6 Struktur og organisering

6.1 Utvikling mot et balansert forsvar

I videreutviklingen av Forsvaret må det skapes et best mulig samsvar mellom forventningene som stilles til Forsvaret, og hva Forsvaret kan gjøre. Ettersom risikobildet og sikkerhetsutfordringene er omskiftelige, må Forsvaret være innrettet slik at det kan tilpasses endringer i omgivelsene. Grunnlaget for en slik tilpasning er forsvarspolitikken, inkludert de forsvarspolitiske mål, forsvarskonseptet og Forsvarets oppgaver. Forsvarspolitikken binder sammen de overordnede politiske ambisjoner for Forsvaret med den konkrete utformingen av Forsvarets struktur, organisasjon og virksomhet.

Utgangspunktet for de endringer i Forsvarets struktur og organisasjon som regjeringen anbefaler, er spekteret av utfordringer Norge vil kunne stå overfor. I sum vil disse endringene gi et forsvar som er godt egnet til å ivareta oppgavene på en effektiv og troverdig måte. Samtidig som den foreslåtte strukturen er innrettet mot å dekke de dagsaktuelle oppgaver og behov, er den også grunnlaget for moderniseringen og utviklingen av Forsvaret på lengre sikt.

Følgende overordnede hensyn skal derfor ligge til grunn for den videre utforming og modernisering av forsvarsstrukturen:

• Relevans for de oppgaver som til enhver tid skal løses, både alene og i samarbeid med allierte og partnere.

• Evne til god styring og kontinuerlig fornyelse og forbedring.

• Fortsatt tette bånd mellom forsvarssektoren og det sivile samfunnet, basert på tillit til at sektorens ressurser blir forvaltet til det beste for fellesskapet.

• Langsiktig balanse mellom ressurstilgang, operativ struktur, styrkeproduksjon, baser og støttevirksomhet.

6.2 Grunnlaget for utvikling av forsvarsstrukturen

I dagens omskiftelige sikkerhetsbilde kreves et moderne og fleksibelt innsatsforsvar som har høy operativ kvalitet, tilstrekkelig reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet, egenbeskyttelse og treningsstandard til å kunne møte hele spekteret av utfordringer både hjemme og ute. Utformingen av Forsvaret må i tillegg i størst mulig grad sikre at våre styrker kan operere sammen med allierte og partnere. Disse prinsippene har stått sentralt i utviklingen av forsvarsstrukturen gjennom de to foregående langtidsperiodene. Dette har bidratt til en fornyingsprosess som har vært helt nødvendig for å sikre at Norge har et moderne og fleksibelt forsvar som kan møte dagens hovedutfordringer. Et forsvar i grunnleggende balanse krever imidlertid kontinuerlig utvikling og forbedring. Både Forsvarspolitisk utvalg og forsvarssjefen er derfor tydelige i sine anbefalinger og fastholder behovet for å fortsette utviklingen av Forsvaret langs ovennevnte linjer.

Forsvaret må ha evne til å håndtere de nasjonale oppgavene – både de løpende og de som måtte oppstå raskt - samtidig med at Forsvaret er engasjert i operasjoner i utlandet.

Utfordringene hjemme og ute understreker betydningen av å ha et forsvar som er i stand til å respondere på kort varsel med relevante styrker slik at uforutsette hendelser som truer norske interesser hjemme eller i utlandet kan håndteres. I slike situasjoner er det avgjørende med tidlig tilstedeværelse både for å signalisere politisk vilje, og for å skaffe til veie et best mulig beslutningsgrunnlag. Av den grunn må Forsvaret til enhver tid ha tilgjengelige styrker klare til innsats.

Erfaringene fra Balkan, Midt-Østen, Afrika og Afghanistan viser at militær innsats og tilstedeværelse over tid er viktig for å kunne forebygge, håndtere og avslutte konflikter, samt for å kunne oppnå varig stabilitet. I norske nærområder signaliserer Forsvarets daglige tilstedeværelse politisk vilje til å fremme egne interesser i et langsiktig perspektiv. Det kan heller ikke utelukkes at episoder og kriser hjemme vil kunne pågå over tid. Våre styrker må derfor også ha tilstrekkelig utholdenhet, både som forutsetning for å kunne bidra fullverdig sammen med allierte og samarbeidspartnere i fredsstøttende operasjoner i regi av NATO og FN, og av hensyn til potensielle utfordringer i våre nærområder.

Regjeringen legger vekt på å utvikle en operativ struktur med en best mulig balanse mellom reaksjonsevne og utholdenhet i strukturen. Denne balansen krever et visst volum i styrkestrukturen for å gjøre det mulig å løse langvarige oppdrag hjemme og ute. Problemstillingen er særlig aktuell i forhold til mindre og sårbare fagmiljøer som er etterspurte internasjonalt, men er også en utfordring i andre deler av strukturen. Forholdet mellom reaksjonsevne, utholdenhet og volum er derfor de sentrale dimensjoner i samtidighetsproblematikken som Norge kan risikere å stå overfor, jf. kapittel 5.6. Dette – og særlig hensynet til utholdenhet – har vært av de mest tungtveiende hensyn som ligger til grunn for den videreutviklingen regjeringen legger opp til i den anbefalte operative strukturen.

6.3 Videreutviklingen av operativ struktur og kapasiteter

Sikkerhetsbildet og summen av de oppgaver som springer ut av det forsvarspolitiske grunnlaget, jf. kapittel 5.4, angir retningen for det fremtidige Forsvaret. Utviklingen av strukturen tar utgangspunkt i de kapasiteter som er nødvendige for å løse oppgavene. Med kapasitet forstås i denne sammenheng evne til å løse en avgrenset del av Forsvarets samlede oppgaver. Et strukturelement er en plattform, enhet eller en avdeling som bidrar til å fremskaffe en eller flere slike kapasiteter.

Med utgangspunkt i grunnlaget behandlet i kapittel 6.2 har følgende vurderinger vært sentrale i utformingen av den operative strukturen:

• Forsvaret må være rustet til å løse de oppgaver som politiske myndigheter har fastsatt. Analyser av både nasjonale og NATOs scenarier viser gjennomgående et behov for styrker av høy kvalitet og som hurtig kan settes inn der det er behov. Forsvarets operative struktur vil aldri kunne bli stor nok til å håndtere alle utfordringer alene, men spennet av mulige utfordringer vi står overfor er likevel betydelig. Dette betyr at våre styrker må være meget fleksible, ha et høyt treningsnivå og være robuste slik at de kan håndtere et bredt spekter av utfordringer, jf. kapittel 5.1.

• Norge har fortsatt rene nasjonale sikkerhetsutfordringer som i utgangspunktet forutsettes håndtert uten støtte fra allierte. For at Norge skal ha en troverdig forsvarsevne, må den operative strukturen inneha en tilstrekkelig bredde i kapasiteter. Dette legger klare begrensinger på hvordan forsvarstrukturen kan videreutvikles og krever at vi selv er i stand til å frembringe kapasiteter, både i luften, på sjøen, og på land. Disse kapasitetene må også være utrustet og trent slik at de er i stand til å gjennomføre høyintensive stridshandlinger.

• Forsvaret må kunne delta i hele bredden av NATOs operasjoner og således bidra i byrdefordelingen mellom landene. Utviklingen i operasjonsmønstret gjør at Forsvaret også i fremtiden vil være involvert i konflikthåndterings- og stabiliseringsoperasjoner, også sammen med sivile aktører. Også denne typen operasjoner krever at Forsvaret kan gjennomføre høyintensive stridshandlinger. En slik evne er en konsekvens av Forsvarets oppgaver og Norges allianseforpliktelser, og utgjør et viktig premiss for Forsvarets videre utvikling.

• Kompleksiteten i dagens operasjoner, og det faktum at Norges forsvarsstruktur er forholdsvis begrenset, innebærer at det er nødvendig å se på muligheter for samarbeid med andre nasjoner for å kunne utnytte ressursene best mulig. Norge samarbeider allerede i dag med en rekke NATO- og partnerland innenfor svært mange områder og tar sikte på å videreutvikle dette.

• Evnen til å operere i nettverk er i dag svært viktig for å kunne gjennomføre operasjoner, og vil påvirke Forsvarets videre utvikling. Det legges stor vekt på å ligge langt fremme i utviklingen av et nettverksbasert forsvar for å skape best mulig operativ effekt og evne til militært samvirke i og mellom forsvarsgrenene, og med allierte og partnere. Den videre moderniseringen av Forsvaret henger nøye sammen med en aktiv holdning til og bevisst prioritering av teknologi, kunnskap og holdninger.

I sum er det derfor lagt vekt på at Forsvaret må besitte den nødvendige bredden av militære basiskapasiteter for å kunne håndtere et bredt og uforutsigbart trusselbilde både i en nasjonal og internasjonal kontekst. For å sikre dette har det også vært nødvendig å unngå overlappende kapasiteter. For nasjonale oppgaver er det lagt vekt på å balansere evne til overvåkning og evne til rutinemessig tilstedeværelse med evne til å kraftsamle raskt med tilstrekkelig militær kampkraft på land, til sjøs og i luften. For internasjonale oppgaver er det lagt vekt på å utvikle en struktur som kan gi substansielle og etterspurte bidrag, og hvor kvalitet er prioritert gjennom blant annet å legge til rette for god treningsstandard for bidragene. Logistikk- og støttefunksjoner er primært tilpasset behovet for understøttelse av egne kampavdelinger. Med den anbefalte oppgaveporteføljen og tilhørende ambisjonsnivå, vil dette innebære at mesteparten av den struktur og bredden av de kapasiteter som Forsvaret har i dag vil bli videreført, og på enkelte områder noe styrket.

