Diplomatkonferansen om opprettelse av en internasjonal straffedomstol, Roma, 15. juni 1998, åpningsinnlegg av statsråd Hilde F. Johnson, Utviklings- og menneskerettighetsminister

Mr. President,

This century has brought untold sorrow to mankind through the scourge of two world wars, a number of armed conflicts and other situations that have entailed gross violations of humanitarian law. Time and again we have seen a rising tide of anger followed by calls for justice after the commission of the most heinous crimes of international concern. Slowly, but with increasing momentum, the international community has been rising to the challenge.

First, we saw unimplemented mandates for prosecutions after the First World War. Then, after the Second World War, we witnessed the Nürnberg and Tokyo trials, as well as numerous national prosecutions of war criminals. Then again, two ad hoc International Criminal Tribunals have been created by the United Nations Security Council. Recent judgements in the Hague, arrests in Bosnia and Herzegovina, and the admission of guilt for genocide and other crimes against humanity by a former Prime Minister in Rwanda are all examples of momentous developments, the full significance of which we may not yet be able to grasp.

In this slow, but irrepressible international tide of opinion against impunity for the worst international crimes, we do indeed see a trend: what may at one stage be deemed unrealistic and at odds with national interests and foreign policy, is increasingly perceived not only as feasible, but also as good «realpolitik» in the long term.

When visiting Kigali and Arusha this past February, I was confronted with the high stakes involved. The victims of genocide and the general population in the Great Lakes region, no doubt have legitimate demands for justice. Admittedly, there may be different individual motivations and aspirations, including revenge, reparation and deterrence. However, the responsibility for the senseless large-scale violence has been blurred by propaganda, rumours and anguish. It is only by painstakingly piecing together historical facts that one can establish the truth and a basis for reconciliation.

Moreover, we believe that there will be no long-term peace-making dividends from impunity for perpetrators of genocide and the worst war crimes. Justice and legal order are increasingly being perceived as prerequisites for lasting peace and stability. The recent death of Pol Pot and the debate about prosecution of the genocide in Cambodia have also reminded us of the need for an appropriate international institution for investigation and prosecution of such atrocities. In such cases we know that ad hoc Tribunals may not be an option. This makes it essential to reach an agreement on the establishment of a permanent Court. For the record, let me express Norway's support for the Hague as the seat of the Court.

The required thoroughness, dispassionate distance and objectivity may in certain cases depend on an international judiciary body with unquestionable legitimacy. In this context, we should note that a permanent Court may actually be more conducive to peace-making than ad hoc tribunals set up in the context of a particular conflict. It would be hard for any warring party to portray such a Court as being politicized. Moreover, if mass murderers should try to speculate on the likelihood of having to face trial in the future, the existence of a permanent Court will undoubtedly make a gamble for impunity a very unwise one. With appropriate triggering mechanisms it would be foolish to dismiss the deterrent potential of such an institution. If we no longer need to set up new ad hoc tribunals, which in itself can be a very time consuming process as we have seen in particular in Arusha, we may reduce reaction time - and thereby also enhance deterrence.

Mr. President, Ladies and Gentlemen, we have already reached a point of no return. Mass atrocities can no longer be ignored. We live in an age of immediate and live coverage of unfolding events. Technology such as aerial photography can quickly uncover hidden mass graves, as we saw in Srebenica. All these factors force us to act. Indeed, no State has contested the need for an International Criminal Court, and we are not here to discuss whether there should be a Court or not. The crucial issues are: how can we ensure the adoption of a treaty here in Rome this July? And: what kind of a Court should we be aiming at?

The number of issues to be resolved during this five-week period may seem daunting. Some have expressed doubts as to how one can reach agreement on the basis of a draft Statute containing over a thousand square brackets and outstanding options. Let us be frank: those who do not want the Court will emphasize the technical difficulties and will put disproportionate emphasis on provisions of their own national legal systems. Let us be quite clear: a lack of vision and ambition would in fact become a self-fulfilling prophecy. On the other hand, what was perceived as «wildly unrealistic» just a few years ago is now within our reach. The fact that we have come so far is truly remarkable. What we need now is a clear grasp of our objective, and the courage to achieve it.

