2 Konvensjon om gjennomføring av Schengen-avtalen av 14. juni 1985 mellom regjeringene for statene i den økonomiske union Benelux, forbundsrepublikken Tyskland og republikken Frankrike om gradvis avskaffelse av kontrollen på de felles grenser

Kongeriket Belgia, Forbundsrepublikken Tyskland, Republikken Frankrike, Storhertugdømmet Luxembourg og Kongeriket Nederland, heretter kalt konvensjonspartene,

som legger til grunn Schengen-avtalen av 14. juni 1985 om gradvis avskaffelse av kontrollen på de felles grenser,

som har besluttet å gjennomføre ønsket uttrykt i avtalen om å avskaffe personkontrollen samt lette transport og bevegelsen av varer over de felles grenser,

som tar i betraktning at i henhold til traktaten om opprettelse av De europeiske fellesskap, utfylt ved Den europeiske enhetsakt, utgjør det indre marked et område uten indre grenser,

som tar i betraktning at konvensjonspartenes målsetting sammenfaller med dette, uten at de tiltak som skal treffes i henhold til traktatens bestemmelser berøres,

som tar i betraktning at for å virkeliggjøre dette mål er det nødvendig å treffe en rekke egnede tiltak og opprette et nært samarbeid mellom konvensjonspartene,

er blitt enige om følgende:

DEL I DEFINISJONER

Artikkel 1

I denne konvensjon menes med:

DEL II AVSKAFFELSE AV KONTROLLEN PÅ DE INDRE GRENSER OG PERSONTRAFIKK

Kapittel 1 Passering av de indre grenser

Artikkel 2

1. 1.

   1.

   De indre grenser kan passeres hvor som helst, uten personkontroll.

2. 2.

   2.

   Når hensynet til den offentlige orden eller statens sikkerhet krever det, kan en konvensjonspart etter samråd med de øvrige konvensjonsparter beslutte at det for et begrenset tidsrom skal foretas nasjonale grensekontroller på de indre grenser, som er tilpasset situasjonen. Dersom det av hensyn til den offentlige orden eller statens sikkerhet er nødvendig å handle umiddelbart, skal vedkommende konvensjonspart treffe de nødvendige tiltak og så snart som mulig underrette de øvrige konvensjonsparter om dette.

3. 3.

   3.

   Avskaffelsen av personkontrollen på de indre grenser har ingen innvirkning verken på anvendelsen av bestemmelsene i artikkel 22 eller vedkommende myndigheters utøvelse av politimyndighet innenfor sitt territorium i henhold til den enkelte konvensjonsparts lovgivning, eller plikten i henhold til dennes lovgivning til å ha, bære og fremvise de tillatelser og dokumenter som lovgivningen fastsetter.

4. 4.

   4.

   Varekontroll skal gjennomføres i samsvar med de relevante bestemmelser i denne konvensjon.

Kapittel 2 Passering av de ytre grenser

Artikkel 3

1. 1.

   1.

   Passering av de ytre grenser kan i prinsippet bare skje ved grenseovergangsstedene og til de fastsatte åpningstider. Nærmere bestemmelser om dette, samt unntak og vilkår for grensehandel og regler for særlige former for sjøfart som f.eks. lystseilas og kystfiske, fastsettes av Eksekutivkomiteen.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å innføre sanksjoner for ulovlig passering av de ytre grenser utenom grenseovergangsstedene og utenom de fastsatte åpningstider.

Artikkel 4

1. 1.

   1.

   Fra 1993 skal konvensjonspartene innestå for at passasjerer på flyginger fra tredjestater ved innreise må gjennomgå personkontroll og kontroll av håndbagasje i ankomstlufthavnen før de går over på en intern flyging. Passasjerer fra interne flyginger skal ved utreise, før de går over på en flyging til en tredjestat, gjennomgå personkontroll og kontroll av håndbagasje i den lufthavn der den eksterne flyging har avgang.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene skal treffe de nødvendige tiltak for at kontrollene kan gjennomføres i samsvar med bestemmelsene i nr. 1.

3. 3.

   3.

   Bestemmelsene i nr. 1 og 2 berører ikke kontrollen av innsjekket bagasje; denne kontroll gjennomføres henholdsvis i den endelige bestemmelseslufthavnen eller i den opprinnelige avgangslufthavnen.

4. 4.

   4.

   Frem til det tidspunkt som er fastsatt i nr. 1 skal lufthavner, som et unntak fra definisjonen av indre grenser, betraktes som ytre grenser for interne flyginger.

Artikkel 5

1. 1.

   1.

   Utlending som oppfyller vilkårene nedenfor, kan gis tillatelse til innreise og opphold på konvensjonspartenes territorium i inntil tre måneder:

   1. A

      a

      vedkommende skal være i besittelse av det eller de av Eksekutivkomiteen fastsatte gyldige dokumenter, som gir adgang til å passere grensen,

   2. B

      b

      vedkommende skal ha gyldig visum dersom visum kreves,

   3. C

      c

      vedkommende skal kunne legge fram bevis for oppholdets formål og vilkår, og ha tilstrekkelige midler til sitt livsopphold under oppholdet og til tilbakereise til landet han kommer fra eller transitt til en tredjestat der han er sikret rett til innreise, eller kunne erverve disse midler på lovlig måte,

   4. D

      d

      vedkommende skal ikke være innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise,

   5. E

      e

      vedkommende må ikke anses å kunne skade konvensjonspartenes offentlige orden, nasjonale sikkerhet eller deres internasjonale forbindelser.

2. 2.

   2.

   Utlending som ikke oppfyller samtlige av disse vilkår, skal nektes innreise til konvensjonspartenes territorium, med mindre en konvensjonspart mener det er nødvendig å fravike dette prinsippet av humanitære årsaker eller av nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser. I så fall skal tillatelsen til innreise begrenses til vedkommende konvensjonsparts territorium, som skal underrette de øvrige konvensjonsparter om dette. Disse regler er ikke til hinder for anvendelse av særlige asylrettslige bestemmelser eller bestemmelsene i artikkel 18.

3. 3.

   3.

   Utlending som har oppholdstillatelse eller visum for tilbakereise utstedt av en av konvensjonspartene, eller begge dokumenter der dette kreves, skal gis tillatelse til innreise for transitt, med mindre han står oppført på den nasjonale listen av meldinger hos den konvensjonspart på hvis yttergrense han henvender seg.

Artikkel 6

1. 1.

   1.

   Grensetrafikken over de ytre grenser er undergitt vedkommende myndigheters kontroll. Denne kontrollen gjennomføres for alle konvensjonspartenes territorier etter ensartede prinsipper, innenfor rammen av nasjonal myndighet og lovgivning, idet det tas hensyn til samtlige konvensjonsparters interesser.

2. 2.

   2.

   De ensartede prinsipper nevnt i nr. 1, er som følger:

   1. A

      a

      Personkontrollen skal ikke bare omfatte kontroll av reisedokumenter og andre vilkår for innreise, opphold, arbeid og utreise, men også undersøkelser for å avdekke og forebygge trusler mot den nasjonale sikkerhet og den offentlige orden i konvensjonspartene. Denne kontrollen skal også omfatte kjøretøyer og gjenstander som personer som passerer grensen medbringer. Den skal gjennomføres av hver konvensjonspart i samsvar med denne partens lovgivning, særlig dens bestemmelser om nevnte undersøkelser.

   2. B

      b

      Alle personer skal minst gjennomgå en kontroll av identitet på grunnlag av fremvisning av reisedokumenter.

   3. C

      c

      Utlendinger skal ved innreise gjennomgå en grundig kontroll i samsvar med bestemmelsene i bokstav a.

   4. D

      d

      Ved utreise foretas den kontroll som er nødvendig av hensyn til alle konvensjonsparter i henhold til deres utlendingslovgivning og med sikte på å avdekke og forebygge trusler mot den nasjonale sikkerhet og den offentlige orden i konvensjonspartene. Alle utlendinger skal gjennomgå slik kontroll.

   5. E

      e

      Dersom slik kontroll på grunn av særlige omstendigheter ikke kan gjennomføres, skal det foretas en prioritering. I denne forbindelse skal innreisekontroll i prinsippet prioriteres framfor utreisekontroll.

3. 3.

   3.

   Vedkommende myndigheter skal holde oppsyn med de ytre grenser mellom grenseovergangsstedene med mobile enheter; tilsvarende gjelder for grenseovergangsstedene utenom deres vanlige åpningstider. Denne kontrollen skal gjennomføres på en måte som motvirker forsøk på å unndra seg kontroll på grenseovergangsstedene. Nærmere bestemmelser om oppsynet kan eventuelt fastsettes av Eksekutivkomiteen.

4. 4.

   4.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å sette inn egnet personell i tilstrekkelig antall for å gjennomføre kontrollen av og oppsynet med de ytre grenser.

5. 5.

   5.

   Kontrollen som utøves ved de ytre grenser skal ha det samme kvalitetsnivå.

Artikkel 7

Konvensjonspartene skal bistå hverandre og sørge for et nært og fast samarbeid med sikte på en effektiv gjennomføring av kontrollen og oppsynet. De skal særlig utveksle alle relevante og viktige informasjoner, bortsett fra opplysninger om navngitte enkeltpersoner, med mindre noe annet er bestemt i denne konvensjon, og skal i den grad det er mulig foreta en harmonisering av instrukser til de avdelinger som har ansvar for kontrollene, samt fremme en ensartet utdanning og videreutdanning av personell som settes til å utføre kontroller. Dette samarbeidet kan skje i form av utveksling av sambandsmenn.

Artikkel 8

Eksekutivkomiteen skal fatte de nødvendige beslutninger om den praktiske gjennomføringen av kontroll av og oppsynet med grensene.

Kapittel 3 Visum

Avsnitt 1 Visum for kortvarige opphold

Artikkel 9

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å følge en felles politikk med hensyn til persontrafikk, særlig visumordning. De skal bistå hverandre for dette formål. Konvensjonspartene forplikter seg til å videreføre, på grunnlag av enighet, harmoniseringen av sin visumpolitikk.

2. 2.

   2.

   I forhold til tredjestater hvis statsborgere er underlagt en visumordning som er felles for alle konvensjonsparter på det tidspunkt denne konvensjon undertegnes eller på et senere tidspunkt, kan denne visumordningen bare endres etter enighet mellom samtlige konvensjonsparter. En konvensjonspart kan unntaksvis fravike den felles visumordning overfor en tredjestat når det ut fra tvingende hensyn i den nasjonale politikk kreves en rask avgjørelse. Vedkommende part skal på forhånd rådføre seg med de øvrige konvensjonsparter og i sin beslutning ta hensyn til deres interesser og følgene av denne beslutningen.

Artikkel 10

1. 1.

   1.

   Det innføres et standardvisum som er gyldig på territoriet til samtlige konvensjonsparter. Dette visum, hvis varighet fastsettes etter reglene i artikkel 11, kan utstedes for opphold på inntil tre måneder.

2. 2.

   2.

   Inntil et slikt visum innføres skal konvensjonpartene anerkjenne sine respektive nasjonale visa dersom de er utstedt på grunnlag av de felles vilkår og kriterier som er fastsatt i henhold til de relevante bestemmelser i dette kapittel.

3. 3.

   3.

   Som unntak fra bestemmelsene i nr. 1 og 2 forbeholder hver konvensjonspart seg retten til å begrense et visums territoriale gyldighet etter felles retningslinjer fastlagt i samsvar med de relevante bestemmelser i dette kapittel.

Artikkel 11

1. 1.

   1.

   Det visum som innføres i henhold til artikkel 10, kan være:

   1. A

      a

      et reisevisum som gjelder for én eller flere innreiser, forutsatt at et uavbrutt opphold eller flere påfølgende opphold samlet ikke overstiger tre måneder for hvert halvår regnet fra datoen for første innreise,

   2. B

      b

      et transittvisum som gir innehaveren rett til å reise én, to eller unntaksvis flere ganger gjennom konvensjonspartenes territorium til en tredjestats territorium, forutsatt at transittreisens varighet ikke overstiger fem dager.

2. 2.

   2.

   Bestemmelsene i nr. 1 er ikke til hinder for at en konvensjonspart i løpet av det aktuelle halvår om nødvendig utsteder et nytt visum som bare har gyldighet på eget territorium.

Artikkel 12

1. 1.

   1.

   Standardvisumet innført etter artikkel 10 nr. 1 skal utstedes av konvensjonspartenes diplomatiske eller konsulære myndigheter og eventuelt av konvensjonspartenes myndigheter som er utpekt i samsvar med artikkel 17.

2. 2.

   2.

   Dette visum skal i prinsippet utstedes av den konvensjonsparten som er reisens egentlige bestemmelsessted. Dersom det ikke lar seg gjøre å fastslå dette, er det i prinsippet den diplomatiske eller konsulære stasjon for den konvensjonspart der den første innreise finner sted, som utsteder visum.

3. 3.

   3.

   Eksekutivkomiteen skal fastsette nærmere regler for dette og særlig kriteriene for å fastslå det egentlige bestemmelsessted.

Artikkel 13

1. 1.

   1.

   Reisedokumenter med utløpt gyldighet skal ikke påføres visum.

2. 2.

   2.

   Reisedokumentet skal ha lengre gyldighet enn visumet, der det tas hensyn til fristen for bruk av visumet. Reisedokumentet skal være gyldig i så lang tid at utlendingen kan reise tilbake til sitt hjemland, eller foreta innreise til en tredjestat.

Artikkel 14

1. 1.

   1.

   Reisedokumenter som ikke er gyldig i noen av konvensjonspartene, kan ikke påføres visum. Dersom reisedokumentet bare er gyldig i én eller enkelte konvensjonsparter, skal visumet som påføres være begrenset til denne eller disse konvensjonsparter.

2. 2.

   2.

   Dersom reisedokumentet ikke anerkjennes av en eller flere konvensjonsparter, kan det utstedes visum i form av en tillatelse som erstatter visum.

Artikkel 15

Visum omhandlet i artikkel 10 skal i prinsippet utstedes bare dersom utlendingen fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, d og e.

Artikkel 16

Dersom en konvensjonspart anser at det av en av de grunner som er nevnt i artikkel 5 nr. 2, er nødvendig å fravike bestemmelsen i artikkel 15 og utstede visum til en utlending som ikke fyller alle vilkårene for innreise som det er vist til i artikkel 5 nr. 1, skal gyldigheten av dette visum begrenses til denne konvensjonsparts territorium, og denne konvensjonspart skal underrette de øvrige konvensjonsparter om dette.

Artikkel 17

1. 1.

   1.

   Eksekutivkomiteen skal vedta felles regler for behandling av visumsøknader og påse at de anvendes riktig, samt tilpasse dem til nye situasjoner og forhold.

2. 2.

   2.

   Eksekutivkomiteen skal dessuten fastlegge de tilfeller der visum bare skal utstedes etter samråd med den sentrale myndighet i den konvensjonspart som søknaden er rettet til, samt eventuelt de øvrige konvensjonsparters sentrale myndigheter.

3. 3.

   3.

   Eksekutivkomiteen skal videre treffe de nødvendige beslutninger vedrørende følgende punkter:

   1. A

      a

      reisedokumenter som kan forsynes med visum,

   2. B

      b

      instanser som har ansvaret for visumutstedelse,

   3. C

      c

      vilkår for visumutstedelse ved grensen,

   4. D

      d

      visaenes utforming, innhold og gyldighetstid samt gebyr som skal innkreves for utstedelsen,

   5. E

      e

      vilkår for forlengelse eller nekting av utstedelse av visa omhandlet under bokstav c og d, idet det tas hensyn til samtlige konvensjonsparters interesser,

   6. F

      f

      nærmere bestemmelser om territoriale begrensninger i disse visas gyldighet,

   7. G

      g

      prinsipper for utarbeiding av en felles liste over utlendinger som er innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise, uten at dette skal berøre artikkel 96.

Avsnitt 2 Visum for langtidsopphold

Artikkel 18

Visum for opphold av mer enn tre måneders varighet er nasjonale visa som konvensjonspartene utsteder i henhold til egen lovgivning. Et slikt visum gir innehaveren rett til å reise gjennom de øvrige konvensjonsparters territorium til den visumutstedende parts territorium, med mindre vedkommende ikke fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, d og e, eller er oppført på den nasjonale listen av meldinger i den konvensjonspart på hvis territorium vedkommende ønsker å foreta gjennomreise.

Kapittel 4 Vilkår for utlendingers innreise og opphold

Artikkel 19

1. 1.

   1.

   Utlendinger som er i besittelse av et standardvisum, kan etter lovlig innreise til en av konvensjonspartenes territorium fritt ferdes på territoriet til samtlige konvensjonsparter så lenge dette visum er gyldig, forutsatt at de fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, d og e.

2. 2.

   2.

   Inntil standardvisumet innføres kan utlendinger som er i besittelse av et visum utstedt av en av konvensjonspartene, etter lovlig innreise til en av disse parters territorium fritt ferdes på territoriet til samtlige konvensjonsparter så lenge dette visum er gyldig, men i høyst tre måneder regnet fra datoen for første innreise, forutsatt at de fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, d og e.

3. 3.

   3.

   Nr. 1 og 2 får ikke anvendelse på visa hvis gyldighet er gjenstand for en territorial begrensning i samsvar med bestemmelsene i del II kapittel 3.

4. 4.

   4.

   Bestemmelsene i denne artikkel får anvendelse med forbehold for artikkel 22.

Artikkel 20

1. 1.

   1.

   Utlendinger som ikke er underlagt visumplikt kan ferdes fritt på konvensjonspartenes territorium i høyst tre måneder i løpet av en periode på seks måneder fra datoen for første innreise, forutsatt at de fyller vilkårene for innreise som det er vist til i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, d og e.

2. 2.

   2.

   Bestemmelsene i nr. 1 er ikke til hinder for at hver konvensjonspart under ekstraordinære omstendigheter eller i henhold til bestemmelser i en bilateral avtale inngått før denne konvensjon trer i kraft, har rett til å forlenge en utlendings tillatelse til opphold på sitt territorium ut over tre måneder.

3. 3.

   3.

   Bestemmelsene i denne artikkel får anvendelse med forbehold for artikkel 22.

Artikkel 21

1. 1.

   1.

   Utlendinger som har gyldig oppholdstillatelse utstedt av en av konvensjonspartene, samt gyldig reisedokument, kan fritt ferdes på de øvrige konvensjonsparters territorium i høyst tre måneder, forutsatt at de fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c og e og ikke er oppført på vedkommende konvensjonsparts nasjonale liste av meldinger.

2. 2.

   2.

   Nr. 1 får også anvendelse på utlendinger som har en midlertidig oppholdstillatelse utstedt av en av konvensjonspartene og et reisedokument utstedt av denne konvensjonspart.

3. 3.

   3.

   Konvensjonspartene skal oversende Eksekutivkomiteen en liste over de dokumenter de utsteder som gjelder som oppholdstillatelse eller som midlertidig oppholdstillatelse og reisedokument i denne artikkels forstand.

4. 4.

   4.

   Bestemmelsene i denne artikkel får anvendelse med forbehold for artikkel 22.

Artikkel 22

1. 1.

   1.

   Utlendinger som har reist lovlig inn på en av konvensjonspartenes territorium, har plikt til å melde seg for vedkommende myndigheter i innreiselandet på de vilkår som hver konvensjonspart fastsetter. Hver konvensjonspart kan kreve at melding skjer enten ved innreise eller senest tre virkedager etter innreise til vedkommende konvensjonsparts territorium.

2. 2.

   2.

   Dersom utlendinger som er bosatt på en av konvensjonspartenes territorium reiser til en annen konvensjonparts territorium, har de meldeplikt som omhandlet i nr. 1.

3. 3.

   3.

   Unntak fra bestemmelsene i nr. 1 og 2 vedtas av hver enkelt konvensjonspart, som meddeler disse til Eksekutivkomiteen.

Artikkel 23

1. 1.

   1.

   Utlending som ikke fyller, eller som ikke lenger fyller, vilkårene for kortvarig opphold på en av konvensjonspartenes territorium, skal i prinsippet forlate konvensjonspartenes territorium uten opphold.

2. 2.

   2.

   Utlending som har gyldig oppholdstillatelse eller gyldig midlertidig oppholdstillatelse utstedt av en annen konvensjonspart, skal uten opphold begi seg til denne konvensjonsparts territorium.

3. 3.

   3.

