8 Økonomiske konsekvenser

8.1 Innledning

I dette kapitlet foretas en nærmere vurdering av samfunnsøkonomiske virkninger, administrative effektiviseringsgevinster samt kostnader knyttet til gjennomføring av reformen.

I NOU 2004: 13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning ble det foretatt flere analyser og beregninger for å få fram et samlet og relevant tallmateriale om samfunnsøkonomiske gevinster og kostnader ved en organisasjonsreform. Også i St.meld. nr. 14 (2002-2003) Samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten ble det foretatt en vurdering av økonomiske konsekvenser. Mye av analysene/beregningene i disse to dokumentene bygger på en rapport fra Møreforsking 1

utarbeidet til St.meld. nr. 14 (2002-2003), og som til arbeidet med utvalgsutredningen ble utvidet og bearbeidet med data fra andre omstillingsprosjekter (særlig ligningsetaten).

Det kan skilles mellom tre typer av økonomiske konsekvenser: Samfunnsøkonomiske effekter/gevinster av bedre måloppnåelse, ikke varige gjennomføringskostnader («omstillingskostnader»), og effektiviseringsgevinster forstått som reduserte kostnader ved å produsere gitt volum og kvalitet når en ser bort fra de ikke varige gjennomføringskostnadene.

Disse tre måtene å vurdere økonomiske konsekvenser på er i varierende grad drøftet og omtalt både i stortingsmeldingen og i utvalgsutredningen. Mye av drøftingene er i form av regneeksempler basert på visse forutsetninger om måloppnåelse, og vurderinger av kostnader og gevinster knyttet til andre større statlige omstillinger som er gjennomført den senere tid. Generelt er beregningene og analysene som er foretatt i de to dokumentene beheftet med usikkerhet, der resultatene hviler tungt på de forutsetninger om måloppnåelse som er valgt.

Etter Regjeringens vurdering gir materialet som utredningsutvalget bygger på et brukbart grunnlag til å vurdere de samfunnsøkonomiske gevinster av reformen. Ytterligere samfunnsøkonomiske analyser vil, med den usikkerhet som ligger i forutsetningene, vanskelig kunne gi noe mer presis eller sikker kunnskap. I dette kapitlet legger Regjeringen derfor utredningsutvalgets illustrative beregninger til grunn for sine vurderinger og konklusjoner omkring de samfunnsøkonomiske effektene.

Regneeksemplene viser at selv med mindre forbedringer i måloppnåelsen, vil en reorganisering av arbeids- og velferdsforvaltningen kunne ha betydelig samfunnsøkonomisk nytteverdi.

Verken stortingsmeldingen eller utredningsutvalget konkretiserer administrative effektiviseringsgevinster i særlig grad, men begge påpeker at en organisasjonsreform vil ha et effektiviseringspotensial.

Etter Regjeringens vurdering har anslagene på gjennomføringskostnader i St.meld. nr. 14 (2002-2003) og i NOU 2004: 13 noe begrenset relevans, bl.a. fordi de er knyttet opp til en annen organisasjonsmodell enn den som foreslås her, og fordi det i liten grad er gjort anslag på de enkelte kostnadselementene som inngår i reformen. I stortingsmeldingen er gjennomføringskostnadene vurdert primært med henvisning til kostnadsbildet ved andre nylig gjennomførte offentlige reformer. På dette grunnlag kom en fram til at gjennomføringskostnadene varierte mellom 3 og 10 prosent av driftsbudsjettet, avhengig av omfanget på reformen. I utvalgsutredningen er det benyttet opplysninger om omstillingskostnadene ved omorganisering av ligningsforvaltningen supplert med kostnadsinformasjon fra de lokale samordningsforsøkene.

For å få et bedre og mer relevant bilde av gjennomføringskostnadene ved reformen er det identifisert ulike kostnadselementer som inngår i Regjeringens forslag til organisasjonsløsning, og beregnet ekstra ressursbehov i omstillingsfasen ved denne modellen sett i forhold til dagens økonomiske rammer. Det er også gjort nærmere vurderinger av mulige administrative effektiviseringsgevinster ved den foreslåtte organisasjonsmodellen.