Many in this audience listened very carefully to the thought-provoking address of Justice Louise Arbour, chief prosecutor of the Tribunals for the former Yugoslavia and Rwanda, in New York on 8 December last year. She concluded her address by emphasizing that she was «not persuaded that a weak permanent Court is better than no Court at all». We would like to echo her words. At the same time we need to assess in very concrete terms what we mean by a strong Court. Nor should we forget the need for a Statute with the broadest possible support. In Norway's opinion, this may be achieved with the following points:

1. Firstly, we wish to emphasize that a focus on a limited list of crimes, namely the three core crimes of genocide, other crimes against humanity and the most serious war crimes, would not be a sign of weakness. In our view, a pragmatic concentration at this stage on international crimes which are clearly extremely widely recognized, would promote wide acceptance for the Court. There must be no uncertainty that we need adequate rules on internal armed conflicts and with regard to sexual violence, as both are frequent features of today's conflicts. On the other hand, any protracted attempts to enlarge the list of crimes prematurely might in fact become a major stumbling block for the Conference. We feel that a revision clause should be included to provide an avenue for re-evaluating the list in the future.

2. Secondly, Norway favours complementarity between the Court and national jurisdictions in accordance with the carefully drafted formula proposed in the Draft before us. We feel that it represents a viable compromise, and would caution against re-opening this crucial building-block for the Conference. One of the early tests for the spirit of cooperation necessary to achieve our goal will in fact be the confirmation of this understanding.

3. Thirdly, Norway is of the opinion that both States and the Security Council of the United Nations must be able to refer situations, as opposed to complaints about individuals, to the Court. The threshold requirements for such a referral must not be too high. And let it be clear: once a situation has been referred, it must be entirely up to the Court, through its Prosecutor, to investigate and prosecute individuals on the basis of a truly independent mandate.

Moreover, we support ex officio powers for the Prosecutor to trigger the Court's intervention, and the Conference must explore to the fullest extent the possibilities for achieving this.

Apart from these triggering mechanisms, it is our view that when a State ratifies the Statute, this should imply a general acceptance of the Court's jurisdiction. This means that after the Court's intervention has been triggered, it should be unnecessary to obtain any additional consent from the States Parties involved.

4. Fourthly, the independence of the Prosecutor requires confidence-building checks and balances. Protection against prosecutorial bias, arbitrariness or other display of unprofessionalism follows from a number of provisions of the treaty. Norway perceives the proposals for a pre-trial chamber to control investigations as a particularly significant step forward compared to the Statutes of the existing ad hoc Tribunals. It provides for an adequate reflection of civil law traditions of criminal justice, and may in our view also play an important role as a filter for any prosecutorial mishaps.

5. Fifthly, we must recognize that States, as well as international organizations involved in military or other operations, may have legitimate reasons for wishing to protect sensitive information or sources. Adequate procedural safeguards to this effect will in our view lead to important improvements as compared to the Statutes for the two ad hoc Tribunals.

6. Sixthly, the effectiveness and credibility of the Court will to a very large degree rest on State cooperation. Clear obligations to cooperate with the Court, and to give priority to these obligations, will be a prerequisite for the success of our project.

7. Seventhly, the Draft before us provides for an appropriate relationship with the United Nations. This relationship will be essential in situations concerning the maintenance of international peace and security. It will have a bearing on issues such as referrals and enforcement assistance from the Security Council, the possible merger of existing ad hoc Tribunals with the Court at at later date, and financing.

8. With regard to funding, we need to ensure that the Court has the necessary financial resources to accomplish its work. Without them the Court will remain an abstract project leading only to unfulfilled expectations and disappointment. We could not accept such a development.

9. Norway rejects the inclusion of the death penalty in the Statute.

10. Lastly, we find a reservations clause totally unacceptable. The mere possibility of such a clause would in fact diminish significantly the rationale for any compromises in the negotiations on substantive provisions of this important treaty.

Mr. President,

The above listing does of course not exhaust the issues that we consider important, but may provide an indication of our crucial concerns. We have all had ample opportunities to present options during the preparatory work in New York under the able chairmanship of Ambassador Adriaan Bos, to whom we pay tribute and to whom we address our wishes for a quick recovery. We have our fullest confidence in the leadership of this Conference, and would like to thank the Italian Government for its proven commitment to the success of our endeavour.

To ensure success, the Conference should immediately start its substantive work. We will have to show a spirit of pragmatism, compromise and sober realism on certain issues, but display boundless ambition in other areas. We expect pivotal decisions to be reached during this first week. If we leave too many decisions to the latter part of the Conference, this would seriously jeopardize the chances of success. This should definitely be avoided.

I wish hereby to express once again Norway's full and long-standing commitment to the adoption of a Statute in July on the establishment of a strong and truly credible Court, with the broadest possible support. We are convinced that the moment is ripe, and I call upon all participating States to seize this historic opportunity.