6.4 Forsvarssektorens organisering

Forsvarssektoren er organisert med fire etater under Forsvarsdepartementet, jf. figur 6.1. Forsvaret er Forsvarsdepartementets største underliggende etat og omfatter i all hovedsak den militære virksomheten, inkludert ansvaret for gjennomføring av militære operasjoner, styrkeproduksjon og logistikk.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er et tverrfaglig forskningsinstitutt, organisert som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter med eget styre og vedtekter. Instituttet har til formål å drive forskning og utvikling for Forsvarets behov. FFI skal være en rådgiver i faglige spørsmål innenfor instituttets arbeidsområde, jf. kapittel 7.14.1.

Forsvarsbygg (FB) er et forvaltingsorgan under Forsvarsdepartementet organisert som en egen virksomhet med eget styre og vedtekter. Forsvarsbygg bygger, forvalter og selger eiendom for forsvarssektoren og har etaten Forsvaret som største og viktigste kunde, jf. kapittel 7.15.3.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er en etat administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. NSM rapporterer til Justisdepartementet for oppgaveløsning i sivil sektor og til Forsvarsdepartementet for militær sektor. Direktoratets hovedoppgaver er å koordinere sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetsrelaterte forhold i de virksomheter som er omfattet av sikkerhetsloven, jf. kapittel 7.15.2. NSM har også andre oppgaver i så vel sivil som militær sektor, herunder oppgaven med å være nasjonal varslings- og håndteringsinstans for computergenererte angrep mot samfunnskritisk IKT-infrastruktur.

6.4.1 Den strategiske ledelsen av Forsvaret

Den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres av Forsvarsdepartementet, der forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner er integrert, samt Forsvarsstaben. Forsvarsstaben skal, på vegne av forsvarssjefen, ivareta ansvaret for å gjennomføre oppdrag, påse at beslutninger følges opp og ivareta det daglige arbeidsgiveransvaret for personellet i Forsvaret.

Hovedtrekkene i den eksisterende ledelses­modellen ble besluttet av Stortinget gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000– 2001), og Innst. S. nr. 232 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), og ble implementert høsten 2003. I forrige langtidsplan, jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004), ble det lagt til grunn en ytterligere videreutvikling og effektivisering av den strategiske ledelsen.

Erfaringene med den nåværende ledelsesmodellen er i overveiende grad positive og den har gitt betydelige forbedringer innenfor de områdene Stortinget la vekt på. Samtidig har erfaringene vist at det fortsatt eksisterer et potensial for ytterligere forbedringer. Dette gjelder særlig enklere grensesnitt og tydeligere ansvarslinjer mellom departementet, Forsvarsstaben, underlagte nivåer og kommandostrukturen.

En sterk og effektiv offentlig sektor krever gode ledelsesstrukturer og et kontinuerlig fokus på forbedring. Regjeringen tok derfor allerede i St.prp. nr. 1 (2006-2007) initiativ til å sette i gang en helhetlig gjennomgang av de øverste ledelsesnivåene (departementet, Forsvarsstab og kommandostruktur). Målsettingen var å identifisere tiltak for å sikre en ytterligere forbedret strategisk styring og kontroll med sektoren. I dette lå også klarere ansvarsforhold, roller og funksjonsinndeling mellom nivåene, både i den strategiske og operative ledelsen. En ytterligere målsetting med arbeidet var, i tråd med Soria Moria-erklæringens målsetting om å motvirke sentralisering, å oppnå en bedre geografisk fordeling av statlig virksomhet. Det var derfor ønskelig å se på muligheter for å desentralisere funksjoner som i dag utøves fra Oslo, samt å bidra til å styrke regjeringens nordområdepolitikk.

Regjeringen ønsker å videreutvikle den strategiske ledelsen av Forsvaret med utgangspunkt i hovedtrekkene i den ledelsesmodellen Stortinget vedtok i 2002, der forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner er integrert i departementet. Med dette utgangspunkt legger regjeringen opp til enkelte endringer i den strategiske ledelsen av Forsvaret, der siktemålet er å legge til rette for en bedre strategisk styring og kontroll med sektoren.

Forsvarsdepartementets rolle som regjeringskontor forblir uendret, men videreutvikles for bedre å ivareta det helhetlige ansvaret for strategisk planlegging og styring av sektoren, herunder også støtte til forsvarssjefen i utøvelsen av hans rolle som militærfaglig rådgiver i departementet.

Forsvarsstaben skal videreutvikles til et dedikert stabsapparat for å støtte forsvarssjefen i rollen som etatssjef. Den nye Forsvarsstaben vil sammen med Forsvarsdepartementet utgjøre forsvarssjefens stabsapparat for å støtte ham i utførelsen av begge hans funksjoner – som øverste fagmilitære rådgiver i departementet, og som etatssjef.

Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne på linje med øvrige underlagte sjefer. Dette nivået skal rette sitt hovedfokus og ressurser mot sin primære funksjon. Det vil si å gjennomføre, følge opp og forbedre virksomheten innenfor gitte rammer og krav, samt kunne ta ansvar for resultat og måloppnåelse. Kompetanse og forutsetninger for å ivareta generalinspektørenes rolle som fagmilitære rådgivere skal først og fremst springe ut fra deres primære funksjon. For å ivareta og legge til rette for gode prosesser opp mot etatsledelsen, og god og kompetent styring nedover i hele den underlagte virksomheten, er det viktig at dette nivået i organisasjonen etableres med tilstrekkelig kapasitet. Dette skal oppnås ved å samle generalinspektørenes stabsfunksjoner, som i dag ligger i Forsvarsstaben, samt funksjoner og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer i forsvarsgrenene, til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen i de respektive forsvarsgrener. Dette ledelsesnivået etableres ved å lokalisere generalinspektørene og deres stabsfunksjoner i tilknytning til forsvarsgrenenes virksomhet. Den konkrete lokaliseringen og organiseringen er videre behandlet i dette kapittelet under den enkelte forsvarsgren og i kapittel 7.

Endringene er i stor grad en tilpasning og videreutvikling av organisasjonsstrukturen til i større grad å reflektere den faktiske styringen i dagens organisasjon. Dette vil gi en funksjonell og hierarkisk ryddighet med et større sammenfall mellom hvordan styringslinjene faktisk går og hvor myndighet er delegert, noe som er en viktig forbedring i seg selv. Endringene er en videreutvikling og styrking av de forholdene som har fungert godt i dagens ledelsesmodell, samtidig som det settes i gang enkelte tiltak for å forbedre ledelsesapparatet på områder der det i dag er identifisert utfordringer.

Videreutviklingen av den strategiske ledelsen langs de linjer som er beskrevet over har som mål å gi nødvendige forbedringer både når det gjelder styring og resultatoppfølging, strategisk tverrprioritering og gjennomføringsevne. Gjennom en slik tydeliggjøring av ansvar og myndighet forventes det at det enkelte nivå og den enkelte sjef på en klarere måte enn i dag kan ansvarliggjøres og følges opp.

6.4.2 Forsvarets operative kommando­struktur

Den operative kommandostrukturen er det verktøyet forsvarssjefen anvender for å utøve kommando over militære avdelinger i løsning av Forsvarets oppgaver, både nasjonalt og internasjonalt. Hovedoppgavene til kommandostrukturen er ledelse av operasjoner nasjonalt og oppfølging av styrker i operasjoner i utlandet, samt å klargjøre for bruk av operative styrker i tråd med nasjonale krav og NATO-forpliktelser. En annen viktig funksjon er tilrettelegging for alliert trening i Norge, samt ledelse og koordinering av fellesoperative og allierte øvelser.

Forsvarets operative kommandostruktur utgjøres i dag av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger med Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) på Reitan ved Bodø som en underlagt krisestyringskommando. LDKN ivaretar enkeltstående hendelser og daglige situasjoner i nordområdene som i utgangspunktet ikke forventes å ha omfattende sikkerhetspolitiske implikasjoner.

Den operative kommandostrukturen må, som resten av Forsvaret, ha kontinuerlig evne til å tilpasse struktur og arbeidsform til rådende rammebetingelser. Fremtidig ledelsesstruktur må bygge på et nettverksbasert konsept og være tilpasset den operative strukturen. Samtidig må kommandoapparatet gi reell mulighet for å lede fellesoperasjoner med høyt tempo, og samtidig inneha stor fleksibilitet i forhold til å møte skiftende situasjoner. Dette fordrer kortest mulig avstand mellom strategisk, fellesoperativt og taktisk kommandonivå og de operative enhetene. Den operative kommandostrukturen må utformes både med hensyn til at den skal være robust nok til å sikre rettidige beslutninger, men ikke større enn at den lar seg bemanne over tid gjennom rekruttering fra den anbefalte forsvarsstrukturen.

Regjeringen mener at det er behov for å justere kommandostrukturen, slik at det blir bedre samsvar mellom apparatet som skal lede og de avdelinger som skal ledes. Behovet for å klargjøre ansvar og myndighetsforholdene i ledelses- og kommandofunksjonene forsterker behovet for justering ytterligere. Regjeringen anbefaler derfor at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK og LDKN samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter.

Etableringen av ett operativt hovedkvarter vil gi robuste fagmiljøer og forbedret evne til døgnkontinuerlig ledelse av operasjoner. Med færre koordineringsnivå mellom den strategiske ledelsen og de taktiske avdelingene, vil ansvars- og myndighetsutøvelsen også bli klarere. En slik samling vil forenkle kommandolinjene, og samtidig være positivt for samarbeidet med sivile aktører og andre partnere i forbindelse med krisehåndtering. Norge vil med denne modellen ha ett robust hovedkvarter som kan håndtere og følge opp alle norske styrker i nasjonale operasjoner og operasjoner i utlandet, samt lede og gjennomføre større nasjonale fellesoperasjoner og større flernasjonale øvelser.

Forsvarets operative hovedkvarter anbefales lokalisert til Reitan ved Bodø primært av hensyn til nordområdenes sentrale betydning også i fremtiden. Dette er nærmere beskrevet i kapittel 7.4.