Det samlede materialet viser at selv små forbedringer i måloppnåelsen ved en organisasjonsreform vil kunne dekke inn relativt betydelige gjennomføringskostnader. Regjeringens foreslåtte organisasjonsmodell synes også å ha et klart effektiviseringspotensial på lengre sikt.

Som nevnt er anslagene usikre. Regjeringen vil legge stor vekt på å analysere usikkerheten i forutsetninger og anslag, og å sikre god oppfølging av og kontroll med kostnadsutviklingen. Det vil som ledd i gjennomføringen av reformen løpende bli arbeidet med å få fram et best mulig underlagsmateriale for budsjetteringen av reformen. Stortinget vil bli orientert om dette i forbindelse med regjeringens forslag i de årlige budsjettproposisjonene.

8.2 Samfunnsøkonomiske virkninger og effektiviseringsmuligheter

De samfunnsøkonomiske effektene er knyttet til hvor effektiv den nye arbeids- og velferdsforvaltningen vil være til å realisere målene for reformen, og særlig målet om flere i arbeid og aktivitet og færre på stønader.

Som understreket av utredningsutvalget er det vanskelig å rendyrke de samfunnsøkonomiske gevinstene av en organisasjonsreform. Andre rammebetingelser som arbeids- og velferdsforvaltningen arbeider under, vil også være av betydning. Dagens organisering, som nytte- og kostnadsberegninger av Regjeringens foreslåtte modell må sammenlignes med, har dessuten et forbedringspotensial i forhold til de gitte mål for reformen som vil redusere nettogevinsten ved den foreslåtte organisasjonsløsningen dersom dette potensialet blir realisert.

En bedre samordnet og mer integrert innsats innenfor de velferdsordninger som i dag administreres av de to statlige etatene og sosialtjenesten kan ha mange samfunnsøkonomiske gevinster. Tettere oppfølging av stønadsmottakere og iverksetting av nødvendige arbeidsrettede tiltak til rett tid kan bidra til kortere stønadsperiode og til at mottakerne i mindre grad vil være avhengige av passive ytelser. En samordnet innsats kan bidra til en mer målrettet bruk av felles virkemidler. En forsterket og enda tettere oppfølging i sykepengefasen kan antas å medføre trygdeøkonomisk gevinst ved at overgangen til ytelser som uførepensjon, tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger og attføringspenger reduseres.

Analysene av reformbehovet i kapittel 3 gir underlag for å legge til grunn at organisatoriske grep vil bidra til å få flere i arbeid og redusere den gjennomsnittlige varigheten i stønadsforløpene.

Utredningsutvalget har med utgangspunkt i materialet fra Møreforsking og forløpsdata fra Frischsenteret 2

beregnet nyttegevinst ved henholdsvis:

1. Gjennom bedre organisering å forbedre måloppnåelsen med ett prosentpoeng i andelen som kommer tilbake i jobb innen ett år etter at første attføringsprosess er avsluttet (en økning fra 45 til 46 prosent.) Nyttegevinsten av en omorganisering med slik forbedret måloppnåelse er 100 millioner kroner per år under visse forutsetninger, og 1 milliard kroner om 10 år dersom forbedringen i måloppnåelsen holder seg konstant. Med en realrente på 7 prosent gir det en akkumulert nytte med nåverdi på ca. 3,7 milliarder kroner.

2. Gjennom bedre organisering å redusere den gjennomsnittlige varigheten i stønadsforløp som avsluttes med overgang til arbeid etter yrkesmessig attføring med 1 måned. Dvs. en reduksjon på drøyt 2 prosent fra et gjennomsnittlig stønadsforløp i overkant av 3,5 år. Dette er beregnet å gi en årlig samfunnsøkonomisk gevinst på 400 millioner kroner under visse forutsetninger, eller en akkumulert nytte med nåverdi på nærmere 3 milliarder kroner.