(Norsk oversettelse)

President,

Dette århundre har brakt usigelig stor sorg til menneskeheten som følge av to verdenskrigers raseringer, en rekke væpnede konflikter og andre situasjoner som har medført omfattende brudd på den humanitære rett. Gang på gang har vi vært vitne til en voksende bølge av harme, etterfulgt av krav om rettsoppgjør etter at det er begått de mest grusomme forbrytelser som opptar det internasjonale samfunn. Sakte men sikkert har det internasjonale samfunn begynt å ta utfordringen på alvor.

Vi opplevde først at et mandat til å iverksette straffeforfølgning etter den første verdenskrig ikke ble benyttet. Etter den annen verdenskrig opplevde vi så Nürnberg- og Tokyo-prosessene samt mange rettslige forfølgninger av krigsforbrytere på det nasjonale plan. Siden opprettet FNs sikkerhetsråd to midlertidige internasjonale straffedomstoler. Dommer som er blitt avsagt i den senere tid i Haag, pågripelser gjennomført i Bosnia-Hercegovina og en tidligere rwandisk statsministers erkjennelse av straffeskyld for folkemord og andre forbrytelser mot menneskeheten, er eksempler på at det er gjort betydelig fremskritt, som vi kanskje ikke helt fatter den fulle rekkevidden av.

I denne langsomt voksende, men ustoppelige, internasjonale opinionsbølgen mot at de verste internasjonale forbrytelser skal forbli ustraffet, ser vi absolutt en tendens: det som på et tidspunkt kan virke urealistisk og i konflikt med nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn, oppleves stadig oftere ikke bare som gjennomførbart, men også som god realpolitikk på lang sikt.

Da jeg i februar besøkte Kigali og Arusha, ble jeg klar over hvor mye som sto på spill. Ofrene fra folkemordet og den alminnelige befolkningen i området ved de store sjøene har uten tvil et legitimt krav på et rettsoppgjør. Det kan selvfølgelig finnes mange ulike individuelle motiver og ønsker, inklusive hevn, oppreisning og avskrekking. Ansvaret for den meningsløse massevolden er imidlertid blitt utvisket av propaganda, rykter og frykt. Det er kun gjennom et nitidig arbeid for å samle de historiske fakta at det vil være mulig å bringe sannheten fram og legge grunnlaget for forsoning.

Vi tror videre at det ikke vil bidra til fred på lang sikt at de personer som har begått folkemord og de mest alvorlige krigsforbrytelser, får gå ustraffet. Rettferdighet og rettsorden oppfattes stadig oftere som en forutsetning for varig fred og stabilitet. Pol Pots død nylig og debatten om rettsforfølgelse for folkemordet i Kambodsja har også gitt oss en påminnelse om nødvendigheten av en egnet internasjonal institusjon for etterforskning og påtale av slike grusomheter. Vi vet at i slike tilfeller er midlertidige domstoler ikke en løsning. Det er derfor av avgjørende betydning å komme fram til enighet om opprettelsen av en permanent domstol. La meg for ordens skyld uttrykke Norges støtte til Haag som sete for Domstolen.

For å sikre den grundighet, nøkterne avstand og objektivitet som er nødvendig, kreves det i visse tilfeller en internasjonal rettsinstans med en ubestridt legitimitet. I denne sammenheng bør vi være oppmerksom på at en permanent domstol faktisk har større mulighet til bidra til fred enn midlertidige domstoler, opprettet i forbindelse med en bestemt konflikt. Det ville være vanskelig for en av de krigende parter å betegne en slik domstol som politisert. Videre, dersom massemordere skulle forsøke å spekulere i sannsynligheten for å bli stilt for retten i fremtiden, vil det faktum at det eksisterer en permanent domstol, uten tvil gjøre det lite klokt å gamble på at de slipper unna straff. Det ville det være dumt å avvise at en slik institusjons avskrekkingspotensiale dersom en sørger for egnede utløsningsmekanismer. Hvis vi ikke lenger trenger å opprette ad hoc-domstoler, noe som i seg selv kan være en svært tidkrevende prosess, slik vi så det særlig i Arusha, reduseres reaksjonstiden - noe som også øker avskrekkingseffekten.

