6 Inntektsforskjeller i Norge

6.1 Innledning

I en omfattende velferdsstat som den norske foregår det en betydelig omfordeling mellom ulike grupper i befolkningen til enhver tid. Dette skjer både gjennom overføringsordningene og skattesystemet. Særlig gir stønadsordninger for grupper som f.eks. faller utenfor arbeidsmarkedet eller overføringer til grupper som barnefamilier, alderspensjonister, uføre mv., viktige bidrag til utjevning både mellom personer og over livsløpet. Tilgang på offentlige tjenester som enten er gratis eller sterkt subsidierte, bl.a. skole, barnehage og helsetjenester, bidrar også til jevnere levestandard. Mange av overføringsordningene er knyttet til ulike livsfaser. Dette innebærer at overføringssystemene i stor grad flytter inntekt fra en del av livsløpet til en annen.

Sammenliknet med andre land er inntektsfordelingen i Norge jevn, samtidig som inntektsforskjeller i mindre grad går i arv. Dette er et trekk man også finner i de andre nordiske landene. I likhet med flere andre land har det i de siste par ti­årene vært en tendens til økt ulikhet som følge av sterkere inntektsvekst blant grupper med særlig høye inntekter. I Norge kan dette i noen grad føres tilbake til at endringer i skattesystemet har bidratt til at en større del av kapitalinntektene kommer til syne i inntektsstatistikken. Den sterke oppgangskonjunkturen de siste årene har trolig også bidratt til at kapitalinntektene har økt raskere enn lønnsinntektene, og dette trekker i retning av økte forskjeller. Selv om en tar hensyn til disse faktorene ser det ut til å være en langsiktig tendens til svakt økende ulikhet. Dersom utviklingen fortsetter slik over tid, kan det bli vanskelig å opprettholde velferdsmodellen som Norge baserer sin økonomiske utvikling på, jf. kapittel 9.

Et annet gjennomgående trekk blant de nordiske velferdsstatene er at andelen av befolkningen med lave inntekter er liten sammenliknet med mange andre land. Andelen med lave inntekter er imidlertid høy i noen grupper, særlig blant ikke-vestlige innvandrere og husholdninger der ingen er i arbeid. I Norge har andelen med lavinntekt 1 vært relativ stabil de siste årene. Fattigdom er et mer sammensatt problem enn at husholdningene har lav inntekt. I Regjeringens handlingsplan mot fattigdom er innsatsen for å avskaffe fattigdom beskrevet.

6.2 Inntekt som velstandsmål

6.2.1 Inntekt og andre mål på forbruksmulighet

En fordelingsanalyse burde ideelt sett dreie seg om hvordan velferden fordeles i befolkningen. Velferd er imidlertid vanskelig å måle. Ulike mennesker har ulik vektlegging av hva som er viktig for egen velferd. Mye av det som er viktig for den enkelte kan imidlertid ikke lett måles i økonomiske verdier. En del fordelingsstudier tar utgangspunkt i levekår som indikator på fordeling av velferd. Levekår er bl.a. knyttet til tilgang på økonomiske ressurser og forbruksmuligheter, helse, tilknytning til arbeidslivet, utdanning, bomiljø, familie og sosiale relasjoner, kultur, trygghet og demokratiske rettigheter. Siden det er vanskelig å tallfeste mange av disse faktorene, er det vanlig i fordelingsanalyser å bruke økonomiske ressurser, særlig inntekt, som en indikator på forskjeller i levekår.

Inntektsstatistikken som brukes i analysene i dette kapitlet er i hovedsak basert på realiserte inntekter slik de er rapportert til skattemyndighetene. I tillegg er skattefrie inntekter også inkludert. En svakhet med denne statistikken er at den i liten grad tar hensyn til urealiserte inntekter (særlig verdiøkninger på f.eks. bolig, aksjer og andre verdipapirer) og inntekter som ikke rapporteres. Fordelingen av samlet inntekt i ett gitt kalenderår kan dessuten gi et fortegnet bilde av velferd, bl.a. fordi inntektene kan svinge betydelig over livsløpet. Flere av disse forholdene blir behandlet senere i dette kapitlet.

6.2.2 Forbruksenheter og fordelingsmål

Selv om inntektene tjenes opp av enkeltpersoner, er det vanligvis husholdningenes samlede inntekter som vil være avgjørende for husholdningsmedlemmenes forbruksmuligheter. Det er to grunner til dette: For det første skjer det en betydelig omfordeling av inntekt og forbruksmuligheter internt i husholdningen. For det andre er det enkelte stordriftsfordeler i husholdningen, ved at det er kostnader som ikke øker proporsjonalt med antall husholdningsmedlemmer. For å kunne sammenlikne inntekt og levestandard for ulike husholdningsstørrelser benyttes derfor inntekt per forbruksenhet, se boks 6.1.

I en del sammenhenger kan likevel individfordelt inntekt være det mest naturlige utgangspunktet for en fordelingsanalyse. Individers inntekt er relevant fordi familierelasjoner og husholdfellesskap endrer seg over tid, bl.a. som følge av at mange husholdninger splittes opp av ulike grunner. Avsnitt 6.4.3 ser nærmere på inntektsforskjeller mellom menn og kvinner.

I fordelingsanalyser brukes det flere ulike mål for ulikhet i fordelingen, se boks 6.2. Valg av mål avhenger i noen grad av hva man ønsker å belyse. Ulike fordelingsmål er egnet til å belyse forskjel­lige sider ved inntektsfordelingen.

6.3 Hovedtrekk ved inntektsfordelingen

6.3.1 Samlet inntekt

Som beskrevet i kapittel 4 er Norge et av de landene i verden med høyest inntekt per innbygger, og veksten i inntektene har vært sterk gjennom de siste tiårene. Som gjennomsnitt for alle personer økte inntektene til husholdningene med nesten 50 pst. i faste priser i perioden 1986 til 2006. For gruppen med de 20 pst. høyeste inntektene har veksten vært noe sterkere, mens gruppen med de 20 pst. laveste inntektene har hatt en noe svakere inntektsutvikling. Store variasjoner i utbetaling av aksjeutbytter, særlig i 2004-2006, påvirker tallene, men det generelle bildet er likevel at alle grupper har tatt del i den sterke inntektsveksten, se kapittel 4. Figur 6.1A viser inntektsutviklingen for hele befolkningen og for gruppene med de 20 pst. høyeste og 20 pst. laveste inntektene.

¹ Negative beløp er satt til 0.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og OECD.

En alternativ måte å illustrere inntektsutviklingen på, og som i mindre grad påvirkes av hva som skjer helt i toppen og helt i bunnen av fordelingen, er vist i figur 6.1B. Her vises utviklingen i inntektene på tre steder i inntektsfordelingen; inntekten som ligger akkurat på grensen mellom åttende og niende desil (P80), inntekten mellom andre og tredje desil (P20) og for medianinntekten. Figuren viser et mye jevnere bilde av inntektsutviklingen, og illustrerer at en stor del av variasjonen i inntektene som følge av endringer i kapitalinntektene skjer i de øverste inntektsgruppene, se avsnitt 6.4.