De mulige økonomiske virkningene ved en organisasjonsreform kan også illustreres i form av reduserte tilgangsrater for de sykdomsrelaterte trygdeytelsene (sykepenger, rehabiliterings- og attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon).

Dersom tilgangsratene reduseres simultant for de aktuelle stønadsordningene med ca. 5 prosent (2004-tilgangstall, eksklusiv sykepenger), kan den årlige budsjettvirkningen for nevnte ordninger anslås til nær 1 milliard kroner, som vil kunne dobles med en reduksjon i tilgangsratene på 10 prosent. På kort sikt vil en simultan effekt være lite realistisk. Det kan forventes at redusert tilgang først vil slå ut på korttidsytelsene og etter hvert forplante seg til uførepensjon. Det er neppe heller grunn til å anta at utgiftene både til uførepensjon og mer aktive ordninger som attføringspenger skal gå ned parallelt.

Utredningsutvalget har også vurdert reduksjon i ulempeskostnader for brukerne ved en bedre samordning av arbeids- og velferdsforvaltningen. Utvalget peker på to typer av ulempekostnader:

1. Unødig lange ventetider før tiltak settes i verk og i overgangen mellom tiltak som forvaltes av de to statsetatene/sosialtjenesten, fører til inntektstap for brukerne ved at inntekt av arbeid ligger høyere enn ytelser som gis under yrkesmessig attføring, rehabilitering eller som økonomisk sosialhjelp. En reduksjon i gjennomsnittlig varighet av stønadsforløp på 1 måned eller vel 2 prosent ved en bedre organisering vil innebære en reduksjon i disse ulempeskostnadene på 80 millioner kroner per år under visse forutsetninger, eller drøyt 600 millioner kroner regnet i nåverdi dersom reduksjonen holdes konstant over en periode.

2. Et velferdstap for brukere ved å bli sendt fram og tilbake mellom de statlige etatene og mellom disse og sosialtjenesten, uten å få en avklaring på sin situasjon. Utredningsutvalget foretok ikke konkrete beregninger av dette. Med Regjeringens forslag til organisasjonsløsning vil denne type velferdstap bli redusert som følge av at førstelinjetjenesten skal gi brukerne ett fysisk kontaktsted på kommunenivå for arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester. Etablering av felles arbeids- og velferdskontorer vil bl.a. bety en mer desentralisert tilgang til Aetats tjenester. En ny førstelinjetjeneste sammen med en mer offensiv bruk av bl.a. nett-tjenester, telefonisk informasjon, kontakt, veiledning og rådgivning vil bety reduserte reisekostnader og tidsbruk på reiser for brukerne.

Beregningene foran er illustrasjoner som viser at selv små forbedringer i måloppnåelsen på disse to punktene gir stor samfunnsøkonomisk nytteverdi. Hvor mye måloppnåelsen vil kunne forbedres ved Regjeringens foreslåtte organisasjonsløsning er vanskelig å anslå.

I NOU 2004: 13 ble det pekt på at en reorganisering av arbeids- og velferdsforvaltningen ville ha et betydelig potensial for kostnadseffektiv drift. Utredningsutvalget peker på flere mulighetsområder for økt administrativ effektivitet på lengre sikt gjennom organisatoriske grep, herunder redusert dobbeltarbeid og dobbeltkompetanse, endringer i kontorstruktur og utnyttelse av stordriftsfordeler. De to statsetatene og sosialtjenesten utfører i dag et betydelig dobbeltarbeid, bl.a. ved å innhente og registrere samme type informasjon fra samme bruker flere ganger. De har en betydelig dobbeltkompetanse på ytelsesforvaltning og saksbehandling i forhold til brukere som trenger arbeidsrettet bistand. De har en lite effektiv kontorstruktur der sosialtjenesten og trygdeetaten er tilstede med hvert sitt kontor i samtlige kommuner, mens Aetat er tilstede i ca. 150 av kommunene. Det er klare stordriftsfordeler i forhold til en rekke administrative funksjoner. Utredningsutvalget har ikke foretatt beregninger av effektiviseringsgevinster, fordi dette ville kreve konkrete forutsetninger om utformingen av organiseringen utover det utvalget har gjort.