6.4.3 Etterretningstjenesten

En omfattende omstrukturering på 1990-tallet satte tjenesten bedre i stand til å ivareta rollen som strategisk etterretningstjeneste etter avslutningen av den kalde krigen. E-tjenesten er i dag Norges utenlands etterretningstjeneste. Tjenesten er underlagt forsvarssjefen og støtter både sivile og militære brukere med informasjon og vurderinger, i tråd med Etterretningsloven av 1998.

I en globalisert verden er utfordringene i økende grad komplekse og transnasjonale. Dette gjør det nødvendig å vurdere alle aktører som kan representere en trussel mot norske interesser. Etterretningstjenestens bidrag er viktig for å ivareta dette behovet. For å kunne løse denne oppgaven, i tillegg til oppdraget om å gi etterretningsstøtte til norske styrker i utlandet, er det viktig at tjenestens tekniske og personellmessige kompetanse holder en høy internasjonal standard. Etterretningstjenesten er blitt styrket de senere årene for å ivareta dette. I tråd med de utfordringer Norge må være i stand til å møte, vil E-tjenesten prioriteres også i kommende periode.

6.4.4 Spesialstyrker

Forsvarets spesialstyrker bidrar med fleksible, anvendelige og unike kapasiteter som kan benyttes selvstendig, som supplement til andre styrker eller til støtte for andre etater. Styrkene nyttes primært for å oppnå militærstrategiske eller operasjonelle målsettinger. Forsvarets spesialstyrker består av Forsvarets Spesialkommando/Hærens Jegerkommando (FSK/HJK), Marinejegerkommandoen (MJK) og som i tillegg støttes av en Luftving. Disse enhetene inngår i de respektive forsvarsgrenene, jf. kapittel 6.5.2, 6.6.2, og 6.7.2, men er strategiske styrker som ved anvendelse kommandomessig underlegges hensiktsmessig nivå.

Forsvarets spesialstyrker anbefales videreutviklet, med fokus på løsninger der viktig kompetanse og kapasitet bevares og videreutvikles, samtidig som innretningen blir mer kostnadseffektiv og hensiktsmessig. Det vil derfor rettes spesiell oppmerksomhet mot å sikre at de enkelte enhetenes spesialfelt og oppgaver i størst mulig grad blir utfyllende i forhold til å kunne løse spennet av oppdragstyper både nasjonalt og innenfor rammen av NATO. Videre vil det legges spesiell vekt på å videreutvikle styrkene samstemt og koordinert. I denne sammenheng vil det bli vurdert tiltak for å legge til rette for bedre overordnet oppfølging og ledelse av spesialstyrkene på strategisk nivå.

6.5 Hæren

6.5.1 Overordnede oppgaver og operativ virksomhet

Aktiv innsats og tilstedeværelse på land vil også i fremtiden være en av grunnforutsetningene for å forebygge, håndtere og avslutte konflikter. Det å kunne ta og holde hele eller deler av et territorium vil fortsatt stå sentralt, både i forhold til å kunne nå rent militære mål, men også som forutsetning for å kunne oppfylle sentrale politiske mål knyttet til ivaretakelse av sikkerhet, menneskerettigheter, sivilt-militært samarbeid og den bredere politiske og økonomiske utvikling i et område.

Det er derfor nødvendig for Norge å ha styrker som gjennom tilstedeværelse og innsats på landjorden kan håndtere de situasjoner som skulle oppstå, enten nasjonalt eller som en del av en flernasjonal innsats.

Hærens oppgave er å produsere fredsoperative og stridsklare avdelinger for bruk både nasjonalt og internasjonalt i fred, krise og krig. Våre hærstyrker løser til daglig oppgaver relatert til grensevakt og vakthold ved de kongelige residenser. Hærens internasjonale bidrag er rettet mot alt fra regulære stridsoppdrag til vakt og sikring, overvåkning og stabiliseringsoppdrag. Hærstyrkene er løpende engasjert i oppdrag nasjonalt, i tillegg til å stille den største andelen av våre bidrag til operasjoner i utlandet.

Summen av de oppgaver hærstyrkene skal dekke er krevende, og vektleggingen av disse er økt. Behovet for landstyrker som kan bidra i operasjoner over tid – spesielt i operasjoner i utlandet – er fortsatt høyt. Samtidig er dagens landbidrag i operasjoner i utlandet på et nivå som er for høyt til å kunne videreføres, både på kort og lang sikt. Det er i tillegg et stigende behov for godt trente styrker tilgjengelig for nasjonal og internasjonal beredskap. Regjeringen legger derfor opp til – med utgangspunkt i vernepliktens grunnleggende rolle i forsvarskonseptet – å styrke Hæren, gjennom økt bemanning i strukturen, samt lengre trenings- og utdanningstid. Denne styrkingen vil utvikle Hærens evne, både til å stille styrkebidrag over tid, og til å ha godt trente styrker tilgjengelig for innsats nasjonalt og internasjonalt.

6.5.2 Hærens styrker og operative kapasiteter

Kjernen i Hærens kapasitet er evnen til å gjennomføre taktiske samvirkeoperasjoner. Med taktiske samvirkeoperasjoner menes evnen til å planlegge, lede og gjennomføre en koordinert innsats med ressurser fra Hærens egne troppearter, og eventuelt felleskapasiteter, i hele konfliktspennet. Det koordinerte samspillet i Hæren finner sted mellom virkemidler som er delt inn i ledelsesstøtteelementer, manøverenheter, taktiske støtteenheter og logistikkenheter. Brigaden er det viktigste nivå hvor den samlede innsatsen kan integreres og samordnes på en hensiktsmessig måte. Brigaden har kapasitet til å gjennomføre selvstendige landoperasjoner og skal kunne drive høyintensitetsstrid for en begrenset periode. Brigadenivået utgjør derfor Hærens operative og kompetansemessige grunnlag. Dette betyr at brigaden blir rammeverket for å løse to av Hærens hovedoppgaver, levere bidrag til pågående operasjoner i utlandet og samtidig utdanne og stille godt trente styrker tilgjengelig for nasjonal og internasjonal innsats.

Regjeringens overordnede målsetting med utviklingen av Hærens struktur er å sikre og realisere en robust brigadestruktur, der enheter med vervede mannskaper og enheter der hovedtyngden er mannskaper inne til førstegangstjeneste, utgjør grunnlaget for både nasjonal beredskap og bidrag til operasjoner i utlandet. Avdelinger med mannskaper inne til førstegangstjeneste vil etter seks måneders utdanning nå et treningsnivå som gjør de skikket til å stå på beredskap for enklere oppgaver nasjonalt.

Det foreslås derfor en styrking og forbedring av Hærens yteevne i forhold til oppgaver både hjemme og ute. Det legges opp til en bemanningsmessig styrking av brigadestrukturen i Nord-Norge. Telemark bataljon videreføres som en stående enhet med vervet personell på høy beredskap. Telemark bataljon og den ene bataljonen i Nord-Norge vil være mekaniserte bataljoner, og vil i de nærmeste årene være utrustet med blant annet Leopard stridsvogner og CV 90 stormpanservogner. Den siste manøverbataljonen i Nord-Norge vil være oppsatt med lettpansrede hjul- og beltekjøretøyer. Denne bataljonen vil være egnet for lettere oppgaver enn mekanisert strid mot en konvensjonell motstander, slik de to mekaniserte bataljonene er utrustet for.

Brigadens ledelsesstøtteelementer (Etterretningsbataljonen, Sambandsbataljonen og Militærpolitikompaniet), de taktiske støtteenhetene (Ingeniørbataljonen og Artilleribataljonen), samt logistikkstøtten (Logistikkbataljonen og Sanitetsbataljonen) styrkes noe på personellsiden. Denne økningen, kombinert med forlenget oppøvingsperiode for internasjonale bidrag, vil gi en bedret innsatsevne og utholdenhet i Hæren. Etterretningsbataljonen er den organisatoriske rammen for ISTAR 1 funksjonen i Hæren og ivaretar integrasjon med øvrige kapasiteter i Hæren, samt grensesnittet mot E-tjenesten, HV og øvrige forsvarsgrener samt mot sivile aktører i ISTAR-sammenheng. Etterretningsbataljonen vil øke sin operative evne gjennom tilføring av stridstekniske ubemannede luftfartøy og styrking av analysekapasiteten.

Mobil taktisk landkommando/6. divisjonskommando slås sammen med brigadeledelsen. Denne styrkede brigadeledelsen vil ivareta oppgavene med å planlegge og lede taktiske landoperasjoner, trening og styrkeproduksjon. Den skal kunne lede både egne og allierte styrker under trening og utgjøre en robust innsatsledelse for egne og allierte landstyrker både nasjonalt og internasjonalt. Brigadekommandoen vil inneha nødvendige samvirkeledd fra øvrige forsvarsgrener for å kunne koordinere bidrag som støtter landoperasjonene. Brigadekommandoen vil være fleksibel, skalerbar, og dekke behovet for taktisk ledelse av landstyrker.

Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) videreføres som stående avdeling med dagens ambisjonsnivå der mannskaper inne til førstegangstjeneste utgjør hoveddelen av personellet. HMKG vil fortsatt ivareta sin hovedoppgave som er vakthold og sikkerhet for Kongehuset. HMKG ivaretar også viktige oppgaver gjennom sin kulturelle og seremonielle virksomhet.

Grensevakttjenesten videreføres og ivaretar myndighetsutøvelse, støtte til Grensekommissæren og suverenitetshevdelse langs den norsk-russiske grensen, herunder ivaretakelse av norske Schengenforpliktelser.

Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando videreutvikles. Avdelingen inngår i Hærens struktur, men er en strategisk fellesressurs.

