3 Gjennomgang av avtalens bestemmelser

Avtalen består av atten artikler samt to vedlegg (A og B). Den innledes med en fortale. Ved undertegning av avtalen vil det bli vedtatt en sluttakt med seks erklæringer. I tillegg skal det ved undertegningen inngås en brevveksling mellom avtalens parter.

I dette kapittel gis en oversikt over avtalens bestemmelser. Sluttaktens erklæringer vil, der de knytter seg til enkeltbestemmelser, bli behandlet i forbindelse med omtalen av disse.

Avtalens parter er Rådet for Den europeiske union og Island og Norge. Selv om det på EU-siden er Rådet og ikke EUs medlemsland som er part i avtalen, følger det imidlertid av artikkel 8 nr 3 og artikkel 15 nr 5 at det regelverk som omfattes av avtalen, skaper rettigheter og plikter også mellom Norge og Island og de av EUs medlemsland som er bundet av Schengen-regelverket.

Fortalen beskriver bakgrunnen for å inngå avtalen og angir avtalepartenes intensjoner.

Fortalen henviser til bestemmelsene i samarbeidsavtalen av 19 desember 1996 og at formålet med samarbeidsavtalen var å bevare Den nordiske passunion da de nordiske EU-land gikk inn Schengen-samarbeidet. Det vises til at Island og Norge siden undertegningen av samarbeidsavtalen har tatt del i drøftelsene om anvendelsen, gjennomføringen og videreutviklingen av Schengen-regelverket.

Videre vises det til Amsterdamtraktatens Schengenprotokoll, som innebærer at Schengen-samarbeidet for EU-landenes del vil finne sted innenfor EUs institusjonelle og rettslige rammer. Selve vedtakelsen av beslutninger vedrørende anvendelsen, gjennomføringen og videreutviklingen av Schengen-regelverket vil for EU-landenes del da høre inn under Det europeiske fellesskap og Den europeiske union. Samtidig vises det til Schengenprotokollen som legger vekt på å overholde og tjene formålet og hensikten med samarbeidsavtalen. Dette skal gjøres ved å inngå en avtale med Norge og Island som når Amsterdamtraktaten trer i kraft, knytter dem til gjennomføringen og videreutviklingen av Schengen-regelverket.

I fortalen gis det også uttrykk for at avtalepartene er overbevist om at det er nødvendig å involvere alle parter som anvender Schengen-regelverket i drøftelser på alle nivåer vedrørende den praktiske anvendelse, gjennomføring og forberedelsen av videreutviklingen av dette regelverket.

På denne bakgrunn anser avtalepartene det nødvendig å opprette en samarbeidsstruktur utenfor EUs institusjonelle og rettslige rammer som sikrer Islands og Norges tilknytning under utformingen av beslutninger på disse områder. Det er opprettelsen av denne samarbeidsstruktur, samt partenes rettigheter og plikter i forhold til den, som utgjør det vesentligste innholdet i avtalen.

Artikkel 1 sier at Norge og Island skal knyttes til Det europeiske fellesskaps og Den europeiske unions virksomhet på de områder som omfattes av vedlegg A og B. (Vedlegg A og B angir det Schengen-regelverk som avtalen gjelder for, jf artikkel 2.) Norges og Islands tilknytning skal skje i henhold til de prosedyrer som er angitt i avtalen. Avtalen skaper gjensidige rettigheter og forpliktelser i samsvar med avtalens prosedyrer.

Artikkel 2 angir hvilke regler avtalen skal anvendes på. Det materielle virkeområdet skal angis i to vedlegg til avtalen. Det materielle innholdet i vedleggene har det ikke vært forhandlet om. Vedleggene skal samsvare med det Schengen-regelverk som skal integreres i EU. Virkeområdet er en videreføring av samarbeidsavtalens slik det ble presentert for Stortinget i St prp nr 42 (1996-97). Det gjøres nærmere rede for innholdet av vedleggene i Stortingsmelding nr 33 (1998-99).

