5 Forsvarets innretting, oppgaver og kapasiteter

5.1 Innledning

Forsvaret må innrettes og videreutvikles innenfor rammen av en helhetlig tilnærming. Det må tas høyde for summen av de mest sentrale strategiske utviklingstrekk og utfordringer som preger Forsvarets rammebetingelser, slik disse er beskrevet i de foregående kapitler. Disse trekker alle i samme retning, og tilsier et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset forsvar, som kan settes inn der og når behov oppstår, enten oppgavene skal løses hjemme eller ute, alene eller sammen med andre.

Dette forsvaret kan bare skapes og vedlikeholdes gjennom et utstrakt flernasjonalt samarbeid, hovedsakelig med allierte og i NATO-rammen. Bare gjennom et nært samarbeid med våre allierte kan vi makte å opprettholde et moderne og fleksibelt forsvar, både hva gjelder teknologi, organisasjon, ressursbruk og kompetanse. Dette innebærer at Norge, for å få et enda bedre forsvar, aktivt bør følge opp den transformasjonsprosess som er igangsatt i NATO. Dette er av overordnet betydning for Forsvarets evne til å kunne løse sine oppgaver effektivt, ikke minst for Forsvarets evne til alene og på kort varsel å kunne håndtere episoder og kriser i norske nærområder.

Forsvaret må innrettes på en slik måte at det skapes et størst mulig samsvar mellom hva Forsvaret forutsettes å kunne gjøre, og hva Forsvaret i praksis kan gjøre. Dette samsvaret må tilstrebes gjennom formuleringen av hovedelementene i forsvarspolitikken - de forsvarspolitiske mål, Forsvarets oppgaver og forsvarskonseptet. Forsvarspolitikken binder således sammen de overordnede politiske ambisjoner for Forsvarets rolle og funksjon som et sentralt virkemiddel i norsk sikkerhetspolitikk, med den konkrete utformingen av Forsvarets struktur, organisasjon og virksomhet.

5.2 Hovedelementer i forsvarspolitikken

Gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000-2001) og Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf St.prp. nr. 45 (2000-2001) og St.prp. nr. 55. (2001-2002), vedtok Stortinget et sett med forsvarspolitiske mål, et forsvarskonsept og et sett med oppgaver for Forsvaret. Regjeringen anser at det grunnleggende innholdet i forsvarspolitikken bør ligge fast. Det er likevel behov for justeringer, presiseringer og forenklinger i tråd med utviklingen i og utenfor Forsvaret, slik at det etableres en helhetlig og logisk sammenheng mellom sikkerhetspolitikken, forsvarspolitikken og utviklingen i Forsvarets struktur og organisasjon.

5.2.1 Forsvarspolitiske mål

Forsvaret må innrettes slik at det fremstår som et relevant og effektivt virkemiddel i arbeidet med å nå de overordende sikkerhetspolitiske mål (jf. kapittel 3.5). Dette må gjenspeiles i de overordnede målene for Forsvarets virksomhet. De forsvarspolitiske mål skal utgjøre et bindeledd mellom forsvarspolitikken og sikkerhetspolitikken, gjennom å angi hva Forsvaret skal bidra med for å sikre størst mulig oppnåelse av de overordnede sikkerhetspolitiske mål. Det er regjeringens syn at de eksisterende forsvarspolitiske mål ikke fyller denne funksjonen på en hensiktsmessig måte. De eksisterende mål er i liten grad egnet som styringsredskap for Forsvarets virksomhet på overordnet nivå. Med sitt primære fokus på evne og kapasiteter, er disse i betydelig grad overlappende med omtalen av Forsvarets operative evne, som naturlig, bør knyttes til oppgavenes formulering og innhold, og til den påfølgende beskrivelse av den operative strukturen.

Regjeringen foreslår derfor nye forsvarspolitiske mål, som er mer direkte utledet av de overordnede sikkerhetspolitiske målsettinger, og som dermed skaper en bedre sammenheng mellom sikkerhets- og forsvarspolitikken. De forsvarspolitiske målene for neste langtidsperiode bør etter regjeringens syn være at Forsvaret, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et samarbeid med andre nasjonale myndigheter der dette er naturlig, skal kunne:

• Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter og interesser, samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press;

• sammen med allierte, gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner og internasjonalt forsvarssamarbeid bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot Norge og NATO;

• sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep med tvangsmakt for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet;

• bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.

Oppsummert innebærer de endrede forsvarspolitiske mål et større fokus på hva Forsvaret skal oppnå, fremfor hvordan dette skal oppnås.

Den påfølgende beskrivelsen av Forsvarets oppgaver og de grunnleggende prinsippene i forsvarskonseptet utgjør en operasjonalisering av de ovennevnte forsvarspolitiske mål, og av hvordan Forsvaret skal innrettes for å oppnå disse. I forlengelsen av dette danner oppgavene grunnlaget for den konkrete utformingen av Forsvarets kapasiteter og struktur.

5.2.2 Forsvarets oppgaver

Fraværet av én enkelt dimensjonerende trussel gjør at Forsvaret i fremtiden må ivareta flere ulike roller, både hjemme og ute, jf. kapittel 3.8.3. For å kunne ivareta disse rollene må Forsvaret kunne løse sine konkrete oppgaver på en effektiv måte.

Forsvaret skal gjennom å løse sine oppgaver bidra til å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarets oppgaver danner dermed også grunnlaget for utformingen av Forsvarets virksomhet, kompetanse, kapasiteter og operative evne. Forsvarets operative evne dreier seg om Forsvarets evne til å løse sine pålagte oppgaver, og er gjenstand for en årlig evaluering. Å styrke Forsvarets operative evne er hovedformålet med den pågående moderniseringen av Forsvaret.

Regjeringen legger til grunn at det ikke er behov for omfattende endringer i selve innholdet i Forsvarets eksisterende oppgaver. Det er imidlertid behov for å etablere en klarere sammenheng mellom Forsvarets oppgaver og de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske mål, samt å skape en mer logisk fremstilling av oppgavene som samtidig innebærer en klarere avgrensning og presisering av ambisjonsnivået. Dette vil bidra til å gjøre oppgavene bedre egnet som et styringsverktøy for Forsvarets virksomhet.

Forsvarets oppgaver deles inn i «nasjonale oppgaver», «oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre» og «andre oppgaver». De to første kategoriene skal - som en balansert helhet - være styrende for Forsvarets strukturutvikling. Dette innebærer at de nasjonale og internasjonale oppgavene ikke står i et motsetnings- eller konkurranseforhold, men tvert imot skal utfylle hverandre slik at det skapes gjensidig forsterkende synergier mellom de forskjellige aspekter ved Forsvarets virksomhet. Forsvarets kapasiteter skal i hovedsak kunne brukes både hjemme og ute, og i prinsippet vil det ikke eksistere noe skille mellom personell/kapasiteter for henholdsvis nasjonale og internasjonale oppdrag. «Andre oppgaver» skal ikke i seg selv være dimensjonerende for styrkestrukturen, men løses i den grad det er mulig med den strukturen som etableres for å ivareta de to første kategoriene av oppgaver. Imidlertid er også den tredje kategorien oppgaver av en slik karakter at den på enkelte, klart avgrensede områder kan kreve utvikling og vedlikehold av en særskilt operativ evne.

5.2.2.1 Nasjonale oppgaver

En rekke av Forsvarets oppgaver springer ut av et norsk ansvar i Norge og norske nærområder. De må derfor løses nasjonalt, og i utgangspunktet uten alliert medvirkning. Disse oppgavene krever en permanent høy tilgjengelighet på, og tilstedeværelse av, operative militære kapasiteter under norsk kontroll. Forsvarets nasjonale oppgaver vil være:

• å sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning

Forsvaret skal forestå effektiv informasjonsinnhenting og overvåkning av norske interesseområder. Dette inkluderer en etterretnings- og sikkerhetstjeneste som i nært samarbeid med den politiske og militære ledelse, og gjennom kontakt med internasjonale samarbeidspartnere, fortløpende samler inn, bearbeider og analyserer informasjon om ulike statlige og ikke-statlige aktører, kapasiteter, fenomener og utviklingstrekk. Det skal opprettholdes et godt situasjonsbilde med sikte på kontinuerlig å videreutvikle et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag, inkludert varsling, slik at Forsvaret kan utføre sine øvrige oppgaver effektivt, og norske myndigheter kan holdes fortløpende orientert.

• å håndheve norsk suverenitet

Forsvaret skal bidra til å sikre norsk suverenitet og til å bevare nasjonal integritet. Dette inkluderer avskrekking og håndtering av begrensede episoder, samt å hindre uvedkommende aktører adgang til norsk territorium og at disse skader vitale samfunnsinteresser. Suverenitetshevdelse forutsetter evne til å håndtere episoder på land, i territorialfarvannet og i norsk luftterritorium. Oppgaven omfatter ved behov også sikring av norske ambassader og norsk skipsfart. Effektiv og troverdig suverenitetshevdelse forutsetter at Forsvaret har tilstrekklige ressurser til både å overvåke aktiviteten i norske områder, og til å kunne være tilstede på kort varsel med egnede enheter.

• å ivareta norsk myndighetsutøvelse på avgrensede områder

Forsvaret skal ivareta myndighetsutøvelse knyttet til beskyttelse av norske suverene rettigheter og håndhevelse av norsk lov på de områder der Forsvaret er tildelt slik myndighet. Dette omfatter også forebyggende tiltak. Forsvarets myndighetsutøvelse er knyttet til oppsyns- og kontrollvirksomhet på vegne av andre offentlige etater, og utøves i fredstid primært av grensevaktstyrkene og Kystvakten. Myndighetsutøvelse er en oppgave som skal være dimensjonerende for Forsvaret i den forstand at den krever en operativ evne som også er relevant for Forsvarets øvrige oppgaver, i første rekke suverenitetshevdelse, og dermed skaper viktige synergieffekter i Forsvaret. Videre må oppgaven løses slik at den ikke skaper vesentlige operative eller økonomiske begrensninger for Forsvarets øvrige virksomhet.

• å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske områder

Forsvaret skal bidra til å håndtere nasjonale sikkerhetspolitiske episoder og kriser som i sin helhet ledes av norske politiske myndigheter, og som ikke er av et slikt omfang at regjeringen vil ønske å involvere alliansen. Slike episoder og kriser - inkludert terrorangrep - må hurtig, og med et minimum av negative konsekvenser, kunne bringes under kontroll på norske premisser. Oppgaven omfatter også evne til raskt å kunne sørge for at en situasjon blir håndtert slik at den omfattes av Atlanterhavspaktens artikkel 5, dersom norske myndigheter ønsker at alliansen involveres, eller ikke er i stand til å håndtere den alene. Det vil være viktig å unngå situasjoner der kriser som blir for store for Norge blir for små for NATO. Uten en selvstendig evne til å håndtere kriser av varierende omfang og karakter, kan Norge miste troverdighet, både i forhold til potensielle motparter og i NATO-sammenheng. Effektiv ledelse og koordinering, både internt i Forsvaret og mellom Forsvaret og sivile aktører, vil utgjøre viktige forutsetninger for å løse denne oppgaven. Videre kreves tilgjengelige og fleksible militære styrker, med kort reaksjonstid, innenfor alle forsvarsgrener og i Heimevernet.

5.2.2.2 Oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre

De mest krevende oppgavene knyttet til forsvaret av Norge og NATO, samt oppgaver relatert til internasjonalt stabiliserende og fredsskapende arbeid, må Forsvaret løse i samarbeid med andre. Her vil Norge kun stille med en begrenset andel av de militære kapasiteter det er behov for. Disse oppgavene vil være:

• å bidra til kollektivt forsvar av Norge og øvrige deler av NATO mot trusler, anslag og angrep, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen

Forsvaret skal, sammen med våre allierte, møte trusler, anslag og angrep på Norge og øvrige deler av NATO som omfattes av Atlanterhavspaktens artikkel 5 og 6. Dette omfatter konvensjonelle angrep, angrep med masseødeleggelsesvåpen, samt andre typer anslag og angrep - fra både statlige og ikke-statlige aktører - som skaper eller truer med å skape så omfattende skade at det er aktuelt for NATO å iverksette kollektive mottiltak. Et hovedelement i denne oppgaven er å bidra til at NATO som helhet sikrer en troverdig avskrekkingsevne, slik at risikoer og trusler ikke oppstår, og bidra til alliansens samlede evne til å håndtere nye ukonvensjonelle trusler, anslag og angrep som omfattes av den kollektive forsvarsforpliktelse. I fremtiden vil denne oppgaven også kunne omfatte beskyttelse av geografiske områder og sivilbefolkningen mot potensielle missilangrep. Samtidig vil det kunne oppstå et behov for å ivareta norsk og alliert sikkerhet gjennom deltakelse i operasjoner utenfor alliansens tradisjonelle kjerneområde.

• å bidra til flernasjonal krisehåndtering, herunder flernasjonale fredsoperasjoner

Forsvaret skal, innenfor rammen av folkeretten, kunne bidra med militære kapasiteter i den hensikt å skape kontroll over ulike situasjoner som enten truer felles sikkerhet og vitale interesser, eller som har andre uakseptable konsekvenser. Slik krisehåndtering vil kunne omfatte alle typer sikkerhetspolitiske utfordringer, i prinsippet kunne foregå over hele verden, være ledet av etablerte organisasjoner som FN, NATO og EU, eller gjennomføres som del av tidsbegrensede koalisjoner. For at dette skal være mulig, må personell i alle forsvarsgrener være disponible for så vel nasjonale som internasjonale oppdrag. Oppgaven inkluderer forebyggende og stabiliserende operasjoner, der hensikten er å hindre en akutt krise fra å oppstå gjennom preventiv utplassering av styrker, for eksempel for å hindre at det bryter ut en væpnet konflikt eller finner sted grove brudd på folkeretten, herunder omfattende brudd på menneskerettighetene. Videre inkluderer oppgaven utnyttelse av militære kapasiteter for å opprettholde kontroll og bidra til en positiv utvikling i et lengre tidsperspektiv.