   Dersom en slik utlending ikke forlater territoriet frivillig eller det kan antas at vedkommende ikke vil forlate det frivillig, eller dersom det av hensyn til nasjonal sikkerhet eller offentlig orden er påkrevet at utlendingen forlater territoriet uten opphold, skal han bortvises fra territoriet der han er pågrepet, etter vilkårene i vedkommende konvensjonsparts nasjonale lovgivning. Dersom denne lovgivning ikke gir hjemmel for bortvisning, kan den berørte konvensjonspart gi ham tillatelse til å oppholde seg på sitt territorium.

4. 4.

   4.

   Vedkommende utlending kan bortvises fra denne statens territorium til sin opprinnelsesstat eller til enhver annen stat hvor han har mulighet til å få innreisetillatelse, særlig i henhold til relevante bestemmelser i avtaler om tilbaketaking inngått av konvensjonspartene.

5. 5.

   5.

   Bestemmelsene i nr. 4 er ikke til hinder for anvendelse av nasjonale asylrettslige bestemmelser, Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967, eller bestemmelsene i nr. 2 ovenfor og artikkel 33 nr. 1 i denne konvensjon.

Artikkel 24

Med forbehold for de egnede, praktiske kriterier og ordninger som skal fastlegges av Eksekutivkomiteen, skal konvensjonspartene foreta innbyrdes utjevning av de økonomiske skjevheter som bortvisningsplikten fastsatt i artikkel 23 kan medføre, når bortvisningen ikke kan skje på utlendingens bekostning.

Kapittel 5 Oppholdstillatelser og melding med henblikk på ikke å tillate innreise

Artikkel 25

1. 1.

   1.

   Dersom en konvensjonspart vurderer å utstede oppholdstillatelse til en utlending som er innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise, skal den først rådføre seg med den innmeldende part og ta hensyn til denne parts interesser; oppholdstillatelse skal utstedes bare når vektige grunner tilsier det, spesielt humanitære grunner eller som følge av internasjonale forpliktelser. Dersom oppholdstillatelse utstedes, skal den innmeldende part trekke meldingen av vedkommende utlending tilbake, men kan likevel føre vedkommende utlending opp på sin nasjonale liste av meldinger.

2. 2.

   2.

   Dersom det viser seg at en utlending som har gyldig oppholdstillatelse utstedt av en av konvensjonspartene, er innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise, skal den innmeldende part rådføre seg med den part som har utstedt oppholdstillatelsen for å få fastslått om det er tilstrekkelig grunn til å trekke oppholdstillatelsen tilbake. Dersom oppholdstillatelsen ikke trekkes tilbake, skal den innmeldende part trekke sin melding tilbake, men kan likevel føre utlendingen opp på sin nasjonale liste av meldinger.

Kapittel 6 Supplerende tiltak

Artikkel 26

1. 1.

   1.

   Med forbehold for de forpliktelser som følger av Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967, forplikter konvensjonspartene seg til å innarbeide følgende regler i sin nasjonale lovgivning:

   1. A

      a

      Dersom en utlending nektes innreise til en av konvensjonspartenes territorium, har den transportør som luftveien, sjøveien eller over land har fraktet vedkommende til den ytre grense, plikt til å påta seg ansvaret for ham igjen uten opphold. På anmodning fra grensekontrollmyndighetene skal transportøren bringe utlendingen tilbake til den tredjestat der reisen tok til, til den tredjestat som utstedte reisedokumentet han benyttet under reisen, eller til enhver annen tredjestat der vedkommende er sikret innreise.

   2. B

      b

      Transportøren har plikt til å treffe alle nødvendige tiltak for å forvisse seg om at utlendinger som fraktes luft- eller sjøveien, er i besittelse av de reisedokumenter som kreves for innreise til konvensjonspartenes territorium.

2. 2.

   2.

   Med forbehold for de forpliktelser som følger av Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967, forplikter konvensjonspartene seg til, i samsvar med sine forfatningsregler, å innføre sanksjoner overfor transportører som luft- eller sjøveien frakter utlendinger som ikke er i besittelse av de nødvendige reisedokumenter, fra en tredjestat til deres territorium.

3. 3.

   3.

   Bestemmelsene i nr. 1 bokstav b og nr. 2 får anvendelse på transportører som driver busstransport av grupper på internasjonale ruter, med unntak av grensetrafikk.

Artikkel 27

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å innføre egnede sanksjoner overfor enhver som i vinnings hensikt hjelper eller forsøker å hjelpe en utlending til innreise i eller opphold på en konvensjonsparts territorium, i strid med denne parts lovgivning om innreise og opphold for utlendinger.

2. 2.

   2.

   Dersom en konvensjonspart får kjennskap til forhold nevnt i nr. 1, som er i strid med en annen konvensjonsparts lovgivning, skal den underrette sistnevnte part om dette.

3. 3.

   3.

   En konvensjonspart som etter en overtredelse av dens lovgivning ber en annen konvensjonspart om å forfølge forhold nevnt i nr. 1, skal ved offisiell meddelelse eller bekreftelse fra vedkommende myndigheter gjøre rede for hvilke lovbestemmelser som er overtrådt.

Kapittel 7 Ansvarsforhold ved behandling av asylsøknader

Artikkel 28

Konvensjonspartene bekrefter sine forpliktelser etter bestemmelsene i Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967, uten noen geografisk begrensning i disse bestemmelsers virkeområde, og sitt løfte om å samarbeide med De forente nasjoners høykommissær for flyktninger om anvendelsen av disse avtaletekster.

Artikkel 29

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å sikre at enhver asylsøknad som fremsettes av en utlending på en av konvensjonspartenes territorium, blir behandlet.

2. 2.

   2.

   Denne forpliktelsen innebærer ikke at en konvensjonspart i alle tilfeller skal være forpliktet til å gi asylsøkeren tillatelse til innreise til eller opphold på sitt territorium. Enhver konvensjonspart bevarer retten til å avvise eller bortvise en asylsøker til en tredjestat med hjemmel i sine nasjonale regler og i samsvar med sine internasjonale forpliktelser.

3. 3.

   3.

   Uansett hvilken konvensjonspart en utlending har rettet sin asylsøknad til, skal bare én konvensjonspart ha ansvaret for å behandle søknaden. Dette skal avgjøres etter kriteriene i artikkel 30.

4. 4.

   4.

   Uten hensyn til nr. 3 bevarer enhver konvensjonspart retten til, av særlige grunner, herunder spesielt den nasjonale lovgivning, å behandle en asylsøknad selv om ansvaret for behandlingen i henhold til denne konvensjon påhviler en annen konvensjonspart.

Artikkel 30

1. 1.

   1.

   Spørsmålet om hvilken konvensjonspart som har ansvar for å behandle en asylsøknad, skal avgjøres på følgende måte:

   1. A

      a

      Dersom en konvensjonspart har utstedt et visum av en hvilken som helst art eller en oppholdstillatelse til en asylsøker, skal den ha ansvaret for å behandle søknaden. Dersom visum er utstedt etter tillatelse fra en annen konvensjonspart, er det den part som har gitt tillatelsen som har ansvaret.

   2. B

      b

      Dersom flere konvensjonsparter har utstedt visum av en hvilken som helst art eller en oppholdstillatelse til en asylsøker, er det den konvensjonspart som har utstedt det visum eller den oppholdstillatelse som sist utløper, som har ansvaret.

   3. C

      c

      Så lenge asylsøkeren ikke har forlatt konvensjonspartenes territorium, skal det ansvar som er fastlagt i bokstav a og b bestå, selv om visumet, uansett av hvilken art, eller oppholdstillatelsen, ikke lenger er gyldig. Dersom asylsøkeren har forlatt konvensjonspartenes territorium etter at visum eller oppholdstillatelse er utstedt, skal disse dokumentene legges til grunn ved fastslåelse av ansvar etter bokstav a og b, med mindre deres gyldighet i mellomtiden er utløpt i henhold til nasjonale regler.

   4. D

      d

      Dersom konvensjonspartene har fritatt asylsøkeren for visumplikten, er det den konvensjonspart over hvis ytre grenser asylsøkeren er reist inn på konvensjonspartenes territorium, som har ansvaret. Så lenge konvensjonspartenes visumpolitikk ikke er fullstendig harmonisert, og dersom bare noen konvensjonsparter fritar asylsøkeren for visumplikt, skal den konvensjonspart over hvis ytre grense asylsøkeren er reist inn på konvensjonspartenes territorium med fritak fra visumplikten, ha ansvaret for å behandle asylsøknaden, med mindre annet er bestemt i bokstav a, b og c. Dersom asylsøknaden er fremmet for en konvensjonspart som har utstedt transittvisum til asylsøkeren – uansett om vedkommende har gått igjennom passkontrollen eller ikke – og dersom dette transittvisum ble utstedt etter at transittlandet har forvisset seg om ved de konsulære eller diplomatiske myndigheter for den konvensjonspart som er reisens bestemmelsessted, at asylsøkeren fyller vilkårene for innreise til den konvensjonspart som er reisens bestemmelsessted, er det den konvensjonspart som er reisens bestemmelsessted som har ansvaret for å behandle søknaden.

   5. E

      e

      Dersom asylsøkeren er reist inn på konvensjonspartenes territorium uten å være i besittelse av ett eller flere av de dokumenter som etter det som er fastlagt av Eksekutivkomiteen kreves for å passere grensen, er det den konvensjonspart over hvis ytre grense asylsøkeren er reist inn på konvensjonspartenes territorium, som har ansvaret.

   6. F

      f

      Dersom en utlending som allerede har en asylsøknad til behandling hos en av konvensjonspartene, legger fram en ny søknad, er den ansvarlige konvensjonpart den part der den første søknaden er under behandling.

   7. G

      g

      Dersom en utlending tidligere har fremsatt en asylsøknad som en av konvensjonspartene har gjort endelig vedtak om, og vedkommende fremsetter en ny søknad, er den ansvarlige konvensjonspart den part som behandlet den foregående søknaden, dersom søkeren ikke har forlatt konvensjonspartenes territorium.

2. 2.

   2.

   Dersom en konvensjonspart har tatt en asylsøknad opp til behandling etter artikkel 29 nr. 4, skal den konvensjonspart som i henhold til nr. 1 i denne artikkel hadde ansvaret for å behandle søknaden, fritas for sine forpliktelser.

3. 3.

   3.

   Dersom det ut fra kriteriene i nr. 1 og 2 ikke kan avgjøres hvilke konvensjonspart som har ansvaret for behandlingen av søknaden, skal den part som mottok asylsøknaden, ha ansvaret.

Artikkel 31

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene skal bestrebe seg på å avgjøre raskest mulig hvilken part som har ansvaret for behandlingen av en asylsøknad.

2. 2.

   2.

   Dersom en asylsøknad er fremsatt for en konvensjonspart som etter artikkel 30 ikke har ansvaret for dens behandling, av en utlending som oppholder seg på dens territorium, kan denne part be den ansvarlige konvensjonpart påta seg ansvaret for asylsøkeren med henblikk på å behandle vedkommendes asylsøknad.

3. 3.

   3.

   Den ansvarlige konvensjonspart har plikt til å påta seg ansvaret for den asylsøker som er omtalt i nr. 2 dersom anmodningen foretas innen seks måneder etter at asylsøknaden ble fremsatt. Dersom anmodningen ikke er foretatt innen denne fristen, skal den konvensjonspart som mottok asylsøknaden, ha ansvaret for behandlingen av søknaden.

Artikkel 32

Den konvensjonspart som har ansvaret for behandlingen av asylsøknaden, skal sikre at behandlingen skjer i samsvar med sin nasjonale lovgivning.

Artikkel 33

1. 1.

   1.

   Dersom en asylsøker oppholder seg ulovlig på en annen konvensjonsparts territorium under asylsøknadens behandling, har den ansvarlige konvensjonspart plikt til å ta vedkommende tilbake.

2. 2.

   2.

   Nr. 1 får ikke anvendelse når den annen konvensjonspart har utstedt en oppholdstillatelse til asylsøkeren med en gyldighet på ett år eller mer. I så fall overføres ansvaret for behandlingen av søknaden til den annen konvensjonspart.

Artikkel 34

1. 1.

   1.

   Den ansvarlige konvensjonspart har plikt til å ta tilbake en utlending som har fått endelig avslag på sin asylsøknad, og som er reist inn på en annen konvensjonsparts territorium uten tillatelse til å oppholde seg der.

2. 2.

   2.

   Nr. 1 får imidlertid ikke anvendelse når den ansvarlige konvensjonspart hadde sørget for å bortvise utlendingen fra konvensjonspartenes territorium.

Artikkel 35

1. 1.

   1.

   En konvensjonspart som har innvilget en utlending flyktningestatus og gitt vedkommende oppholdstillatelse, har plikt til å påta seg ansvaret for å behandle en asylsøknad fra et medlem av vedkommende utlendings familie, dersom de berørte samtykker.

2. 2.

   2.

   Familiemedlemmer nevnt i nr. 1 er flyktningens ektefelle eller ugifte barn under atten år eller, når flyktningen selv er under atten år og ugift, vedkommendes far eller mor.

Artikkel 36

Enhver konvensjonpart som har ansvaret for behandlingen av en asylsøknad, kan under henvisning til humanitære hensyn, særlig hensynet til familie eller kulturelle forhold, be en annen konvensjonspart om å overta dette ansvaret, forutsatt at asylsøkeren selv ønsker det. Den konvensjonspart som anmodningen rettes til, skal vurdere om anmodningen kan etterkommes.

Artikkel 37

1. 1.

   1.

   Vedkommende myndigheter i konvensjonspartene skal så snart som mulig underrette hverandre om:

   1. A

      a

      nye bestemmelser eller tiltak vedtatt på det asylrettslige området eller vedrørende behandlingen av asylsøkere, senest når de trer i kraft,

   2. B

      b

      statistiske opplysninger om antall asylsøkere som ankommer hver måned, med angivelse av de viktigste land de kommer fra, og derpå følgende vedtak, i den grad slike opplysninger er tilgjengelige,

   3. C

      c

      nye grupper asylsøkere eller vesentlig økning av visse grupper, med den informasjon som foreligger om dette,

   4. D

      d

      grunnleggende avgjørelser på det asylrettslige området.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene skal videre sikre et nært samarbeid i innsamling av informasjon om forholdene i de land asylsøkerne kommer fra, med henblikk på å komme fram til en felles vurdering.

3. 3.

   3.

   Enhver anmodning fra en konvensjonspart om fortrolig behandling av den oversendte informasjon skal respekteres av de øvrige konvensjonsparter.

Artikkel 38

1. 1.

   1.

   Hver konvensjonspart skal på anmodning fra enhver annen konvensjonspart oversende de opplysninger den er i besittelse av angående en asylsøker, og som er nødvendig for

   • –

     –

     å kunne avgjøre hvilke konvensjonspart som skal ha ansvaret for behandlingen av asylsøknaden,

   • –

     –

     å kunne behandle asylsøknaden,

   • –

     –

     å kunne oppfylle de forpliktelser som følger av bestemmelsene i dette kapittel.

2. 2.

   2.

   Disse opplysninger kan utelukkende omhandle

   1. A

      a

      identitet (asylsøkerens, og eventuelt, familiemedlemmers navn og fornavn, eventuelt tidligere navn, kallenavn eller dekknavn, fødselsdato og fødested, nåværende og tidligere nasjonalitet),

   2. B

      b

      legitimasjons- og reisedokumenter (referansenummer, utløpsdato, utstedelsesdato og -sted, utstedende myndighet osv.),

   3. C

      c

      andre opplysninger som er nødvendige for å kunne fastslå asylsøkerens identitet,

   4. D

      d

      oppholdssteder og reiseruter,

   5. E

      e

      oppholdstillatelser eller visa utstedt av en konvensjonspart,

   6. F

      f

      stedet der asylsøknaden er levert,

   7. G

      g

      eventuelt dato for tidligere asylsøknad, dato for framsetting av foreliggende asylsøknad, hvor langt saksbehandlingen er kommet, innholdet av det vedtak som er gjort.

3. 3.

   3.

   En konvensjonspart kan videre be en annen konvensjonspart om å få meddelt de grunner asylsøkeren har anført i søknaden, samt eventuelt begrunnelsen for et vedtak i saken. Den konvensjonspart som mottar en slik anmodning, skal vurdere om anmodningen kan etterkommes. Disse opplysninger skal i alle tilfeller bare oversendes med asylsøkerens samtykke.

4. 4.

   4.

   En slik utveksling av opplysninger skal skje på anmodning fra en konvensjonspart, og kan finne sted bare mellom de myndigheter som hver konvensjonspart har utpekt og meddelt Eksekutivkomiteen.

5. 5.

   5.

   Opplysningene kan ikke benyttes til andre formål enn dem som er omhandlet i nr. 1. De kan oversendes bare til myndigheter og domstoler som har til oppgave

   • –

     –

     å fastslå hvilke konvensjonspart som har ansvaret for å behandle asylsøknaden,

   • –

     –

     å behandle asylsøknaden,

   • –

     –

     å oppfylle de forpliktelser som følger av bestemmelsene i dette kapittel.

6. 6.

   6.

   Den konvensjonspart som oversender opplysningene, skal påse at de er korrekte og oppdaterte. Dersom det viser seg at denne konvensjonsparten har gitt uriktige opplysninger eller opplysninger som ikke burde vært oversendt, skal konvensjonspartene som har mottatt dem, uten opphold underrettes om dette. De har plikt til å korrigere opplysningene eller tilintetgjøre dem.

7. 7.

   7.

   En asylsøker har rett til på anmodning å få oversendt de opplysninger som er utvekslet om ham, så lenge disse er tilgjengelig. Dersom asylsøkeren finner at opplysningene er uriktige eller ikke burde vært oversendt, har han rett til å kreve at de korrigeres eller tilintetgjøres. Oppretting skal utføres slik det er fastlagt i nr. 6.

8. 8.

   8.

   Hver av de berørte konvensjonsparter skal registrere oversendelse og mottak av opplysninger.

9. 9.

   9.

   De oversendte opplysninger skal oppbevares bare så lenge som det er nødvendig for det formål som lå til grunn for utvekslingen. Vedkommende konvensjonspart skal på et passende tidspunkt vurdere nødvendigheten av å oppbevare opplysningene.

10. 10.

    10.

    Oversendte opplysninger skal i alle tilfeller sikres minst samme beskyttelse som den beskyttelse som mottakerpartens lovgivning gir for opplysninger av tilsvarende art.

11. 11.

    11.

    Dersom opplysningene ikke behandles elektronisk, men på annen måte, skal hver konvensjonspart treffe de nødvendige tiltak for å sikre overholdelse av bestemmelsene i denne artikkel ved hjelp av en effektiv kontroll. Dersom en konvensjonspart har et organ av den art som er omhandlet i nr. 12, kan den pålegge dette organ å føre en slik kontroll.

12. 12.

    12.

    Dersom en eller flere konvensjonsparter ønsker å behandle elektronisk alle eller enkelte opplysninger som nevnt i nr. 2 og 3, skal dette tillates bare dersom vedkommende konvensjonsparter har vedtatt en lovgivning om slik behandling som følger prinsippene i Europarådets konvensjon av 28. januar 1981 om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger, og dersom de har gitt et egnet nasjonalt organ i oppgave å føre uavhengig kontroll med behandling og bruk av opplysninger som er oversendt i samsvar med denne konvensjon.

DEL III POLITI OG SIKKERHET

Kapittel 1 Politisamarbeid

Artikkel 39

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å sikre at deres politimyndigheter, innenfor rammen av nasjonal lovgivning og deres kompetanse, yter hverandre bistand for å forebygge og oppklare straffbare handlinger, forutsatt at det etter nasjonal lovgivning ikke er forbeholdt de judisielle myndigheter å fremsette anmodninger om bistand, og at anmodningen eller gjennomføringen av anmodningen ikke innebærer at den anmodede konvensjonspart iverksetter tvangstiltak. Dersom de politimyndigheter anmodningen er rettet til, ikke har kompetanse til å etterkomme en anmodning, skal de oversende den til vedkommende myndigheter.

2. 2.

   2.

   Skriftlige opplysninger som er gitt av en anmodet konvensjonspart i henhold til bestemmelsen i nr. 1, kan benyttes av den anmodende konvensjonspart som bevis i en straffesak kun med samtykke fra vedkommende judisielle myndigheter hos den anmodede part.

3. 3.

   3.