For å beskrive skjevhet i inntektsfordelingen benyttes ofte Gini-koeffisienten, jf. boks 6.2. Lav koeffisient indikerer jevn inntektsfordeling, mens høy koeffisient indikerer større inntektsforskjeller.

Alle de nordiske landene har en relativt jevn inntektsfordeling, mens f.eks. USA og Storbritannia har en skjevere inntektsfordeling, jf. figur 6.1C som viser Gini-koeffisienten for en del land fra midten av 2000-tallet. En nærmere beskrivelse av inntektsfordelingen i Norge sammenliknet med andre land er gitt i avsnitt 6.8.

Inntektsulikhet målt ved Gini-koeffisienten viser at inntektsfordelingen varierer noe fra år til år, men fordelingen har gradvis blitt noe skjevere siden 1990, jf. figur 6.1D. Økte aksjeutbytter har helt siden begynnelsen av 1990-tallet bidratt til å gjøre inntektsfordelingen skjevere. Økningen i utbetalingen av aksjeutbytter kan forklares med bedrede konjunkturer og endrede regler for utbytteskatt som følge av skattereformen i 1992. 2 I tillegg ga den store satsforskjellen i skattleggingen av arbeids- og kapitalinntekt etter skattereformen i 1992 sterke motiver til å redusere skatten ved å få reelle arbeidsinntekter skattlagt som kapitalinntekter. Motivet for dette var særlig sterkt for høyinntektstakere. En midlertidig utbytteskatt i 2001 medførte at utbytteutbetalingene ble kraftig redusert dette året. Den sterke veksten i Gini-koeffisienten perioden 2002-2005 må ses i sammenheng med tilpasninger til skattereformen i 2006. Fra 2006 ble det innført utbyttebeskatning på avkastning ut over en normalavkastning. Mange aksjeselskaper utbetalte derfor store utbytter i årene før. I 2006 ble utbyttebetalingene kraftig redusert. Dersom utbyttebetalingene trekkes ut av husholdningenes inntekter, viser Gini-koeffisienten en mye mer stabil utvikling. Dette inntektsbegrepet indikerer også at ulikheten reduseres fra 2005 til 2006. Sammenlikningen av inntektsfordelingen med og uten aksjeutbytte illustrerer også at kapitalinntekt, og særlig aksjeutbytte, er skjevt fordelt og varierer mye over tid.

For å unngå at endringer i skattesystemet og konjunktursvingninger slår så kraftig inn i indikatorene for inntektsfordelingen kan man alternativt beregne en «normalavkastning» av kapitalen som tillegges de øvrige inntektene. Beregninger foretatt etter denne metoden 3 gir en jevnere inntektsfordeling, og mye svakere økning i ulikheten over tidsperioden enn ved bruk av de ukorrigerte kapitalinntektstallene. Det er imidlertid store metodiske utfordringer å beregne en slik normalavkastning, bl.a. fordi det kan være vanskelig å anslå verdien på kapitalbeholdningen i husholdningene.

De 10 prosent høyeste inntektene, 10. desil, har økt andelen av samlet inntekt fra rundt 20 pst. på 1990-tallet til nesten 30 pst. i 2005, men andelen faller tilbake til om lag 20 pst. i 2006. De store endringene skyldes i hovedsak endringer i utbyttene. De ti prosent av befolkningen som har de laveste inntektene mottar om lag 4 pst. av de samlede inntektene, jf. tabell 6.1 som viser utviklingen i inntektsfordelingen etter skatt målt ved ulike inntektsmål fra 1986-2005. Inntektsdesilene (hver gruppe inneholder ti prosent av husholdningene) i tabellen viser hvor stor del av samlet inntekt de ulike desilene har hatt over tid. Tabellen viser bl.a. at de med de laveste inntektene har et inntektsnivå som er rundt 1/5 av inntektene til de med de høyeste inntektene. Denne andelen har falt noe siden midten på 1980-tallet, men har vært relativ stabil de siste årene, se avsnitt 6.4.2.

6.3.2 Sammensetning og utvikling i inntektskomponentene

De store forskjellene i inntekt avspeiles også i hvilke inntektskomponenter som er særlig viktige for de ulike gruppene.

Fordelingen på inntektskomponenter varierer sterkt mellom desilgruppene, jf. tabell 6.2. Mens lønnsinntektene gradvis får større betydning opp til og med 9. desil, faller overføringenes andel av de samlede inntektene. For kapitalinntekter og næringsinntekter er mønsteret mindre klart. For den laveste desilgruppen kommer 4 pst. av inntektene fra næringsinntekter, og denne gruppen har en negativ kapitalinntekt tilsvarende 5 pst. av samlede inntekter. Det befinner seg dermed en del personer med store tap på aksjer i denne gruppen.

For 10. desil utgjør summen av kapitalinntektene og netto næringsinntekter i gjennomsnitt 26 pst. av samlede inntekter. Kapitalinntektene var imidlertid lave i 2006 (15 pst.) som følge av lave utbytteutbetalinger. Til sammenlikning utgjorde kapitalinntektene 41 pst. av de samlede inntektene for denne gruppen i 2005, mens de som gjennomsnitt for perioden 2000-2004 utgjorde 29 pst.

For å illustrere i hvilken grad økte lønnsforskjeller har bidratt til å øke skjevheten i inntektsfordelingen kan man beregne en Gini-koeffisient som kun er basert på lønnsinntekter. 4 Figur 6.2 viser at dette fordelingsmålet er mer stabilt enn Gini-koeffisienten basert på alle inntekter, og at nivået ligger lavere gjennom hele perioden. Dette illustrerer både at fordelingen av lønnsinntekt er jevnere enn fordelingen av kapitalinntekter, og at forskjellene i lønnsinntektene over tid (korrigert for forskjeller i arbeidstid) har vært mer stabil enn for inntektene samlet sett. At Gini-koeffisienten basert på lønnsinntekt ser ut til å øke noe de siste årene skyldes i stor grad at lønnsveksten har vært særlig sterk for de høyeste lønnsnivåene.

¹ Negative beløp er satt lik 0.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

6.3.3 Fordelingsvirkninger av skatte- og overføringssystemet

For å illustrere hvordan skatte- og avgiftssystemet påvirker inntektsfordelingen har Statistisk sentralbyrå beregnet Gini-koeffisienter for markedsinntekt, for samlet inntekt og for inntekt etter skatt, jf. tabell 6.3.

Begrepet markedsinntekt er summen av yrkesinntekt, kapitalinntekt og private overføringer som tjenestepensjon og barnebidrag. Den første kolonnen i tabell 6.3 er sterkt påvirket av de høye utbyttetallene i 2005. Den andre kolonnen viser Gini-koeffisienten for samlet inntekt før skatt. I samlet inntekt inngår i tillegg til markedsinntekt også offentlige overføringer. Som det framgår av tabellen reduseres Gini-koeffisienten med om lag 30 pst. når de offentlige overføringene medregnes. Selv om man ikke kan trekke den slutningen at inntektsforskjellene ville vært 30 pst. høyere uten slike offentlige overføringer, viser dette likevel at overføringssystemet har en betydelig omfordelende effekt. Den siste kolonnen viser bidraget til utjevning fra personbeskatningen. Det kraftige fallet i dette bidraget i 2005 kan i stor grad knyttes til tilpasninger til skattereformen i 2006. Siden utbytteutbetalingene i 2005 var skattefrie, ble skatt som andel av markedsinntekt spesielt lav dette året. Størrelsen på utjevningseffekten vil avhenge noe av hvilken rekkefølge man måler effektene, men beregningene illustrerer likevel at bidraget til utjevning fra offentlige overføringer er klart større enn bidraget fra skattene. Ser en bort fra det spesielle utslaget i 2005, har også bidragene fra skatter og overføringer vært forholdsvis stabile siden begynnelsen av 1990-tallet.

