5 Hovedlinjer for Forsvarets framtidige struktur og organisasjon

5.1 Innledning

Regjeringen anbefaler i kapittel 4 en serie forsvarspolitiske endringer. Oppmerksomheten flyttes fra invasjonsforsvaret til et bredere oppgavespekter, og det legges større vekt på evne til episode- og krisehåndtering, reaksjonsevne og mobilitet og alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid.

Dette innebærer at Forsvarets struktur og organisasjon må endres på en grunnleggende måte. I dette kapitlet skisseres hovedlinjene i den nye strukturen og organisasjonen.

5.2 Prinsipper for utforming av struktur og organisasjon

Følgende prinsipper ligger til grunn for den struktur og organisasjon som anbefales:

a) Fleksible styrker med evne til fellesoperasjoner

For å møte framtidens utfordringer må Forsvaret råde over et bredt spekter av militære enheter med evne til å løse en rekke forskjellige oppgaver. En vesentlig del av styrkene må være tilgjengelige for operasjoner både nasjonalt og internasjonalt. De mest sentrale enhetene må ha kort reaksjonstid fordi utfordringer mot norsk sikkerhet kan oppstå raskt og uventet, også i fred. Samtidig er evne til tett koordinert innsats med enheter fra flere forsvarsgrener av grunnleggende betydning for å få best mulig samlet effekt.

b) Evne til samvirke med allierte styrker og sivile aktører

Samtidig som framtidens forsvar vil være en bidragsyter til regional sikkerhet gjennom internasjonale operasjoner, vil forsvaret av Norge i en artikkel 5-situasjon bli ivaretatt av norske styrker som opererer integrert med andre NATO-styrker. Det er derfor helt avgjørende at Forsvarets styrker kan operere sammen med allierte styrker, både i utlandet og i Norge. Evne til samarbeid er også nødvendig innenfor rammen av det sivil-militære samarbeid, innenfor landets egne grenser såvel som med sivile aktører i internasjonale operasjoner.

c) En kompetanserettet tilnærming

Bredden av Forsvarets oppgaver og det framtidige Forsvarets begrensede størrelse gjør kompetanse til en kritisk ressurs. På kort sikt vil mangfoldet av freds-, krise- og krigsoppgaver utført i en nasjonal eller internasjonal ramme stille store krav til personellets kompetanse. Militær virksomhet vil dessuten i økende grad kjennetegnes av sterkere spesialisering og kompleksitet. På lang sikt må Forsvaret ha fleksibilitet til å kunne omstille seg til vesensforskjellige sikkerhetspolitiske situasjoner. Kompetanse er den viktigste komponenten i Forsvarets evne til gjenoppbygging og omstilling. Derfor vil kravene til å opprettholde og utvikle kompetanse være dimensjonerende for Forsvaret.

d) Konsentrerte strukturer og færre ansatte

En av de største svakhetene ved forsøkene på å omstille Forsvaret på 1990-tallet, var at reduksjonene i styrkestrukturen ikke ble fulgt opp av tilsvarende kutt i resten av organisasjonen. Regjeringen legger derfor stor vekt på at det i løpet av omstillingsperioden 2002-2005 skal skapes balanse i Forsvarets struktur og organisasjon. Dette nødvendiggjør reduksjoner i Forsvarets driftsutgifter. Forsvaret må ha færre ansatte. I dag driver dessuten Forsvaret sin virksomhet svært spredt, både i geografisk og funksjonell forstand. Derfor må mange parallelle funksjoner slås sammen og dimensjoneres ut fra framtidens behov. Dette forutsetter blant annet et tettere samarbeid mellom forsvarsgrenene.

e) Styrket strategisk ledelse og reduserte stabs-, støtte- og ledelsesenheter

Den øverste forsvarsledelsens evne til strategisk planlegging, ledelse, styring og kontroll må forbedres. Dette vil bidra til å unngå at Forsvaret i framtiden igjen ender opp i en krise tilsvarende dagens. En politisk-militær integrering av ledelsen er dessuten nødvendig for bedre å kunne håndtere episoder og kriser, og for å styrke evnen til å ivareta norske interesser i internasjonalt forsvarssamarbeid. Regjeringen anbefaler derfor en ledelsesordning der forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner integreres i Forsvarsdepartementet.

Det er et problem at Forsvarets stabs-, støtte- og ledelsesenheter ikke er blitt redusert og tilpasset i takt med endringene i Forsvarets styrkestruktur. Disse enhetene må derfor gjennomgå mer betydelige endringer enn Forsvaret for øvrig.

5.3 De operative ledd, organisering og kapasitet

Usikkerheten i framtidens risiko- og trusselbilde innebærer at Forsvaret må kunne løse et bredt spekter av oppgaver. Det er derfor nødvendig å ha styrker som er anvendelige for hele konfliktskalaen. Samtidig gjør begrensede ressurser det nødvendig med strenge prioriteringer.

Den mest sannsynlige anvendelsen av norske styrker er håndtering av episoder og kriser i Norges nærområder, samt deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Den type fleksible og mobile styrker med kort reaksjonstid som er nødvendig for slike oppgaver, er imidlertid også anvendelige i mindre sannsynlige, men mer alvorlige krigsscenarier. En betydelig del av Forsvarets mobile styrker vil derfor være innrettet mot å kunne bidra til å løse begge sett med oppgaver, nasjonalt og internasjonalt, på kort varsel. De mest prioriterte av disse utgjør Forsvarets innsatsstyrke (FIST), se St.meld. nr. 38 (1998-99), jamfør Innst. S. nr. 152 (1999-2000). Andre styrker vil ha lengre reaksjonstid eller inngå i det landsdekkende territorialforsvar, og bare kunne anvendes nasjonalt. Større utfordringer mot norsk sikkerhet vil som i dag bare kunne møtes av norske enheter i samarbeid med våre allierte.

I tråd med Defence Capabilities Initiative (se boks 5.1) moderniseres NATO-landenes militære styrker med vektlegging av mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse. For å skape balanse i de nasjonale bidragene til NATO er det satt fokus på de områder der alliansen som helhet har identifisert mangler. Enkelte av manglene dekkes gjennom reviderte nasjonale prioriteringer i styrkestrukturen, andre søkes ivaretatt gjennom ulike former for flernasjonalt samarbeid. Disse prosessene vil stå sentralt også i utviklingen av det norske forsvarets styrkestruktur over tid. Behovet for å råde over en relativt balansert nasjonal kapasitet, og behovet for å beholde økonomisk handlefrihet i omleggingsperioden, gjør imidlertid at regjeringen velger å ikke anbefale tidspunkt for innførsel av nye strukturelementer før det er klart hvilke innsparinger omleggingen gir.

I det følgende beskrives de operative enheter og utdanningsorganisasjonen i Landforsvaret, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og systemer på felles nivå. Dagens styrkestruktur og planlagt struktur i 2005 er også vist i tabell 5.1.

5.3.1 Landforsvaret

Operative enheter

Landforsvaret vil bestå av en mobil del og en territoriell del. Den mobile delen består av stående styrker, styrker på beredskap og mobiliseringsstyrker. Den territorielle del av landstyrkene er i sin helhet mobiliseringsavhengig og består av mindre feltavdelinger, støtteavdelinger og heimevern. Hæren vil sette opp følgende enheter:

Stående styrker og styrker på beredskap:

• Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke (FIST-H) organiseres i en brigaderamme, og består av en utrykningsstyrke på IRF-beredskap, en reaksjons- og oppfølgingsstyrke som skal stå på beredskap eller ivareta et løpende uteengasjement, en forsterkningsstyrke på beredskap som skal kunne forsterke de to førstnevnte enhetene, samt ekstra materiell.

• En divisjonsstab for den mobile divisjonskommandoen (6. DivKdo) med standkvarter i Indre Troms.

• Ett grensevaktkompani satt opp med vernepliktige i sine siste seks av 12 måneder gjennomgående tjeneste ved Høybuktmoen i Syd-Varanger.

• HM Kongens Garde videreføres, men med 12 måneder gjennomgående tjeneste for de vernepliktige i Huseby leir i Oslo.

Mobiliseringsstyrker:

• En selvstendig mekanisert brigade (Brig N) med oppsetningssted i Indre Troms. Brigaden er i fred delvis oppsatt med stab og et antall utdanningsavdelinger.

• En mobiliseringsbrigade med oppsetningssted i Troms. Brigaden er forutsatt å bli underlagt divisjonskommandoen ved mobilisering. Størstedelen av brigadens materiell er langtidslagret i Indre Troms.

• Divisjonstropper inklusive blant annet divisjonsartilleri, sambands- og oppklaringsavdelinger.

• Et jegerforband i Porsanger som også inngår i divisjonstroppene.

Den militærteknologiske utvikling og de endringer som denne utviklingen fører med seg for taktikk, organisasjon og materiell, gjør det nødvendig med jevnlig revisjon av den enkelte brigades innhold. Et slikt revisjonsarbeid pågår.

Mobiliserbare støtteavdelinger:

• To avdelinger for vertslandsstøtte (HNS) til allierte forsterkninger til Norge.

• En støttestruktur som primært skal støtte de mobile styrkene og territorialdelen av landforsvaret.

Heimevernet:

• Heimevernet (HV) bestående av omkring 60.000 soldater (inkludert Luftheimevernet og Sjøheimevernet, som tilpasses framtidig struktur). HV forblir organisert i avsnitt og områder, men antall, grenser, bemanning og utrustning må bli gjenstand for en nærmere vurdering tidlig i planperioden. En større andel av HV-områdene må forberedes på oppdrag som krever betydelig fleksibilitet og mobilitet innen forsvarsdistriktet.

Andre territorielle styrker:

• Inntil 20 selvstendige infanterikompanier som settes opp av kamptroppenes UKS. Kompaniene, som er oppsatt på rekvirerte hjulkjøretøyer, tildeles FDI-ene etter operativ sjefs bestemmelser. Noen av kompaniene vil være øremerket for forsterkning av FDI Finnmark og FDI Troms og enkelte andre vil kunne tildeles HNS-avdelingene for å forsterke sikring av støttet avdelings bakre område. Noen kompanier vil være øremerket for spesielle oppgaver.