   Anmodninger om bistand omhandlet i nr. 1 og svarene på disse anmodningene kan utveksles mellom de sentrale organer som av hver konvensjonspart er pålagt ansvaret for det internasjonale politisamarbeidet. Når anmodningen ikke kan foretas i tide gjennom denne kanal, kan den sendes direkte av den anmodende konvensjonsparts politimyndigheter til vedkommende myndigheter hos den anmodede konvensjonspart, som kan besvare den direkte. I slike tilfeller skal den anmodende politimyndighet så snart som mulig underrette det sentrale organ som hos den anmodede konvensjonspart ivaretar det internasjonale politisamarbeidet, om den direkte anmodningen.

4. 4.

   4.

   I grenseområder kan samarbeidet reguleres gjennom ordninger mellom konvensjonspartenes ansvarlige ministre.

5. 5.

   5.

   Bestemmelsene i denne artikkel berører ikke mer vidtgående, både gjeldende eller fremtidige bilaterale avtaler mellom konvensjonsparter med felles grense. Konvensjonspartene skal underrette hverandre om slike avtaler.

Artikkel 40

1. 1.

   1.

   Dersom polititjenestemenn fra en konvensjonspart som ledd i etterforskningen av en straffesak i denne stat holder under oppsikt en person som mistenkes for å ha tatt del i en straffbar handling som kan medføre utlevering, kan de fortsette observasjonen på en annen konvensjonsparts territorium når denne part har gitt tillatelse til slik observasjon på grunnlag av en anmodning om gjensidig bistand som er fremsatt på forhånd. Det kan knyttes vilkår til tillatelsen. Observasjonen skal på anmodning overlates til polititjenestemenn i den konvensjonspart på hvis territorium observasjonen finner sted. Anmodninger om gjensidig bistand nevnt i første ledd skal rettes til den myndighet som hver konvensjonspart har utpekt til å gi eller videreformidle en slik tillatelse.

2. 2.

   2.

   Dersom det av særlig presserende årsaker ikke lar seg gjøre å be den annen konvensjonspart om tillatelse på forhånd, kan tjenestemenn som holder under oppsikt en person som mistenkes for å ha begått en av de straffbare handlinger angitt i nr. 7, fortsette denne observasjonen på den andre siden av grensen på følgende vilkår:

   1. A

      a

      Myndigheten som er nevnt i nr. 5, i den konvensjonspart på hvis territorium observasjonen fortsetter, skal umiddelbart, mens observasjonen pågår, underrettes om grensepasseringen.

   2. B

      b

      Det skal uten opphold fremlegges en anmodning om gjensidig bistand i samsvar med nr. 1, med begrunnelse for hvorfor grensen ble passert uten tillatelse på forhånd.

   Observasjonen skal innstilles så snart den konvensjonspart på hvis territorium den finner sted krever det, etter å ha mottatt underretning som nevnt i bokstav a eller anmodning som nevnt i bokstav b, eller dersom det ikke foreligger en tillatelse fem timer etter at grensen ble passert.

3. 3.

   3.

   Observasjon etter nr. 1 og 2 kan bare finne sted på følgende alminnelige vilkår:

   1. A

      a

      Tjenestemennene som foretar observasjonen skal overholde bestemmelsene i denne artikkel og lovgivningen i den konvensjonspart på hvis territorium de opererer; de skal rette seg etter pålegg fra vedkommende lokale myndigheter.

   2. B

      b

      Med forbehold for de situasjoner som er omhandlet i nr. 2, skal tjenestemennene under observasjonen kunne dokumentere at tillatelse er gitt.

   3. C

      c

      Tjenestemennene som foretar observasjonen skal til enhver tid kunne dokumentere at de opptrer i embets medfør.

   4. D

      d

      Tjenestemennene som foretar observasjonen kan bære tjenestevåpen under observasjonen, med mindre den anmodede part uttrykkelig har motsatt seg dette; bruk av tjenestevåpen er forbudt unntatt i tilfelle nødverge.

   5. E

      e

      Det er forbudt å ta seg inn i boliger og på steder der det ikke er adgang for uvedkommende.

   6. F

      f

      Tjenestemennene som foretar observasjonen skal verken anholde eller pågripe den som holdes under oppsikt.

   7. G

      g

      Enhver operasjon skal rapporteres til myndighetene hos den konvensjonspart på hvis territorium observasjonen fant sted; det kan kreves at tjenestemennene som foretok observasjonen møter personlig.

   8. H

      h

      Myndighetene i den konvensjonspart der tjenestemennene som foretok observasjonen er hjemmehørende, skal på anmodning fra myndighetene i den konvensjonspart på hvis territorium observasjonen fant sted, yte bistand under den påfølgende etterforskningen i forbindelse med oppdraget de deltok i, herunder rettslig forfølgning.

4. 4.

   4.

   De tjenestemenn som er omhandlet i nr. 1 og 2 er:

   • –

     –

     for Kongeriket Belgia: polititjenestemenn ved «la police judiciaire près les Parquets», «la gendarmerie» og «la police communale» samt – på de vilkår som er fastsatt i de relevante bilaterale avtaler omhandlet i nr. 6, og når det gjelder myndighet i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer, våpen og sprengstoff, samt ulovlig transport av giftig og farlig avfall – tolltjenestemenn,

   • –

     –

     for Forbundsrepublikken Tyskland: polititjenestemenn ved «Polizeien des Bundes und der Länder» samt – utelukkende i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer og våpen – tjenestemenn ved «Zollfahndungsdienst» (tollvesenets etterforskningsenhet) i egenskap av representanter for den offentlige påtalemyndighet,

   • –

     –

     for Republikken Frankrike: polititjenestemenn og kriminalpolititjenestemenn ved «la police nationale» og «la gendarmerie nationale» samt – på de vilkår som er fastsatt i de relevante bilaterale avtaler omhandlet i nr. 6, og når det gjelder myndighet i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer, våpen og sprengstoff, samt ulovlig transport av giftig og farlig avfall – tolltjenestemenn,

   • –

     –

     for Storhertugdømmet Luxembourg: polititjenestemenn ved «la gendarmerie» og «la police» samt – på de vilkår som er fastsatt i de relevante bilaterale avtaler omhandlet i nr. 6, og når det gjelder myndighet i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer, våpen og sprengstoff, samt ulovlig transport av giftig og farlig avfall – tolltjenestemenn,

   • –

     –

     for Kongeriket Nederland: polititjenestemenn ved «Rijkspolitie» og «Gemeentepolitie» samt – på de vilkår som er fastsatt i de relevante bilaterale avtaler omhandlet i nr. 6, og når det gjelder myndighet i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer, våpen og sprengstoff, samt ulovlig transport av giftig og farlig avfall – tjenestemenn ved toll- og avgiftsmyndighetenes kompetente etterforskningsavdelinger.

5. 5.

   5.

   Den myndighet som er omhandlet i nr. 1 og 2 er:

   • –

     –

     for Kongeriket Belgia: «Commissariat général de la Police judiciaire»,

   • –

     –

     for Forbundsrepublikken Tyskland: «Bundeskriminalamt»,

   • –

     –

     for Republikken Frankrike: «Direction centrale de la Police judiciaire»,

   • –

     –

     for Storhertugdømmet Luxembourg: «Procureur général d'Etat»,

   • –

     –

     for Kongeriket Nederland: «Landelijk Officier van Justitie» med ansvar for observasjon over grensene.

6. 6.

   6.

   Konvensjonspartene kan bilateralt utvide denne artikkels virkeområde og vedta ytterligere tiltak for å gjennomføre den.

7. 7.

   7.

   Observasjon etter nr. 2 kan bare finne sted i forbindelse med følgende straffbare handlinger:

   • –

     –

     overlagt drap,

   • –

     –

     forsettlig drap,

   • –

     –

     voldtekt,

   • –

     –

     forsettlig brannstifting,

   • –

     –

     pengefalsk,

   • –

     –

     grovt tyveri og grovt heleri,

   • –

     –

     utpressing,

   • –

     –

     bortføring og gisseltaking,

   • –

     –

     menneskehandel,

   • –

     –

     ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer,

   • –

     –

     overtredelse av lovbestemmelser om våpen og sprengstoff,

   • –

     –

     ødeleggelse med sprengstoff,

   • –

     –

     ulovlig transport av giftig og farlig avfall.

Artikkel 41

1. 1.

   1.

   Dersom tjenestemenn i en konvensjonspart i sitt land forfølger en person som er påtruffet på fersk gjerning mens han begikk en av overtredelsene omhandlet i nr. 4 eller medvirket til en slik overtredelse, kan de fortsette forfølgelsen inn på en annen konvensjonsparts territorium uten å ha innhentet tillatelse på forhånd når det av særlig presserende årsaker ikke har latt seg gjøre å gi vedkommende myndigheter i den annen konvensjonspart underretning på forhånd ved hjelp av et av kommunikasjonsmidlene nevnt i artikkel 44, eller disse myndigheter ikke har kunnet nå fram i tide til å ta over forfølgelsen. Det samme gjelder når den forfulgte har rømt mens han satt i varetekt eller mens han sonet en frihetsstraff. Tjenestemennene som foretar forfølgelsen skal senest når grensen passeres ta kontakt med vedkommende myndigheter i den konvensjonspart på hvis territorium forfølgelsen finner sted. Forfølgelsen skal innstilles så snart den konvensjonspart på hvis territorium forfølgelsen finner sted, krever det. Vedkommende lokale myndigheter skal på anmodning fra tjenestemennene som foretar forfølgelsen, anholde den forfulgte for å kontrollere hans identitet eller pågripe ham.

2. 2.

   2.

   Forfølgelsen skal gjennomføres etter en av følgende retningslinjer som er nærmere definert i erklæringen omhandlet i nr. 9:

   1. A

      a

      Tjenestemennene som foretar forfølgelsen har ikke rett til å anholde den forfulgte.

   2. B

      b

      Dersom det ikke er framsatt krav om at forfølgelsen skal avbrytes og vedkommende lokale myndigheter ikke kan gripe inn raskt nok, kan tjenestemennene som foretar forfølgelsen anholde den forfulgte inntil tjenestemenn fra den konvensjonspart på hvis territorium forfølgelsen finner sted, og som skal underrettes uten opphold, kan kontrollere den forfulgtes identitet eller pågripe ham.

3. 3.

   3.

   Forfølgelse gjennomføres i samsvar med nr. 1 og 2 etter en av følgende retningslinjer som er nærmere definert i erklæringen omhandlet i nr. 9:

   1. A

      a

      innenfor et område eller et tidsrom regnet fra grensepasseringen, som angis i erklæringen,

   2. B

      b

      uten begrensning med hensyn til område eller tid.

4. 4.

   4.

   I en erklæring i henhold til nr. 9 skal konvensjonspartene angi hvilke straffbare handlinger som omfattes av nr. 1, etter en av følgende retningslinjer:

   1. A

      a

      Følgende straffbare handlinger:

      • –

        –

        overlagt drap,

      • –

        –

        forsettlig drap,

      • –

        –

        voldtekt,

      • –

        –

        forsettlig brannstifting,

      • –

        –

        pengefalsk,

      • –

        –

        grovt tyveri og grovt heleri,

      • –

        –

        utpressing,

      • –

        –

        bortføring og gisseltaking,

      • –

        –

        menneskehandel,

      • –

        –

        ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer,

      • –

        –

        overtredelse av lovbestemmelser om våpen og sprengstoff,

      • –

        –

        ødeleggelse med sprengstoff,

      • –

        –

        ulovlig transport av giftig og farlig avfall.

      • –

        –

        flukt fra ulykke som har forårsaket død eller alvorlig personskade.

   2. B

      b

      Straffbare handlinger som kan medføre utlevering.

5. 5.

   5.

   Forfølgelsen kan bare finne sted på følgende alminnelige vilkår:

   1. A

      a

      Tjenestemennene som foretar forfølgelsen skal overholde bestemmelsene i denne artikkel og lovgivningen til den konvensjonspart på hvis territorium de opererer; de skal rette seg etter pålegg fra vedkommende lokale myndigheter.

   2. B

      b

      Forfølgelsen skal utelukkende skje over landgrenser.

   3. C

      c

      Det er forbudt å ta seg inn i boliger og på steder der det ikke er adgang for uvedkommende.

   4. D

      d

      Tjenestemennene som foretar forfølgelsen skal bære synlige kjennetegn, enten ved hjelp av uniform, armbind eller tilbehør plassert på kjøretøyet; bruk av sivilt antrekk kombinert med kjøretøyer uten nevnte politikjennetegn er forbudt; tjenestemennene som foretar forfølgelsen skal til enhver tid kunne dokumentere at de opptrer i embets medfør.

   5. E

      e

      Tjenestemennene som foretar forfølgelsen kan bære tjenestevåpen under forfølgelsen; bruk av tjenestevåpen er forbudt unntatt i tilfelle nødverge.

   6. F

      f

      Med sikte på framstilling for vedkommende lokale myndigheter kan den som forfølges, etter anholdelse som fastsatt i nr. 2 bokstav b bare underkastes visitasjon av sikkerhetsgrunner; det kan benyttes håndjern under transport; gjenstander i vedkommendes besittelse kan beslaglegges.

   7. G

      g

      Etter enhvert oppdrag nevnt i nr. 1, 2 og 3 skal tjenestemennene som har foretatt forfølgelsen møte for vedkommende lokale myndigheter i konvensjonsparten hvor oppdraget fant sted og avlegge rapport om sitt oppdrag; dersom disse myndigheter ber om det, har tjenestemennene plikt til å stå til disposisjon inntil alle omstendigheter rundt oppdraget er tilstrekkelig belyst; dette gjelder også når forfølgelsen ikke førte til pågripelse av den forfulgte.

   8. H

      h

      Myndighetene i den konvensjonspart der tjenestemennene som foretok forfølgelsen er hjemmehørende, skal på anmodning fra myndighetene i den konvensjonspart på hvis territorium forfølgelsen fant sted, yte bistand under den påfølgende etterforskningen i forbindelse med oppdraget de deltok i, herunder rettslig forfølgning.

6. 6.

   6.

   En person som under oppdraget nevnt i nr. 1 ble pågrepet av vedkommende lokale myndigheter, kan, uansett av hvilken nasjonalitet han er, holdes tilbake for avhør. De relevante bestemmelser i nasjonal lovgivning får tilsvarende anvendelse.Dersom vedkommende ikke er statsborger i den konvensjonspart på hvis territorium pågripelsen fant sted, skal han løslates senest seks timer etter pågripelsen, der tiden mellom midnatt og kl. 09.00 ikke medregnes, med mindre vedkommende lokale myndigheter på forhånd har mottatt begjæring, i en hvilke som helst form, om midlertidig pågripelse med sikte på utlevering.

7. 7.

   7.

   De tjenestemenn som er omhandlet i de foregående nr. er:

   • –

     –

     for Kongeriket Belgia: polititjenestemenn ved «la police judiciaire près les Parquets», «la gendarmerie» og «la police communale» samt – på de vilkår som er fastsatt i de relevante bilaterale avtaler omhandlet i nr. 10, og når det gjelder myndighet i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer, våpen og sprengstoff, samt ulovlig transport av giftig og farlig avfall – tolltjenestemenn,

   • –

     –

     for Forbundsrepublikken Tyskland: polititjenestemenn ved «Polizeien des Bundes und der Länder» samt – utelukkende i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer og våpen, – tjenestemenn ved «Zollfahndungsdienst» (tollvesenets etterforskningsenhet) i egenskap av representanter for den offentlige påtalemyndighet,

   • –

     –

     for Republikken Frankrike: polititjenestemenn og kriminalpolititjenestemenn ved «la police nationale» og «la gendarmerie nationale» samt – på de vilkår som er fastsatt i de relevante bilaterale avtaler omhandlet i nr. 10, og når det gjelder myndighet i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer, våpen og sprengstoff, samt ulovlig transport av giftig og farlig avfall – tolltjenestemenn,

   • –

     –

     for Storhertugdømmet Luxembourg: polititjenestemenn ved «la gendarmerie» og «la police» samt – på de vilkår som er fastsatt i de relevante bilaterale avtaler omhandlet i nr. 10, og når det gjelder myndighet i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer, våpen og sprengstoff, samt ulovlig transport av giftig og farlig avfall – tolltjenestemenn,

   • –

     –

     for Kongeriket Nederland: polititjenestemenn ved «Rijkspolitie» og «Gemeentepolitie» samt – på de vilkår som er fastsatt i de relevante bilaterale avtaler omhandlet i nr. 10, og når det gjelder myndighet i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer, våpen og sprengstoff, samt ulovlig transport av giftig og farlig avfall – tjenestemenn ved toll- og avgiftsmyndighetenes kompetente etterforskningsavdelinger.

8. 8.

   8.

   Denne artikkel berører ikke, for de berørte konvensjonsparter, artikkel 27 i Benelux-traktaten om utlevering og gjensidig hjelp i straffesaker av 27. juni 1962, endret ved protokoll av 11. mai 1974.

9. 9.

   9.

   Ved undertegningen av denne konvensjon skal hver konvensjonspart avgi en erklæring der den på grunnlag av bestemmelsene i nr. 2, 3 og 4 fastsetter de nærmere vilkår for hvordan hver av de konvensjonsparter som den har felles grense med, kan gjennomføre en forfølgelse på dens territorium. En konvensjonspart kan til enhver tid erstatte sin erklæring med en ny, forutsatt at den ikke innskrenker den foregående erklæringens rekkevidde. Hver erklæring skal avgis etter samråd med hver av de øvrige berørte konvensjonsparter og skal tilstrebe samsvar mellom gjeldende regler på hver side av de indre grenser.

10. 10.

    10.

    Konvensjonspartene kan bilateralt utvide virkeområdet for bestemmelsene i nr. 1 og vedta ytterligere bestemmelser for å gjennomføre denne artikkel.

Artikkel 42

Under de oppdrag som er omhandlet i artikkel 40 og 41, skal tjenestemenn som er på oppdrag på en annen konvensjonsparts territorium, sidestilles med denne parts egne tjenestemenn med hensyn til eventuelle straffbare handlinger som skulle bli begått mot dem eller av dem.

Artikkel 43

1. 1.

   1.

   Dersom en konvensjonsparts tjenestemenn er på oppdrag på en annen konvensjonsparts territorium i samsvar med artikkel 40 og 41 i denne konvensjon, skal førstnevnte konvensjonspart ha ansvaret for skade de forvolder under oppdraget, i samsvar med rettsreglene til den konvensjonspart på hvis territorium de utfører oppdraget.

2. 2.

   2.

   Den konvensjonspart på hvis territorium det forvoldes skade som nevnt i nr. 1, skal yte erstatning for disse skader på de samme vilkår som dem som gjelder for skader forvoldt av dens egne tjenestemenn.

3. 3.

   3.

   Den konvensjonspart hvis tjenestemenn har forvoldt skade på en person på en annen konvensjonsparts territorium, skal gi denne konvensjonspart full refusjon for de beløp den har utbetalt i skadeserstatning til skadelidte eller deres rettsetterfølgere.

4. 4.

   4.

   Med forbehold for utøvelse av sine rettigheter overfor tredjemann og med unntak av bestemmelsen i nr. 3 skal hver av konvensjonspartene i de tilfeller som er omhandlet i nr. 1, gi avkall på å kreve tilbakebetaling av beløp for skader den er påført, fra en annen konvensjonspart.

Artikkel 44

1. 1.

   1.

   I samsvar med de relevante internasjonale konvensjoner og idet det tas hensyn til de lokale forhold og tekniske muligheter, skal konvensjonspartene, særlig i grenseområdene, opprette telefon-, radio- og teleksforbindelser og andre direkte forbindelser som kan lette samarbeidet mellom politi og tollvesen, blant annet for å sikre at opplysninger i forbindelse med observasjon og forfølgelse over grensene når fram i tide.

2. 2.

   2.

   I tillegg til disse tiltak, som skal treffes i løpet av kort tid, skal de særlig undersøke mulighetene for:

   1. A

      a

      utveksling av utstyr eller utplassering av sambandsmenn med egnet radioutstyr,

   2. B

      b

      utvidelse av de frekvensbånd som benyttes i grenseområdene,

   3. C

      c

      opprettelse av en felles forbindelse mellom politi og tollvesen i disse områder,

   4. D

      d

      samordning av sine innkjøp av kommunikasjonsutstyr med sikte på innføring av standardiserte og kompatible kommunikasjonssystemer.