6.3.4 Fordeling over livsløpet

Empiriske studier viser at inntektsulikhetene og fattigdom reduseres betydelig når man ser på inntekt over flere år, se avsnitt 6.4.2. Livsløpsinntekter (definert som nåverdien av årsinntekter over livsløpet) er i flere sammenhenger et bedre mål på velferd enn inntekt for et enkelt år. Det er imidlertid gjort få studier av livsløpsinntekter i Norge. En analyse som er basert på norsk data 5 viser at livsløpsinntekten er vesentlig jevnere fordelt enn årsinntekten. I denne analysen hadde de to øverste inntektsklassene over fire ganger så høy inntekt som den laveste inntektsklassen når årsinntekten ble lagt til grunn. Ved bruk av livsløpsinntekt ble det tilsvarende forholdet anslått til 2½. Ulikheten i inntektsfordelingen målt ved Gini-koeffisienten ble om lag halvert når en gikk fra å se på årsinntekt til å se på livsløpsinntekt. Studien viser videre at om lag 70 pst. av det en person betaler i skatt over livsløpet blir betalt tilbake i form av overføringer. Selv gruppen med de 10 prosent høyeste inntektene fikk tilbake nær 50 pst. av betalt skatt i form av overføringer gjennom livet.

Analysen viser også at livsløpsinntekten for menn er vesentlig høyere og jevnere fordelt enn for kvinner. En viktig årsak til dette er at menn har en mer stabil tilknytning til arbeidsmarkedet. Videre er det mange ikke-yrkesaktive kvinner som ikke mottar overføringer eller som mottar lavere overføringer enn menn som følge av mindre opptjening av rettigheter i folketrygden.

6.3.5 Inntektsmobilitet

Den kanskje viktigste faktoren som bestemmer hvor en person befinner seg i inntektsfordelingen er arbeidsmarkedstilknytningen. Denne tilknytningen vil variere over livsløpet, og er av stor betydning for hvor store overføringer den enkelte mottar i de periodene de ikke er yrkesaktive. Et omfattende sikkerhetsnett med relativt høye kompensasjonsgrader, se kapittel 5, bidrar til at inntektene varierer mindre over livsløpet i Norge enn i mange andre land.

En norsk studie 6 ser på inntektsulikhet og inntektsmobilitet i de skandinaviske landene sammenliknet med USA. For å ta hensyn til at inntektsulikhet i et gitt år kan skyldes midlertidige faktorer, som f.eks. konjunktursituasjonen, og at slike faktorer kan variere mellom land, ser forskerne på hvorvidt resultatene fra slike ettårige analyser endrer seg når de utvider analyseperioden til elleve år. De finner at rangeringen av landene mht. inntektsulikhet ikke forandrer seg ved å utvide analyseperioden. De finner også at endringer i jobbsituasjon og sivil status har større betydning for endring i inntektene (målt som avvik fra gjennomsnittsinntekten over hele perioden) i USA enn i de skandinaviske landene.

En nylig publisert rapport fra OECD 7 viser også at det at det er store forskjeller i inntektsmobilitet mellom land, jf. figur 6.3. Inntektsmobiliteten er her målt ved hvordan sønnenes plassering i inntektsfordelingen samsvarer med sine fedres plassering når sønnene når samme alder. 8 En lav verdi på dette inntektsmobilitetsmålet innbærer en svak sammenheng mellom fedre og deres sønners plassering i inntektsfordelingen, og dermed høy grad av inntektsmobilitet. Mens under 20 pst. av inntektsforskjellene ser ut til å overføres fra en generasjon til den neste i flere av de nordiske landene, er nærmere 50 pst. av inntektsforskjellene anslått å bli videreført i USA, Italia og Storbritannia. Analysen fra OECD kan tyde på at land som har lav inntektsulikhet målt ved statiske metoder (Gini-koeffisienten), som de nordiske landene, også har høyere grad av inntektsmobilitet enn land som USA, Italia og Storbritannia.

Kilde: OECD.

Et liknende resultat finner man i en studie av inntektsmobilitet mellom generasjoner i Norden, Storbritannia og USA 9 . Denne studien viser at de største forskjellene mellom disse landene i inntektsmobilitet over generasjoner er i bunnen av inntektsfordelingen, men det er også forskjeller i de øverste delene av inntektsfordelingen. Ifølge denne studien vil det være over 20 pst. sjanse for at en som er født inn i en lavinntektsfamilie i Norden også vil befinne seg i en lavinntektsfamilie som voksen, mens tilsvarende tall for Storbritannia og USA er på henholdsvis 30 og 40 pst. Studien finner at det både i USA og Storbritannia er om lag 10 pst. sannsynlighet for å havne i en lavinntektsgruppe som voksen for en som er født inn i en høyinntektsfamilie, mens tilsvarende tall for de nordiske landene er 15 pst. Studien påpeker at den relativt høye inntektsmobiliteten blant dem med de laveste inntektene kan skyldes at utdanningssystemene i de nordiske landene er innrettet på å gi om lag samme type grunnutdanning til alle. Et relativt høyt nivå på grunnutdanningen gjør det trolig lettere for de som kommer fra familier i lavinntektsgruppene å bevege seg oppover i inntektsfordelingen.

En annen studie 10 finner også at inntektsmobiliteten i Norge er relativt høy i en internasjonal sammenheng. Studien ser på inntektsmobiliteten mellom generasjoner for fødselskohortene fra 1950, 1955, 1960 og 1965. Resultatene fra disse undersøkelsene viser i tillegg at mobiliteten over kohortene er relativ stabil. Dette kan forklares med at Norge har hatt en relativt stabil inntektsfordeling over tid. Det er derfor naturlig at inntektsmobiliteten ikke endres betydelig mellom ulike kohorter.

Disse studiene tyder dermed på at det kan være lettere å komme seg ut av lavinntekt i land med stor grad av likhet i inntektsfordelingen enn i land der ulikhetene er større.

Nyere forskning viser også at det ikke bare er inntektens størrelse som er avgjørende for barns senere utfall og karrierer, men også om inntekten til foreldrene kommer fra behovsprøvde trygdeytelser eller fra lønnsinntekt. En nylig publisert FAFO-rapport 11 viser at sannsynligheten for å bli sosialhjelpsmottaker er størst for barn av langtidsmottakere av sosialhjelp.

