9 Erklæringer

Vedtektene gir statene adgang til ved ratifikasjon å avgi erklæringer om hvilken kanal som skal benyttes ved Domstolens oversendelse av anmodninger om samarbeid (artikkel 87 nr. 1), og om hvilket språk disse anmodningene og vedlegg skal være angitt på (artikkel 87 nr. 2). Videre åpner vedtektene for avgivelse av erklæring som begrenser Domstolens jurisdiksjon i forhold til krigsforbrytelser (artikkel 124).

Etter artikkel 87 nr. 1 kan Norge ved ratifikasjon avgi erklæring om hvilken kanal Domstolen skal anvende ved formidling av anmodninger til Norge om samarbeid. Hvis ingen erklæring om dette forhold avgis, vil de ordinære diplomatiske kanaler anvendes, det vil si ved notifikasjon via utenriksstasjon. For å bidra til at anmodninger fra Domstolen etterkommes så raskt som mulig, tas det sikte på at Norge ved ratifikasjon avgir en erklæring der det fastslås at anmodningen skal settes direkte frem for Justisdepartementet. Det foreslås følgende erklæring:

«Kongeriket Norges Regjering erklærer i henhold til vedtektenes artikkel 87 nr. 1 a at den velger Det kgl. justis og politidepartement som kanal for oversendelse av anmodninger fra Domstolen.»

Videre kan Norge etter artikkel 87 nr. 2 ved ratifikasjon velge hvilket språk Domstolens anmodninger skal fremsettes på. Hvis ikke slik erklæring avgis, vil Domstolens anmodninger til Norge, og de dokumenter som følger med disse, bli utferdiget eller oversatt til norsk. Hensett til Domstolens oversettelsesutgifter og fremtidige ressurssituasjon, samt ønsket om å bidra til raskest mulig saksbehandling av vedkommende anmodninger, tas det sikte på at Norge ved ratifikasjon avgir en erklæring der engelsk velges som arbeidsspråk i forhold til anmodninger om samarbeid fra Domstolen. Det foreslås følgende erklæring:

«Kongeriket Norges Regjering erklærer i henhold til vedtektenes artikkel 87 nr. 2 at anmodninger fra Domstolen og vedlegg til disse skal fremsettes på engelsk som er et av Domstolens arbeidsspråk.»

Avgivelsen av de to ovennevnte erklæringene ved ratifikasjon er ikke til hinder for at Norge senere velger en annen løsning enn de angitt i erklæringene. Eventuelle endringer antas ikke å være av slik viktighet at de krever foreleggelse for Stortinget.

Artikkel 124 gir statene en adgang til å avgi en erklæring som midlertidig kan innsnevre Domstolens jurisdiksjon i forhold til krigsforbrytelser begått av egne statsborgere og/eller på statens territorium. En slik erklæring må eventuelt avgis ved ratifikasjon. Det må derfor tas stilling til om Norge skal benytte seg av denne adgangen i forbindelse med norsk ratifikasjon. Av de fire statene som hadde ratifisert vedtektene pr. november 1999, hadde ingen tatt et slikt forbehold. I tråd med Norges rolle for å etablere en effektiv og global straffedomstol, samt Norges generelle utenrikspolitiske profil, tilrådes det at det fra norsk side ikke avgir en slik erklæring.

Forslagene til norske erklæringer er gjengitt i vedlegg 1.