6.5.3 Hærens struktur og organisering

Det legges til grunn at hovedtrekkene i Hærens organisering videreføres. Det er regjeringens intensjon å legge til rette for et robust og tydelig ledelsesnivå i forsvarsgrenene med et mer helhetlig ansvar samt nærhet til den underlagte virksomheten. Dette skal oppnås gjennom å slå sammen Hærstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben, og underliggende nivå og kompetansemiljø jf. kapittel 6.4.1. Denne sammenslåingen vil kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner som i dag organiseres under Hærens styrker (HSTY) og Hærens Transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK). Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando videreføres som egen avdeling i Hæren.

6.6 Sjøforsvaret

6.6.1 Overordnede oppgaver og operativ virksomhet

Med Norges langstrakte kystlinje og omfattende ansvarsområde og interesser til havs, har Sjøforsvaret en helt sentral rolle i håndteringen av de utfordringer vi vil kunne møte i våre nærområder. Samtidig skal Sjøforsvaret også i fremtiden være en viktig bidragsyter til operasjoner i utlandet, og jevnlig bidra både til NATOs stående marinestyrker og til operasjoner i regi av FN og NATO.

Maritime operasjoner går oftest ut på å nekte tilgang til bruk av havområder(sjønektelse) eller å sikre bruk av havområdene for egne formål (sjøkontroll). Evnen til å etablere begrenset sjøkontroll og sjønektelse vil også i fremtiden være utgangspunktet for Sjøforsvarets organisering, utrustning og virksomhet. Sjøforsvaret skal derfor fortsatt kunne møte maritime utfordringer i fred, krise og krig, i egne og fremmede farvann.

Sjøforsvarets mest sentrale bidrag til løsning av oppgavene nasjonalt ligger i evnen til tilstedeværelse med relevante kapasiteter over tid. Evne til nasjonal krisehåndtering og suverenitetshevdelse krever selvstendig norsk innsats med relevante maritime kapasiteter for at denne evnen skal være troverdig. Derfor er den pågående moderniseringen av sjøforsvarsstrukturen helt nødvendig. Med den foreslåtte strukturen legger regjeringen opp til å videreutvikle en sjøforsvarsstruktur der det vektlegges kvalitative, teknologiske og kompetansemessige forbedringer. En robust evne til å respondere på nasjonale maritime sikkerhetsutfordringer videreføres, samtidig som det også kan stilles bidrag til operasjoner i utlandet.

6.6.2 Sjøforsvarets styrker og operative kapasiteter

Sjøforsvarets styrker og operative kapasiteter er organisert i Kysteskadren og Kystvakten. For Kystvakten anbefaler regjeringen en videreføring av en moderne og effektiv fartøysstruktur støttet av nye NH-90 helikoptre. Med den anbefalte strukturen vil Kysteskadren være i stand til å styrkeprodusere og stille med komplette marinestyrker for gjennomføring av sjønektelse- og sjøkontrolloperasjoner i hele konfliktspennet. Med den anbefalte sjøforsvarsstrukturen forbedres evnen til myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse og krisehåndtering.

Sjøforsvarets fartøysstruktur anbefales videreført bestående av fem fregatter med NH-90 helikoptre, seks missiltorpedobåter (MTB), seks mineryddingsfartøyer og seks ubåter, i tillegg til logistikkfartøy. Dette innebærer at de grunnleggende sjømilitære basisfunksjonene videreføres. Marinejegerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Minedykkerkommandoen videreføres. I kombinasjon med fartøyene setter disse strukturelementene Forsvaret i stand til å operere effektivt i kystsonen. Det taktiske, sjøbaserte ledelseselement ( Commander Norwegian Task Group – CNORTG) anbefales også videreført. Det elementet vil være sentralt for evnen til å gjennomføre maritime operasjoner nasjonalt, og for evnen til å gi bidrag inn i flernasjonale styrkeforband og staber. Sjøbasert logistikkstøtte og evne til deployering av integrerte maritime styrkeforband både hjemme og ute planlegges på sikt styrket gjennom innfasing av et nytt logistikkfartøy. Et slikt fartøy vil gi Forsvaret en større operativ utholdenhet i nasjonal og internasjonal innsats.

De nye fregattene av Fridtjof Nansen-klassen er havgående fartøyer som vil utrustes med NH-90 helikoptre. Disse fartøyene kan benyttes innenfor et bredt spekter av maritime operasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Fregattenes deployeringsevne og utholdenhet, kombinert med sensor- og våpenkapasiteter, gjør at fartøyene kan gi relevante bidrag over et bredt spekter av scenarier. Fregattene har en viktig oppgave i å forsterke vår tilstedeværelse i norske farvann, blant annet i forbindelse med nasjonal episode- og krisehåndtering. Fregattene vil også være en relevant ressurs for bidrag til operasjoner i utlandet, enten i forbindelse med flernasjonal krisehåndtering, eller som bidrag til NATOs stående styrker.

Undervannsbåtene videreføres med seks fartøyer. Disse representerer en unik militærstrategisk ressurs, gjennom sine anvendelsesområder og spesielle egenskaper. Dette gjelder spesielt evnen til å operere skjult, evne til overvåkning og informasjonsinnhenting. De norske undervannsbåtene er moderne med god evne til å operere både til havs og langs kysten.

Regjeringen vil videreføre dagens seks minerydderfartøyer, bestående av tre Oksøy-klasse minejaktfartøyer og tre Alta-klasse minesveipere. Minerydderne planlegges oppgradert med autonome undervannsfarkoster. Mineryddingskapasitet inngår som et sentralt element i sjøkontrolloperasjoner. Disse fartøyene vil også være viktig for å sikre adkomst til havner og baser dersom sjøminer eller andre typer eksplosiver er plassert i sjøen. Med sine sensorer er mineryddingsfartøyene også en relevant overvåknings- og etterretningsressurs, særlig ved søk og identifisering av objekter i sjøen og på sjøbunnen. I tillegg anvendes mineryddingsfartøyene kontinuerlig i eksplosivryddeoperasjoner i fredstid for uskadeliggjøring av miner og andre typer eksplosiver som kan utgjøre en potensiell sikkerhetsrisiko i forbindelse med annen maritim virksomhet.

Regjeringen anbefaler å videreføre de nye missiltorpedobåtene av Skjold-klassen. Disse fartøyene representerer en vesentlig ressurs, både knyttet til sjøkontroll og sjønektelse. Skjold-klasse MTB har farts- og manøveregenskaper som gjør at de er spesielt egnet til å utfylle fregattene i overflaterollen i kystnære operasjoner. I tillegg bidrar fartøysklassen til antall overflatefartøy i strukturen, noe som er en vesentlig faktor i forhold til militær tilstedeværelse og reaksjonsevne på sjøen. Videreføring av disse fartøyene er spesielt knyttet til regjeringens vektlegging av en tydelig maritim tilstedeværelse med relevante militære kapasiteter i våre interesseområder, særlig i nord.

Kystjegerkommandoen (KJK) anbefales videreutviklet. Kystjegerkommandoen har både land- og fartøyselementer. Kystjegerkommandoen skal fortsatt innrettes mot ISTAR-relaterte oppdrag i egen kystsone. I forbindelse med nasjonal krisehåndtering vil denne kapasiteten kunne bidra til etablering av sjøkontroll i kystsonen.

Marinejegerkommandoen inngår som en del av Forsvarets spesialstyrker og videreføres med en mindre bemanningsmessig styrking, jf. kapittel 6.4.4.

Minedykkerkommandoen videreføres. Denne avdelingen utfyller kapasiteten som ligger i minerydderfartøyene. Minedykkerkommandoen dekker de grunneste og trangeste delene av farvannene som er utilgjengelig for mineryddingsfartøyene. Kommandoen har også en viktig rolle knyttet til alle typer eksplosivrydding, og gjennomfører kontinuerlig oppdrag både under vann og på land også til støtte for sivile myndigheter.

Marinens logistikkvåpen består i dag av teknisk fagpersonell og et antall støttefartøyer. Fartøysstrukturen består i hovedsak av KNM Valkyrien og KNM Tyr. Logistikkfartøy er vesentlige for utholdenhet i maritime operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt. De eksisterende fartøyene planlegges erstattet med et nytt logistikkfartøy.

Den rekvirerte fartøysstrukturen, bestående av rekvirerte sanitetsfartøy, vurderes videre i perioden.

Kystvakten videreføres med 15 fartøy, hvorav ytre kystvakt består av 10 fartøy, og indre kystvakt av fem fartøy. For ytre kystvakt er det lagt til grunn en kvalitativ oppgradering av fartøysstrukturen, kombinert med en betydelig økt overvåkningskapasitet og mobilitet ved innføring av nye NH-90 helikoptre til erstatning for dagens Lynx helikoptre. Indre kystvakt videreføres med 5 fartøyer utrustet med mindre hurtiggående patruljefartøyer som kan operere selvstendig for økt fleksibilitet og dekningsgrad. Sett i sammenheng med en ny og moderne sjøheimevernsstruktur, vil den samlede kapasiteten til overvåkning i kystnære farvann og kontroll med skipstrafikken langs kysten styrkes. Det legges opp til at alle fartøyene, både i indre og ytre kystvakt, driftes med et tobesetningskonsept for maksimal utnyttelse av tilgjengelige fartøyer. Regjeringen vil også vurdere å kjøpe de leide kystvaktfartøyene som er bygget etter Forsvarets spesifikasjoner.

Denne kystvaktstrukturen vil ha kapasitet til å ivareta et bredt spekter av oppgaver, understøttet av en moderne helikopterflåte med vesentlig ytelse med tanke på tilgjengelighet, rekkevidde og overvåkningskapasitet. Samtidig videreføres dagens overvåkningskapasiteter representert ved Orion maritime patruljefly og kystradarkjeden i nord, supplert med overvåkningsdata fra satellitt og informasjon fra det automatiske identifikasjonssystemet (AIS). Denne betydelige overvåkningskapasiteten, kombinert med en styrking av sambands- og kommando- og kontrollresursene, gir økt evne til effektiv utnyttelse av fartøysstrukturen i Kystvakten. Dette innebærer at Kystvaktens ressurser i større grad kan benyttes på en målrettet og preventiv måte, ved at kapasitetene prioriteres til områder der det er risiko for overtredelser, eller der overvåkningsressursene har påvist overtredelser. Strukturforslaget innebærer en prioritering av den ytre kystvakten, særlig med tanke på evnen til mobilitet, reaksjonsevne og overvåkning av de store havområdene i nord, og gir derved et større potensial for en fleksibel og effektiv utnyttelse av Kystvaktens samlede ressurser.