Sammenlignet med utredningsutvalgets forslag om to statlige etater vil Regjeringens forslag om en felles statlig etat trolig kunne øke potensialet for kostnadseffektivitet ytterligere på flere av disse områdene. Det gjelder dobbeltarbeid, og særlig i forhold til kontorstruktur og stordriftsfordeler. Det vil være enklere og mer kostnadsbesparende å etablere en helhetlig og samordnet førstelinjetjeneste for hele det statlige ansvarsområdet sammenlignet med utredningsutvalgets forslag, bl.a. når det gjelder husleieutgifter, administrasjon og tekniske løsninger. En felles statlig etat muliggjør også kostnadseffektiv ressursdisponering ved sentralisering av vedtak og forvaltning som ikke trenger direkte brukerkontakt, og en desentralisering av tjenesteyting som trenger nær brukerkontakt. Det er grunn til å understreke at dette dreier seg om mulige administrative effektiviseringsgevinster på lengre sikt som følge av at det gjøres nødvendige satsinger i gjennomføringsfasen i kompetanse, ledelse, utstyr og lokaler m.v.

Vurderinger som er foretatt på etatsnivå, viser at ved å organisere det statlige ansvaret i en felles etat på direktorats- og fylkesnivå vil en kunne oppnå effektiviseringsgevinster når det gjelder ledelse, stab- og støttefunksjoner. Tilsvarende gjelder på steder der Aetat og trygdeetaten er tilstede med egne kontorer. Med et felles førstelinjekontor vil det være naturlig å planlegge ledelse, merkantile funksjoner og bemanning ut fra det totale behovet. I mindre kommuner vil løsning av nødvendige minimumsoppgaver via kommunen, ev. i kombinasjon med ambulering, kunne redusere investeringsbehov og driftskostnader. Det vil kunne oppnås arealeffektivisering sammenlignet med nåværende organisering bl.a. som følge av effektivisering av administrative støttefunksjoner. Overgang til mer digitaliserte tjenester og kanaler koblet opp mot en felles arbeids- og velferdsforvaltning vil kunne representere store gevinster i forhold til dagens kontorstruktur.

Det vil være beheftet med stor usikkerhet å anslå de samlede administrative effektiviseringsgevinstene av nevnte tiltak. Gevinstene vil komme gradvis over en del tid etter at en har foretatt de nødvendige investeringer, bl.a. etablering av en ny basisplattform for IKT i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen.

Men etter omstillingsperiodens utløp og den nye arbeids- og velferdsforvaltningen forutsetningsvis er fullt ut operativ, bør det ikke være urimelig å anta at de årlige administrative effektiviseringsgevinstene etter hvert vil kunne komme opp i 3-5 prosent av driftsbudsjettet. Mulighetene for å oppnå dette bygger på en rekke forutsetninger og krav til hvordan den statlige etaten i samarbeid med kommunene organiserer og innretter virksomheten for å ivareta målene for reformen, jf. kapittel 7, og at reformen ellers gjennomføres raskt og på en kontrollert måte. De kortsikte gjennomføringskostnadene er omtalt i avsnittet nedenfor.

8.3 Gjennomførings-/omstillingskostnader

8.3.1 Generelt om forutsetninger og beregninger

Beregningene legger til grunn en tidsplan for iverksetting av reformen som er beskrevet i kapittel 9, og at etablering av en samlokalisert felles førstelinjetjeneste som omfatter alle kommuner vil måtte skje over en viss tid. Beregningene forutsetter at produksjon og servicenivå i gjennomføringsfasen skal opprettholdes minst på dagens nivå.

Det vil påløpe kostnader både for staten og kommunene, og på ulike nivåer i den statlige etaten. Men hovedtyngden av kostnadene vil ligge i etableringen av den nye førstelinjetjenesten. De krav som er stilt til utformingen av førstelinjetjenesten og hvordan denne er definert, jf. kapittel 7, er viktige premisser for beregningene.