Artikkel 2 nr 1 viser til vedlegg A, som skal inneholde en liste over Schengen-regelverket slik det foreligger ved Amsterdamtraktatens ikrafttredelse. Vedlegget inneholder det regelverk som er inntatt i samarbeidsavtalen. I tillegg kommer Schengen-regelverk som er vedtatt fra undertegning av samarbeidsavtalen og fram til Amsterdamtraktatens ikrafttredelse, mens Norge har deltatt i regelutviklingen som observatør. I et brev fra EUs forhandlingsleder, jf vedlegg 4, sies det at innholdet vil avhenge av beslutninger i EU om integreringen av regelverket, dvs beslutninger vedrørende hvilket regelverk som fortsatt vil ha praktisk betydning ved integreringen i EU, samt beslutninger angående finansielle og organisatoriske konsekvenser av at SIS integreres i EU. I tillegg til disse beslutningene, som er av teknisk karakter og ikke har særskilt betydning for innholdet av Norges forpliktelser, ventes noe nytt Schengen-regelverk å bli vedtatt på et tillyst møte i Schengens Eksekutivkomité 28 april 1999, dvs forut for Amsterdamtraktatens ikrafttredelse. I Stortingsmelding nr 33 (1998-99) omtales det regelverk som forventes vedtatt på dette møtet.

Artikkel 2 nr 2 viser til vedlegg B som inneholder en liste over EF-regelverk som har erstattet eller bygger på eksisterende Schengen-regelverk.

Artikkel 2 nr 3 omhandler videreutviklingen av det regelverket som er listet opp i vedleggene A og B. Norge må ta stilling til de rettsakter eller tiltak som EU har truffet, der disse «endrer» eller «bygger på» regelverk i vedlegg A eller B, og der avtalens prosedyrer har vært fulgt.

Det er forventet at EUs råd vil avgi en erklæring som innebærer at Norge og Island ikke deltar i videreutviklingen av begrensede deler av Schengen-regelverket. Elementene i en slik mulig EU-beslutning har vært meddelt Norge og Island med det forbehold fra EU-siden at både spørsmålet omdet skal treffes en beslutning, eventuell form samt innholdet, fortsatt ikke er endelig avklart. Det vises til nærmere omtale av dette i punkt 2.6.4. Regjeringen anser ikke at denne begrensningen vil by på vesentlige vansker eller ulemper for Norge i Schengen-samarbeidet. Dersom avtalens prosedyrer for videreutviklingen på dette begrensede området ikke skal anvendes, vil det på den annen side heller ikke bli forventet at Norge og Island skal ta stilling til slike beslutninger.

Artikkel 3 gir regler om opprettelse av et fellesorgan og dets sammensetning.

I henhold til artikkel 3 nr 1 skal Fellesorganet bestå av representanter for Islands og Norges regjeringer, medlemmene av Rådet og av Kommisjonen. Dette betyr at også Storbritannias og Irlands representanter får sete, til tross for at disse land nå ikke deltar i noen del av Schengen-samarbeidet.

Fellesorganet opprettes allerede ved undertegning av avtalen, jf artikkel 15 nr 4. De øvrige bestemmelser om Fellesorganets virksomhet skal anvendes midlertidig fra dette tidspunkt og fram til avtalens ikrafttredelse. Undertegningen forutsettes å finne sted nær opp til Amsterdamtraktatens ikrafttredelse. Dette sikrer at Norge og Island har et avtalegrunnlag for å delta i drøftelsene av Schengen-spørsmål allerede fra avtalen med EU blir undertegnet.

Artikkel 3 nr 2 fastslår at Fellesorganet skal vedta egne prosedyreregler ved enstemmighet. I en erklæring fra EU inntatt som nr 5 i sluttakten, fremholdes det at i de tilfeller Fellesorganet skal treffe beslutninger, skal disse treffes ved enstemmighet med mindre noe annet følger av prosedyrereglene.

I følge artikkel 3 nr 3 innkalles Fellesorganet av formannskapet eller på anmodning fra ethvert medlem av Fellesorganet.

