Preambelen

Preambelen gir i elleve avsnitt bakgrunnen, rammen for og formålet med vedtektene. Utformingen av preambelen måtte avvente avklaring av innholdet i sentrale bestemmelser i vedtektene og ble derfor behandlet på diplomatkonferansens siste dager. Den inneholder ikke bindende bestemmelser, men kan ha betydning for fortolkningen av de enkelte artiklene i vedtektene. Preambelen fremhever statspartenes ønske om å fremme internasjonalt samarbeid med henblikk på å styrke effektiv straffeforfølgning og bekjempelse av forbrytelser som opptar hele verdenssamfunnet. Dette ønsket materialiseres gjennom opprettelsen av «en uavhengig og permanent internasjonal straffedomstol i tilknytning til FN-systemet», se preambelens niende avsnitt. Det presiseres at det fortsatt er hver enkelt stats plikt å straffeforfølge personer som anses ansvarlige for disse alvorlige forbrytelsene slik at Domstolen skal være komplementær til de nasjonale straffejurisdiksjonene, se preambelens sjette og tiende avsnitt.

DEL 1 (artiklene 1 - 4)

Domstolens opprettelse

Del 1 regulerer organisatoriske forhold knyttet til opprettelsen av Domstolen. Enkelte av bestemmelsene bygger på ordninger kjent fra eksisterende internasjonale domstoler, mens andre igjen er nyskapninger på grunn av Domstolens spesielle karakter. Under forhandlingene var det flere viktige spørsmål som måtte avklares under denne delen, og hovedpunktene er gjengitt ovenfor under pkt. 5.1.

Artikkel 1 (Domstolen)

I henhold til artikkel 1 opprettes Domstolen som permanent institusjon ved vedtektenes ikrafttredelse, se artikkel 126. Bestemmelsen fastslår i komprimert form, og i samsvar med preambelen, at Domstolens oppgave er å straffeforfølge og dømme individer for de mest alvorlige forbrytelsene slik disse er angitt i vedtektene, se artiklene 6 - 8. Domstolen skal være komplementær i forhold til de nasjonale straffejurisdiksjonene, se preambelen, samt artiklene 17, 25 og 80 om dette.

Artikkel 2 (Forholdet mellom Domstolen og De Forente Nasjoner)

Domstolen er et uavhengig organ, men etter artikkel 2 skal det inngås en avtale mellom Domstolen og De Forente Nasjoner (FN). Avtalen skal inngås av Domstolens president etter tilslutning fra statspartsmøtet, se artikkel 112. Utkast til avtale skal forberedes av Den forberedende kommisjon, se nedenfor om Sluttakten til konferansen, vedlegg I, resolusjon F. Se for øvrig kommentarene under pkt. 5.1 om de ulike tekstforslagene vedrørende forholdet mellom Domstolen og FN.

Artikkel 3 (Domstolens sete)

Domstolen skal etter nr. 1 ha sitt hovedsete i Haag, Nederland. Byen er sete for flere internasjonale domstoler, og dette kan by fremtidige synergieffekter og lette muligheten for overgang mellom Domstolen og den midlertidige domstolen for det tidligere Jugoslavia, som også har sete i Haag. Under diplomatkonferansen ble det ikke fremmet konkurrerende kandidaturer til Haag. Om nødvendig kan Domstolen også settes andre steder, se nr. 3 og artikkel 62 om dette. I henhold til nr. 2 skal Domstolens president, etter godkjenning fra statspartsmøtet (artikkel 112), inngå en avtale med vertslandet for å regulere forholdet mellom vedkommende stat og Domstolen. Hovedelementene i denne avtalen skal skisseres av Den forberedende kommisjon, se Sluttakten til konferansen, vedlegg I, resolusjon F, samt kapittel åtte nedenfor om arbeidet i kommisjonen.

Artikkel 4 (Status og rettsevne)

Domstolen skal etter denne bestemmelsen være et internasjonalt rettssubjekt med den rettslige handleevne som er nødvendig for å utføre sine funksjoner og for å oppnå sine målsettinger. Etter nr. 2 gis Domstolen adgang til å utføre sine oppgaver og myndighet på territoriet til enhver statspart og på territoriet til andre stater, dersom det er inngått særskilt avtale om dette. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med artikkel 86 om statsparters generelle plikt til å samarbeide med Domstolen i hele dens arbeid.

DEL 2 (artiklene 5 - 21)

Jurisdiksjon, avvisningsgrunner og anvendelig rett

Del 2 regulerer de sentrale spørsmål knyttet til Domstolens jurisdiksjon, herunder hvilke forbrytelser som Domstolen kan straffeforfølge og pådømme, men også forutsetningene for Domstolens virksomhet, herunder hvem som kan utløse denne. Til tross for omfattende konsultasjoner i den forberedende komité, var flere av artiklene i del 2 gjenstand for lange og vanskelige forhandlinger under diplomatkonferansen, se pkt. 3.1 og 3.2. En mer utførlig redegjørelse for hovedspørsmålene fra diskusjonene knyttet til del 2 finnes ovenfor i pkt. 5.3 og 5.4. Der gis også en generell innføring i og oversikt over sentrale begrep.

Artikkel 5 (Forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon)

Domstolen kan straffeforfølge og dømme individer for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og de alvorligste krigsforbrytelsene, se artikkel 5 nr. 1 bokstav a - c. Disse tre forbrytelseskategoriene er definert nærmere i henholdsvis artiklene 6 - 8, se nedenfor. Videre nevnes aggresjonsforbrytelsen i nr. 1 bokstav d, men i nr. 2 presiseres det at Domstolen ikke har jurisdiksjon i forhold til aggresjonsforbrytelsen før det er oppnådd enighet om en definisjon av forbrytelsen og de nærmere prosessforutsetningene for Domstolens jurisdiksjon i forhold til denne forbrytelsen. Dette skal gjøres i samsvar med artiklene 121 og 123 og skal være i overensstemmelse med FN-pakten. Disse forutsetningene skal søkes avklart av Den forberedende kommisjon som er etablert med hjemmel i resolusjon F i Sluttakten til konferansen, se nedenfor om denne, samt kapittel åtte om arbeidet i kommisjonen. Forut for og under diplomatkonferansen forelå det for øvrig forslag om ytterligere fire forbrytelseskategorier, og spørsmålet om Domstolens materielle kompetanse var et omstridt forhandlingstema, se ovenfor under pkt. 5.3 om dette.

De tre inkluderte forbrytelseskategoriene er til dels overlappende. Eksempelvis kan forbrytelser mot menneskeheten også karakteriseres som folkemord dersom de øvrige vilkår er oppfylt, siden begge kategoriene dekker handlinger som rammer sivilbefolkningen, enten i krig eller fred. Foretas ugjerningen under en væpnet konflikt, enten av internasjonal eller intern karakter, kan det også være en viss overlapping i forhold til krigsforbrytelsene. Det blir til slutt opp til Domstolen som fra sak til sak må vurdere hvilke(t) straffebud en påstått ugjerning skal subsumeres under. I denne forbindelse vil det være aktuelt å se hen til internasjonal rettspraksis, særlig uttalelser fra de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Rwanda (ICTR). Nedenfor er det inntatt henvisninger til noen av de sentrale dommene som er avsagt pr. november 1999. Disse dommene er tilgjengelige på internett under www.un.org/icty og www.un.org/ictr. Her følger en alfabetisk oversikt over referansene til de saker som det henvises til nedenfor:

Akayesu (ICTR-96-4)

Blaskic (IT-95-14)

Celebici (IT-96-21)

Erdemovic (IT-96-22)

Furundzija (IT-95-17/1-PT)

Kambanda (ICTR-97-23-I)

Karadzic og Mladic (IT-95-5)

Milosevic med flere (IT-99-37)

Tadic (IT-94-1)

I henvisningene nedenfor refereres det til navnet på tiltalte, og med anvisning av domstolen, ICTY eller ICTR, samt årstallet for dommen i parentes. Årstallet kan variere avhengig om det refereres til dommen fra domskammeret eller avgjørelsen fra ankekammeret.

Artikkel 6 (Folkemord)

I artikkel 6 bokstav a - e nevnes de fem typer handlingene som regnes som folkemord og som er forbudt både i freds- og krigstid. Bestemmelsene omfatter blant annet drap, å gjøre alvorlig legemlig eller psykisk skade, samt tvangsforflytting av barn. Handlingene må være begått i den hensikt å ødelegge helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan. Ved folkemord er det disse vernede gruppene, ikke individene som sådan, som anses som ofre, og definisjonen skaper bevismessige utfordringer siden det må bevises at tiltalte hadde den nevnte ødeleggelseshensikten.

Definisjonen i artikkel 6 er praktisk talt identisk med artikkel II i FN-konvensjonen av 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord, heretter Folkemordkonvensjonen, samt definisjonene i vedtektene til de to midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Folkemordkonvensjonen har tilnærmet universell oppslutning (ratifisert av Norge 30. juni 1949) og anses i det vesentlige som uttrykk for internasjonal sedvanerett. Under forberedelsene til diplomatkonferansen var det derfor uomtvistet at folkemord skulle inkluderes i Domstolens jurisdiksjon og at en skulle legge definisjonen i Folkemordkonvensjonen til grunn. I forbindelse med vedtakelsen av nevnte konvensjon, uttalte FNs generalforsamling i en resolusjon av 11. desember 1948 at «folkemord (genocide) er en fornektelse av retten til å leve for hele befolkningsgrupper, likesom mord er en fornektelse av det enkelte menneskets rett til å leve; en slik fornektelse av retten til å leve opprører den menneskelige samvittighet, resulterer i store tap for menneskeheten i form av de kulturelle og andre bidrag som disse menneskegrupper yter, og strider mot moralens bud og mot de Forente Nasjoners ånd og formål».

Folkemordkonvensjonen ble til med bakgrunn i de overgrep som fant sted mot deler av sivilbefolkningen før og under den annen verdenskrig, spesielt jødeforfølgelsene. I forarbeidene til Folkemordkonvensjonen fremgår det at hensikten var å verne om «stabile» grupper der tilhørighet ble bestemt ved fødsel, i motsetning til mer mobile grupper som en person kunne bli medlem av gjennom frivillig tilslutning. Mobile grupper ville eksempelvis dekke politiske og økonomiske grupper. De fire vernede gruppene - nasjonal, etnisk, rasemessig og religiøs - er drøftet nærmere i Akayesu-saken (ICTR 1998) som sammen med Kambanda-saken (ICTR 1998) er de første dommene om folkemord fra en internasjonal straffedomstol.

Som nevnt kreves det en spesiell hensikt for at en handling skal karakteriseres som folkemord. Gjerningsmannen må selv ha hatt til hensikt å ødelegge helt eller delvis en av de fire vernede gruppene. I Akayesu-saken (ICTR 1998) ble det presisert at det her dreier seg om såkalt «dolus specialis», dvs. kvalifisert forsett. Både faktisk gjennomføring av, offentlig oppmuntring til, ulike former for medvirkning til, samt forsøk på folkemord er straffbart, se nærmere i artikkel 25. For så vidt gjelder ulike former for medvirkning, er det blant annet i Akayesu-saken (ICTR 1998) lagt til grunn at medvirkeren ikke selv må oppfylle kravet til kvalifisert forsett. Dersom medvirkeren forsettlig medvirker for eksempel til et drap og han vet eller har grunn til å tro at den umiddelbare gjerningsmannnen handlet med den hensikt å begå folkemord, kan han straffes for medvirkning til folkemord. Dette gjelder uavhengig av om han selv delte den umiddelbare gjerningsmannens hensikt om å ødelegge gruppen. Innholdet i de ulike folkemordshandlingene vil bli presisert nærmere gjennom et vedlegg med forbrytelseselementer, se artikkel 9 nedenfor.

Artikkel 7 (Forbrytelser mot menneskeheten)

I artikkel 7 nr. 1 er elleve typer handlinger karakterisert som forbrytelser mot menneskeheten som er forbudt både i freds- og krigstid, og i nr. 2 defineres flere av disse enkelte forbrytelsene. Individuelt straffansvar for forbrytelser mot menneskeheten ble først nedfelt i Nürnberg-domstolens vedtekter av 8. august 1945, se dennes artikkel 6 (c). Forut for dette var prinsippet om humanitet («the laws of humanity») kommet til uttrykk i St. Petersburgerklæringen fra 1868, samt i IV. Haag-konvensjon av 1907, i den såkalte Martenske formel. Inhumane handlinger av svært alvorlig karakter mot sivilbefolkningen ble ansett som straffbare, og begrepet har undergått en viss utvikling under påvirkning fra flere nasjonale rettssaker etter den annen verdenskrig (Eichmann, Barbie, Touvier og Papon). Kategorien «forbrytelser mot menneskeheten» regnes i dag som en del av internasjonal sedvanerett og er inntatt i jurisdiksjonen til de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. I motsetning til folkemordsforbrytelsen, var imidlertid ikke forbrytelser mot menneskeheten kodifisert i en egen internasjonal konvensjon. Det foreligger riktignok et forslag fra 1991 fra FNs folkerettskommisjon («Draft Code of Crimes against the Peace and Security of Mankind») om elementer som bør inngå i en internasjonal definisjon, men noen kodifisering hadde ikke funnet sted. Det var derfor et viktig forhandlingsspørsmål å kartlegge det nærmere innholdet i begrepet «forbrytelser mot menneskeheten», og i den forbindelse så man hen til nyere rettspraksis fra de to midlertidige domstolene, herunder sakene vedrørende Akayesu (ICTR 1998), Kambanda (ICTR 1998) og Tadic (ICTY 1999). Diskusjonene under diplomatkonferansen rundt artikkel 7 kan rubriseres under to hovedspørsmål. For det første var det selve definisjonen av begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» som måtte avklares. Dette omfattet listen over hvilke handlinger eller unnlatelser som skulle inkluderes, se nr. 1 bokstav a - k, men også hvilke generelle inngangsvilkår som måtte oppfylles for at en handling skulle anses som en slik forbrytelse. For det andre var det diskusjoner om behovet for og eventuelt innholdet i definisjonene av de enkelte forbrytelsene, se nr. 2.

vedr. innledningen

Innledningen til artikkel 7 fastslår at handlingen må være av kvalifisert art ved at den må være begått som ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning og med kunnskap om at handlingen passer inn i et slikt mønster. Med «utbredt» siktes det til at det kreves skade av stort omfang, først og fremst et stort antall ofre. Med «systematisk» siktes det til et mønster eller en metodisk plan som er organisert; og ikke tilfeldig. Under diplomatkonferansen var det enkelte stater som hevdet at handlingen måtte være del av et «utbredt og systematisk» for å unngå at enkeltstående, isolerte handlinger kunne karakteriseres som en forbrytelse mot menneskeheten. En rekke andre stater, herunder Norge, argumenterte for den alternative tilnærmingen, og viste til rettspraksis fra den midlertidige domstolen for det tidligere Jugoslavia (Tadic, ICTY 1997) der forholdet til isolerte angrep er behandlet. Den alternative løsningen, «utbredt eller systematisk», ble til slutt akseptert takket være et kanadisk forslag til definisjon av begrepet «angrep», se bestemmelsens nr. 2 bokstav a. Den vedtatte definisjonen bygger på uttalelser fra den nevnte Tadic-saken. Den nedfeller at et angrep skal forstås som atferd som består av gjentatt utøvelse av handlinger nevnt i forbrytelseslisten i bestemmelsens nr. 1. En enkeltstående handling som er del av slikt angrep, vil kunne være en forbrytelse mot menneskeheten, men definisjonen utelukker handlinger som ikke er forbundet med et større angrep. Begrepet «angrep» er ikke begrenset til militære angrep eller handlinger der bruk av fysisk makt er involvert. Dette samsvarer med uttalelser i rettspraksis om at forbrytelser mot menneskeheten kan begås både i freds- og i krigstid, se nedenfor om dette. Apartheidforbrytelsen nevnt i artikkel 7 nr. 1 bokstav j vil således kunne anses som et «angrep» og en forbrytelse mot menneskeheten selv om det ikke karakteriseres som noe tradisjonelt militært angrep. Bestemmelsen i nr. 1 viser til at handlingen må være «del av» et angrep. Dette utelukker imidlertid ikke at den aktuelle handling kan utgjøre selve angrepet. Det avgjørende er at hver enkelt handling nevnt i nr. 1 a - i ikke trenger å være et «utbredt eller systematisk» angrep i seg selv, men at det kan bevises at handlingen var del av et slikt angrep og at tiltalte var klar over at hans eller hennes handling falt inn i et slikt mønster.

I henhold til bestemmelsens nr. 2 bokstav a må det aktuelle angrepet i tillegg være i samsvar med eller til gjennomføring av en stats eller en organisasjons målsetting («policy») om å foreta et slikt angrep. Dette bygger også på uttalelser fra den nevnte Tadic-saken, men er modifisert noe. Tadic-saken viste også til at angrep i samsvar med en «gruppes» målsetting kunne straffes. Enkelte stater ønsket å begrense bestemmelsen til kun å omfatte en stats målsetting slik at organisasjoners og gruppers målsettinger ville falle utenfor. Dette var ikke akseptabelt for andre stater, herunder Norge. Kompromisset ble en henvisning til både stat og organisasjon, men ikke gruppe. Se for øvrig Akayesu-dommen (ICTR 1998), der problemstillingen er behandlet.

Et annet stridsspørsmål under diplomatkonferansen var om forbrytelser mot menneskeheten bare kunne begås i væpnede konflikter. Fra norsk side ble det fremholdt at disse forbrytelsene etter internasjonal sedvanerett også inkluderte handlinger begått i fredstid, noe som også var den rådende oppfatning blant flertallet av statene. Enkelte stater, herunder Kina, foreslo at forbrytelsene måtte være begått i krigstid, noe som i praksis også ville ha medført at flere av forbrytelsene mot menneskeheten ville blitt overflødige ved siden av krigsforbrytelsene. Forslaget fikk imidlertid ikke gjennomslag. Avslutningsvis nevnes at angrepet må være rettet mot en sivilbefolkning. I internasjonal humanitær rett er «sivilbefolkning» tolket som alle personer som ikke deltar aktivt i stridighetene, se eksempelvis fellesartikkel 3 til de fire Genève-konvensjonene av 1949. Denne forståelsen er stadfestet av den midlertidige domstolen for det tidligere Jugoslavia, se den nevnte Tadic-saken. Ofrenes nasjonalitet er for øvrig irrelevant i denne sammenheng. Derfor er også ofre av samme nasjonalitet som gjerningsmannen beskyttet. Det foreligger heller ikke noe krav om en særskilt hensikt om å ødelegge sivilbefolkningen slik som folkemordforbrytelsene krever, se artikkel 6.

vedr. listen over forbrytelser og definisjonene av forbrytelsene

I nr. 1 nevnes elleve ulike forbrytelser mot menneskeheten, se nedenfor om disse. I utkastet til vedtektene forut for diplomatkonferansen var i alt ti handlinger foreslått i definisjonen av forbrytelser mot menneskeheten. Listen bygget nesten utelukkende på definisjonene fra vedtektene til Nürnberg-domstolen artikkel 6 (c) og de to midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda (ICTR artikkel 3 og ICTY artikkel 5). I forbindelse med forbrytelsene drap, utryddelse, slaveri, deportasjon og tortur (se forhandlingsgrunnlagets bokstav a, b, c, d og f) ble det ansett som uproblematisk å bruke en ordlyd som var tilnærmet identisk den i de ovennevnte kildene. Det var imidlertid noen utestående spørsmål knyttet til definisjonene av enkelte av disse forbrytelsene, se nedenfor om dette. Ingen av kildene har definisjoner av de enkelte handlingene, og det var flere stater, herunder Norge, som var skeptiske til behovet for og hensiktsmessigheten av å definere de ulike forbrytelsene i detalj. Flere stater hadde imidlertid vanskeligheter med å akseptere inkluderingen av enkelte av forbrytelsene uten at disse var nærmere definert i selve vedtektene, og resultatet ble at enkelte forbrytelser ble nærmere definert i nr. 2. Uenigheten rundt selve forbrytelseslisten var knyttet til enkelte av de ti foreslåtte forbrytelsene: bokstav e, g, h, i og j om henholdsvis frihetsberøvelse, seksuell vold, forfølgelse, personers tvungne forsvinninger og en sekkebestemmelse om andre umenneskelige handlinger. I tillegg ble det under diplomatkonferansen lagt frem forslag om ytterligere tre forbrytelser: blokade, terrorisme og apartheid. Nedenfor følger en gjennomgang av stridstemaer knyttet til disse forslagene.

nr. 1 bokstav a - drap

Inklusjon av drap var uomtvistet. Det ble ansett unødvendig å definere begrepet videre. En form for definisjon vil imidlertid bli aktuell i forhold til forbrytelseselementene, se artikkel 9.

nr. 1 bokstav b - utryddelse

Utryddelse var heller ikke omtvistet. Tradisjonelt er utryddelse ansett som drap av et stort omfang der drapene er rettet mot en gruppe av individer, og diskusjonene på diplomatkonferansen var knyttet til definisjonen av begrepet, se nr. 2 bokstav b. Begrepet dekker det med forsett å utsette en sivilbefolkning for levevilkår som er ment å forårsake utryddelse av deler av befolkningen. Cuba fikk inntatt en tekst om det å hindre befolkningens tilgang til mat og legemidler. Se nedenfor under nr. 1 bokstav k om Cubas nedstemte forslag om å innta økonomisk blokade som en selvstendig forbrytelse mot menneskeheten. Fra nyere internasjonal rettspraksis nevnes Rwanda-domstolens uttalelser i Akayesu-saken (ICTR 1998), der tiltalte blant annet ble funnet skyldig i utryddelse gjennom drap av åtte flyktninger og åtte andre sivile.

nr. 1 bokstav c - å gjøre noen til slave

Forut for diplomatkonferansen var det enighet om å inkludere denne handlingen som en forbrytelse mot menneskeheten. Det ble i utgangspunktet ikke ansett nødvendig med en definisjon av begrepet. Under forhandlingene ble det likevel fremsatt krav om en definisjon. Eksisterende definisjoner, særlig i artikkel 1 i Slaverikonvensjonen av 1926, ble ansett for snever i forhold til dagens behov. En mer moderne ordlyd finnes derfor nå i nr. 2 bokstav c, som også inkluderer handel med kvinner og barn, et emne som i nyere tid er satt på dagsorden av flere menneskerettsorganer.

nr. 1 bokstav d - deportasjon mm

Bestemmelsen inneholder to elementer: deportasjon og tvangsoverføring. Førstnevnte anses å dekke tvungen overføring av personer fra en stat til en annen. Sistnevnte ble inkludert for å omfatte lignende forflytninger innenfor en og samme stat. Vedtektene inneholder en felles definisjon i nr. 2 bokstav d som reiste flere problemstillinger, herunder om hvem som skulle være den vernede gruppen: «personer» eller «befolkninger»? USA, Israel, Kina og Tyrkia støttet sistnevnte løsning, mens flertallet, herunder Norge, ønsket en henvisning til det mindre omfattende begrepet «personer». Det ble vist til at innledningen til nr. 1 krever at handlingen foretas mot en sivilbefolkning og at dette måtte være tilstrekkelig. Dette ble også akseptert til slutt. Videre var det viktig for flere stater å få inn en henvisning til at bestemmelsen ikke omfattet deportasjon av personer som oppholdt seg ulovlig på statens territorium. Dette gjenspeiles i definisjonen.

nr. 1 bokstav e - frihetsberøvelse mm

Internasjonalt finnes det flere regler som forbyr vilkårlig fengsling, både i menneskerettssammenheng og innenfor den humanitære rett. En slik handling var ikke nevnt i Nürnberg-domstolens vedtekter, men er inkludert i vedtektene til de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Den fremforhandlede teksten i nr. 1 bokstav e er uttrykk for et kompromiss som skal dekke fengsling eller annen alvorlig fysisk frihetsberøvelse. Ordet «alvorlig» kom inn for å understreke at det ikke er enhver ulovlig fengsling som rammes. Det må være frihetsberøvelse av kvalifisert art, eksempelvis at den har pågått over lengre tid. Videre er det et vilkår om at frihetsberøvelsen må være i strid med grunnleggende folkerettslige regler, uten at dette er presisert nærmere. En slik presisering vil imidlertid bli gjort gjennom forbrytelseselementene som skal utarbeides etter artikkel 9. For øvrig er forbrytelsen én av de få som ikke er nærmere definert i bestemmelsens nr. 2.

nr. 1 bokstav f - tortur

Under diplomatkonferansen var det enighet om å inkludere tortur som en forbrytelse mot menneskeheten, men det var lengre diskusjoner om hvordan tortur skulle defineres. Det var forslag om å anvende torturdefinisjonen slik den fremkommer i FNs torturkonvensjon av 1984 artikkel 1. Dette ble imidlertid avvist under henvisning til at konvensjonen angir staters, ikke individers, ansvar. I bestemmelsens nr. 2 e sies det at «tortur» skal forstås som det å tilføye en person alvorlig smerte eller lidelse, enten fysisk eller psykisk. Personen må være i gjerningsmannens varetekt eller under hans eller hennes kontroll. Videre foretas det en avgrensning mot alvorlig smerte og lidelse som påføres som resultat av lovlige sanksjoner. Dette siste elementet er i samsvar med nevnte torturkonvensjon artikkel 1, men det var uenighet om ordet «lovlige» kun refererte seg til nasjonale regler eller også internasjonale regler, og dette ble heller ikke avklart under diplomatkonferansen. Torturkonvensjonens henvisning til at torturen må være utøvd for et bestemt angitt formål, for eksempel for å få informasjon, er imidlertid ikke inkludert. Tilsvarende gjelder for kravet om at gjerningsmannen må opptre i offisiell kapasitet eller med en slik persons godkjenning eller kunnskap. De nærmere elementene i forbrytelsen vil bli diskutert nærmere i forbindelse med forbrytelseselementene etter artikkel 9. Her vil en blant annet måtte ta stilling til om begrepet «tortur» som nevnes i alle tre forbrytelseskategoriene, skal ha én og samme definisjon eller om innholdet vil variere ettersom det er folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller en krigsforbrytelse. Av nyere internasjonal rettspraksis vises det til Akayesu-dommen (ICTR 1998) og Celebici-dommen (ICTY 1998).

nr. 1 bokstav g - voldtekt mm

Det var enighet forut for diplomatkonferansen om at voldtekt og andre former for seksuell vold måtte inkluderes som en forbrytelse mot menneskeheten. Dette var i tråd med vedtektene til de to midlertidige domstolene det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Der er voldtektsforbrytelsen innført som en selvstendig forbrytelse mot menneskeheten ved siden av tortur og andre umenneskelige handlinger. Dette har sin bakgrunn i uhyrlighetene som ble begått mot kvinner i disse konfliktene, der massevoldtekter ble brukt som ledd i krigføringen. Den økte oppmerksomhet og bevissthet knyttet til disse overgrepene har også ført til en spesifikk bestemmelse om seksuell vold i listen over krigsforbrytelser, se nedenfor om dette i forbindelse med artikkel 8. For ordens skyld presiseres det at bestemmelsen verner både kvinner og menn mot forbrytelser av seksuell, voldelig karakter. På diplomatkonferansen knyttet diskusjonene seg særlig til hvilke handlinger som skulle nevnes eksplisitt i vedtektene. Særlig spørsmålet om å inkludere «tvungen graviditet» reiste problemer for enkelte stater slik det også gjorde i forbindelse med krigsforbrytelser, se nedenfor under kommentarene til artikkel 8. Løsningen ble at «tvungen graviditet» ble inkludert som en forbrytelse mot menneskeheten, samt at en definerte begrepet i artikkel 7 nr. 2 f. Avsagte dommer fra de to midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda vil stå sentralt ved tolkningen av denne bestemmelsen i den grad de berører forbrytelser av seksuell karakter, herunder deres forhold til de øvrige forbrytelsene, særlig tortur. Dette gjelder blant annet dommene om Akayesu (ICTR 1998), Furundzija (ICTY 1998) og Celebici (ICTY 1998). I Akayesu-dommen (ICTR 1998) defineres voldtekt som «en tvungen fysisk invasjon av seksuell karakter», og sier videre at seksuell vold, herunder voldtekt, ikke er begrenset til fysisk invasjon av den menneskelige kropp, men kan også omfatte handlinger som ikke innebærer penetrasjon eller noe fysisk kontakt overhodet.

nr. 1 bokstav h - forfølgelse

Under diplomatkonferansen var bestemmelsen om forfølgelse gjenstand for lange og vanskelige konsultasjoner og dekket hovedsakelig tre temaer. For det første var det spørsmål om forfølgelse var en selvstendig straffbar handling eller om det måtte være begått sammen med en annen forbrytelse. Nürnberg-domstolen, vedtekter (artikkel 6 c) har dette sistnevnte, kvalifiserende elementet, men det mangler i vedtektene til de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Enkelte delegasjoner, herunder USA og Storbritannia, argumenterte for at en trengte dette tillegget for å avgrense mot vanlig diskriminering som en kjenner fra menneskerettssammenheng. Først når det ble begått en annen forbrytelse, ville handlingen få det alvorspreg som rettferdiggjorde at det ble karakterisert som en «forbrytelse mot menneskeheten». Andre stater, herunder Sverige, Liechtenstein, Sveits, Nederland og Portugal, argumenterte mot inklusjon av dette tilleggskravet og viste til at Nürnberg-domstolens vedtekter ble laget i ettertid, da man visste at de andre forbrytelsene var begått. Tillegget ble imidlertid inntatt til slutt etter vanskelige forhandlinger. Handlingen regnes følgelig kun som «forfølgelse» dersom den skjer i forbindelse med en annen forbrytelse mot menneskeheten eller en annen forbrytelse under Domstolens jurisdiksjon. Videre var det diskusjoner om hvilke forfølgelsesgrunner som skulle være forbudte. Det var enighet om politiske, rasemessige, nasjonale, etniske, kulturelle og religiøse grunner. En rekke stater, herunder Norge, støttet inklusjon av kjønn, men dette møtte motstand, først og fremst fra araberstatene. Ved å klargjøre at «kjønn» kun er ment å dekke de to biologiske kjønn og ikke andre forhold, som homofili, ble kjønn likevel inkludert som forbudt forfølgelsesgrunnlag, se definisjonen av «kjønn» i artikkel 7 nr. 3. Disse grunnene knytter seg kun til forfølgelsesforbrytelsen og ikke til de øvrige forbrytelsene mot menneskeheten. Dette er en annen tilnærming enn vedtektene til den midlertidige domstolen for Rwanda. Der regnes ikke en handling som en forbrytelse mot menneskeheten, med mindre det var foretatt mot en av de spesifikt oppramsede gruppene, se dennes artikkel 3. Det var også forslag om at forfølgelsesbestemmelsen skulle ha en åpen avslutning som forbød forfølgelse også på grunn av «andre lignende grunner». Dette møtte motstand fra flere stater, under henvisning til bekymringer i forhold til legalitetsprinsippet. Det ble anført at en slik åpen bestemmelse manglet den nødvendige grad av klarhet, forutsigbarhet og presisjon som et straffebud skal ha. Et kompromiss ble til slutt inngått ved å inkludere en henvisning til forfølgelse av «andre lignende grunner», men det kreves at disse forfølgelsesgrunnene anses forbudte etter folkeretten. I nr. 2 bokstav g defineres «forfølgelse» som forsettlig og alvorlig berøvelse av grunnleggende rettigheter i strid med folkeretten. I samsvar med innledningen til nr. 1, samt til selve forbrytelsen i nr. 1 bokstav h, må forfølgelsen være mot en sivilbefolkning, og forfølgelsen må i følge definisjonen i nr. 2 bokstav g ha skjedd på grunn av tilhørigheten til en spesiell gruppe angitt i nr. 1 bokstav h.

nr. 1 bokstav i - personers tvungne forsvinninger

Denne forbrytelsen var ikke uttrykkelig nevnt i Nürnberg-domstolens vedtekter, men nyere erfaringer, særlig fra enkelte latinamerikanske land, har ført til økt oppmerksomhet rundt slike handlinger. I 1980 etablerte blant annet FNs menneskerettighetskommisjon en arbeidsgruppe for å se på problemet, og i 1992 ble FNs erklæring om beskyttelse av alle personer mot tvungen forsvinning vedtatt av FNs generalforsamling. Der ble det uttrykt at tvungne forsvinninger var en forbrytelse mot menneskeheten, og erklæringen har dannet grunnlag for utkast til en internasjonal konvensjon. Innholdet i disse dokumentene ble delvis tatt hensyn til under diplomatkonferansen, særlig ved utarbeidelsen av definisjonen av begrepet i nr. 2 bokstav i. Det fremgår der at offeret for en tvungen forsvinning må være fratatt sin frihet gjennom pågripelse, fengsling eller bortføring og at gjerningsmannen gjorde dette med det forsett å unndra offeret lovens beskyttelse for en lengre tidsperiode. Dette bygger blant annet på nevnte FN erklæring, se dennes fortale. Videre kreves det at den tvungne forsvinning var begått av eller med tillatelse, støtte eller samtykke fra en stat eller en politisk organisasjon. Inklusjon av handlinger begått av «politiske organisasjoner» er nytt i forhold til eksisterende instrumenter som begrenser seg til handlinger av stater. Til sist kreves at forsvinningene er fulgt enten av en nektelse av å anerkjenne forsvinningene eller av å gi informasjon om ofrenes skjebne eller oppholdssted.

nr. 1 bokstav j - apartheidforbrytelsen

Apartheidforbrytelsen og annen institusjonalisert rasediskriminering er handlinger som i nyere tid er betegnet som en selvstendig forbrytelse mot menneskeheten. Dette har særlig bakgrunn i apartheidregimet etablert i Sør-Afrika i 1948, se FN-konvensjonen av 1968 om ikke-foreldelse av visse alvorlige forbrytelser og FNs apartheidkonvensjon av 1971 som nevner apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten. Denne forbrytelsen var ikke inkludert i det opprinnelige forhandlingsgrunnlaget, men ble foreslått under diplomatkonferansen. Forslaget inkluderte også andre former for institusjonalisert rasisme, og sistnevnte element finner en nå i definisjonen av forbrytelsen i nr. 2 h. Definisjonen bygger på artikkel II i nevnte apartheidkonvensjon fra 1971. Vedtektene krever at handlingen er av en umenneskelig karakter på linje med de øvrige forbrytelsene mot menneskeheten nevnt i artikkel 7 nr. 1, og i praksis vil det kunne være stor grad av overlapping mellom apartheidforbrytelsen og de øvrige forbrytelsene. Disse umenneskelige handlingene må videre være begått innenfor rammen av et institusjonalisert regime som er basert på systematisk undertrykkelse og dominasjon av en rasemessig gruppe over en annen, og at handlingene må være begått med det forsett å opprettholde dette regimet.

nr. 1 bokstav k - «andre umenneskelige handlinger»

Videre inkluderte man en sekkebestemmelse i nr. 1 bokstav k, som hjemler straff for «andre umenneskelige handlinger». Også her var det motstand mot dette forslaget på grunn av legalitetsprinsippet, se ovenfor om forfølgelse. Flere stater, herunder Norge, støttet det imidlertid og viste til at en lignende bestemmelse fantes i vedtektene til både Nürnberg-domstolen, samt de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Det er videre meget sterke reelle hensyn for å forhindre smutthull som følge av en uttømmende oppregning av handlinger uten en slik sekkebestemmelse til slutt. Forslaget ble inkludert uten nærmere definisjon, men det presiseres i bokstav k at handlingene må være så alvorlige at de kan sammenlignes med de handlinger som er listet i bokstav a - j. Videre må handlingen resultere i store lidelser eller alvorlig skade, og det må foreligge forsett i forhold til disse konsekvensene. Dette samsvarer med rettspraksis fra de midlertidige domstolene, se eksempelvis Tadic-saken (ICTY 1997) og Akayesu-saken (ICTR 1998). Under diplomatkonferansen forsøkte Cuba på flere måter å få økonomisk blokade inn som en forbrytelse mot menneskeheten; først som en selvstendig forbrytelse og deretter som et eksempel på en annen «umenneskelig handling» i bokstav k, men disse forslagene førte ikke frem.

