ungdomsskole» inkluderer både barneskolen og ungdomsskolen. Kategorien “post secondary, non-tertiary education” (etter videregående, ikke høyere utdanning) er ikke inkludert i figuren. Søylene summerer seg derfor ikke alltid til hundre.

Kilde: OECD.

Internasjonale kunnskapsprøver som PISA-undersøkelsene viser imidlertid at norske elever presterer under OECD-gjennomsnittet i samtlige fag som prøves, og at resultatene er forverret fra 2000 til 2006. I OECDs siste økonomiske landrapport om Norge fra 2008 pekes det på to mulige forklaringer på hvorfor norske elever gjør det svakt på kunnskapsprøver, samtidig som det generelle utdanningsnivået i den norske befolkningen er høy. Den ene er at PISA-undersøkelsene ikke fanger opp ferdigheter som senere vil hjelpe elevene å tilegne seg bedre kunnskaper. Den andre tolkningen er at kunnskapsnivået i Norge er i ferd med å svekkes sammenlignet med andre land.

En annen utfordring er knyttet til at enkelte elever avbryter videregående opplæring uten å oppnå fagbrev eller studiekompetanse. Dette er kostbart både for samfunnet og for den enkelte, fordi det trolig bidrar til at mange unge ikke oppnår tilstrekkelig kompetanse til å fungere tilfredsstillende i et stadig mer krevende arbeidsmarked. OECD 7 peker på at antallet som avbryter utdanningen kan reduseres gjennom tidlig kartlegging og oppfølging av elever som har vanskeligheter med å følge vanlig undervisning, og ved å sikre et fleksibelt og godt utbygd tilbud av yrkesfaglig utdanning. Systemet blir mer fleksibelt dersom elevene i større grad kan bygge videre på tidligere avsluttede deler av den yrkesfaglige utdanningen. Dermed vil man forhindre at elever ikke fullfører fordi lengden på utdanningen blir avskrekkende lang.

Betydningen av ulike typer utdanning for økonomisk vekst er i liten grad belyst gjennom empirisk forskning. Tekniske og naturvitenskaplige felt trekkes imidlertid ofte fram som fagområder med særlig høy nytteverdi for å utvikle teknologiske nyvinninger. Tall fra OECD viser at andelen av befolkningen med høyere utdanning innenfor realfaglige studieretninger i Norge er blant de laveste i internasjonal sammenheng. I tillegg er Norge et av OECD-landene med lavest vekst i antall studenter som tar avsluttende eksamen innenfor naturvitenskaplige studier og et av få OECD-land som for tiden opplever en nedgang i antall ingeniørstudenter. Spesielt bekymringsverdig med tanke på å snu denne utviklingen er det at rekrutteringen av realister til undervisning i videregående opplæring er svak. I videregående skole er gjennomsnittsalderen for realfagslærere over 50 år. 8 Dette kan tilsi at vi står foran en spesiell utfordring med hensyn til å forbedre realfagkunnskapene i befolkningen.

Høy verdiskaping forutsetter en omstillingsdyktig arbeidsstyrke. Dette, i kombinasjon med den demografiske utviklingen som medfører stadig flere eldre arbeidstakere, forsterker behovet for kontinuerlig kompetanseutvikling i arbeidslivet. Personer som har vært i arbeidsmarkedet en stund, trenger påfyll av kompetanse for å kunne løse nye arbeidsoppgaver og for å løse de samme oppgavene de hadde tidligere på nye og bedre måter. Såkalt livslang læring kan foregå både gjennom uformelle læringsformer på arbeidsplasser og gjennom bruk av eksterne tilbydere. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en noe fallende trend for deltakelse og investeringer i etter- og videreutdanning siden innsamlingen av data startet i 2003. Det er ikke klart hva som er årsakene til denne reduksjonen. Det er mulig at de siste årenes høykonjunktur med tilhørende stramt arbeidsmarked har ført til at bedrifter og ansatte ikke har prioritert å delta i læringsaktiviteter.