Artikkel 3 nr 4 angir at Fellesorganet kan møte på ulike nivåer: politisk nivå, embetsnivå og ekspertnivå. Fortalens avsnitt syv understreker nødvendigheten av at alle parter som anvender Schengen-regelverket, på hensiktsmessig måte involveres i diskusjoner på alle nivåer. Artikkel 4 nr 2 gir særlige regler om når Fellesorganet kan møtes på ministernivå jf proposisjonens punkt 2.6.2.

Artikkel 3 nr 5 omhandler Fellesorganets formannskap. Ledervervet i Fellesorganet innehas på ekspertnivå av det land som har formannskapet i EU. På embetsnivå og ministernivå vil formannskapet alternere i seksmåneders-perioder mellom EU og Norge eller Island.

Artikkel 4fastlegger Fellesorganets oppgaver.

I følge artikkel 4 nr 1 skal Fellesorganet behandle alle saker som omfattes av artikkel 2. Alle saker vedrørende de regler avtalen får anvendelse på, det vil si Schengen-saker, skal drøftes i Fellesorganet. Videre skal Fellesorganet sikre at ethvert anliggende som Norge og Island måtte fremføre, blir behørig behandlet. Det følger av avsnittene syv og åtte i fortalen at Fellesorganet skal være et organ for drøftelser mellom alle parter som anvender Schengen-regelverket, om den praktiske anvendelsen, gjennomføringen og forberedelsen av videreutviklingen av dette regelverket, og at Fellesorganet knytter Norge og Island til utformingen av beslutninger på disse områder. Fellesorganets oppgaver beskrives nærmere i punkt 2.6 i denne proposisjonen.

Når det gjelder Fellesorganets oppgaver, må artikkel 4 nr 1 suppleres med artiklene 5, 8, 9, 10 og 11. Disse omhandler blant annet informasjonsutveksling, fastsettelse av ikraftsettelsestidspunkt for avtalens vedlegg, samråd om enhetlig tolkning og anvendelse av regelverket samt tvisteløsning.

Artikkel 4 nr 2 fastlegger når Fellesorganet kan tre sammen på ministernivå. Norge og Island kan på ministernivå redegjøre for problemer de måtte ha i forhold til Schengen-regelverket, og inngå i dialog om problemer andre deltakerland har i forhold til dem, samt ta opp ethvert spørsmål som gjelder videreutvikling av Schengen-regler. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med fortalens avsnitt syv, hvor det fremgår at det er partenes intensjon at alle landene som anvender Schengen-regelverket, deltar i drøftelser på alle nivåer. Norge og Island har i erklæring nr 1 i avtalens sluttakt fastslått at det er opp til Norge og Island å bestemme om kriteriene i artikkel 4 nr 2 for drøftelser på ministernivå er oppfylt. Samtidig understreker Norge og Island sin rett til å sammenkalle til møter i Fellesorganet på ethvert nivå i samsvar med artikkel 3 nr 3.

I henhold til artikkel 4 nr 3 forberedes møter på ministernivå av møter på embetsnivå.

Artikkel 4 nr 4 omhandler Norges og Islands forslagsrett. Norge og Island har forslagsrett og rett til å få forslagene drøftet i Fellesorganet. Forslagsretten er nærmere omhandlet i punkt 2.6.3 i denne proposisjonen.

Artikkel 5 pålegger EU en informasjonsplikt overfor Norge og Island i Fellesorganet. Det skal både gis informasjon om behandlingen av alle rettsakter og vedtak innenfor EU som hører inn under avtalens virkeområde, og om den interne forberedelse av rettsakter som anses å være av betydning for Schengen-samarbeidet. Også andre bestemmelser i avtalen innebærer en informasjonsplikt vedrørende regelverk som omhandles av avtalen, for eksempel artikkel 4 og artikkel 8. Informasjonsplikten etter artikkel 5 vil derfor først og fremst ha selvstendig betydning for regelverk som ligger utenfor avtalens virkeområde, men som allikevel vil være relevant for samarbeidet.