Utdanningsorganisasjon

Krigsskolen vil bli videreført på Linderud leir i Oslo. Soldater til førstegangstjeneste vil bli utdannet ved garnisonene under 6. Divisjon i Indre Troms, ved garnisonene i Porsanger og Syd-Varanger og ved HM Kongens Garde. Grunnleggende befalsutdanning, kursvirksomhet og annen våpenfaglig virksomhet vil bli konsentrert til tre utdannings- og kompetansesentra:

• Kamptroppene (infanteri, kavaleri, artilleri og ingeniørvåpen) på Rena og Terningmoen.

• Hærens forsyningsvåpen (Hærens trenvåpen og Hærens våpentekniske korps) på Sessvollmoen.

• Hærens samband på Jørstadmoen.

Heimevernets skole- og kompetansesenter på Værnes gjennomfører førstegangstjeneste for soldater til Heimevernet, og utdanner utskrevet befal og HV-befal ved egen våpenskole. Heimevernet vil også gjennomføre utskrevet befalskurs og førstegangstjeneste for HV ved garnisonen i Porsanger.

5.3.2 Sjøforsvaret

Operative enheter

Sjøforsvarets operative ledd vil bestå av:

• Tre fregatter av Oslo-klassen med base ved Haakonsvern. Fregattvåpenet utvides til fem med innføringen av Fridtjof Nansen-klassen fregatter som erstatter Oslo-klassen.

• Seks undervannsbåter av Ula-klassen med base Haakonsvern.

• Åtte mineryddere av Oksøy- og Alta-klassen med base Haakonsvern.

• Ett logistikkfartøy innfases i 2008. Inntil da ivaretas denne funksjonen av en minelegger, som deretter utfases.

• En kystjegerkommando med stridsbåter og missiler lokalisert til Trondenes ved Harstad.

• Fire kystvaktfartøyer med helikopter og syv ordinære kystvaktfartøy i den havgående kystvakt. Syv fartøyer for indre kystvakt og syv fartøyer til bruksvakt. KV Nord videreføres på Sortland og KV Sør på Haakonsvern. Antall fartøyer vil variere noe over tid avhengig av behov og leieavtaler.

• En minedykkerkommando med støttefartøy til Haakonsvern.

• Diverse støttefartøyer.

• Sjøminer.

Sjøforsvarets bidrag til Forsvarets innsatsstyrke vil utgjøres av en fregatt, en minerydder, et kommando-/støttefartøy, en undervannsbåt og en minedykkertropp.

Mineleggingsevnen videreføres blant annet gjennom rekvisisjon av sivile fartøyer.

Et mindre antall Hauk MTBer av Hauk-klassen videreføres i perioden for å sikre operativ sjøgående kompetanse inntil innfasingen av nye fregatter.

Maritime helikoptre for nye fregatter, kystvakt og redningshelikoptre etableres med skvadronledelsene på Sola. Operative helikoptre vil være deployert ombord på fartøyene og på resterende flystasjoner. Det opprettes et underelement for kystvaktshelikoptre på Bardufoss.

Sjøheimevernet vil bli tilpasset den nye strukturen.

Utdanningsorganisasjon

Sjøkrigsskolen i Bergen og Sjøforsvarets rekruttskole på Madla videreføres, og Befalsskolen for Sjøforsvaret opprettes i Horten. KNM Tordenskjold på Haakonsvern gjennomfører kursvirksomhet, spesialistutdannelse og annen våpenfaglig virksomhet.

5.3.3 Luftforsvaret

Operative elementer

Luftforsvaret vil bestå av følgende operative enheter:

• 48 (+10) 1

  kampfly (F-16 MLU) organisert i tre kampfly-skvadroner. Én skvadron lokaliseres til Ørland hovedflystasjon, to til Bodø hovedflystasjon.

• To basesett lokalisert til Ørland gir innsatsstyrkene evne til å operere fra flyplasser mer uavhengig av etablert militær infrastruktur.

• Fire maritime patruljefly (P-3C) og to maritime rekognoseringsfly (P-3N) organisert i én skvadron lokalisert til Andøya flystasjon.

• Seks transportfly (C-130) organisert i én skvadron. To fly for elektronisk krigføring (DA-20) og ett kalibreringsfly (DA-20) organisert i én skvadron. Begge skvadroner lokalisert til Gardermoen flystasjon.

• 18 transporthelikoptre (Bell 412SP) organisert i to skvadroner lokalisert til Bardufoss og Gardermoen flystasjoner.

• NASAMS (Norwegian Advanced Surface to Air Missile System) luftverngrupper lokalisert til Ørland og Bodø. Hæren vil ha NALLADS (Norwegian Advanced Low Lewel Air Defence System)-systemer. Det vil bli etablert samordnet styrkeproduksjon for alt landbasert luftvern i Forsvaret, underlagt generalinspektøren for Luftforsvaret.

• 12 redningshelikoptre (Sea King), seks maritime helikoptre og åtte kystvakthelikoptre, organisert i en maritim helikoptergruppe. Det vil være avdelinger med redningshelikoptre ved Sola, Ørland, Bodø og Banak, og et eventuelt detasjement i Oslofjordområdet. Det vil også være et vedlikeholdselement for kystvakthelikopter på Bardufoss. (Se for øvrig kapittel 4.4.8 om den framtidige organiseringen av redningshelikoptertjenesten.)

Luftforsvarets bidrag til Forsvarets innsatsstyrke vil være en jagerflyskvadron, et maritimt patruljefly, to transportfly, en helikopteravdeling og en luftvernavdeling.

Luftforsvaret vil operere fra Bodø og Ørland hovedflystasjoner, samt Andøya, Bardufoss, Sola og Gardermoen flystasjoner. Banak flystasjon nedlegges, men opprettholdes som en stasjonsgruppe underlagt Bodø hovedflystasjon.

Det gjennomføres en større omstrukturering av NATOs kontroll- og varslingstjeneste innen rammen av Air Command and Control System (ACCS). De eldste radarsensorene skiftes ut og erstattes med moderne materiell med teknologi som vil gi driftsbesparelser. Kontroll- og varslingssentrene (CRC) Gråkallen og Mågerø legges ned i løpet av perioden. Sørreisa og Kongsvinger vil være kontroll- og varslingssentre. Kapasiteten på Kongsvinger vil imidlertid være mer begrenset enn den på Sørreisa. Det tidligere luftoperasjonssentret ved Forsvarskommando Nord-Norge på Reitan er opprustet til et NATO Combined Air Operations Centre (CAOC).

Luftheimevernet vil bli tilpasset den nye strukturen.

Utdanningsorganisasjon

Luftkrigsskolen i Trondheim og Luftforsvarets tekniske skolesenter på Kjevik videreføres. Luftforsvarets befalsskole opprettes på Kjevik. Seleksjonsflyging på Luftforsvarets flyskole utføres på Ørland hovedflystasjon. Grunnleggende flygerutdanning utføres i utlandet, og F-16 overføringsflyging gjennomføres i samarbeid med allierte. Luftforsvarets skole- og kompetansesenter på Rygge gjennomfører kursvirksomhet, spesialistutdanning og annen våpenfaglig virksomhet. Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole videreføres på Kongsvinger. Inspektoratene er samlet på Rygge. Luftforsvarets rekruttutdanning lokaliseres til Madla og gjennomføres sammen med Sjøforsvarets rekruttutdanning.

5.3.4 Fellessystemer

Operative enheter

• Fellesoperativt Hovedkvarter (FOHK) lokalisert til Jåttånuten i Stavanger, med to underlagte landsdelskommandoer henholdsvis på Reitan - som også skal fungere som krisestyringskommando for nordområdene - og i Trondheim, se kapittel 5.4.2.

• Forsvarets spesialstyrker lokaliseres med hærelementet ved Rena leir og maritimt element på Ramsund. En viss økning av styrkens omfang vil bli vurdert.

• Forsvarets etterretningstjeneste med hovedkvarter i Lutvann leir i Oslo.

Felleselementer i Forsvarets innsatsstyrke er enheter fra Forsvarets spesialstyrker, Forsvarets etterretningstjeneste samt sanitetselementer.

Strategisk sjøtransport

Strategisk sjøtransport er avgjørende for å kunne sette inn norske styrker i de fleste aktuelle operasjonsområder. Mens personell hovedsaklig vil kunne fraktes med fly, vil materiell i Hærens og Luftforsvarets bidrag til Forsvarets innsatsstyrker være avhengig av sjøtransport. Forsvarsdepartementet har derfor i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet startet et arbeid med sikte på å skaffe tilveie nødvendig tonnasje for frakt av materiell, i første omgang i forbindelse med ikke-artikkel 5 operasjoner. For artikkel 5-operasjoner vil beredskapslovgivningen i de aller fleste tilfeller gi det nødvendige grunnlag for å skaffe til veie tilstrekkelige transportressurser. Videre har Norge gjennom Defence Capabilities Initiative (DCI) i NATO påtatt seg å være pådriver i arbeidet med å sikre alliansen tilstrekkelig og kostnadseffektiv tilgang til strategisk sjøtransport. I denne sammenheng vil muligheten for eventuelt å støtte våre allierte med strategisk sjøtransport bli vurdert. Slike kapasiteter bør også kunne benyttes med tanke på rask transport av allierte forsterkninger til Norge i en krisesituasjon.

Ledelsessystemer

Forsvaret er avhengig av helhetlige ledelsessystemer. Felles løsninger for kommando, kontroll, kommunikasjon og informasjon skal prioriteres, om nødvendig på bekostning av forsvarsgrenvise systemer, se tekstboks 5.2. Målet er at Forsvarets kommando-, kontroll- og informasjonssystemer skal fungere for fellesoperasjoner, og i samvirke med totalforsvaret og NATOs systemer.

Informasjonsoperasjoner

Økt utbredelse og avhengighet av informasjonssystemer gjør samfunnet sårbart. Med bakgrunn i denne samfunnsutviklingen er det nødvendig å styrke Forsvarets kapasitet til informasjonsoperasjoner. Dette innebærer en kompetansemessig og systemmessig satsning på alle nivåer (strategisk, operativt og taktisk). Eksempelvis forutsettes kapasiteten for slike operasjoner styrket i forbindelse med etableringen av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter.

Utdannings- og støtteorganisasjon

• Forsvarets skolesenter Akershus festning (FSAF) med Forsvarets høgskole, Forsvarets stabsskole, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets forvaltningsskole og Forsvarets fjernundervisning.

• Filial av Forsvarets forvaltningsskole i Halden.

• Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste på Lutvann leir i Oslo.

• Forsvarets hundeskole lokaliseres inntil videre til Drøbak.

• Forsvarets militærmedisinske utdannings- og kompetansesenter, Forsvarets militærpolitiskole og felles kompetansesenter for vognføreropplæring lokaliseres til Sessvollmoen.

• Vernepliktsverket lokaliseres til Hamar. Sesjonering foretas av Forsvarsdistriktene.

• Forsvarets musikk med fem korps i Oslo, Trondheim, Bergen, Horten og Harstad.

Allierte treningssentra

Bømoen/Mjølfjell og Åsegarden vil bli videreført som allierte treningssentra. I tillegg foregår det tilnærmet fast alliert treningsvirksomhet på Bardufoss og Ørland.

5.3.5 Framtidig styrkestruktur i 2005

Det foreslås at Forsvarets styrkestruktur innen 2005 endres som følger, se tabell 5.1.

5.3.6 Strukturens kapasitet

Den foreslåtte strukturen vil ha et betraktelig mindre omfang enn tidligere, men vil være bedre tilpasset de aktuelle utfordringer.

Strukturen vil inneholde et økt antall elementer som vil være tilgjengelig på kort varsel, både for nasjonale og internasjonale oppgaver. Enhetene vil også inneha en høyere grad av operativ fleksibilitet enn tidligere, ved at de kan brukes til flere og ulike typer oppgaver. En slik fleksibilitet er avgjørende i lys av reduksjonene i strukturens omfang. Fleksibiliteten bidrar til å skape en relativt balansert struktur som evner å ivareta de ulike fredstidsoppgaver og møte utfordringer innenfor den lavere delen av krisespekteret.

Strukturens begrensede størrelse, og det faktum at de ulike oppgavene i stor grad vil nødvendiggjøre bruk av de samme strukturelementene, kombinert med at flere og ulike oppgaver eller utfordringer kan opptre samtidig, har imidlertid negative konsekvenser for strukturens utholdenhet og evne til å løse flere oppgaver samtidig, særlig dersom disse er av samme type. I tillegg vil strukturen ha klare begrensninger med hensyn til Norges evne til effektivt å kunne håndtere større utfordringer mot norsk sikkerhet på egenhånd. For å oppnå en tilstrekkelig operativ evne og utholdenhet til å møte mer alvorlige og omfattende utfordringer må Norge som i dag basere seg på flernasjonalt samarbeid og allierte forsterkninger.

Det framtidige forsvar vil være godt i stand til å møte de ulike utfordringer Norge står overfor som en maritim nasjon med en lang kyst og ansvar for store havområder. De nye fregattene med helikopterkapasitet vil etter hvert gi betydelig forbedret operativ evne sammenliknet med dagens situasjon. Omorganiseringen av kystartilleriet til en mer mobil kystjegerkommando vil gi økt fleksibilitet. Den nye helikopterkapasiteten vil gi kystvakten økt overvåkingskapasitet og operativ evne. Den nye sjøgående taktiske stab gir Sjøforsvaret økt evne til samordnet ledelse av ulike styrkeelementer, både i nasjonale farvann og ved internasjonale operasjoner.

På luftsiden gir jagerflyene på grunn av sin lange rekkevidde, høye hastighet, korte reaksjonstid og store slagkraft en betydelig operativ fleksibilitet. Flyene gjennomgår i dag sin «midtlivsoppdatering», noe som sammen med luft-til-bakke kapasiteten vil forbedre deres operative evne betydelig. Dette, sammen med økt deployerbarhet, gir Luftforsvaret en bedret evne til innsats både i og utenfor Norge. I tillegg vil Luftforsvaret med sine helikoptere og C-130 ivareta en viss transportkapasitet. Ved større behov må imidlertid denne forsterkes med leie eller rekvirering av sivile fly og helikoptere.

I sum vil sjø- og luftstrukturen ha en god operativ kapasitet og høy grad av fleksibilitet. De fleste styrkeelementene vil være anvendbare til flere oppgaver, og på en tilfredsstillende måte dekke spekteret fred, krise og krig. De vil også være godt tilpasset fellesoperasjoner og operativt samvirke med våre allierte. Dette gjelder spesielt for de to forsvarsgrenenes bidrag til Forsvarets innsatsstyrke.

Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke vil delvis være stående, delvis bestå av enheter med personell på beredskapskontrakt. Deler av styrken kan til enhver tid være engasjert i internasjonale operasjoner i utlandet. Styrken vil ha til dels meget god reaksjonsevne og er derfor spesielt tilpasset krisehåndtering. Utrykningsstyrken vil til en hver tid tilfredsstille NATOs krav til IRF-beredskap. Alle enhetene i innsatsstyrken vil kunne settes inn i operasjoner i Norge, også innenfor en brigaderamme.

Deler av Hærens struktur vil hovedsaklig være rettet mot behovet for å ivareta nasjonale oppgaver i alvorlige kriser og krig. Bortsett fra Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke vil styrkeelementene i liten grad være tilgjengelige for bruk internasjonalt. Videre vil bare deler av strukturen være raskt tilgjengelig i tilfelle nasjonale kriser i fredstid. Den lavere reaksjonsevnen til deler av strukturen gir klare operative begrensninger, spesielt i situasjoner der en hurtig reaksjon er påkrevet. Samtidig har hærstrukturens begrensede størrelse negative konsekvenser for dens utholdenhet i alvorlige og mer langvarige krisesituasjoner og i krig.

For å ivareta Forsvarets evne til territorialforsvar vil Heimevernet være en viktig faktor. Omfanget vil bli noe mindre, men styrkene vil være bedre utstyrt og trent. Deres desentraliserte organisasjon og egenart gjør HV-styrkene godt egnet til å møte en rekke av de ulike sikkerhetsutfordringene som Norge eventuelt kan bli stilt overfor.

Forbedret organisering og et noe økt omfang av spesialstyrker øker Forsvarets evne til å løse en rekke oppgaver, både nasjonalt og internasjonalt.

Fellesoperativt hovedkvarter vil på en effektiv måte kunne samordne territorialforsvaret med de andre delene av styrkestrukturen, og vil sammen med etterretningstjenesten sikre både politiske og militære ledere en tilstrekkelig og samlet situasjonsoversikt etter behov.

5.4 Strategisk ledelse og kommandostruktur

Forsvarets ledelses- og kommandoapparat framstår i dag som for omfangsrikt og ressurskrevende sett i forhold til Forsvaret for øvrig. Ved de reduksjoner i Forsvarets organisasjon og struktur som nå skal gjennomføres, må derfor reduksjonene i Forsvarets øverste ledelse være mer omfattende enn i Forsvaret for øvrig. Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando og de to forsvarskommandoene skal derfor reduseres i omfang med minst netto 30 prosent, eller minst 700 årsverk. Etterretningsstaben og Sikkerhetsstaben holdes her utenfor da disse er gjenstand for egne omorganiseringsprosesser.

5.4.1 Strategisk ledelse

Regjeringen mener at ledelsen av Forsvaret på strategisk nivå må styrkes. For å oppnå en størst mulig forbedring, anser regjeringen det nødvendig med en betydelig omorganisering av hele Forsvarets ledelse på strategisk nivå, det vil si Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando.

Det anbefales derfor at Forsvarets overkommando legges ned, mens forsvarssjefen inntar rollen som både øverste militære rådgiver i et sivil-militært integrert departement og synlig sjef for Forsvarets militære organisasjon. Det utvidede forsvarsdepartement skal håndtere helheten av ledelsen av Forsvaret på strategisk nivå. Samtidig skal oppgaver, myndighet og ressurser i større grad enn i dag delegeres til de lavere nivåer i organisasjonen.

Det er etter regjeringens syn viktig at Stortinget og offentligheten har tilgang til kvalifiserte og uavhengige fagmilitære synspunkter. Det vil bli vurdert ordninger for å gjøre dette mulig.

Regjeringen anser at den anbefalte ordningen vil gi departementet en betydelig styrket evne både til strategisk planlegging, ledelse, styring og kontroll over Forsvaret, til internasjonalt sikkerhets-, forsvars- og militærpolitisk samarbeid og til å fungere som et effektivt apparat for politisk ledelse i fred, krise og krig. Samtidig vil omorganiseringen gi personellreduksjoner i Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando på minimum 40 prosent.

For en nærmere beskrivelse og vurdering av den anbefalte modellen, se kapittel 7.2.1.

Styring av Forsvarets virksomhet

Forsvarets freds- og krigsorganisasjon vil aldri bli identiske. Siden Norge fremdeles baserer seg på et mobiliseringsforsvar, vil forskjellene bli relativt store. Det er likevel et mål at en del av fredsorganisasjonen på en enkel måte skal finne sin plass i krigsorganisasjonen. En måte å gjøre dette på er at deler av fredsorganisasjonen danner kadre til krigsorganisasjonen. Andre deler av Forsvaret vil ikke ha en tilsvarende rolle i krigsorganisasjonen som de har i fredsorganisasjonen.

Krigsorganisasjonen består av en beredskapsdel som aktiveres ved mobilisering. I tillegg er en mindre del av krigsorganisasjonen, en del operative avdelinger og visse staber i stor grad organisert og aktivert allerede i fred. Dette er kadreorganiserte avdelinger. Forholdet er illustrert i Figur 5.1.

For å styre Forsvarets virksomhet slik at den arbeider målrettet og effektivt, må en kunne følge opp alle disse elementene. Krigsorganisasjonen og fredsorganisasjonen har forskjellige oppgaver. Fredsorganisasjonen skal levere produkter til krigsorganisasjonen, slik at denne blir best mulig i stand til å løse sine oppgaver. Produktene, som del av en overordnet struktur, er valgt ut fra den effekt de er forventet å ha. Når strukturen er fornyet og vedlikeholdt er den på kort og mellomlang sikt gitt. I den løpende styring må derfor fokus rettes mot prosessene slik at produksjonen blir effektiv og målrettet.

Forrige langtidsmelding, St.meld. nr. 22 (1997-1998), sier blant annet at fredsorganisasjonen skal løse Forsvarets oppgaver i fred, og utvikle og vedlikeholde Forsvarets styrker. Forsvaret må rette fokus mot alle disse tre prosessene med tilhørende styringsprosesser for å vise at fredsorganisasjonen arbeider målrettet, kostnadseffektivt og rasjonelt. For å vise dette kreves klare sammenhenger mellom innsatsfaktorene, produksjonsprosessene og mål og resultat for produksjonen.