Artikkel 45

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at:

   1. A

      a

      ledelsen for en overnattingsbedrift sørger for at utenlandske gjester, herunder statsborgere fra andre konvensjonsparter og andre medlemsstater i De europeiske fellesskap, med unntak av ledsagende ektefeller og mindreårige barn eller deltakere i gruppereiser, personlig fyller ut og undertegner erklæringsskjema, og at de identifiserer seg ved fremvisning av gyldig legitimasjon,

   2. B

      b

      de utfylte erklæringsskjemaer oppbevares til bruk for vedkommende myndigheter, eller sendes inn til myndighetene dersom disse anser det som nødvendig av hensynet til forebyggelse av trusler, i forbindelse med rettslig forfølgning eller oppklaring av hva som har skjedd med personer som er forsvunnet eller har vært utsatt for ulykker, med mindre annet er bestemt i nasjonal lovgivning.

2. 2.

   2.

   Nr. 1 får tilsvarende anvendelse på personer som overnatter på ethvert annet sted som leies ut av næringsdrivende, særlig telt, campingvogner og båter.

Artikkel 46

1. 1.

   1.

   I særlige tilfeller kan hver konvensjonspart i samsvar med sin nasjonale lovgivning uoppfordret oversende den berørte konvensjonspart opplysninger som kan ha betydning for denne part som bistand i forbindelse med forfølgning av fremtidige lovovertredelser og forebygging av straffbare handlinger eller handlinger som utgjør en trussel mot offentlig orden og sikkerhet.

2. 2.

   2.

   Med forbehold for avtaler om samarbeid i grenseområder omtalt i artikkel 39 nr. 4, skal denne informasjonsutveksling finne sted gjennom et nærmere utpekt sentralt organ. I særlig presserende tilfeller kan opplysninger i henhold til denne artikkel utveksles direkte mellom de berørte politimyndigheter, med mindre annet gjelder i henhold til nasjonale bestemmelser. Det sentrale organ skal så snart som mulig underrettes om dette.

Artikkel 47

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene kan inngå bilaterale avtaler om tidsbegrenset eller ikke tidsbegrenset utplassering av sambandsmenn fra en konvensjonspart ved en annen konvensjonsparts politietat.

2. 2.

   2.

   Denne tidsbegrensede eller ikke tidsbegrensede utplasseringen av sambandsmenn har som formål å fremme og påskynde samarbeidet mellom konvensjonspartene, særlig ved å yte bistand

   1. A

      a

      i form av utveksling av opplysninger med henblikk på forebygging og bekjempelse av kriminalitet,

   2. B

      b

      i forbindelse med utføring av anmodninger om gjensidig politibistand og rettslig bistand i straffesaker,

   3. C

      c

      til de myndigheter som har til oppgave å kontrollere de ytre grenser.

3. 3.

   3.

   Sambandsmennene har til oppgave å gi råd og bistand. De har ikke kompetanse til å utøve politimyndighet på egen hånd. De skal gi opplysninger og utføre sitt oppdrag innenfor rammen av de instrukser de mottar fra konvensjonsparten der de er hjemmehørende og konvensjonsparten der de er utplassert. De skal jevnlig avlegge rapport til lederen av den politietat hvor de er utplassert.

4. 4.

   4.

   Konvensjonspartene kan bilateralt eller multilateralt avtale at sambandsmenn fra en konvensjonspart som er utplassert i en tredjestat, også ivaretar en eller flere andre konvensjonsparters interesser. Det kan ved slike avtaler fastsettes at sambandsmenn som er utplassert i en tredjestat, på anmodning eller på eget initiativ skal gi opplysninger til andre konvensjonsparter, og innenfor rammene av sin kompetanse utføre oppdrag for andre parter. Konvensjonspartene skal underrette hverandre om planlagt utplassering av sambandsmenn i tredjestater.

Kapittel 2 Gjensidig hjelp i straffesaker

Artikkel 48

1. 1.

   1.

   Bestemmelsene i dette kapittel tar sikte på å supplere Den europeiske konvensjon av 20. april 1959 om gjensidig hjelp i straffesaker og, i forholdet mellom de konvensjonsparter som er medlem av Den økonomiske union Benelux, kapittel II i Benelux-traktaten av 27. juni 1962 om utlevering og gjensidig hjelp i straffesaker, endret ved protokoll av 11. mai 1974, og har som formål å fremme anvendelsen av disse avtaler.

2. 2.

   2.

   Nr. 1 er ikke til hinder for anvendelse av mer vidtgående bestemmelser i henhold til gjeldende bilaterale avtaler mellom konvensjonspartene.

Artikkel 49

Gjensidig hjelp skal også gis

1. A

   a

   ved rettslig forfølgning av forhold som etter en eller begge konvensjonsparters nasjonale rett kan straffes som overtredelser av forskrifter som kan forfølges rettslig av forvaltningsmyndigheter hvis avgjørelse kan bringes inn for en domstol som har kompetanse i straffesaker,

2. B

   b

   i saker om erstatningskrav for uberettiget rettslig forfølgning eller domfellelse,

3. C

   c

   i benådningssaker,

4. D

   d

   i sivile søksmål anlagt i forbindelse med straffesaker, så lenge domstolen ennå ikke har truffet endelig avgjørelse i straffesaken,

5. E

   e

   ved forkynning av rettsdokumenter i forbindelse med fullbyrding av en straff eller et sikringstiltak, inndrivelse av bot eller betaling av saksomkostninger,

6. F

   f

   ved tiltak i forbindelse med utsatt domfellelse eller fullbyrding av en straff eller et sikringstiltak, løslatelse på prøve, utsatt eller avbrutt fullbyrding av en straff eller et sikringstiltak.

Artikkel 50

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg i samsvar med konvensjonen og traktaten nevnt i artikkel 48, til å yte hverandre gjensidig hjelp ved overtredelser av lover og forskrifter om særavgifter, merverdiavgifter og toll. Med tollbestemmelser menes reglene i artikkel 2 i konvensjonen av 7. september 1967 mellom Belgia, Forbundsrepublikken Tyskland, Frankrike, Italia, Luxembourg og Nederland om gjensidig hjelp mellom tollmyndighetene, samt i artikkel 2 i rådsforordning nr. 1468/81/EØF av 19. mai 1981.

2. 2.

   2.

   Anmodninger i saker om unndragelse av særavgifter kan ikke avvises under henvisning til at den anmodede stat ikke innkrever særavgifter på de varer som er omhandlet i anmodningen.

3. 3.

   3.

   Konvensjonsparten som fremsetter anmodningen, skal ikke gi videre eller bruke opplysninger eller bevismidler mottatt fra den anmodede konvensjonspart i forbindelse med etterforskning, rettslig forfølgning eller rettergang i andre saker enn dem som er nevnt i anmodningen, uten å innhente denne parts samtykke på forhånd.

4. 4.

   4.

   Den gjensidige hjelp omhandlet i denne artikkel kan avslås når den antatte verdien av de ikke innbetalte eller unndratte avgifter ikke overstiger 25.000 ECU, eller når den antatte verdien av de ulovlig eksporterte eller importerte varer ikke overstiger 100.000 ECU, med mindre den anmodende konvensjonspart, på grunn av særlige omstendigheter eller den person som er tiltalt, anser saken som særdeles alvorlig.

5. 5.

   5.

   Bestemmelsene i denne artikkel får anvendelse også når det anmodes om gjensidig hjelp i forbindelse med forhold som utelukkende straffes med bøter for overtredelse av forskrifter som forfølges av forvaltningsmyndigheter, dersom anmodningen om gjensidig hjelp er fremmet av en judisiell myndighet.

Artikkel 51

Konvensjonspartene skal ikke stille andre vilkår enn de følgende for å etterkomme rettsanmodninger om ransaking og beslag:

1. A

   a

   Det forhold som ligger til grunn for rettsanmodningen, skal i henhold til begge konvensjonsparters rett kunne straffes med frihetsstraff eller sikringstiltak som begrenser friheten i minst 6 måneder, eller den skal i henhold til den ene konvensjonsparts rett kunne straffes tilsvarende og i henhold til den annen konvensjonsparts rett kunne straffes som en overtredelse av forskrifter som kan forfølges rettslig av forvaltningsmyndigheter der avgjørelsen kan ankes inn for en domstol som har kompetanse i straffesaker.

2. B

   b

   Gjennomføringen av rettsanmodningen skal være forenlig med den anmodede konvensjonsparts rett.

Artikkel 52

1. 1.

   1.

   Hver av konvensjonspartene kan sende rettsdokumenter direkte med post til personer som oppholder seg på en annen konvensjonsparts territorium. Konvensjonspartene skal oversende Eksekutivkomiteen en liste over rettsdokumenter som kan sendes på denne måten.

2. 2.

   2.

   Når det er grunn til å tro at mottakeren ikke forstår språket i rettsdokumentet, skal dokumentet – eller i det minste de viktige avsnittene i det – oversettes til det eller ett av de språk til den konvensjonspart på hvis territorium mottakeren oppholder seg. Dersom myndigheten som oversender dokumentet er kjent med at mottakeren bare forstår et annet språk, skal dokumentet – eller i det minste de viktige avsnittene i det – oversettes til dette annet språk.

3. 3.

   3.

   Vitne eller sakkyndig som ikke har etterkommet en stevning oversendt med post, kan ikke, selv ikke når stevningen inneholder pålegg, ilegges noen straff eller noe tvangstiltak, med mindre han deretter frivillig begir seg til den anmodende parts territorium og innstevnes på nytt på vanlig måte. Myndigheter som oversender innstevninger med post, skal sørge for at de ikke inneholder pålegg. Denne bestemmelse berører ikke bestemmelsene i artikkel 34 i Benelux-traktaten om utlevering og gjensidig hjelp i straffesaker av 27. juni 1962, endret ved protokoll av 11. mai 1974.

4. 4.

   4.

   Dersom det forhold som ligger til grunn for anmodningen om gjensidig hjelp kan straffes etter begge konvensjonsparters rett som en overtredelse av forskrifter som kan forfølges rettslig av forvaltningsmyndigheter der avgjørelsen kan ankes inn for en domstol som har kompetanse i straffesaker, skal rettsdokumenter i prinsippet oversendes etter reglene i nr. 1.

5. 5.

   5.

   Uten hensyn til bestemmelsen i nr. 1 kan rettsdokumenter oversendes via den anmodede parts judisielle myndigheter når mottakerens adresse er ukjent, eller når den anmodende part krever en forkynning.

Artikkel 53

1. 1.

   1.

   Anmodninger om gjensidig hjelp og deres svar kan oversendes direkte mellom judisielle myndigheter.

2. 2.

   2.

   Bestemmelsen i nr. 1 er ikke til hinder for at anmodninger og svar oversendes via statenes justisdepartementer eller nasjonale sentrale Interpol-kontorer.

3. 3.

   3.

   Anmodninger om midlertidig overføring av eller transitt for varetektsfengslede eller fengslede personer eller personer som er underkastet annen form for frihetsberøvelse, samt regelmessig eller leilighetsvis utveksling av opplysninger fra strafferegisteret, skal oversendes via justisdepartementene.

4. 4.

   4.

   I samsvar med Den europeiske konvensjon av 20. april 1959 om gjensidig hjelp i straffesaker betyr justisdepartement, for Forbundsrepublikken Tysklands vedkommende, «der Bundesminister der Justiz og die Justizminister/-senatoren der Länder».

5. 5.

   5.

   Anmeldelser med sikte på rettslig forfølgning av overtredelser av kjøre- og hviletidsbestemmelser som foretas i henhold til artikkel 21 i Den europeiske konvensjon av 20. april 1959 om gjensidig hjelp i straffesaker eller artikkel 42 i Benelux-traktaten av 27. juni 1962 om utlevering og gjensidig hjelp i straffesaker, endret ved protokoll av 11. mai 1974, kan av den anmodende parts judisielle myndigheter sendes direkte til den anmodede parts judisielle myndigheter.

Kapittel 3 Ingen rettslig forfølgelse for samme forhold (negativ rettskraft)

Artikkel 54

En person som det er avsagt rettskraftig dom mot i en konvensjonspart, kan ikke av en annen konvensjonspart forfølges rettslig for de samme forhold, forutsatt at straffen, i tilfelle domfellelse, er fullbyrdet, er under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes i henhold til lovgivningen i den konvensjonspart der dommen ble avsagt.

Artikkel 55

1. 1.

   1.

   En konvensjonspart kan når den ratifiserer, godtar eller godkjenner denne konvensjon, erklære at den i ett eller flere av de følgende tilfeller ikke er bundet av artikkel 54:

   1. A

      a

      når de handlinger som lå til grunn for den utenlandske dommen, helt eller delvis ble begått på dens territorium; i sistnevnte tilfelle gjelder unntaket imidlertid ikke dersom handlingene delvis ble begått på territoriet til konvensjonsparten der dommen ble avsagt,

   2. B

      b

      når de handlinger som lå til grunn for den utenlandske dommen, var en krenkelse av denne konvensjonsparts nasjonale sikkerhet eller andre like vesentlige interesser,

   3. C

      c

      når de handlinger som lå til grunn for den utenlandske dommen, ble begått av en tjenestemann i denne konvensjonspart, og var et brudd på vedkommendes tjenesteplikter.

2. 2.

   2.

   En konvensjonspart som har avgitt en slik erklæring om unntak nevnt i nr. 1 bokstav b, skal angi hvilke former for lovovertredelse unntaket gjelder.

3. 3.

   3.

   En konvensjonspart kan til enhver tid trekke tilbake en slik erklæring om ett eller flere unntak nevnt i nr. 1.

4. 4.

   4.

   Unntak som det er avgitt erklæring om i henhold til nr. 1, får ikke anvendelse når vedkommende konvensjonspart har bedt den annen konvensjonspart iverksette rettslig forfølgning i samme sak, eller har etterkommet en begjæring om utlevering av vedkommende person.

Artikkel 56

Dersom en konvensjonspart reiser ny sak mot en person som er blitt endelig dømt for de samme handlinger av en annen konvensjonspart, skal enhver frihetsstraff vedkommende har utholdt på denne konvensjonsparts territorium som følge av disse handlinger, trekkes fra den straff han eventuelt blir idømt. I den grad de nasjonale lovgivninger tillater det, skal det også tas hensyn til annen utholdt straff enn frihetsstraff.

Artikkel 57

1. 1.

   1.

   Dersom en konvensjonspart har reist tiltale mot en person og denne parts vedkommende myndigheter har grunn til å tro at tiltalen gjelder de samme handlinger som dem den tiltalte tidligere er blitt endelig dømt for av en annen konvensjonspart, skal disse myndigheter dersom de mener det er nødvendig, be vedkommende myndigheter i den konvensjonspart på hvis territorium det allerede er avsagt dom, om alle relevante opplysninger i saken.

2. 2.

   2.

   Opplysningene skal gis så raskt som mulig, og skal inngå i vurderingen av hva som videre skal gjøres i saken.

3. 3.

   3.

   Hver konvensjonspart skal når den ratifiserer, godtar eller godkjenner denne konvensjon, utpeke de myndigheter som skal ha myndighet til å be om og motta opplysninger etter denne artikkel.

Artikkel 58

Bestemmelsene ovenfor er ikke til hinder for anvendelse av mer vidtgående nasjonale bestemmelser om negativ rettskraft ("ne bis in idem") i forbindelse med utenlandske rettsavgjørelser.

Kapittel 4 Utlevering

Artikkel 59

1. 1.

   1.

   Bestemmelsene i dette kapittel utfyller Den europeiske konvensjon om utlevering av 13. september 1957 og, i forholdet mellom de konvensjonsparter som er medlem av Den økonomiske union Benelux, kapittel I i Benelux-traktaten av 27. juni 1962 om utlevering og gjensidig hjelp i straffesaker, endret ved protokoll av 11. mai 1974, og har som formål å fremme anvendelsen av disse avtaler.

2. 2.

   2.

   Nr. 1 er ikke til hinder for anvendelse av mer vidtgående bestemmelser i henhold til gjeldende bilaterale avtaler mellom konvensjonspartene.

Artikkel 60

I forholdet mellom to konvensjonsparter der én ikke har undertegnet Den europeiske konvensjon av 13. september 1957 om utlevering, får nevnte konvensjons bestemmelser anvendelse, idet det tas hensyn til de forbehold og erklæringer som er avgitt, enten ved ratifikasjon av nevnte konvensjon eller, for de konvensjonsparter som ikke er part i den, ved ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning av nærværende konvensjon.

Artikkel 61

Republikken Frankrike forplikter seg, på anmodning fra en annen konvensjonspart, til å utlevere personer som kan forfølges rettslig for handlinger som etter fransk lovgivning straffes med frihetsstraff eller sikringstiltak med begrenset frihet med en strafferamme på minst to år, og etter den anmodende konvensjonsparts lovgivning med frihetsstraff eller sikringstiltak som begrenser friheten i minst ett år.

Artikkel 62

1. 1.

   1.

   Med hensyn til avbrytelse av foreldelsesfristen er det bare den anmodende konvensjonsparts bestemmelser som får anvendelse.

2. 2.

   2.

   Amnesti gitt av den anmodede konvensjonspart er ikke til hinder for utlevering, med mindre overtredelsen faller inn under denne konvensjonspartens jurisdiksjon.

3. 3.

   3.

   Dersom det ikke foreligger anmeldelse eller offisiell erklæring som tillater rettslig forfølgning, og det bare er den anmodede konvensjonsparts lovgivning som inneholder krav om dette, berøres ikke utleveringsplikten.

Artikkel 63

Konvensjonspartene forplikter seg, i samsvar med konvensjonen og traktaten nevnt i artikkel 59, til å utlevere til hverandre personer som forfølges rettslig av den anmodende parts judisielle myndigheter for én av overtredelsene nevnt i artikkel 50 nr. 1, eller som ettersøkes av disse myndigheter med henblikk på fullbyrding av en straff eller et sikringstiltak som vedkommende er idømt for en slik overtredelse.

Artikkel 64

En melding i Schengen-informasjonssystemet etter artikkel 95 sidestilles med en begjæring om midlertidig pågripelse slik det er definert i artikkel 16 i Den europeiske konvensjon av 13. september 1957 om utlevering eller artikkel 15 i Benelux-traktaten av 27. juni 1962 om utlevering og gjensidig hjelp i straffesaker, endret ved protokoll av 11. mai 1974.

Artikkel 65

1. 1.

   1.

   Uten å berøre muligheten for å fremme begjæringer via diplomatiske kanaler, skal begjæringer om utlevering og transitt rettes av vedkommende departement i den anmodende konvensjonspart til vedkommende departement i den anmodede konvensjonspart.

2. 2.

   2.

   Vedkommende departementer er:

   • –

     –

     for Kongeriket Belgia: Justisdepartementet,

   • –

     –

     for Forbundsrepublikken Tyskland: Forbundsjustisdepartementet og delstatenes justisministre eller -senatorer,

   • –

     –

     for Republikken Frankrike: Utenriksdepartementet,

   • –

     –

     for Storhertugdømmet Luxembourg: Justisdepartementet,

   • –

     –

     for Kongeriket Nederland: Justisdepartementet.

Artikkel 66

1. 1.

   1.

   Dersom det etter den anmodede konvensjonsparts rett ikke åpenbart er forbudt å utlevere en person som begjæres utlevert, kan denne konvensjonspart gi tillatelse til utleveringen uten en formell utleveringsprosedyre, forutsatt at den som begjæres utlevert, samtykker skriftlig for en representant for de rettslige myndigheter, etter at denne har hørt ham og gjort ham kjent med hans rett til en formell utleveringsprosedyre. Den person som begjæres utlevert, kan under dette rettsmøtet la seg bistå av en advokat.

2. 2.

   2.

   Ved utlevering etter nr. 1 kan den som begjæres utlevert og som uttrykkelig har erklært at han gir avkall på den beskyttelse som spesialitetsprinsippet gir ham, ikke tilbakekalle erklæringen.

Kapittel 5 Overføring av myndighet ved fullbyrding av dommer i straffesaker

Artikkel 67

Følgende bestemmelser utfyller bestemmelsene i Europarådets konvensjon av 21. mars 1983 om overføring av domfelte mellom de konvensjonsparter som er part i nevnte konvensjon.

Artikkel 68

1. 1.

   1.

   En konvensjonspart på hvis territorium en statsborger fra en annen konvensjonspart ved rettskraftig dom er idømt frihetsstraff eller sikringstiltak med begrenset frihet og denne deretter har unndratt seg denne straff eller dette sikringstiltak ved å flykte til sitt hjemland, kan be den annen konvensjonspart om å overta fullbyrdingen av straffen eller sikringstiltaket dersom den som har flyktet blir funnet på dens territorium.