5.2.2.3 Andre oppgaver

Dette er oppgaver der andre myndigheter har primæransvaret. Disse oppgavene skal ikke være dimensjonerende for Forsvarets innretting, og må derfor i hovedsak løses med de kapasiteter og den kompetanse som er tilgjengelig med basis i evnen til å løse oppgavene som er beskrevet ovenfor. Disse oppgavene er:

• å bidra med militær støtte til diplomati og til å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen

Forsvaret skal bidra med støtte til norsk og flernasjonalt diplomati som et ledd i arbeidet med å skape internasjonal fred og stabilitet, herunder arbeidet for å forhindre at masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler blir tilgjengelige for aktører som utgjør en potensiell trussel mot norsk og internasjonal sikkerhet. Dette inkluderer tiltak som informasjonsinnsamling, analyse, rustningskontroll, tillitskapende aktiviteter og verifikasjon. Videre omfatter oppgaven støtte til utvalgte samarbeidspartnere for å bidra til oppbygging av deres selvforsvarsevne, deres evne til å bidra til internasjonal sikkerhet og til arbeidet med å reformere forsvaret.

• å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver

Forsvaret skal, innenfor rammen av tilgjengelige ressurser og kompetanse, bidra til det samlede samfunnssikkerhetsarbeidet. Forsvaret skal kunne bidra til å forebygge og bekjempe anslag og angrep mot landets befolkning, infrastruktur og ledelseskapasitet, herunder anslag og angrep av en asymmetrisk karakter. Bekjempelse og forebygging av terror er en politioppgave, i de tilfelle der det etter omstendighetene ikke er grunnlag for å hevde at det foreligger en sikkerhetspolitisk situasjon eller at situasjonen for øvrig antas å ha en sikkerhetspolitisk dimensjon. I slike tilfelle vil Forsvaret bistå etter anmodning og til støtte for politiet. Forsvaret skal støtte det sivile samfunn med grunnlag i gjeldende lover og forskrifter (for eksempel HV-loven og Bistandsinstruksen, jf. boks 5.1) ved ulykker, redningsaksjoner, naturkatastrofer og annen fare for liv og helse eller materielle skader. Forsvarets innsats i ekstraordinære faresituasjoner vil også kunne omfatte redningsinnsatser i situasjoner der det har vært nyttet kjernefysiske, radiologiske, biologiske eller kjemiske (ARBC) våpen. Oppgaven skal primært utøves på basis av den struktur og de kapasiteter som er etablert for å løse andre oppgaver. Territorialforsvarets innretting, utrustning og trening må legge tilstrekkelig vekt på evnen til å bidra til norsk samfunnssikkerhet, og vil bli videreutviklet i denne retning (jf. bl.a. omtalen av kvalitetsreformen i Heimevernet beskrevet i kapittel 5.6.1). I tillegg skal Forsvaret, etter en særskilt totalvurdering i det enkelte tilfelle, også bidra til å støtte det sivile samfunn ved ivaretakelse av andre samfunnsoppgaver enn de ovennevnte. Dette kan blant annet innebære informasjons- og kunnskapsformidling, ivaretakelse av visse kulturinstitusjoner og støtte til gjennomføring av utvalgte arrangementer.

5.2.3 Forsvarskonseptet

Forsvarskonseptet definerer hvordan Forsvaret skal innrettes for på best mulig måte å kunne løse de oppgaver det er tildelt, og derigjennom bidra til å realisere de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarskonseptet skal beskrive den grunnleggende idé om innrettingen av Forsvaret, og således angi de overordnede veivalg i denne forbindelse. Som en visjon for Forsvarets utvikling bør forsvarskonseptet ha en forklarende, styrende og fokuserende effekt. Regjeringen vil derfor formulere forsvarskonseptet i en mer normativ retning, som gir en kortfattet og samlet beskrivelse av de mest sentrale prinsipper som skal legges til grunn for Forsvarets fremtidige utvikling og virksomhet:

«Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes en balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. Virksomheten skal baseres på et nært samarbeid med relevante sivile myndigheter og på en verneplikt som praktiseres i tråd med Forsvarets behov. Fokus skal være på å sikre og fremme norske interesser, gjennom å kunne håndtere et bredt spekter av utfordringer både nasjonalt og internasjonalt.»

Dette innebærer at de sentrale prinsipper som ligger til grunn for det eksisterende forsvarskonseptet videreføres. Samtidig reflekteres en nødvendig tilpasning og videreutvikling av disse, i lys av utviklingen i og utenfor Forsvaret. Det nye Forsvaret må reflektere det endrede sikkerhetspolitiske bildet og den usikkerhet som fortsatt vil omgi dette (være moderne og fleksibelt), og tilpasses de krav og muligheter som samarbeidet innenfor NATO og med allierte innebærer (være alliansetilpasset). Videre må det reflektere behovet for et styrket og endret sivilt-militært samarbeid og en videreføring av verneplikten (være samfunnsintegrert), og innrettes mot de konkrete oppgaver som faktisk skal løses hjemme og ute (være oppgavebasert). Dette gjenspeiler den tilnærming som regjeringen også la til grunn i St.prp. nr. 1 (2003-2004).

Nedenfor gis en mer utfyllende beskrivelse av hovedelementene i det reviderte forsvarskonseptet:

For at Forsvaret skal være moderne og fleksibelt, må alle enhetene i Forsvarets styrkestruktur holde et høyt nivå hva angår kompetanse, utrustning og evne til å operere i et helhetlig nettverk, både i en nasjonal og i en internasjonal ramme. Styrkene må kunne operere i et moderne stridsmiljø, og være innrettet mot å kunne håndtere et bredere og mer sammensatt risikobilde. Dette krever tilgjengelige militære enheter med stor mobilitet og høy reaksjonsevne, hvilket forutsetter at kvalitet prioriteres over kvantitet. Uforutsigbarheten i risikobildet innebærer at fleksibilitet må være et bærende prinsipp, både organisatorisk og hva gjelder utvikling av kompetanse. Dette vil være avgjørende for løpende å kunne tilpasse Forsvaret til endringer i omgivelsene.

Effektiv ivaretakelse av Norges sikkerhetsinteresser krever et alliansetilpasset forsvar, som møter kravet til både mental og materiellmessig interoperabilitet. Forsvaret må være i stand til å operere effektivt sammen med allierte styrker både hjemme og ute, og kunne bidra aktivt til å løse hele spekteret av NATOs oppgaver. Dette forutsetter en økt vekt på flernasjonalt samarbeid, arbeidsdeling og rollespesialisering innenfor NATO-rammen og i samarbeidet med utvalgte allierte. Dette vil også være avgjørende for å sikre at Norge kan stille militære enheter av høy kvalitet til utenlandsoperasjoner utenfor NATO-rammen, herunder operasjoner i regi av FN, og for at Forsvaret skal kunne løse de nasjonale oppgavene på en effektiv måte.

Et forsvar der oppgaver, struktur og ressurstilgang skal være i balanse, må drives og fornyes slik at dets kompetanse og kapasitet kan opprettholdes over tid innenfor gitte økonomiske rammer. Dette perspektivet skal være styrende for all strukturutvikling i Forsvaret, både for å skape en mest mulig effektiv struktur sett opp imot oppgavene, og for å unngå feilinvesteringer eller annen uhensiktsmessig bruk av ressurser. Hensynet til kostnadseffektivitet skal veie tungt for alle aspekter av Forsvarets virksomhet innenfor rammen av en helhetlig tilnærming, spesielt hva angår logistikk- og støttevirksomheten.

Det endrede risikobildet, med en økt relativ vekt på samfunnssikkerhet, har skapt et behov for endringer i samarbeidet mellom militære og sivile myndigheter i håndteringen av sikkerhetsutfordringene. Samtidig med at muligheten for å støtte Forsvaret må beholdes, vil det være behov for å se nærmere på omfanget og innrettingen av slik støtte, bl.a. i lys av Forsvarets endrede oppgaver og størrelse. Det nye risikobildet og den endrede innrettingen av Forsvaret krever en gjennomgang av etablerte samarbeidsordninger, herunder en vurdering av fritaksordningen ved mobilisering. En slik gjennomgang vil bli satt i gang som en del av oppfølgingen av denne proposisjonen. Gjennomgangen vil bli foretatt i nær dialog mellom militære og berørte sivile beredskapsmyndigheter. Regjeringen vil også omtale betydningen av omleggingen av Forsvaret for det sivile beredskapsarbeidet i stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, som planlegges lagt frem våren 2004.

Det må legges vekt på å styrke og utvide et gjensidig sivilt-militært samarbeid for å kunne møte endrede sikkerhetsutfordringer, fremfor alt knyttet til samfunnssikkerheten, på en mest mulig effektiv måte (jf. omtalen av totalforsvaret i en ny tid i boks 5.2).

Verneplikten vil fortsatt utgjøre en bærebjelke for Forsvarets virksomhet. Verneplikten bidrar til å gi Forsvaret en forankring i samfunnet og utgjør en viktig ressurs for Forsvaret hva gjelder rekruttering av personell og kompetanse. I lys av endringene i risikobildet og den gjennomgripende omleggingen av Forsvaret, er det imidlertid behov for en betydelig fleksibilitet i den konkrete praktiseringen av verneplikten. Forsvarets behov må være styrende for innrettingen av verneplikten. Regjeringens konkrete anbefalinger om praktiseringen av verneplikten er nærmere beskrevet i kapittel 6.3.

Forsvaret skal være fokusert mot å kunne håndtere et bredt spekter av utfordringer, både nasjonalt og internasjonalt. Forsvaret må innrettes for å kunne ivareta alle sine oppgaver på en mest mulig helhetlig, dekkende og fremtidsrettet måte, og med den innebygde fleksibilitet som den internasjonale usikkerhet og uforutsigbarhet krever. Dette innebærer at det er styrkestrukturens samlede evne til å løse summen av de prioriterte oppgavene som skal avgjøre dens sammensetning og innretting, og at ingen enkelt oppgave alene skal være dimensjonerende for Forsvarets utforming. Den samme strukturen skal kunne brukes både nasjonalt og internasjonalt. Forholdet mellom andelen styrker ute og hjemme må imidlertid vurderes i lys av den til enhver tid gjeldende situasjon, og opp mot behovet for effektivt å kunne håndtere kriser og episoder som skulle oppstå i Norge og norske nærområder.

5.3 Betydningen av transformasjon for Forsvarets utvikling

For at Forsvaret effektivt skal kunne løse summen av de oppgaver som er beskrevet i det foregående, er det nødvendig å foreta ytterligere tilpasninger av Forsvarets operative struktur. Behovet for transformasjon, strenge prioriteringer, og nødvendigheten av å skape en klar sammenheng mellom de oppgaver Forsvaret er satt til å løse og de kapasiteter Forsvaret skal prioritere, er sentrale forutsetninger som må legges til grunn i denne sammenheng.

5.3.1 Transformasjon

Transformasjon betyr omdannelse eller kvalitativ endring. Militær transformasjon innebærer å endre de militære styrkers sammensetting og egenskaper eller måte å operere på, i vid forstand. Målet med militær transformasjon er å skape et forsvar som er bedre i stand til å håndtere uforutsigbarhet og et bredt oppgavespekter. Transformasjon er en kontinuerlig og proaktiv prosess, der nyskapende konsepter, doktriner og kapasiteter utvikles og integreres for å forbedre og/eller effektivisere Forsvaret, herunder styrke dets evne til operativt samvirke nasjonalt og internasjonalt.

For den langsiktige forsvarsplanleggingen og strukturutviklingen innebærer transformasjon at økt vekt legges på Forsvarets evne til fleksibilitet og kontinuerlig tilpasning. Forsvaret skal bli mer forandringsdyktig. Transformasjon må sees i et langsiktig perspektiv. Nytt materiell må fases inn gradvis, basert på tilgjengelige økonomiske ressurser og fremtidig tilgjengelig teknologi. Det tar tid å endre Forsvarets komplekse organisasjon og tenkesett. Transformasjon vil således være en vedvarende prosess, og et viktig tema i flere langtidsplaner enn denne.

Figuren under viser sammenhengen og samspillet mellom fire kjerneområder i transformasjon. Utvikling av doktriner er ett av disse. Doktrine kan defineres som grunnleggende læresetninger for utvikling og bruk av militære styrker til støtte for politiske målsettinger. De er retningsgivende, men krever vurderinger når de anvendes i konkrete situasjoner. En militær doktrine beskriver retningslinjer og prinsipper for hvordan militærmakt bør organiseres og anvendes. I et transformasjonsperspektiv må doktriner kontinuerlig videreutvikles, oppdateres og endres. Det må legges vekt på at doktrinene er framtidsrettede, og samtidig reflekterer relevante historiske lærdommer og erfaringer. Videre må Forsvarets doktriner dekke hele oppgavespekteret, og bidra til interoperabilitet.

En viktig del av grunnlaget for videreutvikling av doktriner vil være å trekke lærdommer fra gjennomførte operasjoner. Måten operasjonene gjennomføres og ledes på, må nødvendigvis tilpasses til den enkelte situasjon, til de politiske målsettinger og til det den aktuelle konflikten krever. Det er derfor viktig at erfaringer fra operasjoner analyseres og vurderes i en helhetlig kontekst. Erfaringene må på en systematisk måte omdannes til mer generelle lærdommer, i de tilfeller dette er mulig.

Et annet sentralt aspekt ved transformasjon er den teknologiske utvikling. Denne vil påvirke organisasjon, ledelsesformer, operasjonskonsepter og kompetansebehov. Teknologiens muligheter og begrensninger må reflekteres i Forsvarets doktriner. Evnen til å utnytte eksisterende og ny teknologi mest mulig effektivt, skal være et satsingsområde for Forsvaret. Der sivile institusjoner og forsvarsindustrien besitter relevant kompetanse og teknologi relatert til utviklingen av forsvarsprodukter og -konsepter, vil også disse kunne være verdifulle partnere i transformasjonsarbeidet.