I sluttaktens erklæring nr 6 forplikter Kommisjonen seg til å informere Norge og Island om forslag som oversendes Rådet og som er relevante for avtalen.

Artikkel 6 omhandler ekspertdeltakelse ved utforming av nye regler. Bestemmelsen pålegger Kommisjonen uformelt å søke råd fra norske og islandske eksperter på samme måte som fra eksperter fra EUs medlemsland. En tilsvarende bestemmelse finnes i EØS-avtalens artikkel 103. Bestemmelsen vil på samme måte som EØS-avtalens artikkel 103, kunne få stor praktisk betydning.

Artikkel 7sier at det skal avtales en egnet ordning mellom Norge, Island og EUs råd om kriterier og fremgangsmåter for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for førstegangsbehandling av asylsøknader som fremsettes overfor et EU-land eller Norge eller Island. I praksis vil dette innebære en ordning tilsvarende Dublinkonvensjonen som er inngått mellom EUs medlemsland. Den bør være fremforhandlet før deltakelsen i det operative Schengen-samarbeidet iverksettes for Norge og Island. En slik løsning var også forutsatt i samarbeidsavtalen, jf St prp 42 (1996-97), jf punkt 5.4. De nødvendige forslag til lovendringer som legger til rette for en slik ordning vil bli fremmet i den odelstingsproposisjon som Regjeringen fremlegger for å gjennomføre det Schengen-regelverk som Norge forpliktet seg til ved ratifikasjon av samarbeidsavtalen.

Artikkel 8 omhandler vedtakelse, ikrafttredelse og midlertidig anvendelse av nytt regelverk, samt konsekvenser dersom Norge og/eller Island beslutter ikke å godta innholdet av nytt regelverk. En nærmere omtale av artikkel 8 er gitt i proposisjonens punkt 2.6.4.

Artikkel 8 nr 1 fastslår at vedtak av nye rettsakter og tiltak fattes av EUs institusjoner, det vil i praksis si EUs råd. Rådet skal umiddelbart underrette Norge og Island om slike vedtak, jf nr 2 bokstav a, første punktum. Norge og Island vil i samsvar med avtalens forutsetninger ha deltatt i drøftelsene forut for slike vedtak. Norge og Island tar hver for seg stilling til om de skal godta innholdet i de vedtak som er fattet i EU, og innarbeide disse i sin interne rett, jf nr 2 bokstav a annet punktum. Forutsetningen for at Norge og Island kan forventes å godta et vedtak fattet av Rådet, og dermed bli bundet av det, er at avtalens bestemmelser om drøftelser i Fellesorganet har vært benyttet, jf nr 2 bokstav a første punktum.

Artikkel 8 nr 1, annet og tredje punktum omhandler fastsettelse av tidspunktet for ikrafttredelse av et vedtak. Ved utarbeidelsen av nye regler i Fellesorganet vil ikrafttredelsestidspunktet bli drøftet. Et vedtak eller en rettsakt skal som hovedregel tre i kraft samtidig for EU-landene og Norge og Island. Det åpnes imidlertid for at det kan fastsettes egne tidspunkter for ikrafttredelse for Norge og Island eller for det ene av de to land. Under Fellesorganets forberedende behandling av tiltaket eller rettsakten skal Norge og Island opplyse om hvor lang tid som er nødvendig for eventuell parlamentsbehandling. Rådet skal ta behørig hensyn til dette ved fastsettelsen av det enkelte vedtaks ikrafttredelsestidspunkt.

Ifølge artikkel 8 nr 2 bokstav a siste punktum skal Norge og Island innen tretti dager etter vedtakelsen i Rådet underrette EUs råd og Kommisjonen om de godtar innholdet i et vedtak. Hvis et vedtak først kan bli bindende for Norge eller Island etter at det er behandlet av Stortinget eller Alltinget, skal dette meddeles Kommisjonen og Rådet samtidig.