Artikkel 8 (Krigsforbrytelser)

Artikkel 8 nr. 1 fastslår at Domstolen skal ha jurisdiksjon over femti krigsforbrytelser slik de er definert i artikkel 8 nr. 2. Domstolen skal særlig beskjeftige seg med handlinger som er utført som ledd i en systematisk plan eller målsetting eller som er ledd i en utstrakt utøvelse av slike forbrytelser. Enkelte stater hadde foreslått at Domstolen kun skulle ha kompetanse i forhold til slike handlinger for å unngå domstolsbehandling av isolerte, og antatt mindre alvorlige, handlinger. De fleste statene var imot en slik terskel, men aksepterte kompromissforslaget som er gjenspeilet i artikkel 8 nr. 1 med bruken av ordet «særlig» i stedet for «kun». Dette åpner for at Domstolen kan behandle enkelthandlinger av mindre omfang dersom de er så alvorlige at det anses legitimt å iverksette domstolsapparatet. For øvrig vises det til redegjørelsen ovenfor under pkt. 5.3.3.

I artikkel 8 nr. 2 nevnes de handlinger som etter disse vedtekter regnes som krigsforbrytelser. Bestemmelsen er inndelt i de seks bokstavene a, b, c, d, e og f, der de to førstnevnte dekker forbrytelser foretatt i internasjonale væpnede konflikter, mens c - f gjelder forhold i interne væpnede konflikter. Artikkel 8 nr. 2 bokstav a og c bygger på bestemmelser om alvorlige brudd på de fire Genève-konvensjonene av 1949 som regulerer krigføring fra et humanitært perspektiv. Disse instrumentene har tilnærmet universell oppslutning. Bokstav b og d har sine utgangspunkt i andre folkerettslige regler som kommer til anvendelse i væpnede konflikter, særlig IV. Haag-konvensjon av 1907 om landkrigens lover og sedvaner (med bilaget Landkrigsreglementet), samt bestemmelser fra de to tilleggsprotokollene av 1977 til de nevnte Genève-konvensjonene (heretter Tilleggsprotokoll 1 og 2). Norge har ratifisert alle disse instrumentene. Nedenfor følger noen merknader til en del av de femti krigsforbrytelser som er inkludert i artikkel 8. Videre vises det til utarbeidelsen av forbrytelseselementene for disse forbrytelsene, se om dette under artikkel 9.

Bestemmelsene i artikkel 8 nr. 2 bokstav a er forbrytelser som er karakterisert som «alvorlige brudd» på Genève-konvensjonene av 12. august 1949. Alvorlige brudd er handlinger som er begått mot beskyttede personer eller eiendom, se artiklene 50, 51, 130 og 147 i henholdsvis I - IV Genève-konvensjon. Med beskyttede personer menes særlig syke, sårede, sanitetspersonell, krigsfanger, samt visse kategorier av sivilbefolkninger. Definisjonen på alvorlige brudd er senere blitt noe utvidet; særlig gjennom artikkel 85 i Tilleggsprotokoll 1 av 1977, se nedenfor under bokstav b om dette. I bestemmelsene a (i)-(viii) nevnes følgende krigsforbrytelser: forsettlig drap, tortur eller umenneskelig behandling, herunder biologiske eksperimenter, forsettlig å forårsake stor lidelse eller alvorlig skade på legeme eller helbred, å ødelegge eller å tilegne seg eiendom i stor målestokk på ulovlig og vilkårlig måte, uten at det er berettiget av militær nødvendighet, å tvinge en krigsfange eller annen beskyttet person til å gjøre tjeneste i de væpnede styrker til den fiendtlige makt, forsettlig å unndra en krigsfange eller annen beskyttet person retten til vanlig og upartisk rettsforfølgning, ulovlig deportering eller overføring eller ulovlig innesperring av beskyttede personer, samt det å ta gisler. En omtrent likelydende liste finner vi i artikkel 2 til vedtektene til domstolen for det tidligere Jugoslavia, og på diplomatkonferansen var det bred enighet om at disse alvorlige bruddene skulle inkluderes i Domstolens jurisdiksjon siden de var anerkjent som ubestridt internasjonal sedvanerett.

Artikkel 8 nr. 2 bokstav b, inneholder bestemmelser som karakteriseres som «andre alvorlige brudd på krigens lover eller sedvaner». Rettskildene her er først og fremst IV. Haag-konvensjon av 1907 om landkrigens lover og sedvaner (med bilaget Landkrigsreglementet) og bestemmelser fra Tilleggsprotokoll 1 av 10. juni 1977 til Genève-konvensjonene av 1949. Under diplomatkonferansen var det diskusjoner om hvilke bestemmelser fra disse rettskildene som skulle inkluderes i vedtektene, og det var ulike oppfatninger av hva som var å anse som internasjonal sedvanerett. IV. Haag-konvensjon av 1907 setter grenser for krigføringsmetodene ut fra humanitære hensyn. Reglene ble anvendt av både Nürnberg- og Tokyo-domstolene og anses som internasjonal sedvanerett (Norge ratifiserte konvensjonen 19. september 1910.) I vedtektene er det bestemmelsene i b (v - vii) og (ix - xvii) som avspeiler reglene fra dette reglementet, særlig reglementets artikler 23 - 28. De omhandler blant annet angrep på forbudte angrepsmål som uforsvarte områder og bygninger dedikert til sivile formål; bruk av visse forbudte våpen og forbud mot uberettiget å benytte Genève-konvensjonenes kjennetegn. Disse bestemmelsene er til en viss grad supplert av parallelle bestemmelser i Genève-konvensjonene med tilleggsprotokoller. Tilleggsprotokoll 1 regulerer særlig behovet for beskyttelse av sivilbefolkningen i væpnede konflikter. Norge ratifiserte begge protokollene 14. desember 1981 og ga under diplomatkonferansen uttrykk for at de fleste bestemmelser derfra måtte anses som internasjonal sedvanerett slik at de kunne inkluderes i vedtektene. Enkelte av statene som ikke var part i tilleggsprotokollene, eller som bare var part i én av de to, ønsket imidlertid å begrense listen over krigsforbrytelser ved å argumentere for at enkelte av de foreslåtte bestemmelsene ikke var uttrykk for internasjonal sedvanerett og derfor ikke egnet i forhold til Domstolens jurisdiksjon. Dette var også tilfelle i forhold til bokstav e om forbrytelser i interne væpnede konflikter, se nedenfor om dette. De fleste av bestemmelsene i bokstav b bygger på regler fra Tilleggsprotokoll 1, særlig dennes artikler 11, 35, 51, 54, 57, 76, 77 og 85.

Bokstav b (ii) regulerer forbudet mot å gjøre sivile objekter til gjenstand for angrep. Bestemmelsen bygger på Tilleggsprotokoll 1 artikkel 85 nr. 3 som viser til definisjonen av sivile objekter i sin artikkel 52. Denne definisjonen er imidlertid noe vag, og under diplomatkonferansen var det uenighet om hvordan sivile objekter kan defineres etter gjeldende sedvanerett. Bestemmelsen ble like fullt tatt med, og det nærmere innholdet vil bli presisert i forbrytelseselementene, se nedenfor om artikkel 9.

I bokstav b (iii) forbys med forsett å angripe FN-personell og diverse materiell som er involvert i humanitære eller fredsbevarende operasjoner i samsvar med FN-pakten. Bestemmelsen bygger blant annet på IV. Haag-konvensjon av 1907 artikkel 23 f. Flere stater, herunder Norge, hadde under de forberedende sesjonene tatt til orde for å inkludere forbrytelser mot FN-personell som en egen forbrytelseskategori innenfor Domstolens jurisdiksjon, se ovenfor under pkt. 5.3.4, og det var først under diplomatkonferansen at det ble foreslått inntatt som en krigsforbrytelse. Inkluderingen innebærer imidlertid ikke en utvidelse av internasjonal sedvanerett, for bestemmelsen har en henvisning til at de nevnte personene og objektene kun er vernet så langt de har folkerettslig krav på beskyttelse på linje med sivile og sivile objekter. Forbudte angrep mot disse to vernede interessene er allerede dekket gjennom bokstav b (i) og (ii), og denne bestemmelsen er dermed traktatteknisk overflødig. Den har imidlertid en symbolverdi ved at den signaliserer behovet for vern av slikt personell og materiell.

Bokstav b (iv) forbyr med forsett å iverksette angrep som vil resultere i tilfeldig tap av sivile menneskeliv, skader på sivile objekter eller på naturmiljøet sett hen til de militære fordelene gjerningsmannen forventet ved igangsettelsen av angrepet («proporsjonalitetsprinsippet»). Bestemmelsen bygger blant annet på Tilleggsprotokoll 1 artikkel 85 nr. 3. Forut for diplomatkonferansen var det fire alternative tekstforslag til denne bestemmelsen. Ett av forslagene manglet en henvisning til proporsjonalitetsprinsippet og var derfor uakseptabelt for de fleste stater, herunder Norge. Det var imidlertid vanskelig å oppnå enighet om hvordan en skulle formulere kravene til proporsjonalitet mellom angrepets antatte skadevirkninger og dets militære fordeler. Ett forslag hadde kun en generell henvisning til at angrepet måtte ses i lys av militær nødvendighet, men dette ble ansett som for upresist til å danne grunnlag for et straffebud. Det ble til slutt enighet om å bygge på formuleringer fra artikkel 57 nr. 2 i Tilleggsprotokoll 1 der skadevirkningene skal veies mot «den forventede konkrete og umiddelbare militære fordel». Enkelte stater ønsket imidlertid et ytterligere kvalifiserende element slik at det aktuelle angrepet ble sett i lys av mer generelle strategiske målsettinger istedenfor å begrense proporsjonalitetsvurderingen til det konkrete, isolerte taktiske mål. Det var en rekke stater som ikke ønsket å endre den etablerte ordlyden nevnt ovenfor, men en godtok til slutt følgende britiske kompromissforslag: «den forventede konkrete og umiddelbare, samlede militære fordel» der ordet «samlede» har kommet inn som et tillegg. Bestemmelsen omfatter også omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet. Dette bygger på Tilleggsprotokoll 1 artiklene 35 nr. 3 og 55 nr. 1, som har forbud mot å benytte krigføringsmetoder og -midler som er tiltenkt eller som må forventes å forårsake slike skader på naturmiljøet og dermed true befolkningens helse eller muligheter til å overleve. Skader på naturmiljøet vil være en uunngåelig konsekvens under moderne krigføring, og sedvanerettsutviklingen er ikke kommet særlig langt i forhold til beskyttelse av naturmiljøet under væpnede konflikter. Angrep på atomdrevne krigsskip kan en for eksempel vanskelig tenke seg restriksjoner mot, selv om senking av slike fartøyer kan representere en betydelig forurensningsfare. Det er derfor viktig å merke seg at slike skader på naturmiljøet kun vil være en krigsforbrytelse når angrepet er i strid med det nevnte krav til proporsjonalitet, samt at bestemmelsens strenge skyldkrav er oppfylt. Bestemmelsens innhold vil måtte klargjøres ytterligere i forbrytelseselementene, se merknadene til artikkel 9 nedenfor.

Fra norsk side var det under diplomatkonferansen viktig å få inkludert et forbud mot misbruk av bestemte beskyttede flagg, emblemer og uniformer, herunder Røde-Kors emblemet som er beskyttet etter Genève-konvensjonene. Bestemmelsen i bokstav b (vii) inneholder et slikt forbud og bygger på artikkel 85 nr. 3 f i Tilleggsprotokoll 1 og IV. Haag-konvensjon av 1907 artikkel 23 f. Bestemmelsen forbyr også misbruk av flere FN-objekter, herunder FN-flagget og FN-uniformer, et element som kom inn etter forslag fra Norge. Under diplomatkonferansen ønsket noen land at forbudet også måtte gjelde misbruk av uniformer som benyttes av andre internasjonale fredsstyrker enn de under FN-kommando. Diplomatkonferansen ble imidlertid ikke ansett som et egnet forum for å avklare dette spørsmål, og forslaget ble ikke diskutert videre selv om legitime grunner kunne tale for beskyttelse av andre uniformer. Misbruket av de nevnte beskyttede uniformene, flaggene med mer må ha resultert i død eller alvorlig personskade. Dette kreves også i artikkel 85 nr. 3 f i Tilleggsprotokoll 1, som danner grunnlag for bestemmelsen. Under diplomatkonferansen hevdet flere stater, herunder Frankrike, at misbruket i seg selv måtte anses som en alvorlig krigsforbrytelse. Kravet til følgeskader ble imidlertid inntatt under den forutsetning at det var likegyldig hvilke personer som drepes eller skades, samt at gjerningsmannens forsett ikke må omfatte de nevnte følgeskadene.

Bokstav b (viii) regulerer blant annet en okkupasjonsmakts deportasjon og overføring av befolkning til okkupert territorium. Bestemmelsen overlapper til dels med artikkel 8 bokstav a (vii). Sistnevnte bygger på Genève-konvensjon IV artikkel 49, og er blitt noe utbygget gjennom artikkel 85 nr. 4 i Tilleggsprotokoll 1. Under diplomatkonferansen ønsket mange stater, særlig araberstatene, å opprettholde en regel også i bokstav b om forhold i okkuperte områder. Israel motsatte seg dette under henvisning til at forslaget ikke ga uttrykk for internasjonal sedvanerett, men bestemmelsen ble likevel inkludert.

Bruk av forbudte våpen er regulert i artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xvii) - (xx) etter lange og vanskelige forhandlinger, se ovenfor under pkt. 5.3.3. Resultatet ble en begrenset og uttømmende liste over forbudte våpen- og krigføringsmetoder. Bokstav b (xvii) og (xviii) forbyr bruk av gift, forgiftede våpen, samt kvelende, giftige eller lignende gasser. Bestemmelsene bygger på Genève-protokollen av 17. juni 1925 om forbudte gassarter og bakteriologiske midler, samt artikkel 23 a i IV. Haag-konvensjon fra 1907. Bokstav b (xix) forbyr bruk av visse kuler, herunder de som utvider seg i menneskekroppen, og bestemmelsen bygger på Haag-erklæringen av 29. juli 1899 om slike kuler og artikkel 23 e i IV. Haag-konvensjon fra 1907. Videre åpnes det i b (xx) for at også andre våpen- og krigføringsmetoder kan inkluderes i et vedlegg til vedtektene dersom statspartene kan enes om dette, se artikkel 121 og 123 om fremgangsmåten.

Videre var det under diplomatkonferansen bred enighet om inkluderingen av et forbud mot voldtekt, påtvungen prostitusjon og annen seksuell vold av liknende alvorlig karakter. Disse krigsforbrytelsene er regulert i flere folkerettslige instrumenter, herunder artiklene 75 nr. 2 og 76 nr. 1 i Tilleggsprotokoll 1. Bestemmelsen om seksuell vold ble imidlertid gjenstand for vanskelige forhandlinger. Dette gjaldt særlig i forhold til et forslag om å inkludere tvungen graviditet som en krigsforbrytelse. Det var imidlertid en rekke stater, herunder Norge, som viste til massive overgrep i det tidligere Jugoslavia og i Rwanda, der kvinner ble tvunget til å bære frem barn ved graviditet resultat av voldtekt. Vatikanstaten og katolske stater gikk mot en slik inkludering med bakgrunn i deres lovgivning om ingen eller begrenset rett til å avbryte svangerskap. De fryktet at den kunne rammes av begrepet «tvungen graviditet». Kompromissløsningen ble at handlingen ble inkludert som krigsforbrytelse, se bokstav b (xxii), samtidig som en inntok presiseringer i en definisjon av handlingen i artikkel 7 nr. 2 bokstav f. Der fremgår det bl.a. at bestemmelsen ikke er ment å ramme nasjonale regler om svangerskap eller svangerskapsavbrudd.

Et siste omstridt tema i denne delen var spørsmålet om barns rolle i internasjonale væpnede konflikter. Bestemmelsen i bokstav b (xxvi) slår fast at det er forbudt å utskrive eller verve barn under 15 år til nasjonale væpnede styrker eller å bruke dem til aktivt å delta i fiendtligheter. Bestemmelsen bygger på FNs barnekonvensjonen artikkel 38 og Tilleggsprotokoll 1 artikkel 77 nr. 2 og 3, men det var først ved diplomatkonferansens avslutning at en oppnådde enighet om denne teksten. Enkelte stater var avvisende til en slik bestemmelse under henvisning til at den ikke var en del av den humanitære folkerett, men regulerte et menneskerettslig aspekt som ikke hørte hjemme i vedtektene. Forut for diplomatkonferansen forelå fire alternative tekstforslag. Det første omhandlet kun tvungen rekruttering av barn under 15 år til å ta direkte del i fiendtligheter. Forslaget ble ansett som uakseptabelt for mange siden det indirekte åpnet for frivillig rekruttering, herunder til kombattant virksomhet. Det andre forslaget omhandlet både frivillig og tvungen rekruttering inn i de nasjonale væpnede styrkene, samt aktivt bruk av barn under 15 år i stridighetene. Dette kompromissforslaget ble utformet i mars - aprilsesjonen 1998, i den forberedende komité. Det tredje forslaget var mer vidtgående ved at det inkluderte å «tillate bruk av» barnesoldater i tillegg til det å aktivt bruke dem. Dette ville ha omfattet et større antall handlinger, samt unnlatelser eller passivitet, men forslaget ble for radikalt for flere stater og ble avvist. Under diplomatkonferansen ble det hevdet at en henvisning til gjeldende 15-års grense kunne oppfattes som en konsolidering av reglene om barnesoldater, og derfor være ødeleggende i forhold til det pågående arbeidet med en protokoll til FNs barnekonvensjon om å heve aldersgrensen til 17 eller 18 år. Norge hadde forståelse for dette synet, men det er på det rene at det vil ta noe tid før en hevet aldersgrense anerkjennes som internasjonal sedvanerett. Ut fra hensynene bak legalitetsprinsippet og kravet om at forbrytelsen bør utgjøre internasjonal sedvanerett, ble det derfor ansett tilfredsstillende med en regel med en aldersgrense på 15 år.

Bestemmelsene i artikkel 8 nr. 2 bokstav c, bygger på fellesartikkel 3 til de fire Genève-konvensjonene av 12. august 1949. Sistnevnte regulerer væpnede konflikter uten internasjonal karakter og anses som internasjonal sedvanerett, se nedenfor under bokstav d om forståelsen av begrepet «væpnede konflikter uten internasjonal karakter» i bokstav c. Innledningen til bokstav c viser til fellesartikkel 3 og begrenser vedtektenes anvendelsesområde til handlinger foretatt mot personer som ikke tar direkte del i fiendtligheter. Dette inkluderer medlemmer av de væpnede styrker som har nedlagt våpnene eller personer som er blitt satt utenfor kampen på grunn av sykdom, eller fordi de er blitt såret eller tatt til fange eller av en hvilken som helst annen grunn. Forbrytelser som er inkludert i bokstav c er anslag mot liv og legeme, især mord, lemlestelse, mishandling, tortur og pinsler; anslag mot den menneskelige verdighet; det å ta gisler og domfellelser og henrettelser foretatt uten forutgående dom, avsagt av en regulært opprettet domstol med de judisielle garantier som etter sedvane anses som uunnværlige.

I artikkel 8 nr. 2 bokstav d presiseres at handlingene som er nevnt i bokstav c kan være straffbare dersom de er foretatt i væpnede konflikter uten internasjonal karakter. På den måten kan det være avgjørende å stadfeste om en væpnet konflikt er av internasjonal karakter eller ikke. En væpnet konflikt anses utvilsomt som internasjonal dersom den finner sted mellom to stater. I henhold til Tilleggsprotokoll 1 av 1977, artikkel 1 nr. 4, omfatter internasjonale konflikter også «væpnede konflikter hvor et folk kjemper mot et koloniherredømme og fremmed okkupasjon og mot rasistiske regimer under utøvelsen av dets selvbestemmelsesrett slik den er nedfelt i De Forente Nasjoners Pakt og i Erklæringen om folkerettslige prinsipper vedrørende vennskapelige forbindelser og samarbeid mellom stater i samsvar med De Forente Nasjoners Pakt.» I tillegg kan en intern konflikt gå over til å bli internasjonal dersom en annen stat intervenerer i konflikten eller dersom en av partene i den interne konflikten handler på vegne av en annen stat. I Tadic-saken la for eksempel Jugoslavia-domstolens ankekammer til grunn at handlinger begått av den bosnisk-serbiske hæren i Bosnia hadde, på angjeldende tidspunkt, funnet sted innenfor rammene av en internasjonal væpnet konflikt. Begrunnelsen var nettopp at den bosnisk-serbiske hæren ble ansett å handle på vegne av FRJ. Kriteriet for at en væpnet gruppe skulle anses for å handle på vegne av en annen stat var at gruppen var under vedkommende stats effektive kontroll. For at slik kontroll skulle være tilstrekkelig til å anse konflikten som internasjonal, krevde ankekammeret at den aktuelle stat hadde tatt del i den overordnede planlegging og styring av de militære operasjonene. Det ville ikke være tilstrekkelig at vedkommende stat hadde finansiert eller bidratt med utstyr til den væpnede gruppen. Det var derimot ikke ansett nødvendig at vedkommende stat hadde instruert eller beordret de aktuelle straffbare handlinger, se Tadic-saken (ICTY 1999).

I artikkel 8 nr. 2 bokstav d,avgrenses begrepet «væpnet konflikt uten internasjonal karakter» nedad mot handlinger foretatt i tilfelle av interne uroligheter, som for eksempel opptøyer, isolerte og sporadiske voldshandlinger og andre handlinger av lignende art. Denne avgrensningen bygger på artikkel 1 nr. 2 i Tilleggsprotokoll 2. Terskelen for anvendelse av Genève-konvensjonene fellesartikkel 3 er etter gjeldende sedvanerett meget lav. Det ble derfor ansett som uheldig at terskelen nå er hevet ved å innta den nevnte negative avgrensning fra Tilleggsprotokoll 2. Dette var imidlertid et kompromiss av vesentlig betydning for å få disse forbrytelsene inkludert.

Artikkel 8 nr. 2 bokstav e, inneholder ytterligere tolv forbrytelser som er straffbare dersom de begås i interne væpnede konflikter. Bestemmelsene bygger hovedsakelig på IV. Haag-konvensjon av 1907 og Tilleggsprotokoll 2 av 1977 til de fire Genève-konvensjonene. I 1977 ble sistnevnte instrument ansett som et fremskritt i videreutviklingen av sivilbefolkningens rettslige vern i interne væpnede konflikter i forhold til Genève-konvensjonenes felles artikkel 3. I nr. 2 boktav e nevnes blant annet forbudt angrep mot sivilbefolkningen og vernede objekter; voldtekt og andre former for seksuell vold; utskriving og verving av barnesoldater, samt det å utsette personer for ulovlige eksperimenter. Bestemmelsene er stort sett identiske med enkelte straffebud i nr. 2 bokstav b, men det er færre bestemmelser i denne seksjonen siden de sedvanerettslige reglene knyttet til interne væpnede konflikter er færre og ikke så langtrekkende som ved internasjonale væpnede konflikter.

I artikkel 8 nr. 2 bokstav f presiseres det at handlingene nevnt i bokstav e ikke er straffbar etter disse vedtektene dersom de er foretatt i tilfeller av interne uroligheter og spente situasjoner, som for eksempel opptøyer, isolerte og sporadiske voldshandlinger med mer. Det er samme terskelen i bokstav d som for handlinger nevnt i bokstav c, og denne bygger på artikkel 1 nr. 2 i Tilleggsprotokoll 2. I tillegg er det krav om at handlingen må vær foretatt i forbindelse med en langvarig væpnet konflikt mellom nasjonale væpnede styrker og organiserte væpnede grupper, eller mellom slike grupper. Dette bygger delvis på artikkel 1 nr. 1 i Tilleggsprotokoll 2, men terskelen er ikke fullt så høy. Blant annet har en utelatt kravet om at de væpnede styrkene må utøve en viss kontroll over et gitt territorium, samt kravet om at de må være under ansvarlig kommando. Videre er det et krav i Tilleggsprotokoll 2 at reglene først får anvendelse i konflikter der en av partene er nasjonale væpnede styrker. Også dette vilkåret er imidlertid sløyfet i vedtektenes bokstav f. I realiteten er terskelen i bokstav f derfor lavere enn den angitt i Tilleggsprotokoll 2, og dette styrker mulighetene til å dømme individer ansvarlige for disse alvorlige krigsforbrytelsene.

Artikkel 8 nr. 3, sier at ingen av bestemmelsene i bokstav c eller d skal berøre en regjerings ansvar til å opprettholde og gjenopprette ro og orden ved alle lovlige midler. Bestemmelsen bygger på artikkel 3 nr. 1 i Tilleggsprotokoll 2 og ble inntatt sent i forhandlingsprosessen etter press fra en rekke stater som i utgangspunktet helt hadde motsatt seg inkluderingen av krigsforbrytelser foretatt i interne væpnede konflikter.

Artikkel 9 (Forbrytelseselementer)

Denne artikkelen henviser til såkalte «forbrytelseselementer» som skal utarbeides av Den forberedende kommisjon i henhold til sluttaktens vedlegg I, resolusjon F nr. 5 og vedtas av statspartsmøtet med to tredels flertall. Med forbrytelseselementer forstås i denne forbindelse, utfyllende og veiledende beskrivelser av de enkelte straffebud i artiklene 6, 7 og 8. Elementene må ses i sammenheng med vedtektenes del 3 om alminnelige strafferettslige prinsipper, spesielt artikkel 30 som regulerer kravet til gjerningsmannens skyld. Formålet med forbrytelseselementene er å begrense mulighetene for feiltolking av straffebudene, og gjøre deres anvendelse mer forutberegnelig. Mange av forbrytelsesdefinisjonene kan i sin nåværende form bli gjenstand for skjønn og ulike fortolkninger med hensyn til hva som faller innenfor og utenfor straffebudene, og disse vurderingene overlates i utgangspunktet i stor utstrekning til Domstolen selv.

Artikkelen stammer fra et forslag fra USA som primært ønsket at elementene skulle innarbeides direkte i vedtektene og sekundært at de måtte foreligge før Domstolen trådte i funksjon. En rekke stater var imidlertid skeptiske til forslaget, både prinsipielt og fordi en forhastet vedtagelse utilsiktet kunne begrense Domstolens jurisdiksjon. Norge valgte i avslutningsfasen av diplomatkonferansen å støtte USA vedrørende utarbeidelse av elementene under forutsetning om at utarbeidelsen måtte skje etter diplomatkonferansen og uten å legge føringer på vedtektenes ikrafttredelse. Videre måtte ikke betingelsene låse dommernes skjønnsutøvelse. Det norske synet er på denne måten gjenspeilet i det endelige resultat. I artikkel 21 om anvendelig rett, slås det i nr. 1 fast at Domstolen primært skal anvende vedtektene, forbrytelseselementene og prosessreglene. Etter norsk syn skal anvendelsen skje med den forståelse at forbrytelseselementene kun er retningsgivende, og uansett må være i overensstemmelse med vedtektene, se artikkel 9 nr. 3. Ved motstrid går derfor vedtektenes ordlyd foran. Se for øvrig nedenfor under kapittel åtte om arbeidet med elementene i Den forberedende kommisjon.

Artikkel 10 (Tolkning)

Denne artikkelen bekrefter at vedtektenes del 2 og dens fortolkning ikke anses å begrense eller å gripe inn i folkeretten for øvrig. Artikkelen har bakgrunn i et egyptisk forslag fremsatt under en sesjon i den forberedende komité desember 1997. Etter norsk syn var det vesentlig å innta en slik uttrykkelig bestemmelse i vedtektene for å forhindre at disse, i andre sammenhenger, blir påberopt som ledd i en argumentasjon mot sedvanerettsutvikling på ulike områder eller mot å identifisere ytterligere beskyttelsesregler i sedvaneretten.

Artikkel 11 (Tidsavgrensning av Domstolens jurisdiksjon - jurisdiksjon «ratione temporis»)

Nr. 1 bestemmer at en person ikke kan straffes for atferd begått før vedtektene har trådt i kraft, se også artikkel 126 nr. 1, samt artikkel 24. Bestemmelsen anses ikke å være et direkte uttrykk for legalitetsprinsippet siden forbrytelseskategoriene nevnt i artikkel 5 i stor utstrekning bygger på gjeldende folkerettslig sedvanerett. Det ville derfor ikke ha vært i strid med legalitetsprinsippet å gi Domstolen jurisdiksjon for handlinger utført før Domstolens ikrafttredelse dersom disse var straffbare etter folkeretten på det tidspunkt de ble utført; slik tilfellet er for de to midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Politisk sett var det imidlertid lite realistisk å la Domstolens jurisdiksjon omfatte handlinger begått forut for Domstolens ikrafttredelse. I de tilfeller hvor en stat blir part etter vedtektenes generelle ikrafttredelse vil skjæringspunktet være det tidspunkt da vedtektene trådte i kraft for denne staten, se nr. 2. Domstolen kan likevel ha jurisdiksjon for forbrytelser begått tidligere dersom staten avgir erklæring om dette etter artikkel 12 nr. 3.

Artikkel 12 (Forutsetninger for jurisdiksjonsutøvelse)

Artikkel 12 utgjør kjernebestemmelsen om Domstolens jurisdiksjonsgrunnlag. Dette gir rammene for Domstolens virksomhet med utgangspunkt i hvilke stater som er bundet av vedtektene. Den omhandler hvilke staters borgere som kan straffeforfølges eller på hvilke staters territorium handlingen må være begått. Til sammenlikning og hva angår norsk rett, vises til straffeloven § 12, som regulerer norsk straffelovgivnings virkeområde. Om bakgrunnen for vedtektenes artikkel 12, vises til begrepsforklaringene og diskusjonen under pkt. 5.4.1 ovenfor.

Bestemmelsens nr. 1 fastslår at Domstolen har automatisk jurisdiksjon for alle forbrytelseskategorier som er nevnt i artikkel 5 overfor de stater som er parter i vedtektene. I praksis innebærer regelen at det overfor stater som har ratifisert, godkjent eller tiltrådt vedtektene, ikke kreves i tillegg en særlig aksept av Domstolens jurisdiksjon for disse «kjerneforbrytelsene». Den internasjonale straffedomstolen atskiller seg således fra Den internasjonale domstol i Haag og i de fleste henseender Den internasjonale havrettsdomstol i Hamburg, da disse krever en særlig jurisdiksjonserklæring av stater, selv om de er parter i domstolenes vedtekter. Ved eventuelle senere utvidelser av Domstolens forbrytelsesliste, må spørsmålet om jurisdiksjonsgrunnlaget for disse vurderes i lys av reglene om traktatendringer i artiklene 121 og 123. Om jurisdiksjonsutøvelse i forhold til aggresjonsforbrytelsen, vises til vilkårene i artikkel 5 nr. 2 og merknadene til denne, samt redegjørelsen under pkt. 5.3.2 ovenfor. Om muligheten for tidsbegrenset forbehold til Domstolens jurisdiksjon over krigsforbrytelser, se artikkel 124.