Samtidig må trening og øving rette fokus mot konseptutvikling og eksperimentering. Dette vil være en viktig forutsetning for å utvikle relevante styrker både nasjonalt og i NATO. Dette øker betydningen av alliert eksperimentering, og vil bli lagt til grunn for fremtidens øvelser og trening. Derfor har NATOs transformasjonskommando ( Allied Command Transformation, ACT), og NATOs senter på Jåtta (JWC), økt fokus nettopp på dette aspektet, og det vil bli lagt til rette for høy alliert øvingsvirksomhet i Norge (jf. pkt. 3.7.1 og 5.8.2).

Sammenhengen og samspillet mellom doktriner, lærdommer, teknologiutvikling og forskning og eksperimentering, er noe av kjernen i transformasjon. Imidlertid handler transformasjon aller mest om mennesker og om kompetanse. Det er Forsvarets ansatte som skal oppnå transformasjon. Kreativitet, endringsvilje og -evne, i kombinasjon med solid faglig kompetanse, vil derfor være sentrale kvaliteter for ansatte i Forsvaret. At hele Forsvaret får ta del i lærdom og erfaringer fra operasjoner, er en del av dette. De grep som gjøres i befalsordningen, utdanningsordningen inkludert, jf. kapittel 6, er derfor kritiske for å oppnå transformasjon.

5.3.2 Ansvarsforhold knyttet til transformasjon

Transformasjon er i stor grad en kombinasjon av tiltak og aktiviteter initiert og ledet av Forsvarets operative enheter og avdelinger, forankret i overordnede føringer og prioriteringer fra strategisk nivå. Dette krever god kommunikasjon og informasjonsflyt gjennom hele organisasjonen.

Forsvarsdepartementet har det overordnede ansvar for strategisk styring av transformasjon av Forsvaret. Dette omfatter ansvar for policy, prioriteringsprinsipper og beslutninger knyttet til strukturutvikling og investeringer, samt et overordnet ansvar for konsept-, doktrine- og kompetanseutvikling. Departementet vil også sikre at nasjonale transformasjonstiltak er i tråd med norske behov, og at prosessen koordineres med NATO og andre allierte.

FOHK har ansvar for de operative aspekter ved transformasjon. I dette ligger også ansvaret for operativ eksperimentering. FOHK skal koordinere denne virksomheten nasjonalt, herunder styringen av NOBLE ( Norwegian Battle Lab & Experimentation). NOBLE er et «stridslaboratorium» som er sentralt for eksperimentering med ny teknologi og taktikk. I tillegg gjennomfører generalinspektørene grenvise eksperimenteringsaktiviteter. Noe av hensikten med å knytte NOBLE opp mot FOHK var å videreutvikle NOBLE til å omfatte reell fellestenkning, og dessuten et signal om at man ønsker å styre noe av konseptutviklings- og eksperimenteringsaktiviteten over i fellesoperativ og flernasjonal retning.

NATOs medlemsland etablerer kompetansesentre, såkalte Centres of Excellence (COE), innenfor flere fagområder. Norge har sagt seg villig til å etablere et slikt kompetansesenter for operasjoner under vinterforhold. FOHK er fra januar 2004 tildelt ansvaret for etablering av og tilrettelegging for et slikt senter. Målet er blant annet å legge til rette for alliert øvingsvirksomhet under krevende vinterforhold, herunder også eksperimentering som del av transformasjonsarbeidet i NATO, jf. kapittel 5.8. Videre er det etablert et Senter for militær erfaring innenfor rammen av FOHK, som vil ha en viktig rolle i å bidra til at erfaringer og lærdommer fra øvingsaktiviteten, og fra operativ virksomhet, på en systematisk måte danner grunnlaget for videre kompetanse- og doktrineutvikling. Dette senteret overtar dermed FOKIVs arbeid på dette feltet.

Eksperimenteringen og utviklingsarbeidet skal gjennomføres på en målrettet og systematisk måte. Utdannings- og kompetansemiljøene i forsvarsgrenene vil ivareta de grenvise behov innenfor den fellesoperative rammen. Det vil i økende grad være behov for felles prosedyrer, noe som må vektlegges i dette arbeidet.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) skal støtte transformasjonsprosessen med forskning innenfor instituttets ansvarsområde som er direkte relatert til, og understøtter, transformasjon. FFI må i enda større grad vektlegge allianseperspektivet og utnytte de muligheter som ligger i utstrakt flernasjonalt samarbeid. FFI skal særlig støtte Forsvaret med teknologikompetanse, særlig muligheter til økt bruk av standardiserte (hyllevare) løsninger, slik at ferdig utviklet teknologi raskere kan tas i bruk i Forsvaret. Våre nasjonale bidrag til forskning, utvikling og eksperimentering må bidra til å fylle nasjonale behov og komplementere NATOs aktiviteter. FFI har særlig kompetanse og oversikt over tilgjengelige løsninger på det teknologiske området, og skal bidra til å dekke behovene Forsvarets øverste ledelse og utviklingsmiljøene har i denne forbindelse. For en nærmere beskrivelse av FFI sin virksomhet, se kapittel 6.7.7.

Forsvarets Skolesenter (FSS) har et overordnet ansvar for kompetanseutvikling og skal sikre at hele utdanningssystemet, på tvers av forsvarsgrenene, ivaretar de behov og krav transformasjon stiller. FSS skal som følge av overgangen til et endret utdanningssystem, som omfatter utdanning på masternivå, også drive forskning på nærmere definerte forsvarsrelaterte områder, se kapittel 6.7.3. Dette vil også bidra til den samlede konsept- og doktrineutvikling i Forsvaret.

5.4 Prinsipper for prioritering av kapasiteter og enheter

Den overordnede føring for utformingen av Forsvarets styrkestruktur er at Forsvaret skal kunne håndtere et bredt spekter av mulige utfordringer på en fleksibel måte. Forsvaret skal med andre ord være «scenario-robust». De fleste kapasiteter gis både en nasjonal og en internasjonal rolle - og norske kapasiteter får sin relevante plass i NATOs styrkestruktur. Sikkerhetsbildet og summen av de oppgaver som springer ut av dette, peker entydig i retning av et økt behov for moderne, deployerbare styrker med høy reaksjonsevne og et dertil tilpasset logistikkapparat. Det er derfor lite hensiktsmessig å utvikle strukturelementer som kun er relevante og anvendbare i forhold til et smalt segment av oppgavespekteret.

Transformasjon vil i norsk sammenheng også omfatte fortsatt endring i fokus fra styrkeproduksjon for et stort mobiliseringsforsvar til produksjon av økt operativ evne, anvendbare enheter og til gjennomføring av operasjoner. Forsvaret må være i stand til å levere operativ evne der og når behovet oppstår, med et sett av kapasiteter best mulig tilpasset den aktuelle situasjon.

Transformasjonsaspektet skal tillegges avgjørende vekt i forbindelse med alle investeringer og anskaffelser av nytt materiell. Dessuten kan eksisterende materiell, gjennom oppgradering av informasjons- og kommunikasjonsløsninger, gjøres ytterligere relevant. Transformasjon innebærer således ikke at eksisterende materiell nødvendigvis må skiftes ut. Det er truffet tiltak i de senere år som allerede bereder grunnen for transformasjon, herunder initieringen av NBF og investering i Link-16 for kampflyene, Skjold-klassen, og fregattene som når fullt implementert øker muligheten for effektivt samvirke med enheter fra andre forsvarsgrener. Utviklingen i retning av å etablere en ISTAR-kapasitet ( Intelligence, surveillance, target acquisition and reconnaissance, jf. kapittel 5.6.1) er også et sentralt bidrag i denne sammenheng.

Utvikling av strukturen må ta utgangspunkt i de kapasiteter som er nødvendige for å løse oppgavene. Med kapasitet forstås i denne sammenheng evne til å løse en avgrenset del av Forsvarets samlede oppgaver 1. Et strukturelement er en enhet eller en avdeling som bidrar til å fremskaffe en slik kapasitet.

I lys av ovennevnte er følgende prinsipper lagt til grunn for innrettingen av Forsvarets operative struktur:

• Fleksibilitet, dvs. anvendbare kapasiteter som dekker et bredt segment av oppgavespekteret, prioriteres fremfor kapasiteter med smalt virkeområde. Høy prioritet gis til kapasiteter med hurtig reaksjons- og forflytningsevne.

• Styrker som utelukkende er egnet for å ivareta rent nasjonale oppgaver, skal videreføres bare i den grad de dekker er klart definert nasjonalt behov som ikke kan dekkes på annen måte.

• Forsvarets kapasiteter skal være komplementære, dvs. at de enkelte kapasiteter skal være minst mulig overlappende, og i størst mulig grad utfylle hverandre, nasjonalt og innenfor NATO.

• Nye kapasiteter som bidrar til transformasjon, skal gis høy prioritet i forhold til videreføring av arven. Allerede anskaffede og vedtatte strukturelementer skal tilpasses og utvikles slik at de i størst mulig grad kan bidra til å dekke konkretiserte behov som Norge har spesielle forutsetninger for å kunne bidra med, og som er etterspurt i NATO. Eksisterende kapasiteter gjøres anvendbare og relevante ved nye roller og IKT-løsninger.

• Strukturutviklingen skal være i tråd med NATOs målsettinger, krav og ambisjoner, som Norge på politisk nivå har vært med på å utforme. Den skal basere seg på bi- og multilaterale samarbeidsformer der dette er naturlig. Dette innebærer et betydelig ansvar for å sikre gjennomslag for norske interesser i utviklingen av NATOs militære kapasiteter.

• Strukturen skal også ha deployerbare styrker med lavere beredskap, for å ivareta utholdenheten, blant annet også i tradisjonelle fredsbevarende operasjoner, og derigjennom til gjenoppbygging av konfliktrammede samfunn.

• Lav prioritet gis ikke-deployerbare styrker som kun egner seg til tradisjonelt statisk forsvar. Et kvalitativt forbedret HV videreføres imidlertid som en viktig del av strukturen.

Med bakgrunn i en prioritering basert på Forsvarets prioriterte oppgaver og ovennevnte prinsipper, anbefaler regjeringen en justering av operativ struktur som beskrives nedenfor. Målbildet dekker ambisjonen for 2008. Forslaget er i hovedsak basert på anbefalingene i forsvarssjefens militærfaglige utredning, med enkelte justeringer.

Det er strukturens helhetlige operative evne som er avgjørende for dens evne til å løse oppgavene, ikke de forsvarsgrenvise elementer isolert sett. Moderne militære operasjoner gjennomføres normalt i et fellesperspektiv, og hvilken grenvis tilhørighet ulike enheter og avdelinger har, er ofte mindre relevant. I fremtiden vil innslaget av felleskapasiteter sannsynligvis øke, og den tradisjonelle oppdelingen i forsvarsgrener vil få mindre operativ betydning.

I forhold til eksisterende struktur vil den som her anbefales gi økt operativ evne, ved at større deler av Forsvarets struktur gjøres anvendbar og deployerbar for oppdrag i hele Forsvarets oppgavespekter. For å oppnå dette kreves det en rekke tiltak. Det viktigste av disse tiltakene er personellrelaterte: Forsvaret må sikres stabil og forutsigbar tilgang på personell for å ivareta krav til kvalitet, treningsstandard og beredskap. Flere av elementene i strukturen har derfor et stort innslag av fast tjenestegjørende befal og vervede, samtidig som resterende stillinger er besatt av personell med beredskapskontrakter. Personellområdet er således avgjørende for at de samme enheter skal kunne brukes nasjonalt og internasjonalt. Dette forutsetter at personellet deltar i operasjoner utenlands, som er en integrert del av Forsvarets oppgaveportefølje, på rotasjonsbasis.

Beredskapsnivået må tilpasses både nasjonale krav og bidra til å møte NATOs helhetlige behov. For Norge vil det være hensiktsmessig å ha mindre elementer på høy beredskap, mens større strukturelementer kan ha noe lavere beredskap. Sistnevnte er nødvendig for å kunne vedlikeholde styrkebidrag og engasjement i operasjoner over tid, eller for å forsterke innsatsen ved behov. Strukturen som foreslås har i seg en helhetlig og balansert beredskap der disse forhold ivaretas. I en akutt nasjonal krisesituasjon vil det være fullt mulig å redusere reaksjonstiden betydelig. I forhold til nasjonale oppgaver vil strukturens økte innslag av stående elementer, som ikke er avhengige av at mobilisering er iverksatt for at de skal kunne brukes av politiske myndigheter, øke tilgjengeligheten og reaksjonsevnen betydelig.

Forsvarets innsatsstyrke (FIST) har så langt i stor grad bestått av dedikerte enheter. I fremtiden vil en større andel av Forsvarets totale styrker gjøres anvendbare, og innsatsstyrkene vil utgjøres av elementer satt på beredskap for operasjoner. Dette innebærer at avdelinger og enheter vil rullere mellom ulike oppgaver og oppdrag. FIST-begrepet vil derfor ha atskillig større fleksibilitet enn tidligere, fordi strukturen totalt sett dreies i denne retningen.

5.5 Ledelse og kommandostruktur

5.5.1 Strategisk ledelse og kommandostruktur

Forsvarets øverste ledelse ble 1. august 2003 omorganisert i henhold til Stortingets vedtak. Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner ble integrert i Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando nedlagt og Forsvarsstaben opprettet. Ledelsesapparatet vil være lokalisert i midlertidige lokaler frem til nytt bygg er ferdig, noe som er planlagt til 2006. Erfaringene med omorganiseringen så langt viser at denne har skapt betydelige gevinster på viktige områder, og har gitt økt evne til helhetlig strategisk ledelse av Forsvaret.

I henhold til Stortingets beslutning våren 2001 har Forsvaret også gjennomført en omfattende omorganisering av Forsvarets operative ledelse. Kommandostrukturen består av Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med to underlagte hovedkvarter, Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) i Bodø og Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) i Trondheim.

NATOs nye Joint Warfare Center (JWC), samlokalisert med Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger og underlagt Allied Command Transformation (ACT), ble opprettet da det tidligere Joint Headquarters North ble nedlagt i oktober 2003. Oppgavene er nye og består i framtidsrettet planlegging, utdanning og samtrening av de operative NATO-hovedkvarterene. Det anses som svært verdifullt for Norge og for Forsvaret at et NATO-senter på dette nivået etableres og viderefører NATOs tilstedeværelse i Norge.