Artikkel 8 nr 2 bokstav c gir Norge en periode på seks måneder til å gjennomføre en eventuell stortingsbehandling. Norge skal straks stortingsbehandlingen er gjennomført, og senest innen seks måneder etter underretningen fra Rådet, skriftlig meddele Kommisjonen og Rådet utfallet. Hvis et vedtak av særlige grunner må tre i kraft før stortingsbehandling er gjennomført der dette unntaksvis er nødvendig, skal Norge, hvis det er mulig, anvende innholdet i vedtaket på midlertidig basis. Også bredere politiske hensyn kan trekkes inn i vurderingen av om dette er mulig.

Opphørsmekanismen i artikkel 8 nr 4 kommer til anvendelse dersom Norge ikke innen fristen på seks måneder har meddelt at de forfatningsrettslige krav er oppfylt, eller at vedtaket anvendes midlertidig. Denne forståelse bekreftes i en felleserklæring fra forhandlingsdelegasjonene (jf vedlegg 2).

Avtalen åpner ikke for midlertidig anvendelse for Island. Island må i stedet senest fire uker før det tidspunkt som er fastsatt for vedtakets ikrafttredelse meddele Kommisjonen og Rådet at de forfatningsmessige krav er oppfylt, jf artikkel 8 nr 2 bokstav b.

Meddelelsen om at Norge og Island godtar innholdet av en rettsakt eller et tiltak, skaper rettigheter og plikter mellom alle land som er bundet av Schengen-regelverket, jf artikkel 8 nr 3.

Artikkel 8 nr 4 omhandler konsekvenser av at Norge og/eller Island meddeler at de ikke godtar innholdet i et vedtak. Det er vedtakets innhold, og derfor ikke nødvendigvis dets enkeltheter, som Norge og Island skal ta stilling til.

Hvis Norge og/eller Island ikke godtar innholdet i en rettsakt eller et tiltak, eller ikke underretter om godtakelse innen trettidagersfristen, eller ikke meddeler at eventuell påkrevet stortingsbehandling er gjennomført, eller ikke sørger for midlertidig anvendelse, vil Fellesorganet innen nitti dager grundig utrede ulike måter å videreføre avtalen på. Norge og Island har i erklæring nr 2 inntatt i sluttakten til avtalen fremholdt at man i en slik situasjon vil bruke sin rett i samsvar med artikkel 3 nr 3 til å sammenkalle til møter i Fellesorganet på ministernivå med sikte på å finne fram til måter å videreføre avtalen på. Bestemmelsen gir i så fall Fellesorganet kompetanse til å beslutte slik videreføring. Hvis Fellesorganet ikke innen nitti dager kommer fram til slik enighet, som krever enstemmighet, skal avtalen opphøre for den part som ikke godtar forpliktelsen eller har fulgt de pålagte prosedyrer. Avtalen opphører så tre måneder etter utløpet av nittidagersfristen.

Artikkel 9gir regler om hvordan man skal kunne oppfylle målsettingen om enhetlig anvendelse og tolkning av det felles regelverk.

Fellesorganet skal holde seg løpende orientert om utviklingen av både EF-domstolens og norske og islandske domstolers rettspraksis på området. Det skal opprettes en ordning for regelmessig og gjensidig oversendelse av slik informasjon.

Island og Norge skal ha rett til å inngi skriftlige og muntlige innlegg for EF-domstolen i saker der nasjonale domstoler i EU-land forelegger et tolkningsspørsmål for EF-domstolen. En slik adgang krever endring av EF-domstolens vedtekter. En tilsvarende adgang har Norge også i EØS-avtalen.

Etter artikkel 10 skal Norge og Island fremlegge årlige rapporter om anvendelsen av det felles regelverket.

Norge og Island skal avgi årlige rapporter til Fellesorganet om hvordan deres domstoler og forvaltningsmyndigheter anvender og tolker Schengen-regelverket slik det er tolket av EF-domstolen.