Herr president, mine damer og herrer, vi er allerede kommet til et punkt hvor det er for sent å snu. Vi kan ikke lenger overse massevold. Vi lever i en tid der hendelser får umiddelbar og direkte mediadekning. Ved hjelp av ny teknologi, som for eksempel satellittbilder, kan skjulte massegraver raskt oppdages, slik vi så i Srebenica. Alle disse faktorene tvinger oss til å handle. Ingen stat har riktignok avvist behovet for en internasjonal straffedomstol, og vi er ikke her for å diskutere om det bør finnes en domstol eller ikke. De avgjørende spørsmålene er: hvordan kan vi sikre at en traktat blir vedtatt her i Roma i juli? Og: hvilken type domstol skal vi ta sikte på?

De mange spørsmålene som må løses her i løpet av de kommende fem uker kan virke overveldende. Noen har uttrykt tvil om hvordan vi skal klare å komme fram til enighet på grunnlag av et utkast til vedtekter som inneholder mer enn ett tusen klammeparenteser og ikke avklarte alternativer. La oss være oppriktige: de som ikke ønsker en domstol vil vektlegge de tekniske vanskelighetene og vil legge uforholdsmessige stor vekt på bestemmelser i sine egne nasjonale rettssystemer. La oss si det rett ut: mangel på visjoner og ambisjoner vil i realiteten bli et selvoppfyllende profeti. På den annen side, det som for bare noen få år tilbake ble sett på som «fullstendig urealistisk», er nå innen rekkevidde. At vi har kommet så langt, er i seg selv en bragd. Det vi nå trenger er å ha målet klart for oss, samt ha motet til å nå det.

Mange i denne salen lyttet med stor interesse til det tankevekkende innlegget til høyesterettsdommer Louise Arbour, hovedanklager ved Domstolen for det tidligere Jugoslavia og for Rwanda, som ble holdt i New York 8. desember i fjor. Hun avsluttet sitt innlegg med å understreke at hun «ikke var overbevist om at en svak permanent domstol er bedre enn ingen domstol i det hele tatt». Vi vil gjerne gjenta hennes ord. Samtidig må vi definere i klartekst hva vi mener med en sterk domstol. Vi må heller ikke glemme at vi trenger vedtekter som har bredest mulig støtte. Etter Norges syn kan dette oppnås med følgende punkter:

1. For det første ønsker vi å understreke at en fokusering på en begrenset liste over forbrytelser, nemlig de tre viktigste forbrytelsene: folkemord, andre forbrytelser mot menneskeheten og de alvorligste krigsforbrytelser, ikke vil være et tegn på svakhet. Etter vårt syn vil en ved å være pragmatisk og på dette stadium konsentrere seg om internasjonale forbrytelser som klart er allment anerkjent, bidra til at Domstolen blir allment akseptert. Det må ikke være tvil om at vi trenger adekvate regler angående internasjonale væpnede konflikter og i forhold til seksuell vold, ettersom begge hyppig forekommer under konflikter i dag. På den annen side ville uthalende forsøk på å utvide listen over forbrytelser, før tiden er moden for det, kunne bli et stor hemsko for konferansen. Vi mener at en revisjonklausul bør tas med, slik at en har mulighet for å revurdere listen i fremtiden.

2. For det andre - Norge går inn for at Domstolen og de nasjonale domstoler skal være komplementære i forhold til hverandre, i samsvar med den nøye formuleringen foreslått i utkastet foran oss. Vi føler at dette er et brukbart kompromiss, og vil advare mot å gå tilbake og rokke ved denne byggestenen som er grunnleggende for konferansen. En av de første testene på den samarbeidsånd som er nødvendig for at vi skal nå vårt mål, vil nettopp bestå i å kunne bekrefte enighet på dette punktet.

3. For det tredje er Norge av den mening at både statene og FNs sikkerhetsråd må kunne henvise situasjoner, i motsetning til klager om enkeltpersoner, til Domstolen. Minstekravene for slik henvisning må ikke ligge for høyt. Og for å være helt klar: når en situasjon er blitt henvist til Domstolen, må det være helt opp til denne, gjennom sin hovedanklager, å etterforske og rettsforfølge enkeltpersoner på grunnlag av et helt uavhengig mandat.

Vi går for øvrig inn for at hovedanklageren av eget tiltak skal ha myndighet til å utløse Domstolens intervensjon, og konferansen må utforske grundig alle muligheter for å oppnå dette.

Bortsett fra disse utløsningsmekanismene, er vi av den oppfatning at når en stat ratifiserer vedtektene, bør dette innebære en generell anerkjennelse av Domstolens jurisdiksjon. Etter at Domstolens intervensjon er utløst, burde det derfor være unødvendig i tillegg å innhente samtykke av noe slag fra de berørte statsparter.