Med den valgte strukturløsningen er Sjøforsvaret samlet sett innrettet for å kunne stille bidrag for å ivareta oppgavespekteret fra myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse og nasjonal krisehåndtering, til bidrag med styrker til flernasjonale operasjoner hjemme og ute. Slike bidrag kan i prinsippet spenne fra bidrag med enkeltfartøyer, eller mindre avdelinger til oppdragstilpassede komplementære maritime styrkeforband med en tilpasset ledelses- og logistikkstøttekapasitet.

6.6.3 Sjøforsvarets struktur og organisering

Hovedtrekkene i Sjøforsvarets organisasjon videreføres. Det er regjeringens intensjon å legge til rette for et robust og tydelig ledelsesnivå i forsvarsgrenene med et mer helhetlig ansvar samt nærhet til den underlagte virksomheten. Dette skal oppnås gjennom å slå sammen Sjøforsvarsstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben, og underliggende nivå og kompetansemiljø jf. kapittel 6.4.1. Denne sammenslåingen vil kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner som i dag organiseres i Kysteskadren (KE) og Sjøforsvarets skoler (SSK).

Kystvakten videreføres som en del av Sjøforsvaret med Kystvaktstaben, KV Sør og KV Nord. Sjef Kystvaktens fagansvar videreføres, og funksjonen som kystvaktfaglig kontaktpunkt for øvrige aktuelle sektorer i spørsmål knyttet til deres forvaltningsmessige ansvarsområde videreføres.

6.7 Luftforsvaret

6.7.1 Overordnede oppgaver og operativ virksomhet

Luftforsvaret kjennetegnes ved fleksible styrker som på kort varsel kan settes inn og dekke store områder. Luftstyrkenes oppdrag vil normalt være overvåkning, informasjonsinnhenting, luftkontroll, bekjemping av landmål eller mål på sjøen, suverenitetshevdelse og lufttransport, primært til støtte for andre forsvarsgrener. Felles for oppdragene er at de ofte inngår i en fellesoperativ ramme. Luftstyrker bidrar i slike sammenhenger med støtte til eller skaper forutsetninger for, øvrige luft-, land- og sjøstyrkers evne til å løse sine oppdrag.

I tillegg til bidrag i forbindelse med operasjoner i utlandet, bidrar Luftforsvaret i kontinuerlige og rutinemessige oppdrag knyttet til overvåkning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Dette skjer blant annet gjennom luftovervåkning, jagerflyberedskap og maritime patruljefly til støtte for Kystvakten og Marinen. Luftforsvaret støtter også jevnlig spesialstyrker og landstyrker med blant annet helikoptre, transportfly og kampfly. Luftforsvaret har i tillegg egne oppdrag innen ressurs- og miljøoppsyn, samt søk- og redningsoperasjoner.

6.7.2 Luftforsvarets styrker og operative kapasiteter

Regjeringen anbefaler å videreføre bredden av dagens kapasiteter i Luftforsvaret. Dette skal hovedsakelig skje gjennom organisatorisk videreutvikling og investeringer i nye materiellsystemer og ny teknologi.

Operativ ledelse av luftstridskrefter ivaretas sentralisert gjennom Forsvarets operative hovedkvarter i nasjonale operasjoner, og gjennom NATOs kommandokjede når norske luftstyrker bidrar i utlandet, eller ved flernasjonale operasjoner i Norge. En forutsetning for strukturens luftoperative leveranser er kontroll og varsling (K&V). Det operative K&V-systemet, som i dag består av kontroll- og varslingsstasjonene på Sørreisa og Mågerø, bidrar til NATOs strategiske luftovervåkning. Samtidig er også K&V-systemet en vital del av den nasjonale kommandokjeden, både ved kontinuerlig overvåking av norsk og tilstøtende luftrom og for å lede, og kontrollere innsatsen til luftstyrker i nasjonale operasjoner. Et effektivt K&V-system er derfor en forutsetning for å kunne gjennomføre suverenitetshevdelse og andre typer luftoperasjoner i vårt nasjonale interesseområde. I tillegg er K&V-systemet et viktig element for en optimal taktisk utnyttelse av luftstridskrefter i alle typer av operasjoner. Den eksisterende K&V-strukturen anbefales videreført, og utvikles videre i tråd med NATOs plan for integrasjon av det moderne og enhetlige kommando- og kontrollsystemet, ACCS (Air Command and Control System).

Kampfly er avgjørende for å hevde nasjonal suverenitet, kontrollere luftrommet, og skape forutsetninger for at andre militære styrker kan operere. Luftforsvarets sentrale leveranse er derfor kampflyvåpenet og evne til å lede kampflyoperasjoner, både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen anbefaler å videreføre en kampflyflåte med 48 F-16. De resterende ni kampflyene videreføres inntil videre som reservemateriell for å redusere usikkerheten knyttet til flåtens tekniske status samt for å øke materielltilgjengeligheten.

Flyene for elektronisk krigføring, systemkontroll, kalibrering og transport (DA-20) gir viktige bidrag til støtte for luftkontrolloperasjoner. DA-20 utfører også oppgaver knyttet til overvåkning og suverenitetshevdelse og andre typer operasjoner. Videre utgjør flyene en støttekapasitet til den øvrige strukturens styrkeproduksjon og operative leveranser. Dagens tre DA-20 fly anbefales derfor videreført.

De maritime patruljeflyene P-3 C og P-3 N vil fortsatt være sentrale i overvåkning av større havområder, både i våre nærområder og i operasjoner i utlandet. Flyene bidrar også med støtte til landoperasjoner med sensorinformasjon, samt i miljø- og ressursforvaltning, i tillegg til i søk- og redningstjeneste. Regjeringen anbefaler derfor å videreføre dagens fire P-3 C og to P-3 N maritime patruljefly.

Dagens seks Lynx-helikoptre er planlagt utfaset i takt med innføringen av totalt fjorten NH-90 helikoptre til støtte for fregatt og kystvakt. Denne betydelige kapasitetsøkningen innenfor maritime helikoptre vil gi en vesentlig forbedret evne til maritim overvåkning og andre typer maritime operasjoner. Dette vil også bidra til en kraftig kapasitetsøkning for fregattvåpenet og for Kystvakten.

Norges evne til selvstendig nasjonal lufttransport er viktig for å sikre egne styrkers reaksjonsevne, deployerbarhet og understøttelse, både nasjonalt og i forbindelse med operasjoner i utlandet. Norges deltakelse i operasjoner i utlandet stiller høye krav til hurtig innsetting i innsatsområder, og skaper dermed et behov for sikker tilgang på både taktisk og strategisk lufttransport. Det er allerede besluttet å innfase fire nye C-130J transportfly til erstatning for dagens seks C-130H. De samme flyene er også sentrale i å understøtte nasjonale operasjoner, herunder spesialoperasjoner. Tilgangen på strategisk lufttransport planlegges etablert gjennom NATOs C-17 initiativ. Det vises til kapittel 6.10.2 for en nærmere beskrivelse av dette.

Transporthelikoptre er viktige for å dekke Forsvarets behov for transportstøtte, og for å gi landstyrker og spesialstyrker nødvendig mobilitet og fleksibilitet. I tillegg er transporthelikoptrene en sentral kapasitet knyttet til hurtig medisinsk evakuering. De eksisterende atten Bell 412 videreføres. Deler av denne flåten oppgraderes for å understøtte operasjoner med spesialstyrkene fra Hæren og Sjøforsvaret. Det forberedes også en styrking av transporthelikopterkapasiteten på sikt, primært til støtte for landstyrker.

Det bakkebaserte luftvernet NASAMS II videreføres og videreutvikles. Denne kapasiteten er av stor betydning for beskyttelse av militære avdelinger og installasjoner, så vel som sivilbefolkning og kritisk viktig infrastruktur mot trusler fra luften. Dette systemet har evne til å håndtere trusler i hele spekteret, fra tradisjonelle lufttrusler (fly og helikoptre) til mål av mindre størrelse, eksempelvis kryssermissiler. Den eksisterende NASAMS II – strukturen består av et batteri på høy beredskap for alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt, samt et mobiliseringsbatteri. Regjeringen anbefaler å videreutvikle denne strukturen til ett forsterket, stående batteri med utgangspunkt i den totale materiellmengden fra dagens to batterier. Denne nye større enheten vil ikke ha mobiliseringsinnslag, men baseres på tjenestegjørende personell og beredskapskontrakter. Enheten videreføres inntil videre med en delt lokalisering (Bodø og Ørland). Denne organisatoriske sammenslåingen, i kombinasjon med en bemanningsmessig styrking over tid, gjør at man i sum øker den luftvernkapasiteten som til enhver tid vil være tilgjengelig, samtidig som evnen til raskt å stille luftvern tilgjengelig for operasjoner nasjonalt og i utlandet økes i forhold til dagens nivå.

Luftforsvarets deployerbare basesett er en forutsetning for Luftforsvarets evne både til nasjonal og internasjonal innsats. Basesettene inneholder nødvendige kapasiteter for å understøtte og sikre Luftforsvarets øvrige operative leveranser, både nasjonalt og internasjonalt. Dagens vedtatte operative struktur består av to basesett med begrenset kapasitet. Regjeringen anbefaler en organisatorisk sammenslåing av disse to basesettene til en samlet basesettkapasitet. Denne større enheten videreføres inntil videre med en delt lokalisering (Rygge og Ørland). Sammenslåingen, i kombinasjon med en bemanningsmessig styrking over tid, gjør at den baseforsvarskapasitet som til enhver tid må være tilgjengelig øker. Samtidig styrkes evnen til å stille operativ støtte og basesett for å understøtte operasjoner nasjonalt og i utlandet.