Avdekkes det betydelig forskjell i hvordan Schengen-regelverket tolkes eller praktiseres, skal dette drøftes i Fellesorganet. Dersom Fellesorganet ikke innen to måneder har funnet en løsning for å sikre felles anvendelse og fortolkning, kommer bestemmelsene om tvisteløsning i artikkel 11 til anvendelse.

Artikkel 11 gir regler om tvisteløsning.

Ved en tvist om anvendelsen av avtalen, eller der Fellesorganet ikke har vært i stand til å sikre enhetlig anvendelse og tolkning av det regelverk avtalen anvendes på, skal spørsmålet settes opp som et eget punkt på dagsorden til Fellesorganet på ministernivå.

Fellesorganet vil da ha nitti dager på seg til å løse tvisten. Hvis en løsning ikke oppnås innen denne frist, løper en ny frist på tretti dager hvor Fellesorganet skal søke å treffe en endelig avgjørelse. Treffes ingen avgjørelse skal avtalen anses opphørt.

Opphør får virkning seks måneder etter at den siste trettidagersfristen utløper.

Artikkel 12 omhandler Norges og Islands økonomiske bidrag til Schengen-samarbeidet i EU.

Norge skal årlig bidra til EUs driftsbudsjett med 4,995 % av et beløp på 300 millioner BEF. Dette motsvarer et årlig beløp for Norge på ca. 371 700 euro, eller NOK 3.15 millioner (pr 19 mars 1999). Dette grunnbeløpet vil være gjenstand for årlig justering i henhold til inflasjonstakten i EU. Dette beløpet skal dekke Norges del av de administrative kostnader ved samarbeidet.

For driftskostnader som dekkes av de enkelte medlemsstater og altså ikke over EUs fellesskaps budsjett, skal Norge bidra etter en prosentsats lik forholdet mellom Norges BNI (brutto nasjonalinntekt) og samtlige deltakerlands BNI.

Bidraget samsvarer i det store og hele med de tilsvarende forpliktelsene i samarbeidsavtalen.

Artikkel 13 omhandler avtalens forhold til andre avtaler. Avtalen skal ikke berøre EØS-avtalen eller noen avtale inngått mellom EF og Island og/eller mellom EF og Norge. Den skal heller ikke berøre eventuelle fremtidige avtaler som inngås mellom Norge og/eller Island og EF, eller med EU innen søyle II-området (den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk) eller søyle III-området (justissamarbeid). Dette betyr at avtalens institusjonelle løsninger ikke kan påberopes som prejudiserende for fremtidige løsninger i nye avtaler mellom de samme parter. Avtalen skal heller ikke berøre Den nordiske passunion så lenge denne ikke oppstiller regler som er i strid med eller til hinder for avtalen.

Artikkel 14 fastslår at avtalen ikke gjelder for Svalbard.

Artikkel 15 gir regler om midlertidig anvendelse, ikrafttredelse og iverksettelse av avtalen og dens virkeområde. Generalsekretæren i Rådet er avtalens depositar.

Reglene i artikkel 1, 3, 4, 5 og artikkel 8 nr 2 bokstav a første punktum skal anvendes midlertidig fra avtalens undertegning. Dette innebærer at Fellesorganet opprettes ved undertegning. Også de øvrige bestemmelser om Fellesorganets virksomhet skal anvendes midlertidig fra samme tidspunkt. Dette sikrer at Norge og Island fra da av kan delta i utformingen av nye Schengen-vedtak. Partene tar sikte på å undertegne avtalen tettest mulig opp til Amsterdamtraktatens ikrafttredelse for å sikre mest mulig uavbrutt deltakelse i Schengen-samarbeidet. Opprettelsen av Fellesorganet på slikt midlertidig grunnlag finner sted selv om den forutsatte avtale mellom Norge, Island og EU vedrørende Storbritannia og Irland ennå ikke skulle være undertegnet.

Avtalen trer i kraft en måned etter at alle interne krav for avtalens godkjenning er oppfylt av alle parter.