Sammenhengen mellom ferdigheter i grunnopplæringen, gjennomføring av videregående opplæring og deltakelse i arbeidslivet er godt dokumentert i St.meld. nr 16 (2006–2007) … og ingen sto igjen. Mangelfulle kunnskaper fra grunnskolen er den viktigste årsaken til frafall i videregående opplæring. Av de som ikke har gjennomført videregående opplæring, faller mange ut av arbeidslivet allerede i ung alder. I tråd med dokumentasjonen i St.meld. nr. 16 (2006–2007) vil Regjeringen prioritere tiltak så tidlig som mulig i opplæringsløpet. I St.meld. nr. 31 (2007-2008) Kvalitet i skolen presenterer Regjeringen mål for kvaliteten i grunnopplæringen og tiltak for å bedre elevenes utbytte av opplæringen.

6.3.6 Overføringer mellom generasjoner – arv og gaver

Det overføres betydelige økonomiske verdier fra foreldre til barn gjennom arv og gaver som kan påvirke inntekts- og formuesfordelingen i neste generasjon. I dette avsnittet ser vi på overføringer av formuesobjekter som boliger, aksjer og kontanter.

I 2006 ble det utbetalt om lag 19,9 mrd. kroner i avgiftspliktige arv og gaver hvorav arv utgjorde om lag 13,2 mrd. kroner, jf. figur 6.4. Det høye nivået på gaver i 2005 kan bl.a. ha sammenheng med de store utbytteinntektene som ble tatt ut dette året. En del av disse kan ha blitt overført til barn og barnebarn.

¹ Nye arveavgiftsregler fra 1.1.2003.

² Nullbo og offentlige skifter inngår ikke. Arve- og gavesakene er registrert under det året råderetten inntrer, dvs. dødsdato på arvelater (lengstlevende arvelater i uskiftet dødsbo) eller når gaven er gitt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

De registrerte verdier av mottatt arv og gaver er jevnere fordelt enn både brutto og netto formue. Dette må ses i sammenheng med at verdsettingsreglene i arveavgiften og formuesskatten kan bidra til at de reelle verdiene som overføres er skjevere fordelt enn det statistikken viser. Særlig blir verdiene på ikke-børsnoterte aksjer verdsatt lavt i arveavgiftssammenheng, og det er høyinntektsgruppene som i særlig grad eier og arver aksjer. Endringene i arveavgiften i 2009 vil bidra til i større grad å synliggjøre og beskatte de reelle verdiene som overføres. En likere behandling av ulike typer formuesobjekter i arveavgiftssammenheng vil bidra til å gjøre arveavgiften mer rettferdig.

En relativt stor andel av arv og gaver blir overført til grupper som ligger i de nederste inntektsgruppene. Dette skyldes at mye av gaveoverføringene skjer fra foreldre og besteforeldre til barn og barnebarn i etableringsfasen. For å redusere arveavgiften er det også mange som velger å overføre arv de mottar til neste generasjon. For å få et bedre grep på hvor mye arv og gaver betyr for inntektsfordelingen er det behov for bedre tall for de reelle verdiene som overdras, særlig aksjer, men selv med den mangelfulle statistikken som foreligger kan en se at det er høyinntektsgruppene og personer over 50 år som mottar mest arv.

6.4 Inntektsfordeling for ulike grupper

6.4.1 Om de høyeste inntektene i inntektsfordelingen

I avsnitt 6.3.1 ble det vist at mye av endringene i inntektsfordelingen de siste årene, målt ved statiske mål som Gini-koeffisienten, har skjedd i den øverste delen av inntektsfordelingen. I dette avsnittet drøftes denne delen av inntektsfordelingen noe mer i detalj. I en nylig publisert analyse 12 har en sett på hvordan inntektsandelene har utviklet seg for de aller rikeste i befolkningen tilbake til 1875.

Kilde: Aaberge og Atkinson (2008).

Denne studien viser at fra slutten av 1890-tallet og fram til midten av 1980-tallet falt inntektsandelene for dem med de høyeste inntektene. Deretter har denne gruppen fått en økt andel av de samlede inntektene, jf. figur 6.5. Denne utviklingen finner man igjen også i flere andre land. 13 I Norge skyldes den økte inntektsandelen til de rike bl.a. at kapitalinntektene i økende grad ble registrert og skattlagt etter skattereformen i 1992. For enkelte kan en dermed ha registrert en vekst i inntektene, selv om den reelle inntekten etter skatt kan ha falt. Kraftig konjunkturoppgang de siste årene har også bidratt til sterk vekst i kapitalinntektene. Siden det er de med høy inntekt som sitter med størstedelen av aksjeformuene, er det også de som har mottatt det meste av de økte kapitalinntektene.

For de siste årene er analysen til Aaberge og Atkinson basert på de samme tallene fra inntekts- og formuesundersøkelsen som er brukt tidligere i kapitlet. Ved å dele opp den øverste desilen i persentiler kan man vise hvor i tiende desil de største endringene i fordelingen har skjedd.

Den øverste desilen i inntektsfordelingen spenner over store inntektsforskjeller. Mens grensen mellom 9. og 10. desil går ved en disponibel inntekt per forbruksenhet på om lag 386 000 kroner, er gjennomsnittsinntekten i 10. desil 544 000 kroner. Det kan derfor være interessant å se på utviklingen i inntektsfordelingen utenom de med de aller høyeste inntektene. I tabell 6.4 er de to øverste persentilene (gruppen av befolkningen med de to prosent høyeste inntektene) trukket ut.

Tabellen viser at for inntekter opp til og med 98-prosentfraktilen har Gini-koeffisienten endret seg lite gjennom perioden 1986-2006. Målt ved de to indikatorene S80/S20 og P90/P10 er inntektsfordelingen også langt mer stabil når vi ser på denne store gruppen av befolkningen. Andelen av de samlede inntektene som gikk til den øverste prosenten i inntektsfordelingen var i gjennomsnitt over perioden 2004-2006 på 9,3 pst. Dette er det samme som den var på midten av 1920-tallet. En oppsplitting av inntektene til denne gruppen på inntektsarter viser at kapitalinntekter utgjør mer enn halvparten av inntektene for denne gruppen.

6.4.2 De laveste inntektene 14

Fattigdom er et flerdimensjonalt og sammensatt problem, og for å drøfte hvilke utfordringer dette skaper, både for samfunnet og for den enkelte, ville det vært behov for en langt bredere drøfting enn det er plass til i dette kapitlet. Det er derfor i dette avsnittet i hovedsak fokusert på lavinntekt, der inntektene er hentet fra samme kilder som i resten av kapitlet.

I Norge, og i de fleste andre vestlige land, måles lavinntekt som et relativt mål, ofte knyttet til en andel av medianinntekten. Et slikt inntektsmål tar hensyn til at det kreves større økonomiske ressurser for å delta i samfunnet i et rikt land enn i et fattig. 15 Målt ved OECD-skalaen, der lavinntektsgrensen går ved 50 pst. av medianinntekten, er det om lag 4,2 pst. av befolkningen (eksklusive personer i studenthusholdninger) som befinner seg i lavinntektsgruppen i 2006. I figur 6.6 er andelen med lavinntekt i Norge sammenliknet med OECD-landene. Som det framgår av figuren har alle de nordiske landene relativt små lavinntektsandeler, mens land som Irland og USA har høyere andeler. En viktig årsak til at andelen med lavinntekt er liten i Norge er at yrkesdeltakelsen er høy og ledigheten lav. I tillegg er inntektsnivået til de med de lavest betalte jobbene høyere enn i mange andre land, se avsnitt 6.8.