2. 2.

   2.

   I påvente av de dokumenter som underbygger begjæringen om overtakelse av fullbyrdingen av straffen eller sikringstiltaket eller den del av straffen som ennå ikke er utstått, og inntil det er truffet en avgjørelse om begjæringen, kan den anmodede konvensjonspart på begjæring fra den anmodende konvensjonspart sette den domfelte i politiarrest eller treffe andre tiltak for å sikre at han holder seg på den anmodede konvensjonsparts territorium.

Artikkel 69

Overføring av fullbyrding av straff i henhold til artikkel 68 er ikke avhengig av samtykke fra den person som er idømt straff eller sikringstiltak. De øvrige bestemmelser i Europarådets konvensjon av 21. mars 1983 om overføring av domfelte får tilsvarende anvendelse.

Kapittel 6 Narkotika

Artikkel 70

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene skal nedsette en fast arbeidsgruppe som skal se nærmere på felles problemer i forbindelse med bekjempelse av narkotikakriminalitet, og eventuelt utarbeide, om nødvendig, forslag til praktiske og tekniske forbedringer i samarbeidet mellom konvensjonspartene. Arbeidsgruppen skal legge sine forslag fram for Eksekutivkomiteen.

2. 2.

   2.

   Arbeidsgruppen omhandlet i nr. 1, hvis medlemmer skal utpekes av vedkommende nasjonale instanser, skal blant annet bestå av representanter for de myndigheter som har ansvaret for politi- og tollmessige oppgaver.

Artikkel 71

1. 1.

   1.

   Med hensyn til direkte eller indirekte salg av narkotika og psykotrope stoffer av en hvilken som helst art, herunder cannabis, samt besittelse av slike produkter og stoffer med sikte på salg eller eksport, forplikter konvensjonspartene seg til i samsvar med de eksisterende FN-konvensjoner 1 å treffe ethvert tiltak som er nødvendig for å forebygge og bekjempe ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å forebygge og bekjempe, med administrative og strafferettslige midler, ulovlig eksport av narkotika og psykotrope stoffer, herunder cannabis, samt salg, levering og utlevering av disse produkter og stoffer, med forbehold for de relevante bestemmelser i artikkel 74, 75 og 76.

3. 3.

   3.

   Med sikte på å bekjempe ulovlig import av narkotika og psykotrope stoffer, herunder cannabis, skal konvensjonspartene skjerpe kontrollen med personer, varer og transportmidler på de ytre grenser. Disse tiltak skal fastlegges nærmere av arbeidsgruppen omhandlet i artikkel 70. Arbeidsgruppen skal særlig vurdere mulighetene for omplassering av en del av det politi- og tollpersonale som frigjøres ved de indre grenser, samt benytte moderne narkotikaoppsporings-metoder og narkotikahunder.

4. 4.

   4.

   For å sikre at bestemmelsene i denne artikkel overholdes, skal konvensjonspartene særlig overvåke de steder der det erfaringsmessig handles med narkotika.

5. 5.

   5.

   I forbindelse med bekjempelsen av ulovlig etterspørsel etter narkotika og psykotrope stoffer av enhver art, herunder cannabis, skal konvensjonspartene gjøre sitt ytterste for å forebygge og bekjempe de negative virkningene av den ulovlige etterspørselen. Den enkelte konvensjonspart har ansvar for å treffe tiltak for dette formål.

Artikkel 72

Innenfor rammen av sin forfatning og nasjonale rettsorden skal konvensjonspartene sikre at det vedtas lovbestemmelser som gir hjemmel for beslag og inndragning av midler som stammer fra ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer.

Artikkel 73

1. 1.

   1.

   Innenfor rammen av sin forfatning og nasjonale rettsorden forplikter konvensjonspartene seg til å treffe tiltak for å muliggjøre kontrollerte overleveringer i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer.

2. 2.

   2.

   Beslutninger om kontrollerte overleveringer skal treffes i hvert enkelt tilfelle etter forhåndstillatelse fra hver berørt konvensjonspart.

3. 3.

   3.

   Hver konvensjonspart skal ha ledelsen av og kontrollen med operasjoner på sitt territorium og skal ha myndighet til å gripe inn.

Artikkel 74

Med hensyn til lovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer er konvensjonspartene enige om at kontrolltiltak på de indre grenser i henhold til FN-konvensjonene nevnt i artikkel 71 i så stor utstrekning som mulig bør foretas inne i landet.

Artikkel 75

1. 1.

   1.

   Reisende til eller innenfor konvensjonspartenes territorium kan medbringe den narkotika og de psykotrope stoffer som er nødvendig for behandling foreskrevet av lege dersom de ved enhver kontroll kan framlegge en attest utstedt eller bekreftet av vedkommende myndighet i bostedsstaten.

2. 2.

   2.

   Eksekutivkomiteen skal fastlegge form og innhold for attesten omhandlet i nr. 1 utstedt av en konvensjonspart, særlig om angivelse av produktenes og stoffenes art og mengde samt reisens varighet.

3. 3.

   3.

   Konvensjonspartene skal underrette hverandre om hvilke myndigheter som skal utstede eller bekrefte attesten omhandlet i nr. 2.

Artikkel 76

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene skal om nødvendig og i samsvar med sin medisinske, etiske og administrative praksis vedta hensiktsmessige tiltak for kontroll med narkotika og psykotrope stoffer som på en eller flere konvensjonsparters territorium er underkastet strengere kontroll enn på deres territorium, slik at denne strengere kontrollen ikke hemmes.

2. 2.

   2.

   Nr. 1 får også anvendelse på stoffer som ofte brukes til framstilling av narkotika og psykotrope stoffer.

3. 3.

   3.

   Konvensjonspartene skal underrette hverandre om de tiltak som treffes for å overvåke den lovlige handel med stoffene omhandlet i nr. 1 og 2.

4. 4.

   4.

   Problemer som oppstår i denne forbindelse, skal drøftes regelmessig i Eksekutivkomiteen.

Kapittel 7 Skytevåpen og ammunisjon

Artikkel 77

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å tilpasse sine nasjonale lover og forskrifter om erverv og innehav av, samt handel med og utlevering av skytevåpen og ammunisjon til bestemmelsene i dette kapittel.

2. 2.

   2.

   Bestemmelsene i dette kapittel får anvendelse på fysiske og juridiske personers erverv og innehav av, samt handel med og utlevering av skytevåpen og ammunisjon; bestemmelsene gjelder verken levering til statlige og lokale myndigheter, til de væpnede styrker eller til politiet, disse myndigheters erverv og innehav av skytevåpen og ammunisjon eller offentlige foretaks produksjon av skytevåpen og ammunisjon.

Artikkel 78

1. 1.

   1.

   I dette kapittel klassifiseres skytevåpen på følgende måte:

   1. A

      a

      forbudte våpen,

   2. B

      b

      våpen det kreves tillatelse for,

   3. C

      c

      meldepliktige våpen.

2. 2.

   2.

   Låsemekanismen, magasinet og løpet på skytevåpen er på tilsvarende måte underlagt de samme bestemmelser som det skytevåpen de inngår i eller er ment å skulle inngå i.

3. 3.

   3.

   Med korte våpen menes i denne konvensjon skytevåpen med et løp på høyst 30 cm eller med en total lengde på høyst 60 cm; alle andre skytevåpen anses som lange våpen.

Artikkel 79

1. 1.

   1.

   Kategorien forbudte skytevåpen og forbudt ammunisjon omfatter:

   1. A

      a

      skytevåpen som vanligvis brukes som krigsvåpen,

   2. B

      b

      helautomatiske skytevåpen, selv om de ikke er krigsvåpen,

   3. C

      c

      skytevåpen som er kamuflert som en annen gjenstand,

   4. D

      d

      panserbrytende ammunisjon, spreng- og brannammunisjon samt prosjektiler til denne type ammunisjon,

   5. E

      e

      ammunisjon til pistoler og revolvere med dumdumkuler eller kuler med hulspiss samt prosjektiler til denne type ammunisjon.

2. 2.

   2.

   Vedkommende myndigheter kan i særlige tilfeller gi tillatelse til skytevåpen og ammunisjon nevnt i nr. 1 dersom hensynet til den offentlige sikkerhet og orden ikke er til hinder for det.

Artikkel 80

1. 1.

   1.

   Kategorien skytevåpen der erverv og innehav krever tillatelse, skal omfatte minst følgende skytevåpen dersom de ikke er forbudt:

   1. A

      a

      korte halvautomatiske skytevåpen eller skytevåpen med repetermekanisme,

   2. B

      b

      korte skytevåpen med enkeltladning og sentertenning,

   3. C

      c

      korte skytevåpen med enkeltladning og randtenning og med en total lengde på under 28 cm,

   4. D

      d

      lange halvautomatiske skytevåpen med magasin og kammer som kan inneholde mer enn tre patroner,

   5. E

      e

      lange skytevåpen med repetermekanisme og halvautomatiske skytevåpen med glatt løp som måler høyst 60 cm,

   6. F

      f

      halvautomatiske sivile skytevåpen som ligner automatiske krigsskytevåpen.

2. 2.

   2.

   Kategorien skytevåpen som det kreves tillatelse for, omfatter ikke:

   1. A

      a

      advarsels-, tåregass- og signalvåpen dersom det ved tekniske innretninger er sikret at de ikke ved bruk av alminnelig verktøy kan ombygges til våpen som kan avfyre prosjektiler, og at utskyting av et irriterende stoff ikke kan føre til uopprettelig legemsbeskadigelse,

   2. B

      b

      lange halvautomatiske skytevåpen med magasin og kammer som kan inneholde høyst tre patroner uten å bli ladet på nytt, forutsatt at lademekanismen er innebygd eller at det er sikret at våpenet ikke ved bruk av alminnelig verktøy kan ombygges til våpen med magasin og kammer som kan inneholde mer enn tre patroner.

Artikkel 81

Kategorien meldepliktige skytevåpen skal omfatte følgende våpen, dersom de verken er forbudt eller krever tillatelse:

1. A

   a

   lange skytevåpen med repetermekanisme,

2. B

   b

   lange skytevåpen med enkeltladning og ett eller flere riflede løp,

3. C

   c

   korte skytevåpen med enkeltladning og randtenning og med en total lengde på over 28 cm,

4. D

   d

   våpen nevnt i artikkel 80 nr. 2 bokstav b.

Artikkel 82

Våpen omhandlet i artikkel 79, 80 og 81 omfatter ikke:

1. A

   a

   skytevåpen hvis modell er utviklet før 1. januar 1870 eller som er produsert før dette tidspunkt – med mindre det gjelder unntak – forutsatt at våpnene ikke kan avfyre ammunisjon bestemt for forbudte våpen eller våpen det kreves tillatelse for,

2. B

   b

   reproduksjoner av våpen nevnt i bokstav a, forutsatt at det i våpenet ikke kan b rukes en patron med metallhylse,

3. C

   c

   skytevåpen som ved en teknisk metode er gjort uegnet til å avfyre enhver form for ammunisjon, og som er forsynt med et offentlig organs stempel eller er anerkjent av et slikt organ.

Artikkel 83

Tillatelse til erverv og innehav av skytevåpen omhandlet i artikkel 80 kan bare gis til personer som

1. A

   a

   er fylt 18 år, med mindre det gis unntak i forbindelse med jakt eller idrett,

2. B

   b

   ikke er uskikket til å erverve eller inneha skytevåpen som følge av en sinnssykdom, eller som ikke på annen måte er psykisk eller fysisk uskikket,

3. C

   c

   ikke er domfelt for en straffbar handling eller som ikke på annen måte antaså være en fare for den offentlige sikkerhet eller orden,

4. D

   d

   kan gi gyldig grunn for erverv og innehav av skytevåpen.

Artikkel 84

1. 1.

   1.

   Meldinger av våpen omhandlet i artikkel 81 skal innføres i et register som skal føres av personene omhandlet i artikkel 85.

2. 2.

   2.

   Dersom et våpen selges av en person som ikke er omhandlet i artikkel 85, skal meldingen foretas etter nærmere regler fastlagt av hver enkelt konvensjonspart.

3. 3.

   3.

   Meldingene omhandlet i denne artikkel skal inneholde de nødvendige opplysninger for å identifisere de personer og våpen det gjelder.

Artikkel 85

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å kreve bevilling til produksjon av og handel med skytevåpen som det kreves tillatelse for, og å innføre meldeplikt for personer som produserer eller handler med meldepliktige skytevåpen. Bevilling til skytevåpen som det kreves tillatelse for, omfatter også meldepliktige skytevåpen. Konvensjonspartene skal føre effektivt tilsyn med alle som produserer eller handler med våpen.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å vedta bestemmelser om at alle skytevåpen til identifikasjon av våpnene minst skal være forsynt med et løpenummer som ikke kan slettes, og med produsentens merke.

3. 3.

   3.

   Konvensjonspartene skal fastsette krav om at våpenprodusenter og våpenhandlere skal registrere alle skytevåpen som det kreves tillatelse for og alle meldepliktige skytevåpen; registrene skal gjøre det mulig raskt å fastslå skytevåpenets art, opprinnelse og erverver.

4. 4.

   4.

   For skytevåpen som det kreves tillatelse for i henhold til artikkel 79 og 80, forplikter konvensjonspartene seg til å vedta bestemmelser om at identifikasjonsnummeret og merket angitt på skytevåpenet skal oppgis i tillatelsen utstedt til innehaveren.

Artikkel 86

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å vedta bestemmelser om at personer som på lovlig måte innehar skytevåpen som det kreves tillatelse for eller som er meldepliktige, ikke skal overlate våpnene til personer som ikke har tillatelse til erverv av skytevåpen eller meldingsbevis.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene kan etter nærmere fastsatte vilkår tillate midlertidig utlevering av slike våpen.

Artikkel 87

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene skal i sin nasjonale lovgivning innta bestemmelser om at våpentillatelsen kan inndras når innehaveren ikke lenger oppfyller vilkårene for utstedelse fastsatt i artikkel 83.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å treffe passende tiltak, herunder særlig beslaglegging av skytevåpen og inndragning av våpentillatelse, og å fastsette passende sanksjoner for overtredelser av lover og forskrifter om skytevåpen. Sanksjonene kan omfatte inndragning av skytevåpen.

Artikkel 88

1. 1.

   1.

   Innehavere av tillatelse til erverv av skytevåpen trenger ikke tillatelse til erverv av ammunisjon til slike våpen.

2. 2.

   2.

   For personer som ikke har tillatelse til erverv av våpen, gjelder samme regler for erverv av ammunisjon som for det våpen ammunisjonen er bestemt for. Tillatelse kan utstedes for én eller alle ammunisjonstyper.

Artikkel 89

Listen over forbudte skytevåpen, skytevåpen som det kreves tillatelse for og meldepliktige skytevåpen kan endres eller utvides av Eksekutivkomiteen som følge av den tekniske og økonomiske utvikling og av hensyn til statens sikkerhet.

Artikkel 90

Konvensjonspartene skal ha adgang til å vedta strengere lover eller bestemmelser om skytevåpen og ammunisjon.

Artikkel 91

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene er enige om å utveksle, på grunnlag av Den europeiske konvensjon av 28. juni 1978 om kontroll med privatpersoners erverv og innehav av skytevåpen og innen rammen av sin nasjonale lovgivning, opplysninger om erverv av skytevåpen foretatt av privatpersoner eller våpenforhandlere som har opphold eller er etablert på territoriet til en annen konvensjonspart. Med våpenforhandler menes enhver person hvis yrkesvirksomhet helt eller delvis består i å drive detaljhandel med våpen.

2. 2.

   2.

   Utvekslingen av opplysninger skal omfatte:

   1. A

      a

      mellom to konvensjonsparter som har ratifisert konvensjonen nevnt i nr. 1: opplysninger om skytevåpen oppført i vedlegg 1 del A nr. 1 bokstav a til h i nevnte konvensjon,

   2. B

      b

      mellom to konvensjonsparter hvorav minst én ikke har ratifisert konvensjonen nevnt i nr. 1: opplysninger om våpen som det i hver konvensjonspart kreves tillatelse for eller melding om.

3. 3.

   3.

   Opplysninger om erverv av skytevåpen skal gis uten opphold og skal omfatte følgende:

   1. A

      a

      datoen for ervervet og erververens identitet, det vil si

      • –

        –

        for fysiske personer: etternavn, fornavn, fødselsdato og fødested, adresse og passnummer eller identitetskortnummer, samt utstedelsesdato og utstedende myndighet, uansett om vedkommende er våpenforhandler eller ikke,

      • –

        –

        for juridiske personer: navn eller firmanavn og forretningskontor, samt etternavn, fornavn, fødselsdato og fødested, adresse og passnummer eller identitetskortnummer til den person som har fullmakt til å representere den juridiske personen,

   2. B

      b

      modell, produksjonsnummer, kaliber og andre kjennetegn for vedkommende skytevåpen samt løpenummer.

4. 4.

   4.

   Hver konvensjonspart skal utpeke en nasjonal myndighet som skal sende og motta opplysningene nevnt i nr. 2 og 3, og skal uten opphold underrette de øvrige konvensjonsparter om enhver endring av utpekt myndighet.

5. 5.

   5.

   Den utpekte myndighet kan overføre de opplysninger den har mottatt, til de lokale politimyndigheter og til grensekontrollmyndighetene når formålet er å forebygge eller foreta rettslig forfølgning av straffbare handlinger og lovovertredelser.

DEL IV SCHENGEN-INFORMASJONSSYSTEMET

Kapittel 1 Opprettelse av Schengen-informasjonssystemet

Artikkel 92

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene skal opprette og drive et felles informasjonssystem, heretter kalt Schengen-informasjonssystemet, som skal bestå av en nasjonal del hos hver konvensjonspart og en teknisk støttefunksjon. Schengen-informasjonssystemet skal gi myndighetene utpekt av konvensjonspartene mulighet til elektronisk søk etter registrerte opplysninger om personer og gjenstander i forbindelse med grensekontroll og politiets og tollvesenets kontrollundersøkelser og annen kontroll innenfor en parts grenser i samsvar med nasjonal rett samt, kun når det gjelder opplysningene omhandlet i artikkel 96, til bruk ved behandling av visumsøknader, ved behandling av søknader om oppholdstillatelse og ved håndheving av utlendingslovgivningen i forbindelse med anvendelsen av bestemmelsene om persontrafikk i denne konvensjon.

2. 2.

   2.

   Hver konvensjonspart skal opprette og drive for egen regning og på eget ansvar sin nasjonale del av Schengen-informasjonssystemet, hvis dataregister skal gjøres identisk med dataregistrene til hver av de øvrige konvensjonspartene ved hjelp av den tekniske støttefunksjon. For å muliggjøre en rask og effektiv overføring av opplysninger som nevnt i nr. 3, skal hver konvensjonspart ved opprettelsen av sin nasjonale del følge de protokoller og framgangsmåter som konvensjonspartene har fastlagt i fellesskap for den tekniske støttefunksjon. Hvert nasjonale dataregister kan brukes til elektronisk søk etter opplysninger på vedkommende konvensjonsparts territorium. Det vil ikke kunne foretas søk etter opplysninger i andre konvensjonsparters nasjonale dataregistre.

3. 3.

   3.

   Konvensjonspartene skal opprette og drive Schengen-informasjonssystemets tekniske støttefunksjon for felles regning og på felles ansvar. Republikken Frankrike skal ha ansvaret for den tekniske støttefunksjon, som skal legges til Strasbourg. Den tekniske støttefunksjon skal omfatte et dataregister som sikrer at de nasjonale dataregistrene forblir identiske ved hjelp av direkte overføring av opplysninger. Den tekniske støttefunksjons dataregister skal omfatte registrerte opplysninger om personer og gjenstander i den grad de angår alle konvensjonsparter. Den tekniske støttefunksjons dataregister skal ikke inneholde andre opplysninger enn dem som er nevnt i dette nr. og i artikkel 113 nr. 2.

Kapittel 2 Drift og bruk av Schengen-informasjonssystemet

Artikkel 93

Formålet med Schengen-informasjonssystemet er, i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon, å opprettholde den offentlige orden og sikkerhet, herunder statens sikkerhet, og anvende bestemmelsene om persontrafikk i denne konvensjon på konvensjonspartenes territorium ved hjelp av opplysningene som formidles gjennom systemet.

Artikkel 94

1. 1.

   1.