Styringskonseptet for Forsvaret er sentralt for å etablere klare ansvarsforhold og organisering, i tillegg til effektiv produksjon i denne sammenheng. Styringskonseptet skiller mellom primærvirksomhet og støttevirksomhet. Primærvirksomheten omfatter styrkeproduksjon og operativ virksomhet. Støttevirksomheten omfatter forvaltninger og fellesinstitusjoner og skal bidra til at primærvirksomheten når sine mål.

En organisasjons styrbarhet er avhengig av sammenhengen og den gjensidige påvirkningen mellom virksomhetens strategi, mål, virksomhetsprosesser, organisasjon, personell og teknologi. I den kommende perioden må det derfor arbeides med utvikling av helhetlig og sammenhengende styring av prosessene fra planstadiet til oppfølging av resultatene. Det legges også i planperioden opp til å innføre felles styrings- og informasjonssystem som skal bidra til dette slik at organisasjonen blir mer styrbar.

5.4.2 Kommandostruktur

Regjeringen anbefaler betydelige endringer og reduksjoner i Forsvarets kommandostruktur. Tiltakene er ment å tilpasse kommandostrukturen til de nye rammebetingelsene som ligger i en mindre forsvarsstruktur og utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologien.

Framtidens nasjonale kommandostruktur vil bestå av ett nasjonalt fellesoperativt hovedkvarter med to landsdelskommandoer og åtte forsvarsdistrikter. Den nasjonale støtte til NATOs JHQ og CAOC i Norge videreføres med uforandret kvalitet.

Det nasjonale Fellesoperative hovedkvarteret anbefales lokalisert til Jåttå ved Stavanger. FOHK skal føre operativ kommando over tildelte styrker nasjonalt og internasjonalt, og ivareta planlegging og ledelse av fellesoperasjoner. Samtidig skal det ivareta grensesnittet mot NATO på operativt nivå, og støtte og ved behov forsterke JHQ North.

For å avlaste FOHK og for å unngå et uhensiktsmessig stort kontrollspenn, anbefales det opprettet to landsdelskommandoer, én for Nord-Norge på Reitan og én for Sør-Norge i Trondheim. Disse skal kunne føre kommando over tildelte styrker og forsvarsdistrikter og ha ansvaret for den overordnede koordinering i forhold til sivile myndigheter i henholdsvis Sør- og Nord-Norge. I tillegg skal kommandoen på Reitan være nasjonal krisestyringskommando for nordområdene, og i denne sammenheng kunne ivareta suverenitetshevdelse og episode- og krisehåndtering. Den må for dette formål ha kapasitet til situasjonsoversikt i sitt ansvarsområde og til i et begrenset tidsrom å kunne lede operasjoner med styrker fra alle forsvarsgrener. Den skal også med forsterkning kunne fungere som framskutt kommandoplass for øverstkommanderende ved FOHK.

Den anbefalte kommandostrukturen vil gi enklere kommandolinjer og færre enheter, samtidig som den muliggjør innsparinger i antall årsverk på over 40 prosent.

For en detaljert beskrivelse og vurdering av den anbefalte kommandostrukturen, se kapittel 7.2.2.

5.5 Støttefunksjoner

5.5.1 Logistikk

I St.prp. nr. 55 (1999-2000) om Forsvarets logistikkfunksjoner - framtidig virksomhet, styring og organisering, foreslo regjeringen å etablere en felles logistikkorganisasjon for hele Forsvaret (Forsvarets logistikkorganisasjon - FLO). Proposisjonen beskriver også bakgrunnen for endringen. FLO skal ved etableringen bestå av forsyningskommandoene (HFK, LFK og SFK), Forsvarets tele- og datatjeneste (FTD), materielldelen av Forsvarets overkommando/Sanitetsstaben, deler av de regionale forsyningskommandoene og Forsvarets øvrige verksteder og lagre.

Proposisjonen ble behandlet av Stortinget høsten 2000, jamfør Innst. S. nr. 25 (2000-2001), som vedtok gjennomføring av fase én, etableringen av felles ledelse av Forsvarets logistikk. Det ble forutsatt at regjeringen forelegger Stortinget nødvendige forslag før fase to og tre iverksettes. Fase to omfatter etablering av en felles investerings- og utviklingsorganisasjon som en del av den interne struktur for FLO. Fase tre omfatter blant annet en videre organisasjonsutvikling med sikte på å etablere en mer prosessbasert internstruktur for FLO. Stortingets innstilling legger til grunn at målsettingen om etablering av en felles investerings- og utviklingsorganisasjon som en del av FLO innen utgangen av 2003, bør opprettholdes.

Et viktig premiss i arbeidet med St.prp. nr. 55 har vært at FLO skal ha en større omstillingsevne enn dagens organisering av logistikkfunksjonene. Proposisjonen har tatt høyde for at Forsvaret må legge opp til ytterligere konsentrasjon av ressursene på vedlikeholds- og forsyningssiden som følge av endringer i Forsvarets struktur og organisasjon. Arbeidet med å tilpasse støttevirksomheten til ny forsvarsstruktur skal derfor inngå som en prioritert del av prosessen med å etablere og organisere FLO. Helheten av de virkemidler som benyttes for å redusere utgiftene knyttet til forsvarsstrukturen generelt, skal også benyttes for å redusere utgiftene knyttet til logistikkvirksomheten der det er hensiktsmessig.

Spesielle logistiske utfordringer

Forsvaret har gjennom 1990-årene brukt store ressurser på å forbedre logistikkprosessene. Erfaringer fra internasjonale operasjoner de senere år har vist at logistikk i operasjoner utenfor norsk territorium i fredstid byr på nye utfordringer. Derfor legges det vekt på å iverksette nye løsninger som skal bidra til å sikre at vi er i stand til å understøtte de operasjoner vi deltar i på en tilfredsstillende måte. Også nasjonalt står Forsvaret overfor store utfordringer innen logistikkområdet. I løpet av de senere år er det foretatt stadige reduksjoner i Forsvarets lagre. Dette er delvis en konsekvens av at en ikke har prioritert å gjenanskaffe alt materiell som er tatt ut av lagrene, delvis at det har vært et behov for å nedjustere lagernivåene slik at det er samsvar mellom forsvarsstrukturens omfang og lagerbeholdningene.

I lys av de planlagte endringene i Forsvarets organisasjon og struktur samt den teknologiske og samfunnsmessige utvikling, er det behov for en grundig gjennomgang av framtidige lagerbehov. Det er også nødvendig å utvikle et helhetlig logistikkonsept basert på forventet forsvarsstruktur etter år 2005. Det vil derfor i løpet av 2001 bli igangsatt et arbeid ved FFI, i samarbeid med relevante fagmiljøer i Forsvaret, for å utrede nærmere hvordan et slikt konsept kan utvikles og iverksettes.

Dette vil imidlertid være bidrag for å løse Forsvarets utfordringer på lengre sikt. På kort sikt kan nedbyggingen av strukturen tillate at man tærer ytterligere på lagrene før man på nytt begynner å tilpasse dem til den nye strukturen.

5.5.2 Forsvarets forskningsinstitutt

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er organisert som et forvaltningsorgan underlagt Forsvarsdepartementet med særskilte fullmakter og eget bredt sammensatt styre. Instituttet skal drive forskning og utvikling for Forsvaret, og være rådgiver for Forsvarets politiske og militære ledelse, spesielt om trekk ved den vitenskapelige og militærtekniske utvikling som kan påvirke forutsetningene for sikkerhetspolitikken eller forsvarsplanleggingen. FFI har en meget bred prosjektportfølje, som spenner fra materiellrettede konseptstudier på totalsystemnivå til grunnlagsstudier og oppdrag fra Forsvaret, FD og til dels andre departementer. FFI spiller en viktig rolle i utviklingen av norsk høyteknologi, og utvikling av materiell for produksjon i norske bedrifter utgjør i dag omkring 10 prosent av FFIs virksomhet.

FFI mottar nesten hele sin finansiering over forsvarsbudsjettet, dels gjennom en basisbevilgning, dels gjennom oppdrag. Basisbevilgningens andel av instituttets omsetning har vært synkende i perioden fra 1995 og fram til i dag, og utgjorde omkring 40 prosent av omsetningen i 2000. Samme år var det i overkant av 500 årsverk ved instituttet, og omsetningen var omkring 400 millioner kroner. Sivile oppdrag utgjør omkring 13 prosent av den samlede virksomheten. Som et forvaltningsorgan kan ikke instituttet påta seg oppdrag som medfører lojalitetskonflikt eller troverdighetsproblemer i forhold til dets primære rolle. I praksis vil følgelig mulighetene for sivile oppdrag, gitt dagens tilknytningsform, være begrenset.

Flere utviklingstrekk kan få konsekvenser for FFIs omfang og oppgaver i framtiden. Det blir stadig viktigere å utnytte sivil teknologi for militære formål, samtidig som sårbarhetssamfunnet og endringer i trussel- og risikobildet skaper nye utfordringer, jamfør kapittel 3. Endrede rammebetingelser vil føre til økt flernasjonalt militært samarbeid, for eksempel gjennom DCI (se boks 5.1) om blant annet forskning, utvikling og anskaffelse av militært materiell og utstyr. Dette, sammen med kravene om evne til operativt samvirke med våre allierte og andre samarbeidspartnere, gjør særnorske løsninger mindre aktuelle enn før. Disse utviklingstrekkene gjør ikke nødvendigvis militær forskning og utvikling mindre relevant, men kan tilsi endringer i virksomheten. Blant annet blir det stadig viktigere å ha kompetanse til å vurdere hvordan utviklingen innen sivil teknologi kan gjøres relevant for militære formål, og samtidig bidra til at militær teknologi kan utnyttes i utvikling av norske høyteknologiske sivile produkter.

Forsvaret må også i framtiden ha tilgang til kompetanse for å kunne gjennomføre nødvendig utvikling og tilpasning av konsepter og foreta utredninger som anses nødvendige for å kunne gjennomføre Forsvarets virksomhet. Departementet legger samtidig vekt på at Forsvaret må stå fritt med hensyn til valg av samarbeidspartnere på alle områder, slik at de beste og mest kostnadseffektive løsninger kan oppnås.