Redningstjenesten med dagens tolv Sea King helikoptre anbefales videreført, og beredskapen styrkes i henhold til Justisdepartementets krav og retningslinjer. Anskaffelse av nye helikoptre til redningstjenesten er ennå ikke avklart.

Inntil videre planlegges det med en anskaffelse av stridstekniske ubemannede luftfartøy, hovedsakelig til oppklaringsenhetene i Hæren. Den planlagte anskaffelsen av taktiske ubemannede luftfartøyer (UAV) vil ikke bli gjennomført. Årsaken er at det er betydelig usikkerhet knyttet til hva ubemannede luftfartøyer kan gi av ekstra kapasiteter sett i forhold til den anbefalte strukturen. Videre vil dette frigjøre ressurser til øvrige operative kapasiteter.

Store deler av den luftoperative strukturen vil være tilgjengelig på kort varsel både for nasjonal og internasjonal innsats. Kapasitetsbredden sikrer nasjonal evne til å kontrollere prioriterte deler av luftrommet. Dette inkluderer kommando og kontroll, samt evnen til å understøtte innsats, hjemme og i utlandet. Den operative støtten til alle strukturelementene er en forutsetning for den operative evnen, og er dimensjonert i forhold til den anbefalte strukturen.

6.7.3 Luftforsvarets struktur og organisering

Hovedtrekkene i Luftforsvarets organisasjon videreføres. Det er regjeringens intensjon å legge til rette for et robust og tydelig ledelsesnivå i forsvarsgrenene med et mer helhetlig ansvar samt med nærhet til den underlagte virksomheten. Dette skal oppnås gjennom å slå sammen Luftforsvarsstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben, med underliggende nivå og kompetansemiljø, jf. kapittel 6.4.1. Denne sammenslåingen vil kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner som i dag organiseres i de forskjellige luftvingene, Luftforsvarets utviklings- og kompetansesenter (LUKS) og Luftoperativt inspektorat (LOI).

6.8 Heimevernet

6.8.1 Overordnede oppgaver og operativ virksomhet

Som følge av et bredere og sammensatt trusselbilde har Heimevernet (HV) de senere år fått en mer sentral rolle i forbindelse med samfunnssikkerhet og bistand ved kriser. HV har i dag et territorielt ansvar, og skal i tillegg kunne forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte områder. Videre skal HV ivareta andre typer spesielle oppdrag som forsterket grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker og mottak av allierte forsterkninger. HV kan etter anmodning også yte bistand til sivile myndigheter. Alvorlig kriminalitet og håndtering av trusler om terror eller terroranslag er i utgangspunktet politiets oppgave, men vil etter anmodning fra politiet kunne bli håndtert med støtte fra HV. Dette gjelder særlig vakthold og sikring av viktige objekter og infrastruktur.

HV skal ha en hurtig og utholdende evne til å beskytte viktig infrastruktur, støtte nasjonal krisehåndtering, forsterke militær tilstedeværelse i landet etter behov, og støtte det sivile samfunn basert på det moderniserte totalforsvarskonseptet. Dette innebærer samarbeid med lokale myndigheter som politi, fylkesmenn, kommuner og etater innenfor rammen av totalforsvaret. Et HV som kjenner nærområdene og lokale sikringsobjekter vil spille en viktig rolle i forbindelse med krisehåndtering og samfunnssikkerhet. HV skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt trent og utrustet.

Regjeringen ønsker å styrke HVs evne til samvirke med andre forsvarsgrener og vil styrke anvendbarheten av HV i kystsonen og på land. Dette, sammen med den pågående kvalitetsreformen, vil videreutvikle HV mot et enda mer relevant og effektivt verktøy for nasjonal suverenitetshevdelse, krisehåndtering og støtte til det sivile samfunn. Ordningen med frivillige HV-soldater for å støtte forsvarsgrenenes deltakelse i operasjoner i utlandet utvides, jf. St.prp. nr. 1 (2007-2008).

6.8.2 Heimevernets styrker og operative kapasiteter

Regjeringen anbefaler å videreføre og følge opp den kvalitetsreformen som nå pågår i HV, med spesiell vekt på å videreføre HVs evne til å reagere raskt, med godt trente og utrustede styrker. Dagens differensierte innretning videreføres med en styrke på totalt 45 000. Styrken vil bestå av inntil 5 000 i innsatsstyrken, ca. 25 000 i forsterkningsstyrken og ca. 15 000 i oppfølgingsstyrken.

Innsatsstyrkene vil fortsatt være HVs høyest prioriterte avdelinger og skal utføre sikring av vitale objekter. I dette ligger også evne til bekjempelse av mindre fiendtlige styrker. Forsterkningsstyrkene og oppfølgingsstyrkene har lavere beredskap enn innsatsstyrkene. Disse styrkene skal fortsatt kunne overta oppdrag og ressurser fra innsatsstyrkene og vil for øvrig utgjøre en betydelig ressurs i forhold til støtte til det sivile samfunn.

Luftheimevernet videreføres som en integrert del av baseforsvaret til Luftforsvarets baser, men kan i tillegg brukes i samme oppdragsspekter som styrkene i Landheimevernet.

Sjøheimevernet (SHV) videreføres med en SHV-kommando i sør og en gruppe i nord. SHV har fire innsatsstyrker med relativt kort reaksjonstid. SHV består av kapasiteter for maritim overvåkning, kontroll med skipsfart, kontrolldykking, bevoktning, bording, objektsikring samt eskortering og sikring av andre maritime enheter. SHV planlegges utrustet med fartøyer for kommando og kontroll, logistikk og styrkeproduksjon, samt små hurtiggående flerbruksfartøyer som i tillegg til å gi nødvendig taktisk mobilitet, også kan nyttes i utførelse av de øvrige oppgaver.

6.8.3 Heimevernets struktur og organisering

Hovedtrekkene i HVs organisasjon med distrikts- og områdeorganisering, der innsatsledelse, innsatsstyrker, forsterkingsstyrker og oppfølgingsstyrker inngår, samt luft- og sjøheimevernet, videreføres. Utdanning av befal og mannskaper til HVs struktur vil bli ivaretatt gjennom forsvarsgrenene, og gjennom en egen HV utdanningsenhet for befal på Porsangmoen. HV-distriktene viderefører funksjonene som et regionalt ledelsesapparat under Forsvarets operative hovedkvarter.

Grunnlaget for å videreføre kvalitetsreformen legges gjennom den foreslåtte justeringen i HV-strukturens volum, samt endringer i HVs ledelse og styrkeproduksjon. Regjeringen anbefaler å redusere distriktsstrukturen til elleve HV-distrikter. Denne reduksjonen må ses i sammenheng med videreføring av kvalitetsreformen, og er nødvendig blant annet for å finansiere videreføring av en operativ struktur i Heimevernet med høy kvalitet, både i forhold til utrustning og treningsnivå. HV 07 og 08 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres til Vatneleiren grunnet nærhet til oljevirksomheten i Stavanger-regionen. HV 17 og 18 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres til Høybuktmoen grunnet nærhet til grensen og kompetanse- og familiemessige hensyn gjennom samlokalisering med GSV. HV-skolen på Dombås videreføres. HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales avviklet. Det vises til kapittel 7 for en nærmere omtale av disse endringene.

6.9 Fellesavdelinger og -kapasiteter

6.9.1 Overordnede oppgaver og operativ virksomhet

Forsvarets fellesavdelinger består av strukturelementer og avdelinger innrettet for å støtte enheter fra alle forsvarsgrener. Disse enhetene vil også kunne nyttes som selvstendige nasjonale bidrag i flernasjonale styrkestrukturer, eller som dedikert støtte til nasjonale bidrag i operasjoner hjemme og i utlandet. Enhetene er innrettet fleksibelt og kan tilpasses i volum og innretning til de enheter eller operasjoner de skal støtte. Hovedsiktemålet med videreutvikling av felleskapasitetene har vært å forbedre deres innsats- og reaksjonsevne, slik at støtten ikke begrenser Forsvarets operative evne, verken nasjonalt eller i operasjoner i utlandet. I det videre implementeringsarbeidet vil den organisatoriske opphengningen av, og styrkeproduksjonsansvaret for, fellesavdelingene bli vurdert nærmere.

6.9.2 Felles logistikk

Alle felles logistikk- og støtteavdelinger skal dimensjoneres for å understøtte den nasjonale strukturen, men skal kunne inngå i flernasjonale forband. Dagens deployerbare logistikk- og støtteavdelinger er delvis basert på mobiliseringsenheter, mens de styrker som skal støttes i stor grad er stående avdelinger. Dette skaper ubalanse. For å øke reaksjonsevnen og tilgjengeligheten på disse enhetene er det behov for å øke andelen av fast tilsatt personell og sivilt/vernepliktig personell med beredskapskontrakter. I tillegg er det en målsetting å kunne benytte en større andel av personellet i logistikk- og støttestrukturen også i den operative støttestrukturen.

Den deployerbare logistikken som skal understøtte de primære innsatsenhetene styrkes. Logistikkbasene er en del av de operative leveransene og vil videreutvikles og styrkes. Totalt sett er logistikkstøtten dimensjonert for å kunne etablere inntil tre logistikkbaser samtidig, til støtte for nasjonale operasjoner og operasjoner i utlandet. Theater Enabling Force (TEF) videreføres etter samme konsept som i dag og skal sørge for kapasitet til å kunne etablere og avvikle baser i forbindelse med operasjoner. Forsvarets kapasitet til vannrensing videreføres i en felles vannrenseenhet med tre vannrenselag.