4.4.4 Produktmarkedet og konkurranse

Velfungerende markeder for varer og tjenester er avgjørende for at vi skal få mest mulig igjen for arbeidsinnsats og annen ressursbruk. Det krever både virksom konkurranse og offentlig styring. Virksom konkurranse i produktmarkedene bidrar til mindre sløsing med knappe ressurser ved at det blir vanskeligere å velte kostnader over på kundene, bl.a. fordi andre bedrifter kan komme inn og tilby et billigere eller bedre produkt. Konkurranse oppmuntrer på denne måten til økt effektivitet og kvalitetsforbedring i bedriften og dermed til økt innovasjon og omstilling, som gjerne resulterer i økt produktivitet. Næringspolitikken har de siste tiårene i økende grad blitt rettet inn mot å fremme innovasjon og produktivitetsvekst ved at det legges større vekt på en effektiv konkurransepolitikk og på stimulering av forskning og utvikling (FoU). Gjeldende konkurranselov, som trådte i kraft i 2004, forbyr konkurransebegrensende samarbeid mellom foretak og utnyttelse av dominerende stilling. Den nye loven styrket i tillegg konkurransemyndighetenes mulighet til å avdekke og sanksjonere mot konkurransebegrensende atferd.

Svak konkurranse kan få særlig negative konsekvenser for vekstevnen i en tid der teknologisk innovasjon blir stadig viktigere. Svak konkurranse kan legge en demper på investeringer i bl.a. IKT ved å beskytte eksisterende bedrifter fra etablering av høyteknologiske nykommere eller ved å gjøre det kostbart å anskaffe og anvende den nye teknologien. Erfaringene siden 1990-tallet tyder på at de landene som har hatt høyest produktivitetsvekst, hovedsakelig er de samme som har vært dyktigst til å integrere og anvende IKT-produkter i produksjonssystemene og blant husholdningene. Empiriske studier antyder samtidig at de landene som best legger til rette for sterk konkurranse i produktmarkedene, og da særlig i IKT-sektoren, er de samme som har opplevd en stigende produktivitetsvekst etter 1995. 9 Norges kraftige produktivitetsvekst siden tidlig på 1990-tallet må også ses i sammenheng med vår evne til å ta i bruk ny teknologi. Selv om Norges utgifter til FoU er relativt lav sammenliknet med mange andre OECD-land, er evnen til å dra fordel av eksisterende teknologi tilsynelatende god, jf. avsnitt 4.4.5. Et forholdsvis høyt lønnsnivå og en godt kvalifisert arbeidsstyrke gir bedriftene sterke incentiver til å ta i bruk nye teknologiske løsninger.

Konkurranse alene er ikke tilstrekkelig for å sikre velfungerende markeder, og i en del markeder er det nødvendig med en mer direkte offentlig styring for å oppnå effektiv ressursbruk. Miljøskadelig virksomhet reguleres gjennom utslippskrav eller økonomiske virkemidler, f.eks. miljøavgifter, jf. kapittel 3. Effektiv bruk av naturressurser krever at det fastsettes eiendomsretter eller at uttaket reguleres, bl.a. gjennom konsesjonsvilkår. I noen næringer er det grunn til å definere et monopolområde for å sikre investeringer i og tilgang til en infrastruktur, herunder kraftnett, jernbane og flyplasser.

I næringer med omfattende fast infrastruktur var konkurransen tidligere svært begrenset. Etter hvert som utbyggingsfasen er tilbakelagt, teknologien er videreutviklet og det er introdusert nye produkter, har det ligget til rette for å redusere monopolområder og etablere konkurranse i enkelte deler av produksjonen. Det er bakgrunnen for at flere monopoler og konkurransebegrensende reguleringer ble avviklet i 1990-årene. Et eksempel er energiloven av 1990, som la til rette for konkurranse i produksjon og omsetning av elektrisitet. Et annet eksempel er teleområdet, der ulike eneretter gradvis ble avviklet fram til 1998, samtidig som nye reguleringer la til rette for konkurranse både på nett- og tjenestesiden. Denne utviklingen betyr ikke at behovet for offentlig styring er blitt mindre – men at myndighetene styrer på andre måter enn tidligere. Målet for offentlige inngrep blir i første rekke å sikre konkurranse og gode generelle rammevilkår for privat aktivitet innenfor overordnede samfunnsmessige hensyn. Et viktig element for å sikre effektiv ressursbruk er at alle bedrifter og næringer stilles overfor like rammebetingelser, herunder skatter og avgifter. Virksomheter med størst vekstkraft vil dermed klare seg best, trekke til seg kapital og arbeidskraft og således ha grunnlag for å utvikle seg videre.