Departementet legger stor vekt på at FFIs virksomhet møter de krav som stilles fra Forsvaret. FFIs samlede virksomhet, fra grunnleggende studier og konseptutvikling til konkret anvendelse i form av blant annet materiellutvikling, må løpende tilpasses skiftende rammebetingelser. I tillegg til å innhente anbefalinger fra FFIs styre, rådfører departementet seg med Forsvarets forskningspolitiske råd (FFR) som består av både militære medlemmer og representanter for sivile forskningsmiljøer, industri og samfunnsliv for øvrig.

Ressursene som brukes på FoU i fremtiden må ses i forhold til de totale ressurser Forsvaret disponerer. Forsvaret har imidlertid signalisert at de ønsker å videreføre bruken av FFI på et høyt nivå de nærmeste årene, og FFR har anbefalt at basisbevilgningen til FFI opprettholdes i omleggingsperioden.

Prinsippet om oppdragsfinansiering vil bidra til å sikre både framtidsrettede prioriteringer og dimensjonering av instituttets virksomhet. Dersom behovene for FFIs tjenester reduseres, vil instituttet få færre oppdragsmidler, og må følgelig tilpasse sin organisasjon deretter. Blir oppdragsmengden betydelig redusert, vil det bli nødvendig å vurdere endringer i instituttets basisbevilgning. Basisbevilgningen må også ses i sammenheng med den forsknings- og utviklingskompetanse som det er viktig å opprettholde nasjonalt og som verken Forsvarets militære organisasjon eller institusjoner på det sivile marked kan ivareta.

For å møte utfordringene omstillingene i Forsvaret vil stille FFI overfor, er det igangsatt et internt prosjekt ved FFI. Instituttet foretar en grundig gjennomgang av sin forskningsaktivitet med tanke på tilpasning av den fremtidige virksomheten til Forsvarets behov. I tillegg opprettet forsvarssjefen og administrerende direktør FFI en arbeidsgruppe, bestående av representanter fra Forsvaret og FFI, som hadde i oppgave å se på den faglige innrettingen og samhandlingen mellom Forsvaret og FFI. Arbeidsgruppen la fram sin innstilling med anbefalinger for FFR i november 2000. FFR ga sin tilslutning til anbefalingene. Etter nærmere analyser, blant annet av ovennevnte innstilling og anbefalinger, vil departementet vurdere om det skal initieres tiltak for å justere den framtidige innrettingen av instituttets rolle og omfang.

5.5.3 Forsvarets bygningstjeneste

Forsvarets bygningstjeneste (FBT) er en forvaltningsbedrift underlagt Forsvarsdepartementet. FBT er departementets forvalter av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg (EBA), og er fag- og kontrollorgan på dette området. FBT ivaretar også byggherreansvaret på vegne av staten ved gjennomføring av EBA-prosjekter i Forsvaret. FBT er organisert med et hovedkontor i Oslo og fire regionale ledd lokalisert i Harstad, Trondheim, Stavanger og Hamar, samt underkontorer i Oslo og Bodø. Antall årsverk i organisasjonen er omkring 370.

I forbindelse med omstillingen vil Forsvaret stå overfor nye, store utfordringer på EBA-siden. Dette er nærmere beskrevet i kapittel 6.4.2. Det er et overordnet mål at Forsvarets framtidige EBA-masse skal utgjøre driftsøkonomisk effektive produksjonsanlegg for Forsvaret. Den omlegging av dagens militære infrastruktur som er nødvendig for å oppnå dette, vil kreve betydelige investeringer og arbeidsinnsats i en begrenset overgangsperiode.

Etter omstillingen vil imidlertid Forsvarets fredsvirksomhet i grove trekk bli konsentrert til et mindre antall regioner i landet, og EBA-massen vil være adskillig mindre enn i dag. En slik omstilling vil få konsekvenser også for FBTs omfang og organisering. Antall, størrelse og fysisk plassering av regionale og lokale forvaltningsledd vil avhenge av den struktur som følger av omstillingen.

Det er gjennomført en utredning om helhetlig forvaltning av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg gjennom prosjektet «EBA 2000», jamfør boks 5.4. Framtidens forvaltningsmodell kan innebære at dagens struktur med en sentral forvaltningsmyndighet (FO) og 47 lokale forvaltningsmyndigheter (LFMer) spredt rundt i landet, må endres.

Departementet har iverksatt en utredning av FBTs framtidige omfang og organisasjon. Utredningen tar utgangspunkt i den generelle omleggingen av Forsvaret og «EBA 2000». Det vil bli lagt vekt på å utnytte de erfaringer som er gjort ved omorganisering av andre større offentlige eiendomsforvaltere, for eksempel Statsbygg og Fortifikationsverket i Sverige. Det er viktig at organisasjonen er ferdig med sitt utviklings- og omorganiseringsarbeid når de store EBA-oppgavene i forbindelse med omleggingen av Forsvaret skal gjennomføres. Som en del av denne prosessen, vil departementet også vurdere eventuell bruk av personalpolitiske virkemidler.

5.6 Verneplikten

Det er regjeringens syn at verneplikten bør videreføres, jamfør kapittel 4.3.3. Imidlertid må vernepliktsordningen endres og tilpasses det nye Forsvaret. Nedenfor skisseres hovedtrekkene i den nye vernepliktsordningen.

5.6.1 Prinsipper for praktiseringen av verneplikten

Forsvarets behov for vernepliktige til mobiliseringsoppsetningene, foruten rekrutteringsgrunnlag for internasjonale operasjoner og fredsoperativ drift av Forsvarets avdelinger, skal være styrende for fordeling av de vernepliktige og dimensjonerende for innkallingsstyrken.

Vernepliktsystemet gir god tilgang til egnet personell. Allierte land som er gått over til yrkesforsvar, har i større eller mindre grad støtt på rekrutteringsproblemer. Det er et mål å utdanne flest mulig vernepliktige innenfor rammen av Forsvarets behov og de ressurser som stilles til rådighet. Imidlertid må ikke verneplikten praktiseres slik at den virker strukturdrivende. Forsvaret kan ikke opprettholde en struktur som er større enn det ressursene tillater, ene og alene for å gi rom for flere vernepliktige. Forsvarets behov må derfor være styrende for dimensjoneringen av den framtidige verneplikten, samtidig som behovet for å tilby en meningsfylt tjeneste og for å sikre en bred forankring og fordeling av byrdene tillegges vekt. Det er en målsetning å redusere antall mannskaper i støttefunksjoner.

Disse hensyn tilsier en noe strengere utvelgelse av personell på sesjon, slik at et redusert antall innkalte mannskaper får bedre forutsetninger for å gjennomføre en førstegangstjeneste som gir mening både for dem og for Forsvaret. Frafallet under førstegangstjenesten bør følgelig bli mindre, og man bør kunne basere seg på en redusert innkallingsstyrke. Det er et mål å redusere mulighetene til og behovet for å få utsatt førstegangstjenesten.

På denne bakgrunn kan rettferdighetsbetraktninger ikke vektlegges på samme måte som tidligere, men bør søkes ivaretatt så langt mulig.

5.6.2 Tjenestetidens varighet

De fleste mannskapene forblir innkalt til 12 måneders tjeneste, mens Heimevernets behov søkes dekket gjennom en fire-måneders utdannelse. Dette er i henhold til anbefalingene både fra Forsvarsstudien 2000 og Forsvarspolitisk utvalg. Forholdet mellom antall vernepliktige som gis henholdsvis fire og 12 måneders tjeneste må kunne reguleres i henhold til styrkestrukturens behov. Repetisjons- og HV-tjenesten bør differensieres etter avdelingenes treningsstandard og beredskapsbehov, samt i forhold til et realistisk anslag over Forsvarets budsjettsituasjon.

Mens vernepliktsordningen vil baseres på henholdsvis fire eller 12 måneders førstegangstjeneste, vil det fortsatt være behov for fortløpende å vurdere mest mulig kostnadseffektiv utdanning av vernepliktige til gitte funksjoner innen Forsvaret. Ikke all utdanning vil nødvendigvis kreve like mye tid. Det vil derfor være behov for å vurdere hvorvidt klart identifiserbare og avgrensede grupper av vernepliktige i førstegangstjeneste på sikt kan gis fullgod opplæring i forhold til den funksjon vedkommende skal ha i løpet av en kortere periode enn 12 måneder.

Foruten en mer differensiert førstegangs- og repetisjonstjeneste, vil regjeringens anbefalte vernepliktsordning innebære redusert tid i mobiliseringsoppsetningene. Dagens lovverk, som gir Forsvaret adgang til å innkalle personell til repetisjonstjeneste inntil fylte 44 år, bør imidlertid opprettholdes for å sikre langsiktig handlefrihet.

Når verneplikten beholdes, vil det med en redusert styrkestruktur være rom for å forkorte perioden en person står oppført i forsvarsgrenenes mobiliseringsoppsetninger. I tillegg bør eventuelle skjevheter som følge av henholdsvis lang og kort tjenestetid rettes opp der det er mulig. Personell tilknyttet grenvise mobiliseringsoppsetninger vil derfor normalt ikke stå i slike oppsetninger utover 10 år etter avtjent førstegangstjeneste. En relativt stor styrkeproduksjon i fred vil sikre en rask utskiftning av mannskapene i mobiliseringsoppsettingene. Dette reduserer behovet for repetisjonstjeneste. Vernepliktige som innkalles til 12 måneders tjeneste vil vanligvis ikke bli innkalt til repetisjonsøvelser, med unntak av eventuell innkalling i tilknytning til større allierte øvelser.

Mannskaper med fire måneders utdannelse i Heimevernet vil derimot vanligvis innkalles til jevnlige øvelser. Kombinasjonen kort førstegangstjeneste og jevnlige repetisjonsøvelser over tid vil kunne sammenliknes med alternativet lang førstegangstjeneste og få eller ingen repetisjonsøvelser. Mens det for personell i de tre forsvarsgrenene er ønskelig i praksis å redusere perioden hvor personell skal stå i mobiliseringsoppsetningene, vil den øvre aldersgrense for Heimeverns-personell måtte settes høyere som en følge av behovet for å etablere og holde på nødvendig kompetanse, både på mannskaps- og befalsnivå.