Bestemmelsens nr. 2 angir hvilke stater som må være parter i vedtektene, for at Domstolen skal ha jurisdiksjon i en sak, i de tilfeller der en situasjon er henvist av en stat til Domstolen eller hovedanklageren av eget tiltak vil innlede undersøkelser. For ordens skyld presiseres at nevnte krav ikke gjelder der Sikkerhetsrådet henviser situasjoner til Domstolen i henhold til artikkel 13 bokstav b. I de førstnevnte tilfeller bestemmer nr. 2 at Domstolen har jurisdiksjon overfor borgere av stater som er part i vedtektene, samt over forbrytelser som er begått på territoriet til en stat som er part i vedtektene. Disse to jurisdiksjonsgrunnlagene bygger henholdsvis på velkjente grunnlag for nasjonal straffejurisdiksjon, henholdsvis personalprinsippet og territorialprinsippet. Bestemmelsen innebærer at utlendinger på territoriet til stater som er parter i vedtektene, i utgangspunktet kan stilles for retten, med de begrensninger som skulle følge av relevante bestemmelser i del 9, herunder artikkel 98. Forslag om at Domstolen også skulle ha jurisdiksjon der en statspart har forbryteren i sin varetekt eller er hjemstat til forbrytelsens ofre, førte imidlertid ikke fram på diplomatkonferansen. Om disse spørsmål se nærmere under pkt. 5.4.1 ovenfor.

Bestemmelsens nr. 2 bygger på et kompromiss som utelukker at Domstolen kan tre i virksomhet i visse situasjoner. For eksempel vil ikke borgere av stater som ikke er parter i vedtektene i utgangspunktet kunne stilles for Domstolen dersom de har begått forbrytelsen i sin hjemstat, hvilket ofte vil være tilfellet i interne væpnede konflikter. Framtidige situasjoner der forbryteren tas i forvaring i en tredjestat, som for eksempel i «Pinochet»-saken, vil falle utenfor bestemmelsens rekkevidde. I disse tilfellene er det likevel viktig å minne om at Sikkerhetsrådet i henhold til artikkel 13 bokstav b kan henvise saker for Domstolen etter FN-paktens kapittel VII og således binde alle stater som er medlemmer av FN. Dette gjelder også stater som ikke er part i disse vedtektene. Sikkerhetsrådet har alt mulighet til å etablere midlertidige straffedomstoler, se omtalen av Jugoslavia- og Rwanda-domstolene under pkt. 2.4 ovenfor. I motsetning til dagens situasjon, vil imidlertid en fast Domstol kunne mobiliseres av Sikkerhetsrådet uten opphold. Dette antas også å representere et betydelig fremskritt ut fra beredskaps- og avskrekkingshensyn i forhold til etablering av nye midlertidige straffedomstoler i hvert enkelt tilfelle.

Videre gir bestemmelsens nr. 3 i alle tilfeller mulighet for stater som ikke er parter i vedtektene til å godta Domstolens myndighet i konkrete tilfeller. Dette anses ikke i utgangspunktet som en upraktisk spørsmålsstilling. I og for seg kan det tenkes stater som av ulike grunner ikke har rukket å bli part eller ikke ønsker å bli part, men som ikke vil ha motforestillinger mot å tilstå Domstolen jurisdiksjon i en bestemt situasjon. Dette kan i så fall skje ved avgivelse av en ensidig og forpliktende erklæring om aksept av Domstolens jurisdiksjon for den aktuelle forbrytelsen («with respect to the crime in question»). Ordlyden er på dette punkt uklar. En snever tolking kunne her tyde på at en slik jurisdiksjonsaksept ville være begrenset til en enkelthandling. Ordlyden «with respect to the crime in question» kan imidlertid også leses som en henvisning til en forbrytelsestype. Skal en stat frivillig akseptere Domstolens jurisdiksjon i et konkret tilfelle, ville det dessuten være urimelig om denne aksept kunne begrenses til en eller flere konkrete handlinger begått av enkelte personer (for eksempel visse utlendinger) i motsetning til tilsvarende handlinger begått av andre personer (for eksempel andre utlendinger eller egne borgere) på dets territorium i den samme situasjonen. Dette ville også kunne medføre en risiko for å åpne for politisk motivert strafferettslig forskjellsbehandling, eller endog misbruk av Domstolen i politiske øyemed. Skal en stat kunne nyte rettigheter i henhold til vedtektene, må det antas at den ikke helt kan fritas for visse plikter som følger av grunnleggende prinsipper for Domstolens virksomhet. Ordlydens tvetydighet, formålsbetraktninger, sterke likhets- og konsekvenshensyn, med klar innvirkning på Domstolens troverdighet, taler imot en snever tolking av ordlyden i dette tilfellet og i favør av at en jurisdiksjonsaksept etter nr. 3 må gjelde en forbrytelsestype i motsetning til en konkret forbrytelse.

Artikkel 13 (Utøvelse av jurisdiksjon)

Denne artikkelen regulerer mekanismene for å utløse Domstolens jurisdiksjon, herunder hvem som har kompetanse til å aktivere Domstolen. Det følger av artikkel 13 at statspartene og FNs sikkerhetsråd har adgang til å henvise situasjoner til Domstolen, men i tillegg at hovedanklageren har adgang til å iverksette undersøkelser av eget tiltak («proprio motu»). Dette anses å legge grunnlaget for at Domstolen i praksis vil ha aktiveringsmuligheter som står i forhold til behovene. Artikkelen må sees i sammenheng med artiklene 14 - 16 som gir nærmere bestemmelser om hvordan henvisningene til Domstolen eller undersøkelser av eget tiltak skal foretas. Her er det i realiteten viktig å skille, men også se sammenhengene, mellom adgangen til å henvise en situasjon til Domstolen, kravene til statlig jurisdiksjonsaksept (artikkel 12), samt Sikkerhetsrådets kontrollprerogativer (artikkel 16). Om den prinsipielle diskusjon og forhandlingshistorikk, vises til pkt. 5.4.2 ovenfor.

Artikkel 14 (Statspartshenvisning)

Her presiseres visse retningslinjer for statshenvisninger. Denne adgangen er begrenset til statspartene, det vil si de stater som har ratifisert, godkjent eller tiltrådt vedtektene. Det er tilstrekkelig for å henvise en situasjon i henhold til denne bestemmelsen at «en eller flere forbrytelser ...synes å være begått». Videre skal henvisningen «så vidt mulig» angi de relevante omstendigheter og vedlegges underlagsdokumentasjon. Dette etablerer i prinsippet en lav terskel for slike henvisninger. Det er viktig å være oppmerksom på at dette instituttet skiller seg fra statsklagesystemet for eksempel innenfor det europeiske menneskerettighetsvernet eller i henhold til FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter, og som har vært lite benyttet i praksis - noe som blant annet kan ha sammenheng med den bevisbyrde som påhviler vedkommende stat som vil fremme en klage. Statspartshenvisninger gjelder i utgangspunktet situasjoner i motsetning til saker, og dokumentasjonskravene er lavere. For ordens skyld nevnes at ettersom det her er tale om forbrytelser som er allment akseptert å være gjenstand for universell jurisdiksjon, var det etter norsk oppfatning ikke nødvendig å begrense gruppen av stater som kan bringe en sak inn for Domstolen. Norge mente at både statsparter og ikke statsparter kunne gis denne adgangen, men løsningen ble imidlertid at kun statsparter har denne muligheten.

Artikkel 15 (Hovedanklager)

Her er det fastsatt regler for henvisninger fra hovedanklageren, se for øvrig artikkel 42 med øvrige bestemmelser om aktoratet. Hovedregelen er at hovedanklageren på eget initiativ («proprio motu») kan iverksette undersøkelser, og derved utløse Domstolens virksomhet. Dette er en meget omfattende myndighet og må anses som en radikal nyskapning. Til sammenlikning er mandatet til hovedanklageren for Rwanda- og Jugoslavia-domstolen stedlig og tidsmessig bestemt av Sikkerhetsrådet. Denne myndighet i henhold til artikkel 15 nr. 1 er imidlertid gjenstand for en rekke skranker. Vedtektene gir i denne forbindelses anvisning på nærmere prosedyrer for å unngå vilkårlige eller svakt utredete grunnlag for etterforskningsskritt og eventuell straffeforfølgning.

Etter artikkel 15 kan hovedanklageren igangsette etterforskning av eget tiltak på grunnlag av opplysninger om forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon. Det er likegyldig hvor disse opplysningene kommer fra, men hovedanklageren har en plikt til å undersøke opplysningenes pålitelighet. For dette formål kan han eller hun innhente ytterligere opplysninger fra ulike kilder, herunder fra stater og FN-organer, samt motta skriftlige eller muntlige forklaringer ved Domstolens sete. Dersom hovedanklageren etter den foreløpige behandlingen kommer til at opplysningene ikke gir rimelig grunnlag for etterforskning, skal kildene underrettes om dette. Hovedanklageren kan imidlertid i lys av nye faktiske forhold eller bevis behandle nye opplysninger om den samme situasjonen i henhold til artiklene 15 nr. 6 og 53.

Dersom hovedanklageren kommer til at det er rimelig grunnlag for å gå videre med etterforskningen, skal vedkommende anmode forundersøkelseskammeret om tillatelse til å innlede etterforskning. Anmodningen skal være ledsaget av alt innhentet underlagsmateriale, og de fornærmede (ofrene) kan legge fram redegjørelser om saksforhold for forundersøkelseskammeret i samsvar med prosessreglene. Forundersøkelseskammeret består etter artikkel 39 av én eller tre dommere, og artikkel 15 må leses i sammenheng med artikkel 53. Dersom forundersøkelseskammeret etter å ha vurdert anmodningen og det ledsagende materialet finner at det er et rimelig grunnlag for å innlede etterforskning, skal det tillate at etterforskning igangsettes. Denne avgjørelsen er imidlertid ikke bindende for Domstolens eventuelle senere avgjørelser med hensyn til jurisdiksjon og prosessforutsetninger.

Dersom forundersøkelseskammeret avslår å tillate etterforskning, skal dette ikke være til hinder for at hovedanklageren senere fremsetter en ny anmodning på grunnlag av nye faktiske forhold eller bevis vedrørende den samme situasjonen. Det fremgår av artikkel 15 nr. 5. Denne kontrollen gjennom deltagelse fra forundersøkelseskammeret antas å utgjøre et effektivt vern mot eventuelle vilkårlige initiativ fra hovedanklagerens side, slik en rekke stater fryktet under diplomatkonferansen. Prosedyrene i henhold til artikkel 15 vil for øvrig bli nærmere utdypet i Domstolens prosessregler, se artikkel 51.

Artikkel 16 (Utsettelse av etterforskning)

Denne bestemmelsen gir FNs sikkerhetsråd en viss kontroll eller innflytelse over Domstolens virksomhet i samsvar med FN-paktens prinsipper og regler. Etter vedtak i henhold til Paktens kapittel VII kan Sikkerhetsrådet utsette en etterforskning eller straffeforfølgning ved Domstolen i tolv måneder. Artikkelen åpner for at denne utsettelsesadgangen kan fornyes for flere perioder under samme vilkår. Det er her vesentlig å notere at et pålegg om utsettelse, som i utgangspunktet kan oppfattes som et radikalt inngrep i Domstolens uavhengighet og virksomhet, forutsetter at Sikkerhetsrådet forut har konstatert en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Videre forutsetter pålegget et vedtak, der et flertall på ni rådsmedlemmer må stemme for, mens ingen faste medlemmer må stemme mot, dvs. utøve vetoretten. Dette gir ingen faste medlemmer en vetorett over Domstolens virksomhet. Artikkel 16 anses å være artikulert på en slik måte at den bygger på en egnet balanse mellom hensynet til Sikkerhetsrådets håndtering av pågående situasjoner der fred og sikkerhet er truet, og Domstolens uavhengighet og effektivitet.

FNs sikkerhetsråd har i henhold til FN-paktens artikkel 24 det overordnede ansvar for opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet. For å ivareta dette ansvaret har Rådet prerogativer som omfatter adgang til å vedta tiltak med bindende folkerettslig virkning for alle medlemslandene. Beføyelsene på dette området fremgår av Paktens kapittel VII. For å kunne vedta bindende tiltak, kreves det at forutsetningene i Paktens artikkel 39 er oppfylt, hvilket i praksis vil si at det må foreligge en trussel mot eller brudd på internasjonal fred og sikkerhet. Senere tids praksis har vist at slike tiltak kan omfatte etablering av midlertidige straffedomstoler, foruten vedtakelse blant annet av økonomiske og militære sanksjoner. I samsvar med Paktens artikler 25 og 103 er FNs medlemsland forpliktet til å overholde vedtakene og, i tilfelle dette medfører motstrid med andre traktatforpliktelser, får Paktens forpliktelser forrang. Om dette, se også under pkt. 5.4.2 ovenfor.

Artikkel 17 (Avvisningsgrunner)

Denne artikkelen beskriver de nærmere betingelser for at Domstolen skal kunne straffeforfølge en person, herunder forholdet og kompetansefordelingen mellom stater som har jurisdiksjon over handlingen, og Domstolen. Forholdet mellom nasjonale domstoler og Domstolen bygger på prinsippet om komplementaritet, som er nevnt i preambelens punkt 10, samt artikkel 1. Kjernen i prinsippet er at Domstolen kun skal utøve sin jurisdiksjon overfor handlinger som av ulike årsaker ikke er eller vil bli rettmessig straffeforfulgt i en stat. Domstolen representerer utelukkende et sikkerhetsnett og ikke en ankeinstans for nasjonale rettsavgjørelser. Det vises i denne forbindelse for bakgrunnsforklaringene under pkt. 5.2 ovenfor.

Artikkel 17 er utformet slik at ulike situasjoner må avvises av Domstolen. For det første skal saker som er under etterforskning eller straffeforfølgning avvises. For de andre skal det ved en avsluttet nasjonal etterforskning der det er besluttet ikke å ta ut tiltale, eller der en straffesak er avsluttet for den nasjonale domstol også avvises. For det tredje skal også en sak som ikke er tilstrekkelig alvorlig til å berettige videre behandling av Domstolen avvises. I de to første tilfeller må saken avvises med mindre vedkommende stat ikke var i stand til eller var villig til på genuint vis å gjennomføre etterforskningen eller straffesaken. I det tredje tilfellet avgjøres derimot saken ut fra regelen om negative rettskraftvirkninger i artikkel 20 nr. 3. I det siste tilfellet vil det være opp til Domstolen å vurdere om saken tilsier videre behandling. Dette må vurderes utfra de konkrete kravene i gjerningsbeskrivelsen og ikke ut fra Domstolens egen hensiktsmessighet. For ordens skyld nevnes at situasjoner der det ikke en gang er innledet noen form for etterforskning, forutsetningsvis kan antas av Domstolen ut fra førstnevnte regel.

Bestemmelsen angir videre i nr. 2 kriterier for å bedømme hvorvidt en stat er i stand til eller er villig til å gjennomføre en reell og rettferdig straffeforfølgning. Ved vurderingen av kravet til vilje, skal Domstolen ta stilling til om etterforskning eller påtale ble iverksatt med sikte på å unndra vedkommende person fra straffansvar. Videre skal den ta stilling til om det har vært en forsinkelse i rettsforfølgningen som ikke er forenlig med en intensjon om å bringe vedkommende for retten. Endelig skal den ta stilling til om straffeforfølgningen ble gjennomført på en måte som ikke var uavhengig og uhildet, og som etter omstendighetene ikke var uforenlig med en intensjon om å bringe vedkommende for retten. Bestemmelsens nr. 2 viser til prinsipper om tilbørlig rettsforfølgning anerkjent i folkeretten. Dette innebærer at man i vurderingen av om det foreligger manglende «vilje» til å straffeforfølge, ikke utelukkende skal respektere de enkeltes staters praksis og regler, men også veie disse opp mot folkerettslig anerkjente prinsipper. Dette kan medføre en overprøving av den nasjonale rettsforfølgning. Det nærmere innholdet av disse prinsippene må utredes av Domstolen, men vil blant annet måtte baseres på FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og lignende anerkjente regler.

Bestemmelsen gir deretter i nr. 3 anvisning på kriteriene for bedømmelsen av en stats manglende evne. Her er det igjen underforstått at en sak forutsetningsvis kan antas der det overhodet ikke er innledet noen etterforskning. Spørsmålet for Domstolen er om staten på grunn av et helt eller delvis sammenbrudd eller manglende tilgjengelighet til dets nasjonale strafferettspleie, er ute av stand til å få tilgang til den tiltalte eller de nødvendige bevis- og vitneforklaringer, eller for øvrig er avskåret fra å gjennomføre straffeforfølgningen. Dette innebærer forutsetningsvis at det stilles krav til en manglende fysisk «evne» til å straffeforfølge og ikke en rettslig evne, som for eksempel nasjonale foreldelsesregler. Domstolen skal på denne måten ikke være et korrektiv til eller kritiker av de nasjonale strafferettspleiene.

Artikkel 18 (Foreløpige beslutninger knyttet til avvisningsgrunner)

Her angis prosedyrer og regler for å avklare om Domstolen har anledning til å realitetsbehandle en situasjon. Etter bestemmelsens nr. 1, skal hovedanklageren underrette alle statsparter og andre stater med jurisdiksjon til å straffeforfølge forholdet om at etterforskning vil innledes. Bestemmelsens nr. 1 gir også anvisning på fortrolige underretningsprosedyrer i særlige tilfeller, samt mulighet for Domstolen til å begrense omfanget av informasjon som meddeles. Bestemmelsen vil garantere at stater ikke uforvarende unnlater å innlede egen straffeforfølgning. I praksis vil denne bestemmelsen i visse tilfeller utgjøre en sikkerhetsventil som gjør det mulig for stater å overta etterforskningen i samsvar med komplementaritetsprinsippet.

Deretter har statene i henhold til nr. 2 en måneds frist til å meddele Domstolen om eventuell etterforskning eller straffeforfølgning som er iverksatt nasjonalt i forbindelse med de aktuelle forholdene, og anmode om at hovedanklageren overlater etterforskningen til denne staten. Hovedanklageren kan etterkomme anmodningen eller begjære dette avvist ved en henvendelse til forundersøkelseskammeret, som så skal avgjøre spørsmålet. I samsvar med nr. 3, kan hovedanklagerens beslutning prøves på nytt seks måneder senere eller dersom det foreligger vesentlig endrede omstendigheter. Forundersøkelseskammerets beslutning kan påkjæres etter nr. 4. Dersom hovedanklageren overlater til en stat å forfølge et bestemt forhold, skal staten deretter i henhold til nr. 5 etterkomme hovedanklagerens anmodninger om opplysninger vedrørende fremdriften i etterforskningen eller den påfølgende straffeforfølgningen. I samsvar med nr. 6 kan Hovedanklageren i påvente av en avgjørelse i forundersøkelseskammeret eller når et forhold er overlatt til en stat, unntaksvis anmode om å foreta nødvendige etterforskningsskritt for å sikre bevis, dersom det er en særlig anledning til å gjøre dette eller det er betydelig fare for bevisforspillelse dersom dette ikke gjøres umiddelbart. En stat som har påkjært en avgjørelse i forundersøkelseskammeret, kan i henhold til nr. 7 bestride avgjørelsen under henvisning til artikkel 19 og at det foreligger nye omstendigheter.

Artikkel 19 (Innsigelser mot Domstolens kompetanse)

Denne artikkelen omhandler avklaring av Domstolens jurisdiksjon og prosessforutsetninger i forhold til de enkelte situasjonene. Domstolen skal i henhold til nr. 1 selv undersøke om den har jurisdiksjon i alle saker den blir forelagt. Domstolen kan av eget tiltak avgjøre om en sak kan tas under realitetsbehandling i samsvar med artikkel 17.

Etter bestemmelsens nr. 2 kan følgende personer fremsette avvisningsgrunner som angitt i artikkel 17 mot realitetsbehandlingen av en sak eller innsigelser mot Domstolens jurisdiksjon: en tiltalt eller en person det er utferdiget pågripelsesbeslutning eller innkalling for i henhold til artikkel 58, en stat som har jurisdiksjon i en sak under henvisning til at den etterforsker eller straffeforfølger saken eller har etterforsket eller straffeforfulgt, eller en stat som det etter artikkel 12 kreves jurisdiksjonsaksept fra.

I henhold til nr. 3. kan hovedanklageren anmode Domstolen om å avgjøre et spørsmål om jurisdiksjon eller om det foreligger avvisningsgrunner. I saker om jurisdiksjon eller prosessforutsetninger kan de som har henvist situasjonen etter artikkel 13 samt ofrene også inngi synspunkter til Domstolen.

Domstolens realitetsbehandling av en sak eller spørsmål knyttet til dens jurisdiksjon, kan bestrides bare én gang av en person eller stat nevnt i nr. 2. Innsigelse må være reist senest innen rettergangens begynnelse. Domstolen kan likevel i eksepsjonelle tilfeller gi tillatelse til at en innsigelse reises flere enn én gang eller på et senere tidspunkt enn ved rettergangens begynnelse. Innsigelser mot realitetsbehandlingen av en sak, som er reist ved rettergangens begynnelse eller senere med Domstolens tillatelse, må bygge på artikkel 17 nr. 1. En stat nevnt i nr. 2 bokstav b og c skal reise innsigelse ved første anledning. Dersom innsigelse reises av en stat nevnt i nr. 2 bokstav b eller c, skal hovedanklageren midlertidig innstille etterforskningen inntil Domstolen har truffet avgjørelse i samsvar med artikkel 17. Dette fremgår av nr. 5 og 7.

Før tiltalepunktene er bekreftet, skal innsigelser mot realitetsbehandlingen av en sak eller innsigelser mot Domstolens jurisdiksjon henvises til forundersøkelseskammeret. Etter at tiltalepunktene er bekreftet, skal de henvises til domskammeret. Avgjørelser med hensyn til jurisdiksjon eller realitetsbehandling kan påkjæres til ankekammeret i samsvar med artikkel 82.

I påvente av Domstolens avgjørelse, kan hovedanklageren i henhold til nr. 8 anmode Domstolen om tillatelse til å foreta nødvendige etterforskningsskritt som nevnt i artikkel 18 nr. 6, innhente vitneprov eller vitneforklaring, fullføre innhenting og vurdering av bevis som var påbegynt før innsigelsen ble reist, samt i samarbeid med relevante stater forhindre at personer som hovedanklageren allerede har bedt om pågripelsesbeslutning for etter artikkel 58, unnslipper. Innsigelser skal ikke påvirke gyldigheten av handlinger foretatt av hovedanklageren, eller kjennelser eller beslutninger avsagt av Domstolen eller utstedt før innsigelsen ble reist, se nr. 9.

Dersom Domstolen etter artikkel 17 har avgjort at en sak ikke kan tas under realitetsbehandling, kan hovedanklageren likevel fremsette en anmodning om ny prøving av avgjørelsen. Dette forutsetter at han eller hun fullt ut har forsikret seg om at det har fremkommet nye faktiske forhold som medfører bortfall av tidligere avvisningsgrunner etter artikkel 17. Dersom hovedanklageren i betraktning av spørsmålene nevnt i artikkel 17, overlater etterforskningen til en stat, kan vedkommende stat anmodes om å stille opplysninger om sakens behandling til rådighet for ham eller henne. Slike opplysninger skal være fortrolige dersom vedkommende stat ber om det. Dersom hovedanklageren deretter beslutter å innlede etterforskning, skal han eller hun underrette den stat hvis behandling av saken lå til grunn for overlatelsen av etterforskningen. Dette er regulert i artikkel 19 nr. 10 og 11.

Artikkel 20 (Negative rettskraftvirkninger - Ne bis in idem)

Artikkelen stadfester prinsippet om at en person som er blitt endelig dømt eller frifunnet av en domstol for et lovbrudd, ikke skal kunne stilles for retten på ny for det samme forhold. Prinsippet er blant annet kjent fra FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter (artikkel 14 nr. 7) og Protokoll 7 til Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950 (artikkel 4) som regulerer såkalte negative rettskraftvirkninger. Artikkelen må ses i sammenheng med artikkel 17 som regulerer forholdet mellom nasjonale domstolers og Domstolens jurisdiksjon (komplementaritetsprinsippet). Av nr. 1 fremgår det at dersom ikke annet er bestemt, kan ingen person bli stilt for Domstolen for atferd som dannet grunnlaget for forbrytelser som vedkommende allerede er dømt eller frifunnet for av Domstolen. Et unntak vil her være gjenopptakelsesinstituttet som er regulert i vedtektenes artikkel 84. Etter nr. 2 skal ingen stilles for en annen domstol for en forbrytelse nevnt i artikkel 5 og som vedkommende allerede er dømt eller frifunnet for av Domstolen. Denne regelen legger derved en begrensing på de nasjonale domstoler. Nr. 3 oppstiller som utgangspunkt at en person som allerede er stilt for en annen domstol ikke kan forfølges av Domstolen. Dog gjelder visse unntak. Domstolen kan forfølge saken videre dersom rettergangen for den andre domstolen fant sted for å unndra vedkommende straffeansvar (bokstav a); og dersom rettergangen ved den andre domstolen ikke var uavhengig eller upartisk og ikke i samsvar med en hensikt om å bringe personen inn for retten (bokstav b). Disse to unntakene må ses i sammenheng med artikkel 17 om forholdet mellom nasjonale domstoler og Domstolen.

Artikkel 21 (Anvendelig rett)

Artikkelen regulerer hvilke rettskilder Domstolen kan anvende, samt i hvilken prioritet dette skal skje. Etter nr. 1 a skal Domstolen primært anvende disse vedtekter, samt forbrytelseselementer (artikkel 9) og dens prosessregler (artikkel 51). Domstolen kan herunder anvende prinsipper og rettsregler slik de er blitt fortolket i Domstolens tidligere avgjørelser, se nr. 2. Sekundært kan Domstolen eventuelt se hen til traktater som får anvendelse, og folkerettens øvrige prinsipper og regler, herunder folkerettens etablerte prinsipper om væpnede konflikter. Når de ovennevnte kildene ikke gir et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag, kan Domstolen anvende alminnelige rettslige prinsipper utledet fra nasjonale rettsregler. Forutsetningen er at de nevnte prinsippene ikke er uforenlige med disse vedtekter, med folkeretten eller internasjonalt anerkjente normer og standarder. Dette fremgår av nr. 1 c, og under diplomatkonferansen var det overraskende enighet om denne løsningen i forhold til nasjonal rett. Ingen stater insisterte på konferansen på mulighet for å anvende nasjonal rett direkte, noe som ville ha vært svært uheldig ut fra ønsket om en universell domstol basert på ensartet rettsanvendelse og likhetsprinsippet for øvrig. Norsk side støttet den foreslåtte tilnærmingen og det hierarkiske systemet som fremgår av denne artikkelen. Etter nr. 3 må Domstolens anvendelse og fortolkning av rettskildene i henhold til denne artikkel være i samsvar med internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og skal ikke føre til ugunstig forskjellsbehandling av noen på bakgrunn av kjønn, alder, rase, hudfarge, språk, religion eller tro, politisk eller annen overbevisning, nasjonal, etnisk eller sosial opprinnelse, formue, fødsel eller status for øvrig. Dette bygger på artikkel 9 nr. 1 fra Tilleggsprotokoll 1 av 1977 til Genève-konvensjonene av 1949.

DEL 3 (artiklene 22 - 33)

Alminnelige strafferettslige prinsipper

Under diplomatkonferansen var forhandlingene om artiklene om de alminnelige strafferettslige prinsipper preget av vanskelige detaljspørsmål, se merknadene under kapittel fem. For Norges del er flere av forholdene regulert i vår norske straffelov (forkortet strl.) og vår militære straffelov (forkortet mil. strl.). Nedenfor er det foretatt visse henvisninger til norske lovbestemmelser der dette anses hensiktsmessig.

Artikkel 22 (Legalitetsprinsippet)

Artikkelens nr. 1 slår fast at en person bare kan straffedømmes for atferd som, på det tidspunkt den fant stede, var dekket av et av straffebudene i artiklene 6 - 8. Dette er i samsvar med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som fastslår at det gjelder et legalitetsprinsipp på strafferettens område, se FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 (artikkel 15) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (artikkel 7). Dette avspeiles også i vår nasjonale straffelovgivning, se Grunnlovens § 96. For ordens skyld nevnes her at det er tilstrekkelig at straffebudene angis i vedtektene, slik at det ikke er nødvendig at forholdet er kriminalisert i nasjonal rett. Nr. 2 foreskriver en streng tolkning av forbrytelsesdefinisjonene og forbyr analogisk tolkning. Dersom en bestemmelse er tvetydig, skal den tolkes til vedkommende persons fordel. Videre bestemmer nr. 3 at det at en person ikke kan dømmes etter vedtektene, ikke skal utelukke at atferden kan være straffbar etter folkeretten for øvrig.

Artikkel 23 (Ingen straffereaksjoner uten etter lov - «Nulla poena sine lege»)

Artikkelen fastslår at en person som er domfelt av Domstolen bare kan ilegges straffereaksjoner som er angitt i vedtektene, se artiklene i del 7 som regulerer hvilke straffereaksjoner Domstolen kan anvende. Bestemmelsen har nær sammenheng med artikkel 22, se ovenfor.

Artikkel 24 (Ikke tilbakevirkende kraft)

Nr. 1 bestemmer at en person ikke kan straffes for atferd begått før vedtektene har trådt i kraft. Dette følger for øvrig også av artikkel 126 nr. 1, samt artikkel 11 om tidsavgrensning av Domstolens jurisdiksjon. Se kommentarene til artikkel 11.

Artikkel 25 (Individuelt straffeansvar)

Artikkelens nr. 1 sier uttrykkelig at straffansvaret gjelder individuelle fysiske personer, noe som også er reflektert i vedtektenes preamble, samt artikkel 1. Dette er også i samsvar med det folkerettslige prinsipp om at individer i visse tilfeller kan være plikt- og ansvarssubjekter etter folkeretten, se blant annet vedtektene til Nürnberg-, Jugoslavia- og Rwanda-domstolene. Bestemmelsen er begrenset til å gjelde straffansvar for fysiske personer, og utelukker dermed straffansvar for stater og juridiske personer som sådanne. Bestemmelsen gir videre uttrykk for det prinsipp at ingen kan holdes strafferettslig ansvarlig for handlinger vedkommende ikke har vært personlig involvert i eller deltatt i på annen måte. I tillegg til selve utførelsen av den straffbare handling kan ulike former for medvirkning gi grunnlag for individuelt straffansvar. Dessuten omfattes forsøk av bestemmelsen, mens straffbare unnlatelser i utgangspunktet ikke er nevnt eksplisitt. Under diplomatkonferansen var det en del stater som var prinsipielt mot å gjøre unnlatelser straffbare selv om skepsisen nok var mer formell enn reell. I systemer hvor det ikke er en generell bestemmelse som åpner for unnlatelsesansvar, tolkes ofte det enkelte straffebud slik at en kommer frem til samme resultat som i systemer med en slik generell bestemmelse om unnlatelse. Unnlatelse kan i gitte tilfelle tenkes å kunne anses som psykisk medvirkning.

Nr. 3 skiller mellom selve utførelsen av den straffbare handlingen og andre former for deltakelse. Bokstav a viser til tre ulike former for utførelse av den straffbare handling - på egen hånd, sammen med andre og gjennom andre. Sistnevnte alternativ vil typisk omfatte tilfeller hvor gjerningsmannen får en person som ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig, for eksempel en mindreårig eller en person som er utilregnelig, til å utføre handlingen for seg. Det er imidlertid ikke noe vilkår at den som utfører handlingen ikke kan straffes. Bokstav b inneholder ulike former for deltagelse - ordre, overtalelse, samt forledelse og oppmuntring - og rammer blant annet den som hjelper til, tilskynder eller på annen måte medvirker til forbrytelsen. Både bokstav b og c vil etter omstendighetene kunne dekke fysisk så vel som psykisk medvirkning. I Furundzija-dommen (Furundzija, ICTY 1998) ble tiltalte holdt strafferettslig ansvarlig for seksuelle overgrep utført av en av hans «kolleger» mens tiltalte var til stede. Tatt i betraktning at tiltalte hadde vært til stede under deler av den straffbare handling, ble han ansett å ha oppmuntret til handlingen. Bokstav c omfatter i praksis alle former for medvirkning som ikke omfattes av bokstav b. Det stilles imidlertid større krav til forsett etter bokstav c enn etter bokstav b. For at bokstav c skal kunne anvendes, kreves det at medvirkeren har hatt til hensikt å medvirke til forbrytelsen. I forhold til bokstav b gjelder de alminnelige krav til skyld etter vedtektenes artikkel 30, hvor kunnskap om at man bidrar til forbrytelsen er tilstrekkelig. Flere sider av medvirkningsansvaret er blant annet nærmere drøftet i Furundzija-saken og Tadic-saken (Tadic, ICTY 1999).

Bokstav d utvider straffansvaret til også å gjelde bidrag til forbrytelser som begås eller forsøkes begått av en gruppe som opptrer med en felles hensikt (også kalt «doktrinen om felles hensikt»). På den objektive siden kreves det mindre enn etter bokstav c ved at enhver som på annen måte bidrar til den straffbare handling, det vil si på annen måte enn etter bokstav a, b eller c, kan holdes strafferettslig ansvarlig etter de nærmere vilkår i bokstav d. Typisk vil bestemmelsen kunne omfatte tilfeller hvor en gruppe personer sammen planlegger et drap og de ulike deltakere bidrar i større eller mindre grad fysisk, så vel som psykisk, til planlegging og gjennomføring av forbrytelsen. I følge rettspraksis fra Jugoslavia-domstolen (Tadic, ICTY 1999) er det imidlertid ikke noe krav at den straffbare handling er planlagt på forhånd. Det ble for eksempel vist til at en som slutter seg til eller oppmuntrer en gruppe personer som er i ferd med å utføre en straffbar handling, kan holdes ansvarlig. Videre kreves det enten i) at medvirkeren utførte sitt bidrag til forbrytelsen for å fremme gruppenes kriminelle virksomhet eller ii) at vedkommende hadde kunnskap om gruppens kriminelle hensikt.