Økt internasjonal handel gir sterkere konkurranse som kan spore til teknologiske nyvinninger som kan gi økt produktivitet og velstand. Et mer integrert verdenssamfunn øker antallet teknologiske nyvinninger som det enkelte land kan nyttiggjøre seg av. I tillegg gir internasjonal handel og direkte investeringer grunnlag for å utnytte stordriftsfordeler og et lands relative fortrinn i produksjon av varer og tjenester. Markeder preget av konkurranse vil dessuten bidra til kostnadsreduksjon, innovasjon og omstilling. Samlet trekker dette i retning av at internasjonal integrasjon med vekt på utveksling av kunnskap, kapitalmobilitet og nedbygging av handelsbarrierer bidrar til raskere teknologisk framgang. Med unntak av jordbrukssektoren og til en viss grad tjenestesektoren har det de siste tiårene gradvis blitt åpnet opp for mer internasjonal handel.

Økt handel kan også trekke i retning av økte miljøbelastninger på grunn av økt produksjon og transport. Følgen kan bli voksende klimagassutslipp, lokale forurensninger og økt press på en del naturressurser. Internasjonal handel bør skje innenfor en ramme som tar hensyn til fordeling, grunnleggende sosiale standarder, miljø og matsikkerhet.

4.4.5 Forskning og utvikling

Innovasjon er en viktig drivkraft bak produktivitetsvekst, og alle OECD-land har en politikk som søker å oppmuntre til dette. Mange forhold har betydning for foretakenes evne til nyskaping. For det første er det en utfordring å skape et rammeverk gjennom patentsystemer som legger til rette for utvikling av nye produkter, samtidig som de samfunnsøkonomiske gevinstene av spredning av ny teknologi ikke bremses unødig. Videre vil grunnforskning ha betydning for bedriftenes innovasjonsevne. Det vil også være ønskelig å stimulere forskning og utvikling gjennom offentlig finansiering av forskningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler, eller gjennom støtteordninger og andre virkemidler for økt forskning og utvikling i næringslivet.

Internasjonal FoU-statistikk kan gi inntrykk av at Norge bruker forholdsvis lite ressurser på forskning og innovasjon. Norge har likevel opplevd sterk produktivitetsvekst. Det kan bl.a. knyttes til at norske bedrifter har vært dyktige til å øke produktiviteten ved å ta i bruk eksisterende teknologier. Som andel av BNP framkommer FoU-innsatsen i bedriftene som lav og offentlig finansiering rundt middels av OECD-landene. En slik sammenlikning blir påvirket av at Norge for tiden har meget høye petroleumsinntekter, noe som bidrar til å trekke opp BNP.

Forskjeller i næringsstruktur mellom land forklarer en stor del av ulikhetene i næringslivets FoU-utgifter. Ser vi bort fra oljeindustrien, har Norge en næringsstruktur med en forholdsvis stor andel små bedrifter og industrier der betydningen av teknologi er mindre framtredende enn i land som har en stor IKT-sektor. Korrigert for næringsstruktur har norsk næringsliv en høy FoU-innsats sammenliknet med andre land. For et lite land som Norge vil det aller meste av teknologiutviklingen skje i andre land. Å ta i bruk, tilpasse og videreutvikle ny teknologi krever imidlertid betydelig egen kompetanse, jf. avsnitt 4.4.3.

4.5 Betydningen av naturressursene for inntekt og konsum

Natur- og miljøressursene bidrar til menneskenes velferd både som kilde til rekreasjonsmuligheter og velvære og som grunnlag for produksjon av varer og tjenester. Naturen har en viss evne til å ta imot utslipp fra fabrikker, landbruk og husholdninger, men utslipp over et visst nivå vil forringe ressursene og gi opphav til ulike skadevirkninger. I byområder kan folks helse i særlig grad bli negativt påvirket av partikler, støy og annen forurensing. Produksjonsmulighetene innen bl.a. fiske, havbruk og reiseliv avhenger av miljøressursenes tilstand. Sentrale miljøutfordringer er omtalt i kapittel 3.