Det vil også være fordelaktig om mannskaper med erfaring fra for eksempel HM Kongens Garde, grensevakten eller internasjonale operasjoner kan inngå i Heimevernets oppsetninger for en viss tid. Heimevernets avdelinger får dermed mannskaper med variert tjenesteerfaring. Lengde og hyppighet på øvelsene må tilpasses avdelingens treningsstandard og beredskapsbehov, slik det gjøres i dag.

Forsvarspolitisk utvalg har foreslått å utrede verneplikt for kvinner, samt en tredje kategori tjeneste i tillegg til militær- og siviltjenesten. Dette vil reise viktige, men sammensatte spørsmål, som det etter regjeringens syn kan være aktuelt å utrede i en bredere sammenheng enn omstillingen av Forsvaret.

5.6.3 Hvem skal innkalles til førstegangstjeneste?

Den enkeltes samlede kompetanse og skikkethet i forhold til Forsvarets behov vil være avgjørende for om og når en vernepliktig innkalles. Sesjonen vil få en enda viktigere funksjon enn i dag med hensyn til å velge kvalifisert mannskap og legge opp til en hensiktsmessig fordeling av disse ved innrykk. Overskuddet av klassifikasjonsstyrken fordeles til en innkallingsreserve hvor vedkommende i maksimalt to år står til disposisjon for Forsvaret, deretter for Sivilforsvaret. Dersom vedkommende ikke senere tilegner seg spesiell kompetanse som aktualiserer tjeneste som vernepliktig akademisk befal, blir han i praksis fritatt for militærtjeneste. Fordelingsvedtaket kan påklages, men den enkelte vernepliktige vil ikke ha noe krav på å tjenestegjøre selv om vedkommende er skikket.

Framtidens forsvar vil stille andre og til dels høyere krav til mannskapene. Generelt vil vernepliktige tiltros større ansvar. En vesentlig del av de vernepliktige som utdannes årlig vil kunne utgjøre et grunnlag for rekruttering til internasjonale operasjoner. Krav til vernepliktig personells skikkethet, vandel og modenhet må være klare. Dette innebærer reduserte muligheter for ungdom som har hatt kriminell adferd eller rusproblemer, selv om det skal være rom for skjønn.

Vernepliktens byrder vil på denne måten nødvendigvis bli pålagt den kategori ungdom som er best motiverte for og skikket til militærtjeneste. Dette innebærer fordeler både for Forsvaret og de vernepliktige.

5.6.4 Medbestemmelse og velferd

Tillitsmannsordningen i Forsvaret har i nærmere 30 år vært en konstruktiv, trygg og god møteplass mellom befal og vernepliktige i Forsvaret. Det har vært bred enighet om formålet og den praktiske ramme for arbeidet. Også denne ordningen bør imidlertid vurderes på nytt, både i lys av de strukturelle endringer i Forsvaret og dagens muligheter til kommunikasjon og samarbeid, i den hensikt å revitalisere virksomheten. Departementet vil derfor foreta en helhetlig gjennomgang av Tillitsmannsordningen.

Den delen av befolkningen som pålegges å avtjene militær verneplikt, påføres en stor byrde og et stort ansvar. Spørsmålet om kompensasjon for dette bør derfor vurderes løpende og gis høy prioritet. Som et vesentlig tiltak er regjeringen innstilt på å innføre en tredje ny permisjonsreise av i alt fire nye reiser som ble anbefalt av Haaker-utvalget, i forbindelse med soldatreguleringene i 2002. Regjeringen vil også vurdere gjeninnføring av tidligere ordning med opparbeidelse av dimisjonsgodtgjørelse pr dag, slik at de som har lengst fravær fra det sivile liv får størst kompensasjon. Dette vil være i tråd med de virkemidler Forsvarspolitisk utvalg anbefalte for å kompensere for og utjevne forskjellene mellom kort (fire måneder) og lang (12 måneder) førstegangstjeneste.

5.6.5 Verneplikt og lærlinger

Som følge av omleggingen av Forsvaret, vil lærlingordningen bli vurdert, blant annet med sikte på en mulig utvidelse. Det er også et mål å kunne gi rom for flere fagfelt og tilpasse ordningen til utviklingen i ungdomskullene. Informasjon om lærlingeordningen i Forsvaret må være tilgjengelig for ungdommen i god tid før de treffer sitt veivalg. Det kan i den forbindelse være aktuelt å framskynde sesjonstidspunktet for potensielle søkere i yrkesrettede studieretninger i den videregående skole.

5.7 Kompetanseutvikling i Forsvaret

Et moderne og fleksibelt Forsvar må være basert på solid kompetanse i alle ledd. Kompetanse er avgjørende for å opprettholde handlefrihet og tilpasningsdyktighet. Kompetanse er en av de innsatsfaktorer i et moderne forsvar som det tar lengst tid å bygge opp, og som må vedlikeholdes og utvikles løpende. Det er en kapasitet som ikke kan improviseres, men som er en forutsetning for fleksibilitet på andre felter.

I det følgende skisseres en serie prinsipper for tilpasninger i Forsvarets nåværende virksomhet innenfor feltene utdanning, forskning, utvikling samt øving.

5.7.1 Utdanningssystemet

Kompetanse etableres og videreutvikles blant annet gjennom et utdanningssystem tilpasset endrede behov, som sikrer systematisk og løpende kunnskapsoppbygging for den enkelte gjennom karrieren. Samtidig må Forsvaret ha et funksjonelt system for forskning og utvikling. Den samlede strukturen må sikre evnen til å tilby tilpasset undervisning på alle nivåer, drive anvendt forskning og utredningsvirksomhet samt utføre grunnforskning som legger grunnlaget for dypere innsikt.

Ressurssituasjonen og omleggingen av Forsvarets øvrige organisasjon og struktur tilsier at Forsvarets utdannings-, forsknings- og utviklingsvirksomhet må effektiviseres og tilpasses en situasjon med redusert utdanningsvolum og færre ansatte. Utdannings- og forskningsmiljøene er i dag geografisk og organisatorisk spredt og det eksisterer stor grad av overlappende aktivitet. Samordning og samarbeid er ofte tilfeldig og utilfredsstillende utbygd. En større geografisk konsentrasjon bør derfor gjennomføres for å skape kostnadseffektive løsninger og synergieffekter.

Mange av enkeltmiljøene i Forsvaret har utviklet høy kompetanse innenfor sine spesialfelt, og det eksisterer verdifulle internasjonale kontaktnettverk knyttet til de enkelte institusjoner og ressurspersoner innenfor disse. Ved en omorganisering og effektivisering av utdanningssystemet må den eksisterende kompetansen opprettholdes, og verdifulle kontaktnettverk mot utlandet videreføres. Organisatoriske endringer må med andre ord gjennomføres på en måte som bevarer verdifulle eksisterende kompetansemiljøer og kontaktnettverk, slik at levedyktige og slagkraftige enheter skapes.

Krigsskoleutdanningen har på 1990-tallet beveget seg i retning av en sterkere akademisering. Skolene har tatt sikte på å tilby forskningsbasert undervisning innenfor sentrale fagområder. Flere sivile akademikere er blitt ansatt, samarbeidet med sivile akademiske institusjoner er utvidet, og en rekke offiserer har mottatt stipendier for å gjennomføre høyere sivile studier. Det er en klar ambisjon at militær høyskoleutdanning skal akkrediteres på nivå med nasjonale og internasjonale universiteter og høyskoler. I et lengre tidsperspektiv tas det sikte på en tilpassing til en ny framtidig universitets- og høyskolemodell, jamfør Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets pågående arbeid. Parallelt med dette utreder Forsvaret for tiden det reelle utdanningsbehovet, den framtidige utdanningsordning og -modell, samt en ytterligere samordning av skoler innen og på tvers av forsvarsgrenene.

For å bibeholde et tilfredsstillende kompetansenivå innen teknisk utdanning, har departementet under vurdering samordning av den tekniske utdanningen i Forsvaret. I første rekke vil det være naturlig å vurdere en felles, grunnleggende teknisk utdanning for alle forsvarsgrener, men også andre muligheter for samordning vil bli vurdert.

Den pågående tilpasningen av de militære utdanningsinstitusjoner til standardene for høyere utdanning i det øvrige samfunnet er positiv, og i samsvar med utviklingen i andre land. Det vil gi offiserene en formalkompetanse som er sammenlignbar med andre profesjoner, og dermed være gunstig for rekrutteringen til offisersyrket og lette samarbeidet med andre nasjonale og internasjonale utdanningsinstitusjoner. En slik tilpasning vil også gjøre det lettere å rekruttere personell direkte fra studentmassen ved sivile universiteter og høgskoler. En mer fleksibel rekruttering av personell fra sivil sektor kan sikre en bredere og mer variert bakgrunn blant dem som arbeider i Forsvaret. Ikke minst vil en slik rekrutteringsform kunne øke andelen kvinner og personer med innvandrerbakgrunn i Forsvaret. Der det er hensiktsmessig bør Forsvaret i framtiden kjøpe sivil utdanning framfor å duplisere med egen militær skolevirksomhet. Slik sivil kompetanse bør reflekteres i Forsvarets stillingsbeskrivelser. Forsvarets utdanningsinstitusjoner bør fokusere på sin primærfunksjon, nemlig å gi kompetanse innenfor de spesifikt militære fag. I tillegg vil det kunne vise seg hensiktsmessig å trekke større veksler på utenlandske kompetansemiljøer og utdanningsinstitusjoner. Tilpasningen til det sivile utdanningssystemet bør med andre ord fortsette, samtidig som det rent fagmilitære fokus ved Forsvarets skoler styrkes.

Kvalitetsutvikling og -sikring skal være styrende for all utdanning og forskning i Forsvaret, og må i framtiden få langt større fokus. Dette er en klar forutsetning for en akademisering av Forsvarets utdanningsvirksomhet og forholdet til andre institusjoner.

I krysningspunktet mellom utdanning, utredning og forskning finnes i dag en rekke institusjoner i Forsvaret. Forsvarets skolesenter Akershus festning framstår i dag som overbygning for et bredt kompetansemiljø innenfor forskning, doktrineutvikling og høyere undervisning i Forsvaret. Det primære fokus for dette miljøet bør være studier av militærmakt i vid forstand. Dette vil omfatte både historiske studier og dagsaktuelle problemstillinger med vekt på samspillet mellom politikk, diplomati og forsvar, ledelsesstudier, samt systemutvikling der teknologi, organisasjon, operasjonskonsepter, doktriner og taktikk ses i sammenheng. Miljøet må ha nær kontakt med bredere norske og utenlandske fagmiljøer på militær og sivil side, med vekt på både teoretisk og operativ kompetanse. Dette miljøet bør også ha som oppgave å understøtte virksomheten ved krigsskolene og videreutvikle den eksisterende praksis med å bidra til krigsskolenes undervisning. Nyvinninger innenfor kommunikasjonsteknologien og krav om effektivisering fordrer også økt bruk av fjernundervisning på ulike nivåer i kompetanseutviklingen.