Etter bokstav e presiseres det at oppmuntring kan gi grunnlag for straffansvar for folkemord, se også bokstav c som stadfester straffansvar ved oppmuntring også til de øvrige forbrytelsene. Oppmuntring til folkemord etter bokstav e skiller seg imidlertid fra oppmuntring etter bokstav c ved at det ikke kreves at noen faktisk utfører eller forsøker å utføre folkemord. Etter bokstav c rammes oppmuntring til en straffbar handling bare i tilfeller hvor den straffbare handling som det oppmuntres til faktisk blir begått eller forsøkes begått. Oppmuntring til folkemord er bl.a. nærmere drøftet av Rwanda-domstolen i Akayesu-dommen (Akayesu, ICTR 1998).

I bokstav f fastslås endelig at forsøk på forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon er straffbart. På dette punkt skiller Roma-vedtektene seg fra Jugoslavia- og Rwanda-domstolenes vedtekter hvor kun forsøk på folkemord faller inn under domstolenes jurisdiksjon. Det nærmere innhold i forsøksbestemmelsen synes i hovedsak å svare til vår straffelovs §§ 49 og 50.

Artikkel 26 (Utelukkelse av jurisdiksjon over personer under 18 år)

Domstolen skal etter denne bestemmelsen ikke ha jurisdiksjon til å straffeforfølge eller dømme personer som var under 18 år på gjerningstidspunktet. Dette representerer en begrensning i forhold til artikkel 25 om Domstolens jurisdiksjon over alle fysiske personer. Spørsmålet om kriminell lavalder var et omstridt spørsmål under diplomatkonferansen grunnet nasjonale holdninger til barns ansvar for kriminelle handlinger. I stedet for å etablere en kriminell lavalder, gjorde man problemstillingen om til et jurisdiksjonsspørsmål. Artikkelen harmonerer med andre internasjonale traktater som regulerer straff av mindreårige, særlig FNs barnekonvensjonen artikkel 37 som setter en rekke begrensninger for straff av personer under 18 år, herunder forbud mot livsvarig fengsel.

Artikkel 27 (Manglende relevans av offisiell stilling)

Artikkelen bestemmer at Domstolen skal legge til grunn at alle fysiske personer kan straffes etter vedtektene, uavhengig av deres offisielle stilling, herunder også statsledere og regjeringsmedlemmer. Denne bestemmelsene må anses som en presisering og en kodifisering av sedvanerettslige prinsipper som har utviklet seg i lys Nürnberg-domstolens vedtekter artikkel 7, Jugoslavia-domstolens vedtekter artikkel 7 nr 2 og Rwanda-domstolens vedtekter artikkel 6 nr 2 og praksis fra disse domstolene samt artikkel 4 i FNs folkemordkonvensjon av 9. desember 1948. Bestemmelsen ble ikke bestridt på diplomatkonferansen. Spørsmålet om hvordan stater skal forholde seg til anmodninger om bistand fra Domstolen i situasjoner der immunitet kan tenkes å bli påberopt, må imidlertid løses på grunnlag av reglene om staters samarbeidsplikt i del 9, se blant annet artikkel 98. Det vises også til omtalen under punkt 5.9.3 ovenfor.

Rekkevidden av nåværende og tidligere statsoverhoders immunitet har vært omdiskutert i folkerettslig rettsteori. Spørsmålet har stått sentralt i forhold til britisk rett, og med berøring til folkerettens regler, i den såkalte «Pinochet-saken». Chiles tidligere president, Augusto Pinochet, ble arrestert i Storbritannia 16. oktober 1998 på begjæring av den spanske påtalemyndighet som ønsket Pinochet utlevert til Spania. Bakgrunnen for begjæringen var et ønske om å straffeforfølge Pinochet for handlinger begått i forbindelse med kuppet i Chile i 1973 og under hans påfølgende regime, som kostet flere tusen mennesker livet. Da Chile gjeninnførte demokratiet på begynnelsen av 1990 tallet, ble Pinochet utnevnt til senator på livstid. Saken er pr. august 1999 ikke ferdigbehandlet i det britiske rettsapparatet, men våren 1999 fastslo det britiske House of Lords etter fornyet behandling at Pinochet ikke kunne påberope seg immunitet i forhold til visse anklagepunkter. Videre ble den praktiske betydning av stats- eller regjeringssjefers ansvar, illustrert av Jugoslavia-domstolens tiltale i mai 1999 mot Serbias president Slobodan Milosevic, som bygger på prinsippet om manglende relevans av offisiell stilling i forhold til straffeforfølgning og påtale av de alvorligste brudd på internasjonal humanitær rett.

Når det gjelder forholdet til den norske Grunnlovs § 5, vises det til punkt 5.10 ovenfor.

Artikkel 28 (Militære lederes og andre overordnedes ansvar)

Artikkelen regulerer overordnedes straffansvar for kriminelle handlinger begått av deres underordnede. Straffansvaret inkluderer tilfeller hvor den overordnede har unnlatt å gripe inn for å stanse eller hindre de straffbare handlingene eller har unnlatt å iverksette etterforsking og straffeforfølging av gjerningsmennene. Ansvar for underordnedes handlinger gjelder for militære ledere så vel som for sivile ledere. Ansvaret kan skrive seg enten fra en aktiv handling (direkte kommandoansvar) eller en forsettelig unnlatelse. En overordnet kan eksempelvis holdes ansvarlig for å beordre, oppmuntre og planlegge straffbare handlinger som utføres av hans underordnede (aktiv handling). Han kan også holdes ansvarlig for å ha unnlatt å forhindre en forbrytelse eller unnlatt å iverksette etterforsking og straffeforfølgning i tilfeller hvor forbrytelsen allerede har skjedd (unnlatelse). Disse er imidlertid to forskjellige ansvarsgrunnlag som må holdes adskilt. Overordnedes ansvar for aktiv handling faller inn under alminnelige prinsipper for medvirkningsansvar som er beskrevet i artikkel 25. Artikkel 28 gjelder kun kommandoansvar for forsettelig unnlatelse, og berører ikke artikkel 25.

Straffansvar for forsettelig unnlatelse kan bare oppstå i tilfeller hvor det foreligger en rettslig plikt til å handle. Militære lederes handlingsplikt er blant annet beskrevet i artikkel 87 i Tilleggsprotokoll 1 til Genève-konvensjonene og foreskriver en plikt for overordnede til å forhindre personer under vedkommendes kontroll fra å utføre brudd på internasjonal humanitær rett. Det er denne handlingsplikten som ligger til grunn for og setter rammene for straffansvaret som følger av artikkel 28.

Doktrinen om at ledere kan holdes strafferettslig ansvarlig for handlinger begått av deres underordnede, er solid fundamentert i folkerettslig sedvanerett. Kommandoansvaret ble først kodifisert i IV. Haag-konvensjonen av 1907 samt Genève-konvensjonen av 1929 om syke og sårede. I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble doktrinen lagt til grunn av såvel Nürnberg- og Tokyo-domstolene som en rekke nasjonale militære straffedomstoler. En rekke militære og sivile ledere ble funnet ansvarlig for handlinger begått av deres underordnede under henvisning til at de hadde unnlatt å stanse forbrytelsene eller iverksette etterforskning og straffeforfølgning. Dette gjaldt eksempelvis Naoki Hoshino-saken hvor en politisk leder ble holdt ansvarlig for handlinger begått av underordnede (Tokyo-dommen, 1946-1948). En annen kjent avgjørelse er den såkalte Yamashita-saken avsagt av en amerikansk militærdomstol på Filippinene etter annen verdenskrig. Domstolen fant General Yamashita ansvarlig for ikke å ha grepet inn overfor en rekke straffbare handlinger begått av japanske styrker på Filippinene under hans kommando. Artikkel 86 - 87 i Tilleggsprotokoll 1 til Genève-konvensjonene bygger i stor utstrekning på denne dommen. I senere tid har kommandoansvaret blitt lagt til grunn av Jugoslavia-domstolen i Celibici-saken (Celibici, ICTY 1998) og av Rwanda-domstolen i Akayesu-saken (Akayesu, ICTR 1998). I tillegg er ansvarsgrunnlaget påberopt i en rekke saker som ikke er avsluttet. For eksempel bygger tiltalen mot Milosevic og Karadzic delvis på doktrinen om kommandoansvar etter ICTY-vedtektenes artikkel 7 (3), som tilsvarer denne artikkel.

Kommandoansvaret arter seg imidlertid noe forskjellig for militære og sivile ledere. Når det gjelder militære ledere, er ansvaret betinget av at vedkommende hadde effektiv kommando og kontroll eller effektiv myndighet og kontroll over den underordnede og av at sistnevntes handlinger er et resultat av at vedkommende ikke har utøvet kontrollen på forsvarlig vis, se bokstav a. Videre er det et vilkår at vedkommende militære leder visste eller skulle ha visst om forbrytelsen, se bokstav a (i). Endelig må den militære leder ha unnlatt å iverksette alle nødvendige og rimelige tiltak for å hindre eller bekjempe handlingene, eller forelegge saken for kompetente myndigheter for etterforskning og tiltale, se bokstav a (ii). Tilsvarende vilkår gjelder også for sivile ledere, se bokstav b. Forsettskravet er imidlertid noe annerledes formulert, idet det kreves at den overordnede «bevisst unnlot å ta hensyn til opplysninger som klart indikerte» de forbryterske handlinger, se bokstav b (i).

Vilkåret om effektiv kontroll som kommer til uttrykk i henholdsvis bokstav a og b, reiser vanskelige tolkningsspørsmål. Vilkårets nærmere innhold vil klarligvis måtte avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. For så vidt gjelder militære ledere må innholdet i vilkåret vurderes i lys av bl.a. aksepterte kommando- og kommandooverføringsbegreper. Avgjørende er om den overordnede rent faktisk hadde myndighet til å kontrollere handlingene til de underordnede. Det er verken nødvendig eller tilstrekkelig at de underordnede formelt sett var underlagt vedkommendes myndighetsområde, noe som samsvarer med Jugoslavia-domstolens uttalelser i Celibici-saken (Celibici, ICTY 1998). Det foreligger heller ikke objektivt ansvar i den forstand at enhver person med høyere grad enn gjerningsmannen er automatisk ansvarlig for vedkommendes handlinger. Dette følger direkte av kravet om at den overordnede må ha effektiv myndighet og kontroll overfor den underordnede, se bokstav a og b. Et særlig spørsmål som kan reises er rekkevidden av kommandoansvaret i situasjoner der Forsvarssjefen avgir operativ kommando til NATOs kommandokjede. Avgjørende vil være om Forsvarssjefen i det konkrete tilfelle kan anses å ha effektiv kontroll i forhold til den eller de som begår forbrytelsene.

I forhold til skyldkravet kreves for militære ledere, enten at vedkommende hadde kunnskap om de aktuelle straffbare handlingene eller at vedkommende på grunnlag av omstendighetene på det aktuelle tidspunktet skulle ha kjent til handlingene. Sistnevnte alternativ kan ikke nødvendigvis anses for å gi uttrykk for et uaktsomhetkrav, men omfatter for eksempel tilfeller hvor den overordnede forsettlig har unnlatt å gjøre seg kjent med tilgjengelige opplysningskilder. En slik tolkning er i samsvar med Celibici-saken (Celibici, ICTY 1998) hvor domstolen uttalte at en overordnet ikke har adgang til forsettlig å overse underordnedes handlinger. Dette gjelder også i forhold til sivile ledere. For sivile ledere kreves imidlertid at de tilgjengelige opplysningene «klart indikerte» de straffbare handlingene. Dette kravet gjelder ikke i forhold til militære ledere.

Begrepene militære ledere og andre overordnede samsvarer ikke med de som benyttes i norsk militær straffelov, der man i relasjon til militære ledere taler om foresatte. Sistnevnte begrep er definert i mil. strl § 6 som «den som er berettiget til at give Befaling, der skal adlydes af en anden (den undergivne)». For ordens skyld bemerkes at begrepene militære ledere og andre overordnede slik de er benyttet i vedtektene er videre enn begtepet foresatte, blant annet fordi det også dekker sivile ledere. Etter Forsvarets overkommandos forståelse vil den som i mil.strl. § 6 som er definert som foresatt være den som har effektiv kontroll. Til dette bemerkes at denne definisjonen ofte vil være dekkende. Dette utelukker likevel ikke at artikkel 28 har en videre rekkevidde i gitte tilfeller. Dette gjelder for eksempel dersom en militær leder har faktisk kontroll overfor overgriperne selv om vedkommende formelt ikke er berettiget til å instruere disse.

Forsåvidt gjelder norsk rett, er norsk straffelovgivning taus vedrørende direkte overordnedes ansvar for underordnedes handlinger. En overordnets forsettlige unnlatelse av å hindre underordnedes kriminelle handlinger, kan imidlertid i visse tilfeller regnes som straffbar medvirkning bl.a. etter mil.strl. § 28. Deler av kommandoansvaret er videre innarbeidet i andre bestemmelser, eksempelvis den mil.strl. § 65. Under enhver omstendighet legges det til grunn at passivitet fra overordnede militærpersoner kan straffes som brudd på tjenesteplikter etter mil.strl. § 77 eller § 78.

Artikkel 29 (Ikke anvendelse av foreldelsesregler)

Artikkelen slår fast at forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, ikke er gjenstand for foreldelse. I folkeretten er det særlig to konvensjoner som regulerer spørsmålet om foreldelse: FN-konvensjonen av 26. november 1968 om ikke-foreldelse av straffeansvar for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten og Europarådets konvensjon av 25. januar 1974. Norge har ikke ratifisert konvensjonene. Vi har i dag en foreldelsesregel på 25 år for de alvorligste forbrytelsene, se straffeloven §§ 66 - 69. En spesiell internrettslig regel om dette har også vært vurdert av Straffelovkommisjonen, se delutredning I (NOU 1983 : 57). Det er ofte skissert tre begrunnelser for regler om foreldelse. Ut fra preventive hensyn anses det lite hensiktsmessig og urimelig å straffeforfølge når det har gått lang tid fra forbrytelsen ble begått. I tillegg er hensynet til bevis viktig, ved at bevisene lett kan bli mindre sikre etter som tiden går. Spesielt gjelder dette vitneutsagn. I forhold til alvorlige krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten er det antatt at disse hensynene ikke gjør seg gjeldende med samme tyngde som ellers. Forbrytelsene anses som så alvorlige at de nevnte hensyn kan fravikes uten at det vil stride mot den allmenne rettsfølelse. På diplomatkonferansen var det meget utbredt støtte til prinsippet om ikke-foreldelse, og ingen stater ga uttrykk for motforestillinger. Det vises imidlertid til at det etter artikkel 53 er adgang til unnlate en videre straffeforfølgning dersom det ikke lenger finnes rimelig grunn til å fortsette. Den lange tiden som har gått siden forbrytelsene ble begått kan være et moment i denne rimelighetsvurderingen.

Artikkel 30 (Krav om skyld)

Artikkelens nr. 1 nedfeller kravet om tiltaltes skyld. For at en person skal kunne straffes, må den aktuelle handlingen være begått «med forsett og kunnskap», dersom ikke annet er bestemt. Det siste gjelder eksempelvis der det foreligger spesielt angitte skyldkrav i enkelte straffebud i artiklene 6 - 8. Videre gir enkelte ansvarsgrunnlag anvisning på særskilte forsettskrav, se artikkel 25. Det engelske uttrykket «intent» kan sammenholdes med det norske begrepet «forsett». Brukt i denne vide betydning, vil det kunne omfatte ulike former for forsett - for eksempel hensikt og kunnskap. Med hensikt menes at gjerningsmannen handler med formål eller ønske om at noe skal skje. Forsettsformen «kunnskap» er en lavere standard som omfatter en situasjon hvor gjerningsmannen vet at noe vil skje under normale omstendigheter, selv om dette i og for seg ikke er ønsket. Denne forsettformen kan sammenlignes med det som etter norsk rett omtales som sannsynlighetsforsett. Begrepet «intent» kan også brukes i snever forstand for å betegne den groveste form for forsett, nemlig den som ovenfor omtales som hensikt. Det følger imidlertid av definisjonen i nr. 2 at begrepet også omfatter tilfeller hvor gjerningsmannen er klar over at en følge vil inntreffe under normale omstendigheter. Derfor antas at begrepet «intent» er brukt i den førstnevnte vide betydningen.

Kravet til forsett har vært nærmere drøftet i en rekke saker av nyere dato. Av nyere internasjonal rettspraksis vises det til Tadic-saken (ICTY 1999), Celibici-saken (ICTY 1998) og Furundzija-saken (ICTY 1998).

Artikkel 31 (Straffrihetsgrunner)

Nr. 1 bokstav a konstaterer straffrihet når gjerningsmannen lider av sinnssykdom eller psykisk handikap som ødelegger evnen til å bedømme atferdens lovstridighet eller karakter, eller evne til å kontrollere den, se norsk straffelovs § 44. Nr. 1 bokstav b regulerer spørsmålet om beruselse av alkohol eller narkotika som medfører at en person ikke forstår at en handling er ulovlig. Også frivillig beruselse som bedøver eller ødelegger evnen til kontroll over atferden er straffrihetsgrunn. Dette gjelder imidlertid ikke dersom personen har beruset seg og vedkommende visste eller så bort fra slik risiko at han eller hun, som følge av beruselsen, sansynligvis ville kunne begå en forbrytelse under Domstolens jurisdiksjon, se norsk straffelov § 45. Nr. 1 bokstav c omhandler nødvergesituasjon til forsvar av person, eller i tilfelle krigsforbrytelser, eiendom som er vesentlig for overlevelse eller gjennomføring av militært oppdrag. Faren må være overhengende, og forsvarshandlingen må være forholdsmessig sett hen til faren. Nr. 1 bokstav d omhandler nødrettssituasjoner, herunder tvang. Det må for det første dreie seg om alvorlig fare for person. For det andre stilles det krav om at hensikten ikke må være å forårsake større skade enn den som blir søkt avverget.

Spørsmålet om tvang som straffrihetsgrunn har vært drøftet av Jugoslavia-domstolen i en prinsipiell avgjørelse (Erdemovic-saken, ICTY 1998). Flertallet konkluderte med at vedkommende ikke kunne frifinnes på grunnlag av tvang når han var tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser for å ha drept en uskyldig person. Det ble også lagt til grunn at det ikke kunne oppstilles unntak dersom offeret ville blitt drept uavhengig av tiltaltes deltakelse. Domstolen uttalte også at proporsjonalitetsvilkåret vanskelig kunne anses oppfylt i tilfeller der tiltalte var anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. Det kan imidlertid tenkes at tvang kan anses som en formildende omstendighet ved utmåling av straff etter vedtektenes artikkel 78. Jugoslavia-domstolen la for eksempel vekt på tvang i formildende retning i Erdemovic-saken som er nevnt ovenfor. Domstolen uttalte i den forbindelse at tvang i visse tilfeller kunne føre til at straffen falt helt bort.

For norsk retts vedkommende vil straffelovens §§ 47, 48 og 56 kunne komme til anvendelse dersom saken gjelder en ellers straffbar handling som er foretatt for å redde noens person eller gods fra en ellers uavvendelig fare (nødrett) eller til avvergelse eller forsvar mot et rettsstridig angrep (nødverge). I tillegg får militære straffelov § 25 tilsvarende anvendelse på «handling, der under paatrengende fare eller nød foretages for at faa givne befalinger adlydte ...». Straffriheten og adgangen til å nedsette straffen på grunn av nødstilstand eller nødverge etter straffeloven §§ 47, 48 og 56 er altså i henhold til militære straffelov § 25 utvidet til også å gjelde handlinger som tar sikte på å opprettholde den militære disiplin. Også etter norsk rett kreves det forholdsmessighet mellom ulydigheten/situasjonen og tiltaket/handlingen. En høyesterettsavgjørelse i Rt 1950 s. 377 har forøvrig flere likhetstrekk med Erdemovic-saken som er referert til ovenfor.

Nr. 3 åpner for at Domstolen kan anvende andre straffrihetsgrunner enn de som er nevnt i artikkel 31, dersom en slik straffrihetsgrunn følger av anvendelig rett i henhold til artikkel 21.

Artikkel 32 (Faktisk villfarelse eller rettsvillfarelse)

Nr. 1 bestemmer at faktisk villfarelse fritar for straff dersom de subjektive forhold som er en forutsetning for straff, ikke er til stede. Etter nr. 2 fritar rettsvillfarelse som hovedregel ikke. Dersom den skyld som er en forutsetning for forbrytelsen ikke er til stede, kan rettsvillfarelsen likevel frita for straff. Etter norsk terminologi er det da ikke egentlig rettsvillfarelse, se norsk straffelov §§ 42 og 57. Videre nevnes at villfarelse om en ordres rettsstrid fritar for straff dersom rettsstriden ikke er åpenbar, se artikkel 33.

Artikkel 33 (Ordre fra foresatt og bortfall av straffansvar)

Det forhold at en person handlet etter ordre fra en overordnet, fritar ikke i seg selv vedkommende for straffansvar, se nr. 1. Dette prinsippet er knesatt i en absolutt form i Nürnberg-domstolens vedtekter artikkel 8, se også Jugoslavia-domstolens vedtekter artikkel 7 nr. 4. Derimot gjelder det unntak for de situasjoner der den underordnede var rettslig forpliktet til å adlyde og ikke forstod at ordren var rettsstridig, eller ordren ikke åpenbart var rettsstridig. Det sistnevnte er et spørsmål om rettsvillfarelse, se artikkel 32. En rettsstridig eller åpenbart rettsstridig ordre må forstås som en ordre som er i strid med folkerettens regler for væpnede konflikter. Verken Nürnberg-, Jugoslavia- eller Rwanda-domstolene har noen henvisning til den underordnedes kunnskap om eller oppfatning av ordrens lovlighet.

Spørsmålet om norsk rett er i overensstemmelse med innholdet i dette sedvanerettslige prinsippet, ble vurdert i forbindelse med oppfølgningen av Tilleggsprotokoll 1. I St.meld. nr. 102 (1978-79) s 28 legges det til grunn at prinsippet er gjennomført i norsk rett ved bestemmelsene i militære straffelov § 46, se § 24. I sistnevnte bestemmelse sies det at dersom en person handlet etter ordre fra en overordnet, skal dette være en straffrihetsgrunn med mindre ordren er overskredet eller vedkommende «har innsett eller klart måtte ha innsett, at han ved befalingens utførelse medvirker til en rettsstridig handling». Ifølge forarbeidene til militære straffelov, hviler denne bestemmelsen på den militære grunnsetning at en foresatts befaling i tjenesteanliggende ubetinget må adlydes, og det tilføyes at den underordnede må avholde seg fra enhver kritikk angående befalingens rettmessighet og følger. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med mil. strl. § 46, som hjemler straff for nektelse av å følge ordre i tjenesteanliggende. Den underordnede fritas dermed for straff for handlinger som han har foretatt i henhold til og i samsvar med befalingen, i den utstrekning han ubetinget har vært forpliktet til å adlyde. Kun når den underordnede har innsett eller klart måtte ha innsett at han ved utførelsen av befalingen medvirker til en straffbar handling, gjøres det unntak fra straffritaksregelen. Dersom vilkårene for straffrihet etter mil. strl. § 24 ikke er tilstede, blir det eventuelt spørsmål om anvendelse av straffelovens §§ 42 eller 57 (faktisk villfarelse eller rettsvillfarelse). For øvrig har ikke straffeloven noen tilsvarende regel som mil. strl. § 24. Det samme gjelder i saker mot utenlandske krigsforbrytere etter lov nr. 14 av 13. desember 1946.

DEL 4 (artiklene 34 - 52)

Domstolens sammensetning og administrasjon

Artikkel 34 (Domstolens organer)

Bestemmelsen inneholder en oversikt av Domstolens fire organer: presidentskapet, dommeravdelingene, aktoratet, samt sekretariatet. De tre dommeravdelingene nevnt i bokstav b (anke-, doms- og forundersøkelsesavdelingene) er igjen inndelt i kamre, se artikkel 39.

Artikkel 35 (Dommeres tjenestegjøring)

Det fastsettes i nr. 1 at alle dommerne skal velges som dommere på full tid og skal være tilgjengelige for tjenestegjøring ved Domstolen på slik basis. Etter nr. 2 skal dommerne som utgjør presidentskapet, se artikkel 38, tjenestegjøre ved Domstolen på heltid fra det tidspunkt de blir valgt. Presidentskapet avgjør om også andre dommere skal tjenestegjøre på permanent basis, se nr. 3. På denne måten etableres en ordning som sikrer fleksibilitet, bl.a. i forhold til Domstolens varierende arbeidsbelastning. Under diplomatkonferansen tok enkelte stater til orde for at alle dommerne skulle tjenestegjøre på heltid, men det ble avvist under henvisning til at dette ville få store økonomiske konsekvenser og ville være uheldig i situasjoner der det var få eller ingen saker til behandling.

Artikkel 36 (Kvalifikasjonskrav, innstilling og valg av dommere)

Etter nr. 1 skal det velges 18 dommere til Domstolen. Antallet kan imidlertid utvides etter forslag fra presidentskapet, se nr. 2. Beslutningen om å endre antall dommere treffes av statspartsmøtet med to tredels flertall av statspartsmøtets medlemmer. Dette er en enklere prosedyre enn den som er angitt i artikkel 121 om endring av vedtektene, og bestemmelsen kom inn for å sikre Domstolens effektivitet og fleksibilitet.

Bestemmelsens nr. 3 regulerer kravene til dommernes kvalifikasjoner. Dommerne skal ha høy moralsk karakter, være uavhengige og inneha de kvalifikasjoner som er nødvendige for å bli valgt til de høyeste juridiske embeter i sine respektive hjemstater. I nr. 3 bokstav b er det videre krav om at kandidatene har anerkjent kompetanse fra enten strafferett og straffeprosess eller anerkjent folkerettslig kompetanse. Med folkerettslig kompetanse siktes det blant annet til erfaring fra internasjonal strafferett, krigens folkerett eller internasjonale menneskerettigheter, og det kreves utstrakt yrkeserfaring fra juridisk arbeid som er relevant for rollen som dommer ved Domstolen. Etter nr. 3 bokstav c skal dommerne ha flytende kjennskap til ett av Domstolens arbeidsspråk, som er engelsk eller fransk, se artikkel 50.

Nr. 4 omhandler nominasjonsprosessen. Hver statspart kan nominere kandidater til ledige dommerverv. Nominasjonsprosessen skal enten følge prosedyren for nominasjon til utnevnelse ved den aktuelle stats høyesterett eller skal skje etter prosedyren som gjelder for nominasjon til kandidater til Den internasjonale domstol. Den nominerte må etter nr. 4 b være borger av en av statspartene, men ikke nødvendigvis av forslagsstaten.

Forut for hvert dommervalg lages to kandidatlister, se nr. 5. Liste A skal inneholde kandidatene med strafferettslig og straffeprosessuell kompetanse nevnt i nr. 3 b (i), mens liste B skal inneholde kandidatene med folkerettslig kompetanse nevnt i nr. 3 b (ii). En kandidat som oppfyller kravene til både folkerettslig, samt strafferettslig og straffeprosessuell kompetanse kan velge hvilken liste han eller hun vil stå på. For å sikre et visst antall dommere fra hver kategori skal det ved det første dommervalget velges minst ni dommere fra liste A og minst fem fra liste B. Ved senere valg skal en opprettholde dette forholdstallet mellom de to kategoriene.

Valgprosedyrene fremgår av bestemmelsens nr. 6. Dommerne skal velges av statspartene på statspartsmøtet, se artikkel 112. Valgene skal være hemmelige. For å bli valgt kreves det to tredels flertall av statspartene som er til stede og stemmer. Flere valgomganger kan være nødvendig. Dette er regulert i nr. 6 bokstav b.

I henhold til nr. 7 skal domstolene ikke ha to dommere fra samme stat. Dette har sammenheng med ønsket om en domstol med bredest mulig representativitet, og bestemmelsen bør leses i sammenheng med nr. 8. I følge nr. 8 skal statspartene ved valg av dommere ta hensyn til geografisk spredning, kjønnsbalanse og deltakelse fra de viktigste rettssystemene i verden. Videre skal behovet for ekspertise i særskilte spørsmål, herunder spørsmål om seksuell eller kjønnsrelatert vold og ekspertise om vold mot barn eller liknende forhold tas i betraktning. Henvisningen til kjønnsbalanse i nr. 8 a (iii) bygger på et norsk forslag som fikk bred støtte. Noen stater, blant annet Kina, var i utgangspunktet skeptiske til forslaget, men aksepterte bestemmelsen da det var klart at det ikke innebar et krav om at det til enhver tid må være et likt antall kvinnelige og mannlige dommere i Domstolen.

Etter nr. 9 skal en dommers funksjonstid være ni år, og vedkommende skal ikke kunne gjenvelges. Under diplomatkonferansen var det enkelte stater som ønsket en funksjonstid på fem år med adgang til å bli gjenvalgt. Det var også et forslag om at kandidatene til dommerverv ikke kunne være over 65 år på valgtidspunktet. Det store flertall stater, herunder Norge, støttet en lang mandattid uten gjenvalgsadgang siden dette ville fremme Domstolens stabilitet og uavhengighet.

Etter nr. 10 skal imidlertid en dommer ved et anke - eller domskammer fortsette også utover sin funksjonstid for å avslutte en sak han eller hun har vært med på å behandle i det aktuelle kammeret før funksjonstiden løp ut.

Artikkel 37 (Ledige dommerverv)

I nr. 1 slås det fast at ledige dommerverv skal fylles gjennom avholdelse av nye valg etter prosedyrene nedfelt i artikkel 36. I henhold til bestemmelsens nr. 2 skal en dommer som er valgt til erstatning for en dommer hvis opprinnelige funksjonstid ikke er utløpt, bekle vervet frem til forgjengerens tjenesteperiode utløper. Dersom denne restperioden er på tre år eller mindre, skal vedkommende kunne gjenvelges for en hel periode på ni år uten av det er i strid med artikkel 36 nr. 9.

Artikkel 38 (Presidentskapet)

Presidentskapet består av presidenten og første og annen visepresident, se artikkel 38 nr. 3. Etter nr. 1 skal disse velges ved et absolutt flertall blant dommerne for en periode på tre år, eventuelt til slutten av deres funksjonstid som dommer dersom det inntreffer tidligere. De kan gjenvelges en gang. Nr. 2 regulerer stedfortrederfunksjoner mellom de tre medlemmene av presidentskapet, og i nr. 3 angis presidentskapets oppgaver. Presidentskapet er ansvarlig for administrasjonen av Domstolen med unntak av aktoratet, se artikkel 42. Videre skal presidentskapet ta seg av de oppgaver som ellers er tillagt det i vedtektene. I nr. 4 bestemmes at presidentskapet skal koordinere sitt arbeid med hovedanklageren i alle saker som både hovedanklageren og presidentskapet har interesser i.

Artikkel 39 (Domstolskamrene)

De valgte dommere skal etter nr. 1 fordeles på tre separate avdelinger: en forundersøkelsesavdeling, en domsavdeling og en ankeavdeling. Disse avdelingene skal igjen organisere seg i ett eller flere kammer, se nr. 2. Ankeavdelingen skal etter nr. 1 bestå av fem dommere, herunder Domstolens president. Disse fem dommerne vil samtidig utgjøre ankekammeret, se nr. 2 b (i), og dommerne skal sitte i ankeavdelingen i hele sin tjenesteperiode, se nr. 3 b. Domsavdelingen skal etter nr. 1 bestå av minst seks dommere, og deres funksjoner skal utøves av ett eller flere domskamre som hver skal bestå av tre dommere, se nr. 2 b (ii). Etter nr. 3 a skal disse dommerne bli sittende i det samme kammeret i tre år. Forundersøkelsesavdelingen skal etter nr. 1 bestå av minst seks dommere og skal inndeles i ett eller flere forundersøkelseskamre. Disse kamrene kan enten være sammensatt av en eller tre dommere, avhengig av hvilken funksjon som skal utøves, se nr. 2 b (iii). Dommerne skal bli sittende i dette kammeret i tre år, se nr. 3 b. Etter nr. 4 åpnes det for at dommere ved domsavdelingen midlertidig kan tjenestegjøre ved forundersøkelsesavdelingen, og omvendt, dersom presidentskapet finner det påkrevet på grunn av Domstolens arbeidsbyrde. En dommer som har deltatt i behandlingen av en sak i forundersøkelsesfasen, kan imidlertid ikke sitte i det domskammeret som er ansvarlig for selve rettssaken. Regelen kan begrunnes ut fra rettssikkerhetsgarantier, herunder krav om upartiske dommere, se også artikkel 41 nr. 2.

Artikkel 40 (Dommernes uavhengighet)

Bestemmelsen stadfester at dommerne skal være uavhengige ved utøvelsen av deres funksjoner, se nr. 1. Videre slås det i nr. 2 fast at ingen dommer skal delta i aktiviteter som er egnet til å virke forstyrrende i forhold til deres dommerfunksjoner eller som kan rokke ved tiltroen til deres uavhengighet. I nr. 3 bestemmes det at dommere som skal tjenestegjøre på heltid, ikke skal ha annet profesjonelt arbeid ved siden av dommervervet. Eventuell tvil ved tolkning eller anvendelse av bestemmelsens nr. 2 og 3 skal avgjøres av et flertall av dommerne. I saker vedrørende en bestemt dommer, skal denne ikke delta i avgjørelsen, se nr. 4.