Forsvarets ledelses- og kommandostruktur må, som resten av Forsvaret, ha kontinuerlig evne til å tilpasse sin struktur og arbeidsform til rådende rammebetingelser. Det må vektlegges at utviklingen av en fremtidig ledelsesstruktur må bygge på et nettverksbasert operativt konsept og være tilpasset styrkestrukturen, samtidig som kommandoapparatet må gi reell mulighet for å drive fellesoperasjoner med høyt tempo, og inneha stor fleksibilitet til å møte skiftende situasjoner. Dette fordrer kortest mulig avstand mellom strategisk, fellesoperativt og taktisk kommandonivå og de operative enhetene. Det anses at moderne teknologi, sammen med redusert antall enheter i den operative struktur, vil muliggjøre en slankere og mer nettverksbasert ledelsesstruktur, med et redusert antall kommandonivåer og -enheter. Videre er Forsvarets struktur for øvrig blitt redusert over en lengre periode, og kommandostrukturen må balansere den øvrige strukturens evne til å produsere og vedlikeholde kompetanse i et langsiktig perspektiv. Volummessige reduksjoner i ledelses- og kommandostrukturen er også nødvendig for å motvirke at yngre offiserer avanserer for raskt bort fra det lavere nivå, jf. kapittel 6.1.

Med bakgrunn i ovennevnte vil to grep bli tatt. For det første anbefales kommandostrukturen justert ytterligere som en tilpasning blant annet til de muligheter som ligger i et nettverksbasert ledelseskonsept, og LDKS i Trondheim anbefales nedlagt. LDKN på Reitan videreføres under FOHK som en krisestyringskommando. Antall HV distriktsstaber justeres fra 18 til 12. En divisjonskommando i Hæren (6. divisjonskommando) og et maritimt ledelseselement (CNOTG) i Sjøforsvaret, videreføres for taktisk ledelse. Dette er nærmere omtalt i kapitlene 5.6.2, 5.6.3, 7.5.2 og 7.5.6. FOHK vil, som i dag, kunne delegere kommandomyndighet for aktuelle HV-distrikter og andre aktuelle ressurser til kommandoen på Reitan.

For det andre vil den strategiske ledelse bli gjenstand for ytterligere strømlinjeforming. Departementet vil vurdere en videre strukturell utvikling av den integrerte sivil-militære strategiske ledelsen med bakgrunn i rammebetingelsene for Forsvarets videre utvikling. Et slikt arbeid vil også kunne ha konsekvenser for Forsvarets militære organisasjon og etatsstyringen av denne. Arbeidet vil ha som mål både å tilpasse ledelsesapparatet til utviklingen i rammevilkårene, og å overføre ytterligere ressurser til operativ drift og materiellinvesteringer. Innføringen av et mest mulig enhetlig og helhetlig ledelses- og styringssystem for hele forsvarssektoren, vil være et viktig bidrag i denne sammenheng.

5.5.2 Informasjonsinfrastruktur

I tråd med forsvarssjefens anbefaling vil regjeringen fremme et investeringsprogram for informasjonsinfrastrukturen for perioden 2005-2008. Ambisjonen er at det i 2008 er lagt et godt grunnlag for en felles infrastruktur for kommunikasjon og informasjonsutveksling i Forsvarets operative organisasjon, for å tilpasse kommandostrukturen til kravet om økt deployeringsevne, mobilitet og fleksibilitet. Satsningen vil kunne medføre at investerings- og driftskostnadene for dette området kan øke. Informasjonsinfrastrukturen skal i størst mulig grad baseres på eksisterende sivilt utviklet teknologi, oppgradert og tilpasset Forsvarets behov. Administrative og forvaltningsmessige beslutningsstøttesystemer vil i den grad det er hensiktsmessig bli utformet og gjort anvendbare for den operative organisasjonen og kommandostrukturen. Deler av Forsvarets informasjonsinfrastruktur, etablert for å ivareta Forsvarets primæroppgaver, bør kunne brukes av utvalgte instanser og brukersteder i en totalforsvarssammenheng, for å forsterke samfunnssikkerhetsarbeidet. En bruk av Forsvarets kapasiteter bør forberedes gjennom dialog med sivile myndigheter, med hensyn til å avklare spørsmål knyttet til bl.a. omfang, ansvar og finansiering.

5.5.3 Etterretningstjenesten

Etterretningstjenesten må videreutvikle sitt flernasjonale samarbeid og kunne bidra til informasjonsinnhenting og analyse både i Norges nærområder og i områder hvor det er aktuelt å sette inn norske styrker i flernasjonale operasjoner. Etterretningsressursene må, som Forsvaret for øvrig, ha et større innslag av deployerbare ressurser, og ulike sensorkapasiteter bør videreutvikles og knyttes til informasjonsinfrastrukturen.

5.6 Operativ struktur og virksomhet

Nedenfor beskrives strukturen med utgangspunkt i hvilken kapasitet, med andre ord hvilken operativ evne, de ulike elementer representerer. Fremstillingen er delt inn i felles-, land-, sjø- og luftkapasiteter, og tar primært utgangspunkt i ansvar for styrkeproduksjon. Strukturen som helhet forutsetter et tett samvirke mellom de ulike forsvarsgrener og Heimevernet, og det er flere områder hvor ansvarslinjer for styrkeproduksjon ikke nødvendigvis er sammenfallende med ansvarsforhold for den operative bruken.

5.6.1 Felleskapasiteter

For en oppsummering av felleskapasiteter og tilhørende strukturelementer, se tabell 5.1.

Spesialstyrker

Forsvarets spesialstyrker er strategiske styrker som gir en fleksibel kapasitet til å møte skiftende utfordringer. Dette både nasjonalt i forbindelse med suverenitetshevdelse og krisehåndtering, i forebygging og bekjempelse av terrorisme hvor det etter omstendighetene er grunnlag for å hevde at det foreligger en sikkerhetspolitisk situasjon, eller at situasjonen for øvrig antas å ha en sikkerhetspolitisk dimensjon og andre operasjoner sammen med allierte. Spesialstyrkene kan også gi bistand for å forebygge og bekjempe terroranslag som politiet har primæransvaret for å håndtere.

En økt kapasitet for spesialstyrkene er viktig, først og fremst for å bedre vår nasjonale handlefrihet, fleksibilitet og utholdenhet. Også de operative erfaringene og utviklingen i NATO, har synliggjort behovet for å forbedre denne kapasiteten for å tilpasse den til NATOs krav og nasjonale krav. Styrkingen vil sikre mer robuste fagmiljøer, bedre interoperabilitet og evne til understøttelse og vedlikehold av operativ innsats over tid. Videre vil beredskapen, både med hensyn til operativ virksomhet og samfunnsmessig støtte, bli forbedret.

Det er samtidig behov for å styrke kapasiteter knyttet til overordnet ledelse. Videre er det behov for å øke bemanning ved spesialstyrkecellen i Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK), for å styrke sjef FOHKs evne til å lede spesialstyrker når disse tildeles.

Norske spesialstyrker organiseres innledningsvis i tre avdelinger: Hærens jegerkommando/Forsvarets spesialkommando (HJK/FSK), Marinejegerkommandoen (MJK) og en integrert helikopterving som skal støtte disse. Disse avdelingene skal være i stand til å gjennomføre både nasjonale og internasjonale operasjoner, enten selvstendig eller i en flernasjonal ramme, sammen med styrker fra andre forsvarsgrener. De skal også være i stand til å operere som en samlet enhet. Avdelingene er underlagt sine respektive forsvarsgrener i styrkeproduksjonslinjen, og det forutsettes koordinert styrkeproduksjon der det er logisk og ressursbesparende.

Spesialstyrkene er avhengig av støtte fra andre forsvarsgrener, både i form av transportfly, helikopter og fartøyer, med hensyn til deployeringsevne samt taktisk innsetting og støtte. Det er behov for å etablere en integrert luftving som en øremerket ressurs for spesialstyrkene. Regjeringen foreslår at behovet dekkes ved å reorganisere 720 skvadronen og etablere et tilpasset ledelseselement. Innledningsvis vil denne være utrustet med Bell 412 SP. Disse helikoptrene har begrensede kapasiteter for spesialoperasjoner, men det planlegges med en viss kapasitetsbedring i perioden. Anskaffelse av helikopter for spesialstyrker vurderes for perioden etter 2008.

Operative hensyn taler for å videreføre dagens virksomhet (HJK/FSK) ved Rena. Luftenheten lokaliseres til Rygge. MJK er lokalisert ved Ramsund.

Felles KKIS-enhet (Kommando, kontroll og informasjonssystemer)

Det er behov for å styrke styringen av Forsvarets operative informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)-ressurser og -miljøer. For å samle all operativ IKT-virksomhet og oppnå anvendbarhet samt helhetlige, effektive og koordinerte løsninger, foreslår regjeringen å etablere én felles, operativ KKIS-enhet. Det vil dog kunne være unntak i forhold til enkelte forsvarsgrenspesifikke systemer. Enheten skal støtte deployeringer av norske styrker nasjonalt og internasjonalt. Den vil være modulbasert for at den skal kunne tilpasses oppdragets art. Den vil ivareta deployering, etablering, drift, overvåking og beskyttelse av IKT-løsninger. Med utgangspunkt i denne enheten vil Norge også kunne tilby selvstendige styrkebidrag i operasjoner hvor Norge ikke deltar med andre enheter eller avdelinger. Ansvaret for styrkeproduksjon tillegges sjef Forsvarets kompetansesenter for kommando-, kontroll- og informasjonssystemer. Samlingen av disse ressursene vil være en videreføring av Stortinget vedtak i Innst. S. nr. 93 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004), om iverksetting av fase tre i omstillingen av FLO.

ISTAR-enhet

ISTAR ( Intelligence, surveillance, target acquisition and reconnaissance) er et satsingsområde i NATO, med bakgrunn i behovet for innsamling av informasjon, overvåking, rekognosering og målangivelsesdata. ISTAR er et konsept som i korthet går ut på å integrere og synkronisere anvendelsen av sensorer og informasjon, etterretninger og målangivelsesdata til støtte for operasjoner. Enheten forutsetter samvirke på tvers av forsvarsgrener og nettverksorganisering, og vil kunne gjøres flernasjonal.

Regjeringen foreslår at det etableres én modulbasert ISTAR-enhet av inntil bataljons størrelse. Enheten opprettes i hovedsak med basis i allerede eksisterende oppklarings-, jeger- og elektronisk krigførings-avdelinger og -enheter. Kystjegerkommandoen tilpasses for å kunne operere sammen med enheter fra 6. divisjonskommando integrert i denne felles ISTAR-enheten. ISTAR-enheten skal både kunne operere med elementer innenfor en korpsramme i NATO, innenfor en divisjons- eller brigaderamme, samt bidra med elementer i en nasjonal eller flernasjonal maritim styrke. Den vil også kunne støtte og samvirke med enheter i Luftforsvaret. I tillegg skal den kunne gi informasjonsgrunnlag direkte til FOHK eller til det strategiske nivå. Enheten vil ha stor anvendelighet og vil være svært godt egnet til krisehåndtering, ikke minst nasjonalt.

UAV - ubemannede luftfartøyer ( Unmanned Aerial Vehicle)

Ubemannede luftfartøyer er en ny type kapasitet som anbefales anskaffet. Ambisjonen er å etablere en taktisk UAV-kapasitet innenfor planperioden. Enheten består av et antall UAVer med sensorer eller annen nyttelast, og et antall mobile bakkestasjoner med tilknytning til informasjonsinfrastrukturen. Disse er gjennom innhenting av informasjon i nær sann tid, en meget hensiktsmessig ressurs for å gi bedre situasjonsforståelse.

UAVer benyttes hovedsakelig i situasjoner der bemannede luftfartøyer er lite egnede av hensyn til ressursbruk, utholdenhet, risiko for tap av menneskeliv, og i spesielle situasjoner, som for eksempel i områder forurenset av kjernefysiske, radiologiske, biologiske eller kjemiske kilder. UAVer vil gi evne til overvåking og informasjonsinnhenting gjennom ubemannede enheter, med redusert risiko og økt effektivitet, spesielt i slike situasjoner. UAV-kapasiteten integreres i ISTAR-enheten, men vil også kunne nyttes utenfor rammen av ISTAR. Det tas sikte på raskt å kunne anskaffe en slik kapasitet i perioden 2005-2008, ikke minst for å høste erfaringer fra trening, øving og operasjoner så tidlig som mulig. Dette vil gi verdifull kompetanse, som kan brukes til eventuell utvidelse av kapasitetsområdet etter 2008.

NATO Luft-til-bakke overvåkingssystem (Alliance Ground Surveillance)

Alliance Ground Surveillance (AGS) er et NATO-prosjekt for anskaffelse av en kapasitet for luftbåren bakkeovervåking, som skal eies og opereres av NATO.

Kapasiteten vil gi kontinuerlig overvåking i tilnærmet sanntid av bevegelige og stillestående objekter innenfor et meget stort bakkeområde, uavhengig av vær- og lysforhold. AGS er erklært av NATOs Råd som den høyest prioriterte anskaffelse i NATO, og er et vesentlig element i PCC. Prosjektet er i definisjonsfasen, og mer konkrete krav til ytelse og organisering av denne kapasiteten gjenstår å beslutte i NATO. Norge avsetter inntil 75 mill. kr per år i perioden 2004-2008. Omfanget av eventuell norsk deltakelse i senere anskaffelses- og driftsfaser må vurderes nærmere i lys av utviklingen i prosjektet.