4. For det fjerde krever hovedanklagerens uavhengighet at det finnes tillitsskapende kontroll og maktfordeling. Beskyttelse mot partiskhet, vilkårlighet og andre utslag av manglende profesjonalisme fra anklagemyndighetens side er innbakt i en rekke av traktatens bestemmelser. Norge ser forslagene om et forundersøkelseskammer, som skal kontrollere etterforskningen, som et særdeles viktig skritt fremover i forhold til vedtektene for eksisterende midlertidige domstoler. Dette gjenspeiler på tilfredsstillende måte de sivilrettslige tradisjonene i strafferetten, og kan etter vårt syn også spille en viktig rolle som vern mot feil begått av anklagemyndigheten.

5. For det femte må vi erkjenne at statene så vel som de internasjonale organisasjonene som er involvert i militære eller andre operasjoner, kan ha legitime grunner til å ønske å beskytte sensitive opplysninger eller kilder. Gode vernetiltak i forbindelse med saksbehandlingen med henblikk på dette vil etter vår mening føre til viktige forbedringer i forhold til de to midlertidige domstolenes vedtekter.

6. For det sjette vil Domstolens effektivitet og troverdighet i meget stor utstrekning avhenge av statenes samarbeid. Klare forpliktelser om å samarbeide med Domstolen og å prioritere disse forpliktelsene, vil være en forutsetning for at vårt prosjekt skal lykkes.

7. For det sjuende innebærer utkastet foran oss en tilfredsstillende forbindelse med FN. Denne forbindelsen vil være vesentlig i situasjoner som gjelder bevaring av internasjonal fred og sikkerhet. Det vil ha innvirkning på spørsmål som for eksempel henvisninger og bistand fra Sikkerhetsrådet til håndhevelse, muligheten for sammenslåing med de eksisterende midlertidige domstolene på et senere tidspunkt, samt finansiering.

8. Når det gjelder finansiering, må vi sikre at Domstolen har de nødvendige finansielle midler til å håndheve sine oppgaver. Uten slike midler vil Domstolen forbli et abstrakt prosjekt som bare vil føre til uinnfridde forventninger og skuffelser. Vi vil ikke kunne godta en slik utvikling.

9. Norge motsetter seg at vedtektene skal omfatte dødsstraff.

10. Til sist mener vi at en klausul som åpner for forbehold til vedtektenes bestemmelser er fullstendig uakseptabel. Selve muligheten for en slik klausul vil faktisk i betydelig grad svekke den logiske begrunnelse for å inngå kompromiss under forhandlingene om vesentlige materielle bestemmelser i denne viktige traktaten.

Herr president,

Listen ovenfor omfatter selvfølgelig ikke alle de spørsmål vi mener er viktige, men kan gi en indikasjon på de spørsmål som opptar oss fremfor alt. Vi har alle hatt rikelig anledning til å legge fram alternativer under det forberedende arbeidet i New York, under den dyktige ledelsen til Ambassadør Adriaan Bos, som vi alle hyller og som vi overbringer alle våre ønsker om god bedring. Vi har full tillit til denne konferansens ledelse og vil gjerne takke den italienske regjering for det engasjement den har vist for sikre at våre anstrengelser skal lykkes.

For å sikre at den lykkes, bør konferansen straks gå i gang med sitt konkrete arbeid. Vi vil måtte vise en pragmatisk ånd, kompromissvilje og nøktern realisme i enkelte spørsmål, men grenseløse ambisjoner på andre felter. Vi håper at avgjørende beslutninger vil bli truffet i løpet av den første uken. Dersom for mange beslutninger skyves ut til siste halvdel av konferansen, vil dette i betydelig grad svekke mulighetene til å lykkes. Dette må vi absolutt unngå.

Jeg ønsker herved nok en gang å gi uttrykk for at Norge fortsatt fullt ut går inn for at vedtektene om opprettelsen av en sterk og troverdig Domstol blir vedtatt i juli, med bredest mulig støtte. Vi er overbevist om at tiden nå er moden, og jeg oppfordrer alle deltakende stater til å gripe denne historiske sjansen.

Norsk innlegg om fremsettelse av ikke-behandlingsforslag overfor endringsforslag fra India

Avholdt av den norske delegasjonsleder, avdelingsdirektør Rolf Einar Fife, i diplomatkonferansens hovedkomité, 17. juli 1998

This delegation, and I think that I have with me all other delegations in saying this, is without exaggeration overawed by your diplomatic skills, Mr. Chairman, as well as by the skills of ambassador Adriaan Bos - to whom we pay tribute - and who delights us here today with his presence, guidance and inspiration.