¹ Når andelen med lavinntekt er høyere for Norge i denne figuren enn i figur 6.7, skyldes det dels at det er brukt tall fra år 2000, og at det er benyttet en annen ekvivalensskala.

Kilde: OECD.

Som drøftet i avsnitt 6.2 kan det være en rekke årsaker til at enkelte personer og husholdninger har lav inntekt i enkelte år. Lav inntekt for en periode kan være planlagt, f.eks. i forbindelse med utdanning eller permisjon. Noen har også lav inntekt grunnet tap på salg av aksjer eller underskudd i næringsvirksomhet som har kommet til fradrag i inntekten. Dessuten kan enkelte ha lav inntekt, men likevel ha betydelige midler til disposisjon i form av f.eks. formue, uten at dette kommer fram i inntektsstatistikken. Det er derfor viktig å skille mellom lav inntekt i et enkelt år og vedvarende lavinntekt. Som et mål på vedvarende lavinntekt har Statistisk sentralbyrå beregnet gjennomsnittlig inntekt over treårsperioder. Som forventet er det mange som har lavinntekt et bestemt år som ikke har lavinntekt over en treårsperiode.

Ser en nærmere på utviklingen blant de med vedvarende lavinntekt siden slutten av 1990-tallet, er det særlig for innvandrerbefolkningen og unge aleneboende at andelen har økt, jf. tabell 6.5 og 6.6. For perioden 2004-2006 var ikke-vestlige innvandrere sterkt overrepresentert blant personer med vedvarende lavinntekt, dvs. 20 pst. mot om lag 3,8 pst. i befolkningen som helhet. Videre er barn med innvandrerbakgrunn sterkt overrep­resentert blant barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det har også blitt ­flere barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen de siste årene. At mange familier med ikke-vestlig bakgrunn har vedvarende lavinntekt må delvis ses i sammenheng med at mange av disse ikke har fått fotfeste i arbeidslivet, bl.a. på grunn av kort botid i landet, og at mange er eninntektsfamilier. Dette, sammen med at familiene ofte har mange barn, bidrar at andelen lavinntektsfamilier i denne gruppen er høy.

Foreløpig er det lite som tyder på at store grupper ikke-vestlige etterkommere faller utenfor jobb eller utdanning. I aldersgruppen 16-25 ser denne gruppen ut til å ha et godt fotfeste innenfor utdanningsinstitusjonene og i arbeidslivet. Etterkommere fra ikke-vestlige land har en andel sysselsatte og under utdanning som ligger nær opptil nivået blant unge uten innvandrerbakgrunn. Andelen blant unge innvandrere ligger derimot mye lavere, men blant dem som innvandret som barn ses en tilnærming til etterkommeres nivå. Forskjellene i vedvarende lavinntekt i forhold til befolkningen generelt er mindre for grupper av innvandrere som har vært lengst i landet. Videre er det en klar sammenheng mellom tilknytning til arbeidsmarkedet og vedvarende lavinntekt, jf. tabell 6.7. I 2006 var nesten syv av ti ikke-vestlige innvandrere i lavinntektsgruppen tilhørende en husholdning uten noen yrkestilknyttede. Arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere varierer i større grad med konjunkturene enn for befolkningen for øvrig. Ledigheten økte betydelig for denne gruppen da arbeidsmarkedet forverret seg i 2002, og nådde et nivå på nesten 10 pst. i 2003. I mai 2008 var den registrerte ledigheten 3,2 pst. for denne gruppen. Når sysselsettingen blant innvandrere øker så betydelig som den har gjort de siste par årene, er det grunn til å tro at andelen innvandrere med vedvarende lavinntekt vil synke framover. Inntektsstatistikk for husholdninger for 2006 viser at ikke-vestlige innvandrere var blant de gruppene som økte husholdningsinntektene mest i 2006. En viktig forklaring til dette er økt yrkestilknytning for denne gruppen.

Store forskjeller mellom innvandrergrupper mht. arbeidstilknytning bidrar til å forklare hvorfor en del grupper blir værende i lavinntektsgruppen over lengre tid. Mens noen grupper raskt kommer ut av lavinntektsgruppen, tar det betydelig lengre tid for andre innvandrergrupper. 16 Særlig er forskjellene store for kvinner sett på tvers av ulike etniske grupper.

Tabellene over viser videre at andelen av befolkningen med lavinntekt også er høy for unge aleneboere. Unge aleneboende med lavinntekt er en sammensatt gruppe bestående av bl.a. unge trygdemottakere, arbeidsledige, sosialhjelpsmottakere og deltidsarbeidende studenter som ikke mottar studielån.

Aleneboende har hatt en relativt svak inntektsvekst siden midten av 1990-tallet sammenliknet med andre husholdningstyper. Dette gjelder særlig unge aleneboere. Denne utviklingen ser man også i andre OECD-land. De siste 20 årene har andelen med lavinntekt økt klart blant de unge, mens andelen med lavinntekt blant de eldre er redusert.

For folketrygdpensjonistene finner en for 2004-2006 at andelen med lavinntekt er 18 pst. ifølge EU-definisjonen, mens det nesten ikke er noen i lavinntektsgruppen etter OECD-definisjonen. Pensjonistgruppen har hatt en meget gunstig inntektsutvikling de siste årene. Dette skyldes både opptrapping av pensjonene (oppjustering av minstepensjonen og opptrapping av ektefellepensjonene), og at stadig flere pensjonister har hatt flere år med opptjening av pensjonsrettigheter og dermed har rett på stadig større tilleggspensjoner.

I forbindelse med trygdeoppgjøret 2008 ble det gitt et historisk løft i inntektene til minstepensjonister og unge uføre. Minstepensjonen til enslige pensjonister skal økes gradvis, og vil fra 1. mai 2010 være 2G for enslige og 1,85G for minstepensjonistektepar. Beregninger på skattemodellen Lotte-Skatt indikerer at om lag 20 000 nye personer kommer over EU-definisjonens lavinntektsgrense i 2009, noe som isolert sett bidrar til å redusere den samlede andelen med lavinntekt med om lag 0,4 prosentpoeng.

Tabellene 6.5 og 6.6 indikerte også at valg av indikator (OECD-definisjon eller EU-definisjon) betyr mye for hvor stor andelen med lavinntekt er beregnet å være blant ulike grupper.