Overvåkingssatellitt

Forsvaret har behov for satellittkapasitet for blant annet overvåking av norske havområder. Slik kapasitet, brukt sammen med Kystvakten og de maritime overvåkingsflyene (Orion), vil gi en sterkt forbedret evne til overvåking gjennom mer effektiv bruk av de samlede overvåkingsressursene. I dag anvender Forsvaret på regelmessig basis produkter fra kommersielle radarsatellitter for dekning av norske havområder. Slike satellitter er imidlertid ikke under nasjonal kontroll, og det er ikke mulig å garantere Forsvaret tilgjengelig kapasitet i en krisesituasjon. Forsvarssjefen påpeker allikevel i sin anbefaling at slik kapasitet er for kostbar til at det kan etableres nasjonal kapasitet på en måte som tilfredsstiller operative behov. Norge vil derfor fortsatt kjøpe slik informasjon kommersielt, samt bidra aktivt til å styrke internasjonalt samarbeid, spesielt innenfor NATO, på dette området. Det vil følgelig ikke bli utviklet nasjonal militær satellittkapasitet, og alle forberedelser knyttet til en slik utvikling termineres umiddelbart.

Militære informasjonsoperasjoner

Militære informasjonsoperasjoner er koordinerte militære tiltak, iverksatt for å utnytte og beskytte egne beslutningstakere og egen IKT-infrastruktur, samt for å påvirke andre parters beslutningstakere i operasjonsområdet gjennom bruk eller kontroll av informasjon, eller forstyrrelse og ødeleggelse av deres IKT-infrastruktur. Militære informasjonsoperasjoner kan også nyttes for å skape støtte for egen virksomhet i sivilbefolkningen der man opererer, eller til å påvirke beslutningstakere. Bruk av informasjon gjør det mulig å påvirke situasjonen til egen fordel, og supplerer eller erstatter annen bruk av militærmakt. Effektive militære informasjonsoperasjoner kan derfor bidra til å redusere behovet for bruk av fysisk makt.

Kapasitet til ledelse av militære informasjonsoperasjoner skal styrkes og det etableres en mindre, deployerbar enhet for militære informasjonsoperasjoner. Evne til defensiv kapasitet prioriteres, men det er også nødvendig å etablere en viss kapasitet for påvirkning av en motstanders informasjon og systemer. Sistnevnte er viktig først og fremst for å utvikle kompetanse på defensive tiltak.

Evne til elektronisk krigføring (EK) er en del av militære informasjonsoperasjoner. Forsvaret har flere komponenter i dagens struktur som har slik evne, for eksempel i EK-kompaniet i Hæren og EK-fly i Luftforsvaret. Disse kapasitetene må moderniseres videre som følge av utviklingen i risikobildet. EK-kapasitet vil være viktig i de fleste former for kriser og konflikter, og svært relevant for nasjonal evne til episode- og krisehåndtering. For å øke effektiviteten og legge grunnlaget for helhetlig utvikling av slike kapasiteter, samles de faglige miljøene i et felles EK-kompetansesenter med overordnet faglig ansvar for EK-tjeneste i Forsvaret.

Forsvarets Sanitet

Militære operasjoner er risikofylte, og det er derfor avgjørende at avdelinger understøttes av en tilstrekkelig og egnet sanitetsorganisasjon. I nasjonal krisehåndtering er det viktig å kunne stille slike enheter raskt, til understøttelse av militære operasjoner og som støtte til det sivile samfunn. En forberedt sanitetsorganisasjon vil være et viktig signal om at man har reell vilje og evne til å forsvare seg mot et angrep, og vil være et sentralt bidrag til å styrke sikkerheten og moralen for personellet i alle typer operasjoner.

Endringene i Forsvarets innretting, organisasjon og oppgaver har konsekvenser for innholdet i og organiseringen av Forsvarets sanitetstjeneste, blant annet fordi totalforsvarets ressurser ikke kan påregnes å være tilgjengelige i hele Forsvarets oppgavespekter. Forsvarssjefen anbefaler at den militære sanitetstjenesten rettes inn mot områder av operativ betydning, og organiseres og videreutvikles som modulbaserte sanitetssystemer med deployerbar hospitaliserings- og behandlingskapasitet. Deler av kapasiteten skal ha høy beredskap, og enkelte elementer skal kunne deployeres luftveien. Sanitetssystemet skal organiseres slik at det kan nyttes nasjonalt og i utenlandsoperasjoner, også som del av flernasjonale sanitetsstyrker.

For å styrke sanitetets evne til å løse sine oppgaver, er en større konsentrasjon av virksomheten en mulighet. I denne sammenheng foreligger et forslag om etablering av et Forsvarets medisinske senter (FMS) ved Ullevål universitetssykehus i Oslo. Prosjektet har potensial til å gi faglige og driftsmessige fordeler, men innebærer meget betydelige investeringskostnader. Regjeringen foreslår derfor at et forprosjekt av begrenset omfang iverksettes for å avklare kostnadsbildet og gi ytterligere beslutningsgrunnlag for en eventuell videreføring av prosjektet. Som en del av dette forprosjektet skal ulike modeller for offentlig-privat samarbeid/partnerskap vurderes. Nødvendige avklaringer av prinsipielle spørsmål knyttet til ansvar, finansiering og oppgaver skal foretas i samråd med Helsedepartementet. Prosjektet vil kun bli realisert dersom det gir påviselige kompetansemessige gevinster, dersom kostnadene kan holdes innenfor rimelige rammer, dersom det når opp i en prioritering mot Forsvarets øvrige behov og dersom det anses forsvarlig i lys av Forsvarets utgifts- og budsjettutvikling. Det er ikke avsatt midler i perioden utover det som er nødvendig for gjennomføring av forprosjektet.

Heimevernet (HV)

Det endrede risikobildet fører til at Heimevernets tradisjonelle oppgaver ikke lenger alene kan være dimensjonerende for HVs struktur. Et modernisertHV vil imidlertid være svært relevant for oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse, krisehåndtering og bistand til ivaretakelse av samfunnssikkerhet. Herunder må HV kunne forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte områder, og ivareta andre typer spesielle oppdrag som forsterket grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker og mottak av allierte forsterkninger. I tillegg kan HV etter anmodning yte bistand til sivile myndigheter. Særlig viktig i denne sammenheng er bistand for å forebygge og bekjempe terroranslag som politiet har primæransvaret for å håndtere. Slik bistand vil blant annet kunne være aktuelt i forbindelse med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring og/eller hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg over en lengre tidsperiode. Innenfor de rammer og prinsipper for utviklingen av HV som anbefales i denne proposisjonen, vil HVs oppgaver opp mot det sivile behov beskrives nærmere i stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid som fremlegges våren 2004.

Som følge av det nye og brede trusselbildet vil behov for beskyttelse av en rekke objekter være situasjonsbetingete. Det er derfor ikke hensiktsmessig fortsatt å binde opp store ressurser til faste, spesifikke oppdrag over hele landet samtidig.

HV må dermed være bedre i stand til å konsentrere styrker der behovet måtte oppstå. Regjeringen foreslår derfor å gjennomføre en kvalitetsreform i HV, i hovedsak i tråd med forsvarssjefens anbefaling, for å ivareta disse nye behov. HV skal utvikle en kjerne av styrker på høy beredskap - innsatsstyrker. Disse vil bestå av frivillige på kontrakt i hvert HV-distrikt, gis fra 6 til 20 dager årlig trening, og spesielt ivareta behovet for evne til raskt å kunne konsentrere styrker. De mer tradisjonelle oppgavene lokalt ivaretas av forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker med 5 dagers trening hvert år (i tillegg til 3 dager for befalet). For styrker med utelukkende statiske sikringsoppdrag gis slik trening annenhvert år. Forsterknings- og oppfølgingsstyrkene vil også ha en viktig funksjon i å stille mannskaper ved katastrofer og ulykker i fredstid, jf. HV-lovens § 13. I tillegg skal HV ha en reserve på 33 000 personell, for å sikre at 50 000 personell er operativt tilgjengelige. Reserven rulleføres, har bekledning, men ikke våpen, og øves ikke. Det faktum at HV-reserven ikke får utlevert våpen, anses ikke å være i strid med Heimevernslovens § 26. Denne lovbestemmelsen gir soldatene plikt til å oppbevare våpen når det er utlevert, men kan ikke fortolkes som et pålegg til Forsvaret om å utlevere våpen.

HV skal fremdeles organiseres i distrikter, avsnitt og områder. Antall HV-distrikter justeres fra 18 til 12, jf. kapittel 7.5.6.

En slik omdefinering av HVs oppgaver, og en strengere prioritering av oppdragene, vil gjøre HV mer relevant for det nye sikkerhetsbildet. Gitt den budsjettprofil som denne proposisjon legger opp til, vil HV få en viss økning i sine budsjetter, slik at det skapes rom for heving av kvaliteten. Allerede i 2005 vil ca. 150 mill. kr settes av til materiellinvesteringer for HV, en sum som øker til ca. 250 mill. kr i 2008. Dette er en betydelig økning fra dagens nivå på i underkant av 100 mill. kr.

Det er behov for å se nærmere på hjemmelsgrunnlaget for innkalling av HV-personell for å løse prioriterte oppdrag over tid, spesielt i situasjoner der det ikke er innført beredskap, og der samfunnet er forutsatt å fungere mest mulig normalt. Det er viktig at de ressursene HV representerer ikke begrenses unødig, geografisk eller på andre måter. Dette innebærer at ressursene HV rår over, må sees som en del av helheten.

Forsvarsdepartementet skal foreta en gjennomgang av oppbevaring av våpen og eventuell differensiering av våpentyper i den nye strukturen. Det er ikke aktuelt å bygge ut nye våpenlagre for Heimevernet, men behovet for at soldatene til en hver tid oppbevarer våpenet i hjemmet vil bli vurdert ut fra kravet til reaksjonstid.

GIHV har, støttet av Landsrådet for Heimevernet anbefalt at anskaffelsen av kammerlås utsettes, i det sikkerheten synes tilfredsstillende som følge av at tennstemplene er inndratt. Anskaffelsen bør, hvis kvalitetsreformen vedtas, forskyves til slutten av planperioden, da HVs eventuelle nye organisasjon vil være på plass. Dette for å unngå feilinvesteringer. Inntil da skal allerede anskaffede kammerlåser omfordeles på en mest mulig hensiktsmessig måte.

ARBC-vern enheter

Det nye risikobildet omfatter fare for bruk av masseødeleggelsesvåpen fra statlige eller ikke-statlige aktører, også rettet direkte mot det sivile samfunn. Dette risikobildet omfatter også farer relatert til utilsiktede utslipp fra infrastruktur og industri. Slike virkemidler og hendelser kan ha dramatisk effekt på både egne styrker og det sivile samfunn. Det er derfor nødvendig å ha kapasitet til å beskytte mot og dempe effekten av slike våpen og hendelser. Det er planlagt med oppgradering av beskyttelsesutrustning for personellet, samt en omfattende innføring av beskyttelsessystemer på avdelingsnivå. I tillegg opprettes det egne ARBC-vern enheter. Enhetene vil inneha deployerbar deteksjons-, analyse- og rensekapasitet, kunne løse nasjonale oppgaver, herunder også gi støtte til samfunnssikkerhet, samt inngå i flernasjonale styrker og operasjoner.

Sivil - militær koordineringsenhet

I konflikter som foregår innenfor rammen av det sivile samfunn, hvor målet er å dempe negative konsekvenser av konflikt eller gjenoppbygging og stabilisering i konfliktområder, er sivilt-militært samarbeid en kritisk ressurs. Slikt samarbeid omfatter samvirke og koordinering mellom militære og et bredt spekter av sivile aktører, herunder internasjonale og nasjonale frivillige institusjoner og organisasjoner, samt sivile myndigheter og andre lokale institusjoner. Slik kapasitet er en viktig ressurs i alle former for fredsoperasjoner. Den eksisterende kapasitet videreføres. Denne består av dedikert militært personell med relevant kompetanse fra Forsvarets ulike avdelinger og kompetansemiljøer, som vil forestå praktisk koordinering og tilrettelegging for slik samarbeid på vegne av den militære styrkesjef i operasjonsområdet.

Operativ logistikk- og støttestruktur

Forsvarssjefen har anbefalt en videreføring og ytterligere modernisering av logistikk- og støttestrukturen, som en følge av endrede behov i den operative strukturen. Hovedtrekkene i videreutviklingen av Forsvarets operative logistikkressurser frem mot 2008 vil være i samsvar med Innst. S. nr. 93 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2002-2003), om FLOs fremtidige organisering. Målet er økt fleksibilitet, tilgjengelighet og deployeringsevne for operative logistikk- og støtteenheter. FLO vil kunne trekke på transportkontrollavdelinger, militærpolitiavdelinger, transport og ingeniøravdelinger, lufttransportkapasitet, samt avdelinger for understøttelse av allierte styrker i tråd med nasjonalt ansvar ( Host Nation Support). Nevnte kapasiteter vil både kunne nyttes til å understøtte nasjonale styrkebidrag og som selvstendige styrkebidrag internasjonalt, og ikke minst understøtte operasjoner innenfor nasjonal krisehåndtering.

5.6.2 Landstyrker

For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer, se tabell 5.2.

Majoriteten av sannsynlige fremtidige sikkerhetsutfordringer vil måtte løses blant annet gjennom tilstedeværelse og innsats av styrker på bakken. Erfaringene blant annet fra Balkan har vist nødvendigheten av å kunne ta territoriell kontroll for å legge grunnlaget for stabilisering og fredsbygging. Dette er en type operasjoner der Norge har gode tradisjoner, og som også i fremtiden skal utgjøre et satsingsområde.

Allerede i inneværende planperiode vil det bli lagt økt vekt på mekanisert infanteri i Hæren. Det er et mål på sikt å gjøre Hærens avdelinger lettere, blant annet ved satsing på nye og lettere stridskjøretøy utrustet med moderne sensorer og IKT-løsninger. Slike er under utvikling og utprøving, blant annet i USA og Storbritannia. I løpet av planperioden må det vurderes hvilke typer av Hærens stridskjøretøy som bør skiftes ut eller oppgrades etter 2008. Vurderinger og sammenligninger av ulike alternativ må baseres på helhetlige konsepter, ikke utelukkende på sammenligning av ulike kjøretøytypers isolerte evne. I denne sammenheng må det legges betydelig vekt på hvilke materielltyper våre nærmeste allierte velger. En flernasjonal tilnærming vil kunne gi vesentlige stordriftsfordeler. Uansett hvilke alternativ som velges, vil det være et omfattende investeringsbehov i Hæren etter 2008.

