10 Administrative og økonomiske konsekvenser

Domstolen skal etableres ved ikrafttredelsen av Roma-vedtektene. Den skal bestå av flere organer, herunder et dommerkollegium på 18 dommere. Tilstedeværelse og avlønning av dommerne vil imidlertid avhenge av faktisk saksmengde, et aktorat med etterforskere, samt et sekretariat med en egen enhet for å beskytte ofre og vitner. Utgiftene forbundet med Domstolens virksomhet skal først og fremst dekkes av bidrag fra statspartene, se artikkel 115 som fastslår at partene må bidra til Domstolens finansiering. En norsk ratifikasjon vil derfor medføre økonomiske forpliktelser i form av pliktige bidrag. Det er imidlertid vanskelig å fastslå hvor store de årlige utgiftene vil bli for Norges vedkommende. For det første er det usikkert hvor mange stater som vil ratifisere vedtektene og dermed være med på finansieringen. Utgiftene vil imidlertid måtte bli fordelt på minimum 60 stater, siden vedtektene oppstiller krav om 60 ratifikasjoner for at vedtektene skal tre i kraft. Videre vil Norges bidrag avhenge av hvilke andre stater som blir part. Bidragene skal fastsettes etter en bidragsskala basert på prinsippene for finansieringen i FN der det blant annet legges vekt på bruttonasjonalprodukt, befolkningsstørrelse med mer. Det påregnes imidlertid at de fleste industriland, herunder hele EU, vil være blant de opprinnelige 60 parter. For det tredje vil Domstolens budsjett avhenge av den fremtidige saksmengden. I tillegg er det vanskelig å anslå finansiering fra andre kilder, først og fremst fra FN som nevnes som en mulig finansieringskilde i artikkel 115. Utkast til Domstolens første budsjett skal utarbeides av Den forberedende kommisjon nedsatt med bakgrunn i resolusjon F til diplomatkonferansens sluttakt. Pr. november 1999 er det ennå ikke laget noe slikt utkast, se kapittel åtte om arbeidet i kommisjonen.

Domstolens budsjett og bidragsskala skal først vedtas etter at vedtektene har trådt i kraft, se artikkel 112. Statspartsmøtet vil også ha myndighet til å foreta etterfølgende justeringer blant annet i bidragsskalaen, i lys av endrede forhold, herunder endringer i partsforholdene. I mange henseender vil Domstolens finansiering og grunnleggende driftsspørsmål kunne sammenlignes med ordningen for Den internasjonale havrettsdomstol i Hamburg. Når det gjelder enkelte utgiftsposter, vil imidlertid finansieringsbehovene variere svært. Blant annet vil behovet avhenge av om Sikkerhetsrådet henviser situasjoner til Domstolen. Når det gjelder etterforskningsintense situasjoner, gir imidlertid budsjettene til Jugoslavia- og Rwanda-domstolene indikasjoner på mulige behov. I denne forbindelse bør det imidlertid påpekes at Domstolen etter all sannsynlighet vil overta de to midlertidige domstolenes funksjoner når Sikkerhetsrådet finner det formålstjenlig. De nevnte domstolers faste utgifter må da forventes å bli absorbert av Domstolen, med tilsvarende muligheter for innsparinger.

I utgangspunktet må det i etableringsfasen regnes med at Domstolens kostnader vil tilsvare havrettsdomstolens i den tilsvarende periode, det vil si i underkant av USD 10 millioner pr. år. Nevnte beløp og Norges antatte bidragsandel, er imidlertid svært vanskelig å beregne nærmere, i påvente av nevnte avklaringer.

Ratifikasjon av Roma-vedtektene ventes for øvrig, på samme måte som ved vedtakelsen av gjennomføringslovene for Jugoslavia- og Rwanda-domstolene, ikke å ha økonomiske, konsekvenser som ikke kan absorberes innenfor eksisterende rammer. Dette gjelder også i forbindelse med behandling av anmodninger fra Domstolen, samt eventuell soning av dommer i Norge. Administrative og økonomiske konsekvenser vil innenfor de nevnte rammer også bli vurdert i forbindelse med lovbehandlingen.