   Schengen-informasjonssystemet skal inneholde utelukkende de kategorier opplysninger fra hver av konvensjonspartene som er nødvendige for formålene omhandlet i artikkel 95 til 100. Hver innmeldende konvensjonspart skal vurdere om den konkrete sakens betydning berettiger registrering av meldingen i Schengen-informasjonssystemet.

2. 2.

   2.

   Følgende kategorier opplysninger finnes:

   1. A

      a

      om personer det foreligger meldinger om,

   2. B

      b

      om gjenstander omhandlet i artikkel 100 og kjøretøyer omhandlet i artikkel 99.

3. 3.

   3.

   Kun følgende opplysninger kan registreres om personer:

   1. A

      a

      etternavn og fornavn, med henvisning til eventuelt særskilt registrert aliasnavn,

   2. B

      b

      særlige fysiske kjennetegn av objektiv og uforanderlig art,

   3. C

      c

      første bokstav i andre fornavn,

   4. D

      d

      fødselsdato og fødested,

   5. E

      e

      kjønn,

   6. F

      f

      statsborgerskap,

   7. G

      g

      angivelse av om vedkommende er bevæpnet,

   8. H

      h

      angivelse av om vedkommende anses som voldelig,

   9. I

      i

      begrunnelse for meldingen,

   10. J

       j

       hvilke tiltak som skal iverksettes.

   Det skal ikke gis andre opplysninger, særlig ikke opplysningene nevnt i artikkel 6 første punktum i Europarådets konvensjon av 28. januar 1981 om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger.

4. 4.

   4.

   Dersom en konvensjonspart mener at en melding i samsvar med artikkel 95, 97 eller 99 ikke er forenlig med dens nasjonale rett, internasjonale forpliktelser eller vesentlige nasjonale hensyn, kan den etterpå tilføye i de registrerte opplysninger i dataregisteret i sin nasjonale del av Schengen-informasjonssystemet at tiltaket det anmodes om, ut fra den oppgitte grunn ikke vil bli etterkommet på dens territorium. Det skal holdes samråd med de øvrige konvensjonspartene om dette. Dersom den innmeldende konvensjonspart ikke trekker meldingen tilbake, skal den fortsatt gjelde for de øvrige konvensjonspartene.

Artikkel 95

1. 1.

   1.

   Opplysninger om personer som ettersøkes med henblikk på pågripelse og utlevering, skal innlegges i systemet på anmodning fra den anmodende konvensjonsparts judisielle myndighet.

2. 2.

   2.

   Før meldingen foretas skal den innmeldende konvensjonspart kontrollere om de anmodede konvensjonsparters nasjonale rett gir hjemmel for pågripelse. I tvilstilfeller skal den innmeldende konvensjonspart rådspørre de øvrige berørte konvensjonsparter.Den innmeldende konvensjonspart skal samtidig med meldingen på raskeste måte oversende de anmodede konvensjonsparter følgende vesentlige opplysninger i saken:

   1. A

      a

      hvilken myndighet som anmoder om pågripelse,

   2. B

      b

      om det foreligger beslutning om pågripelse eller lignende avgjørelse eller tvangskraftig dom,

   3. C

      c

      den straffbare handlingens art og rettslige klassifisering

   4. D

      d

      under hvilke omstendigheter den straffbare handlingen er begått, med angivelse av tidspunkt og sted samt i hvilket omfang den innmeldte person har deltatt,

   5. E

      e

      i den utstrekning det er mulig, følgene av den straffbare handlingen.

3. 3.

   3.

   En anmodet konvensjonspart kan i dataregisteret i sin nasjonale del av Schengen-informasjonssystemet påføre en merknad om at pågripelse som følge av meldingen ikke må finne sted så lenge merknaden ikke er slettet. Merknaden skal slettes senest tjuefire timer etter at meldingen er foretatt, med mindre vedkommende konvensjonspart nekter å etterkomme anmodningen om pågripelse av rettslige grunner eller ut fra særlige opportunitetshensyn. I ekstraordinære tilfeller der et særlig komplisert saksforhold ligger til grunn for meldingen og gjør det berettiget, kan ovennevnte frist forlenges opp til en uke. De øvrige konvensjonspartene kan fortsatt etterkomme anmodningen og foreta pågripelse uten hensyn til merknad eller nektelse.

4. 4.

   4.

   Dersom en konvensjonspart i særlige hastesaker anmoder om øyeblikkelig etterlysing, skal den anmodede part overveie om den kan gi avkall på den oppførte merknaden. Den anmodede konvensjonspart skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at anmodningen kan etterkommes uten opphold dersom den godtas.

5. 5.

   5.

   Dersom det ikke kan foretas pågripelse fordi en undersøkelse ikke er avsluttet eller fordi den anmodede part nekter å etterkomme anmodningen, skal denne part behandle meldingen som en melding med henblikk på å få opplysninger om vedkommendes oppholdssted.

6. 6.

   6.

   De anmodede konvensjonsparter skal iverksette de tiltak det anmodes om, i samsvar med de gjeldende konvensjoner om utlevering og sin nasjonale lovgivning. De skal ikke være forpliktet til å etterkomme anmodninger som gjelder deres egne statsborgere, uten at dette berører adgangen til å foreta pågripelse i samsvar med nasjonal rett.

Artikkel 96

1. 1.

   1.

   Opplysninger om utlendinger som er innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise, skal legges inn i systemet på grunnlag av nasjonal melding foretatt i henhold til vedtak gjort av vedkommende administrative eller rettslige myndigheter i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal lovgivning.

2. 2.

   2.

   Vedtakene kan være begrunnet med at vedkommende utlendings opphold på territoriet kan være en fare for den offentlige orden eller sikkerhet eller for statens sikkerhet. Dette gjelder særlig:

   1. A

      a

      utlendinger dømt for lovovertredelser som kan straffes med frihetsstraff på minst ett år,

   2. B

      b

      utlendinger som det foreligger skjellig grunn til mistanke om at har begått alvorlige straffbare handlinger, herunder handlinger omhandlet i artikkel 71, eller som det foreligger konkrete holdepunkter for at planlegger å begå slike handlinger på en konvensjonsparts territorium.

3. 3.

   3.

   Vedtakene kan også være begrunnet med at vedkommende utlending på grunn av manglende overholdelse av nasjonale regler om utlendingers innreise og opphold tidligere er blitt bortvist, tilbakesendt eller utvist med forbud mot innreise eller opphold, og disse tiltakene ikke er blitt utsatt eller suspendert.

Artikkel 97

Opplysninger om forsvunnede personer og personer som av hensyn til sin egen sikkerhet eller for å forebygge farer må bringes i midlertidig forvaring på anmodning fra den innmeldende parts vedkommende myndighet eller vedkommende judisielle myndighet, skal innlegges i systemet slik at politimyndighetene kan underrette den innmeldende part om vedkommende personers oppholdssted eller kan bringe dem i midlertidig forvaring for å forhindre at de fortsetter sin reise, dersom den nasjonale lovgivning gir hjemmel for dette. Dette gjelder særlig mindreårige og personer som skal tvangsinnlegges eller tvangsanbringes på et sted i henhold til vedtak gjort av vedkommende myndighet. Opplysninger om myndige personer skal bare overføres med deres samtykke.

Artikkel 98

1. 1.

   1.

   Opplysninger om vitner, om personer som er innstevnet for en domstol for egne handlinger i en straffesak eller om personer som vil få forkynt straffedom eller innkalles til soning av frihetsstraff, skal legges inn på anmodning fra vedkommende judisielle myndigheter med henblikk på underretning om oppholdssted eller bopel.

2. 2.

   2.

   De ønskede opplysningene skal gis den anmodende part i samsvar med nasjonal lovgivning og de gjeldende konvensjoner om gjensidig hjelp i straffesaker.

Artikkel 99

1. 1.

   1.

   Opplysninger om personer og kjøretøyer skal legges inn med henblikk på observasjon eller målrettet kontroll i samsvar med nr. 5, samtidig som den innmeldende konvensjonsparts lovgivning overholdes.

2. 2.

   2.

   Meldingen kan foretas med henblikk på å bekjempe straffbare handlinger og forebygging av trusler mot den offentlige sikkerhet:

   1. A

      a

      når det foreligger konkrete holdepunkter for å anta at vedkommende person planlegger å begå eller begår et større antall og særdeles alvorlige straffbare handlinger, eller

   2. B

      b

      når det ut fra en samlet vurdering av vedkommende person, særlig på grunnlag av tidligere begåtte straffbare handlinger, må antas at vedkommende også i framtiden vil begå særdeles alvorlige straffbare handlinger.

3. 3.

   3.

   Melding kan også foretas med hjemmel i nasjonal rett på anmodning fra de instanser som har ansvaret for statens sikkerhet, når det foreligger konkrete holdepunkter for å anta at opplysningene omhandlet i nr. 4 er nødvendige for å forebygge en alvorlig trussel fra vedkommende persons side eller andre alvorlige trusler mot statens indre eller ytre sikkerhet. Den innmeldende konvensjonspart skal rådspørre de øvrige konvensjonspartene på forhånd.

4. 4.

   4.

   Som ledd i en observasjon kan alle eller en del av opplysningene nevnt nedenfor samles inn og overføres til den innmeldende myndighet i forbindelse med grensekontroll eller annen politi- og tollkontroll innenfor en parts grenser:

   1. A

      a

      at vedkommende person eller kjøretøy er funnet,

   2. B

      b

      sted, tidspunkt eller grunn for kontrollen,

   3. C

      c

      reiserute og bestemmelsessted,

   4. D

      d

      ledsagere eller passasjerer,

   5. E

      e

      benyttet kjøretøy,

   6. F

      f

      medbrakte gjenstander,

   7. G

      g

      under hvilke omstendigheter personen eller kjøretøyet er funnet.

   Ved innsamling av disse opplysningene bør en påse at prinsippet om observasjon ikke settes på spill.

5. 5.

   5.

   Som ledd i den målrettede kontroll nevnt i nr. 1 kan det med hjemmel i nasjonal rett foretas undersøkelse av personer, kjøretøyer og medbrakte gjenstander for formålene nevnt i nr. 2 og 3. Dersom en konvensjonsparts lovgivning ikke gir hjemmel for en slik målrettet kontroll, skal den for denne parts vedkommende uten videre endres til observasjon.

6. 6.

   6.

   En anmodet konvensjonspart kan i meldingen i sitt nasjonale dataregister i Schengen-informasjonssystemet påføre en merknad om at det inntil merknaden er slettet, ikke skal gjennomføres tiltak det anmodes om i meldingen, med henblikk på observasjon eller målrettet kontroll. Merknaden skal slettes senest tjuefire timer etter at meldingen er foretatt, med mindre vedkommende konvensjonspart av juridiske grunner eller av andre særlige grunner nekter å iverksette tiltaket. De øvrige konvensjonsparter kan etterkomme anmodningen uten hensyn til merknad eller nektelse.

Artikkel 100

1. 1.

   1.

   Opplysninger om gjenstander som ettersøkes for beslag eller som bevis i en straffesak, skal innlegges i Schengen-informasjonssystemet.

2. 2.

   2.

   Dersom det ved et søk viser seg å foreligge en melding om en funnet gjenstand, skal den myndighet som har fastslått dette, ta kontakt med den innmeldende myndighet for å bli enige om de nødvendige tiltak. For dette formål kan det også overføres personopplysninger i samsvar med reglene i denne konvensjon. Tiltakene som treffes av den konvensjonspart som har funnet gjenstanden, skal være i samsvar med dens nasjonale lovgivning.

3. 3.

   3.

   Det skal innlegges opplysninger om følgende kategorier gjenstander:

   1. A

      a

      stjålne eller på annen måte forsvunnede motorkjøretøyer med et sylindervolum på over 50 cm,

   2. B

      b

      stjålne eller på annen måte forsvunnede tilhengere og campingvogner med en egenvekt på over 750 kg,

   3. C

      c

      stjålne eller på annen måte forsvunnede skytevåpen,

   4. D

      d

      stjålne eller på annen måte forsvunnede blankodokumenter,

   5. E

      e

      stjålne eller på annen måte forsvunnede legitimasjonsdokumenter (pass,identitetskort, førerkort),

   6. F

      f

      pengesedler (med registrerte nummer).

Artikkel 101

1. 1.

   1.

   Tilgang til opplysningene i Schengen-informasjonssystemet samt rett til direkte søk etter opplysningene skal utelukkende være forbeholdt instanser med ansvar for:

   1. A

      a

      grensekontroll,

   2. B

      b

      annen politi- og tollkontroll innenfor en parts grenser samt samordning av slik kontroll.

2. 2.

   2.

   I tillegg skal instanser med ansvar for utstedelse av visum, sentralmyndigheter med ansvar for behandling av visumsøknader og myndigheter med ansvar for utstedelse av oppholdstillatelse og håndheving av utlendingslovgivningen, ha tilgang til de opplysninger som innlegges i samsvar med artikkel 96 samt rett til direkte søk i disse opplysningene i forbindelse med gjennomføringen av bestemmelsene om persontrafikk i denne konvensjon. Tilgangen til opplysningene skal være underlagt den enkelte konvensjonsparts lovgivning.

3. 3.

   3.

   Brukerne kan bare søke etter de opplysninger som er nødvendige for å ivareta deres oppgaver.

4. 4.

   4.

   Hver konvensjonspart skal oversende Eksekutivkomiteen fortegnelsen over vedkommende myndigheter som skal ha tilgang til direkte søk etter opplysninger i Schengen-informasjonssystemet. Det skal for hver myndighet angis i fortegnelsen hvilke opplysninger myndigheten kan søke etter og for hvilke formål.

Kapittel 3 Vern av personopplysninger og datasikring i Schengen-informasjonssystemet

Artikkel 102

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene må bare bruke opplysningene omhandlet i artikkel 95 til 100 for de formål som er fastsatt for hver type melding i henhold til de nevnte artikler.

2. 2.

   2.

   Opplysningene kan bare mangfoldiggjøres for tekniske formål forutsatt at det er nødvendig for at myndighetene nevnt i artikkel 101 skal kunne foreta direkte søk. En konvensjonspart kan ikke kopiere andre konvensjonsparters meldinger fra sin nasjonale del av Schengen-informasjonssystemet til andre nasjonale dataregistre.

3. 3.

   3.

   I forbindelse med meldingene i artikkel 95 til 100 i denne konvensjon kan konvensjonspartene fravike nr. 1 og gå fra en kategori meldinger over til en annen bare når det er begrunnet med nødvendigheten av å forebygge en overhengende fare for den offentlige orden og sikkerhet, en alvorlig trussel mot statens sikkerhet eller en alvorlig straffbar handling. I et slikt tilfelle skal det innhentes tillatelse fra den innmeldende konvensjonspart på forhånd.

4. 4.

   4.

   Opplysningene kan ikke brukes for forvaltningsmessige formål. Som et unntak fra dette kan opplysninger som er lagt inn i samsvar med artikkel 96 bare brukes for formålene nevnt i artikkel 101 nr. 2 i samsvar med den enkelte konvensjonsparts nasjonale rett.

5. 5.

   5.

   Enhver bruk av opplysninger som ikke er i samsvar med nr. 1 til 4, skal anses som misbruk etter reglene i den enkelte konvensjonsparts nasjonale rett.

Artikkel 103

Hver konvensjonspart skal sørge for at den instans som har ansvaret for dataregisterets drift, registrerer gjennomsnittlig hver tiende overføring av personopplysninger i den nasjonale delen av Schengen-informasjonssystemet, slik at det kan kontrolleres at søkene er berettigede. Meldingen kan bare brukes for dette formål og skal slettes etter seks måneder.

Artikkel 104

1. 1.

   1.

   Den innmeldende konvensjonsparts nasjonale rett får anvendelse på meldingen, med mindre denne konvensjon fastsetter strengere vilkår.

2. 2.

   2.

   I den utstrekning denne konvensjon ikke inneholder særlige bestemmelser, får hver enkelt konvensjonsparts nasjonale rett anvendelse på opplysningene i den nasjonale delen av Schengen-informasjonssystemet.

3. 3.

   3.

   I den utstrekning denne konvensjon ikke inneholder særlige bestemmelser om gjennomføring av tiltak det anmodes om i meldingen, får den nasjonale rett i den anmodede konvensjonspart som gjennomfører tiltaket, anvendelse. Når denne konvensjon inneholder særlige bestemmelser om gjennomføring av tiltak det anmodes om i meldingen, vil ansvaret for å treffe tiltak det anmodes om, være undergitt den anmodede konvensjonsparts nasjonale lovgivning. Dersom tiltaket det anmodes om, ikke kan gjennomføres, skal den anmodede konvensjonspart uten opphold underrette den innmeldende konvensjonspart om dette.

Artikkel 105

Den innmeldende konvensjonspart skal ha ansvaret for at de opplysninger som innlegges i Schengen-informasjonssystemet, er korrekte, oppdaterte og registrert på lovlig måte.

Artikkel 106

1. 1.

   1.

   Bare den innmeldende konvensjonspart har myndighet til å endre, utfylle, rette eller slette de opplysninger den har registrert.

2. 2.

   2.

   Dersom en konvensjonspart som ikke har foretatt meldingen, har holdepunkter for at en opplysning inneholder rettslige eller faktiske feil eller er registrert på ulovlig måte, skal den så raskt som mulig gi melding til den innmeldende konvensjonspart, som har plikt til å undersøke meldingen og om nødvendig rette eller slette opplysningen uten opphold.

3. 3.

   3.

   Dersom konvensjonspartene ikke blir enige, skal den konvensjonspart som ikke har foretatt meldingen, forelegge saken for det felles kontrollorgan omhandlet i artikkel 115 nr. 1 for uttalelse.

Artikkel 107

Dersom en konvensjonspart legger inn en ny melding i Schengen-informasjonssystemet om en person som det allerede er gitt melding om, skal den komme til enighet med den konvensjonspart som foretok den første meldingen, om opplysningene som skal tas med. Konvensjonspartene kan også vedta alminnelige bestemmelser om dette.

Artikkel 108

1. 1.

   1.

   Hver konvensjonspart skal utpeke en instans som skal ha hovedansvaret for dens nasjonale del av Schengen-informasjonssystemet.

2. 2.

   2.

   Hver konvensjonspart skal foreta sine meldinger gjennom denne instans.

3. 3.

   3.

   Denne instans skal ha ansvaret for driften av den nasjonale delen av Schengen-informasjonssystemet og skal treffe alle egnede tiltak for å sikre at bestemmelsene i denne konvensjon overholdes.

4. 4.

   4.

   Konvensjonspartene skal underrette hverandre om instansen utpekt etter nr. 1 gjennom depositaren.

Artikkel 109

1. 1.

   1.

   Enhver persons rett til tilgang til opplysninger om seg selv i Schengen-informasjonssystemet bestemmes av lovgivningen i den konvensjonspart der retten påberopes. Dersom den nasjonale lovgivning gir hjemmel for det, skal det nasjonale kontrollorgan omhandlet i artikkel 114 nr. 1 avgjøre om opplysningene kan gis og på hvilke måte. En konvensjonspart kan ikke overføre opplysninger i en melding den ikke selv har foretatt, med mindre den på forhånd har gitt den innmeldende konvensjonspart anledning til å uttale seg.

2. 2.

   2.

   Vedkommende person skal nektes tilgang til opplysningene dersom det kan skade gjennomføringen av den oppgaven det er anmodet om i meldingen, eller dersom vernet av andre personers rettigheter og friheter tilsier det. Opplysninger skal under enhver omstendighet nektes gitt i det tidsrommet det er anmodet om observasjon.

Artikkel 110

Enhver person skal ha rett til å få rettet uriktige faktiske opplysninger om seg selv eller få slettet opplysninger beheftet med rettslige feil om seg selv.

Artikkel 111

1. 1.

   1.

   Enhver person som det foreligger melding om kan på hver konvensjonsparts territorium bringe en sak inn for vedkommende retts- eller forvaltningsmyndighet i henhold til nasjonal rett for å få rettet eller slettet opplysninger, for å få innsyn i opplysninger eller for å oppnå skadeserstatning.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene forplikter seg gjensidig til å fullbyrde de endelige avgjørelser truffet av domstolene eller myndighetene omhandlet i nr. 1, uten at artikkel 116 berøres.

Artikkel 112

1. 1.

   1.

   Personopplysninger lagt inn i Schengen-informasjonssystemet i forbindelse med etterlysing av personer skal bare oppbevares i det tidsrom som er nødvendig for formålet. Senest tre år etter at de er lagt inn, skal den innmeldende konvensjonspart ta stilling til om det er nødvendig å oppbevare dem. For opplysningene omhandlet i artikkel 99 er fristen ett år.