We have listened very carefully to your able presentation and analysis, and we were particularly attentive with regard to your clear explanations as to the background for the proposal of the Bureau, contained in document L. 76 with addenda 1 to 14.

The proposal represents a compromise formula aimed at achieving the broadest possible basis of support, reflecting as far as possible a consensual approach. Of course, there are elements which do not reflect our national positions, in certain cases the text is far from doing so, and in particular instances it may even be at odds with our own views. On the other hand, we have to bear in mind that a package deal, almost by definition, will have to contain elements which delight, some others which are barely acceptable, and others again which may even irritate. The question is: How can we try our best to accomodate most delegations and the more than 162 differing sets of priorities and concerns, and how can we achieve the best possible solution, a solution which is as universal as possible?

This requires courage as well as realism, an ambitious vision combined with a firm grasp of detail. In short: we need a delicate balancing act of give and take and, at the same time, a broad and cogent picture of the interlinkages between the various political as well as legal elements of the package. The reason why many can now live with this package deal is to be found in the combination of factors, the weighing of concessions against positive results achieved. It is the totality which is decisive. Indeed, it is the sum of the individual components which in our view captures in a very faithful way the kind of Court most States can accept - the kind of Court most States can support.

Mr. Chairman, you have clearly highlighted the need to maintain the integrity of this package, and to consider and adopt the text «as a whole». In your own words, Mr. Chairman, it is essential that the balance be preserved.

We do see the risks, and this delegation would like to state quite clearly: we do indeed see the dangers involved in engaging into cutting and pasting with regard to this text, in opening up this package deal even with the very best of intentions. How could one then resist the urge for further cutting and pasting, and thereby end up with a text that few will recognize, and even fewer could accept?

As the distinguished representative of India, our colleague and friend Mr. Rama Rao, so eloquently put it yesterday, albeit in another context, that of the financing of the Court:

«Those who open the package deal, will also have the privilege of closing it!».

The result of opening the package, Mr. Chairman, could mean the unravelling of its integrity. It could throw off balance many compromise formulas. It could destroy our possibilities of achieving our commonly shared goal. That goal is the establishment of an independent, effective and credible Court that at the same time has the broadest possible support.

It is against this background that this delegation, with regard to the proposal just made by the distinguished representative of India, would suggest that we be very careful indeed in our approach, that we reflect carefully on the stakes involved, and that we do not take steps which could lead to a result that no one in this august forum wishes to see happen and which would jeopardize our chances of success.

And it is for those reasons that my delegation regretfully is compelled to propose that no decision be taken on the proposed amendment, so that we thereafter may be able to consider the proposal of the Bureau as an integral whole.

(Norsk oversettelse)

Denne delegasjonen - og jeg tror at jeg har med meg alle de andre delegasjonene når jeg sier dette - er uten overdrivelse imponert av Deres diplomatiske evner, herr formann, samt av evnene til ambassadør Adriaan Bos - som vi ønsker å hylle - og som gleder oss her i dag med sitt nærvær, sin rettledning og sin inspirasjon.

Vi har lyttet med stor interesse til Deres kyndige presentasjon og analyse, og vi var særlig oppmerksomme når det gjaldt Deres klare forklaringer om bakgrunnen for Byråets forslag, omhandlet i dokument L.76 med vedlegg 1 til 14.

Forslaget utgjør en kompromissformel som tar sikte på å oppnå bredest mulig støtte, og gjenspeiler i så stor grad som mulig en tilnærming det er enighet om. Selvfølgelig er det elementer i teksten som ikke gjenspeiler våre nasjonale posisjoner, noen ganger er det langt fra tilfellet, og på enkelte punkter kan den til og med være i konflikt med våre synspunkter. På den annen side må vi huske at en pakkeløsning, per definisjon nesten, vil inneholde elementer som gleder, noen som så vidt kan godtas, og andre som kanskje til og med irriterer. Spørsmålet er: Hvordan kan vi best tilfredsstille et størst mulig antall delegasjoner og de mer enn 162 ulike prioriteringer og hensyn, og hvordan kan vi komme fram til den beste mulige løsningen - en løsning som er så universell som mulig?