Det er ikke gjort vurderinger av kostnadsdelingen mellom stat og kommune. Regjeringen legger til grunn at staten skal bære kostnadene dersom kommunene får utgifter knyttet til flytting for å oppnå det nye kravet til minimumsløsning. Dersom kommunene derimot ønsker å ta inn øvrige deler av sitt tjenestetilbud i den felles førstelinjetjenesten, må de selv dekke utgiftene til dette. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmål om kostnadsdeling i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.

I beregningene har en med utgangspunkt i nåværende antall samlokaliserte enheter og kjente planer for nye samlokaliseringer lagt til grunn at det ved utgangen av 2006 vil være samlokaliserte kontorenheter i ca. 100 kommuner. Det er videre gjort beregninger med utgangspunkt i to alternative tempoplaner for etablering av førstelinjetjenesten: At samlokalisering lokalt skal være gjennomført i full skala i løpet av tre år fra tidspunktet for etablering av den nye statlige etaten, og med et alternativt gjennomføringstempo på fem år. Beregningene tyder på at forskjellene på de to alternativene vil være nokså marginale. Dette har sammenheng med at noen kostnader vil øke ved et lengre implementeringsperspektiv, mens andre elementer vil falle rimeligere ut. Men effektiviseringsgevinstene ved reformen vil kunne komme tidligere ved en kort implementeringsfase. Som det framgår av kapittel 9 tar Regjeringen sikte på en rask, men forsvarlig gjennomføring av reformen.

Selv om vurderingene av omstillingskostnader bygger på mer realistiske forutsetninger og går lenger i konkretisering enn det som er gjort i St.meld. nr. 14 (2002-2003) og i NOU 2004: 13, er de likevel beheftet med stor usikkerhet. Usikkerheten har dels sammenheng med kompleksiteten i kostnadsbildet der både statlig og kommunal forvaltning er berørt. Dels skyldes usikkerheten at enkelte av kostnadselementene på nåværende tidspunkt er vanskelig å beregne, fordi visse sider ved organiseringen ikke er avklart i detalj. Som nevnt i kapittel 7 legger regjeringen til grunn at den nye ledelsen for den statlige etaten skal ha store frihetsgrader når det gjelder hvordan etaten skal organiseres internt. Mer sikre anslag kan derfor først utarbeides når det finnes mer detaljerte planer for bl.a. organisasjonsstruktur, geografisk lokalisering av kontorenheter og den konkrete utformingen av førstelinjetjenesten i den enkelte kommune. På denne bakgrunn må beregningene anses som grove kostnadsanslag som må bearbeides ytterligere.

8.3.2 Nærmere om de enkelte kostnadselementene

Omstillingskostnadene kan inndeles i to hovedgrupper: Kostnader knyttet til tilpasning/ utvikling på IKT - området og kostnader knyttet til organisatoriske endringer.

Gjennomføringskostnader IKT

Som nevnt i kapittel 7 vil en ny arbeids- og velferdsforvaltning forutsette betydelige endringer i dagens IKT-systemer. Mesteparten av kostnadene ved dette er knyttet til etableringen av den nye førstelinjetjenesten over hele landet. Regjeringen tar sikte på å gjennomføre endringene i to faser: En basisplattform for IKT-løsninger som skal være avklart og delvis implementert ved etableringen av den nye arbeids- og velferdsforvaltningen, og en mer langsiktig og integrert løsning for hele eller store deler av arbeids- og velferdsforvaltningen.

Basisplattformen omfatter løsninger som må realiseres for at en reorganisert arbeids- og velferdsforvaltning skal kunne yte en samordnet og helhetlig service overfor brukerne. Det vil være en plattform som ivaretar nødvendig informasjonsutveksling i de lokale arbeids- og velferdskontorene. Samtidig åpner løsningen også for mulige tilpasninger og endringer i IKT-systemene med sikte på å kunne ivareta kravene som stilles til førstelinjetjenesten, bl.a. når det gjelder samordning og et klart arbeidsrettet fokus. Tiltakene som ligger i basisplattformen vil være nødvendige også for en langsiktig og mer integrert løsning. Kostnadene ved å etablere basisplattformen vil påløpe over tid, etter hvert som det etableres nye lokale arbeids- og velferdskontorer.