Hæren løser operative oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse og overvåking gjennom kontinuerlig grensevakt og vakthold og sikring for Hans Majestet Kongen. Disse oppgavene krever hver seg en avdeling spesialtilpasset disse oppdragene, som videreføres i ny struktur. Det skal vektlegges at disse oppgavene ivaretas gjennom kosteffektive løsninger.

Den dimensjonerende ambisjon for Hæren, utover disse to permanente oppdragene, er at Norge skal kunne stille én deployerbar brigade (Brigade Nord) for alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Den mekaniserte infanteribrigaden vil i denne planperioden bestå av tre bataljoner med i hovedsak dagens CV 90 og M 113 pansrede kjøretøyer og Leopard 2 stridsvogn som hovedmateriell. Innenfor denne brigaderammen vil en rekke komponenter ha en høy beredskap, mens brigaden som helhet vil ha en noe lavere beredskap. Telemark bataljon videreføres innenfor brigaderammen. Beredskapsnivået og oppdrag vil kunne rulleres mellom brigadens underavdelinger. Brigaderammen gir best utnyttelse av ressursene ved at den ivaretar kravet om kontinuerlig tilgjengelighet, ikke minst for nasjonale oppdrag. Brigaden vil inneholde et bredere spekter av kapasiteter med bedre kvalitet og reaksjonsevne enn tidligere. Disse kapasitetene kan også utgjøre norske styrkebidrag i en flernasjonal ramme.

Felles ISTAR-enhet etableres med hovedtyngden i Hæren, jf. kapittel 5.6.1. Denne skal bidra med en underenhet til Brigade Nord.

For å kunne stille én brigade, må Hæren ha minimum to brigademateriellsett totalt. Dette fordi materiellet som vil bli nyttet i løpende operasjoner, også må vedlikeholdes og i tillegg må det være materiell tilgjengelig for trenings- og øvingsformål. Sammen med utdannet personell utgjør det ekstra materiellsettet rammen for en mobiliseringsbrigade (Brigade 6).

Hæren skal kunne stille én mobil taktisk landkommando (6.divisjonskommando). Denne kommandoen vil danne rammen for et ledelsesnivå over brigade for operasjoner i Norge, samt kunne utgjøre en kjerne for et divisjonshovedkvarter for operasjoner sammen med våre allierte utenfor Norges grenser.

Hæren utvikles således til å omfatte en langt større andel anvendbare avdelinger av et totalt sett større volum enn tidligere. Dette er nødvendig for å kunne ivareta krav til rask reaksjonsevne, fleksibilitet og kvalitet som kreves i det rådende sikkerhetsbildet. Brigadens kapasiteter skal organiseres på en måte som gir høy kontinuerlig operativ evne, og en best mulig utnyttelse av Hærens kapasiteter i forhold til Forsvarets totale oppgavespekter. Dette innbærer at Hæren må kunne stille en brigade med en reaksjonstid på maksimalt 180 dager. I presserende situasjoner gir en brigade med delvis stående elementer evne til å redusere reaksjonstiden betydelig. Deler av brigaden vil ha langt høyere beredskap, og Hæren skal raskt kunne deployere en styrke på bataljonsstørrelse for internasjonale operasjoner og vedlikeholde et engasjement over en periode på tentativt 3-5 år, forutsatt at situasjonen stabiliseres. Samtidig skal Hæren kunne opprettholde en styrke på høy beredskap hjemme for nasjonale oppdrag, eller for ytterligere deployeringer internasjonalt. Hærens styrkeproduksjon må organiseres slik at dette ivaretas på en hensiktsmessig måte.

Tilpasset beredskap på styrker av et visst volum er spesielt viktig ut fra målet om å ha tilgjengelige styrker for nasjonal krisehåndtering. I tillegg vil enkelte enheter kunne tilbys som selvstendige bidrag i en flernasjonal ramme i NATO- og/eller FN-operasjoner, og samtidig være svært relevante for nasjonal krisehåndtering og som støtte til samfunnssikkerhet. Dette dreier seg for eksempel om enheter til beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen, logistikkressurser, og artillerienheter til støtte og beskyttelse for egne og allierte styrker.

Avtaler om materiellbytte

Materiellbytte vil være et prioritert område for å skaffe kapasiteter raskere og til lavere utgifter enn hva man vil kunne ved en vanlig anskaffelsesprosess. Dette arbeidet vil i perioden bestå i å definere omfanget av et slikt eventuelt materiellbytte. I St.prp. nr. 1 (2003-2004) er bytte av forsvarsmateriell mellom Norge og Nederland foreløpig presentert. Forsvarsdepartementet har arbeidet videre med denne saken, men fremdeles gjenstår avklaringer knyttet til omfang og type materiell. De aktuelle materiellbyttene med Nederland, som i første omgang i hovedsak vil omfatte hær-materiell, er et praktisk resultat av Nordsjøstrategien jf. boks 3.4. Et slikt eventuelt bytte av forsvarsmateriell omhandler flere typer materiell, særlig ammunisjon, luftvernenheter, artilleri og ulike pansrede støttevogner. I tillegg til dette vil det bli inngått Memorandum of Understanding (MOU) knyttet til opplæring, erfaringsutveksling m.v. som berører flere materiellkategorier og nasjonale styrkemål.

Arbeidet har til nå bestått i å identifisere de ulike materiellgrupper/-typer i jevnbyrdige pakker, for å sikre at man får mulighet til å gjennomføre de høyest prioriterte materiellbytter. Avtalene gjelder bl.a. forhold knyttet til fremtidig artilleristruktur i Hæren. Videre vil den foreslåtte omlegging av den norske luftvernstrukturen kunne frigi luftvernenheter med nødvendig tilleggsutrustning for ytterligere materiellbytte med Nederland.

Materiellbytte organiseres i en såkalt pakkeløsning (« package deal»). Stortingets behandling av forslag til operativ struktur i denne proposisjonen vil kunne skape grunnlag for å videreføre arbeidet med slike avtaler, fordi norsk materiell frigjøres på grunn av justeringer i den operative strukturen. Med basis i Stortingets beslutning vedrørende denne, kan det således inngås forpliktende avtaler.

Anskaffelse gjennom en byttehandel skal innpasses i normale vurderinger og prosedyrer knyttet til anskaffelsesprosesser. Dette er nødvendig, særlig for å kunne belyse alle forhold ved en materiellanskaffelse, herunder totalkostnadene, for begge involverte land. Fra norsk side er det en forutsetning for gjennomføring av en byttehandel at den ut fra en totalvurdering er hensiktsmessig og kosteffektiv. Regjeringen foreslår i første omgang å inngå en avtale mellom Norge og Nederland vedrørende materiellbytte i løpet av annet halvår 2004. Stortinget vil bli orientert nærmere om omfang og innhold av slike avtaler.

5.6.3 Sjøstyrker

For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer, se tabell 5.3.

Operasjoner til havs kan ha som mål å nekte en motstander eller aktør effektiv bruk av havet som transportvei (sjønektelse) eller å sikre egen bruk (sjøkontroll). Sjøkontroll omfatter også kontroll med maritim virksomhet i et nærmere bestemt område, gjennom blant annet å overvåke skipstrafikken og lokalisere miner og utføre minerydding. Sjømakt kan også nyttes til operasjoner til lands i kystsonen, og til maritim understøttelse av operasjoner til lands. Norge må først og fremst kunne ivareta nasjonale maritime oppgaver, men også være i stand til å bidra til et bredt spekter av flernasjonale operasjoner.

Sjøforsvaret bidrar i stor grad til løsing av nasjonale fredstidsoppgaver gjennom evne til kontinuerlig tilstedeværelse i norske havområder. Suverenitetshevdelse i havområdene krever selvstendig norsk innsats med relevante operative kapasiteter, i fred så vel som i kriser, dersom Norges evne på dette området skal være troverdig.

Fridtjof Nansen fregattene med NH 90 helikopter vil representere en fleksibel kapasitet som er relevant innenfor alle former for operasjoner til havs, nasjonalt og internasjonalt. De har evne til både antioverflate- og antiubåtoperasjoner. Fregattene skal kunne forsterke evne til tilstedeværelse i norske farvann, spesielt i forbindelse med episode- og krisehåndtering. I tillegg er bidrag med fregatter etterspurt i NATO.

MTB Hauk vil bli utfaset parallelt med at Skjold-klassen fartøy fases inn, senest i 2010. Skjold-klassen fartøy skal i fremtidig struktur bidra til aktiv tilstedeværelse, suverenitetshevdelse og overvåking i norske kystnære farvann. Skjold-klassen har egenskaper primært utviklet for operasjoner i kystnære farvann. Den er også egnet for forsterket tilstedeværelse knyttet til episode- og krisehåndtering, samt rene anti-invasjonsoppgaver. Den kan støtte spesialoperasjoner. Den nye Skjold-klassen fartøy vil, med sin hastighet og anvendelighet, kunne dekke store havområder i kystsonen og kunne være raskt på plass og redde liv og verdier ved ulykker. Etter innsettingen av MTBer i NATO-operasjonen i Middelhavet, samt lærdommer trukket fra nyere militære operasjoner, er denne kapasitet ytterligere aktualisert også i NATO-rammen innenfor denne type oppdrag. Skjold-klassen representerer en helt ny kapasitet, med en innebygget fleksibilitet (evne til å operere uten å bli oppdaget, hastighet, gripbarhet, evne til innsetting av spesialstyrker) som ingen andre fartøyer av denne størrelsen har. Dette nødvendiggjør en kontinuerlig vurdering av hensiktsmessig bevæpning og utrustning.

Undervannsbåtene (Ula) videreføres med seks fartøy og begrenset oppdatering gjennomføres. Nødvendig oppgradering for å tilfredsstille NATO-krav gjennomføres på et mindre antall fartøy. Undervannsbåtene er en fleksibel kapasitet i hele spekteret av operasjoner til havs. Særlig er deres evne til overvåkning og informasjonsinnhenting viktig.

Mineryddekapasiteten videreføres med 6 fartøyer. På sikt må fartøyenes kapasitet videreutvikles gjennom anskaffelse av fjernstyrte sensorer og våpen som opererer under vann. Minedykkerkommandoen videreføres som i dag. KNM Tyr tilpasses rollen som støttefartøy.

Oppbygging og videreføring av kompetanse på maritim, taktisk ledelse er en vesentlig forutsetning for at Norge skal kunne lede multinasjonale maritime styrker, fortrinnsvis NATOs stående atlanterhavsstyrke (STANAVFORLANT). De nye fregattene vil bli utrustet deretter. Et ledelseselement videreføres som en kadrestab med base på Haakonsvern (CNOTG).

Kystjegerkommandoen (KJK) videreføres i redusert omfang, og tilpasses for også å kunne operere integrert innenfor felles taktisk ISTAR-enhet, jf. kapittel 5.6.1, spesialtrent for ISTAR-relaterte oppdrag i kystsonen.

Kystvakten løser på permanent basis oppdrag knyttet til overvåking og suverenitetshevdelse, og er samtidig spesielt relevant i forhold til myndighetsutøvelse, blant annet oppsyn med forvaltning av fiskeriressursene og sivil skipstrafikk i norske farvann. Kystvakten videreføres og strukturen opprettholdes. Det skal vurderes om dagens oppgaver og ambisjonsnivå er hensiktsmessig, eller om en annen organisatorisk inndeling kan være aktuell. Kystvaktens fartøy i den såkalte Indre Kystvakt vurderes i nær fremtid.

Stortinget har tidligere blitt orientert om problemene knyttet til de nye luftvarslingsradarene for Kystvaktens fartøy, jf. vedlegg 1 i Innst. S. nr. 232 (2002-2003) og i St.prp. nr. 1 (2003-2004). Det er essensielt at Kystvaktens fire helikopterbærende fartøy er utrustet med tilstrekkelig helikopterkontrollsystemer. Dagens radarsystem fungerer ikke tilfredsstillende og må erstattes snarest. En midlertidig løsning er nå under utprøving på KV Senja. Denne utprøvingen har avdekket et behov for å anskaffe et annet radarsystem som tilfredsstiller de operative kravene til sikker kontroll med helikopteroperasjoner fra Kystvaktens fartøyer. Konkret prosjektforslag vil foreligge i løpet av sommeren 2004. Prosjektet har høy prioritet, og det er avsatt midler, i størrelsesorden 200 mill. kr, til dette. Det planlegges med at alle fire fartøy skal være fullt operative med helikopterkapasitet innen høsten 2006.

Kystvaktens tilstedeværelse kan forsterkes ved å anvende fartøy og ressurser i Sjøforsvarets resterende struktur.

Sjøheimevernets nye kapasiteter består av hurtiggående fartøy, bordingslag, kontrolldykkere og mobile kystmeldeposter. Dette gir Sjøheimevernet økt kapasitet og relevans ift. overvåkning og håndtering av utfordringene langs kysten i fredstid, som støtte til sivile myndigheter etter anmodning, og i episode- og krisehåndtering. Spesielt styrkes evnen til kontroll med skipstrafikken langs kysten, samt evne til kontroll med våre havne- og kaianlegg. Dette er også relevant i forhold til å kunne sikre mottak av allierte styrker.

Logistikkfartøy er vesentlige for utholdenhet i maritime operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt. Det planlegges å skaffe tilgang på logistikkfartøykapasitet basert på eie/leie/lease for fregattene fra 2010. I denne forbindelse skal kommersielle løsninger vurderes.

Den rekvirerte fartøysstrukturen skal nedskaleres betydelig, da denne har vært knyttet først og fremst til invasjonsforsvaret, og legger unødige begrensninger på private fartøy. Imidlertid er sanitetsfartøyene viktige for Forsvarets totale behov for felles sanitetsstøtte også i fremtiden. I tillegg har disse fartøyene relevans også for sivil katastrofeberedskap. Et antall slike fartøy videreføres gjennom inngåtte kontrakter.

5.6.4 Luftstyrker

For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer, se tabell 5.4.