Store deler av Forsvarets transportbehov i fredsdrift er dekket gjennom kontrakter med sivile transportselskaper. Det er fortsatt nødvendig å ha militær landtransportkapasitet for å operere i operasjonsområder både hjemme og ute. To landtransportkompanier skal ivareta dette behovet. Evne til transportkontroll som en del av logistikkstøtten, videreføres med en transportkontrollenhet.

Behovet for egne mobiliseringsavdelinger for å støtte NATO-avdelinger i Norge er redusert. NATO opererer nå etter et konsept der denne type støtte ikke er forutsatt i samme omfang. Med dette som bakgrunn anbefales det å avvikle en av dagens to vertslandsstøttebataljoner. En vertslandsstøttebataljon videreføres. Denne har ansvar for mottak og understøttelse av US Marine Corps Prepositioning Program-Norway (MCPP-N) og inngår i avtalen Norge har med USA om forhåndslagring. Denne avdelingen videreføres, og nødvendig modernisering og utvikling av kapasiteten gjennomføres i samarbeid med det amerikanske marinekorpset innenfor avtalens rammer.

Kapasiteten til å etablere og drive luftterminaler og havne-/ jernbaneterminaler (Airlift Opera­tional Unit og Cargo transfer Unit) videreføres og dimensjoneres for å kunne støtte nasjonale styrker og samtidig kunne operere i multinasjonale forband knyttet til terminaldrift i operasjoner nasjonalt og i utlandet.

6.9.3 Felles sanitet

Den helsemessige beredskapen for våre soldater hjemme og ute er viktig, og sanitetsstøtten skal tilpasses de operative utfordringene slik at personellet til enhver tid kan få en tilfredsstillende medisinsk behandling. Forsvarets operative sanitetskapasitet skal styrkes. Videreutvikling av potensialet knyttet til et eventuelt økt samarbeid med sivile fagmiljøer/sykehus vil være viktig, jf. kapittel 7. Forsvarets operative sanitetskapasiteter skal videreutvikles som modulbaserte enheter og støtte Forsvarets operative struktur med blant annet feltsykehuskapasitet. Kapasiteten skal videre kunne levere sanitetshjelpeplass eller tilsvarende for fellesstyrker, landeveis evakuering, medisinsk beredskap til fly- og helikopterevakuering og spesialisthelsetjenester, samt bemanne det planlagte logistikkfartøyet med sanitetselementer. En videreutvikling av den operative sanitetskapasiteten vil også bli vurdert i en flernasjonal ramme gjennom et samarbeid med Sverige.

6.9.4 Felles ledelsesstøtte og operativ støtte

Forsvarets informasjonsinfrastruktur understøtter Forsvarets evne til å løse sine oppgaver i operasjoner både hjemme og ute. Den skal understøtte nettverksbaserte operasjonsformer, og bidra til vesentlige forbedringer innenfor interoperabilitet, fleksibilitet, reaksjonsevne, mobilitet og deployerbarhet.

Informasjonsinfrastrukturen skal muliggjøre organisering av Forsvarets ressurser i samvirkende nettverk, fra strategisk til stridsteknisk nivå, både nasjonalt, med allierte styrker og partnere samt med relevante sivile instanser. Samtidig skal informasjonsinfrastrukturen bidra til at Forsvaret innehar robuste kommando- og kontrolløsninger med sikker og effektiv informasjonsutveksling, slik at felles situasjonsforståelse gir rettidige beslutninger med høy kvalitet og legger grunnlaget for en optimal utnyttelse av ressursene. I tillegg må det sikres at norske styrker i operasjoner i utlandet kan utveksle informasjon og samordne aktiviteter med FN-organer, regionale organisasjoner, lokale myndigheter, ikke-statlige organisasjoner og andre aktører. Dette gjelder både i planleggingen og utførelsen av operasjonene.

Viktigheten av å utnytte ny teknologi og kompetanse for effektiv oppgaveløsning øker. Utviklingen tilsier økt behov for en moderne informasjonsinfrastruktur og nettverksbaserte kapasiteter. Norge vil følge NATOs utvikling på dette området. Forsvaret vil støtte seg på og bidra aktivt inn i ulike ekspert- og kompetansemiljøer i alliansen og hos våre allierte og partnere.

I tillegg til å understøtte militære operasjoner, skal informasjonsinfrastrukturen være et sentralt virkemiddel for å muliggjøre en helhetlig og felles forvaltning av Forsvaret og gi innsparinger og effektiviseringer gjennom moderne løsninger innenfor IKT-området.

Det er avgjørende å ha tilstrekkelig antall personell med riktig kompetanse innen militær anvendelse og tilpasning av IKT for å kunne gjennomføre denne satsningen på informasjonsinfrastruktur. Derfor skal det fokuseres på tiltak for å rekruttere, utdanne og beholde personell med kompetanse innen dette området. I tillegg skal det søkes et tettere samarbeid med relevante forskningsmiljøer og industri med sikte på å bedre tilgangen til relevant kompetanse.

Det er et økende behov for satellittkommunikasjon for langtrekkende samband med høy kapasitet for deployerte og mobile avdelinger. For å sikre tilstrekkelig tilgang til satellittkommunikasjon ønsker regjeringen å fremskaffe denne kapasiteten. For den stasjonære delen av kommunikasjonsinfrastrukturen skal det vurderes hvorvidt det er mulig i større grad å utnytte samfunnets samlede kommunikasjonsressurser for å ivareta Forsvarets behov på en bedre og mer kostnadseffektiv måte enn i dag. Det vises i denne sammenheng til nærmere informasjon om vurderingen av den videre utvikling av Forsvarets kommunikasjonsinfrastruktur gitt i St.prp. nr. 1 (2007-2008).

Kommando-, kontroll og informasjonssystemenheten (KKiS-enhet) til støtte for deployering av norske styrker i inn- og utland videreføres. Enheten ivaretar deployering, etablering, overvåkning og beskyttelse av IKT-løsninger både nasjonalt og i operasjoner i utlandet. Den deployerbare enheten for militære informasjonsoperasjoner (CNO-enheten) videreføres. Enheten bidrar til å bygge kompetanse og kapasitet til å beskytte egen informasjonsinfrastruktur og har en viss kapasitet for å påvirke en motstanders informasjonssystemer.

ISTAR nyttes i alle operasjoner nasjonalt og i utlandet, i lengre tid og i flere områder enn øvrige bidrag. ISTAR er et satsningsområde, og den operative evnen økes gjennom innføring av stridstekniske ubemannede luftfartøyer og NBF-satsningen. Felles ISTAR-enhet for korpsnivå avvikles som dimensjonerende grunnlag for volum og sammensetning av ISTAR-avdelingene. Det opprettholdes likevel et ambisjonsnivå om at ISTAR-kapasitetene skal kunne operere sammen.

Mobilt kjemisk laboratorium etableres ikke, men det stasjonære kjemiske laboratoriet ved FFI på Kjeller videreføres for å opprettholde nødvendig nasjonal analysekapasitet for kjemiske stridsmidler. Nødvendig operativ militærpolitikapasitet videreføres gjennom ett MP-kompani i Hæren og en operativ felles MP-enhet integrert med Forsvarets militærpolitiavdeling.

Forsvarets eksplosivryddekapasitet videreføres og styrkes som en integrert del av Forsvarets ammunisjons- og eksplosivryddeskole (FAES). Denne kapasiteten skal ivareta nasjonalt behov for eksplosiv-rydding, herunder støtte til politiet. Den utgjør også et viktig bidrag til å sikre eget personell og sivile mot utplasserte eksplosiver i operasjonsområder både hjemme og i utlandet. Eksplosivryddeenheten kan ved behov operere i multinasjonale forband. Tilsvarende kapasitet i Minedykkerkommandoen kommer i tillegg og utgjør et viktig bidrag for å dekke Forsvarets samlede behov.

6.10 Flernasjonalt kapasitetssamarbeid

Begrensede nasjonale ressurser og felles sikkerhetsutfordringer øker betydningen av flernasjonale samarbeidsløsninger jf. kapittel 4.4. Dette gjelder spesielt for små og mellomstore land. Flernasjonalt samarbeid vil kunne bli en forutsetning for å opprettholde et nasjonalt forsvar i langsiktig økonomisk og operativ balanse.

Forsvaret opplever et vedvarende press på ressurssiden som på sikt vil kunne gjør det vanskelig å opprettholde nødvendig kompetanse og operativ effekt i alle deler av forsvarsstrukturen. Enkelte kapasiteter nærmer seg et nivå hvor den operative effekt er i ferd med falle under nødvendig minstenivå. Samtidig blir kostnadene ved å opprettholde kapasiteter uforholdsmessig høye.

Videreutvikling av et flernasjonalt kapasitetssamarbeid, i NATO eller med utvalgte allierte og partnerland, vil bli stadig viktigere for å møte denne utviklingen. Norge har allerede i dag tilgang på en rekke nødvendige kapasiteter gjennom slike samarbeidsløsninger, blant annet innenfor luftovervåkning, samt strategisk luft- og sjøtransport. Videre arbeides det målrettet innenfor en rekke konkrete områder knyttet til oppfølging av den norsk-svenske mulighetsstudien, jf. boks 4.2 og boks 6.2 under.

6.10.1 Bakke- og luftovervåkning

Regjeringen vil videreføre deltakelsen i og støtte til NATO Airborne Early Warning and Control Force (NAEW&CF), bidra til Alliance Ground Surveillance-initiativet i NATO (AGS), samt understøtte de deployerbare luftkommando- og kontrollinitiativene, herunder DCAOC og DARS. 2 Disse systemene representerer betydelige kapasiteter for luft- og bakkeovervåkning, samt planlegging for, og kontroll av, luftoperasjoner. I en kritisk situasjon er de forutsatt å forsterke nasjonale kapasiteter.

6.10.2 Strategisk sjø- og lufttransport

Forsvarets behov for tilgang på strategisk sjø- og lufttransport sikres gjennom videreføring av avtaler med sivile rederier og flyselskaper, samt deltakelse i Movement Co-ordination Centre Europe (MCCE) og C-17-initiativet (strategisk lufttransport basert på en felles flåte av C-17 transportfly).