Manglende tilknytning til arbeidsmarkedet er en viktig forklaring på at husholdninger har lavinntekt. Tabell 6.7 viser at andelen husholdninger med vedvarende lavinntekt kun er 1 pst. der minst ett medlem av husholdningen har yrkesinntekt i alle tre årene i perioden. Andelen øker til 17 pst. for personer i husholdninger der ingen er yrkestilknyttet i noen av årene. Det viktigste virkemiddelet for å holde andelen med lavinntekt nede er således å sørge for høy sysselsetting og lav ledighet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 6.7 viser utviklingen i andelen med årlig lavinntekt i perioden 1986-2006. Nivået, men i noen grad også utviklingen, er svært forskjellig med de to indikatorene. Måles lavinntekt i forhold til 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) kan figuren tyde på at andelen med lavinntekt har stabilisert seg på i underkant av 10 pst., etter å ha falt noe på slutten av 1990-tallet. Benyttes 50 pst. av medianinntekten (OECD-skalaen) er nivået klart lavere, men tendensen er stigende. Årsakene til denne utviklingen er sammensatte. Den sterke inntektsveksten de siste årene ser imidlertid ut til å ha trukket medianinntekten opp mer enn tilfellet er for de laveste inntektene. Dette kan ha motvirket noe av effekten av den økte sysselsettingen de siste årene, og dermed bidra til å forklare noe av økningen i andelen med lavinntekt. Årlige tall for lavinntekt er også påvirket av endringer i demografi og mer tilfeldige forhold.

Som et supplement til relative mål på lavinntekt, kan en også se på absolutte mål som kan gi informasjon om hvordan inntektsutviklingen har påvirket den faktiske kjøpekraften til lavinntektsgruppene. I noen land blir lavinntektsgrensen definert ved den inntekten man må ha for å kjøpe en spesifisert mengde av varer og tjenester. Et slikt mål gjør det mulig å se hvordan veksten i realinntektene over tid påvirker antall personer som havner under denne grensen, men det er ikke åpenbart at denne grensen skal ligge fast over tid. Det at befolkningen generelt blir rikere kan tilsi at denne grensen økes. En annen måte å definere en absolutt grense på, kan være å ta utgangspunkt i den relative lavinntektsgrensen i ett gitt år, og så holde denne grensen fast over noen år. Figur 6.8 viser utviklingen i andelen med årlig lavinntekt når man tar utgangspunkt i lavinntektsgrensen fra år 2000. Som det fremgår av figuren har andelen personer under denne lavinntektsgrensen blitt redusert kraftig i denne perioden.

Kilde: OECD.

Utformingen av ulike overføringsordninger og bruken av offentlig subsidierte tjenester har også stor betydning for lavinntektsgruppen. Ved å ta hensyn til hvordan kommunale tjenester er fordelt finner en 17 at andelen med lavinntekt mer enn halveres. Andelene faller for alle husholdningstyper, men nedgangen er særlig sterk for barnefamilier og enslige eldre. Studien viser også at de tradisjonelle lavinntektsberegningene undervurderer omfanget av lavinntekt i hovedstadsområdet.

6.4.3 Kvinners og menns inntekter

Kvinners andel av yrkesinntekten i prosent av menns utgjorde 60 pst. i 2006. Ifølge Likelønnskommisjonens utredning (NOU 2008: 6) kan inntektsforskjellene i stor grad forklares med at kvinner arbeider kortere dager, og at de arbeider i andre yrker og sektorer enn menn. I tillegg er det langt flere menn enn kvinner som innehar lederstillinger. Både kjønnsskillene i arbeidsmarkedet og lønnsgapet faller i stor grad sammen med skillet mellom offentlig og privat sektor. 18

Likelønnskommisjonen påpeker at til tross for at kvinner stadig tar høyere utdanning og har fått et solid fotfeste i arbeidslivet, så tjener kvinner mindre enn menn. Mens lønnsforskjellene ble redusert betydelig fram til midten av 1980-tallet, har lønnsforskjellene vært relativt stabile etter dette. Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk for 2006 viser at gjennomsnittslønn for kvinner i 2006 utgjorde 84,5 pst. av lønnen for menn. Tidligere har man forklart lønnsgapet med at kvinner har lavere utdanning og mindre arbeidserfaring enn mennene. Denne forklaringen gjelder ikke for dagens kvinner. Analyser fra Likelønnskommisjonen viser at det er størst lønnsgap mellom menn og kvinner i høyt utdannede grupper og personer i ledende stillinger. Dette skyldes at kvinner i stor grad velger yrker innen undervisning og omsorg i offentlig sektor, mens menn velger privat sektor og tekniske yrker. Lønnsgapet ser ut til å øke med alderen også for yngre generasjoner i arbeidslivet. 19 Ved å bruke data for flere år skiller denne studien mellom karriereeffekter og kohorteffekter, og finner at økte lønnsforskjeller med alderen i stor grad skyldes at kvinner har lavere lønnsvekst enn menn. En mulig forklaring på dette er at lønnsutviklingen i typiske kvinneyrker har vært svakere enn i yrker med større andel menn.

Samlet inntekt er et viktig mål for å kunne analysere økonomiske ulikheter mellom kvinner og menn. Det fanger imidlertid ikke opp ulikhetene i menn og kvinners inntektssammensetning.

Inntektsforskjellene er større etter kjønn for yrkesinntekt og kapitalinntekt enn for samlet inntekt. Dette skyldes at kvinnene får en større andel av de skattepliktige overføringer (pensjoner fra folketrygden, tjenestepensjon og dagpenger) og de skattefrie overføringene (barnetrygd, kontantstøtte, bostøtte, studiestipend, sosialhjelp og grunn- og hjelpestønad) enn menn gjør. Dette henger bl.a. sammen med at kvinner har høyere levealder, tar større del i ubetalt hjemmearbeid, tar større ansvar for barneomsorg og som hovedregel står som mottaker av barnetrygd. Når det gjelder kapitalinntekter er situasjonen omvendt. Kvinners andel av kapitalinntektene utgjorde kun 37 pst. av menns i 2006.

6.5 Regionale forskjeller i inntektsnivå, utvikling og fordeling 20

Både levekår og inntekt kan variere geografisk, bl.a. på grunn av ulikt nærings- og inntektsgrunnlag. Statistisk sentralbyrå har på oppdrag fra Finansdepartementet analysert inntektsfordelingen i fire regioner etter sentralitet, jf. boks 6.4.

Disse analysene ser kun på den registrerte kontantinntekten til husholdningene. Forskjell i inntektsnivå i de ulike regionene bør imidlertid ses i sammenheng med forskjeller i levekostnader mellom regioner.

Uavhengig av hvilke inntektsmål som brukes har inntektsnivået vært høyest i hovedstadsregionen de siste 20 årene. Deretter følger storbyregionene og de øvrige større kommunene, mens småkommunene har det laveste inntektsnivået.

Inntektsveksten har derimot vært høyest i småkommunene, tett etterfulgt av Bergen, Trondheim og Stavanger når man bruker medianinntekten per forbruksenhet som inntektsmål. Oslo-regionen derimot, har hatt den klart laveste inntektsveksten etterfulgt av småbyer og tettsteder, jf. figur 6.9. En årsak til den svake utviklingen i Oslo-regionen er en sterk vekst i innvandrerbefolkningen, og at andelen enslige har økt i perioden.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Både befolkningssammensetningen og ulik sammensetning av inntektskomponentene gjør at medianinntekt per forbruksenhet er et mer egnet mål for å sammenlikne inntektsutviklingen mellom de ulike regionene. Oslo-regionen skiller seg klart ut fra resten av landet når det gjelder husholdningsstørrelse. Ved utgangen av 2005 bodde vel 50 pst. av Oslos befolkning alene, mens tilsvarende andel for hele landet var 40 pst. For å kunne sammenlikne inntektsnivået i husholdningene er det derfor nødvendig å justere for ulik husholdningsstruktur gjennom å beregne inntekt per forbruksenhet, jf. boks 6.1.