I tråd med ovenstående prinsipper bør det overordnede ansvaret for utdanning og kompetanseutvikling i Forsvaret samles på ett sted under én sjef. Forsvarets skolesenter Akershus festning peker seg ut som det naturlige lokaliseringsvalg, og sjefen for skolesenteret bør tillegges det overordnede ansvaret for utdanning og kompetanseutvikling i Forsvaret, direkte underlagt forsvarssjefen. Et slikt tiltak vil også bidra til at grensesnittet mellom ulike militære utdanningsinstitusjoner avklares.

5.7.2 Forskning og utvikling

Formålet med forsknings- og utviklings (FoU)-virksomheten i Forsvaret er å understøtte ledelsens beslutninger og vurderinger av vitenskapelig og militærteknisk art. Forsvarets egne FoU-organer skal konsentrere sin innsats på områder hvor sivil kompetanse ikke er tilgjengelig. Samarbeid med sivile fagmiljøer skal utnyttes på områder der dette er formålstjenlig og kostnadseffektivt.

Et solid forskningsmiljø må være en hjørnestein i Forsvaret som kunnskapsorganisasjon. Spesielt må Forsvaret sikre oppdatert kompetanse innen den delen av forskningen som omhandler grunnleggende problemer knyttet til rammebetingelsene for anvendelse av militærmakt. For en nærmere diskusjon av dette, se kapittel 5.7.

Internasjonalt samarbeid om forsvarsmateriell vil i økende grad tvinge seg fram i et forsøk på å redusere kostnader, og som en følge av nye sikkerhets- og forsvarspolitiske initiativ, da spesielt DCI i NATO. Forsvaret og norsk industri må derfor i større grad innstille seg på å komme med i internasjonalt forsknings- og teknologisamarbeid. Materiellrelatert forskning- og utvikling i Forsvaret skal innrettes mot å tilegne seg kunnskap som er nødvendig for å kunne utarbeide konseptuelle løsninger og spesifikasjoner for egnet materiell til Forsvaret. Det skal også gi norsk industri tilgang til systemkunnskap og teknologi som kan utnyttes i egen kompetanse- og produktutvikling på de felt der den har særlige forutsetninger for å lykkes, og bidra til å øke mulighetene for norsk industri til å delta som partner i internasjonale samarbeidsprosjekter.

Innstillingen fra Sårbarhetsutvalget peker på betydningen av en ny giv innenfor sikkerhetsforskningen for å holde tritt med teknologi- og samfunnsutviklingen. Regjeringen legger opp til at det skal søkes løsninger som gjør at sektordepartementer med stort ansvar for sikkerhet og beredskap går sammen med næringslivet i et forpliktende samarbeid for et sektorovergripende forskningsprogram. Forsvarsdepartementet vil være en pådriver i dette arbeidet.

I lys av framtidig utvikling og behovet for å målrette Forsvarets FoU-engasjement, vil det være nødvendig å gjennomgå fordelingen og omfanget av FoU-innsatsen med tanke på den framtidige innrettingen av FoU i Forsvaret.

5.7.3 Øvelser

Omformingen av Forsvaret vil ha konsekvenser også for øvelses- og treningsvirksomheten. Samtidig må øvelser og trening ses i en bredere sammenheng. NATO vektlegger, ikke minst gjennom DCI, betydningen av å styrke de alliertes evne til å operere sammen, fordi dette vil øke alliansens slagkraft og fleksibilitet. Flernasjonale øvelser og treningsaktiviteter fremmer dette mål. For at norske enheter skal kunne delta i NATO-ledede operasjoner er det vesentlig at disse, særlig innsatsstyrkene, deltar på allierte øvelser og oppfyller allierte krav og standarder. Øvelser som bidrar til dette må derfor gis høy prioritet og evne til samvirke med allierte, basert på de krav et moderne stridsmiljø stiller, må øves systematisk.

Stramme allierte øvelsesbudsjetter har ført til færre øvelser og strengere krav til effektivitet og kvalitet. Alliansens øvelsessykluser er endret i forhold til tidligere. Det vil gå forholdsvis lang tid mellom hver gang Norge vil være vertskap for større NATO-øvelser. Dette innebærer at norske styrker og kommandoledd i større grad må delta på øvelser i andre land.

NATOs strategiske konsept fastslår at alliansens arbeid for sikkerhet og stabilitet innen det euro-atlantiske område må knyttes til krisehåndtering og utvikling av nærmere samarbeid, inkludert evne til fellesoperasjoner, med ikke-allierte partnerland. Øvelser i Partnerskap for Fred-sammenheng vil være viktig i denne sammenheng. Norge bør prioritere øvelser i nærområder som Norden, Baltikum og Russland.

Øvelser av det sivile (politiske) og militære ledelsesapparat og kommunikasjonslinjer er også viktige, og supplerer feltøvelser gjennom å fremme nødvendig evne til å fatte beslutninger, både nasjonalt og sammen med allierte.

Samtidig som omformingen av Forsvaret i større grad rettes mot deltakelse i internasjonale operasjoner og krisehåndtering, vil Norge trolig være mer avhengig av allierte forsterkninger i mange krisesituasjoner. Alliert oppmerksomhet om utfordringer rettet mot Norge må derfor opprettholdes. En rekke tiltak er iverksatt for å tilrettelegge for allierte aktiviteter, blant annet opprettelsen av allierte treningssentre og utviklingen av en ny nasjonal øvelse med alliert deltakelse, «Joint Winter». Det vil legges økt vekt på å underbygge grunnlaget for og presentere mulighetene knyttet til øvelser og trening i Norge som gunstig for å forberede allierte styrker på operasjoner og aktiviteter under krevende klimatiske og topografiske forhold. Dette vil bidra til å sikre at allierte enheter opprettholder en troverdig evne til å forsterke norsk territorium.

I tiden framover vil det være nødvendig å iverksette ytterligere tiltak som kan ivareta den allierte treningsvirksomheten i de ulike landsdelene på en mest mulig optimal måte. Dette er ikke minst viktig for å utnytte mulighetene for samtrening med egne nasjonale avdelinger. Forsvarsdistriktene Vestlandet og Troms vil koordinere den allierte treningsvirksomheten i sine respektive landsdeler og samtidig drive de allierte treningssentrene på henholdsvis Bømoen/Mjølfjell og Åsegarden i kombinasjon med Evenes.

Alliert treningsaktivitet i Norge er i stor grad knyttet til tilgang til flystasjonene. I Nord-Norge vil flyplassene ved Bodø, Bardufoss og Banak gi viktig og nødvendig støtte til alliert trenings- og øvelsesvirksomhet. I Midt-Norge er Ørland hovedflystasjon den sentrale stasjonen for utenlandske luftstyrker. Denne stasjonen er tiltenkt rollen som trenings- og øvelsessenter for reaksjonstyrker.

5.8 Andre faktorer med innvirkning på Forsvarets virksomhet

5.8.1 Næringspolitiske hensyn

Forsvarsindustrien forvalter ekspertise, kompetanse og produksjonkapasitet som gir ringvirkninger, utvikling og verdiskapning for samfunnet. Samtidig er forsvarsindustrien en del av det samfunnsøkonomiske grunnlag Forsvaret hviler på. Det er derfor viktig at Forsvarets anskaffelser i størst mulig utstrekning kommer norsk industri og teknologiutvikling til gode. Målsettingen om å opprettholde og videreutvikle norsk forsvarsindustriell kompetanse innenfor prioriterte områder ligger derfor fast. Forsvarsindustriens rammebetingelser er slik at for å nå denne målsettingen må myndigheter og industri samarbeide. Departementet vil derfor fortsatt legge stor vekt på et aktivt næringspolitisk engasjement.

I St.prp. nr. 59 (1997-98) presenterte Forsvarsdepartementet en strategi for norsk forsvars- og forsvarsrelatert industri. Den næringspolitiske strategien tar utgangspunkt i Forsvarets framtidige behov. Målsettingene og forutsetningene som strategien bygger på er fortsatt gyldige. Selv om Forsvarets struktur blir mindre, innebærer ikke dette at investeringene til Forsvaret nødvendigvis reduseres. Et av hovedmålene med omleggingen er nettopp å frigjøre ressurser til å investere i et kvalitativt bedre Forsvar. De omfattende endringer i Forsvarets struktur som nå foreslås, og utviklingen i forsvarsmarkedet generelt, vil imidlertid like fullt få konsekvenser for forsvarsindustrien.

Internasjonalt samarbeid vil få økt betydning, blant annet gjennom DCI. Dels kommer dette som en konsekvens av at tilgjengelige ressurser reduseres, samtidig som kostnadene ved å utvikle og anskaffe nytt forsvarsmateriell øker. For å møte utviklingen restruktureres forsvarsindustrien i Europa og USA raskt. Kravene til interoperabilitet og behovet for samarbeid om trening, vedlikehold, oppdateringer og lignende øker. Derfor er det sannsynlig at fremtidige avanserte plattformer og våpensystemer i økende grad vil bli frambrakt gjennom internasjonalt samarbeid. For at Norge i framtiden skal bli invitert til å delta i slike samarbeidsprosjekter, er det viktig at vi har nødvendig kompetanse slik at vi framstår som en troverdig partner. Denne kompetansen finnes i stor grad i forsvarsindustrien og i noen grad også i annen høyteknologisk norsk industri.

Disse utviklingstrekkene vil få konsekvenser for hvilke internasjonale samarbeidsprosjekter Norge skal delta i, innrettingen av gjenkjøpene og ikke minst prioriteringen av materiellrelatert forskning og utvikling i Forsvaret.