Gjennom MCCE i Nederland, oppnås en bedre koordinering av en begrenset ressurs. Dette har spart nasjonene for betydelige midler, samt økt tilgjengeligheten av strategisk løftekapasitet. Norges medlemsskap videreføres.

Norge undertegnet i november 2006 en intensjonsavtale om deltagelse i et multinasjonalt initiativ for fremskaffelse av en strategisk transportflykapasitet i form av flytypen C-17. Nasjonene er enige om å plassere hjemmebasen på Papa Airbase i Ungarn og det vil i første omgang bli anskaffet tre fly. Planlagt signering av MoU er satt til april 2008 og hele organisasjonen er forutsatt å være fullt operativ i 2011. I tillegg videreføres medlemskapet i Strategic Airlift Interim Solution (SALIS) frem til 2011. Medlemskapet gir deltagernasjonene sikker tilgang på strategisk lufttransportkapasitet av typen Antonov 124.

6.11 Forsvarets operative struktur – målstruktur

6.11.1 Den operative strukturens evne

Hovedmålet med videreutviklingen av Forsvaret er å skape et moderne og fleksibelt innsatsforsvar i tråd med ambisjonsnivået som er lagt til grunn som en følge av forsvars- og sikkerhetspolitikken. Dette krever en forsvarsstruktur som har evne til å samvirke med allierte, god reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet, egenbeskyttelse og nødvendig treningsstandard til å imøtekomme spekteret av utfordringer både hjemme og ute. Den foreslåtte operative strukturen bidrar i betydelig grad i denne retningen.

For å sikre vår suverenitet og bidrag til stabilitet i våre interesseområder i nord er evnen til overvåkning og situasjonskontroll sentral. I den anbefalte strukturen er evnen til overvåkning av sjø- og luftområdet prioritert, da sikkerhetsutfordringene med potensielle militære oppdrag vurderes å være størst her. Strukturen har evne til periodisk overvåkning av havområdene med fartøyer og fly. Ved behov kan elementer fra strukturen settes sammen for kontinuerlig, sanntidsovervåkning av avgrensede havområder. Videre styrkes evnen til sjøovervåkning med nye fregatter, MTBer, modernisering av Kystvaktens fartøyer og nye NH-90 helikoptre. Evne til å overvåke under vann styrkes med de nye fregattene og oppgradering av minerydderne med autonome undervannsfarkoster. Evnen til kontinuerlig å overvåke nasjonalt og tilstøtende luftrom opprettholdes gjennom en modernisering av sensorstrukturen. Den planlagte innføringen av NATOs enhetlige luftkommando- og kontrollsystem (ACCS) forbedrer evnen til kommando og kontroll. I Hæren opprettholdes evne til overvåkning, primært mot grensen til Russland. Generelt styrkes evne til bildeoppbygging, etablering av situasjonsforståelse og effektiv kommando og kontroll.

Forsvarets bidrag til myndighetsutøvelse er fortsatt prioritert. Myndighetsutøvelsen er primært innrettet mot ressurskontroll til havs, tilstedeværelse i norsk territorialfarvann og grensekontroll mot Russland. Med tilstedeværelse og jevnlig kontroll understøtter Forsvaret et forvaltningsregime i tråd med norske interesser og internasjonale avtaler. Med den anbefalte struktur økes evnen til myndighetsutøvelse til havs. Evne til grensekontroll i territorialfarvannet og på grensen til Russland opprettholdes.

Gjennom kontinuerlig, relevant sjømilitær tilstedeværelse med kystvakt, marine- og luftenheter, vil krenkelser og kriser kunne forebygges, og til et visst nivå håndteres raskt uten behov for ytterligere styrkeoppbygging og eskalering. Med den anbefalte strukturen vil tilstedeværelse i Norges interesseområder til havs styrkes i forhold til dagens struktur, blant annet gjennom innfasing av nye fregatter med NH-90 helikoptre. Vurdert sammen med den anbefalte kampflystrukturen, vil den anbefalte sjøstrukturen ha evne til sjønektelse i avgrensede områder. Strukturen har også kapasiteter for å etablere sjøkontroll, i et avgrenset område og tidsrom.

I luftrommet er suverenitetshevdelse og krisehåndtering nært knyttet til evnen til å holde en høy luftmilitær beredskap over tid. Både den høye prioriteten som er gitt til operativ evne i nordområdene, og Norges forpliktelser i alliansesammenheng krever kampfly på beredskap i Nord-Norge ( Quick Reaction Alert - QRA). Med den anbefalte kampflystrukturen opprettholdes evne til å avskjære, identifisere, avvise og eventuelt uskadeliggjøre fremmede fly minst på dagens nivå. I tillegg er kampflystrukturen i stand til å opprettholde kontinuerlig luftpatruljering i et område, samt etablere og opprettholde høy luftmilitær beredskap på ytterligere en base. Evne til å etablere luftvernkapasitet videreføres. Med den anbefalte kampflystrukturen opprettholdes Forsvarets evne til å levere ild mot overflate- og landmål til støtte for sjø- og landoperasjoner.

På land vil rutinemessig suverenitetshevdelse være sammenfallende med myndighetsutøvelse, og omfatter i hovedsak bevoktning av grensen mot Russland. Denne evnen opprettholdes på dagens nivå gjennom videreføring av Grensevakten. Støttet av fellesoperative ressurser besitter den anbefalte hærstrukturen de grunnleggende kapasitetene som er nødvendig for krisehåndtering og suverenitetshevdelse. Evnen til å beskytte prioriterte nasjonale objekter opprettholdes med den operative strukturen i Heimevernet, HM Kongens Garde og en styrket Forsvarets spesialkommando. Mot en begrenset militær eller en asymmetrisk trussel anses den anbefalte strukturen å ha evne til å kunne håndtere utfordringene innenfor en nasjonal ramme. Samlet sett økes strukturens fleksibilitet, robusthet og innsatsevne noe for å styrke evnen til suverenitetshevdelse.

Innenfor rammen av en FN-ledet verdensorden, er et effektivt NATO, basert på den kollektive sikkerhetsgaranti og tilpasset nye sikkerhetsutfordringer, fortsatt en grunnstein i norsk sikkerhetspolitikk. Ved kollektivt forsvar på eller utenfor norsk territorium, vil de norske styrkene inngå i en større NATO-styrke. I slike operasjoner vil samvirke og interoperabilitet med allierte være avgjørende. Med den anbefalte strukturen styrkes evnen til å samvirke gjennom en generell kvalitetsmessig oppgradering av strukturen og fokus på nettverksbaserte informasjons- og kommunikasjonskapasiteter. Anbefalt struktur innebærer at den operative strukturbredden videreføres, noe som bidrar til å opptrettholde kompetanse, samt bidrag til NATOs styrkestruktur på et høyt nivå. Strukturanbefalingen er basert på at Forsvaret ikke deltar substansielt i mer enn inntil tre operasjoner eller geografisk atskilte operasjonsområder samtidig.

Militær deltakelse ute vil fortsatt utgjøre et sentralt element i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, med FN og NATO som de primære rammer. Deltakelse i operasjoner i utlandet vil kunne kreve både rask innsetting i flernasjonal krisehåndtering og deltakelse i langvarige stabiliseringsoperasjoner. Sjøforsvaret vil kunne yte bidrag med et oppdragstilpasset maritimt styrkeforband for en periode på inntil seks måneder. Sjøforsvaret kan videre bidra kontinuerlig med én fregatt og ett mineryddingsfartøy til stående maritime NRF-styrker, herunder tidvis ta ledelsen over disse styrkene. I tillegg kan Sjøforsvaret bidra med enkeltfartøyer til maritime operasjoner, eksempelvis knyttet til overvåkning og patruljering. Marinejegere, kystjegere og minedykkere kan dessuten bidra til operasjoner på land.

Luftforsvaret evner med anbefalt struktur å etablere bidrag på inntil én kampflyskvadron for en periode på inntil tre måneder, eller med et redusert antall kampfly med lengre utholdenhet. I tillegg kan Luftforsvaret bidra med enheter eller enkeltplattformer fra hele luftstrukturen. Med den planlagte styrkingen av taktisk transporthelikopterkapasitet på sikt, vil den operative effekten av landstyrker øke.

Evnen til å bidra til internasjonal fred og stabilitet hviler i vesentlig grad på landstyrkenes evne til å opprettholde bidrag i internasjonale operasjoner over tid. Hæren vil ha evne til å bidra med stridsgruppe på bataljonsnivå periodevis eller stridsgruppe på kompaninivå kontinuerlig. Avhengig av operasjonsområdets karakter og oppdragets art, vil Hæren sammen med enkeltbidrag fra øvrige deler av Forsvaret, spesielt fellesavdelinger, og med utnyttelse av Heimevernet som styrkebrønn for operasjoner i utlandet, kunne bidra ytterligere.

Fellesavdelingene, herunder logistikk og støtte, er dimensjonert for å kunne understøtte styrkene som beskrevet over, i inntil tre geografisk atskilte operasjonsområder i ulikt omfang.

6.12 Avslutning

Siktemålet er å videreutvikle et moderne og fleksibelt innsatsforsvar som har reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet, egenbeskyttelse og treningsstandard til å møte bredden av utfordringer både hjemme og ute. Det legges særlig vekt på en utforming av styrkene som i størst mulig grad skal bidra til å sikre at de kan operere sammen med allierte og partnere, både hjemme og ute. Summen av de anbefalte tiltak, endringer og rammer som er beskrevet i dette og de påfølgende kapitler, vil bringe Forsvaret et viktig steg i denne retningen og skape et godt utgangspunkt for en kontinuerlig videreutvikling av Forsvaret der balansen mellom ambisjoner, ressurser og struktur i sum er bærekraftig.