Som følge av knapphet på økonomisk utvinnbare naturressurser kan ressursbaserte næringer oppnå høyere lønnsomhet enn andre næringer. Denne ekstraavkastningen omtales gjerne som grunnrente eller ressursrente . Stor tilgang på naturressurser kan gi muligheter for en bedre økonomisk og sosial utvikling i et land, men det er ingen selvfølge. Tvert imot viser erfaringer at land med stor tilgang på naturressurser ofte opplever lavere økonomisk vekst enn andre land. En årsak til dette er at store, midlertidige inntekter fra naturressurser kan gi for sterk pris- og kostnadsvekst, med påfølgende tap av konkurranseevne overfor utlandet og nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Et eksempel er utviklingen i Nederland der bruken av inntekter fra salg av naturgass gikk for langt på 1970-tallet, slik at det ble nødvendig å stramme kraftig inn på begynnelsen av 1980-tallet. Dette ga store omstillingsproblemer med høy arbeidsledighet. Det tok lang tid før den nederlandske økonomien kom over problemene.

Store ressursinntekter kan også bli en sovepute, og således hindre nødvendige omstillinger for å bedre økonomiens virkemåte. I tillegg er det en fare for at høye grunnrenteinntekter gjør det mer interessant å kjempe om fordelingen av grunnrenten, framfor å holde fokus på produktiv næringsvirksomhet. Erfaring fra mange utviklingsland er at naturressursene har ført til konflikter og utbredt korrupsjon, og at de i liten grad har bidratt til å redusere fattigdom og bedre levekår for befolkningen.

I internasjonal sammenheng er Norge et av de landene som har lykkes best i å omsette naturressurser til økonomisk og sosial utvikling og økt velferd for innbyggerne. Norge har fått til en effektiv verdiskaping i petroleumssektoren, samtidig som ressursrenten har tilfalt fellesskapet gjennom et godt utformet petroleumsskattesystem og statlig eierskap. Gjennom en langsiktig forsvarlig budsjettpolitikk og etableringen av Statens pensjonsfond – Utland har bruken av oljeinntekter blitt koplet fra den løpende opptjeningen. Retningslinjene for finanspolitikken (handlingsregelen) innebærer at statens inntekter fra petroleumsvirksomheten i sin helhet går inn i Statens pensjonsfond – Utland, mens den årlige bruken av petroleumsinntekter over tid skal følge utviklingen i forventet realavkastning av fondskapitalen, jf. kapittel 8.

Selv om petroleumsinntektene kan gi et viktig bidrag til velstand og velferd, er det utviklingen i fastlandsøkonomien som over tid er avgjørende for utviklingen i verdiskaping og inntekt. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at en nedgang i arbeidstid i all hovedsak resulterer i et tilsvarende fall i verdiskapingen. 10 Dette støttes av beregninger som presenteres i kapittel 7 i denne meldingen. Hvis nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid fortsetter i samme tempo som siden starten av 1990-tallet, vil verdiskapingen i fastlandsøkonomien være 16 pst. lavere i 2060 enn dersom arbeidstiden forblir på dagens nivå, jf. nærmere omtale i kapittel 7. Levestandarden, målt ved Fastlands-BNP per innbygger, vil likevel dobles i denne perioden.

Beregninger av nasjonalformuen understreker ytterligere betydningen av vår felles arbeidsinnsats. Nasjonalformuen består av realkapital, finans­kapital, petroleumsformuen og verdien av nåværende og framtidig arbeidsinnsats. Beregningene er basert på de langsiktige makroøkonomiske framskrivingene i denne meldingen, som er nærmere beskrevet i kapittel 7. Statens pensjonsfond er regnet med i finanskapitalen. Petroleumsformuen er beregnet som nåverdien av grunnrenten, dvs. den ekstraavkastningen som utvinning av olje og gass gir til arbeid og kapital.

Beregningene viser at verdien av vår felles arbeidsinnsats er av klart større betydning for vår framtidige velferd enn petroleumsressursene, jf. figur 4.11. Dette understreker at høy arbeidsinnsats og produktivitetsvekst er mest avgjørende for levestandarden i Norge.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.