Luftstyrker er fleksible, har høy forflytningsevne, og kan således dekke store geografiske områder og deployere raskt. Flere av kapasitetene gjennomfører rutinemessig operative oppdrag, knyttet til overvåking og suverenitetshevdelse. I de fleste moderne militære operasjoner er et tett samvirke og koordinering mellom luft-, sjø- og landmakt sentralt.

Luftstyrker har oppgaver spesielt knyttet til operasjoner rettet mot andre luftstyrker, overvåking og patruljering, støtte til operasjoner på bakken og til sjøs med ildkraft (luft-til-overflate kapasitet) og logistikk, samt bidra til beskyttelse mot luftstridskrefter fra bakken (bakkebasert luftvern). Luftforsvarets kapasiteter utnyttes av spesialstyrkene, både gjennom ivaretakelse av transportbehov og gjennom samvirke med eksempelvis kampfly og overvåkningsressurser. Luftforsvaret skal også bidra til ressurs- og miljøoppsyn samt søk- og redningsoperasjoner.

Operativ ledelse av luftstyrker er sentralisert og utøves gjennom FOHK nasjonalt og gjennom NATOs kommandokjede i flernasjonale operasjoner. Luftovervåking og stridsledelse (LOS) bidrar til NATOs strategiske luftromsovervåking, og er en viktig del av den nasjonale og NATOs kommandokjede. LOS er en forutsetning for effektiv utnyttelse av luftrommet. To statiske luftkontrollsentre (ARS) anbefales videreført, begge innmeldt til NATO, men med ulike driftsmønstre.

Luftforsvarets prioriterte oppgave er å stille kampfly og kompetanse for ledelse av kampflyoperasjoner, nasjonalt og internasjonalt. For sistnevnte type oppdrag er ambisjonen å kunne stille én operativ enhet kampfly for alle typer operasjoner for en tentativ periode på 3 måneder. På sikt må det investeres i nye våpen, samt løpende oppgradering av kampflyene. Strukturforslaget omfatter 48 F-16 kampfly i operativ struktur. Resterende ni kampfly videreføres inntil videre.

På sikt må det investeres i en tilsvarende ny kampflykapasitet, som må være operativ senest 2018. Beslutning om valg av type kampfly tas senest tidlig i neste planperiode (2009-2013) jf. boks 9.1.

Foruten kampfly er det behov for kapasiteter som bidrar til overvåking, suverenitetshevdelse og har kapasitet til å anvende elektronisk krigføring. De seks maritime overvåkningsflyene videreføres. Oppgradering av fire av disse påbegynnes mot slutten av perioden med en forbedret sensorkapasitet for maritim overvåking og for overvåking mot bakken. Denne oppgraderingen vil gjøre disse overvåkningsflyene mer relevante for overvåking av landterritorium. EK-flyene videreføres.

For å kunne transportere spesielt landstyrker og ivareta forsyningsbehovene til alle norske deployerte styrker nasjonalt og internasjonalt, må det sikres en tilfredsstillende tilgang på transportflykapasitet med høy lasteevne og lang rekkevidde.

Strategisk lufttransport og luft-til-luft-tanking er kapasiteter det foreløpig er hensiktsmessig å anskaffe gjennom flernasjonale prosjekter. C-130 Hercules-kapasitet videreføres som en interimsløsning gjennom leie/eie/lease.

Et sentralt PCC-tiltak ( Prague Capabilities Commitments) er økt kapasitet til luft - til - luft tanking. Dette øker rekkevidden og utholdenheten til øvrige fly, og muliggjør økt beskyttelse ved at disse kan operere fra mer tilbaketrukkede baser. Regjeringen vil derfor videreføre prioriteringen av flernasjonale PCC-tiltak på dette området, for å sikre tilgang på slik kapasitet gjennom en kosteffektiv utnyttelse av ressursene.

Transporthelikopterkapasitet er nødvendig for å dekke Forsvarets helhetlige behov for transportstøtte. Slik kapasitet vil være spesielt viktig for å kunne gi fleksibilitet og mobilitet for landstyrker, herunder også spesialstyrker. Eksisterende 18 Bell 412 SP videreføres, hvorav seks øremerkes for spesialstyrkene. Fremtidig behov for taktiske transporthelikoptre bør vurderes ut fra Forsvarets helhetlige behov. Det tas sikte på begrenset oppgradering av eksisterende Bell 412 for å dekke spesialstyrkenes behov, jf. kapittel 5.6.1.

For å kunne beskytte militære avdelinger og installasjoner, så vel som sivilbefolkning og infrastruktur, må Forsvaret også ha bakkebasert luftvern. Utviklingen går i retning av en endring i fokus fra å beskytte mot våpenbærere (eksempelvis kampfly) til å kunne beskytte mot missiler. Det foreslås at det foretas en reduksjon av luftvernets omfang som vil skape rom for oppgradering av kvaliteten. NASAMS II vil ivareta krav blant annet til mobilitet, og gi en viss missilforsvarskapasitet. Luftvernkapasiteten skal være fleksibelt organisert slik at den skal kunne løse selvstendige oppdrag og operere som en del av en større styrke. Målet er å kunne stille ett fullt oppsatt batteri på høy beredskap for alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Dette batteriet skal også dekke luftvernbehovet for Hærens deployerbare brigade. Dette medfører et behov for minimum to materiellsett totalt. Ett mobiliseringsbatteri videreføres.

En forutsetning for deployering av luftstyrker er tilpasset basestøtte i form av egnet forsynings- og ledelsesapparat for norske styrker. Basestøtten skal dimensjoneres slik at den møter de krav ambisjonene om deployerbare luftforsvarsstyrker stiller. For understøttelse av styrkebidrag i operasjoner utenfor Norge, vil flernasjonale løsninger være hensiktsmessige.

Det innfases NH-90 helikoptre for fregattene og kystvakten i perioden. Det bør vurderes om fremtidige anskaffelser av transporthelikoptre for å dekke landstyrkenes behov bør baseres på en tilsvarende type helikoptre. Anskaffelse av helikoptre til Redningstjenesten er enda ikke avklart. Dersom det anskaffes annen type helikopter til dette formål, må det vurderes om det er hensiktsmessig å videreføre dagens ordning ved at disse driftes av Forsvaret.

5.6.5 Forutsetninger for realisering av strukturen

Innenfor de økonomiske rammer som anbefales i denne proposisjonen, skal det utvikles et anvendbart, moderne og fleksibelt forsvar tilpasset de fastsatte oppgaver. Dette betinger imidlertid at prioriteringsprinsippene beskrevet tidligere følges opp i praksis. Kvalitet må prioriteres fremfor kvantitet, og tilgjengelige avdelinger må prioriteres fremfor mobiliseringsavdelinger. Innholdet i enhetene samt deres tilgjengelighet er viktigere enn antall enheter, og våpen, utstyr og treningsstandard er viktigere enn antall soldater. Dette vil gi et totalt sett bedre Forsvar i forhold til sikkerhetsbildet og de sannsynlige utfordringer og risikoer vi står overfor.

Dette betyr ikke at kvantitet er uten verdi. Kvantitet vil blant annet påvirke utholdenhet, og det finnes en nedre kvantitativ terskel for hva som er meningsfullt å videreføre av elementer i strukturen. Går man under denne terskel, kan det være vel så hensiktsmessig å fjerne kapasiteten helt, fordi den ikke gir ønsket effekt, og samtidig er kostnadsdrivende ved at den nødvendiggjør kompetanseoppbygging og infrastruktur. I slike tilfeller kan det være mer formålstjenlig å satse på andre typer kapasiteter, eller på flernasjonalt samarbeid. Det er ikke hensiktsmessig å videreføre elementer som det ikke finnes ressurser til å modernisere.

Videreføring av en større struktur enn anbefalt i denne proposisjonen, eksempelvis gjennom å beholde ekstra mobiliseringsstyrker som en reserve, vil imidlertid skape en negativ spiraleffekt, fordi ressurser brukes på elementer som uansett ikke bidrar til å løse Forsvarets oppgaver. Dette vil igjen forhindre modernisering av de enheter som er ment å skulle ha høyere prioritet. På sikt vil dette føre til at ambisjonen om et moderne, fleksibelt og relevant forsvar må oppgis. Det er derfor bedre å satse på noe færre enheter.

Dersom det i fremtiden skulle finne sted en dramatisk sikkerhetspolitisk endring, som gjør det nødvendig å øke Forsvarets størrelse og volum, vil en slik regenerering måtte ta utgangspunkt i den teknologi og de krav til kompetanse, utstyr og trenings- og øvingsnivå som da gjelder. Å beholde strukturelementer som allerede er, eller er i ferd med å bli, umoderne, med basis i ønsket om regenereringskapasitet, vil derfor være svært lite hensiktsmessig, og utgjøre en feil bruk av Forsvarets totale ressurser. Prioriteringen av kvalitet er derfor et avgjørende strukturelt grep også i et mulig fremtidig regenereringsperspektiv.

5.6.6 Samlet vurdering av strukturen - Forsvarets operative evne 2008

Hovedmålet med videreutviklingen av Forsvaret er å sikre evne til å reagere raskt med rett type kapasitet i hele Forsvarets oppgavespekter. Den foreslåtte strukturen bidrar i betydelig grad i denne retningen, og vil i perioden gi økt operativ evne, både til å operere sammen med allierte og til å løse de oppgavene Forsvaret må kunne håndtere alene. De mest sannsynlige oppgavene - fredstidsoppgavene, nasjonal episode- og krisehåndtering og deltakelse i flernasjonale operasjoner - ivaretas på en meget tilfredsstillende måte. Strukturen har i seg både elementer med høy reaksjonsevne, og elementer på noe lavere beredskap, men det totale volum av tilgjengelige enheter er økt betydelig. En vesentlig forutsetning for denne økte kapasiteten er tiltakene innenfor personellområdet, beskrevet i kapittel 6, som vil sikre mer hensiktsmessig alders- og kompetanseprofil samt bedre utnyttelse av Forsvarets personellressurser i hele oppgavespekteret. Personellområdet er kritisk viktig for Forsvarets operative evne.

Kvalitetsreformen i Heimevernet bør trekkes frem som et eksempel på hvordan man ved å prioritere kvalitet, gjennomføre strukturelle grep, samt fjerne noen av de unødvendige bindinger og forutsetninger som har begrenset fleksibiliteten så langt, kan øke tilgjengelighet og relevans i forhold til de nye oppgavene. I Heimevernets nye struktur er det blitt lagt vekt på å dedikere en kjerne av innsatsstyrker som kan settes inn der hvor behovet oppstår nasjonalt, samtidig som andre oppgaver ivaretas av forsterknings- og oppfølgingsstyrker. Dette gir et svært godt utgangspunkt for en kosteffektiv ressursutnyttelse, og økt relevans i forhold til de mest sannsynlige oppgavene.

Forslaget til ny struktur omfatter en rekke deployerbare felleskapasiteter som både er sentrale for å understøtte norske styrker, som kan utgjøre selvstendige norske styrkebidrag eller bidrar til økt beskyttelse for den øvrige strukturen. Samtidig har flere av felleskapasitetene, og strukturen for øvrig, i seg kapasiteter som har stor relevans som støtte til oppgaver innenfor samfunnssikkerhet. Dette siste gjelder for eksempel ingeniør-, logistikk-, sanitet-, militærpoliti- og ARBC-enhetene. Strategisk transportkapasitet styrkes vesentlig gjennom kontraktsinngåelse med rederier om strategisk sjøtransport. I perioden vil den strategiske transportkapasiteten styrkes ytterligere gjennom flernasjonale løsninger.

Endringene i retning av tilgjengelige og deployerbare styrker har størst konsekvens for Hæren, særlig fordi denne representerer den mest personellintensive forsvarsgrenen. Forslaget til ny hærstruktur gir en robust styrkebrønn, med høy kvalitet og reaksjonsevne for alle typer oppdrag. I presserende krisesituasjoner vil en delvis stående og fleksibel brigade kunne nyttes av norske myndigheter på kort varsel. De mest sannsynlige oppgaver innenfor det rådende sikkerhetsbildet krever et økt innslag av stående styrker, og kan ikke ivaretas med en større mobiliseringsstruktur. Det at Norge etablerer en deployerbar brigade er et historisk løft for Hæren, og vil gi oss en kvalitativt sterkt forbedret hær.

Brigaden øker spekteret av kapasiteter Norge kan tilby FN og NATO i alle typer operasjoner. Det skal vektlegges at avdelingene og personellet gis kompetanse til å håndtere hele spekteret av oppdrag, herunder også fredsbevarende operasjoner. Forslaget om ny hærstruktur er således et avgjørende skritt i utviklingen av en moderne, anvendbar og deployerbar hær som startet med opprettelsen av Telemarkbataljonen for ti år siden.

Hæren vil ha en noe begrenset evne til å vedlikeholde løpende engasjement i utenlandsoperasjoner med samme type kapasitet i lengre tid med brigadens bataljoner. Bidrag til langvarige fredsbevarende operasjoner utenfor Norge bør uansett i utgangspunktet rulleres mellom ulike kapasiteter og ulike forsvarsgrener, i stedet for tilnærmet permanent engasjement med samme type kapasitet. NATOs konsepter legger opp til en slik rullering. Det er viktig å fordele belastningen og kompetansehevingen som følge av operasjoner i utlandet på samtlige forsvarsgrener og de fleste enheter, både for å oppnå større grad av forutsigbarhet for familiene, for å spre kompetanseoppbyggingen, og for rettferdig fordeling mellom enkeltpersoner og grupper. En slik rullering er også hensiktsmessig gitt at behovene i eksempelvis en stabiliseringsfase vil endre seg fra kontingent til kontingent, noe operasjonene i Kosovo og Afghanistan er eksempler på. Samtidig må Hærens bidrag til operasjoner utenfor Norge sees i sammenheng med oppgaver, beredskap og oppdrag hjemme. I lys av dette er det avgjørende at Hæren og dens styrkeproduksjonsmodell innrettes på en måte som gir en best mulig operativ evne. Bl.a. i lys av dette vil det i planperioden bli gjennomført en nærmere vurdering av organisering og utnyttelse av Forsvarets reservestyrker.