Artikkel 41 (Dommeres fritak og inhabilitet)

Etter nr. 1 kan en dommer be om fritak fra å utøve en funksjon nedfelt i vedtektene, og presidentskapet skal avgjøre dette spørsmålet. Bestemmelsens nr. 2 - 4 regulerer spørsmål om dommernes inhabilitet. Nr. 2 inneholder en generell bestemmelse om at tidligere beskjeftigelse med en sak, samt enhver annen grunn som med rimelighet kan trekke tilliten til dommerens habilitet i tvil, automatisk skal forhindre dommerens videre deltagelse i saken. Under diplomatkonferansen ønsket enkelte stater at vedtektene skulle inneholde en kasuistisk og uttømmende liste over alle de aktuelle inhabilitetsgrunnene, men de fleste stater mente det var unødvendig at vedtektene regulerte dette i detalj. Bestemmelsen fikk imidlertid en henvisning til at flere inhabilitetsgrunner kan angis i Domstolens prosedyreregler, se nr. 2 a. Etter nr. 2 b kan hovedanklageren eller den som etterforskes eller straffeforfølges, be om at en dommer erklæres inhabil. Under diplomatkonferansen ønsket enkelte stater at også en interessert stat skulle få denne retten. Domstolens effektivitet, uavhengighet og legitimitet, herunder rettssikkerhetsgarantier for tiltalte, talte for at statene ikke skulle gis en rett til å blande seg inn i dette spørsmålet, og forslaget ble derfor ikke tatt til følge. Inhabilitetsspørsmålet skal avgjøres av et absolutt flertall blant alle dommerne. Dommeren som inhabilitetsspørsmålet gjelder, skal ha adgang til å kommentere inhabilitetspåstanden, men får ikke delta i avgjørelsen, se nr. 2 c.

Artikkel 42 (Aktoratet)

Aktoratet er etter nr. 1 et uavhengig organ i Domstolen, som er ansvarlig for etterforskning av henvisninger og påtalespørsmål. I følge bestemmelsens nr. 2 skal aktoratet ledes av en hovedanklager som skal styre og administrere sitt kontor med assistanse fra en eller flere viseanklagere. Hovedanklageren og viseanklagerne skal være av ulike nasjonaliteter og skal tjenestegjøre ved Domstolen på heltid. I bestemmelsens nr. 3 nedfelles kvalifikasjonskravene til aktoratets medlemmer, herunder krav om bred, praktisk straffeprosessuell erfaring, samt krav om å beherske engelsk eller fransk flytende. Hovedanklager skal etter nr. 4 velges av statspartene for en periode på ni år uten adgang til gjenvalg. Viseanklagerne skal velges på samme måte etter forslag fra hovedanklageren, men etter nr. 4 kan statspartsmøtet fastsette at deres funksjonstid skal være kortere enn ni år. Nr. 5 fastslår blant annet at hovedanklager og viseanklagerne ikke skal delta i aktiviteter som er egnet til å komme i konflikt med deres funksjoner eller rokke ved tiltroen til deres uavhengighet. Etter nr. 6 kan presidentskapet etter hovedanklagerens eller viseanklagernes eget ønske frita ham eller henne fra å opptre i en spesifikk sak. Nr. 7 regulerer inhabilitet og korresponderer med artikkel 41 nr. 2 om dommernes inhabilitet. Spørsmålet om inhabilitet kan reises av den tiltalte, og spørsmålet skal avgjøres av ankekammeret, se nr. 8. Etter nr. 9 skal hovedanklageren utpeke rådgivere med spesiell juridisk kompetanse, blant annet i spørsmål om seksuell vold og vold mot barn. Under diplomatkonferansen ble det diskutert hvorvidt hovedanklageren skulle ha ansvar for beskyttelse av vitner som er innkalt av ham eller henne. Resultatet ble imidlertid at sekretariatet fikk ansvaret for alle vitnene, se artikkel 43 nr. 6.

Artikkel 43 (Sekretariatet)

Sekretariatet er etter nr. 1 ansvarlig for de ikke-judisielle sidene ved Domstolens administrasjon og skal betjene både dommerne og hovedanklageren. Sekretariatet ledes etter nr. 2 av en justissekretær som er underlagt Domstolens president. Kvalifikasjonskravene til justissekretæren og eventuell visejustissekretær fremgår av nr. 3. Nr. 4 angir at justissekretæren og eventuelt visejustissekretær som hovedregel skal velges av dommerne ved absolutt flertall for en periode på fem år, med adgang til ett gjenvalg, se nr. 5.

Videre angis i nr. 6 at justissekretæren skal ha ansvaret for en enhet for beskyttelse av og assistanse til ofre og vitner, både forsvarsvitner og aktoratets vitner, samt andre som utsettes for fare på grunn av vitners vitneprov. Enheten skal knytte til seg personale som er eksperter innenfor fagområdet traumer, herunder traumer knyttet til forbrytelser av seksuell, voldelig karakter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med andre regler i vedtektene hvis siktemål er å regulere ofre og vitners stilling i forbindelse med Domstolens virksomhet, herunder artikkel 68.

Artikkel 44 (Personale)

Artikkelen regulerer det forhold at hovedanklager og justissekretær skal ansette personer til sine respektive kontor. Generelle kvalifikasjonskrav angis i nr. 2. I nr. 3 vises det til at justissekretæren, med presidentskapets og hovedanklagerens samtykke, skal foreslå et reglement for de ansatte som skal godkjennes av statspartsmøtet, se artikkel 112. Etter nr. 4 åpnes det i unntakstilfeller for at Domstolen også kan anvende personale som er stilt vederlagsfritt til Domstolens disposisjon. Nærmere regler om slikt personale skal fastsettes i prosessreglene, se artikkel 51.

Artikkel 45 (Høytidelig erklæring)

Før dommerne, hovedanklageren, viseanklagerne, justissekretæren og visejustissekretæren tiltrer sine verv, skal de avgi en offentlig forsikring på ære og samvittighet om at de vil utøve sine verv på en upartisk og samvittighetsfull måte.

Artikkel 46 (Tap av verv)

Artikkelen åpner i nr. 1 for avskjedigelse av personer som innehar de sentrale verv i Domstolen i de tilfeller de har utvist grov uforstand i forhold til utøvelsen av sine verv eller i de tilfeller de ikke lenger kan utøve sine funksjoner. Nr. 2 redegjør for hvem som skal avgjøre slike spørsmål. Vanligvis har det organet som valgte vedkommende, også myndighet til å foreta avskjedigelse. Eksempelvis kan en dommer avskjediges av statspartsmøtet, se nr. 2 a. Personen det angår skal ha adgang til å kommentere avskjedigelsespåstanden, men skal ikke delta i avgjørelsen av spørsmålet, se nr. 4.

Artikkel 47 (Disiplinærtiltak)

Innehaverne av de sentrale vervene i Domstolen kan etter nr. 1 bli møtt med disiplinærtiltak i saker som er mindre alvorlige enn de som er nevnt i artikkel 46 nr. 1. Dette skal reguleres nærmere i prosessreglene, se artikkel 51.

Artikkel 48 (Privilegier og immunitet)

Etter nr. 1 skal Domstolen som sådan på hver statsparts territorium nyte godt av de privilegier og den immunitet som er nødvendig for at den skal fungere etter sin hensikt. Dommerne, hovedanklageren, viseanklagerne og justissekretæren skal under utøvelsen av sine verv ha den samme immunitet og de samme privilegier som stasjonssjefer på diplomatiske stasjoner. Reglene om slik immunitet og slike privilegier fremgår av Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem av 18. april 1961. Reglene i Wien-konvensjonen tar utgangspunkt i at personer som nyter immunitet er forpliktet til å overholde oppholdsstatens lover og regler, men oppholdsstaten frasier seg retten til å forfølge lovbrudd. Når det gjelder straffeforfølging er immuniteten absolutt, mens det er enkelte mindre unntak forsåvidt gjelder immunitet mot sivil jurisdiksjon. Formålet med immunitetsreglene er at Domstolen skal bli satt i stand til å utføre sine funksjoner på en fullt ut upartisk måte, uavhengig av de enkelte staters nasjonale myndigheter. Forsåvidt gjelder tjenestehandlinger, består immuniteten også etter at personen har fratrådt sin stilling.

Et praktisk viktig utslag av reglene om privilegier er at personene nevnt ovenfor blant annet ikke skal betale skatt av inntekt de oppebærer for sitt arbeid ved Domstolen. Disse lønningene skal finansieres ved bidrag fra statspartene, og reglene sikrer at en eller et fåtall av stater ikke kan beskatte inntekten til funksjonærer som er lønnet av statspartene i fellesskap.

Visejustissekretæren, aktoratets personale og personalet ved sekretariatet skal etter nr. 3 nyte godt av de privilegier, den immunitet og de lettelser som er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver. Etter nr. 4 skal advokater, sakkyndige, vitner og andre personer hvis nærvær kreves ved Domstolens sete, gis den behandling som er nødvendig for at Domstolen skal kunne fungere etter sin hensikt. Det er ikke nærmere regulert i vedtekten hvilken grad av immunitet og hvilke privilegier disse personene skal ha, men det er forutsatt at det skal inngås en særskilt avtale om privilegier og immuniteter både for Domstolen son sådan og for persongruppene nevnt i nr. 3 og 4. Den forberedende kommisjon nedsatt gjennom diplomatkonferansens sluttakt (resolusjon F) er pålagt å utarbeide utkast til en slik avtale, se nedenfor om resolusjon F, samt kapittel åtte om arbeidet i Den forberedende kommisjon. Alle reglene om privilegier og immunitet må sees i lys av at privilegiene og immuniteten kan oppheves i gitte tilfeller. Dette samt hvem som har myndighet til å foreta slik opphevelse er regulert i nr. 5.

Artikkel 49 (Lønn, godtgjørelser og utgiftsdekning)

Dommerne, hovedanklageren, viseanklagerne, justissekretæren og visejustissekretæren skal motta lønn, godtgjørelser og andre tillegg i overensstemmelse med vedtak fattet av statspartsmøtet.

Artikkel 50 (Offisielle språk og arbeidsspråk)

Etter nr. 1 skal Domstolens offisielle språk være arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk, mens dens arbeidsspråk som hovedregel skal være engelsk og fransk, se nr. 2.

Artikkel 51 (Prosessregler)

Det skal utferdiges et sett regler vedrørende prosedyre og bevis, de såkalte prosessregler, som Domstolen skal anvende, se artikkel 21. Prosessreglene skal bygge på og utfylle vedtektene, og etter nr. 4 skal det være samsvar mellom disse to dokumentene. Ved en eventuell motstrid vil vedtektenes bestemmelser gå foran, se nr. 5. Bestemmelsens nr. 1 og 2 angir videre reglene for vedtagelse, ikrafttredelse og endring av prosessreglene. Utkast til reglene skal utarbeides av en forberedende kommisjon, se kommentarene nedenfor til sluttaktens vedlegg I, resolusjon F, samt til merknadene under kapittel åtte om arbeidet i kommisjonen.

Artikkel 52 (Domstolens forretningsorden)

Artikkelen viser til at regler om Domstolens praktiske organisering og daglige virksomhet skal fastsettes i et eget reglement for Domstolen. Bestemmelsen angir hvordan denne forretningsordenen skal forberedes, vedtas og eventuelt endres.

DEL 5 (artiklene 53 - 61)

Etterforskning og påtale

Artikkel 53 (Iverksetting av etterforskning)

Artikkelen slår i nr. 1 fast at hovedanklageren kan starte etterforskning etter å ha vurdert de opplysninger han eller hun er gjort kjent med. Forutsetningen for slik iverksettelse er at hovedanklageren finner at det er rimelig grunnlag for straffeforfølgning. Ved denne avgjørelsen skal det tas hensyn til flere forhold. Det skal vurderes om det er rimelig grunn til å tro at det er begått en forbrytelse under Domstolens jurisdiksjon (bokstav a), om saken kan tas opp til realitetsbehandling i henhold til komplementaritetsprinsippet i artikkel 17 (bokstav b) og om en etterforskning vil være tjenlig ut fra rettferdighetshensyn (bokstav c). De to siste momenter gir Domstolens hovedanklager en skjønnsmessig adgang til å vurdere om det bør iverksettes en etterforskning. Dette gjelder enten en situasjon er blitt henvist til Domstolen av en stat eller av Sikkerhetsrådet, eller hovedanklageren har igangsatt etterforskning av eget tiltak, se artiklene 13 - 15. I henhold til artikkel 17 nr. 1 bokstav d, jf. artikkel 53 nr. 1 bokstav b, må hovedanklageren utøve et skjønn med hensyn til om saken er tilstrekkelig alvorlig til å begrunne ytterligere tiltak fra Domstolens side. Hensett til formålsangivelsene for Domstolens virksomhet, må hovedanklageren legge vekt på prioriteringshensyn og på behovet for kritisk å vurdere mottatte opplysninger og forhindre at Domstolen blir misbrukt i politiske øyemed. Det samsvarer med preambelens understrekning av at Domstolen skal behandle «de alvorligste forbrytelser som opptar hele det internasjonale samfunn», se også artikkel 1, samt markøren i innledningen til artikkel 8 om hvilke krigsforbrytelser som skal vektlegges. Videre er behovet for strenge prioriteringer også nødvendig av hensyn til Domstolens finansielle situasjon, samt statspartsmøtets kontroll- og bevilgningsfunksjoner, se artikkel 112. I henhold til artikkel 53 nr. 1 bokstav c, må hovedanklageren også ta hensyn til forbrytelsens alvorsgrad og ofrenes interesser, og vurdere om det likevel er vektige grunner til å tro at en etterforskning ikke vil være tjenlig ut fra rettferdighetsbetraktninger («would not serve the interests of justice»). Uttrykket «interests of justice» er ikke presist, men kan romme både hensyn til individuelle rettferdighet og visse sentrale samfunnshensyn, så vel som hensyn til den internasjonale rettsorden. Bestemmelsen kan blant annet får relevans for hovedanklagerens vurdering av amnestisituasjoner, herunder situasjoner der det er etablert sannhetskommisjoner. Bestemmelsene i nr. 1 antas å bidra til forsvarlig opptreden fra hovedanklagerens side. De må også ses i sammenheng med den kontrollfunksjon som er tilstått Domstolens forundersøkelseskammer i henhold til de påfølgende bestemmelsene, både hva angår autorisasjon av etterforskningsskritt etter artikkel 57 og bekreftelse av tiltalepunktene etter artikkel 61. Andre omfattende sikkerhetsmekanismer i vedtektene, fremgår blant annet av artiklene 16 - 19.

Dersom hovedanklageren beslutter å unnlate forfølgelse utelukkende ut fra hensynet nevnt i bokstav c, skal forundersøkelseskammeret underrettes, se siste setning i nr. 1. Dersom hovedanklageren beslutter at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for påtale, skal hun/han etter nr. 2 underrette forundersøkelseskammeret og staten som henviste saken, eventuelt Sikkerhetsrådet, om denne beslutningen, samt grunnlaget for den. Forundersøkelseskammeret kan da, etter anmodning fra vedkommende stat eller Sikkerhetsrådet, ta hovedanklagerens beslutning opp til ny behandling eller anmode sistnevnte om å revurdere sin avgjørelse, se nr. 3 a. Forundersøkelseskammeret kan også på eget initiativ ta hovedanklagerens beslutning etter nr. 1 eller nr. 2 om ikke å forfølge en sak, opp til behandling, se nr. 3 b. Nr. 4 bestemmer at hovedanklageren ved nye fakta eller opplysninger kan revurdere en avgjørelse om etterforskning eller påtale. Artikkel 53 inneholder flere regler og skjønnsmessige temaer som vil bli utdypet nærmere i prosessreglene, se artikkel 51. Spesielt forholdet mellom artikkel 53 og jurisdiksjonsbestemmelsene i del 2 (særlig artikkel 15), vil få en nærmere avklaring der.

Artikkel 54 (Hovedanklagerens plikter og kompetanse i forbindelse med etterforskning)

Artikkelen bestemmer hvilke rettslige virkemidler hovedanklageren har til rådighet under etterforskningen og hvilke rettslige begrensninger det legges på hans/hennes arbeid. Hovedanklageren skal etter nr. 1 a finne alle relevante fakta og bevis, både det som taler for og mot mistenkte. Videre skal hovedanklageren etter nr. 1 b treffe egnede tiltak for å sikre en effektiv og samtidig hensynsfull etterforskning. Her er en spesifikk referanse til ivaretakelse av ofrenes og vitnenes interesser under etterforskningen. I tillegg skal hovedanklageren fullt ut respektere personers rettigheter nedfelt i vedtektene, se særlig artiklene 55, 59, 61, 64 og 67.

Etter nr. 2 kan hovedanklageren foreta etterforskning på territoriet til en stat (såkalt «on-site investigation») i samsvar med reglene i del 9, eventuelt når forundersøkelseskammeret har gitt adgang til slik etterforskning etter artikkel 57 nr. 3.

Hovedanklageren kan etter nr. 3 foreta en rekke etterforskningskritt: innhente og sikre bevis (bokstav a), innkalle og avhøre personer (bokstav b), søke samarbeid med stat eller mellomstatlig organisasjon (bokstav c), inngå avtaler med stat, mellomstatlig organisasjon eller person (bokstav d), forplikte seg til ikke å utlevere mottatte opplysninger (bokstav e), samt treffe nødvendige tiltak for å sikre fortrolighet, beskytte personer eller sikre bevis (bokstav f). Domstolens prosessregler vil utdype innholdet i denne bestemmelsen, se artikkel 51.

Artikkel 55 (Individuelle rettigheter under en etterforskning)

Artikkelen stadfester de individuelle rettighetene til en person som er gjenstand for hovedanklagerens etterforskning. Bestemmelsen unngår bevisst å bruke uttrykk som «mistenkt» eller «siktet» siden disse begrepene har ulikt innhold i de enkelte nasjonale rettssystemene, og under diplomatkonferansen var det ikke mulig å enes om en felles forståelse av disse begrepene. Etter nr. 1 skal ikke personen under etterforskning tvinges til å avgi forklaring som kan anvendes mot vedkommende, såkalt forbud mot selvinkriminering (bokstav a). Vedkommende skal heller ikke utsettes for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (bokstav b) og skal sikres tolkebistand (bokstav c). Videre forbys vilkårlig pågripelse eller fengsling (bokstav d).

I nr. 2 angis tilleggsrettighetene til en person som skal avhøres, enten av hovedanklageren eller av nasjonale myndigheter etter Domstolens anmodning. Vedkommende skal da få opplyst hva han/hun er mistenkt for (bokstav a). Han/hun kan forholde seg taus uten at dette kan brukes mot vedkommende (bokstav b). Personen har også krav på juridisk bistand, eventuelt vederlagsfritt (bokstav c). Vedkommende har rett til å ha en forsvarer til stede under avhør (bokstav d).

Bestemmelsen bygger i stor grad på internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, særlig rettssikkerhetsgarantiene i FN-konvensjonen av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950. Videre må bestemmelsen ses i sammenheng med artikkel 59 som gir en person ytterligere rettigheter i forbindelse med pågripelse, artikkel 61 som gir en tiltalt rettigheter forut for hovedforhandlingen, artikkel 63 om rett til nærvær under rettergangen, samt artikkel 67 som mer utførlig angir tiltaltes rettigheter under rettergangen. Det kan bli aktuelt å utdype flere av disse rettighetene i Domstolens prosessregler, se artikkel 51.

Artikkel 56 (Forundersøkelseskammerets rolle ved en enestående anledning til etterforskning)

Artikkelen regulerer det forhold at det foreligger en helt spesiell mulighet til å foreta visse etterforskningsskritt. Hovedanklageren kan da etter nr. 1 anmode forundersøkelseskammeret om å treffe særlige tiltak som nevnes i nr. 2. Ved kammerets avgjørelse skal det særlig tas hensyn til forsvarets rettigheter, og etter nr 1 bokstav c skal hovedanklageren som hovedregel formidle relevant informasjon til personen under etterforskning.

Nr. 2 nevner eksempler på tiltak som forundersøkelseskammeret kan treffe etter nr. 1 b. Det er å gi anbefalinger eller avsi kjennelser om fremgangsmåter som skal følges (bokstav a), å pålegge nedtegnelse under forhandlingene (bokstav b) eller å oppnevne sakkyndig (bokstav c). Videre kan det bestemmes å gi en forsvarer ytterligere rettigheter (bokstav d), samt å sørge for tiltak vedrørende innhenting eller sikring av bevis eller avhør av personer (bokstav e og f).

Når hovedanklageren ikke fremsetter en anmodning etter nr. 1, kan forundersøkelseskammeret etter nr. 3 konferere med hovedanklageren om nødvendigheten av slike tiltak som nevnt i nr. 2. Eventuelt kan kammeret etter nr. 3 a på eget initiativ treffe tiltak etter visse vilkår. En slik avgjørelse kan ankes av hovedanklageren, og saken skal avgjøres raskt, se nr. 3 b. Bevis som er sikret eller innhentet etter denne artikkelen kan være gjenstand for innsigelser, og nr. 4 fastslår at domskammeret skal bestemme hvorvidt slikt bevis skal tillates ført, eventuelt hvilken vekt det da skal tillegges, se også artikkel 69.

Artikkel 57 (Forundersøkelseskammerets funksjoner og kompetanse)

Artikkelen angir forundersøkelseskammerets funksjoner og kompetanse ved de ulike stadiene i etterforskningen. Etter artikkel 39 nr. 2 b (iii) skal forundersøkelseskammeret bestå av en eller tre dommere avhengig av hvilke funksjoner som skal utøves. Artikkel 57 nr. 2 avspeiler disse to mulighetene ved at visse angitte avgjørelser må treffes av et forundersøkelseskammer sammensatt av tre dommere. Dette gjelder avgjørelser etter artiklene 15, 18, 19, 54 nr 2, 61 nr. 7, og etter nr. 2 a må disse avgjørelsene treffes ved flertallsvedtak, det vil si etter tilslutning av to av kammerets tre dommere. Videre viser nr. 2 b til de tilfeller der kammeret kun består av en dommer.

Forundersøkelseskammeret er tillagt en rekke funksjoner som er spredt rundt i vedtektene, og nr. 3 viser til dette og nevner at kammeret i tillegg kan utøve andre funksjoner. Det kan være å avsi kjennelser eller utstede ordre som er nødvendige for etterforskningen etter anmodning fra hovedanklageren (bokstav a) eller å utstede nødvendige ordre eller søke nødvendig samarbeid i henhold til del 9 (bokstav b). Videre kan kammeret sørge for beskyttelse av involverte personer og verne opplysninger som gjelder nasjonal sikkerhet (bokstav c), og kammeret kan, på visse vilkår, gi hovedanklageren anledning til å foreta bestemte etterforskningsskritt innenfor en statsparts territorium uten statens samarbeid etter del 9 (bokstav d). Endelig kan kammeret søke samarbeid med stater i samsvar med artikkel 93 nr. 1 bokstav j med hensyn til inndragning når en beslutning om pågripelse eller innkalling etter artikkel 58 er utferdiget.

Artikkel 58 (Forundersøkelseskammerets utferdigelse av pågripelsesbeslutning eller innkallingsordre)

Artikkelens nr. 1 foreskriver når forundersøkelseskammeret skal utferdige pågripelsesbeslutning i forhold til en bestemt person. Dette skal skje etter anmodning fra hovedanklageren og på det vilkår at det er rimelig grunn til å tro at den aktuelle personen har begått en forbrytelse under Domstolens jurisdiksjon (bokstav a). Videre må pågripelse synes nødvendig ut fra en av de tre grunnene nevnt i nr. 1 bokstav b: for å sikre at vedkommende møter til rettsforhandlingene (i), for å hindre at vedkommende forhindrer etterforskningen eller rettsforhandlingene (ii) eller for å forhindre fortsatt forbrytersk virksomhet som faller inn under Domstolens jurisdiksjon (iii).

Nr. 2 angir kravene til innholdet i hovedanklagerens begjæring. Den skal inneholde personens navn og kjennetegn (bokstav a), henvisning til de påståtte forbrytelsene (bokstav b), redegjørelse for de faktiske forhold (bokstav c), oversikt over bevismateriale (bokstav d), samt grunnen til at hovedanklageren mener pågripelse er nødvendig (bokstav e). Etter nr. 3 skal forundersøkelseskammerets pågripelsesbeslutning inneholde opplysninger som svarer til bokstavene a - c i nr. 2. Nr. 4 bestemmer at en pågripelsesbeslutning skal gjelde inntil annet bestemmes av Domstolen. Endringer i beslutningen kan foretas etter nr. 6.

Videre sier nr. 5 at Domstolen, på grunnlag av pågripelsesbeslutning, kan anmode om midlertidig forvaring eller pågripelse og overlevering etter til del 9. Nr. 7 angir at hovedanklageren kan begjære at forundersøkelseskammeret innkaller en person til Domstolen i stedet for å begjære pågripelse av vedkommende. Forundersøkelseskammeret skal benytte seg av dette alternativet dersom det finner det godtgjort at det er rimelig grunn til å tro at en innkalling er tilstrekkelig. En slik innkallingsordre skal inneholde navn og kjennetegn (bokstav a), møtedato (bokstav b), henvisning til forbrytelsene (bokstav c) og redegjørelse for de faktiske forhold (bokstav d). Innkallingen skal forkynnes for personen.

Artikkel 59 (Fremgangsmåte ved pågripelse i forvaringsstaten)

Artikkelen regulerer det forhold at en statspart har mottatt en anmodning fra Domstolen om å ta en person i forvaring eller arrest, samt overlevere vedkommende til Domstolen. Etter nr. 1 skal statsparten umiddelbart treffe tiltak for å pågripe personen i samsvar med egen lovgivning og i samsvar med vedtektenes del 9. Nr. 2 foreskriver at den pågrepne personen umiddelbart skal fremstilles for kompetente myndigheter i forvaringsstaten som skal kontrollere flere forhold. Dette omfatter blant annet å påse at den pågrepne er rett person (bokstav a), at gjeldende regler for pågripelse er fulgt (bokstav b) og at personens rettigheter er respektert (bokstav c). Dette er ansett som viktige rettssikkerhetsgarantier for den pågrepne personen. De nasjonale myndighetene kan imidlertid ikke overprøve om en pågripelsesbeslutning er utstedt riktig i henhold til artikkel 58 nr. 1 bokstav a og b, se nr. 4.

Etter nr. 3 kan personen fremsette begjæring om foreløpig løslatelse i påvente av overlevering. I avgjørelsen av en slik begjæring skal myndighetene i forvaringsstaten vurdere forbrytelsens alvor, hensyn som taler for midlertidig løslatelse, og eventuelle garantier for at overlevering likevel vil bli gjennomført til Domstolen. Nr. 5 foreskriver at myndighetene i forvaringsstaten skal holde forundersøkelseskammeret orientert med hensyn til begjæringer om midlertidig løslatelse og ta fullt hensyn til kammerets anbefalinger. Ved en eventuell løslatelse kan kammeret etter nr. 6 be om å bli holdt løpende orientert om forholdet. Etter nr. 7 skal den pågrepne personen overleveres fra forvaringsstaten til Domstolen så snart det foreligger ordre om slik overlevering.

Artikkel 60 (Innledende forhandlinger for Domstolen)

Bestemmelsen regulerer det første stadiet etter at en pågrepet person er overlevert til Domstolen, eventuelt når personen møter der frivillig. Etter nr. 1 skal forundersøkelseskammeret forsikre seg om at personen er blitt informert om sine rettigheter, herunder retten til å begjære midlertidig løslatelse i påvente av rettsforhandlingene, se nr. 2. Dersom vilkårene etter artikkel 58 nr. 1 er oppfylt skal personen ikke midlertidig løslates. Nr. 3 foreskriver jevnlig vurdering av spørsmålet om løslatelse eller fengsling av en person. Videre bestemmer nr. 4 at forundersøkelseskammeret skal sikre at personen ikke holdes fengslet i alt for lang tid før rettsforhandlingene starter. En urimelig lang fengslingstid som skyldes en utilgivelig forsinkelse fra hovedanklagerens side kan være grunnlag for midlertidig løslatelse. Avslutningsvis i nr. 5 gis forundersøkelseskammeret adgang til å utferdige pågripelsesbeslutning overfor en person som er midlertidig løslatt, når det er nødvendig for å sikre personens fremmøte ved Domstolen.

Artikkel 61 (Bekreftelse av tiltalepunktene før hovedforhandling)

Før rettsforhandlingene starter, skal forundersøkelseskammeret etter nr. 1 bekrefte hovedanklagerens tiltalepunkter. Dette skal skje i rettsmøte mens hovedanklageren, den tiltalte og dennes forsvarer er til stede. Etter nr. 2 kan forundersøkelseskammeret på visse vilkår beslutte at slikt møte avholdes uten tiltaltes nærvær. Dette er mulig når tiltalte har gitt avkall på sin rett til å være til stede (bokstav a) eller når tiltalte har flyktet og man har forsøkt å få vedkommende til å møte uten å lykkes (bokstav b). Dersom rettferdighetshensyn tilsier det, skal forundersøkelseskammeret da beslutte at tiltaltes forsvarer skal være til stede.

For å gi tiltalte og hans forsvar anledning til å forberede seg til rettsmøtet, bestemmer nr. 3 at tiltalte, i rimelig tid før rettsmøtet, skal motta kopi av de relevante dokumenter (bokstav a) og få opplyst hvilke bevis som vil bli ført (bokstav b). Dersom tiltalebeslutningen endres før rettsmøtet slik hovedanklager har adgang til å gjøre etter nr. 4, skal tiltalte orienteres om dette. Hvis endringen innebærer en tilbaketrekking av tiltalepunkter, skal forundersøkelseskammeret etter nr. 4 få en begrunnelse for dette.

Under selve rettsmøtet skal hovedanklageren etter nr. 5 underbygge tiltalen med bevis for å påvise at det foreligger vektige grunner for å tro at personen har begått forbrytelsene han eller hun er tiltalt for. Etter nr. 6 kan tiltalte under rettsmøtet gjøre innsigelser mot tiltalepunktene (bokstav a), bestride hovedanklagerens bevis (bokstav b), samt fremlegge bevis (bokstav c). Under diplomatkonferansen fremkom det at den vide mulighet tiltalte gis til å bestride tiltalen på dette stadiet innebærer en fare for vesentlig trenering, eksempelvis i forbindelse med tidkrevende bevisfremleggelse. Det ble likevel ansett ønskelig med en slik bestridelsesadgang ut fra rettssikkerhetshensyn.

Rettsmøtet kan ende på flere måter. Etter nr. 7 skal forundersøkelseskammeret avgjøre om bevismaterialet er tilstrekkelig til å fastslå at det foreligger vektige grunner til å tro at vedkommende har begått de forbrytelser han eller hun er tiltalt for. I så fall skal tiltalepunktene bekreftes, og personen henvises til domskammeret for rettsforhandlinger (bokstav a). Dersom forundersøkelseskammeret finner at bevismaterialet er utilstrekkelig, skal bekreftelse nektes (bokstav b), eventuelt kan hovedanklageren etter bokstav c bes om å fremskaffe ytterligere bevis (i) eller om å endre tiltalen (ii). Hvis bekreftelse av tiltalepunkter er nektet etter nr. 7 b, kan hovedanklageren, på et senere tidspunkt, anmode om bekreftelse så fremt anmodningen er underbygd med nye bevis, se nr. 8.

Videre bestemmer nr. 9 at tiltalepunkter kan endres etter bekreftelse og før rettsforhandlingene er begynt. Kommer de nye tiltalepunktene i tillegg til eller er mer alvorlige enn de opprinnelige, må de nye bekreftes i samsvar med reglene i nr. 1 - 7 ovenfor. Hovedanklageren kan også, med domskammerets tillatelse, trekke tiltalepunkter etter at rettsforhandlingene er begynt. Ordre som er utstedt i forhold til tiltalepunkter som ikke er blitt bekreftet eller punkter som er trukket tilbake av hovedanklageren, skal etter nr. 10 opphøre å gjelde.

Etter at forundersøkelseskammeret har bekreftet tiltalepunktene, skal presidentskapet etter nr. 11 opprette et domskammer. Det skal, med forbehold for nr. 8 og artikkel 64 nr. 4, kunne utøve enhver av forundersøkelseskammerets funksjoner som er relevante og anvendelige i forbindelse med rettergangen.

DEL 6 (artiklene 62 -76)

Rettergangen

Denne delen regulerer selve rettergangen (hovedforhandlingen), herunder regler om tiltaltes rettigheter under saken (artikkel 67) og bestemmelser om bevisfremleggelse og bevisføring, samt behandling av konfidensiell informasjon (artikkel 72). En rekke av disse bestemmelsene er ment å skulle ivareta vitners sikkerhet. Videre er det bestemmelser om domsavsigelse, krav til beslutningsdyktighet og krav til innholdet i dommene. Dommene kan etter artikkel 75 inneholde avgjørelser om erstatning til ofre. En rekke av bestemmelsene i denne delen reflekterer regler som også er kjent fra internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, særlig rettssikkerhetsgarantiene i FN-konvensjonen av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (heretter SP) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (heretter EMK). Disse konvensjonene ble for øvrig inkorporert i norsk rett ved lov av 21 mai 1999 nr. 30, se Ot prp nr 3 (1998 - 99).

Artikkel 62 (Rettergangssted)

Stedet for rettergangen skal være Domstolens sete. I følge artikkel 3 er Haag, Nederland, utpekt som rettergangssted så fremt ikke annet er bestemt. Grunner for at Domstolen beslutter å holde rettergangen et annet sted, vil kunne være hensynet til en effektiv og rettferdig rettssak, eller at det vil medføre at forhandlingene kan gjennomføres på en enklere og mindre kostbar måte. Det vil særlig kunne være hensiktsmessig å flytte forhandlingene til et sted som ligger nærmere åstedet.