Kostnadene ved gjennomføring av basisplattformen for IKT-løsningen er bl.a. knyttet til følgende elementer:

• Innføring av en sentralisert driftsmodell på statlige områder der dette ikke allerede er innført. Dette vil gi den nye statlige etaten en felles teknologisk plattform og det beste grunnlaget for å kunne realisere framtidig funksjonalitet og integrasjon mellom fagsystemer.

• Tilgjengeliggjøring av alle eksisterende fagsystemer (Aetat, trygdeetatens og kommunenes systemer) på en arbeidsstasjon for saksbehandlerne i den felles førstelinjetjenesten - uten vesentlig restrukturering eller samordning av systemene i statsetaten eller mot kommunene.

• Etablering av en enkel og skreddersydd applikasjon som skal vise nøkkelinformasjon om brukerne hentet fra fagsystemene i førstelinjetjenesten.

• Administrativ støtte i førstelinjetjenesten. Alle saksbehandlere, både kommunalt og statlig ansatte, skal ha tilgang til og kunne jobbe på sentrale løsninger for kontorstøtte, elektronisk samhandling og nødvendige administrative systemer.

• Utstyr og systemanskaffelser. I basisløsningen kan det være aktuelt med investeringer bl.a. til videokonferanseutstyr for å gi førstelinjetjenesten i mindre kommuner tilgang til spesialkompetanse utenfra, og til anskaffelse av IKT-baserte køordningsløsninger på de største førstelinjekontorene.

• Etablere løsninger og tilpasninger som ivaretar samhandling og kommunikasjon mellom statlig og kommunalt ansatte i førstelinjetjenesten. Det må også etableres sikkerhetsløsninger m.v. som ivaretar personvernhensyn på en betryggende måte.

• Utrede og videreutvikle dagens IKT-løsninger for å sikre helhetlig og målrettet oppfølging av brukere som i dag mottar tjenester fra flere etater, og utrede en strategi og legge planer for implementering av en fullverdig (integrert) langsiktig IKT-løsning.

Kostnadene ved gjennomføring av elementene som inngår i basisIKT-løsningen kan grovt anslås til i underkant av 1 milliard kroner. Av dette vil 500-600 millioner kroner være implementeringskostnader i forbindelse med etablering av førstelinjetjenesten i alle kommuner. Utgiftene vil være fordelt over flere år. I dette anslaget er det ikke tatt hensyn til ev. kostnader på IKT-siden ved en mulig omstrukturering av de fylkesvise eller regionale nivåene i den statlige etaten. Det må understrekes at anslagene er svært usikre, bl.a. i forhold til kommunale tilpasninger og behov for ytterligere funksjonalitet som understøtter en felles førstelinjetjeneste og som ennå ikke er avdekket.

Utvikling og implementering av en mer fullverdig og integrert IKT-løsning for den nye arbeids- og velferdsforvaltningen vil være krevende og må trolig gjennomføres som en trinnvis prosess hvor løsningene blir gradvis mer integrert i henhold til en streng prioritering. Ev. kostnader ved en langsiktig løsning er ikke utredet. Hvorvidt en langsiktig løsning gir merutgifter utover sannsynlige utviklingskostnader innenfor dagens organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen, vil bl.a. avhenge av utbyggings- og utviklingsmuligheter m.v. i eksisterende systemer. En videreutvikling av dagens systemer antas å kunne redusere kostnadene vesentlig sammenlignet med etablering av nye systemløsninger.

Departementet vil legge stor vekt på å få på plass ekstern kvalitetssikring av den samlede IKT satningen, bl.a. for å sikre konseptvalg, kostnadsanslag og styringsopplegg.