Dette krever både mot og realisme, en ambisiøs visjon kombinert med et fast grep om detaljene. Kort sagt: vi trenger en hårfin balansegang mellom det å gi og det å ta, og samtidig et bredt og helhetlig bilde av sammenhengene mellom de ulike politiske og rettslige elementene i pakken. Årsaken til at mange nå kan leve med denne pakkeløsningen, ligger i kombinasjonen av faktorer, avveiningen av innrømmelsene i forhold til de positive resultatene som er oppnådd. Det er helheten som er avgjørende. Det er nettopp summen av de ulike delene som etter vårt syn gjenspeiler med stor nøyaktighet den typen Domstol de fleste stater kan godta - den typen Domstol som de fleste stater kan gi sin støtte.

Herr formann, De har klart understreket behovet for å opprettholde pakkens integritet, og for å vurdere og vedta teksten «som helhet». Som De selv uttrykker det, herr formann, er det avgjørende at balansen opprettholdes.

Vi ser klart farene, og denne delegasjon vil gjerne klart uttrykke: vi ser absolutt farene ved å begynne å klippe og lime i denne teksten, ved å åpne denne pakkeløsningen, selv i de beste hensikter. Hvordan skal en da kunne motstå trangen til å klippe og lime enda mer, og slik ende opp med en tekst som få vil gjenkjenne, og enda færre vil godta?

Som den ærede representanten fra India, så talende uttrykte det i går, om enn i en annen sammenheng, nemlig når det gjaldt finansiering av Domstolen:

«De som åpner pakkeløsningen, vil også få den ærefulle oppgave å lukke den igjen!»

Resultatet av å åpne pakken, herr formann, kan bety at helheten kan rakne. Det ville bringe mange kompromissformuleringer ut av balanse. Det vil kunne ødelegge mulighetene våre til å nå det mål vi alle er enige om. Det målet er opprettelsen av en uavhengig, effektiv og troverdig Domstol som samtidig har bredest mulig støtte.

På denne bakgrunn vil denne delegasjon foreslå, når det gjelder forslaget som nettopp ble fremmet av den ærede representanten fra India, at vi er ytterst forsiktige i vår tilnærming, at vi tenker nøye igjennom hva som står på spill, og at vi ikke tar skritt som kan føre til et resultat som ingen i dette ærverdige forum ønsker å se og som vil kunne sette i fare våre muligheter til å lykkes.

Det er av disse grunner min delegasjon beklageligvis ser seg nødt til å foreslå at det ikke treffes noen beslutning om den foreslåtte endringen, slik at vi etterpå har mulighet til å ta opp til behandling forslaget fra Byrået som en integrert helhet.

Norsk innlegg om fremleggelse av ikke-behandlingsforslag overfor endringsforslag fra USA

Avholdt av den norske delegasjonsleder, avdelingsdirektør Rolf Einar Fife, i diplomatkonferansens hovedkomité, 17. juli 1998

This delegation has the deepest respect and admiration for the diplomatic skills of Ambassador David Scheffer and of the rest of the US team. Through its tireless efforts and genuine contributions a number of important rules have found satisfactory contents and form, and a number of important safeguards have been included in the Statute. Those safeguards would in our view shield the Court from abusive and arbitrary initiatives. Important concessions have in this context been made in order to ensure that the Court be a responsible institution.

It has been said by some that the Court will look «strong on paper» but be «weak in reality».

It is our hope, and our commitment, that this Court - even though it may not be as strong on paper as we would have wished - will in reality not be as weak as some would fear.

In our view it is essential to have a Court which is both credible on paper and responsible in reality.

Mr. Chairman, you have clearly highlighted the need to maintain the integrity of this package, and to consider and adopt the text «as a whole». In your own words, Mr. Chairman, it is essential that the balance be preserved.

And it is for these reasons, which were exposed in a more detailed manner in an earlier intervention with regard to another proposed set of amendments to the package, that my delegation regretfully is compelled to propose also this time that no decision be taken on the amendments just proposed, so that we thereafter may be able to consider the proposal of the Bureau as an integral whole.

(Norsk oversettelse)

Denne delegasjon har den dypeste respekt og beundring for de diplomatiske evnene til ambassadør David Scheffer og resten av den amerikanske delegasjonen. Gjennom deres utrettelige innsats og oppriktige bidrag har en rekke viktige regler fått tilfredsstillende innhold og form, og en rekke viktige sikkerhetsmekanismer er tatt med i vedtektene. Disse sikkerhetsmekanismene vil etter vårt syn skjerme Domstolen for misbruk og vilkårlige initiativ. Det er i denne sammenheng gjort viktige innrømmelser for å sikre at Domstolen blir en ansvarlig institusjon.