I tillegg mottok husholdninger bosatt i hovedstadsregionen en tredel av alt utbetalt aksjeutbytte i 2006. Aksjeutbytte er som nevnt svært ujevnt fordelt mellom husholdningene, og påvirker dermed gjennomsnittsinntektene til husholdningene i denne regionen spesielt kraftig.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Det er klare forskjeller i inntektsfordelingen innen regionene, jf. figur 6.10. Oslo-regionen skiller seg ut med størst forskjeller, og disse har økt mest de siste 20 årene. Noe av dette kan forklares med at en stor del av aksjeutbyttene utbetales til husholdninger bosatt i hovedstadsregionen. Inntektsforskjellene har også økt noe i de andre storbyene og i gruppen kommuner med over 10 000 innbyggere, noe som også i stor grad kan forklares med økte aksjeutbytter. For småkommunene har inntektsforskjellene vært lave og stabile i hele perioden. Forskjellene i ulikhet varierer dermed i stor grad med regionenes sentralitet.

De største inntektsforskjellene finner en blant aleneboende pensjonister og pensjonistektepar. For begge disse husholdningstypene ligger inntektsnivået i hovedstadsregionen langt høyere enn blant pensjonisthusholdningene i de andre regionene. I 2006 lå f.eks. medianinntekten til pensjonistparene i Oslo 16 pst. høyere enn blant tilsvarende par i de tre andre storbyene. Det høye inntektsnivået blant hovedstadens pensjonister skyldes i stor grad at mange i denne gruppen tidligere har vært yrkesaktive og hatt høye yrkesinntekter.

Blant barnefamiliene er det en klar tendens til at inntektsforskjellene har blitt mindre mellom husholdningene i hovedstadsregionen og de andre regionene. Også for denne gruppen er inntektsnivået klart lavest i småkommunene, men den høyere inntektsveksten i disse kommunene har bidratt til at inntektsforskjellene har blitt redusert. Likevel ligger medianinntekten blant småbarnsfamiliene i de mindre kommunene 20 pst. lavere i 2006 enn blant småbarnsfamiliene i hovedstadsregionen. Unge enslige (under 45 år) skiller seg ut ved at inntektsnivået i Oslo ikke ligger så mye høyere enn for unge enslige i andre regioner av landet.

6.6 Effektene av å inkludere fordel av egen bolig i inntektsfordelingen

Husholdninger med ellers like inntekter kan ha ulike forbruksmuligheter avhengig av om de eier boligen sin selv eller er leietakere. Selveiere betaler ikke husleie, og med mindre gjeldsgraden på boligen er høy, vil de kunne ha høyere konsum enn leietakere med ellers like inntekter. I måling av inntektsforskjeller bør en ta hensyn til dette. I Norge er om lag 80 pst. av husholdningene selveiere.

I en nylig utkommet rapport fra Statistisk sentralbyrå har man, med utgangspunkt i Folke- og boligtellingen 2001, sett på ulike kjennetegn ved selveiere og leietakere i boligmarkedet. 21 Der framkommer det at husholdninger som leier bolig i større grad har lav inntekt enn husholdninger som eier bolig. En viktig årsak til forskjellene i inntektsfordelingen mellom selveiere og leietakere er at antall personer i husholdningene er svært forskjellig. 60 pst. av leietakerne er husholdninger med bare en person, mens bare 31 pst. av selveierne er aleneboende.

Det finnes ikke direkte opplysninger om markedsverdier for hver enkelt husholdnings bolig og dermed fordelen ved å bo i egen bolig. Finansdepartementet har ved hjelp av Statistisk sentralbyrå anslått markedsverdiene ved å ta utgangspunkt i omsettingsverdier for boliger fra hele landet.

I gjennomsnitt utgjør verdien av egen bolig om lag 8 pst. av inntekten. Denne andelen ser ut til å være relativt konstant over inntektsgruppene, med unntak av den øverste inntektsdesilen der andelen er litt lavere og det to nederste desilene der andelen er noe høyere. Målt ved Gini-indeksen bidrar det å inkludere inntekt av egen bolig til å øke skjevheten i inntektsfordelingen med om lag 1-1½ prosentpoeng. Dette er i samsvar med det tidligere analyser har kommet frem til. 22 At inntektsforskjellene ikke øker mer, avspeiler at boligkonsumet i stor grad følger inntektsnivået.

Det å inkludere inntekt fra egen bolig slår imidlertid ulikt ut for ulike grupper. Mange pensjonister har boligformue og liten gjeld (og dermed lite renteutgifter). Beregningene viser at denne gruppen jevnt over får en inntektsøkning på om lag 20 pst. når inntekt fra egen bolig tas med. For de yrkesaktive er inntektsøkningen kun på om lag 3 pst. Som beskrevet i avsnitt 6.4.2 er andelen alderspensjonister høy i lavinntektsgruppen, særlig om man legger EU-definisjonen til grunn. Disse beregningene illustrerer derfor at hva som inkluderes i inntektsbegrepet kan ha stor betydning for hvem som defineres i lavinntektsgruppen.

6.7 Fordelingsvirkninger av offentlige tjenester

Offentlige tjenester som ytes til befolkningen, enten gratis eller til subsidierte priser, har velferdsvirkninger som hører hjemme i en fordelingsanalyse. En del av disse tjenestene er typiske fellestjenester for hele befolkningen, som offentlig administrasjon, rettsvesen, forsvar mv., der det er rimelig å legge til grunn at alle mottar om lag de samme tjenestene. En rekke offentlige tjenester tilfaller imidlertid enkeltindivider, slik som skole, helse og eldreomsorg, jf. kapittel 5.

I en studie 23 har man sett på hvor mye hver person mottar av kommunale tjenester i form av helse- og sosialtjenester, utgifter til skole, barnehager og eldreomsorg mv. og hvordan dette påvirker inntektsfordelingen. Ved verdsettingen av de kommunale tjenestene tas det hensyn til at kostnadene ved å produsere tjenester varierer betydelig, bl.a. med kommunestørrelse, bosettingsstruktur og geografiske forhold. Analysene viser at verdien av mottatte kommunale tjenester i gjennomsnitt er høyere for personer med middels inntekter enn for personer med lave eller høye inntekter. Dette skyldes at det særlig er barnefamilier og pleietrengende pensjonister som mottar mye kommunale tjenester, og at disse gruppene er overrepresentert blant familier med middels inntekter. Når det gjelder brukerbetalinger (gebyrer) for kommunale tjenester er bildet noe av det samme, men da med motsatt fortegn: Brukerbetalingene er høyest for dem med middels inntekter. For sosialhjelp tilfaller, naturlig nok, beløpene dem med de laveste inntektene.

Selv om de beregnede verdiene av kommunale tjenester er nokså likt fordelt mellom inntektsklassene, bidrar disse tjenestene i betydelig grad til inntektsutjevning, jf. tabell 6.8. Dette skyldes at tjenestene betyr relativt sett mer for folk med lave inntekter. For den nederste inntektsgruppen utgjorde verdien av de kommunale tjenestene nesten 30 pst. av det utvidede inntektsbegrepet, mens det for den øverste inntektsgruppen utgjorde kun 6 pst. Dette medfører at ulikhetsmål som Gini- ­koeffisienten blir lavere når vi inkluderer verdien av kommunale tjenester i inntektsbegrepet.