Gjennomføringskostnader ved organisatoriske endringer

Kostnadene ved gjennomføring av de organisatoriske endringene vil særlig være knyttet til:

• Planleggings- og utredningsarbeid

• Tjenesteutvikling i en ny arbeids- og velferdsforvaltning, inkl. følgeforskning og evaluering

• Opplæring og kompetanseutvikling inkl. kulturbygging

• Markedsføring av og informasjon om ny organisering

• Lokaler og personell

• Kompensasjon for produktivitetstap i beslutnings- og gjennomføringsfasen

Nedenfor er det kort gjort rede for hva som inngår i de ulike elementene. Det er lagt til grunn at alle kontorer som ikke allerede er samlokalisert må reetableres på ny lokasjon.

Planleggings- og utredningsarbeid m.v.

Det er nødvendig å ha et apparat som skal forberede og gjennomføre omstillingen både på departementsnivå, direktoratsnivå, på fylkesnivå og i den enkelte kommune

En tar bl.a. sikte på å opprette en sentral interimsorganisasjon som skal virke fram til den nye statsetaten er formelt etablert, utvikle støttefunksjoner på fylkesnivå til lokale kontoretableringer og støtte til kommunene i omstillingsprosessen. Viktige oppgaver vil bl.a. være å utarbeide konkrete planer for etablering av en samlokalisert førstelinjetjeneste over hele landet, utvikle standarder for service- og tjenestenivå som skal være tilstede på det enkelte kontaktsted lokalt, og avklare den statlige organiseringen på fylkes-/regionalt nivå.

Tjenesteutvikling m.v. i førstelinjetjenesten

For å innfri kravene som stilles til førstelinjetjenesten og sikre effektiv samordning, er det nødvendig med en grunnleggende gjennomgang av arbeidsmetodikk og virkemiddelbruk i den samlede arbeids- og velferdsforvaltningen. Som ledd i denne gjennomgangen vil det påløpe kostnader ved en rekke tiltak:

• Utvikle en helhetlig og felles arbeidsmetodikk i tråd med overordnede mål og føringer for den nye arbeids- og velferdsforvaltningen

• Utvikle jobbfokus/arbeidsretting av tjenester og i kontakten med brukerne

• Utvikle felles prosess- og rutinebeskrivelser i førstelinjetjenesten, bl.a. for å sikre kvalitet i tjenesteytingen

• Videreutvikle metoder og verktøy for helhetlige tjenesteforløp

• Vurdere balansen mellom oppgaveløsning knyttet til det fysiske kontaktstedet vs. behovet for virtuelle møtepunkter

• Utvikle et felles etatsinternt regelverk

• Etablere fora for brukermedvirkning på systemnivå og metodikk for brukerkontakt

Disse tiltakene er nærmere omtalt i kapittel 7.

Det vil videre være behov for å etablere en målrettet forsøksvirksomhet for å utvikle førstelinjetjenesten innenfor den organisatoriske rammen som Regjeringen nå har valgt. Følgeforskning og evaluering er også viktig for å ivareta behovet for dokumentasjon, systematisk kvalitetsutvikling og kunnskapsoppsummeringer slik at tjenesteytingen kan skje på basis av sikker kunnskap.

Opplæring og kompetanseutvikling inkl. kulturbygging

Reformen berører ca.16 000 ansatte som arbeider i virksomheter med ulik kultur og som har ulikt udanningsnivå og ulike erfaringer m.v. Den nye arbeids- og velferdsforvaltningen vil stille nye og felles krav til medarbeidernes kompetanse. Det vil være spesielle utfordringer knyttet til etablering av den nye førstelinjetjenesten. Satsingen på kompetanse og kulturbygging er en kritisk faktor for å gjennomføre en vellykket reform.

Viktige elementer i denne satsningen vil være lederutvikling, kompetanse- og kulturkartlegging i nåværende etater og av kompetansebehov i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen, kompetanseutvikling på ulike fagområder for å sikre god og målrettet oppfølging av brukerne m.v. Mye av kunnskapsoppbyggingen vil måtte skje gjennom bl.a. bruk av e-læring og lokale samlinger. Satsingen omfatter også systematisk bruk av kryssbemanning/hospitering som er en effektiv form for kompetanseheving. Det vises til nærmere omtale av kompetansebygging m.v. i kapittel 7.