Artikkel 63 (Tiltaltes nærvær under rettergangen)

Utgangspunktet i nr. 1 er at tiltalte må være til stede i rettslokalet for at det skal kunne holdes hovedforhandling. Dette er i tråd med SP artikkel 14 nr. 3 og EMK artikkel 6(3), se norsk strprl § 280. I nr. 2 er det likevel gitt en begrenset anledning til å holde hovedforhandling uten at tiltalte fysisk er tilstede i rettslokalet. Tiltalte kan bortvises dersom han eller hun stadig forstyrrer forhandlingene. Dersom tiltalte besluttes bortvist presiserer bestemmelsen at det skal treffes forholdsregler slik at vedkommende kan følge rettergangen og instruere sin forsvarer. Til dette kan det benyttes kommunikasjonsteknologi. Eksempelvis vil tiltalte kunne overvære forhandlingene via videooverføring. Denne forholdsregelen synes å ivareta tiltaltes rettigheter i tilstrekkelig grad. Adgangen til å bortvise tiltalte gjelder bare i ekstraordinære tilfeller og andre rimelige alternativer må ha vist seg utilfredsstillende. Tiltalte skal få være til stede når det ikke lenger er strengt nødvendig å holde vedkommende borte. Dette er en meget begrenset adgang til å holde rettergang uten tiltaltes fysiske tilstedeværelse, og kan ikke betraktes som noen egentlig «in absentia»-regel. Se for øvrig under pkt. 5.6.5 ovenfor.

Artikkel 64 (Domskammerets funksjoner og myndighet)

Bestemmelsen angir rammene for domskammerets kompetanse og fastslår hvilke funksjoner det har. Disse funksjonene skal i følge nr. 1 utføres i samsvar med vedtektene og prosessreglene. Etter denne bestemmelsens nr. 2 skal domskammeret påse at rettergangen er effektiv og at tiltaltes rettigheter respekteres, samt at ofre og vitner beskyttes. Nr. 3 foreskriver at kammeret skal holde samråd med partene og beslutte nødvendige prosedyrer, avgjøre valg av språk samt sørge for fremleggelse av dokumenter og opplysninger. Domskammeret kan, etter som hva som anses nødvendig, også utøve forundersøkelseskammerets funksjoner, se artikkel 61 nr. 11, beslutte vitneframmøte og vitneprov samt om nødvendig anmode stater om å fremlegge dokumenter og andre bevis, se nr. 6. Videre skal kammeret blant annet sørge for beskyttelse av fortrolige opplysninger, samt beskyttelse av tiltalte, ofre og vitner.

Nr. 7 gir ved særlige forhold hjemmel til å holde forhandlinger for lukkede dører når dette følger av artikkel 68 eller på grunn av følsomme forhold. Etter nr. 8 skal domskammeret påse at tiltalen leses opp for tiltalte og at vedkommende forstår den. Tiltalte skal gis anledning til å erklære seg skyldig (se artikkel 65) eller ikke skyldig. Videre skal rettens formann sikre en upartisk rettergang. Når det gjelder avgjørelse om hvilke bevis som er relevante og som skal kunne føres, sier nr. 9 at domskammeret skal avgjøre dette. Nærmere regler om fremleggelse av bevis følger for øvrig av artikkel 69. Domskammeret skal etter nr. 10 sørge for at det føres rettsbok.

Artikkel 65 (Tilståelsessaker)

Bestemmelsen åpner for i tilståelsessaker å avsi fellende dom på basis av tiltaltes erkjennelse av straffeskyld, uten at påtalemyndigheten har ført bevis for skyldspørsmålet gjennom en fullstendig hovedforhandling. Se også under pkt. 5.6.1 og 5.6.6 ovenfor. Dersom tiltalte erkjenner straffeskyld («plea of guilty») frasier vedkommende seg i praksis retten til å få skyldspørsmålet avgjort gjennom en hovedforhandling, retten til å bli ansett uskyldig inntil det motsatte er bevist, samt retten til å presentere sitt eget forsvar. Bestemmelsen åpner imidlertid for at domskammeret kan beslutte at påtalemyndighetene fremlegger bevis utover tiltaltes tilståelse eller at det gjennomføres ordinære hovedforhandlinger. Fordelen med en slik forenklet rettergang er at den er tids- og ressursbesparende. For enkelte ofre og vitner kan det også være en fordel å slippe å måtte forklare seg om meget traumatiske opplevelser. For andre vitner vil det derimot kunne være ønskelig og viktig å kunne få fortelle sin historie under en rettsforhandling. Et av formålene med et rettsoppgjør er nettopp at sannheten om de overgrep som fant sted skal komme frem så langt det lar seg gjøre. Dette hensynet ivaretas imidlertid ved at det i enkelte tilfeller kan gjennomføres ytterligere bevisføring eller ordinære hovedforhandlinger.

Nr. 1 fastslår hvilke vilkår som må være oppfylt for at tilståelsen kan danne grunnlag for en fellende dom. Det kreves at tiltalte har tilstått frivillig og forstått innholdet i og følgen av en tilståelse, samt at tilståelsen underbygges av det øvrige faktum. Nr. 2 foreskriver at en tilståelse som tilfredsstiller kravene i nr. 1, skal anses for å slå fast at de vesentlige faktiske forhold som kreves for domfellelse, er til stede. Tiltalte kan da dømmes for det eller de forhold han eller hun har tilstått.

Nr. 3 regulerer følgen av at vilkårene i nr. 1 ikke er oppfylt. Tilståelsen skal i så tilfelle anses for ikke avgitt og saken kan overføres til et annet domskammer. Nr. 4 sier at dersom det i tillegg til tilståelsen er behov for ytterligere bevisføring, f.eks. av hensyn til ofrene, kan anklageren anmodes om å presentere ytterligere bevis, eller det kan besluttes at det skal gjennomføres en ordinær rettergang. I så fall skal tilståelsen sees bort ifra og det skal gjennomføres rettergang etter de ordinære prosedyrer, dvs full hovedforhandling. På denne måten ivaretas noen av de hensyn som ble påpekt ovenfor.

Nr. 5 bestemmer at forutgående avtaler mellom anklageren og forsvaret med henhold til tiltalen, tilståelsen eller straffen ikke skal binde retten. Bestemmelsen gjør det klart at såkalt «plea bargain» som er kjent blant annet fra USA, hvor tiltalte for eksempel kan erklære seg skyldig i et tiltalepunkt eller vitne mot andre mistenkte mot å få en lavere straff, ikke binder retten. Det er retten og ikke påtalemyndigheten som avgjør tilståelsessaker, og retten står fritt med hensyn til straffeutmålingen innenfor de rammer som følger av anvendelig rett.

Spørsmålet om hvordan prosedyren for tilståelsessaker skal være illustrerer forskjellene mellom common- og civil law-systemer. I land med common law-tradisjoner legges det tradisjonelt større vekt på en tilståelse enn i land med civil law-tradisjoner, og de ulike tilnærmingene ble også avspeilet under forhandlingene, se ovenfor om dette under pkt. 5.6.6.

I land med common law-tradisjoner kan i utgangspunktet en tilståelse danne grunnlag for fellende dom uten ytterligere bevisføring. I land med civil law tradisjoner vil man normalt ikke kunne bygge en fellende dom på en tilståelse uten ytterligere bevisfremleggelse. Dette gjelder også i forhold til mindre alvorlige forbrytelser, selv om det i slike saker er mulighet for en noe forenklet rettergang. Når det gjelder de alvorligste forbrytelser, vil det i de fleste land med civil-law tradisjoner heller ikke i tilståelsessaker være anledning til å gjennomføre forenklet rettergang. Artikkelen representerer en balanse mellom common- og civil-law systemene. Ordningen går noe lenger enn civil law når det gjelder å dømme på bakgrunn av tilståelsen. På den andre side tillates det bevisføring i større utstrekning enn det som er vanlig i common law-systemer.

Også Jugoslavia- og Rwandadomstolen tillater at det kan avsies fellende dom på grunnlag av en tilståelse. Både i Erdemovic- og Kambandasaken (Erdemovic, ICTY 1998 og Kambanda, Rwanda 1998) ble de tiltalte dømt på grunnlag av at de hadde erkjent straffeskyld. Prosedyren for tilståelsessaker for disse domstolene er ikke identisk med den som følger av denne artikkel. Likevel vil disse avgjørelsene kunne belyse en rekke av de tolkingsspørsmål som kan oppstå i forhold til denne artikkel.

Artikkel 66 (Uskyldspresumsjonen)

Det slås i nr. 1 fast en presumsjon for uskyld. Dette innebærer at tiltalte skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist. Prinsippet om at tiltalte skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist, er imidlertid ikke absolutt. I tilståelsessaker gjøres det unntak fra dette prinsippet ved at det kan avsies fellende dom uten bevisføring i tilfeller hvor tiltalte erkjenner straffeskyld, se kommentarer til artikkel 65.

Nr. 2 fastslår at hovedanklageren har bevisbyrden. Dette innebærer at hovedanklageren må føre bevis for alle de faktiske omstendigheter som må være til stede for at straffbarhetsbetingelsene skal anses oppfylt. Det kan dermed ikke kreves at tiltalte må føre bevis for at et faktum ikke er til. Heller ikke denne bevisbyrderegelen er absolutt. For det første kreves det ikke at det føres bevis for omstendigheter som er allment kjent, se artikkel 69 nr. 6. Dernest kan tiltalte og hovedanklager bli enige om at visse fakta skal legges til grunn. I tillegg kan nevnes at hovedanklager ikke behøver å føre bevis for at det ikke foreligger straffrihetsgrunner såfremt ikke tiltalte har påberopt seg slike.

Nr. 3 krever at for å avsi en fellende dom må retten være overbevist «over rimelig tvil» om tiltaltes skyld. Motsatt, dersom det foreligger rimelig tvil må tiltalte frifinnes. Prinsippet gjelder også i norsk rett og følger av fast og etablert domstolspraksis. Prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, er dessuten nedfelt i EMK artikkel 6 som nå er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30.

Artikkel 67 (Tiltaltes rettigheter)

Bestemmelsen presiserer en rekke rettigheter som skal ivareta hensynet til tiltaltes rettssikkerhet. En rekke av disse rettighetene er forutsetninger for en rettferdig rettergang og er nedfelt blant annet i EMKs artikkel 5 og 6. Artikkelens nr. 1 fastslår tiltaltes rettigheter under rettergangen herunder retten til en offentlig, upartisk og rettferdig rettergang. I bokstav a - i presiseres tiltaltes minimumsrettigheter. I bokstav a og b presiseres rettigheter som er viktige for at tiltalte skal kunne ha anledning til å forsvare seg mot tiltalen. For det første skal tiltalte informeres om innholdet i tiltalen på et språk som tiltalte forstår og snakker. Dessuten har tiltalte krav på tilstrekkelig tid til å forsvare seg samt til å konsultere forsvarer etter eget valg. I bokstav c fastlås retten til å få saken behandlet uten unødige forsinkelser. I bokstav d presiseres hovedregelen om at tiltalte har rett til å være til stede under rettergangen. Denne bestemmelsen må imidlertid ses i sammenheng med artikkel 63 hvor det i ekstraordinære tilfeller og på nærmere vilkår er adgang til å bortvise tiltalte fra rettslokalet. Bokstav d gir også tiltalte rett til å være representert ved forsvarer etter eget valg og til å bli informert om denne retten. Tiltalte har i visse tilfeller rett til å få dekket utgiftene til forsvarer. Sistnevnte er viktig for at retten til forsvarer skal være reell dersom tiltalte ikke har egne midler til å dekke forsvarer. Bokstav e fastslår tiltaltes rett til å eksaminere anklagerens vitner samt retten til å føre vitner til sitt forsvar. Bokstav e presiserer dessuten likhetsprinsippet («equality of arms») ved at retten til å utspørre vitner samt føre bevis skal skje på samme vilkår for tiltalte som for hovedanklageren. I bokstav f fastslås retten til tolk, til å få oversettelse av dokumenter mm. Igjen er dette en rettighet som er viktig for at tiltalte skal kunne føre et effektivt forsvar. Bokstav g og h presiserer retten til ikke å forklare seg samt retten til å forklare seg uten å være under ed. Disse bestemmelsen må ses som viktige utslag av selvinkrimineringsforbudet. Bokstav i fastslår at tiltalte ikke kan bli pålagt omvendt bevisbyrde eller å måtte føre bevis for noe motsatt forhold. Dette kan for øvrig også utledes av bevisbyrderegelen i artikkel 66 nr 2.

Nr. 2 bestemmer at anklageren så snart som praktisk mulig skal gjøre tilgjengelig for tiltaltes forsvar bevis som er til hans eller hennes gunst. Bestemmelsen må forstås slik at både bevis som kan så tvil om tiltaltes skyld eller som kan utgjøre formildende omstendigheter ved straffutmålingen må gjøres tilgjengelig. Bestemmelsen er en viktig forutsetning for at tiltalte skal kunne utøve sin rett til å forsvare seg.

Artikkel 68 (Beskyttelse av ofre og vitner og deres deltakelse i rettsforhandlingene)

Nr. 1 foreskriver at Domstolen kan iverksette visse tiltak for å ivareta ofres og vitners sikkerhet samt fysiske og psykiske velvære. Bestemmelsen er viktig blant annet for å sikre vitneforklaringer i tilfeller vitnene hvor vitnene føler seg truet eller skal forklare seg om sensitive eller traumatiske forhold. I saker om seksuelle forbrytelser står i tillegg til den rene sikkerhet, også ofrenes personlige integritet på spill. Å være offer i slike saker vil i enkelte kulturer medføre et sterkt stigma som Domstolen vil se som en av sine oppgaver å beskytte mot. Ved avgjørelsen av om og hvilke tiltak som skal iverksettes, skal det blant annet tas hensyn til forhold som alder, kjønn, helse og særlig om det er tale om seksuell eller kjønnsrelatert vold. Bestemmelsen foreskriver videre at hovedanklageren skal vurdere tilsvarende tiltak så lenge saken er under etterforskning. Det presiseres også at de tiltak som iverksettes, ikke skal være uforenlige med tiltaltes rett til en rettferdig og upartisk rettergang.

Nr. 2 gjør unntak for prinsippet om offentlig rettergang i artikkel 67, ved at det åpnes for at en hvilken som helst del av forhandlingene holdes for lukkede dører, eller at bevis kan fremlegges ved hjelp av elektroniske midler for å beskytte ofre eller vitner. I saker som gjelder seksuelle overgrep eller dersom vitnet er et barn, skal slike beskyttelsestiltak anvendes dersom ikke retten bestemmer annet. Bestemmelsen er ikke uttømmende med hensyn til hvilke midler som kan benyttes.

Nr. 3 fastslår at i tilfeller hvor et vitnes personlige interesser er berørt, skal Domstolen tillate at disse blir hørt på ethvert stadium av rettergangen. Dette skal imidlertid gjøres på en måte som ikke er uforenelig med tiltaltes rettigheter. Etter nr. 4 kan enheten for ofre og vitner veilede hovedanklageren og Domstolen om egnede tiltak. Bestemmelsen er viktig for å domstolen skal ha et godt grunnlag for å vurdere hvilke beskyttelsestiltak som er egnet og effektivt i det enkelte tilfelle, både av hensyn til tiltalte og ofre eller vitnene.

Etter nr. 5 kan hovedanklageren holde bevis eller opplysninger tilbake og i stedet legge frem sammendrag, når sikkerheten til et vitne eller dettes familie ellers i alvorlig grad kan settes på spill. Bestemmelsen gjelder bare for rettsforhandlinger forut for hovedforhandlingen. Videre skal gjennomføringen av en slik prosedyre ikke krenke tiltaltes rettigheter. Det fastslås i nr. 6 at en stat skal kunne be om særlige foranstaltninger når dette er nødvendig av hensyn til beskyttelse av tjenestemenn eller agenter eller av hensyn til sensitiv informasjon.

Artikkel 69 (Bevis)

Artikkelen gir regler for hvilke bevis som kan fremlegges, regler for bevisføringen samt regler for bevisavskjæring. Vitnene skal etter nr. 1 avgi en forsikring angående sannferdigheten av vitnemålet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med artikkel 70 som åpner for straff for falsk forklaring avgitt under ed.

Nr. 2 gir regler for hvordan vitnebeviset skal fremlegges. Innledningsvis presiseres hovedregelen om umiddelbar bevisføring som innebærer at vitnet skal forklare seg direkte for retten. Det åpnes imidlertid for vitneføring via videoopptak eller auditive hjelpemidler, eller skriftlige dokumenter eller forklaringer, hvor dette ikke kommer i konflikt med tiltaltes rettigheter. Dette vil særlig være praktisk hvor vitnet ikke har mulighet til å reise til det sted rettsforhandlingene finner sted. Dessuten kan det gjøres unntak i henhold til artikkel 68 om tiltak for å ivareta ofre og vitners sikkerhet.

Partene kan etter nr. 3 fremlegge bevis som er relevante, se artikkel 64, og som Domstolen for øvrig tillater, se nr. 4. Selv om partene har hovedansvaret for bevisfremleggelsen, har retten en selvstendig rett til å kreve slike bevis som er nødvendige for å avgjøre sannheten. Denne regelen må ses som et utspring av det inkvisitoriske prinsipp som land med civil law tradisjoner bygger på. I norsk rett omtales dette prinsippet som det materielle sannhetsprinsipp, se pkt. 5.5 og 5.6.

Nr. 4 fastslår reglene for hvilke bevis som kan fremlegges. Det er opp til Domstolen å avgjøre hvorvidt et bevis skal kunne fremlegges. Det skal i denne vurderingen tas hensyn til bevisets bevisverdi og enhver skade en fremleggelse av beviset måtte ha i forhold til en rettferdig rettergang eller en rettferdig bevisbedømmelse. Implisitt i dette ligger at et bevis kan nektes fremmet etter at disse hensyn har vært vurdert. Vedtektene bygge med andre ord ikke uttrykkelig på prinsippet om fri bevisbedømmelse. På den andre siden er det heller ingen detaljerte tekniske regler for adgangen til å fremlegge bevis slik som i rettssystemer som bygger på common law-tradisjoner. Bestemmelsen åpner for øvrig for at spørsmålet om hvilke bevis som kan føres kan reguleres nærmere i prosessreglene.

Bevis som er allment kjent, skal kun tas til etterretning, se nr. 6. Nr. 7 inneholder regler for utelukkelse av ulovlig ervervet bevis. Bestemmelsen omfatter bevis som er ervervet i strid med vedtektene eller i strid med internasjonalt anerkjente rettigheter. Det at beviset er ervervet på urettmessig vis er ikke tilstrekkelig for å nekte beviset fremlagt. Ulovlig ervervet bevis skal bare avvises i tilfeller hvor måten det er fremskaffet på, sår vesentlig tvil om bevisets pålitelig eller dersom en fremleggelse av beviset vil stå i motsetning til og alvorlig skade forhandlingenes integritet.

I vurderingen av om et bevis er relevant eller skal tillates ført, skal Domstolen ikke ta stilling til anvendelsen av statens nasjonale lovgivning, se nr. 8. Dette har praktisk betydning i forhold til bevis som er ervervet av nasjonale myndigheter. Selv om et bevis er ervervet i samsvar med vedkommende stats nasjonale lovgivning, er det ikke avgjørende for hvorvidt beviset skal kunne føres for Domstolen. Bevisføring for Domstolen vil dermed måtte avgjøres på grunnlag av disse vedtektene og prosessreglene og ikke etter den aktuelle stats nasjonale lovgivning.

Artikkel 70 (Straffbare handlinger rettet mot rettspleien)

I henhold til nr. 1 har Domstolen kompetanse til å ilegge straff for straffbare handlinger rettet mot dens rettspleie. Handlingene omfatter blant annet forsettlig å avgi falsk forklaring, å fremlegge falskt bevis, å forlede eller bestikke vitner eller forhindre at disse møter eller vitner, samt det å ødelegge eller forfalske bevis. Videre kan det idømmes straff for ulike former for utilbørlig opptreden overfor Domstolens tjenestemenn. Nr. 2 angir at prinsippene og prosedyrene for gjennomføringen av Domstolens jurisdiksjon etter denne artikkelen skal fastsettes i prosessreglene, se artikkel 51. Staters bistand til Domstolen etter denne artikkelen skal avgjøres etter den anmodede stats nasjonale lovgivning. Ved en domfellelse etter handlingene nevnt i nr. 1, kan Domstolen i henhold til nr. 3, idømme fengsel for en periode på inntil 5 år, bøtestraff, eller begge deler. Etter nr. 4 forplikter statspartene seg til å sørge for nødvendige nasjonale regler som kriminaliserer handlingene nevnt i nr. 1. De nasjonale straffebudene skal etter nr. 4 a ramme statspartens borgere eller handlinger begått på statspartens territorium. En straffesak mot rettspleien skal, etter Domstolens anmodning, behandles av statspartens kompetente myndigheter med sikte på straffeforfølgning. Slike saker skal behandles grundig og effektivt, se nr. 4 b.

Artikkel 71 (Straffetiltak ved upassende atferd overfor Domstolen)

I tillegg til straffetiltakene nevnt i artikkel 70, kan det ved upassende atferd overfor Domstolen iverksettes straffetiltak i form av andre administrative tiltak. Med upassende atferd siktes det blant annet til det å forstyrre rettsforhandlingene eller det å nekte å etterkomme pålegg fra Domstolen. Straffetiltakene kan etter nr. 1 omfatte, men er ikke begrenset til, midlertidig eller permanent bortvisning av vedkommende fra rettsforhandlingene eller ileggelse av en bot. I henhold til nr. 2 skal nærmere regler om dette fastsettes i prosessreglene, se artikkel 51.

Artikkel 72 (Beskyttelse av opplysninger om nasjonal sikkerhet)

Domstolen vil under etterforskningen og rettergangen være avhengig av å få fremlagt bevis om forhold av avgjørende betydning for den aktuelle saken. Disse bevisene kan være av sensitiv karakter slik at besitteren ikke ønsker disse fremlagt for Domstolen, og artikkel 72 regulerer et slikt tilfelle og hvilke prosedyrer som da skal følges. Bestemmelsen omhandler det forhold at en statspart ikke vil etterkomme en anmodning fra Domstolen om fremleggelse av bevis under henvisning til at slik fremleggelse kan skade statens nasjonale sikkerhetsinteresser. Spørsmålet stod sentralt under forhandlingene, se ovenfor under pkt. 5.6.8, og må ses i sammenheng med del 9 om staters plikt til å samarbeide med Domstolen. I henhold til nr. 1 får bestemmelsen anvendelse i saker som reguleres av artiklene 56 nr. 2 og 3, 61 nr. 3, 64 nr. 3, 67 nr. 2, 68 nr. 6, 87 nr. 6 og 93. Videre kan prosedyrene fremsatt i denne artikkel også anvendes i andre situasjoner der slik fremleggelse er aktuelt.

Nr. 2 bestemmer at artikkelen også får anvendelse hvor den anmodede part er en person, ikke en stat. Forutsetningen er at personen har avslått å fremlegge opplysninger eller bevis under henvisning til at dette vil kunne skade en stats nasjonale sikkerhetsinteresser, og vedkommende stat bekrefter dette. Vedkommmende stat skal etter nr. 4 ha rett til å gripe inn for å oppnå en løsning dersom den ser at en situasjon som beskrevet i nr. 1 trolig vil oppstå.

Nr. 5 angir prosedyrene for behandling av situasjoner der det foreligger en interessekonflikt mellom Domstolens ønske om fremleggelse av bevis og statens behov for hemmelighold. Etter nr. 5 legges det opp til at partene i samarbeid skal søke å finne frem til tiltak som kan bidra til en egnet løsning på saken. Tiltakene kan bestå av å endre eller presisere Domstolens opprinnelige anmodning om fremleggelse av bevis, eller å vurdere om opplysningene eller bevisene kan fremskaffes fra en annen kilde enn den anmodede stat. Videre kan det treffes ulike forholdsregler, blant annet at staten fremlegger sammendrag eller utdrag fra de aktuelle bevisene, at fremleggelsen begrenses, eller at det besluttes å holde lukket rettsmøte.

I det tilfellet at staten, til tross for tiltakene nevnt i nr. 5, fortsatt finner at den ikke kan etterleve Domstolens anmodning om fremleggelse, skal staten etter nr. 6 underrette hovedanklageren eller Domstolen og angi grunnene for dette. Begrunnelse kan unnlates dersom det i seg selv ville skade de nevnte sikkerhetsinteressene.

Etter nr. 7 skal Domstolen da avgjøre om de ønskede opplysningene eller dokumentene er relevante og nødvendige for å fastslå om tiltalte er skyldig eller ikke. Dersom det er tilfellet, kan Domstolen treffe tiltak nevnt i nr. 7. Tiltakene er inndelt med tanke på to situasjoner, se bokstav a og b. Etter nr. 7 bokstav a forutsettes det at anmodningen er fremsatt etter del 9 eller under omstendigheter som nevnt i nr. 2, og at staten har påberopt seg artikkel 93 nr. 4. Da kan Domstolen, eventuelt etter først å ha holdt ytterligere samråd, henvise saken videre i samsvar med artikkel 87 nr. 7. Sistnevnte bestemmelse gir Domstolen adgang til å oversende et forhold til statspartsmøtet, se artikkel 112, eller til Sikkerhetsrådet i de tilfeller der Sikkerhetsrådet henviste situasjonen til Domstolen etter artikkel 13. Forutsetningen for en slik oversendelse etter artikkel 87 nr. 7 er at Domstolen finner at staten «ikke opptrer i samsvar med sine forpliktelser etter disse vedtektene». Domstolen skal i slike tilfeller angi hvorfor den har kommet frem til denne konklusjonen. I andre tilfeller enn de angitt i nr. 7 bokstav a, kan Domstolen avsi kjennelse om fremleggelse, se nr. 7 bokstav b i). Eventuelt kan Domstolen, under rettergangen, trekke de slutninger med hensyn til de faktiske forhold som den finner passende.

Artikkel 73 (Opplysninger eller dokumenter fra en tredjepart)

Domstolen kan i forbindelse med rettergangen anmode statsparter om å fremlegge dokumenter eller opplysninger. Dersom statsparten har mottatt disse dokumentene eller opplysningene i fortrolighet fra en tredjepart, sier artikkelens første setning at den anmodede stat skal be om denne tredjeparts samtykke til fremleggelse for Domstolen. Det skilles mellom situasjoner der opplysningene eller dokumentene er mottatt fra en annen statspart (annen setning) og andre tilfeller (tredje setning). Dersom det angjeldende kommer fra en statspart, skal sistnevnte i utgangspunktet samtykke til slik fremleggelse, se del 9 om statsparters plikt til å samarbeide med Domstolen. Alternativt kan saken løses etter modellen angitt i artikkel 72 om beskyttelse av opplysninger om nasjonal sikkerhet, se ovenfor om dette. Før øvrige tilfeller skal den anmodede stat underrette Domstolen om at den ikke er i stand til å fremskaffe dokumentet eller opplysningene.

Artikkel 74 (Krav til avgjørelsen)

Etter nr. 1 skal alle dommere delta på alle stadier av rettergangen og under rådslagningene. Presidentskapet kan utpeke stedfortredere. Disse må være til stede under alle stadier slik at vedkommende er i stand til å erstatte et ordinært medlem av domskammeret dersom sistnevnte ikke kan følge saken til dens avslutning, eksempelvis grunnet sykdom, dødsfall, permisjon eller avskjed. Under diplomatkonferansen var det uenighet om behovet for denne ordningen med varadommere, men det ble inkludert for å sikre effektivitet, herunder å unngå ny behandling av hele saken dersom et ordinært medlem av kammeret skulle falle fra. Nr. 2 foreskriver at domskammerets avgjørelse skal bygge på dets vurdering av bevismaterialene og forhandlingene i sin helhet. Domskammeret har ikke anledning til å gå ut over tiltalen, og det skal kun bygge på de bevis som ble fremlagt og behandlet under rettergangen. Gjennom sine rådslagninger, skal dommerne etter nr. 3 tilstrebe en enstemmig avgjørelse. Dersom enstemmighet ikke kan oppnås, skal avgjørelsen treffes ved flertallsavgjørelse. Etter artikkel 39 nr. 2 b (ii) skal et domskammer bestå av tre dommere, slik at et flertall på to vil være tilstrekkelig. Etter nr. 4 skal rådslagningene være hemmelige. Videre foreskriver nr. 5 at avgjørelsen skal være skriftlig, og den skal grunngis. Ved dissens skal også mindretallets synspunkter fremkomme. Videre skal avgjørelsen, eller et sammendrag av den, avsies i offentlig rettsmøte.

Artikkel 75 (Erstatning til ofre)

Nr. 1 fastslår at Domstolen skal fastsette prinsipper om erstatning til ofre. Slik erstatning kan eksempelvis skje gjennom restitusjon, kompensasjon eller rehabilitering. Domstolen kan, i den enkelte sak, fastsette rammen og omfanget av de tap og skader som har rammet ofrene. Under forhandlingene var det stor uenighet om hvorvidt Domstolen overhodet skulle beskjeftige seg med spørsmålet om erstatning til ofrene for forbrytelsene. En rekke land fremholdt at når Domstolen først domfelte en person, med den omfattende bevisføring det krever, vil det være hensiktsmessig også å ta stilling til erstatningsspørsmål. Andre stater fremholdt at dette var en sivilrettslig problemstilling som burde være en straffedomstol uvedkommende, se for øvrig pkt. 5.6.7 om dette. Etter nr. 2 kan Domstolen avsi kjennelse direkte mot en domfelt med angivelse av hva slags erstatning som skal ytes. Alternativt kan Domstolen bestemme at erstatningen skal utbetales fra forvaltningsfondet for ofre som etableres i samsvar med artikkel 79. Før slike kjennelser avsies, kan Domstolen etter nr. 3 høre anførsler fra de involverte parter. I henhold til nr. 4 kan Domstolen også anmode en stat om å treffe tiltak etter artikkel 93 nr. 1 for iverksettelse av en kjennelse avsagt etter nr. 2. Slike tiltak kan omfatte beslag av utbytte, eiendom og formue. I nr. 5 henvises det til artikkel 109 som regulerer fullbyrdelse av bøter og inndragning, men som gis tilsvarende anvendelse på fullbyrdelse av avgjørelser om erstatning. I henhold til nr. 6 skal ingen av bestemmelsene i artikkel 75 berøre ofrenes rettigheter etter nasjonal rett eller folkeretten.

Artikkel 76 (Domsavsigelse og straffeutmåling)

Artikkelen foreskriver fremgangsmåten som domskammeret skal følge ved avgjørelse om straffeutmåling, se for øvrig del 7 om anvendelige straffereaksjoner. Domskammeret skal da etter nr. 1 ta hensyn til de relevante bevis som er ført og de relevante anførsler som er fremkommet under rettergangen. Før rettergangen er avsluttet, kan domskammeret etter nr. 2 avholde ytterligere et separat rettsmøte om straffeutmålingen for å høre eventuelle nye relevante bevis eller anførsler. Dersom hovedanklageren anmoder om det, skal slikt møte holdes. Bestemmelsen gjelder imidlertid ikke dersom artikkel 65 får anvendelse. Dommen skal avsies offentlig og om mulig i tiltaltes nærvær, se nr. 4 og artikkel 74. Det kan være hensiktsmessig med en egen høring om straffeutmålingen. Når tiltalte først er funnet skyldig finner han eller hun det kanskje for godt å fremlegge nye bevis som kan ha betydning for straffen, men som vedkommende har holdt skjult inntil dette tidspunktet. Regler om slike høringer knyttet til straffeutmåling, vil eventuelt bli inkludert i Domstolens prosessregler, se artikkel 51.

DEL 7 (artiklene 77 - 80)

Straffereaksjoner

Del 7 omhandler hvilke straffereaksjoner, Domstolen kan anvende ved domfellelser for forbrytelsene nevnt i artikkel 5 samt inndragning. I samsvar med legalitetsprinsippet er straffereaksjonene angitt på uttømmende vis, se artiklene 22 og 23 ovenfor. Videre reguleres spørsmål om straffeutmåling, herunder Domstolens adgang til å ta hensyn til formildende og straffeskjerpende omstendigheter. Et forvaltningsfond til fordel for ofre og deres familier opprettes også i denne del og må ses i sammenheng med artikkel 75 om erstatning til ofre. Spørsmålene knyttet til del 7 avslørte store forskjeller på statenes syn på straff og straffeutmåling, og forhandlingene var derfor svært krevende, se pkt. 5.7 om dette.

Artikkel 77 (Anvendelige straffereaksjoner)

Fengselsstraff skal etter nr. 1 være den primære straffereaksjonen. Ved straffeutmålingen må dommerne velge mellom to hovedalternativer. Det kan etter nr. 1 bokstav a idømmes fengsel i inntil 30 år, mens det etter bokstav b åpnes for fengsel på livstid. Livstidsstraffen etter bokstav b er reell i motsetning til det som i mange stater kalles livstid, men som i realiteten er tidsbegrenset. Fengsel på livstid kan imidlertid bare idømmes ved ekstreme forbrytelser og når individuelle omstendigheter ved den domfelte tilsier dette. Disse vilkårene er en kompromissløsning mellom de stater som i utgangspunktet ikke ville akseptere livstid og de stater som primært ønsket dødsstraff, og må ses i sammenheng med artikkel 110 som er nevnt i innledningen til artikkel 77. Etter artikkel 110 etableres en obligatorisk mekanisme for vurdering av straffenedsettelse etter at to tredeler av dommen er sonet, eventuelt etter 25 år dersom dommen lyder på livstid. Bestemmelsen ble inkludert for å imøtekomme en rekke staters bekymring over livstidsstraff og andre lange fengselsstraffer, se ovenfor under pkt. 5.7 om dette, samt merknadene til artikkel 110.