6.8 Inntektsutviklingen sammenliknet med andre land

Kilde: OECD.

Sammenliknet med de fleste andre land er inntektsforskjellene i Norge små, jf. figur 6.11. Mens Danmark og Sverige skiller seg ut med de klart minste inntektsforskjellene (Gini-koeffisient på om lag 0,23), ligger Norge i en gruppe på flere land med en Gini-koffisient på rundt 0,27. Målt ved Gini-koeffisienten var inntektsfordelingen i USA 40 pst. skjevere enn i Norge. De siste 20 årene har man sett en økning i inntektsforskjellene i de fleste OECD-land. I gjennomsnitt har Gini-koeffisienten økt med om lag 7 pst. i denne perioden. Det er imidlertid store forskjeller mellom land. Land som har opplevd økte inntektsforskjeller målt ved Gini-koeffisienten har også i stor grad fått en større andel personer med lavinntekt. I de fleste OECD-landene er hovedårsaken til den økte inntektsulikheten at de rikeste personene har økt sin andel av totalinntekten, noe som særlig skyldes at kapitalinntektene har økt.

Internasjonale sammenlikninger av ulikhet inneholder feilkilder. Blant annet er det store forskjeller i hvordan inntektsdata innhentes og hva som defineres som inntekt. Noen land henter inntektsopplysninger fra ulike administrative registre, mens andre land samler inn inntektsopplysningene ved hjelp av intervju.

Det er stor variasjon mellom landene når det gjelder forholdet mellom yrkestilknytning og andelen med lavinntekt, jf. figur 6.12 som viser hvor stor andel av befolkningen som er under lavinntektsgrensen fordelt etter antall personer i husholdningen som er yrkesaktive i ulike land. I Norge er det svært få som har lavinntekt når det er to eller flere i husholdningen som arbeider, mens sannsynligheten for å falle inn under lavinntektsgrensen øker dersom kun en i husholdningen er yrkesaktiv.

6.9 Oppsummering og perspektiver på inntektsfordelingen framover

Rettferdighet, god fordeling og utjevning er grunnleggende verdier i et velferdssamfunn. En målrettet politikk med satsing på tiltak for å få flere i arbeid, en generell politikkendring for å skape mindre økonomiske forskjeller og bedring av økonomiske ytelser for mennesker som i dag lever på så lave inntekter at det må betegnes som fattigdom, skal bidra til at målene nås. Videre er det ønskelig å motarbeide et klassedelt samfunn hvor innvandrere og etterkommere har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen forøvrig. Dette krever en aktiv politikk som sikrer innvandrere og etterkommere av disse like muligheter som andre, og at innvandrere raskest mulig kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Det er et mål at andelen innvandrere med vedvarende lavinntekt skal avta ned mot nivået for befolkningen generelt.

Det at inntektsfordelingen ser ut til å ha blitt skjevere de siste årene må ses på bakgrunn av store endringer i utbetalt aksjeutbytte til en liten gruppe av befolkningen. Manglende og/eller ufullstendige verdier på viktige inntektskomponenter gjør også at man bør være varsom med å trekke klare konklusjoner fra de standardiserte fordelingsmålene. Dette illustreres gjennom at det å inkludere kommunale tjenester gjør at inntektsfordelingen blir jevnere, og andelen med lavinntekt reduseres kraftig. Det å inkludere inntekt av egen bolig bidrar også til reduserte forskjeller målt ved f.eks. Gini-koeffisienten.

En ren markedsbestemt lønnsdannelse ville trolig gitt større lønnsforskjeller enn de som observeres. Inntektspolitikken, der partene har hovedansvaret, og myndighetenes skattepolitikk har bidratt til en jevnere inntektsfordeling enn markedet alene hadde gitt. Knapphet på arbeidskraft og økt konkurranse fra utenlandske arbeidsgivere om den høyt utdannede arbeidskraften kan gi nye utfordringer for politikken. En arbeidslivspolitikk der likestilling og likelønn, utviklingsmuligheter og adgang til kompetanseoppbygging er sentrale komponenter, vil bidra til å utjevne inntektene mellom kvinner og menn. Dette vil også være viktig for å bekjempe utstøting og gjøre terskelen lavere for å komme inn i arbeidslivet.

Regjeringen har satt seg som mål å avskaffe fattigdom. Regjeringens politikk er konkretisert i Regjeringens handlingsplan mot fattigdom. Sentrale elementer i denne innsatsen er:

• En økonomisk politikk som legger til rette for høy sysselsetting, stabil økonomisk vekst og bærekraftige velferdsordninger.

• Videreutvikling av den nordiske velferdsmodellen.

• Et bredt forebyggende perspektiv.

• Målrettede tiltak mot fattigdom.

Regjeringen har fulgt opp dette med nye satsinger i statsbudsjettet for 2009. Disse satsingene omfatter både innsatsområder som er viktig i et bredt forebyggende perspektiv og tiltak som bidrar til å redusere og avhjelpe fattigdom i dagens samfunn.

I de siste årene er det særlig den sterke veksten i kapitalinntektene som har bidratt til større forskjeller. Avkastningen i kapitalmarkedene kan neppe vokse like mye framover som i oppgangs konjunkturen fra 2003 til 2007. Befolkningssammensetningen er trolig svært viktig for utviklingen i inntektsfordelingen. Det at befolkningen blir eldre kan isolert sett bidra til å gjøre fordelingen mer jevn framover (denne gruppen befinner seg i stor grad i midten av inntektsfordelingen, og har relativt stabile inntekter). Antall innvandrere, og hvor vellykket integreringen i arbeidsmarkedet for denne gruppen blir, vil også være av stor betydning, særlig for andelen med vedvarende lavinntekt. Endelig er både graden av likhet i inntektsfordelingen og andelen med lavinntekt avhengig av om hvor godt vi klarer å omstille norsk økonomi framover og hvor godt vi lykkes med å stabilisere økonomien og sørge for høy sysselsetting. Sosiale normer spiller også en rolle her, ved at oppslutningen om en sosial lønnspolitikk svekkes dersom toppledere og arbeidstakergrupper med stor forhandlingsmakt utfordrer rettferdighetssansen og balansen i forhandlingssystemet. I den norske modellen er solidarisk lønnspolitikk viktig, både for å kunne løfte lavlønnsgrupper og for å tilpasse rammene til det som gir høy sysselsetting over tid.

Regjeringen oppnevnte i vår et utvalg som skal utrede årsakene til de økende økonomiske forskjellene. Utvalget ledes av riksmeklingsmann Svein Longva, og vil levere sin rapport innen 30. april 2009. Utvalget er i mandatet bedt om å foreta en bred analyse av faktorer som bestemmer inntektsfordelingen, og å se på et bredt spekter av tiltak. Utvalgets rapport kan dermed danne grunnlaget for et utvidet arbeid for å bekjempe fattigdom og jevne ut økonomiske forskjeller i Norge.