Markedsføring av og informasjon om ny organisering m.v.

Reformen vil berøre hele Norges befolkning, i tillegg til de ansatte i den nye statlige organisasjonen og i den felles førstelinjetjenesten. Det vil bl.a. være behov for å utvikle nytt profilprogram, nyopptrykk av papirbasert materiale, intern og ekstern informasjon om ny organisering.

Lokaler og personell

Dette innebærer bl.a. utgifter til etablering av en samlokalisert førstelinjetjeneste over hele landet, og omfatter investeringer i nye lokaler, anskaffelse av utstyr i de nye kontorene, etablering av selvbetjeningssoner, tomgangsleie og flyttekostnader på ulike nivåer i organisasjonen m.v. Det er også medregnet kostnader til samlokalisering av de to statlige etatene på fylkes-/regionnivå. Det er ellers ikke tatt hensyn til mulige kostnader ved ev. organisatoriske endringer på dette nivået. Heller ikke utgifter knyttet til ev. endring av arbeidslivssentre, hjelpemiddelsentraler eller brukerrettede spesialenheter i Aetat er vurdert.

Etablering av Call-senter som skal gi svar på/avklare faglige policyspørsmål vil være et viktig tiltak som i begynnelsen kan i møtekomme behovet for trygghet og informasjon blant de ansatte, og som etter hvert kan bidra til en felles faglig forståelse og innretning av arbeidet, spesielt i førstelinjetjenesten.

Det vil også være viktig å etablere regionale kundesentre for eksterne brukere og samarbeidspartnere, som erstatning for sentralbord og som skal fungere som førstelinjetjeneste på telefon og e-post. Erfaringer viser at dette vil øke tilgjengeligheten til arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester, øke servicenivået på telefon i førstelinjetjenesten, øke brukernes tilfredshet i møte med de ansatte over telefon, og legge til rette for å utnytte ressursene mer effektivt.

Kompensasjon for produktivitetstap i beslutnings- og gjennomføringsfasen.

Det forutsettes at dagens produksjon og tjenesteyting skal opprettholdes minst på dagens nivå i gjennomføringsfasen. Behovet for kompensasjon for produktivitetstap er særlig knyttet til fravær i forbindelse med kurs, informasjonsmøter og kompetansebygging m.v.

En del av de samlede gjennomføringskostnadene vil være i form av engangsinvesteringer og engangsutgifter, mens andre deler vil representere tunge satsinger over flere år. De kostnadsmessig tunge løftene vil særlig være knyttet til kompetanseutvikling og kulturbygging, den fysiske etableringen av førstelinjetjenesten inkl. tomgangsleie, og tiltak for å opprettholde produksjon og service i beslutnings- og gjennomføringsfasen.

Et grovt og foreløpig anslag indikerer samlede gjennomføringskostnader knyttet til organisatoriske endringer på omkring 2 milliarder kroner. Utgiftene vil være fordelt over flere år.

Samlet utgjør kostnadene til en basis IKT-plattform og organisatoriske omstillingskostnader, med den usikkerhet som ligger i forutsetninger og anslag, nærmere 3 milliarder kroner. Det er da ikke vurdert om det vil bli merkostnader ved en langsiktig, fullverdig IKT-løsning. Det er heller ikke tatt hensyn til kostnader ved en ev. omstrukturering av det fylkesvise/regionale nivået i den statlige etaten utover samlokalisering. Videre er det i anslagene ikke tatt høyde for at samlokalisering ev. kan skje gjennom utnytting av eksisterende lokaliteter eller ved interkommunalt samarbeid, som kan bety lavere kostnader.

Regjeringen vil understreke at omstillingskostnadene, både på IKT-området og ved de organisatoriske tiltakene, vil være helt nødvendige investeringer for å kunne ta ut de potensielle effektiviseringsgevinstene og for å sikre at reformen skal kunne gi samfunnsøkonomisk lønnsomhet.