Som tilleggsstraff til fengselsstraff, kan Domstolen etter artikkel 77 nr. 2 idømme bøtestraff. Dette er første gang bøtestraff er tillatt benyttet i en internasjonal domstol. Vilkårene for slik idømmelse skal fastsettes i prosessreglene. Videre kan Domstolen idømme inndragning av utbytte, formuesgoder og aktiva som direkte eller indirekte stammer fra den aktuelle forbrytelsen. Slik inndragning skal imidlertid ikke berøre rettighetene til godtroende tredjepart. Denne reaksjonen er kjent fra de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Inndragning av gjenstander benyttet til forbrytelsens forøvelse kan ikke idømmes.

Artikkel 77 refererer kun til forbrytelser nevnt i artikkel 5 og må således avgrenses mot såkalte rettergangsstraffer som kan ilegges for forseelser under rettssaken, se artiklene 70 og 71 som regulerer dette nærmere.

Artikkel 78 (Straffeutmåling)

Etter nr. 1 skal Domstolen ved straffeutmålingen ta hensyn til faktorer som forbrytelsens grovhet og individuelle omstendigheter ved den domfelte personen. Disse faktorene tilsvarer kriteriene som skal legges til grunn for en eventuell livstidsdom etter artikkel 77 nr. 1 b, se ovenfor, og deres nærmere innhold vil bli utdypet av Den forberedende kommisjon og inkluderes i prosessreglene, se kapittel åtte om arbeidet i kommisjonen. Under diplomatkonferansen var det forslag om at også andre formildende og straffeskjerpende omstendigheter måtte inkluderes i vedtektene, herunder straffenivået i hjemstaten til den domfelte. Det siste ble imidlertid avvist under henvisning til prinsippet om lik straff for lik forbrytelse. Domstolen skal derfor ikke ta hensyn til nasjonale variasjoner ved straffeutmålingen, se også artikkel 21 om anvendelige rettskilder.

I henhold til nr. 2 skal eventuell tid som den domfelte allerede har utholdt i varetekt komme til fradrag ved straffeutmålingen dersom denne tiden er utholdt etter ordre fra Domstolen. Videre åpnes det, etter Domstolens skjønn, for at annen tid som er utholdt forut for dette, og i forbindelse med den samme handlingen, også kan gå til fradrag.

Bestemmelsens nr. 3 regulerer hvordan straffeutmålingen skal skje dersom en person er dømt for flere forbrytelser. I forkant av diplomatkonferansen var spørsmålet om Domstolen da skulle avsi én samlet dom, eller avsi en dom for hver forbrytelse. Etter nr. 3 skal Domstolen avsi dom med utmålt straff for hver enkelt forbrytelse og deretter avsi en samlet dom som angir fengselsstraffens totale lengde. Den samlede straffen må minst være lik den høyeste enkeltstående dom, men kan i samsvar med artikkel 77 nr. 1 ikke overskride 30 års fengsel eller, alternativt, livstidsstraff.

Artikkel 79 (Forvaltningsfond)

I henhold til denne artikkelen skal det ved beslutning av statspartsmøtet opprettes et forvaltningsfond. Fondet skal etter nr. 1 være til fordel for ofre for forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon og for ofrenes familier. Etter nr. 2 kan Domstolen pålegge at penger og andre formuesgoder som samles inn gjennom bøter eller inndragning skal overføres til forvaltningsfondet, se også artikkel 109 om fullbyrdelse av avgjørelser om bøter og inndragning. Avslutningsvis sier nr. 3 at forvaltningsfondet skal administreres i samsvar med de vilkår som statspartsmøtet fastsetter. Under diplomatkonferansen var det fremsatt forslag om at innkrevde eller inndratte midler skulle kunne inngå i fondet til dekning av staters erstatningskrav, eventuelt til dekning av Domstolens saksomkostninger. Disse forslagene ble imidlertid forkastet. Vider vises det til artikkel 75 om erstatning til ofre.

Artikkel 80 (Ingen virkning for nasjonal anvendelse av straffereaksjoner og for nasjonal rett)

Artikkel 80 inneholder en uttrykkelig henvisning til at vedtektene ikke skal legge noen føringer på nasjonale regler vedrørende straffereaksjoner, herunder statenes anvendelse av disse. Bestemmelsen er et utslag av komplementaritetsprinsippet som regulerer forholdet mellom nasjonale domstoler og Domstolen, se særlig artikkel 17. Artikkel 80 ble inkludert som en uttrykkelig presisering mot slutten av forhandlingene under del 7 for å avhjelpe de stater som var misfornøyde med eller hadde problemer med artikkel 77 om anvendelige straffereaksjoner. Enkelte stater som praktiserte dødsstraff fryktet at utelukkelsen av den nevnte straffen kunne influere på sedvanerettsutvikling i folkeretten eller oppfattes som en indirekte kritikk av deres nasjonale system. Samtidig var det en rekke stater som ikke selv kan ilegge livsvarig fengsel, og disse ville markere at Domstolens inklusjon av livstidsstraff ikke ville berøre deres nasjonale straffeutmålingssystem. For en redegjørelse av diskusjonene under diplomatforhandlingene på dette punkt, se ovenfor under pkt. 5.7.

DEL 8 (artiklene 81 - 85)

Rettsmidler

En rekke av Domstolens avgjørelser, herunder dommer og kjennelser, kan angripes ved rettsmidler. Del 8 regulerer bruk av anke, kjæremål og det ekstraordinære rettsmiddelet gjenopptakelse. Her gis regler om hvem som kan angripe de ulike avgjørelsene og på hvilket grunnlag, samt bestemmelser om ankekammerets myndighet i disse sakene. Avslutningsvis reguleres erstatning til personer som har vært utsatt for urettmessig pågripelse eller fengsling fra Domstolens side.

Artikkel 81 (Anke over avgjørelse om frifinnelse, domfellelse eller straffeutmåling)

Artikkelens nr. 1 fastslår at en avgjørelse om frifinnelse eller domfellelse truffet av domskammeret etter artikkel 74 kan påankes. Etter nr. 1 a kan hovedanklageren påanke en slik avgjørelse på grunnlag av saksbehandlingsfeil (i), feil bevisbedømmelse (ii) eller feil rettsanvendelse (iii). Videre kan domfelte, eller hovedanklageren på domfeltes vegne, i tillegg anføre annet grunnlag som påvirker rettergangens eller avgjørelsens rimelighet eller pålitelighet, se nr. 1 b (iv). Under diplomatkonferansen foreslo enkelte stater at det også skulle være adgang til å anke for å få avklart et omstridt rettsspørsmål, uavhengig om man for øvrig var enig i domsresultatet. Forslaget vant imidlertid ikke frem, og anken må derfor være knyttet til avgjørelsen av skyldspørsmålet, eventuelt til straffeutmålingen, se nr. 2.

Etter nr. 2 bokstav a kan en avgjørelse om straffeutmålingen påankes av hovedanklageren eller domfelte på grunnlag av misforhold mellom forbrytelsen og den tilmålte straffen. Nr. 2 bokstav b og c omhandler det forhold at ankekammeret, ved en anke over straffeutmålingen, mener det er grunnlag for å sette en domfellelse helt eller delvis til side, eventuelt at det er grunnlag for å redusere den utmålte straffen.

Med mindre annet bestemmes, skal domfelte holdes i forvaring under ankebehandlingen, se nr. 3. Vedkommende skal imidlertid ikke holdes i forvaring ut over den idømte straffens varighet, og i slike tilfeller skal domfelte løslates, eventuelt løslates på vilkår. Etter nr. 3 bokstav c skal vedkommende som hovedregel løslates umiddelbart dersom dommen lyder på frifinnelse. Det åpnes imidlertid for unntak når hovedanklageren har anket frifinnelsen og har anmodet om fortsatt fengsling av vedkommende. Domstolen kan da, under helt ekstraordinære situasjoner, bestemme at vedkommende fortsatt skal holdes fengslet. Ved denne vurderingen skal domskammeret se hen til risikoen for flukt, forbrytelsens grovhet og sannsynligheten for at en anke fra hovedanklageren skal føre frem. En slik avgjørelse kan påkjæres etter nr. 3 bokstav c (ii). Nr. 4 foreskriver at fullbyrdelse av en dom skal utsettes så lenge ankeadgangen består eller mens ankebehandlingen pågår. Unntak gjelder i forhold til bestemmelsene i nr. 3 bokstav a og b.

Artikkel 82 (Kjæremål over andre avgjørelser)

I tillegg til anke etter artikkel 81, kan partene påkjære en rekke andre avgjørelser truffet av Domstolen. Dette er hovedsakelig regulert i artikkel 82. Etter nr. 1 kan begge parter påkjære følgende avgjørelser: avgjørelse med hensyn til jurisdiksjon eller om en sak kan bringes inn for Domstolen (bokstav a), avgjørelse angående løslatelse (bokstav b), avgjørelse etter artikkel 56 nr. 3 (bokstav c), samt avgjørelse vedrørende spørsmål som i betydelig grad ville påvirke en rettferdig og rask gjennomføring eller utfallet av rettsforhandlingene (bokstav d). Videre bestemmer nr. 2 at en avgjørelse om å tillate etterforskning i en stat uten dennes samarbeid etter del 9, se artikkel 57 nr. 3, kan påkjæres av den berørte staten eller hovedanklageren. Nr. 3 regulerer virkningene av et fremsatt kjæremål. Det skal som hovedregel ikke ha oppsettende virkning, men ankekammeret kan gjøre unntak fra dette. Avslutningsvis regulerer nr. 4 retten til å påkjære for en person som er blitt skadelidende på grunn av en avgjørelse avsagt etter artikkel 75 om erstatning til ofre. Med skadelidende siktes det her til ofre, domfelt eller en godtroende eier av et formuesgode. Disse personene kan påkjære en avgjørelse etter artikkel 75.

Artikkel 83 (Ankebehandling)

I de tilfeller der ankekammeret har myndighet til å behandle anker etter artikkel 81, skal kammeret etter artikkel 83 nr. 1 ha samme myndighet som er tillagt domskammeret, se særlig artikkel 64. Dette gjelder også i forhold til avgjørelser etter denne artikkelen. Videre foreskriver nr. 2 bokstav a og b at ankekammeret i tillegg kan oppheve eller endre en avgjørelse eller en straffeutmåling eller henvise en sak til ny hovedforhandling for et annet domskammer. Slike avgjørelser forutsetter at ankekammeret finner at rettergangen var beheftet med urimelighet som kan ha påvirket avgjørelsen eller straffeutmålingen, eller at den i vesentlig grad var beheftet med feil bevisbedømmelse eller feil rettsanvendelse. Ankekammeret kan etter nr. 2 eventuelt henvise spørsmål vedrørende en saks faktum til det opprinnelige domskammeret, eller selv innhente bevis for å avgjøre spørsmålet. Det bestemmes videre at en avgjørelse som bare er anket av domfelte, eventuelt av hovedanklageren på domfeltes vegne, ikke kan endres i domfeltes disfavør. Under diplomatkonferansen ble det anført at denne regelen i for stor grad kunne oppmuntre domfelte til å anke, men domfelte vil da alltid risikere at hovedanklageren svarer med en motanke. Nr. 3 gir ankekammeret adgang til å endre straffeutmålingen i samsvar med del 7 dersom det finner at straffen står i misforhold til forbrytelsen. Ankekammerets avgjørelser må etter nr. 4 fattes ved flertallsavgjørelse. Etter artikkel 39 nr. 1 består ankekammeret av fem dommere, slik at et flertall på tre dommere vil være tilstrekkelig. Ved dissens skal også mindretallets synspunkter fremgå av dommen, og en enkelt dommer kan avgi eget eller dissenterende votum. Avgjørelsene skal avsies i offentlig rettsmøte og skal grunngis. Den frifunnede eller domfelte behøver ikke være til stede under domsavsigelsen, se nr. 5.

Artikkel 84 (Gjenopptakelse av domfellelse eller straffeutmåling)

Gjenopptakelse er et ekstraordinært rettsmiddel som er forbeholdt helt spesielle tilfeller, og artikkel 84 omhandler spørsmål knyttet til dette. Etter nr. 1 kan gjenopptakelse begjæres av domfelte eller hovedanklageren på domfeltes vegne. I tillegg kan visse personer begjære gjenopptakelse for domfelte i de tilfeller der sistnevnte er død. Dette gjelder domfeltes ektefelle, barn, foreldre eller en person som da personen var i live mottok skriftlig instruks fra domfelte om å begjære gjenopptakelse. Under diplomatkonferansen var det omstridt hvilken personkrets som skulle gis en slik rett, herunder hvor mange fremtidige slektsledd som skulle omfattes av regelen i nr. 1.

En gjenopptakelsesbegjæring må videre etter nr. 1 bygge på ett av tre tillatte grunnlag angitt i nr. 1 bokstav a - c. Det kan på visse vilkår anføres nye fremkomne bevis (bokstav a) eller at avgjørende bevis var falskt, ettergjort eller forfalsket (bokstav b). Endelig kan det anføres at en eller flere dommere har begått alvorlig tjenesteforsømmelse i den aktuelle sak (bokstav c). Begjæring om gjenopptakelse behandles av ankekammeret, som etter nr. 2 kan avvise kravet dersom det anses ubegrunnet. Finner ankekammeret at begjæringen bør tas til følge, er det tre alternative løsninger for å avgjøre spørsmålet. Ankekammeret kan gjeninnkalle det opprinnelige domskammeret (bokstav a), opprette et nytt domskammer (bokstav b) eller beholde jurisdiksjon i saken (bokstav c).

Artikkel 85 (Erstatning til en pågrepet eller domfelt person)

Nr. 1 bestemmer at en person som fra Domstolens side har vært utsatt for urettmessig pågripelse eller fengsling har krav på erstatning. Etter nr. 2 skal en person også motta erstatning dersom vedkommende først var endelig domfelt, men deretter er frifunnet fordi nye fakta viste at vedkommende har blitt utsatt for et justismord. Det er unntak fra retten til erstatning i de tilfeller der vedkommende selv var skyld i at de ukjente fakta ikke var klarlagt tidligere. En person som er frifunnet ved endelig avgjørelse eller når straffeforfølgningen er innstilt, kan i helt ekstraordinære tilfeller tilkjennes erstatning av Domstolen etter nr. 3. Domstolen må i slike tilfeller finne at det er begått et åpenbart justismord.

Disse reglene innebærer at det vil være vanskeligere for en person som har vært utsatt for uberettiget forfølgning av Domstolen å kreve erstatning enn tilfellet er i norsk rett. I norsk rett er det tilstrekkelig å sannsynliggjøre at man ikke har begått den aktuelle handling dersom man er frifunnet eller forfølgningen er innstilt. Dersom fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge allerede er fullbyrdet, skal erstatning gis uten slik sannsynliggjøring, se straffeprosessloven § 444.

DEL 9 (artiklene 86 - 102)

Internasjonalt samarbeid og internasjonal rettshjelp

Del 9 omhandler de enkelte staters plikt til å samarbeide med Domstolen. Å sikre et slikt samarbeid er av helt avgjørende betydning for Domstolens effektivitet. Aktuelle former for samarbeid vil for eksempel være overlevering av personer til Domstolen, pågripelse og varetektsfengsling av personer, utlevering av ulike opplysninger, bevissikring samt avhør av personer. Flere av bestemmelsene gjelder samarbeid på etterforskningsstadiet og må derfor ses i sammenheng med vedtektenes del 5. Det vises for øvrig til pkt. 5.6 og 5.9 ovenfor om behandlingen av disse spørsmålene under diplomatkonferansen.

Artikkel 86 (Generell samarbeidsplikt)

Bestemmelsen gir statspartene, det vil si de stater som har ratifisert, godkjent eller tiltrådt vedtektene i henhold til artikkel 125, plikt til å samarbeide fullt ut med Domstolen i dens etterforskning og straffeforfølgning av forbrytelser som faller inn under dens jurisdiksjon. Statspartenes samarbeid med Domstolen er en forutsetning for at Domstolen skal kunne utøve sine funksjoner. Samarbeidsplikten er absolutt så sant det ikke følger mulighet for unntak av vedtektenes bestemmelser for øvrig, hvilket understrekes av uttrykket «fullt ut» i artikkel 86. De øvrige bestemmelsene i denne delen av vedtektene må tolkes i lys av den generelle forpliktelsen som følger av denne artikkelen. Se for øvrig artikkel 4 nr. 2 om Domstolens adgang til å utøve sine funksjoner og fullmakter på territoriet til enhver statspart. Om brudd på samarbeidspliktene med Domstolen, vises til reaksjonene som er omhandlet i artikkel 87 nr. 7.

Artikkel 87 (Anmodninger om samarbeid: alminnelige bestemmelser)

I henhold til nr. 1 a skal Domstolen ha myndighet til å fremsette rettsanmodninger til statspartene. Slike anmodninger skal oversendes gjennom diplomatiske kanaler eller annen egnet kanal utpekt av den enkelte statspart ved ratifikasjon, eller på et senere tidspunkt i samsvar med prosessreglene som vil bli vedtatt etter vedtektenes ikrafttredelse. I henhold til artikkel 89 nr. 3 b skal anmodninger fra Domstolen om transitt oversendes på tilsvarende måte. For at en anmodning fra Domstolen skal kunne etterkommes så raskt som mulig, bør en anmodning kunne settes frem direkte for Justisdepartementet. Det tas på denne bakgrunn sikte på avgivelse av erklæring om dette i henhold til artikkel 87 nr. 1 a i forbindelse med ratifikasjon. Etter bokstav b kan anmodningen, uavhengig av ovenstående, også oversendes på annet vis, eksempelvis gjennom Interpol.

I henhold til bestemmelsens nr. 2 skal anmodningene med vedlegg være utferdiget på den anmodede stats språk eller være oversatt til dette, alternativt til et av Domstolens arbeidsspråk i tråd med det som den anmodede stat har valgt ved ratifikasjonen eller tiltredelsen. Etter norsk syn er det av hensyn til Domstolens oversettelsesutgifter og fremtidige ressurssituasjon, samt ønsket om å bidra til raskest mulig saksbehandling av vedkommende anmodninger, ansett tilstrekkelig om engelsk velges som arbeidsspråk i forhold til anmodninger om samarbeid fra Domstolen. På denne bakgrunn tas det sikte på avgivelse av erklæring om dette i henhold til artikkel 87 nr. 2 i forbindelse med ratifikasjon.

Videre bestemmes det i nr. 3 at anmodninger om samarbeid og de dokumenter som følger med disse, skal behandles med fortrolighet av den anmodede stat. Kravet gjelder ikke i den utstrekning det er nødvendig å røpe opplysninger for å kunne utføre anmodningen. For å beskytte sikkerheten og det fysiske eller psykiske velværet til ofre, potensielle vitner og deres familier, kan Domstolen treffe nødvendige tiltak, samt be om at tilgjengelige opplysninger behandles eller formidles på en måte som ivaretar nevnte beskyttelsesformål, se nr. 4. Domstolens behandling av opplysninger innsendt av en anmodet stat reguleres av artikkel 93 nr. 8.

Under utøvelsen av sitt arbeid vil Domstolen kunne få behov for bistand fra stater som ikke er parter i domstolsvedtektene. Etter nr. 5 kan Domstolen oppfordre slike stater til samarbeid gjennom inngåelse av særlig avtale eller ved midlertidig ordning. Det samme gjelder bistand fra mellomstatlige organisasjoner, se nr. 6. Ved en statsparts brudd på samarbeidsplikten kan Domstolen etter nr. 7 treffe en kjennelse som fastslår brudd og henvise saken til statspartsmøtet eventuelt til Sikkerhetsrådet i tilfeller der sistnevnte henviste situasjonen til Domstolen.

Artikkel 88 (Hjemmel for prosedyrer i nasjonal rett)

For at statspartene skal kunne oppfylle sine forpliktelser overfor Domstolen i henhold til denne delen av vedtektene, er det nødvendig at deres nasjonale lovgivning tillater alle samarbeidsformene som er nevnt der. De enkelte bestemmelser i del 9 sier også at anmodninger fra Domstolen skal etterkommes i samsvar med prosedyrer fastsatt i nasjonal lovgivning, se eksempelvis artikkel 89 nr. 1 vedrørende overlevering av personer til Domstolen. Derfor fastsetter artikkel 88 at statspartene forplikter seg til å sørge for at deres nasjonale lovgivning hjemler prosedyrer for slikt samarbeid. Forholdet mellom norsk intern rett og Domstolen foreslås regulert ved en egen gjennomføringslov slik tilfellet er i forhold til de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda, se lov av 24 juni 1994 nr 38. Forslag til en slik lov vil bli fremmet så snart som mulig og i god tid før Domstolens vedtekter trer i kraft, se artikkel 126 og omtalen i kapitlene en og tolv.

Artikkel 89 (Overlevering av personer til Domstolen)

Ved overgivelse av personer til Domstolen, brukes begrepet «overlevering» og ikke «utlevering», jf. artikkel 102. Det vises i denne forbindelse til drøftelsen under pkt. 5.9 ovenfor. Statspartene forplikter seg til å etterkomme anmodninger fra Domstolen om pågripelse og overlevering i samsvar med bestemmelsene i denne delen av vedtektene og behandlingsmåten fastsatt i nasjonal lovgivning, se nr. 1. Dersom det under behandlingen av anmodningen om overlevering skulle oppstå spørsmål om negativ rettskraft (ne bis in idem) i henhold til artikkel 20, skal den anmodede stat omgående rådføre seg med Domstolen for å få konstatert om saken kan tas opp til behandling av Domstolen, se nr. 2. Den anmodede stat skal også rådføre seg med Domstolen i de tilfeller der den ettersøkte personen er gjenstand for rettslig forfølgning eller soner en straff i den anmodede stat for en annen forbrytelse enn den han søkes overlevert til Domstolen for, se nr. 4.

Artikkel 89 nr. 3 regulerer spørsmålet om transitt av personer som skal overleveres til Domstolen fra en annen stat. En anmodning om transitt skal som hovedregel etterkommes, og det er oppstilt visse krav til anmodningens innhold, se nr. 3 b. Personer i transitt skal i henhold til nr. 3 c holdes i forvaring under transitten.

I norsk rett reguleres utleveringsspørsmål hovedsakelig av utleveringsloven av 13. juni 1975 nr 39 som inneholder flere bestemmelser som setter vilkår for utlevering, eksempelvis forbud mot utlevering av norske borgere. I gjennomføringsloven for de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda er det gjort unntak fra flere av disse bestemmelsene, og det legges opp til en tilsvarende løsning i forhold til samarbeid med Domstolen.

Artikkel 90 (Konkurrerende anmodninger)

Bestemmelsen regulerer situasjoner der det foreligger konkurrerende anmodninger fra Domstolen og en annen stat om henholdsvis overlevering og utlevering av samme person. Artikkelen skiller mellom to ulike tilfeller. Situasjoner der den ettersøkte person straffeforfølges for samme forhold av Domstolen og en annen stat, behandles under nr. 1 - 6. Der den ettersøkte personen derimot straffeforfølges for forskjellige forhold av Domstolen og en annen stat, behandles dette under nr. 7. Utgangspunktet er i begge tilfeller at der det er mulig, skal den anmodede stat prioritere anmodninger om overlevering til Domstolen. Den anmodede stats forpliktelser i forhold til den anmodende stat vil imidlertid kunne variere, blant annet avhengig av om sistnevnte er part i vedtektene eller har rettigheter i henhold til inngåtte utleveringsavtaler, se nr. 2 - 6.

Artikkel 91 (Innholdet av anmodninger om pågripelse og overlevering)

Bestemmelsen oppstiller krav til anmodningenes innhold. Her gjenspeiles forskjellen mellom ordningene i de såkalte «civil law» og «common law» systemene, der sistnevnte ofte forutsetter anvendelse av særlige bevis- og prosedyreregler, se ovenfor under pkt. 5.6. Under diplomatkonferansen ble det på denne bakgrunn fremholdt at kravene som stilles til anmodninger fra Domstolen ikke skal være mer omfattende, og helst mindre omfattende, enn de som kommer til anvendelse ved anmodninger om utlevering fra andre stater, se nr. 2.

Artikkel 92 (Midlertidig fengslig forvaring)

I påvente av en formell anmodning om overlevering, kan Domstolen be om at den ettersøkte personen holdes i midlertidig fengslig forvaring i den anmodede stat, se nr. 1. Tilsvarende bestemmelse finnes i Den europeiske utleveringskonvensjon av 1957 artikkel 16. Bestemmelsens nr. 2 oppstiller krav til anmodningens innhold, og nr. 3 angir at det skal fastsettes en frist for fremsettelse av den formelle anmodningen om overlevering. Fristen skal angis i prosessreglene, se artikkel 51. Det følger av artikkel 92 nr. 3 at dersom den fengslede personen samtykker i overlevering før fristen utløper, skal iverksettelse av overleveringen skje straks, dersom dette er tillatt etter den anmodede stats lovgivning. Den norske utleveringslovens § 17 a gir hjemmel for en forenklet utleveringsprosedyre ved samtykke. Bestemmelsen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, jf. lov av 16. juli 1999 nr.67.

Artikkel 93 (Andre former for samarbeid)

I tillegg til anmodninger om overlevering og pågripelse, kan Domstolen i forbindelse med etterforskning eller straffeforfølgning be statspartene om å yte også andre former for bistand. Artikkel 93 nr. 1 viser til bevisopptak, granskning, forkynning, ransaking og beslag. Denne oppregningen er imidlertid ikke uttømmende. Etter nr. 1 skal utførelsen av slike anmodninger skje i samsvar med lovgivningen i den anmodede stat. Dersom det er bedt om en form for bistand som ikke konkret er nevnt i nr. 1, kan en stat avslå anmodningen dersom denne formen for bistand er forbudt etter den anmodede stats rett, se nr. 1 bokstav l. Før en anmodning avslås, må den anmodede stat imidlertid rådføre seg med Domstolen om saken. Den skal i denne forbindelse vurdere om den kan yte bistand på annen måte eller på bestemte vilkår, se nr. 3 og nr. 5. I andre tilfeller kan en anmodning kun avslås dersom det er bedt om fremleggelse av dokumenter eller bevis som berører nasjonal sikkerhet, se artikkel 72. I utkastet til vedtekter var det utarbeidet flere alternative grunner til å nekte å etterkomme anmodninger om bistand, men disse ble forlatt for å sikre at Domstolen i størst mulig grad får den nødvendige bistand fra statspartene.

I henhold til nr. 7 kan Domstolen be om at en fengslet person midlertidig overføres til Domstolen for avhør, eventuelt yte annen bistand. Det er et vilkår for overføringen at både den fengslede personen og den anmodede stat samtykker i en slik overføring. Videre oppstilles det i nr. 8 krav om at Domstolen skal sikre at dokumenter og opplysninger behandles fortrolig, men kravet gjelder ikke i den utstrekning det er nødvendig å røpe opplysninger for å kunne utføre anmodningen. Bestemmelsen korresponderer med artikkel 87 nr. 3 om behandlingen av dokumenter og opplysninger i den anmodede stat.

Ved konkurrerende anmodninger om annen bistand enn overlevering eller utlevering, skal den anmodede stat etter beste evne prøve å etterkomme begge anmodningene, se nr. 9. Dersom dette viser å være umulig, skal saken løses i samsvar med prinsippene fastsatt i artikkel 90. Nr. 10 gir Domstolen adgang til å samarbeide med og yte bistand til stater i forbindelse med etterforskning eller rettsforfølgning av straffbare handlinger som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, eller andre alvorlige straffbare handlinger. Adgangen gjelder også overfor stater som ikke er parter i vedtektene. Bestemmelsen har en ikke-uttømmende liste over hva slags bistand Domstolen kan gi, men nevner oversendelse av forklaringer, dokumenter eller annen type bevis og avhør av personer fengslet på grunnlag av en kjennelse avsagt av Domstolen. Kravene til anmodningenes innhold fremgår av artikkel 96.

I norsk rett inneholder gjennomføringsloven for de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda bestemmelser som sikrer tilsvarende former for bistand som nevnt i artikkel 93. Det legges opp til en tilsvarende løsning i forhold til samarbeid med Domstolen.

Artikkel 94 (Utsettelse av gjennomføringen av en anmodning på grunn av pågående etterforskning eller straffeforfølgning)

I enkelte tilfeller vil en umiddelbar gjennomføring av en anmodning om bistand gripe forstyrrende inn i en pågående etterforskning eller straffeforfølgning i den anmodede stat. Dersom anmodningen gjelder et annet forhold enn den pågående etterforskning eller straffeforfølgning, kan den anmodede stat avtale med Domstolen at gjennomføringen utsettes i den tid som er nødvendig, se nr. 1. Etter nr. 2 kan hovedanklageren i slike tilfeller likevel søke å sikre bevis i samsvar med artikkel 93 nr. 1 bokstav j.

Artikkel 95 (Utsettelse av gjennomføringen av en anmodning på grunn av en avvisningspåstand)

Den anmodede stat kan, i tillegg til artikkel 94, også utsette gjennomføringen av en anmodning dersom Domstolen behandler en avvisningspåstand, se artiklene 18 og 19. Denne utsettelsesadgangen gjelder imidlertid ikke dersom Domstolen har gitt særskilt pålegg om at hovedanklageren kan fortsette innhentingen av bevis.

Artikkel 96 (Innholdet av anmodninger om andre former for bistand i henhold til artikkel 93)

En anmodning etter artikkel 93 skal fremsettes skriftlig og skal inneholde, eller ha som vedlegg, en redegjørelse for formålet og grunnlaget for anmodningen, samt de opplysninger som er nødvendige for å kunne utføre denne. I nr. 2 angis en prosedyre for rask oversendelse av anmodninger, som imidlertid forutsetter etterfølgende bekreftelse av anmodningen i samsvar med artikkel 87 nr. 1 a. Bestemmelsene i artikkel 96 gjelder, når det er relevant, tilsvarende for anmodninger rettet fra stater til Domstolen, se nr. 4.

Artikkel 97 (Samråd)

For å sikre at anmodninger utføres, skal statspartene rådføre seg med Domstolen i de situasjoner der det oppstår problemer med gjennomføringen av anmodningene. Bestemmelsen gir i bokstav a - c en ikke uttømmende liste over slike situasjoner, blant annet at anmodningen vil medføre at den anmodede stat må bryte en tidligere inngått forpliktelse overfor en annen stat.

Artikkel 98 (Samarbeid med henblikk på avkall på immunitet og samtykke til overlevering)

Bestemmelsen fastslår at samtykke fra en tredjestat er nødvendig i noen situasjoner for at Domstolen kan gå videre med en anmodning om overlevering. Bestemmelsen griper imidlertid ikke inn i Domstolens myndighet (jurisdiksjon) eller vedtektenes regler for individuelt straffeansvar.

Bestemmelsens nr. 1 angir betingelsene og en prosessuell fremgangsmåte for at Domstolen skal kunne gå videre ved motstrid mellom en stats samarbeidsforpliktelser i forhold til Domstolen og forpliktelser i relasjon til en tredjestat. Dette gjelder i hovedsak i forhold til sedvanerettsbasert statsimmunitet eller diplomatisk immunitet i henhold til Wien-konvensjonen av 1961 om diplomatisk samkvem. I slike tilfeller kreves at Domstolen først må oppnå denne tredjestatens samarbeid med sikte på å få gitt avkall på immuniteten. Den praktiske rekkevidden av regelen må imidlertid bygge på en nærmere tolking av ordlyden, supplert av andre tolkingsfaktorer. Det kreves nemlig at anmodningen om overlevering eller bistand for staten ville medføre en opptreden «som er uforenlig med dens folkerettslige forpliktelser angående staters immunitet og diplomatisk immunitet for en person eller eiendom fra en tredjestat». Spørsmålet om det foreligger en slik klar motstrid med nevnte folkerettslige forpliktelser, forutsetter en vurdering av alle relevante folkerettslige pliktregler. Dersom vedkommende tredjestat også er part i Roma-vedtektene, vil denne gjennom de sistnevnte ha påtatt seg forpliktelser overfor Domstolen som ikke gjør det aktuelt å påberope immunitet. Vedkommende statsoverhode, diplomat el.l. vil da kunne overleveres Domstolen uten innhenting av tredjestatens samtykke. Er vedkommende tredjestat ikke part i vedtektene, vil analysen av gjeldende rettslige forpliktelser måtte bero på en tolking av andre rettskildefaktorer. Her kan det tenkes at forpliktelser i henhold til Folkemordkonvensjonen av 1948 eller eventuelle sedvanerettsregler vil utelukke immunitet. Under enhver omstendighet antas imidlertid at artikkel 98 nr. 1 vil være til hinder for visse tiltak fra vertslandets side som ville stride mot regler om ukrenkelighet i henhold til alminnelig folkerett eller nevnte Wien-konvensjons regler. Eksempelvis vil en ambassades lokaler være ukrenkelige, og eventuell inntrengen fra vertslandets myndigheters side, ville kreve samtykke fra vedkommende stasjonssjef eller senderstat. I slike tilfeller vil vertslandet i henhold til alminnelig folkerett i praksis likevel ha mulighet til å anmode om senderstatens avkall på immunitet og samtykke til overlevering. Det kan også være mye som taler for at sistnevnte fremgangsmåte i praksis vil kunne medvirke til at ovennevnte spørsmål ikke blir satt på spissen.

Artikkelens nr. 2 gjelder Domstolens anmodning om overlevering av en utlending der det, i henhold til annen avtaleforpliktelse som påhviler den anmodede stat, kreves samtykke til slik overlevering fra vedkommendes hjemstat. Hovedformålet med bestemmelsen er å ivareta vertslandets forpliktelser i henhold til militære troppestatusavtaler (også kalt SOFA-avtaler, som står for Status of Forces Agreements). Regelen innebærer at Domstolen ikke kan gå videre med en slik anmodning om overlevering med mindre den først har oppnådd senderstatens samtykke til dette. Den er i samsvar med hevdvunnede avtaleordninger for fordeling av jurisdiksjonskompetanse i relasjon til militært personell. I praksis innebærer regelen at Domstolen ikke uten samtykke fra senderstaten kan forholde seg til vertslandet, dersom sistnevnte i henhold til en SOFA-avtale ikke har jurisdiksjon over vedkommende person for vedkommende handling.