Norge og Island skal innen tretti dager etter avtalens ikrafttredelse skriftlig underrette Rådet og Kommisjonen i henhold til artikkel 8 nr 2 om de godtar innholdet i de rettsakter og tiltak som er vedtatt etter undertegningen, men før ikrafttredelse av avtalen. Avtalens frister om parlamentsbehandling gjelder også her.

Iverksettelse av den operative del av Schengen-samarbeidet for Norge vil først kunne skje på et senere tidspunkt enn ikrafttredelsen av avtalen. Blant de viktigste vilkårene for dette er at yttergrensekontroll er innført og at Norge er knyttet opp til Schengen-informasjonssystemet. Når Norge har oppfylt alle vilkår for iverksettelse av samarbeidet, beslutter Rådet - etter forutgående drøftelser i Fellesorganet - at Norge kan delta i gjennomføringen av regelverket i samsvar med avtalen. Det samme gjelder både for Island og de øvrige nordiske land. En tilsvarende prosedyre ville også fulgt av Samarbeidsavtalen.

Artikkel 16 gir avtalens parter rett til å si opp avtalen uten vilkår. Norge og Island kan si opp avtalen uavhengig av hverandre. EU kan bare si opp avtalen ved enstemmig vedtak av de medlemmer av Rådet som deltar i Schengen-samarbeidet. Melding om oppsigelse skal gis avtalens depositar. Oppsigelsen skal få virkning seks måneder etter at slik underretning er gitt.

Artikkel 17 omhandler konsekvensene av oppsigelse i henhold til artikkel 16 eller opphør etter artikkel 8 nr 4 og artikkel 11 nr 3 for Norge eller Island. Konsekvensene skal være gjenstand for forhandlinger mellom de gjenværende avtaleparter og den part som har sagt opp avtalen eller som opphør får virkning for. Dersom partene ikke kommer til enighet, skal EUs råd treffe en avgjørelse etter først å ha konsultert den gjenværende part (Norge eller Island) om nødvendige tiltak. Tiltakene som EUs råd beslutter, er imidlertid kun bindende for den gjenværende part dersom denne har godtatt dem.

Artikkel 18 fastslår at avtalen erstatter samarbeidsavtalen av 19 desember 1996.

Avtalen utferdiges på alle EU-landenes språk samt på norsk og islandsk. Alle språkversjoner har samme gyldighet.

Sluttakteninneholder seks erklæringer. Den vil bli vedtatt ved undertegning av avtalen. Erklæring nr 1, 2, 5 og 6 er behandlet ovenfor i forbindelse med de artiklene de er knyttet til.

Erklæring nr 3 gjelder utlevering. Den tilsvarer erklæringen om utlevering som ble avgitt av Norge og Island i forbindelse med samarbeidsavtalen, med enkelte språklige justeringer. I tillegg utvides den til å omfatte medlemsstater i EU som ikke var parter i Schengenkonvensjonen opprinnelig. Med dagens medlemsstater i EU betyr dette at erklæringen også vil gjelde i forhold til Irland og Storbritannia.

Erklæring nr 4 er en felleserklæring om parlamentarikersamarbeid. Avtalens parter finner det hensiktsmessig at saker som hører inn under avtalen drøftes på bilaterale interparlamentariske møter. Det ble under forhandlingene forutsatt at dette kan baseres på de bilaterale ordninger Norge og Island allerede har med Europaparlamentet.

Til avtalen er det også knyttet en brevveksling som omhandler komité-prosedyrer (komitologi).

Hvis Rådet beslutter å delegere myndighet til Kommisjonen til å gi regler til utfylling eller gjennomføring av de rettsakter Rådet vedtar, bistås Kommisjonen for dette formål av komiteer. I så fall skal det inngås en avtale mellom Rådet og Norge og Island som knytter de to landene til arbeidet i slike komiteer i henhold til avtalens prosedyrer. Brevvekslingen skal inngås samtidig med undertegningen av avtalen og inngår i den samlede avtaleløsning. Brevvekslingen følger som vedlegg nr 3.