Regjeringen legger opp til at Forsvarets framtidige behov og hvilke områder det kan være mulig for norsk forsvarsindustri å komme med som partner i internasjonale samarbeidsprosjekter skal tillegges større vekt ved framtidig internasjonalt materiellsamarbeid. Det er nødvendig å prioritere strategisk viktige teknologier og produkter for å posisjonere norsk forsvarsindustri i forhold til internasjonale samarbeidsprosjekter og for å sikre at ressursene utnyttes best mulig. På bakgrunn av den nære sammenhengen mellom forsvarsspørsmål og næringspolitikk, vil Forsvarsdepartementet her være i dialog med Nærings- og handelsdepartementet. Satsningsområdene for norsk deltagelse i internasjonalt forsknings- og teknologisamarbeid, som ble presentert i St.prp. nr. 1 (1991-92), vil derfor bli gjennomgått på nytt.

En forutsetning for å lykkes er vilje og evne til langsiktig satsning. Stabilitet i planverk og ressurstilgang blir derfor viktig, men også å stille ressurser til disposisjon i tidlige faser av Forsvarets anskaffelsesprosjekter. I en tid da kravene til prioritering av tilgjengelige ressurser skjerpes blir det enda viktigere å ta de rette beslutninger tidlig. Regjeringen vil derfor legge til rette for at det i større grad enn tidligere gis muligheter for tidlig involvering av industrien i forbindelse med store anskaffelser til Forsvaret. En forutsetning for å etablere slikt samarbeid er at industrien også er villig til å ta risiko og bidra med ressurser, kompetanse og finansiering før endelig beslutning om anskaffelse eller systemvalg er fattet. Erfaringer fra utlandet, og ikke minst nasjonalt i forbindelse med fregattprosjektet, tilsier at det er mye å hente både for Forsvaret og industrien ved å etablere samarbeid tidlig.

Kravet om 100 prosent gjenkjøp ved større anskaffelser fra utlandet ligger fast. Regjeringen har imidlertid besluttet å heve den nedre grensen for når det skal kreves gjenkjøp på materiellanskaffelser fra 50 til 75 millioner kroner. Dette vil lede til færre avtaler og mindre ressursbruk. Inkludert i økningen er også en indeksregulering av den tidligere grensen som ble etablert for nærmere 10 år siden. Vektleggingen av hva som godkjennes som gjenkjøp bør imidlertid endres i samsvar med justeringen av våre satsningsområder for deltagelse i internasjonalt forsknings- og teknologisamarbeid. Bevisst bruk av prioriteringsmekanismer for å stimulere utenlandske leverandører og myndigheter til å inkludere norske leveranser av strategisk karakter, som også er viktige for Forsvaret, har vist seg svært effektivt. Regjeringen vil derfor prioritere norsk forsvarsindustris muligheter til å oppnå leveranser innenfor strategiske teknologier og produktområder. I denne sammenheng vil markedsadgang stå sentralt. I tillegg vil industriens muligheter til å komme med i internasjonale samarbeidsprosjekter bli vektlagt.

5.8.2 Regionalpolitiske forhold

Regjeringen har høye ambisjoner for distrikts- og regionalpolitikken. Målet om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønstret og utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet står fast. Dette har vært en sentral faktor også i de avveininger som er gjort i forbindelse med utredningene av og anbefalingene om reduksjoner i Forsvarets fredsorganisasjon som fremmes i denne proposisjonen.

Forsvaret vil, som en følge av behovet for betydelige innsparinger på driftsbudsjettet, måtte lokaliseres på langt færre steder etter omstillingen. Imidlertid har regjeringen i så stor grad som mulig søkt å spre de belastningene dette vil innebære, og samtidig siktet mot å plassere en størst mulig del av den gjenværende virksomhet i distriktene heller enn i sentrale strøk.

Omleggingen av Forsvaret innebærer likevel at mange kommuner og lokalsamfunn, som tradisjonelt er betegnet som forsvarsavhengige, vil bli berørt. Dette vil føre til færre arbeidsplasser direkte tilknyttet Forsvaret, og redusert etterspørsel etter varer og tjenester såvel lokalt som regionalt. Videre kan det føre til redusert sysselsetting også i annen næringsvirksomhet og en viss fraflytting på sikt.

Regjeringen vil søke å gjøre omstillingsprosessen i Forsvaret så skånsom som mulig både for Forsvarets personell og for berørte kommuner og lokalsamfunn. I regioner og lokalsamfunn som berøres særlig sterkt av reduksjoner eller nedleggelser av militær virksomhet, vil virkningene på kommunenes økonomi være så omfattende at de faller innenfor gjeldende retningslinjer for bruken av omstillingsbevilgninger for kommuner med ensidig næringsgrunnlag. For andre kommuner og regioner vil virkningene være betydelige, men ikke så omfattende at de fanges opp av det ordinære virkemiddelapparatet.

Med bakgrunn i en vurdering av distriktspolitiske konsekvenser som følger av forslagene i proposisjonen, vil Forsvarsdepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) utarbeide et opplegg for å håndtere de utfordringer som omleggingen vil medføre for kommuner og regioner som blir berørt. KRD har et særskilt ansvar for å følge opp og koordinere bruken av statlige virkemidler for omstilling i kommunene. Derfor vil KRD også ivareta hovedansvaret for oppfølgingen av statens innsats overfor de angjeldende kommuner og regioner, i nært samarbeid med FD.

Omstillingsbistanden vil variere fra region til region. Generelt vil de mest aktuelle virkemidlene være:

• økonomisk bistand

• faglig bistand

• mulighetene for desentralisering av statlige arbeidsoppgaver, herunder også deler av Forsvarets virksomhet

• mulighetene for at Forsvaret i større grad kan benytte seg av det regionale næringslivet ved innkjøp, vedlikehold, reparasjoner og lignende.

I spesielle tilfeller kan enkelte av Forsvarets bygg og anlegg vurderes avhendet til redusert pris eller vederlagsfritt til bruk for ny næringsvirksomhet.

Omstillingsbistanden vil for øvrig ta utgangspunkt i den særskilte ordningen KRD har etablert for å håndtere kommuner og regioner under omstilling.

Som i det ordinære omstillingsarbeidet i regi av KRD, forutsettes det at de berørte kommunene og fylkeskommunene skal spille en sentral rolle i opplegg og gjennomføring. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) vil også ha viktige faglige oppgaver i arbeidet.

5.8.3 Miljøhensyn

Forsvaret må verne om miljøet på lik linje med andre samfunnsaktiviteter, og i hovedtrekk gjelder alle lover og forskrifter på miljøvernområdet fullt ut for Forsvaret. Som oppfølging av sektoransvaret har Forsvarsdepartementet utarbeidet en miljøhandlingsplan. Planen prioriterer en satsing på miljøledelse. Kontroll med miljøpåvirkningene av egen aktivitet står derfor sentralt. Omstillingsprosessen i Forsvaret vil ha viktige konsekvenser for miljøet, og disse må belyses som et av flere grunnlag for beslutningsprosessene i omstillingsarbeidet. De viktigste konsekvensene av omstillingsarbeidet vil først og fremst være:

Miljøtekniske undersøkelser i forbindelse med avhending av Forsvarets faste etablissementer.

Etter forurensningsloven skal den ansvarlige for forurensningen sørge for tiltak for å fjerne eller begrense virkningen av den. Den alt overveiende del av den forurensning som er undersøkt på Forsvarets områder nødvendiggjør ikke særskilte tiltak om ikke arealbruken endres. Ved avhending av Forsvarets områder må det utarbeides regulerings- eller kommunedelplaner som fastlegger framtidig arealbruk for å sikre dette hensyn. Det må likevel påregnes betydelige kostnader for planlegging, miljøundersøkelser og tiltak i forbindelse med avhendingen.

Konsekvensutredninger som følge av lokale eller regionale bruksendringer på Forsvarets områder.

Ved større endringer av Forsvarets bruksforhold kan det i medhold av plan- og bygningsloven etter bestemte kriterier bli stilt krav om at det gjennomføres konsekvensutredninger, med antatt hovedvekt på støy, avrenning av tungmetallholdig vann, naturforvaltning og psykososiale forhold. Dette er ofte tidkrevende og kostnadstunge undersøkelser som må tas hensyn til ved planlegging for bruksendringene.

Etterprøving og avbøtende tiltak som følge av bruksendringer på Forsvarets områder.

Ved større bruksendringer på Forsvarets områder vil det kunne bli stilt krav om miljømessig etterprøving og tiltak for å avbøte ulemper som ikke kan løses gjennom hensiktsmessige regulerings- eller kommunedelplaner.

5.8.4 Forsvarets museumsvirksomhet

Museumsvirksomheten i Forsvaret er underlagt Forsvarets overkommando og utøves av Forsvarsmuseet som direkte underlagt enhet. Virksomheten er regulert ved «Forsvarssjefens retningslinjer for bevarings- og museumsvirksomheten i Forsvaret» og «Instruks for direktøren for Forsvarsmuseet».

Omorganiseringen av Forsvarets overkommando og Forsvarets øvrige organisasjon gjør det nødvendig å vurdere nye former for styrings- og rapportrutiner. Forsvarets bevarings- og museumsvirksomhet er relativt omfattende og spenner over et stort felt som tilsier at det bør vurderes å tilføre feltet mer kompetanse på overordnet nivå.

I denne forbindelse har Forsvarets overkommando forslått at det opprettes et styre for Forsvarets museumsvirksomhet, som er underlagt Forsvarets overkommando og skal være nærmeste foresatte for direktøren for Forsvarsmuseet. Styret må ha bred kompetanse i museale spørsmål for å kunne fylle denne funksjonen på en hensiktsmessig måte.

Forsvarsdepartementet vil komme tilbake til Stortinget med en konkret anbefaling i saken. Spørsmålet om tilknytningsform for styret vil måtte vurderes i lys av anbefalingene om endringer i Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando.

5.8.5 Frivillige organisasjoner

I lys av de anbefalte reduksjonene i forsvarsstrukturen er det også nødvendig å se på omfanget og innrettingen av tildelingene til de frivillige sivile organisasjoner. Informasjonsvirksomhet som bidrar til å forankre Forsvaret og forsvarssaken i et bredt lag av befolkningen, vil bli prioritert i tiden framover. Det anses også som viktig å bidra til virksomhet som har en rolle som et demokratisk korrektiv i den forsvars- og sikkerhetspolitiske debatt. Omfanget og fordelingen av tildelingene vil bli gjenstand for en løpende vurdering slik at midlene nyttes best mulig.