2. 2.

   2.

   Hver konvensjonspart kan eventuelt fastsette kortere frister i samsvar med sin nasjonale rett.

3. 3.

   3.

   Schengen-informasjonssystemets tekniske støttefunksjon skal automatisk underrette konvensjonspartene om programmerte slettinger i systemet med én måneds varsel.

4. 4.

   4.

   Den innmeldende konvensjonspart kan innen utløpet av fristen omhandlet i nr. 1 treffe beslutning om å opprettholde meldingen dersom det er nødvendig for de formål som lå til grunn for meldingen. Den tekniske støttefunksjon skal underrettes om forlengelsen. Bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse for den forlengede meldingen.

Artikkel 113

1. 1.

   1.

   Andre opplysninger enn dem som er nevnt i artikkel 112, skal oppbevares i høyst ti år, opplysninger om legitimasjonsdokumenter som er utstedt og pengesedler som er registrert, i høyst fem år og opplysninger om motorkjøretøyer, tilhengere og campingvogner i høyst tre år.

2. 2.

   2.

   Slettede opplysninger skal oppbevares i enda ett år i den tekniske støttefunksjonen. I dette tidsrommet må de bare brukes til etterfølgende kontroll av om de er riktige og av om de er registrert på lovlig måte. Etter utløpet av dette tidsrommet skal de tilintetgjøres.

Artikkel 114

1. 1.

   1.

   Hver konvensjonspart skal utpeke et kontrollorgan som etter reglene i nasjonal lovgivning skal føre uavhengig kontroll med dataregisteret i den nasjonale delen av Schengen-informasjonssystemet og med at den innmeldte persons rettigheter ikke krenkes ved behandlingen og bruken av opplysningene i Schengen-informasjonssystemet. Kontrollorganet skal for dette formål ha tilgang til dataregisteret i den nasjonale delen av Schengen-informasjonssystemet.

2. 2.

   2.

   Enhver person skal ha rett til å anmode kontrollorganene om å kontrollere opplysningene som er lagt inn om vedkommende i Schengen-informasjonssystemet samt bruken av opplysningene. Denne retten skal utøves etter reglene i den nasjonale rett i den konvensjonspart som anmodningen er rettet til. Dersom opplysningene er lagt inn i systemet av en annen konvensjonspart, skal kontrollen foretas i nært samarbeid med denne konvensjonspartens kontrollorgan.

Artikkel 115

1. 1.

   1.

   Det opprettes et felles kontrollorgan som skal føre kontroll med Schengen-informasjonssystemets tekniske støttefunksjon. Organet skal bestå av to representanter for hvert nasjonalt kontrollorgan. Hver konvensjonspart skal ha én stemme. Kontrollen skal føres i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon, med Europarådets konvensjon av 28. januar 1981 om personvern i forbindelse med elektronisk behandling av personopplysninger, samtidig som det tas hensyn til anbefaling R (87) 15 av 17. september 1987 fra Europarådets ministerråd om politiets bruk av personopplysninger, samt med den nasjonale lovgivning i den konvensjonspart som har ansvaret for den tekniske støttefunksjonen.

2. 2.

   2.

   Med hensyn til Schengen-informasjonssystemets tekniske støttefunksjon skal det felles kontrollorgan ha til oppgave å kontrollere at bestemmelsene i denne konvensjon anvendes på riktig måte. For dette formål skal det ha tilgang til den tekniske støttefunksjon.

3. 3.

   3.

   Det felles kontrollorgan har også ansvaret for å undersøke de problemer som måtte oppstå i driften av Schengen-informasjonssystemet i forbindelse med anvendelse eller fortolkning av bestemmelsene, og de problemer som måtte oppstå i forbindelse med de nasjonale kontrollorganenes uavhengige kontroll eller utøvelsen av deres rett til tilgang til systemet, samt for å utarbeide harmoniserte forslag til felles løsninger på problemene.

4. 4.

   4.

   Rapportene utarbeidet av det felles kontrollorgan skal oversendes de instanser som de nasjonale kontrollorganer sender sine rapporter til.

Artikkel 116

1. 1.

   1.

   Hver konvensjonspart skal etter reglene i sin nasjonale lovgivning ha ansvaret for enhver skade en person påføres som følge av bruk av det nasjonale dataregisteret i Schengen-informasjonssystemet. Det samme gjelder dersom skaden skyldes en innmeldende konvensjonspart som har lagt inn opplysninger med faktiske eller rettslige feil.

2. 2.

   2.

   Dersom det reises sak mot en konvensjonspart som ikke er den innmeldende part, har sistnevnte etter begjæring plikt til å tilbakebetale beløp som eventuelt er utbetalt i erstatning, med mindre den anmodede konvensjonspart har brukt opplysningene i strid med denne konvensjon.

Artikkel 117

1. 1.

   1.

   Med hensyn til elektronisk behandling av personopplysninger som overføres i henhold til bestemmelsene i denne del, skal hver konvensjonspart senest på ikrafttredelsestidspunktet for denne konvensjon treffe de nødvendige nasjonale tiltak for å sikre et datavern av personopplysninger på minst samme nivå som det som følger av prinsippene i Europarådets konvensjon av 28. januar 1981 om personvern i forbindelse med elektronisk behandling av personopplysninger, samtidig som det tas hensyn til anbefaling R (87) 15 av 17. september 1987 fra Europarådets ministerråd om politiets bruk av personopplysninger.

2. 2.

   2.

   Overføring av personopplysninger etter bestemmelsene i denne del skal bare finne sted når bestemmelsene fastsatt i nr. 1 om vern av personopplysninger er trådt i kraft på territoriet til de konvensjonsparter som overføringen gjelder.

Artikkel 118

1. 1.

   1.

   Hver konvensjonspart forplikter seg til for sin nasjonale del av Schengen-informasjonssystemet å treffe tiltak som kan

   1. A

      a

      hindre at ikke-autoriserte personer kan få adgang til de anlegg som brukes til behandling av personopplysninger (kontroll ved inngangen til anleggene),

   2. B

      b

      hindre at datamedia kan leses, kopieres, endres eller fjernes av ikke-autoriserte personer (kontroll med datamedia),

   3. C

      c

      hindre ikke-autorisert lagring av opplysninger, og hindre at ikke-autoriserte personer får kjennskap til, endrer eller sletter personopplysninger (kontroll med innlegging av data),

   4. D

      d

      hindre at edb-systemene kan brukes av ikke-autoriserte personer ved hjelp av utstyr for overføring av data (brukerkontroll),

   5. E

      e

      sikre at ikke-autoriserte personer ved bruk av et elektronisk databehandlingssystem bare kan få tilgang til de opplysninger som hører under deres ansvarsområde (tilgangskontroll),

   6. F

      f

      sikre at det kan kontrolleres og fastslås til hvilke instanser personopplysninger kan overføres via dataoverføringsanlegg (kontroll med overføring),

   7. G

      g

      sikre at det kan kontrolleres og fastslås hvilke personopplysninger som er lagt inn i de elektroniske databehandlingssystemene, til hvilket tidspunkt og av hvem (kontroll med innellging av data)

   8. H

      h

      hindre at personopplysninger kan leses, kopieres, endres eller slettes av ikke-autoriserte personer ved overføring eller ved transport av datamedia (transportkontroll).

2. 2.

   2.

   Hver konvensjonspart skal treffe særlige tiltak for å sikre opplysningene ved dataoverføring til instanser utenfor konvensjonspartenes territorium. Det felles kontrollorgan skal underrettes om de tiltak som treffes.

3. 3.

   3.

   Hver konvensjonspart skal bare utpeke særlig kvalifiserte, sikkerhetsklarerte personer til å behandle opplysninger i den nasjonale delen av Schengen-informasjonssystemet.

4. 4.

   4.

   Den konvensjonspart som har ansvar for Schengen-informasjonssystemets tekniske støttefunksjon, skal treffe tiltakene omhandlet i nr. 1 til 3 for støttefunksjonen.

Kapittel 4 Fordeling av kostnadene i Schengen-informasjonssystemet

Artikkel 119

1. 1.

   1.

   Kostnadene ved opprettelse og bruk av den tekniske støttefunksjonen omhandlet i artikkel 92 nr. 3, herunder kostnadene ved tilknytning til de nasjonale delene av Schengen-informasjonssystemet, skal dekkes av konvensjonspartene i fellesskap. Hver enkelt konvensjonsparts andel skal fastlegges på grunnlag av partenes andel i det ensartede beregningsgrunnlaget for merverdiavgift i henhold til artikkel 2 nr. 1 bokstav c) i De europeiske fellesskaps rådsbeslutning av 24. juni 1988 om ordningen med Fellesskapenes egne midler.

2. 2.

   2.

   Hver konvensjonspart skal selv dekke kostnadene ved opprettelse og bruk av sin nasjonale del av Schengen-informasjonssystemet.

DEL V Transport og varebytte

Artikkel 120

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene skal i fellesskap sørge for at deres lover og forskrifter ikke uten gyldig grunn hindrer varebyttet over de indre grenser.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene skal lette varebytte over de indre grenser ved å utføre formaliteter som gjelder forbud og restriksjoner, samtidig med tollklarering av varene med henblikk på omsetning til forbruker. Det skal være mulig å velge om tollklareringen skal finne sted innenfor en parts grenser eller på den indre grensen. Konvensjonspartene skal bestrebe seg på å oppmuntre til gjennomføring av tollklareringen innenfor en parts grenser.

3. 3.

   3.

   Dersom lettelsene omhandlet i nr. 2 ikke kan gjennomføres eller bare delvis kan gjennomføres på visse områder, skal konvensjonspartene bestrebe seg på å gjennomføre dem i sine innbyrdes forbindelser eller innen rammen av De europeiske fellesskap.Dette nr. får særlig anvendelse for kontrollen med overholdelse av reglene om transporttillatelse og teknisk kontroll i forbindelse med transportmidler, veterinærkontroll, dyrehelsekontroll, veterinær hygienekontroll og plantehelsekontroll samt kontroll med transport av farlig gods og avfall.

4. 4.

   4.

   Konvensjonspartene skal bestrebe seg på å harmonisere formalitetene i forbindelse med varebyttet over de ytre grensene og kontrollere etter ensartede prinsipper at disse formalitetene overholdes. For dette formål skal konvensjonspartene ha et nært samarbeid i Eksekutivkomiteen, i De europeiske fellesskap og i andre internasjonale fora.

Artikkel 121

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene gir i samsvar med fellesskapsretten avkall på kontrolltiltakene og plantehelsesertifikatene omhandlet i fellesskapsretten for visse planter og planteprodukter. Eksekutivkomiteen skal utarbeide listen over planter og planteprodukter som forenklingen omhandlet i første punktum skal gjelde for. Den kan endre listen og skal fastsette datoen for endringens ikrafttredelse. Konvensjonspartene skal underrette hverandre om de tiltak de treffer.

2. 2.

   2.

   Dersom det oppstår fare for innføring eller spredning av skadelige organismer, kan en konvensjonspart anmode om midlertidig gjeninnføring av kontrolltiltakene fastlagt i fellesskapsretten og iverksette dem. Den skal umiddelbart underrette de øvrige konvensjonspartene skriftlig om dette og begrunne sin avgjørelse.

3. 3.

   3.

   Plantehelsesertifikatet kan fortsatt brukes som det sertifikat som kreves i henhold til lovgivningen om artenes beskyttelse.

4. 4.

   4.

   På anmodning skal vedkommende myndighet utstede et plantehelsesertifikat dersom forsendelsen helt eller delvis skal eksporteres videre, i den utstrekning plantene og planteproduktene oppfyller plantehelsekravene.

Artikkel 122

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene skal styrke sitt samarbeid for å garantere sikkerheten ved transport av farlig gods og forplikter seg til å harmonisere de nasjonale bestemmelsene som gis i henhold til gjeldende internasjonale konvensjoner. For å opprettholde det nåværende sikkerhetsnivå forplikter de seg videre til å

   1. A

      a

      harmonisere kravene til førernes faglige kvalifikasjoner,

   2. B

      b

      harmonisere vilkårene for og omfanget av kontrollen under transporten og i foretakene,

   3. C

      c

      harmonisere klassifiseringen av regelbrudd og lovbestemmelsene om sanksjoner,

   4. D

      d

      sikre en fast utveksling av opplysninger og erfaringer i forbindelse med de tiltak som er iverksatt og den kontroll som er foretatt.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene skal styrke sitt samarbeid i forbindelse med kontroll av transport av farlig og ikke-farlig avfall over de indre grenser. For dette formål skal de bestrebe seg på å innta en felles holdning i forbindelse med endring av Fellesskapets direktiver om kontroll og forvaltning av transport av farlig avfall og i forbindelse med utarbeiding av fellesskapsrettsakter om ikke-farlig avfall, for å skape en tilstrekkelig infrastruktur og fastlegge harmoniserte standarder på et høyt nivå for disponering av avfallet. I påvente av at det blir utarbeidet fellesskapsregler om ikke-farlig avfall, skal kontrollen med transport av slikt avfall utføres etter en særskilt framgangsmåte som gjør det mulig å kontrollere transporten fram til bestemmelsesstedet under behandlingen. Bestemmelsene i nr. 1 annet punktum gjelder også for nr 2.

Artikkel 123

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene forplikter seg til å rådføre seg med hverandre med sikte på oppheving av den nåværende gjensidige forpliktelse til å framlegge eksportlisens for strategiske industriprodukter og -teknologier, og eventuelt erstatte denne lisensen med en fleksibel ordning dersom det første og endelige bestemmelseslandet er en konvensjonspart. Med forbehold for disse samråd og for å sikre at den kontroll som måtte vise seg nødvendig, blir effektiv, skal konvensjonspartene bestrebe seg på å utveksle de nødvendige opplysninger gjennom et nært og koordinert samarbeid, der det tas hensyn til de nasjonale regler.

2. 2.

   2.

   For andre produkter enn de strategiske industriprodukter og -teknologier nevnt i nr. 1 skal konvensjonspartene bestrebe seg på å gjennomføre eksportformalitetene i innenfor en parts grenser og harmonisere sine kontrollrutiner.

3. 3.

   3.

   I forbindelse med målene fastlagt i nr. 1 og 2 ovenfor skal konvensjonspartene holde samråd med de berørte partnere.

Artikkel 124

Hyppigheten og omfanget av kontrollen av varer i forbindelse med persontrafikken på de indre grenser skal reduseres til det lavest mulige nivå. En ytterligere reduksjon og endelig avskaffelse er betinget av en gradvis økning av avgiftsfritaket for reisende og av den framtidige utvikling i bestemmelsene om persontrafikk over grensene.

Artikkel 125

1. 1.

   1.

   Konvensjonspartene skal inngå avtaler om utplassering av sambandsmenn fra sine tollmyndigheter.

2. 2.

   2.

   Formålet med utplasseringen av sambandsmenn skal være å fremme og framskynde samarbeidet mellom konvensjonspartene generelt, særlig innenfor rammen av de eksisterende konvensjoner og fellesskapsrettsaktene om gjensidig hjelp.

3. 3.

   3.

   Sambandsmennene skal gi råd og bistand. De skal ikke ha fullmakt til å treffe tollmessige tiltak på eget initiativ. De skal skaffe til veie opplysninger og utføre sine oppgaver etter instrukser fra hjemstaten.

DEL VI VERN AV PERSONOPPLYSNINGER

Artikkel 126

1. 1.

   1.

   Med hensyn til elektronisk behandling av personopplysninger som overføres i henhold til denne konvensjon, skal hver konvensjonspart senest på ikrafttredelsestidspunktet for denne konvensjon treffe de nasjonale tiltak som er nødvendige for å sikre et vern av personopplysninger på minst samme nivå som det som følger av prinsippene i Europarådets konvensjon av 28. januar 1981 om personvern i forbindelse med elektronisk behandling av personopplysninger.

2. 2.

   2.

   Personopplysninger skal bare overføres i henhold til denne konvensjon dersom bestemmelsene om vern av personopplysninger omhandlet i nr. 1 er trådt i kraft på territoriet til de konvensjonsparter som opplysningene overføres til.

3. 3.

   3.

   Med hensyn til elektronisk behandling av personopplysninger som overføres i henhold til denne konvensjon, får dessuten følgende bestemmelser anvendelse:

   1. A

      a

      den part som mottar opplysninger kan bare bruke disse for de formål som de kan overføres for i henhold til denne konvensjon; bruk av opplysningene for andre formål kan bare skje etter forhåndstillatelse fra den konvensjonspart som overfører opplysningene og i samsvar med lovgivningen i den part som mottar opplysningene; slik tillatelse kan bare gis dersom lovgivningen i den konvensjonspart som overfører opplysningene, gir adgang til det,

   2. B

      b

      opplysningene kan bare brukes av judisielle myndigheter, kontorer og instanser som ivaretar oppgaver eller utøver funksjoner i forbindelse med formålene nevnt i bokstav a,

   3. C

      c

      den konvensjonspart som overfører opplysningene, skal påse at opplysningene er riktige; dersom den enten selv eller etter å ha mottatt en anmodning fra den berørte person, fastslår at opplysningene er uriktige ellerikke burde ha vært overført, skal den uten opphold underrette den konvensjonspart eller de konvensjonsparter som har mottatt opplysningene, om det; denne eller disse skal rette eller tilintetgjøre opplysningene eller påføre en merknad om at de er uriktige eller ikke burde ha vært overført,

   4. D

      d

      en konvensjonspart kan ikke ved å påberope seg at en annen konvensjonspart har videreført uriktige opplysninger, fritas for det ansvar den har i henhold til nasjonal rett overfor en skadelidt person; dersom den part som har mottatt opplysningene må yte skadeserstatning for bruk av overførte uriktige opplysninger, skal den konvensjonspart som overførte opplysningene, tilbakebetale i sin helhet alle de beløp som den part som har mottatt opplysningene, har måttet utbetale i erstatning,

   5. E

      e

      overføring og mottak av personopplysninger skal være registrert i det registeret hvor de kommer fra og i det registeret hvor de tas inn,

   6. F

      f

      det felles kontrollorgan omhandlet i artikkel 115 kan på anmodning fra en av konvensjonspartene avgi en uttalelse om vanskeligheter i forbindelse med anvendelsen og fortolkningen av denne artikkel.

4. 4.

   4.

   Denne artikkel får ikke anvendelse på overføring av opplysninger omhandlet i del II kapittel 7 og del IV. Nr. 3 får ikke anvendelse på overføring av opplysninger omhandlet i del III kapittel 2, 3, 4 og 5.

Artikkel 127

1. 1.

   1.

   Dersom personopplysninger overføres til en annen konvensjonspart i henhold til bestemmelsene i denne konvensjon, får bestemmelsene i artikkel 126 også anvendelse når opplysningene overføres fra og innlegges i et ikke-elektronisk register.

2. 2.

   2.

   Dersom personopplysninger overføres til en annen konvensjonspart i henhold til denne konvensjon i andre tilfeller enn dem omhandlet i artikkel 126 nr. 1 eller i nr. 1 i denne artikkel, får artikkel 126 nr. 3 anvendelse med unntak av bokstav e. Dessuten får følgende bestemmelser anvendelse:

   1. A

      a

      overføring og mottak av personopplysninger skal registreres skriftlig; denne plikten gjelder ikke når det ikke er nødvendig å registrere opplysningene for å bruke dem, særlig dersom opplysningene ikke brukes eller bare brukes i et kort tidsrom,

   2. B

      b

      den part som mottar opplysningene, skal sikre minst samme beskyttelsesnivå for bruk av de opplysninger som overføres, som for bruk av tilsvarende opplysninger i henhold til nasjonal lovgivning,

   3. C

      c

      spørsmålet om innsyn i opplysningene og vilkårene for det bestemmes avden nasjonale rett i den konvensjonspart der den berørte person anmoder om innsyn.

3. 3.

   3.

   Denne artikkel får ikke anvendelse på overføring av opplysninger omhandlet i del II kapittel 7, del III kapittel 2, 3, 4 og 5 og del IV.

Artikkel 128

1. 1.

   1.

   Overføring av personopplysninger i henhold til denne konvensjon kan ikke finne sted før de berørte konvensjonsparter har pålagt en nasjonal kontrollmyndighet å føre en uavhengig kontroll med overholdelsen av bestemmelsene i artikkel 126 og 127 om behandling av personopplysningene i registrene, samt av disses gjennomføringsbestemmelser.