Artikkel 99 (Gjennomføring av anmodninger etter artikkel 93 og 96)

Gjennomføring av anmodninger om bistand etter artiklene 93 og 96 skal skje i samsvar med den anmodede stats rett, se nr. 1. Den anmodede stat skal likevel utføre anmodningen på den måte som er beskrevet i anmodningen, med mindre dette ville være i strid med lovgivningen i den anmodede stat. Anmodningene skal etterkommes hurtig hvis det er påkrevet, og den anmodede stat skal oversende svar på originalspråket og i originalversjon, se nr. 2 og 3.

Etter nr. 4 kan hovedanklageren i visse tilfeller gjennomføre en anmodning direkte på den anmodede stats territorium. Det kreves at dette må være nødvendig for at gjennomføringen skal bli vellykket, samt at utførelsen ikke krever bruk av tvangsmidler. Det siktes her særlig til intervjuer og avhør av personer på frivillig basis. Hovedanklageren kan gjennomføre anmodningen direkte etter å ha konsultert med den anmodede stat, men hvis forbrytelsen ikke er begått på denne statsparts territorium må han/hun dessuten først ta hensyn til alle rimelige vilkår og spørsmål som denne statspart har stilt. I denne forbindelse vil det bli vurdert i hvilken utstrekning det vil være nødvendig eller for øvrig formålstjenlig å lovregulere hovedanklagerens adgang til å foreta etterforskningsskritt på norsk territorium, som nevnt i artikkel 99 nr. 4.

Det følger av nr. 5 at en person som avhøres eller forklarer seg i henhold til denne artikkel kan påberope seg regler om taushetsplikt knyttet til nasjonalt forsvar og sikkerhet, tilsvarende som ved avhør eller forklaring for Domstolen under artikkel 72, se ovenfor om dette, samt merknader under punkt 5.6.8.

Artikkel 100 (Kostnader)

Kostnader i forbindelse med gjennomføring av anmodninger i den anmodede stat skal som hovedregel dekkes av denne stat, se nr. 1. Dette er i samsvar med reglene om fordeling av kostnader etter andre avtaler og konvensjoner om internasjonal rettshjelp. Domstolen skal imidlertid dekke visse utgifter, blant annet de som er forbundet med reise og opphold for vitner, sakkyndige og Domstolens representanter og utgifter til oversettelse og tolking, se nr. 1 bokstav a - e. Etter konsultasjoner med den anmodede stat skal den også dekke alle ekstraordinære utgifter som måtte følge av gjennomføringen av en anmodning, se nr. 1 bokstav f. Når en statspart retter en anmodning til Domstolen, skal reglene nevnt ovenfor gjelde tilsvarende så langt de passer, se nr. 2.

Artikkel 101 (Spesialitetsprinsippet)

Spesialitetsprinsippet nedfelt i artikkel 101 innebærer at en overlevert person bare kan rettsforfølges, straffes eller fengsles for den handling som danner grunnlaget for overleveringen. Domstolen har ingen myndighet i forhold til annen atferd som fant sted før overleveringen, men kan imidlertid be den anmodede stat om samtykke til at prinsippet fravikes, og statspartene skal gjøre det de kan for å gi slikt samtykke. Spesialitetsprinsippet er velkjent i nasjonal utleveringsrett, for Norges del se Utleveringsloven 13 juni 1975 nr. 39 § 12 nr. 1. Sett hen til Domstolens begrensede jurisdiksjon og grovheten av de straffbare handlinger det vil her være tale om, ble det likevel under diplomatkonferansen stilt spørsmål ved om spesialitetsprinsippet har noen berettigelse i domstolsvedtektene. Prinsippet ble likevel inkludert i de endelige vedtektene.

Artikkel 102 (Begrepsbruk)

Artikkel 102 sondrer mellom «overlevering» og «utlevering», og definerer de to begrepene. Skillet er begrunnet ut fra et prinsipielt ønske om å fremheve at overlevering til en internasjonal straffedomstol er noe kvalitativt annet enn tradisjonell utlevering mellom stater, selv om prosedyrene for mange lands vedkommende vil være de samme. Begrepsbruken kan videre ha internrettslig betydning for visse statsparter, idet man i enkelte tilfeller vil kunne forhindre motstrid med tradisjonelle skranker for utlevering mellom stater som finnes i nasjonal lovgivning, herunder grunnlovsgitte forbud mot utlevering av egne borgere.

DEL 10 (artiklene 103 - 111)

Fullbyrdelse

Del 10 omhandler staters rolle ved fullbyrdelse av Domstolens dommer og må ses i sammenheng med del 7 om hvilke straffereaksjoner Domstolen kan idømme. Det foreligger etter denne del ingen plikt til å samarbeide med Domstolen på fullbyrdelsesstadiet. Domstolen vil imidlertid ikke ha de samme muligheter til å fullbyrde sine dommer som de nasjonale domstoler har, eksempelvis vil den ikke ha en egen politistyrke til hjelp for å gjennomføre sine avgjørelser. Den vil derfor i stor grad være avhengig av statspartenes assistanse, først og fremst ved å motta domfelte personer til soning, men også gjennom innkreving av eventuelle bøter og ved å foreta inndragning. Se for øvrig pkt. 5.8 om behandlingen av disse spørsmålene under diplomatkonferansen, samt henvisning til eksisterende norske regler om fullbyrdelse av dommer fra de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda, se gjennomføringsloven av 24. juni 1994 nr. 38.

Artikkel 103 (Staters rolle ved fullbyrdelse av fengselsstraffer)

Etter artikkel 77 nr. 1 er fengselsstraff den primære straff Domstolen kan ilegge. Etter nr. 1 skal en fengselsstraff sones i en stat utpekt av Domstolen, se også nr. 3. Det er bare de stater som på forhånd har sagt seg villige til å motta domfelte personer som kan utpekes til denne oppgaven, og den utpekte staten kan etter nr. 1 bokstav b sette betingelser for soning. Betingelsene må ikke stride mot bestemmelsene i del 10, og de må godkjennes av Domstolen, se nr. 2 bokstav b. Av nr. 2 bokstav a følger at de nevnte betingelsene blant annet kan knytte seg til soningsforhold og til straffens lengde.

I nr. 3 gis det anvisning på en rekke momenter som Domstolen skal vektlegge ved avgjørelsen av hvilken stat den domfelte skal sone i. For det første skal Domstolen se hen til prinsippet om at statspartene bør dele ansvaret for å gjennomføre dommene avsagt av Domstolen, se bokstav a. Under diplomatkonferansen ble betydningen av dette hensynet fremhevet fra norsk side, se ovenfor under pkt. 5.8. Etter bokstav b skal det legges vekt på om de regler som regulerer behandling av innsatte i den aktuelle stat er i samsvar med aksepterte internasjonale traktatbestemmelser. Det settes med dette visse krav til statens interne rettsregler. Videre skal det etter bokstav c og d tas hensyn til hvilket syn den domfelte har til dette spørsmålet, samt til vedkommendes nasjonalitet. I tillegg skal det tas hensyn til forhold ved det straffbare forhold og den straffedømte og til en effektiv gjennomføring av straffen, se bokstav e.

Bestemmelsens nr. 4 anviser at domfelte skal sone straffen i vertsstaten (Nederland), se artikkel 3, for Domstolens regning dersom ingen stat er utpekt av Domstolen i henhold til nr. 1.

Artikkel 104 (Endringer i utpeking av fullbyrdelsesstat)

Bestemmelsens nr. 1 fastslår at en domfelt person kan overføres fra den opprinnelige fullbyrdelsesstaten til et fengsel i en annen stat. Det er Domstolen som har myndighet til, av eget tiltak, å foreta en slik endring, og det kan skje på et hvilket som helst tidspunkt. Videre fremgår det av nr. 2 at domfelte når som helst tidspunkt kan søke Domstolen om å bli overført fra den stat som er utpekt til å fullbyrde straffen til en annen stat.

Artikkel 105 (Fullbyrdelse av straffen)

Straffen som er idømt av Domstolen skal etter nr. 1 være bindende for statene såfremt det ikke settes betingelser i henhold til artikkel 103. Dette innebærer eksempelvis at statene ikke har adgang til å redusere eller forlenge straffen, se artikkel 110. Dette følger også uttrykkelig av nr. 2, som fastslår at det kun er Domstolen som har kompetanse til å behandle søknader om anke eller gjenopptakelse. Videre fastslås det at staten ikke har adgang til å forsøke å forhindre slike søknader.

Artikkel 106 (Tilsyn med fullbyrdelse av straff og soningsvilkår)

Domstolen skal etter nr. 1 føre tilsyn med den utpekte stats fullbyrdelse av den idømte straffen. I forhold til soningsbetingelser sier nr. 2 at disse skal reguleres av fullbyrdelsesstatens nasjonale lover og være i overensstemmelse med internasjonalt anerkjente standarder for behandling av innsatte. Videre skal soningsvilkårene ikke være mer eller mindre gunstige enn betingelsene for tilsvarende lovbrudd i den aktuelle staten. Avslutningsvis bestemmer nr. 3 at all kommunikasjon mellom den domfelte og Domstolen skal være uhindret og konfidensiell.

Artikkel 107 (Overføring av personer ved endt soning)

Artikkel 107 inneholder bestemmelser om hva som skal skje med en domfelt etter utløpet av soningstiden, herunder forholdet til nasjonale bestemmelser om utlevering til tredjestat. Nr. 1 fastslår at dersom fullbyrdelsesstaten ikke tillater vedkommende å bli på dens territorium, skal vedkommende overføres til den stat hvor personen er statsborger eller en annen stat som har sagt seg villig til å motta vedkommende. Kostnadene med en slik overføring skal etter nr. 2 primært dekkes av en stat, men dersom ingen stat påtar seg dette ansvaret, skal utgiftene dekkes av Domstolen. I henhold til nr. 3 kan en person ved endt soning også overføres til en stat som begjærer utlevering i forbindelse med rettergang eller fullbyrdelse av straff, forutsatt at artikkel 108 ikke forhindrer det.

Artikkel 108 (Begrensning av adgangen til å straffeforfølge eller straffe andre forbrytelser)

Artikkelen begrenser fullbyrdelsesstatens rett til å straffeforfølge, straffe eller utlevere domfelte for handlinger som ble utført før vedkommende ble overlevert til nevnte stat. Etter nr. 1 kan ikke en domfelt person som er i en stats varetekt eller som soner i staten, være gjenstand for straffeforfølgning eller straff, eventuelt utlevering til en tredje stat, med mindre dette godkjennes av Domstolen. Før Domstolen avgjør saken, skal domfelte høres, se nr. 2. I nr. 3 gjøres det unntak fra begrensningene i nr. 1 dersom domfelte etter endt soning frivillig forblir på territoriet til den stat hvor straffen er sonet i mer enn 30 dager eller returnerer dit.

Artikkel 109 (Fullbyrdelse av bøter og inndragning)

Bøter og inndragning er straffer som etter artikkel 77 nr. 2 kan idømmes i tillegg til fengselsstraff, og artikkel 109 regulerer fullbyrdelse av disse tilleggsstraffene. Etter nr. 1 skal stater gjennomføre en avgjørelse om bøter og inndragning i samsvar med sine alminnelige internrettslige regler. Det er en forutsetning at dette skal skje uten å krenke rettighetene til godtroende tredjepart. Dersom en statspart ikke er i stand til å fullbyrde en avgjørelse om inndragning, skal den etter nr. 2 treffe tiltak for å inndrive verdien av utbytte, eiendom eller aktiva som Domstolen har beordret inndratt. Igjen er det en forutsetning at dette skjer uten å krenke rettighetene til godtroende tredjepart. Nr. 3 presiserer at eiendeler eller utbytte som staten tilegner seg som ledd i fullbyrdelsen av Domstolens dom, skal overføres til Domstolen. I denne forbindelse kan Domstolen også beordre at penger og andre verdier skal overføres til forvaltningsfondet som etableres med hjemmel i artikkel 79, se dennes nr. 2.

Artikkel 110 (Domstolens prøving av spørsmålet om nedsettelse av straff)

Bestemmelsen gir i nr. 1 og 2 anvisning på hvem som har kompetanse til å redusere en idømt fengselsstraff, samt de nærmere vilkårene for en slik reduksjon. Etter nr. 2 er det kun Domstolen som har denne kompetansen, slik at den fullbyrdende stat ikke kan løslate domfelte før utløpet av straffen, se nr. 1. Domstolen skal vurdere spørsmålet om straffereduksjon etter at domfelte har sonet to tredeler av sin straff, eventuelt etter 25 år dersom straffen lyder på livsvarig fengsel. Denne bestemmelsen om en obligatorisk revisjon av fengselsstraffen ble inntatt på bakgrunn av vanskelige forhandlinger vedrørende livsvarig fengsel etter artikkel 77, se pkt. 5.7 om dette.

Domstolen kan etter nr. 4 redusere straffen dersom ett av tre vilkår er oppfylt, se nr. 4 bokstav a - c. Reduksjon av straffen kan foretas fordi domfelte kontinuerlig har samarbeidet med Domstolen såvel under etterforskningen som under straffeforfølgningen, se bokstav a. Videre sier bokstav b at straffen kan reduseres dersom den straffedømte har bidratt til å muliggjøre gjennomføring av dommen og andre begjæringer av Domstolen i andre saker, mens bokstav c viser til situasjoner der det foreligger andre faktorer som rettferdiggjør straffereduksjon. Disse faktorene bestemmes nærmere i prosessreglene, se artikkel 51. Dersom domfelte ikke får redusert straffen etter Domstolens revisjon etter nr. 1 - 4, sier nr. 5 at Domstolen da skal ta spørsmålet opp til ny behandling med de intervaller og på de vilkår som bestemmes i prosessreglene, se artikkel 51.

I forhold til norsk rett er det naturlig å nevne Grunnlovens § 20 om Kongens benådningsrett. Denne regelen anses som en kompetanseregel for Kongen, og ved praktiseringen av den må det ses hen til Norges folkerettslige forpliktelser, herunder vedtektenes artikkel 110 som gir Domstolen enerett til å foreta benådning i de tilfeller som er omhandlet i vedtektene.

Artikkel 111 (Flukt)

Artikkel 111 regulerer hvordan statsparter skal forholde seg dersom domfelte flykter fra soning. Vedkommende skal da søkes tilbakeført til soningsstaten fra en annen stat, eventuelt fra Domstolen, avhengig av hvor personen befinner seg. Domstolen skal i alle tilfelle konsulteres og kan bestemme at personen i stedet skal overføres til en annen utpekt stat.

DEL 11 (artikkel 112)

Statspartsmøtet

Artikkel 112 (Statspartsmøtet)

Etter bestemmelsens nr. 1 etableres et statspartsmøte der hver statspart, det vil si hver stat som har ratifisert, godkjent eller tiltrådt vedtektene i henhold til artiklene 125, kan sende en representant, samt eventuelle varamedlemmer og rådgivere. I tillegg til statsparter, kan stater som kun har undertegnet Sluttakten eller vedtektene også delta på møtet, men da bare med observatørstatus. Arbeidsoppgavene til statspartsmøtet reguleres i bestemmelsens nr. 2 og inkluderer blant annet å sørge for retningslinjer for administrasjon av domstolsorganene; vurdering av byråets rapporter; vurdering og godkjenning av Domstolens budsjetter, endring av antall dommere som skal fungere på heltid; samt vurdering av spørsmål om staters/statsparters manglende samarbeid med Domstolen.

Statspartsmøtet skal etter nr. 3 ha et byrå som skal bestå av en president, to visepresidenter og 18 andre medlemmer som velges av statspartsmøtet for en periode på tre år. Statspartsmøtet kan etter nr. 4 opprette andre subsidiære organ etter behov. Fra norsk side støttet man forslaget om å gi Domstolens president, hovedanklager og justissekretær rett til å delta på statspartsmøtet eller i byråets møter når dette anses hensiktsmessig, se nr. 5. Byrået skal etter nr. 6 møte minst en gang i året og skal bistå statspartsmøtet i utøvelsen av dets funksjoner. Møtene skal finne sted ved Domstolens sete i Haag eller ved FNs hovedkvarter (New York). I tillegg kan det avholdes ekstraordinære sesjoner, etter initiativ fra byrået eller når en tredjedel av statspartene anmoder om dette.

Nr. 7 regulerer avstemningsprosedyrene på statspartsmøtet. Hver statspart skal ha en stemme, og statspartsmøtet og byrået skal gjøre sitt ytterste for å oppnå konsensus i sine beslutninger. Dersom dette ikke lar seg gjøre, skal det gjennomføres avstemning. Vedtektene skiller mellom substansielle og prosessuelle beslutninger. For den førstnevnte kategori kreves det to tredjedels flertall blant de statsparter som er til stede og stemmer. For at statspartsmøtet skal anses beslutningsdyktig må imidlertid det nevnte to tredjedels flertall representere et absolutt flertall av statspartene. Beslutninger om prosedyre treffes med et simpelt flertall blant statsparter som er til stede og avgir stemme.

Det er inntatt en egen bestemmelse i nr. 8 om sanksjoner i forhold til de stater som ikke oppfyller sine økonomiske forpliktelser overfor Domstolen. Bestemmelsen bygger på artikkel 19 i FN-pakten og fastslår som hovedregel at staten skal miste stemmeretten på statspartsmøtet, og eventuelt byrået, dersom staten skylder mer enn det som utgjør to årsbidrag. Unntak kan gjøres dersom det anses godtgjort at den manglende betalingen skyldes forhold utenfor statens kontroll.

Statspartsmøtet skal etter nr. 9 vedta sin egen forretningsorden, og det offisielle språk og arbeidsspråk skal være de samme som i FNs generalforsamling, se nr. 10.

DEL 12 (artiklene 113 - 118)

Finansiering

Domstolens etablering og aktiviteter vil å kreve et solid finansieringsgrunnlag. Domstolens utgiftsposter antas å inkludere forhold som omfattende internasjonal etterforskning, etablering av rettergangsordninger med omfattende tolke- og oversettertjenester, dekning av reiseutgifter for vitner, sikkerhetstiltak for bygning, ansatte og vitner, samt lønninger for en rekke ansatte. Til sammenligning hadde Jugoslavia-domstolen i 1997, 1998 og 1999 budsjett på henholdsvis 40, 60 og 100 millioner amerikanske dollar. Spørsmål knyttet til Domstolens finansiering er drøftet ovenfor i pkt. 5.10.

Artikkel 113 (Finansreglement)

Alle finansielle spørsmål som angår Domstolen og de øvrige organene etablert gjennom vedtektene, skal som hovedregel reguleres av disse vedtektene, samt et finansreglement som skal vedtas av statspartsmøtet.

Artikkel 114 (Dekning av utgifter)

Utgiftene til Domstolens organer, samt andre organer etablert gjennom vedtektene, herunder statspartsmøtet, skal dekkes av Domstolens midler.

Artikkel 115 (Domstolens og statspartsmøtets midler)

Denne bestemmelsen angir Domstolens finansieringsmodell med to økonomiske hovedkilder: bidrag fra statspartene og bidrag fra FN etter godkjenning fra FNs generalforsamling. Det er presisert at sistnevnte bidrag særlig skal være aktuelt for utgifter som skyldes henvisninger fra Sikkerhetsrådet, se artikkel 13 nr. 1 bokstav b. Den tredje kilden, frivillige bidrag, er regulert nærmere i artikkel 116, se nedenfor om dette.

Artikkel 116 (Frivillige bidrag)

Her fastsettes det at Domstolen, uavhengig av artikkel 115, kan motta og benytte frivillige bidrag fra en rekke angitte kilder, herunder fra stater, internasjonale organisasjoner og enkeltpersoner. Under diplomatkonferansen var det diskusjoner om slike frivillige bidrag burde tillates under henvisning til at dette kunne hevdes å svekke Domstolens uavhengighet, eksempelvis ved at en stat som har en spesiell interesse for at en etterforskning innledes, skal kunne finansiere en operasjon som ellers ikke ville blitt prioritert. Det ble derfor inntatt en henvisning til at statspartsmøtet kan vedta nærmere kriterier vedrørende frivillige bidrag.

Artikkel 117 (Fastsettelse av bidrag)

Statspartene må etter artikkel 115 bidra økonomisk til Domstolens midler. Etter artikkel 117 skal bidragsskalaen vedtas av statspartsmøtet og skal baseres på skalaen for FNs regulære budsjett, men skal videre justeres i samsvar med de prinsipper som ligger til grunn for FNs bidragsskala. Dette innebærer blant annet at skalaen for bidrag til Domstolen må tilpasses antall statsparter, samt tilhørighet i ulike kategorier statsparter, herunder statenes størrelse og økonomiske status.

Artikkel 118 (Revisjon)

Domstolens registre, regnskaper og konti skal revideres årlig av en uavhengig revisor.

DEL 13 (artiklene 119 - 128)

Sluttbestemmelser

Del 13 inneholder blant annet bestemmelser om tvisteløsning, forbehold, endringer, revisjonskonferanse, ikrafttredelse og oppsigelse. Enkelte spørsmål var omstridt under diplomatkonferansen, se kommentarene om dette under kapittel fem.

Artikkel 119 (Tvisteløsning)

Domstolen skal etter nr. 1 selv avgjøre tvister vedrørende Domstolens rettslige funksjoner. Alle andre tvister mellom to eller flere statsparter om tolkningen eller anvendelsen av vedtektene skal i utgangspunktet overlates til statspartene selv, se nr. 2. Ved slike tvister legges det opp til en meglingsperiode på tre måneder. Dersom tvisten ikke er løst innen den tid, skal saken henvises til statspartsmøtet, se artikkel 112. Statspartsmøtet kan forsøke å løse tvisten eller anbefale videre tvisteløsningstiltak, herunder at saken henvises til Den internasjonale domstolen i Haag i samsvar med domstolens vedtekter.

Artikkel 120 (Forbehold)

Bestemmelsen fastsetter at det ikke er adgang til å ta noen forbehold til vedtektene eller til dens vedlegg, se artiklene 9, 51 og 52. Spørsmålet om adgang til å ta forbehold var omstridt under diplomatkonferansen, se ovenfor under pkt. 5.1. Artikkelen må imidlertid ses i sammenheng med overgangsbestemmelsen i artikkel 124, se nedenfor om denne.

Artikkel 121 (Endringer)

Etter artikkel 121 nr. 1 kan enhver statspart foreslå endringer av vedtektene, men dette kan først skje syv år etter vedtektenes ikrafttredelse. Endringsforslaget skal sendes til FNs generalsekretær som skal sende forslaget til alle statspartene. Forslaget skal deretter drøftes og eventuelt avgjøres tidligst på det neste statspartsmøtet såfremt det har gått mer enn tre måneder fra underretningsdatoen. Nr. 3 og 4 etablerer et to-trinnssystem for hvordan endringsforslag skal vedtas og tre i kraft. Det kreves to tredels flertall blant statspartene for å kunne vedta et endringsforslag. Endringer trer i kraft for samtlige statsparter ett år etter at syv åttendedeler av dem har deponert sine ratifikasjons- eller godtakingsdokumenter. Dette er en ordning som samsvarer med FN-paktens artikkel 108. En statspart som ikke har ratifisert eller akseptert den vedtatte endringen blir i utgangspunktet bundet av flertallsbeslutningen, men kan etter artikkel 121 nr. 6 trekke seg fra vedtektene med øyeblikkelig virkning, se artikkel 127. Dette må skje innen ett år etter endringens ikrafttredelse. Artikkel 121 nr. 5 har en særskilt bestemmelse om endringer av artiklene 5 - 8 som regulerer forbrytelsene under Domstolens jurisdiksjon. Her vil endringsforslag kun bli bindende for de statspartene som ratifiserer eller aksepterer endringer. Dette innebærer at dersom en statspart ikke godtar en endring til artiklene 5 - 8, skal Domstolen ikke utøve sin jurisdiksjon for en forbrytelse som omfattes av endringen hvis forbrytelsen er begått av en borger av denne staten eller på stats territorium. Denne bestemmelsen innebærer at senere utvidelser av forbrytelseslisten ikke vil få virkning for statsparter som har motsatt seg dette. Dette medfører i slike tilfeller et unntak fra jurisdiksjonsreglene i artikkel 12 nr. 2. Det kan i denne forbindelse stilles spørsmål om bestemmelsens ordlyd, ved å vise til «en statspart», kan tolkes antitetisk dithen at stater som ikke er parter i vedtektene vil bli berørt av eventuelle utvidelser av forbrytelseslisten. Dette spørsmålet ble ikke tatt opp under forhandlingene, og det foreligger ingen indikasjoner på at en slik konsekvens ville være tilsiktet. Tvert imot er det blant annet ut fra konsekvenshensyn og «fra det mere til det mindre» argumenter vanskelig å se hvordan det i realiteten ville være mulig å gi partene i en traktat en større adgang til å unnta egne borgere fra avtalens virkninger enn stater som ikke er blitt parter i den. Et slikt syn ville heller ikke ha støtte i noen tolkningsfaktorer i alminnelig folkerett også hensett til at det her vil være tale om andre forbrytelser enn folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. På denne bakgrunn vil man fra norsk side inntil videre legge til grunn at bestemmelsen må tolkes dithen at den ikke vil innebære et jurisdiksjonsgrunnlag med virkning for borgere fra stater som ikke er parter i vedtektene.

Artikkel 122 (Endringer av bestemmelser av institusjonell karakter)

Artikkel 122 åpner for en enklere endringsprosedyre for spesifikt oppramsede artikler, eller deler av artikler, som anses å være bestemmelser av institusjonell karakter. Her gjelder ikke den generelle «fredningstiden» på syv år som er nedfelt i artikkel 121 nr. 1. Endringsforslagene etter artikkel 122 skal behandles på samme måte som beskrevet under artikkel 121, men trer i kraft for alle statsparter seks måneder etter at endringen er vedtatt med to tredjedels flertall av statspartene. Det kreves altså ikke at slike endringer ratifiseres eller aksepteres av statspartene.

Artikkel 123 (Revisjon av vedtektene)

Det skal innkalles til en revisjonskonferanse syv år etter vedtektenes ikrafttredelse for å vurdere eventuelle endringer til vedtektene, herunder endringer i listen over forbrytelser i artikkel 5. Artikkel 123 nr. 2 regulerer spørsmålet om påfølgende revisjonskonferanser. Etter den første, automatiske revisjonskonferansen nevnt i artikkel 123 nr. 1 kan enhver statspart be om en slik senere revisjonskonferanse. Anmodningen må få støtte fra et flertall av statspartene, og da skal FNs generalsekretær sammenkalle til ny revisjonskonferanse.

Eventuelle endringer skal vedtas etter reglene i artikkel 121 nr. 3 til 7. Det vil si at endringer i forhold til artikkel 5 - 8 bare blir bindende for de stater som har akseptert den. Det betyr at Domstolens jurisdiksjon over tid vil kunne variere i forhold til de enkelte statspartene. Hva angår nr. 3, vises for øvrig til tolkingen av artikkel 121 nr. 5, se merknadene ovenfor, som antas å få tilsvarende anvendelse. Se for øvrig ytterligere kommentarer til bestemmelsen under pkt. 5.3.4.

Artikkel 124 (Overgangsbestemmelse)

Bestemmelsen gir stater rett til å begrense Domstolens jurisdiksjon i forhold til krigsforbrytelser begått av egne statsborgere eller på dens territorium, se artikkel 8. Et slikt forbehold må avgis i form av en erklæring ved ratifikasjon, og er tidsmessig begrenset til de 7 første år etter vedtektenes ikrafttredelse for vedkommende stat. Bestemmelsen vil ha midlertidig virkning på grunn av den nevnte syvårs-begrensningen, artikkelens tittel, samt bestemmelsens siste setning der det slås fast at innholdet i artikkelen skal revurderes på nytt på revisjonskonferansen som skal sammenkalles syv år etter at vedtektene har trådt i kraft, se artikkel 123 nr. 1. Se for øvrig ytterligere kommentarer til bestemmelsen under pkt. 5.1, samt til kapittel ni og tolv med tilråding om at Norge ikke bør avgi en slik erklæring ved ratifikasjon.

Artikkel 125 (Undertegning, ratifikasjon, godtaking, godkjenning eller tiltredelse)

Artikkelen fastslår at vedtektene er åpne for undertegning av alle stater inntil 31. desember 2000. Vedtektene er gjenstand for ratifikasjon, godtaking eller godkjenning. Disse dokumenter deponeres hos FNs generalsekretær som depositar for vedtektene. Nr. 3 fastslår at vedtektene er åpne for tiltredelse av stater. Denne bestemmelsen har størst betydning for stater som ikke har undertegnet vedtektene før toårsfristens utløp, se nr. 1.

Artikkel 126 (Ikrafttredelse)

Artikkel 126 nr. 1 fastslår at vedtektene trer i kraft den første dag i måneden etter den 60. dag etter den dag det 60. ratifikasjons-, godtakings-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument er deponert hos FNs generalsekretær. For stater som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer senere, trer konvensjonen i kraft på den første dag i måneden som følger den 60. dag etter deres deponering av ratifikasjons-, godtakings-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument, se nr. 2. Se for øvrig ytterligere kommentarer til bestemmelsen under pkt. 5.1.

Artikkel 127 (Oppsigelse)

En part kan ved skriftlig underretning overfor FNs generalsekretær si opp vedtektene, se nr. 1. Oppsigelsen får virkning ett år etter den dato underretningen ble mottatt med mindre senere dato er angitt i underretningen. Den får ikke noen virkning for vedkommende statsparts plikt til å oppfylle forpliktelser i henhold til vedtektene som ble pådratt mens staten var part i vedtektene. Dette gjelder også økonomiske forpliktelser. En oppsigelse får heller ingen innvirkning på den videre behandling av en straffeforfølgning som var under behandling av Domstolen før oppsigelsen fant sted.

Artikkel 128 (Gyldige tekster)

Originaleksemplarer av vedtektene er utformet på FNs seks offisielle språk: arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk og spansk, som alle har samme gyldighet. Tekstene deponeres hos FNs generalsekretær som depositar for vedtektene.

Sluttaktens vedlegg 1 - resolusjonene E og F

Sluttakten består av 26 punkter som i grove trekk angir historikken som ledet frem til vedtektenes tilblivelse, herunder referanse til de sentrale FN-dokumentene i saken og oversikt over sammensetningen av diplomatkonferansens ulike komiteer. Sluttakten har fem vedlegg. Det første består av seks resolusjoner, hvorav resolusjonene E og F følger vedlagt og kommenteres nedenfor.

Resolusjon E omhandler utvidelser av listen over forbrytelsene under Domstolens jurisdiksjon og viser til at diplomatkonferansen ikke klarte å enes om definisjoner av terrorismeforbrytelser og narkotikaforbrytelser. Disse forbrytelsene ble derfor ikke inkludert i Domstolens jurisdiksjon. I resolusjon E erkjennes det at disse forbrytelsene er meget alvorlige, og det gis uttrykk for at de i fremtiden bør vurderes inkludert i Domstolens jurisdiksjon. Det anbefales at dette skjer på en revisjonskonferanse. Resolusjon E ble ikke forhandlet i noen formell arbeidsgruppe, men kom inn i Sluttakten etter press fra de stater som ønsket forbrytelsene inkludert i vedtektene allerede i Roma, se for øvrig kommentarene i pkt. 5.3.4. Resolusjon F omhandler etablering av en forberedende kommisjon (heretter kommisjonen) og regulerer blant annet kommisjonens sammensetning og mandat. Tekstforslaget som ble drøftet under diplomatkonferansen var forberedt av FNs juridiske sekretariat og ble drøftet første gang under siste sesjon til den forberedende komité i mars - april 1998. Det var enighet om at en slik kommisjon var nødvendig for å forberede en rekke avtaler, reglement og tekster som statspartsmøtet senere skulle vedta. Særlig presserende var det å forberede utkast til Domstolens prosessregler (vedtektenes artikkel 51) og forbrytelseselementer (vedtektenes artikkel 9), se resolusjonens nr. 5 a og b. Disse utkastene må ferdigstilles innen 30. juni 2000, se resolusjonens nr. 6. Av første paragraf i resolusjonens preambel, fremgår det at etableringen av kommisjonen skjer etter at vedtektene er vedtatt. Kommisjonen består av representanter fra de statene som har undertegnet Sluttakten fra diplomatkonferansen, men er også åpen for deltagelse fra de stater som fikk invitasjon til å delta på diplomatkonferansen. Dette avspeiler ønsket om en så bred deltagelse som mulig. Kommisjonens arbeidsoppgaver består i henhold til nr. 5 bokstavene (a) til (h) å forberede den praktiske iverksettelsen av Domstolen, herunder lage tekstforslag til Domstolens prosessregler, forbrytelseselementer, avtale mellom FN og Domstolen, avtale mellom Domstolen og vertslandet, finansreglement, avtale om privilegier og immunitet, budsjett for Domstolens første år, samt prosedyreregler for statspartsmøtet. Videre skal kommisjonen legge frem forslag til en bestemmelse om aggresjon, herunder en definisjon av og oversikt over forbrytelsens elementer, se vedtektenes artikkel 5 nr. 2, men her gjelder ikke tidsfristen 30. juni 2000. Forslagene skal fremlegges for statspartsmøtet på en revisjonskonferanse, se vedtektenes artikkel 123. Kommisjonen skal eksistere til og med avslutningen av det første statspartsmøtet, se nr. 8. Kommisjonen møter ved FNs hovedkontor (New York), se nr. 10.

For en nærmere redegjørelse for oppfølgingen av denne resolusjonen, se nedenfor under kapittel åtte.