Etablering av den felles ISTAR-enheten betyr at Norge er helt i fremste linje i NATO på dette fremtidsrettede området. UAV-kapasitet integrert i ISTAR styrker evnen til overvåking og informasjonsinnhenting. ISTAR-kapasiteten vil være en fleksibel enhet, som sammen med andre styrker fra forsvarsgrenene, vil være svært anvendbar i nasjonal episode- og krisehåndtering.

For Sjøforsvaret innebærer innfasingen av moderne fartøy en sterkt forbedret operativ evne, og vil gi Norge en svært moderne marine med et tilpasset logistikkapparat, hvilket gir betydelig økt evne til å sikre norske interesser i de store havområdene, i tillegg til økt evne til deltakelse i utenlandsoperasjoner. Evnen til ledelse av nasjonale og flernasjonale maritime styrker videreutvikles. Overvåking av norske havområder i nord forbedres gjennom økt bruk av satellittinformasjon og videreutvikling av nettverksløsninger. Nye maritime helikoptre bidrar til å øke Kystvaktens kapasitet, og vil i tillegg være en avgjørende del av totalsystemet fregatt med helikoptre.

Også oppgraderingen av de maritime overvåkingsflyene styrker denne evnen til overvåkning. For Luftforsvaret prioriteres i tillegg videre oppgradering av kampflyene for å sikre at disse tilfredsstiller de krav moderne operasjoner stiller. Videre oppgraderes luftvernet til et mer moderne system bedre i stand til å takle det nye trusselbildet.

5.7 Oppsummering

Det helt sentrale premiss i utformingen av den operative struktur og virksomhet er at Forsvarets evne skal tilpasses summen av oppgavene i det nye sikkerhetsbildet. Uansett ressursnivå, krever dette en endret innretting av Forsvaret. De generelle kravene til militær evne i en ny tid krever modernisering, nytenkning og fleksible løsninger. Dette er en utvikling som gjelder uavhengig av vårt NATO-medlemskap, og er uavhengig av deltakelse i utenlandsoperasjoner. Tilpasningene i den operative strukturen som anbefales i denne proposisjonen, forutsatt at de planlagte investeringene gjennomføres, innebærer en betydelig kvalitetsforbedring og øker i hele Forsvaret. Dette, sett i sammenheng med endringene i personellforvaltningen, vil styrke Forsvarets relevans og effektivitet for nasjonale så vel som internasjonale oppgaver.

5.8 Trening og øving

5.8.1 Prioriteringer for trenings- og øvingsvirksomheten

Øvingsvirksomheten må tilpasses nye krav og målsettinger som følge av omleggingen av Forsvaret og innføringen av alliansens nye kommando- og styrkestruktur. Så vel NATOs som forsvarssjefens øvingsprogram er under revisjon for å reflektere disse forhold. Sentrale prioriteringer vil være øvelser for utprøving og innføring av nye konsepter, herunder trening og samøving for deltagelse i NATOs reaksjonstyrker i en flernasjonal ramme. Ved utarbeidelse av øvingsprogrammet er strategisk deployerbare kapasiteter med høy reaksjonsevne, samt kapasiteter for de nasjonale oppgavene og ledelsesapparatet, prioritert.

Det er avgjørende at Forsvarets operative struktur øves i et realistisk operativt miljø og innenfor de organisasjonsstrukturer de er tenkt brukt. Trenings- og øvingsvirksomheten vil i større grad enn tidligere ha som formål å bidra til transformasjon av Forsvarets militære kapasiteter. Det fokuseres på håndtering av krisesituasjoner, terroranslag og masseødeleggelsesvåpen i tillegg til mer tradisjonelle oppgaver. Mange av disse oppgavene må løses i grenselandet mellom krig og fred, og vil i fredsstøttende operasjoner utenfor Norge også kunne omfatte ordensrelaterte oppgaver.

En sentral prioritering har til nå vært deltakelse i PfP-øvelser. Etter at flere PfP-land nå vil gå inn som medlemmer i NATO, samt at flere NATO-øvelser åpnes for partnerdeltakelse, vil de gjenværende øvelsene av denne typen være mindre relevante. Gjennom deltakelse i «in the spirit of PfP»-øvelser, og andre felles øvingsaktiviteter, bl.a. med de to partnerlandene i våre nærområder, Sverige og Finland, vektlegges likevel samarbeidet med partnerland.

Den nasjonale styrkestrukturen skal ha et utdannings-, trenings- og øvingsnivå som gjør den i stand til å løse pålagte oppgaver selvstendig og i en flernasjonal ramme. Det vil måtte foretas strenge avveininger mellom øvingsbehov og tilgjengelige ressurser.

5.8.2 Alliert trening og øving i Norge

Ved å tilrettelegge for at andre lands militære styrker trener og øver i Norge, bidrar vi til at disse styrkene er i stand til å operere under krevende forhold. Samtidig bidrar treningen til å øke evnen til samvirke mellom norske og utenlandske avdelinger. Utenlandske avdelingers kompetanse om Norge og norske forhold vurderes fortsatt som viktig. Utenlandsk trening i Norge skal gis høy prioritet og nødvendige rammebetingelser gjennom fastsatt øvingsprogram. Dette gjelder spesielt øvelser og tilstedeværelse i Nord-Norge. Tilstedeværelse av norske militære styrker må ses i sammenheng med den samtrening som finner sted med allierte enheter i Norge og norske farvann.

Ett av virkemidlene for å understøtte denne målsettingen er Alliert treningssenter nord (ATS/N) i Harstad og Alliert treningssenter sør (ATS/S) på Voss. Disse har kompetanse til å tilrettelegge logistikk- og operativ støtte for utenlandske avdelingers treningsaktivitet. Gode og tilrettelagte skyte- og øvingsfelter bidrar sterkt til at vi er attraktive. Det må derfor legges særlig vekt på at plasseringen av de allierte treningssentrene tilfredsstiller brukernes behov. Det er også ønskelig å tilby utenlandske styrker treningsfasiliteter i Porsanger. I Sør-Norge skal trening for landstridskrefter primært legges til ATS/S fasiliteter på Voss.

Utenlandske landstridskrefter og marineinfanteri fra bataljons- og opp til brigadestørrelse vil ha et meget godt utbytte av å samvirke, trene og øve sammen med avdelinger under 6. divisjonskommando. Dette skal ATS/N støtte med infrastruktur og kompetanse. Senteret forblir i Åsegarden. Britiske Royal Marines og Royal Netherlands Marines benytter ATS/N blant annet på grunn av umiddelbar nærhet til kysten og ideelle treningsforhold for deres operasjoner. I tillegg legger de vekt på samarbeidet med Marinejegerkommandoen og treningsfasilitetene for spesialstyrker som er tilgjengelige på Ramsund, forholdene på Evenes flystasjon og samarbeidet med allierte fartøy som bruker Olavsvern.

Bardufoss flystasjon skal tilbys som vertsavdeling for utenlandsk helikopteraktivitet. Forholdene skal legges best mulig til rette for samvirke mellom nasjonale og utenlandske helikopteravdelinger og 6. divisjonskommando.

Ørland hovedflystasjon skal markedsføres som vertsavdeling for Composite Air Operations (COMAO) og som fast arrangør av NATO AIR MEET og NORDIC AIR MEET når disse aktivitetene er lagt til Norge. Her utgjør Værnes en viktig tilleggskapasitet. Samtidig kan Ørlandet nyttes som treningsbase for deler av NRF (NATO Response Force).

Utenlandsk fartøyaktivitet skal i størst mulig grad ha Haakonsvern (Bergen) i Sør-Norge og Olavsvern (Tromsø) i Nord-Norge som utgangspunkt. Allierte og andre enheter skal søkes involvert i trening og øving sammen med våre enheter langs norskekysten.

Trening av utenlandske spesialstyrker skal i størst mulig grad knyttes til de norske spesialstyrkene, som vil være vertsavdeling. Forholdene i Finnmark er meget godt egnet til trening av spesialstyrker, og det er en målsetting å legge utenlandske spesialstyrkers trening til Garnisonen i Porsanger/Banak når treningen ikke foregår på Rena og Ramsund. Flystyrker som understøtter spesialstyrkers trening ved Garnisonen i Porsanger skal søkes lagt til Banak.

5.9 Skyte- og øvingsfelt

Forsvaret disponerer og inventarfører i dag ca. 80 små og store landbaserte skyte-, øvings- og regionfelt (SØR) over hele landet, med et samlet areal på ca. 1 800 kvadratkilometer. De aller fleste av disse er små, mens noen få felt dekker store arealer. Grunnen er i mange tilfeller leid, mens eid grunn utgjør omtrent en fjerdepart av SØR-arealene. I forbindelse med pågående modernisering av Forsvaret antas det at omtrent halvparten av feltene vil bli tatt ut av bruk i løpet av de nærmeste 8-10 år.

Fleksible og hensiktsmessige SØR-felt beliggende nær den militære bruker, er en klar forutsetning for en god og effektiv soldatutdanning med sikte på å forberede norsk personell på forskjellige typer oppdrag. Forsvaret er i stadig utvikling gjennom tilførsel av nytt materiell og ny kompetanse. For at store investeringer skal gi utbytte i form av økt stridsevne, er det avgjørende å kunne benytte materiellet i øvinger som stiller personellet overfor realistiske situasjoner i alle stridsformer. Adgang til egnede skyte- og øvingsfelt er nøkkelen til dette. Samtidig vil enkelte av SØR-feltene gi norske soldater gode muligheter til tidsmessig samtrening av høy kvalitet med utvalgte allierte/utenlandske styrker som det forutsettes at vi skal operere sammen med så vel hjemme som ute. Gode treningsfasiliteter er helt avgjørende for vår mulighet til å være attraktiv for alliert trening, herunder også eksperimentering og konseptutvikling.

For å kunne samtrene avdelinger på en mest mulig realistisk måte og på tilstrekkelig høyt nivå, er det behov for flere større felt med tilliggende lavflygningsområder. Disse må gi mulighet for gjennomføring av skyteøvelser med tyngre våpen i hensiktsmessige forband. De må også gi rom for realistisk samtrening med forskjellige avdelings- og våpentyper, enten med bruk av skarp ammunisjon eller simulatorbaserte treningssystemer. Videre vil det være behov for et antall mindre øvingsfelt for øvelsesvåpen.

Det er en målsetting at styrkeproduksjonen av Forsvarets enheter gjøres kosteffektiv. I denne sammenheng tilrettelegges det for nærhet mellom skyte- og øvingsfelt og brukende avdelinger, for å gjøre feltene optimalt tilgjengelige. Heimevernet vil ha behov for et antall lokale skyte- og øvingsfelt for å ivareta lokal trening og øving.

Forsvaret disponerer i dag seks store skyte- og øvingsfelt på land hvorav ett, Hjerkinn, vil utfases i takt med innfasing av Regionfelt Østlandet. Dette gir Forsvaret fem gjenværende skyte og øvingsfelt av en viss størrelse, basert på at sammenbindingen av Mauken og Blåtind forutsettes gjennomført.

• Porsangmoen og Halkavarre skyte- og øvingsfelt kan i dag understøtte manøvrering og skarpskyting i bataljonsgruppe forband støttet av alle Hærens våpen. I tillegg kan feltet benyttes av fly, dog med visse begrensninger, spesielt ved bruk av presisjonsvåpen levert fra høyder over 15 000 fot. Kamphelikoptre kan drive skarpskyting, og feltet har programmerbart målmateriell. Forband større enn bataljonsgruppe kan manøvrere i tilknytning til feltet. Dersom Banak og Porsangmoen sees under ett, er forlegnings- og forpleiningskapasitet for brukende avdelinger god. Departementet vil følge opp aktiviteten knyttet til Halkavarre, for å sikre at bruk av skytefeltet også reflekteres gjennom tilstedeværelse på Banak og Porsangermoen.

• Mauken/Blåtind er primært et skyte- og øvingsfelt for Hærens avdelinger i Troms, med kapasitet for bataljonsgruppe støttet av alle Hærens våpen. Større forband kan manøvrere utenfor feltet. I feltet er det anlagt trasèer for stridskjøretøyer, og det har programmerbart målmateriell. Et anlegg for strid i bebygd område (SIBO) er bygget i Mauken-delen av feltet. Kamphelikoptre kan til en viss grad støtte manøveravdelingene.

• Setermoen skytefelt har kapasitet for manøvrering og skarpskyting med bataljonsgruppe støttet av alle Hærens tyngre våpen, samt fly og kamphelikoptre. Trening med fly er begrenset ved at levering av skarpe våpen må skje fra høyde under 15 000 fot. Også her kan større forband manøvrere utenfor feltet. Feltet er arealmessig lite og det er små variasjonsmuligheter i innflygingsprofil ved levering av skarpe våpen. Skyting med rørartilleri på avstander ut til over 30 km kan gjennomføres.

• Mjølfjell har kapasitet for manøver og skarpskyting med kompanigruppe støttet av alle Hærens støttevåpen og saktegående fly. Større forband kan manøvrere i tilknytning til skarpskytingen. Fordelt på tre leire kan en avdeling på ca. 500 befal/mannskaper forlegges og forpleies i tilknytning til feltet.

• Regionfelt Østlandet er et moderne felt med kapasitet for skarpskyting og manøvrering med to bataljonsgrupper støttet av alle Hærens våpen samt fly (kun øvingsvåpen), og kamphelikoptre. Større forband kan manøvrere utenfor feltet. Feltet er under utbygging og skal etter planen kunne tas i bruk i 2005.

De senere års utvikling innen våpenteknologi og konsepter har resultert i at allerede etablerte skyte- og øvingsfelt ikke gir tilstrekkelige rammebetingelser for gjennomføring av nødvendig virksomhet. Levering av skarpe våpen fra større høyder og lengre avstand, både styrte flybomber, missiler og tradisjonelle artillerisystemer, med tilhørende sikkerhetsutfordringer, stiller nye krav til feltene. Dette er forhold som departementet har under utredning og søker konkrete løsninger for, for snarest mulig fremleggelse for Stortinget.