2. 2.

   2.

   Dersom en konvensjonspart i samsvar med sin nasjonale lovgivning har pålagt en kontrollmyndighet å føre en uavhengig kontroll på ett eller flere områder med overholdelsen av bestemmelsene om vern av personopplysninger som ikke er lagt inn i et dataregister, skal denne konvensjonspart pålegge samme myndighet å føre kontroll med overholdelsen av bestemmelsene i denne del på vedkommende områder.

3. 3.

   3.

   Denne artikkel får ikke anvendelse på overføring av opplysninger omhandlet i del II kapittel 7 og del III kapittel 2, 3, 4 og 5.

Artikkel 129

Med hensyn til overføring av personopplysninger i henhold til del III kapittel 1 forplikter konvensjonspartene seg til, med forbehold for bestemmelsene i artikkel 126 og 127, å sikre personopplysningene et vern som er i samsvar med prinsippene i anbefaling R (87) 15 av 17. september 1987 fra Europarådets ministerråd om politiets bruk av personopplysninger. Med hensyn til overføring i henhold til artikkel 46 får dessuten følgende bestemmelser anvendelse:

1. A

   a

   den part som mottar opplysningene, kan bare bruke disse for de formål som angis av den konvensjonspart som overfører dem, og på de vilkår denne konvensjonspart fastlegger,

2. B

   b

   opplysningene kan bare overføres til politiinstanser og politimyndigheter; de må ikke overføres til andre instanser uten forhåndstillatelse fra den konvensjonspart som har overført dem,

3. C

   c

   på anmodning skal den part som mottar opplysningene, underrette den konvensjonspart som har overført opplysningene, om bruken av opplysningene og de resultater dette har ført til.

Artikkel 130

Dersom personopplysninger overføres gjennom en sambandsmann som omhandlet i artikkel 47 eller artikkel 125, får bestemmelsene i denne del anvendelse først når sambandsmannen har overført opplysningene til den konvensjonspart som har utplassert vedkommende på den annen konvensjonsparts territorium.

DEL VII EKSEKUTIVKOMITÉ

Artikkel 131

1. 1.

   1.

   Det nedsettes en Eksekutivkomité for å gjennomføre denne konvensjon.

2. 2.

   2.

   Med forbehold for den særskilte myndighet denne konvensjon gir Eksekutivkomiteen, skal dens overordnede oppgave være å påse at denne konvensjon anvendes riktig.

Artikkel 132

1. 1.

   1.

   Eksekutivkomiteen skal bestå av et medlem fra hver konvensjonspart. Konvensjonspartene skal være representert i Komiteen av en minister med ansvar for gjennomføringen av denne konvensjon; vedkommende kan i nødvendig omfang la seg bistå av sakkyndige som kan delta i drøftingene.

2. 2.

   2.

   Eksekutivkomiteen skal treffe sine beslutninger enstemmig. Den skal fastsette sine arbeidsmetoder og kan i den forbindelse vedta en skriftlig framgangsmåte for beslutningstaking.

3. 3.

   3.

   På anmodning fra en konvensjonsparts representant kan den endelige beslutningen om et forslag Eksekutivkomiteen har tatt stilling til, utsettes i høyst to måneder fra forslaget er framlagt.

4. 4.

   4.

   Eksekutivkomiteen kan med sikte på forberedelse av beslutninger eller andre oppgaver nedsette arbeidsgrupper sammensatt av representanter for konvensjonspartenes forvaltninger.

Artikkel 133

Eksekutivkomiteens møter skal holdes på omgang på territoriet til hver enkelt konvensjonspart. Komiteen skal møtes så ofte det er nødvendig for å utføre sine oppgaver.

DEL VIII SLUTTBESTEMMELSER

Artikkel 134

Bestemmelsene i denne konvensjon får anvendelse bare i den utstrekning de er forenlige med felleskapsretten.

Artikkel 135

Bestemmelsene i denne konvensjon får anvendelse med forbehold for bestemmelsene i Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967.

Artikkel 136

1. 1.

   1.

   En konvensjonspart som overveier å føre forhandlinger om grensekontroll med en tredjestat, skal i god tid underrette de øvrige konvensjonspartene om det.

2. 2.

   2.

   Ingen konvensjonspart skal inngå avtaler om forenkling eller avskaffelse av grensekontroll med en eller flere tredjestater uten å innhente samtykke på forhånd fra de øvrige konvensjonspartene, med forbehold for den rett medlemsstatene i De europeiske fellesskap har til å inngå slike avtaler i fellesskap.

3. 3.

   3.

   Bestemmelsene i nr. 2 får ikke anvendelse på avtaler om grensehandel, i den utstrekning avtalene overholder unntakene og vilkårene vedtatt i henhold til artikkel 3 nr. 1.

Artikkel 137

Det kan ikke tas andre forbehold i forhold til denne konvensjon enn dem som er nevnt i artikkel 60.

Artikkel 138

Bestemmelsene i denne konvensjon får med hensyn til Republikken Frankrike bare anvendelse på Republikken Frankrikes europeiske territorium.

Bestemmelsene i denne konvensjon får med hensyn til Kongeriket Nederland bare anvendelse på Kongeriket Nederlands territorium i Europa.

Artikkel 139

1. 1.

   1.

   Denne konvensjon skal ratifiseres, godkjennes eller godtas. Ratifikasjons-, godkjennings- eller godtakelsesdokumentene skal deponeres hos Storhertugdømmet Luxembourgs regjering, som skal underrette alle konvensjonsparter om deponering.

2. 2.

   2.

   Denne konvensjon trer i kraft den første dagen i den andre måneden etter at det siste ratifikasjons-, godkjennings- eller godtakelsesdokumentet er deponert. Bestemmelsene om nedsettelse av Eksekutivkomiteen og om dens virksomhet og myndighet får anvendelse fra denne konvensjons ikrafttredelse. De øvrige bestemmelsene får anvendelse fra den første dagen i den tredje måneden etter konvensjonens ikrafttredelse.

3. 3.

   3.

   Storhertugdømmet Luxembourgs regjering skal underrette alle konvensjonsparter om ikrafttredelsesdatoen.

Artikkel 140

1. 1.

   1.

   Enhver medlemsstat i De europeiske fellesskap kan tiltre denne konvensjon. Den tiltredende stat og konvensjonspartene skal inngå en avtale.

2. 2.

   2.

   Nevnte avtale skal ratifiseres, godkjennes eller godtas av den tiltredende stat og hver konvensjonspart. Den skal tre i kraft den første dagen i den andre måneden etter at det siste ratifikasjons-, godkjennings- eller godtakelsesdokumentet er deponert.

Artikkel 141

1. 1.

   1.

   Hver konvensjonspart kan framlegge for depositaren forslag til endring av denne konvensjon. Depositaren skal oversende forslaget til de øvrige konvensjonspartene. På anmodning fra en konvensjonspart skal konvensjonspartene gjennomgå konvensjonens bestemmelser på nytt dersom situasjonen etter deres mening er grunnleggende endret siden denne konvensjons ikrafttredelse.

2. 2.

   2.

   Konvensjonspartene vedtar endringer av denne konvensjon etter enighet.

3. 3.

   3.

   Endringene skal tre i kraft den første dagen i den andre måneden etter at det siste ratifikasjons-, godkjennings- eller godtakelsesdokumentet er deponert.

Artikkel 142

1. 1.

   1.

   Dersom det inngås konvensjoner mellom medlemsstatene i De europeiskefellesskap med sikte på opprettelse av et område uten indre grenser, skal konvensjonspartene bli enige om på hvilke vilkår bestemmelsene i denne konvensjon skal erstattes eller endres i lys av tilsvarende bestemmelser i nevnte konvensjoner.Konvensjonspartene skal i denne forbindelse ta hensyn til at bestemmelsene idenne konvensjon kan omfatte et tettere samarbeid enn bestemmelsene i nevnte konvensjoner. Bestemmelser som er i strid med bestemmelser inngått mellom medlemsstatene i De europeiske fellesskap, skal under alle omstendigheter tilpasses.

2. 2.

   2.

   De endringer av denne konvensjon som konvensjonspartene anser nødvendige, skal ratifiseres, godkjennes eller godtas. Bestemmelsene i artikkel 141 nr. 3 får anvendelse, men endringene skal ikke tre i kraft før nevnte konvensjoner mellom medlemsstatene i De europeiske fellesskap er trådt i kraft.

Som bekreftelse på dette har nedenstående befullmektigede undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Schengen, den nittende juni nittenhundreognitti i ett originaleksemplar på tysk, fransk og nederlandsk, med samme gyldighet for de tre tekstene, som skal deponeres i arkivene til Storhertugdømmet Luxembourgs regjering; denne regjering skal sende en bekreftet gjenpart til hver konvensjonspart.

For Kongeriket Belgias regjering

For Forbundsrepublikken Tysklands regjering

For Republikken Frankrikes regjering

For Storhertugdømmet Luxembourgs regjering

For Kongeriket Nederlands regjering

SLUTTAKT

Ved undertegningen av Konvensjonen om gjennomføring av Schengen-avtalen av 14. juni 1985 mellom regjeringene i statene i Den økonomiske union Benelux, Forbundsrepublikken Tyskland og Republikken Frankrike om gradvis avskaffelse av kontroll på de felles grenser vedtok konvensjonspartene følgende erklæringer:

1. 1.

   1.

   Felleserklæring om artikkel 139 Signatarstatene skal før konvensjonens ikrafttredelse underrette hverandre om alle forhold av betydning for de spørsmål som konvensjonen omhandler, og for dens ikraftsetting.Konvensjonen skal ikke settes i kraft før vilkårene for gjennomføring av konvensjonen er oppfylt i signatarstatene og kontrollen på de ytre grensene er effektiv.

2. 2.

   2.

   Felleserklæring om artikkel 4 Konvensjonspartene forplikter seg til å gjøre alt for å overholde denne fristen samtidig og for å avverge enhver sikkerhetsmangel. Før 31. desember 1992 skal Eksekutivkomiteen undersøke hvilke framskritt som har funnet sted. Kongeriket Nederland understreker at det i en bestemt lufthavn ikke kan utelukkes vanskeligheter med å overholde fristen, uten at dette vil berøre sikkerheten. De øvrige konvensjonspartene vil ta hensyn til denne situasjonen, men dette skal ikke medføre vanskeligheter for det indre marked.Dersom det oppstår vanskeligheter, skal Eksekutivkomiteen undersøke hvordan tiltakene best kan gjennomføres samtidig i lufthavnene.

3. 3.

   3.

   Felleserklæring om artikkel 71 nr. 2 Dersom en konvensjonspart fraviker prinsippet omhandlet i artikkel 71 nr. 2 i sin nasjonale politikk for forebygging og behandling av avhengighet av narkotika og psykotrope stoffer, skal alle konvensjonspartene treffe de nødvendige administrative og strafferettslige tiltak for å forebygge og bekjempe ulovlig import og eksport av slike produkter og stoffer, særlig til de øvrige konvensjonspartenes territorium.

4. 4.

   4.

   Felleserklæring om artikkel 121 Konvensjonspartene skal, samtidig som de overholder fellesskapsretten, avstå fra kontroll og framlegging av plantehelsesertifikatene omhandlet i fellesskapsretten for planter og planteprodukter

   1. A

      a

      oppført i nr. 1, eller

   2. B

      b

      oppført i nr. 2 til 6 med opprinnelse i en konvensjonspart.

      1. 1.

         1.

         Snittblomster og deler av prydplanter av: Castanea Chrysanthemum Dendranthema Dianthus Gladiolus Gypsophila Prunus Quercus Rosa Salix Syringa Vitis

      2. 2.

         2.

         Fersk frukt av: Citrus Cydonia Malus Prunus Pyrus

      3. 3.

         3.

         Tømmer av: Castanea Quercus

      4. 4.

         4.

         Dyrkingsmedier som helt eller delvis består av jord eller faste organiske stoffer, f.eks. plantedeler, torv og bark med humus, men som ikke består av bare torv.

      5. 5.

         5.

         Frø

      6. 6.

         6.

         Levende planter nevnt nedenfor, oppført i tollnomenklaturens KN-koder nevnt nedenfor og offentliggjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende av 7.9.1987.

   KN-kode

   Varebeskrivelse

   0601 20 30

   Løker, rotknoller, stengelknoller og rotstokker, i vekst eller blomst: orkideer, hyasinter, narsisser, tulipaner

   0601 20 90

   Løker, rotknoller, stengelknoller og rotstokker, i vekst eller blomst: andre

   0602 30 10

   Rhododendron simsii (Azalea indica)

   0602 99 51

   Frilandsplanter: stauder

   0602 99 59

   Frilandsplanter: andre

   0602 99 91

   Stueplanter: blomsterplanter med knopper eller blomster, unntatt kaktus

   0602 99 99

   Stueplanter: andre

5. 5.

   5.

   Felleserklæring om de enkelte staters asylpolitikk Hver enkelt konvensjonspart skal utarbeide en oversikt over sin asylpolitikk med henblikk på harmonisering.

6. 6.

   6.

   Felleserklæring om artikkel 132 Konvensjonspartene skal underrette sin nasjonalforsamling om iverksettingen av denne konvensjon.

Utferdiget i Schengen, den nittende juni nittenhundreognitti i ett originaleksemplar på tysk, fransk og nederlandsk, med samme gyldighet for de tre tekstene, som skal deponeres i arkivene til Storhertugdømmet Luxembourgs regjering; denne regjering skal sende en bekreftet gjenpart til hver konvensjonspart.

For Kongeriket Belgias regjering

For Forbundsrepublikken Tysklands regjering

For Republikken Frankrikes regjering

For Storhertugdømmet Luxembourgs regjering

For Kongeriket Nederlands regjering

Protokoll

Som tillegg til Sluttakten til Konvensjonen om gjennomføring av Schengen-avtalen av 14. juni 1985 mellom regjeringene i statene i Den økonomiske union Benelux, Forbundsrepublikken Tyskland og Republikken Frankrike om gradvis avskaffelse av kontroll på de felles grenser, har konvensjonspartene vedtatt følgende felleserklæring og tatt til etterretning de ensidige erklæringene nedenfor, avgitt i tilknytning til nevnte konvensjon:

1. I.

   I.

   Erklæring om anvendelsesområdet Konvensjonspartene konstaterer: Etter foreningen av de to tyske statene får konvensjonens bestemmelser etter folkeretten også anvendelse for Den tyske demokratiske republikks nåværende territorium.

2. II.

   II.

   Erklæringer fra Forbundsrepublikken Tyskland om fortolkning av konvensjonen

   1. 1.

      1.

      Konvensjonen inngås i lys av den forestående gjenforeningen av de to tyske statene.Den tyske demokratiske republikk er ikke en fremmed stat i forhold tilForbundsrepublikken Tyskland.Artikkel 136 får ikke anvendelse på forbindelsene mellom Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikk.

   2. 2.

      2.

      Denne konvensjon berører ikke ordningen inngått ved den tysk-østerrikske brevveksling av 20. august 1984 om lettelse i kontrollen på de felles grenser for statsborgere i de to statene. Ordningen må imidlertid anvendes under iakttakelse av tvingende hensyn i forbindelse med sikkerhet og innvandring i Schengen-avtalepartene slik at ordningen i praksis begrenses til østerrikske statsborgere.

3. III.

   III.

   Erklæring fra Kongeriket Belgia om artikkel 67. Med hensyn til overføring av fullbyrding av utenlandske dommer vil Belgia ikke anvende den interne framgangsmåte fastsatt i belgisk lovgivning om overføring av domfelte mellom stater, men en særskilt framgangsmåte som skal fastlegges ved ratifiseringen av denne konvensjon.

Utferdiget i Schengen, den nittende juni nittenhundreognitti i ett originaleksemplar på tysk, fransk og nederlandsk, med samme gyldighet for de tre tekstene, som skal deponeres i arkivene til Storhertugdømmet Luxembourgs regjering: denne regjering skal sende en bekreftet gjenpart til hver konvensjonspart.

For Kongeriket Belgias regjering

For Forbundsrepublikken Tysklands regjering

For Republikken Frankrikes regjering

For Storhertugdømmet Luxembourgs regjering

For Kongeriket Nederlands regjering

FELLESERKLÆRING FRA MINISTRENE OG STATSSEKRETÆRENE Schengen 19. juni 1990

Schengen-avtalepartenes regjeringer vil innlede eller videreføre drøftinger særlig på følgende områder:

• –

  –

  forbedring og forenkling av utleveringspraksis,

• –

  –

  forbedring av samarbeidet i forbindelse med rettsforfølgning av veitrafikkovertredelser ,

• –

  –

  regler om gjensidig anerkjennelse av bortfall av retten til å kjøre motorkjøretøyer,

• –

  –

  mulighet for gjensidig inndrivning av bøter,

• –

  –

  utarbeiding av regler om gjensidig overføring av straffesaker, herunder mulighet for å overføre tiltalte til hjemlandet,

• –

  –

  utarbeiding av regler om hjemsending av mindreårige som urettmessig unndras den person som har foreldreansvaret,

• –

  –

  ytterligere forenkling av kontrollen innen varehandel.

Utferdiget i Schengen, den nittende juni nittenhundreognitti i ett originaleksemplar på tysk, fransk og nederlandsk, med samme gyldighet for de tre tekstene, som skal deponeres hos Storhertugdømmet Luxembourgs regjering; denne regjering skal sende en bekreftet gjenpart til hver konvensjonspart.

For Kongeriket Belgias regjering

For Forbundsrepublikken Tysklands regjering

For Republikken Frankrikes regjering

For Storhertugdømmet Luxembourgs regjering

For Kongeriket Nederlands regjering

ERKLÆRING FRA MINISTRENE OG STATSSEKRETÆRENE

Den 19. juni 1990 i Schengen undertegnet representanter fra regjeringene i Kongeriket Belgia, Forbundsrepublikken Tyskland, Republikken Frankrike, Storhertugdømmet Luxembourg og Kongeriket Nederland Schengen-avtalen av 14. juni 1985 inngått mellom regjeringene i statene i Den økonomiske union Benelux, Forbundsrepublikken Tyskland og Republikken Frankrike om gradvis avskaffelse av kontrollen på de felles grenser.

I forbindelse med denne undertegningen avga de følgende erklæring:

• –

  –

  Konvensjonspartene mener at konvensjonen er et viktig skritt i gjennomføringen av et område uten indre grenser og vil legge denne til grunn i det videre arbeid mellom medlemsstatene i De europeiske fellesskap.

• –

  –

  på bakgrunn av risiko forbundet med sikkerhet og ulovlig innvandring understreker ministrene og statssekretærene nødvendigheten av å iverksette en effektiv kontroll på de ytre grenser etter de ensartede prinsipper fastlagt i artikkel 6. Konvensjonspartene skal især fremme en harmonisering av arbeidsmetodene i forbindelse med kontroll og oppsyn med grensene med sikte på å gjennomføre de ensartede prinsippene.

  Eksekutivkomiteen skal for øvrig vurdere alle tiltak som kan bidra til innføring av en ensartet og effektiv kontroll på de ytre grenser, samt den praktiske anvendelsen av slike tiltak. Disse tiltakene omfatter tiltak som gjør det mulig å bekrefte på hvilken måte en utlending er reist inn på en konvensjonsparts territorium, å anvende de samme regler ved nekting av innreise, å utarbeide en felleshåndbok for de tjenestemenn som har ansvaret for oppsynet med grensene, samt å fremme kontroll på de ytre grenser av samme kvalitetsnivå gjennom utvekslinger og felles arbeidsbesøk.

I forbindelse med denne undertegningen bekreftet de dessuten beslutningen fattet i Den sentrale forhandlingsgruppen om å nedsette en arbeidsgruppe som skal ha i oppgave:

• –

  –

  allerede før konvensjonen trer i kraft å informere Den sentrale forhandlingsgruppen om alle forhold av betydning på de områder som omhandles i konvensjonen og for ikraftsettingen av konvensjonen, særlig de fremskritt som er gjort med hensyn til harmonisering av de rettslige bestemmelser i forbindelse med foreningen av de to tyske statene,

• –

  –

  å holde samråd om eventuelle følger som denne harmoniseringen og disse forhold måtte ha på ikraftsettingen av konvensjonen,

• –

  –

  å utarbeide konkrete tiltak med sikte på fri bevegelighet for utlendinger som er fritatt for visumplikt allerede før konvensjonen trer i kraft, og å legge fram forslag til harmonisering av reglene for kontroll av personer på de fremtidige ytre grenser.