Det har vært sagt at Domstolen vil se «sterk ut på papiret» men være «svak i virkeligheten».

Det er vårt håp, og vår forpliktelse, at denne Domstolen - selv om den ikke blir så sterk på papiret som vi kunne ha ønsket - ikke vil bli så svak i virkeligheten som noen eventuelt har fryktet.

Etter vårt syn er det avgjørende å ha en Domstol som både er troverdig på papiret og ansvarlig i virkeligheten.

Herr formann, De har klart understreket behovet for å opprettholde denne pakkens integritet,

og for å vurdere og vedta teksten «som helhet». Som De selv uttrykker det, herr formann, er det avgjørende at balansen opprettholdes.

Det er av disse grunner, som ble mer utførlig redegjort for i et tidligere innlegg i forbindelse med et forslag til andre endringer i pakken, at min delegasjon beklageligvis ser seg nødt til å foreslå også denne gang at det ikke treffes noen beslutning om endringene som nettopp er foreslått, slik at vi etterpå har mulighet til å behandle forslaget fra Byrået som en integrert helhet.

Norsk stemmeforklaring ved votering i konferansens plenum 17.7.1998

Nous donnons notre plein soutien au Statut sur la création d'une Cour Criminelle Internationale. Le Statut représente une formule de compromis, visant à assurer une base de soutien aussi large que possible, autant que possible grâce à une approche consensuelle. Bien sûr, il y a des éléments dans ce Statut qui ne reflètent pas nos positions, et dans certains cas il y a même des dispositions qui sont loin de nous satisfaire.

Toutefois, M. le Président, les défis pour nous tous ont été les suivants: comment accomoder autant que possible environ 160 optiques nationales différentes, qu'elles soient juridiques ou politiques, et comment couronner de succès ce travail de longue haleine, ces négotiations qui ont vraiment puisé les ressources et l'énergie de tous les Etats du globe? Et comment, enfin, atteindre notre but, notre objectif que nous partageons tous, c'est à dire la création d'une Cour véritablement indépendante, efficace et crédible, qui en même temps a un soutien aussi universel que possible?

La réponse à ces questions a été une solution globale, un compromis historique, qui représente bien plus que la somme de ses composantes individuelles. C'est cette solution que nous avons devant nous! Nous saisissons ce moment historique - et nous tenons à remercier tous ceux qui y ont contribué d'une facon sincère, ambitieuse, mais en même temps réaliste, et avec une rigueur intellectuelle de parfaite honnêteté - selon nous avec une approche caractérisée par un souci de responsabilité.

M. le Président,

Nous allons, sur la base de l'adoption de ce Statut, entreprendre sans délai les préparations nationales nécessaires visant à la signature du Statut.

Merci, M. le Président.

(Norsk oversettelse)

Vi gir vår fulle støtte til vedtektene om opprettelse av en internasjonal straffedomstol. Vedtektene utgjør et kompromiss som tar sikte på å oppnå bredest mulig støtte, i størst mulig grad gjennom en tilnærming det er enighet om. Selvfølgelig er det elementer i teksten som ikke gjenspeiler våre posisjoner, og i enkelte tilfeller finnes det til og med bestemmelser som vi langt ifra finner tilfredsstillende.

Utfordringen for oss alle har imidlertid vært følgende: Hvordan kan vi best tilfredsstille ca. 160 ulike nasjonale synspunkter, enten de er juridisk eller politisk begrunnet, og hvordan lykkes i å dra i havn dette arbeidet som har pågått så lenge, disse forhandlingene der alle verdens stater i sannhet har bidratt med sine ressursene og sin energi? Og hvordan skal vi komme fram til vårt mål, det mål som vi alle deler, nemlig opprettelsen av en virkelig uavhengig, effektiv og troverdig domstol, som samtid i størst mulig grad har en universell støtte?

Svaret på disse spørsmålene er en helhetsløsning, et historisk kompromiss, som utgjør mye mer enn summen av de enkelte deler. Det er denne løsningen som vi har foran oss! I dette historiske øyeblikk benytter vi anledningen til å takke alle de som har bidratt på en oppriktig, ambisiøs men samtidig realistisk måte, samt med redelighet og intellektuell disiplin - og etter vår mening med en holdning preget av ansvarsfullhet.

Herr formann,

Vi vil, etter at disse vedtektene er vedtatt, uten opphold iverksette de nasjonale forberedelser som er nødvendige med sikte på å kunne undertegne vedtektene.

Mange takk, herr formann.